Da Richard Feynman og Knut Hamsun ble erklært gale

Den amerikanske fysikeren Richard Feynman er mer kjent for sin personlighet enn for sine resultater i fysikk. Han gjør seg gjeldende i den avanserte partikkelfysikken som ble utviklet etter andre verdenskrig. Jeg har et årsstudium i fysikk fra universitetet i Bergen, men kom aldri så langt at vi fikk begynne på Feynmans kvanteelektrodynamikk. Det er en modell for hvordan elektroner, positroner og fotoner vil reagere på hverandre i kollisjoner. Han hadde et briljant hode, som kunne se for seg hvor hen de ulike partiklene ville gå, men det var andre som måtte beskrive bevegelsene matematisk. Med disse delte Feynman nobelprisen i fysikk i 1965. Modellene Feynman bidro med kalles i dag Feynman-diagrammer, og gir et nydelig, forenklet bilde av de kompliserte vekselvirkningene de beskriver. Feynman er også kjent for hans rolle i etterforskningskommisjonen etter Challengerulykken. Det var han som direkte på TV demonstrerte hvordan en plastdel i raketten stivnet i kulde, slik at den ikke hadde de elastiske egenskapene som krevdes for å oppfylle sin funksjon. Det var også Feynman som insisterte på å få dette inn i etterforskningsrapporten, det som var årsaken til ulykken. I sitt hjemland, USA, er Feynman også kjent fra flere bøker og TV-programmer, om fysikk og de andre eventyrene han var med på i sitt liv. Et sitat så kjent at det kanskje er usant er at det ble sagt om ham at han var klodens mest intelligente mann, hvorpå hans mor skal ha sagt noe sånt som: «Gud hjelpe og bevare oss».

Richard Feynman var ung student på 1930-tallets USA. Han fikk sin doktorgrad i fysikk ved berømte Princeton university i 1942, midt mens krigen raste i Europa. Feynman var jøde av fødsel, og hadde selvfølgelig fått med seg nazistenes ugjerninger mot jødene i Europa. Kanskje var dette noe av årsaken til at han takket ja til å være med på et strengt hemmelig prosjekt i Los Alamos, New Mexico. Feynman var leder av den menneskelige computergruppen, gruppen som foretok alle de kompliserte utregningene som måtte til for å konstruere og beregne virkningen av atombomben. Blomstrende kreativitet både hos Feynman og gruppen hans gjorde at de stadig fant måter å gjøre beregningene raskere på, slik at de fikk atombomben ferdig i tide til å avslutte krigen. Det hører med til historien at Feynman på denne tiden hadde en dødssyk kone, at hun døde i denne perioden, og at Feynman på grunn av dette og på grunn av bomben var dypt deprimert og dypt pessimistisk med tanke på verdens fremtidsutsikter. Når bomben finnes, hva er da vitsen med noe?

I den artige selvbiografien Surley you are joking, Mr. Feynman, forteller han om hvordan han som ung ble innkalt til å avtjene verneplikten i den amerikanske hæren. Før han eventuelt skulle inn i tjeneste måtte han bli erklært tjenestedyktig, og deriblant hørte det med en vurdering av hans sinnstilstand. Den vurderingen skulle bli gitt av en gruppe psykiatere etter et lite dybdeintervju. Feynman hadde gjennom hele livet dyp forakt for selvutnevnte autoriteter, og for alle vitenskaper som ikke var fysikk eller andre naturvitenskaper der det gikk an å veie og måle resultatene. Det var bare dette som var egentlig vitenskap, alt annet var kvasivitenskap og synsing. De selvhøytidelige psykiaterne som hadde skrevet og lest bøker om den menneskelige hjerne, men ikke hadde en eneste teori eller hypotese det var mulig å teste gjennom et skikkelig eksperiment, disse folkene greide ikke Feynman å ta alvorlig så mye som et øyeblikk.

Det er morsomt å lese hvordan psykiaterne spør Feynman om han har det bra i livet, og Feynman svarer «67», hvorpå psykiaterne blir temmelig forundret. – Alright, 72, sier så Feynman, og på spørsmål om hvorfor han skifter tall, svarer Feynman at «det er jo det samme for dere hva jeg sier». Han får også spørsmål om han hører stemmer, eller om han snakker med døde, og han svarer på det at han av og til snakker med sin døde kone. Fysikeren og skeptikeren Feynman tror selvfølgelig ikke et øyeblikk at levende mennesker er i stand til å snakke med døde, men han gjør det allikevel fordi han savner henne så fælt. Samtalen med Feynman tar mye lenger tid enn tilsvarende med de andre unge mennene på sesjon.

Enden på denne historien er at Feynman på grunn av sin sinnstilstand blir erklært tjenesteudyktig i den amerikanske hæren. Folkelig sagt blir han erklært gal. Feynman ler til å begynne med av episoden, men så kan han ikke leve med det, og skriver et brev til myndighetene, hvor han ber dem omgjøre beslutningen. Han er slett ikke sprø, han har tvert i mot en hjerne som fungerer bedre enn hos de fleste, og han vil gjerne slippe militærtjenesen av en mer skikkelig gunn enn denne som er så åpenbart usann. Jeg mener at det var fordi han skulle tiltre stillingen som professor ved universitetet i Cornell, men jeg har ikke boken hans her, og er ikke sikker på om jeg husker rett.

En annen person som ble erklært gal uten å være det er vår egen Knut Hamsun. Jeg er ikke sikker på hvor selvbiografisk hans Paa gjengrodde stier er, men boken inneholder i alle fall en aldeles nydelig beretning om hvordan Hamsun møter sine psykiatere som skal vurdere sinnstilstanden hans. Også Hamsun har dyp forakt for både psykiaterne og vitenskapen deres, men han har litt andre grunner til det enn de vi finner hos Feynman. Hamsun mener ikke at psykiatrien er en kvasivitenskap fordi de ikke leverer etterprøvbare eksperimenter. Hans mening er at hele prosjektet med vitenskaplig psykiatri er helt idiotisk.

Knut Hamsun mente at den menneskelige hjerne og de beslutninger den kommer med er langt mer komplisert enn at den lar seg redusere til tall og teorier. I mange av sine bøker har han nettopp dyrket det irrasjonelle, at mennesket rett som det er gjør valg stikk i strid med hva man skulle vente av det, enn si det skulle vente av seg selv. Det står så sterkt hos Hamsun, at man nesten kan påstå at mennesket bedre lar seg forklare med det irrasjonale, enn det rasjonale. Og om det ikke var så, var det i alle fall de irrasjonale sidene som var de interessante å utforske. Ingen var bedre i stand til å gjøre det enn kunstneren. Hamsuns store forbilde var russeren Fjodor Dostojevskij, som i følge Hamsun var i langt bedre stand til å levere riktige beskrivelser av den menneskelige psykologi enn noen utdannet psykolog eller psykiater. Som en riktig selvbevisst kunstner visste Hamsun enn få mennesker i verden kom nærmere å kopiere Dostojevskij enn ham selv, og han mente man ville lære mye mer om den menneskelige psyke ved å lese bøkene hans, enn å lese bøkene til alle disse psykiaterne.

Så hvordan i all verden kunne det ha seg at det var psykiaterne som skulle vurdere ham? Var det ikke nettopp ham som var den norske forfatteren som hadde satt psykologien høyest, og mestret den best? Det lyser forakt av svarene Hamsun lar jeg-personen gi psykiaterne i Paa gjengrodde stier. Min favoritt er svaret på spørsmålet: Hvorfor skal man ikke være sin kone utro? – Fordi hun kan gjøre gjengjeld.

Hva er det egentlig som gjør at noen mennesker kan definere andre som gale? Jeg skjønner veldig godt intelligente personer som svarer som man spør på fordummende spørsmål. Ikke tale om jeg ville gått med på at noen psykiater ville hatt bedre forutsetninger enn jeg til å uttale seg om moralske spørsmål utroskap, slik at han liksom skulle vurdere om mitt svar er riktig. Aldri i verden om jeg hadde svart noe i nærheten av skikkelig på personlige spørsmål i en samtale som dette. Jeg skjønner veldig godt forakten Hamsun og Feynman må ha følt. Jeg ville følt den samme, bare ikke så godt begrunnet som dem.

I Norge er det fremdeles slik at psykiatere vuderer en persons utilregnlighet i straffesaker. Jeg tror selvfølgelig ikke de bruker samme metoder som på 1940-tallet, psykiatrien og hjerneforskningen har kommet langt siden den gang. Det er likevel så uhyre kompliserte forhold som blir vurdert, og så uhyre alvorlige konklusjoner som blir gitt at min litterære skepsis ennå sitter godt i. Jeg mener at i spørsmålet om utilregnelighet, skulle man la den aller minste tvil komme den undersøkte til gode. Den skal bare erklæres mentalt syk, som det er komplett umulig å overbevise noen som helst normalt utstyrt mann eller kvinne om at er frisk. Det er en verre dom å bli dømt til sinnssykdom enn å bli dømt til fengsel, og dommen om utilregnelighet blir ikke gitt for å straffe. Den blir gitt for å frita for straffeansvar. Jeg mener dette i norsk straffelov ikke henger helt godt i hop.  Det er for lett å bli regnet som utilregnelig, med eller mot sin vilje, grensene for å være normal skulle holdes så vide som bare mulig. Så unngår man også morsomme tabber som at begavede menn som Feynman og Hamsun blir erklært gale av de ubegavede mennene som vurderte dem.

