Mordet på Boris Nemtsov

Det er ubehagelig, mystisk og skremmende. I går kveld, en fredag, blir den kjente opposisjonspolitikeren og Putin-kritikeren, Boris Nemtsov, skutt, midt i sentrum av Moskva, like ved Vassilij-katedralen. Det var ikke dette vi trengte nå. Det vil ikke følge noe godt med det. Kanskje er det et symptom på at det allerede er for sent. Drømmen og håpet om et godt Russland fikk en påminnelse om at det er langt, langt frem. Om vi med et godt Russland mener et fungerende demokratisk, rettssikkert og åpent samfunn, så vil vi kanskje aldri nå dit. Russland er ikke som oss, og det er ikke sikkert det noen gang vil bli det.

Spekulasjonene gikk raskt med en gang drapet ble kjent, minutter etter det skjedde. På vestlig side var det et eller annet med Putin, med regimet, de hadde kvittet seg med en brysom kritiker, slik Russland har lange tradisjoner med. På russisk side var denne teorien helt utelukket, det er ingen antydning til at russiske myndigheter kan ha hatt en rolle i dette, verken i russiske offisielle eller sosiale medier. Alle andre teorier er imidlertid velkomne. Noen av dem er riktig fargerike, som at mordet er begått av ekstreme islamister, som følge av at Nemtsov har uttalt seg positivt om Charlie Hebdo.

Foreløpig ser det ikke ut til å være dekning for å si så mye mer enn at dette drapet aldri vil bli oppklart. Vi vil aldri få vite hvem som gjorde det, og på ordre fra hvem. Og skulle det mot formodning dukke opp noen skyldige som kan bli dømt for mordet, så vil vi neppe kunne være sikre på at det virkelig var dem som har ansvaret. Russland har også lange tradisjoner for å finne passende syndebukker for alvorlige forbrytelser. Det ble perfeksjonert i Sovjettiden.

Jeg tenkte da jeg fikk høre om mordet at jeg hadde tatt feil i en stor sak. Jeg hadde lest en kommentar i en norsk avis, der det stod om den russiske opposisjonen, og som vanlig ble det beskrevet som om denne ville ha en sjanse, «når folk bare forstod hvilke problemer Putins politikk fører til for dem». Jeg synes dette er helt merkelig skrevet, regimet har jo ingenting å frykte, opposisjonen er helt ubetydelig. Putin står fjellstøtt. Uansett hvor mye han irriterer den vestlige verden. Eller nettopp på grunn av det.

Så dreper de en av kritikerne. Det vil si, vi vet ikke ennå hvem som stod bak drapene, men – som jeg tenkte -, det er noen som har fryktet Nemtsov såpass, at de har sett seg mer tjent med å ha ham død, enn levende. Tross all kritikken og spekulasjonene som nødvendigvis vil komme. Jeg tenkte det viste at makten i Russland kanskje har fryktet posisjonen sin mer enn jeg har trodd. At Putin ikke har stått så fjellstøtt, ikke hatt sånn kontroll. At han har vært redd demonstrasjonene på søndag, redd avsløringene Nemtsov planlegger å komme med når det gjelder russisk innblanding i Ukraina, at Nemtsov og hans like ikke har vært så ubetydelige som russiske statsmedier liker å gi inntrykk av, og derfor har noen bestemt seg for å kvitte seg med ham. Det er den første forklaringen som springer i hodet, også hos meg.

Men det er en del ting som ikke går opp i regnskapet. Og dette er ikke et spørsmål om å være for eller mot Russland, det er ingen som helst tvil om at dette drapet er sterkt negativt for landet, at det er umulig å bagatellisere det, og man kommer heller ikke bort fra at drapet er et resultat av den politiske situasjonen og forholdene i landet. Det er et symptom på at noe er alvorlig galt. Det betyr ikke at det her er regimet som har kvittet seg med en brysom rival.

Jeg skal skrive mer om hvem Nemtsov var i morgendagens post. Opprinnelig tenkte jeg å ta det med her, for å forklare hvorfor et drap med ordre fra Kreml på ham, vil skurre litt. Men det er litt for mye stoff å ta med. Nemtsov hadde gått under min radar. Det er Navalnyj jeg følger med på, og den rabiate kritikken fra russiske statsborgere i eksil, Kasparov og Khodorovskij, og slike. De som sant å si henvender seg mer til oss i Vesten, enn til russerne, når de snakker om Russland. Navalnyj er den troverdige, han er den største av opposisjonspolitikerne, og han har store problemer og lav oppslutning. Det er kommunistene og nasjonalistene som synes på meningsmålingene. Partiet til Nemtsov har noe sånt som en halv prosents oppslutning, eller mindre. Så kan man tenke hva slags partier i Norge som har en halv prosents oppslutning i Norge, og hva slags politisk betydning de har. Den er lik null.

Det virker da merkelig at Putin skal ha gi noen ordre om å drepe Nemtsov. Det henger ikke på greip. Nemtsov var ingen trussel, ikke nå, han hadde sin tid på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, siden har han vært marginal. Han var uttalt kritisk til russisk politikk i Ukraina, en av få som gikk i mot annekteringen av Krim, og han støttet Maidan og Maidan-bevegelsen i Ukraina. Men han var ikke i nærheten av å samle støtte for sitt syn blant russere flest. Slike trenger man ikke drepe for å holde kontrollen på.

Kanskje var meningen å skremme andre potensielle opposisjonelle å gå inn i rollen Nemtsov har hatt? Det var en tanke jeg selv tenkte, i timene etter drapet, at nå skal man vise hvordan det går med de som prøver å organisere protestmarsjer, særlig mot politikken i Ukraina. Det er den eneste rimelige forklaringen, hvis Kremlin virkelig er involvert, og man ikke henger seg til antagelser om at Nemtsov visste noe ingen andre vet om russiske operasjoner i Ukraina, og kunne avsløre noe virkelig farlig for regimet om disse.

Det er mulig, og ingen kan vite, men det er ikke sannsynlig. Kostnadene ved drapet er rett og slett høyere enn gevinsten, sett fra Putins og Kremlins synspunkt.

*

Dessverre rakk jeg ikke å skrive ferdig posten ved første forsøk. Dette er skrevet mandag formiddag, 2. mars. Kommentarene til Erland og Karsten Harold er skrevet til det som står over. Jeg hadde noen flere argument som underbygger konklusjonen om at det er mulig, men usannsynlig, at Kremlin står bak drapene. Denne teorien vil jeg si har blitt forsterket fra bloggposten ble påbegynt, til jeg fullfører den nå.

Det første er reaksjonene. Noen brushoder, som Garri Kasparov, peker direkte på Kreml og sier dette er deres bestillingsverk. Utenom ham har reaksjonene vært reserverte, også fra folk som pleier å gå sterkt ut, som USAs tidligere ambassdør, McFaul, og Putin-kritikeren og tidligere businessmann, Khodorkovskij. Begge tok ut avstand til Nemtsov, og understreket at «de ikke alltid var enige med ham», og særlig McFaul ville ikke spekulere i hvem som står bak drapet. I den grad McFaul spekulerer, så mener han det er den stemningen Putin har bygget opp, som har skylden. «Hvis du bygger opp under hat, vil folk gjøre hatefulle ting», skrev han på Twitter. Noe lignende sa han på BBC world service. Det legger opp til noe av det samme som Erland skriver i kommentaren sin, om enn kanskje nasjonalisme er et riktigere uttrykk enn fascisme.

Shaun Walker skriver noe av det samme i sin analyse i The Guardian. Det er ikke sannsynlig at Kremlin beordret drapet, til det var Nemtsov for marginal og ubetydelig. Men stemningen som Kremlin har bygget opp siden krisen i Ukraina begynte, har endret Russland i en negativ og farlig retning, der de som ikke slutter opp under det nasjonalistiske prosjektet, er forrædere og farlige. Noen har kanskje ment de gjorde Russland en tjeneste ved å ta livet av Nemtsov, en person som gjorde sitt beste for å undergrave dette prosjektet. Aktivisten Ksenia Sobtsjak skriver at «dette er vel så skummelt, som om Kremlin hadde gitt ordren» (sitatet er fra artikkelen til Walker, lenket til over). Hvis Kremlin har gitt ordren, så er det en viss orden og kontroll. Om noen andre har sørget for drapet, så er det et tegn på at regimet har mistet kontrollen.

Derfor er det også viktig å sørge for fred i Ukraina, å få satt den konflikten på en eller annen måte, men det er en annen diskusjon som sikkert provoserer mange.

Shaun Walker har også – i likhet med flere – uttalt at forvirringen hos den indre kretsen hos Putin virker oppriktig, når de forholder seg til dette mordet. Uansett hvem som står bak, så er det pinlig for dem. Det er statsmaktens oppgave å beskytte egne borgere, da lar man ikke folk bli drept på åpen gate like ved maktens sentrum. Putin har jo også bygget opp sin popularitet på orden og kontroll, i motsetning til kaoset som rådet under Jeltsin på 90-tallet. Det er ikke mange spor av russisk nasjonalisme i hans første regjeringsår, og slett ikke før han kom til makten. Putin er mer en pragmatiker, enn en nasjonalist. Han har ry på seg for å ha fått slutt på mafia-veldet og lovløsheten som eksisterte da han overtok presidentmakten, med drapet på Nemtsov kan vi være på vei dit igjen. Regimet er klar over at dette kan gi dem store vanskeligheter.

Til sist litt om at drapet ble utført på et av de mest beskyttede og overvåkede stedene i verden, broen over Moskva-elven, på vei mot Vassilij-katedralen, den røde plass og Kreml. Det er helt usannsynlig at noe kriminelt skal ha hendt her, uten at regimet enten står bak det eller har tillatt det, blir det hevdet. Men det blir vanligvis hevdet av folk uten innsidekunnskap. Sovjetunionen var jo også så beskyttet og overvåket, ble det hevdet, men man hører i dag utrolige historier om hvordan det meste var en bløff, og at Moskva heller ikke den gang hadde den totale kontrollen de likte å gi inntrykk av. Vi har også en historie fra helt nylig, hvordan en vanlig mann klarte å ta seg inn i det hvite hus, et annet sted som skulle være svært overvåket og beskyttet.

