Forblåst tur til Hellestø

I en travel hverdag uten blogging og lite av det meste fant lille Irina og jeg endelig anledning til å være sammen en hel dag og reise ut til stranden i går. Det har vært en spesiell måned, september i år, veldig varm, og i går var ikke noe unntak med 18 grader i det måneden går mot slutten. Det var sjelden så varmt i juli, etter hva jeg forstår, vi var i utlandet. Gårsdagen var imidlertid ingen solskinnsdag, det var overskyet med tunge skyer, og det var sterk vind. Det er ikke det beste været for å reise på stranden, der er vinden sterkere og temperaturen kaldere, men det var siste sjanse for dette året å få en slags «sommertur» ut dit. Så jeg pakket intet mindre enn den gamle tursekken, med god plass, og så satte vi oss i bilen og reiste av gårde.

Med oss hadde vi kokeapparat, pølser og pølsebrød, og det som med det hører til, sjokolade, kaffe og appelsin, grapseved å brenne, varme klær og litt leker til Irina. Jeg var ikke så sikker på veden, men vi har så kolossalt mye etter at konemor Olia har hatt storopprydning i bedene rundt huset, og hos naboen, i tillegg til alt plankeverket som følger med skifte av hele kledningen på hus og garasje, pluss ny terrasse. Selv om et lite strandbål ikke monner i det hele tatt, føles det liksom greit å få brent unna litt. Det ble ikke noe av, riktignok, bål og barn går ikke når man er alene, særlig ikke i sterk vind, det visste jeg jo egentlig. Men ok, vi hadde i hvert fall muligheten. Det er viktig for meg, man skal ha muligheter, også mange man ikke utnytter. Det er livsvisdom.

Hverdagsvisdom er at Irina sovner i bilen om hun har hatt en litt kort natt, eller litt travel dag. Og hun sovner når man ikke tenker på det, sjelden når man håper hun skal gjøre det (dette er ren matematikk, folkens, det er såpass ofte man ikke tenker på det, og såpass sjelden man håper hun skal sovne, det er klart hun sovner oftest når man ikke tenker på det!). Jeg var hele tiden litt i stuss hvor vi egentlig skulle. Hellestø er liksom bålstranden vår, der finnes det knauser å brenne mellom, men det er også blant de mest forblåste. Jeg hadde jo også i tankene at det fort kunne bli bare kokeapparat, og at kanskje det viktigste ville være å finne le for vinden.

Det mektige synet av kraftige bølger langs den store stranden overbeviste meg. Her ville vi være. Vi parkerte, og jeg ventet til Irina våknet før vi forlot bilen. Klokken var da omtrent to.Hellestø, Strand, Jærstrender, Hav og himmel, Himmel og hav, Sol i skyer, Naturen, Mektig, Sublim, Svaberg, Strand

Ankomst

Irina har dette herlige, overraskede blikket hver gang vi kommer ut av bilen. Hun har jo aldri peiling hvor vi skal, og fra barnesetet har hun ikke all verdens oversikt hvor vi kjører. Plutselig er vi liksom fremme, og et helt nytt sted, eller helt annet sted. På Ølberg kjenner hun seg igjen. På Hellestø har vi ikke vært på noen måneder, så om hun kjenner igjen stedet eller kjenner igjen stranden er ikke godt å si. Glad er hun i alle fall, og løper av gårde på de små bena i de altfor fine rosa joggeskoene kjøpt av bestemor på Klepp stasjon. De skoene skal få kjørt seg denne strandturen. Men, som jeg tenker, sko er til for å brukes. Om kort tid er de for små. Sko er til for å ha det kjekt i dem.

Vår tur på Hellestø når vi har bål å kanskje brenne går alltid til høyre, bort til knausen med den ene viken, der borte det ikke går an å parkere lenger. Det er noe som henger igjen fra barndommen, kanskje, det var det fritt frem å parkere der, og kort vei ned. Det er også det beste stedet. Men fra den nye og større parkeringsplassen er det et stykke å gå. Og det er få som gjør det, ingen denne forblåste lørdagen.

Irina er ikke vanskelig å be. Jeg må løfte henne over den skitne elvebekken nesten hver eneste strand har her i dette området av Jærstrendene, det er alltid rennende vann å krysse, og skilt fra kommunen om at det er tatt målinger, og at vannet er for skittent til å leke i. Jeg vasser likevel gjennom det i sandalene jeg har på meg. Også sandalene får kjørt seg. De en gang fine sandalene fra Nike holder seg langt fra så godt som de jeg kjøpte for 20 kroner, eller så, på Krim i 2009. De bruker jeg hele tiden, som tøfler mens jeg skriver dette, og er godt kvalifisert som kandidat til det mest nyttige fottøyet jeg har kjøpt i mitt liv.

Vi må lete litt etter et sted å være. Jeg hadde liksom en ide om at det skulle være le for vinden et sted på eller i nærheten av den landøyen som er der, en landøy er som en øy, men den ligger på land, strand og vann rundt, gress og stein på øyen, som en ordentlig øy. Le for vinden var det imidlertid ikke. Og det var så mye vann i sjøen at det nesten ikke var plass på det som ville vært lesiden, det var sjø opp hele viken.

