Vår lille tøffing

Vi får vennet oss til at vi er i Norge. Lille Irina sier ikke lenger at hun vil til Marinskij park, når vi spør hva hun vil gjøre om dagen. Men hun holder på russisken, og leker full av minner om den fantastiske sommeren vi har hatt. Tasia er med, søskenbarnet, vi hører hun sier navnet hennes, og så er det «samolet» (fly), «funicolor» og alt det andre vi gjorde der nede. Hun leker i det minste, og finner seg til rette i et større hus, med flere leker, og terrasse og hage utenfor.

Olia og jeg får gradvis skikk på tingene. Det er et evighetsprosjekt, men særlig Olia tar fatt som om det var arbeid mulig å få unna. Vi fylte straks vi kom en matsøppeldunk med ugress. Olia har også fylt den neste, og vel så det. Jeg kan ikke navnet på alle ugressplantene vi fjerner, det har vokst vilt i hele sommer. Olia har også fjernet mange av trærne og buskene som gav skygge, og holdt litt igjen for den villeste formeringen av uønskede planter. Nå er det fritt frem. Og vi har vår muskelkraft og tiden vi legger i det til å stå i mot, ingen dyre tekniske hjelpemidler, ingen giftstoffer eller kjemikaler.

Frokosten i går var hjembakt brød, ferskt, og det samme brødet ble brukt i dag. Jeg står opp grytidlig, som vanlig, og har noen timer med mine ting, før de andre våkner også. Kaffemaskinen står like ved siden av, og forer meg med ubegrensede mengder espresso. Det er tungt arbeid med russisk og tysk som står på programmet, russisk for å kunne snakke raffinert og feilfritt, tysk for å komme meg gjennom eksamene jeg skal ha, og kunne lese og snakke det uanstreng. Begge språk har stor litteratur for meg å kose meg med, og det er det jeg gjør disse morgentimene.

Nå er det litt av det samme. Kona og barnet har lagt seg, jeg sitter med en CD kvartetter av Mozart, og denne bloggposten. Deler av plenen er klippet, deler av den ser sivilisert ut. Det er tungt arbeid, med manuell plenklipper, høyt gress, og mye forskjellig ugress. Dessuten regner det litt hver dag, slik at det høye gresset også er fuktig. Likevel skulle jeg ha klart å ha klippet mer av den, om det ikke var for at lille Irina var rundt meg og hjalp til. Jeg har en søster som fikk klippet fingrene da hun var liten, så jeg er ytterst forsiktig og lar klipperen stå om Irina ikke er bak meg eller langt unna.

Hun er en tøffing, lille Irina. Der nede i Kiev var hun fullstendig uredd, med barn i alle aldere og kjønn og aktivitetsnivå. Hun løp om kapp, over stubber og steiner, i et firsprang som matchet langt eldre barn. Selvfølgelig ramlet hun mange ganger, snublet i røtter og graps på bakken, eller knubbet borti de hun sprang med, om de for eksempel sprang etter en ball, eller noe. Som en australsk nabo sa 17 mai, etter at hun to ganger hadde falt ned fra et klatrenett med tau, she’s tough, she just shakes it off.

I dag ramlet hun først ned fra den lille sklien borti den nærmeste lekeparken, her. Jeg så ikke hva som skjedde, hun var oppe i sklien, så lå hun på bakken. Jeg hørte en lyd fra henne, men ingen gråt. Rett etter var Olia klar, så vi skulle reise på handel og lek. Det ble ikke mer oppmerksomhet om fallet.

Olia kjøpte noen byggvarer, blant annet enn rull med dekke å legge over bed for å unngå ugress, vi kryper vel litt til korset med det kjøpet der. Det er vanskelig ellers å holde livslystent planteliv unna, de er jo ikke selv klar over at de er ugress, disse plantene. De vil bare opp og frem. Kanskje kom vi borti ansiktet til Irina med en av disse rullene, for vi så litt senere på dagen at hun hadde fått en skikkelig skrape på kinnet. Heller ikke nå kom det en lyd fra henne, så vi vet ikke engang når uhellet skjedde.

På lekeplassen er det andre barn, og Irina smiler og forholder seg til dem. Men hun snakker veldig lite, hun trenger nok litt tid for å prøve seg med norsken og få fatt på den igjen, hun var jo blitt så komfortabel med russisken. Nå får hun nøye seg med kroppsspråk, smil, latter og vennlige klapp og blikk. Hun får mange venner på den måten der. Han ene lille gutten gjengjelder klemmingen så voldsomt at han faller over henne, Irina bakover, ned på ryggen, med lille ham oppå, men ingen gråt og ikke en lyd. Det er bare å reise seg opp igjen, leke videre.

Gråten kommer da hun rapper en leke fra en gutt på to år hun er blitt god venn med. Flere ganger sa han «sett deg her», de satt en stund ved siden av hverandre, og han ville resten av dagen gjenta denne gleden. Nå hadde han funnet en gul traktor med gravemaskinklo på, den satt han og puslet med. Irina kom og tok den fra ham, slik hun har fått for uvane, og jeg gikk straks bort og ordnet opp. Irina forsøkte å løpe, men det var selvfølgelig ikke snakk, jeg tok leken fra henne, og gav den til gutten.

Siden var ikke Irina seg selv på denne lekeplassen. Hun bare gikk litt for seg selv, før hun ikke greide å holde gråten tilbake. Og nå var hun utrøstelig. Ingenting kunne hjelpe, ingen forslag om lek, sklie, disse, trampoline, ingenting. Heller ikke at gutten ble lei av leken, og hun fikk den. Ingenting. Hun greide ikke å stoppe å gråte, gikk til mor for å få trøst, ble hos henne.

Jeg skal ikke gi meg ut for å kjenne barneverdenen, ikke engang for mitt eget barn. Hun er sitt eget sinn, et mysterium og en gåte. Det er ufattelig at vi har født henne, og at hun lever, det er ikke mulig å få hodet sitt rundt, men dette mysteriet har jo forundret oss mennesker i tusenvis av år. Verken religionen eller naturvitenskapen kan hjelpe oss, det er forunderlig og ufattelig uansett, det nytter ikke med forklaringer om hva det kommer av og hvordan tingene henger sammen. Det hjelper i alle fall ikke for meg, min fornuft strekker ikke til for mer enn å skjønne at dette er helt uforståelig.

Jeg har likevel en forklaring på hvorfor Irina gråt så sårt, når jeg tok leken fra henne, og gav den til gutten hun hadde tatt den fra. Jeg tror ikke det var så mye fordi hun ikke fikk ha leken, hun gjerne ville ha, leken var jo ganske ubetydelig. Problemet var at hun hadde gjort noe hun ikke hadde lov til, at hun hadde blitt tatt, og at det var synlig for alle at hun hadde gjort noe galt. Særlig var det synlig for han lille gutten, som hun hadde hatt så god kontakt med. Det var en skade som ikke lot seg reparere. Ikke der og da.

Derfor var gråten ikke til å holde igjen.

Om dette er forklaringen, eller om det skyldes andre ting, så sluttet Irina greit å gråte da vi satte henne i bilen, og kjørte bort til butikken. Der kjøpte vi god mat, og et lite kinderegg til henne. Det er jo lørdag, selv om vi i vår familie ikke kan påberope oss å ha noe særlig til lørdagsseremoni. Hjemme gikk kona i gang med å lage middagen, laks og årets poteter, mens jeg gikk ut og jobbet i hagen, stikk motsatt med hvordan vi pleier å ha det i vårt hjem. Lille Irina var ute og hjalp meg. All gråt og all smerte var langt unna, og helt glemt, som om det aldri var skjedd.

 

Kveldsturer til Berezniaky, venstre bredd av Dnjepr

Det er så varmt nå at babusjka vil ikke ha oss ut midt på dagen. Jeg respekterer det, nå disse dagene, og venter til litt ut på ettermiddagen før jeg tar ut. Jeg har tenkt det er litt sånn som i Spania, der man har siesta midt på dagen. Temperaturene er de samme, mellom 30 og 35 grader. Det er en lidelse å være inne, for varmt å være ute i solen, og i skyggen ute er det bare knapt svalt nok til å være en lindring. Jeg liker å være ved elven å bade slike dager, elven kjøler ordentlig ned, men på vei dit må vi i en varm buss og gå et stykke, og mens man er i elven vil solen brenne i hodet. Dessuten er altså babusjka bekymret for oss, når vi er ute i denne varmen. Hun liker best at alle er trygt inne, og venter til det går over.

Jeg skriver ikke så mye om morgentreningene mine, men det skjer ting der også. Alltid når jeg kommer er restene fra gårsdagens fest i Hydropark på vei til å oppløse seg, med restene mener jeg mennesker. Søppelet er det rengjøringspersonale til å ta seg av, de er også i gang, og får jobben gjort før morgenrushet kommer. Det er godt alkoholiserte mennesker som gjør mest inntrykk, skitne og uten egentlig å virke som de er på vei noe sted. Mange er sikkert uteliggere. En kar i rullestol virker enda verre utsatt enn de andre, han er her stadig han også, enten i rullestolen sin, eller liggende eller sittende på en benk.

