Irina i svømmebassenget

Det er vinterferie. Mange, mange dager er passert, uten at jeg har fått blogget om dem. Det har vært så mange anledninger, så mye å skrive, men rutinene mine er litt slått ut av at musikkanlegget er levert inn for reprasjon, og stuen er bortimot ubeboelig, siden alt vi hadde i bokhyllen ligger spredt omkring, det måtte vi for å løfte bokhyllen frem og få tak i kontakten bak den, for å få ut forsterkeren vi måtte levere inn. Olia holder ut dette rotet, Irina løper omkring, det er nesten mest jeg som ikke helt får det til for meg, nå som jeg ikke kan ha min morgenstund i stuen, lytte til musikk, og skrive eller lese.

Nok om det. Nede foran peisen er det også fint. Jeg har kaffe fra den nye kaffemaskinen vår. På spilleren fra studentdagene har jeg Spardame, operaen til Tsjaikovskij. Jeg har skrelt poteter og gulrøtter, slik at når Olia har fått Irina sovnet, så kan hun lage grytekjøttmiddag på sitt vis. Hadde det vært biffmiddag, kunne jeg laget den. Grytekjøtt, er hun bedre på. Så om en times tid, eller så, vil maten være servert. Da vil kanskje Irina være våknet igjen, også. Hun sovner sjelden for natten før syv.

Vi kommer rett fra bading i et kommunalt basseng. Det var braksuksess. Vi kjørte ut gjengen på tre, Olia, Irisjka og jeg, etter en storslått frokost med ferskt brød fra baker, fulgt av en optimistisk lunsj med speilegg på terrassen. Solen varmer så vidt, når den er der, og det gir sånn en glede å spise på den nye, hjemmelagde terrassen vår, at det kompenserer for en god del vinterferiekulde. Knopper og skudd er det også på noen av trærne. Snøklokkene henger hvite omkring, mange av dem. Det bærer løfte om en vår som ennå ikke er her.

Så var det å prøve bading med Irina. Vi prøver litt forskjellig. Hun er akkurat så gammel, nå, at hun har lært seg at det er noe hun liker, og noe hun ikke liker, og at hun kan være med å påvirke så det blir mest av det første. Hun er på vei litt bort fra at alt i verden er nytt og fantastisk, slik det er det for de aller minste, og sterkt var det for lille Irisjka. Hun er i ferd med å utvikle sin egen personlighet, vise de første gryende selvstendighet, være et eget subjekt i verden, være noe annet enn andre barn og mennesker.

Irtsjik, som jeg kaller henne oftest, liker godt å kjøre bil, så det fikk jeg satt henne da hun begynte å bli utålmodig av all spisingen og pakkingen vår. Det er alltid litt styr når vi skal av gårde et sted, i vårt hus, noe andre familier sikkert også vet en del om. Til slutt kom omsider Olia også, og vi kunne kjøre av gårde.

Valget stod mellom to alternativ, i to forskjellige kommuner. Det ene hadde barnebasseng, men var kanskje litt lenger å reise til, noen kilometer og minutter, og var dessuten ikke like enkel med betalingen og overiskten. Vi valgte kort sagt vår egen kommune, slik vi opprinnelig hadde tenkt, og et sted jeg kjenner godt, godt, godt fra min egen barndom. Det trenger ikke være hemmelig, forresten, det er hallen på Giske, like ved skolen og Sandnes stadion, et sted jeg har mange minner fra.

Vi var der altfor tidlig, slik vi hadde tenkt, og kunne rusle rundt det lille tjernet, og snakke sammen, først. Olia og jeg snakket, Irina løp rundt, med spor av å være litt utålmodig. Vi gikk inn i hallen og så oss omkring, Irina gjorde store øyne da hun så bassenget, og kanskje begynte å skjønne hva som ventet. Vi måtte kjøpe badehetter til alle, badedrakt til Irina og svømmebriller til mama Olia, samt klippekort til oss voksne før vi kunne gå inn, men så lå da også veien åpen.

Og det var et syn for guder og fedre da mama Olia og lille Irisjka kom opp fra garderoben, Irina i liten, rosa badedrakt og matchende badehette, så søt at det var vanskelig å holde ut, og med gledeshyl vi ikke har hørt siden hun var ganske liten. Dette var som det skulle være for henne. Hun kom uti til meg i vannet, og var med på alt, kavde for å holde seg flytende og komme seg dit hun ville, de gangene jeg bare støttet henne sånn halvveis, og stod og jublet på knærne mine når det var tid for å hvile. Selv på det grunneste er det for dypt til at hun rekker bunnen, og hun liker ingenting av det som kan holde henne flytende. Hun må være med far, eller mor.

De har laget det fint til, med en liten sklie hun kan rutsje på, og litt baller og leker hun og andre små barn kan tøyse og kose seg med. Irina var mest interessert i ballene, mjatsjik, som hun kaller det, på russisk. Hun snakker ganske godt russisk nå, sikkert ikke så veldig mye dårligere enn andre barn på hennes alder, enda hun er tospråklig, og har norsken også å lære seg. Der henger hun nå tydelig etter. Dette er noe jeg har tenkt å skrive om, og kommer til å gjøre, hvordan hun nå former setninger og virkelig kommuniserer på russisk, hvordan språket utvikler seg. Det har skjedd mye på den fronten, siden sist jeg skrev om det.

Nå skal det imidlertid handle om badingen. Flere ganger havnet hun under. Stadig vekk ville hun låne Olias briller, en annen stor glede hun har, fetisj, kaller man det, for voksne, hun er vill etter alle typer briller. Her fikk hun alt på en gang, kule briller, og vann og bading. Ikke rart verken stemmen eller tiden strakk til, dette var ikke lett å gi uttrykk for, hun sprang rundt på land, og hoppet med de små føttene sine, – ula, ula, ropte hun, på russisk, men også norsktalende kjenner lett igjen «hurra», som de på russisk uttaler uten ‘h’. Det var store protester da vi skulle gå, et utvetydig njet, enda både vår tilmålte tid var ute, og hun var blå både på kinnene og leppene, – njet.

Selv for foreldrene er det ikke lett å skjære noe lett, når noe så søtt står med ny rosa badedrakt og badehette, kulerunde øyne og nese og kinn, njet, og hoppet og ropte ula, og fant baller og rockering, fant på alt, njet, njet – hjem skulle vi ikke.

Men hjem måtte vi. Det er ikke store skaden. Det kostet nesten ingenting med klippekortet med 10 klipp, vi har fire ganger igjen, hvis både Olia og jeg er med hver gang. Så kan vi kjøpe nytt kort. Det er sunt og godt for barn å være i basseng, alle tiders lek, og Irina setter så tydelig, så tydelig pris på det. Hun var varm av lykke da hun og moren kom ut av hallen, til meg som far, som enda jeg hadde somlet så godt jeg kunne, likevel kom først. Også konemor Olia var glad og fornøyd, og takket meg igjen og igjen, hun er jo gammel mestersvømmer fra Kiev, dette satte hun også pris på. Og nå har vi jo bil og penger, det er kort vei opp til hallen, ikke særlig med bry, og kjekt for alle.

