Mordet på Boris Nemtsov

Det er ubehagelig, mystisk og skremmende. I går kveld, en fredag, blir den kjente opposisjonspolitikeren og Putin-kritikeren, Boris Nemtsov, skutt, midt i sentrum av Moskva, like ved Vassilij-katedralen. Det var ikke dette vi trengte nå. Det vil ikke følge noe godt med det. Kanskje er det et symptom på at det allerede er for sent. Drømmen og håpet om et godt Russland fikk en påminnelse om at det er langt, langt frem. Om vi med et godt Russland mener et fungerende demokratisk, rettssikkert og åpent samfunn, så vil vi kanskje aldri nå dit. Russland er ikke som oss, og det er ikke sikkert det noen gang vil bli det.

Spekulasjonene gikk raskt med en gang drapet ble kjent, minutter etter det skjedde. På vestlig side var det et eller annet med Putin, med regimet, de hadde kvittet seg med en brysom kritiker, slik Russland har lange tradisjoner med. På russisk side var denne teorien helt utelukket, det er ingen antydning til at russiske myndigheter kan ha hatt en rolle i dette, verken i russiske offisielle eller sosiale medier. Alle andre teorier er imidlertid velkomne. Noen av dem er riktig fargerike, som at mordet er begått av ekstreme islamister, som følge av at Nemtsov har uttalt seg positivt om Charlie Hebdo.

Foreløpig ser det ikke ut til å være dekning for å si så mye mer enn at dette drapet aldri vil bli oppklart. Vi vil aldri få vite hvem som gjorde det, og på ordre fra hvem. Og skulle det mot formodning dukke opp noen skyldige som kan bli dømt for mordet, så vil vi neppe kunne være sikre på at det virkelig var dem som har ansvaret. Russland har også lange tradisjoner for å finne passende syndebukker for alvorlige forbrytelser. Det ble perfeksjonert i Sovjettiden.

Jeg tenkte da jeg fikk høre om mordet at jeg hadde tatt feil i en stor sak. Jeg hadde lest en kommentar i en norsk avis, der det stod om den russiske opposisjonen, og som vanlig ble det beskrevet som om denne ville ha en sjanse, «når folk bare forstod hvilke problemer Putins politikk fører til for dem». Jeg synes dette er helt merkelig skrevet, regimet har jo ingenting å frykte, opposisjonen er helt ubetydelig. Putin står fjellstøtt. Uansett hvor mye han irriterer den vestlige verden. Eller nettopp på grunn av det.

Så dreper de en av kritikerne. Det vil si, vi vet ikke ennå hvem som stod bak drapene, men – som jeg tenkte -, det er noen som har fryktet Nemtsov såpass, at de har sett seg mer tjent med å ha ham død, enn levende. Tross all kritikken og spekulasjonene som nødvendigvis vil komme. Jeg tenkte det viste at makten i Russland kanskje har fryktet posisjonen sin mer enn jeg har trodd. At Putin ikke har stått så fjellstøtt, ikke hatt sånn kontroll. At han har vært redd demonstrasjonene på søndag, redd avsløringene Nemtsov planlegger å komme med når det gjelder russisk innblanding i Ukraina, at Nemtsov og hans like ikke har vært så ubetydelige som russiske statsmedier liker å gi inntrykk av, og derfor har noen bestemt seg for å kvitte seg med ham. Det er den første forklaringen som springer i hodet, også hos meg.

Men det er en del ting som ikke går opp i regnskapet. Og dette er ikke et spørsmål om å være for eller mot Russland, det er ingen som helst tvil om at dette drapet er sterkt negativt for landet, at det er umulig å bagatellisere det, og man kommer heller ikke bort fra at drapet er et resultat av den politiske situasjonen og forholdene i landet. Det er et symptom på at noe er alvorlig galt. Det betyr ikke at det her er regimet som har kvittet seg med en brysom rival.

Jeg skal skrive mer om hvem Nemtsov var i morgendagens post. Opprinnelig tenkte jeg å ta det med her, for å forklare hvorfor et drap med ordre fra Kreml på ham, vil skurre litt. Men det er litt for mye stoff å ta med. Nemtsov hadde gått under min radar. Det er Navalnyj jeg følger med på, og den rabiate kritikken fra russiske statsborgere i eksil, Kasparov og Khodorovskij, og slike. De som sant å si henvender seg mer til oss i Vesten, enn til russerne, når de snakker om Russland. Navalnyj er den troverdige, han er den største av opposisjonspolitikerne, og han har store problemer og lav oppslutning. Det er kommunistene og nasjonalistene som synes på meningsmålingene. Partiet til Nemtsov har noe sånt som en halv prosents oppslutning, eller mindre. Så kan man tenke hva slags partier i Norge som har en halv prosents oppslutning i Norge, og hva slags politisk betydning de har. Den er lik null.

Det virker da merkelig at Putin skal ha gi noen ordre om å drepe Nemtsov. Det henger ikke på greip. Nemtsov var ingen trussel, ikke nå, han hadde sin tid på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, siden har han vært marginal. Han var uttalt kritisk til russisk politikk i Ukraina, en av få som gikk i mot annekteringen av Krim, og han støttet Maidan og Maidan-bevegelsen i Ukraina. Men han var ikke i nærheten av å samle støtte for sitt syn blant russere flest. Slike trenger man ikke drepe for å holde kontrollen på.

Kanskje var meningen å skremme andre potensielle opposisjonelle å gå inn i rollen Nemtsov har hatt? Det var en tanke jeg selv tenkte, i timene etter drapet, at nå skal man vise hvordan det går med de som prøver å organisere protestmarsjer, særlig mot politikken i Ukraina. Det er den eneste rimelige forklaringen, hvis Kremlin virkelig er involvert, og man ikke henger seg til antagelser om at Nemtsov visste noe ingen andre vet om russiske operasjoner i Ukraina, og kunne avsløre noe virkelig farlig for regimet om disse.

Det er mulig, og ingen kan vite, men det er ikke sannsynlig. Kostnadene ved drapet er rett og slett høyere enn gevinsten, sett fra Putins og Kremlins synspunkt.

*

Dessverre rakk jeg ikke å skrive ferdig posten ved første forsøk. Dette er skrevet mandag formiddag, 2. mars. Kommentarene til Erland og Karsten Harold er skrevet til det som står over. Jeg hadde noen flere argument som underbygger konklusjonen om at det er mulig, men usannsynlig, at Kremlin står bak drapene. Denne teorien vil jeg si har blitt forsterket fra bloggposten ble påbegynt, til jeg fullfører den nå.

