Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!

Irina svømmer!

Ekte svømming kan det knapt kalles. Men i dag holdt lille Irina seg flytende i vannet noen sekunder av egen hjelp. Søndag blir hun 3 år og 4 måneder.

Alle barn er glade i vann. Men med Irina er det noe spesielt. Det har jeg skrevet mye om. Om sommeren har hun og jeg badet intenst i elven Dnjepr fra før hun var året. I Norge er det ikke nok med den korte tiden det går an å bade i sjøen og vannene her, selv om vi er ivrige og strekker sommeren i begge retninger, vi har også prøvd å gå omtrent ukentlig i Giskehallen der det er basseng.

Hun har alltid ligget langt foran andre barn i hva hun gjør i vannet. Alltid vært uredd. I Kiev er foreldrene veldig forsiktige, så der er det no match, men også i Norge skiller Irina seg ut med alt hun tør være med på, og hvor aktiv hun er.

Det gikk veldig raskt i bassenget til hun behersket å svømme med sånne torpedoer på ryggen, sånne gule plastbeholdere med luft. Etter det tenkte jeg det var en stund til neste fremskritt. Og jeg har gjort den observasjonen at hun, som andre barn i denne alderen, lærer øyeblikkelig alt de har behov for å kunne. Sånn var det med disse beholderne også. – Det vil hjelpe meg enormt om jeg klarer å svømme med dem, var det som om hun tenkte. Og så gjorde hun det.

I dag var forsøket å svømme med slike små brett de bruker i svømmetreningen. Det viste seg å være mye vanskeligere. Man må jobbe med beina for å få fremdrift, og det er veldig lett å komme i ubalanse, og havne under. De første gangene skjedde det etter sekunder. Etter hvert klarte hun det litt.

Det var i denne forbindelse hun svømte litt også uten hjelpemidler. Brettet forsvant, og instinktet satte inn de små øyeblikkene før jeg løfter henne opp igjen. Hun må få hodet over vann så hun kan puste, og hun jobber for å få det til. Så finner hun ut at hun klarer det, om hun legger hodet bakover. Og spreller med armer og bein.

Det er hundesvømming. Ikke noe ordentlig. Hun kommer ingen steder. Men hun holder seg flytende. Litt.

Med moren ble det straks satt i gang riktig svømmetrening. Hun holder henne, viser henne, og forklarer henne. Irina er med som bare juling, men finner ikke ut av bevegelsene. Dog er det en stor fordel at hun overhodet ikke er redd for å få hodet under vann. Hun dukker frivillig under hele tiden. Et stort problem for mange som skal lære å svømme, særlig som har blitt litt større, er at de av redsel for vannet vil holde hodet høyest mulig. Da er det vanskeligere.

Jeg tror ganske sikkert Irina svømmer normalt av egen hjelp i sommer. Før hun er fire år.

Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

Enda en lang dag uten Olia…

Jeg har funnet ut jeg må stjele meg til litt tid på kvelden også. Men nå er det problemer med datamaskinen, som går tom for strøm… Dermed må jeg skrive med iPad, som går tregere. Det får så være, forhåpentligvis får jeg disse siste dagene nå orden på postene her fra Kiev.

Prioriteringen vil alltid være først å gjøre ferdig dagens post, så de eldre.

I dag gikk det videre med det bysantiske riket mens jeg trente. Vi gikk i de mørke årene, med ganske forglemmelige keisere, stilt overfor utfordringer som gikk dem over hodet. Fra nord kom slavere, bulgarere og andre ennå ganske usiviliserte folkeslag, til og med enkelte skandinaver, fra øst var trusselen alltid perserne, og fra sør vokste araberne under sin nye religion frem som en voldsom kraft. Jeg er ikke sikker på når foredragsserien jeg hører er fra, men det er heldigvis før man på død og liv skal gjøre araberne og islam så fantastiske. Her, i denne foredragsserien, er det de indre problemer i Bysants som gjør territoriene araberne tar fra dem til et lett bytte. Ellers blir de imponerende erobringene araberne gjør ofte forklart med at de var så dyktige krigere, og man kan bruke forklaringen om nomadekrigere mot sivilisasjonen, den samme man bruker om hunerne og mongolene. Det er veldig interessant å høre på. Også den gang var motsetningene enorme, men i helt andre spørsmål enn de som er viktige i dag. Religiøst var det spørsmålet om ikonenes plass i kirken, om det var lov å ha bilder av levende vesener, det som ikke er noe tema i det hele tatt nå i dag, men som vitterlig er et av de ti bud Gud gav Moses.

Etter å ha trent ferdig og hørt gjennom fire forelesninger på en halv timer hver, var det over til gloser og grammatikk på vei hjem. Som alltid går turen innom det lille kaffestedet for et par kopper cappuccino, slik at jeg kommer trent og lærd hjem til frokost litt ut på formiddagen. Internett virker ikke i det hele tatt, så det blir ingen nyheter på meg, noe som kanskje er like greit i disse dager. Det er vel så spennende å høre nyheter fra tusen år siden, og i et område som fra der jeg er nå blir sørvest. Kiev-russerne kommer også inn i historien, i disse mørke årene i Bysants, og blir en maktfaktor og et senter i den ortodokse kirke. Her har man den dag i dag ingen tredimensjonale bilder i kirkene, og ingen skulpturer. Det ble den gang regnet for å være hedensk avgudsdyrkelse, og det blir det altså fremdeles for ortodokse kristne her borte. Kanskje kan man si at nyhetene av i dag er kortpustede og intense, ofte om en kontroversiell uttalelse, eller et eller annet som skal fordømmes og hauses opp. Lite verdt å huske om tusen år, for å si det sånn.

