Skjærtorsdag, enda en innedag

I dag stod jeg opp, og tok på meg varmt treningstøy for å løpe ut, men lille Irina våknet også, og dermed ble min morgen med henne. Jeg sjekket sosiale medier og nyheter på nettet, mens hun satt søtt ved siden av og så på YouTube. Etter noen timer var mama Irina klar med frokosten, en kraftig pastarett, om pasta kan være kraftig. Stekt i kraft og fylt med kjøtt, kan den det. Ikke italienske tomater og fancy ruccola ved siden av, men solide, russiske sure agurker. Øl i 2,5 liters flaske. Mat for menn.

Lille Irina og konemor sover nå, men det er for sent for meg å løpe og trene, og været innbyr heller ikke til noen ting. Det er tett snø, grått og trist, og +2 grader. Ingen antydning til vår, og heller ingen solfylt påskestemning, som jeg ser bilder av fra Norge. Jeg kan bare godt trene når Ira sover. Det gjør hun ikke lenge nok nå. Derfor blir det en kort bloggpost i stedet.

Dagene våre kommer liksom ikke ordentlig i gang her nede. Jeg liker å gå lange turer med Irina i vognen og til fots, være ute lenge, men surt og kaldt som det er, er det ikke riktig koselig. Når det er runder i kandidatturneringen i sjakk liker jeg også å få med meg dem, men det er noe jeg greit kan prioritere bort om det er andre og viktigere ting som skjer. Konemor Olia organiserer mye med datsjaen vår, og er bekymret for om hun gjør de riktige valgene, og om tingene hun legger igjen der ute, kan bli stjålet. I går forsvant hun inn i en buss da vi var ute og gikk, hun skulle på en utstilling for byggearbeid. Irina og jeg snudde og gikk den korte veien hjem. Underveis sovnet hun i den lille vognen, og jeg satte meg på en benk utenfor blokken vår, der leilighetens WiFi rekker frem, og så på den første timen av sjakkrunden.

Det er fascinerende å være barnefar og å ha så mye tid til barnet. Her nede har hun begynt med en ny ting, en slags fisking etter ros. Når hun har gjort noe hun vet er riktig, så ser hun på meg, slik at jeg kan si «Maladets» og klappe henne på hodet. I favorittfilmen hennes på YouTube, om kattungen som gjerne vil tro at den er en tiger, slik at hundevalpen og de andre dyrene ikke skal plage den så fælt, i den er det en scene der en liten geit drikker av et vann, og så skal kattungen liksom skremme den. Bææ, sier vesle Irina da, hver gang, for geiten er til forveksling lik en sau, den er tegnet som en tynn sau, og det er ganske riktig å si bææ, når den kommer. Det er Maladets.

Hun har fått en annen favorittfilm også, en russisk barnesang, der det er en traktor som kjører og så skal man gjette hvilket dyr den har i tilhengeren. Det er skikkelig rock og kult, både traktoren og dyret danser til tøffe rytmer, Irina smiler og hyler av glede når den filmen kommer. Teksten er slik: På marken, på marken, kjører en traktor til oss/ den har en tilhenger der det er noen som synger på denne måten/ så kom igjen, barn, hvem er det så, hvem er det så, hvem er det så som synger slik? Og så setter dyret i gang med dyrelyden sin. Ganske kult, og med 20 millioner visninger.

Den siste filmen hun liker er om krokodilen Gena og vennen Tsjeberasjka som gjerne vil bli pionerer på Genas fødselsdag. Det er filmen der den søte bursdagssangen blir spilt, den som på norsk må hete «Dessverre er det bursdag bare en gang i året». Hele filmen er søt, med Gena som forsøker å passe sånn på, og ordne det slik at han og Tsjeberaska kan bli pionerer de også. Pionerer er en ungdomsbevegelse som fantes i Sovjettiden, kanskje det kan sammenlignes litt med Speideren, om enn Speideren aldri ville lære ungdommen til å bli gode kommunister og sovjetborere. Det var målet med pionerer, og som de sier i filmen, for å bli en pioner må man gjøre mye bra, og bare de aller beste blir pionerer. Til slutt blir Gena og Tsjeberasjka pionerer de også. Og ganske riktig, etter å ha gjort mye bra.