Det første er reaksjonene. Noen brushoder, som Garri Kasparov, peker direkte på Kreml og sier dette er deres bestillingsverk. Utenom ham har reaksjonene vært reserverte, også fra folk som pleier å gå sterkt ut, som USAs tidligere ambassdør, McFaul, og Putin-kritikeren og tidligere businessmann, Khodorkovskij. Begge tok ut avstand til Nemtsov, og understreket at «de ikke alltid var enige med ham», og særlig McFaul ville ikke spekulere i hvem som står bak drapet. I den grad McFaul spekulerer, så mener han det er den stemningen Putin har bygget opp, som har skylden. «Hvis du bygger opp under hat, vil folk gjøre hatefulle ting», skrev han på Twitter. Noe lignende sa han på BBC world service. Det legger opp til noe av det samme som Erland skriver i kommentaren sin, om enn kanskje nasjonalisme er et riktigere uttrykk enn fascisme.

Shaun Walker skriver noe av det samme i sin analyse i The Guardian. Det er ikke sannsynlig at Kremlin beordret drapet, til det var Nemtsov for marginal og ubetydelig. Men stemningen som Kremlin har bygget opp siden krisen i Ukraina begynte, har endret Russland i en negativ og farlig retning, der de som ikke slutter opp under det nasjonalistiske prosjektet, er forrædere og farlige. Noen har kanskje ment de gjorde Russland en tjeneste ved å ta livet av Nemtsov, en person som gjorde sitt beste for å undergrave dette prosjektet. Aktivisten Ksenia Sobtsjak skriver at «dette er vel så skummelt, som om Kremlin hadde gitt ordren» (sitatet er fra artikkelen til Walker, lenket til over). Hvis Kremlin har gitt ordren, så er det en viss orden og kontroll. Om noen andre har sørget for drapet, så er det et tegn på at regimet har mistet kontrollen.

Derfor er det også viktig å sørge for fred i Ukraina, å få satt den konflikten på en eller annen måte, men det er en annen diskusjon som sikkert provoserer mange.

Shaun Walker har også – i likhet med flere – uttalt at forvirringen hos den indre kretsen hos Putin virker oppriktig, når de forholder seg til dette mordet. Uansett hvem som står bak, så er det pinlig for dem. Det er statsmaktens oppgave å beskytte egne borgere, da lar man ikke folk bli drept på åpen gate like ved maktens sentrum. Putin har jo også bygget opp sin popularitet på orden og kontroll, i motsetning til kaoset som rådet under Jeltsin på 90-tallet. Det er ikke mange spor av russisk nasjonalisme i hans første regjeringsår, og slett ikke før han kom til makten. Putin er mer en pragmatiker, enn en nasjonalist. Han har ry på seg for å ha fått slutt på mafia-veldet og lovløsheten som eksisterte da han overtok presidentmakten, med drapet på Nemtsov kan vi være på vei dit igjen. Regimet er klar over at dette kan gi dem store vanskeligheter.

Til sist litt om at drapet ble utført på et av de mest beskyttede og overvåkede stedene i verden, broen over Moskva-elven, på vei mot Vassilij-katedralen, den røde plass og Kreml. Det er helt usannsynlig at noe kriminelt skal ha hendt her, uten at regimet enten står bak det eller har tillatt det, blir det hevdet. Men det blir vanligvis hevdet av folk uten innsidekunnskap. Sovjetunionen var jo også så beskyttet og overvåket, ble det hevdet, men man hører i dag utrolige historier om hvordan det meste var en bløff, og at Moskva heller ikke den gang hadde den totale kontrollen de likte å gi inntrykk av. Vi har også en historie fra helt nylig, hvordan en vanlig mann klarte å ta seg inn i det hvite hus, et annet sted som skulle være svært overvåket og beskyttet.

Det er lagt ut film fra et av overvåkningskameraene som filmet hendelsen. Det er ganske utrolig å se på, og gir flere spørsmål enn svar. Jeg merket selv hvor vanskelig det var å skrive, selv den korte beskrivelsen på slutten av gårsdagens post, om hvordan Nemtsov hadde gått på gaten, en bil hadde stoppet, og så hadde noen skutt ham. Hvor mange skudd, hvor de hadde truffet, og om det ble skutt fra bilen eller fra fortauet, det ble med en gang tvil, når man sjekket flere kilder. På filmen fra overvåkningskameraet går Nemtsov og hans ukrainske følge angivelig (det er helt umulig å se hvem det er, det er svært lang avsand) nedover gaten. Det kommer en bil som måker snø og dekker dem. Det er flere biler som stopper, folk går ut og inn. Ellers kjører mange biler i flere felt i begge retninger langs den brede gaten. På et eller annet tidspunkt faller skuddene, det går ikke an å se, siden snøbilen står foran. Folk kommer til, og går fra. Etter ti minutter kommer politiet. Snøbilen står foran hele tiden. Det er ikke noe særlig med snø der.

Mysteriet hører mer hjemme i en krimfortelling, enn i virkeligheten. Men i motsetning til krimen, så tror jeg ikke denne forbrytelsen blir oppklart. Jeg er ikke så sikker nå, som jeg var da jeg begynte å skrive posten. For det er vanskelig for det nåværende regimet og det imaget de vil ha, at det kan skje et slikt mord i hjertet av Moskva, uten at de klarer å oppklare det. Men et regime som ikke tåler kritikk av seg selv, kan heller ikke tåle en full etterforskning av en forbrytelse som dette. Den som står bak handlingen sitter antagelig ganske trygt.

Det samme kan man dessverre ikke si om Russland. Drapet er et symptom på at noe er alvorlig galt. Og i den grad vi i resten av verden kan gjøre noe med det, burde vi prøve å bedre det, heller enn å forsterke det.

Advertisements

En varslet økonomisk katastrofe

I forrige post gratulerte jeg min kones søster med dagen. Min kjære kone. Olia, er fra Kiev, ukrainer, søsteren bor der ennå. Det er tøffe tider. Valutaen faller, det er latterlig så mye den faller, for lengst er Ukraina blitt Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt, de tjener halvparten så mye som nest siste på listen, Moldova. Med 89 euro i måneden er det ikke engang en tidel av hva de tjener i Hellas (1004 euro), landet der Syriza nettopp gjorde et brakvalg på løfter om å gi grekerne «verdigheten tilbake».

Rett etter at jeg skrev den posten steg valutaen tilsynelatende 10-20 % mot dollar og euro. Det kunne se ut som bunnen var nådd, og hryvnaen spratt opp igjen. Den gang ei. Det var ukrainske styresmakter som gjorde det forbudt å handle med dollar, det var tiltak for å hindre valutafallet, man nektet bare å veksle. Det endrer ikke realitetene. På det svarte markedet ble hryvna mot dollar omsatt på kurser 20-30 % verre enn de offisielle (40 hryvna mot 1 dollar, mot siste offisielle kurs 30 hryvna, før Maidan lå den på 8-10, det er ikke noe mindre enn en katastrofe).

Norske medier skriver ikke om dette. De skriver om økonomien i Russland, at den skal gå så dårlig, på grunn av lav oljepris og sanksjoner. Russlands utenlandsreserver er nede i $ 364 milliarder, eller noe slikt, det skal være skummelt, for de pleide jo ha $ 400 milliarder. Mine damer og herrer, Ukraina har nå $ 6,4 milliarder. Det er ingenting for en stat med over 40 millioner innbyggere. Ukraina er helt desperat etter å få lånet fra IMF. Det er på $ 17,5 milliarder. Nok til å holde Ukraina gående ett år, kanskje.

