Trøblete flytur fra Kiev til Athen

Egentlig tenkte jeg dette skulle bli en oppsummeringspost, der jeg skrev om hvordan det har vært å være i Kiev om høsten, hvordan det er kaldere, og færre barn på lekeplassen, og hvordan jeg er veldig, veldig glad i denne byen, om det er veldig mange ting som frustrerer meg med landet som nå har den. Jeg tenkte på det, da jeg satt i taxien, med de elendige betongblokkene så langt øyet ser, og så føler jeg meg helt merkelig hjemme her. Høsten i Kiev var også vakker, med alle løvtrærne, på noen måter er denne storbyen mer landlig enn tettstedet mitt i Sandnes, der rekkehusene og de moderne leilighetene overtar hver flekk av natur, og man bare lar striglete parker og stier være igjen. Her er det ennå store områder med løvtrær, midt i betongjungelen, og de viser seg nå i alle høstens farger. Jeg er veldig glad jeg var her i høst, og selv om kona synes det er dyrt, vil jeg gjerne reise dit igjen.

Sånne ting satt jeg og tenkte i taxien. Frokosten hadde vært god, rikelig med plov, og ølet jeg hadde igjen, og egentlig med ikke så aller verst god tid. Vi hadde tingene under kontroll. Taxien var også avtalt å koste 200 hryvnaer, under halvparten av hva det kostet da jeg sørget for den selv, for halvannen uke siden da jeg kom. Taxisjåføren kjørte også rolig og behersket, og kom ikke til å krasje. Da vi kjørte forbi der vi krasjet i sommer, sjåføren vår sovnet, så fikk jeg se hvordan det så ut i dagslys. Betongveggen vi kjørte i var en del av en støttevegg for en bilvei i forbindelse med flyplassen, den var veldig kort. Litt lenger borte var et grønt blikkgjerde, der det nå på formiddagen stod biler parkert. Der hadde det vært verre å krasje i motorveifart.

Jeg er naturlig nok veldig oppmerksom, akkurat her, så da sjåføren nøler litt og ser ut til å kjøre til den nedre delen av flyplassen, er jeg oppmerksom, og får vippet han opp. Det mest presserende for meg er at jeg må kolossalt på do, som så ofte før i disse taxiturene, etter en frokost med godt øl, og lite toalett. Borispol er en av flyplassene i verden der det er sikkerhetskontroll for å komme inn, man sender koffertene gjennom en skanner, og går selv også gjennom en, men mye mindre omstendelig enn sikkerhetskontrollen for å håndbagasjen og å komme inn i flyet. Dog er det kø, og det blir kritisk med tanke på toalettet mitt, forbaskede greier.

Først etter at det er unnagjort, kan jeg begynne å konsentrere meg om flyet mitt. Det var litt problemer på morgenen, med å finne billetten på Mail. Den kom liksom i to omganger, først uten å være betalt, og så, betalt. Selskapet var også ganske sjeldent, Flysiesta, og på toppen av det hele ble den ene mailen slettet, ved hjelp av min nye, fine iPad, der alt er så enkelt, og av og til litt for enkelt. Men jeg hadde bekreftelsen, og reisetidspunktet, 1230. På det tidspunktet var det imidlertid ikke satt opp noe fly til Athen. Nærmeste var 1240 til Tessaloniki.

Jeg tenkte raskt, og skjønte øyeblikkelig hva som var skjedd. Kiev har to flyplasser. Dette er et billigselskap, ergo antageligvis billigflyplassen. Jeg sjekket billetten, eller bekreftelsen, og ganske riktig, der stod det IEV, ikke BOR (Borispol). Jeg dobbeltsjekket på Google, og fant at dette ganske riktig var Kievs internasjonale flyplass.

Dermed var jeg i hastverk.

Jeg løp ned til etasjen under, der jeg visste ankomsthallen var, og taxiene på vei bort fra flyplassen kjørte. Der fant jeg raskt noen som ordnet med taxiturer, eller «dealet», som man sier på moderne, og jeg fikk dealet meg til en pris på 400 griven. Jeg var desperat. De foreslo 500, jeg visste det var latterlig mye, og foreslo 300, også en god pris. Det ville de ikke gå med på, og så sa jeg 400, og da var det greit. Dobbelt så dyrt, altså, som jeg hadde kommet hit for.

