En grei søndag til å avslutte vinterferien

Det var en ganske representativ dag i vårt liv. I går løp jeg til mor for å spise grøt og låne bilen, i dag tidlig kunne jeg kjøre Olia til jobb.

20120226-222317.jpg

Hun begynner kl 0730, og denne vinteren har mor ofte vært snill med oss og latt oss låne bilen. Ellers må Olia sykle, og da må hun stå opp svært tidlig. I dag holdt det så sent som halv syv.

Etter å ha satt Olia av, kunne jeg ta en joggetur rundt Stokkavannet. Det var e nydelig morgen, iskald, men det var fordi den var så klar, og at det verken regnet eller blåste. Jeg fikk soloppgangen over et blikkstilt Stokkavann, og morgenstillheyen ganske for meg selv og et lite ekorn som pilte over trærne.

Det tar cirka en time, denne løpeturen, inkludert å komme seg opp og ned til vannet fra der jeg setter Olia av. Så er det å kjøre til mor på Klepp stasjon, for dusj og frokost. Nå vil det seg så bakvendt at jeg har mer pålegg enn henne, sånn har det aldri i hele mitt liv vært før. Men når hun bor for seg selv, blir ikke pålegget spist opp, og hos Olia og meg blir alt spist. Vi kjøper i ubegrensede kvanta.

Mor skulle i halv elleve tiden i kirken, jeg ble etterlatt med ost og kjeks og en mengde aviser og tidsskrift. Mor kom snart tilbake, det var ingen gudstjeneste denne dagen. Klokken var nå rundt elleve, det var en strålende solskinnsdag senvinters, og vi skulle i selskap til Tone kl fire. Vi måtte ut.

Jeg hadde jo nettopp dusjet og skiftet klær etter løpeturen i morges, men det var bare å skifte tilbake. Det ville bære galskap å sitte inne. Aboreet kunne være et passende sted å gå. Det er like utenfor rekkevidde gående fra Ganddal, men med bil kommer vi dit fint, og det er rolig å gå der, så jeg slipper å dusje en gang til.

Dermed kjørte vi. Det var svært mange som ville til aboreet denne dagen, svært mange. Parkeringsplassen var full. Så vi parkerte et stykke oppi veien, og tuslet av gårde.

Det skulle være en rolig tur, men vi har jo våre instinkter å ivareta. Særlig har jeg det. Oppi høyden ligger et lite berg, dit måtte vi. Og da det ikke gikk sti direkte opp, fikk vi lage vår egen sti. Grusveiene i aboreet kan jo bli litt kjedelige, selv om det er pittoresk arrangert, og veldig lett å ta seg frem på. Kanskje nettopp derfor.

Vi fant imidlertid vår egen løsning. Vel oppe på toppen av berget var det praktfull utsikt, og fin sol. Det var ikke bare vi som hadde forstått dette, en mann satt der fra før. Han fikk sitte, vi var der også. Mor og jeg diskuterte hva de ulike toppene og stedene rundt oss het for noe, og hvor forskjellige steder var. Det vil si, jeg spurte, og hun famlet etter svar. Det var nok kjekt for han som satt der å høre på, om han var kjentmann. Til å være Sandnesfolk glade i å gå tur, var det mye hos mor og meg som ikke satt helt spikret på plass.

Nedover fant vi enda en sti. Der fant vi også en solvegg som gjorde det nødvendig å ta enda en kjapp rast, sjokoladerast. Så hadde vi sånn passe dårlig tid for å rekke bursdagsselskapet til Tone. Vel nede fulgte vi mine instinkter, alltid å velge den stien som ser minst ut. Sånn kom vi inn i terreng mor rett og slett lurte på om vi var på villspor i. Så feil kan man ta. Vi er aldri på villspor, enhver vei vi har valgt er den rette. Det gjelder både på turer, og i livet.

Denne gangen fant vi en fin blanding av snarveier og omveier, og kom oss i behagelig god tid tilbake til bilen. Vi kjørte hjem, og kunne slappe av et kvarter før det var videre bort til Tone.

