Skikkelig søndagsutflukt i Kiev

Jeg ser jeg kommer litt på etterskudd med postene for tiden. Foreløpig kommer bildene til denne, så skal jeg skrive meg ajour siden.

image

Olia og reiste ut til Hydropark. På veien fant hun en minibank, med en artig trapp.

Der fant Olia ut at hun heller ville til Petrovka, for å ordne med et dataprogram hun trenger til et dataprogram. Jeg sa jeg blir i treningsanlegget en stund, og er glad hvis du kommer tilbake. Så skilte vi lag, og gikk hver til vårt. Jeg trodde det var for dagen, og innstilte meg på å trene for meg selv, bade litt, trene litt mer, og så rusle rolig hjem med amerikansk historie på øret.

image

Jeg var en stund ved treningsanlegget.

image

Så kom Olia.

image

Glad til å løfte så tungt.

image

Kroppshevninger er det viktige. Det er det man har bruk for når man skal opp av vannet på Krim.
image

Det man løfter er gammelt skrot.
image

Alle veier i Ukraina er trafikkert.
image

Svært mange i Kiev gjør som oss, tilbringer søndagen på stranden.

Vi krysser broen.
image

En syklist.
image

Prøver en Panorama.
image

Og så Olia.
image

Olia blir ivrig etter å fotografere, og vil ha meg til å posere.
image

Vi gikk langs med elven.
image

Og Olia vil stadig Hamer til å posere.
image

Broen er vakker, men Olia overgår alt.
image

Så oppdaget vi merkelige ting.
image

Det var strikking, og forskjellig.
image

Virkelig forskjellig.
image

image

image

Så gikk vi videre.
image

Veien var uten fortau.
image

image

image

image

Teksten til posten kommer…

Advertisements

Liten rundtur med Olia, to restaurantbesøk og en misset russisk prazdnik

Som jeg sa da de skjenket i vodka til meg: for to dager siden var det bryllupsdagen vår, i går var det grunnlovsdagen deres, i dag er det lørdag, kom igjen!

Det over skrev jeg inn da festen var ferdig. Her er det som ledet frem til den.
image
Olia likte godt dette vinduet, der det både var en rolig anmodning om å forlate Ukraina, og et langt fra rolig skrik fra Munch.

I dag ville endelig Olia bli med meg på den lille rundturen jeg pleier å gjøre. Nå for tiden går den til Hydropark, hvor jeg trener i det fantastiske treningsanlegget, og så hjem igjen, som regel med noen avstikkere og omveier til eller fra. Det blir kjedelig å gå samme vei hver gang. Hittil har Olia vært opptatt med noen dataprogram hun ville kjøpe, en telefon hun ville fikse, en datsja å reparere, matematikk å lese, en mor å lese, listen stopper ikke, heller ikke Olia.

Men i dag ville hun bli med meg. Det var jo veldig kjekt. Vi er litt romantiske, særlig i Kiev, hvor alle gater og steder vi har vært liksom blir «våre». – Husker du da vi var her sist, spør vi, der vi går hånd i hånd. Denne dagen gikk vi nedover en av sidegatene til Moskovskaja ulitsa (som er den store tverrgaten som krysser Lesu Ukrainka ved Petsjersk metrostopp, Lesu Ukrainka er gaten vi bor i, Petsjersk er navnet på området). Gaten er ikke mye brukt, bortsett fra av bilene, for det er ikke butikker der og det er et lite stykke før man kommer til Lavraskaja. Det er en praktgate på høydene ved Dnjepr. Her er er det gamle, ærverdige klosteret Lavra (som betyr laurbær), et av de aller første i den russisk ortodokse kirke.

image

Planen min var å få spist lunsj et sted, helst pizza. Mitt sted er Al Forno, nede i sentrum, men Olia synes dette er for dyrt, og går aldri med på det. Vi gikk derfor og surret litt på jakt etter et spisested. Eller, jakt og jakt, jeg hadde jo Patrick i tankene, stedet der jeg hadde vært dagen før, men ikke fått min businesslunsj, fordi det var Ukrainas grunnlovsdag. Nå var det lørdag, og heller ingen businesslunsj (som bare selges hverdager), men vi kunne jo se om de hadde noe annet. Og det hadde de: pizza. Slik fikk jeg pizzaen jeg ønsket meg, slett ikke verst, til 89 hryvnaer, og vi kjøpte også hver vår øl, hvor jeg som vanlig drakk begge.


