Parlamentsvalg i et umulig Ukraina

Det var parlamentsvalg i Ukraina i går. Min kjære, ukrainske kone fra Kiev, har vært her i Norge i fem år, og er nå opptatt med å beholde retten til å være fulltidsstudent på ingeniørstudier, samtidig som hun ammer vårt første barn. Jeg må trå til der jeg kan, og i går var en dag med stress. Da kvelden kom og barnet sov, måtte vi legge oss. Parlamentsvalget og resultatet fikk være som det ville.

Jeg har tenkt dette må være det minst demokratiske valget Ukraina har hatt. Valgobservatører kan sikkert bekrefte at alt gikk riktig for seg ved valglokalene. Det gjør de i russiske valg også. Der er er imidlertid kritikken øredøvende. Putin og hans krets kontrollerer alle medier. Konkurrenter om makten blir nøytralisert før de får vokst seg store. Russland har valg, men er ikke noe demokrati.

I Ukraina er det på en annen måte. Der er det ingen så tydelig leder og enehersker, som Putin har blitt. Men den regjerende makten kontrollerer alle medier. I Ukraina har russiske medier – dvs TV-kanaler – vært en annen stemme. De er nå forbudt. Russiske journalister har problemer med å jobbe i Ukraina. President Porosjenko kontrollerte en TV-kanal allerede før han ble president. Det er like lite fri og kritisk tenkning i ukrainske medier, som i russiske.

De knappe 25 årene Ukraina har eksistert som egen stat har landets politikk vært preget av skiftende allianser og skiftende navn på gamle partier. Politiske motstandere har vært straffeforfulgt. De politiske spillereglene er endret, de fungerer mer som et verktøy for makt, enn for å hindre maktmisbruk. Det er ikke blitt noe bedre med dagens parlamentsvalg.

Partiet som ser ut til å vinne er «Folkefronten», til Arsenej Jatseniuk. Det er et parti som ikke eksisterte for noen måneder siden. Det består av en utbryterfraksjon fra Fedrelandspartiet til den gamle dronningen, Julia Timosjenko. Hun er ganske ute av bildet, nå. Forlatt av sine egne.
*
Det gikk et par dager uten at jeg fikk tid til å skrive. Nå er det torsdag 30 oktober, kveld. Resultatet er klart. Det kan ses på noe så enkelt som engelsk Wikipedia, for eksempel. Sjekk opp der hvor mange partier som ikke eksisterte forrige valg. Folkefronten til Jatseniuk er nytt, det vil si, nytt i navnet. Folkene – som Jatseniuk, Turtsjenov og flere av de som fikk makten etter Maidan – har vært med en stund. Partiet Porosjenkos blokk er det nye navnet på det gamle Solidaritet, det gamle partiet Porosjenko var med i. Porosjenkos blokk har også tatt i seg partiet UDAR, som norske medier hadde en del forventninger til, siden det var ledet av bokseren Klitsjko. Nå er han og hans menn altså gått inn under Porosjenko, og Klitsjko har for det fått den prestisjetunge posisjonen av å være borgermester i Kiev. Valgt eller utpekt? Man kan jo gjette.

Slik er det nedover listen. Et nytt parti fra en borgermester eller noe, fra Lvov, gjorde det bra, og kom inn i parlamentet, det samme gjorde partiet til en villmann jeg ikke har fått lært meg navnet til, ennå. Det gamle partiet til Janukovitsj, det som vant parlamentsvalget så sent som i 2012, eksisterer ikke lenger, og arvtakeren, opposisjonspartiet, eller noe sånt, som det heter, kom seg inn i parlamentet, så vidt over sperregrensen.