Der ventet det komlemiddag. Og etter det var det kaffe og kaker. To ganger ringte Olia og ville ha meg hjem, det er jo alltid koselig. Hun hadde vært på jobb, og kunne ikke være med i selskapet.

Da jeg endelig kom hjem viste det seg at det ikke bare var fordi hun savnet meg hun ville ha meg hjem. Eller det var ikke bare fordi hun elsker meg så høyt hun savnet meg. Hun skulle ha innlevering i matematikk, og innleveringsfristen var i dag ved midnatt. Hun var smått i panikk ve d et par oppgaver.

Så hjalp jeg henne med dem. Det er alltid greit å avslutte en vinterferie med litt matematikk. Hun var etterpå stuptrøtt, og gikk til sengs for å sove, mens jeg satte meg til med computeren og – tradisjonen tro – Bachs Goldbergvariasjoner. Dermed er batteriene ladet opp til en arbeidsuke som kan vare så lenge den bare vil.

20120227-165914.jpg

20120227-170029.jpg

20120227-170013.jpg

20120227-170044.jpg

20120227-170059.jpg

20120227-170118.jpg

20120227-170133.jpg

20120227-170218.jpg

20120227-170202.jpg

Tur til Vedafjell

Etter hyttetur og skigåing siste tre dager, var det spasertur i dag.

Vinterferien fortsetter selv om jeg er kommet hjem fra Stavtjørn. Og i dag tenkte jeg å ta en kortere tur i nærmiljøet.

Det har gjort noe med min måte å tenke på å ha bodd i Bergen sentrum uten bil i mange år. Jeg har fått et annet forhold til avstand og gåavstand. Der var alle byfjellene innen gangavstand, Ulriken, Fløyen, Sandviksfjellet og Løvstakken. Her rundt Ganddal har bare Bogafjell vært i gangavstand, for å komme til Bråstein og Melshei har vi alltid kjørt. Det er det ingen grunn til.

Dette har gjort oss nokså konservative i løypevalget også. Til Bråstein har vi kjørt til parkeringsplassen i det vi kaller hundeskogen, og gått til det vi kaller Påskeplassen. I Melshei har vi kjørt til parkeringsplassen ved SI-hytta, og tatt en runde derfra. Mellom Bråstein og Bogafjell er mye bebygd nå for tiden, det har ødelagt en del turterreng, og mer ser det ut som skal bort. I Melshei er det for oss veldig mye uoppgått mellom avkjørselen fra Ålgårdsveien og parkeringsplassen ved hytta, enda så nærme dette er huset vårt. For eksempel kan ikke jeg huske noensinne å ha besteget Vedafjell.

Om dette var målet for turen i dag, så var det i alle fall der det endte. Olia var småsyk da jeg kom hjem fra Stavtjørn, hun hadde vært hjemme fra jobb for første gang siden hun kom hit til Norge, og hun ville ikke ut så kort etter å ha vært syk en tid. Dessuten er hun langt mindre ivrig enn jeg på å komme seg ut, der hun kommer fra er det ingen tradisjon for det.

Jeg har fått meg iPhone til bursdagen, tok selv ansvaret og kjøpte meg den, og tenkte nå å få brukt den til noe fornuftig. Fra BBC har jeg lastet ned podcast, In our time, et program der Melvyn Bragg snakker med britiske eksperter om tema innen religion, kultur, naturvitenskap, historie og filosofi. Han har gjort det ukentlig siden 2006, så det er noen programmer å laste ned. Dette fikk være min samtalepartner på turen.

Jeg tenkte også å få brukt en av appene jeg har lastet ned. Det er Runkeeper, sikkert godt kjent av alle som er tatt av den nye trenings- og teknologibølgen. Man skal løpe topp utstyrt. Jeg er mest ivrig etter å dokumentere hvor jeg har vært, og hvor langt jeg har gått, og håper jeg ikke vil bli altfor opphengt i kilometertid. Jeg er disponert.