Når hun ikke ser på YouTube, løper lille Irina etter katten eller leker med de mange lekene hun har arvet etter søskenbarnet sitt, her. Hun har begynt å venne seg til hunden også, men det er katten som er det store, det er den som sier «mjau», og som det går an å løpe etter. Hun har ikke tatt opp noen russiske ord, ennå, ikke annet enn mama og papa, som hun bruker alt annet enn treffsikkert. De norske ordene «hadet» og «toget» gjør det imidlertid bra, bare at toget nå er endt opp med å være ethvert kjøretøy. Hun liker bilene på de sterkt traffikkerte veiene her, og lager billyder når de durer forbi. Ellers løper hun etter folk og sier «hadet» når de går inn på rommene sine, alltid med den lille hånden travelt vinkende, for det er jo noe som hører med når man sier «hadet».

Snart våknre hun nok igjen. Snøværet har ikke akkurat gitt seg. Det går på skrått, og er akkurat slik at man kan være litt i tvil om det skal kalles snø eller regn. Det er ingen vinterstemning, ingen påskestemning, og i alle fall ikke vår. Konemor Olia har kokt poteter og laget lunsj, eller det som for henne er frokost, men det blir for tidlig for meg etter den kraftige frokosten servert av mama Irina. Når lille Irina våkner skal vi nok prøve oss ute, tross været. Om Olia blir med, tar vi buss et sted. Om det blir bare Ira og jeg, tar jeg på meg treningstøyet, og løfter meg litt i en bitte liten treningspark de har like bak en av naboblokkene på andre siden av veien. Det er en lekeplass for barn også, der, hvor Irina kan være. Kaldt som det er, vil hun være tykt kledd, og da blir det ikke så lett å klatre så veldig. Hun vil forsøke seg likevel, som barn gjør. Og ellers tusle omkring og utforske verden, som er hennes oppgave i mange år ennå. Gjerne resten av livet.

Reklamer

Barn og YouTube

Jeg er ikke interessert i at det skal bli en pappablogg eller mammablogg av dette her. Til det gjør vi altfor lite etter boka her hos oss. Vårt barn er halvt russisk/ukrainsk, halvt norsk, og vokser opp i Norge med en blanding fra to kulturer. Både moren og faren er frie folk, liker å følge egne regler, så her hos oss er det lite som er perfekt, og mye som er skjevt og uvanlig. Begge av oss kan vanskelig se en regel uten instinktvis få lyst til å bryte den.

Vår vesle Irina vokser raskt opp. Det er en fantastisk tid. Jeg er i pappapermisjon, en uvirkelig glede, at jeg skal være født i det eneste landet på det eneste tidspunkt der det er mulig for en far i sin beste alder å være hjemme med sitt barn nesten et helt år, og likevel få full lønn. Jeg føler jeg realiserer meg selv med jobben jeg gjør nå. Det er dette jeg er laget for.

Jeg tenkte jeg skulle ta notater første gang hun gjør forskjellige ting. Jeg er jo systematisk nok til å gjøre det. Første gang hun kryper opp i sofaen, første gang hun står opp selv, første gang opp og ned trappen, første ord på norsk, på russisk, mange ting. Det er bemerkelsesverdig hvor fort det går fra hun gjør noe for første gang, til hun gjør det som en selvfølge.

Nå i helgen var det første gang hun selv skrudde på YouTube. Jeg har vist henne filmer før. Babusjka i Kiev har også instruert sin datter i hvor viktig det er å se russiske filmer, for barn, å komme i kontakt med det russiske språket på den måten. En favoritt jeg har satt på for henne mange ganger er Vot tak tigr, вот так тигр, eller på norsk noe sånt som «se her for en tiger», selv om det i den russiske betydningen ligger en del mer. Det handler om en liten stripete kattunge som får det for seg at han skal være en tiger, for han er jo stripete og har følehorn og hale, akkurat som tigeren han ser bilde av i en bok. Så skal han skremme de store dyrene, deriblant en hundevalp som plager ham, men det går ikke så bra, for han er jo bare en liten kattunge. En fin, sovjetisk film fra 1963, full av kommunistisk moral ender det med at han er fornøyd med å være seg selv, for han skremmer jo en mus. Det er ikke bare kommunistisk moral det kan passe inn i, forretten. Den filmen har Irina og jeg sett mange ganger.