Hjemme var det Irina selv som tok initativet, rett i seng. Hun hadde brent opp kruttet i vannet, om det går an å formulere seg på den måten der, brenne opp krutt i vann, i alle fall var det tomt da hun kom hjem. Så hun gikk altså til sengs, med mama Olia, mens jeg skrelte poteter og gulrøtter, før jeg gikk ned foran peisen, og skrev dette innlegget her.

Fjelltur Stølsheimen

Helgen 16. – 18. september fikk jeg og min gode kamerat omsider tatt en ny fjelltur etter to års pause. Denne gangen gikk turen til Stølsheimen. Omsider har jeg tid også til å skrive posten om turen. Jeg poster den tilbake til søndagen da vi gikk.

Fredagen

Jeg møtte kameraten min omtrent i to-tiden, og etter sedvanlig rot og surr var vi av gårde omtrent halvannen time senere. Det var midt i rushtiden, så det gikk sakte, både ut av Bergen og særlig – faktisk – etter Åsane. Kjøreturen bort til den delen av Stølsheimen vi skulle går over Åsane, Knarvik og så over Aurland. Det er ikke så langt fra Mo, det heter Modalen, og stedet Matre ligger litt nordvest. Avkjørselen er unnselig, man skal vite hva man gjør eller være eventyrlysten for å ta den. Så er det kjøring i flere kilometer langs en smal grusvei før vi er fremme til stedet vi er på jakt etter. Det er ved demning nummer to, og selv om det ikke er noen parkeringsplass der, er det merket løype fra turistforeningen. Min vurdering er likevel at dette er litt utenfor allfarvei. Tross fint og varmt vær hele helgen så vi bare to andre mens vi var ute og gikk. Det var flott natur, dramatiske fjell og mange vakre fjellvann, karakteristisk for den norske fjellheimen, men fjellene var bratte og her var ingen vidde å gå på. Den som er fornøyd med å gå frem og tilbake turstien kan gå her. Vi ville gå en runde, og det ble store deler av turen mer klatring enn gåing, egentlig, mye opp og ned bratte skrenter.

Fredagskvelden var det imidlertid ikke så mye annet å gjøre enn å finne en teltplass, fyre opp bålet og komme i gang med maten og vinen. Vi har med latterlig mye bagasje, overdådig middag med godt kjøtt og poteter, 3 liter vin og rikelig med ved. Sekkene er så tunge og uhåndterlige at det er ikke fristende å gå langt på noe sett og vis. Her, i dette terrenget, var det ikke lange biten før vi var ved første vannet, og ikke særlig vanskelig å finne en god teltplass like ved det. Gode teltplasser var dette terrenget raust med, her fantes de overalt.

Min venn gjorde noen symbolske fiskekast. Det ble karakteristisk for turen, mange fine vann, men ikke antydning til fisk i noen av dem. Jeg badet. Det var også noe jeg fikk gjort hver dag. Ikke verst, til midt i september å være. Vannet var iskaldt, men ikke umulig, og utsikten var spektakulær.

Vi har rutinene gått på plass etter mange, mange turer, og rikelig med erfaring også på hver vår kant. Det gjelder å få opp teltet, selvfølgelig, organisert liggeunderlag og soveposer, sekker på plass, posene med mat ut, og så er det å få sving på bålet. Min kamerat er tapt så lenge bålet ikke brenner skikkelig, da får jeg ikke han med på å spise. Han steller med det som et spebarn eller hundevalp han ikke må miste, han er så forsiktig, skjærer til fliser og stabler opp. Veden vi har med er aldri god, så det gjelder å få fyr på litt, for å fordampe vekk vannet og råten som ødelegger den andre. I tørt vær og med i hvert fall noen kubber tørr ved pleier det gå fint. Det er kun i noen få tilfeller der alt har vært vått, særlig ved og kvister vi bare har funnet på plassen, det ikke har gått. Da er det håpløst.

Siden han bor i Bergen og jeg i Sandnes ser vi hverandre sjelden, og har mye å snakke om. Mye av samtalen er gjort i bilen på vei ut, mer skal bli gjort mer og på ny denne kvelden og gjennom helgen. Kjøttet er førsteklasses, med god marinade også. Tilbehør er poteter og løk. Jeg kjøpte også – litt snodig – gulrøtter jeg knasker på, 1 kg gulrøtter, ingen av dem ble varmet opp. Det meste av vinen går med første kvelden. Det er når bålet er slutt kvelden også er det. Vi ser ikke på klokken, ikke hele helgen (før jeg må ta i bruk iPhone til fotografering utpå søndagen).

Lørdagen

Jeg gjorde noe galt med liggeunderlaget, så jeg sov på det helt flatt. Det var ikke luft i det i det hele tatt. Det merktes. Foruten det hadde jeg en god og stort sett sammenhengende natt. En liten tissetur i natteregnet hørte med, men når det er så varmt at man kan gjøre det i underbuksen er det ingen ting å klage på. Det var verre den gang på Finse, da jeg måtte kle meg i hele turtøyet for å våge meg ut i det iskalde pøsregnet den gang. Her, i Stølsheimen, ble temperaturen aldri ensifret, tror jeg, og regnet hadde vi bare om natten. Vi merket ikke noe til det, hørte det bare på teltduken. Alt var tørt. Hele tiden.

Om morgenen hadde min venn noen nye fiskekast, uten hell, mens jeg badet, med stort hell. Nå på morgenen var det riktignok iskaldt, og kulden fra badingen satt i gjennom frokosten. Men jeg spiste den i kortbuksen, så det var ikke noe å klage på.

Oppover gikk vi i stien til turistforeningen. Det vil si, vi mistet denne stien ganske snart, og kom oss oppover i feil pass. På toppen så vi at veien vi gikk ville føre oss bare rett ned igjen. Det var lite aktuelt, samtidig som det heller ikke var fristende å gå tilbake samme vei vi var kommet opp. Den eneste løsningen da ble rett opp fjellveggene på siden. Om det har jeg skrevet en egen post, Snu (med tung sekk i fjellveggen). Det var en ubehagelig opplevelse.

Vi brukte ikke klokke denne turen, ikke før batteriet gikk ut på sonytelefonen min, og jeg måtte bruke iPhone for å ta bilder midt på søndagen. Antagelig hadde omtrent halve dagen gått da vi omsider var tilbake til turstien, eller nesten turstien, for vi gikk feil enda en gang. Denne gangen lot problemet seg imidlertid løse. Den lille toppen vi havnet på var ikke så fæl, vi var et pass for langt til venstre, og det var bare lite grann ned og opp for å komme til det riktige. Klatring ned og opp var mildt sagt et tema for denne turen. Det var mer av det, enn av skikkelig vandring. Vi klatret vel så mye som vi gikk.

Landskapet er imidlertid flott, karakteristisk den norske fjellheimen, her Stølsheimen. Litt mer topper og fjell, litt mindre vidde. Men mange vakre vann ligger i dalene og passene som åpner seg, og rundt står fjellene, tause og mektige. Vi spiser et par appelsiner i det vi kommer til riktig sted å gå.