Det siste jeg tenkte å få bruk for var fotoapparatfunksjonen.

20120223-222202.jpg

Jeg smurte meg litt niste, fortsatt uten egentlig å gjøre innhogg i matmassene vi hadde med til Stavtjørn, og la i vei. Det første programmet fra BBC var om Shinto-religionen i Japan. Det gikk snart over i et program om etruskerne, folkeslaget som drukner i romerne og grekerne i historieundervisningen, men som var av betydning så sent som da Augustus ble keiser. Så var det Kama Sutra, verket vi i vesten bare aldri kan få oss til å nærme oss skikkelig. Det ble igjen fulgt av et program om Ming-reisene, det var da jeg forlot min første rasteplass, og fikk vite at dette var den største skipsflåten som ble samlet før første verdenskrig! Det er 500 år før. Jeg trodde ikke et program om månen skulle kunne bli like interessant, jeg trodde jeg skulle ha kontroll på den etter nettopp å ha fullført et kurs i astronomi ved universitetet i Bergen, men jeg fikk satt også den litt bedre på plass etter noen spennende diskusjoner samtalepartnerne i mellom. Jeg hadde for eksempel aldri forstått hva Harvest moon er for noe, jeg vet ikke engang om vi har tilsvarende begrep på norsk. Det må vi ha, men jeg vet ikke hva det er. Et program om naturvitenskapelig og vitenskapelig metode, og denne metodens historie, brakte imidlertid lite nytt. Dette har jeg satt meg inn i. Da var jeg kommet tilbake til Melsheiveien, og hadde hørt alle de tjue nyeste programmene. Så var det tilbake i arkivet, der det første som stod for tur hos meg var et program i emnet historie: Custer’s last stand. Et slikt program er umulig ikke å gjøre spennende, det blander amerikansk historie og amerikansk kultur, det har elementer av romantisk western-nostalgi, rockemyten, det har rasisme og vårt hvite manns selvbilde, det har lite grann heroisme, og det har rikelig historiefaglig innsikt. For hva var det egentlig som skjedde, og hvordan kan vi vite det?

20120223-222215.jpg

Kameraet til iPhone 4s har ingen funksjon for tidsinnstilling, så om jeg vil ta bilde av meg selv, må jeg holde kameraet selv. Det finnes imidlertid en app, og den skal jeg laste ned.

 

Underveis fikk jeg gått ned sykkelstien ved Stokkalandsvannet, ut på Ålgårdsveien, langs det som vel også på denne siden må hete Stokkalandsåna, ved siden av kirkegården, opp Melsheiveien, og første mulige til venstre opp en skogssti. Jeg ser aldri på skilt og aldri på røde merker, jeg vil selv finne ut hvor jeg skal gå. Jeg har funnet ut i ettertid at jeg har måttet gått rundt Brekkafjellet, og opp Skjenanuten, der det ikke var så lett å komme seg ned og opp til Vedafjellet igjen. Runkeeper virket ikke, selvsagt, jeg har aldri fått den til å virke. Jeg tror jeg kommer borti knappen som får den til å skru seg av, det var bare 200 meter registrert.

Så i stedet for å gå ned denne lille Skjenanuten jeg var på, så gikk jeg rundt det. Det var ingen grunn til å ta en sjanse for å få litt vondt ved å måtte hoppe ned der det var litt for høyt. På vei rundt havnet jeg like i solveggen, lunt og godt, fin oversikt og bare å sette seg ned. Der drakk jeg litt toddy, hørte videre på programmet om Kama Sutra, og tok bildet som er vist ovenfor.