image Olia leser differensialligninger overalt.[/Caption]

Etterpå gikk vi bort til Arsenalnaja metrostopp, og tok banen til Hydropark. Der gikk jeg til treningsanlegget, mens Olia hadde et ærende på Petrovka, det store bokmarkedet nord i byen. Hun hadde noen matematikkprogram på data hun måtte ordne med. Så hun satte seg på metroen igjen, i motsatt retning. Jeg sa at jeg blir her en stund, hvis hun ville komme tilbake, det hadde jo vært kjekt om hun kom tilbake, men hun var ikke sikker på hvordan det ville bli. Vi ble enige om å se det an. Var hun der ikke når jeg var ferdig med å trene, så fikset jeg meg hjem selv, med min vanlige, 5 km lange spasertur.

På treningsanlegget.
image

Halvveis har jeg alltid en badepause i elven. Jeg stuper fra den provisoriske broen de har satt opp mens de ordner den skikkelige, og svømmer litt nedover strømmen. Denne gangen var jeg spent på om Olia var her, og så etter henne, uten å finne henne. «Hun har nok gått hjem», tenkte jeg, stupte, og svømte nedover strømmen som vanlig. Ofte kaver jeg litt motstrøms, for å forlenge badeseansen, jeg har – litt skuffet – lagt merke til at jeg svømmer omtrent akkurat så fort som denne lille sideelven av Dnjepr renner.

Jeg skal liksom fotografere hester.
image

Så hører jeg noen rope på meg. Det er Olia. Hun er slett ikke gått hjem. Hun er her og bader, vakker i bikini. Strålende av lykke bader vi litt sammen. Det er jeg som er lykkelig, og hun som stråler, kan man si. For henne var det jo ikke så overraskende at jeg fremdeles var her i Hydropark. Og det er hun av oss som har skjønnhet å stråle ut.

Olia fotograferer hester.
image

Etter badingen (og lykkeutstråling), har jeg halvdelen igjen av mitt treningsprogram. Jeg gjennomfører det så fort jeg kan, og orker – mens Olia sitter på en benk og leser differensialligninger. Hun tillater seg selv ikke mye dødtid.

Vel trent og godt belest er vi glade og fornøyde. Olia snakket om et godt tilbud på pizza hun hadde sett, 65 hryvnaer, inkludert øl, like her borte. Dette skiltet hadde jeg også lagt merke til. Så dit gikk vi.

Vi venter på pizza og øl.
image

Stedet het noe med BBQ i navnet, og lå i Hydropark. Musikken var satt på så høyt, at det ville passet i et diskotek, som stedet strengt tatt så ut til å være, med dansegulv i sentrum, og baren, en forhøyet miksepult for diskjockeyen, og sofaer i skinn rundt. Det var ingen andre enn Olia og jeg til stede av gjester, så den dundrende musikken virket noe upassende. Vi bad dem skru den ned, noe de gjorde.

Jeg forventet på dette stedet en noe daff pizza, noe plastgreier, dårligere enn mat folk kaster, fordi den har gått ut på dato. Men pizzaen var helt skikkelig. Den stod ikke noe tilbake for den vi hadde fått på Patrick’s pub, tidligere på dagen. Tynn og fin, var den, nystekt i skikkelig ovn. Olia og jeg kjøpte hver vår pakke av dette tilbudet, pizza og øl, begge ørene var som vanlig til meg. Det eneste å utsette var at ølet var svart. Sommerøl skal være lyst. Så hvorfor de forvirret oss med dette svarte ølet, skjønner jeg ikke. Kanskje var det billigere.

Etter dobbeltrunden med pizza og øl, kjøpte vi like godt en til. Det var jo så billig og godt. Serveringsdamene lurte på om jeg ville vente på ølet. Vi hadde jo to udrukkede. Jeg så ingen grunn til det. Vi var jo på fest.