På landøyen var gresset vokst veldig høyt. Det var aldri slik i min barndom. Lille Irina er veldig tålmodig med å gå, syter aldri, men her ville hun holde i hånden. Gresset var høyere enn henne. Hun fikk med seg det nye ordet, sjøen, og gjentok med store øyne sjøen, i det vi stod og så på den. Hun fikk imidlertid aldri inn ordet bølger, enten fordi hun ikke fikk til å si det, eller at hun aldri helt skjønte hva det var. Det holdt med sjøen.

Jeg tenkte kanskje vi burde reise et annet sted, med mindre vind. Her var det den lange veien tilbake til parkeringsplassen som reddet oss. Så uhorvelig langt er det ikke, noen hundre meter, men for langt til at man går det på et øyeblikk. Vi fant heller en plass mellom noen steiner, der det blåste litt mindre, men fremdeles var så kaldt at jeg måtte ha på treningsjakke og Irina ha på kjeledress. Hun var begynt å hikke i den tjukke buksen og fleecejakken. Uten fleecejakke, men med kjeledress, gikk det bra. Det var kleskoden.

Mat

Ny lærdom – eller gjenlæring av gammel kunnskap – var at kokeapparat på rødsprit ikke virker i sterk vind. Jeg vet ikke om det er noen som bruker slike apparat lenger, nå er det gass som gjelder, propan, atskillig mer effektiv. Det er ikke allmenn kunnskap å lage mat utendørs. Nåtidens felles referansepunkt er engangsgrillen. Med kokeapparat heller man rødsprit i en beholder, og fyrer opp. Stekepanner og gryter kan settes på. I kaldt vær virker det godt, vi har frest opp pølser i kuldegrader til fjelles. Men i vind blåser flammene vekk. Karakteristisk kunne lille Irina ta både på pølsene og på stekepannen mens det «stekte», i hermetegn, hun trente ikke legge begrensninger på nysgjerrigheten som følge av brente fingre.

Hellestø, Pølser, Kokeapparat

Varme pølser?

Selv kalde og lunkne var pølsene en storsuksess. Hun svelgte ned tre stykker, to der med stekeapparatet, og så senere enda en, helt kald. Hun likte også å ha på ketsjup, et ord hun gjentok – «kettp» . uten helt å få det til, så godt hun likte hun det, at hun snek seg til å slikke av bare ketsjupen av og til, ikke så nøye med pølsen. Og enda mindre med pølsebrødet. Jeg spiste min dose på seks pølser, slik at vi hadde én med hjem av pakken på ti vi kjøpte.

Så var det uforskning. Først var det en liten pause med litt lek for Irina, mens jeg spiste min mat. Jeg hadde jo et lite håp om å få litt varme inn i pølsene, noe som bare i aller beste fall kan kalles delvis vellykket. Det var knapt lunk. Men mat må man ha, og med ketsjup, sennep, spørstekt løk og gode pølsebrød er det ikke vanskelig å få det ned, og vi hadde gammel cola å skylle ned med. Mens jeg spiste, lekte Irina for seg selv med spadene og bøtten vi hadde med. Hun liker å pusle sånn for seg selv, eller sammen med andre, i sanden. Hun er slikt et barn akkurat som det skal være.

Og så – endelig – var det utforskning. Jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det er å rusle rundt på svaberg og knauser langs stranden, klatre opp og ned, se på den ville sjøen, gå så nærme man tør. Jeg var flere lag ekstra forsiktig, nå som Irina var med. I baktankene hadde jeg også alle som er skylt på sjøen i England og Skottland denne sommeren, uerfarne folk som ikke skjønner sjøen er lunefull. Plutselig kommer en bølge større enn alle andre. Lille Irina og jeg var mer enn trygge. Og Irina skjønte herlig at disse steinene her, de gikk det an å kravle på. Så det gjorde hun, med min hånd som støtte, eller alene. Dette er noe nordmenn skulle ha i blodet, synes jeg. Hvilke steiner det går an å klatre på, hvor bratt det går an å gå, hva som kan være glatt eller løst og utrygt, hva som går helt fint. I en alder av to år er Irina i full gang av å lære det.

Hjem igjen

Her, mens jeg skriver dette står solen akkurat opp over fjellkammen i Melshei, til en ny, varm og vindfull dag. Det er godt å leve nær naturen, å la seg glede og fylle av liv av den. Irina og jeg går ut hver kveld, men kommer ikke så langt etter at jeg har vært på jobb. I helgene forsøker vi å kompensere, og om søndagene er det alltid ut, om det ikke er noe annet på gang, bursdager eller noe sånt. Forrige helg var jeg i Stølsheimen, noe jeg håper å få skrevet om, ellers har vi vært ganske flinke til å utnytte tiden vi har. Året jeg var i permisjon var vi ute mer eller konstant. I går var vi altså på Hellestø. Det gjelder å overvinne den lille motviljen mot å bevege seg bort fra den behagelige komforten man er i, komme seg bort fra innevarmen, ikke bare sjekke hvert minutt hva som har skjedd siden sist på internett. Min erfaring er at man alltid får igjen for det, det lønner seg alltid.