Den vestlige verden er rett og slett ikke på høyde med situasjonen. Hos oss går ennå diskusjonen hvorvidt vi skal hjelpe Ukraina med våpen. USA og England har allerede vedtatt å sende soldater til å trene ukrainske. Polen vurderer å gjøre det samme. Kommentatorer lufter ennå muligheten for at det skal komme kupp, demonstrasjoner eller på andre måter regimeendringer i Russland, nå russerne får føle «vanskelighetene Putin har brakt dem i».

Foreløpig har disse vanskelighetene ført til at 86 % av den russiske befolkningen støtter Putin. Det er opp et prosentpoeng fra forrige måned. Det russiske folket slutter opp om sin leder og hans politikk, mens de får et mer fiendtlig forhold til oss i vesten, og det vi driver med. De er rett og slett ikke enige i at det er Putin som har brakt dem opp i vanskeligheter, de mener det er vi som har gjort det. Det sier vel litt om oss at vi er helt ute av stand til å gå med på at dette har andre årsaker enn at russerne er ført bak lyset av ensidige russiske medier. At russere utenfor Russland er enige med russere i Russland endrer ikke på dette, enda disse russerne også har full tilgang på alle våre vestlige medier.

Politikken vi fører leder ikke til de resultatene vi ønsker å oppnå. Tvert i mot. Det russiske regimet til Putin, som vi ønsker å svekke og helst kvitte oss med, står sterkere. Det ukrainske regimet, som vi ønsker å styrke og bringe tettere til oss, står uhyggelig svakt. Det er ikke i Russland, men i Ukraina forholdene ligger til rette for et regimeskift. Sjansene er fraværende for at det vil gå i demokratisk retning.

Dette har vært varslet siden demonstrasjonene startet på Maidan for et drøyt år siden. Ukraina har ikke råd til det. De har ikke penger. Situasjonen var akutt den gang, og er verre nå, mye verre nå. Politikerne i Ukraina er ikke i nærheten av å ta tak i problemene landet har. Politikerne i EU og NATO-landene er ikke i nærheten av å tvinge gjennom det som er tvingende nødvendig. Diskusjonen foregår på et helt annet plan, det er bare «kampen mot Russland», mer våpen, mer krig.

President Porosjenko og regjeringen Jatseniuk liker å snakke om «styrking av militæret», «sterkere grensekontroller», «hard linje mot separatistene og pro russiske terrorister». De snakker fint lite om de høyst reelle problemene Ukraina ellers har, og om de snakker lite, gjør de enda mindre.

De siste dagers valutastup har gjort at Ukraina for lengst har forlatt Europa som fornuftig økonomisk sammenligningsgrunnlag. Minstelønnen er nå på høyde med Bangladesh. Hadde Ukraina ligget i Afrika, ville det tilhørt den fattigste tredjedelen. Dette er lek med tall. Men det er også høyst reell virkelighet.

Den ukrainske hryvnaen faller uten bunn. For hver dag er den mindre verd. Folk har begynt å hamstre. Jeg så bilder av Arsjan i dag, forretningen der Olias familie pleier å handle, det var skrekkelig å se de tomme hyllene, og folket som rasker med seg det som er igjen. Det gjelder å kjøpe nå. I morgen får man mindre for pengene. Det er rapporter om handelsrestriksjoner, man kan ikke lenger kjøpe hva man vil, men jeg har ikke klart å finne denne opplysningen hos en helt pålitelig kilde.

Pengemangelen er desperat, og tragisk. På nettet ligger det annonser hvor unge friske folk, i 20-årene, tilbyr seg å donere bort en nyre. De trenger pengene, mer enn nyren.

Og Jatseniuk, slangen, statsministeren, dolket sine egne i ryggen. Det et ganske ufattelig at USA kan støtte en sånn fyr, og at Norge gjør det samme. Han har jo vekslet mellom ulike koalisjoner og allianser gjennom hele sin politiske karriere, selv i ukrainsk standard verre enn andre. I 2010, eller deromkring, kaller han Timosjenko og Janukovitsj to sider av samme dritten, eller noe tilsvarende, Timosjenko som senere ble partilederen hans. Etter at Timosjenko ikke vant presidentvalget i fjor mai, brøt han ut og dannet sitt eget parti. Dette partiet vant parlamentsvalget i høst, så vidt det var, noen desimaler i prosentpoeng foran blokken til Porosjenko. Dermed kunne Jatseniuk beholde statsministertittelen han hadde fått etter Maidan. En god del av regjeringsmedlemmene hans er skiftet ut, og blir det ennå. Selv blir han altså sittende.

Om avgjørelsen å stenge bankmarkedet for veksling av valuta skriver Jatseniuk at han fant dette ut på internettet. Noen burde fortelle ham at sentralbanksjefen er på lag med ham. Jatseniuk kan ikke bare la andre ta upopulære og tvungne avgjørelser og gjennomføringer, mens han snakker tøft og kompromissløst. Det er også med på å rive den ukrainske statsmakten fra hverandre.

Helt fra starten av har det vært klart at Ukraina ikke har hatt råd til eventyret det har gitt seg ut på. Nå begynner konsekvensene å bli så åpenbare at det er ikke lenger mulig å ignorere dem. Vi i Vesten kan selvfølgelig se en annen vei når ting ikke går som vi hadde tenkt, det har vi lang erfaring med. Folket i Ukraina, derimot, må leve i denne elendigheten som er stelt i stand for dem. De er pent nødt til å innse realitetene. Det er meget mulig de ikke vil finne seg i dem.

Om dette er å si at noen allerede har begynt å protestere. Utenfor sentralbanken, i går kveld. De ble møtt av opprørspoliti som gikk hardhendt frem, godt dokumentert på YouTube og andre steder på nettet. Det er Deja vu all over again, som de sier på engelsk. Politi som er bøllete mot demonstranter har vi sett før i sentrum av Kiev. Det pleier ikke ende bra.

Mens jeg skriver dette kommer meldinger om at opposisjonspolitikeren Boris Nemstov er skutt og drept i Moskva, like ved Kreml. En bil stopper opp der han går, en eller flere menn kommer ut, og skyter ham fire skudd i brystet. Senere kommer meldinger om at det var flere skudd, og ikke bare i brystet. Timer tidligere hadde han oppfordret folk til å komme og delta i protestmarsjene søndag.

Tanjas bursdag

Gratulerer med dagen. I dag fyller søsteren til Olia året. Det var ingen hyggelig bursdag i fjor, og det er verre i år. Denne dagen falt den ukrainske valutaen nye 16 %, eller så, mot dollar, etter allerede å ha falt tosifret fra de katastrofale verdiene jeg tidligere har skrevet om. Nå står hryvna i 23,5 mot norske kroner. Inflasjonen er voldsom, og økonomien krymper. Det er tøffe tider, og utsiktene er at det skal bli verre, heller enn at det skal bli bedre.