Jeg har fått øl.
image

Mette og lykkelige gikk vi hjem etterpå. Det var metro til Arsenalnaja, og raskeste vei hjem, langs Moskovskaja. Denne raskeste veien tar sin halvtime, så det var blitt ganske sent da vi kom frem.

Og der hjemme fant vi alt disket opp til en ny fest. Moren og søsteren ventende svært sultne, tørste og utålmodige på oss. Hvor har dere vært, hvor har dere vært, var spørsmålene, Olia hadde ikke med seg telefon, så de kunne ikke ringe oss. Vi forklarte hvor vi hadde det vært, vi hadde jo hatt det veldig godt, og ante ingenting om denne ekstra festen, som vi allikevel satte stor pris på. Vi var jo allerede på forhånd i godt humør.

Men vi var alvorlig mette. Den tredje pizzaen var i overkant, og her var det disket full russisk prazdnik. Vi skålte i vodka og sjampanskoje, det var øl og vin, moren holdt en flott skåltale over mitt og Olias ekteskap, om at det var kjekt det var, og måtte det vare, og måtte alle være lykkelige, og slike vakre ting. Med litt vodka og noen timer til hjelp, går det også an å få ned litt av den overdådige maten som er servert. Jeg husker ikke hvor lenge vi holdt på, men det spiller heller ingen rolle.

Grunnlovsdag i Ukraina

Det var ikke bryllupsdagen vår i dag allikevel, men det var en annen dag å markere. Jeg skjønte det da jeg skulle bestille businesslunsj på puben jeg satt på. Businesslunsj er bare på hverdager. I dag er det fredag, det skulle være hverdag god nok. Allikevel fikk jeg ikke noe spesialtilbud på lunsjen min. Da jeg ikke fikk det neste stedet jeg prøvde heller, skjønte jeg at her måtte det være noe spesielt.

Og det var det altså, det var Ukrainas grunnlovsdag. Skriver man «Ukraina 28. Juni» på Google får man som treff to nettsiden om Folkerepublikken Ukraina fra norske Wikipedia. Det er jo litt forvirrende. Grunnlovsdagen har ingenting med denne å gjøre. Den ukrainske folkerepublikken er en parentes i historien, grunnlagt i maktvakuumet etter februarrevolusjonen i 1917, da Russland fremdeles var i verdenskrig med Russland, og forsøkte seg på å få en republikk opp å stå. I kaoset som fulgte, med ny revolusjon (to revolusjoner på ett år, det er scwhung over det), landavståelser til Tyskland, borgerkrig, land tilbake fra Tyskland, krig mot Polen, og det hele, tumlet folkerepublikken hit og dit, før Ukraina ble en sovjetrepublikkene i 1922. Da var det ikke som folkerepublikk, men som sosialistisk sovjetrepublikk. Selv om man legger godviljen til, eksisterte den altså ikke mer enn fem år. Og det var fem år, i et kaos som selv etter russisk standard toppet det meste.

For sikkerhets skyld har både engelsk og russisk Wikipedia 23. Juni som datoen for opprettelsen av Folkerepublikken Ukraina.

Grunnlovsdagen 28. Juni er fra grunnloven vedtatt denne datoen i 1996. Det var tiden Kusjma var president (de ukrainske presidentene er lette å huske på norsk, det er «Kravsjuk» (Кравчук – Kravtsjuk) og «Kusma» (Кучма – Kutsjma), bare syke folk), og de etter fem år måtte erstatte grunnloven de hadde i Sovjettiden. Teksten i grunnloven er vakker, og står ikke noe tilbake for vår norske eller noen av de andre i verden, det er vel heller det at vi i vår er godt fornøyd med hvordan vår blir fulgt. I Ukraina virker deler av teksten hånlig, med sin stadfesting av demokrati og menneskerettigheter, noe de som har laget teksten – med Kutsjma i spissen – ikke akkurat er så ivrige i å følge.

