Bestått tysk obligatorisk oppgave – Lautlehre!

Det er kanskje en vel personlig bloggpost, dette, men sånn er det jo her inne. Det er en blogg om mitt liv, og de tingene jeg er opptatt av. Og denne høsten er jeg oppmeldt til eksamen i tysk, og må på veien bestå et par obligatoriske oppgaver. I dag kom beskjeden om at vi har bestått den ene. Når jeg skriver vi, så er det fordi min kone Olia veldig koselig studerer sammen med meg.

Vi har hatt en veldig travel høst. Olia og Irina hadde halvannen måned i Kiev, jeg har vært mye på reise, og det er oppussing av huset og alle de tingene jeg ikke blogger om. Det er virkelig presset med den tysken. Jeg har lært meg grammatikken på Ordnett.no, jeg har lest meg halvveis i en tysk roman (Holtzfällen, av Thomas Bernhard), og jeg har pugget en rekke med gloser, men jeg har ikke fått fulgt studiet og jeg har ikke fått lært meg å produsere tysk skikkelig. Jeg kan si mye om språket på norsk, og si en god del ord på tysk, men å sette sammen setninger og å skrive og snakke korrekt, der er det ennå mangler, og nå er det snart eksamen.

Da vi kom hjem fra reisene våre for halvannen uke siden, hadde vi frist frem til i dag med å få levert. Jeg er jo systematisk, og vil gjerne gjøre det litt skikkelig. Den obligatoriske oppgaven er om lydlære, Lautlehre, og om det har vi en lærebok. Først er det å lese den, så er det å svare på oppgaven. Å lese faglitteratur gjøres med notater. De tar jeg med min nyinnkjøpte iPad, med datapennen fra Apple, og med gloser på Ordnett.no, inn i appen Anki. Veldig teknisk. Og ordentlig.

På tirsdag skjønte jeg at jeg ville få problemer med å komme gjennom hele læreboken. Oppgaven skulle leveres, og jeg var ferdig med vokalene. Olia tenkte på å droppe hele eksamen, med tanke på oppussing, barn og barnevakt, og det hele. Jeg ville være forhindret fra å gjøre stort med oppgaven i dag og i går, så oppgaven måtte leveres på et vis tirsdagen. Jeg hadde sett gjennom den, selvsagt, den var ikke spesielt vanskelig, en del enkle spørsmål, og endel å skrive i lydskrift. Men den måtte gjøres, svarene på spørsmålene måtte formuleres, og jeg måtte finne ut hvordan ordene skulle skrives i lydskrift.

Så kommer jeg hjem, og Olia har gjort hele greiene. Hun har ombestemt seg, og vel så det. Hun er allerede i gang med neste oppgave, den vi skal levere i neste uke, den om grammatikk. – Du må bare skrive av meg, sa Olia, om lydskriften. Det er å overdrive, jeg vil gjøre det selv, men det er godt å ha en som har gjort oppgaven, og som man kan støtte seg på. Hun hadde brukt internett, og sin egen kunnskap om språkene hun kan, og om det hun har lært av tysk gjennom nettvideoer og bøker kjøpt i Kiev, altså russisk-tysk. Alle oppgavene var gjort, alle spørsmålene besvart.

Jeg kunne hjelpe henne litt på noen av spørsmålene, jeg hadde jo lest læreboken, og kjente igjen noen av oppgavene som gikk direkte på det som stod der. Hun var til veldig stor hjelp på lydskriften. På spørsmålene la jeg vekt på å skrive annerledes, og etter min mening bedre. Noen steder ville jeg rette henne også, hun hadde svart feil eller ufullstendig, men så hadde hun lastet oppgaven opp, det fikk være.

Og så i dag, på dagen fristen for å levere egentlig var, så fikk vi oppgaven vurdert og tilbakelevert. Begge fikk godkjent. Olia fikk «bra», men et par feil i lydskriften. Jeg fikk «godkjent», men her var en del feil, i tysken og i lydskriften. Så sånn er det, hun fikk bedre, på oppgaven hun gjorde i løpet av en dag, mens jeg som hadde brukt nesten en uke i direkte forberedelser, fikk litt dårligere. For begge er det jo selvsagt fine greier, vi har jo mildt sagt vært opptatt av andre ting dette semesteret, og nå har vi en knapp måned på oss til å forberede oss til den første, skriftlige eksamen. Det er en måned vi selvsagt har andre ting å gjøre, og langt fra får studere i fred.