Advertisements

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

I dag fullførte jeg lesingen av min femte russiske roman på russisk, og den tredje av Dostojevskij. Jeg er fortsatt ganske avhengig av den norske oversettelsen å støtte meg til, så jeg har lest den også samtidig. Jeg leser først på russisk, og så går jeg etter på norsk og ser etter hva jeg egentlig har lest. Jeg merker at hele stemningen blir en ganske annen når jeg leser på norsk, og det har ikke bare med at det er noe helt annet å lese i original og at russisk er noe annet enn norsk, og alt slik, det kan være så enkelt at på russisk er det alltid ett og annet ord jeg ikke forstår, og dermed fyller hjernen inn det som trengs, eller overser det helt, og glemmer å ta med seg en detalj. Særlig gjaldt dette i de dystre, siste kapitlene mot slutten av romanen, der fyrsten går rundt som i transe i St. Petersburgs halvmørke, og leter etter Rogosjin.

Idioten er også den første russiske romanen hvor jeg har skrevet ned gloser og slått dem opp i ordbok fra start til mål. Jeg har skrevet ned 38 eller 76 gloser for hvert kapittel, alt etter hvor mye plass jeg hadde i gloseboken og hvordan den så ut til å bli utskrevet. Det vil si jeg skrev 38 gloser for kapitlene i del 3, 76 for resten. I begynnelsen slo jeg ikke opp alle glosene jeg fant, jeg bare skrev dem ned, men fra kapittel 3 i del 3 er hver eneste glose skrevet ned på norsk og russisk. De som kan litt russisk, vet at her er ikke en glose bare en glose, ett ord kan ha opp til noen og tjue forskjellige betydninger på norsk, og de har også dette systemet med perfektive og imperfektive verb, og til og med av og til perfektive verb som har forskjellige imperfektive verb knyttet til seg alt etter betydningen det har. Generelt har jeg skrevet ned det meste, og ikke utelatt noen ting som kan vise seg å være interessant. Så det har selvfølgelig tatt lang tid dette her.

Og jeg har selvfølgelig ikke lært meg alle glosene, selv om jeg har skrevet dem ned. På den måten har det blitt til at mange gloser er skrevet ned flere ganger, noe jeg har tenkt har vært helt ok, for det betyr at jeg får flere repetisjoner på ord som blir brukt hyppig. Om det er et ord som blir brukt en gang i ett kapitell, og jeg ikke lærer meg det, så er det ikke så farlig. Jeg vil kanskje aldri komme i kontakt med dette ordet igjen.

Så slik har det vært en delt glede der hver del har gjort helheten større. Jeg har lest utmerket litteratur, og lært mye russisk mens jeg gjorde det. Min kone Olia har bidratt med hindringer og hjelp, hindringer i det at hun stadig forstyrrer meg og snakker til meg og spør meg ting og forteller meg andre ting, mens jeg leser, hjelp med det at om det er et ord jeg ikke finner øyeblikkelig, kan hun med en gang fortelle meg hva som er problemet, og hva som er oppslagsformen på ordet. Hun kan jeg også sjekke med om det er et ord jeg tror jeg husker, men så gjør jeg kanskje ikke det allikevel, eller om det er et ord jeg vet jeg har slått opp altfor mange ganger, men likevel har glemt. Så kan jeg spørre henne og få svaret med en gang. Hun forteller meg også i klare ordelag hvilke ord som er nyttige å kunne, og hvilke som ikke er i bruk lenger. Akkurat dette er jo litt vanskelig for meg å huske, men det blir oppveiet av at i dagligtalen med Olia, så bruker hun selvfølgelig et moderne, muntlig språk, og dermed kommer også de ordene inn. I løpet av året håper jeg at jeg skal få lært meg dette vakre språket slik at jeg kan si at jeg kan det uten forbehold.

Selve romanen var naturligvis også et godt gjensyn. Jeg er omlag ti år eldre enn den gang jeg leste den første gang, og ble overveldende imponert. Det ble jeg denne gangen også. I min verden blir ikke romaner bedre enn hos Dostojevskij, og Idioten hører til blant hans aller største. Med det er denne romanen blant de aller største i verdenslitteraturen, og det er herlig å ha lest den i original.

Handlingsreferat

Kap 1: Refleksjoner over dusinmennesket, Ganja m/familie. Ganja og Varvara samtaler om fyrstens forestående bryllup med Agalja, og annet som har skjedd siden forrige del.

Kap 2: Opptrinn da Ippolit kommer, og irriterer gamlegeneral Ivolgin, deretter Ganja, ved å påpeke hans middelmådighet. Ganja har en triumf for søsteren i det minste, da Agalja ønsker å møte ham og har skrevet en lapp om dette.

Kap 3: General Ivolgin. Nytt snakk om lommeboktyveriet, Lebedev har funnet lommeboken og det er noe rot derom.

Kap 4: Ivolgin meddeler fyrsten at han skal flytte fra fyrsten. Etterpå serverer han den fantasifulle historien hvor han ti år gammel blir med Napoleon som hans rådgiver. Ivolgin bryter siden med fyrsten pga hans medlidenhet, og siden med alle andre. Det ender med at han får slag.

Kap 5: Jepantsjins vurderinger om fyrstens forlovelse. Sekvensen der Aglaja og fyrsten spiller sjakk – Agalja vinner, svarteper – fyrsten vinner uansett, selv om Agalja jukser. Sekvensen med pinnsvinet. Agaljas kryssforhør med fyrsten om han skal fri og hvordan han skal gjøre henne lykkelig. Etterpå ber hun om unnskyldning. Ippolit og fyrsten har en samtale, der de kommer inn på Stepan Glebos død, og at folk i tidligere tider var mer helstøpte og ikke drevet av flere tanker på en gang.

Kap 6: Forberedelse til selskap der fyrsten skal vises frem, eller testes, som Agaljas husbond. Agalja advarer fyrsten at han kommer til å snakke tull og sikkert knuse en vase, dette gjør fyrsten meget nervøs og han sier han på grunn av nervøsiteten kommer til å knuse vasen. Lebedev kommer og forteller om en moralsk ørefik, i forbindelse med noen brev. Det fornemmme, flotte selskapet begynner og gjestene beskrives.

Kap 7: Fyrsten kommer inn i samtalen da det snakkes om Pavlitstsjev, han roter og blir forvirret men fullstendig begeistret. Enda mer opphisset blir han da det han begynner å snakke om katolismen. Deretter knuser han vasen (Agaljas advarsler går nøyaktig i oppfyllelse). Fyrstens forskekkelse løsner stemningen, og det blir atter rolig. Fyrsten forteller på ny om sine tanker, og avslutter med å klappe sammen.

Kap 8: Forutanelser. Ippolit snakker om et forestående møte mellom Agalja og Nastasia Fillippovna. Møte mellom Fyrtsten, Aglja, Nastasia og Rigosjin. Sterk sjalusi og forakt mellom Agalja og Nastasia, oppgjør dem i mellom. Fyrsten velger Nastasia.

Kap 9: Forfatterbetraktninger. Bryllupsplanlegging mellom fyrsten og Nastasia. Jevgenij Pavlovitsj kommer med sine analyser av fyrsten, fyrsten får høre hvordan han oppfører seg og tenker. Fyrsten bestemmer seg for å forklare for Agalja, «jeg elsker begge to» sekvensen. Side 237 i den norske oversettelsen.

Kap 10: Dagene før bryllupet. Bryllupet hvor Nastasia flykter igjen,

Kap 11: Fyrsten reiser straks selv til St. Petersburg for å oppsøke Rogosjin. Det viser seg at Rogosjin har drept Nastasia. Fyrsten trøster ham. Det siste ordet i den egentlige romanen er «Idiot».

Kap 12: Oppsummering hvordan det gikk med karakterene i boken. Rogosjin innrømmer alt om mordet, og blir dømt etter formildende omstendigheter til 15 års straffarbeid i Sibir. Fyrsten er sendt tilbake til sanatoriet i Sveits, hvor han på ny får behandling. Agalja endte opp gift med en polakk som påstod han var en rik greve, men viste seg verken å være greve eller rik. Innen den tid har hun rukket å melde seg i en polsk nasjonalistisk organissjon for gjenopprettelse av Polen.

*

Analyse

Ideen i denne romanen er å plassere den mest hjertegode og troskyldige person i det mest hjerterå og forfalskede miljø. I miljøet fyrst Mysjkin ferdes i, er det ingen som gjør noe uten baktanke.