Derfor er heller ikke det ukrainske folket så ivrige på å feire grunnlovsdagen. Olia og familien tok det knapt som en spøk, da jeg gratulerte med den. Her var det ingen fest å hente. Enda jeg kjøpte inn godt med drikke for enhver anledning, kvas, juice, vin, champanskoje og vodka, det var bare å gå stille til sengs.

Noen businesslunsj ble det heller ikke på meg. Jeg kjøpte meg noe enkel hurtigmat, gikk og trente i treningsanlegget i Hydropark, og gikk så hjem. Hvor det altså ikke ventet noen fest. Og rett er det, konstitusjonen og den politiske situasjonen i Ukraina er ikke så mye å feire.

Glemt bryllupsdag

Sittende på Patrick pub med en øl, på TV Italia – Spania fra i går, med bare straffekonkurransen som gjør meg så vondt, så vondt, og skrivende på mobilen en bloggpost jeg tilbakeviser til i går, er jeg fullt klar over at Olia og jeg har bommet en dag på bryllupsdagen vår.

Det er midt på dagen, her jeg sitter og skriver. Jeg spurte Olia i går: når er bryllupsdagen vår? – I juni, svarte hun. – Enten 26. eller 27. – Det er i morgen, sa jeg.

Det er det altså ikke. I dag er det 28. Juni, viser det seg. Og jeg som tenkte slik på å feire. Det kunne bli en ny russisk «prazdnik», det er jo egentlig hyggeligere enn å gå på restaurant, hvor alt alltid blir begrenset.

I går, som altså er dagen innlegget er postet, og som også er vår bryllupsdag (tror jeg), gjorde vi absolutt ingenting. Varmen slår meg ut her nede. De 30 gradene er veldig trykkende. Og jeg har gangsperr i armene etter et par dager i det flotte treningsanlegget i Hydropark. Jeg orket ikke gå dit igjen. Jeg nøyde meg med en businesslunsj på ANI. Ellers var det å lese bøker og artikler på telefon og nettbrett. Vi har ikke engang funnet riktig russisk-norsk ordbok. Jeg kan ikke lese de russiske klassikerne jeg så gjerne vil.

Olia, derimot, styrer med sitt. Hun liker å legge jern inn i ilden, er alltid travel, tornado i hodet. Nå er prosjektet å få tak i noen matematikkprogram hun kan få bruk for på universitetet, og som hun får billigere her. Det er imidlertid ikke uproblematisk. Det er forskjellige typer computere, det ene programmet førte med seg et virus, hun vurderer å kjøpe ny PC, kort sagt: travelt. Hun forsøkte også å reparere iphonen og kjøpe togbilletter, uten å lykkes med noe.

På bryllupsdagen vår.

Årsdebut på Pervak

Pervak er kanskje Kievs beste restaurant, når man tar alt i betraktning, og jeg er målgruppen. Her koster ølet 20 griven, 3-retters «bizniz-lunsj» går for 55, de spanderer brød og noe godt å smøre på, og er man alene kan man se på gamle stumfilmer med Chaplin, eller bruke gratis Wi-Fi uten passord.

Jeg har likt denne restauranten siden første gang jeg var der, og jeg har vært der omtrent hver gang jeg har vært Kiev. Om jeg har noe stamsted, er dette.

I vinterferien var vi der imidlertid ikke. Da spiste vi lunsj hjemme hver dag, utenom en, da vi gikk til en annen god og billig persisk restaurant. Så det blir årets første besøk hit, dette.

Det gleder meg å se at omtrent alt er som før. Det var noen varseltegn under fotball-EM. Da var det ingen businesslunsj, og heller ikke noe brød. Tidligere var det fast man fikk noe salt snacks når man kjøpte øl, i alle fall når man kjøpte to. Ikke nå.

Men det er likevel koselig å være her. Olia er oppe i Petrovka, det fantastiske bokmarkedet, for å ordne med en datadisk hun har kjøpt. Jeg er ute på egenhånd. Planen er å kose meg med øl og mat og Chaplin her, før jeg til fots tar hele runden opp Kresjtsjatik, ned mot Kontraktova Plosjad, så snu og gå langs elven Dnjepr til metrobroen, krysse den, og tusle ned til treningsanlegget i Hydropark. Der får jeg trent styrke lenge og godt og kult, og også badet litt i den ikke like kule elven (den er motbydelig skitten). Så går jeg hjem igjen over høyden. Til sammen vil det bli en spasertur på godt to timer, og ikke så verst trening bare det.