Hjem igjen fra den lille landøyen vår gikk vi i motvind. Vi hadde hentet frem den lille plastballen. Jeg kunne sparke den av gårde av alle krefter. Så ville den blåse tilbake til oss. Alt mens lille Irina løp etter, hylende av glede. Noen ganger spilte vi liksom litt fotball også. Noen ganger satt hun seg ned i sanden også. Eller la seg ned. Det er svært, svært viktig med god tid, når man er på tur med barn. Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

I nærheten av den andre landøyen, den som er mer et klassisk svaberg, uten gress og planter, bare stein, og like ved stien ned fra parkeringsplassen, der oppdaget Irina sjøen og bølgene. Så der satte hun seg ned. Minst en gang feilberegnet hun bølgene, eller tenkte ikke på dem, så de kom opp og skylte over henne, eller under henne, rettere sagt. Da ble hun overrasket, og krøp opp, spørrende i blikket til meg, hva var dette for noe? – Det var at du lærer hvordan bølgene virker, lille Irina. Der det er vått, vil bølgene komme en gang til. Der det er tørt vil de sannsynligvis ikke komme, men de kan komme der også. Det gjelder å passe på. Og det er veldig gøy å presse det litt, ta litt større sjanser enn man egentlig kan. Ikke bare risikere å bli våt, men faktisk å bli det.

Bølger, Lek, Hellestø, Barn

Våt?

Vi klatret som bare juling over det ganske lille svaberget også (lite relativt sett, det er et par mannshøyder opp til toppen, og det er litt å gå oppe på toppen og langs den lille eggen også, bare at det andre lenger bort er så mye større). Irina fikk lære at sko med sand og særlig våt sand er glatte, så da får man ikke feste, og man sklir ned. Det går an å kompensere, ved gå raskt opp, løpe, eller finne fester på knausene. Foreløpig er beina hennes så små at det er ikke lett å bevege dem fra feste til feste, og hun får ikke fart nok til å løpe opp. Så hun må holde i fars hånd. Da går det helt fint. Hun kan klatre hvor hun vil.

Irina, Klatring, Stein

Alt under kontroll.

Og så kommer den store overraskelsen for meg. Da vi endelig, etter enda en god del tid (hun satt ved bølgene på andre siden av svaberget også, og ble nesten skylt på en gang til, men nå løftet jeg henne opp, så hun slapp det), kommer bort til stien opp til parkeringsplassen, så vil ikke Irina opp den. Hun vil opp, over sanddynene. Det får hun lov til. Og hun er ganske ustoppelig, går helt opp til toppen, mister balansen, og faller nesten ned skråningen, uten å bli skremt av det. Hun går på, i høyt gress, og med bratt sandbakke ned på begge sider. Jeg forsøker å lirke henne mot venstre, dit vi skal, dit bilen er, og det går litt tid før hun finner seg i det.

Der nede er gresset så høyt og tett at jeg må leie henne, og gå foran. Vi kommer omsider til den brede stien, men hun vil ikke gå den. Hun vil ha mat, faktisk talt, og prøver alle ordene hun kan for at jeg skal forstå. Jeg trodde hun mente sjokolade, eller brus, men nei. Det var pølse, kald pølse. Den smalt hun rett ned, med sand på fingrene, og på pølsen.

Så ville hun ennå ikke gå. Hun likte seg der, på strandstien. Vi skulle sitte ved siden av hverandre, der. Jeg fant frem mitt siste triks, såpebobler. I vinden blåste de helt av seg selv, myriader av bobler, som forsvant bort over det høye gresset med en gang. Helt umulig å løpe etter, og fange. Det var likevel stor stas. Irina prøvde selv også, inntil hun i kjent stil helte ut resten av såpevæsken, rett på bakken. Så var det slutt, tomt. et ord hun ennå ikke har verken skjønt eller sagt.

Ennå gikk det en drøy halvtime, minst, før vi var tilbake i bilen. Enda det var knappe hundre meter til parkeringsplassen, og nye hundre meter over den, til bilen. Irina kikket på steiner, holdt i et gjerde, holdt på med sine ting, i sin verden. Jeg gikk langt foran, la fra meg sekken, la sekken i bilen, var ute av syne for henne, uten at det fikk henne til verken å stresse eller skynde seg. For henne var denne siste etappen vel så interessant som alle andre. Det er noe fascinerende med barnesinnet. De har ikke lært hva som er sjelden, og verdt å bruke oppmerksomhet på, og hva som er vanlig, og til å gå forbi. Irina er svært opptatt av steiner hun kan plukke opp, og kaste bortover. Eller bare se, og plukke på.

Hellestø, Barn, Sti

Hjem igjen

Hjemme fortsatte utedagen straks med en kort tur bort til skolen i nærheten, der det er litt lekeapparater for henne, og apparater til litt trening for meg. Konemor Olia hadde fikset takrenne og fått malt litt og saget til terrassen mens vi var ute. Nå ruslet hun med oss for å se på resultatet av arbeidet, og for å få snakket litt med oss. Irina satt på trehjulssykkelen, men var ikke så interessert i huset, hun ville til lekeplassen. Så det fikk hun lov til.

Først nærmere var vi hjemme, inne, og fikk kyllingmiddagen i ovnen. Det var å spise og å sove. Begge deler gjør man svært godt, etter slike lange, gode utedager.