Det er dog alltid godt å få en hindring passert. Så i kveld har jeg innvilget meg en fridag, med blogging og fred og ro foran peisen. Jeg har det for meg at Olia sitter oppe og gjør den andre innleveringen. Jeg vil gjerne lese læreboken først, med notater på iPad og innskriving av gloser, skikkelig, som jeg kaller det. Det gjør jeg fra i morgen. I dag er en rolig markering av at første skritt er tatt på det som til slutt skal bli et årsstudium i tysk, sånn at jeg kan det språkt også, skikkelig.

 

Reklamer

Regnværsdag uten pepp,.. men med romantisk tur om kvelden

I går spiste jeg så mye frokost at jeg var mett hele dagen. Først var det kyllingvinger, en diger skål, og så var det russiske pannekaker til dessert. De samme pannekakene (nylagde) sitter jeg og spiser nå, så jeg vet ikke hvordan denne dagen kommer til å gå. Det er vanskelig å stoppe når man først er kommet i gang med dem. Og først etterpå, skjønner man hvor mett man er. Selv klokken seks, 1800, klarte jeg ikke å spise noen ting av en velsmakende og lettspist rett som plov, frokosten satt ennå i. Det ble en lat dag, med hvile og lite.

Nyhetene jeg leste bekreftet det jeg skrev i går, de er trettende å lese, og de kverner om det samme. Det ser ikke ut til å være mange motrøster mot at USA og Russland skal gli inn mot en ny kald krig, og at vi i Europa skal være med USA mot et truende Russland. Her nede i den ukrainske hverdagen vi lever i, så er det aldri noe snakk om dette, det blir ikke nevnt, er ikke noe tema. Så hadde ikke jeg selv valgt å følge med på internasjonale nyheter, særlig i britiske medier, så hadde jeg fått fred for disse tingene. Men jeg skal liksom «se gjennom» The Guardian, BBC, og så har jeg et seks ukers abonnement på Dagens Næringsliv, jeg pleier å gå gjennom Twitter-feeden. Så går timene.

Heldigvis har jeg god frokost og øl, mens jeg holder på med dette. Jeg har alltid likt å ha noe å lese på, når jeg spiser alene, jeg liker jo å trekke måltidene ut, spise lenge. I studitiden og årene etterpå, før jeg giftet meg, var det Bergens Tidende det gikk i, og da jeg sluttet å abonnere, da de ble tabloide, forskjellig annet. Nå har vi tilgang på all verdens ting, på små skjermer, mobiltelefon og nettbrett.

Jeg ble sendt ut etter frokost, for å være litt med de to barna, på lekeplassen like utenfor. Olia var ute på et ærende, hun skulle hente noe hun hadde kjøpt, som så mange, mange, mange ganger før. Babusjka og tante Tanja, relatert til vår datter Irina, ville ha litt velfortjent fred i huset. Så det fikk de få. Jeg tok med meg glosene mine på mobilen, på Anki, og fikk gått gjennom mengder av russiske gloser i de forskjellige systemer jeg har organisert dem i. De fester seg bedre nå, synes jeg, russisken min går opp til et nytt nivå, får jeg en følelse av, jeg ser sammenhengen mellom hvordan ordene er satt sammen, og skjønner mer av finessene med små betydningsforskjeller for ord som ligner. Folk som er interessert, kan slå opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok i en bokhandel, og se hvordan det er organisert. Norsk og russisk er ikke 1 til 1, det er ikke slik at ett norsk ord tilsvarer ett russisk, slik er det aldri mellom noen språk, men mellom norsk og russisk er forskjellene store. Et ord som det norske slå, har 21 forskjellige oppføringer i ordboken, hver av de 21 oppføringene har flere forskjellige forslag, og de aller fleste av disse forslagene har en perfektiv og en imperfektiv utgave av verbet. Så selv om jeg har snakket russisk siden før jeg traff Olia, min kone, og vi har snakket russisk sammen det meste av ekteskapet vårt, og nå har det som hjemmespråk, så snakker jeg det i en litt primitiv utgave. Gjennom de fleste av årene jeg har pugget russiske gloser, siden 2004, har det vært vanskelig å få ordene til å feste seg, de glir liksom ut av hjernen. Først nå føler jeg det er ganske lett å lære nye ord, og jeg i løpet av en dag som den i går, kan rase gjennom de ulike gloselistene mine på anki. Akkurat nå er det større problem å få system over tysken. Mange ord der er lette å lære, selvsagt, men når jeg skal prøve med på tyske setninger, så er det for mange sjanser til å trå feil. Enten bommer jeg på kjønnet av substantivet, på en bøyning av verbet eller på nøyaktig skrivemåte. Jeg har ennå ikke noen god følelse av hvordan det være, slik jeg omsider, omsider er i ferd med å få, så smått, på russisk.

