Ukrainsk nyttårsfeiring

Jeg poster innlegget tilbake til nyttårsaften klokken fem på tolv, jeg jukser litt der. Det er allerede kveld første nyttårsdag, så mye har skjedd som ennå ikke hadde det, på det tidspunktet innlegget er postet. Det som hadde skjedd i minuttene før fem på tolv, den siste dagen i 2013, var at vi fire som deltok på festen, forlot middagsbordet, og gikk inn på rommet til Tanja og skrudde på TV. Der rotet vi rundt på de forskjellige kanalene, redd for å miste det vi var kommet for å se. Så, klokken fem på tolv, tropper han inn, selveste Viktor Janukovitsj, og holder en tale til det ukrainske folk. Olia, mama Irina og søster Tanja, og jeg, satt der og så på.

Før det hadde allerede skjedd mye, selvsagt. Jeg var forberedt på feiring fra morgenen av, og hadde kjøpt rikelig inn av alle sorter godt å drikke. Men det er jo noe godt å drikke, og noe godt å spise, til alle måltider her, så det er ikke noe uvanlig. I anledning dagen droppet jeg løpeturen til treningsanlegget i Hydropark, det tar jo en del tid av dagen med skilting og dusjing, og det blir jo sent lyst og for mørkt på denne tiden av året. Så Olia og jeg tok ut i dagligklær, bukse og jakke. Jeg hadde et ærende hos fotografen, av alle ting, og så skulle vi handle inn enda flere matvarer, og drikkevarer.

Det ble en liten katastrofe. Jeg utholder ikke kjøpesentre. Og denne dagen. Da store deler av Kiev var sent ute for den store nyttårshandelen, med støy og mye folk og altfor lyst, og Olia som mister følelsen av tid i butikker. Det ble en påkjenning. Det må jeg si. Det var den verste halvannen time og vel så det, så langt i ferien.

Jeg trodde også vi ville komme på etterskudd i feiringen. Det var blitt helt mørkt da vi tok en marsjrutka (russisk drosjebuss) hjem, vi hadde reist til et kjøpesenter langt unna, fordi det var billigere der. Da vi kom hjem, var det disket inn med flere salater og kylling, og suppe også, viste det seg. Jeg hev inn med stor appetitt, også av godt, nyinnkjøpt øl. Men det vi holdt på med her, hadde ingenting med selve festen å gjøre. Dette var lunsj. Obed, som det heter på russisk.

Og etterpå skjedde absolutt ingenting som skilte dette fra en helt vanlig dag. Jeg tok med meg et glass russisk cognac, et glass øl, satt der på rommet, holdt på med mitt. Tais var det også, så tegnefilm. Og Olia var der, og så russiske TV-serier på nettet? Skulle dette være nyttårsfeiringen?

Klokken ti var det på tide for Tais å legge seg. Da hadde jeg blitt en sånn som jeg ikke har lyst til å bli, en av de, som bruker festene til å legge ut ting på sosiale medier, og litt for ofte sjekke oppdateringer. Ingen i huset viste tegn til utålmodighet. For nye lesere, må jeg her ha med at lille Tais har en litt uvanlig døgnrytme til lite barn å være, fordi de gjerne vil at hun skal være våken når moren kommer hjem fra jobb, sent på kvelden, så kan de heller alle sammen sove litt lenger.

Først klokken elleve ble det kalt inn til middag. Det var det som var startskuddet til den virkelige festen. Det var ingen seremoni, alle gikk i hverdagsklær, utenom jeg, som gikk i klærne jeg hadde blitt fotografert i. Til gjengjeld var det veldig mye mat, og veldig mye drikke. Og øyeblikkelig veldig god stemning.

For første gang i sitt liv hadde mor til Olia kjøpt inn reker, kongereker. Olia og til dels jeg hadde snakket i vei om hvordan reker skulle tilberedes og danderes, men utpå kvelden, da alle var fulle, lo vi godt av det. – Dette er Ukraina, lo moren, – og så skal vi liksom kutte opp ett enkelt salatblad, og egg og sitron… Hahaha! Nei, her var det fire kraftige salater, og rekkene på bordet, rykende varme og ferdig kokt. Ellers var det laks og kylling å velge mellom.

Lesere på jakt etter hvordan ukrainere og russere feirer nyttår, finner her absolutt ikke representativ mat. De tradisjonelle rettene tar lang tid å lage. Og moren ville gjøre det enkelt, med reker, og med kylling og laks som allerede var laget og servert en gang. Slik fikk vi den overfloden som alltid hører hjemme, uten at noen trengte å slite seg helt ut allerede før festen begynner.

En litt koselig ting som var satt frem var en kornkvast. – Den skal ta vekk all det negative fra fjoråret, sa moren, i en slags tale, som innledet den første skålen, – alt som har skjed og vært dumt her i huset, skal legges igjen i 2013, mens alt som har vært godt tar vi med videre til det nye året. Man trenger kanskje ikke en kornkvast som symbol for disse vakre ordene, men det er jo fint når det står noe konkret som representerer disse ordene, om man tror kvasten er i stand til å oppfylle den store oppgaven den er tillagt eller ikke.

Vi spiste og drakk i god fart, alltid med et blikk på klokken. Ikke så at vi ikke skulle gå glipp av selve nyttåret, men at vi skulle gå glipp av talen til Janukovitsj. Olia er jo seg selv lik, hun setter i gang å spise, lykkelig og usystematisk. Bare reker. Kokte og varme. Og i veldig godt humør. Altså ikke rekene, men Olia. Jeg åpnet med laks, i en skjult finte å få ventet til rekene hadde kjøpt seg litt.