Vår lille Irina har ikke noe annet perspektiv enn nåtiden. Vi har funnet på en ny lek, der jeg er en liten hest, en ponnyfigur, en dukke, og den vil kjøpe mat å spise. Irina har noe lekefrukt i plast, eple, mais, banan og appelsin, og litt til, alt sånn hun kan navnet på på russisk, og så selger hun det for 20 griven, det eneste tallet hun kan si i forbindelse med penger. Og hun skjønner ikke konseptet, hun kan si tjue skikkelig når hun teller, her er det helt tydelig at hun ikke helt har oppfattet hva jeg sier, og i alle fall ikke har oppfattet hva det betyr. Men hun sier det med stor glede, og selger all frukten, på ny og på ny, hun har slett ikke tid til å vente til jeg blir ferdig.

Og hun har for en sjelden gangs skyld ikke lyst til å bli med ut. Hun vil heller leke videre. Men det er vi voksne som bestemmer, og det er Olia som presser på. Hun har en avtale med en iraker hun har truffet i Norge (!), og som nå vil slå seg ned og gjøre business i Ukraina, Kiev. Han snakker helt greit norsk, samtalene med Olia går på norsk, men han snakker ikke russisk i det hele tatt, så vidt jeg vet, så det er ikke godt å skjønne hvordan han tenker, eller hva det er som gjør at han slipper inn her i Ukraina. Olia har truffet ham tilfeldig, eller om de har vært student sammen, jeg er ikke sikker, i hvert fall hadde han en ide om at Olia kunne hjelpe ham her nede, og det kunne hun kanskje gjort, om datsjaen vår hadde vært mer ferdig, så han kunne bodd der. Nå var det nok mest å møtes for at det ikke skulle bli flere møter.

Planen var at vi tre, Olia, Irina og jeg, skulle til venstre bredd, og restauranten Pesto. Jeg skulle ha med iPaden, for å få sjekket nettet og skrevet ferdig litt blogg og greier, på den restauranten får vi voksne tid for selv, siden den har et utmerket lekerom for barn. Olga møtte den irakiske nordmannen like ved der vi bor, hun skiftet avtale med ham, først var det avtalt de skulle møte i sentrum, og mens hun snakket med ham, gikk Irina og jeg til bussholdeplassen for å vente på Olia. Straks vi kom dit, kom bussen vår, 118, og jeg ergret meg over enda en gang å se bussen vår gå fra oss, fordi Olia enda ikke var klar til å bli med oss. Irina villa ha kakao, en ny hit for henne, den består av nesquick blandet med melk varmet opp i kaffemaskinene, som melken i cappuccino eller kaffe latte, ganske enkel kakao, altså, men Irina liker den godt. Og det passer jo fint, at hun får noe å drikke hun også, når vi voksne får kaffe. Selv kjøpte jeg meg en espresso. Så satte vi oss på benken på holdeplassen, og ventet. Vi hadde Olia og irakeren i sikte, så nærme var vi, de stod på andre side av krysset, skrått over oss, mellom hundre og to hundre meter.

Så ringte Olia, på Skype, der hun har betalt for å kunne ringe på vanlig telefon, jeg skjønte ikke hvorfor hun ringte, vi var jo på det mest logiske stedet, på selve holdeplassen, hun kunne jo bare kommet. Det koster oss en unødvendig femmer, dette her, prisen for en kaffekopp. Rett etter vi hadde avsluttet samtalen, kom bussen vår, 118, og nå gikk Irina og jeg på. Olia måtte jo være like i nærheten? Hun måtte jo rekke det? Jeg hadde sagt jeg var med holdeplassen, med McDonalds, og det var det siste vi sagt.

Olia kom ikke på bussen. Og hun kom ikke til oss, hele dagen. Hun hadde stått utenfor McDonalds, og ventet på oss. Det fløy noen tekstmeldinger frem og tilbake, da vi var kommet over på andre siden. Da jeg kom med på WiFi, sendte jeg noen ekstra meldinger på Skype. Men Olia, hun hadde bestemt seg for å kjøre sitt eget løp. Enda en gang til kjøpesenter, bytte klær.

Dermed ble det Irina og jeg på venstre bredd. Det er kjekt og minnerikt, om enn langt fra det samme når konemor Olia ikke er med. I begynnelsen har jeg håpet om at hun skal komme, og forsøker å drøye turen bort til restauranten Pesto, men Irina kjenner seg igjen, og løper bort. Hun smetter inn i lekerommet, og har det storartet, mens jeg sitter igjen med en tynn, liten smarttelefon, og en håpløs pizza. Servicen og opplegget for barn er førsteklasses, der på Pesto, men maten er rett og slett elendig. De kaller det italiensk mat, noe italienerne nok kunne gått til rettssak om, hadde de hatt injurierende kraft. Jeg bestilte «pizza carbonara», der de prøvde å lage en pizza som man lager spaghetti carbonara, til og med eggeplomme i midten, hadde de. Jeg forsøkte å lese litt om bysants, om dronning Teodora, om de forskjellige religiøse retningene, men jeg drakk jo øl, og det ble litt vanari med hele de religiøse retningene. Det festet seg ikke, for å si det mildt, og jeg forspilte i stedet tiden med sosiale medier, og hva som foregår i vårt kjære hjemland, Norge.

Kjekkere ble det da jeg fikk Irina ut av lekerommet, og bort til lekeparken med den fine båten. De har gravd opp paviljongen, for å legge ny og finere, så det var sølete å gå bort dit. Og det var langt fra så mange barn der nå, som det er sommerstid, med bading og annet gøy. Likevel husket Irina både karablik (båt) og molotsjnoje koktail (melkecoctail), hun husket den fine båten på lekeplassen. Og hun lekte i vei, både for seg selv, og med andre barn. Som alltid gir hun ikke fra seg plassen og retten, når hun føler eller vet det er hennes tur, og når leken blir voldsom, er ikke hun den som trekker seg. Favoritten er den lille snurrekarusselen. Der var det tre stykker, alle rundt tre år, og det var tydelig en av dem som ikke fikk det helt til når det gikk fort, og slett ikke klarte å løpe selv og gi fart på karusellen, og så komme seg oppå. For Irina og hun andre var ikke det noen sak, og de fant veldig tonen. De klarte også å ta nesetrikset, nese mot nese, som Irina liker så godt. Faren var unødig streng da hun andre jenta satte seg oppå stangen på minikarusselen, og satte beina på setet slik at det ble skittent, mens jeg kanskje er urimelig snill i alle sånne ting. La barna leke, synes jeg.