20120223-222228.jpg

Programmet om Ming-reisene var de mest interessante. Det hørte jeg opp mot Vedafjell. Der blåste det veldig, og jeg måtte litt ned igjen for å finne en plass å sitte og spise nistepakken. Fra slike høyder får man en god forståelse av avstander mellom forskjellige steder. Nede på bakken er man for avhengig av vei, og tror for eksempel det er veldig langt fra Ganddal til Høle og Ims, der farmorssiden av slekten kommer fra. Egentlig er det gangavstand. Det er bare å spasere ned fra Vedafjell, så er man ved steinbruddene. Vatne ligger like bortenfor. Det er alt sammen bundet sammen.

Tilbaketuren ble ikke like spennende. Det nye byggefeltet på Skårlia har tatt litt terreng, og det er satt opp noen gjerder som gjør det mer klønete å komme seg frem. Det er noe eget med Rogalendingene, som alltid må ha piggtråd på toppen av gjerdene sine. De blir jo forsert uansett, og piggtråden gjør det bare mer nødvendig å trykke dem ned og med det ødelegge dem. Uten piggtråd kan man stige over.

Alright, det vil bli flere slike turer, mange flere, jeg har et halvt liv å bo her. Før bloggposten ble skrevet ferdig, hadde jeg allerede vært ute igjen. Denne gangen ruten Ganddal – Foss-Eikeland – Figgjoelven mot Bråstein – Møgedalshølen – Bråsteinsnuten – og over Bogafjell, og hjem.Det er fint terreng mange steder. Måtte det ikke bli hogget ned.

Hyttetur til Stavtjørn

Denne posten begynte som en billedblogg, men så bestemte jeg meg for å legge flesteparten av bildene over her på min engelske blogg. Der har jeg bedre plass, og kan legge ut flere bilder. De er lagt ut i full størrelse, så de som var med på turen kan høyreklikke og laste dem ned, hvis de ikke har full glede av dem når de ligger på nettet. Det samme gjelder bildene som er lagt ut her, og på alle steder i bloggen.

Mandag skulle vi reise. Det var surr i kommunikasjonen, men jeg er ikke sikker på om surret kom fra meg, og om det er mulig å unngå surr når det er så mange som skal reise. I alle fall ble det litt hektisk. Mor og jeg kom med stappfull bil og to meget spente barn fra familien Sivertsen til familien Nygård, kort tid før Trude trengte denne stappfulle bilen for å reise på jobb. Så det ble travel ompakking, og litt styr før vi fikk alt inni Trude og Lars’ syvseter.

Det var fem barn, mor og jeg som skulle reise. Det var en ganske uvant konstellasjon, mormor og onkel, alle barna, tre dager på hyttetur. Jeg er vant til hytteturer og fjellturer der man tar ansvar for seg selv og blir enige om felles, jeg hadde pakket økonomisk. Jeg vurderte om halvannen liter eplejuice var nok, eller om jeg skulle ta med halvannen liter appelsinjuice i tillegg. Jeg hadde med ett skift å gå på tur i og bli våt og svett i, ett skift til å ha på inne og være tørr og varm i.

Den økonomiske pakkingen var jeg alene om. Alle var enige om at det var ingen sak å gå opp og ned fra parkeringsplassen til hytta, selv om det var jeg som måtte gå denne turen, her var det riiikelig med juice og brus og melk og bakervarer og ting og tang og klær og datt og ditt og noen lass og plastposer i reserve. Jeg hadde snedig fått litt plass i toppen av sekken, slik jeg hadde pakket, og ikke pakket noe utenpå. Jeg tenkte dette kunne brukes til å få med noe av alt det ekstra. Det monnet ikke engang. Det er sannheten at den store syvseteren med skiboks på taket var så full at det fysisk var vanskelig å få inn alt. Tre turer ble det opp og ned, siden jeg fylte stappfull sekk og pulk alle tre gangene. I sannhetens navn tok søster Tone de samme tre turene ned igjen, riktignok uten full, for det var rikelig med mat og særlig drikke å ha med hjem igjen også. Og det var veldig snilt av henne å unne oss så mye, hennes panikk var at det skulle bli for lite, en panikk min mor delte. Jeg pleier å være en varm tilhenger av de to k’er når det gjelder mat og drikke, kvalitet og kvantitet, det skal være mye av begge. Men på reise, og særlig til fjells, gjelder det også å pakke fornuftig.