Jeg vet ikke om det er en russisk tradisjon, akkurat, men her i familien til Olia bruker vi ikke kniv når vi spiser. Det er gaffel eller skje, eller – for tullinger – begge deler på en gang. Jeg strevde jo litt med å spise laksekotelett uten kniv å skjære vekk bein og skinn med, og forsøkte diskret å skjule hvor klønete jeg egentlig er i disse tingene. Man skal bruke fingrene, Nåt det trengs, det et sånn det er. Og jeg bruker flittig fingrene, jeg får bort hele remsen med skinn, og lagt det i avfallsskålen. Jeg er optimistisk med tanke på resten. Det er ikke jeg som mister tålmodigheten, det et moren. – Kom skal jeg hjelpe deg med avfallet, sier hun, får tallerkenen min, og kaster bare alt sammen i søpla, salat og det hele.

På tide å begynne med rekene. Dem kommer jeg ikke langt med. For nå er det talen til Janukovitsj! Vi løper inn til Tanjas rom. Blant alt det andre vi har rukket å få gjort, er å skrive et ønske for året som kommer på en serviettbit. Den skal vi sluke når det nye året er der. Og så sitter vi da og venter, på denne merkelige Janukovitsj, som har ord på seg for å være en banditt og mindre begavet, og som nå leder et land der demonstranter har tatt kontroll over hovedgaten i hovedstaden.

Men han er presidenten, landets leder, og i russerne er det nok en sterkere tradisjon i å lytte til landets leder enn det er hos oss. Det er den gamle, opphøyde tsar, som taler til folket, og har som hovedoppgave å si at alt kommer til å bli bra. Så kommer han, skrittende inn på en åpen plass, men innenfor vegger. Det er grus og rød løper, og et juletre i bakgrunnen. – Hvor kan det være? Hvor kan det være? spør Tanja, og de tre i familien diskuterer hvor mon nå i Kiev han er.

Talen er på ukrainsk, så den skjønner jeg svært lite av. «Det er som når italienerne skal snakke latin», sier Olia. Her tar hun kanskje hardt i, men russisk og ukrainsk er absolutt ikke samme språk, sånn det kunne vært mulig å hevde norsk og svensk og dansk er det. Våre skandinaviske språk ligner sånn på hverandre at de kunne kalles varianter av det samme, eller dialekter, om det ikke var for statsgrensene og at vi nå en gang er blitt vant med å kalle norsk norsk, og svensk svensk. Olia sa det var en fin tale, han har fått profesjonell hjelp til å skrive den, og de hadde visst fått et godt resultat i en vanskelig situasjon.

«Godt nytt år!» slutter talen. S novom godom, som det heter på russisk. Og når Janukovitsj sier det, så er det nytt år, 2014 er allerede her! Det haster å få skålt, og slukt lappene med ønskene. Vi reiser oss opp, skåler, ønsker godt nytt år, og svelger lappene.

Så er det inn å spise mer. Men nå er det ikke mye tid. Nå er det også gaver. Først til meg, som i tillegg til å være her på den russiske gaveutvekslingsdagen, de har lagt også julefeiringen og de verdslige tradisjonene derfra til nyttårsaften, etter at Stalinkommunismen forbød sånne kristne høytider, også blir 40 år. Det ble en lang setning. Hang alle med? Jeg fyller år første januar, og skal ha bursdagsgaver denne dagen. I tillegg gir alle gaver til hverandre denne dagen, slik vi gjør det i vår julefeiring.

Det ble jo veldig koselig. Jeg fikk lastet opp med gaver i fanget. De skålte også, og sang Happy birthday to you, på russisk. Fra moren fikk jeg en sportsgenser og en toalettveske med innhold, fra søsteren fikk jeg etterbarberingsvann og fra Olia fikk jeg en tykk genser av typen hun liker så godt. Det skal være «toplinka», som hun sier – varmt.

Og så var det gavene til alle de andre. Olia og jeg hadde kjøpt en veske til moren. Det var ikke måte på hvor mye oppmerksomhet denne gaven. Vi var ikke så mange, så det ble ikke så mange gaver. Desto mer oppmerksomhet ble det mot hver enkelt. Det tok sikkert et kvarter med denne vesken. Til søster Tanja gav vi en pengesum. Stor glede der også, så kan hun selv velge hva hun vil kjøpe for dem.

Deretter løp Olia og hentet gaver hun har fått tidligere. Tanja har strikket. Og så tok de tre, ukrainske damene helt av. Det var frem med klær og sminke. Pynte seg og gjøre seg fine, langt på natt var det blitt, men det er helt typisk. For en gangs skyld stilte de også opp til fotografering. De er jo ellers så fulle av komplekser, som de sier det. Men her var det å jålete seg til, og komme på både film og foto, fra skikkelig kamera og fra mobil, og til hvin og latter og kommentarer.

Hele tiden måtte vi spise og drikke også. Vi hadde to flasker sjampanskoje til nyttår og rekene, så var det fritt frem. Tanja mente jeg måtte drikke vodka, og ikke kaste bort tiden på annet. Har var festen på sitt maksimum der de fysiske lover opphører, menneskelige begrensninger gjelder ikke lenger. Tiden finnes ikke, annet enn at den har brakt oss til et nytt år. Vi kan bare feste og drikke og spise i det uendelige, uten å ta skade av det.