Uansett begynte det å mørkne, og vi forlot lekeplassen for å bevege oss hjemover. På veien rasket vi med oss en melkecoctail til Irina, og en caffe latte til meg. Det var enda en lekeplass på veien, der Irina lekte litt med barn yngre enn henne. Det er vanskeligere for oss voksne, for hun kan bli litt ufin, og ta seg til rette på måter som ikke er greit. Det er bedre når Irina møter eldre, så det blir fair kamp. I ordforrådet til Irina ligger også å si «du er liten», «jeg er stor» på russisk. Det er veldig søtt, sånn det blir når hun sier det, men det er jo ikke noe å drive på med å si, så jeg håper hun slutter med det før det blir anstrengt. Ellers er å melde at hun på de to vanligste spørsmålene «hva heter du» og «hvor gammel er du» svarer helt i hytt og vær. Hun liker å tulle, og si hun er to i stedet for tre, det synes jeg er greit, intelligente folk leker og tuller med spørsmål som er for lette, men hun kunne godt svart skikkelig på hva navnet hennes er. Jeg vet hun kan det.

Så er det til bussholdeplassen. Mens vi går dit, blir det helt mørkt. Irina vil gå på nedsiden, langs elven, eller kanalen, og slik mister vi bussen vår, nummer 55. Den lukker akkurat dørene i det vi kommer opp trappene. Jeg ser ikke på klokken, men antar det går et kvarter før neste kommer. Hele tiden sitter Irina ved siden av meg, i godt humør, og snakker av og til. På bussen blir billettselgeren glad i henne, og gir henne en ukrainsk smultringkjeks, typisk sånn de har her nede, og spør hva hun heter. Irina bare smiler. Det er noe med det spørsmålet.

Ute av bussen er det Irina som husker at vi må kaste billetten i søpla, jeg skjønner ikke sånn hun uttaler ordet musor, før det går en stund. Irina er helt glad, løper, snakker, holder meg i hånden. Jeg forteller henne hvor flott hun er, og hvor stolt jeg er av henne, og hvordan alle sammen bare vil være med henne hele tiden, først de i Kiev, så de i Norge, bestemor, søskenbarna Sofie og Sara, tantene Trude og Tone, alle sammen. Irina blir glad for å høre dette, selvfølgelig, og snakker i vei om andre ting, sånn barn gjør når de får ros, de er så herlig dårlige i å skjule hvor glade de blir for det.

I lekeparken utenfor huset ser vi hunden Mike, noe som indikerer at vi har slekt i nærheten, og dermed muligheter for å komme oss inn. Det er Olia som har nøkkelen, og så lenge Internett ikke virker, kan vi ikke ringe henne på skype. Irina har ingen hast med å komme hjem. Hun leker med barna, som ennå er på lekeplassen, mørkt som det er, og ikke opplyst i det hele tatt. Babusjka er der også, det er hun som har Mike, og med henne er ei venninne, som også har hund. Irina sjarmerer dem alle. Jeg får sett gjennom en del tyske gloser, så lenge Irina klarer seg selv. Det går omlag 40 minutter her på lekeplassen.

Omsider kommer vi oss inn. Olia er selvfølgelig i strålende humør. Hun har kjøpt klær, har hatt en kjempedag. Alle er i det hele tatt glade. Jeg er mett og forspist, så jeg er ikke så interessert i kveldsmat. I stedet tar jeg med meg det jeg har av tekniske duppeditter, og stikker over gaten til nærmeste restaurant, Katiusjka, der jeg drikker noen øl, og skriver denne posten. Blant annet.

Vår lille tøffing

Vi får vennet oss til at vi er i Norge. Lille Irina sier ikke lenger at hun vil til Marinskij park, når vi spør hva hun vil gjøre om dagen. Men hun holder på russisken, og leker full av minner om den fantastiske sommeren vi har hatt. Tasia er med, søskenbarnet, vi hører hun sier navnet hennes, og så er det «samolet» (fly), «funicolor» og alt det andre vi gjorde der nede. Hun leker i det minste, og finner seg til rette i et større hus, med flere leker, og terrasse og hage utenfor.

Olia og jeg får gradvis skikk på tingene. Det er et evighetsprosjekt, men særlig Olia tar fatt som om det var arbeid mulig å få unna. Vi fylte straks vi kom en matsøppeldunk med ugress. Olia har også fylt den neste, og vel så det. Jeg kan ikke navnet på alle ugressplantene vi fjerner, det har vokst vilt i hele sommer. Olia har også fjernet mange av trærne og buskene som gav skygge, og holdt litt igjen for den villeste formeringen av uønskede planter. Nå er det fritt frem. Og vi har vår muskelkraft og tiden vi legger i det til å stå i mot, ingen dyre tekniske hjelpemidler, ingen giftstoffer eller kjemikaler.

Frokosten i går var hjembakt brød, ferskt, og det samme brødet ble brukt i dag. Jeg står opp grytidlig, som vanlig, og har noen timer med mine ting, før de andre våkner også. Kaffemaskinen står like ved siden av, og forer meg med ubegrensede mengder espresso. Det er tungt arbeid med russisk og tysk som står på programmet, russisk for å kunne snakke raffinert og feilfritt, tysk for å komme meg gjennom eksamene jeg skal ha, og kunne lese og snakke det uanstreng. Begge språk har stor litteratur for meg å kose meg med, og det er det jeg gjør disse morgentimene.

