Tannlegebesøk i bryllupsdagspresang

Onsdag hadde Olia og jeg bryllupsdag. Den hadde jeg på mandig vis godt glemt, helt til ettermiddagen kom, og vi hadde en liten feiring av dette og at Olia og søsteren formelt har overtatt leiligheten vi bor i her i Petsjersk. Etter feiringen stakk vi ned til sentrum av Kiev, for å se semifinalen i EM. Den så ikke Olia mye av, hun gikk i stedet hjem, mens jeg ble stående og hadde det veldig fint. Under middagen fikk vi forresten overrakt Tanjas uvanlige presang til oss – et besøk til tannlegen.

Olias søster er selv tanntekniker, og har noen kontakter. Olia hadde med to kofferter med gaver ned hit, og Tanja vil naturligvis gi noe tilbake. Det ble dette tannlegebesøket, en ting hun kan ordne og betale for. Besøket var absolutt nødvendig, jeg har ikke vært hos tannlegen på tre år, og har langt i fra tenner til å tåle et slikt opphold. Vi vil også spare penger ved å gå til rutinemessige tannlege- og legebesøk her i Ukraina, hvor det er mye billigere, og – for meg – mer eventyrlig.

Besøket skulle være i går, klokken 1030. Olia og jeg tok trolleybussen til et område av byen hvor jeg sjelden er, og så spurte hun seg frem til tannlegekontoret. Det var på ekte ukrainsk vis en helt anonym dør i en helt anonym bygning, der døren var låst og det hang en lapp som sa: «Ring hvis du skal til tannlegen». Det var uklart om man skulle ringe i telefonen, eller på dørklokken som var der. Vi ringte på dørklokken uten respons.

Så vi måtte ringe i telefonen. Da hadde vi problemet at Olias telefon var tømt for penger, så hun måtte finne en butikk hvor hun kunne få fylt den opp. Først da hun hadde gjort det, kunne hun ringe søsteren og få nummeret til tannlegen, ringe tannlegen, og få beskjed om at han var på vei. Vi skulle være hans første pasienter, og vi hadde riktignok møtt opp i god tid. Det var bare å vente.

Forrige gang jeg gikk til tannlegen etter tre års pause tok det tre år før jeg slapp ut igjen. Det var årene mellom 1998 og 2001, hvor jeg jevnlig gikk til odontologen på Haukeland for en rekke med lærerike operasjoner og behandlinger for tannlegestudentene. Deretter hadde jeg meg en runde med regulering. Det meste var galt den gangen.

Nå var jeg engstelig. Jeg visste hva jeg i hvert fall hadde i vente, pussing og rensing og gnikking og fjerning av tannstein, en rekke med ting som gjør vondt mot sårt tannkjøtt. Så var det hullene jeg antageligvis hadde. Og på toppen det eventuelt utrygge i å være hos en tannlege på russisk.

Vot on, sa jeg til Olia, det betyr «der er han», og jeg så mot en bil som kjørte inn mellom husene for å parkere. Og der var han virkelig, bare ikke i bilen, men like bak oss, i døren som ble åpnet.

Han viste seg å være en ekte russisk tannlege. Han brukte ikke røngten foto, eller noe pirking med forskjellige gjenstander, han brukte et lite speil og sitt eget øyesyn for å finne ut at hos meg var det et eneste hull. Det fikset han effektivt. Han gjorde noe jeg aldri har opplevd hos norske tannleger. Han satte først litt bedøvelse, slik at jeg ikke kjente så mye, og så satte han resten. Boringen gikk praktisk talt smerteløst.

Deretter var det den forferdelige fjerningen av tannsteing og graps. Oppe til høyre var det ingen sak, der var jeg allerede bedøvd. Men denne tannlegen bedøvde meg også nede. Meget smart. Det er noe av det mest smertefulle jeg vet, i mitt unge liv, å fjerne tannstein og graps i fortennene nede. Jeg har for lengst pusset bort tannkjøttet, det er sårt og vond samme hva man finner på. Nå fikk jeg en unnskyldning, og to raske bedøvelser – vsjå.