I går så jeg også en ung dame i slutten av 20-årene sitte på rekkverket på broen over elven. Det er 10-15 meter ned, så høyt at jge kanskje burde spørre om noe er i veien, og forsikre meg om at hun ikke går i selvmordstanker. Men hun satt med beine på hver side av en veldig stolpe, så det så ikke ut til at hun hadde tenkt å falle ned. Jeg kan også nevne at tidligere år har tøffinger hoppet og stupt fra denne broen, noe som fra i år og delvis i år ser ut til å være forbudt. Så det er ikke det beste stedet for folk med dødsdrift. Jeg tror nok denne damen hadde tenkt å leve.

Samme dag, litt senere, så jeg plutselig en feit mann komme løpende i vill fart over treningsfeltet. Han løp mye raskere enn kroppsvekten skulle tilsi, om dere skjønner hva jeg mener. Dette var ikke en mann som drev med jevnlig løpetrening. Han hadde røde flekker på sitt bare bryst og på andre steder av den digre overkroppen, han var bare i kortbuksen, og da jeg så nærmere på ham, så jeg han var kraftigst rød like under nesa. Det var blod. Han hadde fått seg en god en på trynet. Da han la merke til at jeg så på ham, slapp han fra seg et dyrisk klynk, som i dødsangst, og hastet videre. Han stoppet et øyeblikk da det kom en sjelden bil på asfaltveien, før han kom over til andre siden, og forsvant inn en blikkdør.

I dag var det en kar som stod midt ute på marka, naken som fra mors liv, og snakkende i telefon. Alt man kan oppleve.

Morgentreningene mine er imidlertid bare bagateller. Det meste av dagen skjer etterpå. Vanligvis føler jeg meg frisk og fin etter å ha trent, men nå om dagen er det for varmt. Jeg spiser frokost, og holder ut. Midt på dagen kommer jeg meg ut til et sted med aircondition, i går var jeg en ekstra tur innom kaffestedet, i dag forsøkte jeg meg i en litt moderne restaurant. Det blir med det forsøket. Moderne restauranter er ikke for meg, denne hadde fått fire stjerner hos Tripadvisor, men de som deler ut disse stjernene er ikke som jeg. Jeg liker bedre de tradisjonelle, Kievske restaurantene, med ukrainsk mat og mat fra de andre sovjetrepublikkene, mat de har greie på her. Mat med særpreg.

I går reiste Irina og jeg alene sammen over til venstre bredd. Som vanlig traff vi Varvara, hun vi tidligere har kalt hjerneskadd, men som ganske sikkert ikke er det. Det er bare disse merkelige vinklene hun har for vane å sette armene og fingrene i. I dag var hun allerede opptatt da vi kom, med en flere år eldre jente, og faren hennes, og en diger luftmadrass. Hun var likevel glad og høflig da vi kom, hilste både på meg og Irina, og ville ha Irina med i leken. Her var det imidlertid ikke noe for henne, men hun fikk låne baderingen til Varvara, som vanlig.

Og det var som alltid en lykkestund på stranden. Akkurat denne stranden her, i området Berezniaky, blir kanskje ekstra vakker i kveldssolen, da utsikten går veldig pent over til høydene med helteparken og klosteret Lavra. De har også et ølsalg jeg liker godt, en flott kiosk med en hyggelig vert, her har jeg for vane å kjøpe to øl. Så trenger ikke jeg noe mer her i verden, og i livet. Irina springer rundt og leker. Er øynene vekk fra henne to øyeblikk, kan hun være hvor som helst. Jeg er spandabel, og kjøper is og slikkepinne og det hun vil ha, til henne.

Etterpå får hun hoppe litt på trampolinen også, og i det hele tatt. Det var en veldig fin tur. Og sånn på ettermiddagen, var det heller ikke så plagsomt varmt, som det er gjennom dagen.

Det var også om kvelden vi reiste til stranden i dag. Nå var det enda litt senere, for nå var også Olia med. Det tok litt ekstra tid før Olia skjønte vi skulle til stranden, så klokken var vel rundt seks da vi kom oss hjemmefra. Så ville Olia til posten og hente et eller annet hun hadde bestilt, men nå fikk det være nok, Irina og jeg måtte til stranden. Olia fikk hente posten alene.

Dermed var Irina og jeg på stranden en tid før Olia kom. Jeg hadde endelig kjøpt en badering til Irina, så hun slapp å låne den til Varvara, men akk – jeg greide ikke å blåse den opp. Så vi måtte låne Varvaras enda en gang. Varvara var denne gangen med sånne armringer, så det kunne se ut som hun var forberedt på at vi ville komme. I kveldingen er det flott å bade, og flott i solen. Etter å ha badet litt, kjøper jeg meg en øl, og ser Irina leke i sanden og i vannkanten. Det er fullt av barn å leke med, fullt av ting.

Etter hvert kommer også Olia, og høyner lykken vår enda noen hakk. Olia er også i stand til å blåse opp baderingen, slik at Irina endelig – og for første gang i sitt liv – får svømme i sin helt egen badering. Dessverre er dette en lykke som bare varer noen minutter, for vi er snart ferdige med å bade, og da vi skal gå – glemmer vi hele ringen.

Det gjør ikke så mye. Den koster omtrent 25 kroner. Irina får is, slikkepinne og juice, alt hun vil ha. Hun får også hoppe på trampolinen, sammen med noen viltre gutter, uten at det ser ut til å gjøre henne noe særlig engstelig. Han ene langer ut med hånden, og slår henne rett i ansiktet med et høylydt klask, uten at Irina avbryter hoppingen med gråt og uro. Dog skal det sies det er kjekkere å hoppe med litt forsiktigere jenter.

Etter å ha hoppet på trampolinen, får hun sitte litt i lekebilene som også er utstilt, og som det koster 30 griven å kjøre i ti minutter. Hun er for liten til å kjøre dem, men får samme glede bare med å sitte. Olia og jeg kan drikke kaffe og snakke sammen, eller vi kan sitte med hver vårt, hun med studier, jeg med tyske og russiske gloser. Buss nummer 55 tar oss trygt hjem.

Tradisjonen disse varme dagene har også vært å avslutte med litt vodka. Det gjør godt, enten blodtrykket er høyt eller lavt.

Varm dag i sentrum (- og ikke på stranden)

Det er kommet en liten varmebølge til Kiev igjen. Om dagene er det rundt 30 grader, om nettene rundt 20. Begge deler er i varmeste laget for meg, og det kan også bli noen litt urolige netter. Jeg har en teori at det delvis skyldes vi ikke får drukket nok, særlig Irina, slik at hun våkner og er tørst. I tillegg til varmen. Natt til i dag sov vi i alle fall alle sammen dårlig. Jeg var ikke ute av huset for trening før klokken sju, og da jeg kom tilbake i titden og fikk spist frokost, så hadde jeg god lyst til å sove litt etterpå.

Sånn gikk formiddagen, og vel så det. Jeg våknet jo etter hvert, og ble som vanlig utålmodig, men det var uvanlig seigt å få gjengen ut. Klokken var henimot to, før jeg endelig fikk på Irina noen klær å gå ut i, og så kunne hun og jeg gå ut. Olia skulle komme når hun bare fikk pakket sammen sakene våre, og gjort seg selv klar. Planen var enkel: Buss 118 – over til stranden.

I mitt hode hadde jeg videre planer om buss 49, buss 108, prøve ut et nytt sted, jeg hadde til og med sjekket kart og nett, men det skulle alt sammen være til liten nytte. Vi kom oss ikke ombord på 118 engang.

Det skyldtes en liten bagatell. Irina ble etter en stund utålmodig av å sitte på busstoppet, hun begynte å rusle rundt, og smatt etter hvert inn på et apotek. Der så hun på noen gummileker, hvorav jeg kjøpte den ene, en delfin i en redningsbøye. Jeg stusset litt over prisen, 90 griven, eller 30 kroner, men tenkte ikke mer over det, og betalte. Olia, derimot, syntes ikke det var noen pris å betale for en slik billig plastleke, og gikk inn på apoteket for å få den byttet, pengene tilbake. I Norge ville det vært en formalitet, varen var nettopp kjøpt, selvfølgelig ubrukt, det ville bare vært å annulere kjøpet. Her ble det bråk og spetakkel.

Mens det stod på, kom bussen vår, 118, og jeg ville selvfølgelig mye heller gå ombord på den, og reise til stranden, enn å krangle om de tretti kronene. For Olia var det uaktuelt. Hun hadde ikke fått byttet leken, så nå gikk hun for å ordne et eller annet i en fortauskiosk, om hun hadde planer om å kjøpe en av de tilsvarende, billige plastlekene der, eller hva hun hadde, og før hun hadde gjort det, kunne hun ikke ta noen buss. Irina gråt over bråket og over leken, og det var i det hele tatt bare tull alt sammen.

Det endte med at leken ble byttet, bussen var gått, og alle var gretne, sinte og irriterte. Bare tull, fra ende til anden. Neste buss 118 pleier å gå om tjue minutter, har jeg i hodet, men jeg vet ikke, og alt pleier være litt uregelmessig, her nede. Det skyet aldri så lite grann til, og Olia fikk overtalt oss til heller å reise til byen, til sentrum, og droppe stranden denne dagen. Det gjorde vi i metro, noe Irina liker godt.

Det tok lang tid å overvinne ergrelsen. Et tema for meg og denne bloggen er at alt er et eventyr, man må hoppe på muligheter, benytte seg av sjanser, prøve ut nye ting. Om den ene tingen ikke går, så går sikkert den andre, man må ha det kjekt der man er, og med det man gjør. Opp mot tretti grader i sentrum av Kiev, og med Irina på skuldrene, så var det ikke fritt for at disse ordene i meg ble mer ord enn virkelighet. Vi skulle heller vært på stranden.