Nå er det litt av det samme. Kona og barnet har lagt seg, jeg sitter med en CD kvartetter av Mozart, og denne bloggposten. Deler av plenen er klippet, deler av den ser sivilisert ut. Det er tungt arbeid, med manuell plenklipper, høyt gress, og mye forskjellig ugress. Dessuten regner det litt hver dag, slik at det høye gresset også er fuktig. Likevel skulle jeg ha klart å ha klippet mer av den, om det ikke var for at lille Irina var rundt meg og hjalp til. Jeg har en søster som fikk klippet fingrene da hun var liten, så jeg er ytterst forsiktig og lar klipperen stå om Irina ikke er bak meg eller langt unna.

Hun er en tøffing, lille Irina. Der nede i Kiev var hun fullstendig uredd, med barn i alle aldere og kjønn og aktivitetsnivå. Hun løp om kapp, over stubber og steiner, i et firsprang som matchet langt eldre barn. Selvfølgelig ramlet hun mange ganger, snublet i røtter og graps på bakken, eller knubbet borti de hun sprang med, om de for eksempel sprang etter en ball, eller noe. Som en australsk nabo sa 17 mai, etter at hun to ganger hadde falt ned fra et klatrenett med tau, she’s tough, she just shakes it off.

I dag ramlet hun først ned fra den lille sklien borti den nærmeste lekeparken, her. Jeg så ikke hva som skjedde, hun var oppe i sklien, så lå hun på bakken. Jeg hørte en lyd fra henne, men ingen gråt. Rett etter var Olia klar, så vi skulle reise på handel og lek. Det ble ikke mer oppmerksomhet om fallet.

Olia kjøpte noen byggvarer, blant annet enn rull med dekke å legge over bed for å unngå ugress, vi kryper vel litt til korset med det kjøpet der. Det er vanskelig ellers å holde livslystent planteliv unna, de er jo ikke selv klar over at de er ugress, disse plantene. De vil bare opp og frem. Kanskje kom vi borti ansiktet til Irina med en av disse rullene, for vi så litt senere på dagen at hun hadde fått en skikkelig skrape på kinnet. Heller ikke nå kom det en lyd fra henne, så vi vet ikke engang når uhellet skjedde.

På lekeplassen er det andre barn, og Irina smiler og forholder seg til dem. Men hun snakker veldig lite, hun trenger nok litt tid for å prøve seg med norsken og få fatt på den igjen, hun var jo blitt så komfortabel med russisken. Nå får hun nøye seg med kroppsspråk, smil, latter og vennlige klapp og blikk. Hun får mange venner på den måten der. Han ene lille gutten gjengjelder klemmingen så voldsomt at han faller over henne, Irina bakover, ned på ryggen, med lille ham oppå, men ingen gråt og ikke en lyd. Det er bare å reise seg opp igjen, leke videre.

Gråten kommer da hun rapper en leke fra en gutt på to år hun er blitt god venn med. Flere ganger sa han «sett deg her», de satt en stund ved siden av hverandre, og han ville resten av dagen gjenta denne gleden. Nå hadde han funnet en gul traktor med gravemaskinklo på, den satt han og puslet med. Irina kom og tok den fra ham, slik hun har fått for uvane, og jeg gikk straks bort og ordnet opp. Irina forsøkte å løpe, men det var selvfølgelig ikke snakk, jeg tok leken fra henne, og gav den til gutten.

Siden var ikke Irina seg selv på denne lekeplassen. Hun bare gikk litt for seg selv, før hun ikke greide å holde gråten tilbake. Og nå var hun utrøstelig. Ingenting kunne hjelpe, ingen forslag om lek, sklie, disse, trampoline, ingenting. Heller ikke at gutten ble lei av leken, og hun fikk den. Ingenting. Hun greide ikke å stoppe å gråte, gikk til mor for å få trøst, ble hos henne.

Jeg skal ikke gi meg ut for å kjenne barneverdenen, ikke engang for mitt eget barn. Hun er sitt eget sinn, et mysterium og en gåte. Det er ufattelig at vi har født henne, og at hun lever, det er ikke mulig å få hodet sitt rundt, men dette mysteriet har jo forundret oss mennesker i tusenvis av år. Verken religionen eller naturvitenskapen kan hjelpe oss, det er forunderlig og ufattelig uansett, det nytter ikke med forklaringer om hva det kommer av og hvordan tingene henger sammen. Det hjelper i alle fall ikke for meg, min fornuft strekker ikke til for mer enn å skjønne at dette er helt uforståelig.

Jeg har likevel en forklaring på hvorfor Irina gråt så sårt, når jeg tok leken fra henne, og gav den til gutten hun hadde tatt den fra. Jeg tror ikke det var så mye fordi hun ikke fikk ha leken, hun gjerne ville ha, leken var jo ganske ubetydelig. Problemet var at hun hadde gjort noe hun ikke hadde lov til, at hun hadde blitt tatt, og at det var synlig for alle at hun hadde gjort noe galt. Særlig var det synlig for han lille gutten, som hun hadde hatt så god kontakt med. Det var en skade som ikke lot seg reparere. Ikke der og da.

Derfor var gråten ikke til å holde igjen.

Om dette er forklaringen, eller om det skyldes andre ting, så sluttet Irina greit å gråte da vi satte henne i bilen, og kjørte bort til butikken. Der kjøpte vi god mat, og et lite kinderegg til henne. Det er jo lørdag, selv om vi i vår familie ikke kan påberope oss å ha noe særlig til lørdagsseremoni. Hjemme gikk kona i gang med å lage middagen, laks og årets poteter, mens jeg gikk ut og jobbet i hagen, stikk motsatt med hvordan vi pleier å ha det i vårt hjem. Lille Irina var ute og hjalp meg. All gråt og all smerte var langt unna, og helt glemt, som om det aldri var skjedd.

