Russisk fest i Arboretet, 2019

Det har vært en stund uten blogging. Det har ikke vært fordi det ikke har vært noe å blogge om. Kanskje burde jeg skrive noen innlegg og tilbakeposte, det er mange innlegg jeg burde skrevet, men det er hektisk med mange ting om dagen, og jeg har ikke stunden som kreves for å få satt meg ned og skrevet hva jeg opplever og tenker på. Før nå.

Og det med en fest på Rogaland Arboret. Det er en fast tradisjon for Irina og meg. Jeg tror vi har vært der alle år siden hun ble født, og jeg har skrevet om flere minneverdige arrangement der. Det er foreningen Rogaland Novgorod og Troika som arrangerer. De har nå 27 års jubileum. Jeg har vært med siden 2014, vet jeg.

Uansett. Irina og jeg kjørte av gårde i vill fart, siden vi som vanlig var for sene. Vi kom akkurat litt over tiden, men det betydde lite, for arrangementet hadde ikke kommet i gang, og var løst organisert. Straks traff jeg venner, kjente og kolleger å snakke med, mens Irina også ganske snart fant en venninne, i Diana. Det er fint for Irina disse kveldene og ettermiddagene, for det er mange tospråklige barn, slik som henne. Her kunne hun snakke russisk. Da får hun sagt alt hun vil.

En mild kritikk av arrangementet var at det var temmelig mye på planen før maten og kaffen. Sånt er ikke lurt, tror jeg, før folk har spist, er de sultne, og da venter de på mat. Det er tålmodigheten akkurat litt lavere å holde ut med sangnummer og forskjellig, om utøverne er aldri så flinke. Når man er mette og har kaffe, går sånt lettere. For meg som hadde Irina, merktes det litt ekstra, siden Irina gjerne ville spise, og hun nok ikke var i målgruppen for sangen og innslagene. Til slutt snek vi oss til å forsyne oss med en matbit, enda det formelt ikke var planen ennå.

Men før alt dette var det konkurranse. Det er sjarmerende greier, det er Troika som arrangerer, stort sett russiske mødre, gift med norske menn. Og de har stafett, springe rundt omkring, og gjøre litt forskjelig. Ganske enkelt. Og veldig uhøytidelig. Irina og jeg var på et lag der også Diana var med, hun er 5, og så var en gutt på 7-8, og moren hans. Alle de andre lagene hadde tre voksne. Diana og særlig Irina hadde akkurat litt vanskelig for å skjønne konseptet med hva stafett var for noe, og også hvor man egentlig skulle løpe, og hva man egentlig skulle gjøre. Den første øvelsen var også litt komplisert, med å løpe rundt en bøtte, kaste et eple i bøtten, ta ut eplet, og litt uklart hvem som egentlig skulle gjøre hva. Irina og Diana løste dette på utmerket måte, og løp samtidig, og kastet også naboens eple i nabobøtten. At de løp samtidig, sørget for at vi vant akkurat denne delen av konkurransen. Siden kom vi på andre og tredjeplass og sånt, og til slutt tredje, av tre. Premien var en flott medalje, som Irina gikk med hele dagen etterpå.

Serveringen var skiver med ost og salami, og grønnsaker, og så russiske pelemeni. Det gikk unna. Så var det rikelig med kaffe, og vafler, og litt kake. Irina var nå utenfor i evighetsmaskinmodus. Hun hadde tatt av seg kjolegenseren «fordi det var så varmt», og løp nå rundt i to tynne genrse, og strømpebukse. I regnet. Det var mellom 10 og 12 grader, så det var ganske utrolig hun holdt ut, men det gjorde hun altså, og nektet plent å ta på seg både kjolegenser og jakke. Konstant så jeg henne løpe etter de akkurat litt eldre barna, i tikken, i et par timer. Hun hadde det absolutt storveis, og gråt bittert, bittert da vi til slutt måtte gå. Klokken var da 2100. Det begynte klokken 1600.

Jeg må også ta med en episode i kategorien mest uventede svar. Det var en brasilianer som kom, i brasiliansk tid, klokken 2000, fire timer etter det skulle begynne, og en time etter det skulle være slutt, men veldig til stede tiden han var der. Han snakket også til min store overraskelse russisk, og dette kan jeg si var overraskende, siden dette er en gammel kjenning, jeg visste hvem han var. Så jeg spurte hvordan han hadde lært seg russisk, og før du leser videre, bare vit at dette her er det umulig å gjette. Du kan gjøre en milliard forsøk, og ikke komme opp med det riktige.