Problemet i romanen er at fyrstens handlinger ikke fører til noe godt. De to som elsker ham og på forskjellige måter kunne vært reddet av ham, går til grunne på hver sin måte. Nastasia Filipovna blir drept av sin elsker Rogosjin, og det er slett ikke sikkert han ville gjort det, om han ikke hadde hatt fyrsten som sin rival. Lignende kan sies om hvordan Agalja velger sin polske, falske greve. Det er ikke sikkert hun ville valgt ham, om det ikke hadde vært for de følelsesmessige påkjenningene hun fikk gjennom fyrsten.

Da jeg leste romanen for 10 år siden var jeg brennende opptatt av at Dostojevskij gav sine motstandere de beste kort på hånden. Han mener vi skal handle godt, også når det beste fører til det onde. Det er atskillig mer kraft i et slikt forsøk, enn i det å vise at om du gjør godt, så vil det også gå godt. Da ville valget og livet være enkelt, og alle vi som lever det, vet at slik er det ikke alltid.

*

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

– Med handlingsreferat og personkarakteristikk (påbegynt)

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

– Med handlingsreferat

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

– Med handlingsreferat

*

Jeg har også skrevet om andre russiske romaner. Dere kan klikke på «Litteratur» under kategori for å finne frem, eller dere kan trykke direkte på lenkene under (merk at de fleste romanene består av flere poster, så dere må regne med å klikke dere videre for å få lest alt):

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij

Brødrene Karamasov, av Fjodor Dostojevskij

Generelt må sies at kvaliteten på disse postene varierer. Noen av dem er ikke skrevet ferdig, og vil kanskje aldri bli det.

I. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Min lesning av romanen

Mikhail Bulgakov – Mesteren og Margarita

Teaterstykker

Måken, av Anton Tsjekhov

Onkel Vanja, av Anton Tsjekhov

Kirsebærhaven, av Anton Tsjekhov

Tre søstre, av Anton Tsjekhov

Kategorien litteratur inneholder også annen litteratur enn russisk, det er bare å klikke seg frem og tilbake og lete. Velbekomme.

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Det tok lenger tid å lese tredje del enn planlagt, men nå er den ferdig, og post skal skrives. Det vil bli gjort med det første. Og det vil bli gjort litt gradvis.

Tredje del bruker litt tid på å komme gang, men når det først har gjort det, er det noen av den samme intensiteten som det var i det første kapittelet også her.

Det er fyrstens fødselsdag, og fødselsdagsselskap borte hos ham. De kommer dit alle sammen, og vi får mye informasjon om at det er mye som foregår.

Handlingsreferat

Kap 1

Betraktninger om praktiske mennesker og originalitet, Betraktninger om Jepantsjins (særlig Lisaveta), Det fortsetter fra hvor forrige handling sluttet når Lisaveta kommer med fyrsten, Det er besøk og enkle samtaler om liberale og det nasjonale , Jevgenij Pavlovitsj fører ordet,  Fyrsten troskyldig og naivt interessert, De kommer inn på rettssaken med den fattige morderen og fyrsten har en skarp iaktagelse derom, Snakk om hva som har skjedd siden (Ippolit har flyttet ut på landet)

Kap 2

Fyrsten ber Jevgenij Pavlovitsj og alle andre om unnskyldning hvorpå Agalja hisser seg, Hun hevder alle sier hun skal gifte seg med ham men det vil hun ikke, Fyrsten ber på ny om unnskyldning og sier han er uskyldig i dette, Forsamlingen besøker en musikkpavaljong og fyrsten er meget lykkelig fordi han har gått arm i arm med Agalja, Nastasia kommer og fyrsten blir intuitivt overbevist hun er sinnsyk og og føler en voldsom redsel og medlidenhet, Nastasia fornærmer Jevgenij og det utvikler seg til en slosscene med offiseren og fyrsten

Kap 3

Agalja spør fyrsten hvordan han ville reagert om han ble utfordret til duell, Jepantsjin forteller fyrsten om Jevpantsjins friere til Agalja og Nastasias innblanding og mer om Agalja, Keller tilbyr fyrsten sin tjeneste som sekundant hvorpå fyrsten ler og forteller hvordan man lader «kruttet før kulen», Aglaja inviterer fyrsten til den grønne benken, Rogosjin kommer med en meddelelse og fyrsten forsøker å ordne deres anstrengte forhold etter drapsforsøket, Fyrsten har lang monolog om drapsforsøket og at han selv er skyldig fordi han tenkte det ville skje, og om kjærlighetsforholdet fra Nastasia, Rogosjin avslører at Nastasia skriver brev til Agalja

Kap 4

Fyrstens fødselsdag, Snakk om jernbaner, hungersnød, fortæring av munker i middelalderen (Lebedev).

Kap 5

Ippolit forseglede brev om sin forestående død, det store krypdyret, hvordan folk som ikke skal dø kan unngå å lykkes, hvordan det er umulig å formidle det vesentlige i sine tanker, det blir alltid noe tilbake som følger en i graven

Kap 6

Ippolyt fortsetter å lese, historien om doktoren og konen, et møte med Rogosjin, maleriet av Kristus på korset kommer igjen, Rogsojin kommer igjen kanskje som et syn (og ikke ulikt krypdyret fra forrige drøm),

Kap 7

Ippolyt leser om sitt planlagte selvmord, Forsvarer det med frie vilje, Folk er like holdne til hele greiene, Det blir til at Ippolyt skyter seg men pistolen klikker fordi det ikke er festet fenghette på den, Igjen blir det snakk om ære, Jevgenij Pavlovitsj snakker om det som er hendt og ikke det de skulle snakke om, Fyrsten får en flashback av Ippolits fluesekvens,

Kap 8

Møte mellom Agalja og fyrsten på benken, Agalja sier hun vil rømme med fyrsten, Fantasiepisoden hvor Ganja holde hånden i lyset, Agalja konfronterer fyrsten om Nastasia, Fyrsten forsvarer Nastasia og forklarer henne, Agalja kaster brevene i synet på fyrsten og sier det ikke er sinnsforvirring men sjalusi som driver Nastasia, og at fyrsten er alldeles hjerteløs hvis han ikke tar hensyn til sjalusien, Lisaveta kommer midti et av Agaljas raseriutbrudd der Agalja ender med å si at hun skal gifte seg med Ganja.

Kap 9

Lisaveta angrer litt at hun tok fyrsten hjem, det er jo ikke for Agalja å treffe ham. Lebedev forteller om de fire hundrelappene som er forsvunnet fra lommen sin, «Tyst og forsiktig strider de til verket»

Kap 10

Fyrsten leser Nastasias brever, går ut i parken, blir først overrasket litt av Alexandrevna, så overrasket av Nastasia.

*

Andre poster om Idioten

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

– Med handlingsreferat og personoversikt

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

I dag leste jeg ut andre del av Idioten. Jeg har det litt for travelt om dagen, og kan bare grovt risse opp hva som sjer der og hva jeg liker med det.

Jeg skrev i første del litt om hvordan romanen var komponert, og litt om Dostojevskijs skrivestil. Det er typisk for Dostojevskijs store romaner at det er svært mye som skjer på en gang, og svært mye som står på spill for mennsker svært utsatt for følelsesmessige påkjenninger. Først del av Idioten er reneste mesterverket i så måte, da handlingen der er presset sammen til bare en dag, fra toget fra Warszawa ruller inn til St. Petersburg med fyrsten og Rogosjin ombord, til den store, heidundrende festen som ender med at Rogosjin stikker av med Natasja Filipovna.

Andre del er ikke like imponerende. Her har det gått seks måneder siden første del utspilte seg. I mellomtiden har fyrsten vært i Moskva, det samme har Rogosjin, og med flere av de andre karakterene har det også skjedd ting, som nå må fortelles som tilbakeblikk. Tilbakeblikk var det også i første del, men der var tilbakeblikkene alltid nødvendige for å forklare hva som skulle skje der og da. Karakterenes bakgrunn måtte med, fordi vi måtte vite mer om hvorfor de oppførte seg som de gjorde. Tilbakeblikkene i andre del er mest for å forklare hva som har skjedd siden sist, og har mer preg av å være referat. Disse referatene tar opp ganske store deler av andre del.

Det er et par scener som blir spilt ut ordentlig.  Den første er med fyrsten og Rogosjin, der fyrsten går og besøker ham for å snakke ut med ham. Her får vi de meget berømte historiene om troen, og det vil sikkert forundre andre like mye som det forundret meg, at Dostojevskij mener disse historiene på alvor. Han mener at det er dette som er troen, morderen som korser seg og ber om tilgivelse før han dreper kameraten sin for å stjele klokken hans, han er innenfor troen. Bibelen har også historien om Gud som elsker den fortapte sønn som venner tilbake. Gud vil også tilgi denne morderen.

Jeg skal ikke skrive altfor bastant om dette, det er lenge siden jeg har lest om det. Denne gangen leser jeg bare boken.