Det er festens maksimum. Flasker åpnes. Akkurat i det man begynner å kjenne at man er visst litt trøtt allikevel. Det er langt utpå natten. Olia er minstejenta, alltid den som blir trøttest først. Det er på tide du legger deg, sier moren. Og Olia er enig. Hun vil gjerne rydde litt av bordet, sette bort mat så den ikke blir dårlig. Jeg får ikke dette med meg. Får bare vite det i dag, når vi ser at det er ikke satt bort noen ting, og brødene er knallharde. Jeg har klokelig lagt et shotglass oppned over en åpnet flaske øl, så ikke kullsyren skal gå ut.

Sånn er det på maksimum. Det man ikke får til å drikke i dag, har man helt sikkert lyst til å drikke i morgen.

Dette var min første nyttårsfeiring i Ukraina. Det ligger i kortene at det vil bli mange, mange flere. 40 år er jeg også blitt. Det ser ut som alt går min vei nå for tiden. 2014 kommer til å bli et år jeg virkelig vil være i. Kanskje vil det både starte og ende i det som nå langt på vei er blitt mitt andre hjemland, Ukraina. Jeg hilser også til alle hjemme!Sjampanskoje

Bilder fra festen finnes på min engelske blogg. Det begynner å bli problemer med plassen på min norske.

En bemerkelsesverdig lille nyttårsaften

Som jeg har skrevet tidligere feirer ikke russere og ukrainere jul som oss. For det første feirer de ikke jul i det hele tatt, for det andre er ikke julen på samme tid som hos oss. Den er 13 dager senere, siden den ortodokse kirke holder seg til den julianske kalender som er 13 dager etter vår. Dessuten forsøkte Sovjetkommunismen å avskaffe kristendommen, og alle dens fester og høytider. Så russerne flyttet like godt de fleste av juletradisjonene sine over til nyttårsaften.

Dermed gikk dagene 23 – 26 desember helt uten markeringer her, mens det nå mot slutten av vår romjul bygger seg opp mot den store nyttårsfeiringen. I dag er det det vi ville kalt lille nyttårsaften, dagen før dagen. Og den skulle på flere koselige måter bli litt spesiell.

Spesielt var det ikke at jeg våknet tidlig og rakk å lese noen tidlige Tsjekhov-noveller før Olia våknet, og før frokost. Spesielt var det heller ikke at frokosten besto av en stor tallerken pelemeni, sibirsk pasta, med kjøtt inni, og en kraftig rømmeklatt og smør oppi, og øl til. Mandige frokoster er det hver dag. Man skal veie mer når man reiser enn når man kommer, det er russisk gjestfrihet samvittighetsfullt overholdt av enhver babusjka over det veldige russiske land.

image

Olga, ved et av treningsapparatene i Hydropark.

Litt spesielt var det at det skulle komme håndverkere denne dagen. Så det ble satt i gang en veldig vasking, og rydding.

Mer spesielt var det at Olia ville være med meg ut til den lille, personlige treningsleiren min, i Hydropark. Hun ville til og med løpe ut dit med meg. Så med det, kjære lesere, fikk Olia og jeg etter fire og et halvt års ekteskap vår første løpetur sammen. Riktignok ble det ikke all verdens til løping, i Kievs bygater, mange folk og smale fortau. Olia er heller ikke så nøye på at vi tar tid, og løper jevnt. Det koster ikke henne noe å knyte skoen eller tulle rundt omkring. Over broen til Hydropark-øyen gikk hun, for der var det for mye eksos. Til gjengjeld løp hun lenge etter jeg hadde satt min målstrek, det faste punkt jeg løper til.

Jeg stoppet tiden, hun løp videre.

Vi møttes og omfavnet hverandre over den nye broen. Så gikk vi bort og trente. Olia nokså forsiktig, jeg også forsiktig, men jeg i det minste systematisk. Olia trener som hun gjør alt her i livet, etter innfallsmetoden, og mest mulig antisystematisk. Etter en stund gav hun seg, og tok metro hjem, mens jeg fortsatte enda en stund, før jeg løp hjem med foredrag om ekteparet Schumann på øret.

image

Her har vi dem! Fader Frost og Snegurosjka!

Dette tenkte jeg skulle bli hele posten. Men det ventet enda en overraskelse da vi kom hjem. Vi fikk besøk av den russiske julenissen, Djed Moroz (дед мороз), og hans hjelper, Snegurotsjka (Снегурочка). Denne Djed Moroz, eller Fader Frost, som det blir på norsk, er en litt fascinerende figur. Han er til forveksling lik vår julenisse. Men det tar seg jo ikke ut, når vi vet at julenissen vår er designet av det erkeamerikanske og erkekapitalistiske Coca Cola. Det tar seg jo ikke ut i Sovjettiden? Og det blir vel heller ikke bedre av at originalen skal være fra en katolsk helgen, St Nikolas, som på engelsk raskt blir «Santa Claus»?

image

Olia stiller selvsagt som fotograf, øyeblikk som dette!

Ganske riktig kunne ikke det sovjetiske kommunistregimet utholde dette. Så de blandet inn litt slavisk folklore, med den eldre Fader Frost, som verken har noe kapitalistisk eller noe katolsk opphav, og slengte på barnebarnet Snegurotsjka som en hjelper. Dermed skulle de ha noe originalt nok. Og sånn har det blitt.