Det er en regnværsdag, dagen i går, en gråværsdag, og jeg venter vel helst på at regnet skal bli såpass merkbart at det gir meg et påskudd til å ta med meg ungene inn igjen. Jeg har tanker om å skrive litt, lese litt, og å organisere glosene mine og skrive inn nye. En kjølig dag ute, skulle gi muligheter inne. Men det er bare duskregn, så vi blir værende ute, ungene får leke. Jeg ser på de ukrainske barna, vår niese, Tasia, har et par venner hun er mye med i år. De er på denne lekeplassen, hver bidige dag, hele året, men ser ikke ut til å være i nærheten av å tømme den for muligheter. De finner alltid på noe gøy. Denne dagen gjaldt det å grave kanaler for regnvannet, og å spa det unna. Den lille gutten, Vanja, er ivrig med. Han skjønner ikke at han om få år vil være jentenes helt, at jentene som nå leker med ham, snart vil kjempe om ham. Han er veldig snill og kjekk, lys og med tykt hår i lette krøller, også vår Irina på snart tre snakker om Vanja, også på henne har han gjort inntrykk.

Olinka, et annet av kjælenavnene for Olia – Olga – kommer tilbake fra ærendet hun har hatt. Som vanlig har hun kjøpt litt ekstra også, ballonger til barna, sandaler til meg. Etter mange, mange år i godt bruk, er sandalene jeg kjøpte på Krim i 2009 nå på vei mot slutten. Det har gått hull i dem. De er utslitt. Jeg har brukt dem hver eneste sommer, hele tiden, ute og inne, og ellers i året har jeg brukt dem som tøfler hjemme i Norge. Jeg kan ikke forestille meg at jeg har hatt noe fottøy mer velbrukt enn disse sandalene. Nå kommer Olia med nye, men de er for små. Vi går straks for å bytte dem, og tar med Irina.

Dette var vårt første lille forsøk på å være ute denne dagen. Olia var i butikkene, på markedet, mens Irina og jeg ventet på en annen av de mange lekeplassene som er her nede. Deretter gikk vi hjem, hvor ungene fikk mat, og Olia og jeg rett og slett sovnet lite grann. All skrivingen, lesingen og organiseringen som jeg så friskt hadde sett for meg, ble ikke noe av. Ikke i det hele tatt.

I stedet leste jeg flere nyheter, mer Twitter. Det har blitt en sånn sløv, farlig ting, dette, det er så lett å se over noen overskrifter, lese noen artikler. Det forplikter ingenting, krever ikke noe. Tiden vår, som så mange av oss i vesten klager over at vi har for lite av, går med i dette sluket. New Yorker hadde en lesverdig artikkel om sjakkspilleren Aronian, det er for å komme over artikler som dette man henger med, men det er mye støy og mas på veien før man finner disse virkelig gode og interessante artiklene, de man virkelig føler man har utbytte av å lese. I alle fall er det sånn for meg. Artikkelen om Aronian gikk i dybden om en av de mest interessante sjakkspillerne som er, en person det er verdt å gå i dybden i, fordi det er noe der. Man får også et innblikk i hvordan det er å vokse opp i et fattig land, i konflikt med nabolandene, og hvor ingenting kommer lett eller gratis. Vi liker å presentere historien om vår egen Magnus Carlsen som et eventyr, noe utrolig, hvordan denne gutten fra lille Norge kan hamle opp med verdenseliten. Men sammenlignet med mange andre har han kommet lett til det, foreldrene har hatt råd og anledning til å ta ham ut av skolen, og å spandere reiser på seg selv og ham til internasjonale turneringer. Han har også fått invitasjoner til slike turneringer, gjennom hele karrieren. For en spiller fra de tidligere sovjetrepublikkene er det ikke så enkelt. Aronian har hatt en langt, langt tøffere vei til toppen, en langt, langt tøffere vei i livet. Artikkelen i New Yorker gav god innsikt, også for en som meg, som har fulgt med på Aronian og de andre sjakkspillerne i verdenstoppen gjennom mange år.