Taxisjåføren var ei jente, veldig uvanlig her nede, og det sa jeg til henne. Hun merket jeg var stresset, og beroliget meg med at alt kom til å gå helt fint. Klokken var litt over elleve, mitt fly går 1230, turen skulle ta omlag 25 minutter. Det er Olias 15 minutter tidligere taxi som reddet meg, jeg ville reise 1030, hun 1015. Det ekstra kvarteret er nå gull verdt. Det samme er de 1000 hryvnaene hun gav meg, i smått og stort, så jeg skulle ha nøyaktig beløp uansett hva som skjedde.

Den andre flyplassen ligger omtrent inni byen. Det hadde tatt et kvarter å reise dit fra der vi bor, vi kjørte jo gjennom byen på ny for å komme dit. Hun sa innsjekkingen stengte 45 minutter før, vi kom 1137. Så da var det 8 minutt. Først måtte jeg på do, selvfølgelig, og så var det å sjekke inn. Det gikk cool, som de sier på engelsk, det vanskeligste så ut til å være at passet hadde Norge på bokmål og nynorsk, han bak skranken måtte ha litt ekstra hjelp for det, eller for noe annet. En liten flyplass som dette er sikkerhetskontrollen ingenting, og vips! Så var jeg igjennom det hele.

Egentlig hadde jeg tenkt å bruke tid på nettet og orientere meg, der på hovedflyplassen i Kiev. Det var jo noen viktige ting å gjøre, for eksempel finne ut ordentlig hvor hotellet mitt var, og å lese gjennom noen dokumenter vi skal ha forberedt, men det fikk alt sammen fare. På flyet så jeg dokumentarfilm om den amerikanske borgerkrig – noe helt annet. Og pussig nok fikk vi servert mat, selv om flyturen kostet hundrelapper, og varte to timer. Maten var plov, det samme som jeg hadde spist til frokost, og som jeg hadde fått rikelig av i niste.

Fra Athen vil det ikke bli noe blogging, men jeg må si det var herlig å komme frem. Jeg er jo antikkhistoriker, har vært her mange ganger, og det var noe eget å se sjøen og landskapet her igjen. Det var også greit å komme til sommervarmen, og litt idyll, etter mye Øst-Europa i Kiev og Vilnius. I Athen gjorde jeg også noe feil, kjøpte billett til metro, men havnet på torget, og måtte skifte og styre litt for å komme meg til hotellet. Ulikt i Kiev er det ikke bare å koble seg til nettet overalt. Selv steder som tilbyr nett, virker til å kreve at man registrer seg med en konto på sosiale medier. Da får jeg heller være uten. Da får jeg heller spørre manuelt, for å finne hotellet.

Noe jeg har gjort, og alt er greit. Nå begynner eventyret i Hellas. Det blir uten spor på nettet.

Bardamen fra Narva

Forleden var jeg ute lite grann, spiste en bedre middag, og hadde meg et par øl etterpå. I baren stod ei dame som så østeuropeisk ut, het Jelena, og snakket norsk med en aksent. Da anledningen bød seg, spurte jeg henne hvor hun kom fra, og da hun sa hun var fra Estonia, spurte jeg på russisk om hun skjønte russisk, vy po-russki ponimaete? Det gjorde hun, hun snakket det flytende og uanstrengt, og jeg spurte da hvor hun kom fra. Ganske riktig, det var Narva.

Narva er den russiske byen i Estland. Det er en ganske utrolig by, rik på Europas historie, og åsted for mange maktkamper og slag. Den ble grunnlagt av danskene, på 1200-tallet, det var de som bygde den berømte borgen i byen, den suverent største turistattraksjonen i byen. Narva ble solgt til tyskerne i 1346, til den tyske orden, og i 1492 fikk byen en russisk naboby på andre siden av eleven, Ivangorod, grunnlagt av Ivan III. Elven heter for øvrig Narva, og den bringer vann fra europas største innsjø utenom i Russland, Peipsi, til Østersjøen. Byen Narva ble erobret av russerne i 1558, og av svenskene fra 1581. Det var på denne tiden Sverige var en stormakt, og den dominerende makten i området rundt Østersjøen. Blant de kjente svenskene – kjente for spesielt interesserte, selvsagt – som har oppholdt seg i Narva, er Urban Hjärne, legen, naturforskeren og poeten, renessansemennesket som også deltok i statsforvaltningen. I 1700 klarte svenskene å slå tilbake et angrep fra russerne, i 1704 klarte de det ikke, og siden var byen mer eller mindre under russisk kontroll frem til oppløsningen av Sovjetunionen. Det vil si, etter første verdenskrig erklærte Estonia seg selvstendige, og forble det frem til de ble erobret av Sovjetunionen og gjort til Sovjetrepublikk i 1940. Narva var da en by i den estoniske sovjetrepublikken.