Disse to kom på besøk i dag. Lille Tais fikk beskjed om å ta på seg en fin kjole. Og plutselig var de her, Snegurotsjka først. Hun skulle liksom sjekke om Tais var et klokt og snilt barn, og stilte noen enkle spørsmål, mens hun holdt Tais i hånden. Spørsmålene var av typen hva som var på juletreet, og en overivrig Tais svarte til å begynne med at alt mulig var på juletreet. Det var mye lettere med de tingene som virkelig var der, og som hun kunne løpe frem og vise.

Så ropte vi på selveste Fader Frost. Jeg trodde det skulle være Olia i forkledning, men det var det åpenbart ikke, for han her hadde mannsstemme, og var sannsynligvis Fader Frost selv. Han fikk de beste rapporter om Tais fra Snegurotsjka. Og så gikk de rundt juletreet og sang og klappet alle sammen, Olia også, som nå var kommet. Bare jeg ble sittende og fotografere, for russiske julesanger kan jeg bare ikke.

Deretter var det utveksling av gaver. Fader Frost hadde en gave til Tais, og Tais hadde en gave til ham. Alle andre stod rundt omkring og så på og fotograferte dette magiske øyeblikket. Det var Fader Frost og Snegurotsjka, på besøk hos oss i leiligheten i Petsjersk, mens jeg var der.

Det kanskje mest bemerkelsesverdige at de kom på lille nyttårsaften. Det er i morgen det gjelder.

 

 

 

Ukrainas politikk

Denne posten skal handle om ukrainsk politikk siden løsrivelsen fra Sovjetunionen, og særlig etter år 2000. Jeg begynte så vidt på den med første setning, der, da jeg var i Kiev julen 2013/14, og fulgte med på demonstrasjonene på Majdan Nezavisimosti (uavhengighetsplassen), som den gang fremdeles var rolige. Jeg fikk ikke skrevet den ferdig før februar blir mars i 2014, regimet til Janukovitsj er styrtet, en midlertidig regjering er dannet med folk fra Julia Timosjenkos Fedrelandsparti i de viktigste posisjonene, og det er brennende spørsmål om landet vil holdes samlet, om det vil unngå konkurs, og i det hele tatt hvordan dette vil komme til å gå. Denne posten skal likevel være den historiske posten den opprinnelig var ment som, en innføring  Ukrainas politikk etter løsrivelsen fra Sovjetunionen, med vekt på å vise at de politiske problemene i likhet med de økonomiske sitter veldig dypt i den unge staten.

*

Ukraina startet sin historie som selvstendig nasjon da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Den gang var Leonid Makarovitsj Kravtsjuk formann i Verkhovna rada, det høyeste råd, og med det den mektigste mannen i den ukrainske sovjetrepublikken. Det var naturlig at han overtok som president, slik det gikk i alle de 15 sovjetrepublikkene. Riktignok var det presidentvalg i Ukraina i desember 1991, da ennå Sovjetunionen formelt eksisterte, menUkraina i likhet med de andre republikkene for lengst hadde erklært sin selvstendighet (bortsett fra Russland og Kasakstan, som erklærte seg selvstendige henholdsvis 12. og 16. desember det året). 26. desember ble også Sovjetunionen formelt oppløst, den tidligere partisekretær Mikhail Gorbatsjov stod helt uten makt.

Vi må kanskje ta med på veien at på veien mot sin selvstendighet, så var det demonstrasjoner og folk som samlet seg på uavhengighetsplassen, slik det også var med oransjerevolusjonen i 2004 og den som pågår nå. Ukraina var også den første republikken som erklærte sin selvstendighet, etter kuppforsøket i august 1991. Ukraina erklærte seg selvstendige 24. august, massivt støttet i en folkeavstemning i desember samme år, mens Hviterussland erklærte sin selvstendighet dagen etter. De baltiske statene erklærte seg selvstendige enten før kuppet, som Lithauen, eller mens det pågikk, som Estland og Latvia. Når vi først har vi slått inn på denne veien, kan vi også ta med at Ukraina kjempet hardt for sin selvstendighet også i forbindelse med og forlengelsen av begge verdenskrigene. Den gang var det imidlertid voldelig, og utkjempet i vest.

Som vi vet gikk ikke den videre historien særlig godt for noen av de tidligere republikkene (kanskje med et lite unntak for de baltiske statene). Det var svært mange problemer som hang igjen fra Sovjetperioden, politiske, økonomiske og territorielle. Kravtsjuk var nok ikke mannen til å stå opp for oppgavene som ventet ham. Et nytt politisk system skulle bygges opp fra grunnen av, med flerpartisystem og demokrati, tredeling av makten, konstitusjon, et nytt rettsvesen, alle de politiske institusjonene fra øverst til nederst. Samtidig skulle landet ta steget fra planøkonomi til markedsøkonomi. Det siste ledet til den største katastrofen. Som i Russland førte den økonomiske systemovergangen til at en liten gruppe utvalgte beriket seg på nasjonens bekostning. Vanlige folk slet med å skaffe seg mat å spise, folk med de riktige kontaktene ble styrtrike. Korrupsjon ble straks et mye større problem enn det hadde vært i Sovjettiden under Gorbatsjov, men ennå ikke så stort som det senere skulle bli i Ukraina. Derimot ble inflasjonen forferdelig, flere tusen prosent i året. Og det endte med at lån ble misligholdt, lønn uteble, og Kravtsjuk mistet presidentmakten i neste valg i 1994.

Etter min mening virker Kravtsjuk til å være en håpløs type, men ukrainere virker ikke til å være så sint på ham som sine senere ledere. Etter Sovjetunionens oppløsning var det så mange ting som gikk galt, alt kan ikke skyldes Kravtsjuk. Dessuten stjal ikke han så enormt fra budsjettene som statslederne på 2000-tallet. Vi kan kanskje ta med en detalj om at Kravtsjuk er fra de tidligere polske delene av Ukraina, og dermed ikke en del av klanene fra Don-bassenget, der så godt som hele den senere makteliten i Ukraina kommer fra.