På kvelden var det et nytt forsøk på å spise, men jeg hadde ingen sjanse. Jeg pirket bare litt i maten, ennå stappmett etter frokosten. Olia og Irina greide imidlertid å få i seg en del, og så var det ut på det vi kaller «romantisk tur». Jeg liker at de romantiske turene våre om kvelden går til høydene langs elven, der helteparken og klosteranlegget Lavra ligger, og der det er fredelig og god utsikt. Olia liker seg bedre i sentrum. Så da reiste vi dit.

Planen var opprinnelig å tusle rundt i hovedgaten, Khresjtsjatik, men da det var buss 118, og ikke 14, som kom først til busstoppet vårt, så åpnet det seg nye muligheter. Den kjører helt til polyklinisk institutt, et område der Olia liker seg veldig godt, men som kanskje er litt langt unna for en kveldstur? Dessuten kjørte den forbi Park Sjevtsjenko, en park Irina kjente igjen, og straks ville til. Så da ble det dit.

Der fikk jeg kjøpt meg en kaffe, og sett gjennom enda flere gloser. Selvfølgelig gikk det meste av tiden med til å være med Olia og Irina, snakke med dem. Av og til tar jeg meg i å tenke at det er rart jeg ser gjennom disse russiske glosene jeg har funnet frem til selv, i stedet for å følge med på samtalene og delta i dem, omringet som vi er av dagligdags russisk, her nede. Selvsagt er det siste prioriteringen, jeg ser ikke ned i mobiltelefonen når det er samtaler å delta i, folk å være med.

Men det er jo Olia som kommer mest i snakk med folk, hun finner alltid noen interessante mennesker, og veldig, veldig ofte ender det med at de utveksler kontaktinformasjon. Så også denne dagen, en mor til ei søt jente Irina leker litt med, men der det er vår Irina som går over grensen, og forsøker å gjøre krav på all sanden den andre jenta har. Hun tar den fra henne, – moi, sier hun, – den er min. Den andre jenta er fire år, og kan forklare Irina at det er den ikke, men da Irina er snart tre, og enten ikke vil eller ikke kan forstå, så dropper den andre jenta til slutt hele både sanden og Irina. Når man ikke er snill og finner ut av det, får man leke alene. Irina, vår, har nok litt å lære her. Som stolt far tenker jeg kanskje hun er så søt, at hun kanskje slipper unna med litt for mye.

Det er klatring som er tema denne helgen. Irina har klatret bra siden før hun lærte å gå, hun har kommet seg opp i høye lekeapparater siden hun lærte å bevege seg. Nå er oppgaven å klatre over dem, komme helt opp, og så ned på andre siden. Det er litt vanskelig, for helt oppe på toppen er man veldig høyt, og man har ikke noe skikkelig å holde seg i. Dessuten må man snu seg rundt, slik at man får magen mot apparatet, og kan føle seg frem med foten hvor det er trygt å sette foten. Skummelt, og vanskelig. Denne lørdagskvelden knakk Irina koden på en rekke av appartenene. Oppmuntret og veiledet av faren, og med en mor som helst bare vil løfte henne ned igjen. Men Irina skriker og blånekter for å bli løftet ned, hun klamrer seg fast med en uventet styrke i de små hendene, det er slett ikke lett å få henne løs. Og hun har jo full kontroll, der oppe, holder seg godt fast, er ikke uforsiktig.

En svenske er også på plassen, med sin lille sønn. – Nå kan du leka i sanden, sier han, med det helt karakteristiske tonefallet, den svenske musikken i språket. Jeg er nysgjerrig på ham, hvem han er, og hva han gjør her nede i Kiev, men jeg tar ikke kontakt. Hans lille gutt er rundt året, kan knapt gå, vår Irina er snart tre, så det er ikke helt naturlig at de to barna finner frem til hverandre. Da gjør ikke vi voksne det heller.

Til slutt reiser vi hjem, uten å ha vært der altfor lenge. Buss 118 kommer med en gang, og frakter oss nesten helt hjem til døren. Og nå, sent på kvelden, er jeg også i stand til å spise litt Plov, spise litt kveldsmat. Så lenge satt frokosten i. Det var en stille, rolig dag for oss, men Irina fikk likevel lekt med og trent seg med andre barn, Olia fikk snakket med nye bekjente, jeg fikk sett gjennom flere hundre gloser, og hatt morgentrening med 300 repetisjoner, så til å være en dag uten pepp, var den ikke så aller verst. Og den romantiske turen knyttet oss godt sammen, som vi jo også var på forhånd. Denne kvelden sovnet vi rolig og avslappet. Fra i morgen er det meldt bedre vær.