Han sa han hadde studert komposisjon, i Brasil. Det var de gamle komponister, J. S. Bach, og den slags, han hadde studert dette. Så var det en kar fra Villnius, en jøde, ved navn Baron von Tiscenhaus, eller noe sånt, en mektig baron, som hadde bodd i området i tusen år, kunne føre slekten tilbake så langt, og altså hadde et baroni. Så kom Lenin til makten, i 1917, og da var det ikke så bra å ha noe baroni, de ble inndratt av staten, eiendom er tyveri. Hans forfar måtte altså flykte, og sånn kom de til Brasil. Der fikk han beholde baron-tittelen. Og så studerte han altså komposisjon. Med ham lærte denne brasilianeren russisk i fire år.

Så da så. Det var jo ganske logisk.

Kvelden ble avsluttet med en fargerik quiz, der det var vanskelig å høre både spørsmålene og svarene, og så var det altså å kjøre hjem. Selvfølgelig var det andre interessante samtaler med russere også, det var fine innslag, fin sang, fint spill, men alle detaljer skal ikke med. Det er nok nå. Fem timer varte det, fem bra timer. Til neste år er vi der igjen. Irina vil tilbake allerede i dag.

Julaften, 2018

Så er det morgenen, første juledag, 2018. Jeg skriver på min nye Huawei MateBook X, den viktigste julegaven jeg fikk i år, og den jeg sørget for selv. Utenom det var det duker og pledd fra mor og søsken, og en ball fra vårt kjære vidunder, Irina. Hun er den viktigste gaven, året rundt.

Vi tilbrakte formiddagen hos min mor, etter tradisjonell juletrepynting og rømmegrøt og spekemat. Der hører det med litt øl og akevitt, og dermed kan jeg ikke kjøre hjem igjen. Foruten en hyggelig morgen, med kalendergave og strømpebukse til Irina, og en veldig tidlig joggetur rundt Frøylandsvannet for meg, var hovedsaken denne gangen at mor hadde en blå tå, og måtte en tur til legevakten for å få den sjekket.

Så hadde lille Irina og jeg et kort mellomspill hjemme hos oss selv, der vår kjære kone og mor sørget for sin egen jul, ved å la disse dagene gå forbi som om det ikke var noe spesielt med dem, overhodet. For lille Irina på 4 er det veldig spesielt, det er jul og en pakkeverden uten sidestykke, hun gjennomlever dette som fireåringer skal. Det er utilslørte forventninger. Lenge før det var på tide å dra, sørget hun for å få på seg den nye, røde kjolen, og en passende, rød genser, med hjerte på.

Til tross for at vi startet forberedelsene i uvanlig god tid, kom vi likevel noen minutter for sent til kirken. Julegudstjenestene nå om dagen kan knapt nok kalles gudstjeneste, det er show, og Frøyland/Orstad kirke ville vært ugjenkjennelig som kirke for en kirkegjenger for ikke så altfor mange år tilbake. Det er en gudtjeneste for vår tid, en tid med fjas og mas, og en tid der det ikke går an å forvente at en forsamling skal klare å sitte og følge med på noe over flere minutter, uten musikk og lys, og avbrudd med sang. Vår tid er iscenesatt, selv ikke i kirken er det kristne julebudskapet nok i seg selv.

Så har også kirken mange hensyn å ta. Dette er den dagen de har sjansen til å nå frem til mange som ikke går der til vanlig, og som ikke bryr seg så mye mer, enn at dette hører med til julefeiringen.

Lille Irina var der også, i sin røde kjole og oppsatte hår, satt hun i trappen, siden kirken var så full at det ikke var noen ledige seter. Da det var slutt, løp hun ut i bilen, for å kjøre til mor, og så gå videre til tante Tone. Irina ville gå til fots, artig for en fireåring, hun ville rett og slett ikke kjøre, selv om jeg spurte flere ganger. Det er en knapp kilometer bort, men Irina mer løp, enn gikk. Hun og jeg skulle gå litt i forveien, men vi gikk så fort, at mor ikke greide å ta oss igjen.

Julaften

Borte hos Sivertsens lå alle gavene forunderlig under treet. Irina lot forventningene ligge som en hinne rundt kroppen, veldig, veldig synlige. Hun gjennomlevde ventetid etter den gamle skolen, der det bare var å vente, vente til det var lov å pakke gavene opp. I motsetning til søskenbarna, var det ingen mobiltelefon eller skjerm å holde på med. Det var bare å løpe frem og tilbake, turne i sofaen, spise sjokolade, og se på gavene, se på gavene, se på gavene.

Særlig var det en gave som tiltrakk henne enormt. Den som hadde form som en sylinder, og som hun hadde veldig sterk mistanke om at inneholdt det hun ønsket seg aller mest.