Praten går om så mangt, vi har svært mye å snakke om, mange tema som er interessante. Ved et av vannene stanser vi for å lage middag. Erfaringen har lært oss at det er lurest å la midtmåltidet om dagene være det skikkelige. Om kvelden andre dag er det for kaldt og etter hvert for mørkt til å ha det skikkelig bra. Lunsjen pleier dessuten ende opp med å bli ganske sent på ettermiddagen, etter en lang og sen frokost også, så vi er ikke særlig sultne om kvelden heller. Kjøttkakene er kort sagt til lunsj. Det instruerer jeg min kamerat om, som har glemt det etter et par år uten tur.

Kjøttkaker er virkelig å anbefale for de som orker å bære potetene. Det er vel verdt den ekstra vekten. På fjellet setter man pris på kraftig, norsk kost, det blir litt puslete med bare pastamat og posesupper. Man får igjen for å gjøre det litt skikkelig. Vi har en full pakke kjøttkaker, 800 gram, og skikkelig med poteter. Jeg var litt sparsom med poteter dagen før, min kamerat husker ikke hvor mye jeg spiser, og hadde laget litt få (det er lurt å koke potetene litt på forhånd, i kokeapparatet tar det lang tid og krever mye energi). Nå hadde vi 4-5 hver. Tyttebærsyltetøy hører med. Jeg hadde også køpt gulrøtter, 1 kg, men det var praktis umulig å varme dem opp, så de knasket jeg bare ved siden av som snacks. Det ble et ordentlig herremåltid.

Min kamerat er besatt av å lage demning, og også det motsatte, å åpne der andre har laget demning eller der det er demmet opp naturlig. Det lille vannet vi var ved lå stille uten synlige avløp. Det lille regnet som var i natt var allerede rent bort, alt var på ny i balanse. Inntil min kamerat kom, og åpnet opp så det ble en hel liten bekk ned fra vannet. Det fosset ut i fra en stein lenger nede, og vi kunne se nye bekker også ble til fra vannene enda lenger nede. Vannkanten ved vannet vi var ble senket kanskje 5 cm, eller så. Som alltid hadde vi en rolig, lang middag. Ingen hast.

Litt spesielt var det på tide å telte allerede rett nede i dalen nedenfor. Det var praktlandskap, umulig å gå videre fra, som skapt og laget til fra naturen selv for å gjøre det ideelt å telte. Her var store, grønne gressflater å ligge på, rikelig med vann og små elver og bekker å være ved, lunt for vinden av fjellene rundt, og åpning for solen gjennom flere pass. Mer er ikke å be om. Veien vår videre ville uansett være opp igjen, et av passene, for å få en runde, eller bare videre nedover dalen. Det ville ført oss ingen steder. Det er en elv på høyre side, og det er usikkert om den lar seg krysse eller om det finnes en bro. Turistforeningen og folk flest ser ut til å tenke at her går man bare frem og tilbake.

Vi satte opp teltet.

Det var tidlig ennå, og lite å gjøre. Det var for kaldt for meg å bade, men min kamerat kunne ta noen fiskekast. Så brukte vi en del tid på å forsøke å samle ved og pinner og greiner til et lite bål. På høyfjellet er det ganske håpløst, selvfølgelig, men vi greide det nå å ruske sammen noe så det kunne gi litt ild og lys. Da mørket kom, så vi ingenting, for jeg hadde glemt hodelykten min på den første teltplassen fra dagen før. Min kamerat hadde ikke funnet sin hjemme, den lå i jakken kjæresten hans hadde lagt bort så han ikke kunne finne den igjen. Dermed røk også middagen. Ikke at vi var så sultne, i hvert fall ikke jeg, et halvkilo kjøttkaker, saus og poteter gjør sitt. Pannekakene vi hadde tenkt å lage hadde blitt som en dessert.

I stedet ble vi sittende og stående og se på det lille bålet, spise litt safarikjeks, og snakke sammen.

Søndagen

Den natten sov jeg ganske dårlig. Jeg har et liggeunderlag som skal fylles med luft, men det lar seg ikke lenger gjøre å få noe luft inn i det. Så jeg ligger nesten med soveposen rett på bakken. Det blir ganske hardt og ukomfortabelt. Jeg var våken ganske mange ganger, sov i rykk og napp, og følte det vel sånn at jeg våknet hver gang jeg skulle skifte liggestilling. Stiv og støl i ryggen og andre steder ble jeg også gjennom natten.

Det er raskt borte. Når det endelig er lyst og man kan stå opp, kommer kroppen ganske raskt til seg selv og blir myk og fin igjen. Det er å gjennomføre sitt morgentoalett, sette i gang frokosten, og man er bare begeistret for å ha en ny dag å være i fjellet i. En kjempevinner er å ha speilegg med bacon til frokosten, det er fjellkost, vel verdt sjansen man tar med å ha med seg lettknuselige egg i sekken.

Søndagen pleier alltid være dagen vi går lengst, og mest. Lørdagen er naturlig nok begrenset litt av en lang, fredags natt med tre liter vin å drikke fra. Den kommer sent i gang, og foregår rolig. Søndagen våkner vi gjerne tidligere, og kan gå lenger. Denne gangen var det imidlertid ikke så mye annet å gjøre enn å gå tilbake igjen, med en ekstra runde over fjellene, altså ikke det samme passet som turistforeningen har lagt stien gjennom. Min venn hadde nok lyst til en virkelig lang tur, og viste på kartet hvor det kunne være mulig. På meg virket det i overkant optimistisk. Når vi hadde kommet så kort lørdagen, virket det ikke sannsynlig at vi skulle klare å komme oss til et helt område av fjellheimen.

Jeg fikk rett. All klatringen vi måtte gjøre, begrenset oss og forsinket oss. Akkurat her havnet vi i terreng med bregner og planter som hindret oss også, det gikk seint og seigt. I den korte elven mellom to vann (det ene var det vi hadde overnattet ved, bare på andre siden, liksom) tok min venn noen fiskekast, mens jeg fikk badet. Så badet jeg hver dag på turen, ikke verst i midten av september på godt over 800 meters høyde. Det har vært en varm sensommer. Også denne dagen gikk vi i kortbukse.

Jeg var dypt, dypt skeptisk på å klatre meg fast en gang til. Den slags vil jeg være ferdig med, som lykkelig og trygg far til min kjære, vakre Irina. Men her var ikke noe valg. Veien gikk opp et pass vi ikke visste hvor ville føre hen, her var ikke merket av fra Turistforeningen, og kartet viste bare at her vil det være topper og bratt, og noen platåer å gå på.

På toppen av det første passet åpnet det seg et nydelig vann. Blikkstilt. Glassklart. De tause fjellene rundt, speilet seg i det. Neppe har så altfor mange mennesker vært her, det er ikke den naturlige veien å gå, og området er jo ikke så altfor godt kjent og besøkt heller. Min venn ville til venstre, opp et kulerundt, lite fjell, mens jeg var skeptisk til om ferden der ville ende i et nytt ubehag. Det var ikke opplagt hvordan vi skulle komme oss opp, og så ned igjen. Jeg kjøpte ikke min venns argumenter om at det var gresstuster der, og at det derfor ville være enkelt. Jeg fikk overtalt ham til å bli med til høyre.