I 1994 var det et valg Kravtsjuk var nokså dømt til å tape. Men han som skulle overta, Leonid Danilovitsj Kutsjma, skulle ikke vise seg bedre. På mange måter var han verre, for han var ikke bare udugelig, som Kravtsjuk, men også en som systematiserte korrupsjon, strengere sensur og også noen virkelig stygge saker med vold og mord.

Kutsjma kommer fra Chernihivprovinsen nordøst for Kiev på grensen opp mot Hviterussland. Han reiste til de østlige delene for å ta sin utdannelse ved universitetet i Dnepropetrovsk. Han ble siden boende der, og bygget opp sin maktbase i regionen, slik at han er en del av establismentet fra Don-bassenget. Han var statsminister under Kravtsjuk mellom 1992 og 1993, men sluttet for å kunne utfordre ham som president, noe han gjorde, og vant.

Kustsjma fikk orden på inflasjonen, han fikk gitt landet en konstitusjon i 1996, og han fikk undertegnet noen viktige avtaler med Russland, men sjokkprivatiseringen fortsatte i akselererende fart, og korrupsjonen økte i omfang. Journalister som våget å skrive om problemene, hadde det med å bli drept. Det var på denne tiden forfatteren, Andrej Kurkov, skrev sin berømte roman: «Døden og pingvinen», om han som får i oppdrag å skrive nekrologer om folk som ennå ikke er døde, slik at den er klar «når de nå snart dør». En uhyggelig beskrivelse av sånn det egentlig var på denne tiden (men boken er morsom, og anbefales varmt!).

At Ukraina allerede var langt ute å kjøre viser det faktum at Kutsjma ble gjenvalgt i 1999.

I denne tiden samarbeider han med Janukovitsj, som han i samarbeid med Russland skal ha inn som president i 2004. Slik går det altså ikke. Gjengen blir tatt i juks, både valgjuks, og forgiftning av rivalen Jusjtsjenko. Det blir holdt omvalg, og nå vinner Jusjenko. Man skulle tro Janukovitsj var ferdig for alltid, men det var han altså ikke. Allerede i 2006 kommer han inn som statsminister.

Og sånn har det vært alle årene. De utroligste konstellasjoner har vært. Julia Timosjenko var på parti med Kutsjma, som også hadde Jusjtsjenko som statsminister når han var president. De er alle styrtrike, og har alle nære forbindelser til businessmennene fra Don-bassenget.

Posten er ikke skrevet ferdig og skikkelig, men man skal ha en ide om hva det går i. Jeg skriver mer, får jeg tid.

Ukrainas økonomi

Nettsiden http://www.indexmundi.com har en fin graf over hvordan Ukrainas utenlandsgjeld har utviklet seg over årene. Grafen er lagt til på en lenke under, siden jeg ennå ikke har funnet ut hvordan jeg kopierer med mitt nye nettbrett.

Mye vondt kan sies om Sovjetøkonomien. Ukrainere og russere av i dag kan nok ha et nostalgisk forhold til den. Det var en tid de selv var rikere. Pengemangel var aldri noe problem. Varemangel kunne være det, men ikke sånn vi lærer at det var her i vesten. De nødvendige matvarene fantes det nok av, og folk hadde god råd til å kjøpe dem. Det har de ikke lenger. Men systemet var ikke bærekraftig. De drev rovdrift på ressursene, og satte alt inn på å opprettholde bløffen om at alt stod bra til. Det gjorde altså ikke det, og det kunne ikke vare. Som det heller ikke gjorde.

De tidligere Sovjetrepublikkene arvet mye vondt fra Sovjettiden. Det var få eller ingen som forstod seg på økonomi eller finans, få eller ingen visste noe særlig om demokrati, og veldig, veldig mange av de mektige trengte ikke utmerke seg noe særlig for å beholde posisjon og lønn. Lojalitet var viktigst. Fra Sovjettiden til oppløsningen på 90-tallet gikk de fleste av republikkene fra vondt til forferdelig mye verre. Land som tidligere hadde tilhørt en superstormakt fikk nå oppleve nød og sult, virkelig fattigdom.

Men landene arvet ingen utenlandsgjeld. Kommunistiske land holder seg for gode til slikt, lån og investeringer hører til kapitalismen. Heller ikke befolkningen hadde gjeld. Så vi fikk et system der de som hadde leilighet og bil satt veldig godt i det, de uten slet virkelig. Befolkningen er redd gjeld, og tar ikke opp. De har heller ikke lønn til å betjene den. Landene var også forsiktige med å ta opp. For Ukraina gjelder dette uduglige presidenter som Kutsjma og Kravtsjuk. Det er bare å lese av grafen under. Utenlandsgjelden begynner å ta seg opp fra 2004.

http://www.indexmundi.com/g/g.aspx?v=94&c=up&l=en

Samtale på kjøkkenet

I dag hadde vi en samtale på kjøkkenet igjen. Det har vi hatt tidligere, om sovjettiden, perestrojka og nåtiden. I dag var samtalen mer om nåtiden. Og jeg satt der og tenkte, hvor lite vi i Norge skjønner av hvordan verden er. Det har gått umåtelig fort for oss å glemme hvordan det er å være fattig. Vi er dypt engasjert i rettigheter, ytringsfrihet og klima, vi er svært bekymret for verdens nød og fattigdom, vi strør om oss med honnørord om toleranse, mangfold og demokrati. Men vi skjønner ingenting av hvordan det er å se på lønnsslippen og matprisene, og se at dette ikke går rundt.