Det er lagt ut film fra et av overvåkningskameraene som filmet hendelsen. Det er ganske utrolig å se på, og gir flere spørsmål enn svar. Jeg merket selv hvor vanskelig det var å skrive, selv den korte beskrivelsen på slutten av gårsdagens post, om hvordan Nemtsov hadde gått på gaten, en bil hadde stoppet, og så hadde noen skutt ham. Hvor mange skudd, hvor de hadde truffet, og om det ble skutt fra bilen eller fra fortauet, det ble med en gang tvil, når man sjekket flere kilder. På filmen fra overvåkningskameraet går Nemtsov og hans ukrainske følge angivelig (det er helt umulig å se hvem det er, det er svært lang avsand) nedover gaten. Det kommer en bil som måker snø og dekker dem. Det er flere biler som stopper, folk går ut og inn. Ellers kjører mange biler i flere felt i begge retninger langs den brede gaten. På et eller annet tidspunkt faller skuddene, det går ikke an å se, siden snøbilen står foran. Folk kommer til, og går fra. Etter ti minutter kommer politiet. Snøbilen står foran hele tiden. Det er ikke noe særlig med snø der.

Mysteriet hører mer hjemme i en krimfortelling, enn i virkeligheten. Men i motsetning til krimen, så tror jeg ikke denne forbrytelsen blir oppklart. Jeg er ikke så sikker nå, som jeg var da jeg begynte å skrive posten. For det er vanskelig for det nåværende regimet og det imaget de vil ha, at det kan skje et slikt mord i hjertet av Moskva, uten at de klarer å oppklare det. Men et regime som ikke tåler kritikk av seg selv, kan heller ikke tåle en full etterforskning av en forbrytelse som dette. Den som står bak handlingen sitter antagelig ganske trygt.

Det samme kan man dessverre ikke si om Russland. Drapet er et symptom på at noe er alvorlig galt. Og i den grad vi i resten av verden kan gjøre noe med det, burde vi prøve å bedre det, heller enn å forsterke det.

En varslet økonomisk katastrofe

I forrige post gratulerte jeg min kones søster med dagen. Min kjære kone. Olia, er fra Kiev, ukrainer, søsteren bor der ennå. Det er tøffe tider. Valutaen faller, det er latterlig så mye den faller, for lengst er Ukraina blitt Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt, de tjener halvparten så mye som nest siste på listen, Moldova. Med 89 euro i måneden er det ikke engang en tidel av hva de tjener i Hellas (1004 euro), landet der Syriza nettopp gjorde et brakvalg på løfter om å gi grekerne «verdigheten tilbake».

Rett etter at jeg skrev den posten steg valutaen tilsynelatende 10-20 % mot dollar og euro. Det kunne se ut som bunnen var nådd, og hryvnaen spratt opp igjen. Den gang ei. Det var ukrainske styresmakter som gjorde det forbudt å handle med dollar, det var tiltak for å hindre valutafallet, man nektet bare å veksle. Det endrer ikke realitetene. På det svarte markedet ble hryvna mot dollar omsatt på kurser 20-30 % verre enn de offisielle (40 hryvna mot 1 dollar, mot siste offisielle kurs 30 hryvna, før Maidan lå den på 8-10, det er ikke noe mindre enn en katastrofe).

Norske medier skriver ikke om dette. De skriver om økonomien i Russland, at den skal gå så dårlig, på grunn av lav oljepris og sanksjoner. Russlands utenlandsreserver er nede i $ 364 milliarder, eller noe slikt, det skal være skummelt, for de pleide jo ha $ 400 milliarder. Mine damer og herrer, Ukraina har nå $ 6,4 milliarder. Det er ingenting for en stat med over 40 millioner innbyggere. Ukraina er helt desperat etter å få lånet fra IMF. Det er på $ 17,5 milliarder. Nok til å holde Ukraina gående ett år, kanskje.

Den vestlige verden er rett og slett ikke på høyde med situasjonen. Hos oss går ennå diskusjonen hvorvidt vi skal hjelpe Ukraina med våpen. USA og England har allerede vedtatt å sende soldater til å trene ukrainske. Polen vurderer å gjøre det samme. Kommentatorer lufter ennå muligheten for at det skal komme kupp, demonstrasjoner eller på andre måter regimeendringer i Russland, nå russerne får føle «vanskelighetene Putin har brakt dem i».

Foreløpig har disse vanskelighetene ført til at 86 % av den russiske befolkningen støtter Putin. Det er opp et prosentpoeng fra forrige måned. Det russiske folket slutter opp om sin leder og hans politikk, mens de får et mer fiendtlig forhold til oss i vesten, og det vi driver med. De er rett og slett ikke enige i at det er Putin som har brakt dem opp i vanskeligheter, de mener det er vi som har gjort det. Det sier vel litt om oss at vi er helt ute av stand til å gå med på at dette har andre årsaker enn at russerne er ført bak lyset av ensidige russiske medier. At russere utenfor Russland er enige med russere i Russland endrer ikke på dette, enda disse russerne også har full tilgang på alle våre vestlige medier.

Politikken vi fører leder ikke til de resultatene vi ønsker å oppnå. Tvert i mot. Det russiske regimet til Putin, som vi ønsker å svekke og helst kvitte oss med, står sterkere. Det ukrainske regimet, som vi ønsker å styrke og bringe tettere til oss, står uhyggelig svakt. Det er ikke i Russland, men i Ukraina forholdene ligger til rette for et regimeskift. Sjansene er fraværende for at det vil gå i demokratisk retning.

Dette har vært varslet siden demonstrasjonene startet på Maidan for et drøyt år siden. Ukraina har ikke råd til det. De har ikke penger. Situasjonen var akutt den gang, og er verre nå, mye verre nå. Politikerne i Ukraina er ikke i nærheten av å ta tak i problemene landet har. Politikerne i EU og NATO-landene er ikke i nærheten av å tvinge gjennom det som er tvingende nødvendig. Diskusjonen foregår på et helt annet plan, det er bare «kampen mot Russland», mer våpen, mer krig.

President Porosjenko og regjeringen Jatseniuk liker å snakke om «styrking av militæret», «sterkere grensekontroller», «hard linje mot separatistene og pro russiske terrorister». De snakker fint lite om de høyst reelle problemene Ukraina ellers har, og om de snakker lite, gjør de enda mindre.

De siste dagers valutastup har gjort at Ukraina for lengst har forlatt Europa som fornuftig økonomisk sammenligningsgrunnlag. Minstelønnen er nå på høyde med Bangladesh. Hadde Ukraina ligget i Afrika, ville det tilhørt den fattigste tredjedelen. Dette er lek med tall. Men det er også høyst reell virkelighet.

Den ukrainske hryvnaen faller uten bunn. For hver dag er den mindre verd. Folk har begynt å hamstre. Jeg så bilder av Arsjan i dag, forretningen der Olias familie pleier å handle, det var skrekkelig å se de tomme hyllene, og folket som rasker med seg det som er igjen. Det gjelder å kjøpe nå. I morgen får man mindre for pengene. Det er rapporter om handelsrestriksjoner, man kan ikke lenger kjøpe hva man vil, men jeg har ikke klart å finne denne opplysningen hos en helt pålitelig kilde.

Pengemangelen er desperat, og tragisk. På nettet ligger det annonser hvor unge friske folk, i 20-årene, tilbyr seg å donere bort en nyre. De trenger pengene, mer enn nyren.

Og Jatseniuk, slangen, statsministeren, dolket sine egne i ryggen. Det et ganske ufattelig at USA kan støtte en sånn fyr, og at Norge gjør det samme. Han har jo vekslet mellom ulike koalisjoner og allianser gjennom hele sin politiske karriere, selv i ukrainsk standard verre enn andre. I 2010, eller deromkring, kaller han Timosjenko og Janukovitsj to sider av samme dritten, eller noe tilsvarende, Timosjenko som senere ble partilederen hans. Etter at Timosjenko ikke vant presidentvalget i fjor mai, brøt han ut og dannet sitt eget parti. Dette partiet vant parlamentsvalget i høst, så vidt det var, noen desimaler i prosentpoeng foran blokken til Porosjenko. Dermed kunne Jatseniuk beholde statsministertittelen han hadde fått etter Maidan. En god del av regjeringsmedlemmene hans er skiftet ut, og blir det ennå. Selv blir han altså sittende.

Om avgjørelsen å stenge bankmarkedet for veksling av valuta skriver Jatseniuk at han fant dette ut på internettet. Noen burde fortelle ham at sentralbanksjefen er på lag med ham. Jatseniuk kan ikke bare la andre ta upopulære og tvungne avgjørelser og gjennomføringer, mens han snakker tøft og kompromissløst. Det er også med på å rive den ukrainske statsmakten fra hverandre.

Helt fra starten av har det vært klart at Ukraina ikke har hatt råd til eventyret det har gitt seg ut på. Nå begynner konsekvensene å bli så åpenbare at det er ikke lenger mulig å ignorere dem. Vi i Vesten kan selvfølgelig se en annen vei når ting ikke går som vi hadde tenkt, det har vi lang erfaring med. Folket i Ukraina, derimot, må leve i denne elendigheten som er stelt i stand for dem. De er pent nødt til å innse realitetene. Det er meget mulig de ikke vil finne seg i dem.

Om dette er å si at noen allerede har begynt å protestere. Utenfor sentralbanken, i går kveld. De ble møtt av opprørspoliti som gikk hardhendt frem, godt dokumentert på YouTube og andre steder på nettet. Det er Deja vu all over again, som de sier på engelsk. Politi som er bøllete mot demonstranter har vi sett før i sentrum av Kiev. Det pleier ikke ende bra.

Mens jeg skriver dette kommer meldinger om at opposisjonspolitikeren Boris Nemstov er skutt og drept i Moskva, like ved Kreml. En bil stopper opp der han går, en eller flere menn kommer ut, og skyter ham fire skudd i brystet. Senere kommer meldinger om at det var flere skudd, og ikke bare i brystet. Timer tidligere hadde han oppfordret folk til å komme og delta i protestmarsjene søndag.

Tanjas bursdag

Gratulerer med dagen. I dag fyller søsteren til Olia året. Det var ingen hyggelig bursdag i fjor, og det er verre i år. Denne dagen falt den ukrainske valutaen nye 16 %, eller så, mot dollar, etter allerede å ha falt tosifret fra de katastrofale verdiene jeg tidligere har skrevet om. Nå står hryvna i 23,5 mot norske kroner. Inflasjonen er voldsom, og økonomien krymper. Det er tøffe tider, og utsiktene er at det skal bli verre, heller enn at det skal bli bedre.

Mens jeg var på jobb i dag så ringte Olia til søsteren sin, Tanja. Hun kunne fortelle at det har blitt dyrere. Garn som før kostet 45 hryvna, koster nå 120. Det er mer enn en dobling. Tanja liker å strikke, og fortalte Olia leende at hun bare måtte kjøpe garn i gave, hun har ikke sjanse til å kjøpe det selv. – Har lønnen gått opp, spurte jeg Olia, for å få forsikret det jeg egentlig visste. – Tanja jobber mindre nå, svarte hun. – Det er nedbemanning.