Språklig og annen fremgang for lille Irina :)

Smilefjes i overskriften. Det setter stemningen for posten. Det er travle dager for far frem mot jul, travelt også fordi han har fått 12 dagers medlemsskap på et treningssenter, og nesten må benytte det mens det er der. Så gjelder det jo å styre skuta med familie, jobb, gaver og pynt og baking frem mot jul. For vår del er ikke gavene og pynten så overveldende, da, og bakingen blir gjort hos mormor.

I hvert fall, det er korte dager. Når jeg kommer hjem, er det ofte mørkt, og da blir det ikke tid til de daglige turene Irina og jeg har hatt gjennom hele året. Vi holder oss inne. Etter middag fyrer jeg opp i peisen, nede i kjelleren, og gir mama Olia avlastning for barnepass. Da er det lek med bamser, hunder og kaniner, det som i en fellesbetegnelse må alles kosedyr, og de er hos oss i alle størrelser. Leken begynte forsiktig med at de to bjørnene vi hadde da, og en kanin – Snurre Sprett – spiste grøt, drakk, gikk på do og sov. Om og om og om og om igjen. Nå skjer det mye, mye mer.

Irina har stor og rask fremgang. Riktignok ser jeg at det nå har gått mange måneder med denne store og raske fremgangen, og det vel er ganske likt nå og den gang, hun er liksom på nippet til en rekke med ting. Hun hadde sine første vellykkede turer på potte lenge, lenge, lenge før hun ble to år, men så tok det helt slutt, og vi må nå lære henne det på ny fra begynnelsen av. Det er et stykke frem. Men i går fant jeg henne plutselig selv sittende på potten, uten bleie og med buksa på knærne. Bleia hadde hun tisset i, og selv tatt av. Så visste hun det var noe med potte og tissing, og satte seg på den. Om det var skryt hun var ute etter, så fikk hun det – i bøtter og spann.

Jeg gikk også inn til mama Olia på rommet for å fortelle nyheten. Da kom Irina tuslende etter, med ren bleie i hånden. Den hadde hun funnet frem til selv. Sånne barn trenger vi. Mor og far kan lett bli litt opptatt. Det er bra om hun finner ut av tingene, og kan ordne opp på egen hånd når det kreves.

Jeg er rimelig sikker på at hun nå skiller mellom de to språkene, russisk og norsk. Det skjer aldri lenger at hun bruker russiske ord når hun snakker norsk, eller omvendt. Hun har også lært seg at hjemme i huset, er det russisk, mens ute er det norsk. Det blir litt problemer, om man kan kalle en uskyldig situasjon som dette, problemer, når jeg skal lese norske barnebøker for henne og snakke om dem på norsk. Irina svarer da konsekvent på russisk, og begir seg ikke ut på det norske. Om de samme eller tilsvarende bøkene blir lest hos bestemor på Klepp stasjon, går det selvsagt i norsk.

Hun er også i ferd med å få noen grammatiske strukturer på plass. På russisk er det avansert, med seks kasus, og komplisert bøying av verbet i kjønn og tall. Hun gjør ikke mye av kasusbøyingen, ennå, men er på sporet av entall og flertall. Hun sier ruka for hånd, og ruki for hender. Både på norsk og russisk har hun setningen Det er, eller det var, og ser Det er seu, det er tre, det er gran, på norsk, mye av det vi ser når vi er ute og rusler, mens på russisk er det eto, eller uttalt eta – eto tsvet (lys), eto svesda (stjerne). Hun tar etter omtrent alle ord vi sier til henne, de smeller bare på plass i hjernen. Skikkelig bra lim, der.

Tallene har hun lenge hatt bra kontroll på. Raz, dva, tri, sa hun i går, slik russerne teller til tre, (én) gang, to, tre, betyr det, og hun sa det da hun hadde lagt en liten bjørn i en liten mugge, og ristet på den før noe skulle skje. Hun tok også etter alfabetsangen, på en av lekene hun har fått, det er på melodi av Twinkle, twinkle, little star, eller blinke, blinke, stjernen der, som det heter på norsk, hos meg. Hun klarer ikke å skille bokstavene og lydene, selvfølgelig, det er jo ganske mange, men hun er etter det, og vet det slutter æøå, sånn cirka.

Og latteren helt til slutt – den tar hun fullstendig.

 

Irina teller til ti! Og mer til!