Mor til Olia hadde sett på TV i går, der de hadde satt opp hvor mye man kan få for en ukrainsk gjennomsnittslønn på litt over 1300 hryvnaer, eller griven, som vi sier. En hryvna er tre fjerdedels krone (0,759), så i norske kroner blir det litt mindre. Matvareprisene ligger omtrent på det samme, og klær er generelt dyrere her, enn hjemme i Norge. Så denne gjennomsnittslønnen ville rekke til 60 gram kjøtt, to poteter og en grønnsak, for eksempel en gulrot. Et par skiver brød ville man også ha råd til, 100 gram, hun husket ikke helt. I løpet av fem år, kunne en kvinne kjøpe seg en kjole for penger hun har spart opp.

Det er ganske utrolig. Og det er virkeligheten. Da blir det sikkert litt provoserende når vi kommer og snakker om mangfold og toleranse, og om hvor viktig det er med demokrati og ytringsfrihet. De kunne jo snakke til oss om hvor viktig det er å kunne spise seg mett. Men vi ville nok ikke skjønne noe uansett. Vi snakker jo om hvor priviligerte vi er, og vi sier vi er takknemlige, men dette er ikke noe vi føler dypt. Det er vel heller slik at vi sier de tingene som er riktige å si.

I går kom Olias søster, Tanja, hjem fra jobb etter at alle hadde lagt seg i huset. Jeg la meg vel omtrent halv tolv, nesten midnatt. Det var en tolv timers arbeidsdag. Hun ser bare sitt lille barn om formiddagen, og litt på kvelden, før barnet legger seg. Barnet har døgnrytme som gjør at hun er våken når moren kommer hjen, som regel i ti-tiden. Vanligvis har Tanja fri søndager, men nå før den store nyttårsfeiringen er det travelt, så hun jobber søndagene også. Hun har ikke hatt noen ordentlig ferie siden Olia og jeg traff hverandre, for snart fem år siden. Den offisielle lønnen hennes er under 1000 hryvnaer i måneden.

Dette skjønnet ikke vi. Vi skjønner at det er veldig bra, når det nå er protester på majdan-plassen, for da kan Ukraina komme til oss og få demokrati og rettigheter, sånn som vi har. Vi blir ufattelig provosert når Putin lager lover som forbyr homofil propaganda, og de ivrigste vil boikotte OL i Sotsji på grunn av dette. Vi skulle nok kutte lønningene våre til en tidel (vi ville fremdeles tjene det dobbelte av ukrainere flest) før vi uttalte oss så vakkert. Det er enkelt å være prinsippiell og idealistisk når man er god og mett, og har mer penger enn man har bruk for. Det er når man jobber 10-12 timer daglig, og likevel ikke har nok til å forsørge seg og familien at man skulle ha uttalerett om hva som er vakkert og viktig her i verden.

Gangsperr

I dag har det vært hviledag. Tvungen. I går tok jeg også en løpetur ut til treningsanlegget i Hydropark, men det var ikke mye styrke å hemte fra armene mine. Etter å ha prøvd lettere og lettere velter, fant jeg ut at det var ikke vektene som var vanskelige å løfte, det var armene. Så løp jeg hjem.

Det var første juledag. Her må jeg ha med noe jeg ikke har skrevet så nøye før i år. Det er jul nå i vår kalender, den katolske og protestantiske, som følger den gregorianske. Den russisk ortodokse kirke vil ikke ha en slik nymotens kalender, bare fordi den er riktig, de følger den gamle julianske. På grunn av det er de 13 dager på etterskudd, og får altså jul 6 januar. De får altså ikke jul samtidig med at solen snur. Så disse juledagene som er så tradisjonsbetonte og hellige hjemme i Norge, er ingenting her nede. De er utsatt.

På toppen feirer russere og ukrainere flest ikke jul – men nyttår.

Nok om det, dette skulle altså handle om gangsperr. Det er kjekt å få utnyttet et flott anlegg som det i Hydropark, når det først er her, men som vanlig blir jeg litt for ivrig. Jeg vil øyeblikkelig ta igjen alt jeg ikke har fått trent i høst, og det sier kroppen simpelthen nei til. Det må bygge seg salte opp.

Og i dag var det ikke snakk, om viljen var aldri så mye på plass. Olia og jeg skulle løpe sammen til Hydropark, hun også ville trene litt. Men hun var ikke vanskelig å be, om vi heller skulle ta en tur ned til sentrum heller.

Jeg var så stiv i armene at hun måtte hjelpe meg med jakken. Alt var egentlig vondt. Men det var en varm og fin solskinnsdag. Trafikken var så stor og vond at det gikk raskere å gå ned til sentrum enn å ta en marsjrutka. Vi startet samtidig, og vi kom klart først. Det er de revolusjonære som stenger gater i sentrum som forårsaker problemet. Nå har de skiftet ledere, så det er grunn til å tro at den snart ebber ut i ingenting.

Det samme gjorde dagen vår. Den ebbet ut i ingenting, behagelig ingenting. Olia fikk lurt oss inn i et par butikker, fikk kjøpt litt knapper og sytråd, men vi var snart på vei hjem igjen. Hjemme ventet som alltid suppe, alltid det til lunsj. Og så var det bare å slappe av hjemme, og la dagen ebbe ut i behagelig ingenting. Det er andre juledag hjemme, en helt vanlig dag her. En helt vanlig dag med gangsperr.