Og så vil jeg ha appetitten skjerpet ting en tung middag det garantert vil bli. Alt er godt hos oss i Kiev.

image

Nye problemer for Olia med utdanningen, og veldig stor hjelp fra mor

Det er mulig å ta i for begge leddene i overskriften, det var virkelig store og vanskelige problemer, og det var enormt stor hjelp av min mor, som rett og slett løste saken.

For Olia har det vært en kamp å få en brukbar norsk utdannelse siden hun kom hit. Hun er oversetter fra Kiev, men det er ikke så lett å bli utenlandsk oversetter i Norge. Hennes norsk er god, men ikke perfekt, og dermed er det allerede vanskelig. Hun har hatt forskjellige planer om hvilken vei hun skulle gå. Den siste som gjelder nå, er at hun vil bli ingeniør.

Hun klarte Bergenstesten høsten 2011, var det vel, nå husker jeg ikke helt lenger akkurat når det var. I hvert fall har hun studert litt matematikk på UiS nå i år. Hun har også tatt noen fag på videregående nivå, for å forbedre karakterer. Nå er hun veldig spent, for nå søker hun ingeniørstudiene, og hvis dette går bra, er hun på en vei som fører til utdannelse og god jobb.

Derfor var det veldig plagsomt når hun nå fikk Mail fra samordnaopptak om at de manglet dokumentasjon. Hun har sendt inn karakterutskrift og det som er vanlig å sende inn, men de ville også ha originaldokumenter og oversettelser og godkjennelser og det meste. Noe av det virker jo litt snålt, som at hun på ny må dokumentere norsk- og engelskkunnskaper, når hun allerede har gått på universitetet et år, og dokumenterte alle disse tingene i fjor.

Men det var ingen bønn. Fristen for ettersendelse er første juli. Det er ikke akkurat greit når vi er her i Ukraina, og alle dokumentene er i Norge.

Det var ikke annet å gjøre enn å spørre mor. Olia kan ikke fordra når hun må være til bry på den måten der, hun blir også veldig urolig av sånt stress, så det var ikke måte på hva kompensasjon hun ville tilby om mor kunne hjelpe til med å få sendt disse papirene. Men mor er jo gjennomsnill, og i akkurat saker som dette er hun den rette å spørre. Det er konkret, det krever en viss innsats, og det er til stor hjelp. Det var en god match.

Så var det bare det, at det var noe riktig styr med disse papirene. Olia har dem alle sammen i en grønn pose, men nå hadde hun flyttet på dem, siden hun hadde brukt dem selv like før hun reiste. Det var også så mange, at det var vanskelig å være sikker på om de alle sammen var der. Og siden flere av dem var på ukrainsk og russisk, var det helt umulig for mor å finne frem til dem uten Olias veiledning.

Og ja, alle papirene må jo også kopieres og stemples «rett kopi». Det er virkelig arbeid. Det er ikke bare en tjeneste i forbifarten. Olias utdannelse stod på spill.

Derfor reiste mor ut til huset vårt på Ganddal mandag kveld. Vi tenkte hun kunne reise tirsdag, altså i dag, da hun uansett hadde ærender. Men mor tenkte det var viktig å få det ut av verden, så Olia kunne være rolig. Da kunne hun også stikke innom huset en gang til, om ikke alle dokumentene var på plass.

Kvelden kom, og vi ble enige i å ordne opp i dette neste morgen. Det viste seg imidlertid å ta lenger tid enn antatt. Det var mye papir både å ta av og å finne, og det var slik at mor måtte holde opp ett og ett papir foran skypekamera, og så måtte Olia si om det skulle være med eller ikke. Vi rakk ikke å bli ferdige før mor måtte dra i sine ærender. Vi skulle fortsette om kvelden.