Slik gikk det altså ikke. Metroen tok vi til Zoloty vorota, derfra gikk vi bort til området Olia liker så godt, det som går opp fra veien mellom stasjonen og polyklinisk institutt. Der satset vi på å finne en lekepark vi husket fra i fjor, men ikke hadde klart å finne igjen i år. Årsaken til det, var at vi husket den som større og bedre enn den var. Nå som vi fant den, skjønte vi at vi hadde funnet den før også. Da hadde vi gått forbi den, fordi den ikke var  «som vi husket den».

Irina fikk i alle fall disset litt, og hoppet litt på trampoline. Det liker hun godt. Deretter fikk vi spist lunsj på det vi kaller terrasserestauranten, jeg tror den er persisk eller noe sånt, det er i alle fall orientalske motiver. Jeg husker ikke hva den heter, men det er en av de virkelig bedre, og den serverer businesslunsj itl 82 griven. Der er det jo alltid kjekt å spise, og med et par ufiltrerte øl, som det heter her nede, så er det klart humøret tar seg opp.

Etter det var det å spasere rundt, i det Olia kaller «romantisk tur». Sånne turer går på kryss og tvers i gater hun har minner fra. Hun gjør sitt beste for at det skal være kjekt for oss også, er blid og fornøyd, snakker hele tiden, og kjøper kaffe og godt til Irina og meg. Men hele tiden er det hos meg denne krypende følelsene, at det hadde nok vært kjekkere om vi bare hadde satt oss på buss nummer 118, om jeg aldri hadde kjøpt denne leken…

Jeg har lyst å få Irina til lekeplass, og foreslår etter hvert den oppe med taubanen, den latterlig lave taubanen, den bak den blå kirken. Olia er med på det, men veien vi går, går langt, langt nord for dette. Da jeg endelig, på ny foreslår noe lignende, nå også med muligheter for at Irina og jeg kan komme oss til stranden, med buss 115, en rask dukkert, så er vi langt unna, og Olia vil i buss. Det vil ikke jeg, så vi går på.

Og så finner vi det nye stedet som gjør også denne dagen til et eventyr, sånn at vi egentlig får reparert problemene som har vært. I alle fall for Irina, og det er det viktigste.

Det er Olia som finner en slags port, en åpning under de massive og karakteristiske bygningene. På andre siden er vi på høyden, de samme høydene som leder helt bort til Petsjersk, høydene langs elven. Utsikten er som alltid fantastisk, med elven og slettelandet på andre siden, og vi får tatt noen flotte bilder. Det er også koselig å gå, der oppe på promenaden, selv om både Irina og jeg helst har lyst til bare å gå rett ned vollen.

Vi har aldri vært her før, aldri akkurat her. Alltid når vi har hatt sjansen, har vi gått ned Andrevskij spusk, som regel kommer vi fra bysiden. Kommer vi fra andre siden, kommer vi i buss, og får ikke med oss denne muligheten. De har satt opp noen uvanlige lekeplasser, skulpturer i mosaikk. De er morsomme å klatre på og utforske, og Irina kaster seg inn i leken. Det er flere slike lekeplasser. Og det er rikelig med utsalg av kaffe og is, rikelig med utvalg. Det er lett for Olia å være mor, og gjøre mann og barn fornøyd med å kjøpe de riktige tingene.

Så er det en kar som lager store såpebobler. Det er mega for Irina, megagiga. Med is i hånden og isrester på haken og i ansiktet bobler hun rent over av glede og Irina. Hun må hoppe, hyle, hun løper helt vilt etter alle såpeboblene for å sprekke dem. – Den er min, den er min! roper hun, selv om det er andre og større barn der, og hun på ingen måte har rett til å gjøre krav på noen av dem. Han her som stod bak boblene, var mer snakkesalig enn han i Park Sjevtsjenko, han er taus, han her ledsaget med snakking og underholdning, og hadde også mer kontroll. Irina sjarmerte alle, selvfølgelig. Selv for barn er det sjelden å se noen som viser så intens glede, det bare spruter ut av henne.

Den samme gleden gjør det svært, svært vanskelig å få henne videre. Olia er ukrainsk, utålmodig, hun vil bare si nå er det nok, og så ta med seg barnet og gå. Jeg er norsk, endeløst tålmodig, så lenge barnet har det kjekt med noe som er bra, er det ingenting som er viktigere å gå til for meg. I det lengste vil jeg ha barnet med frivillig. Så her blir det litt manøvrering med Olia, som vil gå, og Irina som vil bli. Her er det en del lirking og ordning for å få det til.

Og hele tiden treffer Irina nye barn, og gamle barn. Et par hun var sammen med om såpeboblende, dukker opp, igjen og igjen. Irina gjør svært mye for å få kontakt, hun kan sikkert bli for intens, men det er jo også veldig sjarmerende og koselig hvordan hun stikker ansiktet opp i den andres, og smiler sitt aller bredeste smil. Det er jo ingenting vondt, her, hun vil liksom bare ha de andre barna med i gleden, selv om disse barna kanskje er på vei et sted, og de voksne gjerne vil ha dem dit. Noen lurer sikkert også litt på hva som foregår, når Irina har løpt 30-40 meter foran oss, og forsøker å ta kommandoen i en fremmed familie. Hun er jo ikke tre år, ennå.

Så er det ned Andrevskij spusk, der de nå er i ferd med å stenge ned bodene og butikkene. Irina er villig med, løper rundt, vil kjøpe matrusjkaer, vil se og være med! Barna fra såpeboblene dukker pussig opp her også, Irina hilser på, vi tusler oss ned.

Der, i enden av nedstigningen og øvre kant av Kontraktova, er det en fontene. Der kan Irina klatre opp, løpe rundt og leke. Nå er det lettere for Olia, som kan sette seg ned på en benk, med et nettbrett og tekster. Jeg kan gå rundt og fotografere, og repetere gloser. Fortsatt vil Irina ha kontakt med alle barn. Hun kan legge seg ned på kanten av fontenen, og om hun strekker seg helt ut, nå ned til vannet. Der plasker hun litt, så det kanskje skvetter litt på en noen år eldre jente. Til slutt skvetter hun tilbake, så Irina blir helt klissvåt. Det var nok litt i overkant av hva denne jenta hadde tenkt, for hun er etterpå i ferd med å forklare noe veldig for Irina. Jeg gjetter på at det er forklaringen på hvorfor hun ble skvettet på, at hun hadde skvettet selv. Det kan godt hende dette går over hodet på Irina, hun må jo høre ordene først, før hun kan begynne å skjønne dem. I alle fall er det ingen gråt, ingen anklager og ingen problemer fra Irinas side. Hun er bare kliss våt, i ansiktet, håret og på klærne.

I varmen tørker det raskt.

Til slutt kommer en nesten vakker episode med en enslige gategitarist, Irina og to fylliker. Irina løper med et par andre barn, da en kar stiller seg opp med gitar og mikrofon og en liten høytaler. Han håper å dra inn litt etterlengtede penger på å spille litt. Irina er den eneste som følger med. De andre barna løper av gårde, Irina blir stående og se. Jeg filmer hele scenen grundig. I kveldssolen er også Kontraktova plosjad vakker, og det er jo noe eget med denne artisten som tydelig har lagt litt ned i gitarspilling og synging, men som ikke oppnår større oppmerksomhet enn fra ei snart tre år gammel jente. Hun blir stående hele sangen, og også den neste.

To fylliker sitter i gresset. Det er fyllikere i ordets rette forstand, tydelig alkoholisert, ikke vet jeg om de har noe sted å gå til i  kveld, eller noe å våkne til i morgen. De ligger i gresset, med en tom plastflaske foran seg. Neppe har de penger til å kjøpe seg noe mer, og ikke vet jeg hvor de får penger fra i livet. Nå får de seg imidlertid litt glede, med denne seriøse gateartisten som med lukkede øyne og stort alvor synger sangene sine, og lille Irina som står og ser på ham. De gynger med armene sånn man gjør på konsert, rester fra et liv de kanskje levde tidligere.

Irina setter seg i gresset hun også, litt foran. De smiler nå, og er veldig glade, ler. Det er ikke noe overdrevet med dem, ikke noe påtrengende, litt sånn at de bare hiver seg på stemningen med Irina. Irina lærer også litt fra dem, hvordan man skal gjøre. Når en sang er slutt, klapper hun i hendene, slik de to fyllikene gjør, vennlig og oppmuntrende. Den ene fylliken, Olia tror han er blind, roper til artisten at han har fått seg en stor fan, og peker smilende på Irina. Han sier mer også, hyller ham. Artisten er kledelig seriøs, og mister ikke konsentrasjonen. Han går i gang med neste sang, på samme vis.

Lenger unna, er et band som spiller gamle slagere, med samme mål. Wicked game, hører jeg, i en sånn merkelig utgave det blir når de som synger, ikke kan helt engelsk. Gitaristen vår synger sanger som kanskje er kjente her, men som er ukjente for meg. For alt jeg vet, kan han ha laget dem selv. I Norge hadde man sikkert klart å finne en scene til ham. Men om han hadde klart å leve av musikken, er et annet spørsmål. Det samme spørsmålet gjør seg gjeldende her.