Mens jeg var på jobb i dag så ringte Olia til søsteren sin, Tanja. Hun kunne fortelle at det har blitt dyrere. Garn som før kostet 45 hryvna, koster nå 120. Det er mer enn en dobling. Tanja liker å strikke, og fortalte Olia leende at hun bare måtte kjøpe garn i gave, hun har ikke sjanse til å kjøpe det selv. – Har lønnen gått opp, spurte jeg Olia, for å få forsikret det jeg egentlig visste. – Tanja jobber mindre nå, svarte hun. – Det er nedbemanning.

I de seks årene jeg har kjent Olia og søsteren har Tanja aldri hatt en sammenhengende ferie. Det er bare enkeltdager, som hun har tatt seg ved spesielle anledninger. For et par år siden var planen at Olia skulle reise ned til Ukraina før meg, slik at hun og hennes lille familie på mor, søster og tantebarn kunne reise på ferie sammen til Krim. De gledet seg veldig til det, men Tanja fikk ikke fri fra jobb. Så den planen ble ikke noe av.

Når jeg er der nede, jobber Tanja som vanlig, fra 11-12 om formiddagen, til 22-23 om kvelden. Også lørdag. Hun har gangavstand til jobb, det er rett ned en tvergate til Lecu Ukrainka som de bor i, det tar en drøy halvtime. Det vil si, det pleide å være slik. Hun er nå flyttet over til en annen avdeling, med reisevei halvannen time, hver vei. Det er ganske sånn det ikke skal være. Moren får ingen statlig støtte overhodet, hun er hjemme og passer lille Tais, og så er det Tanja som er ute og jobber, og finansierer familien.

Olia og jeg hjelper selvfølgelig, og vi skulle gjerne hjulpet mer. Men det er en stolt familie, som ukrainere og russere er stolte folk. De biter heller i seg vanskelighetene enn å vise dem frem for andre. Olia har etterlatt kredittkortet sitt der nede, det blir aldri brukt. Alt er gavene og klærne som hun tar med ned, det hjelper godt, så kan moren og søsteren bruke alle pengene på mat og faste utgifter.

Vi sitter selvfølgelig ganske godt i det. Det ville Olias familie også gjort, selv om Olia ikke var blitt gift med meg. De har to leiligheter, og en datsja, og de kan leie ut den ene, og tjene en slant på det. Det er atskillig mange som har det betraktelig verre. Og da snakker vi om de som bor i de delene av Ukraina, som ikke er direkte berørt av krigen og konflikten.

I Donetsk og Lugansk faller det bomber ned på boliger, biler og fellesområder. Menneskeliv går tapt. Verdier går tapt. Pensjoner og lønninger blir ikke utbetalt. Har man penger i banken, sparepenger, så taper disse seg i verdi, som følge av valutafallet. Man skal låne penger i hryvna, ikke ha dem. Låne penger har ingen vanlige ukrainere råd til, det er ingen vanlige folk som tjener på valutafallet. Det gjør bare spekulantene. Jeg tenker alltid når jeg ser en gammel dame eller mann, som har fått en bombe inn i leiligheten sin, at hvordan skal hun få midlene til å reparere disse ødeleggelsene? Ingen skriver om det. Jeg tror ikke det finnes forsikringsordninger. Faller bomben på deg og ditt, så faller også tapene og kostnadene på deg.

Gratulerer med dagen, til Tanja. Fra England kommer meldinger på denne dagen at Cameron skal sende soldater til Ukraina, sammen med USA. Det er begrenset omfang, og de skal visstnok reise for å «trene ukrainske soldater», det vil si trene de frivillige bataljonene. Pro russiske sosiale medier er i harnisk, særlig de som har tilknytning til England. De tror det må ha rablet for Cameron. Har de ingenting lært, etter Irak, Libya og Afghanistan? Hvem vil de hjelpe med mer soldater, mer våpen, mer krig?

Russland har som vanlig svart med at de «vurderer å sende soldater for å trene opprørerne i Donetsk og Lugansk». Det har vært mekanismene i konflikten siden første stund. Vestlig side – med USA og nå England – har oppført seg som om Russland ikke vil komme med motreaksjoner mot alt de finner på, som om Russland vil skjønne at de ikke har retten på sin side, og dermed vil trekke seg uforbeholdent tilbake. Det er langt på vei det stikk motsatte som har skjedd. Det de vestlige landene har gjort litt, har Russland gjort veldig. Den vestlige støtten til demonstrantene på Maidan ble besvart med russisk støtte og fyring av separatistbevegelser på Krim og i Donbass. De pro vestlige demonstrantene i Kiev okkuperte offentlige bygninger og hadde voldelige elementer, de pro russiske demonstrantene i øst okkuperte offentlige bygninger med våpen, og var rustet til krig. Sanksjoner er møtt med motsanksjoner. Vesten har brukt de midlene de har. Russland har brukt de de har. Hittil har de russiske vist seg å være mye mer omfattende, og mye sterkere.

Ukraina med dets innbyggere er det største offeret i dette. Vestlige statsledere lar seg villig fotografere sammen med ukrainske, i et forsøk på å vise i hvert fall symbolsk støtte, når den reelle støtten er så feilslått. Soldatene England og USA sender er også mer symbolske enn reelle i betydningen, de er for få til å kunne gjøre noe, og de skal heller ikke delta i kamphandlinger. Det er også håp om at de verste kamphandlingene nå skal være over, at det skal bli en slags våpenhvile, etter at Debaltsevo falt. Jeg tror på den. Krisen går nå over i en ny fase. Soldatene fra England og USA vil ikke hjelpe noen ting, om noe, så vil de gjøre tingene verre.  Slik alle parter i konflikten har vært imponerende til siden vi snublet inn i katastrofen vi nå er i.

Gratulerer med dagen til Tanja. Måtte bursdagen din i år være et bunnpunkt, at det neste år er litt bedre. At det ikke lenger er noen krig i landet ditt, at man ikke lenger dreper hverandre og sender bomber og raketter mot hverandre og sprenger broer, veier og infrastruktur – i direkte og overført betydning. Ut over det er det kanskje ikke så mye å håpe på. Det er ingen gode bursdager i sikte for Ukraina.

En siste ting: Jeg sjekket listen over gjennomsnittslønninger i Europa på Wikipedia. Som man ser er lønnen i Ukraina nå 89 euro, i måneden. Det er under halvparten av den nest siste på listen, Moldova, med 194. Det er ikke engang 1/3 av Hviterussland, som har 317 euro, tross sanksjoner og restriksjoner og Lukasjenko. Hellas – der de nå stemte inn Syriza for å gjenvinne verdighet – har 1004 euro, mer enn 10 ganger mer. Norge har for øvrig 4451 – temmelig nøyaktig 50 ganger mer enn Ukraina. Det vil si at en gjennomsnitlig ukrainer må jobbe 4 år for å dra inn like mye som en nordmann drar inn på en måned…

Gratulerer med dagen.