Jeg skrev at dette må være det minst demokratiske valget i Ukraina. Det er fordi for første gang i landets historie står ikke de to store motsetningene mot hverandre, øst mot vest, fordi øst er helt radert bort. De vestlige og pro ukrainske kreftene har helt kuppet makten, og skamløst tatt seg til rette etter at Janukovitsj forsvant og østlig side raknet. De pro russiske kreftene har forsvart sine interesser rått og brutalt, fra selve Russland er dette beinhard realpolitikk, de har gjort som de føler de må, tatt til seg Krim, og involvert seg sterkt – men uvisst hvor sterkt – i kampene i øst. Her har de vært verre enn vestmaktene med EU og NATO, som riktignok har støttet Ukraina med ord og symboler og sanksjoner, men som ikke har brukt militærmakt, som Russland vitterlig har (om så bare med trusselen, gjennom troppeøvelsene ved grensen). Dette er det flere som har påpekt.

Men Ukraina er et land der folk skal leve. I det landet bor mange, mange med sterke sympatier for Russland. Det pleier være halvt om halvt, så sent som i 2012 var det veldig nøyaktig det. Her er det ikke bare spørsmål om russisk politikk, men russisk kultur, språk og historie. Den pro ukrainske siden ignorerer dette fullstendig. Pro russisk side har ingen å stemme på, heller ikke for noe så enkelt som retten å ha russisk som offisielt språk. Retten til å få offentlige dokumenter på russisk. Retten til å bruke sitt morsmål i offentlige sammenhenger.

«Man snakker om at russisk skal ha en spesiell status», skriver president Porosjenko på sin Twitter-konto. «Man skulle snakke om å gi engelsk en spesiell status». Det er å ignorere problemet. Det er å henvende seg utelukkende til Ukrainas vestlige side. Det er å la være å anerkjenne Ukrainas store pro russiske befolkning sine ønsker og behov.

Gjennom hele sin korte historie har Ukrainas politikk bestått i skiftende allianser og navn på og mellom politiske parti. Landets kjære president, Porosjenko, var for eksempel med på å danne Regionspartiet, til Janukovitsj, den avsatte og forhatte presidenten. Man skal ha bra hukommelse for å beholde oversikten over alle allianser og partier statsminister Jatseniuk har deltatt i. Det var jo også det som ble sagt om ham, det var derfor folk mislikte ham, fordi han var så fæl til å skifte posisjoner og tenke på sin egen karriere og makt. Han har jo snudd seg riktig fint, tilbakeholden under Maidan, så inn som statsminister, beholde stillingen med ny president, forlate sitt parti, det til Timosjenko, når dette partiet så ut til å synke, og jammen går det vel mot at han beholder statsministetposisjonen nå også, etter parlamentsvalget.

Ukraina er nå et land som ikke henger sammen. Splittelsene og motsetningene er nå så store at det er vanskelig å se for seg hvordan dette skal kunne gå bra. Krim er nok tapt, men det er vanskelig å se for seg at halvøyen skal få en status det går an å leve med. Resten av Ukraina oppfører seg nå som om Krim ikke eksisterer. Og Russland har ennå ingen mulighet til å forsyne halvøyen skikkelig med vann og mat og strøm. Øst i Ukraina foregår det fremdeleles kamphandlinger, tross våpenhvilen. Det er uklart hva de såkalte separatistene egentlig ønsket, om de er fornøyd med områdene de har, eller om de vil gjøre alvor av sitt «Novaja Russia», som lederne det har begynt å snakke så høyt om. Uansett vil de bli temmelig ignorert av resten av Ukraina. Det er vel sånn at de knapt nok ville blitt ønsket velkommen tilbake, om det skulle ende med at regionen blir utvilsomt ukrainsk igjen. Hatet og motsetningene har gått for langt. De har vært i krig med hverandre. Og denne krigen har noen stygge, rasistiske elementer i seg, som bringer tankene til langt verre kriger og konflikter, om enn disse krigene og konfliktene heldigvis også hadde langt verre dødsfall.

Det virker til å være en temmelig umulig oppgave å få Ukraina på beina igjen, slik tilstanden er nå. Landet er i akutte økonomiske problemer, men virker mest opptatt av å få avklart sine geografiske grenser. Det er ikke lett å se for seg hvordan de skal få til reformene som kreves, skal landet komme seg på økonomisk fote igjen. Verken folket i landet eller politikerne virker til å ha noen særlig forståelse av hva som kreves, heller, patriotismen og propagandaen har tatt helt overhånd. De har ikke fått med seg at prisene nå vil gå opp av seg selv, mens lønningene og velstanden ikke vil gjøre det. Og det er ikke noen åpne lommebøker i EU eller USA å forsyne seg fra.