Det er sånn cirka hvordan det henger sammen. I Sovjettiden ble byen og området sterkt russifisert, mange, mange russere flyttet inn i byen og også resten av Estland, mens estlenderne i store antall ble deportert og sendt til konsentrasjonsleire, men det kan vel også sies at når estlenderne har hatt kontrollen, som nå, og i mellomkrigstiden, så har de forsøkt å derussifisere den. Med det går vi inn i politikken, og jeg og den kloke bartenderinnen unngikk ethvert snakk om politikk. I disse områdene er politikken betent, og som betente sår flest er det best å la det være i fred, ikke ta i det unødig. Jeg besøkte byen Narva på min reise i Russland og de baltiske statene i 2008, og skrev en lang post kalt Rett øst i Estland.

En av de jeg hadde spist middag med var videre med bort i baren. Han skulle overnatte på hotellet, og reiste ikke hjem, som de fleste andre. Han overhørte selvfølgelig at jeg snakket russisk med denne damen, og lurte på hva det var. Han er godt opplyst, godt utdannet, og får med seg det som skjer i politikken og i verden. Så da han hører hun er fra Estonia, sier han som vi lærer det her i Norge, at alle i Estonia var tvunget til å lære russisk i Sovjettiden, så alle kan det. Det er riktig det, folk i Sovjetunionen måtte lære russisk enten de ville eller ikke, slik det er helt vanlig i alle land og stater at alle innbyggerne må lære seg makthavernes språk, sånn har det alltid vært, og sånn var det i Sovjetunionen også. Men denne bardamen var så ung at hun neppe kan ha levd noe særlig i Sovjettiden, og i alle fall ikke ha gått på skole, der, årsaken til at hun kunne russisk, og snakket det så flytende og lett som man gjør det med sitt eget morsmål, årsaken til det er at hun var er fra Narva. Der snakker de russisk.

Bartenderinnen har nok lært seg alle problemene som kan vente om man begynner å gå inn i disse forklaringene. Man risikerer å ende opp i politikk, og derigjennom i krangel og uvennskap. Så hun sier bare «mor er fra Russland,» og smiler. Det er jeg som er opptatt av å få frem at hun er fra Narva, og at det er en russisk by, og at den ligger i Estonia. Og at om man kommer derfra, er sjansene store for at man kan russisk bedre enn estisk.

Mellomlanding i Riga

Det er fryktelig tidlig. 0540 gikk flyet i dag morges fra Sola. Mor og jeg stod opp i firetiden, alt var pakket, så det var bare å drikke litt juice, pusse tennene og bære ut i bilen. Selv om alt var pakket og lå fremme, greide jeg å glemme fotoapparatet. Vi måtte snu, og kjøre tilbake.

Jeg var trøtt og vond. Det hadde vært veldig kjekt og behagelig å være hos mor disse dagene, hun hadde som vanlig strukket seg langt, det var kvalitetsmat til alle måltid, og mange av dem. Men nå ville jeg sitte i bilen med øynene igjen. Nå ville jeg sove, hvor som helst, og samme hva.

På flyplassen var det kaos. Det er vanskelig med disse flyene, på Sola er det umulig å beregne. Sist gang satt vi som idioter ved gaten og ventet på å slippe inn i flyet, en time vi meget lurere kunne sove. Denne gangen var det en forferdelig kø foran innsjekk til AirBaltic. Det var som innsjekken nettopp hadde åpnet, og alle passasjerene stod der på en gang. De tar 90 kroner ekstra hvis du ikke sjekker inn på forhånd, men det så ikke ut til å hjelpe på farten. Dette gikk tregt.

Klokken fem over fem eller noe slikt, tiden vi skulle møte på gaten, da hadde jeg kommet fremst i køen, og AirBaltic åpnet også en nabosjekkinn, i regi av KLM. Først nå ble det tre skranker til å ta seg av passasjerene. Det var fremdeles mange bak meg, og sikkerhetssjekken stod igjen.