Selve turen

Alright, det får være nok pakkesnakk, bare en elegant bemerkning om at Tone nok tenkte på sin brors helse, for hun sendte med rikelig med tung drikke, men lot alt pålegget være igjen hjemme. Neste gang kan hun heller sende manualer, de har samme tyngde, men tar mindre plass. Og så var det til turen.

Det var en minnerik kjøretur. Jeg har ikke inngående kjennskap til barneverden på denne siden av 2000. En del er visst forandret. For eksempel var ingen av ungene som så ut av vinduet og fulgte med, ingen som snakket med oss, ingen som ville ha luftepause, alle spilte DS. Så mor og jeg fikk ta oss av snakkingen alene, med hverandre. Det var tilløp til dramatikk på glatte veier oppover, først etterpå fikk jeg vite at bilen hadde «antiskrens», eller hva det heter. Jeg trodde det blinkende lyset var advarsel for at det var svært glatt, og fare for å spinne. Særlig en av bakkene opp mot Stavtjørn var direkte vanskelig å komme opp. Og veien inn til hyttegrenda var bortimot nedsnødd, og sikten var noe nær null, så vi hadde rett og slett litt problemer med å komme oss frem.

Men frem kom vi, og ikke noe tull hadde vi med det. Jeg gikk opp og ned til bilen for å hente tingene, mor laget mat. Det var også det sedvanlige kaoset med fem unger som skulle av og på med klær, og finne frem til og legge bort alle mulige ting. Det gikk veldig bra.

Og vi hadde kjøpt ferskt brød på veien opp. Selv om vi ikke hadde pålegg å matche det ferske brødet med, fikk vi oss et herremåltid.

Nå tar jeg en pause med skrivingen…

Sara, Sofie, Andreas og Daniel ved frokostbordet.

Det kommer flere bilder.

Det er flott landskap når solen skinner på det og to barn går i det.

Her er mellomrom.

Andreas på åpen mark.

Jeg ordner litt.

Daniel og Sofie på vei opp igjen, etter å ha rent en gang.

Her er litt mer.

Her får barna sjokolade og brus, kakao og appelsin vil de ikke ha.

Her er slutten.

I stedet for Kiev – Stavtjørn

For første gang siden 2008 skal jeg ikke reise til Kiev i vinterferien. Jeg trodde dette skulle være bankers, når jeg fikk meg ukrainsk kone, men det lar seg i år ikke gjøre, for Olia har ikke fått fornyet oppholdstillatelsen sin. Det er en formalitet, hun oppfyller alle kriterier og vel så det, men det er en formalitet som likevel tar fem måneder å behandle. Olia søkte i november, en måned før juleferien, det er tidspunktet som blir anbefalt på UDIR sine egne sider, og det er tiden hun søkte i 2010, da vi bodde i Bergen. Her i Rogaland har de ennå ikke fått til å bli ferdige nå som februar går mot mars, to ferier går fløyten, neste håp er om de skal klare det til påske. Man kan være fristet til å bruke stygge ord om dem.

Men det lar vi være. En dessverre ikke helt ubetydelig del av livet vil vanligvis bestå av å ha litt problemer med det offentlige, uansett hvor i verden man blir født inn, og hva slags liv man blir satt til å leve, det er alltid noe å irritere seg over og ha grunn til å klage på. Heldigvis finnes det også ting å gjøre i stedet. Jeg har avfunnet meg med at den etterlengtede turen til Kiev blir senere, det er jo lettere for meg enn for Olia, forresten, og jeg har tenkt ut hva slags kjekke ting man kan gjøre i stedet.