Sony Xperia tablet Z

Jeg har snart ett år vært en lykkelig eier av Sony Xperia Z mobiltelefon. I går, på julaften, fikk jeg også nettbrettet. Her er hvor fornøyd jeg er med det.

Bøker og lesing

Det var dette som gjorde at jeg første gang kjøpte meg et nettbrett i 2010. Jeg ville ha noe å lese elektroniske bøker på, så jeg slapp å ha med så mange bøker på ferie. Bøker var også begynt å bli lagt ut på nettet, og det var litt ubekvemt å lese dem på en vanlig dataskjerm. Den første Samsung galaxy tab slo aldri an med det, den var for tung og treg. Men min iPad mini, den er super. Den har gjort at en notorisk papirbokleser som jeg, nå leser soleklart mest på nettbrettet. Papirbøkene har fått stå veldig i fred i hyllene sine, og jeg har ikke engang vært på biblioteket. Spørsmålet er om Sonys nettbrett med Android kan konkurrere.

Det kan det kort og godt ikke. Apples iBooks er helt overlegen konkurrentene. Den fungerer helt utmerket, og har flere funksjoner enn jeg ville drømme om. Og de er alle nyttige. Google og Android rekker her ikke Apple til knærne. De prøver ikke engang. For det første har de ingen egen app, det nærmeste man kommer er «Open office», der man i det minste kan lese Pdf-filer. Men det er ikke Pdf-formatet som gjør at den elektroniske boken – mot alt jeg sa og mente for bare 3-4 år siden – vil kunne utkonkurrere den i papir, det er EPUB. Dette er et format som utnytter at boken er elektronisk. Pdf er langt på vei bare en lang remse skannede sider.

Android har ingen e-bok leser innstallert, så det må man laste ned fra Google play. Der får man bare gratisversjoner, plaget med annonser, og uten finesser av noe slag. Maksimalt har de en hylle som ser ok ut, og så klarer de «å huske hvor du avsluttet sist». Skal man ha noe mer, og noe som i det hele tatt ligner på Apple, så må man betale. Hos Apple er det standard. Her har Android gitt opp kampen, og går ikke en gang ut på banen.

Også på nettsider er lesingen bedre hos Apple. Her vil jeg ha med at det særlig gjaldt før den veldige oppgraderingen av operativsystemet, der det som tidligere så fint og skikkelig ut, nå ser billig og enkelt ut. Uansett, så har de ennå denne lesefunksjonen for nettsider, som selv om den nå ikke ser så innbydende ut som den gjorde, så er lesingen med den utmerket. All reklame og unødvendig stæsj blir fjernet, og man står igjen med tekst og bilde, i passe størrelse, og over hele skjermen. Android har ikke noe som ligner. Riktignok kommer denne funksjonen mer til sin rett på små skjermer, som mobiltelefoner, enn på store nettbrett, som Sony Xperia tablet Z.

Finesser og triks

Noe av det som gjør at Apple ennå holder stand mot en lang rekke utfordrere, inkludert Sony, er at tingene gjerne er litt enklere og artigere der. Forspranget må konkurrentene ta igjen, og de har foreløoig forsøkt å gjøre det med mer avanserte systemer. Det er flere muligheter, men det tar også litt lenger tid å finne ut av dem. Hos Apple fungerer det som skal fungere, helt perfekt.

På denne tableten savner jeg ordlistefunksjonen og notatfunksjonen Apple har som standard. Leser man engelske tekster, og kommer over et ord man ikke kjenner igjen, så er det bare å klikke på det, og man får en forklaring etter en utmerket engelsk ordbok. Android har ingenting som ligner. Når man leser en bok i ibooks, kan man klikke på et ord eller flere, merke av i forskjellige farger, og til og med ta notater. For å få til noe lignende i Android, må man betale fr apper. Hvorfor skal jeg gjøre det, når jeg allerede har iPad?

Apple-systemet har også bedre løsninger for klipp og lim. Man holder inne, merker av, og klipper ut eller kopierer, enkelt og veldig greit. Jeg har ikke funnet ut hvordan de gjør tilsvarende her hos Android. Derfor er det også noen av bildene er rart plassert i denne posten. Jeg har ikke funnet ut hvordan jeg flytter dem.

Hva Android gjør bra, er mer kompliserte ting, som kanskje er morsomme, men som man kanskje også ikke har så mye bruk for. Tiden vil vise litt hvor mye de egentlig er verdt. Nederst på skjermen er de berømte, små ikonene, som gjør at Sony klarer seg med en eneste fysisk knapp på brettet (utenom voluminnstillingen). De tre som er kjent fra Xperia-telefonen er «tilbake», «hjem» og «skift program». Nettbrettet har også ikoner til aktive program og varslinger nede i høyre hjørne. Der kan man trykke, og få greie på hva som er på gang. Det tilsvarer der man trekker ned skjermen på telefonen, og på både brett og telefon hos Apple.

Det virkelig artige er det lille ikonet i midten av skjermen. Der kan man trykke, og få opp en rekke valgmuligheter, også med ting man kan velge bort og legge til selv. Android satser på å holde mulighetene åpne, og være brukerstyrt. I denne verktøykassen kan man velge «klipp og lim», og man får opp et nokså avansert sett med muligheter for å tegne og markere på skjermen, klippe ut i forskjellige former, og flytte hvor man vil. Man kan for eksempel klippe ut et utsnitt fra en nettavis, og lime det inn i notater, og skrive en liten kommentar. Man også tegne og pynte på bilder man har tatt, og finne på mye gøy. Problemet er vel bare at dette vel aldri har tatt av før, og vel kanskje ikke vil gjøre det denne gangen heller.

image

Her er forsiden når jeg har pyntet litt på den med Sonys klippebehandling.