Min kone Olga setter gjerne på andre filmer. Det er nyere, russisk barne-TV, med pedagogisk opplæring, ikke ulikt sånn som det er hos oss. Kona kjenner også til gamle klassikere hun av og til starter opp, mens jeg nokså tilfeldig endte opp med den tigerkatten (det passer imidlertid godt, siden vi har en stor, russisk, hvit tiger som leke og kosedyr, den har lenge vært en favoritt, den også).

Det ble imidlertid noe annet når lille Irina begynte å sette på filmene selv. Hun er jo ikke stort mer enn ett år og tre måneder, det er i tidligste laget, synes jeg. Jeg hadde ikke ventet hun skulle klare det allerede. Men hun begynte med det i helgen, plutselig hørte vi YouTube-lyd fra nettbrettet, plutselig ble BBC som jeg hørte på, erstattet med lyden fra bråkete barneprogrammer. Med det mistet vi også litt av kontrollen. Det gikk uhyre fort at hun begynte å oppsøke nettbrett og telefoner, kreve å få dem, og sette i gang med underholdningen.

Og plutselig er vi også midt oppi det moderne foreldretemaet hvor mye vi skal la barnet då lov til å se på skjerm. Det er blant de mange ting i livet man aldri fullt ut forstår før man har prøvd det selv. Da først ser man at det er ikke så enkelt. Jeg er helt i mot all data, skjerm, TV og passiv underholdning, ut i skogen, heller, fysisk lek, finn på ting, les en bok. Men det er jo også deilig når Irina får satt på en tegnefilm hun liker, så er hun rolig de minuttene. Jeg kan sjekke nyheter, gjøre mine ting. På skjerm jeg også, selvsagt.

Irina og jeg er ute 1-2 ganger om dagen. Vi har begynt å ta oss en kveldstur også, etter det er blitt mørkt, bare i nabolaget. Hun løper rundt, hylende av glede. En favoritt hun har er å krype opp og ned fortauskanter,hun har alltid oppsøkt det sommer vanskelig for henne, jeg elsker det, en herlig tilnærming til livet. Om dagene er hun i vogn eller i bil, da er det lengre turer, fjell, strand, skog, alt Jæren og omegn har å by på. Vi har heller ikke TV, så vi føler set også gir oss en slags moralsk rett til å se litt ekstra på YouTube.

Men vi – eller jeg – ser at dette vil bli et problem hos oss, akkurat som det er det hos alle andre. Barnet vil kreve å se på tegnefilm, senere blir det også sikkert å spille data, og vi – eller jeg – vil mene at det er feil, men så hadde jeg nå disse tingene jeg skulle gjøre selv også. Kona tar alt sette med knusende ro. Hun følger ingen regler.

Med gratis Wimp i sommerferien

I starten av sommerferien fikk jeg en tekstmelding fra musikkstrømmetjenesten Wimp, om at jeg kunne få en måneds gratis prøveabonnement. Jeg takket ja, og prøvde.

Jeg har også tidligere hatt prøveabonnement, det var derfor jeg ble tilbudt et nytt. Forskjellen var at jeg denne gangen fikk for alle enheter, det som koster 99 kroner i måneden. Det passet jo bra, for her på ferie har jeg ikke lenger noen datamaskin. Det klarer seg med mobilen og nettbrettet.

En måneds abonnement tilsvarte omtrent hele ferien. Grunnet en feil som gjorde at jeg fikk forsinket oppstart, fikk jeg en uke ekstra, og da hadde det rukket. Men jeg tør ikke ta sjansen. Jeg vil ikke betale dem 99 kroner.

Det er noe ved systemet som ikke appellerer til meg. Kanskje er det noe med at hver generasjon blir glad i sin egen teknikk, de ekte LP-fantastene ble aldri helt glad i CD, vi som har kjøpt musikken vår på CD, får det ikke til med Wimp.