Artisten og de to fyllikene blir værende i denne situasjonen. Irina, Olia og jeg reiser videre når buss 62 kommer. Det er et godt bilde på hele situasjonen. Vi er bare på besøk, vi kan reise vekk, problemene som er her nede, gjelder ikke for oss.

På bussen også er Irina ellevill. Det er helt tydelig at hun har hatt en super dag, og hun fyker ennå avgårde på isen, såpeboblende og alt det andre, så mange inntrykk! En eldre dame, godt oppe i 70- og kanskje 80-årene, lar seg sjarmere. Hun veksler mellom å ta solbrillene av og på, åpne og stenge for verden. Vi sitter rett overfor henne. Med ordet trampoline, batut, avslører jeg at jeg ikke er russisk. Irina har sagt dette ordet riktig fra første stund, jeg får det bare ikke på plass, – badut, sier jeg. – Er De fra Hviterussland? spør damen, med høflighetsformen som er selvsagt her nede.

Jeg kunne skrevet mye mer om bussturen også. Om hvordan Irina fikk med seg at det er marsjrut 62, rute sekstito, og at det er avtobus nasj, vår buss. Da vi kjører forbi Marinskji park, vet hun det er Marinskij park, og sier det. Og så hyler hun av glede, så høyt at det blir pinlig for oss voksne foreldre. Det er jo helt tydelig at hun gjør det av glede, hun stråler av glede, og da vi sier dette må hun holde opp med, gjør hun det liksom videre for å erte oss. Helt sånn som sin far, og sin avdøde norske bestefar som aldri fikk sett henne.

Utenfor leiligheten er det som vanlig for Irina en ekstra sjarmøretappe, sammen med Tasia, Mike og babusjka og de andre barna. Veldig koselig har Irina særlig fått med seg en Vanja, Ivan, hun sier alltid navnet hans når vi snakker om denne lekeparken. Han er på alder med Tasia, men også jeg har lagt merke til ham som en veldig hyggelig gutt som er rolig og ordner opp.

Olia og jeg, derimot, får noen minutter fri, da vi kan gå opp og være inne, mens babusjka sitter på en benk på lekeplassen og har kontrollen. Disse minuttene blir imidlertid korte, da Irina ganske straks løper av gårde så de ikke kan finne henne, og Olia går ned for å hente henne. Helt i hundre.

Så vi kom oss ikke til stranden, ingen vet hvilke eventyr som hadde ventet oss der. Men dagen hadde en ordentlig sluttspurt, som gjør den minneverdig allikevel.

Og for Irina, gikk den i overdrive. Hun er fantastisk, og har det fantastisk her nede.

Når enden er god, er allting kjekt! (En varm dag vi ikke kom oss til stranden)

Jeg har satt meg til i en restaurant som ennå ikke er åpnet, men der stolene og bordene står ute fra i går. Jeg skal prøve å lappe sammen noen av postene jeg har hatt hengende, deriblant denne, fra det som i dag er i går.

Det er ikke helt riktig at vi ikke kom oss til stranden i går. Jeg kom meg dit, for femte gang på rad med morgentrening. Årsaken var at jeg la inn en ekstra lørdagen, og nå begynner det å merkes i armene. I dag er det godt med en pause.

Hjemme var det som vanlig en solid frokost, og vel så det. Babusjka hadde laget koteletter, slik det er karakteristisk for Kiev, innbakte på et vis. Sprø og gode. Hun laget rikelig, og selv om jeg gjorde et helhjertet forsøk på å spise dem alle, klarte jeg det ikke. Det gjorde meg imidlertid som vanlig mett, utover dagen.

Utfarten ble litt forsinket av at lille Irina hadde litt mageproblemer. Hun sa hun måtte på do, men fikk det ikke til. Også natten hadde vært litt urolig. Dette er sommeren med bleieavvenning for henne. Vi trodde vi var ferdige med det, men det ble visst litt ekstra. Erfarne foreldre vet sikkert mer om dette enn vi. Kort sagt, og tilrettelagt det offentlige nettet, så kviter hun seg ennå for å gjøre stort, og utsetter det for lenge.

Til slutt gav vi opp. Det var en varm dag, opp mot 30 grader, og alle var hjemme. Inkludert Tante Tanja. Det kan bli litt folksomt, særlig med to små barn som løper rundt, og til slutt måtte jeg og vi bare skjære gjennom, vi måtte bare gå ut. Først gikk Irina og jeg, mens kone Olia ble litt igjen for å pakke ferdig sekken. Som vanlig tok dette lang tid, og i varmen var det kjedelig og irriterende å vente. Det er en lekeplass like utenfor, men Irina pleier heller sette kursen mot busstoppene vi har utenfor. Hun har kanskje lært seg at disse går mot stranden?

Jeg hadde allerede mistet tålmodigheten, og med Irina på armen begynt å gå mot leiligheten for å hente Olia, da hun kom. Det var varmt, så stranden ville være veldig naturlig, men det var såpass på dagen at Irina begynte å bli sulten, så jeg foreslo businesslunsj i sentrum først. Olia ville veldig gjerne hente et nettbrett hun hadde kjøpt til moren, og levert til reparasjon. Det lille verkstedet, den lille boden, der det ble levert inn, ligger nede i gaten som går opp til det nye fotballstadionet bygget til EM i 2012. Dit ned er langt å gå. Og med Irina på skuldrene, er det ikke til å unngå at jeg blir litt gretten.

Olia, derimot, er solstråler og glede, hun snakker i vei, dette er en minnerik strekning for oss. Her gikk vi mye den gang vi løp rundt i byen for å skaffe dokumenteterne vi trengte for å gifte oss. Her har vi gått ofte hver ferie siden, også. Jeg skjønte det var ingen ting å være gretten etter, solen og varmen til tross, så jeg kjøpte meg et par espresso og fikk piffet meg litt opp med å være på ferie, ikke på stress. Vel føltes det unødvendig å bruke et par ekstra timer på å hente dette nettbrettet denne varme sommerdagen, vel synes jeg Olia har vel mange slike ærender, men det er jo hennes ferie også, og hun trives i alle sånne prosjekter med ting å kjøpe, hente og ordne. Hun var heller ikke så plaget av varmen som jeg, hun er jo herfra.

Den lille boden ligger like i krysset der vi kommer ned, på skrått over fra Palass Ukraina, og rett i nærheten den gamle favorittrestauranten min Hatinka, fra tiden før jeg giftet meg her nede. Siden har vi ikke vært her så ofte, dette området ligger litt klønete til for oss. Enten må vi gå ned denne lange strekningen, eller reise med buss eller metro i en trekant, skikkelig omvei. Det går alltid lang tid. Og etter vi fikk hentet nettbrettet, det var forresten helt ordnet, og det gikk på garantien, så var det å gå opp denne hovedgaten til det omtalte fotballstadionet som dominerer så enormt området det er i, og rundt det til restauranter der vi kan spise. Denne veien er alltid mye lenger enn vi har sett for oss, selv å gå rundt stadionet kan ta sine 20 minutter.

Det gjorde at klokken var nesten fire, businesslunsj var slutt på den persiske restauranten vi hadde sett for oss, og vi måtte gå ytterligere noen meter for å komme oss til Pervak. Pervak er bankers. Der varer businesslunsj til klokken 1700, den er ganske suverent den beste restauranten i Kiev i sin prisklasse og målgruppe. Her blir man aldri skuffet. Vi satte oss oppe på balkongen, Irina fikk til å gå på do, skikkelig, og alt var bare glede.

Det eneste var at vi ikke var noe sultne. Klokken fire er ingenting etter  ha spist frokost hos babusjka, de tre businesslunsjene med tre retter hver så veldig mye ut. Og for en sjelden gangs skyld klarte vi ikke å spise opp. Den ene suppen måtte bli stående urørt.

Nå var klokken mellom fem og seks, solen skled ned og ble kveldssol. Det var ikke lenger så plagsomt varmt, men vi opprettholdt målet om å komme oss til stranden. Vi hadde noen alternativer, rød linje i metro til hydropark, finne en buss og komme oss til Posjtova, deretter over gangbroen, eller kanskje til og med oppe på nummer 55 eller 118 nede i byen, og reise helt over til venstre bredd der vi pleier å være, over Patona-broen.

Vi ruslet oppover hovedgaten Khresjtsjatik uten helt å ha bestemt oss. Irina hadde et lite uhell med toalettet, men et hun ikke godt kan lastes for. Hun var litt urolig i magen dette døgnet fra i går, hun sa det selv også en gang, zjivotnoje bolit, vondt i magen, og vi skulle nok gjort et mer helhjertet forsøk på å få henne på do da vi forlot Pervak også. Nå ble det ekstra arbeid for Olia å skifte, vaske og ordne.

Dermed var også dagens problemer over. Herfra ble det ganske uventet en kjempedag, og det uten at vi kom oss til stranden i det hele tatt!

Etter å ha vasket og ordnet med Irina, følte Olia at hun ikke var helt ren på hendene, og ville vaske seg enda en gang. Det gjorde hun inne på storsenteret tsum, et senter som er pusset opp nesten til det latterlige, gitt standarden byen og landet ellers har, og økonomien til folkene som bor her. Det er blitt kulere enn Europa, kan man nesten si, fullt av luksusvarer, hypermoderne stilt ut, og flere vakter i stramme dresser og ledning til øret, enn det er kunder. Sånn cirka. Dit gikk Olia inn. Irina og jeg ventet utenfor.