Men først var det middag. Pinnekjøtt. For oss voksne var det supergodt, noe absolutt verdt å ta seg tid til. Lille Irina var ferdig etter 5-6 munnfuller, og også da klar til å pakke opp gavene. Men hun måtte vente. Hun måtte vente. Hun fikk lov til å gå fra bordet, men det var også det hele. Hun måtte se de voksne spise seg ferdig, og nyte maten, uten å skynde seg, slik vi voksne også har sett våre foreldre gjøre det samme, da vi var barn. Jeg hører til den som tror det er en uting ved vår tid, at man straks skal få alt man ønsker seg, hele tiden. Jeg tror ikke det oppfyller noen ønsker, om en slik selvmotsigelse er forståelig.

Så var det dessert. Da var Irina litt mer på plass, for det var is. Den ble servert etter at vi hadde ryddet helt av, og vasket det som skulle vaskes. – Et par munnfuller til nå, sa Irina, på russisk, – så er jeg klar. Det tar bare et lite minutt. Stor var skuffelsen, da hun skjønte at det ikke bare var hun som skulle bli ferdig, alle skulle bli det.

Det var vår nye tenåring, Sara, som spiste lengst. Og som tenåringsjenter skal, ble hun svært flau, da hun ble oppmerksom på det, og fikk oppmerksomheten rettet mot seg. Nå var det rett og slett hun, som forsinket gaveutdelingen! Alle vi andre var ferdige.

Etter å ha spist, var det rydding og å vaske opp. Lille Irina spilte sin rolle til fullkommenhet, og hjalp til med å rydde, sånn at det skulle gå litt fortere. Det skal hun ha, det var en venting på flere timer, etter først å ha ventet flere dager, og også uker og måneder, etter bursdagen sin, da hun også fikk gaver. Men hun gråt ikke, klaget ikke, var ikke sur. Gikk bare rundt og fant seg i det, og levde gjennom ventetiden etthundre prosent, sånn bare et barn kan.

Gavene

Endelig. Vi kunne sette oss ned, i sofaen, og endelig begynne gaveutvekslingen. Tones barn er blitt så store nå, at det ikke lenger er interessant å være den som leser opp, og deler gavene ut. Nå var det de voksne, og barna, som måtte gjøre det i fellesskap. I Irinas verden var det sånn, at det bare var å hente gaven man visste var sin, hun hadde glemt det fra i fjor, hvordan det var. Men alle hadde forståelse for et lite barns tålmodighet, hun fikk gaven sin først, og så var hun opptatt for en god stund. Hun var helt uinteressert i andre gaver, inntil hun hadde funnet ut alt med denne første gaven hun hadde fått.

Den eldste til Tone fikk komponenter til en datamaskin han skulle bygge selv. Den yngste, Sara, fikk mye klær, og en bærbar PC. Tone og Torben var storfornøyde med alle gavene de fikk, de hadde sørget for å fore seg selv, rikelig. Jeg hadde også tatt hensyn til min egen lykke, med denne datamaskinen, som jeg nå sitter og skriver på. Lille Irina var ellevill, helt storfornøyd, enda gavene i sum var mer beskjedne i år, enn i fjor, da hun fikk en sykkel.

Vi voksne hadde hjemmelaget øl og innkjøpt vin og kaffe å kose oss med også, uten at det var i nærheten av å bli noe fyll ut av det, selvfølgelig. Det er barna som skal ha julen. Eldstemann Andreas gikk inn i superkonsentrasjon, for å sette sammen datamaskinen, han overraskende for ham selv allerede hadde fått alle komponentene til. Yngstejenta, Sara, konfigurerte sin bærbare PC. Lille Irina løp omkring på gulvet, lekte med hunden, lekte med oss, og var bare levende lykke.

Jeg er så glad i henne og stolt av henne at jeg bare må passe på at det ikke tar overhånd. Ingen barn har godt av å bli overbeskyttet. De skal også lære seg å klare seg selv i livet. Stoltheten og kjærligheten fra foreldrene får de gratis, den fra alle andre, må de vinne. Irina har virkelig gode forutsetninger, det må man si, skjønn og kjekk og fantastisk som hun er, men hun må lære seg å snakke norsk, skal hun greie seg i Norge. Denne høsten har det gått i russisk.

På julaften sprakk det, da hun på min rettledning sa – se!, i stedet for russiske smotri, og selv utviklet det til – kom og se, og til og med, tante Tone, kom og se! Det tante Tone skulle komme og se på, var plastelinen hun hadde laget til, eller det vi i vår tid kalte leire, men som nå visst heter playdo, etter merket. Dette er ikke noen reklameblogg, så jeg styrer unna alt sånn, som den oppmerksomme leser skal ha registrert.

Henimot klokken elleve var det på tide å gå hjem. Det var gamlemor selv, som hadde det tyngst, og var trettest. Lille Irina viste ingen tegn på at hun ikke kunne holde det gående i det uendelige, om det var det som skulle til. Hun løp hjem også, en ny liten kilometer, i vinterkulden og mørket, som riktignok ikke var verre enn at min søster Tone tok turen med hunden samtidig, uten å skifte bort juleskjørtet. Altså bare legger. Ikke verst, men i vår familie knapt egnet til å vekke oppsikt.