Hovedproblemet er rett og slett dette med at alt er tilgjengelig. Det blir for mye. Man får ikke det samme forholdet som når man har brukt en hundrelapp eller mer på akkurat den CDen man kjøper. Man har kanskje gått og tenkt på det, kanskje er det et innfall, uansett blir den en del av samlingen, en man vil høre på ofte eller sjelden. I strømmetjenester er det ingen vei fra innfall til testing, man kan sjekke alt ut med en gang. Noen vil sikkert mene at dette er positivt. Men det vil jo også føre til at man fort går videre til det neste man vil sjekke ut. Man tar seg ikke tid til å høre på det man har. Straks man mister interessen, har man noe annet tilgjengelig.

Det mister også litt av magien. Denne sommeren har jeg brukt mye tid på å lytte til platen «Sail away», av Randy Newman, og serien Fairport Convention at the BBC. Det er vakre plater begge to. Hadde jeg hatt dem på CD, ville de betydd mye for meg. På Wimp blir det mer som en forbruksvare. Det er bruk og forkast, ikke noe jeg har tilegnet meg som noe verdifullt. Ikke noe som er mitt. Det er nesten som om Wimp ødelegger noe av lytteropplevelsen.

Jeg er glad jeg fikk tilbudet om en prøvemåned, men jeg fikk ikke mye ut av det. Jeg hadde det like fint de andre sommerne, da jeg ikke hadde musikk å høre på. Skulle det knipe, er jo uansett det meste tilgjengelig på YouTube. Det er en annerledes verden vi lever i.

 

Opphogging av bjørketre, de første apostler og Johannes pasjonen

Det er kveld. Olia har reist på jobb, nattevakt. Jeg er alene, og har kaffekoppen og vestlandslefsene. Jeg kan skrive litt før jeg legger meg.

For et par dager siden fikk vi hogget ned bjørketreet i hagen. Det var plantet av min far, som var glad i trær. Jeg var glad i ham, og er det fortsatt, men vi må komme oss videre. Det er for mange trær og busker og planter plantet hos oss. I tillegg kommer alt det som ikke er plantet, men som bare kommer av seg selv. Bjørketreet delte seg i to, som far og mor, kan man si. Den ene delen ble tidlig saget bort, den andre stod høy og fin, men uten den halvdelen som hørte til. Det var på det metaforiske plan. På det praktiske plan sperret bjørka for utsikt og for solen, i tillegg til at den gjorde det vanskelig å holde det ordentlig rundt den. Olia og jeg må også få laget vår egen hage, som vi vil ha den. Vi må overta.

Så bjørketreet er hogget ned. Det ligger i hauger på plenen. Det er utrolig så mye materiale et eneste tre kan inneholde. Dette er til og med halvdelen av et tre, den andre halvdelen er allerede hogget bort. Greinene, kvistene og stammen ligger strødd rundt i hagen. Det er fullt av dem, enda jeg har arbeidet flere timer hver dag i helgen, for å få det bort.

Det er arbeid som får meg til å tenke på Lev Tolstoj, og hans Konstantin Levin, i Anna Karenina. I en scene der, går han sammen med arbeidsfolket på godset, og slår med ljåen. Det er den beste dagen han har. Oppslukt av arbeidet går han i ett med naturen og livet, glemmer seg selv og alt han ellers har å tenke på, og er helt og rent lykkelig. Sånn hadde også jeg det fredag, og hver dag, men særlig fredag. Da klippet jeg og hogg litt og ordnet og stablet, og fikk unna de tyngste greinene til Olia ropte meg inn for mat. Sånn var det med Levin også. Han måtte bli kalt inn for å avslutte arbeidet, og han hadde en stor og naturlig appetitt på maten da han skulle spise.

I går og i dag har jeg litt utolstojsk hatt foredrag på ørene mens jeg har arbeidet. Det er den mirakuløse verden av MP3, man kan laste ned nær sagt hva man vil. Informasjonen jeg store deler av mitt liv har vært så ivrig etter å finne, ligger nå mer eller mindre fritt tilgjengelig. Jeg har lastet ned mange harddisker og eksterne harddisker med forskjellige slags foredrag, språkkurs, diskusjoner og den slags. I Bergen fikk jeg sjelden tid til å høre på dem. Jeg hadde så kort vei til jobb, og hadde heller ingen andre steder det var naturlig å gå rundt og lytte i timevis på alt jeg hadde tilgjengelig.