Den andre scenen som blir spilt ut ordentlig er på godset ute hos Lebedev i Pavlosk, der fyrsten og huset tar i mot gjester. Her kommer det mest skruppelløse pakk som tenkes kan, og gjør krav på arven fra fyrst Mysjkin på et grunnlag som ikke ligner noen ting. Fyrsten er imidlertid innstilt på å gi fra seg deler av arven likevel, og det til tross for at det uærlige kravet blir fullstendig avslørt, og at banden også grovt har fornærmet både fyrsten og folk han står i takknemlighetsgjeld til, folk som betyr noe for ham. Alt er lagt opp slik at han skal være i sin fulle rett til å avvise kravet, selv en idiot vil jo ikke gå med på noe sånt. Men fyrsten går med på det, med begrunnelse av at han som blir brukt som påskudd for å få arven, han er uvitende i det hele, og fyrsten synes synd på ham.

Vi ser i del to noe som er hele romanens hovedtema. Den mest godtroende, ærlige, oppriktige menneske blir satt inn i et miljø der det bare finnes løgn, forstillelser, bedrag og bakvaskelser. Dostojevskij viser hvordan det da vil gå. Og konklusjonen på romanen er jo i så måte direkte sjokkerende, som også moralen i den er det. I del to er det fortsatt uklart hvordan det kommer til å gå, men temaet er fullt ut introdusert. Romanen er også halvveis.

Handlingsreferat

Kap 1

Oppsummering, En del personer skrives ut, Trotskij gifter seg og reiser til Frankrike, Ivolgin havner i gjeldsfengsel, Ferdystsjenok havner på fylla et sted, Fyrst Sjt. kommer inn i historien og gjør at Jepantsjins utsetter utenlandsreise, Fyrsten lar Kolja overlvere sentralt brevet til Agalja,

Kap 2

Fyrsten besøker Lebedev og må megle i en sak mellom han og søstersønnen, Lebedev avslører seg som en selvfornektende notorisk løgner, Lebedev forteller hvordan det har gått med Nastasia og Rogosjin,  Lebedev forteller også om sin tolkning av Åpenbaringen.

Kap 3

Fyrsten besøker Rogosjin, De snakker om Nastasia og om fyrstens medlidende kjærlighet og Rogosjins hatefulle, Rogosjin forteller om Nastasias fornedrelser av ham og hvordan hun hevner seg etter at han banket henne, sterkt, Nastasias viser egenskapen at hun for enhver pris vil være egen herre, Rogosjin nevner for første gang at han kommer til å drepe henne, Rogosjin avslører at Nastasisa elsker fyrsten og sier med rene ord at hun ikke gifter seg med fyrsten fordi hun vil ødelegge ham men slike hensyn ikke gjelder for seg, Kniv

Kap 4

Maleriet av Kristi nedtagelse av korset, Spørsmål om troen og Fyrstens fire fortellinger, Vitenskapsmannen som ikke tror på Gud og som liksom alltid snakker om noe annet, Han som ber myrder, og stjeler klokken, Han som selger sølvkors av tinn, Bondekonen som korser seg når barnet smiler fordi hun er like glad som Gud når en synder ber om tilgivelse, Rogosjin er henrykt særlig over de to første historiene, Fyrstens fortolkning av de fire historiene er nøkkelforståelse for hele verket, Fyrsten og Rogosjin blir fostbrødre da de bytter kors slik at fyrsten får Rogosjins av gull og Rogosjin fyrstens av nikkel, Rogosjin sier han ikke vil drepe fyrsten for et lommeur (s. 211)

Kap 5

Fyrsten går omkring og reflekterer mens han føler seg forfulgt, Bebreider seg selv for å tenke vondt, Mordforsøk av Rogosjin, Fyrsten får epileptisk anfalll

Kap 6

Fyrsten på Lebedevs landsted, Lebedv avslører at Nastasia er redd for Aglalia, Besøk fra Jepantsjins, General Ivolgin får en sentimental påkjenning fra sin lykkelige fortid, Snakk om den fattige ridder, Forsøk på å dekke over at det er fyrsten

Kap 7

Agalja deklamerer diktet og insinuerer fyrstens forhold til Nastasia Filippovna Barjaskova, Besøk av fire unge menn tydelig med noe på hjertet

Kap 8

Kolja leser artikkelen som forulemper fyrsten grovt, Burdovskij gjør krav på fyrstens arv, Krangling og diskusjon, Fyrsten er villig til å betale selv om Burdovskij beviselig ikke er Pavlistjevs sønn,

Kap 9

Ganja beviser Burdovkijs opphav, De fire unge menn fremstår som fullkomne prinsippfaste idioter, Radomskij forteller om forsvarsadokaten og den fattige morder, Lisaveta Prokofjevna hisser seg voldsomt opp og gir dem en grundig lekse der hun tilbakeviser ikke bare deres syn i saken men hele deres prinsiper, Ippolyt er dødssyk og får forklart litt og vekker sympati hos Lisaveta, Situasjonen løsner seg fyrsten ber om unnskyldning og serverer te.

Kap 10

Det kommer frem at Lebedev rettet artikkelen til Keller, Ippolit tar ut ny dybde i situasjonen etter Lisavetas utbrudd, Jevgenij Pavlovitsj går ned til neveretten, Ippolyt snakker om sin forestående død og sine tanker, Deretter angrer han sin ynkelighet og sprer eder og galle over fyrsten, Agalja oppfordrer fyrsten til å bryte med disse menneskene, Nastasia snakker om en veksel med Jevgenij Pavlovitsj,

Kap 11

Adelaida besøker fyrsten og det skinner gjennom at Jepantsjins er i dårlig humør, Fyrst Sjt. og Adelaida forsøker å få noe ut av fyrsten om Nastasias snakk med Jevegenij Pavlovitsj, Fyrsten skjønner det er en intrige og alt forvirrer ham, Ganja vet litt om dette, Keller vil fortelle fyrsten sin livshistorie, Fyrsten tror godt om ham også bare han kunne kommet under god innflytelse, Det viser seg at Keller ville låne penger og det får han, Siden kommer Lebedev, Fyrsten blir sjalu og vil ikke høre om Agalja, Kolja kommer også, og til sist Jepantsjin, alle de siste er korte besøk.

Kap 12

Lisaveta kommer for å spørre fyrsten om brevet til Agalja, De snakker også om andre mennesker, Fyrsten ber Lisaveta godta sine beste følelser og ikke tro vondt om alle (Burdovskijs brev), Det kommer frem at Agalja har nektet fyrsten besøk men Lisaveta menere avslaget var en invitasjon og tar fyrsten med seg (selv om hun sekundet før selv har nektet fyrsten å besøke dem),

*

Her er de andre delene

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del

I min lesning av russiske romaner på originalspråket har jeg lagt meg for vane å ta for meg de aller største. Det begynte med Brødrene Karamasov, fortsatte med Mesteren og Margarita, deretter leste jeg Forbrytelse og straff, så var det Anna Karenina, og nå er det altså Idioten. Alle har jeg selvfølgelig tidligere lest på norsk, og den norske oversettelsen er også nå god å ha å støtte seg til. Idioten er oversatt av Geir Kjetsaa, det er også han som har oversatt den versjonen av Brødrene Karamsov jeg for det meste støttet meg til (siste del leste jeg i en utgave oversatt av Olaf Broch, mener jeg å huske). Kjetsaa er som vanlig en stødig oversetter, men han har en uvane med å gjøre det lett for seg selv når han støter på problemer. Det dekker som regel noenlunde meningen, men det er slett ikke alltid det samme som Dostojevskij selv har skrevet.

Romanen Idioten blir til på 1860-tallet, den gang Dostojevskij selv er gjeldsslave og må flykte fra Russland for ikke å havne i gjeldsfengsel. Han legger seg for vane å få penger på forskudd fra forleggeren, og for å få disse forskuddene, sier han at han er kommet mye lenger med romanprosjektene sine enn han egentlig har. Dermed får han noen forferdelige tidsfrister å forholde seg til for å få ferdig romanene sine, og ved en anledning risikerte han å miste rettighetene til alle verkene han hadde skrevet og kom til å skrive, om han ikke fikk ble ferdig i tide. Romanen han da tenkte å skrive var Forbrytelse og straff, da han så det ble helt umulig, skiftet han til en kortere roman og skrev Spilleren i stedet. Så skrev han Forbrytelse og straff i stedet.

Også Idioten er skrevet stort sett like raskt som det tar å bevege pennen over papiret. Han var heldig og var gift med en herlig kvinne som kunne renskrive manuskriptene hans, hun er etter min mening den suverent viktigste konen i litteraturhistorien, uten henne hadde rett og slett ikke Dostojevskij fått ut bøkene sine. Hun stod også med ham en periode i livet der han slet skikkelig, både med epilepsien og med spillegalskapen, og altså med gjeldsbyrden og sin egenpålagte landsforvisning. Det er også i denne perioden Dostojevskij skriver noen av sine aller største romaner.