Det var det en mor som drev og fotograferte sitt lille barn, på en avsats nederst av bygningen. Ved siden av var det satt opp en blomstervegg av kunstige blomster, så det var et flott motiv moren hadde funnet. Irina klatret også opp på avsatsen, og stilte seg opp som på bilde hun også, bare at hun ikke var i nærheten av blomstene. Veldig flott og egentlig litt ulikt henne var det tommel opp, et tegn jeg ikke helt skjønner hvor hun har fra, hvor hun har lært det, og hvorfor i all verden hun brukte det her. Det passet i alle fall godt, og moren til det lille barnet som ble fotografert, ville at også hennes barn skulle holde tommelen opp, eller gjøre noe morsomt, sånn som Irina. Irina overtok virkelig helt showet, hadde skrudd opp sjarmen til overdrive, med smil, og å bøye seg ned for å se den litt mindre jenta inn i ansiktet, og smile til henne og vinne tillit. Virkelig flott, egentlig, men kanskje forstyrrende om denne moren helst ville fotografere sitt eget barn, slik mødre gjerne vil, naturlig nok.

Så jeg spurte, – my mesjaem, – forstyrrer vi? på russisk. Jeg spurte en gang til, om det forstyrret, sånn som Irina holdt på, jeg lot henne skjønne jeg ville ta henne vekk, om vi var i veien. – Jeg er ukrainer, jeg snakker ikke russisk, sa hun. – Ah, jeg er norsk, sa jeg, ville jo ikke gjøre noen stor sak av noe. – Snakker du engelsk? spurte hun. – Ja, litt sa jeg, – men hun gjør det ikke, og så pekte jeg på Irina. Det «litt» er helst et signal om at jeg har ikke så veldig lyst til å snakke engelsk her nede, eller noen steder utenom de engelskspråklige landene selv, jeg snakker jo engelsk mer enn flytende, og langt bedre enn russisk. Hun prøvde seg litt på engelsk, men kom ingen vei. Jeg tenkte det var kjedelig språksituasjonen og den politiske situasjonen i Ukraina kunne ødelegge kommunikasjonen på denne måten. Barna våre hadde jo åpenbart kontakt.

Det tok imidlertid ikke lang tid før hun begynte å snakke russisk. Og det viste seg jo at hun kunne dette språket ut og inn, helt uanstrengt. Den lille politiske antydningen om at hun som ukrainer ikke ville snakke russisk, forsvant også helt. Gledelig og optimistisk nok viser det seg at ønsket om kontakt mellom mennesker, overvinner sånne hindringer. Hun snakket i vei som bare juling, det samme gjorde jeg. Hun ville også jeg skulle snakke litt norsk, så barnet hennes kunne få høre litt norsk. Det var fødselsdagen hennes, hun var to år i dag. I sekken hadde vi leker Olia hadde kjøpt, jeg tok dem frem, og Olia og den lille jenta lekte veldig kjekt, mens vi voksne snakket, og så på dem.

Olia kom også, etter hvert, med henne hadde det jo vært mulig å snakke ukrainsk, men dette var ikke lenger noe spørsmål. Samtalen fløt lett og uanstrengt, mye viktig og interessant informasjon ble utvekslet, om hvordan det er å bo i Ukraina, hvordan det er å bo i Norge, mye om hvordan vi tenker om disse tingene.

Det tok lang, lang tid før vi forlot dette ubetydelige stedet utenfor inngangen til det store kjøpesenteret. Jeg fikk også stukket inn, og prøvd med på toalettet, det var på den måten jeg fikk sett hvordan det så ut. I kortbukse, sandaler og singlet følte jeg meg for en sjelden gangs skyld helt feilkledd, virkelig som jeg ikke passet inn, noe jeg heller ikke gjorde. Toalettene var ikke lette å finne, jeg fant i stedet prøverommet, der det stod en parfyme. Akkurat i det jeg prøvde den på håndleddet, kom en medarbeider i senteret og sa parfymen var for jenter. Det skulle ikke være noen overraskelse, for der jeg var, var alt mildt sagt rosa. Å kalle det prøverom, er å være forsiktig og å gi assosisasjoner til norske prøverom, her gikk assosisasjonene mer til hotellsuiter. Jeg fikk kommet meg ut, og funnet toalettet, før jeg kom meg ut av hele senteret.

Med denne jenta og det lille barnet ble det sånn at vi egentlig ikke hadde lyst til å forlate hverandre. Mange vil sikkert kjenne seg igjen, man passerer det stedet man egentlig skal, der busstoppet er, men så går man litt til, for man kan jo bruke et annet busstopp også. De stod lenge, lenge og snakket, Olia og henne. Barnet hennes var også veldig med, og smilte sjenert og glad da vi snakket med det, og gav henne leker. Irina kan bli litt dominerende i overkant av det som er sjarmerende, enda hun har sjarm og skjønnhet i bøtter og spann, noe som gjør at hun pleier å slippe unna. Hun tar fra det lille barnet interessante leker, men gir jo noen tilbake også, og smiler og er snill.

Merkelig drev Irina på et tidspunkt her og sprang inn på en restaurant, Rukola. Jeg tror hun måtte på do igjen, hun sa det, men da hun var der inne, ville hun ikke. Det er en kjederestaurant, pizza og italiensk, og det er en turistfelle midt i hovedgaten, men som turistfelle langt, langt fra de verste. Den hadde et lite lekerom, og selv om dette var mørkt og ikke overfylt, var Irina barnebestemt på at hit skulle hun inn. Jeg måtte ta henne ut med makt, først en gang, så en gang til. Hun løp hele veien fra oppe ved selve Madian, der Olia og den unge moren stod og snakket, og de kanskje hundre meterne ned til restauranten. Jeg tenker de var ganske overrasket, der nede, da lille Irina på snart tre løp inn, 30 meter før jeg kom meg ned dit, jeg som gikk.

Vel, vel, Irina fikk viljen sin til slutt. Vi hadde jo ikke noe bestemt mål, lenger, Olia og jeg, til stranden begynte det å bli sent og meningsløst, klokken var kanskje åtte, kanskje mer. Vi så ikke lenger på den. På restauranten kjøpte jeg en øl, vi en juice til Irina. Så fikk hun leke.

Deretter stod vi litt rådville utenfor, der på Khresjtsjatik, hvordan vi nå skulle komme oss hjem, da buss nummer 114 kom sneiende inn på en busstopp like ved der vi stod. Dette tror jeg er en ny rute, tidligere tror jeg ikke det har vært noe særlig med busser på Khresjtsjatik. Vi hoppet i alle fall på.

Park Sjevtsjenko

Slik kom vi bort til Park Sjevtsjenko, og nye eventyr. Det er en flott lekeplass der. Og så pleier det være en mann som lager store såpebobler, og så er det sjakk. Irina hadde ikke vært lenge på lekeplassen, før hun ville bort til sjakken. Denne dagen var det imidlertid ikke noe ledig brett for oss. Derfor gikk vi snart tilbake til plassen.

På et tidspunkt stilte det seg opp en slags gateartist like ved. Han ble ganske ufrivillig morsom, fordi det var så pinlig det han gjorde. Ideen hans var å ha en mikrofon med en morsom og småtøff ekkoeffekt, musikk på mobiltelefonen, og så gikk alt over og ut fra en høyttaler han hadde med. Han hadde imidlertid ikke helt troen på det selv, kunne det se ut som, og han hadde store problemer med å både få og å holde på oppmerksomheten. Svart, krøllete hår, hvit t-skjorte, kaki-bukser. Han hadde prøvd sitt beste, også i klesveien. Kanskje hadde han øvd litt? I hvert fall så det ut til at han hadde tenkt seg hvordan det skulle bli. Men i tankene hadde han nok ikke helt sett for seg virkelighetens publikum, hvordan folk reagerer når det plutselig kommer høy lyd fra en høyttaler like ved der de siter for å slappe av i en park.

Det var ikke bare det at han ikke sang selv. Han hadde heller ikke lært seg teksten helt, så han kom bare inn sånn litt forskjellige steder. Det samme gjaldt for dansen som ledsaget opptredenen, han hadde en hodebevegelse som satt, ellers så det ut som han hadde store problemer med å fylle tiden mellom hver del av sangen han hadde noe planlagt.

Etter kort tid kom en gruppe eldre menn og kvinner og forkortet pinen for ham, og for oss andre. De gav ham antageligvis klar beskjed på ukrainsk vis at dette var noe stort tull. Han stod jo ganske tafatt, der med t-skjorten og kakibuksen sin, og den fine mikrofonen og høyttaleren. Han hadde nok håpet på at han skulle få tjene seg noen penger på denne måten. Sjansene så små ut nå. Ikke bare fikk han ikke en kopek, han ble også jaget bort. Den ene som stod rundt ham, hadde skrevet okoron på ryggen. Det betyr vakt.

For meg var det vel så underholdende det som skjedde nå, som det som skjedde da han opptrådte. Jeg ble nysgjerrig, som jeg alltid er, og gikk bort og lyttet, latet som jeg så på han mannen som laget såpebobler – en mer stille og vellykket aktivitet. Nå var det en gjeng babusjkaer som tok seg av den unge håpefulle artisten. De la ikke noe i mellom de heller, han skremte ungene og vekket barn som sov, de kjeftet på ham, regelrett. Og han stod og hørte på, med det fortapte og forskremte uttrykket i ansiktet han hadde hatt hele tiden, egentlig, nå hadde han også fått på seg en hatt, en aristhatt, kan man is.