Her på Ganddal er det annerledes. Nå går det unna. Jeg har også kommet frem til foredrag jeg riktignok lastet ned, men egentlig aldri trodde jeg skulle komme til å høre på. Jeg er heller ikke så nøye på å ta det systematisk lenger. Det blir det ene etter det andre, som det ligger på spilleren.

Akkurat nå ute i hagen har jeg hørt på forskjellige foredrag som har å gjøre med de første kristne skrifter. Det henger også sammen med hva jeg hørte på vei til jobb før sommeren, om Jesus Kristus som historisk person, altså hva man kan vite eller anta om ham, ut i fra de historiske kildene, og ikke ut i fra troen. Foredragene om de første skriftene handler om hvilke skrifter som er kommet med i Bibelen, hvordan de kom seg dit, hva med tekstene som ble utelatt, og hvor usikkert det meste er med alle sammen av dem.

Timene forsvinner sammen med disse foredragene og bjørketreet. Jeg er helt uten fornuft nøye med det, jeg kaster ikke bort en eneste kvist, alt skal til brensel. Klok av feil fra i fjor, klipper jeg imidlertid bort bladene. Det går med veldig mange timer for et helt tre på denne måten. Det blir et haug av blader i det jeg kaller komposthaugen. Det blir eske med eske med småkvist, og greiner. Det blir stabler av noe som nærmer seg vedkubber, og etter hvert det som virkelig er vedkubber hogget og saget av stammen.

Og jeg tenker på hva foreleseren sier. Det er stoffet fra hovedfaget mitt, dette, jeg skrev om den kristne og jødiske martyren. Bøkene til Eusebius og Josefus var hovedkildene mine. Mye av det jeg fant, og trodde var viktig, blir her sagt som den største selvfølge, som premiss. Det er herfra forskningen begynner. Dette fant jeg også ut under arbeidet med hovedfaget. Det skal veldig mye til før man har satt seg så godt inn i et emne, at man kan uttale seg og komme med noe nytt, at man har noe å bidra med. Har man en lur tanke, har nok en annen hatt den før deg. Så det kan være lurt å holde litt igjen, aldri bli bombastisk.

Den tidlige kirkehistorien er et betent tema. Det er mange ikke-kristne på jakt etter enhver opplysning som kan skade troen. De er notorisk opptatt av evangelistene som ikke kom seg med i samlingen på fire, de gjør mye ut av hvordan tekstene er skrevet lenge etter hendelsene de omtaler, og generelt alt som kan gjøre kristendommen utroverdig. Likeledes er det mange kristne som tviholder på alt de tror må til for å opprettholde troen. De vil ikke ha bibeltekstene valgt ut av mennesker, Bibelen er hellig, det som står der er sant og korrekt, og kan ikke være noe annet.

I våre dager er disse problemene ingenting mot hva de var den gang. Vi har i det minste en fasit, Bibelen som vi har den, og som den har sett ut i omtrent 1600 år. Du skal være ganske fiendtlig innstilt, hvis du mener at disse tekstene teller mer, enn de tekstene som ikke kom seg med i den. De første 3-400 år fantes ingen slik fasit. Det var bare mange tekster som sirkulerte. Og de som skulle organisere menighetene hadde et svare strev med å få med hvilke som var de riktige, og hvordan man skulle leve som en god kristen. Det var svært, svært, svært mange alternativ. I tillegg kom problemene med kopiering, feilkopiering og uekte manuskript. Om de som stod oppe i det den gang, hadde visst hvor enorm betydning det skulle få for hele verdenshistorien, hvilke valg de den gang gjorde, det følger en hel verdenshistorie av resultatene.