Skitur. Det er naturlige instinkter, om vinteren går man på ski. Min faste turkamerat er igjen i Bergen, men her i Rogaland har jeg familie. Det er mulig å kombinere litt her, og det faller seg så fint at det kjekke også løser problemer. For begge mine søstre som er her har barn som har fri fra skole og barnehage, mens de selv må på jobb og trenger barnevakt. Det blir jeg, så lenge det skjer ute og i snøen. Mor stiller også opp.

Så er det et par andre ting som har falt heldig på plass. I nærområdene er det smått med snø, både Brekko, Hunnadalen og Gilja er etter hva jeg forstår usikre, vi må lenger til fjells for å finne skiføre. Og lange dagsturer er ikke bra når man har med barn.

Det løste seg før problemet sto klart for oss. Mor var denne helgen på hyttetur. Og de hun var med, og som eide hytten, sa at vi selvfølgelig kunne låne den om vi ville være i Stavtjørn et par dager.

Selvsagt. Så nå er sekken pakken, og planene lagt. Det er fem barn, mor og jeg. Det er også finfin trening for meg, før Olia og jeg begynner å få våre egne barn. Jeg har som regel bare vært involvert i barn i lek, og aldri egentlig hatt noe ansvar. Nå er det fem stykker, fra 4 til 10, det er klart, mor klarer ikke alt det alene mens jeg ruller rundt i snøen.

Så nå skal det bli gøy. En god, norsk tradisjonell hyttetur har vi i vente. Det er hyttemat og hytteklær, hyttespill, hytteliv, alt som hører med. Vi reiser tidlig i morgen, og kommer hjem onsdag ettermiddag. Det er min første familiehyttetur på all den tid. Rart egentlig, for denne type ferie er som laget for meg.

Olga Iurzhenko – teppeklienten

Med iPhone og bloggapp går det fort å laste opp et bilde, og lage en liten bloggside. Det er sykkelsesong igjen, en god sykkelsesong varer jo 365 dager i året, 366 når det er skuddår, men jeg har punktert litt og tullet litt, så det har vært et par perioder med tog. Uansett: dette var lappen som ventet meg da jeg i godt humør kom syklende hjem fra jobb.

20120215-170227.jpg
Det er alltid koselig å finne slike lapper. Ofte betyr det at hun har laget middag. I dag var imidlertid oppmerksomheten rettet ikke mot meg, men mot leverandøren av noen tepper hun har bestilt. Det har vært hennes store lidenskap for i år (ved siden av meg da), hun har brukt timevis dag etter dag i flere uker for å se etter tepper på nettet. Hun har allerede kjøpt et par, og kjøpte nå noen flere. Hun viser ingen tretthetstegn, hvem vet om hun kommer til å gi seg med dette?
Og det strømmer lykke ut av henne når teppene kommer, eller når hun bestemmer seg for noen. Det gjør også at hun full av entusiasme går på jobb når de ringer etter henne, sånn som nå.
Ingen skal heller være i tvil: mat hadde hun laget. De fløtegratinerte potetene stod i ovnen. Helt vilt, fløtegratinerte poteter på en onsdag. Sånn er det bare.

Vintertur til Dalsnuten

I dag gikk mor og jeg en tur til Dalsnuten. Fra telefonen poster jeg et bilde, og skriver en liten post.

20120212-135757.jpg
Det er i ferd med å bli en liten tradisjon. Min kone jobber i Stavanger, men har ikke sertifikat. Vi har heller ikke bil. Og i helgene går det ikke kollektivtrafikk om morgenen. Derfor har vi noen jobbsøndager lånt bil av mor, jeg har kjørt Olia inn på jobb, og så har jeg kjørt til mor for søndagsfrokost der. Klokken er da ikke mer enn åtte, så det er tidlige søndagsmorgener. Tidligere reiste jeg hjem etter frokost, men de to siste gangene har vi gått tur.

Forrige søndag gikk vi på Ølberg. Denne gangen var det Dalsnuten. Vi hadde allerede langt mer erfaring enn forrige gang. Da hadde vi for eksempel verken med sjokolade eller appelsin, og heller ikke kakao. Slike feil gjorde vi ikke denne gangen.