Sikkerhetssjekken stod igjen. De siste gangene jeg har flydd fra Sola, har den gått riktig fort. Det gjorde den kanskje denne gangen også, men det var bare så altfor mange passasjerer. De var ikke i nærheten av å få oss igjennom til flyet vårt skulle gå. Og det er verdt å merke seg at vi alle var på flyplassen i god tid, det var bare klin umulig å komme seg gjennom de trange passeringssystemene, så mange vi var. Det hadde ikke nyttet å komme tidligere, køen ville fremdeles vært der. Vi brukte alle tiden på å stå i den.

Etter sikkerhetskontrollen måtte jeg på toalettet. Klart jeg måtte det, alltid før en flytur. Jeg hadde klarhet i at det var folk bak meg, så de ville uansett bli senere enn jeg, og dessuten var dett en knall som skulle på samme fly, som gikk på taxfree. Det hadde alt sammen gått helt fint, etter forholdene, var det ikke for at flyplassen var ombygget. Jeg fant ikke gaten.

På skjermene stod det «Gate closing», så det er klart, det var ikke trivelig. Jeg befant meg i en ende av flyplassen uten dører. Det var bare nødutganger. Jeg gikk ut en av dem, og så flyet som måtte være vårt. I panikken tenkte jeg bare å løpe ned til det, men jeg ombestemte meg. Det blir for dumt var det feil fly. Dessuten liker ikke flyplasser at folk løper rundt omkring i det fri. I så fall bør de lage idiotsikre system å finne frem i.

En kar hjalp meg, sa det var ned en trapp. Jeg løp ned trappen. Der var det helt tomt. Et bygg med skilt «Passkontroll» dekket korridoren videre, men ingen var der, og lysene var av. – Skal dere til Rigs, spurte jeg de første andre som kom ned. Det skulle de ikke. De neste skulle, men ble forvirret over at jeg stod der og ikke fant frem. Vi skulle bare gå rett forbi denne «Passkontrollen». Gaten var bak der.

Flyet ble en halv time forsinket. Det er ikke så rart. Olia hadde også veldig store problemer da hun fløy ned, hun fløy også med AirBaltic. De må passe seg, så ikke pengene vi sparer på å reise med dem, blir oppveid av alle de ekstra ubehagelighetene det fører med seg.

På flyet kunne jeg endelig sove. Eller jeg kunne jo ikke det, jeg sov ikke der. Jeg leste noen gamle aviser, elektronisk, som jeg nå har den, og jeg døset med en podcast på øret. Turen gikk jo ganske fort. Vi var fremme i ruten, selv om avgangen altså var altfor sen.

I Riga tok jeg ut 10 lettere, eller hva nå de latviske pengene kalles, og tok bussen til sentrum. Bussen fra flyplassen i Riga er super, det er vanlig rutebuss, og like billig. Min plan var å gå på okkupasjonsmuseet i gamlebyen. Det hadde vært kjempekjekt, det er fem år siden jeg var der nå, ville være artig å få fristet opp litt. Men museet var stengt.

Hva skal man gjøre da? Jeg har vært i byen flere ganger før, sett det jeg vil se. Det finnes ingen andre museer jeg kjenner til, som jeg vil gå til en gang til eller for første gang, og kirkene her er jo ikke all verden. Det er koselig å tusle rundt i gamlebyen, men jeg kom klokken 0930, flyet videre til Kiev går 1800.

Det jeg gjorde, var å sette på en lydbok med korstogene fra muslimenes synspunkt, og trasket i vei i en retning vekk fra alt. Slik gikk jeg til jeg kom til et lyskryss der det røde lyset var for plagsomt, og så gikk jeg på samme måte til venstre. På denne måten får jeg sett de delene av byen som ikke er ment for turister, jeg kommer meg liksom ut i livet.

Riga er en fin by. Det er en særegen blanding av Øst-Europeisk manglende vedlikehold, kommunistisk betong, pittoreske gamle bygninger og nye bygninger i gammel stil, og gjennomkommersialisert wannabe vesten. Det lyser gammel sovjetisk by av den, som det også lyser at det er en by med historie. De som bor her har nok større problemer enn det ser ut på overflaten, men det er ikke verre enn at de ikke har noen problemer med bare å vise solsiden til turistene.