Fjelltur Stølsheimen

Helgen 16. – 18. september fikk jeg og min gode kamerat omsider tatt en ny fjelltur etter to års pause. Denne gangen gikk turen til Stølsheimen. Omsider har jeg tid også til å skrive posten om turen. Jeg poster den tilbake til søndagen da vi gikk.

Fredagen

Jeg møtte kameraten min omtrent i to-tiden, og etter sedvanlig rot og surr var vi av gårde omtrent halvannen time senere. Det var midt i rushtiden, så det gikk sakte, både ut av Bergen og særlig – faktisk – etter Åsane. Kjøreturen bort til den delen av Stølsheimen vi skulle går over Åsane, Knarvik og så over Aurland. Det er ikke så langt fra Mo, det heter Modalen, og stedet Matre ligger litt nordvest. Avkjørselen er unnselig, man skal vite hva man gjør eller være eventyrlysten for å ta den. Så er det kjøring i flere kilometer langs en smal grusvei før vi er fremme til stedet vi er på jakt etter. Det er ved demning nummer to, og selv om det ikke er noen parkeringsplass der, er det merket løype fra turistforeningen. Min vurdering er likevel at dette er litt utenfor allfarvei. Tross fint og varmt vær hele helgen så vi bare to andre mens vi var ute og gikk. Det var flott natur, dramatiske fjell og mange vakre fjellvann, karakteristisk for den norske fjellheimen, men fjellene var bratte og her var ingen vidde å gå på. Den som er fornøyd med å gå frem og tilbake turstien kan gå her. Vi ville gå en runde, og det ble store deler av turen mer klatring enn gåing, egentlig, mye opp og ned bratte skrenter.

Fredagskvelden var det imidlertid ikke så mye annet å gjøre enn å finne en teltplass, fyre opp bålet og komme i gang med maten og vinen. Vi har med latterlig mye bagasje, overdådig middag med godt kjøtt og poteter, 3 liter vin og rikelig med ved. Sekkene er så tunge og uhåndterlige at det er ikke fristende å gå langt på noe sett og vis. Her, i dette terrenget, var det ikke lange biten før vi var ved første vannet, og ikke særlig vanskelig å finne en god teltplass like ved det. Gode teltplasser var dette terrenget raust med, her fantes de overalt.

Min venn gjorde noen symbolske fiskekast. Det ble karakteristisk for turen, mange fine vann, men ikke antydning til fisk i noen av dem. Jeg badet. Det var også noe jeg fikk gjort hver dag. Ikke verst, til midt i september å være. Vannet var iskaldt, men ikke umulig, og utsikten var spektakulær.

Vi har rutinene gått på plass etter mange, mange turer, og rikelig med erfaring også på hver vår kant. Det gjelder å få opp teltet, selvfølgelig, organisert liggeunderlag og soveposer, sekker på plass, posene med mat ut, og så er det å få sving på bålet. Min kamerat er tapt så lenge bålet ikke brenner skikkelig, da får jeg ikke han med på å spise. Han steller med det som et spebarn eller hundevalp han ikke må miste, han er så forsiktig, skjærer til fliser og stabler opp. Veden vi har med er aldri god, så det gjelder å få fyr på litt, for å fordampe vekk vannet og råten som ødelegger den andre. I tørt vær og med i hvert fall noen kubber tørr ved pleier det gå fint. Det er kun i noen få tilfeller der alt har vært vått, særlig ved og kvister vi bare har funnet på plassen, det ikke har gått. Da er det håpløst.

Siden han bor i Bergen og jeg i Sandnes ser vi hverandre sjelden, og har mye å snakke om. Mye av samtalen er gjort i bilen på vei ut, mer skal bli gjort mer og på ny denne kvelden og gjennom helgen. Kjøttet er førsteklasses, med god marinade også. Tilbehør er poteter og løk. Jeg kjøpte også – litt snodig – gulrøtter jeg knasker på, 1 kg gulrøtter, ingen av dem ble varmet opp. Det meste av vinen går med første kvelden. Det er når bålet er slutt kvelden også er det. Vi ser ikke på klokken, ikke hele helgen (før jeg må ta i bruk iPhone til fotografering utpå søndagen).

Lørdagen

Jeg gjorde noe galt med liggeunderlaget, så jeg sov på det helt flatt. Det var ikke luft i det i det hele tatt. Det merktes. Foruten det hadde jeg en god og stort sett sammenhengende natt. En liten tissetur i natteregnet hørte med, men når det er så varmt at man kan gjøre det i underbuksen er det ingen ting å klage på. Det var verre den gang på Finse, da jeg måtte kle meg i hele turtøyet for å våge meg ut i det iskalde pøsregnet den gang. Her, i Stølsheimen, ble temperaturen aldri ensifret, tror jeg, og regnet hadde vi bare om natten. Vi merket ikke noe til det, hørte det bare på teltduken. Alt var tørt. Hele tiden.

Om morgenen hadde min venn noen nye fiskekast, uten hell, mens jeg badet, med stort hell. Nå på morgenen var det riktignok iskaldt, og kulden fra badingen satt i gjennom frokosten. Men jeg spiste den i kortbuksen, så det var ikke noe å klage på.