I de seks årene jeg har kjent Olia og søsteren har Tanja aldri hatt en sammenhengende ferie. Det er bare enkeltdager, som hun har tatt seg ved spesielle anledninger. For et par år siden var planen at Olia skulle reise ned til Ukraina før meg, slik at hun og hennes lille familie på mor, søster og tantebarn kunne reise på ferie sammen til Krim. De gledet seg veldig til det, men Tanja fikk ikke fri fra jobb. Så den planen ble ikke noe av.

Når jeg er der nede, jobber Tanja som vanlig, fra 11-12 om formiddagen, til 22-23 om kvelden. Også lørdag. Hun har gangavstand til jobb, det er rett ned en tvergate til Lecu Ukrainka som de bor i, det tar en drøy halvtime. Det vil si, det pleide å være slik. Hun er nå flyttet over til en annen avdeling, med reisevei halvannen time, hver vei. Det er ganske sånn det ikke skal være. Moren får ingen statlig støtte overhodet, hun er hjemme og passer lille Tais, og så er det Tanja som er ute og jobber, og finansierer familien.

Olia og jeg hjelper selvfølgelig, og vi skulle gjerne hjulpet mer. Men det er en stolt familie, som ukrainere og russere er stolte folk. De biter heller i seg vanskelighetene enn å vise dem frem for andre. Olia har etterlatt kredittkortet sitt der nede, det blir aldri brukt. Alt er gavene og klærne som hun tar med ned, det hjelper godt, så kan moren og søsteren bruke alle pengene på mat og faste utgifter.

Vi sitter selvfølgelig ganske godt i det. Det ville Olias familie også gjort, selv om Olia ikke var blitt gift med meg. De har to leiligheter, og en datsja, og de kan leie ut den ene, og tjene en slant på det. Det er atskillig mange som har det betraktelig verre. Og da snakker vi om de som bor i de delene av Ukraina, som ikke er direkte berørt av krigen og konflikten.

I Donetsk og Lugansk faller det bomber ned på boliger, biler og fellesområder. Menneskeliv går tapt. Verdier går tapt. Pensjoner og lønninger blir ikke utbetalt. Har man penger i banken, sparepenger, så taper disse seg i verdi, som følge av valutafallet. Man skal låne penger i hryvna, ikke ha dem. Låne penger har ingen vanlige ukrainere råd til, det er ingen vanlige folk som tjener på valutafallet. Det gjør bare spekulantene. Jeg tenker alltid når jeg ser en gammel dame eller mann, som har fått en bombe inn i leiligheten sin, at hvordan skal hun få midlene til å reparere disse ødeleggelsene? Ingen skriver om det. Jeg tror ikke det finnes forsikringsordninger. Faller bomben på deg og ditt, så faller også tapene og kostnadene på deg.

Gratulerer med dagen, til Tanja. Fra England kommer meldinger på denne dagen at Cameron skal sende soldater til Ukraina, sammen med USA. Det er begrenset omfang, og de skal visstnok reise for å «trene ukrainske soldater», det vil si trene de frivillige bataljonene. Pro russiske sosiale medier er i harnisk, særlig de som har tilknytning til England. De tror det må ha rablet for Cameron. Har de ingenting lært, etter Irak, Libya og Afghanistan? Hvem vil de hjelpe med mer soldater, mer våpen, mer krig?

Russland har som vanlig svart med at de «vurderer å sende soldater for å trene opprørerne i Donetsk og Lugansk». Det har vært mekanismene i konflikten siden første stund. Vestlig side – med USA og nå England – har oppført seg som om Russland ikke vil komme med motreaksjoner mot alt de finner på, som om Russland vil skjønne at de ikke har retten på sin side, og dermed vil trekke seg uforbeholdent tilbake. Det er langt på vei det stikk motsatte som har skjedd. Det de vestlige landene har gjort litt, har Russland gjort veldig. Den vestlige støtten til demonstrantene på Maidan ble besvart med russisk støtte og fyring av separatistbevegelser på Krim og i Donbass. De pro vestlige demonstrantene i Kiev okkuperte offentlige bygninger og hadde voldelige elementer, de pro russiske demonstrantene i øst okkuperte offentlige bygninger med våpen, og var rustet til krig. Sanksjoner er møtt med motsanksjoner. Vesten har brukt de midlene de har. Russland har brukt de de har. Hittil har de russiske vist seg å være mye mer omfattende, og mye sterkere.

Ukraina med dets innbyggere er det største offeret i dette. Vestlige statsledere lar seg villig fotografere sammen med ukrainske, i et forsøk på å vise i hvert fall symbolsk støtte, når den reelle støtten er så feilslått. Soldatene England og USA sender er også mer symbolske enn reelle i betydningen, de er for få til å kunne gjøre noe, og de skal heller ikke delta i kamphandlinger. Det er også håp om at de verste kamphandlingene nå skal være over, at det skal bli en slags våpenhvile, etter at Debaltsevo falt. Jeg tror på den. Krisen går nå over i en ny fase. Soldatene fra England og USA vil ikke hjelpe noen ting, om noe, så vil de gjøre tingene verre.  Slik alle parter i konflikten har vært imponerende til siden vi snublet inn i katastrofen vi nå er i.

Gratulerer med dagen til Tanja. Måtte bursdagen din i år være et bunnpunkt, at det neste år er litt bedre. At det ikke lenger er noen krig i landet ditt, at man ikke lenger dreper hverandre og sender bomber og raketter mot hverandre og sprenger broer, veier og infrastruktur – i direkte og overført betydning. Ut over det er det kanskje ikke så mye å håpe på. Det er ingen gode bursdager i sikte for Ukraina.

En siste ting: Jeg sjekket listen over gjennomsnittslønninger i Europa på Wikipedia. Som man ser er lønnen i Ukraina nå 89 euro, i måneden. Det er under halvparten av den nest siste på listen, Moldova, med 194. Det er ikke engang 1/3 av Hviterussland, som har 317 euro, tross sanksjoner og restriksjoner og Lukasjenko. Hellas – der de nå stemte inn Syriza for å gjenvinne verdighet – har 1004 euro, mer enn 10 ganger mer. Norge har for øvrig 4451 – temmelig nøyaktig 50 ganger mer enn Ukraina. Det vil si at en gjennomsnitlig ukrainer må jobbe 4 år for å dra inn like mye som en nordmann drar inn på en måned…

Gratulerer med dagen.

Maktkampen mellom oligarkene – De fire klaner

Senteret for studier av østen (OSW – på polsk: Ośrodek Studiów Wschodnich) er en statsfinansiert tenketank i Polen. De har en hjemmeside med fyldig informasjon om hvem de er og hva de driver med, og de fleste av rapportene de skriver blir lagt ut fritt tilgjengelig på både polsk og på engelsk. 16. februar la de ut en artikkel med tittelen: Oligarchs after Maidan: The old system in a ‘ new Ukraine’. Den skulle være obligatorisk for alle interesset i konflikten i Ukraina, og en løsning på den.

Jeg så også en video i fjor vår, der en russer for en liten gruppe tilhørere går gjennom noen av de samme tingene. Videoen er meget interessant, men dessverre klarer jeg ikke å finne den igjen på YouTube. Den sier mye om forholdene i Ukraina, og om russisk syn på dette. Han som snakker er kategorisk, kunnskapsrik og tydelig for et sterkt Russland. Han kaller 90-tallet «årene med skam», eller noe slikt, og sier at Putins annektering av Krim markerer slutten på disse skammens år. Om Gorbatsjov sier han at han gav bort absolutt alt, også det han ikke ble bedt om å gi bort, og med det innledet disse ydmykende årene da Russland ble et u-land som trengte nødhjelp, fra å ha vært en av verdens to ubestridte superstormakter.

Om Ukraina snakket han om fire klaner, de samme klanene som blir beskrevet i rapporten til OSW (lenket til i første avsnitt). Det er disse klanene som kontrollerer makten og økonomien i Ukraina, og den skjulte maktkampen mellom dem er viktigere for Ukrainas fremtid enn den åpne og synlige maktkampen mellom politiske partier. Både denne rapporten og russeren på YouTube levner ikke noen av de mest kjente for oss i Vesten noe særlig betydning, ingen av dem som er synlige for oss. Selvfølgelig har folk som Jatseniuk og Porosjenko fått stor makt, som henholdvis statsminister og president, og som ledere av landets to største parti. Men de har ikke midlene til å få gjort så mye, uten de stores velsignelse. Skjønt, i følge rapporten til OSW er bildet i ferd med å bli noe endret nå, kanskje vil Porosjenko kunne bygge seg opp til noe som ligner makten Janukovitsj hadde, og det har jo blitt litt mer på plass på toppen etter at tre av de fire klanene er blitt sterkt svekket det siste året.

De fire klanene – eller grupperingene – som har hatt den reelle makten i Ukraina de siste årene er først kretsen rundt Janukovitsj, eller «Familien», som OSW kaller dem. Familien er også navnet som blir brukt om de mektigste russiske oligarkene på slutten av 90-tallet, de som kontrollerte Jeltsin, og sørget for at Putin fikk makten. Den gang var Putin en brikke, et middel, det var ingen som forutså den gang at han skulle bygge seg opp til å bli den største og mektigste, at statsmakten skulle gjenerobre kontrollen, og at Putin skulle bli enerådende i den. Janukovitsj bygget opp sin posisjon i kraft av å være president.

Den neste verdt å nevne er gruppen til Ahmetov, Ukrainas rikeste mann. Han kontrollerer det meste i Ukrainas økonomi, og er med sine 12,5 milliarder dollar verd like mye som de andre rivalene til sammen. Han har dog kommet i en svært vanskelig situasjon som følge av Maidan og maktomveltningene, noe rapporten til OSW nevner, og som jeg skal skrive mer om senere. Så har vi gruppen til Firtasj, oligarken som ganske mystisk ble arrestert i Østerrike i fjor, og som betalte 125 millioner euro i løsepenger. Den siste er han som nå er i ferd med å bli den mektigste, Kolomoiskij, i Dnepropertovsk. Det er han som har tjent mest på Maidan, og som har fått styrket sin posisjon betraktelig i året som har gått. Han er også den farligste, vil jeg si. Russeren på YouTube smilte litt over Kolomiskij, som er jøde, men som likevel er en betydelig støttespiller til det smått fascistiske partiet Svopoda, der jødehat og russerhat er en del av partiprogrammet.

Det er bare de som følger svært godt med som har hørt om disse fire grupperingene. Folk har fått med seg Janukovitsj, interesserte vet kanskje at Ahmetov er Ukrainas rikeste, og dermed en mektig oligark, men Firtasj og Kolomoiskij kan fort være ukjente for de fleste. Vi vet at Ukraina har vært oligarkstyrt, at det er mye korrupsjon og tull i økonomien, men mange har nok gått med på historien om at oligarkene har fått mindre betydning nå, og at det ukrainske folket har «reist seg opp mot dem».

