Det var parlamentsvalg i Ukraina i går. Min kjære, ukrainske kone fra Kiev, har vært her i Norge i fem år, og er nå opptatt med å beholde retten til å være fulltidsstudent på ingeniørstudier, samtidig som hun ammer vårt første barn. Jeg må trå til der jeg kan, og i går var en dag med stress. Da kvelden kom og barnet sov, måtte vi legge oss. Parlamentsvalget og resultatet fikk være som det ville.
Jeg har tenkt dette må være det minst demokratiske valget Ukraina har hatt. Valgobservatører kan sikkert bekrefte at alt gikk riktig for seg ved valglokalene. Det gjør de i russiske valg også. Der er er imidlertid kritikken øredøvende. Putin og hans krets kontrollerer alle medier. Konkurrenter om makten blir nøytralisert før de får vokst seg store. Russland har valg, men er ikke noe demokrati.
I Ukraina er det på en annen måte. Der er det ingen så tydelig leder og enehersker, som Putin har blitt. Men den regjerende makten kontrollerer alle medier. I Ukraina har russiske medier – dvs TV-kanaler – vært en annen stemme. De er nå forbudt. Russiske journalister har problemer med å jobbe i Ukraina. President Porosjenko kontrollerte en TV-kanal allerede før han ble president. Det er like lite fri og kritisk tenkning i ukrainske medier, som i russiske.
De knappe 25 årene Ukraina har eksistert som egen stat har landets politikk vært preget av skiftende allianser og skiftende navn på gamle partier. Politiske motstandere har vært straffeforfulgt. De politiske spillereglene er endret, de fungerer mer som et verktøy for makt, enn for å hindre maktmisbruk. Det er ikke blitt noe bedre med dagens parlamentsvalg.
Partiet som ser ut til å vinne er «Folkefronten», til Arsenej Jatseniuk. Det er et parti som ikke eksisterte for noen måneder siden. Det består av en utbryterfraksjon fra Fedrelandspartiet til den gamle dronningen, Julia Timosjenko. Hun er ganske ute av bildet, nå. Forlatt av sine egne.
*
Det gikk et par dager uten at jeg fikk tid til å skrive. Nå er det torsdag 30 oktober, kveld. Resultatet er klart. Det kan ses på noe så enkelt som engelsk Wikipedia, for eksempel. Sjekk opp der hvor mange partier som ikke eksisterte forrige valg. Folkefronten til Jatseniuk er nytt, det vil si, nytt i navnet. Folkene – som Jatseniuk, Turtsjenov og flere av de som fikk makten etter Maidan – har vært med en stund. Partiet Porosjenkos blokk er det nye navnet på det gamle Solidaritet, det gamle partiet Porosjenko var med i. Porosjenkos blokk har også tatt i seg partiet UDAR, som norske medier hadde en del forventninger til, siden det var ledet av bokseren Klitsjko. Nå er han og hans menn altså gått inn under Porosjenko, og Klitsjko har for det fått den prestisjetunge posisjonen av å være borgermester i Kiev. Valgt eller utpekt? Man kan jo gjette.
Slik er det nedover listen. Et nytt parti fra en borgermester eller noe, fra Lvov, gjorde det bra, og kom inn i parlamentet, det samme gjorde partiet til en villmann jeg ikke har fått lært meg navnet til, ennå. Det gamle partiet til Janukovitsj, det som vant parlamentsvalget så sent som i 2012, eksisterer ikke lenger, og arvtakeren, opposisjonspartiet, eller noe sånt, som det heter, kom seg inn i parlamentet, så vidt over sperregrensen.
Jeg skrev at dette må være det minst demokratiske valget i Ukraina. Det er fordi for første gang i landets historie står ikke de to store motsetningene mot hverandre, øst mot vest, fordi øst er helt radert bort. De vestlige og pro ukrainske kreftene har helt kuppet makten, og skamløst tatt seg til rette etter at Janukovitsj forsvant og østlig side raknet. De pro russiske kreftene har forsvart sine interesser rått og brutalt, fra selve Russland er dette beinhard realpolitikk, de har gjort som de føler de må, tatt til seg Krim, og involvert seg sterkt – men uvisst hvor sterkt – i kampene i øst. Her har de vært verre enn vestmaktene med EU og NATO, som riktignok har støttet Ukraina med ord og symboler og sanksjoner, men som ikke har brukt militærmakt, som Russland vitterlig har (om så bare med trusselen, gjennom troppeøvelsene ved grensen). Dette er det flere som har påpekt.
Men Ukraina er et land der folk skal leve. I det landet bor mange, mange med sterke sympatier for Russland. Det pleier være halvt om halvt, så sent som i 2012 var det veldig nøyaktig det. Her er det ikke bare spørsmål om russisk politikk, men russisk kultur, språk og historie. Den pro ukrainske siden ignorerer dette fullstendig. Pro russisk side har ingen å stemme på, heller ikke for noe så enkelt som retten å ha russisk som offisielt språk. Retten til å få offentlige dokumenter på russisk. Retten til å bruke sitt morsmål i offentlige sammenhenger.