Været hadde også bestemt seg for å spille på lag. Det har ligget et tynt lag snø over hele Jæren de siste ukene. I dag lå denne så tynn at den her og der var gjennomsiktig i solskinnet, og hvit snø og blå himmel er komplementærfarger. Det burde i hvert fall vært det, så vakkert som det er.

20120212-151214.jpg
Dagen fortsatte med en bedre middag, før vi nå skal til familien og Benjamins fødselsdag. Det høres ut som et eventyr (skift bare ut Benjamins med Bamsens), og er det for å si det rett ut også.

20120212-151559.jpg

20120212-191909.jpg

20120212-192118.jpg

20120212-192151.jpg

20120212-192212.jpg

20120212-192223.jpg

Hjemme igjen på Ganddal etter fin langhelg og litt flytrøbbel

Da er jeg tilbake i huset mitt, det som virkelig er huset mitt, i Gaupeveien 5, på Ganddal. Olia var hjemme og tok meg hjertelig i mot, men er nå kalt ut på kort varsel til nattevakt i helsevesenet. Det er gode penger, så prioriteringen var klar da tilbudet kom, etter å ha fått mat og kjærlighet skal jeg nok klare meg selv en natt til.

Det var veldig fine dager i Bergen, det var akkurat som en ferie uten å være det. Jeg skjønner at jeg kanskje må undersøke om det er mulighet for å trikse litt med jobben, slik at det kan bli flere slike reiser. I gårsdagens post, Hilsen fra Bergen, skrev jeg utførlig om de første dagene der. Her kommer fortsettelsen helt frem til jeg her sitter og skriver den.

Lunsjen i går spiste jeg på en av de kinesiske restaurantene i Bergen, den som ligger nede ved bryggen. Jeg ville prøve noe mat jeg ikke har prøvd på en stund, og kinesisk er virkelig lenge siden. Det ble slageren, sprøstekt svinekjøtt i sursøt saus, og slageren slo til igjen. Det er virkelig meget godt, og ganske annerledes alt det andre man spiser. Serveringen var også absolutt upåklagelig, kinesisk kvalitet, her gjør man jobben skikkelig, og lar ellers gjesten spise i fred. De hadde også Aftenposten å dele ut, så fikk jeg lest lørdagsutgaven av den.

På kvelden skulle jeg til Martin på besøk, det skulle være middag og drinker med meg og kjæresten hans. Hun skulle ha kommet langveisfra, fra Brasil, dagen i forveien, men på grunn av snøvær i Amsterdam ble hun mer enn et helt døgn forsinket. Hun hadde kommet bare for noen timer siden, da jeg kom som middagsgjest. Det var jo litt upassende, men hun skal være der i seks måneder, og de forsikret meg om at jeg måtte komme. Det ble en koselig kveld med god mat og drikke, selv om den stakkars brasilianeren hadde kraftig trøtthet å kjempe mot, døgnvill etter det som endte opp som en 48 timers flytur, inkludert flyplassopphold og overnattinger. Det var synd ikke Olia kunne være med, det er alltid kjekt når det er litt balanse mellom kjønnene. Og så er det uansett kjekt for meg når Olia er med.

I dag var avreisedagen. Jeg hadde valgt et fornuftig utreisetidspunkt, 1340 skulle flyet gå fra Flesland. Det vil si at jeg skulle ha rikelig tid om jeg fikk reist av gårde fra sentrum sånn mellom elleve og tolv en gang. Det gjorde at jeg kunne spise en skikkelig god og lang søndagsfrokost.

Tre ord om pakking, jeg hater det. Sekken var sånn ganske full da jeg reiste opp, Olia var egentlig litt galen på meg, som ville ha med så mye, hun syntes det hadde passet med en liten sekk. Men jeg hadde en stor, og nå skulle den i tillegg til alt jeg hadde tatt med opp, fylles med maten jeg hadde kjøpt inn til de standsmessige frokostene jeg hadde spist. Det var rent umulig å pakke fornuftig,. Jeg brukte en time på det, virret frem og tilbake. Jeg skal ikke skade meg selv med å gå i detaljer.