Det har de nok. Men det ser ikke ut til å ha virket.

Som jeg også skrev om i går, i en post denne posten opprinnelig var ment å være en del av, så har Kiev en versjon av hva som har foregått det siste drøye året i Ukraina, som vi i Vesten langt på vei har hengt oss med på. Det er så tett at det virker koordinert, uten at jeg skal gi meg inn på konspirasjonsteorier av noe slag. Det er ikke mer enn at regimet i Kiev møter med representanter for Washington og Brussel, og så sier de hver for seg noenlunde det samme, etterpå. Man kan også ta en tilfeldig sjekk i norsk aviser og medier, kilder i Kiev blir referert, mens kilder fra opprørerne eller fra Moskva blir enten fortiet, eller fremstilt på en måte som gjør dem utroverdige. Det er sjelden det blir gjort noe poeng av at kildene i Kiev er vel så drøye som dem i Moskva, når det kommer til tapstall og motiv, skyldspørsmål og det å ha dekning for påstander.

Det er også enklest og mest behagelig for oss å være på lag med Kiev i deres versjon av historien. Demonstrantene på Maidan støttet jo oss, det var Europa de ønsket, med vårt demokrati og våre rettigheter, og med det også vår velstand. Det passer helt fint med vårt syn på det tidligere regimet, og på Russland, at de snikskyter egne innbyggere for å holde på makten, som jeg skrev om i går. Nå har de også initiert et opprør i øst, et opprør de også forsyner med våpen, og med det står det øvrige Ukraina sjanseløst til å slå inn på den vei vi alle ønsker de skal gå. Hensikten på den siden er makt og kontroll, mens vår side kjemper for frihet og demokrati.

Historien er mer komplisert. Det er mange – svært mange – både i Ukraina og i Vesten som oppriktig ønsker mer frihet og demokrati i Ukraina, at landet skal fungere og at folk skal ha det bra. Men det nytter ikke å ønske det, når det ikker er den veien det går, og det nytter heller ikke å underslå fakta, for å få vårt håp for landet til å bli bedre oppfylt.

Finansmannen Georg Soros blir ofte omtalt som en «filantrop» i vestlige medier. Han gir jo betydelige bidrag til Human rights watch, for eksempel, så betydelige at pro russisk side mener dette er hans institusjon, og at den derfor ikke er nøytral. Det er å trekke det langt andre veien. Faktum er imidlertid at Soros tjente en god del av sin enorme rikdom på belånt valutaspekulasjon mot britiske pund og den britiske nasjonalbanken. Selv ærverdige The bank og England kunne ikke forsvare seg mot Soros’ lånemidler, og måtte ta enorme tap – tilsvarende Soros’ og de andre spekulantenes gevinst. Ikke pent.

Nå har Soros investert betydelige summer i Ukraina. Det er i hundre millioner dollar klassen. Det gjør det ikke så rart at han er en av dem som taler varmest for at vestlige land må støtte Ukraina med penger og lån. Noen av disse pengene vil jo temmelig sikkert sive ut til ham. For å hjelpe seg med propagandaen – eller informasjonskampen, alt etter hva man velger å kalle det – så har han også opprettet og finansierer den godt synlige TV-kanalen, «Hromadske TV». De som følger nøye med på utviklingen i Ukraina vil vanskelig kunne komme utenom dem, i hvert fall om man også ser klipp på YouTube eller følger sosiale medier. Det er også Soros som i en tale – samme tale som han ber om pengestøtte til Ukraina, jeg mener summen hans skal være $ 50 milliarder – hevder at Ukraina gjør gode forsøk på reformer, «det er mange av de gamle folkene som fremdeles er der, men det er en stor gruppe nye som vil inn og overta», vi må hjelpe dem.

Her hadde det jo gjort seg om det var i det minste noen kritiske journalister her i Vesten, som stilte det opplagte spørsmålet hvem disse nye eventuelt er, og hvor man finner dem (I Ukraina er det ingen journalist som vil spørre om noe slikt, der er mediene helt kontrollert av de gamle oligarkene, den gamle makteliten, slik det alltid har vært)? De er i alle fall ikke synlige i noen av maktposisjonene som betyr noe.

Maidan-markeringer i Kiev og Moskva

I går var det store markeringer i Kiev og Moskva på årsdagen for en av de begivenhetsrike dagene på Maidan i fjor. Uavhengighetsplassen – Maidan nezavisimosti – i sentrum av Kiev er nå kjent av alle, etter demonstrasjonene som veltet regimet til Janukovitsj der i fjor. Det var fredag 21 februar som var siste dagen. Lørdag morgen, 22 februar, var president Janukovitsj vekk. Han var stukket av, bokstavlig talt jaget bort, etter at opprørspolitiet og sikkerhetsvaktene hadde gitt opp å forsvare ham. I dagene som fulgte tok – ikke demonstrantene på Maidan, – men en håndfull politikere i parlamentet, makten, og den har de og deres grupperinger etter et presidentvalg og et parlamentsvalg langt på vei klart å beholde.

Her er det en kamp om historien. De som tok makten vil gjerne ha det til at det var et folkelig opprør som veltet en korrupt, kriminell og voldelig leder, en president som brukte snikskyttere i spesialpolitiet til å skyte egne, ubevæpnede innbyggere. De som mistet den mener at dette var et organisert kupp, voldelige demonstranter jaget bort en lovlig valgt president, og fikk satt inn et høyreekstremt, fascistisk regime, som har gått til krig mot egne innbyggere i Donbass.

Kampen om historien gjaldt også på årsdagen for Maidan-protestenes avslutning, eller hva vi skal kalle det. Det er seierherrene som skriver historien, lærer vi på skolen, men her er det ennå ikke klart hvem seierherrene er, og det er forskjellig syn på dette etter hvor man befinner seg i verden. I Kiev er det pro Maidan som står for historieskrivingen. Der dyrkes Maidan på en måte som får sentimentale hjertet til å svulme. Det blir ikke holdt igjen, de døde kalles «de himmelske hundre», det blir tent et lys for dem på stedet de døde, det er blomster og bilder, det har vært det i månedsvis, de som døde på Maidan blir brukt som superhelter, og til å legitimere det nåværende regimet statsprosjekt.

Minnemarkeringen i går var en del av det. Det var en verdig markering. Folk møtte opp frivillig, i titusenvis, de tente lys og gråt, og Mozarts requiem ble spilt på plassen. Man skal ha steinhjerte for ikke å bli grepet. Og nettopp det var poenget. De døde på Maidan skal ikke ha dødd forgjeves, gode krefter skal stå sammen for å vinne denne kampen. Patriotiske slagord hadde god klangbunn på en markering som den.

I Moskva var det en helt annen form for markering av dagen. Der ble det busset inn folk fra Putin-vennlige områder i omegn, alle beredt til å gå i tog og rope slagord, frivillig, eller for 300 rubler i betaling, som avisen Novaja Gazeta kan melde om man fikk. Det er en regimekritisk avis. Demonstrasjonen ble stor i Moskva også, 35000 stykker, er et tall jeg har sett, men selv om dette tallet nok er reelt, så er det altså blitt så stor, som følge av at Kreml har lagt forholdene til rette, og vel så det, for at så mange skulle komme. Man ville gjerne ha en reell match av demonstrasjonene i Kiev.

«Vi vil aldri glemme, aldri glemme», var et av slagordene der. «Vi er ikke MaiDown», et annet, med en referanse som på russisk er tydelig til Downs syndrom, og ikke til det engelske ordet for «ned». Russiske statsmedier dekker og fotograferer, og de finner frem til personene som stod i rekkene til Berkut, opprørspolitiet, der på Maidan, og har personlige beretninger om hvordan de og deres kamerater ble banket opp, kastet Molotow-cocktails etter, og i det hele tatt i denne versjonen var offer, ikke overgripere.

Vestlige medier var på plass begge steder. I Kiev rapporterer de hva de ser, i Moskva er de kritiske, og rapporterer hva de ser, og hva som ligger bak. Det etterlates et inntrykk av at demonstrasjonene i Moskva var «statsregissert», mens den i Kiev var genuin. Det underslås at markeringen i Kiev også var statsregissert, planlagt og organisert av staten (men altså uten tiltak for å få opp deltakertallet, ingen gratis busser, ingen betaling), mens demonstrasjonene i Moskva også var et uttrykk for hva et overveldende flertall av russere tenker og føler. De ble nok betalt, mange av demonstrantene, og de fikk gratis bussing, men de hykler ikke.

Hva er det Putin ønsker å oppnå i Ukraina?

I dag melder BBC om en rapport fra The house of lords i England, EU-komiteen der, om at «EU sleepwalked into the crisis» i Ukraina. Det er ganske i tråd med hva jeg har ment og skrevet hele tiden, og fått en del kritikk for, men det passer ikke med linjen norske og vestlige politikere har kjørt, og fått store deler av vestlige medier med på. Der heter det at president Janukovitsj helt uventet og skandaløst avviste EUs tilbud om en tilnærming, og det ukrainske folket avsatte ham på grunn av dette, før Russland styrt av en uforutsigbar, slu og kynisk leder, gjør alt de kan for å ødelegge dette politiske prosjektet til Ukraina, for egen vinnings og Ukrainas straff sin skyld. Vestlige politikere og diplomater står maktesløse overfor en aggressiv atommakt, en slags Hitler med masseødeleggelsesvåpen, og vi har ikke annet valg enn å prøve å forhandle med en russisk motpart vi vet ikke lar seg forhandle med. Det er dette som har gjort at vi har havnet i den situasjonen vi er i. Det er på tide at denne versjonen av historien får seg noen korreksjoner i andre kanaler enn en mindre norsk blogg.

På Newsour (BBC world service, programmet finnes som podcast i 14 dager) klokken 1400 i går var det en diskusjon mellom Vladimir Posner og Ben Judah. Ben Judah har en god stund hatt en kjernefysisk nedsmelting når det kommer til Russland, hans pessimisme går over alle grenser, han har skrevet bøker (mest kjent er The fragile empire – How Russians fell in and out of love for Putin) om det og er svært aktiv på sosiale medier. I debatten representerte han synet til dem som mener Putin ikke er til å stole på, at Russland har løyet og brutt avtaler hele tiden, at det er umulig å vite hva de vil, annet enn at de vil destabilisere Ukraina og gjøre staten dysfunksjonell, og i det hele tatt at det er umulig å forholde seg til dem på noe sett og vis. Kraftige saker.