Én time tok hele behandlingen. Stort sett var jeg bedøvd. Og etterpå hadde jeg så fine og hvite tenner, som jeg ikke har hatt siden jeg giftet meg, bokstavelig talt. Det var en lykke å forlate tannlegekontoret. Min kone Olia var der også, en halv time, eller mindre. Det er en historie lite verdt å fortelle.

Det var en flott bryllupsdagspresang. Jeg spurte Olia om også jeg måtte gi henne en gave, og til det svarte hun ærlig talt ja. Hun ønsket seg maling. Og maling skal jeg med glede gi henne, så hun kan male huse, eller vegger inne, eller hva det nå er hun har tenkt å male. Mitt tannlegebesøk er ferdig. Det blir to år til neste gang, og jeg er mer enn fornøyd. Til overmål vant Italia som vanlig over Tyskland på kvelden. Det var og ble en kjempedag.

Reklamer

Kiev 2012

Så er vi tilbake i Kiev og leiligheten i Petsjersk. Lille Tais er snart tre år, men snakker allerede bedre enn jeg. Hun er fra seg av begeistring over å ha tante og onkel på besøk, og gjør alt hun kan for å sjarmere. Til meg har hun vist frem alle sine kosedyr, med nøye instruksjoner om de er lette eller tunge. Hun har også fått fullutviklet sin ukrainske gjestfrihet, og gir vanligvis halvparten av maten sin til meg, om det er noe godt og delelig hun har.

For Olia er det godt å være på hjemmebane igjen. Her kjenner hun spillereglene, og har ingenting å bevise. All innsjekket bagasje besto av gaver, på ekte ukrainsk vis, våre egne ting måtte finne sin plass i håndbagasjen.

Da vi kom frem stod vår faste sjåfør, Andrej, på flyplassen. Han var blitt fetere, og hadde fått noen grå hår i det som må være ung alder. I leiligheten ventet en god russisk fest, moren hadde disket opp med overflod av alt. Jeg kan ikke engang navnet på alle rettene, det var litt av hvert, enn si mye av alt, en mengde delikatesser å klaske på i lag med øl og vin og vodka. Det gjorde seg godt etter en lang dags reising.

Så fikk jeg beskjed om å forlate kjøkkenet. Gaver skulle deles ut. Og de skulle da prøves, jenter i mellom, usjenert for menn. Jeg fant min plass på balkongen. På kjøkkenet var familietid.

I går hadde jeg meg en lang vandring over til en av øyene på Dnjepr. Jeg droppet også innom fan zone til fotball EM. Det var som en søreuropeisk fiesta midt i Russland. Mye folk og høy stemning, enda det var langt til både kamp og kveld. Jeg tenker jeg ser Spania – Portugal der i kveld. Det er storskjerm og folkemengde, og øl fem kroner dyrere enn ellers i byen. Når dette betyr 15 kroner, står man det i.

I dag har jeg etter en lekker frokost på balkongen, tatt turen til vår favorittredraurant i sentrum, Pervak, der det er billig lunsj og god Wifi. Her får jeg meg noen øl, og får koblet meg til Internett, mens jeg venter på Olia. Hun er mye opptatt av familien, og sånn må det nok være. Jeg er på hjemmebane hele resten av året.

20120627-130720.jpg

Til Kiev

I dag reiser vi. Jeg har ikke vært i Kiev på nesten halvannet år, lenger enn noen gang siden jeg første gang var der sommeren 2007. I fjor var et spesielt år, siden vi flyttet, og manglet både tid og penger. Nå mangler vi bare det siste, og ikke så kritisk vi gjorde det i fjor. Vi får mange gode uker i Kiev og på Krim, min kone og jeg.