Maktkampen mellom oligarkene – De fire klaner

Senteret for studier av østen (OSW – på polsk: Ośrodek Studiów Wschodnich) er en statsfinansiert tenketank i Polen. De har en hjemmeside med fyldig informasjon om hvem de er og hva de driver med, og de fleste av rapportene de skriver blir lagt ut fritt tilgjengelig på både polsk og på engelsk. 16. februar la de ut en artikkel med tittelen: Oligarchs after Maidan: The old system in a ‘ new Ukraine’. Den skulle være obligatorisk for alle interesset i konflikten i Ukraina, og en løsning på den.

Jeg så også en video i fjor vår, der en russer for en liten gruppe tilhørere går gjennom noen av de samme tingene. Videoen er meget interessant, men dessverre klarer jeg ikke å finne den igjen på YouTube. Den sier mye om forholdene i Ukraina, og om russisk syn på dette. Han som snakker er kategorisk, kunnskapsrik og tydelig for et sterkt Russland. Han kaller 90-tallet «årene med skam», eller noe slikt, og sier at Putins annektering av Krim markerer slutten på disse skammens år. Om Gorbatsjov sier han at han gav bort absolutt alt, også det han ikke ble bedt om å gi bort, og med det innledet disse ydmykende årene da Russland ble et u-land som trengte nødhjelp, fra å ha vært en av verdens to ubestridte superstormakter.

Om Ukraina snakket han om fire klaner, de samme klanene som blir beskrevet i rapporten til OSW (lenket til i første avsnitt). Det er disse klanene som kontrollerer makten og økonomien i Ukraina, og den skjulte maktkampen mellom dem er viktigere for Ukrainas fremtid enn den åpne og synlige maktkampen mellom politiske partier. Både denne rapporten og russeren på YouTube levner ikke noen av de mest kjente for oss i Vesten noe særlig betydning, ingen av dem som er synlige for oss. Selvfølgelig har folk som Jatseniuk og Porosjenko fått stor makt, som henholdvis statsminister og president, og som ledere av landets to største parti. Men de har ikke midlene til å få gjort så mye, uten de stores velsignelse. Skjønt, i følge rapporten til OSW er bildet i ferd med å bli noe endret nå, kanskje vil Porosjenko kunne bygge seg opp til noe som ligner makten Janukovitsj hadde, og det har jo blitt litt mer på plass på toppen etter at tre av de fire klanene er blitt sterkt svekket det siste året.

De fire klanene – eller grupperingene – som har hatt den reelle makten i Ukraina de siste årene er først kretsen rundt Janukovitsj, eller «Familien», som OSW kaller dem. Familien er også navnet som blir brukt om de mektigste russiske oligarkene på slutten av 90-tallet, de som kontrollerte Jeltsin, og sørget for at Putin fikk makten. Den gang var Putin en brikke, et middel, det var ingen som forutså den gang at han skulle bygge seg opp til å bli den største og mektigste, at statsmakten skulle gjenerobre kontrollen, og at Putin skulle bli enerådende i den. Janukovitsj bygget opp sin posisjon i kraft av å være president.

Den neste verdt å nevne er gruppen til Ahmetov, Ukrainas rikeste mann. Han kontrollerer det meste i Ukrainas økonomi, og er med sine 12,5 milliarder dollar verd like mye som de andre rivalene til sammen. Han har dog kommet i en svært vanskelig situasjon som følge av Maidan og maktomveltningene, noe rapporten til OSW nevner, og som jeg skal skrive mer om senere. Så har vi gruppen til Firtasj, oligarken som ganske mystisk ble arrestert i Østerrike i fjor, og som betalte 125 millioner euro i løsepenger. Den siste er han som nå er i ferd med å bli den mektigste, Kolomoiskij, i Dnepropertovsk. Det er han som har tjent mest på Maidan, og som har fått styrket sin posisjon betraktelig i året som har gått. Han er også den farligste, vil jeg si. Russeren på YouTube smilte litt over Kolomiskij, som er jøde, men som likevel er en betydelig støttespiller til det smått fascistiske partiet Svopoda, der jødehat og russerhat er en del av partiprogrammet.

Det er bare de som følger svært godt med som har hørt om disse fire grupperingene. Folk har fått med seg Janukovitsj, interesserte vet kanskje at Ahmetov er Ukrainas rikeste, og dermed en mektig oligark, men Firtasj og Kolomoiskij kan fort være ukjente for de fleste. Vi vet at Ukraina har vært oligarkstyrt, at det er mye korrupsjon og tull i økonomien, men mange har nok gått med på historien om at oligarkene har fått mindre betydning nå, og at det ukrainske folket har «reist seg opp mot dem».

Det har de nok. Men det ser ikke ut til å ha virket.

Som jeg også skrev om i går, i en post denne posten opprinnelig var ment å være en del av, så har Kiev en versjon av hva som har foregått det siste drøye året i Ukraina, som vi i Vesten langt på vei har hengt oss med på. Det er så tett at det virker koordinert, uten at jeg skal gi meg inn på konspirasjonsteorier av noe slag. Det er ikke mer enn at regimet i Kiev møter med representanter for Washington og Brussel, og så sier de hver for seg noenlunde det samme, etterpå. Man kan også ta en tilfeldig sjekk i norsk aviser og medier, kilder i Kiev blir referert, mens kilder fra opprørerne eller fra Moskva blir enten fortiet, eller fremstilt på en måte som gjør dem utroverdige. Det er sjelden det blir gjort noe poeng av at kildene i Kiev er vel så drøye som dem i Moskva, når det kommer til tapstall og motiv, skyldspørsmål og det å ha dekning for påstander.

Det er også enklest og mest behagelig for oss å være på lag med Kiev i deres versjon av historien. Demonstrantene på Maidan støttet jo oss, det var Europa de ønsket, med vårt demokrati og våre rettigheter, og med det også vår velstand. Det passer helt fint med vårt syn på det tidligere regimet, og på Russland, at de snikskyter egne innbyggere for å holde på makten, som jeg skrev om i går. Nå har de også initiert et opprør i øst, et opprør de også forsyner med våpen, og med det står det øvrige Ukraina sjanseløst til å slå inn på den vei vi alle ønsker de skal gå. Hensikten på den siden er makt og kontroll, mens vår side kjemper for frihet og demokrati.

Historien er mer komplisert. Det er mange – svært mange – både i Ukraina og i Vesten som oppriktig ønsker mer frihet og demokrati i Ukraina, at landet skal fungere og at folk skal ha det bra. Men det nytter ikke å ønske det, når det ikker er den veien det går, og det nytter heller ikke å underslå fakta, for å få vårt håp for landet til å bli bedre oppfylt.