Dostojevskij er min ubestridte favorittfavorittforfatter, og jeg har lest alt av ham og mye om ham. Hva jeg skriver om Idioten er slett ikke alt suget av eget bryst. Min tolkning og lesning henter nok mest fra Bakhtin, men jeg kjenner ikke Bakhtin så godt at jeg kan kalle meg noen disippel. Jeg tror bare at han har påvirket også andre som skriver om Dostojevskij, inkludert oversetterne våre og deres tanker i forordene og etterordene.

Et herlig kjennetegn med Dostojevskij er at alt skal skje på en gang. Der Tolstoj skuer ut over det hele og har full kontroll på det hele fra start til mål, står fortelleren til Dostojevskij alltid midt i tingene, og vet ikke hva han skal fortelle først av alle opplysningene han har. Handlingen er uhyre intens, det står alltid svært mye på spill og det blir alltid avgjort i løpet av svært kort tid. Romanene hans er svært tykke, men handlingen strekker seg gjerne bare over et par dager. Karakterene er alltid sterkt utsatt for og sterkt mottaglige for påkjenninger og inntrykk, og blir kjørt gjennom de verst tenkelige situasjoner og utfordringer, akkurat det som ikke må skje, skjer hele tiden.

Første del av Idioten har kolossalt mye handling presset inn i de drøye sidene det tar å fortelle det som skjer. Men tidsrommet fortellingen foregår er ikke mer enn en dag, fra toget fra Warszawa ruller inn på stasjonen i Petersburg, med fyrsten og Rogozjin ombord, til Rogozjin samme kveld rapper med seg Nastasia Filipovna fra fødselsdagsselskapet hennes. Situasjonen er helt skjebnesvanger, for henne, for Rogozjin, for Ganja, for general Jepantsjin, for Totskij, og for mange, mange flere.

Å lese Idioten på ny er et meget behagelig gjensyn. Det er også sjelden Dostojevskij utmerker seg med slik herlig humor, som her, når han lar fyrsten varte opp med de mest uventede handlinger og utsagn midt i dette verst moralsk forkrøplede russiske samfunn man kan tenke seg. Og første del er bare en fjerdel av handlingen…

Handlingsreferat

Handlingsreferatet er foreløpig basert på gamle notater, og er ikke renskrevet til god standard ennå.

Kap 1

Historien begynner med at fyrst Myskjin sitter på toget hjem fra Sveits. Sammen med ham sitter Rogosjin og Lebed, som han på dette tidspunkt ikke kjenner. De kommer naturlig i snakk, men samtidig som snakket er naturlig, blir karakterene med en gang avslørt. Rogosjin som stiller nokså ubehagelige spørsmål, Myskjin som naivt, godtroende svarer. Lebed avslører seg som narr og intrigemaker.

Kap 2

Deretter blir familien Jepantsjin presentert. Først generalen selv, siden konen Lisaveta, og de tre døtrene Alexandra, Adelaida og Aglaja. Den klassiske ekteskapsproblematikken skinner igjen for søsknene, den yngste er vakrest og mest bedårende, Alexandra på 25 begynner å bli for gammel. Fyrsten besøker familien, da de visstnok muligens skal være i slekt, og han sjarmerer dem med sin naitivitet selv om de på forhånd frykter ham
Kap 4

I det sentrale fjerde kapittel blir den første tragedie presentert. Nastasia Filippovna blir etablert i første kapittel, da hun er hovedperson i en historie Rogosjin forteller. I fjerde kapittel er hun også med i en historie liksom utenfor handlingen. Historien viser hvordan Trotskij skal gifte seg, men på grunn av Natasja har problemer med det. Siden Trotskij er hovedpersonen i fortellingen, og han fremstilles med varme, kommer en dirrende spenning over Nastasia. Men når man tenker gjennom saken skjønner man hun har grunn til sin harme, etter isolasjonen der ute på Trotskijs gods. Med opplysningene som siden kommer frem er harmen til og med berettiget. Leseren forstår bare at det er komplikasjoner i forbindelse  med et ekteskap, og at det har store forgreininger, og at det i stor grad dreier seg om å ha fasaden i orden.

Kap 5

Handlingen fortsetter med at fyrsten blir kjent med generalinnen og døtrene. Fyrsten får god tid til å presentere seg, leseren får presentert noen fine anekdoter fra tiden i Sveits. De har nesten form som selvstendige noveller. Det handler om dødsstraff, frafalne, barn og kjærlighet. Etterpå forsnakker fyrsten seg, og avslører at han har hørt om Nastasia Filippovna. Handlingen bygger seg ut. Ganja har skrevet brev til Agalja, om giftemål og vil at hun skal råde ham til å la være. Agalja leser langt mer enn leseren har sjanse til, og fyrsten blandes troskyldig opp i det hele. Ganja hisser seg voldsomt opp. Det ender med at fyrsten flytter inn til ham, i kapittel åtte hvor Nina Aleksandrovna og Varvara Ardaliovna også blir presentert sammen med de andre som bor i leilighetskomplekset Ganja bor. General Ivolgin lyver så det renner. Familieforholdene er komlekse og typiske, og så dukker Nastasia opp midt under en krangel.

Nastasia blir sentrum i situasjonen. Ganja skammer seg over familien, og gamle Ivolgin kommer og dummer seg ut. Nastasia virker til å nyte det, mens de andre gremmes. Historien om hunden og sigaren forekommer her, attpåtil med general Jerpantin i hovedrollen. Nastasia avslører brutalt løgnen til slutt. Det er ikke noen god stemning, da Rogosjin og Lebedev kommer. De gjør alt verre ved å begynne å by på Nastasia, Rogosjin går fra atten- til hundre tusen rubler. Det blir skandale, Varja spytter Ganja i ansiktet, og fyrsten ordner opp og får betalt med en ørefik.

Kapittel 11 brukes til å snakke ut om tingene. Kolja og fyrsten, fyrsten og Ganja.

Det 12 kapittel foregår på puben med general Ivolgin, og på leting etter selskapet til Nastasia, som foregår i

Kap 13
Fyrstens ankomst vekker forbauselse siden han ikke er invitert, men han er en fin balanse i et selskap med mange spisse konflikter. Ferdystsjenok irriterer alle, og Nastasia er uberegnelig. Ferdystsjenok foreslår sin selskapslek, og avslører sin dumhet med å fortelle en historie som sannsynligvis er ærlig, og som i alle fall stiller ham i et forferdelig lys. Trotskij og Jepantsjin er sluere, og forteller hisorier der slettheten engentlig er edel, og mer en følge av uhell enn av bevisst handling. På toppen av det hele ligger det langt tilbake i tid, og med helt andre personer enn dem som er til stede i selskapet. Det er meget sterkt når Trotskij forteller, og Nastasia er til stede og kan avsløre ham så inderlig. Nastasia skaper en historie der og da, og forteller den – en selskapslek. Hun gifter seg ikke med Ganja, fordi fyrsten sier nei.

Kap 15

Rogosjin kommer med hundre tusen kroner. Nastasia avslører seg i rene ord. Det er sterkt. Fyrsten frir. Fyrsten har arvet.

Kap 16

Nastasia sier ja til fyrsten, Darja Alexandrovna i fyr og flamme, Fyrsten tilgir Nastasia, Nastasia går likevel med Rogosjin, Nastasia kaster hundre tusen rubler i peisen for at Ganja skal hente dem, Ganja avstår fra dem..

*

Persongalleri

Som vanlig blir tingene skrevet litt pø om pø, så vi får se hvor nøye jeg får gjort dette.

Fyrst Lev Nikolajevitsj Mysjkin (Fyrsten) – Dette er hovedpersonen og den romanen spenner seg rundt. Ideen til Dostojevskij er å plassere en absolutt og fullkomment god person inn i et vanlig, forfallent og forkvaklet miljø i den tidens moderne Russland. For Dostojevskij er bare Kristus fullkommen, og Dosojevskij lar derfor fyrsten være en slags kristusfigur. For å gjøre ham kunstnerisk troverdig, er han nødt til også være en slags idiot, for man skal være temmelig naiv for å holde det gode og tro blindt på det gode i det miljøet fyrsten opererer i.

Anastastia Fillipovna Barasjkov (Nastasia) – Dette er den ene av de to kvinnene i trekantdramet om Idioten. Hun er blitt seksuelt misbrukt og så forlatt i barndommen, og er nå en forfallen kvinne og aller mest i egne øyne. Denne type karakterer blir ingen steder fremstilt så overbevisende som i russisk litteratur, og aller mest hos Dostojevskij selv.

Rogosjin – Dette er konkurrenten til fyrsen om Nastasia. Han er den hun kan flykte til når selvforakten blir for stor. Hun straffer seg selv med å væe med ham.