Planen er at vi reiser ned i dag. Flyet lander klokken 1950, ukrainsk tid. Så blir vi nok i Kiev en drøy uke, vi blir i hvert fall til fotball-EM er ferdig. Jeg skal ikke gå glipp av enda en kamp i byen den spilles, slik jeg gjorde det i går. Det har plaget hodet mitt litt at det var storkamp mellom Italia og England bare noen hundre meter fra Olias leilighet i Petsjersk. Vi snakker begge noenlunde italiensk, Olia og jeg, så det hadde vært artig å slå av en prat med noen italienske fans uten billetter til kampen, eller på vei hjem eller andre steder etterpå. Slik gikk det altså ikke, jeg sjekket ikke kampoppsettet eller tenkte noe særlig på EM og fotball da billettene ble bestilt.

Etter at vi har vært litt i Kiev, og Olia har fått sett litt på familien sin, så tar vi tradisjonen tro toget ned til Krim. Der venter noen av våre små ekteskaplige disputter, jeg vil være sør for fjellene, der det er finest, mens Olia vil være på slettelandet på den like varme nordsiden, der det er billigst. Som regel blir det et kompromiss til min fordel, et par dager i paddeflate Eupatoria, så sørover til Alusjta hvor vi kan se fjell, for et lengre opphold. Jeg kan tenke meg vi er på Krim samlet sett tre uker.

Så har vi en liten uke sammen i Kiev igjen på andre siden av Krim-oppholdet.

Slutten av ferien deler vi. Olia må på et eller annet tidspunkt reise tilbake hit til Ganddal for eksamener og jobb, det har vært litt frem og tilbake hva og hvordan. Jeg skal en kort tur til Spania for å hjelpe mor å rydde ut av leiligheten, og få være der en siste gang. Reisen dit går via Riga og Barcelona, jeg skal farte rundt som i ungkarsdagene, på eventyr og inn i det ukjente. Baltic air har veldig billige fly fra Kiev til Barcelona, men det er mellomlanding med overnatting i Riga. Selv med en grei hotellovernatting blir reisen billig, og Riga er en by jeg har gode minner fra.

Barcelona er en by jeg aldri har vært i. Alene, og uten å kunne språket helt, vil jeg neppe få maksimalt ut av den. Men jeg satser på å finne ut av og få besøkt de største turistattraksjonene, og imponere med kraftig norsk appetitt på restaurantene. Fra Barcelona og sydover til Torrevieja tar jeg spansk tog, det ser greit og enkelt ut, og videre til leiligheten i Oriuhela kommer jeg med buss. Det blir litt overlapping i leiligheten. Først skal Trude og Lars med familie være der, så skal Tone med barn. Mor er der alltid. Jeg skal samlet være der en liten uke.

Det blir på ny en lang sommerferie. Den kommer til å gjøre godt. Flyet går om knappe fire timer, og stikk i strid med all sedvane er alt pakket.

 

En bisarr rettssak

For noen år siden hadde den belgiske teatertruppen tg STAN en forestilling de kalte «The monkey trail». Det var en teateroppsetning av en rettssak som fant sted i USA i 1925. Saken stod mellom staten Tennessee som stevnet naturfaglæreren John Scopes for å ha undervist i evolusjonsteorien. Den amerikanske delstaten hadde forbud mot slik undervisning, fordi det stred i mot Bibelens lære. Teaterforestillingen var ypperlig, fordi tg STAN brukte utskriftene fra rettssaken som manuskript. Ordene forløp i forestillingen akkurat som de hadde blitt sagt den gang, og skuespillerne hadde innstudert replikkene med den motivasjon den som sa ordene den gang hadde hatt. De ble fremført med varme for dem som hadde sagt dem, også for de som støttet Bibelens lære. Det var spesielt å se hva som den gang hadde foregått, det er ikke engang 100 år siden, og det var forbudt å undervise den læren det i dag er bred enighet om. Saken endte for øvrig med at John Scope ble dømt til å betale en erstatning på 100 dollar.