 

Kveldsturer til Berezniaky, venstre bredd av Dnjepr

Det er så varmt nå at babusjka vil ikke ha oss ut midt på dagen. Jeg respekterer det, nå disse dagene, og venter til litt ut på ettermiddagen før jeg tar ut. Jeg har tenkt det er litt sånn som i Spania, der man har siesta midt på dagen. Temperaturene er de samme, mellom 30 og 35 grader. Det er en lidelse å være inne, for varmt å være ute i solen, og i skyggen ute er det bare knapt svalt nok til å være en lindring. Jeg liker å være ved elven å bade slike dager, elven kjøler ordentlig ned, men på vei dit må vi i en varm buss og gå et stykke, og mens man er i elven vil solen brenne i hodet. Dessuten er altså babusjka bekymret for oss, når vi er ute i denne varmen. Hun liker best at alle er trygt inne, og venter til det går over.

Jeg skriver ikke så mye om morgentreningene mine, men det skjer ting der også. Alltid når jeg kommer er restene fra gårsdagens fest i Hydropark på vei til å oppløse seg, med restene mener jeg mennesker. Søppelet er det rengjøringspersonale til å ta seg av, de er også i gang, og får jobben gjort før morgenrushet kommer. Det er godt alkoholiserte mennesker som gjør mest inntrykk, skitne og uten egentlig å virke som de er på vei noe sted. Mange er sikkert uteliggere. En kar i rullestol virker enda verre utsatt enn de andre, han er her stadig han også, enten i rullestolen sin, eller liggende eller sittende på en benk.

I går så jeg også en ung dame i slutten av 20-årene sitte på rekkverket på broen over elven. Det er 10-15 meter ned, så høyt at jge kanskje burde spørre om noe er i veien, og forsikre meg om at hun ikke går i selvmordstanker. Men hun satt med beine på hver side av en veldig stolpe, så det så ikke ut til at hun hadde tenkt å falle ned. Jeg kan også nevne at tidligere år har tøffinger hoppet og stupt fra denne broen, noe som fra i år og delvis i år ser ut til å være forbudt. Så det er ikke det beste stedet for folk med dødsdrift. Jeg tror nok denne damen hadde tenkt å leve.

Samme dag, litt senere, så jeg plutselig en feit mann komme løpende i vill fart over treningsfeltet. Han løp mye raskere enn kroppsvekten skulle tilsi, om dere skjønner hva jeg mener. Dette var ikke en mann som drev med jevnlig løpetrening. Han hadde røde flekker på sitt bare bryst og på andre steder av den digre overkroppen, han var bare i kortbuksen, og da jeg så nærmere på ham, så jeg han var kraftigst rød like under nesa. Det var blod. Han hadde fått seg en god en på trynet. Da han la merke til at jeg så på ham, slapp han fra seg et dyrisk klynk, som i dødsangst, og hastet videre. Han stoppet et øyeblikk da det kom en sjelden bil på asfaltveien, før han kom over til andre siden, og forsvant inn en blikkdør.

I dag var det en kar som stod midt ute på marka, naken som fra mors liv, og snakkende i telefon. Alt man kan oppleve.

Morgentreningene mine er imidlertid bare bagateller. Det meste av dagen skjer etterpå. Vanligvis føler jeg meg frisk og fin etter å ha trent, men nå om dagen er det for varmt. Jeg spiser frokost, og holder ut. Midt på dagen kommer jeg meg ut til et sted med aircondition, i går var jeg en ekstra tur innom kaffestedet, i dag forsøkte jeg meg i en litt moderne restaurant. Det blir med det forsøket. Moderne restauranter er ikke for meg, denne hadde fått fire stjerner hos Tripadvisor, men de som deler ut disse stjernene er ikke som jeg. Jeg liker bedre de tradisjonelle, Kievske restaurantene, med ukrainsk mat og mat fra de andre sovjetrepublikkene, mat de har greie på her. Mat med særpreg.

I går reiste Irina og jeg alene sammen over til venstre bredd. Som vanlig traff vi Varvara, hun vi tidligere har kalt hjerneskadd, men som ganske sikkert ikke er det. Det er bare disse merkelige vinklene hun har for vane å sette armene og fingrene i. I dag var hun allerede opptatt da vi kom, med en flere år eldre jente, og faren hennes, og en diger luftmadrass. Hun var likevel glad og høflig da vi kom, hilste både på meg og Irina, og ville ha Irina med i leken. Her var det imidlertid ikke noe for henne, men hun fikk låne baderingen til Varvara, som vanlig.

Og det var som alltid en lykkestund på stranden. Akkurat denne stranden her, i området Berezniaky, blir kanskje ekstra vakker i kveldssolen, da utsikten går veldig pent over til høydene med helteparken og klosteret Lavra. De har også et ølsalg jeg liker godt, en flott kiosk med en hyggelig vert, her har jeg for vane å kjøpe to øl. Så trenger ikke jeg noe mer her i verden, og i livet. Irina springer rundt og leker. Er øynene vekk fra henne to øyeblikk, kan hun være hvor som helst. Jeg er spandabel, og kjøper is og slikkepinne og det hun vil ha, til henne.

Etterpå får hun hoppe litt på trampolinen også, og i det hele tatt. Det var en veldig fin tur. Og sånn på ettermiddagen, var det heller ikke så plagsomt varmt, som det er gjennom dagen.

Det var også om kvelden vi reiste til stranden i dag. Nå var det enda litt senere, for nå var også Olia med. Det tok litt ekstra tid før Olia skjønte vi skulle til stranden, så klokken var vel rundt seks da vi kom oss hjemmefra. Så ville Olia til posten og hente et eller annet hun hadde bestilt, men nå fikk det være nok, Irina og jeg måtte til stranden. Olia fikk hente posten alene.