Olia kom også. – Dette vil jeg være med på, sa hun. Hun gikk bort i samtalen hun også, som vanlig full av råd, og klar i beskjedene. For Olias del var det repertoaret som var feil, og plasseringen. Dette var en lekeplass, for barn, da måtte det være barnesanger. Hun hadde også flere tips om hvordan han kunne tjene gode penger, på å gjøre det på en litt annen måte. I disse tipsene lå det selvfølgelig også en god del drepende kritikk, av sånn som han hadde gjort det, og vurderingene han hadde gjort for å velge å gjøre det på denne måten. Etterpå kom Olia i snakk med de andre mødrene og bestemødrene som hadde satt den unge artisten på plass.

Jeg løp rundt med Irina på lekeplassen. Hun kom som vanlig i kontakt med mange barn, og var som vanlig helt uredd og bestemt, enten det var mindre eller større barn, gutter og jenter. Når hun har det kjekt, viser hun det mer synlig enn alle, smiler, ler og hyler. Nå fant hun et nytt lekeapparat, et slags brett satt opp med kjetting, slik at det er plass til flere barn, og det kan brukes som en huske.

Vi var omtrent de aller, aller siste som gikk. Det var blitt helt mørkt. Irina var helt fortvilet fordi hun ikke hadde fått en pistol, som vitterlig var en annen jente sin, og denne andre jenta ville ha den. Irina kjenner sin rett, også når hun ikke har den, og trenger nok å lære at det er ikke alt hun kan få, selv om hun vil og griner. Hun kan være veldig bestemt, en ny side som vokser frem nå som hun selv vokser opp og blir større, – barna vokser opp, vi blir gamle, som han på venstre bredd formulerte det. Moren til det to år gamle barnet syntes også tiden gikk vel fort.

Da vi stod og ventet på bussen etterpå, fantastiske 118, så følte vi ikke tiden gikk fort. Vi ventet og ventet. Holdeplassen var like bortenfor parken, nesten for godt til å være sant. Tidligere har det vært et stykke å gå fra parken for oss, for å komme til et sted hvorfra vi kan ta offentlig transport hjem. Nå var det rett ved, og 118 stopper like utenfor døren.

Klokken var godt over ti da vi kom hjem, en dag som hadde blitt helt annerledes enn sånn vi så den for oss. Men etter vi forlot Pervak, gav den oss opplevelser slik særlig jeg liker det, men Olia også. Særlig sånn vi bare hoppet på buss nummer 114 da den kom, inn til det ukjente, inn i nye eventyr. Slik liker vi det.

Lang (og uvant) søndagstur til venstre bredd

I går var vi med Tasia hele dagen i botanisk hage. Så i dag bestemte vi oss for å ha dagen helt for oss selv, vi tre i kjernefamilien. Det er slik vi pleier ha søndagene våre, og det er jeg som pleier å insistere. Vi trenger en dag til å finne roen. Og roen fant vi, en dag vi gjorde runden motsatt av hva vi pleier, og hvor alle fikk oppfylt ønskene sine i fullt monn. Dette er nok en bloggpost med snever målgruppe, men de som ønsker oss vel, og vil vi skal ha det fint sammen, de har fått ønsket sitt oppfylt med slik vi har tilbrakt dagen.

Det var en dag uten morgentrening for meg. Jeg strever med å få orden på anki-glosene mine, det er en suveren app for gloser og annet puggestoff, men jeg skrev ikke glosene mine så bra inn ved første forsøk, og det er et problem med russisk til norsk, siden det er sjelden ordene kan oversettes én til én. Så jeg må strukturere det slik at læringen blir meningsfull, og at det går an å huske. Det var det jeg holdt på med gjennom morgenen.

Frokosten var sirniki, en slags ostekaker laget på fet ost, tverog, kaller de det, og vi har ikke noe som ligner i Norge. Det er veldig mektig, og veldig godt, men det er søtlig mer enn salt, så det passer seg liksom også litt til dessert. Det er heller ikke sånn som godt kan bære en hel dag, slik flere av de andre frokostene vi blir servert, kan. Så hvor vi enn reiste på stranden, måtte vi nok ha påfyll av mat.

Temperaturen lå på 22-23 grader, ideelt for meg, og vår første plan var å gå gjennom Marinskij-park, over gangbroen, og så være på strendene der (hvor vi kan se over til Posjtova og Kontraktova). Slik gikk det imidlertid ikke. Irina kjente igjen metroen Arsenalnaja, hun og jeg hadde jo vært der nå nylig, og hun var ustoppelig. Hun skulle med meTO, som hun kaller det. Så slik gikk det.

Dermed satt vi tre på metroen utover mot Dnjepr, Hydropark, Levoberezjna og Tsjernigovskaja, rød linje. Jeg så for meg at vi skulle av med Hydropark, men Olia tenkte lenger. Vi kjørte til Levoberezjna, og så kunne vi spasere bort til favorittstrendene våre i motsatt retning enn hva vi pleier. Det er meget lurt, og noe jeg selv har tenkt, og glemt.

Nå ble det også motsatt pitstop. Butikken, eller kiosken, der Irina pleier å få is og jeg øl, før vi går videre til metroen, den kommer nå når vi kommer over fra boligområdet til strandområdet. Jeg tenkte Olia skulle kjøpe det samme nå, og sendte henne av gårde. Irina og jeg gikk for å bade.

Vi badet en gang, to ganger, tre – ingen Olia kom. Vi badet en gang til, så enda en gang, og igjen. Sakte men sikkert beveget vi oss også fra strand til strand, langs bredden der vi kan se båtene som ligger til kai, lystbåtene, rikmannsbåtene, og der hvor vi har god utsikt til metroen, der er det mange så vidt atskilte strender. Grunnen er myk og fin, flott for barn å bade. Så der badet vi noe voldsomt. Irina fikk også lært sangen «Fader Jacob», med klokkeringing «Ding Dong – Ding Dong» mens hun også gynget i vannet. Sangen gikk rett til hodet på henne. Hun sang på den hele dagen. Men det var altså spørsmålet hvor Olia var blitt av?

Til slutt kom hun. Helt uten videre. Og med en stor bærepose med mat. Lavasj (georgisk brød, mer i form av lefse), spekepølse og en spesiell slags form for flytende smør, mer som dressing, spør du meg. Hun hadde også kjøpt «leker», – slik jeg alltid gjør, som hun sa. Lekene var leire, og sytråd. Ikke akkurat det man forbinder med strandlek, men hvem kan styre Olia? Ikke jeg. Så Irina lekte med leire i sanden, til den var ødelagt, den ene fargen etter den andre. – Ingen fare, sa Olia. – Det koster bare seks kroner.

Og hun hadde jo helt rett i at det opptok Irina hele dagen.

Det ble litt opphold og strandliv, der på stranden. Olia brettet ut teppet, og vi lå på det, spiste litt, lekte litt, og badet litt igjen. Men det var litt sånn halvkaldt, særlig når solen gikk bak en sky, og ble der, så vi tok på oss tørt tøy tidlig til oss å være, og skilte lag igjen. Nå var det bare for at Irina og jeg skulle gå først til lekeplassen med den fine båten, Olia skulle komme etterpå. Hun skulle bare pakke ferdig først.

På ny mistet vi hverandre for en lang, lang stund. Kanskje skyldtes det at Irina satte seg ned og lekte med leiren hun hadde fått? Lenge og vel? Mens Olia valgte en annen vei enn den vi gikk, og slik kom før oss til lekeplassen, hvor hun ikke fant oss, og så tenkte at vi hadde ment en annen lekeplass, og gikk dit? Det siste vet vi skjedde. For Olia gjorde noe så uvanlig som å sende tekstmelding til meg, på den norske mobiltelefonen, fra hennes ukrainske. Det gjør vi aldri, jeg vet ikke om det før har skjedd, det er reservert for den ytterste nød og når alle andre muligheter er uttømt.

Irina og jeg hadde da vært ganske lenge på den lekeplassen med båten, og på det lille treningsanlegget like ved, hvor Irina fikk det for seg at hun skulle prøve apparatene. Vi hadde vært der så lenge, at Irina hadde begynt å kjede seg, og ville bade igjen. Men nå stod jeg i tørt, og Olia hadde badetøyet, så nå måtte Irina bade alene, noe hun gjorde. Det var mens hun gjorde det, jeg begynte å få tekstmeldinger fra Olia. På karakteristisk russisk med latinske bokstaver, alle som har lært russisk som fremmedspråk vet hvor rart det er når de innfødte skal bruke latinske bokstaver på språket sitt, de tenker liksom på en annen måte, og ordene blir vanskelige å kjenne igjen.

Så det ble en del misforståelser. Men ikke verre enn at Olia og vi fant hverandre, enda en gang, og enda en lykkelig gang.

Nå var det virkelig lekeplass-idyll. Irina sprang rundt og lekte med seg selv og andre barn, mens Olia og jeg snakket sammen, eller trådte støttende til om Irina prøvde noe vanskelig eller skummelt, eller om noe skjedde feil med de andre barna. Vi la merke til ei jente som kom vilt nedover bakken ned til lekeplassen, på en sparkesykkel som sjanglet faretruende, og når den gikk over fra asfalt til sand, gress og grus, så falt hun slik at beina skled rett ut i spagat, uten at så ut til å gjøre henne så mye. Hun reiste seg opp, og sprang rett bort til første lekeapparat.