Jepantsjin-familien

Ivan Fjodorovitsj Jepantsjin
Lisaveta Prokofjevna
Alexandra
Adaledia
Agalja – Den yngste søsteren og den viktigste karakteren i Jepantsjin-familien. Hun er konkurrenten til Nastasia om fyrsten, og også det beste brudeemnet i romanen. Mange ønsker denne unge, vakre og rike kvinnen av god slekt.

Ivolgin-familien

Det er hos denne familien fyrst Mysjkin bor i første del av romanen.

General Ardalion  Ivolgin – Tragisk figur som har mistet all sin verdighet, og utvikler en stadig større alkoholisert galskap utover romanen, inntil han dør av slag i del fire.

Nina Alexandrovna Ivolgin – Konen til general Ivolgin.

Ganja – Sønn av general Ivolgin, og i følge Dostojevskij selv i romanen den personifiserte middelmådighet. Han skammer seg frykelig over sin miserable tilstand, over sin far, over at han har så sterkt behov for penger, over at han mangler penger, og at han ikke er i stand til å oppnå noe av det han føler han burde oppnå.

Varvara Ardaliovna Ivolgin (senere Ptitsyn) – Ganjas søster. Også en av dem som forsøker å få skikk på familien. Hun ser opp til sin bror Ganja, og forsøker å få ham gift med Agalja Jepantsjin.

Nikolaj Ardalionovitsj Ivolgin (Kolja) – Yngstebror til Ganja og den yngste karakteren i romanen. Han er 14 år, og har ennå et rent og lettpåvirkelig sinn. Han lider fryktelig under farens problemer, under vanskelighetene til Ganja og også til vennen Ippolit, som han ser veldig opp til. Kolja tror fortsatt at problemene kan løses.

Banden til Rogosjin

Lebedev – En sleiping

Vladimir Doktorenko

Antip Burdovskij – Er kun med i romanen for å gjøre krav på fyrstens formue i del 2. Egentlig er han en uskyldig figur som blir utnyttet.

Bokseren Keller – Min favoritt.

Andre

Ippolit Terentjev – Koljas unge og dødssyke venn.

Ferdatsjenko – Deltar i begynnelsen av romanen. Bor hos hos Ivolgin, der han spiller rollen som klovn og narr. Forsøker å være en interessant og original figur, men vet for lengst godt at han ikke er det.
Darja Alexandrovna

Fyrst Sjt. – Forlovet med Adelaida Jepantsjin

Ptisyn – Blir i løpet av romanen gift med Varvara Ardaliovna Ivolgin, søsteren til Ganja.

Trotskij – Deltar i begynnelsen av romanen. Det er han som har misbrukt Natasia på godset sitt ute i provinsen.

Jevgenij Pavlovitsj Radomskij – En av beilerne til Agalja Jepantsjin.

*

De andre postene om Idioten finner dere her:

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

– Med handlinsreferat

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

– Med handlingsreferat

Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

– Med handlingsreferat og analyse

I. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Min lesning av romanen

I dag leste jeg ut Anna Karenina for andre gang, og for første gang på russisk. Jeg begynte å lese den i april, og har siden da lest ett og to kapitler til dagen, til jeg i dag leste ut de tre siste innen september var slutt. Onsdager fremover vil jeg skrive om romanen, om min lesning av den og om forfatteren Lev Tolstoj. Første gang vil jeg skrive en lett post, om mitt forhold til romanen og hvordan den denne gangen ble lest.

Jeg blir ofte spurt om hva det kommer av at jeg er så glad i Russland, og når det hele begynte. Jeg blir som regel svar skyldig, for interessen har vært der lenge, og den veldige interessen skyldes litteraturen. Og jeg ble ikke veldig interessert i litteratur før jeg var ganske gammel. Først da jeg var omlag 23 år begynt jeg å lese bøker fullstendig frivillig, og ikke fordi jeg måtte eller følte dette var noe man skulle.

Da var det den russiske litteraturen som åpnet døren, åpnet verden, kan man si. Anna Karenina var den gang en av de første bøkene jeg leste, jeg var tidlig ute med den. Høsten 1997 ble den lest, den gang mine leseambisjoner var så begrensede, at jeg nøyde meg et storverk i halvåret. Det skulle bli mye mer enn det etter hvert.

Denne gangen er den tidlig ute når jeg nå har begynt å ta for meg den russiske litteraturen på russisk. Det begynte med Brødrene Karamasov, fulgte opp med Mesteren og Margarita, så var det Forbrytelse og straff, før altså Anna Karenina. Systemet var at jeg skulle lese en del hver av de fire første månedene fra april, det blir til juli, og så del 5 og 6 i august, 7 og 8 i september. De seks månedene der har mildt sagt vært blant de mest begivenhetsrike i mitt liv, det er ikke måte på hva som har skjedd i dem. Og hele tiden har altså Anna Karenina fulgt meg.

Hele tiden har jeg vært på etterskudd med Anna Karenina, kan man også formulere det. I april tok jeg ikke med meg romanen da jeg reiste ned til Olia for å besøke henne i påsken, det besøket som endte med at jeg fridde til henne. Jeg begynte å lese boken langt ute i måneden, og skiftet faktisk, fra Krig og fred, som jeg opprinnelig hadde planlagt å lese. Den kjærligheten, den kjærligheten.

Så kom mai, hvor jeg begynte å lide av blodtap uten å merke det. Jeg merket bare at jeg ble veldig sliten av fysiske anstrengelser, og at jeg alltid var så trøtt og måtte sove når jeg kom hjem fra jobb. Ved siden av alt det andre jeg hadde å gjøre, stavet jeg meg gjennom kapitlene, med originalen i den ene hånden, og Erik Egebergs utmerkede oversettelse i den andre. I slutten av mai reiste jeg i stort stress ned til Olia, for å ordne med alt det praktiske til bryllupet. Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg Anna Karenina. Og jeg var begynt å komme faretruende langt ned i blodverdier.

Hjemme igjen var det den utrolige uken hvor jeg skrev stand up show og fremførte det, rett før jeg fylte ut selvangivelsen for selvstendig næringsdrivende for første gang (pga mitt lille, småkunstneriske enkeltmannsforetak), og deretter reiste til Trondheim og morsomt bryllup, der jeg var toastmaster. Anna Karenina var ikke med.

Og jeg ble lagt inn på sykehus straks etter jeg kom hjem fra Trondheim, straks etter jeg hadde vært hos legen. Jeg var der bare en liten helg, og kviknet raskt til, men det var mye styr med arbeidet, og bryllupet, og det ene med det andre. Når jeg ser det i ettertid, fatter jeg ikke at jeg fikk lest boken.

Men hver gang jeg kviknet til eller fikk noe tid for meg selv, satte jeg meg ned for å ta igjen det tapte. Kapitlene er bare på 3-5 sider, så det går egentlig ganske makelig, i hvert fall nå som jeg har fått lest noen russiske romaner med originalen i den ene hånden, og oversettelsen i den andre. Det går jo lettere med tiden.

Så reiste jeg altså ned til Kiev for å gifte meg i slutten av Kiev. Og nå hadde jeg romanen med. Jeg ba også mor ta med den gamle oversettelsen jeg har, utgitt på Ernst Mortensen forlag i 1950, og oversatt av Nic. Henriksen, som det står. Denne utgaven arvet jeg av min mormor, og den er i tre bind, i stedet for utgaven til Erik Egeberg, der alt er samlet i en tykk, tung bok. Jeg tenkte ett av de tre bindene var lettere å ha med meg på bryllupsreise til Krim.

Og det var det, og det hadde jeg, men oversettelsen var så ufullstendig at den egentlig forvirret meg når jeg brukte den som støtte. Mer og mer ble det til at jeg leste kapittelet først på russisk, så på norsk. Herfra har jeg veldig gode minner fra lesningen, på balkongen til Olias leilighet i Kiev, i sommersol og med god te eller til og med vin noen ganger. Da er det stas. Det samme i den uforglemmelige sommerleiligheten vi hadde i Alusjta på Krim, der jeg vanligvis fant litt tid til å lese om morgenen før Olia stod opp, eller mens hun laget frokost.

Vel hjemme i Norge i midten av august var jeg selvfølgelig langt på etterskudd, selv med de fire delene jeg skulle lese på fire måneder. Og i august skulle jeg lese dobbelt opp, to kapitler hver dag. Jeg bestemte meg også for å forlate den lette lesemåten med en bok i hver hånd, nå skulle jeg lese originalen, skrive ned gloser, og lære dem. Jeg skulle mer og mer fjerne meg fra å bruke den norske.

Med dette gikk det selvfølgelig mye langsommere å lese, men ordlæringen gikk desto bedre. Det er slik man må lese, om man virkelig har til hensikt å lære seg språket. Og slik leste jeg ut boken innen den tiden jeg hadde planlagt. Jeg har ikke fått slått opp alle ordene jeg ikke kunne ennå, langt derifra, og jeg har langt derifra lært alle ordene jeg har skrevet opp. Men boken er lest, og den har selvfølgelig ikke tapt seg i kvalitet fra første gang jeg leste den. De samme stedene gledet meg like mye som første gang, og jeg fant mange nye steder jeg hadde glemt, eller første gang ikke lagt merke til.Jeg har mange tanker om verket og om Tolstojs måte å skrive på, og det er disse jeg skal skrive om noen onsdager fremover, som jeg nevnte det i innledningen.