Dermed var Irina og jeg på stranden en tid før Olia kom. Jeg hadde endelig kjøpt en badering til Irina, så hun slapp å låne den til Varvara, men akk – jeg greide ikke å blåse den opp. Så vi måtte låne Varvaras enda en gang. Varvara var denne gangen med sånne armringer, så det kunne se ut som hun var forberedt på at vi ville komme. I kveldingen er det flott å bade, og flott i solen. Etter å ha badet litt, kjøper jeg meg en øl, og ser Irina leke i sanden og i vannkanten. Det er fullt av barn å leke med, fullt av ting.

Etter hvert kommer også Olia, og høyner lykken vår enda noen hakk. Olia er også i stand til å blåse opp baderingen, slik at Irina endelig – og for første gang i sitt liv – får svømme i sin helt egen badering. Dessverre er dette en lykke som bare varer noen minutter, for vi er snart ferdige med å bade, og da vi skal gå – glemmer vi hele ringen.

Det gjør ikke så mye. Den koster omtrent 25 kroner. Irina får is, slikkepinne og juice, alt hun vil ha. Hun får også hoppe på trampolinen, sammen med noen viltre gutter, uten at det ser ut til å gjøre henne noe særlig engstelig. Han ene langer ut med hånden, og slår henne rett i ansiktet med et høylydt klask, uten at Irina avbryter hoppingen med gråt og uro. Dog skal det sies det er kjekkere å hoppe med litt forsiktigere jenter.

Etter å ha hoppet på trampolinen, får hun sitte litt i lekebilene som også er utstilt, og som det koster 30 griven å kjøre i ti minutter. Hun er for liten til å kjøre dem, men får samme glede bare med å sitte. Olia og jeg kan drikke kaffe og snakke sammen, eller vi kan sitte med hver vårt, hun med studier, jeg med tyske og russiske gloser. Buss nummer 55 tar oss trygt hjem.

Tradisjonen disse varme dagene har også vært å avslutte med litt vodka. Det gjør godt, enten blodtrykket er høyt eller lavt.

Varm dag i sentrum (- og ikke på stranden)

Det er kommet en liten varmebølge til Kiev igjen. Om dagene er det rundt 30 grader, om nettene rundt 20. Begge deler er i varmeste laget for meg, og det kan også bli noen litt urolige netter. Jeg har en teori at det delvis skyldes vi ikke får drukket nok, særlig Irina, slik at hun våkner og er tørst. I tillegg til varmen. Natt til i dag sov vi i alle fall alle sammen dårlig. Jeg var ikke ute av huset for trening før klokken sju, og da jeg kom tilbake i titden og fikk spist frokost, så hadde jeg god lyst til å sove litt etterpå.

Sånn gikk formiddagen, og vel så det. Jeg våknet jo etter hvert, og ble som vanlig utålmodig, men det var uvanlig seigt å få gjengen ut. Klokken var henimot to, før jeg endelig fikk på Irina noen klær å gå ut i, og så kunne hun og jeg gå ut. Olia skulle komme når hun bare fikk pakket sammen sakene våre, og gjort seg selv klar. Planen var enkel: Buss 118 – over til stranden.

I mitt hode hadde jeg videre planer om buss 49, buss 108, prøve ut et nytt sted, jeg hadde til og med sjekket kart og nett, men det skulle alt sammen være til liten nytte. Vi kom oss ikke ombord på 118 engang.

Det skyldtes en liten bagatell. Irina ble etter en stund utålmodig av å sitte på busstoppet, hun begynte å rusle rundt, og smatt etter hvert inn på et apotek. Der så hun på noen gummileker, hvorav jeg kjøpte den ene, en delfin i en redningsbøye. Jeg stusset litt over prisen, 90 griven, eller 30 kroner, men tenkte ikke mer over det, og betalte. Olia, derimot, syntes ikke det var noen pris å betale for en slik billig plastleke, og gikk inn på apoteket for å få den byttet, pengene tilbake. I Norge ville det vært en formalitet, varen var nettopp kjøpt, selvfølgelig ubrukt, det ville bare vært å annulere kjøpet. Her ble det bråk og spetakkel.

Mens det stod på, kom bussen vår, 118, og jeg ville selvfølgelig mye heller gå ombord på den, og reise til stranden, enn å krangle om de tretti kronene. For Olia var det uaktuelt. Hun hadde ikke fått byttet leken, så nå gikk hun for å ordne et eller annet i en fortauskiosk, om hun hadde planer om å kjøpe en av de tilsvarende, billige plastlekene der, eller hva hun hadde, og før hun hadde gjort det, kunne hun ikke ta noen buss. Irina gråt over bråket og over leken, og det var i det hele tatt bare tull alt sammen.

Det endte med at leken ble byttet, bussen var gått, og alle var gretne, sinte og irriterte. Bare tull, fra ende til anden. Neste buss 118 pleier å gå om tjue minutter, har jeg i hodet, men jeg vet ikke, og alt pleier være litt uregelmessig, her nede. Det skyet aldri så lite grann til, og Olia fikk overtalt oss til heller å reise til byen, til sentrum, og droppe stranden denne dagen. Det gjorde vi i metro, noe Irina liker godt.

Det tok lang tid å overvinne ergrelsen. Et tema for meg og denne bloggen er at alt er et eventyr, man må hoppe på muligheter, benytte seg av sjanser, prøve ut nye ting. Om den ene tingen ikke går, så går sikkert den andre, man må ha det kjekt der man er, og med det man gjør. Opp mot tretti grader i sentrum av Kiev, og med Irina på skuldrene, så var det ikke fritt for at disse ordene i meg ble mer ord enn virkelighet. Vi skulle heller vært på stranden.