Vel hjemme hos mor, der Irina og jeg på ny må overnatte, vil Irina straks i gang med å leke, «bare lite grann, kun fem minutt», som hun greit sier det frem, på russisk, men hun har ikke noen problemer med å akseptere at det er sengetid heller. Hun pusser tennene, tar selv på pysjen, og sovner raskt, vel vitende om at neste dag, vil bli full av lek.

God jul!

 

Morgen, juleferie – den mørkeste dagen i året!

Det er morgen. Ute raser vinden, og sikkert regnet, og kulden. Inne er det dempet musikk, fersk kaffe, og god varme. Det er den mørkeste dagen i året, det blir ikke verre enn dette, men samtidig er det en sånn lys og fin tid, med jul og juleferie, god mat og samvær med familien. Det er lurt og riktig at vi har lagt en høytid, en festtid, nettopp til denne tiden.

I går gjorde vi unna alle julegavene. Jeg hører til dem som har et litt anstrengt forhold til gavehysteriet, både med forbruksfesten og vi får en generasjon bortskjemt ungdom og barn. Men jeg skal glatt innrømme at jeg lar meg rive med, jeg kjøper altfor mye, til mitt barn og til meg selv, og til de i den nære slekten jeg kjøper julegave til. Kona er fra Ukraina, som faste lesere av bloggen og alle som kjenner meg utmerket vet, hun har for lengst meldt seg ut av den norske julen. Dette synes hun er sykt. For min del er det vanskeligere enn jeg hadde trodd, å stå i mot når man har penger til overs, og barnet vårt, lille Irina, blir så glad, så glad når hun får gaver.

Vi reiste ut til Bryne for å kjøpe julegavene. Det var første ordentlige julegaveinnkjøp for vesle Irina på fire år. Dette er også første julen der hun forstår at det venter gaver, og at hun kan påvirke. Hun har skrevet bokstavene LoL på mange lapper, og lagt dem rundt omkring, så både julenissen og den russiske julenissen, djed moroz, kan finne dem. Hun sier det også, igjen og igjen, kukli lo, som det sies og uttales på russisk. Jeg er ikke noe kjøpesenter-mann, og hadde lyst å støtte sentrumsbutikker, der man kan gå i gatene og føle man er et sted, men det er gjort veldig vanskelig å få dette til. Kjøpesentrene har gratis parkering, uten tidsbegrensning, og man er innendørs. Vi gjorde alt på kjøpesenteret på Bryne. Her hadde vi valgt det på Klepp, om de bare hadde beholdt isbanen sin.

Irina ble med bestemor, min mor, for å kjøpe gave til meg og Olia. Hun har forstått dette med gaver, men ikke at det skal være hemmelig. – Det er en ball, sier hun på russisk, om pakken som ikke akkurat er pakket inn hemmelighetsfullt, – så kan du og jeg spille fotball.

Så er den saken klar. Deretter er det kafe. Vi får lov til å sette oss et sted, og kjøpe is til Irina et annet sted. Dette stedet serverer is og strø etter vekt, sikkert veldig lurt, for det ble en latterlig dyr is jeg kjøpte til henne. Jeg skulle gjette vekten, gjettet 50 gram, og så var det over 200. Ikke så bra, og ikke spiste Irina hele isen heller. Men det ble veldig koselig, og det er jo hovedsaken.

Deretter var det orket å få kjøpe julegavene til alle sammen inn. Jeg synes ikke det er så gøy, men det er bare å få det unna, det er en plikt. Forhåpentligvis blir folk glade, det er penger nok til å betale, og når man kjøper ting, har de som står i butikken, jobb. Så helt for galt, er det jo ikke. Og jeg skal ikke moralisere i det hele tatt, som kjøper en julegave over alle grenser til meg selv, i år, som i så mange andre år, før.

Høydepunktet på senteret var kanskje at Irina ble så lenge i det lille lekeområdet, de har. Det var veldig mange barn der, og de fikk også besøk av nissen. Foreløpig er Irina et av de ytterst få barn her i landet, som ikke går i barnehage, og det går på bekostning av hennes mulighet til å leke med jevnaldrende. Hun leker med meg, det er ubegrenset, men det er noe annet. Også for å lære språk og samhandling, er dette nødvendig, og for å lære hva som trengs for å bli sosialt akseptert. Det er viktig. Irina har mange fordeler når hun skal være med andre, mange egenskaper som gjør seg godt, men hun stiller for tiden med et sterkt handicap, siden hun ikke våger seg utpå med norsken.