Neste roman – som jeg tar med meg til Kiev fredag – er for øvrig Krig og fred. Rett til det beste, er et godt motto å leve etter.

(Et lite PS – neste roman ble ikke Krig og fred, men Idioten, av Fjodor Dostojevskij).

Faidon, en dialog av Platon

Det er ikke mange personer så mange er villige til å uttale seg om, men så få har lest, som Platon (427 – 347 f. kr). De fleste noenlunde utdannede mennesker er i stand til å si at han er opphavet til idélæren, og noen kan sikkert også komme opp med hulelignelsen for å forklare den, men få av dem har lest om idelæren direkte, og må i stedet gjenfortelle hva de har hørt av andre. Med mange filosofer er dette nokså forståelig, om man ikke er spesielt intetressert (som man selvfølgelig – i parentes bemerket – bør være), men akkurat med Platon er det ingen grunn til ikke å oppsøke hovedkilden. Dialogene hans er ikke bare filosofiske, men også litterære mesterverk. Denne posten kan bli enda en kilde som gjør at folk bare leser om dialogene i stedet for å lese dem. I så fall vil den ikke ha nådd sitt mål. Den er skrevet for at Platon skal bli mer lest, og ikke bare mer omtalt.

Jeg velger da dialogen Faidon, som jeg nettopp leste nå igjennom på ny. Den går over cirka 100 sider innkludert forord, kommentarer og fotnoter i utgaven jeg leste nå fra Vidarforlaget. Dette lille forlaget gav ut Platons samlede dialoger i ni bind i 2001. Det er første gang dialogene er utgitt samlet på norsk, et sikkert tegn på at vi ikke nettopp er noen kulturnasjon. Men Vidarforlaget skal ha stor takk for anstrengelsen sin, og man burde egentlig kjøpe samleverket i sympati og takknemlighet. Om man ikke vil bruke toogethalvt tusen på takknemlighet, kan man låne bøkene på et bibliotek. Oversettelsen av Faidon er er gjort av Egil Kraggerud. Jeg har også en engelsk utgave (Phaedo)  jeg kjøpte i forbindelse med hovedfaget mitt. Den er utgitt på Cambridige university press, oversatt av R. Hackforth, og en del mer ambisiøs i kommentarer og noteapparat. Jeg vil påpeke at i motsetning til andre klassiske verk er ikke noteapparatet og kommentarene nødvendige, de fleste dialogene kan leses enkelt og greit rett frem som de står og er oversatt.

Faidon er dialogen der Sokrates sitter i fengselscellen sin og snakker med vennene som har besøkt ham, før han drikker giftbegeret og dør. Den handler om hvordan vennene frykter døden og gråter over at Sokrates må dø, mens Sokrates selv har et fullt forsonet forhold til døden og til livet, og beroliger dem. Sentralt her er hvordan Sokrates tror på sjelens udødelighet, og egentlig forklarer troen rasjonelt her i dialogen, et studium i seg selv, det der, hvordan det er mulig. Om man selv ikke tror så fullt og fast verken på sjelen og udødeligheten, og kanskje selv skulle vært til stede for å bli overbevist av Sokrates’ argumentasjon, kan man godt lese dialogen som at man ikke frykter døden, når man har levd et godt liv i overensstemmelse med ens egne verdier og hva man står for. Dialogen gir en utmerket fremstilling av hvordan Sokrates, Platon og grekerne så på livet og døden, og på hvordan alle ting henger sammen i verden.

Det var det enkle referatet. Men Platons ambisjoner med den strekker seg mye høyere enn bare å argumenere for sjelens udødelighet. For å gjøre det, trengte han ikke å tenke ut dialogen og settingen, han kunne bare fremme argumentene, skrive dem ned, rett og slett, og med det gjort det mye lettere for seg selv. Jeg skal nå vise hvordan denne dialogen utmerker seg som litteratur, som filosofi og til og med som religion.

Dialogen som litteratur

Da Platon skriver denne dialogen en gang på 300-tallet f. Kr.,  så består verdenslitteraturens største prestasjoner av de greske eposene (Iliaden og Odysseen) og det greske teater, da særlig de greske tragediene til Sofokles, Evripides og Aiskulos. Platons dialoger går inn i begge disse tradisjonene, og sprenger rammene for dem, i tillegg til at han bruker teknikker og virkemidler som egentlig ikke ble tatt i bruk igjen før med modernismen på 1900-tallet. Jeg skal vise hvordan han gjør det alt sammen i Faidon.

Illiaden handler om slaget om Troja, eller den trojanske krig, der både mennesker og guder deltar, etter at prins Paris av Troja, har kidnappet den skjønne Helena av Sparta, og ført henne med seg. Odysseen handler om en av heltenes – Odyssevs – reise hjem igjen. I løpet av reisen møter Odyssevs på en rekke problemer og hindringer, før han endelig kommer hjem og kan avsløre seg for sin Penelope, slik at de kan gjenopprette sitt familieliv og leve lykkelig igjen. Denne litterære reisen er speilet, brukt og vridd og vendt på i en rekke senere verk. Det at den litterære hovedpersonen skal bevege seg fra et sted til et annet er hovedsaken i Vergils Aeniden (selvsagt), Dantes Divina commedia og James Joyce Ulysses, for å nevne tre verk med omlag tusen års mellomrom. Platons dialoger handler også om en reise. I Faidon i et mye mer konsentrert format, selvfølgelig, siden omfanget av verket er mye mindre enn de andre nevnte, men i dialogene samlet sett kan man godt snakke om en Sokratisk reise som kan måle seg med Odyssevs’. Forskjellen er at Sokrates’ reise foregår på det indre plan, han reiser i sinnet. For dialogene samlet sett er de tilsvarende monstrene og hindringene Sokrates møter, som Odyssevs, de forskjellige samtalepartnerene som kommer til ham. Og det gjelder særlig de sofistiske samtalepartnerne, som ikke anerkjenner Sokrates’ søken etter sannhet, men heller vil bruke språkets mangler og tvetydigheter til å rive ned mening, skape forvirring og vinne diskusjoner. I Faidon har denne reisen endt med at Sokrates sitter i cellen sin og skal dø. Jeg vil for eksempel kunne lese den berømte scenen der Sokrates sitter og gnir benet sitt i starten av dialogen, også som at han er sliten av å gå, reisen nærmer seg slutten. Det er selvfølgelig også at han gnir kroppen som skal skille seg fra sjelen, kroppen verker, men sjelen er smertefri. Mot slutten mener jeg det vanskelig kan leses annerledes, enn at Sokrates går i ring på cellen sin for å bringe reisen til sin slutt. Gjennom hele livet sitt har han bare oppholdt seg i Athen, stort sett på torget, og gått i ring der. Nå har ringen blitt enda mindre, men han går fortsatt, og reisen nærmer seg slutten. Denne sinnets reise er både viktigere og mer imponerende enn Odyssevs reise over havet.

En av definisjonene på en tragedie er at helten skal dø til slutt. Det passer godt til de Shakespearske tragedier, og det passer godt til dialogene lest som tragedie. Helten er Sokrates er helten, og Sokrates dør. Aristoteles legger til at virkningen blir størst når den tragiske helt blir offer for tragedien uforskyldt, at man selv er skyld i ulykken gir ingen ordentlig tragedie. Det passer også godt for Sokrates, han er som dialogene er lagt opp, uskyldig i anklagene som dømmer ham til døden. Platon viser vel snarere at det er dem som dømmer ham som begår forbrytelsen Sokrates blir dømt for. Det er disse som forderver ungdommen, Sokrates gjør det stikk motsatte og bidrar heller til å opplyse dem og utvikle dem.  Sokrates er en ypperlig tragisk helt innen denne definisjonen. Men den skiller seg helt ut med at døden her blir fremstilt som en lykklig slutt! Sokrates ler en eneste gang i samtlige av Platons dialoger om ham, og det er når Kriton mot slutten av Faidon spør Sokrates om hvordan de skal begrave ham:

– Slik som dere vil, svarte han, så sant dere får tak i meg da, og jeg ikke unnslipper dere. Og dermed lo han stille, kikket bort på oss og sa (…)

Sokrates er en tragisk helt som ler mot slutten av sitt liv, i det han møter døden. Det er en kraftig understreking av at døden ikke er noe å frykte, for dem som har levd et godt og riktig liv. Det som får de sanne greske, tragedieheltene til å gråte så fryktelig i møte med sin skjebne, er jo kanskje nettopp det at de har forsøkt å sette seg opp mot gudene og det liv som er forventet av dem? De har handlet galt, og ser de har handlet galt, og at det nå er uopprettelig. Sokrates har ikke noe uopprettelig han skulle hatt ugjort. Han har levd det liv han skulle,  har nådd slutten for reisen, og kan møte døden i fred og ro.