Nå er det sikkert. Lille Irina teller til ti, fra 1 til 5 har hun en stund hatt kontrollen, fra 6 til 10 har hun også kunnet, men hun sier 10 to ganger, i stedet for 9 og 10. På russisk er det ganske likt, uttales djevit og djesit (skrives djevjat og djesjat), så det er det ikke så rart lille Irina uskyldig sier vosjem-djesit-djesit, med den søte stemmen sin. Ikke nå lenger. Nå er det sjest – sjem – vosjem – djevit – djesit, til stor jubel fra alle. Også fra henne selv.

Jeg mener det er Aftenposten eller noe som har liggende ute artikkel om at barn som teller til ti før de er to og et halvt er «spesielt begavede», at da må man «være på vakt». Irina er altså to år og to måneder. Men vi har telt med henne siden før hun var to, sikkert, dette er noe vi har holdt på med, og lille Irina har neppe skjønt ennå hva hun egentlig gjør når hun teller. For henne kan det like godt være en regle, ord som kommer etter hverandre, enda hun også viser på både mine og sine fingre hvor mange det er. Derimot forstår hun overhodet ikke noe spørsmål om hvor mange det er av en ting på forskjellige steder, og det gjør ikke henne stort om hun teller litt feil, så det blir for mange eller for få av noe. Hun forstår ikke at fire steiner er fire steiner, hverken mer eller mindre. Men hun vet nok hvordan fire fingre ser ut. Og hun vet utmerket godt hvordan fem og ti fingre er.

Hun har også skjønt konseptet «tomt». Hun kan ordet på russisk, njeto, men hun får det dårlig til på norsk, når jeg sier det er tomt i lommen, når vi er på tur og hun vil ha sjokolade. Da kan hun gjenta «tomt», men hun vil likevel se i lommen, igjen og igjen. Men njeto sier hun, til tomme fyrstikkesker og når yoghurten er spist opp. Det kom først skikkelig i dag.

Det er ganske overraskende nå om dagen, som Irina plutselig har ord hun ikke før har hatt. Dobbelt kjekt er det siden fremgangen og ordene kommer både på russisk og norsk. Det meste av det som er på himmelen, har hun nå inne, på russisk. Vi står på terrassen og ser, solntse (sol), luna (måne), njeba (himmel) og dozjd (regn). Tilsvarende på norsk har hun så vidt sol, et ord hun ikke bruker selv, sjelden sier hun «måne» også, men regn sier hun, litt sånn som min søster Tone sa det da hun lærte å snakke: hekkn. Den rogalandske skarre-r’en sklir nesten over i en h, eller russisk kh, som enden i tyske Bach. Og ordet er ganske kort og kraftfullt, med tyddelig e. (ikke noen østlandsk diftong, [rein]).

Det er veldig kjekt og spennende for oss som går gjennom dette for første gang, når Irina sier hva hun ønsker, og kan fortelle oss når hun har noe i bleien, og hva det er. Av mat kan hun si hun vil ha egg, eller yoghurt, hun har lenge gitt uttrykk for at hun vil se film, hun bruker tsvet – for farge – når hun vil tegne, eller male, og hun kan si vniz, når vi skal ned. Både når vi leker og når hun selv får vondt, sier hun bolna, og vet vi da må blåse på. Jeg måtte forsikre meg med Olia hvordan russerne sier «vondt i hånden», for eksempel, der er det feller for oss fremmedspråklige. Det viser seg at jeg har lært Irina litt barnespråk, slik jeg ikke vil lære henne på norsk, jeg sier «bolna ruka», noe som tilnærmet blir «vondt arm». Det heter bolna v ruku, eller ruka bolit.

Når det gjelder tellingen, er Olia ambisiøs som få, og går straks videre med å telle opp til 15. Jeg liker tilnærmingen, det går alltid an å lære mer, men 10 må først skikkelig inn. Og så må jeg lære henne det på norsk. Derfor var det En-to-tre-fire-fem-seks med steinene langs vannet, jeg tror det skal gå ganske fort for henne å få det inn, nå som vi har begynt med det. Hun er i ferd med å skjønne hun snakker to språk, men har ennå ikke vist utvetydig hun har kontrollen (dog er det sjeldnere det kommer norske ord i det russiske snakket, og omvendt). Hvor spesielt det er at hun behersker det ser vi når vi synger barnesanger på norsk. Da slår vi rett over til norsk, fra russisk, og synger tommelfinger-tommelfinger-hvor er du? Og hun synger helt flott her er jeg, her er jeg, og sikter seg så etter god dag, god dag, god dag (veldig søtt når hun synger for seg selv, da er det her-er-jeg, her-er-jeg, da-daa, i en nydelig omskriving av sangen, også når det gjelder hvordan hun ender ut melodien). Så er det over til å telle disse fingrene, da er det adin-dva-tri, på perfekt russisk.