Med nissen er hun usikker. – Jeg er redd for ham, sier hun til meg, på russisk, samtidig som det er veldig klart at dette er en redsel hun svært gjerne vil overvinne. Hun vet også at hun må opp til ham, for å få den vesle gaven han har, og for å fortelle ham at hun ønsker seg Lol-dukke til jul. Etter selv å ha fått nissemaling og nisselue, blir det lettere, beskyttet av forkledningen, men det er jo skummelt når han er så svær, og med så mye skjegg, og røde og hvite klær. En ordentlig julenisse. Med alven, hjelperen, som går omkring, går det lettere, og med hennes hjelp, får hun tatt i mot gaven nissen har, en matboks. Så får hun også ropt til ham, at hun ønsker seg Lol, uten at nissen nok skjønner så mye av det.

Etterpå er det lek i timevis. Med seg selv, og med de andre barna. Ved siden av handicapet i språket, har Irina en begrensning at hun alltid er alene. De andre har alltid noen de kjenner, som de er sammen med, om det er søsken eller venner. Irina er blant de andre barna helt for seg selv. Og så står jeg bortenfor, og ser på. Her får hun til å bygge med plastklossene, og å løpe litt rundt. Hun leker med de andre barna, og det er helt klart at den lille hjernen jobber på høygir, når hun blir snakket til. Men hun våger seg ikke utpå, hun er av typen som ikke sier noe, før det er riktig.

Det er for lengst blitt mørkt da vi endelig reiser hjem. Det er Dagsrevyen og Putin på Alltid nyheter. I kjent stil får norske medier det til å høres ut som om det er Putin og Russland som er aggressiv, når amerikanerne snakker om å plassere kjernefysiske mellomdistanseraketter i Øst-Europa, og Putin sier han vil svare på dette, og at det kan bli kjernefysisk krig. Det er kjekt å høre Putin i original, og skjønne alt hva han sier, Og det er bra å kunne reise vekk fra denne skumle virkeligheten, alt det uhyggelige som skjer og snakkes om, og hjem til peiskos og førsteklasses laksemiddag.

Jeg snakker om juleferie, men det er ikke det for meg, riktig ennå. Jeg har betydelige mengder arbeid som gjenstår, men det er arbeid jeg godt kan gjøre hjemme. Og det er arbeid som finansierer hele julefeiringen vår, inkludert maten, men ekskludert den overdådige gaven til meg selv. Lille Irina vil leke sterk vind, som det artig har blitt hetende, silnyj veter, der vi bruker pekefingeren og langfingeren til å gå og snakke, og hun av og til blåser på mine, så de blåser vekk, i sterk vind. Hun vil også spille backgammon og andre spill, leke med tøyfigurer av Ole Brum, og danse til musikk, alt som vanlig.

Men far er rett og slett nødt til å jobbe. Det er sjelden det er slik, men sånn er det nå. Jeg har det vanligvis ikke travelt, eller, jeg kan vanligvis fordele min egen travelhet, men av og til er det sånn at det er forpliktelser jeg må få unna. Ingenting av det jeg gjør for moro skyld, eller for å slappe av, går foran det Irina har lyst til. Hun er det viktigste, det er ingenting i nærheten. Det er den beste gaven i livet hun kan få.

Og at jeg har havnet i en situasjon der jeg er i stand til å gi denne gaven, gjør at jeg lever i veldig dyp og god lykke om dagen. Det er også det som gjør det virkelig behagelig og godt, at solen nå snur, juleferien begynner, og våren og lysere dager vil ta over derfra.

Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!

Irina svømmer!

Ekte svømming kan det knapt kalles. Men i dag holdt lille Irina seg flytende i vannet noen sekunder av egen hjelp. Søndag blir hun 3 år og 4 måneder.

Alle barn er glade i vann. Men med Irina er det noe spesielt. Det har jeg skrevet mye om. Om sommeren har hun og jeg badet intenst i elven Dnjepr fra før hun var året. I Norge er det ikke nok med den korte tiden det går an å bade i sjøen og vannene her, selv om vi er ivrige og strekker sommeren i begge retninger, vi har også prøvd å gå omtrent ukentlig i Giskehallen der det er basseng.

Hun har alltid ligget langt foran andre barn i hva hun gjør i vannet. Alltid vært uredd. I Kiev er foreldrene veldig forsiktige, så der er det no match, men også i Norge skiller Irina seg ut med alt hun tør være med på, og hvor aktiv hun er.

Det gikk veldig raskt i bassenget til hun behersket å svømme med sånne torpedoer på ryggen, sånne gule plastbeholdere med luft. Etter det tenkte jeg det var en stund til neste fremskritt. Og jeg har gjort den observasjonen at hun, som andre barn i denne alderen, lærer øyeblikkelig alt de har behov for å kunne. Sånn var det med disse beholderne også. – Det vil hjelpe meg enormt om jeg klarer å svømme med dem, var det som om hun tenkte. Og så gjorde hun det.