Oppover gikk vi i stien til turistforeningen. Det vil si, vi mistet denne stien ganske snart, og kom oss oppover i feil pass. På toppen så vi at veien vi gikk ville føre oss bare rett ned igjen. Det var lite aktuelt, samtidig som det heller ikke var fristende å gå tilbake samme vei vi var kommet opp. Den eneste løsningen da ble rett opp fjellveggene på siden. Om det har jeg skrevet en egen post, Snu (med tung sekk i fjellveggen). Det var en ubehagelig opplevelse.

Vi brukte ikke klokke denne turen, ikke før batteriet gikk ut på sonytelefonen min, og jeg måtte bruke iPhone for å ta bilder midt på søndagen. Antagelig hadde omtrent halve dagen gått da vi omsider var tilbake til turstien, eller nesten turstien, for vi gikk feil enda en gang. Denne gangen lot problemet seg imidlertid løse. Den lille toppen vi havnet på var ikke så fæl, vi var et pass for langt til venstre, og det var bare lite grann ned og opp for å komme til det riktige. Klatring ned og opp var mildt sagt et tema for denne turen. Det var mer av det, enn av skikkelig vandring. Vi klatret vel så mye som vi gikk.

Landskapet er imidlertid flott, karakteristisk den norske fjellheimen, her Stølsheimen. Litt mer topper og fjell, litt mindre vidde. Men mange vakre vann ligger i dalene og passene som åpner seg, og rundt står fjellene, tause og mektige. Vi spiser et par appelsiner i det vi kommer til riktig sted å gå.

Praten går om så mangt, vi har svært mye å snakke om, mange tema som er interessante. Ved et av vannene stanser vi for å lage middag. Erfaringen har lært oss at det er lurest å la midtmåltidet om dagene være det skikkelige. Om kvelden andre dag er det for kaldt og etter hvert for mørkt til å ha det skikkelig bra. Lunsjen pleier dessuten ende opp med å bli ganske sent på ettermiddagen, etter en lang og sen frokost også, så vi er ikke særlig sultne om kvelden heller. Kjøttkakene er kort sagt til lunsj. Det instruerer jeg min kamerat om, som har glemt det etter et par år uten tur.

Kjøttkaker er virkelig å anbefale for de som orker å bære potetene. Det er vel verdt den ekstra vekten. På fjellet setter man pris på kraftig, norsk kost, det blir litt puslete med bare pastamat og posesupper. Man får igjen for å gjøre det litt skikkelig. Vi har en full pakke kjøttkaker, 800 gram, og skikkelig med poteter. Jeg var litt sparsom med poteter dagen før, min kamerat husker ikke hvor mye jeg spiser, og hadde laget litt få (det er lurt å koke potetene litt på forhånd, i kokeapparatet tar det lang tid og krever mye energi). Nå hadde vi 4-5 hver. Tyttebærsyltetøy hører med. Jeg hadde også køpt gulrøtter, 1 kg, men det var praktis umulig å varme dem opp, så de knasket jeg bare ved siden av som snacks. Det ble et ordentlig herremåltid.

Min kamerat er besatt av å lage demning, og også det motsatte, å åpne der andre har laget demning eller der det er demmet opp naturlig. Det lille vannet vi var ved lå stille uten synlige avløp. Det lille regnet som var i natt var allerede rent bort, alt var på ny i balanse. Inntil min kamerat kom, og åpnet opp så det ble en hel liten bekk ned fra vannet. Det fosset ut i fra en stein lenger nede, og vi kunne se nye bekker også ble til fra vannene enda lenger nede. Vannkanten ved vannet vi var ble senket kanskje 5 cm, eller så. Som alltid hadde vi en rolig, lang middag. Ingen hast.

Litt spesielt var det på tide å telte allerede rett nede i dalen nedenfor. Det var praktlandskap, umulig å gå videre fra, som skapt og laget til fra naturen selv for å gjøre det ideelt å telte. Her var store, grønne gressflater å ligge på, rikelig med vann og små elver og bekker å være ved, lunt for vinden av fjellene rundt, og åpning for solen gjennom flere pass. Mer er ikke å be om. Veien vår videre ville uansett være opp igjen, et av passene, for å få en runde, eller bare videre nedover dalen. Det ville ført oss ingen steder. Det er en elv på høyre side, og det er usikkert om den lar seg krysse eller om det finnes en bro. Turistforeningen og folk flest ser ut til å tenke at her går man bare frem og tilbake.

Vi satte opp teltet.

Det var tidlig ennå, og lite å gjøre. Det var for kaldt for meg å bade, men min kamerat kunne ta noen fiskekast. Så brukte vi en del tid på å forsøke å samle ved og pinner og greiner til et lite bål. På høyfjellet er det ganske håpløst, selvfølgelig, men vi greide det nå å ruske sammen noe så det kunne gi litt ild og lys. Da mørket kom, så vi ingenting, for jeg hadde glemt hodelykten min på den første teltplassen fra dagen før. Min kamerat hadde ikke funnet sin hjemme, den lå i jakken kjæresten hans hadde lagt bort så han ikke kunne finne den igjen. Dermed røk også middagen. Ikke at vi var så sultne, i hvert fall ikke jeg, et halvkilo kjøttkaker, saus og poteter gjør sitt. Pannekakene vi hadde tenkt å lage hadde blitt som en dessert.

