Borgerkrig – Et dikt av Maksmillian Volosjin

En liten pause tar jeg i dag, fra alt det vonde og skremmende som skjer, og velger i stedet å gå inn i det som gir meg og andre grunn til å like Russland. Det er et land det er lett å kritisere, folk i landet har det ikke alltid så bra, og det er veldig mange ting som gjør livet vondt og vanskelig i Russland, og har gjort det opp gjennom historien. Det er en grunn til at dette er folket som dyrker lidelsen, og som fullt ut forstår Bibelens ord om renselse gjennom lidelse. En av verdenshistorie største forfattere, og etter min mening den ubestridt største romanforfatteren, Fjodor Dostojevskij, har bygget mange av sine mest berømte verk på denne tanken. Og det er kanskje nettopp de vanskelige livsbetingelsene som har gjort at det fra Russland har kommet så mange vakre tanker, så mange nydelige tekster, så mye stor litteratur.

Jeg har jobbet litt med dette, som en hobby, opp gjennom årene, og har oversatt, kommentert og skrevet litt om dikt jeg selv liker godt, på en annen blogg jeg har. Et eksempel har dere her, Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Afanasevitsj Fet, et virkelig vakkert vår-dikt, og en flott hyllest til våren. Det handler om en som går i skogen, og ser verden og naturen våkne til liv, og føler slik glede at han ikke vet hvilken sang han skal synge, men at en sang vil det ganske sikkert bli. Jeg tenker på det diktet hver vår, når jeg selv går i skog og mars, vårmånedene. Den russiske originalen, Ja prisjol k tebje s privjetom, det sier jeg ofte til min kone når vi møtes, til vår store felles glede.

Han jeg hadde tenkt å skrive litt om i dag, Maksmillian Volosjin, er ikke av de mest kjente. Langt i fra, jeg hadde aldri hørt om ham før, og kom over ham ved en tilfeldighet. Diktene hans og måten han var på har imidlertid fått ny og relevant betydning i dag. Om den litterære kvaliteten kan være så som så, så er budskapet upåklagelig, og så enkelt servert at det må gå rett hjem hos alle i stand til å tenke og føle.

Volosjin ble født i 1877, i Kiev, Ukraina, som det nå står på engelsk Wikipedia, man slipper aldri unna politikken, den gang var Kiev Russland. Han tilbrakte mange av sine år på Krim. Da krigen kom i 1914 var Volosjin 37 år, og ved revolusjonen i 1917, 40. Han var erklært pasifist, og nektet å ta stilling i krigene som raste rundt ham. I de kaotiske årene med borgerkrig, skjulte han like gjerne hvite soldater på flukt, som røde.

Det er nok også dette som inspirerer ham til å skrive følgende dikt, som treffer midt i blinken også i det som nå foregår i Donbass, og mellom Russland og Ukraina, og i så veldig mange konflikter. Hans ord om at den som ikke er med oss, er mot oss, har også fått moderne betydning etter tilsvarende ord hos en amerikansk president. Der alle hevder å være patrioter, og å skrike opp om fiendens grusomheter, og at vår side kjemper for rettferdighet og sannhet, så nekter Volosjin å ta stilling. Han vil ganske enkelt ikke være med på det, og insisterer på at alle mennesker er like mye verdt. Sånn han skriver det i diktet, får denne tanken ganske mye kraft.

Гражданская война

И там и здесь между рядами
Звучит один и тот же глас:
«Кто не за нас — тот против нас.
Нет безразличных: правда с нами».

А я стою один меж них
В ревущем пламени и дыме
И всеми силами своими
Молюсь за тех и за других.
22. нов, 1919

Og her følger min oversettelse (merk at dette bare er de to siste strofene, hele diktet er lengre, og står her).

Borgerkrig

Og her og der mellom radene

Høres den ene og eneste røst

«Den som ikke er med oss – er mot oss.

Ingen likegyldighet: sannheten er med oss».

 

Og jeg stod alene mellom dem

I brøl og flammer og røyk

Og med all min kraft så ber jeg

For den ene siden, og den andre.