Kanskje kan det om noen år, når saken har kommet langt på avstand, og om den ikke hadde vært så grusomt alvorlig, vært laget et lignende teaterstykke om rettssaken som blir avsluttet i Norge i dag. Man kunne kutte bort vitnene og gjerningsmannen, og tatt med bare rettsansatte, psykiatere og andre eksperter, altså de som blir betalt for å være med. Det er blitt en helt merkelig avstand med det som blir sagt og gjort i retten, og den ufattelige ugjerningen som ligger i bunn.

Etter 22. juli reagerte et samlet Norge vakkert. Vi støttet opp om hverandre, og de som var direkte berørt, og vi sluttet opp om de norske verdiene om frihet, åpenhet og demokrati. Vi skulle ikke la oss forandre av denne mannen, hans angrep skulle ikke forandre oss. Det var gripende, og det hjalp oss å komme oss videre. Egentlig tok det ikke noe særlig tid før det meste var tilbake i det vante, i hvert fall for dem som ikke var direkte berørt. Mediene skriver igjen om flåttplager, og om været som ikke blir som ventet. Flere forskjellige yrkesgrupper blir rasende fordi lønnsøkningen i lønnsoppgjøret ikke blir så mye som ventet, selv om økningen er langt mer enn noen andre i Europa og resten av verden kan håpe på, enda vi også hadde mest fra før.

Og den ene gruppen og statsinstitusjonen etter den andre har fått sin kritikk, rettmessig eller ikke. Først var det overvåkningspolitiet som ikke fanget opp gjerningsmannen før det var altfor sent, så var det politiet som ikke klarte å rykke ut skikkelig, som brukte lenger tid enn nødvendig på å komme seg ut til Utøya, og med det unødvendig lot liv gå tapt. Politikerne har også fått sitt, staten Norge var på ingen måte forberedt til det som her kom. Enda så mange penger vi har, hadde vi langtfra nok ressurser til å møte dette angrepet og begrense skadeomfanget. Denne kritikken har forståelig nok vært dempet, siden det er Arbeiderpartiet som har sittet med makten, og det var de som hardest ble rammet. Det er også et legitimt argument at angrepet virkelig kom ut av det blå. Hvem kunne vente seg noe sånt, før det var skjedd?

Så kommer rettssaken. Vi har en gjerningsmann tatt på åstedet, vi har en uforbeholden tilståelse, 1500 sider manifest med motivasjonen for handlingen, han samarbeider med politiet, det finnes spor overalt, det er absolutt ingen tvil om hva som har skjedd, hvem som har gjort det, og hvorfor han gjorde det. Det skulle vært en grei sak.

Men vi har forvillet oss inn i en teoretisk diskusjon om finjuss og rettspsykiatri. Og det har gitt noen bisarre utslag. Det var forsvaret som ba om å få rettspsykiatrisk erklæring om gjerningsmannens sinnstilstand. Da forsvarer Geir Lippestad sa det første gang, virket det til å være en ren rutinesak, det hørte med til forsvarets jobb. I Norge skal man frifinnes om man er utilregnelig i gjerningsøyeblikket, og det er litt lettere å bli erklært utilregnelig hos oss, enn det er i andre land. Så kom rettspsykiaterne med rapporten om at gjerningsmannen var utilregnelig, og hadde vært det lenge. Han skal altså frifinnes.

En ting er at det lyder merkelig at en person som har planlagt en så massiv forbrytelse i årevis, som selv har skadet sinnet sitt gjennom årevis av dopingmisbruk og dataspilling, at en sånn mann skal bli fritatt fra ansvar. En person i pillerus er tilregnelig, fordi han selv har hensatt seg i denne tilstanden, men langtidseffekter av misbruket ser ut til å være greit. En annen ting er at det blir ganske vanskelig om gjerningsmannen ikke får sin straff. Det viste seg så vanskelig at man bestilte en rettspsykiatrisk erklæring til. I den var gjerningsmannen normal.