Irinas første synging

Det er en overdrivelse å kalle det sanger. Og kanskje å presse det å kalle det synging. Men det er helt innenfor, som man nå sier det, å si hun nå er etter sanger og nynner med og treffer toner og ord når vi synger for henne.

Litt dumt, vil jeg si, er den aller første sangen Twinkle, Twinkle, little star. Det er en engelsk sang, jeg kjenner den best av tittelen, og at man ikke skal si det til astronomer, for de kan ikke fordra problemet med at stjernene blinker, og at det derfor blir vanskeligere å analysere lysbølgene den sender til jorden. De er svake nok som det er, og blir verre av at de må gjennom atmosfæren, at stjernene ser ut som de blinker.

Det var på turen til – eller «til» – Vårlivarden forleden. Irina gikk og trallet og trallet, og det var mor som sa det var Twinkle, Twinkle little star. Det viser seg at Irina har melodien på en av lekene hun har fått til bursdag eller jul, da med en dum, norsk tekst. Men Irina nynner ikke teksten, hun er etter melodien. Og det er helt utvilsomt, det er den.

Jeg har synget for Irina siden etter hun ble født. Det er mange ting med å være far og ha barn som jeg føler er laget for meg, eller jeg er laget for det. Som om hele livet har vært en forberedelse til det, som om jeg er med i en virkelig og nåtidig versjon av En bønn for Owen Meney, eller en annen amerikansk roman, der alt får sin forklaring til slutt. Å synge har jeg alltid vært glad i, god stemme har jeg knapt nok hatt, men jeg tar det igjen med å ha en enestående hukommelse når det gjelder tekst. Så jeg kan synge temmelig mye forskjellig, og liker det temmelig godt. Repertoiret Irina har fått høre, er rikt.

For at bloggposten ikke skal bli for lang, sikter jeg rett inn mot blinken. På norsk er sangen Ro, ro, ro min båt en sang som har gått igjen. Den passer godt når Irina sitter på fanget, vendt mot meg, og jeg holder henne hendene hennes. Da kan vi begynne å ro, så blir det ro, ro, ro min båt. Jeg kan den på engelsk og dansk også, dansk er kult, lært i gladfylla på hyttetur på Kvamskogen med danske Trine, Vovende, vovende, vovende, sier de, og så er det så morsomt sånn de sluker alle konsonanter, og slurver med alle vokaler. På norsk er det grei skuring.

Ro, ro, ro min båt, ta din åre fatt. Vuggende, vuggende, vuggende, vuggende, over kattegat.

Sannelig tar ikke Irina etter båt, fat og –gat. Der synger hun med. Og det er med strålende, ekstrovert smil, sangen er blitt en hit igjen, hun digger den, og foretrekker at det går litt voldsomt for seg med vuggingen. – Båt, sier hun, så jeg vet hvilken sang jeg skal synge.

En annen sang hun er etter, er russisk. Den går utenpå sangene jeg ellers har skrevet om her. Ro min båt, er kul, men den russiske sangen er vakker. Jeg kaller den etter den første linjen i refrenget, Pust vsegda budet soltnse, la det alltid være sol, men jeg så min kone fra Kiev, Olia, skrev inn noe annet, da hun søkte sangen på YouTube. Så alright, refrenget er i alle fall slik

Pust vsegda budet soltnse, la det alltid være sol

Pust vsegda budet njeba (himmel)

Pust vsegda budet mama (mamma)
Pust vsegda budu ja – (jeg)

Den har jeg sunget lenge, og vist på YouTube. Det er den første sangen Irina sovnet etter, sovnet uten mors bryst (riktignok spilte vi en sang til, etterpå, men det var denne sangen som gjorde susen). Irina kaller sangen, solntse, og vil se solntse, på YouTube. Så synger hun med på solntse, njeba, mama og ja. Sol, himmel, mama og jeg. La disse tingene alltid være til. Et herlig barneønske!