I stedet ble vi sittende og stående og se på det lille bålet, spise litt safarikjeks, og snakke sammen.

Søndagen

Den natten sov jeg ganske dårlig. Jeg har et liggeunderlag som skal fylles med luft, men det lar seg ikke lenger gjøre å få noe luft inn i det. Så jeg ligger nesten med soveposen rett på bakken. Det blir ganske hardt og ukomfortabelt. Jeg var våken ganske mange ganger, sov i rykk og napp, og følte det vel sånn at jeg våknet hver gang jeg skulle skifte liggestilling. Stiv og støl i ryggen og andre steder ble jeg også gjennom natten.

Det er raskt borte. Når det endelig er lyst og man kan stå opp, kommer kroppen ganske raskt til seg selv og blir myk og fin igjen. Det er å gjennomføre sitt morgentoalett, sette i gang frokosten, og man er bare begeistret for å ha en ny dag å være i fjellet i. En kjempevinner er å ha speilegg med bacon til frokosten, det er fjellkost, vel verdt sjansen man tar med å ha med seg lettknuselige egg i sekken.

Søndagen pleier alltid være dagen vi går lengst, og mest. Lørdagen er naturlig nok begrenset litt av en lang, fredags natt med tre liter vin å drikke fra. Den kommer sent i gang, og foregår rolig. Søndagen våkner vi gjerne tidligere, og kan gå lenger. Denne gangen var det imidlertid ikke så mye annet å gjøre enn å gå tilbake igjen, med en ekstra runde over fjellene, altså ikke det samme passet som turistforeningen har lagt stien gjennom. Min venn hadde nok lyst til en virkelig lang tur, og viste på kartet hvor det kunne være mulig. På meg virket det i overkant optimistisk. Når vi hadde kommet så kort lørdagen, virket det ikke sannsynlig at vi skulle klare å komme oss til et helt område av fjellheimen.

Jeg fikk rett. All klatringen vi måtte gjøre, begrenset oss og forsinket oss. Akkurat her havnet vi i terreng med bregner og planter som hindret oss også, det gikk seint og seigt. I den korte elven mellom to vann (det ene var det vi hadde overnattet ved, bare på andre siden, liksom) tok min venn noen fiskekast, mens jeg fikk badet. Så badet jeg hver dag på turen, ikke verst i midten av september på godt over 800 meters høyde. Det har vært en varm sensommer. Også denne dagen gikk vi i kortbukse.

Jeg var dypt, dypt skeptisk på å klatre meg fast en gang til. Den slags vil jeg være ferdig med, som lykkelig og trygg far til min kjære, vakre Irina. Men her var ikke noe valg. Veien gikk opp et pass vi ikke visste hvor ville føre hen, her var ikke merket av fra Turistforeningen, og kartet viste bare at her vil det være topper og bratt, og noen platåer å gå på.

På toppen av det første passet åpnet det seg et nydelig vann. Blikkstilt. Glassklart. De tause fjellene rundt, speilet seg i det. Neppe har så altfor mange mennesker vært her, det er ikke den naturlige veien å gå, og området er jo ikke så altfor godt kjent og besøkt heller. Min venn ville til venstre, opp et kulerundt, lite fjell, mens jeg var skeptisk til om ferden der ville ende i et nytt ubehag. Det var ikke opplagt hvordan vi skulle komme oss opp, og så ned igjen. Jeg kjøpte ikke min venns argumenter om at det var gresstuster der, og at det derfor ville være enkelt. Jeg fikk overtalt ham til å bli med til høyre.

Ikke at det var så enormt mye enklere. Det gikk oppover, ble brattere og brattere, smalere og smalere, og jeg brukte nå alle fire for å kravle meg oppover. Min venn valgte en rute noe lenger vil venstre, det var jo mot venstre vi skulle. Til slutt var vi på toppen, bare for å se at vi var omringet av stup. Det gikk ikke an å komme seg enkelt ned igjen, og i hvert fall ikke videre i samme høyde. Vi måtte helt ned til vannet igjen, det vakre og glassklare på toppen av passet, men som her fra toppen dannet dalen. Fjellskrentene gikk rett ned i dette vannet, det var ikke opplagt hvordan man skulle komme rundt det. Kanskje måtte man gå opp og ned, som vi gjorde? Sikre på om det gikk an å komme seg ned, var vi heller ikke.

Nedover var det jeg som ledet an. For hver hylle gjaldt det å finne et sted om det var mulig å komme seg ennå videre. Det kunne se lovende ut, om man gikk litt i sikksakk, og det gikk uten altfor store klatrekunnskaper og nevneverdig risiko.

Nede ved vannet hadde vi appelsinpause, og noen fiskekast. Det var sol og lunt, vær for bar overkropp. Akkurat på dette stedet var det sannsynligvis veldig få som har vært, et veldig tungvint og unødvendig sted å komme til. Man må opp og ned, og opp igjen.