Tidligere virket det mulig å foreslå i alle fall noen teoretiske løsninger. Nå ser det vanskelig ut. Ukraina kan ikke bare gi separatistene fritt spillerom, om de er ekspansive, som de nå ser ut til å ville være. Men de kan ikke bruke sine sparsomme ressurser på å være i krig, heller. Det koster landet svært, svært mye å være i konflikt med Russland, enda hvor sterk skyld man mener Russland har i denne konflikten. Det er Ukraina som lider mest under den. Men nå ser det ikke ut til å være politisk mulig å gå i noe slags politisk vennskap med Russland på en stund. Det er enorme krefter i Ukraina som heller vil sulte og krige, enn det.

Så det var et parlamentsvalg i et umulig Ukraina, dette. Når kommer neste parlamentsvalg? Eller presidentvalg? Det er ikke godt å si, men min spådom er at det vil være under kaotiske omstendigheter, og ikke som følge av en lenge oppsatt plan. Det er ganske vanlig, i ukrainsk politikk, at valgene kommer litt urytmisk, for man har en del kriser. Det har imidlertid aldri vært verre enn i dag. Landet er i sannhet i en umulig situasjon.

Tørsten får bare være at dette området i verden har lange tradisjoner med å gå gjennom forferdelige katastrofer, verre enn man kan tenke seg, og så leve godt videre etter det. Denne krisen kan fort ta noen år, det må man t

Ubåt i Sverige, valg i Ukraina og endrede forhold hjemme hos oss

Min kjære, tapre kone sitter bøyd over ingeniørstudiene. Det er lørdagskveld, jeg har spist elgstek, jeg drikker rødvin, hun jobber med papir, datamaskin, nettbrett og lærebøker. Vi har fått vite av NAV at hun må være fulltidsstudent for at jeg skal få utsatt farspermisjonen min, hun må også være fulltidsstudent om jeg skulle tatt den ut nå. Så hun har fått press på seg. I hele dag har hun jobbet med obligatoriske oppgaver hun er på etterskudd med. To ganger i dag har jeg vært ute med barnet i barnevogn, lange turer, så hun skal få fred til å arbeide.

De siste dagene og ukene har vært veldig travle. Jeg har strevd med å finne ut av NAV-systemet, det har tatt timevis, de siste par dager all min tid og energi. Norge har et av verdens aller beste velferdssystemer, men det er mye som mangler på å gjøre det tilgjengelig og forståelig. Olia har vært under press med studiene. Nå som det nærmer seg eksamen, blir innleveringsoppgaver presserende, og når hun skal oppfylle kravet fra NAV om å være fulltidsstudent, så blir det enda verre. Det er nesten så vi ikke får tid til barnet, som vi gjør alle disse tingene for.

Blogging er selvsagt ikke et tema slike tider. Jeg kan gjøre det nå, siden barnet sover. Men ellers må vi gjøre som best vi kan for å avlaste hverandre med barnet. Jeg har jo på toppen hatt en liten jobbreise og en opptreden på toppen, så det har virkelig vært fart og stemning her, Olia har i praksis hatt barnet alene denne uken. Barnet – for øvrig – er helt upåvirket av alt stresset, og skinner som solen, og gir oss mye mer energi og glede og inspirasjon, enn det tar fra oss.

I morgen er det valg i Ukraina. Det begynner å gli inn hos folk at dette valget ikke kommer til å bli noe lystig. Ukraina blir ikke noe demokrati, det kommer ikke med i noe Europa, det er vel kommet lenger unna både Russland og Europa, etter alt som har hendt. Landet ligger alene, i kaos, og ser ut til å falle fra hverandre, og ikke bare geografisk. De ulike politiske partiene og meningene spriker i så mange retninger, og har så liten respekt for hverandre, at det er vanskelig å se for seg at den politiske situasjonen i landet skal ende opp i noe annet enn det verste noen sinne. Det er ingen politiske parti som ser ut til å ville forholde seg til den situasjonen landet faktisk er i.