Ikke at det var så enormt mye enklere. Det gikk oppover, ble brattere og brattere, smalere og smalere, og jeg brukte nå alle fire for å kravle meg oppover. Min venn valgte en rute noe lenger vil venstre, det var jo mot venstre vi skulle. Til slutt var vi på toppen, bare for å se at vi var omringet av stup. Det gikk ikke an å komme seg enkelt ned igjen, og i hvert fall ikke videre i samme høyde. Vi måtte helt ned til vannet igjen, det vakre og glassklare på toppen av passet, men som her fra toppen dannet dalen. Fjellskrentene gikk rett ned i dette vannet, det var ikke opplagt hvordan man skulle komme rundt det. Kanskje måtte man gå opp og ned, som vi gjorde? Sikre på om det gikk an å komme seg ned, var vi heller ikke.

Nedover var det jeg som ledet an. For hver hylle gjaldt det å finne et sted om det var mulig å komme seg ennå videre. Det kunne se lovende ut, om man gikk litt i sikksakk, og det gikk uten altfor store klatrekunnskaper og nevneverdig risiko.

Nede ved vannet hadde vi appelsinpause, og noen fiskekast. Det var sol og lunt, vær for bar overkropp. Akkurat på dette stedet var det sannsynligvis veldig få som har vært, et veldig tungvint og unødvendig sted å komme til. Man må opp og ned, og opp igjen.

Veien herfra og rundt vannet var ikke for vanskelig. En liten klatreoperasjon i en høyde av en par tre meter var alt, om armene kan heve kroppsvekten og sekken går det helt fint. Og oppe der var det bortimot en sti å gå på. Det gikk slakt oppover til neste platå, og derfra hadde vi praktfull utsikt over hele heimen. Herfra kunne vi se hvordan fjellene hang sammen. Herfra kunne vi også gå, og holde noenlunde høyde. Vi var ikke nødt til å gå ned igjen, som vi så ofte ellers var plaget av. Derimot var vi nødt til å gå videre opp, først et pass, så en ganske slak vegg. Jeg er ikke flink i slike vegger, jeg synes det er skummelt, selv om tyngdekraften trekker meg inn mot fjellet, og ikke ned mot bakken lenger nede. Etter en helg i fjellet var jeg også blitt mer vant, og fulgte etter min venn, som gikk først.

Vi var nå på fjellet vi hadde sett over mot da vi gikk langs turstien. Så på et eller annet vis måtte vi komme oss ned fra det, og inn på turstien igjen. På kartet var det ikke opplagt hvordan vi skulle klare det. Det viste at det ville være bratt, til dels veldig bratt, men det kunne også se ut som det ville være mulig.

Ved et av vannene der oppe hadde vi middagen. Denne gangen var det en pastarett, svinekjøtt og bacon og rikelig med makaroni. Et par egg knekkes oppi. Min venn får det ganske godt til, å lage denne retten. Jeg rekogniserte området, og fant det ville være veldig mulig å komme seg ned skrenten bortenfor, men var litt usikker på hvordan det ville bli å komme seg opp på turstien igjen nede fra dalen. På avstand var det vanskelig å avgjøre hvor bratt det var på andre siden. Det var ingen opplagte nødløsninger heller å se, men i mangel av alternativ var det den veien vi måtte prøve. Ellers måtte vi gått videre opp, og se om det gikk an å komme seg ned fra platået og fjellet på andre siden. Neppe ville det være lettere.

Nåvel, vi spiste middagen og tenkte ikke mer på problemet. Temaet for samtalen var litteratur, min venn introduserte meg for Phillip Roth, en forfatter jeg så hørte nevnt i forbindelse med nobelprisen i litteratur. Kanskje må jeg sjekke ham opp. Ellers var området vi satt det min kamerat kaller steinørken, nesten fritt for liv, bare litt mose og lav på steinene, ikke noe gress. Vannet har noen insekter Gud vet hvor kommer fra, og hva lever av. Det er stille og mektig.

Ned fra fjellet går det helt fint. Det er skråning, knapt verre enn at det lar seg gjøre å gå oppreist. Det er mange forskjellige ruter å ta. Jeg tenkte det var nødvendig å holde mot venstre. Min venn ignorerer mitt råd, og følger veien som først ser mest naturlig ut, men som jeg syntes å se ville føre til noen problemer. Det gikk helt fint den veien også. Og nede i dalen var det en enkel operasjon å komme seg opp den ene skråningen jeg hadde vært usikker på fra toppen. Det var bratt, men ikke så bratt at det var mulig å falle ned. Vi kom til et lite pass, og fra det lille passet var det ingen sak å komme helt opp tilbake til stien.

Derfra var det bare å følge merkede T’er fra turistforeningen, og være trygg på at denne veien er trygg og laget for folk flest. Her var det nærmeste vi kom gåingen på turen, nå gikk vi rett tilbake til bilen, praktisk talt uten pauser. Jeg hadde bare litt fjellvann å drikke, nederst fra elven som gikk under bilveien, ned fra vannet vi hadde teltet ved første natt. Dessverre glemte jeg å stikke innom teltplassen for å se om jeg fant hodelykten min igjen, den ville jeg nok ha funnet, neppe hadde det passert folk der siden vi var der to dager før. Men jeg glemte det altså, og reiste tilbake uten hodelykt.

*

Det er noe eget å sette seg i bilen etter en slik lang, fjelltur. Man er tilbake i sivilisasjonen, kan ta av seg svette og tunge klær, ha på seg lettere sko, bli nesten som et annet menneske. Flere ganger på turen foreslo jeg å prøve å være en ekstra dag, fra fredag til søndag blir akkurat litt kort. Man får kommet i gang, så er det slutt. Med en ekstra dag kommer man seg også lenger innover i landskapet. Slik vi organiserer turene, fra fredag ettermiddag til søndag kveld, blir det mye til at vi går utover lørdagen og tilbake igjen søndagen, helst en annen vei. Kanskje lar det seg praktisk gjøre med arbeidet vi har.

Bilturen hjem går mye raskere enn ut, ingen trafikk, ingen problemer. Så er det en god dusj, og kjæresten hans har klar bra middagsmat. Jeg reiste tilbake med morgenflyet mandag, og rett på jobb.

Med far og Irina på sommertur i Kiev

Finnes det en større lykke enn å sitte på stranden med en kald øl, og se sin egen, velskapt datter leke lykkelig i sanden en varm sommerkveld? Jeg tenkte på det, der jeg satt, med en kald øl, og mens jeg kikket på denne datteren min som jeg er så glad i, og som betyr så mye for meg. Det måtte være om stranden var ved en sjø, ut mot havet, og ikke en elv, som strendene i Kiev er. Til gjengjeld har Kiev tusen år historie, mange har seilt opp og ned denne elven, og kirkene på andre er så gamle, og har sett så mye. Det er et godt liv, tenkte jeg. Det er ikke så viktig om det finnes noe bedre eller ikke.