Slik gikk det altså ikke. Metroen tok vi til Zoloty vorota, derfra gikk vi bort til området Olia liker så godt, det som går opp fra veien mellom stasjonen og polyklinisk institutt. Der satset vi på å finne en lekepark vi husket fra i fjor, men ikke hadde klart å finne igjen i år. Årsaken til det, var at vi husket den som større og bedre enn den var. Nå som vi fant den, skjønte vi at vi hadde funnet den før også. Da hadde vi gått forbi den, fordi den ikke var  «som vi husket den».

Irina fikk i alle fall disset litt, og hoppet litt på trampoline. Det liker hun godt. Deretter fikk vi spist lunsj på det vi kaller terrasserestauranten, jeg tror den er persisk eller noe sånt, det er i alle fall orientalske motiver. Jeg husker ikke hva den heter, men det er en av de virkelig bedre, og den serverer businesslunsj itl 82 griven. Der er det jo alltid kjekt å spise, og med et par ufiltrerte øl, som det heter her nede, så er det klart humøret tar seg opp.

Etter det var det å spasere rundt, i det Olia kaller «romantisk tur». Sånne turer går på kryss og tvers i gater hun har minner fra. Hun gjør sitt beste for at det skal være kjekt for oss også, er blid og fornøyd, snakker hele tiden, og kjøper kaffe og godt til Irina og meg. Men hele tiden er det hos meg denne krypende følelsene, at det hadde nok vært kjekkere om vi bare hadde satt oss på buss nummer 118, om jeg aldri hadde kjøpt denne leken…

Jeg har lyst å få Irina til lekeplass, og foreslår etter hvert den oppe med taubanen, den latterlig lave taubanen, den bak den blå kirken. Olia er med på det, men veien vi går, går langt, langt nord for dette. Da jeg endelig, på ny foreslår noe lignende, nå også med muligheter for at Irina og jeg kan komme oss til stranden, med buss 115, en rask dukkert, så er vi langt unna, og Olia vil i buss. Det vil ikke jeg, så vi går på.

Og så finner vi det nye stedet som gjør også denne dagen til et eventyr, sånn at vi egentlig får reparert problemene som har vært. I alle fall for Irina, og det er det viktigste.

Det er Olia som finner en slags port, en åpning under de massive og karakteristiske bygningene. På andre siden er vi på høyden, de samme høydene som leder helt bort til Petsjersk, høydene langs elven. Utsikten er som alltid fantastisk, med elven og slettelandet på andre siden, og vi får tatt noen flotte bilder. Det er også koselig å gå, der oppe på promenaden, selv om både Irina og jeg helst har lyst til bare å gå rett ned vollen.

Vi har aldri vært her før, aldri akkurat her. Alltid når vi har hatt sjansen, har vi gått ned Andrevskij spusk, som regel kommer vi fra bysiden. Kommer vi fra andre siden, kommer vi i buss, og får ikke med oss denne muligheten. De har satt opp noen uvanlige lekeplasser, skulpturer i mosaikk. De er morsomme å klatre på og utforske, og Irina kaster seg inn i leken. Det er flere slike lekeplasser. Og det er rikelig med utsalg av kaffe og is, rikelig med utvalg. Det er lett for Olia å være mor, og gjøre mann og barn fornøyd med å kjøpe de riktige tingene.

Så er det en kar som lager store såpebobler. Det er mega for Irina, megagiga. Med is i hånden og isrester på haken og i ansiktet bobler hun rent over av glede og Irina. Hun må hoppe, hyle, hun løper helt vilt etter alle såpeboblene for å sprekke dem. – Den er min, den er min! roper hun, selv om det er andre og større barn der, og hun på ingen måte har rett til å gjøre krav på noen av dem. Han her som stod bak boblene, var mer snakkesalig enn han i Park Sjevtsjenko, han er taus, han her ledsaget med snakking og underholdning, og hadde også mer kontroll. Irina sjarmerte alle, selvfølgelig. Selv for barn er det sjelden å se noen som viser så intens glede, det bare spruter ut av henne.

Den samme gleden gjør det svært, svært vanskelig å få henne videre. Olia er ukrainsk, utålmodig, hun vil bare si nå er det nok, og så ta med seg barnet og gå. Jeg er norsk, endeløst tålmodig, så lenge barnet har det kjekt med noe som er bra, er det ingenting som er viktigere å gå til for meg. I det lengste vil jeg ha barnet med frivillig. Så her blir det litt manøvrering med Olia, som vil gå, og Irina som vil bli. Her er det en del lirking og ordning for å få det til.

Og hele tiden treffer Irina nye barn, og gamle barn. Et par hun var sammen med om såpeboblende, dukker opp, igjen og igjen. Irina gjør svært mye for å få kontakt, hun kan sikkert bli for intens, men det er jo også veldig sjarmerende og koselig hvordan hun stikker ansiktet opp i den andres, og smiler sitt aller bredeste smil. Det er jo ingenting vondt, her, hun vil liksom bare ha de andre barna med i gleden, selv om disse barna kanskje er på vei et sted, og de voksne gjerne vil ha dem dit. Noen lurer sikkert også litt på hva som foregår, når Irina har løpt 30-40 meter foran oss, og forsøker å ta kommandoen i en fremmed familie. Hun er jo ikke tre år, ennå.

Så er det ned Andrevskij spusk, der de nå er i ferd med å stenge ned bodene og butikkene. Irina er villig med, løper rundt, vil kjøpe matrusjkaer, vil se og være med! Barna fra såpeboblene dukker pussig opp her også, Irina hilser på, vi tusler oss ned.