Veien herfra og rundt vannet var ikke for vanskelig. En liten klatreoperasjon i en høyde av en par tre meter var alt, om armene kan heve kroppsvekten og sekken går det helt fint. Og oppe der var det bortimot en sti å gå på. Det gikk slakt oppover til neste platå, og derfra hadde vi praktfull utsikt over hele heimen. Herfra kunne vi se hvordan fjellene hang sammen. Herfra kunne vi også gå, og holde noenlunde høyde. Vi var ikke nødt til å gå ned igjen, som vi så ofte ellers var plaget av. Derimot var vi nødt til å gå videre opp, først et pass, så en ganske slak vegg. Jeg er ikke flink i slike vegger, jeg synes det er skummelt, selv om tyngdekraften trekker meg inn mot fjellet, og ikke ned mot bakken lenger nede. Etter en helg i fjellet var jeg også blitt mer vant, og fulgte etter min venn, som gikk først.

Vi var nå på fjellet vi hadde sett over mot da vi gikk langs turstien. Så på et eller annet vis måtte vi komme oss ned fra det, og inn på turstien igjen. På kartet var det ikke opplagt hvordan vi skulle klare det. Det viste at det ville være bratt, til dels veldig bratt, men det kunne også se ut som det ville være mulig.

Ved et av vannene der oppe hadde vi middagen. Denne gangen var det en pastarett, svinekjøtt og bacon og rikelig med makaroni. Et par egg knekkes oppi. Min venn får det ganske godt til, å lage denne retten. Jeg rekogniserte området, og fant det ville være veldig mulig å komme seg ned skrenten bortenfor, men var litt usikker på hvordan det ville bli å komme seg opp på turstien igjen nede fra dalen. På avstand var det vanskelig å avgjøre hvor bratt det var på andre siden. Det var ingen opplagte nødløsninger heller å se, men i mangel av alternativ var det den veien vi måtte prøve. Ellers måtte vi gått videre opp, og se om det gikk an å komme seg ned fra platået og fjellet på andre siden. Neppe ville det være lettere.

Nåvel, vi spiste middagen og tenkte ikke mer på problemet. Temaet for samtalen var litteratur, min venn introduserte meg for Phillip Roth, en forfatter jeg så hørte nevnt i forbindelse med nobelprisen i litteratur. Kanskje må jeg sjekke ham opp. Ellers var området vi satt det min kamerat kaller steinørken, nesten fritt for liv, bare litt mose og lav på steinene, ikke noe gress. Vannet har noen insekter Gud vet hvor kommer fra, og hva lever av. Det er stille og mektig.

Ned fra fjellet går det helt fint. Det er skråning, knapt verre enn at det lar seg gjøre å gå oppreist. Det er mange forskjellige ruter å ta. Jeg tenkte det var nødvendig å holde mot venstre. Min venn ignorerer mitt råd, og følger veien som først ser mest naturlig ut, men som jeg syntes å se ville føre til noen problemer. Det gikk helt fint den veien også. Og nede i dalen var det en enkel operasjon å komme seg opp den ene skråningen jeg hadde vært usikker på fra toppen. Det var bratt, men ikke så bratt at det var mulig å falle ned. Vi kom til et lite pass, og fra det lille passet var det ingen sak å komme helt opp tilbake til stien.

Derfra var det bare å følge merkede T’er fra turistforeningen, og være trygg på at denne veien er trygg og laget for folk flest. Her var det nærmeste vi kom gåingen på turen, nå gikk vi rett tilbake til bilen, praktisk talt uten pauser. Jeg hadde bare litt fjellvann å drikke, nederst fra elven som gikk under bilveien, ned fra vannet vi hadde teltet ved første natt. Dessverre glemte jeg å stikke innom teltplassen for å se om jeg fant hodelykten min igjen, den ville jeg nok ha funnet, neppe hadde det passert folk der siden vi var der to dager før. Men jeg glemte det altså, og reiste tilbake uten hodelykt.

*

Det er noe eget å sette seg i bilen etter en slik lang, fjelltur. Man er tilbake i sivilisasjonen, kan ta av seg svette og tunge klær, ha på seg lettere sko, bli nesten som et annet menneske. Flere ganger på turen foreslo jeg å prøve å være en ekstra dag, fra fredag til søndag blir akkurat litt kort. Man får kommet i gang, så er det slutt. Med en ekstra dag kommer man seg også lenger innover i landskapet. Slik vi organiserer turene, fra fredag ettermiddag til søndag kveld, blir det mye til at vi går utover lørdagen og tilbake igjen søndagen, helst en annen vei. Kanskje lar det seg praktisk gjøre med arbeidet vi har.

Bilturen hjem går mye raskere enn ut, ingen trafikk, ingen problemer. Så er det en god dusj, og kjæresten hans har klar bra middagsmat. Jeg reiste tilbake med morgenflyet mandag, og rett på jobb.

Snu (med tung sekk i fjellveggen)

Jeg forsøker meg med en ny type post, og en ny kategori. Det er «korte poster», om noe som skjedde eller opptok meg dagen innlegget blir postet, noe som karakteriserer dagen, men som jeg gjerne ikke hadde tid å skrive om før senere. Dette innlegget, for eksempel, er skrevet tirsdag 27. september, da jeg er trygt hemme igjen, og ikke engang har fått skrevet ferdig posten om turen det jeg nå skal skrive om skjedde.