Vi skeptikere varslet tidlig at de vestlige landene ville miste interessen når tiden går, og Ukrainas virkelige problemer viser seg frem. Det er enkelt å være ivrig og snakke demokrati og menneskerettigheter når man har medienes søkelys på seg. Det gjorde alle da det stod på fra cirka et år siden, da demonstrantene samlet seg på Maidan i Kiev, og ville demonstrere mot at makthaverne i Ukraina ville vende seg mot Russland, og ikke mot EU og USA. Da var det ikke måte på hvor ille dværende president Janukovitsj og hans regime var, hvor rett demonstrantene hadde, hvor riktig det var å velge Europa og Vesten, og ikke Russland. Siden er det Russland som har vært den onde, etter at Janukovitsj falt, og det så ut til at demonstrantene på Maidan virkelig skulle skyve Ukraina mot Europa, og fra Russland.

Det var en ganske naiv tro. Våre politikere burde vite bedre. Det samme burde journalister, eksperter og kommentatorer i avisene. Det har jo vært et ganske jevnt mønster hvordan det går med disse landene, som liksom skal ta til seg demokrati og menneskerettigheter etter vestlig mønster, men som bærer på en tradisjon der disse tingene ikke har hatt noen særlig plass. Vi i Vesten gir Russland skylden for at det ikke går noe bra i Ukraina. Det er Russland som har vært aggressive, de har annektert Krim og de støtter separatistene i øst. Men i vestlige medier blir det underslått at Krim er en halvøy som mer enn gjerne ville over i Russland, og som selv ikke bruker uttrykket om at de er annektert. Separatistene i øst støtter Russland, mer enn Russland støtter dem, kan det kanskje gå an å argumentere. Og regimet i Kiev gjør ingenting som skulle gjøre det fristende for den betydelige pro-russsiske delen av Ukraina å støtte opp om hva som nå foregår i landet. Slik det nå ser ut til å gå, er det umulig å støtte det. Selv de mest innbitte optimistene står pinlig igjen med argumentene sine, når man går i mot dem og viser hva som faktisk skjer. Vestlige politikere har begynt å tie stille. Mediene toner ned dekningen.

Da det var folkeavstmning på Krim, så kokte det. Presidentvalget i mai ble ganske godt dekket. Parlamentsvalget som skal være i morgen, får ikke stort mer dekning enn parlamentsvalg har hatt til vane å få i Ukraina.

Og landet er så skakkjørt at selv om det hadde vært noen gode krefter som kunne vunnet valget i morgen, så hadde det vært bort i mot umulig å få til noe. Landet er bankrått. Penger fra USA og Europa kommer det selvfølgelig ikke, nå kommer det heller ikke fine ord. Det er ikke avtalt noen gasspris med Russland, om det ikke har blitt til noe uten at jeg har fått det med meg. Og skulle prisen bli avtalt, har ikke Ukraina penger til å betale den. I et populistisk fremstøt en jallastat verdig har president Porosjenko nå skrudd på sentralvarmesystemet i landet. Husene blir varmet opp, to dager før valget. Heller det, enn å ha gass og varme i januar og februar,  da det nok kan være mye kaldere, men det er uoversiktlig lenge igjen til neste valg. Kanskje går det jo også an å komme frem til noe, i løpet av en kald og lang vinter, slik at Ukraina på ny skal få sikre gassleveranser fra sin store nabo i øst.

«USA vil kjempe for Ukraina til siste ukrainer«. Ordene tilhører ikke meg, men den russiske komikeren Zadornov. Hele den vestlige verden har kommet i en bitter konflikt med Russland over det som her har skjedd. Vi i Vesten lider ikke så mye under dette, det er et par desimaler prosentpoeng lavere vekst, 0,4 % i stedet for 0,6 %, for eksempel. Europeisk økonomi sliter også uavhengig av denne krisen, med sanksjonene og handelshindringene som har fulgt med den. Men den ukrainske økonomien er i fritt fall. Det ukrainske folket lider virkelig.