«Man snakker om at russisk skal ha en spesiell status», skriver president Porosjenko på sin Twitter-konto. «Man skulle snakke om å gi engelsk en spesiell status». Det er å ignorere problemet. Det er å henvende seg utelukkende til Ukrainas vestlige side. Det er å la være å anerkjenne Ukrainas store pro russiske befolkning sine ønsker og behov.
Gjennom hele sin korte historie har Ukrainas politikk bestått i skiftende allianser og navn på og mellom politiske parti. Landets kjære president, Porosjenko, var for eksempel med på å danne Regionspartiet, til Janukovitsj, den avsatte og forhatte presidenten. Man skal ha bra hukommelse for å beholde oversikten over alle allianser og partier statsminister Jatseniuk har deltatt i. Det var jo også det som ble sagt om ham, det var derfor folk mislikte ham, fordi han var så fæl til å skifte posisjoner og tenke på sin egen karriere og makt. Han har jo snudd seg riktig fint, tilbakeholden under Maidan, så inn som statsminister, beholde stillingen med ny president, forlate sitt parti, det til Timosjenko, når dette partiet så ut til å synke, og jammen går det vel mot at han beholder statsministetposisjonen nå også, etter parlamentsvalget.
Ukraina er nå et land som ikke henger sammen. Splittelsene og motsetningene er nå så store at det er vanskelig å se for seg hvordan dette skal kunne gå bra. Krim er nok tapt, men det er vanskelig å se for seg at halvøyen skal få en status det går an å leve med. Resten av Ukraina oppfører seg nå som om Krim ikke eksisterer. Og Russland har ennå ingen mulighet til å forsyne halvøyen skikkelig med vann og mat og strøm. Øst i Ukraina foregår det fremdeleles kamphandlinger, tross våpenhvilen. Det er uklart hva de såkalte separatistene egentlig ønsket, om de er fornøyd med områdene de har, eller om de vil gjøre alvor av sitt «Novaja Russia», som lederne det har begynt å snakke så høyt om. Uansett vil de bli temmelig ignorert av resten av Ukraina. Det er vel sånn at de knapt nok ville blitt ønsket velkommen tilbake, om det skulle ende med at regionen blir utvilsomt ukrainsk igjen. Hatet og motsetningene har gått for langt. De har vært i krig med hverandre. Og denne krigen har noen stygge, rasistiske elementer i seg, som bringer tankene til langt verre kriger og konflikter, om enn disse krigene og konfliktene heldigvis også hadde langt verre dødsfall.
Det virker til å være en temmelig umulig oppgave å få Ukraina på beina igjen, slik tilstanden er nå. Landet er i akutte økonomiske problemer, men virker mest opptatt av å få avklart sine geografiske grenser. Det er ikke lett å se for seg hvordan de skal få til reformene som kreves, skal landet komme seg på økonomisk fote igjen. Verken folket i landet eller politikerne virker til å ha noen særlig forståelse av hva som kreves, heller, patriotismen og propagandaen har tatt helt overhånd. De har ikke fått med seg at prisene nå vil gå opp av seg selv, mens lønningene og velstanden ikke vil gjøre det. Og det er ikke noen åpne lommebøker i EU eller USA å forsyne seg fra.
Tidligere virket det mulig å foreslå i alle fall noen teoretiske løsninger. Nå ser det vanskelig ut. Ukraina kan ikke bare gi separatistene fritt spillerom, om de er ekspansive, som de nå ser ut til å ville være. Men de kan ikke bruke sine sparsomme ressurser på å være i krig, heller. Det koster landet svært, svært mye å være i konflikt med Russland, enda hvor sterk skyld man mener Russland har i denne konflikten. Det er Ukraina som lider mest under den. Men nå ser det ikke ut til å være politisk mulig å gå i noe slags politisk vennskap med Russland på en stund. Det er enorme krefter i Ukraina som heller vil sulte og krige, enn det.
Så det var et parlamentsvalg i et umulig Ukraina, dette. Når kommer neste parlamentsvalg? Eller presidentvalg? Det er ikke godt å si, men min spådom er at det vil være under kaotiske omstendigheter, og ikke som følge av en lenge oppsatt plan. Det er ganske vanlig, i ukrainsk politikk, at valgene kommer litt urytmisk, for man har en del kriser. Det har imidlertid aldri vært verre enn i dag. Landet er i sannhet i en umulig situasjon.
Tørsten får bare være at dette området i verden har lange tradisjoner med å gå gjennom forferdelige katastrofer, verre enn man kan tenke seg, og så leve godt videre etter det. Denne krisen kan fort ta noen år, det må man t