Alle som kan litt litteraturhistorie vet at overgangen fra realismen og naturalismen til den nye modernismen fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet, også var en overgang fra forsøket på å skrive objektivt, til et forsøk på å skrive så subjektivt som mulig. Mange av de tidlige modernistene, vi nordmenn kan bare ta Hamsun som et typisk eksempel, diktet opp karakterer også til å fortelle historier, og la det opp slik at man aldri kunne være helt sikre på om disse fortalte helt ærlig, eller husket helt riktig. Selve dialogformen gjør denne oppnåelsen helt selvsagt. Særlig når dialogen er utformet som den er i Faidon. Jeg kan ta en annen liten digresjon, som ivrig teaterleser og smått aktiv dramatiker, er jeg alltid imponert når jeg leser stykker av Shakespeare, det er så få sceneanvisninger der. I Platon er det ingen sceneanvisninger i det hele tatt. Det er ingenting utenom samtalen mellom de som deltar i den, det finnes ikke en eneste forfatterkommentar eller inngripen, dialogen er alt. Og beskrivelsen av Sokrates som sitter og gnir foten sin etter lenken, og senere drikker giftbegeret og går rundt i cellen for at giften skal virke, den blir gitt av en av deltakerne i dialogen. Rammen av dialogen er nemlig at en av deltakerne i Sokrates’ siste øyeblikk, Faidon, møter Echekrates på landeveien. Echekrates som er fra Fleibus, spør Faidon om han kjenner noe til dette dødsfallet til Sokrates, for det er ingen fra Fleibus som vet det ordentlig. Og så må Faidon til å fortelle. Dermed blir hele beretningen bare hukommelsen til en enkelt person, og man får tilleggsspørsmålet hvor mye er det egentlig han husker, og hvor mye er det han vet, og hva er det nettopp han vil legge vekt på? Og hvorfor velger Platon nettopp Faidon til å fortelle historien, og hvorfor nettopp til Echekrates? Siden dialogen er så tett knyttet opp til virkelige og sikre hendelser, blir disse spørsmålene bare ytterligere interessante for dem som virkelig er interessert.  

Språket i dialogene er på ett plan meget enkelt. Det ser ut som helt naturlig dagligspråk, teaterverdenen får ikke til noe lignende før med Ibsen og Tsjekhov noen tusen år senere. Men om man ønsker å lete, finner man også ting som er fristende å tolke symbolsk, slik som den markante detaljen om hvordan Sokrates ligger og gnir beinet i begynnelsen, siden reiser seg opp i sittende stilling med beina på gulvet, og sitter slik resten av samtalen. Dialogen er også full av helt enkle spørsmål og svar, replikker som «ja, absolutt», «jo, etter min mening i alle fall», og «jo, helt og holdent, vil jeg tro» er den full av. Og plutselig i Faidons lange utgreining om hva som skjedde og hva Sokrates sa, så blander plutselig tilhøreren Echekartes seg inn, og tilkjennegir sin følelse til det som blir sagt. Kontrasten mellom det enkle, hverdagslige språket til de to samtalepartnerene og den greie dagligdagse tilnærmingen til emnet, og de enorme dimensjonene ved Sokrates død og hva som egentlig hendte her, og også de enorme filosofiske utlegningene Sokartes kommer med, og rekkevidden av dem, kan fint få plass i både moderne og postmoderne sammenblanding av høy og lav, for dem som er interessert i slikt.

Dialogen som filosofi

Nå skal jeg ikke utrope meg som noen stor Platonkjenner. Jeg leser riktignok dialogene hans, men jeg leser ikke forskningen, og de dypere problemene med Platon og diskusjonene om ham, kjenner jeg ikke til. Men jeg kan nå uttale meg litt hverdagslig, om hva jeg finner i Faidon, og hva jeg oppfatter det betyr i filosofien hans og i filosofihistorien.

Hva jeg finner viktigst, er som jeg har sagt tidligere hvordan et rolig og harmonisk menneske kan gå døden rolig i møte. Platon deler som alle de gamle grekerne mennesket opp i kropp og sjel, der kroppen tar seg av det sanselige, og sjelen det åndelige. For filosofen Platon er det gjennom Sokrates opplagt viktigst at det er sjelen som blir tilfredsstilt. Det blir den gjennom å søke viten og sannhet, bli kjent med seg selv, og vite hvem man er og hvilken funksjon man har i livet. Dette er vanskelige spørsmål som nok kan gi noen og enhver følelsen av ikke å lykkes, og man velger i stedet å hengi seg til sanselige nytelser, eller å sørge for kroppens velvære, i stedet for sjelens. Sokrates ro i forhold til tilhørernes fortvilelse viser belønningen når man satser på sjelen fullt og helt. Det er dette som er kjernen i Sokrates’ berømte «Kjenn deg selv». Man finner det her i denne dialogen.

Dialogen introduserer også idelæren. Her skal man kanskje ha et ganske klart hode for å få med seg hva som foregår. Det enkle språket til Platon kan forlede én til å tro at man ikke trenge skjerpe seg for å henge med, og man har kanskje selv lyst å bare henge seg på tilhørernes «Jo, selvsagt» og «ja, sånn må det være», når Sokrates bedriver sin berømte kunnskapssøken, og stiller sine spørsmål. Først introduseres læren litt forsiktig, med at Sokrates spør om det ikke er sant som dikteren sier, at man ingenting ser og ingenting hører, av tingene som de egentlig er (65b er referansen), og videre «er det ikke i tenkingen, mer enn i noe annet, at noen av de værende ting blir åpenbare for den?».  Vanskeligere blir det når Sokrates siden sier at noe er vakkert fordi «det har del i skjønnheten» (100c), og at noen er større og mindre enn andre, på grunn av storhet og litenhet (fra 101). Det er fint å lese dette her, for å få en innføring i hva Platon selv sier om ideene sine, og hvordan han selv introduserer dem. Det er for øvrig verdt å merke seg at han introduserer dem som ledd i et helt annet argument, og som en selvsagt ting alle tilhørerne umiddelbart er enig i. Som sagt, jeg skulle gjerne vært til stede selv, og sagt til Sokrates at jeg ikke helt skjønte hva han mente. Det er fristende å gi seg hen og svare ja på spørsmålet om at skjønne ting er skjønne fordi de tar del i skjønnheten, men konsekvensen av dette «ja» fører med seg en del ting som man ikke like lett kan svare «ja» på.

Til slutt tar dialogen opp ytterligere litt om forholdet mellom kropp og sjel, og forsøker som sagt intet mindre enn å bevise sjelens udødelighet gjennom argument. Argumentene er blendende, men Sokrates er ingen sofist, blendende argumenter er ikke hans mål. Det er en serie argumenter, 4 stykker, der Platon legger mest vekt på det siste finaleargumentet, før dette har vi intet mindre enn en kunstpause «Sokrates gjorde en lang pause og tenkte over noe for seg selv» (95e). Argumentet tar utgangspunkt i idélæren, og tror man på den, blir det vanskelig å gjendrive argumentet. Men så var det dette med hvor sannsynlig idélæren egentlig er, da. Uansett er det interessant lesning.

For øvrig finner man annet snadder som vil overraske en som ikke er så altfor vel bevandret i antikken og dens visdom, som at Sokrates uten videre sier at jorden er  rund og henger i luften, og at alle uten videre går med på det. Dette var kjent kunnskap i det opplyste Athen. Selve måten argumentasjonen blir ført på, og Sokrates’ nitidige prøving av all kunnskap, er også lærerik lesning den dag i dag. Hva er det for eksempel med årask og virkning? Hvordan kan man vite sikkert at en virkning har en bestemt årsak, at det er nettopp denne, om det virker aldri så sannsynlig? Det filosofiske ambisjonsnivået i dialogene lider ikke under noen begresning, kan man si. 

Dialogen som religion

Platon er en filosof, og hans dialoger er filosofi, men de har vel så mange trekk til felles med religiøse tekster, som med filosofiske.

Sokrates kan sammenlignes med religiøse tenkere som Kung fu tse, Buddha og Jesus. Ingen av dem er kjent for noe de selv har skrevet, for alle var det disiplene og etterfølgerne som skrev ned historien om tenkningen deres og om livene. Slik kommer de opp i en slags sfære av ufeilbarlighet, som vel er vanskelig å oppnå når man selv skal skrive hva man tenker. Etterfølgerne bryr seg heller ikke om å beskrive feilene, og gjør de det, går disse tekstene tapt, eller blir oversett.

Sokrates er den første martyr. Hans død har alle kjennetegn på den kristne martyrdøden. Å ende livet med å drikke giftbegeret for forbrytelser han ikke har begått, det er den perfekte avslutning for et perfekt liv. Likheten med Jesus Kristus er mer enn slående.