Olia ble hjemme denne dagen. Hun skulle egentlig vært med, men eksamensnervene tok overhånd (selv om det ennå er måneder til eksamen, det er sommerferie, folkens), og hun ville se noen forelesninger fysikk i stedet. For Olia er det eksamenstid hele året, hun stresser seg lett opp. Og som hun sa, i Norge vil jeg ha husbygging og barnepass. Det første var sant i året som gikk, det andre i året som kommer.

Alene litt lille Irina og jeg nedover på baksiden av husene langs Lesu Ukrainku, oppkalt etter poeten, og derfor vanskelig for meg å få inn i hodet hvordan skrives. Det ser ut som det betyr «Den ukrainske skogen», men det er altså ikke det som er saken. På beina hadde jeg endelig, endelig de blå sandalene vi kjøpte på Krim tilbake i 2009, de er kanskje det fottøyet som har tjent meg best av alle jeg har hatt. Hittil i ferien har de ligget låst i en koffert med kodelås vi ikke fikk opp, men i går klarte Olia å åpne den. Ikke på servicesenteret, som vi hadde planlagt, men med rå makt og en baufil. Knekk var den åpen.

Målet for spaserturen vår var al Forno, den italienske restauranten nær det nye fotballstadionet i sentrum, det bygget til EM-finalen i 2012. Der har vi spist før, Irina og jeg. Der har de god mat og leker for henne. For 150 hryvnaer får du forrett og hovedrett, og et lite glass vin i tillegg til en limonade. Prisen i kroner finner du ved å dele på 3, og kanskje plusse på litt. En litt treig kelner gjorde at dette måltidet ikke ble fantastisk, og at jeg nøyde meg med en cappuccino etterpå. Ellers har jeg tidligere plusset godt på grunnbeløpet med ekstra drikke og god dessert, tiramisu. 

Til stranden på venstre bredd

Fra Klovskaja går buss nr 55 hele veien over Patonabroen til Dnjeprs venstre bredd, den med strendene. Om sommeren er det en svett fornemmelse, særlig når man tar bussen på ettermiddagen når folk skal hjem fra jobb. Den fyltes raskt opp med folk, bussen, på alle stoppestedene de hadde plottet inn langs ruten, og det gikk seint mellom stoppestedene også. I Kiev er det mye trafikk. Irina var heldig, og sovnet. Jeg stod og led.

Ren besluttsomhet fikk meg ut av bussen da det endelig var vår stopp på andre siden av broen. Det var så fullt i bussen at vi kjente skuldrene til hverandre, men jeg skulle ut med meg selv og vognen, med en sovende Irina i. Jeg bråkte og ropte og sørget for at bussjåføren hadde døren åpen lenge nok, og at folk gav den plassen vi trengte.

Så var det å håpe at lille Irina ikke våknet der i vognen, mens vi gikk bort til promenaden, og jeg kanskje kunne få kjøpt meg en øl å få drikke i fred? Vognen er så liten at håndtakene rekker meg til hoften, slett ikke spesielt behagelig å sitte i, ei mindre sove i. Særlig ikke langs Kievs ujevne og hullete gater og fortau. Jeg gjorde meg flid, trakk vognen bak meg, slik at lille Ira fikk en slags liggestilling, og løftet vognen varsomt over og ned alle høye kanter og hindringer. Slik kom vi oss til promenaden. Men der fikk jeg ikke kjøpt øl, siden det nå ikke er mulig lenger, som jeg nå vet her jeg sitter og skriver med en flaske øl foran meg på en strandcafe i Hydropark, men den gang ikke visste, der jeg betuttet stod med Irina i vognen og 20-seddelen i hånden ved teltkiosken jeg har kjøpt så mange ganger før, og med slik en stor glede, før.

Jeg skal ikke gjøre en lei situasjon verre enn den var. Det var bare å bære vognen med Irina i ned en trapp, og en til, så var det en kafé, der jeg fikk ølet mitt, og ikke bare en gang, men to. Jeg skal heller ikke gjøre den bedre, det trengs ikke.

Vi havnet midt i et lass koner som skulle et eller annet, den sovende Irina, og jeg, på jakt etter ølet mitt, jeg allerede har skrevet jeg fikk, så den spenningen skal ikke være poenget med å lese videre. Det var mye styr, der på restauranten, eller kafeen, ingen som kunne servere meg, alle så ut til å være opptatt med noe, og da jeg endelig, endelig ble servert, gav hun meg feil tilbake på 200-seddelen jeg betalte med, hun jeg betalte til. De hamret og styrte, bygde og styrte, det er et under lille Ira ikke våknet, men det gjorde hun altså ikke, ikke på en god stund ennå. Jeg hadde lent vognen varsomt bak mot en stol, slik at hun fikk en slags liggestilling, og jeg drepte en flue som forstyrret henne mellom hendene mine. Bare slik fikk jeg roen og freden jeg trengte, til å drikke ølet mitt, og etterpå kjøpe en til. Der, for de som er svært interesserte, skrev jeg ferdig blogginnlegget om opplevelsene våre på flyplassen i Frankfurt, og begynte på posten om hvordan alt var hjemme hos oss dagen før vi reiste ned hit, alt med den samme mobiltelefonen jeg sitter og skriver på nå, men en helt annen dag og et helt annet sted, lørdag 2. Juli, Hydropark i Kiev.

Mot kveld med bading og is

Så våknet lille Irina, der på stranden, torsdag for nesten en uke siden, men her jeg sitter og skriver morgenen onsdag 6. Juli, sover hun. Nå – eller da – var det tid for bading. Det er en tid for alt, nå er tiden for å skrive om det.

Med bare far med er det ingen grenser. Da kan hun bade så lenge hun vil, da er hun fri. Og det utnyttet hun og gjengjelde hun med alt et hjerte kan be om. Hun hylte av glede da jeg snurret henne rundt, i og over vannet. Hun brølte av glede da hun selv løp frem og tilbake, så lenge hun ville, opp og ned i vannet. På strandkanten satte hun seg ned og silte våt sand mellom hendene, før hun kastet ny sand i vannet med et brøl. Så løp hun selv uti, med det samme brølet.

Hun er uvirkelig når hun bader, Irina. Det finnes ingen grenser for henne. Hun er med på alt, gråter aldri, bremser aldri. Når hun får hodet under er jeg selvfølgelig rask med å løfte henne opp igjen, det er viktig hun ikke får frykt i seg, hun ramler under flere ganger, hoster og nyser, blir helt rød i fjeset, men vil bare fortsette, i samme tempo. De små armene og bena går i turbo. Hun vrir seg og kaver, løper og setter seg, ruller og ligger, kryper og tramper, alt, og mye av det.

Hadde jeg ikke sittet her og skrevet om det, en morgen jeg hører Olia er i gang med frokosten, hadde jeg trodd det aldri endte. Men det gjorde det jo. Jeg tar aldri Irina opp med tvang, jeg forsøker å lirke henne ut av vannet. Etter et par forsøk, gikk det. Da var leppene blå.