Og om kvelden manglet det selvfølgelig noe. Blant det som manglet, var karakterutskriften fra Ukraina, den var jo noe av det viktigste. Det var ikke annet å gjøre enn at mor måtte reise til Ganddal en gang til, midt på kvelden, som et ekstra ærende. Der måtte hun finne papirer, hun verken visste helt hva var, eller hvor de lå. Olia hadde jo slett ikke lagt disse papirene klar, med tanke på at det skulle bli noen problemer med dem.

Fra Ganddal ringte mor på vanlig telefon. Papirene lå ikke de stedene vi hadde foreslått, ikke i bag eller kommode, ikke i veske eller skap. Men under samtalen, fant hun dem på skrivepulten i stuen. Der lå de pent sortert i en plastmappe. Jeg husket det da mor sa det, jeg hadde lagt merke til dem der. Nå var det bare over telefon å forsikre oss om at dette var de riktige papirene, og at alle var der, så kunne mor kjøre hjem, og vi fortsette med å finne ut av det på Skype.

Det tok fremdeles lang tid. Og det var flere ganger papir som så ut til å være borte, men så var de der allikevel. Det var særlig stemplede kopier av oversettelser, i røde bånd, som voldtekt problemer. Det skulle være seks, men vi fant bare fire. Pluss vielsesattest og fødselsattest, med rødt bånd. Til slutt dukket de opp også papirene vi lette etter, i sine røde bånd.

Jeg tror vi fant alt, og fikk gjort alt klart til kopiering. Men det tok flere timer. Da fikk vi også gjort klar ettersendelse av dokument på eksamener hun har tatt etter første dokumentasjon ble sendt inn. Det var neimen ikke for lite.

Det er klart det var en enorm hjelp fra mor at hun gjorde alt dette. Vi var helt avhengige av denne hjelpen, ellers måtte vi ha vurdert om Olia måtte ha reist hjem for å ordne opp. Det ville være svært dumt. Det kunne også være at Samordnaopptak opptak ville hatt litt forståelse, om vi hadde forklart situasjonen. Alle disse dokumentene ble jo også sent i fjor.

For oss innfødte nordmenn er det jo også en liten Aha-opplevelse å se hvor mye de har å styre med, de nye som kommer til landet vårt. Siden det er en del juks, er det klart tingene må gjøres riktig. Men det er enorme mengder dokumenter, som må kopieres og sendes på ny og på ny. Olia gjør dette hele tiden. Nå fikk mor og jeg se hvor mye det virkelig er.

Tusen takk til mor!

Ukrainsk velkomst

Flyet landet cirka i rute på Borispol flyplass i Kiev. Det tok imidlertid en god stund å komme seg fra flyet og ut i verden utenfor flyplassen. Først var det en anselig busstur fra der flyet parkerte til terminalen vi skulle gjennom kontroller og hente bagasjen, det var som flyplassen ikke helt holder tritt med sin egen utvidelse. Det virket unødig langt å kjøre. Det samme gjaldt åpenbart tro bagasjen, for vi måtte stå over en halvtime og vente på den. Selve passkontrollen går jo mye fortere nå, som de ikke lenger styrer med «imigration-card», en levning fra Sovjettiden.

Mens jeg stod der og ventet, hørte jeg plutselig «Eivind Salen»! Det var Olia som stod utenfor i ankomsthallen, og kunne se meg når dørene gikk opp. Jeg var så ivrig å komme meg ut til henne da bagasjen endelig kom, at tollerne ble mistenksomme og lurte på hva jeg hadde i bagen. Det var jo litt dumt, siden jeg hadde liten peiling. Det var Olia som hadde pakket den og tapet igjen, stort sett var det gaver. Det tok litt tid å forklare på russisk, men de skjønte jo snart at her var det lite å hente, verken av kriminalitet eller bestikkelser.

Så var jeg endelig ute og kunne omfavne Olia. Hun hadde en ny taxisjåfør, vår faste Andrej kunne ikke denne gangen, og hadde skaffet en venn. Eller en venn av en venn, som det viste seg å være. Av en eller annen grunn ville Olia betale straks, straks vi satte oss i bilen, «så jeg ikke glemmer det», som hun spøkte. Men det ble trøbbel. Sjåføren mente avtalen var å kjøre til flyplassen, og ikke vente der og så kjøre tilbake. Nå ville han ha dobbel betaling.