Finansmannen Georg Soros blir ofte omtalt som en «filantrop» i vestlige medier. Han gir jo betydelige bidrag til Human rights watch, for eksempel, så betydelige at pro russisk side mener dette er hans institusjon, og at den derfor ikke er nøytral. Det er å trekke det langt andre veien. Faktum er imidlertid at Soros tjente en god del av sin enorme rikdom på belånt valutaspekulasjon mot britiske pund og den britiske nasjonalbanken. Selv ærverdige The bank og England kunne ikke forsvare seg mot Soros’ lånemidler, og måtte ta enorme tap – tilsvarende Soros’ og de andre spekulantenes gevinst. Ikke pent.

Nå har Soros investert betydelige summer i Ukraina. Det er i hundre millioner dollar klassen. Det gjør det ikke så rart at han er en av dem som taler varmest for at vestlige land må støtte Ukraina med penger og lån. Noen av disse pengene vil jo temmelig sikkert sive ut til ham. For å hjelpe seg med propagandaen – eller informasjonskampen, alt etter hva man velger å kalle det – så har han også opprettet og finansierer den godt synlige TV-kanalen, «Hromadske TV». De som følger nøye med på utviklingen i Ukraina vil vanskelig kunne komme utenom dem, i hvert fall om man også ser klipp på YouTube eller følger sosiale medier. Det er også Soros som i en tale – samme tale som han ber om pengestøtte til Ukraina, jeg mener summen hans skal være $ 50 milliarder – hevder at Ukraina gjør gode forsøk på reformer, «det er mange av de gamle folkene som fremdeles er der, men det er en stor gruppe nye som vil inn og overta», vi må hjelpe dem.

Her hadde det jo gjort seg om det var i det minste noen kritiske journalister her i Vesten, som stilte det opplagte spørsmålet hvem disse nye eventuelt er, og hvor man finner dem (I Ukraina er det ingen journalist som vil spørre om noe slikt, der er mediene helt kontrollert av de gamle oligarkene, den gamle makteliten, slik det alltid har vært)? De er i alle fall ikke synlige i noen av maktposisjonene som betyr noe.

Maidan-markeringer i Kiev og Moskva

I går var det store markeringer i Kiev og Moskva på årsdagen for en av de begivenhetsrike dagene på Maidan i fjor. Uavhengighetsplassen – Maidan nezavisimosti – i sentrum av Kiev er nå kjent av alle, etter demonstrasjonene som veltet regimet til Janukovitsj der i fjor. Det var fredag 21 februar som var siste dagen. Lørdag morgen, 22 februar, var president Janukovitsj vekk. Han var stukket av, bokstavlig talt jaget bort, etter at opprørspolitiet og sikkerhetsvaktene hadde gitt opp å forsvare ham. I dagene som fulgte tok – ikke demonstrantene på Maidan, – men en håndfull politikere i parlamentet, makten, og den har de og deres grupperinger etter et presidentvalg og et parlamentsvalg langt på vei klart å beholde.

Her er det en kamp om historien. De som tok makten vil gjerne ha det til at det var et folkelig opprør som veltet en korrupt, kriminell og voldelig leder, en president som brukte snikskyttere i spesialpolitiet til å skyte egne, ubevæpnede innbyggere. De som mistet den mener at dette var et organisert kupp, voldelige demonstranter jaget bort en lovlig valgt president, og fikk satt inn et høyreekstremt, fascistisk regime, som har gått til krig mot egne innbyggere i Donbass.

Kampen om historien gjaldt også på årsdagen for Maidan-protestenes avslutning, eller hva vi skal kalle det. Det er seierherrene som skriver historien, lærer vi på skolen, men her er det ennå ikke klart hvem seierherrene er, og det er forskjellig syn på dette etter hvor man befinner seg i verden. I Kiev er det pro Maidan som står for historieskrivingen. Der dyrkes Maidan på en måte som får sentimentale hjertet til å svulme. Det blir ikke holdt igjen, de døde kalles «de himmelske hundre», det blir tent et lys for dem på stedet de døde, det er blomster og bilder, det har vært det i månedsvis, de som døde på Maidan blir brukt som superhelter, og til å legitimere det nåværende regimet statsprosjekt.

Minnemarkeringen i går var en del av det. Det var en verdig markering. Folk møtte opp frivillig, i titusenvis, de tente lys og gråt, og Mozarts requiem ble spilt på plassen. Man skal ha steinhjerte for ikke å bli grepet. Og nettopp det var poenget. De døde på Maidan skal ikke ha dødd forgjeves, gode krefter skal stå sammen for å vinne denne kampen. Patriotiske slagord hadde god klangbunn på en markering som den.

I Moskva var det en helt annen form for markering av dagen. Der ble det busset inn folk fra Putin-vennlige områder i omegn, alle beredt til å gå i tog og rope slagord, frivillig, eller for 300 rubler i betaling, som avisen Novaja Gazeta kan melde om man fikk. Det er en regimekritisk avis. Demonstrasjonen ble stor i Moskva også, 35000 stykker, er et tall jeg har sett, men selv om dette tallet nok er reelt, så er det altså blitt så stor, som følge av at Kreml har lagt forholdene til rette, og vel så det, for at så mange skulle komme. Man ville gjerne ha en reell match av demonstrasjonene i Kiev.

«Vi vil aldri glemme, aldri glemme», var et av slagordene der. «Vi er ikke MaiDown», et annet, med en referanse som på russisk er tydelig til Downs syndrom, og ikke til det engelske ordet for «ned». Russiske statsmedier dekker og fotograferer, og de finner frem til personene som stod i rekkene til Berkut, opprørspolitiet, der på Maidan, og har personlige beretninger om hvordan de og deres kamerater ble banket opp, kastet Molotow-cocktails etter, og i det hele tatt i denne versjonen var offer, ikke overgripere.

Vestlige medier var på plass begge steder. I Kiev rapporterer de hva de ser, i Moskva er de kritiske, og rapporterer hva de ser, og hva som ligger bak. Det etterlates et inntrykk av at demonstrasjonene i Moskva var «statsregissert», mens den i Kiev var genuin. Det underslås at markeringen i Kiev også var statsregissert, planlagt og organisert av staten (men altså uten tiltak for å få opp deltakertallet, ingen gratis busser, ingen betaling), mens demonstrasjonene i Moskva også var et uttrykk for hva et overveldende flertall av russere tenker og føler. De ble nok betalt, mange av demonstrantene, og de fikk gratis bussing, men de hykler ikke.

Hva er det Putin ønsker å oppnå i Ukraina?