Google-systemet

Det er ikke mange år siden Google mest av alt var en søkeside på nettet, den beste av den alle, og dermed tjente de veldig gode annonsepenger. Nå er Google mye, mye mer enn det. De har Android, det mest brukte operativsystemet på smarttelefoner, de har mail med gmail, ypperlige kart med Google Earth og Google maps, så godt som alt av opplastet film med Youtube, en veldig god billedtjeneste med Google pics, og så er de voldsomt lillebror til Facebook med sitt sosiale nettverk Google plus. De har også Google books, Google translate, og mye mer som jeg ikke kommer på, eller ikke kjenner til. Det store i tiden er antall brukere, og enda så fritt og demokratisk internett føles å være, er det der «the winner takes it all» nesten mer enn i det regulerte dagliglivet. Det er en enkel sak å lage en nettside hvor man kan laste opp videoer, sånn som med Youtube, det er bare det at ingen gidder laste opp noe på en side ingen bruker, og ingen gidder bruke en side der ingenting blir lastet opp.

Det meste av hva Google gjør er svært bra. Hver for seg fungerer de fleste av tjenestene deres helt utmerket, de er det beste på markedet. Men Google må passe seg så de ikke blir for ivrige. På meg virker det som de gjør alt de kan for å få folk til å bruke Google plus, slik at de kan få overta det svært lukarative sosiale medier markedet til Facebook. Det er helt uhyre lett å dele bilder der, når man først bruker Google pics, og bindingen til Youtube er jo et trumfkort Facebook ikke har. Kanskje er det derfor Google er så ivrige at vi skal logge oss inn på Youtube som oss selv, og ikke med brukernavnet vi en gang valgte?

Uansett synes jeg Google skal passe seg litt. De kan bli vel masete, med at man «logger inn en gang» på alle brukerkontoer. Jeg synes det blir vel mye kontroll. Jeg vil ikke at Google skal vite at det er akkurat jeg som gjør alt jeg gjør med alle tjenestene deres, jeg vil ikke være innlogget på alt alltid. Og jeg synes Google maser vel mye, når jeg ikke er det.

Apple har også høye murer rundt sine tjenester. Det vil si, Google har ikke så høye murer, der er det mer at de bygger murer i et system vi kanskje ikke er klar over ennå. Hos Apple er man innenfor eller utenfor. Er man innenfor, blir man pent behandlet. Er man utenfor, kan man ha det så godt. Jeg liker ikke helt sånn Google prøver å lure oss innenfor, liksom uten at vi er klar over det.

For nettbrettet sin del får dette konsekvenser i en del spørsmål jeg ikke helt liker å svare på. Det er vanskelig å holde kontroll på alle innstillingene, og det er ikke alt man bevisst velger, man er i stand til å skjønne rekkevidden av.

Når dette er sagt, så er det jo slik med Apple, at murene er så høye at jeg knapt får til å legge til gamle mp3-filer jeg har. Der synes jeg Android er bedre, der alt man har på PC, bare er å laste rett inn på brettet. Apple liker ikke ting som ikke er handlet eller lastet ned gjennom dem.

Konklusjonen her blir 1 – 1. Google er for masete og uoversiktlige, Apple for lukkede. Begge er dog helt utmerkede systemer, milevis foran alle konkurrenter. Windows blir komiske i forhold. Og andre å snakke om, finnes vel knapt.

Tilbehør
image

Pakken er sparsomt utstyrt. Her er kun brettet og laderen. Jeg savner hodetelefoner. Det er noe som hører med. Hodetelefonene som fulgte telefonen er så gode at jeg ikke har sett noen grunn til å erstatte dem, og det er skuffende ikke tilsvarende er lagt ved brettet.
image

Utseende og fysiske egenskaper

Brettet er flott og innbydende, slik de alle er for tiden. Jeg har tidligere hatt en iPad-mini som nettbrett, den ser liten ut i forhold. Likevel er ikke Xperia-brettet større enn at det er lett å håndtere, lett å holde i hånden, og lett å skrive på og tusle med. Det er et pluss at den er vanntett, om du skal bruke den i badekaret, eller er lett utsatt for uhell. Prisen er at alle nødvendige utganger og innganger er dekket av plastkapsler, som kan være litt uhåndterlige å åpne, særlig i starten. Jeg tror ikke verken dette eller andre nettbrett er slik at du kjøper det for utseendes skyld.

Ytelse

Det var ytelsen som imponerte meg mest med Sony Xperia Z, telefonen. Den er rett og slett lynrask.

KONKLUSJON

Til drøye 4000 kroner er dette mye for pengene. Tenke seg til, det er ikke lenge siden man måtte ut med 10 000, for en standard bærbar. Og siden den tid har inflasjonen gått til vår fordel. Lønningene har økt, mens prisene på elektronikk har gått ned. Så jeg kunne ta meg råd til å kjøpe dette brettet også, selv om jeg hadde iPad mini fra før. Spørsmålet må bli om man skal velge brettet fra Sony, eller et annet med Android, eller om det fremdeles er iPad som bør gjelde. Det er kanskje også et spørsmål hvilken størrelse man skal lande på, stor eller liten.