Det er pyton for Olia. Og det spolerte jo kjøreturen. De to satt og tok forskjellige telefoner, for å finne ut hva dette her var, hva som hadde skjedd, og hva som var riktig betaling. Det er synd å melde ganske typisk for Ukraina. Det blir så mye bråk og krangling. Folk er grådige, og noen hundrelapper fra eller til spiller en betydelig rolle i hverdagsøkonomien. Jeg kunne jo godt bare la dem møtes på halvveien, og betale halve beløpet ekstra, men jeg hadde ikke kontanter nok. Jeg kom jo nettopp fra flyet. Dessuten er det viktig å stå på prinsippene her nede. Man skal ikke betale ekstra til svindlere.

Mens jeg satt og overhørte kranglingen, så jeg en syklist, ivrig syklende på den firefelts motorveien vi var på. Fire felt i hver retning. Sånt er hverdagslig her. Det er ikke uvanlig med syn som ville fått godt med treff på YouTube om det ble lagt ut, når man er ute på veiene her. Det er vel kanskje delvis derfor så mange biler i Ukraina og Russland har et videokamera som permanent ruller og går på dashbordet.

Mor til Olia ordnet kranglingen om taxiregningen på voksent vis da vi kom frem. Hun har lang erfaring med å leve i Ukraina. Sjåføren skjønte nok at her nyttet det ikke å krangle videre. Dessuten var jo Tais der, og hun skjønte jo ingenting av dette bråket. Hun var bare glad for at onkel hadde kommet, og at han sannsynligvis hadde gaver.

Ergrelsene kan være store her nede, men man vet også hvordan man skal håndtere den. Det var bare å komme seg opp i leiligheten, for meg som hadde reist var det å dusje og skifte klær, og så var det russisk prazdnik. En god russisk sammenkomst, eller fest, som vi vel ville kalt det. Det var rikelig med mat og drikke. Av erfaring vet jeg at etter tre vodka er selv den største ergrelse noe man føler man ikke trenger ta helt alvorlig, og for meg var det jo ikke noe problem med denne kjøreturen. Det er en del av opplevelsen.

Av mat hadde de flere salater, en slags kjøttrett på grensen til suppe, eller hva det var, kjøttkaker på ukrainsk vis, og ellers mye snacks og forskjellig. Som vanlig var det meste til meg. Det gjaldt også vodkaen.

Nytt denne gangen var at søster Tanya kunne være med fullt og helt. Vanligvis slenger hun seg inn i ti-elleve-tiden, når hun kommer hjem fra jobb. I dag var hun der hele tiden, hun måtte bare legge barnet sitt først. Og så var det Moxito, eller hvordan det skrives. Rom og en rekke med ting. Det spares ikke på noe når det er gjester.

Damer kan avslå å drikke vodka, men det tar seg ikke ut for menn å avslå å drikke drinker. Det skal ned begge deler. Og Tanya var ivrig etter å fylle på nytt, når det var antydning til å bli tomt.

Så var det gaveutveksling, og prøving av klær. Olia kjøper klær i Norge, Tanya strikker her. Det var nydelige gensere. Selv jeg måtte prøve en, for foto, med et hjertelig smil som på ingen måte står i stil til antrekket jeg står i, og en uforskammet friskhet som ikke står i stil til alt jeg har drukket. Jeg fotograferte også Olia i genseren og skjerfene hun fikk. Nydelige bilder, syntes jeg, men ubrukelige i følge de tre damene, siden jeg hadde fotografert buksen. Og den var jo ikke noe. Derfor blir disse bildene privat.

Hvor kjekt det var, viser det karakteristiske faktum at da jeg våknet dagen etter, stod to fulle glass med Moxito på pulten. Begge fra dagen før. Sånn er det, man må ikke slå ut noe. Hva man ikke får ned denne kvelden, smaker sikkert godt i morgen…

Dette er ukrainsk velkomst.

image