I dag var forsøket å svømme med slike små brett de bruker i svømmetreningen. Det viste seg å være mye vanskeligere. Man må jobbe med beina for å få fremdrift, og det er veldig lett å komme i ubalanse, og havne under. De første gangene skjedde det etter sekunder. Etter hvert klarte hun det litt.

Det var i denne forbindelse hun svømte litt også uten hjelpemidler. Brettet forsvant, og instinktet satte inn de små øyeblikkene før jeg løfter henne opp igjen. Hun må få hodet over vann så hun kan puste, og hun jobber for å få det til. Så finner hun ut at hun klarer det, om hun legger hodet bakover. Og spreller med armer og bein.

Det er hundesvømming. Ikke noe ordentlig. Hun kommer ingen steder. Men hun holder seg flytende. Litt.

Med moren ble det straks satt i gang riktig svømmetrening. Hun holder henne, viser henne, og forklarer henne. Irina er med som bare juling, men finner ikke ut av bevegelsene. Dog er det en stor fordel at hun overhodet ikke er redd for å få hodet under vann. Hun dukker frivillig under hele tiden. Et stort problem for mange som skal lære å svømme, særlig som har blitt litt større, er at de av redsel for vannet vil holde hodet høyest mulig. Da er det vanskeligere.

Jeg tror ganske sikkert Irina svømmer normalt av egen hjelp i sommer. Før hun er fire år.

Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

Enda en lang dag uten Olia…

Jeg har funnet ut jeg må stjele meg til litt tid på kvelden også. Men nå er det problemer med datamaskinen, som går tom for strøm… Dermed må jeg skrive med iPad, som går tregere. Det får så være, forhåpentligvis får jeg disse siste dagene nå orden på postene her fra Kiev.

Prioriteringen vil alltid være først å gjøre ferdig dagens post, så de eldre.

I dag gikk det videre med det bysantiske riket mens jeg trente. Vi gikk i de mørke årene, med ganske forglemmelige keisere, stilt overfor utfordringer som gikk dem over hodet. Fra nord kom slavere, bulgarere og andre ennå ganske usiviliserte folkeslag, til og med enkelte skandinaver, fra øst var trusselen alltid perserne, og fra sør vokste araberne under sin nye religion frem som en voldsom kraft. Jeg er ikke sikker på når foredragsserien jeg hører er fra, men det er heldigvis før man på død og liv skal gjøre araberne og islam så fantastiske. Her, i denne foredragsserien, er det de indre problemer i Bysants som gjør territoriene araberne tar fra dem til et lett bytte. Ellers blir de imponerende erobringene araberne gjør ofte forklart med at de var så dyktige krigere, og man kan bruke forklaringen om nomadekrigere mot sivilisasjonen, den samme man bruker om hunerne og mongolene. Det er veldig interessant å høre på. Også den gang var motsetningene enorme, men i helt andre spørsmål enn de som er viktige i dag. Religiøst var det spørsmålet om ikonenes plass i kirken, om det var lov å ha bilder av levende vesener, det som ikke er noe tema i det hele tatt nå i dag, men som vitterlig er et av de ti bud Gud gav Moses.

Etter å ha trent ferdig og hørt gjennom fire forelesninger på en halv timer hver, var det over til gloser og grammatikk på vei hjem. Som alltid går turen innom det lille kaffestedet for et par kopper cappuccino, slik at jeg kommer trent og lærd hjem til frokost litt ut på formiddagen. Internett virker ikke i det hele tatt, så det blir ingen nyheter på meg, noe som kanskje er like greit i disse dager. Det er vel så spennende å høre nyheter fra tusen år siden, og i et område som fra der jeg er nå blir sørvest. Kiev-russerne kommer også inn i historien, i disse mørke årene i Bysants, og blir en maktfaktor og et senter i den ortodokse kirke. Her har man den dag i dag ingen tredimensjonale bilder i kirkene, og ingen skulpturer. Det ble den gang regnet for å være hedensk avgudsdyrkelse, og det blir det altså fremdeles for ortodokse kristne her borte. Kanskje kan man si at nyhetene av i dag er kortpustede og intense, ofte om en kontroversiell uttalelse, eller et eller annet som skal fordømmes og hauses opp. Lite verdt å huske om tusen år, for å si det sånn.

Vår lille Irina har ikke noe annet perspektiv enn nåtiden. Vi har funnet på en ny lek, der jeg er en liten hest, en ponnyfigur, en dukke, og den vil kjøpe mat å spise. Irina har noe lekefrukt i plast, eple, mais, banan og appelsin, og litt til, alt sånn hun kan navnet på på russisk, og så selger hun det for 20 griven, det eneste tallet hun kan si i forbindelse med penger. Og hun skjønner ikke konseptet, hun kan si tjue skikkelig når hun teller, her er det helt tydelig at hun ikke helt har oppfattet hva jeg sier, og i alle fall ikke har oppfattet hva det betyr. Men hun sier det med stor glede, og selger all frukten, på ny og på ny, hun har slett ikke tid til å vente til jeg blir ferdig.