Diskusjonen falt sammen med dagen da den britiske forsvarsministeren, Michael Fallon, uttaler at det nå er reell fare (real and present threat) for at Russland vil forsøke å destabilisere de baltiske statene, altså gjøre noe lignende der, som de nå gjør i Ukraina. Posner var her herlig kjølig i hodet, dette er fullstendig usannsynlig. Det er mye som er en reell fare her i verden, men som aldri kommer til å skje. Å mene Russland skal forsøke seg i Baltikum presser virkelig grensene for hva som er reelt, her i verden. Britene mener nå også Russland er en like stor trussel for Europas sikkerhet, som den islamske stat. De har ikke glemt hva det vil si å tegne fiendebilder. Forsvaret og etterretningen gjør en ypperlig innsats for å skaffe seg ekstra bevilgninger i trange økonomiske tider, det er hva man skulle si om den saken. I de baltiske statene finnes riktignok russiske minoriteter, litt forskjellig i hver av statene, men ingen steder slik at de kan kalles noen trussel, selv ikke med utspekulert støtte fra Putin og ressursene fra den russiske statsmakten. Det blir sagt at uttalelser som dette kommer for å forsikre de baltiske statene om at de har vår støtte, og med det gjøre dem trygge. Det er på samme nivå som tryggheten vi levde i under den kalde krigen, der vi hele tiden ble minnet om at Sovjetunionen og deres onde allierte kunne starte en atomkrig.

Vladimir Pozner hadde en rolle i USA under den kalde krigen, der han forklarte Sovjetunionens politikk ut i fra deres synspunkt, nyttig den gang, som det er nyttig nå. Dere kan lese om dette selv, på engelsk Wikipedia. Han avviser høflig Ben Judahs tirader, Ben Judah har jo ikke noen argumentativ dekning for hva han sier, det er bare påstander, og mener det slett ikke er særlig vanskelig å vite hva Putin og Russland mener. De har jo vært åpne på det hele tiden, og de har vært rimelig konsekvente – stikk i strid hva vi i Vesten påstår om dem.

Før jeg tar det, vil jeg imøtegå litt det Ben Judah påstår (hva den britiske forsvarsministeren påstår om den russiske trusselen mot Baltikum, er vel ennå litt over the top, til å være nødvendig å imøtegå i detalj, det er jo ingenting som antyder noen ting at noe slikt er på gang, det er null og nix konkret) om Russlands ønske om å destabilisere Ukraina å gjøre staten dysfunksjonell. Det er en mening som godt kan være representativ for mange. De facto er jo også konsekvensen av det som nå foregår i Ukraina, at landet blir ustabilt og dysfunksjonelt. Det beskriver situasjonen som den er. Det betyr imidlertid ikke at dette er eller har vært noe politisk mål, eller del lå for Russland. Hvorfor skulle det være det?

Jeg er ikke i stand til å se hva Putin og Russland har å tjene på at Ukraina feiler som stat. Det er heller ikke Ben Judah, eller andre som sier og mener at dette er målet. De er i hvert fall ikke i stand til å formulere det i argument det går an å forstå. Generelt er Ukraina en viktig handelspartner for Russland, den klart viktigste av de tidligere Sovjetrepublikkene, et fattig Ukraina gjør at Russland får solgt færre varer dit, og med det får mindre inntekt selv. At et dysfunksjonelt Ukraina vil være avhengig av Russland, er greit med det at Russland nok ønsker et avhengig Ukraina. Men det trenger ikke være dysfunksjonelt, for å være avhengig. Russland ønsker et Ukraina som blomstrer, men inni den russiske sfæren, under russisk kontroll. Det er noe ganske annet.

Denne formen for argumentasjon passer bedre andre veien. Regimet i Kiev gjør sitt ytterste for å gjøre forholdene i Donbass (og på Krim, som de riktignok ikke kan gjøre så mye med) verst mulig. Det er sågar offisiell politikk, jamfør Jatseniuks mange og gjentatte uttalelser, og Porosjenkos famøse «deres barn skal leve i kjellere, mens våre skal gå på skoler og barnehager – slik skal vi vinne krigen», og uttalelsene følges opp med handling. Hva som enn nå kommer til å skje med Donbass, vil det gå lang tid før dette blir et sted noen skulle ønske å bo. Meldingen er at hvis dere ikke ønsker å være med oss, skal vi lage det uutholdelig for dere.

Putin holdt en pressekonferanse etter møtet med Ungarns president, Viktor Organ, i Budapest, nå denne uken. Der sier han vel nokså nøyaktig hva han og Russland ønsker i Ukraina. Etter hva jeg kan se, er ikke det så veldig forskjellig fra hva de sa og mente i Geneve, i april. Jeg skal skrive mer, nå må jeg gå.

Debaltsevo er falt – nå kan fredsarbeidet begynne

Jeg vil begynne denne posten på en annen måte. I Russland sitter nå opposisjonspolitikeren, Aleksej Navalnyj, i retten. Han risikerer 10 års fengsel, for anklager som virker ganske ulne, og som han selv og hans støttespillere hevder er politisk motivert. Det dreier seg om underslag og annen økonomisk kriminalitet, fra tiden han var involvert i russisk business, jeg mener det skal dreie seg om salg av noe tømmer, men har ikke sjekket dette på en stund, eller fulgt med så nøye i det siste. Det går nemlig under radaren. Hva som skjer i Ukraina er så mye større og viktigere, at all vestlig medieoppmerksomhet går dit, og russiske medier underraporterer – mildt sagt – hva som skjer med Navalnyj. Navalnyj er svært aktiv selv på nettet og i sosiale medier, det vil si, hans støttespillere er det, siden Navalnyj har husarrest og nettforbud, men de sier heller ikke egentlig om saken, annet enn at det er rent oppspinn, og en effektiv måte for russiske styresmakter å sette en stopper for en mulig rival på vei opp.

Det er ikke første gang rettssaker og rettsavgjørelser mot Navalnyj og hans menn, går for seg mens det koker som verst i Ukraina. Russiske myndigheter har gjort mye på hjemmebane, vel verdt å kritisere, mens den vestlige verden har hylt opp om hva Putin og Russland angivelig gjør i Ukraina, og planlegger å gjøre ellers. For de som ønsker regimeskifte i Russland, og det er jo en del, så har dette gjort utsiktene for å få ønsket oppfylt, vanskeligere. Navalnyj har mindre, ikke mer støtte nå. Putin har mer, ikke mindre. Videre har russernes skepsis til EU og USA økt, flere ser på USA som en fiende. Jeg mener å ha sett tall som sier 80 % av alle russere nå har et negativt syn på USA. Så mye for at sanksjoner skal få det russiske folket til å vende seg mot regimet, «når de ser hva konsekvenser Putins politikk får for deres levestandard». Det russiske folket støtter Putin, det støtter politikken hans, og de er sterkt i mot sanksjonene EU og USA har innført, det er ingen tegn på noe nivå at det er noen bevegelse her. De gamle Putinkritikerne er blitt sintere, mer forbannet og desperate i kritikken, de gamle støttespillerne støtter like sterkt, eller sterkere, noen nøytrale har begynt å støtte.

Politikken til USA og EU i Ukraina har vært en total fiasko. De har ikke lykkes i noen ting, annet enn å få inn et mer vestlig-vennlig regime. Dette var et langsiktig mål for dem, som de nok litt uventet nådde, allerede etter Maidan. Men dette vestvennlige regimet har ikke hjulpet verken Ukraina, EU eller USA. Det eneste er at regimet i Ukraina nå er åpent anti-Russland. Det ble ikke med i den eurasiske unionen til Putin, og forsøker heller å bringe restene av et noenlunde fungerende land over mot EU og NATO, uten noe egentlig håp om å kunne bli med i noen av dem på lang, lang tid.

Det er en tragedie. Prisen for dette makkverket av geopolitikk er skyhøy. Valutafallet gjør at gjennomsnittslønnen i Ukraina nå er nede i $60, i måneden, folkens, ikke i timen, som den kan være hos oss, av og til. Minstelønnen er $46, og er vel fortsatt på vei nedover, ettersom valutaen fremdeles faller mot dollar. Ukraina er for lengst blitt Europas fattigste land når det kommer til gjennomsnittlig inntekt, det skjedde i sommer, når kursen mot norske kroner var 0,5. Nå er den altså 0,3.

Alt dette ville naturligvis ikke skjedd, om det ikke var for Russland. Russland har både en finger og en knyttneve med i hva som har skjedd. «Om Russland bare hadde latt regimeskiftet gå sin gang etter Maidan, og ikke annektert Krim og støttet opprørerne i øst med våpen og ledelse, så kunne dette gått bra», er argumentasjonen. Men Russland er nå som de er. Ingen skal komme her og si at denne krisen ikke var varslet. I oktober 2013 skrev Shaun Walker en artikkel i the Guardian, der russiske styresmakter skisserer opp mange av de konsekvensene som nå har skjedd, om EU fortsetter å presse på i Ukraina. Reuters har også noen innsiktsfulle artikler om emnet, der de skriver ganske usjenert at den europeiske forhandlingsdelegasjonen var uforberedt på hvor ille det egentlig stod til i Ukraina, og hvor desperat Janukovitsj var etter penger. Landet stod allerede da i fare for å falle fra hverandre. Likevel forsøkte europeerne å tvinge frem et valg, Ukraina måtte velge vestlig eller østlig retning, EU eller Russland. Med Russland ville det følge penger. Med EU fremgang og velstand «på sikt».

Nå har man vel sklidd over fra å være optimist til å bli naiv for å tro på en slik fremgang og velstand. Ukraina har en god del å ta igjen for å nå opp til velstanden de hadde i 1991, da landet sprang ut som en egen stat fra Sovjetunionen. De har vel noenlunde samme BNP nå, som på 80-tallet, under Sovjetunionen. Og er på vei ned mot Brezjnev-tiden. Den gang var dog rikdommen eller fattigdommen nokså likelig fordelt. Nå har Ukraina en del avsindig rike, og en ganske stor overklasse som har forsynt seg grovt og kvalmt av fellesverdiene, folk flest har det mye verre nå enn den gang. Det er innbilning og propaganda å tro noe annet.