I dag melder BBC om en rapport fra The house of lords i England, EU-komiteen der, om at «EU sleepwalked into the crisis» i Ukraina. Det er ganske i tråd med hva jeg har ment og skrevet hele tiden, og fått en del kritikk for, men det passer ikke med linjen norske og vestlige politikere har kjørt, og fått store deler av vestlige medier med på. Der heter det at president Janukovitsj helt uventet og skandaløst avviste EUs tilbud om en tilnærming, og det ukrainske folket avsatte ham på grunn av dette, før Russland styrt av en uforutsigbar, slu og kynisk leder, gjør alt de kan for å ødelegge dette politiske prosjektet til Ukraina, for egen vinnings og Ukrainas straff sin skyld. Vestlige politikere og diplomater står maktesløse overfor en aggressiv atommakt, en slags Hitler med masseødeleggelsesvåpen, og vi har ikke annet valg enn å prøve å forhandle med en russisk motpart vi vet ikke lar seg forhandle med. Det er dette som har gjort at vi har havnet i den situasjonen vi er i. Det er på tide at denne versjonen av historien får seg noen korreksjoner i andre kanaler enn en mindre norsk blogg.

På Newsour (BBC world service, programmet finnes som podcast i 14 dager) klokken 1400 i går var det en diskusjon mellom Vladimir Posner og Ben Judah. Ben Judah har en god stund hatt en kjernefysisk nedsmelting når det kommer til Russland, hans pessimisme går over alle grenser, han har skrevet bøker (mest kjent er The fragile empire – How Russians fell in and out of love for Putin) om det og er svært aktiv på sosiale medier. I debatten representerte han synet til dem som mener Putin ikke er til å stole på, at Russland har løyet og brutt avtaler hele tiden, at det er umulig å vite hva de vil, annet enn at de vil destabilisere Ukraina og gjøre staten dysfunksjonell, og i det hele tatt at det er umulig å forholde seg til dem på noe sett og vis. Kraftige saker.

Diskusjonen falt sammen med dagen da den britiske forsvarsministeren, Michael Fallon, uttaler at det nå er reell fare (real and present threat) for at Russland vil forsøke å destabilisere de baltiske statene, altså gjøre noe lignende der, som de nå gjør i Ukraina. Posner var her herlig kjølig i hodet, dette er fullstendig usannsynlig. Det er mye som er en reell fare her i verden, men som aldri kommer til å skje. Å mene Russland skal forsøke seg i Baltikum presser virkelig grensene for hva som er reelt, her i verden. Britene mener nå også Russland er en like stor trussel for Europas sikkerhet, som den islamske stat. De har ikke glemt hva det vil si å tegne fiendebilder. Forsvaret og etterretningen gjør en ypperlig innsats for å skaffe seg ekstra bevilgninger i trange økonomiske tider, det er hva man skulle si om den saken. I de baltiske statene finnes riktignok russiske minoriteter, litt forskjellig i hver av statene, men ingen steder slik at de kan kalles noen trussel, selv ikke med utspekulert støtte fra Putin og ressursene fra den russiske statsmakten. Det blir sagt at uttalelser som dette kommer for å forsikre de baltiske statene om at de har vår støtte, og med det gjøre dem trygge. Det er på samme nivå som tryggheten vi levde i under den kalde krigen, der vi hele tiden ble minnet om at Sovjetunionen og deres onde allierte kunne starte en atomkrig.

Vladimir Pozner hadde en rolle i USA under den kalde krigen, der han forklarte Sovjetunionens politikk ut i fra deres synspunkt, nyttig den gang, som det er nyttig nå. Dere kan lese om dette selv, på engelsk Wikipedia. Han avviser høflig Ben Judahs tirader, Ben Judah har jo ikke noen argumentativ dekning for hva han sier, det er bare påstander, og mener det slett ikke er særlig vanskelig å vite hva Putin og Russland mener. De har jo vært åpne på det hele tiden, og de har vært rimelig konsekvente – stikk i strid hva vi i Vesten påstår om dem.

Før jeg tar det, vil jeg imøtegå litt det Ben Judah påstår (hva den britiske forsvarsministeren påstår om den russiske trusselen mot Baltikum, er vel ennå litt over the top, til å være nødvendig å imøtegå i detalj, det er jo ingenting som antyder noen ting at noe slikt er på gang, det er null og nix konkret) om Russlands ønske om å destabilisere Ukraina å gjøre staten dysfunksjonell. Det er en mening som godt kan være representativ for mange. De facto er jo også konsekvensen av det som nå foregår i Ukraina, at landet blir ustabilt og dysfunksjonelt. Det beskriver situasjonen som den er. Det betyr imidlertid ikke at dette er eller har vært noe politisk mål, eller del lå for Russland. Hvorfor skulle det være det?

Jeg er ikke i stand til å se hva Putin og Russland har å tjene på at Ukraina feiler som stat. Det er heller ikke Ben Judah, eller andre som sier og mener at dette er målet. De er i hvert fall ikke i stand til å formulere det i argument det går an å forstå. Generelt er Ukraina en viktig handelspartner for Russland, den klart viktigste av de tidligere Sovjetrepublikkene, et fattig Ukraina gjør at Russland får solgt færre varer dit, og med det får mindre inntekt selv. At et dysfunksjonelt Ukraina vil være avhengig av Russland, er greit med det at Russland nok ønsker et avhengig Ukraina. Men det trenger ikke være dysfunksjonelt, for å være avhengig. Russland ønsker et Ukraina som blomstrer, men inni den russiske sfæren, under russisk kontroll. Det er noe ganske annet.

Denne formen for argumentasjon passer bedre andre veien. Regimet i Kiev gjør sitt ytterste for å gjøre forholdene i Donbass (og på Krim, som de riktignok ikke kan gjøre så mye med) verst mulig. Det er sågar offisiell politikk, jamfør Jatseniuks mange og gjentatte uttalelser, og Porosjenkos famøse «deres barn skal leve i kjellere, mens våre skal gå på skoler og barnehager – slik skal vi vinne krigen», og uttalelsene følges opp med handling. Hva som enn nå kommer til å skje med Donbass, vil det gå lang tid før dette blir et sted noen skulle ønske å bo. Meldingen er at hvis dere ikke ønsker å være med oss, skal vi lage det uutholdelig for dere.

Putin holdt en pressekonferanse etter møtet med Ungarns president, Viktor Organ, i Budapest, nå denne uken. Der sier han vel nokså nøyaktig hva han og Russland ønsker i Ukraina. Etter hva jeg kan se, er ikke det så veldig forskjellig fra hva de sa og mente i Geneve, i april. Jeg skal skrive mer, nå må jeg gå.

Debaltsevo er falt – nå kan fredsarbeidet begynne

Jeg vil begynne denne posten på en annen måte. I Russland sitter nå opposisjonspolitikeren, Aleksej Navalnyj, i retten. Han risikerer 10 års fengsel, for anklager som virker ganske ulne, og som han selv og hans støttespillere hevder er politisk motivert. Det dreier seg om underslag og annen økonomisk kriminalitet, fra tiden han var involvert i russisk business, jeg mener det skal dreie seg om salg av noe tømmer, men har ikke sjekket dette på en stund, eller fulgt med så nøye i det siste. Det går nemlig under radaren. Hva som skjer i Ukraina er så mye større og viktigere, at all vestlig medieoppmerksomhet går dit, og russiske medier underraporterer – mildt sagt – hva som skjer med Navalnyj. Navalnyj er svært aktiv selv på nettet og i sosiale medier, det vil si, hans støttespillere er det, siden Navalnyj har husarrest og nettforbud, men de sier heller ikke egentlig om saken, annet enn at det er rent oppspinn, og en effektiv måte for russiske styresmakter å sette en stopper for en mulig rival på vei opp.