Inspirert av dette tenkte jeg å høre litt på Johannespasjonen av Bach, nå som Olia er reist på jobb. I den tiden internett ikke kunne tilby noe gratis av verdi, kjøpte jeg tre ulike bokser med Bachs store korverk (Münchinger, Richter og Gardinger). Johannespasjonen er selvfølgelig spilt inn på alle av dem. I tillegg har jeg lånt noen versjoner på musikkbiblioteket, det fantes fantastiske muligheter også før nettet. Nå er det imidlertid opp mot det ubegrensede. Jeg valgte en versjon av Peter Schreier, fordi jeg synes han er en så flott evangelist i en versjon av Mattauspasjonen jeg har. Versjonen av Johannespasjonen er imidlertid litt tung og treg, kanskje.

Men det finnes youtube. Der er en versjon av Maasaki Suzuki, filmet, og med undertekster på engelsk, slik at man kan følge med på hva som egentlig blir sagt, om tysken ikke skulle strekke til sunget på denne måten. Der sitter det. Det er et verk som selvfølgelig går over vår forstand. Alle som har et forhold til dette verket vet hva jeg snakker om. Man kan like Beatles, Carola og jazz, man kan få religiøse opplevelser av salmer, tårer i øynene av visesang, det er ingen sak å ha et sterkt forhold til musikk. Men det er noe helt eget med Johannespasjonen og Bachs øvrige storverk. Det er ikke noe man trenger å snakke om, eller dele med andre. Opplevelsen er så sterk og inderlig at man har helt nok med seg selv. Det er verdenshistoriens største lidelseshistorie det handler om. Det er laget av en som fullt og helt trodde det var menneskehetens frelser som her døde, forrådt av de samme menneskene, for så å overvinne selve døden, og frelse alle sammen allikevel.

Hvordan skal man sette musikk til noe slikt? Johan Sebastian Bach. Hør selv, igjen og igjen og igjen. Når man først er kommet inn i hans verden, slipper man ikke ut igjen.

Og hverdagens små og store problemer blir veldig lette å leve med.

En liten rørende historie

om en liten fugl, kunne også vært overskriften. Jeg var ute og gikk, og fikk øye på en fugl som lå i veikanten. Den var skadet, det kunne jeg med en gang fastslå, den lå i veikanten, pjuskete og fortapt, jeg kunne med en gang identifisere meg med den. Hva som er mer overraskende, er at den også kunne identifisere seg med meg. – Se her, du, sa den til meg, – ikke vær redd, jeg skal hjelpe deg. Og så tok den meg varsomt opp, jeg var ikke redd i det hele tatt. – Ser du? det går bra, sa den, den snakket hele tiden for å berolige meg, og jeg ble virkelig beroliget. Den strøk meg så kjærlig over kroppen at jeg skjønte at her var det ingen som ville skade meg. Til og med den veldige skjelvingen jeg ikke kunne hjelpe for og som plaget meg noe fryktelig, dempet seg. Jeg følte en enorm lyst til å meddele meg, til å takke, få frem at en slik kjærlighet hadde jeg aldri kunnet forestille meg, enda den ikke hadde gjort mer enn å plukke meg opp. Endelig skulle jeg i sikkerhet. For det var dit vi var på vei, fuglen min og jeg, jeg skjønte det så godt ut i fra klappingen og de kjærlige ordene. Hvis jeg bare kunne slutte å skjelve, så den skjønte hvor takknemlig jeg var. Men det klarte jeg ikke, og det plaget meg noe fryktelig at jeg så dårlig klarte å gi uttrykk for hvor god den var mot meg.

ES2004

 