På Lido, en briljant stolovaja – det er rette navn, russisk kantine – like ved sentrum av sentrum i gamlebyen, der har de 1 liter latvisk øl for 2,10. Det har jeg kjøpt. Sist gang jeg var her, hadde de også Internett. Det har de sikkert ennå, men jeg prioriterer å sitte ute, heller enn å bruke det. Klokken er nå 1310. Det er ennå et par timer igjen, til jeg tar bussen ut til flyplassen for å reise til Kiev og Olia.

Er det rart solen skinner?

Champagne og vodka til frokost

Jeg trodde jeg var nådd toppen da jeg drakk champagne til frokost på et hotell i Rostov na Don, Russland. Her blir imidlertid Rostov overvunnet av Riga, som serverer champagne og vodka. Ingenting er som en kopp kaffe, champagne og vodka, for å komme seg i gang om morgenen etter en dryg natt. Det er den beste måten å starte dagen på, viser alle undersøkelser jeg har rettet mot meg selv.

Alt blir morsommere på denne måten. Her er det forresten ganske mange som snakker tysk, som om dette er helt vanlig. Jeg er fristet til bare la flyet mitt bare fly av gårde av seg selv, det er så mye reising og jag her i verden. Man har det sjelden bedre enn der man er, spesielt ikke når der man er har champagne og vodka.

Man argumenterer ikke mot det. Man drikker.

Regnvær i Riga

Det er ingenting uvanlig ved dette. Jeg pakker alltid for sol og fint vær, det er regnet som kommer uforberedt, og etter en god måned sol og for varmt i Ukraina, har jeg møtt greit norsk sommervær i Latvia. Regn og kaldt. Jeg har ingenting annet enn kortbukse og kortarmet, og har enda en gang blitt overrasket over at det er jeg som skiller meg ut.

Avreise Kiev

For en gangs skyld var jeg i god tid ferdig med å pakke. Jeg har lært meg den russiske tradisjonen ved plutselig å måtte være ferdig, og plutselig sitte stille og måtte gå. Har man glemt noe da, skal det ligge igjen, sier overtroen, og har man glemt noe så viktig at ikke engang overtroen kan holde fornuften fra å ta det med, sånn som pass eller penger, skal de som er igjen og vinker farvel gå ut og levere det. Man skal ikke trå tilbake over dørstokken igjen, ikke for enhver pris, man må virkelig tenke om pass og penger er nødvendig, om det er dette man har glemt og vil tilbake og hente. Jeg har lært dette. Så jeg pakket min ryggsekk og min koffert med det minimale jeg skal ha med meg, og satt etterpå og leste og ventet.

Jeg var i veldig god tid ute på flyplassen i Kiev. Så tidlig at det ennå var en halvtime til check in. Sjelden.

Dessverre gikk ikke avreisen helt smertefritt. På ny var det problemer i sikkerhetskontrollen. Denne gangen gjaldt det en liten flaske russisk cognac Olia og jeg kjøpte på Krim, som gave til naboer som hentet posten vår mens vi var på ferie. Flasken ble plassert i ryggsekken jeg nå hadde som håndbagasje, og der glemt. Inntil den nå ble oppdaget i kontrollen, og kastet i søpla. Jeg har sagt det før, og sier det hver gang, disse kontrollene er mer til plage enn nytte. At vanlige folk ikke skal kunne ha med helt vanlig drikke på fly, til og med i forseglede flasker, det er galskap. Så mye god og nyttig drikke som blir kastet i sikkerhetens navn, det er ikke verdt det. La oss heller glede oss over livet, enn å være så engstelige over å miste det.

Flyturen og ankomst Riga
Fra forrige gang jeg var i Spania hadde jeg igjen noen Euro, ganske mange Euro. Jeg var derfor fri til å kjøpe litt mat og drikke på flyet, og ha det litt son i gamle dager, da dette hørte med. Riktignok var pakken med ost og kjeks riktig stusselig i forhold til prisen, men ungen sted i Norge får man vin alene, enn jeg her fikk ost og vin, og da må det vel være greit. Koste meg gjorde jeg, og det var hele vitsen.