Det blir spennende å se hvordan fremtidens historikere vil skrive om det som nå skjer. Historien endrer seg jo, etter som årene går. Det finnes ingen fasit. Men det kommer nok kanskje en tid, da det vil se veldig rart ut med det hysteriet som våre ellers sindige naboer, svenskene, viste, da det dukket opp observasjoner av det som kunne være en ubåt i skjærgården deres. Var ikke det ut over alle proporsjoner? Det var et mye større styr enn noe av det som skjedde under Sovjettiden, for eksempel.

Sverige ønsket å vise noe med den hektiske jakten og den massive publisiteten. Det viktigste kunne neppe være å finne båten, hva skulle de så gjort? Kaste bomber på den? Det hadde vært noe. På meg virker det som om publisiteten var et mål i seg selv. Kanskje var det for å vise Russland at Sverige nå tar dem på alvor, og ikke finner seg i å få landegrensene sine krenket. Det vil neppe hjelpe. Russland har jo vist temmelig tydelig at de ikke lenger lar seg diktere av Vesten, og at de tar seg til rette. Kanskje var det for å vise svenske politikere at Forsvaret ikke har ressursene som trengs, det må bevilges mer penger. NATO har jo også hatt noe som ligner på en slik agenda, med kravet om at hvert medlemsland skal bruke 2 % av budsjettene på forsvaret.

I så fall har vi et rustningskappløp også ut av krisen i Ukraina.

Det har virkelig gått så ille som det kan gå. Det har overgått det meste av worst case scenarioer. Vesten gir Russland skylden. Men Russland hadde aldri klart å lage all denne dritten alene. Vi har virkelig lagt alt til rette, vi i Vesten, med vår «utvidelse mot øst», som liksom skal være så fin og uskyldig, men som så langt har ført til krig i hvert land prosjektet har vært forsøkt i. Det er Russlands feil, sier vi. Kanskje det. Men kanskje hadde ikke Russland gjort disse «feilene», hvis vi hadde oppført oss på en annen måte.

Kav med NAV og foreldrepenger

I dag var mors bursdag. Hun ble 63 år, et produkt av et kvadrattall og et kubikktall, matematisk storartet, for en storartet mor, og det ble feiret borte hos Tone og Torben. Jeg tok med meg vårt lille barn, og lot Olia være igjen hjemme for å hvile litt. Da barnet ble sultent og lei av å være på sitt første besøk, i sitt første bursdagsselskap, så kjørte jeg det hjem, og meg selv tilbake. Det var vin og kaker og god stemning, tante Trine var der også. Men jeg måtte tidlig hjem. For jeg hadde skjemaer fra NAV å fylle ut.

Jeg har kavet med disse skjemaene i ukevis. Nettsidene til NAV er notorisk uoversiktlige. Og enda så god trening jeg har i å lese store mengder tekster, og trekke ut og huske viktig informasjon, så blir nettsidene til NAV rent for mye. Det er også informasjon som slår annen informasjon i hjel, det går ikke an å vite sikkert. Kanskje har de skarpe regler å forholde seg til i saksbehandlingen. Det er ikke skarpt formidlet til oss som skal bruke dem.

Dette har irritert meg ganske kraftig de siste ukene. Irritasjonen tok seg særlig opp, da Olia og jeg var nede på NAV i Sandnes i en annen anledning, mest fordi hun skulle ha noen til å trykke «Rett kopi» på dokumenter hun skulle kopiere opp. Da vi først var der, spurte jeg om dette med pappapermisjon, når moren var student, og jeg fikk da det høyst overraskende svaret om at jeg måtte søke om min permisjon i løpet av seks uker. Hvis ikke ville jeg miste retten.