Jeg hadde også fått et par bæreposer med bøker fra Martin. Han rasker med seg bøker som er gratis og nesten gratis fra studentutsalg, og gir overskuddsmaterialet videre til meg, mine interesser er vide nok til å dekke en del. Jeg avviser sjelden bøker, ikke skikkelige bøker, som har et eller annet innhold skrevet av en som vet hva han snakker om. To bæreposer ble det denne gangen.

Så jeg forlot leiligheten i kalfaret oppakket som i de gode gamle språkreisedagene mine. Det var ting på alle skuldre og i alle never. På toppen hadde jeg også tatt med meg søpla, den er det jo høflig å kaste. Jeg visste bare ikke hvor. Det var også for anledningen minusgrafer, vind og snøfokk, og ganske utrivelig å gå der med alle disse posene og sekkene og bagene. Også denne søppelposen da, som jeg slett ikke kunne finne noe sted å legge fra meg. Jeg var halvveis til sentrum før jeg endelig fant et privat søppelspann å smette den i.

Flybussen i Bergen har begynt med WiFi for reisen ut til flyplassen. Slik kunne jeg få sjekket at det dårlige været ikke bare førte til at det ble surt å gå ned til sentrum, men også at flyet var forsinket. Artig nok, men jeg kan uansett ikke bruke internett så mye, jeg blir bilsyk på bussen hvis jeg konsentrerer meg for sterkt. Og jeg ville jo uansett få vite at flyet var forsinket når jeg kom frem. Hadde jeg hatt mobil som virket, hadde jeg også fått tekstmelding fra Norwegian. Det står ikke på informasjonen.

De har begynt å ha selvbetjenting ved bagasjelevering. Det er greit nok, men min sekk veide akkurat omtrent 20 kilo. Og den skulle legges i en slik sekkeholder, en slik boks alle er kjent med, alle som har sendt sekk med fly. Denne boksen veier 2,6 kilo, og dermed fikk jeg overvekt. Jeg måtte derfor sende sekken av gårde uten denne kassen, og så til min skrekk den seile av sted med bånd og snorer vinglende hit og dit. Jeg håpet bare den skulle komme seg frem.

Som alltid når fly begynner å bli forsinket, blir det alltid verre. Jeg fikk lest i noen av bøkene jeg hadde fått, Vestens tenkere, kapittelet om Sigmund Freud, skrevet av Harald Scheldrup. Alltid greit med litt repetisjon. Det er ikke så dørgende kjedelig å vente på flyplasser som det en gang var. Jeg kunne til og med ta et parti sjakk på en av mine duppedingser.

Men det var veldig greit når vi endelig kom oss avgårde, halvannen time forsinket. Stakkars mor skulle hente på Sola, og fikk alle sine tidsplaner forskjøvet hun også. Huff, det var godt å endelig komme hjem etter alt det tøyset og tiden som gikk bort i ingenting. 1630 kunne vi forlate Sola, 1700 var vi hjemme, når flyet skulle lande 1415. Da er det en rekke med ting som har gått galt.

Hjemme var imidlertid Olia kjærligheten selv. Hun hadde hatt alt klart i timevis, steken stod og godgjorde seg i ovnen, hun hadde laget grønnsaksmos av det som så ut til å være poteter, kålrabi og gulrøtter, og hun hadde laget en veldig artig rett av paprika fylt med tomater. Hun hadde kjøpt tysk kokebok billig på Fretex, og hatt stor glede av den. Hittil har hun raskt mistet interessen for kokebøker hun har kjøpt, forhåpentligvis vil interessen for denne vedvare, for dette var skikkelig godt.

Og så kunne jeg endelig slappe av og være fullt og helt sammen med Olia igjen. Det var en verdig avslutning på en virkelig vellykket langhelg i Bergen.