Siden har debatten vært i gang. Rettssaken, der alt i utgangspunktet var ganske klart, hadde plutselig fått et spenningsmoment. Det var til glede for mediene, selvsagt, for det øker interessen med en opphetet diskusjon. Her står arrogante fagmiljøer mot folks rettsfølelse, som det heter. Og det har blitt temmelig tydelig for alle at psykiatrien ikke akkurat er noen eksakt vitenskap. Med rette er rettspsykiatrien kritisert, og endelig har rettspsykiaternes autoritet blitt utfordret. Eller skal det være slik at to eksperter skal avgjøre om en anklaget skal straffes eller ikke? Det blir ganske mye makt til to mennesker med meninger og holdninger, slik at to andre eksperter kunne ha kommet til andre konklusjoner. Slik det her har skjedd.

Foreløpig har selve jussen og den norske rettsstaten stått hevet over kritikken. Det overrasker meg, egentlig, at et sedvanlig samlet norske journalister og kommentatorer, så motstandsløst gjentar de hevdvunnede prinsipper som var de eksamensstoff fra en lærebok. Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist, tvilen skal komme tiltalte til gode, lover skal ikke ha tilbakevirkende kraft. Det hadde kanskje gjort seg om noen i det minste pirket litt i disse tingene. Loven er laget for å beskytte befolkningen mot overgrep. Kanskje finnes dem som utfører eller vil utføre gjerninger som ikke fortjener denne beskyttelsen, og kanskje er denne gjerningsmannen en av dem. På meg virker det noe kunstig at vi skal innvilge denne gjerningsmannen alle disse rettighetene. Hva er det egentlig vi vil bevise med det, og for hvem?

Det ville vært makabert om Nurnberg-rettssaken ble forstyrret av spørsmål om de ulike nazistene var utilregnelige. Det samme gjelder sakene mot alle slags ville statsledere, som møter i krigsforbryterdomstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten. Kanskje hadde det vært like greit å sende Breivik dit, for vi får det ikke til for oss. Jussen har nemlig prinsipper om at tvilen skal komme tiltalte til gode, at man er utilregnelig om man er psykotisk, og at om det er tvil om psykosen, så skal man frifinnes. Dette går noenlunde greit når det er tyveri, narkoforbrytelser og slagsmål det dreier seg om. Mot bomber og massemord blir det mer problematisk.

Det er problematisk på mange måter. Den mest iøyenfallende er hvordan det kan være til fordel for tiltalte å bli erklært utilregnelig. Slik jeg ser på tingene er dette noe av det verste overgrepet myndighetene kan gjøre mot enkeltmennesket, helt på linje med å henrette det. Kanskje har jeg lest for mange bøker av forfattere og skribenter som mot sin vilje er erklært sinnslidende, og har blitt behandlet derfor. Når det er nok å være i tvil om tilregnelighet, så skal man i strafferettslig forstand erklæres utilregnelig, er ikke det ganske horribelt?

For vår Breivik får det ingen betydning. Han skal i fengsel uansett, det står bare om skiltet på døren, som våre journalister så kjekt skriver. Men det er klart, å ilegge ham tvangsbehandling fordi det er tvil om han er psykotisk, det går selvfølgelig ikke. Så han vil eventuelt bli satt innesperret uten egentlig å være erklært psykotisk, og uten å være dømt. Han vil bare bli holdt innesperret på ubestemt tid, fordi han er en trussel for samfunnet. Er det noe særlig rettssikkert?

Vi har også fått den bakvendte situasjonen at det er aktoratet som prosederer for utilregnelighet. Det er dette jeg tenker jeg vil gjøre seg godt i teaterversjonen av rettssaken. Aktoratet er anklageren, deres jobb er å få den tiltalte dømt. Her argumenterer de med frifinnelse, attpåtil med argumentet at tvilen skal komme tiltalte til gode. Det er forsvaret tvilen vanligvis skal gjelde for. Det skal være enkeltindividets beskyttelse mot staten.