Der, i enden av nedstigningen og øvre kant av Kontraktova, er det en fontene. Der kan Irina klatre opp, løpe rundt og leke. Nå er det lettere for Olia, som kan sette seg ned på en benk, med et nettbrett og tekster. Jeg kan gå rundt og fotografere, og repetere gloser. Fortsatt vil Irina ha kontakt med alle barn. Hun kan legge seg ned på kanten av fontenen, og om hun strekker seg helt ut, nå ned til vannet. Der plasker hun litt, så det kanskje skvetter litt på en noen år eldre jente. Til slutt skvetter hun tilbake, så Irina blir helt klissvåt. Det var nok litt i overkant av hva denne jenta hadde tenkt, for hun er etterpå i ferd med å forklare noe veldig for Irina. Jeg gjetter på at det er forklaringen på hvorfor hun ble skvettet på, at hun hadde skvettet selv. Det kan godt hende dette går over hodet på Irina, hun må jo høre ordene først, før hun kan begynne å skjønne dem. I alle fall er det ingen gråt, ingen anklager og ingen problemer fra Irinas side. Hun er bare kliss våt, i ansiktet, håret og på klærne.

I varmen tørker det raskt.

Til slutt kommer en nesten vakker episode med en enslige gategitarist, Irina og to fylliker. Irina løper med et par andre barn, da en kar stiller seg opp med gitar og mikrofon og en liten høytaler. Han håper å dra inn litt etterlengtede penger på å spille litt. Irina er den eneste som følger med. De andre barna løper av gårde, Irina blir stående og se. Jeg filmer hele scenen grundig. I kveldssolen er også Kontraktova plosjad vakker, og det er jo noe eget med denne artisten som tydelig har lagt litt ned i gitarspilling og synging, men som ikke oppnår større oppmerksomhet enn fra ei snart tre år gammel jente. Hun blir stående hele sangen, og også den neste.

To fylliker sitter i gresset. Det er fyllikere i ordets rette forstand, tydelig alkoholisert, ikke vet jeg om de har noe sted å gå til i  kveld, eller noe å våkne til i morgen. De ligger i gresset, med en tom plastflaske foran seg. Neppe har de penger til å kjøpe seg noe mer, og ikke vet jeg hvor de får penger fra i livet. Nå får de seg imidlertid litt glede, med denne seriøse gateartisten som med lukkede øyne og stort alvor synger sangene sine, og lille Irina som står og ser på ham. De gynger med armene sånn man gjør på konsert, rester fra et liv de kanskje levde tidligere.

Irina setter seg i gresset hun også, litt foran. De smiler nå, og er veldig glade, ler. Det er ikke noe overdrevet med dem, ikke noe påtrengende, litt sånn at de bare hiver seg på stemningen med Irina. Irina lærer også litt fra dem, hvordan man skal gjøre. Når en sang er slutt, klapper hun i hendene, slik de to fyllikene gjør, vennlig og oppmuntrende. Den ene fylliken, Olia tror han er blind, roper til artisten at han har fått seg en stor fan, og peker smilende på Irina. Han sier mer også, hyller ham. Artisten er kledelig seriøs, og mister ikke konsentrasjonen. Han går i gang med neste sang, på samme vis.

Lenger unna, er et band som spiller gamle slagere, med samme mål. Wicked game, hører jeg, i en sånn merkelig utgave det blir når de som synger, ikke kan helt engelsk. Gitaristen vår synger sanger som kanskje er kjente her, men som er ukjente for meg. For alt jeg vet, kan han ha laget dem selv. I Norge hadde man sikkert klart å finne en scene til ham. Men om han hadde klart å leve av musikken, er et annet spørsmål. Det samme spørsmålet gjør seg gjeldende her.

Artisten og de to fyllikene blir værende i denne situasjonen. Irina, Olia og jeg reiser videre når buss 62 kommer. Det er et godt bilde på hele situasjonen. Vi er bare på besøk, vi kan reise vekk, problemene som er her nede, gjelder ikke for oss.

På bussen også er Irina ellevill. Det er helt tydelig at hun har hatt en super dag, og hun fyker ennå avgårde på isen, såpeboblende og alt det andre, så mange inntrykk! En eldre dame, godt oppe i 70- og kanskje 80-årene, lar seg sjarmere. Hun veksler mellom å ta solbrillene av og på, åpne og stenge for verden. Vi sitter rett overfor henne. Med ordet trampoline, batut, avslører jeg at jeg ikke er russisk. Irina har sagt dette ordet riktig fra første stund, jeg får det bare ikke på plass, – badut, sier jeg. – Er De fra Hviterussland? spør damen, med høflighetsformen som er selvsagt her nede.

Jeg kunne skrevet mye mer om bussturen også. Om hvordan Irina fikk med seg at det er marsjrut 62, rute sekstito, og at det er avtobus nasj, vår buss. Da vi kjører forbi Marinskji park, vet hun det er Marinskij park, og sier det. Og så hyler hun av glede, så høyt at det blir pinlig for oss voksne foreldre. Det er jo helt tydelig at hun gjør det av glede, hun stråler av glede, og da vi sier dette må hun holde opp med, gjør hun det liksom videre for å erte oss. Helt sånn som sin far, og sin avdøde norske bestefar som aldri fikk sett henne.

Utenfor leiligheten er det som vanlig for Irina en ekstra sjarmøretappe, sammen med Tasia, Mike og babusjka og de andre barna. Veldig koselig har Irina særlig fått med seg en Vanja, Ivan, hun sier alltid navnet hans når vi snakker om denne lekeparken. Han er på alder med Tasia, men også jeg har lagt merke til ham som en veldig hyggelig gutt som er rolig og ordner opp.

Olia og jeg, derimot, får noen minutter fri, da vi kan gå opp og være inne, mens babusjka sitter på en benk på lekeplassen og har kontrollen. Disse minuttene blir imidlertid korte, da Irina ganske straks løper av gårde så de ikke kan finne henne, og Olia går ned for å hente henne. Helt i hundre.

Så vi kom oss ikke til stranden, ingen vet hvilke eventyr som hadde ventet oss der. Men dagen hadde en ordentlig sluttspurt, som gjør den minneverdig allikevel.

Og for Irina, gikk den i overdrive. Hun er fantastisk, og har det fantastisk her nede.