I Riga ble jeg som nevnt overrasket av pøsregn. Bagasjen skulle videre til Barcelona, heller ikke i den hadde jeg varme klær, og i håndbagasjen hadde jeg i hvert fall ingenting. Jeg lar meg aldri stresse av dette, det er fast rutine i livet mitt, min oppgave var å få ut penger og kjøpe bussbillett. Det første gikk greit nok, bare at Latvia har kraftig kurs på pengene sine, cirka tigangeren og enda litt til, til norske kroner. Jeg fikk ut en 20-lapp, og visste fra før at dette gir bussjåføren problemer med vekslepengene.

Jeg visste også at det lønnet seg (med et par kroner) å kjøpe billetter på forhånd, men jeg greide ikke å finne ut hvor. Og jeg var ikke særlig interessert i å løpe att og frem i det kalde regnværet, særlig ikke når bussen allerede stod oppstilt. Jeg gikk ombord, og ble veldig sjarmert av bussjåføren som snakket russisk, som vi snakker engelsk. Han beklaget seg over at jeg ikke hadde mindre seddel, men skjønte situasjonen, og skapte sammen det han hadde for å gi meg tilbake.

Så kjørte vi inn til Riga sentrum.

Riga
Jeg skulle bo og hadde bestilt på Riga old palace. Det var ingen sak å finne frem, og det viste seg med en gang som et ypperlig hotell i forhold til prisen. Rommet var lite, men hvem trenger store rom? Det er ikke det man skal tilbringe tiden.

Jeg stakk ned til treningsrommet, for første gang i mitt liv, aldri har jeg besøkt noe trimrom i noe hotell for å trene det. Her må jeg nok si at jeg ble overrasket over at bildet de viser i reklamen for dette rommet, viser hele rommet. Det er mindre enn hybelen jeg bodde i i Hans Tanks gate, den var på 11 kvadratmeter. Tre apparater hadde rommet, sykkel, tredemølle og styrke. Jeg skjønte lite av dette styrkeapparatet som var altfor fancy for meg, takke meg til de rå og dønn ærlige apparatene i Hydropark, Kiev, men jeg fikk litt hjelp av andre som var der, og fikk på den måten motetrenet litt.

Høydepunktet er imidlertid alltid maten. Jeg hadde nesten en hel 20-lapp å svi av. Bussturen kostet nesten ingenting, og jeg vil ha ingen glede av å samle på latviske penger til neste gang jeg skal hit. Slike penger somler jeg alltid bort uansett. Like greit å somle dem bort på mat og drikke.

Gamlebyen i Riga er pakket med restauranter. Haken er at det er ganske dyrt og turistifisert. Særlig på de store, åpne plassene er det klassiske turistfeller, med ypperlig beliggenhet og elendig mat. At reklameskiltene var skrevet på engelsk skulle også vise at det var ikke den lojale lokalbefolkningen disse restaurantene satset på.

Etter å ha gått rundt omkring på kryss og tvers i gatene ganske lenge, helt urimelig lenge, egentlig, jeg er visst ganske kresen når det gjelder å finne riktig restaurant, endte jeg til min egen overraskelse opp i en Lido. Det er samme prinsippet som i russisk Stolovaja, maten er ferdig laget og står utstilt, man forsyner seg selv og betaler i kassen. Denne var imidlertid mye triveligerene enn alle stolovayer jeg har vært i. Maten så også fristende og nylaget ut, mer som et norsk koldtbord, enn russisk kantinemat. De solgte også øl litervis, og da har ingen som er som jeg, grunn til å klage.

Stedet hadde også gratis WiFi, og på dette ringte jeg opp min kjære kone, Olia, på Skype, slik at også hun fikk være med i måltidet. Det må med til historien at maten var så som så, men ølet – og Olia – var førsteklasses.

Å reise i disse internettider

Ja, så har jeg kommet meg inn på et hotellrom i Vilnius, Litauen, siste stopp på min soloreise tvers over Russland, og etterpå nedover hovedstedene i de baltiske landene (med en sjarmøretappe til Narva, i Estland – sjekk tidligere post!). I morgen går flyet tidlig, 0655, og min opprinnelige plan var å ta en natt på flyplassen, men den opprinnelige planen er skiftet ut med denne: Jeg sover på hotell i stedet.

Og på hotellet har de WiFi, som stort sett fungerer. Det vil si at jeg kan bruke siste kvelden til å gjøre hva jeg vil på internett. Tja, jeg skal ikke skrive på meg noe her, for jeg ville jo egentlig ha lastet opp forskjellige ting, og ordnet litt opp i bloggpostene mine fra turen gjennom Russland. Men akkurat det kan jeg ikke gjøre helt som jeg vil, for opplastningshastigheten er så treg, at den av og til nekter meg å gjøre det. Selv om det bare dreier seg om vanlige, små bilder.