Det står det ikke noe om andre steder. Jeg har ikke funnet denne informasjonen, selv ikke nå i ettertid. Det er heller ingen jeg snakker med som kjenner til den. Alt jeg finner på nettsidene, er at permisjonen må tas ut før barnet er tre år. Da skulle det ikke være unaturlig at man også søkte i denne perioden. Så lenge rettigheten ikke er tapt, så skulle vel ikke retten til å søke om den være tapt heller?

Jeg syntes det var opprørende at så viktig informasjon ikke kommer klarere frem. Om det virkelig er slik, at man måtte søke i løpet av seks uker, så måtte det være skikkelige påminnelser om at man da gjorde det. Det er jo noe av det viktigste av alt, at man får permisjonene man har krav på, slik at man får tatt seg av barnet. Det skulle gå automatisk, med tekstmelding eller mail, slik som skatten, for eksempel. Man skulle blitt veiledet, og rettledet. Og man skulle ikke ha frister som ikke er nødvendige.

Nå sendte jeg uansett avgårde søknaden i dag. Om seksukersfristen gjelder, så var det litt for nære på enn hva jeg setter pris på, for en så viktig sak. Vårt barn er seks uker på torsdag. De to neste dagene er jeg på reise.Tirsdag ettermiddag kommer jeg hjem, og har svært mye å gjøre. Innen onsdag skal det være sendt. Jeg måtte altså forlate selskapet i dag, for å få det gjort.

Det er også noe med så tungvint det er. Det er allerde et par uker siden vi fikk beskjeden på NAV, om de seks ukene. Siden har vi forsøkt oss. Men det er mye å finne frem i.

ok… det er blitt leggetid… får fortsette senere…

Forferdelige demonstrasjoner i Ukraina

Jeg sjekket nå forsiden på NRK.no og Aftenposten.no, jeg søkte på Ukraina på norske nyheter, og jeg søkte på Ukraine på engelske. Ingen norske medier ser ut til å nevne det overhodet. På engelske medier er det dekket, men det er ikke på forsiden, verken på BBC, Guardian eller New York times, eller the Telegraph, eller noen av de andre jeg sjekket. Om man skriver noe, er det heller om Lavrov og Kerry som har hatt samtaler om bekjempelse av IS. Ja, og så har det vært en fotballkamp for under 23-laget.

Ingen skriver om eller løfter frem de forferdelige demonstrasjonene som har vært i Ukraina i dag. De har vært i Kiev, de har vært i Kharkov, de har vært i Lvov, og de har vært i Odessa. Det er de fire gjenværende store byene i landet det ukrainske regimet har kontroll over, eller noenlunde kontroll over. I Kiev angrep demonstranter parlamentsbygningen, og angrep politiet som stod i beskyttelsesring rundt det. Bildene minner mistenkelig om tilsvarende bilder fra Maidan-demonstrasjonene, få kunne sett forskjell på bilder fra den gang, og nå. Det måtte vel være årstiden, været, og mengden flagg med nynazistiske symboler. Man husker også hvor sammenstøtene foregikk. Den gang var det gjerder rundt den ukrainske parlamentsbygningen, så demonstrantene nådde ikke frem.

Hva er det så som gjør at vestlige medier ikke finner disse demonstrasjonene verdt å nevne? Er det fordi de går i mot vår narrativ, at Ukraina er de snille, og Russland de slemme, og at ukrainerne ønsker frihet og demokrati, og vi i vest støtter dem i det? Russerne har lenge kjørt en standhaftig propaganda om at ukrainerne er fascister, særlig de som har overtatt makten, og vi i vest har latterliggjort dem for det. Vi sier at mediene deres er «ensrettet», og at det russiske folket blir «ført bak lyset».

Hva da når det vitterlig er store mengder mennesker med klart synlige fascistiske symboler, som går i tog, smeller bomber, holder taler og appeller, og angriper politiet, som skal beskytte nasjonalforsamlingen? Er ikke dette fascistisk? Hører ikke dette med til historien? Blir kanskje ikke vi også ført bak lyset, av våre medier og våre politikere, som bare henleder oppmerksomheten til de tingene ved konflikten som tjener vår sak?