Og hun har for en sjelden gangs skyld ikke lyst til å bli med ut. Hun vil heller leke videre. Men det er vi voksne som bestemmer, og det er Olia som presser på. Hun har en avtale med en iraker hun har truffet i Norge (!), og som nå vil slå seg ned og gjøre business i Ukraina, Kiev. Han snakker helt greit norsk, samtalene med Olia går på norsk, men han snakker ikke russisk i det hele tatt, så vidt jeg vet, så det er ikke godt å skjønne hvordan han tenker, eller hva det er som gjør at han slipper inn her i Ukraina. Olia har truffet ham tilfeldig, eller om de har vært student sammen, jeg er ikke sikker, i hvert fall hadde han en ide om at Olia kunne hjelpe ham her nede, og det kunne hun kanskje gjort, om datsjaen vår hadde vært mer ferdig, så han kunne bodd der. Nå var det nok mest å møtes for at det ikke skulle bli flere møter.

Planen var at vi tre, Olia, Irina og jeg, skulle til venstre bredd, og restauranten Pesto. Jeg skulle ha med iPaden, for å få sjekket nettet og skrevet ferdig litt blogg og greier, på den restauranten får vi voksne tid for selv, siden den har et utmerket lekerom for barn. Olga møtte den irakiske nordmannen like ved der vi bor, hun skiftet avtale med ham, først var det avtalt de skulle møte i sentrum, og mens hun snakket med ham, gikk Irina og jeg til bussholdeplassen for å vente på Olia. Straks vi kom dit, kom bussen vår, 118, og jeg ergret meg over enda en gang å se bussen vår gå fra oss, fordi Olia enda ikke var klar til å bli med oss. Irina villa ha kakao, en ny hit for henne, den består av nesquick blandet med melk varmet opp i kaffemaskinene, som melken i cappuccino eller kaffe latte, ganske enkel kakao, altså, men Irina liker den godt. Og det passer jo fint, at hun får noe å drikke hun også, når vi voksne får kaffe. Selv kjøpte jeg meg en espresso. Så satte vi oss på benken på holdeplassen, og ventet. Vi hadde Olia og irakeren i sikte, så nærme var vi, de stod på andre side av krysset, skrått over oss, mellom hundre og to hundre meter.

Så ringte Olia, på Skype, der hun har betalt for å kunne ringe på vanlig telefon, jeg skjønte ikke hvorfor hun ringte, vi var jo på det mest logiske stedet, på selve holdeplassen, hun kunne jo bare kommet. Det koster oss en unødvendig femmer, dette her, prisen for en kaffekopp. Rett etter vi hadde avsluttet samtalen, kom bussen vår, 118, og nå gikk Irina og jeg på. Olia måtte jo være like i nærheten? Hun måtte jo rekke det? Jeg hadde sagt jeg var med holdeplassen, med McDonalds, og det var det siste vi sagt.

Olia kom ikke på bussen. Og hun kom ikke til oss, hele dagen. Hun hadde stått utenfor McDonalds, og ventet på oss. Det fløy noen tekstmeldinger frem og tilbake, da vi var kommet over på andre siden. Da jeg kom med på WiFi, sendte jeg noen ekstra meldinger på Skype. Men Olia, hun hadde bestemt seg for å kjøre sitt eget løp. Enda en gang til kjøpesenter, bytte klær.

Dermed ble det Irina og jeg på venstre bredd. Det er kjekt og minnerikt, om enn langt fra det samme når konemor Olia ikke er med. I begynnelsen har jeg håpet om at hun skal komme, og forsøker å drøye turen bort til restauranten Pesto, men Irina kjenner seg igjen, og løper bort. Hun smetter inn i lekerommet, og har det storartet, mens jeg sitter igjen med en tynn, liten smarttelefon, og en håpløs pizza. Servicen og opplegget for barn er førsteklasses, der på Pesto, men maten er rett og slett elendig. De kaller det italiensk mat, noe italienerne nok kunne gått til rettssak om, hadde de hatt injurierende kraft. Jeg bestilte «pizza carbonara», der de prøvde å lage en pizza som man lager spaghetti carbonara, til og med eggeplomme i midten, hadde de. Jeg forsøkte å lese litt om bysants, om dronning Teodora, om de forskjellige religiøse retningene, men jeg drakk jo øl, og det ble litt vanari med hele de religiøse retningene. Det festet seg ikke, for å si det mildt, og jeg forspilte i stedet tiden med sosiale medier, og hva som foregår i vårt kjære hjemland, Norge.