Irina bruker alle disse ordene noenlunde i virkeligheten også, så hun har en idé om hva de betyr, hva det er. Himmel – njeba – kan hun, men jeg er ikke helt sikker på hun har hundre prosent klart for seg hva solen egentlig er. For sol – og måne – er hun veldig ivrig, men peker litt i hytt og vær, hvor den er. For himmel – njeba – peker hun på himmelen. Mama har hun kunne lenge, selvfølgelig, men jeg tror ikke hun har skjønt at ja er jeg, at hun er ja, at hun kan si jeg, om seg selv. Og det enda jeg rimelig ofte har avsluttet hele sangen med å spørre a kto ja (men hvem er jeg) – Irina!

Så hun skal vite helt sikkert det er henne. La henne være for alltid! Pust vsegda budet ona!

Nå skjønner hun alt – да!

Det går rasende raskt med lille Irina om dagen. Hun snapper opp ord både på norsk og russisk, og lærer raskere inn enn vi helt klarer å følge med. I hvert fall raskere enn jeg klarer å oppdatere på bloggen, noe jeg egentlig hadde planlagt å gjøre.

Her om dagen fikk hun for første gang inn en grammatisk bøyning av et ord. Det er ordet for «å falle» på russisk, padatj. I fortid med en prefiks blir det upala, det gjelder egentlig bare når det er noe av hunnkjønn som faller, men Irina bruker det hele tiden, siden mye av det hun ser falle, på russisk har hunnkjønn bøyning. Upala, sier hun, når leken faller. Og så, om det var i går eller forgårs, sa hun plutselig padaet, i det hun selv eller noe annet var i ferd med å falle. Padaet betyr han/hun/det faller, på russisk er pronomenet bakt inn i bøyningen av verbet. Så når jeg løftet henne på en litt risikabel måte, kunne hun si padaet, og med det få formidlet at nå er hun litt redd for å falle ned, nå må jeg være forsiktig.

Veldig kult.

I går var vi så i fyr og flamme over fremgangen og over tilværelsen at jeg bråkjekt sa at nå skjønte Irina alt, nå kunne hun være med på enhver samtale. – Aha, sa lille Irina oppvakt, med et tonefall og intonasjon som er den vi bruker når vi skal si «ja», og som fungerer både på norsk og russisk. Vi snakket russisk, der, som vi alltid gjør når vi er hjemme i huset. Olia og jeg fikk oss en god latter over at lille Irina var like bråkjekk som oss, og jeg kjørte på med «vi kan snakke med henne akkurat som med en voksen». – Da! ropte hun. Alle vet det betyr «ja» på russisk. Hun har aldri brukt ordet før. Veldig merkelig og morsomt. Jeg sa enda mer, «der hører du, Olia, hun forstår alt, også det vi sier nå», og litt mer. – Da, sa hun igjen. Fjernet all tvil.

 

Små episoder

Det var koselig jeg akkurat i går skrev om barn og språk. Straks etter skjedde nemlig nye ting, verdt å skrive om. Irina kommer seg ut i norsk språkmiljø, og de russiske ordene hennes blir ikke forstått. I går satt hun hos bestemor med to glass i hånden, og sa ganske riktig dva. Imponerende, hvis hun mente og skjønte hva hun sa. Men på norsk er det altså to.

Videre kom hun inn på rommet vårt, mitt gamle gutterom i huset. I hånden hadde hun én kloss, og sa full av fryd odin. Det er én på russisk. Litt imponerende i seg selv. Men spesielt morsomt siden det på klossen var skrevet et stort og tydelig 1-tall.

Det er vanskelig å tro hun var oppmerksom på det, jeg er ikke sikker på hvor hun har lært tallene fra. Men i dag, mens vi spilte et spill, pekte hun på et 1-tall og sa odin. Jeg tror ennå det er tilfeldig.

Også i dag, hos tante Tone, sa hun sitt lengste ord så langt: eplejuice. Uttalelsen var helt sånn som tante hadde sagt det, med lang juuice. 

Den siste koselige episoden jeg vil ta med har ikke noe med språk å gjøre, men hvordan barn tar etter eldre barn og voksne, og på den måten lærer. Søskenbarn Sara var ute med henne, og de løp rundt mens vi gjorde oss klare til å reise fra bestemor. Så satte Sara seg ned på huk, og holdt armene ut slik at Irina skulle løpe inn i dem, sånn man gjør, veldig karakteristisk. Irina hadde ikke sett noe slikt før, og stod med fingeren i munnen, i tvil om hva hun skulle gjøre. Så kastet hun seg i det, løp bort – og – snudde seg rundt, satte seg ned på huk, akkurat slik Sara hadde gjort, og like foran henne.