Det hardt prøvede ukrainske folket har fått en tøff start på dette siste forsøket på å slå inn på en ny, og bedre vei. Enda en gang har de måttet velge inn udugelige politikere i parlamentet, enda en gang har de fått en president som får kjenne på forbannelsen ved dette vervet i Ukraina. Oppgaven er helt umulig. For å nå dit er du nødt til å være veldig rik, og ha skaffet deg rikdommen med de midler som er nødvendig å bruke for å bli rik i Ukraina, og du er nødt til å ha forbindelser med andre rike og mektige i landet, noen av dem ærlige nok, noen av dem oligarker, og noen rene kriminelle. Porosjenko er ikke den verste de kunne få, han er kanskje den beste presidenten Ukraina har hatt, skjønt, det sier ikke stort, men Porosjenko er president en periode der oppgaven er enda mer umulig enn den pleier å være. Han er avhengig av et parlament som krever hard motstand og ingen kompromiss i møte med opprørerne i øst, og mektige Russland, og han er avhengig av velviljen til internasjonale donorer, som USA og EU, og deres finansinstitusjoner. Han står også uten ressurser til å følge opp politikken parlamentet krever av ham. Han må også passe seg litt for det som blir kalt en Maidan nummer to, at folket reiser seg også mot ham, for det er jo ikke så mye i Ukraina som er forandret, i alle fall ikke til det bedre. Han må også passe seg for at statsmakten ikke forvitrer, som det ble så godt formulert om Russland på 90-tallet, det er vel ting som tyder på at Porosjenko ikke har full kontroll over alle ting en president skal ha full kontroll over. Hæren er bare en av disse tingene, en av disse institusjonene.

Slik har Porosjenko måttet gjøre en ynkelig figur, gjentatte ganger. Han har stått i Davos med en gjennomhullet metallbit fra en drosjebuss, en marsjrutka, han har stått i München og viftet med 6 russiske pass, angivelig fra russiske soldater på ukrainsk område. Alt mens han har tigger om våpen og hjelp fra det internasjonale samfunnet, våpen og hjelp han vet godt ikke kommer.

Våpenhvile?

I dag skulle tyngre militært utstyr fjernes fra fronten i Ukraina. Sjansene for at det ville skje, var liten, og det har heller ikke skjedd. Det har vært full krig i og rundt byen Debaltsevo, jernbaneknutepunktet mellom Donetsk og Lugansk, som rebellene gjerne vil ha, og ukrainerne gjerne vil holde. Det var også denne byen som var det hardeste punktet under Minsk-forhandlingene. Putin kjørte hardt på at byen var omringet, og at måtte overgis til opprørerne. Porosjenko holdt på at den ikke var omringet, og skulle beholdes.

Historien har nok vist at den var temmelig omringet. Flere tusen ukrainske soldater var fanget i den, avskåret fra forsyninger og støtte. De ble tilbudt å overgi seg, eller få fritt leide ut (men uten våpen), det nektet de. Resultatet er at byen blir tatt uansett. Mange ukrainske soldater og noen sivile blir drept, det verserer filmer av over hundre soldater som overgir seg og blir ført bort. Tapet er ydmykende og vondt for ukrainsk side, de kjempet enda en gang en umulig kamp. Opprørerne brøt våpenhvilen for å ta det de mente de hadde rett til.

Det kan virke kynisk og brutalt, men dette var nødvendig for at fredsavtalen skulle kunne holde. Det er fra nå av det gjelder. Det er nå viktig at retorikken ikke blir skrudd til for hardt. Den harde retorikken forplikter, og gir forhåpninger som ikke vil bli oppfylt. Alle innforståtte visste at opprørerne kom til å ta denne byen. Alle som ser etter vil også se at den er viktigere for opprørerne, enn for Ukraina. Ukrainsk side har gjort den til «et symbol», som de også gjorde flyplassen i Donetsk til «et symbol», og sammenlignet forsvaret av Debaltsevo med forsvaret av Stalingrad vinteren 42-43. Det er historieløst. I Stalingrad døde hver dag flere enn det var mennesker igjen i Debaltsevo, sivile og soldater inkludert (anslaget sivile i Debaltsevo er 3000, etter evakueringen, anslaget soldater varierer mellom 5- og 7 000, i Stalingrad døde i gjennomsnitt 10 000 daglig, halvannen million fra august til februar). For opprørerne er den slett ikke noe symbol. Den er helt nødvendig skal de mene alvor med opprøret sitt, og det gjør de åpenbart. Som transportknutepunkt mellom Donetsk og Lugansk er det nødvendig å ha denne lille byen under kontroll, skal det gå an å frakte mennesker og varer problemfritt fra Donetsk til Lugansk, uten å passere en ukrainsk grensekontroll på veien. Etter forrige våpenhvileavtale, det som kan kalles Minsk-I, i september, så viste ukrainsk side hvordan de kan bruke slike grensekontroller til å lage vanskeligheter for utbryterrepublikkene. Strategien var å lage det så ulevelig for menneskene i Donetsk og Lugansk, at de ville skjønne at de måtte vende tilbake til Kievs kontroll.

Som så mange av de ukrainske strategiene vil også denne slå tilbake på dem selv. De står uten valgmuligheter, og har gjort det siden krisen startet. Lar de utbryterrepublikkene gå, får de kjeft for ikke å ha gjort motstand. Gjør de motstand, får de kjeft for de menneskelige lidelsene det skaper. De har heller ikke penger eller ressurser til å kjøre noen tøff linje, det blir bare bjeffing, som en hundevalp. Landet står praktisk talt uten egne midler, og er avhengig av hjelp fra EU/USA eller fra Russland, og må pent finne seg i betingelsene hver av dem setter. Regimet har heller ikke noen bred støtte i folket, det er en illusjon som kun finnes i vestlige medier, parlamentsvalget i høst hadde svært liten valgdeltakelse, ned mot 50 %, og når man ser hva slags politikere ukrainerne hadde å stemme på, skjønner man hvorfor. Interne rivninger politikerne i mellom gjør det enda verre. I den vanskelige, enn si umulige, balansegangen i hvordan man skal reagere på utfordringene fra øst, står man i fare for å rakne også innenfra.

Det er disse tingene her som gjør meg smått optimistisk på at en våpenhvile denne gangen kan holde, tross startvanskene. Ukraina kan rett og slett ikke fortsette krigen. De vil aldri innrømme det selv, en hundevalp vil fortsette å bjeffe på, også i møte med større og sterkere hunder, men tysk etterretning har sett det, og de sier i fra. De forteller også hvordan det står til til amerikanerne, som i kjent stil leser egne aviser og ser på TV for å finne ut hva som er saken. Man kan merke en aldri så liten demping i tonen også derfra, nå, etter Minsk. Tidligere kunne man aldri høre en amerikansk kongressmann, ambassadør, statstjenestemann eller politiker uttale seg, uten å nevne «Mr. Putin» i innledningen av hvert resonnement. Det var ren og skjær tegning av et fiendebilde, alt som skjedde øst i Ukraina, skjedde på Putins kommando, som om han hadde total kontroll over større områder enn sitt eget Russland. Nå gjør de ikke det lenger. Nå er de forsiktigere. Til og med Geoffrey Pyatt, USAs ambassadør i Kiev, har vært moderat. Kanskje har de omsider skjønt at det ikke lønner seg å fyre opp konflikten. Det kan gå alvorlig galt, om det ikke allerede har gjort det. Og det er ikke sikkert USA, EU og Ukraina vil komme bedre ut av det, om det blir satt mer på spill. I kasinoet lønner det seg sjelden å øke innsatsen når man ser at man taper.

Gjennom fjoråret ble man beskyldt for å være Russlands-vennlige og pro Putin ved å skrive slike ting. Fremdeles er det ikke store spor av slike meninger i norske medier. Den stuerene meningen er at det hele er tragisk, Russland har skylden og Putin har skylden. Vesten er nødt til å stå opp i mot ham. Vi kan ikke tillate at et land tar seg til rette i et naboland, at grensene blir tegnet på nytt, og at det blir gjort med våpen i hånd. Det høres fint ut å mene dette.

Problemet er at vi ikke har noe valg. Og ved å innbille oss noe annet, har vi gjort det hele verre. En unødvendig krig har vart ved i månedsvis, et hat som ikke var der før, er oppstått mellom øst og vest i Ukraina, og mellom etniske russere og etniske ukrainere er avstanden økt. Videre er Russland skjøvet ut over sidelinjen fra det gode selskap, bort fra kontakten med USA og EU – og over til BRICS-landene, og tvilsomme land som Iran, Egypt og Nord Korea. Både Russland og EU har tapt milliarder av euro som følge av sanksjonene. Ukraina er i økonomisk resesjon og vel så det, valutaen er mer enn halvert, lønninger og pensjoner har stått på stedet vil, eller gått ned, eller uteblitt, mens prisene har økt. Det kunne vært unngått ved å gi utbryterregionene den autonomien de ønsket i april og mai, før krigen startet, eller ved å gjøre Ukraina til en føderalstat. Da kunne også resten av Ukraina slått inn på den vestlige veien de ønsket, og hatt mulighet for å gå den.

Der Spiegel har en lang og interessant artikkel om hva som egentlig foregikk forut for og under fredsforhandlingene. Les den, og se at det nå er kritisk at fredsavtalen holder, tross bruddene som har vært, og at det var en grunn for at Merkel la så veldig, veldig mye i det denne gangen.

Vinterferie med Irina

En liten pause i dag fra dystre bloggposter om situasjonen i Ukraina. Våpenhvilen som skulle inntreffe ved midnatt lørdag til søndag, er mer enn shaky, akkurat som det var ventet. De ukrainske styrkene som er omringet i byen Dubaltsevo vil ikke overlate byen til opprørerne, eller innrømme at de er omringet, eller forlate byen uten våpen og utstyr. Opprørerne vil ikke la dem slippe ut, og krever at byen blir overlatt til dem. I dag ved midnatt skulle tunge våpen trekkes tilbake til en buffersone. De ukrainske styrkene må da trekke våpnene gjennom en opprørssone, opprørerne må trekke unna våpen som er med og sikrer at Debaltsevo er omringet. Så avtalen vil her ikke bli overholdt. Tvert i mot, så vil opprørerne bombe og skyte og herje på til byen er deres. Og man vil meget raskt ende inn i en ny runde med eskalering, ny runde med gjensidige beskyldninger, ny runde med å gjøre det alt sammen verre. I dag skal jeg skrive om noe annet.

Vi har vinterferie nå. Det er flere grunner til at vi ikke reiser ned til Kiev. Situasjonen i Ukraina er ikke den viktigste, selv om vi nå for første gang er oppriktig engstelige for hva som skjer der nede, at det kan begynne å bli farlig eller ubehagelig også for fredelige oss. Vi har ikke noe lyst å være i et land der det blir unntakstilstand, som Porosjenko har truet med, om våpenhvilen ikke holder, som den står i fare for ikke å gjøre. Sannsynligvis vil det være helt trygt utenfor krigsområdene. Men når vi reiser med et lite barn, så vil vi være enda mer forsiktige, enn ellers, naturlig nok.

Hovedgrunnen til at vi ikke reiser er imidlertid at lille Irina ennå ikke har fått passet sitt, og at Olia er opptatt med studiene sine. Det første kunne vi ordnet, bare ved å bestille et pass, men nå var det så mye som gjorde det tungvint, at vi lot det være. Det er gode utsikter til at vi kan reise ned for lange og gode perioder, senere i år. Forhåpentligvis er også situasjonen i Ukraina mer avklart, da, slik at vi kan reise trygt.