Besøk

To dager før besøket begynner han for alvor å tenke hvordan det vil bli. Hun vil komme til ham, de har en avtale, men hva som vil komme ut av det vet han ikke. Hun har kjæreste, samboer, han har ikke. Før var de kjærester, og han angrer det ble slutt. Kanskje angrer hun også, kanskje gjør hun ikke det. Men hvis hun ikke gjør det, hvorfor skulle hun da komme på besøk, tenker han, uten at det hjelper. Det vil ikke gå bra dette, han innbiller seg ting, og jeg føler det er min plikt, som forfatter, å gå inn i teksten og fortelle ham det. Så det gjør jeg, jeg ringer på døren hans med en gang, han er selvsagt overrasket over at det er jeg, forfatteren, som kommer, men det er det altså. Jeg tror han vet at jeg vet alt om ham, for han oppfører seg temmelig sjenert og tilbakeholdent, men jeg vet jo også at dette er hans natur, – ja, vil du ha noe kaffe, spør han, mens han går for å sette på kaffen. – Du har det fint her, sier jeg, jeg tror han tar det som ironi, for han skvetter til og begynner å snakke i rasende fart om at han har planer om å rydde, og at mye av det jeg ser her er provisorisk, dessuten var besøket overraskende, så han hadde et par ting liggende, og til slutt sa han at ”det er bare slik jeg er”. Snart etter sitter vi med hver vår kaffekopp i hånden, han sitter mest urolig. – Det var god kaffe, sier jeg, og holder straks etter opp hånden, for det ser ut til at han vil ta også dette som ironi, – du skal ha besøk, sier jeg i stedet og går rett på sak. – Av en dame, sier jeg. – Jeg vet det, sier han, som om jeg også kunne fortelle ting om ham som han ikke vet. – Hva tenker du om den saken? spør jeg. – Jeg vet ikke, sier han, – jo, det vet du, sier jeg, – jeg tenker… sier han, og kommer ikke videre. Jeg tier stille. Jeg lar ham sitte der i stillheten. – Jeg vet ikke hva jeg tenker, sier han, – jeg tenker så mye, sier han raskt, jeg sier fortsatt ingenting, – jeg tenker at dette er bare et helt vanlig besøk, at hun mener ingenting med det, men jeg tenker også… på ny lar jeg ham sitte der i stillheten sin. Han skal selv få si hva han tenker. – Jeg prøver å si til meg selv at det er galt, sier han, – men jeg tenker også… eller jeg ser for meg… at det går bra. At hun kommer til meg for å undersøke om det fortsatt er noe mellom oss, at det kan bli til noe. Det hadde vært… og så sier han ikke mer, og denne gangen lar jeg ham få lov til det. Jeg har fått uttrykt det jeg ville si.

ES2006

 

Den syngende oppleser

Det hendte en gang at en oppleser i stedet for å lese en tekst han nok selv hadde skrevet, sang den. Overraskelsen var ikke større enn at alle publikummere ble sittende å se på ham likevel, på dem kunne man ikke merke noe tydelig tegn på om oppleseren sang eller leste. For å oppdage det, måtte man høre på ham, og da ville man straks forstå at han sang. Den eneste naturlige forklaring man kunne finne på det, var at han hadde skrevet en tekst han fant det best å synge i denne forsamlingen. Det finnes også en helt sprø forklaring, og den gikk ut på at han var ute av stand til å snakke, at han var en av dem som var nødt til å synge alt han hadde å si. Kanskje spesielt foran forsamlinger. Og det er denne forklaringen jeg bestemmer meg for å velge, jeg er nemlig blant publikum. Jeg var en av dem som satt der og lot som jeg ikke ble overrasket da han plutselig begynte å synge i stedet for å lese, selv om det helt tydelig er en tekst ment for å lese han synger på. «Det er fordi han ikke kan annet enn å synge,» tenker jeg. Stakkars mann. Det er tappert gjort at han likevel stiller seg opp på scenen sånn som det der. Det hvisker jeg til sidemannen mens vi klapper etterpå, og da denne ikke hører hviskingen fordi vi klapper samtidig, sier jeg det høyt. Sidemannen nikker. Jeg blir fullstendig grepet av tapperheten til oppleseren, det kreves mot for å gjøre sånt som det der, jeg føler jeg er nødt til å snakke med ham. Straks han setter seg ned ved et bord, sniker jeg meg bort til ham slik jeg har gjort så ofte før både i tekster og i virkeligheten, jeg vet en del om hvordan det er. Derfor vil jeg gjøre det så enkelt som mulig for ham. – Det var en vakker tekst du leste opp, synger jeg til ham. – Jeg er glad det finnes mennesker som deg, synger jeg hjertelig. – Mennesker som tør å stille seg opp foran folk og synge ut, til tross for at de ikke har noe å fare med, synger jeg høyt og tydelig til en melodi jeg lager mens jeg synger den.

ES2005