– Hun og Irina kommer til å finne hverandre, sa Olia.

Og ganske riktig. Snart snurret de rundt med hverandre på karusselen.

Senere, fant de hverandre også på den mindre lekeplassen litt lenger borte. Den ser alltid fin ut i kveldssolen, og den er nær et kaffeutsalg, slik at jeg får meg min espresso eller cappuccino. Olia hadde ringt opp moren sin, og forsvant for oss enda en gang, og enda en gang for å komme tilbake. Den lille jenta som hadde falt med sykkelen, het Arina, nesten som vår Irina, og nå var det ikke bare de to som fant hverandre, men også de to mødrene. Hun jenta hadde et par dukker, der Irina kunne få låne den ene. Olia bestemte seg resolutt for å la Irina låne bort esken med sytråd. Irina løpt bort, og viste den frem som den store skatten det var. Jenta var først ganske uinteressert, men de fant raskt ut hva de kunne brukes til. Hullet i spinneren tråden er snurret rundt, passer til å tre over små barnefingre, og så kunne Irina synge youtube hiten sin, here i am, here i am, how do you do?

Hun kan tommelfinger, tommelfinger, hvor er du best på engelsk. Og sannelig, uventet nok, stemte den andre jenta i: babyfinger, babyfinger – where are you? Også hun kunne den engelske versjonen. Dermed hadde mødrene noe å snakke om, hvor hadde den lille jenta lært engelsk?

Jeg så mitt snitt til å komme meg bort til restaurant. Olia hadde kjøpt kioskmat, pizza og graps, slik jeg ikke kan få meg til å spise. Jeg er ganske altetende, men sånn plastikkmat kan jeg styre meg for. Å spise skal være en glede, ikke en plikt. For meg er det bedre å legge i litt kroner ekstra, og få litt restaurantmat i stedet. Etter norske forhold er det nesten urimelig rimelig, 30-40 kroner, for et pastamåltid til full pris, men Olia har lenge strittet veldig i mot så lenge det ikke er «businesslunsj». Nå fikk jeg imidlertid lov, og løp av gårde for å kjøpe min spaghetti carbonara.

Snart etter kom Olia og Irina også. De var begge begynt å bli utålmodige, hver på sin måte. Irina fikk imidlertid litt av maten min, før hun satte seg på gulvet for å leke med resten av leiren, mens Olia fikk anledning til å snakke i vei, slik hun liker det. Jeg fikk litt italiensk mat, og litt øl, så jeg hadde det også fint. Etterpå delte Olia og jeg en god, liten kanne te.

Det var mer en kvelding da vi så begynte å gå. Det viste seg imidlertid å være en del hindringer på veien, stort sett gledelige. Irina nektet nemlig å gå forbi lekeplasser uten å leke litt på dem først. Den første lekeplassen var ikke noe særlig, den var et pliktløp for oss voksne. Særlig Olia ble utålmodig, der Irina ville prøve hver eneste disse. Den neste lekeplassen, derimot, på baksiden av blokkene, der Irina insisterte på å gå, der var det atskillig mer interessant. Der var nemlig både hyggelige folk – og sjakk!

Det stod oppspilt et sjakkbrett, og Olia ville ha meg til å spille. Det var imidlertid ingen voksne som spilte, det var bare barna. De var sånn 5-6-7-8 år gamle, helt små, akkurat litt eldre enn Irina, men de gikk ikke av veien for et parti mot en voksen som jeg. Det gikk vilt for seg, da særlig Irina gikk til et nokså ureglementert angrep på mine brikker, og slo dem rett ned. Parti to ble spilt etter reglene, som den lille jenta jeg spilte mot, kunne, men hun var overhodet ikke i stand til å gjøre bra trekk. Hun hadde bare lært hvordan brikkene flyttet, ikke noe mer.

Det var imidlertid veldig kjekt å spille, og det ble mye snakk og ståhei. Olia snakket også, på sitt sedvanlige, entusiastiske vis, med de voksne rundt. På ny var det også utveksling av leker. Disse barna hadde sånne spinnere, som har blitt så populært, sånne som snurrer rundt, mens Irina ennå hadde noen ruller sytråd igjen. De gikk på omgang. Hele tiden mens man sprang frem og tilbake for å se hvordan det gikk med sjakkpartiet vårt.

Jeg må si jeg er blitt ganske dårlig til å spille dårlig. Jeg forsøkte å gjøre noen dårlige trekk, men klarte liksom ikke å unngå å få et dødbringende angrep etter 7 trekk. Jenta tenkte veldig, veldig lenge og fikk hjelp av alle sine venner og venninner, men ingen kunne se hvordan de skulle møte sjakken fra dronningen på h4, det eneste mulige trekket var å flytte bonden til g3. Hun hadde gått på en klovnematt, flyttet bort f-bonden, og ikke åpnet på e eller d. Etter jeg hadde vist henne forsvarstrekket, som bare var midlertidig, gav hun opp. Men da gikk Irina til angrep på brikkene mine igjen, slik at den lille jenta vant allikevel.

Nå var det blitt sent. Så sent at det var begynt å mørkne, klokken nærmet seg halv ti, og vi var på den andre siden av elven. I fjor, hadde vår siste buss, nummer 55, gått klokken 2045, og vi hadde vært dømt til å ta en buss til Druzjba Naroda, og gå et par kilometer til fots. Ikke sånt vi liker å gjøre, på slutten av en lang dag, når vi er trøtte og vil hjem. I år har det imidlertid kommet en ny buss, nummer 118, og den går helt frem til 2255. Vi ventet 10-12 minutter, så kom den.

Den bussen er også så fantastisk at den kjører praktisk talt frem til inngangsdøren vår. Det finnes ikke noe nærmere busstopp, enn der den stopper. Det er 30 meter å gå. Det passet oss veldig bra. Babusjka hadde litt mat, som alltid. Men nå hadde vi alle sammen aller mest lyst til å sove. Så det gjorde vi.

Siste varme helgen på en stund

Denne helgen var det fremdeles rundt 30 grader her i Kiev. Fremover er det meldt mellom 20 og 25.

Natt til lørdag var konemor Olia som sov dårlig. Det skyldtes ikke lille Irina, med henne har vi lært. Når hun våkner om natten gir vi henne litt vann og et kjapt eventyr, så sovner hun raskt. Men kona, hun lå og leste på mobiltelefonen. Så da morgenen og dagen kom, ville hun bare sove.

Derfor ble det til at lille Irina og jeg tok ut på egen hånd etter frokosten. Det var varmt, men jeg orket ikke styre med ryggsekk og klær for å reise til stranden, ikke en gang badebukse. Min plan var Marinskij-parken, en tur jeg synes passer som lørdagsaktivitet. Men straks jeg var ute og lille Irisjka trippet skjønn og herlig ved siden av meg, så skjønte jeg at jeg hadde gjort noe dumt. Det var klart jeg skulle hatt med badetøy, så vi kunne ha slengt oss i en metro, og reist til Hydropark. Ennå angrer jeg litt på at vi ikke gjorde det.

Ikke at Marinskij-parken ikke byr på opplevelser. Både negative og positive. Nederst i enden av parken er plassen for vennskap mellom folkene. Det er laget til av russerne, selvfølgelig, for å symbolisere vennskapet mellom det russiske og det ukrainske folk. De har laget en vennskapsbue, og en skulptur typisk kommunismen og sovjettiden. Det viser de typiske «sovjetmenneskene», støpt i betong, grovhugde og maskinaktige, og lent fremover og med hammeren og sigden høyt hevet. Til høyre for disse er en samling ukrainere, også støpt av den samme kunstneren, som et overtydelig symbol på at den ukrainske historien ser frem mot «sovjettiden». Nå ser ukrainerne altså annerledes på det, og vet vel ikke helt hva de skal gjøre med denne skulpturen. Under melodi grand prix så malte de buen i regnbuefarger, for å symbolisere «den nye tid» i Ukraina. Og så malte de den ikke helt ferdig, for å symbolisere at «russerne ikke helt har sluppet taket», det ennå er litt igjen.

Symbolismen er kanskje fullendt når regnbuefargene nå er tatt helt bort, og buen er den samme, gamle grå. På plassen pleide det være rikelig med aktiviteter, karuseller og leker for barn, reneste tivoli, og mange kiosker og utsalg, kaffe, øl og is, og mye mer. Det var sydende liv, på denne plassen som også er et flott utsiktspunkt nordøstover i byen, oppover elven, og på slettene bak den. I fjor tok de bort ølsalget her, og i år var det tatt bort det meste. Den en gang så sydende plassen, var nå blitt ganske stusselig.

Så Irina og jeg forlot den raskt. Det lille barnet vårt gjorde en ganske bra prestasjon alderen tatt i betraktning, med å komme seg opp alle trappene til selve parken, helt selv. Alle som har vært her, vet dette er ikke verst for et barn som ennå ikke er tre.

Tapet av øl- og kaffesalg gjør noe med Marinskij-parken også. Det pleide være mange hyggelige fortauskafeer her, bare å sette opp en bod, og noen bord, så var det en slags kafe. Nå er alt dette vekk. Om det kan gjøre noe med alkoholismen i landet, så er det kanskje greit, men det gjør jo også noe med sommerstemningen for de som klarer å drikke med måte. Jeg er med lille Irina, og vi får en prøvesmak av en ny sportsdrikk, før jeg kjøper en is til hver av oss. Like ved er det konsert med politiets orkester, på scenen de har der. Det var rett som jeg tenkte, parken passer for en lørdagstur, men det er altfor varmt.