Nå har vi altså vinterferien i Norge. Det hadde vi også i fjor, da ferien falt sammen med uken etter at Janukovitsj forsvant, OL i Sotsji sluttet, og Russland startet prosessen med å overta Krim. Det var mye å følge med på, da også. Hva som har skjedd det året er ganske utrolig. Vi var pessimistiske da det stod på som verst i fjor, og delte ikke euforien som fulgte med Maidan-bevegelsen, men vi kunne ikke i våre villeste fantasier forestille oss at det skulle bli så ille som det har blitt. Full krig i Donbass, full skjæring mellom Ukraina og Russland, krise i forholdet mellom Russland og Vesten, og særlig Russland og USA, og et Ukraina som står i alvorlig fare for å rakne, politisk, økonomisk og geografisk. Det er virkelig ikke til å tro.

I kontrast til dette står familielykken Olia og jeg opplever med vårt lille barn. Nå som jeg har vinterferie, kan jeg være hjemme med det hele dagen. Starten på ferien har også falt sammen med noen litt sjeldne solskinnsdager. Hver dag har vi gått ut på lange turer. Lørdag var det Irina, Olia og jeg, i går på søndag var det mor som ble med Irina og meg, og i dag gikk jeg lang tur med Irina alene.

Jeg tenkte på det, i dag, mens jeg gikk, langt oppe i Melshei, der jeg hadde kommet meg til fots, siden vi ikke har bil, at det første året i det første barnets liv, det er det lykkeligste i en manns liv. Jeg har riktignok tenkt slik mange ganger tidligere også, overbevist om at ganske mange perioder er den lykkeligste, men det er noe med at man står der på høyden av lykken, livets mål, man har et barn, og det er så skjønt og vakkert. Barnet vokser jo så raskt også, det er hele tiden noen nye triks, alltid noe nytt å glede seg over. Vår lille Irina har begynt å spise lite grann, med appetitt som sin far og sin mor, hun spiser rømme som om det var iskrem, og har små problemer med å sette til livs en halv, liten banan, en kraftig appelsinbåt, en hermetisk pære, hva det måtte være. Hun får jo morsmelk hele tiden også, og ser ut som en reklame for barnemat, god og trinn.

Det følger noen fordeler med ikke å ha bil, tenkte jeg også i dag. Man får et annet forhold til avstander. Det er bare å gå, man kommer seg frem, det er ikke så langt som man innbiller seg. Lørdag gikk Olia og jeg til Sandnes Ullvare, fabrikkutsalget på Foss Eikeland. Det var aldri en distanse jeg forestilte meg som gangavstand, den gang jeg vokste opp her, og vi hadde vil. Det var knapt aktuelt å sykle. Skulle vi gå tur i dette området, kjørte vi alltid bort først. Med Olia gikk vi, ned Elgveien til endene ved Stokkalandsvannet, langs den gamle Ålgårdsbanen, og altså til vi kom til Ullvaren. Underveis fikk lille Ira en velfortjent matpause ved mors bryst, det var bare Olia og jeg som ikke hadde niste med oss.

Etter at Olia hadde kost seg og handlet garn, alltid på tilbud, så fikk jeg henne med på å ta lengste veien hjem, rundt fjellet. Der gikk vi og tuslet, så på trærne og koste oss. Olia så riktignok mer på garnet hun hadde kjøpt, enn på trærne jeg viste henne, og hadde lært navnet på både på norsk og russisk. Hun plukket med seg noe Einer å ha med hjem, til pynt. Lille Ira lå fornøyd i vognen, sov av og til, fulgte med, av og til.

På et tidspunkt skar vi til venstre, med mål å gå over hele Stokkalandsfjellet. Det ble ganske interessant, med stor barnevogn, og greier. Det var ingen grusvei å gå, men skikkelig skogssti, med store steiner og stokker i veien, søle og surpe, eller sorpe, som vi sier i Rogaland, skikkelig vogging for Ira. Der sovnet hun. Olia tuslet ved siden av, og lurte på når vi var hjemme – men blomstret opp, da vi kom til toppen, og fikk se husene på andre siden. Da var det hun som viste meg, sånn har de bygget der, sånn har de bygget der, like ivrig som jeg var, da jeg viste henne trærne.

Søndagen skulle vi ut med mor. Vanligvis går det sakte med oss, søndagsmorgener, men denne morgenen var vi plutselig klar, og måtte egentlig komme oss ut. Stakkars mor som ville bake fastelavensboller og lage kakao først, hun kom rent på etterskudd. For oss var det ikke noe problem, vi gikk bare litt på egen hånd, til å begynne med, Irina og jeg. Det var ned med sykkelstien langs Stokkalandsvannet, innover langs småelven mot Tronsholen hagesenter, videre til Høyland kirke, og enda videre til Melshei-veien, og oppover den, før mor tok oss igjen. Det var bare en liten kilometer å kjøre før SI-hytta.

Derfra var det å gå, Irina i vognen, mor og jeg til å skyve. Til å begynne med var lille Ira litt grinete, hun var vekket fra søvnen sin, da vi tok henne fra vognen fra bilen, og vi var ikke sikre på om hun ville sitte og se litt, eller ligge og sove mer. Ved hver stopp for å se til Irina, stjal jeg meg til en rast og en skive, med mor på tur er det alltid niste.

Til slutt sovnet veslemor, og mor og jeg kunne gå for alvor. Jeg vet at Ira liker at det rister og vogger litt i vognen, så jeg foreslo en litt mer ujevn sti enn grusveien vi gikk på. – Det er for sølete, sa mor. – Dessuten ligger et tre i veien.

Sant nok. Ingenting skulle bli noen hindring for oss senere. Jeg har mine prinsipper på tur og i livet, i valget mellom to veier, velg alltid den lengste, velg alltid den mest ukjente, velg alltid den som inneholder noe nytt og spennende. Slik får du oppleve mye på turen og i livet. Slik fikk jeg reist mye i Russland og Ukraina, lært meg språket, og giftet meg med min kone, Olia.

På turen vår i Melshei førte det til at vi gikk til Arboretet. Går man en runde, gjelder det alltid å gjøre runden lengst mulig, alltid lengste vei, så snart man kutter svingen går man tilbake mot kjent terreng. Vi gikk til Arboretet. På et tidspunkt gikk vi til venstre, altså rundt Pålsberget, som det stod på et skilt at det het. Her kom vi på skikkelig sølevei, steiner, røtter – og et tre i veien. Langt verre enn det lille treet som hadde vært på den veien jeg først foreslo. Vi fotograferte litt og somlet litt, så kom det et par, der mannen hjalp meg å løfte vognen over. Irina sov som en stein.

Så var vi inne på selve Arboretet. Der har vi vært nylig, søndagen før, så derfra var det bare å komme seg vekk. Den veien går rundt det som heter Skogaberget, jeg sjekket det nå på det allvitende nettet, dette er ikke sånn jeg har i hodet, for oss er dette «fjellet vi rastet på en gang tidligere». Jeg hadde en anelse om at det gikk en vei rundt, det måtte jo gjøre det, noe annet ville være helt ulogisk. Min mor har en litt annen innstilling. Hun er alltid rede til å gå tilbake samme vei.

Jeg blir alltid litt ivrig og går fort, når det er litt usikkert hvor veien går, og hva som er rundt neste sving. Jeg vil alltid opp på høyder og orientere meg (det ledet til noen morsomme episoder for årevis siden i militæret, da jeg som lagfører for en liten tropp også tok troppen opp og ned høyder, «for å orientere meg», lite populært, både for troppen og befalet vårt, som mente vi måtte «spare krefter»). På et tidspunkt gikk vi opp en vei, jeg mener det heter «Myklebust» der, gården som ligger der, men med barnevogn våget vi ikke å gå gjennom gården, og risikere å måtte krysse gjerder og mark. Der ble det å feige ut. Med bæremeis eller lettere vogn – ikke snakk, vi hadde fortsatt.

Det var ikke så farlig vi måtte snu. Det ble vel så spennende veien vi gikk. Under Skogaberget havnet vi på feil sti, og måtte løfte vognen opp ei grøft, og vingle den gjennom en liten mark, før vi havnet på den riktige. Deretter var det grusvei så å si helt inn. Noe av veien gikk langs nytt terreng, steder vi ikke hadde vært eller ikke husket – alltid bra.

Nå var det også på tide å finne rasteplass. Akkurat det ble ikke helt vellykket. Jeg visste godt at det riktige ville være å forlate stien, og gå bort til berget med utsikten, det som er forlengelsen av Skogaberget. Men den strekningen går over en litt for lang og litt for ujevn mark for stor vogn, det ville ikke bare være unødvendig tungvint, men også dumt. Vi fortsatte.

Og fortsatte og fortsatte og fortsatte. Til slutt var vi tilbake ved hovedveien. Mor mente sågar vi var tilbake til bilen. Det var vi ikke. I panikk slo vi inn til venstre, for å unngå hovedveien – og med det var vi snart tilbake på grusveien, der vi hadde begynt. Vi endte til og med opp på den stien jeg hadde foreslått i starten, men som mor hadde avvist, «fordi den var for sølete og fordi det lå et tre i den». Nå merket vi den ikke engang.

Rasten måtte vi ta med bilen. Det var ikke mulig å finne sted med solskinn, og sted å sitte, ellers. Solen står lavt nå på vinteren, den skinner ikke over trærne. Akkurat det var en liten nedtur, men ikke verre enn at hjembakte boller og kakao smakte meget godt!

Kjekt denne rasten at også lille Ira kunne være med å spise!

Dagens tur var en slags sjarmøretappe i forhold til de to turene der jeg hadde selskap av andre enn Irina. Jeg tok på ny ut ned langs Stokkalandsvannet, opp mot hagesenteret, videre mot kirken, og opp Melshei-veien. Nå kunne jeg imidlertid gå skogsstien, ettersom jeg ikke var avhengig av å kunne bli sett av mor som skulle hente meg i bil. Det var her, langs stien, jeg tenkte hvor lykkelig man er, som barnefar, og hvor vakker og viktig naturen er. Det er balsam, friske trær og gress og lyng, steiner og stille og rennende vann. Det hjelper, det gleder.

Jeg var ikke snauere enn at jeg gikk helt opp til Melshei, og vel så det. Jeg gikk opp dit der mor og jeg dagen før i panikk hadde tatt til venstre, nå gjorde jeg det samme – og straks videre enn ny vei vi ikke hadde gått før. Den ledet meg nedover mot Bråstein. Jeg hadde min små raster, her og der, jeg hadde med brødskiver og boller, og litt sjokolade og solbærtoddy. Den store rasten, der jeg satte fra meg vognen, og drakk rikelig med toddy, den fikk jeg imidlertid ikke tatt før jeg var dypt nede i bebyggelsen langs Bråstein. På ny var problemet å finne et sted der solen nådde frem, over trærne.