Jeg er redd og urolig over dette. Demonstrasjonene ble utløst av at det i dag er minnemarkeringen for den beryktede Ukrainske opprørshæren UPA, den som ble ledet av like beryktede og kontroversielle, Stepan Bandera. Denne hæren drepte jøder og polakker, og samarbeidet en stund med de tyske nazistene under andre verdenskrig. Det høyreekstreme og ultranasjonalistiske partiet Svoboda foreslo i dag å gi forhenværende medlemmer av UPA status som «veteraner», man skal ikke kunne mye krigshistorie for å se hvor kontroversielt dette er. De samarbeidet med nazistene – og skal gis samme status som dem som kjempet og led mot dem. Forslaget nådde ikke frem til avstemning i nasjonalforsamlingen, og dermed brøt det alt sammen løs.

Nå er det riktignok uklart om det var minnemarkeringen eller resultatet i avstemningen – altså den avstemningen som ikke ble noe av, formannen i parlamentet, forhenværende midlertidig president, Turtsjenov, avviste å ta det opp til votering – som forårsaket demonstrasjonene. De foran nasjonalforsamlingen ble nok utløst av det som foregikk der. Disse demonstrasjonene var de voldelige, her ble folk skadet, og det er flust med stygge bilder og film på internett. Det samme er med alle nynazistene som marsjerer i gatene – ja, det er vanskelig å kalle dem noe annet enn det, når symbolbruken er så åpenbar. Den ekstreme nasjonalismen i Ukraina er riktignok marginal, men den er synlig, og den er svært stygg.

Og den bør ikke underslås. Den ukrainske presidenten, Petro Porosjenko, står overfor formidable utfordringer i landet sitt. Det er ikke bare Russland som forårsaker dem. Det er heller ikke slik, at om Russland bare slutter å involvere seg, så vil Ukraina som ved et trylleslag bli et velfungerende land, og de farlige ultranasjonalistene vil forsvinne tilbake til fotballstadionene igjen. Det er elementer i Ukraina som er farlige, det er noe ved stemningen i landet som er dypt foruroligende, og det blir stort sett ignorert i den vestlige verden, mens det blir forstørret og gjort til en hovedsak i den russiske.

Det fører bare til en dyp, dyp splittelse, som bare gjør tingene verre for alle. Og slik har det vært siden krisen begynte.

En måned!

I dag er det 11. oktober. Det betyr at vårt lille barn er en måned!

Vi kan ikke si vi har feiret dagen på noen spesiell måte. Vi har levd like lukseriøst og flott denne dagen, som alle andre. Vi har feiret dag nr 1 til 31, det har vært fest og glede og markeringer hele tiden.

Hele denne uken har vi spist meget godt. Det er blitt så billig å kjøpe god mat, laks og lam, det har stått på menyen denne uken. Ganske annerledes enn alt jeg har vært vant med. Jeg får også identifisert meg med den lille, begge er vi svært glade i å spise.

Vi er i år også bedre i det økonomisk enn vi har vært. Vi lever nokså sparsomt. Særlig Olia er nøye, hun har levd gjennom Perestrojka, som hun sier, og tar ingen sjanser på at den norske velstanden skal vare. Det gjelder å spare seg opp, og å sikre seg. Jeg har det også i meg. Og slik får vi spart opp og lagt til side litt hver måned, slik at vi nå har kommet oss godt ovenpå, etter at vi strakk oss langt for å få kjøpt huset i 2011.

Likevel er vi mer fornøyde, enn vi er rike. Vi mangler en del mange tar som en selvfølge, som en nødvendighet. For eksempel har vi ennå ikke fått oss bil. Og vi ser pussig nøye på om det er verdt å bruke pengene det koster med en togtur, eller busstur. Vi liker godt å sykle, eller spasere.

Varmepumpe!

Da vi kjøpte huset av mor fulgte en gammel varmepumpe med på kjøpet. Den var ikke så veldig gammel, 10 år, eller deromring, men den hadde vært mye flyttet på. Sånt liker ikke varmepumper.