Og da var det tid for is. Den fikk hun spise helt selv, og det endte helt galt. Hele henne ble bare is. Det samme ble klærne og vognen. Jeg hadde selvfølgelig ikke ned noe tørkepapir, eller noe sånt. Det ble å være kreativ. Jeg sier ikke hvordan.

Et sted her var det vi endte opp i situasjonen denne posten begynner med. Jeg sitter med en øl, på stranden i Kiev, og ser på mitt skjønne barn som leker lykkelig i sanden, og tenker om det går an å ha det bedre. Jeg lurer på å fiske opp mobiltelefonen fra lommen og skrive om det straks, mens inntrykkene er sterkest og så det ikke blir glemt. Men jeg tenker nei, skrive gjør jeg senere.

Liten rundtur med Olia, to restaurantbesøk og en misset russisk prazdnik

Som jeg sa da de skjenket i vodka til meg: for to dager siden var det bryllupsdagen vår, i går var det grunnlovsdagen deres, i dag er det lørdag, kom igjen!

Det over skrev jeg inn da festen var ferdig. Her er det som ledet frem til den.
image
Olia likte godt dette vinduet, der det både var en rolig anmodning om å forlate Ukraina, og et langt fra rolig skrik fra Munch.

I dag ville endelig Olia bli med meg på den lille rundturen jeg pleier å gjøre. Nå for tiden går den til Hydropark, hvor jeg trener i det fantastiske treningsanlegget, og så hjem igjen, som regel med noen avstikkere og omveier til eller fra. Det blir kjedelig å gå samme vei hver gang. Hittil har Olia vært opptatt med noen dataprogram hun ville kjøpe, en telefon hun ville fikse, en datsja å reparere, matematikk å lese, en mor å lese, listen stopper ikke, heller ikke Olia.

Men i dag ville hun bli med meg. Det var jo veldig kjekt. Vi er litt romantiske, særlig i Kiev, hvor alle gater og steder vi har vært liksom blir «våre». – Husker du da vi var her sist, spør vi, der vi går hånd i hånd. Denne dagen gikk vi nedover en av sidegatene til Moskovskaja ulitsa (som er den store tverrgaten som krysser Lesu Ukrainka ved Petsjersk metrostopp, Lesu Ukrainka er gaten vi bor i, Petsjersk er navnet på området). Gaten er ikke mye brukt, bortsett fra av bilene, for det er ikke butikker der og det er et lite stykke før man kommer til Lavraskaja. Det er en praktgate på høydene ved Dnjepr. Her er er det gamle, ærverdige klosteret Lavra (som betyr laurbær), et av de aller første i den russisk ortodokse kirke.

image

Planen min var å få spist lunsj et sted, helst pizza. Mitt sted er Al Forno, nede i sentrum, men Olia synes dette er for dyrt, og går aldri med på det. Vi gikk derfor og surret litt på jakt etter et spisested. Eller, jakt og jakt, jeg hadde jo Patrick i tankene, stedet der jeg hadde vært dagen før, men ikke fått min businesslunsj, fordi det var Ukrainas grunnlovsdag. Nå var det lørdag, og heller ingen businesslunsj (som bare selges hverdager), men vi kunne jo se om de hadde noe annet. Og det hadde de: pizza. Slik fikk jeg pizzaen jeg ønsket meg, slett ikke verst, til 89 hryvnaer, og vi kjøpte også hver vår øl, hvor jeg som vanlig drakk begge.


image Olia leser differensialligninger overalt.[/Caption]

Etterpå gikk vi bort til Arsenalnaja metrostopp, og tok banen til Hydropark. Der gikk jeg til treningsanlegget, mens Olia hadde et ærende på Petrovka, det store bokmarkedet nord i byen. Hun hadde noen matematikkprogram på data hun måtte ordne med. Så hun satte seg på metroen igjen, i motsatt retning. Jeg sa at jeg blir her en stund, hvis hun ville komme tilbake, det hadde jo vært kjekt om hun kom tilbake, men hun var ikke sikker på hvordan det ville bli. Vi ble enige om å se det an. Var hun der ikke når jeg var ferdig med å trene, så fikset jeg meg hjem selv, med min vanlige, 5 km lange spasertur.

På treningsanlegget.
image

Halvveis har jeg alltid en badepause i elven. Jeg stuper fra den provisoriske broen de har satt opp mens de ordner den skikkelige, og svømmer litt nedover strømmen. Denne gangen var jeg spent på om Olia var her, og så etter henne, uten å finne henne. «Hun har nok gått hjem», tenkte jeg, stupte, og svømte nedover strømmen som vanlig. Ofte kaver jeg litt motstrøms, for å forlenge badeseansen, jeg har – litt skuffet – lagt merke til at jeg svømmer omtrent akkurat så fort som denne lille sideelven av Dnjepr renner.

Jeg skal liksom fotografere hester.
image

Så hører jeg noen rope på meg. Det er Olia. Hun er slett ikke gått hjem. Hun er her og bader, vakker i bikini. Strålende av lykke bader vi litt sammen. Det er jeg som er lykkelig, og hun som stråler, kan man si. For henne var det jo ikke så overraskende at jeg fremdeles var her i Hydropark. Og det er hun av oss som har skjønnhet å stråle ut.

Olia fotograferer hester.
image

Etter badingen (og lykkeutstråling), har jeg halvdelen igjen av mitt treningsprogram. Jeg gjennomfører det så fort jeg kan, og orker – mens Olia sitter på en benk og leser differensialligninger. Hun tillater seg selv ikke mye dødtid.

Vel trent og godt belest er vi glade og fornøyde. Olia snakket om et godt tilbud på pizza hun hadde sett, 65 hryvnaer, inkludert øl, like her borte. Dette skiltet hadde jeg også lagt merke til. Så dit gikk vi.

Vi venter på pizza og øl.
image

Stedet het noe med BBQ i navnet, og lå i Hydropark. Musikken var satt på så høyt, at det ville passet i et diskotek, som stedet strengt tatt så ut til å være, med dansegulv i sentrum, og baren, en forhøyet miksepult for diskjockeyen, og sofaer i skinn rundt. Det var ingen andre enn Olia og jeg til stede av gjester, så den dundrende musikken virket noe upassende. Vi bad dem skru den ned, noe de gjorde.

Jeg forventet på dette stedet en noe daff pizza, noe plastgreier, dårligere enn mat folk kaster, fordi den har gått ut på dato. Men pizzaen var helt skikkelig. Den stod ikke noe tilbake for den vi hadde fått på Patrick’s pub, tidligere på dagen. Tynn og fin, var den, nystekt i skikkelig ovn. Olia og jeg kjøpte hver vår pakke av dette tilbudet, pizza og øl, begge ørene var som vanlig til meg. Det eneste å utsette var at ølet var svart. Sommerøl skal være lyst. Så hvorfor de forvirret oss med dette svarte ølet, skjønner jeg ikke. Kanskje var det billigere.

Etter dobbeltrunden med pizza og øl, kjøpte vi like godt en til. Det var jo så billig og godt. Serveringsdamene lurte på om jeg ville vente på ølet. Vi hadde jo to udrukkede. Jeg så ingen grunn til det. Vi var jo på fest.