Vi var utenfor turstien i Stølsheimen nær Modalen. Vi hadde gått opp feil pass, dette ville bare føre oss ned igjen, på andre siden, ned mot ingenting. Terrenget vi ville gå i lå mot høyere, over en fjelltopp som vi ikke så enden på, men som ikke virket umulig. Alternativet var å gå over denne toppen, eller å gå helt ned igjen passet vi var gått opp, for eventuelt å finne det riktige passet der turstien gikk. Instinktet er hele tiden å gå på, ikke snu gå tilbake, ikke tape høyde. Det var ingen seriøs diskusjon, ingen tanker, vi skulle bare gå over den lille, ekstra høyden, over toppen.

Der vi gikk opp så det lett og greit ut. Det var gresstuster, og det var som å gå i oppoverbakke, bare at vi måtte bruke armer og bein. Praten gikk som vanlig, om andre ting. Sekkene var blytunge, morgenen, første hele dag av turen. Vi hadde praktisk talt alle måltidene igjen oppi der. Og jeg, som forholdsvis nybakt barnefar, hadde ingen fersk trening i å gå i krevende terreng. Jeg hadde ikke vært på ordentlig fjelltur siden min venn og jeg gikk i 2013, en ganske snill tur, var det. Jeg tenkte det skulle være slutt på tiden jeg klatret meg fast, som jeg gjorde en del i yngre dager.

Min kamerat kom litt foran, og fant et sted han ikke kom opp, så han måtte gå litt videre. Jeg valgte å komme meg oppover litt tidligere, og kom på en annen hylle enn ham. Jeg beveget meg på alle fire, tyngdekraften inn mot veggen. Men falt jeg, og begynte å trille, var det mange meter nedover.

Jeg kom meg til en gresstust hvorfra jeg måtte gjøre en ordentlig klatreoperasjon for å komme videre. Vanskelig var det ikke, litt koordinering av armer og bein, holde med hendene, satse med føttene, kneet opp, og så kravle på plass med resten også. Uten sekk ville det ganske sikkert gå ganske fint, med sekk også. Deretter var det å gå langs en skrå steinhelle, skrå vegg av stein, bort dit min venn satt og ventet. Etter det var det videre oppover, vi så ennå ikke toppen. Fra hvor min venn satt, så han ingen store vanskeligheter, men heller ikke altså noe trygt sted å være.

Og jeg tenkte på alt jeg nå har å miste. På min skjønne datter Irina, min kjære kone. De betyr så altfor mye for meg, og livet mitt er altfor godt å leve. Jeg kan ikke tulle det bort. Faller jeg nå, er det altfor dumt.

Så jeg ville ikke gå dit opp med sekk på. Jeg tok den av, noe som var svært dumt, for det var vanskelig å legge den noe sted den ikke ville skli ned. Og da jeg skulle ta den på igjen, var det forferdelig tungvint og vanskelig, tung som den var, og bratt som jeg stod. Jeg hadde en idé om at min venn, som er en bedre og dristigere klatrer, kunne komme og hente den, og ta den med. Uten sekk kunne jeg jo klare det.

Men jeg ville ikke ta sjansen. Jeg ville velge den feige og sikre løsningen, gå ned igjen, helt ned, finne et sted det var trygt. Jeg har for mye å miste. Jeg sa det til min kamerat, – jeg vil ikke gå opp dit, det vil jeg ikke, jeg gjør ikke det.

Kanskje var det vanskeligeligere å få på seg sekken der jeg stod, enn å komme seg opp på den lille hyllen jeg måtte. Vått var det også, lite grann, små bekker rant, antagelig fra regnet natten før. Jeg kavet på meg sekken, fordi jeg måtte.

Ned igjen gikk det på alle fire, tyngdekraften inn i fjellveggen. Det føles sikkert mer skummelt enn det er. Man faller ikke nedover uten at det skjer noe helt feil og spesielt, man må nesten gå inn for det, tyngdekraften er inn i fjellet. Instinktet om at det er farlig slår inn mye før det virkelig er det.

Jeg tok ingen sjanser. Jeg gikk ned. Min venn også. Vi måtte helt ned passet, ned nesten dit vi startet, ned til samme høyde, før vi kunne finne riktig eller nesten riktig pass, og heller gå opp det.

 

 

Irinas bursdag – 2 år!

I dag fylte vår lille Irina 2 år. Det ble en flott dag for henne, en av de flotteste i hennes liv, med ny terrasse, ryddig og rent hus, og masse folk på besøk, og nye leker. Ikke bare var det folk på besøk, forresten, vi traff også en del da vi var ute på en liten rusletur, Irisjka og jeg. Intrykkene var sterke for henne i dag, som alltid gav hun også sterkt uttrykk for hvor enestående flott hun syntes alt var. Koselig så det ikke ut til å angå henne det minste at hun fylte år, at hun hadde bursdag, og at det var derfor folk kom. Da var det mye, mye mer interessant at hun nettopp har lært ordene for flue og edderkopp, på russisk, og vet hva man skal gjøre når det er fluer i nærheten. Da skal man klappe i hendene – klapp!

Resten av posten kommer… Nå er det leggetid.