22. november, 1919

Det er synd, virkelig synd, at mennesker som Volosjin har så vondt for å komme til orde når konflikten blir så betent som den er blitt nå, og når hatet er så stort. Det store flertallet i Russland, og i Ukraina, vil være mye mer enig med Volosjin, enn med politikerne og maktmenneskene som styrer landene deres, den gang, som nå.

 

 

Advertisements

Dødsdiktene på prøverommet

I dag var jeg på prøverommet igjen. For anledningen var arrangementet lagt til Garage, prøverommet har måttet flytte litt rundt i år, siden Teatergarasen blir revet. Men opplegget er det samme. De tilbyr en scene, og der kan man gå opp og gjøre sine ting, om det er opplesning, film, dans, installasjon eller musikk, hva som helst. Jeg har gjort mye rart der opp gjennom årene, men nå i det siste har det vært mest tekstlesning.

Tekstlesning var det også i dag, men det var likevel ikke helt som vanlig, da jeg har skrevet en del dikt om far og hans død nå i høst. Jeg tenkte jeg skulle lese opp dem, og det gjorde jeg  i dag. Som alltid blir jeg litt overrasket når det kommer folk og ser på, i dag var det til og med riktig mange, men nervøsiteten viser seg som regel ubegrunnet. Det går som regel bra. Og det gjorde det i dag også.

Dessverre måtte jeg tidlig hjem, siden i morgen er en travel arbeidsdag, og jeg har litt mer å gjøre her på kvelden. Så jeg fikk ikke sett de andre, utenom dem som var før meg, men då måtte jeg som vanlig konsentrere meg om mitt, og fikk ikke med meg så mye. Kjersti Skomsvold fra skrivekunstakademiet virket til å ha noen artige tekster, og Anik See leste opp fra en bok hu har fått utgitt i Canada av alle land. Etter meg skulle det være en film fra filmkollektivet, og et band som het «Albert og Elise».

Jeg har skrevet veldig mye alle typer tekster etter at far døde, spesielt her på bloggen, der det er mange svært personlige tekster. Med diktene — ja, man skal jo ikke si så mye om hva man prøver på i dikt. Her er et som ikke kvalifiserte for å komme med i samlingen, men som likevel er sårt og fint og sånn det skal være.

Bildet av far

 

På et bilde jeg har

av far

sitter han på

et fjell

og knytter sine sko

med et smil

så full

av liv.

 

Så full av liv.

 

Vil du lese flere av disse diktene, sjekk opp www.Heltgreipoesi.wordpress.com, der det hver fredag fra januar til cirka februar vil bli postet dikt fra denne lille samlingen.

Et brev fra ikke lenger graven

Jeg ser på det brevet

jeg fikk av en vorte

jeg har krysset ut av mitt sinn

Det skulle vært brent opp

og kastet i søpla

slik som forræderen min.

 

Jeg ser på det brevet

det vil ikke slippe

det henger visst fast i min hånd

Det skulle vært revet

i ti tusen biter

smertefullt avrevne bånd.

 

Jeg ser på det brevet

og leser det også

leser det gang på gang

Jeg skulle ikke ha kjent det

Jeg skulle ha brent det

Men nå er det for sent, ikke sant?

 

Det lykkelige hender i blant

Jeg er så vakker jeg kan

Og sier verken ja eller nei

For nå er det tumulter

og virvar i hodet

og alt sammen ender i deg.

Fra diktsamlingen «Dikt som rett og slett sier ja! til livet», ES2003

Du og jeg i skuffen

Du kunne godt ha vært her

Sittet der

På stolen

På andre siden av bordet

På hyllen over kommoden

På gulvet der med reolen

Bokreolen

Du kunne vært en tur på badet

Vært en tur i skapet

Sittet på lur i skuffen

Og jeg trakk den ut

Og jeg hoppet nedi

Og der var det vi to

så ganske

snedig.

Fra den uutgitte diktsamlingen «Dikt som rett og slett sier ja! til livet», ES2003 (Nr 8)