Jeg har fått øl.
image

Mette og lykkelige gikk vi hjem etterpå. Det var metro til Arsenalnaja, og raskeste vei hjem, langs Moskovskaja. Denne raskeste veien tar sin halvtime, så det var blitt ganske sent da vi kom frem.

Og der hjemme fant vi alt disket opp til en ny fest. Moren og søsteren ventende svært sultne, tørste og utålmodige på oss. Hvor har dere vært, hvor har dere vært, var spørsmålene, Olia hadde ikke med seg telefon, så de kunne ikke ringe oss. Vi forklarte hvor vi hadde det vært, vi hadde jo hatt det veldig godt, og ante ingenting om denne ekstra festen, som vi allikevel satte stor pris på. Vi var jo allerede på forhånd i godt humør.

Men vi var alvorlig mette. Den tredje pizzaen var i overkant, og her var det disket full russisk prazdnik. Vi skålte i vodka og sjampanskoje, det var øl og vin, moren holdt en flott skåltale over mitt og Olias ekteskap, om at det var kjekt det var, og måtte det vare, og måtte alle være lykkelige, og slike vakre ting. Med litt vodka og noen timer til hjelp, går det også an å få ned litt av den overdådige maten som er servert. Jeg husker ikke hvor lenge vi holdt på, men det spiller heller ingen rolle.

Liten langtur siste søndag før ferien

I dag gikk jeg tre mil. Olia reiste til Kiev forrige søndag (mens jeg var i militærgjenforening), jeg reiser neste, og innimellom har jeg to uker for meg selv. Det er rolige dager, jeg bytter jobb over sommeren, og har gjort det meste som er å gjøre i jobben jeg har nå. Oppussingen av huset er satt på vent. Det er bare forefallende arbeid i hagen å gjøre. Jeg kan gjøre det når jeg vil. Min tid går stort sett med til å vente.

I dagens moderne verden er det mange fine måter å fordrive tiden på, mens man venter. Det var det også i den gamle. I dag tenkte jeg å gå tur. En alle tiders måte å vente på.

For lokalkjente tok jeg ut til fots, ned langs Stokkalandsvannet, over Tronsholen og til Høylandskirken. Derfra gikk jeg videre langs gamle Ålgårdsveien til Bråsteinsvannet, og på sørsiden av det til jeg kom til Arboreet. Liksom fra siden.

På ørene hadde jeg podcast, In your time, fra BBC, et glimrende radioprogram der britenes beste forskere diskuterer tema innen realfag, historie, kultur, religion og filosofi, med litt flytende overganger. Siden jeg har ødelagt iPhone, ble det miniPad som fulgte meg. Litt stor å ha i lommen, men egentlig ikke noe problem.

I Arboreet stoppet jeg tidsmåleren og GPS, og hadde en vanlig rusletur på kryss og tvers i stiene. Det var en vanlig tur i Arboreet, som når vi kjører dit for å gå tur der. Det blomstret i alle farger der borte, og det var svært mange som hadde tatt turen for å se. De fleste var barnefamilier eller eldre pensjonistpar. Det var bare jeg som gikk alene, med program om britenes glorious revolution på ørene.

Så startet jeg klokke og GPS igjen, og la av gårde på Nordsiden av vannet, langs veien til Sviland. Jeg krysset Ålgårdsveien, og fulgte jernbaneskinnene til Ålgårdsbanen og Figgjoelven til Foss Eikeland. Ved en kulp cirka midtveis mellom gamle Bråstein stasjon og Foss Eikeland stoppet jeg for å spise og bade. Vannet er veldig kaldt til å være sen juni. Men jeg er veldig vant med kaldt vann.

Nisten vil imponere ingen mødre. Det var skiver med brunost og greddar, det imponerer, og det var teen jeg hadde til frokost. Tatt med i samme svarte tekanne som den ble servert i, til frokost. Og så var det «Marie»-kjeks fra Xtra, billigkjeks. Jeg har hatt den med i flere år, men jeg spiser aldri noe av den.

Jeg fulgte ikke jernbanelinjene helt inn, men gikk av ved Sandnes Ullvare, inn i skogen, og over fjellet. Dette er Stokkalandsskogen, Stokkalandsfjellet, den slags. Jeg gikk litt kryss og tvers, oppi der. Men jeg sørget for å holde meg så lite som mulig i bebyggelsen der oppe, jeg gikk i terrenget, klatret over gjerder for å komme meg vekk fra asfalt.

Jeg krysset rett over toppen, og kom ned cirka midt på, litt flott nedstigningsterreng der. Man får nesten klatrefornemmelse, turfornemmelse, selv boligfeltet er bare 20 meter unna. Nede var jeg cirka halvveis rundt Stokkalandsvannet, og fullførte runden mot høyre, samme vei som jeg hadde startet fra. Da jeg kom hjem stod det 28,2 km, 5 timer og 13 minutten. I tillegg kom de 3-4 kilometerne i Arboreet. Det var en rolig og fin rusletur, som passet til sommerstemningen.

Nå skal jeg lage laks, og deretter kanskje skrive litt mer på denne posten. Som jeg nå har gjort.

20130616-160959.jpg

Pusjkina, tror jeg

I dag var Olia og jeg ute på et lite eventyr. Mellom Santa Barbara og Partenit skal det være et sted som heter Pusjkina. Det var dit vi prøvde å reise i dag.

Vi har vært der før, tror vi. Det er et veiskilt det står Pusjkina på, og vi har gått nedover fjellskråningen i nærheten av dette skiltet. Jeg har minner og fotografier, det var her jeg lærte det russiske ordet for plommer. Det var svært styr og veldig kronglete å komme seg ned, men til slutt var vi i Utjos, et fint sted å ende opp. Kunne vi klare noe lignende i dag, ville vi være fornøyde.

Forrige gang vi prøvde oss havnet vi i Gutzuf. Det er vanskelig å komme seg av på riktig sted. Denne gangen gikk vi av like etter avkjørselen ned til Santa Barbara og Utjos, noe som umulig kan være så altfor galt. Jeg somlet med å komme meg over veien etter at bussen var kjørt, jeg ville ta av meg på overkroppen, og for dette ble Olia rasende. Man spøker ikke med trafikken her nede, Olia er oppriktig redd, og lar redselen få utløp i sinne. I dette raseriet gikk vi feil vei, altså mot avkjørselen til Utjos, den kjedelige og forferdelige veien, som fører til det veldig kjekke. Alt mens Olia gav meg på hodet, som de sier det på russisk.

Så stoppet vi opp. Var det virkelig dette vi ville (ikke at Olia skulle skjelle meg ut, for det ville vi virkelig, i hvert fall hun)? Vi kunne snu og se om vi fant dette her vi kaller Pusjkina. Det kunne bli helt mislykket, kanskje måtte vi gå i timer i Krims sommervarme, bare for å ende opp med å snu, fordi det ikke går noen vei ned til sjøen. Sånn kan det være her nede, praktfull sjø og kyst, men ingen vei ned dit, alt er gjerdet inn og stengt. Det ville likevel være et eventyr å prøve, så vi prøvde.