Det blir snakket om ankesak. Men hvem er det egentlig som skal anke? Det vil være absurd om aktoratet anker om tiltalte blir erklært tilregnelig, og forsvaret har allerede annonsert at de ikke vil forfølge saken om dette blir utfallet. Så retten kan dømme tilregnelig, og få saken ut av verden. Om tiltalte blir erklært utilregnelig, har han selv sagt at han vil anke. Men hva slags anke vil det være? Tiltalte kan ikke anke en frikjennelsesdom, retten er ikke laget for syke forbrytere som kjemper for å få sin straff. Det er aktoratet som da vil kunne anke, og de vil i så fall anke en dom de selv har bedt om.

Tingretten har bedt om lang behandlingstid, helt frem til 24. august. Det har de gjort lurt i, for det blir vondt å komme ut av denne floken. Rettsvesenet har vist samme arroganse som alle de tidligere institusjonene som er blitt kritisert. Overvåkningstjenesten, politiet, psykiaterne og politikerne har først stilt seg høyt på banen, før de har begynt å bli presset nedover. Forhåpentligvis vil ikke rettsvesenet slippe unna.

Det er en siste liten ting som gjør utilregnelighet ubehagelig. Vi vil da vanskelig kunne kalle 22. juli høyreekstremistisk terror, vi vil ikke ha noen hvit, norsk terrorist. Det vil være gal manns verk. Det fritar også staten for en del ubehageligheter. Rasjonelt planlagte terrorhandlinger skal være mulige å fange opp, mens en galnings handlinger er uberegnelige. Av den grunn mener jeg det er plagsomt at nettopp aktoratet, som representerer statsmakten, prosederer utilregnelighet. Med det fratar den seg ansvar.

For øvrig mener jeg massemordere bør få minst mulig oppmerksomhet, så etter dette innlegget vil jeg igjen la være å skrive om saken.

Klesvask

Det har hopet seg opp med klesvask.

Men nå har Olia og jeg med god hjelp fra familien fått ny vaskemaskin.

Her er klesvasken fra en annen vinkel. Det er mange uker med sykling, springing, moro og jobbing her. Nå skal det vaskes.

20120621-222638.jpg

20120621-222655.jpg

20120621-222710.jpg

Tur til Drammen

Det er lenge siden jeg har kjørt tog sørøstover fra Stavanger. De siste årene har turene gått mellom Bergen og Oslo. Men nå bor jeg i Sandnes, og nå skal jeg i bursdagsselskap til en gammel venn fra militæret. 40 år har han blitt, i Drammen bor han, og dit er jeg på vei.

Siden sist har togene fått wifi-forbindelse med internett. Det er det som gjør at jeg kan skrive denne posten. Men nettet er så ustabilt, at jeg har egentlig ingen glede av det. Tiden jeg har brukt på å.forsøke å få det til å virke, eller til å vente på at det skal virke, den tiden kunne gått blitt brukt til andre ting. Og hva skal jeg nå på internett etter. En togtur kan være sin egen glede.

Klokken er 1245, og toget er fremme om en halvtime. Jeg har ikke sett min venn på godt og vel ti år, ikke på denne siden av år 2000. Hvem andre som kommer på festen aner jeg ikke. Men jeg kommer, og jeg har tenkt å ha det gøy.

Heia Ukraina!

Europamesterskapet i fotball er ganske godt i gang i Polen og Ukraina. I dag spiller Ukraina. Det er mitt lag denne gangen, jeg heier inderlig på dem. De skal få første gang få arrangere et stort idrettsmesterskap, det samme skal Polen. Men de skal ikke få noen glede av det. Oppmerksomheten er mot høyreekstremisme og rasisme i landene og blant fotballpublikum. Laget av britiske BBC. De gamle, gode briter som forbød jøder allerede i middelalderen, og lyktes godt med det. Nå kan den gamle kolonimakten være ovenfra og ned til Ukrainere, et folk som selv er utsatt for rasisme.

Nå håper jeg de viser dem!