Kjekkere ble det da jeg fikk Irina ut av lekerommet, og bort til lekeparken med den fine båten. De har gravd opp paviljongen, for å legge ny og finere, så det var sølete å gå bort dit. Og det var langt fra så mange barn der nå, som det er sommerstid, med bading og annet gøy. Likevel husket Irina både karablik (båt) og molotsjnoje koktail (melkecoctail), hun husket den fine båten på lekeplassen. Og hun lekte i vei, både for seg selv, og med andre barn. Som alltid gir hun ikke fra seg plassen og retten, når hun føler eller vet det er hennes tur, og når leken blir voldsom, er ikke hun den som trekker seg. Favoritten er den lille snurrekarusselen. Der var det tre stykker, alle rundt tre år, og det var tydelig en av dem som ikke fikk det helt til når det gikk fort, og slett ikke klarte å løpe selv og gi fart på karusellen, og så komme seg oppå. For Irina og hun andre var ikke det noen sak, og de fant veldig tonen. De klarte også å ta nesetrikset, nese mot nese, som Irina liker så godt. Faren var unødig streng da hun andre jenta satte seg oppå stangen på minikarusselen, og satte beina på setet slik at det ble skittent, mens jeg kanskje er urimelig snill i alle sånne ting. La barna leke, synes jeg.

Uansett begynte det å mørkne, og vi forlot lekeplassen for å bevege oss hjemover. På veien rasket vi med oss en melkecoctail til Irina, og en caffe latte til meg. Det var enda en lekeplass på veien, der Irina lekte litt med barn yngre enn henne. Det er vanskeligere for oss voksne, for hun kan bli litt ufin, og ta seg til rette på måter som ikke er greit. Det er bedre når Irina møter eldre, så det blir fair kamp. I ordforrådet til Irina ligger også å si «du er liten», «jeg er stor» på russisk. Det er veldig søtt, sånn det blir når hun sier det, men det er jo ikke noe å drive på med å si, så jeg håper hun slutter med det før det blir anstrengt. Ellers er å melde at hun på de to vanligste spørsmålene «hva heter du» og «hvor gammel er du» svarer helt i hytt og vær. Hun liker å tulle, og si hun er to i stedet for tre, det synes jeg er greit, intelligente folk leker og tuller med spørsmål som er for lette, men hun kunne godt svart skikkelig på hva navnet hennes er. Jeg vet hun kan det.

Så er det til bussholdeplassen. Mens vi går dit, blir det helt mørkt. Irina vil gå på nedsiden, langs elven, eller kanalen, og slik mister vi bussen vår, nummer 55. Den lukker akkurat dørene i det vi kommer opp trappene. Jeg ser ikke på klokken, men antar det går et kvarter før neste kommer. Hele tiden sitter Irina ved siden av meg, i godt humør, og snakker av og til. På bussen blir billettselgeren glad i henne, og gir henne en ukrainsk smultringkjeks, typisk sånn de har her nede, og spør hva hun heter. Irina bare smiler. Det er noe med det spørsmålet.

Ute av bussen er det Irina som husker at vi må kaste billetten i søpla, jeg skjønner ikke sånn hun uttaler ordet musor, før det går en stund. Irina er helt glad, løper, snakker, holder meg i hånden. Jeg forteller henne hvor flott hun er, og hvor stolt jeg er av henne, og hvordan alle sammen bare vil være med henne hele tiden, først de i Kiev, så de i Norge, bestemor, søskenbarna Sofie og Sara, tantene Trude og Tone, alle sammen. Irina blir glad for å høre dette, selvfølgelig, og snakker i vei om andre ting, sånn barn gjør når de får ros, de er så herlig dårlige i å skjule hvor glade de blir for det.

I lekeparken utenfor huset ser vi hunden Mike, noe som indikerer at vi har slekt i nærheten, og dermed muligheter for å komme oss inn. Det er Olia som har nøkkelen, og så lenge Internett ikke virker, kan vi ikke ringe henne på skype. Irina har ingen hast med å komme hjem. Hun leker med barna, som ennå er på lekeplassen, mørkt som det er, og ikke opplyst i det hele tatt. Babusjka er der også, det er hun som har Mike, og med henne er ei venninne, som også har hund. Irina sjarmerer dem alle. Jeg får sett gjennom en del tyske gloser, så lenge Irina klarer seg selv. Det går omlag 40 minutter her på lekeplassen.

Omsider kommer vi oss inn. Olia er selvfølgelig i strålende humør. Hun har kjøpt klær, har hatt en kjempedag. Alle er i det hele tatt glade. Jeg er mett og forspist, så jeg er ikke så interessert i kveldsmat. I stedet tar jeg med meg det jeg har av tekniske duppeditter, og stikker over gaten til nærmeste restaurant, Katiusjka, der jeg drikker noen øl, og skriver denne posten. Blant annet.