En liten, artig episode oppsto, der jeg satt på en knaus og spiste, noen meter bortenfor grusstien, der vognen stod. Jeg hørte på Podcast, In our time, fra BBC, et spennende program om den kinesiske mur, etter først å ha fått litt påfyll om for meg ganske ukjente skotske massakre (Glencoe), indiske oppstander (det i 1857, kuler smurt inn med grisefett, har man kanskje hørt om) og Zuluenes vekst og fall, der mens britene var i kontakt med dem. Så kom det en syklist travelt syklende, han var på trening. Jeg så at det ikke ville bli noe problem med vognen, den stod på toppen av en bratt bakke, så han ville ikke komme mot den i full fart. Det gjorde han ikke. Men han ble temmelig overrasket da han plutselig så en vogn i veien, og ingen eier i sikte. Han tok seg en pause for å se oppi, og så der et vakkert barn, vår kjære Ira, som sov trygt og godt. Jeg måtte rope til ham, fortelle ham det er mitt barn og min vogn, jeg har kontroll, så kunne han sykle videre uten å ha dette å tenke på, om han kanskje burde melde fra det stod en forlatt vogn med et barn på veien, heller det enn å fortsette treningsrunden.

Mens hun lå stille våknet Ira opp. Jeg løftet henne, og viste henne verden, som jeg kaller det. Alt er jo nytt og spennende for henne, trær og greier, Bråstein. Så nye syn, og så nytt lys, så mye annerledes enn det pleier være hjemme. Jeg hadde med appelsin å gi henne, men jeg våget ikke. Flere kilometer hjemmefra, og uten bil, tok jeg ikke sjansen på en lengre pause, skulle det bli krise og behov for morsmelk. Det ble det.

Så nå ble det å finne korteste vei hjem. Den gikk over noen litt tvilsomme stier, og det som kanskje kunne være en bakgård til noen. Men det var force majoure, Ira mira gråt litt, det hastet. Vanlige hensyn var ikke å ta.

Jeg droppet til og med å stikke innom butikken, og kjøpe smør, som jeg hadde planlagt. Det hjalp, da sovnet hun. Og sov hele veien hjem.

På terrassen spiste vi appelsinen vi hadde med til henne.

Dyster morgen dagen før fredsavtalen

Det er ingen god morgen i Ukraina i dag heller. Dagen begynner med dronefoto av russisk artilleri rundt byen Debaltseve. Amerikanerne er på ny tøft ute, og melder at det er russiske, regulære styrker. Merk at tyskere og franskmenn i sammenligning tier stille, de har forhandlet frem fredsavtalen og har større interesse enn USA i at den skal holde. De amerikanske reaksjonene er som vanlig skarpe i kantene, «dette er ikke i ånden av fredsavtalen som ble undertegnet i Minsk», er en av uttalelsene.

Selvsagt er det ikke det. Men jeg har av og til følelsen av at verden og Ukraina her har havnet i et dataspill med programmeringsfeil. Det er ikke mulig å bryte eskaleringen, det blir bare verre og verre. Og det kan ikke annet enn å bli verre og verre, fordi hver av partene reagerer på det de mener er overgrep og provokasjoner fra den andre siden. Nå er problemet at separatistene i øst vil ta byen Debaltsevo før midnatt, da fredsavtalen trer i kraft. Debaltsevo er en by de færreste hadde hørt om så sent som for et par uker siden. Det bor 25 000 mennesker der, de fleste evakuert. I stedet er det noen tusen ukrainske soldater som har forskanset seg der. Disse er omringet.

Meldinger fra forhandlingene i Minsk natt til torsdag går ut på at statusen til Debaltsevo opptok 8 av de 16-17 timene forhandlingene tok. Putin mente byen var omringet, Porosjenko at den ikke var det. Hollande skal ha støttet Putin. Det skal vel strengt tatt også realitetene på bakken. Putin og opprørerne krever at denne byen skal over til dem, og sier den vil falle uansett, siden den er omringet. Så sier Porosjenko at den ikke er omringet. Og så blir dette diskusjonen. Stakkars Merkel.

Hvorfor er denne lille, ukjente byen plutselig blitt så viktig? Det er fordi jernbanen og hovedveiene mellom byene Donetsk og Lugansk går gjennom den. Hvis opprørerne ikke kontrollerer den, så vil de ikke kunne reise fra Donetsk til Lugansk uten å reise gjennom Ukrainsk-kontrollert territorium, eller kjøre en betydelig omvei. At dette i det hele tatt blir diskutert viser hvor fullstendig skrudd Ukraina nå har blitt. Det er en liten stasjonsby for lokaltoget, regionstoget, ingen har tenkt på at de reiser gjennom «noe annet» når de reiser gjennom den. Nå skal plutselig det ene – Debaltsevo – være Ukraina, mens på begge sider skal det være noe annet – republikkene Donetsk og Lugansk. Mellom dem skal det ikke være noen effektiv kommunikasjon mulig. Man skal være fiender, legge hindringer i verden for hverandre, ødelegge.

Opprørerne i Øst-Ukraina og Kreml som støtter dem vet dette. De vet at de trenger Debaltsevo skal Donetsk og Lugansk få noe effektivt styre, og en levedyktig økonomi. Den første fredsavtalen fra september viste at det ikke ville gå, når Ukraina stenger dem av. Det ukrainske regimet vet også dette. Så de holder på Debaltsevo med nebb og klør, kaller det sitt «Stalingrad». Opprørerne er nødt å ta byen før kvelden. De klarer det ikke alene, dermed kommer forsterkninger fra Russland – og man har enda en forverring.

For de prinsipielle i Norge og Vesten er dette materialet ingen problemer å orientere seg i. Debaltsevo er en ukrainsk by, russerne har ikke noe der å gjøre. De skal trekke seg vekk derfra, og også fra Lugansk og Donetsk, før man kan begynne å diskutere Krim. Ukrainerne forsvarer sitt land, mens Russland er i fremmed land.

Slik argumenterte Serbia i det tidligere Jugoslavia også. Slik kan Assad argumentere når han bomber i Syria, Ghaddafi når han bombet Libya, slik kan Hussein og Irak snakke når de begår overgrep i Kurdistan, slik så gamle tyrkere på armenerne. Alt dette er gudskjelov atskillig verre konflikter. Jeg tar det med for å vise et poeng at man kan ikke bare argumentere med at «dette er landet til sentralmakten», og så kan sentralmakten gjøre som den vil. Overgrepene i de her nevnte konfliktene er langt verre. Men synet disse skrekkregimene hadde på sine opprørske regioner, sine opprørske grupper, minner om det enkelte i Ukraina har for Donbass. Det er bare å gå til ukrainske medier, ukrainske politikere, se på hvordan de snakker, se hva de gjør.

Jeg har hittil vært ytterst forsiktig med å argumentere på denne måten, for det er med på å lage en etnisk konflikt der det ikke skulle være noen. Men parallellene til Jugoslavia er for tydelige til ikke å få øye på, og det er folk som har vært begge steder som skriver det først. I posten jeg ikke ble ferdig med i går, og som denne posten på en måte er forlengelsen av, så skriver Steinar Bryn (fra Nansen fredssenter) og Hedda Langemyr (leder i Norges fredsråd) i Dag og Tid:

All erfaring fra blant annet Vest-Balkan tilsier at hver dag som går uten våpenvile, vil forlenge forsoningsarbeidet og redusere Ukrainas muligheter til å bil en fungerende stat med samlet lojalitet fra sine innbyggere.

Det er ganske åpenbart. Men feilene blir likevel gjort, fordi begge sider vil hevne det de kaller uakseptabel oppførsel fra motparten, begge vil vinne seire, begge er vettskremte for hva motparten vil finne på, om han nå får litt for mye. Man kan tenke seg at Debaltsevo hadde vært en by i Bosnia, bosnisk side, og så skulle serbisk side ha den, fordi krigens gang hadde gjort at det var de som kontrollerte den da våpenhvilen inntraff. Hadde man ikke da sett praktisk på det, bosnisk side må ha den, fordi de trenger den? Jugoslavia kunne vestmaktene dele opp som de ville, for de hadde ingen jevnbyrdig motpart. De problemene som vitterlig var der også, ble glattet over, få i Vesten vet eller bryr seg om hvordan det egentlig går i disse nye republikkene, vi fikk gjort ende på krigen og volden, så får det være greit.

Bryn og Langemyr skriver det slik:

I Kosovo og Bosnia-Hercegovina, der NATO-bombing ble fulgt opp med en sterk internasjonal tilstedeværelse, har vi ikke greid å bygge opp multietniske demokratier. Statene preges ennå av dyp segregering mellom folkegruppene – som et frivillig apartheid.

Nå er Ukraina på vei mot samme sted. Og man gir heller gass, enn å bremse. EU innfører nye sanksjoner fra mandag av, sanksjoner de vil ta bort om fredsavtalen holder, mens USA allerede er tilbake i sin gamle helt-skurk og anti-Russlands retorikk.

Samtidig som den pro russiske siden gjør seg klar til å bruke alle midler for å overta Debaltsevo, kriger ukrainsk side også ut i fra havnebyen Mariupol. Det er ikke bare opprørerne som forsøker å vinne noen landområder før våpenhvilen skal tre i kraft. Disse kampene blir utkjempet av den ultranasjonale Aidar-bataljonen, beryktet for sine overgrep og sine nazistiske symboler. Dette er folk som hater russere og jøder, særlig russere, og vil ha dem bort fra ukrainsk land. Lederen for Pravij sektor, sammenslutningen av høyreekstreme og ultranasjonale partier og bevegelser, Dmitrij Jarosj, uttaler at hans soldater aldri kommer til å respektere noen våpenhvile. De vil kjempe videre, ut i fra sine egne mål.

Disse gruppene har tunge våpen, og de bruker dem. Norske og vestlige medier var veldig opptatt av flyplassen i Donetsk, og den «heroiske» kampen de underlegne ukrainske styrkene kjempet derfra, «kyborger», ble de kalt, for de kjempet som menneskeroboter. Få vestlige medier nevner at det var fra flyplassen mange av bombene og grad-rakettene som drepte sivile i Donetsk, kom fra. Det var dette som var de ukrainske stillingene, det var herfra bombene kom. Så når de blir intervjuet som helter, skal man huske at de har liv på samvittigheten, uskyldige liv, drept fordi de var så uheldige å bli født i Donetsk.

Samme dag som fredsavtalen ble underskrevet i Minsk dukket det opp en reportasje på BBC, kalt The untold story of the Maidan masacre.