Det er ikke første gang rettssaker og rettsavgjørelser mot Navalnyj og hans menn, går for seg mens det koker som verst i Ukraina. Russiske myndigheter har gjort mye på hjemmebane, vel verdt å kritisere, mens den vestlige verden har hylt opp om hva Putin og Russland angivelig gjør i Ukraina, og planlegger å gjøre ellers. For de som ønsker regimeskifte i Russland, og det er jo en del, så har dette gjort utsiktene for å få ønsket oppfylt, vanskeligere. Navalnyj har mindre, ikke mer støtte nå. Putin har mer, ikke mindre. Videre har russernes skepsis til EU og USA økt, flere ser på USA som en fiende. Jeg mener å ha sett tall som sier 80 % av alle russere nå har et negativt syn på USA. Så mye for at sanksjoner skal få det russiske folket til å vende seg mot regimet, «når de ser hva konsekvenser Putins politikk får for deres levestandard». Det russiske folket støtter Putin, det støtter politikken hans, og de er sterkt i mot sanksjonene EU og USA har innført, det er ingen tegn på noe nivå at det er noen bevegelse her. De gamle Putinkritikerne er blitt sintere, mer forbannet og desperate i kritikken, de gamle støttespillerne støtter like sterkt, eller sterkere, noen nøytrale har begynt å støtte.

Politikken til USA og EU i Ukraina har vært en total fiasko. De har ikke lykkes i noen ting, annet enn å få inn et mer vestlig-vennlig regime. Dette var et langsiktig mål for dem, som de nok litt uventet nådde, allerede etter Maidan. Men dette vestvennlige regimet har ikke hjulpet verken Ukraina, EU eller USA. Det eneste er at regimet i Ukraina nå er åpent anti-Russland. Det ble ikke med i den eurasiske unionen til Putin, og forsøker heller å bringe restene av et noenlunde fungerende land over mot EU og NATO, uten noe egentlig håp om å kunne bli med i noen av dem på lang, lang tid.

Det er en tragedie. Prisen for dette makkverket av geopolitikk er skyhøy. Valutafallet gjør at gjennomsnittslønnen i Ukraina nå er nede i $60, i måneden, folkens, ikke i timen, som den kan være hos oss, av og til. Minstelønnen er $46, og er vel fortsatt på vei nedover, ettersom valutaen fremdeles faller mot dollar. Ukraina er for lengst blitt Europas fattigste land når det kommer til gjennomsnittlig inntekt, det skjedde i sommer, når kursen mot norske kroner var 0,5. Nå er den altså 0,3.

Alt dette ville naturligvis ikke skjedd, om det ikke var for Russland. Russland har både en finger og en knyttneve med i hva som har skjedd. «Om Russland bare hadde latt regimeskiftet gå sin gang etter Maidan, og ikke annektert Krim og støttet opprørerne i øst med våpen og ledelse, så kunne dette gått bra», er argumentasjonen. Men Russland er nå som de er. Ingen skal komme her og si at denne krisen ikke var varslet. I oktober 2013 skrev Shaun Walker en artikkel i the Guardian, der russiske styresmakter skisserer opp mange av de konsekvensene som nå har skjedd, om EU fortsetter å presse på i Ukraina. Reuters har også noen innsiktsfulle artikler om emnet, der de skriver ganske usjenert at den europeiske forhandlingsdelegasjonen var uforberedt på hvor ille det egentlig stod til i Ukraina, og hvor desperat Janukovitsj var etter penger. Landet stod allerede da i fare for å falle fra hverandre. Likevel forsøkte europeerne å tvinge frem et valg, Ukraina måtte velge vestlig eller østlig retning, EU eller Russland. Med Russland ville det følge penger. Med EU fremgang og velstand «på sikt».

Nå har man vel sklidd over fra å være optimist til å bli naiv for å tro på en slik fremgang og velstand. Ukraina har en god del å ta igjen for å nå opp til velstanden de hadde i 1991, da landet sprang ut som en egen stat fra Sovjetunionen. De har vel noenlunde samme BNP nå, som på 80-tallet, under Sovjetunionen. Og er på vei ned mot Brezjnev-tiden. Den gang var dog rikdommen eller fattigdommen nokså likelig fordelt. Nå har Ukraina en del avsindig rike, og en ganske stor overklasse som har forsynt seg grovt og kvalmt av fellesverdiene, folk flest har det mye verre nå enn den gang. Det er innbilning og propaganda å tro noe annet.

Det hardt prøvede ukrainske folket har fått en tøff start på dette siste forsøket på å slå inn på en ny, og bedre vei. Enda en gang har de måttet velge inn udugelige politikere i parlamentet, enda en gang har de fått en president som får kjenne på forbannelsen ved dette vervet i Ukraina. Oppgaven er helt umulig. For å nå dit er du nødt til å være veldig rik, og ha skaffet deg rikdommen med de midler som er nødvendig å bruke for å bli rik i Ukraina, og du er nødt til å ha forbindelser med andre rike og mektige i landet, noen av dem ærlige nok, noen av dem oligarker, og noen rene kriminelle. Porosjenko er ikke den verste de kunne få, han er kanskje den beste presidenten Ukraina har hatt, skjønt, det sier ikke stort, men Porosjenko er president en periode der oppgaven er enda mer umulig enn den pleier å være. Han er avhengig av et parlament som krever hard motstand og ingen kompromiss i møte med opprørerne i øst, og mektige Russland, og han er avhengig av velviljen til internasjonale donorer, som USA og EU, og deres finansinstitusjoner. Han står også uten ressurser til å følge opp politikken parlamentet krever av ham. Han må også passe seg litt for det som blir kalt en Maidan nummer to, at folket reiser seg også mot ham, for det er jo ikke så mye i Ukraina som er forandret, i alle fall ikke til det bedre. Han må også passe seg for at statsmakten ikke forvitrer, som det ble så godt formulert om Russland på 90-tallet, det er vel ting som tyder på at Porosjenko ikke har full kontroll over alle ting en president skal ha full kontroll over. Hæren er bare en av disse tingene, en av disse institusjonene.

Slik har Porosjenko måttet gjøre en ynkelig figur, gjentatte ganger. Han har stått i Davos med en gjennomhullet metallbit fra en drosjebuss, en marsjrutka, han har stått i München og viftet med 6 russiske pass, angivelig fra russiske soldater på ukrainsk område. Alt mens han har tigger om våpen og hjelp fra det internasjonale samfunnet, våpen og hjelp han vet godt ikke kommer.