Målet med turen var egentlig lekeparken de har øverst. Det er søskenbarnet Tasia som har lokket Irina med at de har et hoppeslått der. Så hver gang vi spør Irina hvor hun vil, så svarer hun «Marinskij», på sitt vis. Nå er hun der. Dessverre er hoppeslåttet altfor varmt, der i solen, til at det gir mening for henne å hoppe og skli der, i bare kjolen og bare ben. Så det får vente.

I stedet reiser vi hjem, i det som på mange måter ble en litt amputert dagen. Den ble avsluttet med kraftig sommerregn, lyn og torden.

I dag insisterte jeg på ikke å gjøre samme feilen igjen, og fikk med meg Irina og Olia til stranden. Det var den vanlige ruten, buss nummer 118, så venstre side av veien. Tre busser med nummer 118 kjørte forbi oss, før kom oss inn i en, langt oppe i gaten. Det skyldtes at Olia ville gå og snakke litt, hun ville ikke vente på bussholdeplass, og hun ville også inn i en butikk og handle litt enkle leker til Irina. Mens dette skjedde, kunne Irina og jeg konstatere at buss 118 går ganske ofte. Også om søndagene.

Og der, på andre siden skjønte vi som vanlig at vi hadde gjort det rette. Jeg visste det jo på forhånd, men også Olia skjønte det. Hun kjøpte meg en kaffe, og gav Irina eplejuice å drikke. Ved neste kaffeutsalg kjøpte hun enda mer, nå en sukkerbombe av espresso, kokos, krem og sukker, og en sånn overflod av søtt at selv Olia syntes det ble for mye. Irina, derimot, drakk i vei, om enn det kan være spørsmål hvor mye espresso det lønner seg å få i en snart treåring.

På stranden var det som alltid deilig å bade, deilig å hvile. Og Irina hadde i tillegg til meg og vannet, nå også de nye lekene sine å interessere seg for. Hun har alle tiders ferie her nede i Kiev, så mye skal være sikkert. Kiev er barnevennlig.

Men vi ble ikke så lenge på stranden som vi pleier, og det var jeg som brøt opp. Jeg la merke til at det var to litt eldre jenter som ganske merkelig forsøkte å få leken fra lille Irina, og også presset henne mens hun gikk alene på til henne å være dypt vann. Jeg gikk selvfølgelig og hentet henne med en gang, og tok henne ut dit hun og jeg leker, og vi har vannet for oss selv, men det var noe litt merkelig med disse jentene, særlig hun ene.

Senere så jeg moren, og da ble litt av hvert forklart. Jeg tok en litt tilfeldig spasertur, tilsynelatende tilfeldig spasertur frem og tilbake på stranden, og kunne se det var rene fyllefesten på gang. Vodkaen ble drukket i literflasker, og noen hadde helt åpenbart fått for mye, og ikke bare denne dagen. Jeg syntes det var såpass ubehagelig at jeg ville forlate stedet. Olia var enig. Både Ukraina og jeg er veldig tolerante når det gjelder alkohol og fyll, men det er grenser for alt, særlig når det er barn til stede. Og det er ubehagelig når folk er så fulle og rare at man ikke helt kan vite hva de vil finne på.

Vi gikk det som en tur, over de fine gresshaugene og sanddynene i området. Det er naturen som den var, midt i storbyen. Her er det også mange som griller og har flasker både med det ene og det andre, men her er det som det skal være, og ikke som på stranden som vi forlot. På et tidspunkt tar jeg Irina på skuldrene, og på et annet tidspunkt går Olia for å kjøpe oss en øl og en is. Turen går videre til Livoberezjna, der vi tar metroen hjem til en overdådig kveldsmat laget av babusjka.

Sonja, 5 årig venninne!

Hun het Sofie, og var fra Jørpeland. Men hun hadde mor og bestemor fra Russland, og går derfor inn i det russiske navnesystemet, der Sofie blir Sonja. Vi traff henne på det vårlige arrangementet til Trojka Rogaland, en forening for russere i Rogaland, en slags søsterforening til Rogaland – Novgorod, som jeg har tilknytning til, og arrangementet fant sted på Arboretet på Sviland, tradisjonen. Sonja er fem år, og ble lille Irinas første, ordentlige venninne!

Lille Irina og jeg reiste tidlig ut til Arboretet. Arrangementet skulle begynne klokken fire, vi var der allerede klokken tre, for å få litt utetid blant blomster og planter, først. Det var sommerfugler og fugler, mye å se på, og det var en fin stein å klatre på. Så det var stor stas.

En litt eldre kvinne kommer gående mot oss, en pensjonist. Hun vil ha oss til å ta et bilde av henne, men hun bruker et russisk ord, fotokader, og avslører med det sitt opphav. Jeg slår straks over til russisk, og det går en stund før hun forstår det, at hun snakker til meg på norsk, men får svar på russisk, og at jeg kan holde en samtale om alle tema, på russisk, og uten nødord fra andre språk for å legge bro over manglende ordforråd. Lille Irina skjønner like godt norsk som russisk, så til henne kan man snakke russisk som til hvilket som helst russisk barn.

Den gamle damen blir nærmest i ekstase over at det er en nordmann som har lært seg språket helt skikkelig, og som er ekte og oppriktig glad i Russland og russere. Vi snakker hele den lille timen frem til arrangmentet begynner, og utveksler telefonnummer også. For lille Irisjka ble det imidlerid litt kjedelig, hun mistet oppmerksomheten min, og ville nok helst jeg skulle slutte med den veldige snakkingen. Da vi kom tilbake til huset, eller kafeen, der arrangementet skulle foregå, måtte jeg forlate den gamle, og heller bli med Irina.

Det var der vi traff lille Sonja. Hun hadde akkurat det samme problemet. Altfor mange voksne, med alt for mye snakk. Hun var svært sjenert og søt, og enda hun var to år eldre, så hun på Irina helt på likefot. Det var med en gang kontakt, øyekontakt, og her var det sosialt spill som bare barn kan gjøre det. Helt naturlig og ukunstlet, ikke den voksne høflighetsformen med å hilse og utveksle litt snakk med dem man møter. Irina og Sonja hadde disse blikkene, om det kunne være noe her, og ikke mer tilnærming før man hadde funnet det kunne det kanskje være.

Først lekte de med å klatre opp på et rekkverk, og så løpe vekk fra det igjen. Det er sånn primitiv lek Irina kan, hun elsker å løpe sammen med noen. Hun har ikke språk til avansert lek, men hun kan få med seg samhandling i at nå klatrer vi, nå løper vi, og så ler vi. Lille Sonja var helt vidunderlig, helt med på Irinas lek, og stadig blikk og små smil, om hun gjorde det riktig.

Sånn lek har Irina vært med på før, men nå utviklet det seg. Sonja ville ha Irina med på andre ting, og begynte å snakke til henne, på russisk. Det var veldig spesielt, et stolt øyeblikk, for meg som far og se hvordan lille Iras hjerne jobbet på absolutt høygir, for å få med seg og prøve å skjønne hva Sonja ønsket av henne. Irina skjønte at dette var viktig, hun måtte skjønne disse ordene og gjøre det riktig, for å være med på leken. Det var enkle, vennlige kommandoer, poidjem, vi går, posmotrim kampingbil, vi ser på campingbilen.

Lille Sonja og familien hennes hadde nemlig reist med campingbil, eller bobil, fra Jørpeland. Nå ville hun vise den til Irina, en fantastisk gest. Irina kunne nok skjønne ordene, men ikke forstå hva hun skulle få være med på, så både jeg og Sonjas bestemor (babusjka!) måtte være med og oppmuntre henne. Snimai botinki, ta av skoene, sa de, og tok Irinas små sko av. Så løp Irina inn i campingbilen, og la seg i sengen. Dette må ha vært et høydepunkt i livet hennes.

Siden var Sonja dronningen av verden for Irina. Alle andre kalte henne Sofie, det må sies, men for Irina og meg var hun Sonja. Det er den første personen utenom slekten Irina virkelig har lært navnet på, og brukt navnet til. Det er et skritt på veien for henne til virkelig å forstå konseptet med navn, uvanlig nok har hun jo ennå ikke sagt eller brukt sitt eget. Hun er så vant bare å være med folk som kjenner henne eller folk hun aldri vil se igjen, at navnet liksom aldri har blitt noe spørsmål. Sonja brukte navnet, Ira, kom! Nå går vi dit, nå gjør vi det, nå skal vi det, ordentlig lek, og med ord.

Hver gang de løp noe sted, var jo Sonja straks 50 meter foran. Men Irina gir seg ikke, utallige turer med meg Mr. far gjør at det er god kraft og kondisjon i de små beina, hun løper etter, og kommer frem, hun også. Det gjaldt også når det kom en tredje i flokken, en fireåring, noe som gjorde at Irina på ennå ikke tre ble litt hektet av. Det var imidlertid ingen vond vilje fra de to eldre, det var bare at Irina var litt for liten til helt å henge med. Særlig når de løp, som de gjorde hele tiden, og når de fløy, som de lekte mot slutten. Irina har også lekt at hun er fugl, fly og flue, så dette kan hun. – Ty samoljet, sa jeg til henne, – du er et fly. Og det var hun helt tydelig, med armene ut, og løpende opp bakken etter Sonja, hennes første, ordentlige venninne.