Første og beste lille vei til venstre tok vi. Det tok ikke lang tid før det var eventyr nok for meg. Jeg er så glad i nye steder, vil alltid være der jeg ikke har vært, se hva som er i mellom, lenger borte, på andre siden. Her var det et lite vann. Det var så skittent at det ville vekke avsky i Norge, men dette er Krim, sørsiden. Her er knapt vann annet enn i sølepytter. Dette var noe som kunne kalles en stor en, nesten litt skikkelig, en 20-30 meter fra ende til ende, kanskje. Jeg fotograferte selvsagt, men ikke med mobilen, så jeg kan ikke laste opp ennå.

Nåvel, dette vannet var ikke aktuelt å bade i, vi måtte ned til sjøen, og var fremdeles omtrent helt på toppen. Det var også litt uklart hvordan vi skulle komme nedover da vi tok inn en smal vei ved noen hus, og hørte en stemme snakke til oss.

Det var en av beboerne ved et av husene. Han har sikkert sjelden sett folk langs denne veien. Nå lurte han på hvor i all verden vi skulle. – Til sjøen, sa Olia. – Ujos, sa jeg. – Denne veien fører ikke til sjøen, sa han. Jeg føler nesten jeg befinner meg i korrespondentbrevet til NRKs «Verden på lørdag». Mannen var imidlertid hjelpsom, og kom ut og snakket med oss. Han ville ha oss på bilveien, men hele poenget var jo at vi ikke ville gå den.

Alright, sa han. Det finnes en vei. Og så forklarte han og pekte, små skogsstier, tråkk, litt til høyre og venstre, alltid nedover.

Så gikk vi. Det var intet mindre enn nydelig. Vegetasjonen er jo altfor tørr til å holde norsk standard, men det er alltid spektakulært å komme bratt ovenfra og gå ned mot sjøen. Vi tok mange bilder med speilreflekskameraet, jeg regner med å poste siden.

Etter hvert kom vi også til steder vi kjente igjen. Da hadde vi allerede gått lenge. Det var et pensjonat, der hadde Olia fotografert voldsomt for tre år siden. Nå kunne vi ikke helt skjønne hvorfor, for stedet lå overgrodd og i skyggen, det var ingenting ved det som innbød til ekstra oppmerksomhet.

Vi tullet oss litt bort, rundt her, og brukte litt tid på å gå frem og tilbake i tøyseland. Veibeskrivelsen fra den vennlige husbeboeren holdt ikke lenger. Jeg ville mandig finne egne veier, mens Olia kvinnelig spurte om hjelp. Begge fant vi på vår måte riktig vei.

Og nå kom vi til plommeland. Det er en samling hytter, merkelig plassert, veldig langt fra sjøen, og ingen komfortabel vei ned dit. Men selve hyttene er fine og idylliske, og det er vakkert rundt, om det bare ikke hadde vært så varmt. Og så har de noen uvanlig fruktbare plommetre. Olia og jeg kan spise så mye vi vil, uten at det engang synes på treet. Dette er verdens overflod, at et eneste tre kam bære så mye frukt, og hver eneste plomme på treet, kan bli nye trær med like mange plommer.

Vi spiste så mye vi orket, og fikk på denne måten slukket tørsten litt også. Veien videre nedover gikk langs en lang, merkelig trapp (alltid rart med trapper av jern, midt i ødemarken). Og så kom vi til det vanskeligste punktet: inngjerdingen.

Inngjerdingen

Jeg husket det fra tre år siden. Enda så vanskelig det var å komme ned hit, så mange usikre veier, så var det her det var mest umulig. Den viktigste grunnen til ikke å gi opp, er at det er så lang vei opp igjen. Når vi har kommet så langt som til hit, kanskje 2/3 av veien, kanskje mer, så må vi bare videre.

Men det er gjerde, som kanskje burde kalles mur, for å gi riktig bilde av hva dette dreier seg om, og det er vakter ved den eneste porten.

20120722-214537.jpg

20120722-214628.jpg

20120722-214552.jpg

20120722-214651.jpg

20120722-214608.jpg

Massandrovskij dvorets

Massandroskij dvorets

I dag var Olia og jeg i Massandroskij dvorets. Det er et av mange palass på Krim. Praktisk talt alle sammen er bygget av Voronsov, en aktiv og uforakammet rik fyrste av Krim. Tsar Aleksander III, han som var før Nikolai II, altså den nest siste tsaren, likte dette palasset godt. Det ligger i Massandra, like ved Jalta.

Mellom Alusjta og Jalta er bussforbindelsene ypperlige. Det går alle slags busser hele tiden. Olia liker godt trolleybuss, siden den er billigst, så vi ender vanligvis opp med å ta en slik. Så får vi begge reise for under en tier. Til gjengjeld går det langsomt, og det er vanligvis trangt om plassen. Nytt av året er forresten at bussene er utstyrt med flatskjerm-TV som viser film. Ganske vanvittig.

I en slik buss tok det oss en liten time, tror jeg, å komme oss til Massandra. Det er siste stoppested før Jalta. Palasset ligger litt oppi fjellsiden, og opp dit må vi gå til fots. Det er langs lite trafikkert bilvei, og tar ca 10 minutter. Langs veien ligger kiosker med forfriskninger.

Olia og jeg var ved dette palasset første gang vi ferierte på Krim, men ikke den andre. Vi har altså ikke vært der siden vi fikk speilreflekskamera. Dermed ble det fotografering. Veldig mye fotografering. Det var akkurat som om vi hadde reist dit bare for å fotografere.

Etter å ha fotografert hver krik og krok av palassets hage, gjerne med meg poserende sentralt i bildet, slappet vi av med en øl i palassets vakre kafé. Kafeen er forresten ikke noe å skryte av, det et utsikten som er fantastisk.

Siden jeg var inne i palasset forrige gang, trengte jeg ikke betale meg inn en gang til. Og Olia bryr seg ikke. Derfor ruslet vi nedover mot sjøen, vel vitende at vi ville ende opp i Jalta. Vi satte oss på en trolleybuss for å komme oss dit.

Nede i Jalta er det mye liv, og god stemning. Men sjøen er grapset og ekkel. Jeg tok likevel noen stup fra moloen, mens Olia liker seg best i skyggen. Artig så vi også cruise-skipet Aida ligge til kai, det skipet husker vi godt fra da vi bodde i Bergen. Vi så det stadig ligge til kai der også. Det er akkurat som skipet forfølger oss, eller vi det.

Opprinnelig var planen – i hvert fall min plan – at vi skulle se liudin pauk, eller Edderkoppen, som han het på norsk, på kino. Det er noe eget med amerikanske actionfilmer dubbet til russisk, i russisk setting på russisk kino, slik liker jeg dem best, eller i det hele tatt. Men mer eller mindre bevisst fra Olias side, ble det til at vi aldri fant kinoen i tide, og i stedet reiste hjem.

20120711-124631.jpg

20120711-124703.jpg

20120711-124803.jpg

20120711-124727.jpg

20120711-124852.jpg