Denne posten skal ikke dreie seg om vanlige, små bilder. Den skal handle om hvordan det er å reise nå i disse internettider, som jeg så velvalgt kalte det i overskriften. Jeg har jo siste sju år brukt hver eneste sommer til å være borte i utlandet i hvert fall en måned, ofte mer, og det har gått fort fra den gang man av og til gikk til nettkafeer for å sjekke mail og sende, til sånn det er nå, da an rett og slett kan fortsette planleggingen og ordne opp og sjekke alt mulig, mens man er underveis.

For eksempel bussturen i dag, fra Latvias hovedstad, Riga, til Litauens’ Vilnius, det var nettforbindelse langs hele ruten. Med det kunne jeg bruke de fire timene og ett kvarter turen varte, til å sjekke severdigheter og informasjon om Vilnius, til å finne ut hvordan jeg skulle gjøre det med å komme meg til flyplassen, og til og med sjekke hvilke hoteller som var ledig, og med et trykk få frem hvor de lå. Jeg kunne bestilt også, det viste seg at det ville blitt billigere.

Jeg tenkte først å ta et hotell nær flyplassen, men siden den bare er en halv mil utenfor sentrum, er det ikke mye søvn å spare på å bare være i sentrum. Da sparer man også bagasjeoppbevaring på stasjonen, og klattet med å transportere seg først til hotellet, så til flyplassen. Jeg fant på nettet et hotell, Panoroma, det lå rett ved stasjonen, var billig, og i det bussen var fremme, kunne jeg bare spasere like inn dit, og vite at det var ledige rom.

Dette med kart og flyreiser og hotell er helt førsteklasses, det gjør det svært mye enklere, i hvert fall når man reiser på egenhånd, sånn som jeg, denne gangen. Men jeg kunne også gjøre andre ting, sjekke nyheter både lokale og innenfor mine særinteresser, som for eksempel er sjakk, der jeg kan følge med akkurat som jeg var hjemme i Norge. Jeg kan holde kontrollen over finansene, gjennom nettbanken, og jeg kan til og med spe på litt med aksjekjøp, gambling eller pokerspill, hvis jeg var av den typen, akkurat som var jeg hjemme i Norge. Man trenger rett og slett ikke være avkoblet fra verden lenger, når man er på reise. Og det synes jeg er veldig, veldig bra.

I Sibir var det riktignok annerledes. Det har sin sjarm det også, jeg ville jo ikke reist dit, hvis ikke, men alt det der maset og stresset med å komme frem til en ny by, uten å vite hvor man skal bo, eller hvordan man skal få billett videre, det slipper man når man kan ordne alt sammen på internett. Og gjøre det underveis.

Her i Vilnius har jeg for øvrig hatt en rolig dag. Det er mandag, og dermed er alle museene stengt, deriblant KGB-museet, som jeg vil kalle det, museet i det gamle KGB-hovedkvarteret, som også ble brukt av Gestapo, forresten. Det handler om overgrepene som der har skjedd, og er berømt og beryktet, jeg skulle gjerne brukt hele dagen i dag, der, det er jo en av hovedgrunnene til å reise til Litauen. Men det var altså stengt. I stedet vandret jeg rundt og tok bilder av kirker og statuer, spankulerte rundt og småfilosoferte og ventet. Da kvelden kom, gikk jeg tilbake til hotellet og koblet meg opp på nettet.

Betegnende nok ser det ut som jeg har mistet det nå. Jaja, jeg har liksom en følelse av at jeg skulle være litt ambivalent til all denne nettbruken, jeg er jo en bøkenes mann og har alltid likt det skrevne ord – på papir. Og det er ikke lenger siden enn i fjor oktober jeg i mitt stille sinn fremviste for meg selv litt forakt mot noen svensker, som på et hostell i Odessa, ikke kunne være med ut øyeblikkelig, for de skulle bare sjekke noe på facebook først. Nettet må jo ikke ta over for livet.

Akkurat her – dog – er ambivalensen litt anstrengt. Jeg synes det er skikkelig bra.

Og i morgen reiser jeg til Torrevieja, og Spania. God tur – takk skal jeg ha!