Den gamle varmepumpen hørte til Bestemors hus på Kåsen. Jeg husker ennå far snakket om at vi kunne overta den, når hun flyttet på gamlehjem.

Måten det skjedde på, kunne vel ingen helt forutse. Det var det året far døde, 2008. Det skjedde samtidig som huset på Kåsen ble solgt. Mor var helt ute av seg selv da det kom en innstallatør, og plasserte varmepumpen – nede ved gulvet. Merkene er der ennå.

Et par år var pumpen iditoisk plassert som en panelovn, i hoftehøyde, og sendte varmen sin rett i gulvet. Så fikk mor flyttet den opp, det var i de tider det var snakk om å selge huset, mener jeg.

I årene som fulgte rett etter jeg giftet meg med Olia, var det noen uvanlig kalde vintre, som vi husker. Mor løste dette med å ha varmepumpen konstant på fullt, og spe på med oljeovner, varmluftsovner og panel, alt som er, og var.

Olia og jeg kjøpte huset i 2011. Vi hadde en annen tilnærming til oppvarmingsproblem. Vi varmet ikke opp huset, men oss selv. Vi kledde på oss. Vi hadde sjelden over 20 grader vinterstid. Jeg husker jeg pleide å stikke innom til varmepumpen, og fyre den opp, om jeg våknet grytidlig morgen for å gå på do, eller noe. Også vi måtte spe på med ekstra ovner når det dro seg til.

I år har vi altså fått et barn, et vakkert barn. Da er vi nødt til å ha ordentlig varme i huset. Jeg så på mulighet for en splitt, eller en multivarmepumpe, en i kjelleren, og en oppe. Vi hadde hatt råd til det, og for barnet er det beste helt akseptabelt (mens for Olia og meg, så har det beste alltid skarp konkurranse fra det billigste). Og jeg husket mors råd og praksis, om å forskjellige ovner på i kjelleren, så vi kunne få varme opp derfra.

En varmepumpe i kjelleren ville gjøre susen. Jeg forsøkte meg i fjor, men løsningen som ble foreslått var for upraktisk og dum. Vi måtte ha gravd oss inn i et hundebur hos naboen, og hatt varmepumpen innerst i hjørnet i peisestuen. Langt unna korridoren i hovedetasjen, den den egentlig skulle varme opp.

Splitt var ikke noe for oss. Jeg tenkte på det. Den ville bare vært på et par måneder i året. Vi er ikke så ofte i kjelleren, og når vi er der, tenner vi opp i peisen. Det hadde vært deilig å ha hatt billig grunnvarme i det peisen føres opp, men å betale 17-18000 kr for denne billige grunnvarmen..- Det er ikke billig, men dyrt. Vi kan heller la andre ovner gjøre jobben, de gangene det er aktuelt.

Så vi endte opp med en ny varmepumpe, Toshiba, i stuen.

IMG_0374.JPG

Vi hadde en hyggelig arbeidskar her fra Bjerkreim til å montere den, full av historier om varmepumper og livet som montør og som seg selv. Den gamle pumpen vår var ikke verdt metallet den var laget av, i følge ham. Jeg kan jo litt fysisk, men er ingen ekspert på det praktiske ved varmepumper, jeg kan bare forklare hvordan det fungerer, teoretisk. Han mente i alle fall at flere lagere var tømt, at væsken som skal drive maskineriet var det fint lite igjen av, at mye gass var lekket ut under flytting, og at i det hele tatt – de som har hatt med denne pumpen å gjøre, har gjort en dårlig jobb.

Det merktes også betydelig forskjell. Den gamle pumpen ble satt på fullt, uten at det egentlig gjorde noe med temperaturen i huset. Den nye virket straks. Den vil klare å varme hele overetasjen. Vi vil få levelige forhold, for oss, og for barnet.

Dette feiret vi med en god lammestek, fløtegratinerte poteter og fullt tilbehør. Inkludert rødvin. Slik hadde det nok gått uansett, vi hadde nå kjøpt inn denne steken, og måtte spise den. Men med varmepumpe innastallert, virket det desto mer meningsfullt.