St. Hans hos mor

I dag er det omtrent årets lyseste dag, og i alle fall St. Hans, festen til ære for Johannes døperen, St Johannes som har blitt til St Hans. Da vi var små gikk vi opp til «markå», der Lundehaugen aldershjem nå ligger, og spilte fotballkamper barna mot foreldrene, tente bål, og hadde det moro. Markå forsvant, fotballkampene også, og det er lenge siden jeg har stått ved noe bål på St. Hans aften. I stedet har mor og jeg spist rømmegrøt.

I år var første gang lille Irina skulle være med. Jeg kombinerte turen ut med Irinas luftetur, i vognen, fra Lundehaugen til Klepp stasjon. En strekning på en drøy mil, slik jeg gikk den, over Skjæveland, gjennom Øksnevad-skogen, og så langs svingene ved Frøylandsvannet. Kanskje var det en knapp mil mer enn en drøy mil. Det vet jeg ikke. Gikk gjorde jeg i hvert fall.

Tidligere hadde vi hatt besøk av Trude og ungene, Irinas tante og søskenbarn. Så det ble en skikkelig slektsdag. Alle vil nok se det lille vidunderet før hun og vi reiser på lang sommerferie i Kiev.

Hos mor var rømmegrøten nesten klar da vi kom. Irina hadde sovet hele veien ut, hun var tungt trøtt etter å ha vært våken hele dage, og hatt besøk og greier. Akkurat i det vi kom frem, våknet hun. Slik fikk hun være med på hel festen.

Mor hadde laget rømmegrøt for fire. Siden hun spiser for en halv, måtte jeg spise for 3,5. Det klarte jeg ikke. Det var fremdeles en halv porsjon igjen da vi var ferdige.

Til ære for årets lyseste dag hadde vi en dram. Til ære for maten hadde vi oss en øl. Men ikke mer, for vi var med Irina. Det gjorde imidlertid at ingen av oss var kjørbare.

Dermed skulle tog være naturlig hjem. Irina hadde jo allerede hatt lufteturen sin. Og nå var det kvelden.

Men NSB har sitt svært Rogalandske fenomen «Buss for tog», som godt kunne vært omdøpt «ingenting for tog». På Internett ser alt greit ut, togtidene står så greit oppført som de pleide å være, ingen meldinger om forsinkelser og innstillinger er å spore. Å stille seg på holdeplassen og vente på denne bussen som skal være tog, det er å stille seg opp og vente på et lykketreff. Kanskje kommer det noe, kanskje ikke.

Det minner meg om min kjenning i Moskva, fra sommeren jeg var der, han sa så fint at bussene har rutetabeller – de følger dem bare ikke.

Slik er det også med NSB når de har «Buss for tog». Rutetabellene og bussene går helt uavhengig av hverandre.

Egentlig er det en ganske stor skandale. Rogaland er uten tog i nesten en hel måned, og det alternative kollektivtilbudet er ikke i nærheten av å kunne kompensere. Til overmål har de samtidig arbeid på motorveien – på to steder -, så trafikkorken for stakkarene som har ærender i rushet, unner jeg ingen. Buss for tog går – eller står – forresten i den samme korken.

Mor var også offer for elendigheten, sist onsdag, da hun skulle en liten tur til Bryne med kollegene. Fra Klepp stasjon til Bryne er 1 stopp. Samvittighetsfullt kjøpte hun billett på forhånd, stilte seg opp ti minutter før tiden, og ventet – i over en time. Da ringte hun Tone, som kjørte henne. Da hun kom til Bryne hadde kollegene allerede spist middagen, og mor måtte spise alene. Uhyggelig.

Irina og jeg tok ikke sjansen. Jeg har ikke lyst å vente en time på stasjonen med henne, for et tog (buss) som kanskje, kanskje ikke kommer. Så jeg tok beina fatt hjem også.

Kaldt var det blitt, kveld, vind. Jeg var kalendern tro i kortbukse og tynn, kortarmet t-skjorte, sandaler. Irina var noe bedre dekket i vognen, med tepper. Problemet var bare at i vognen ville hun ikke ligge. Hun gråt og gråt, den fortvilte varianten, den der alt i verden er feil og urettferdig. Jeg lurte etter en liten kilometer om hun hadde i bleien. Det hadde hun ikke. Men da hun ble løftet opp, og fikk se verden, var hun blid igjen.

Så resten av turen fikk hun sitte. Da pludret hun i vei, pekte og klappet. Jeg forklarte henne hva alt var, rundt omkring, og tenkte på hvordan hun ennå ikke legger merke til det som er interessant, og uvanlig, slik som St. Hans bål og sauer, men heller ser og peker på autovern og grantrær og gjerder. Alt er uvanlig og interessant for henne, som ennå er i ferd med å oppdage verden.

Da vi kom forbi en hest, stoppet jeg imidlertid opp og satte henne foran den. En hest er for interessant til bare å passere. Hesten og Irina var nysgjerrige på hverandre, men Irina ikke mer enn om jeg hadde stilt henne opp foran en gjerdestolpe eller noe høyt gress i grøfta.

Til slutt ble det for mye for Irina. Hesten, fjordingen, grafset jo i føttene hennes, og til slutt ble det på tide å protestere, med gråt. Derfra gråt hun omtrent hele veien hjem. Jeg måtte ta henne på armen. Vi var fremdeles på Foss Eikeland, et par kilometer hjemmefra, så det var feit vei ennå å gå. Tungt og kaldt, ble det.

Men hjemme ble det straks paradis. I badekaret, og til puppen til mor. Der sovnet hun som en engel, til ære for St. Hans, solen og verden.

Reklamer

Tanjas bursdag i et kaotisk Ukraina

I går var det Tanjas bursdag. Tanja er min kone Olias søster. Hun bor i en leilighet i sentrum av Kiev, sammen med moren og datteren. De siste dagene har ikke Tanja jobbet, på grunn av uroen som har vært. I Ukraina er det slik, at når man ikke jobber, får man heller ikke penger. Hun har verken bedt om det gamle eller nye styret, og er offer for begivenhetene, som så mange andre i Ukraina.

Hadde demonstrantene i Kiev et legitimt krav? Det er et spørsmål som drukner, nå som de har vunnet. Situasjonen i Ukraina fortsetter som den alltid har vært. Vinneren tar alt, de som har makten straffeforfølger de som hadde den før dem, og setter dem i fengsel. Fedrelandspartiet til Julia Timosjenko ble kastet i forrige valg, fordi de hadde vanstyrt landet og beriket seg selv på folkets befolkning, akkurat som de beskylder Janukovitsj og hans regionsparti for å ha gjort. Har dette partiet nå legitim makt? Om de har det eller ikke, så har de tatt den, med Timosjenkos høyre hånd, Turtsjynov, som i egenskap av å være en slags leder eller ordstyrer i parlamentet, nå har fått utvidede fullmakter som president, og klubber igjennom lover så fort tiden tillater. Den gamle presidenten er ettersøkt under anklagen «massemord mot fredelige demonstranter». Det oser ikke fred og forsoning.

Hele gjengen som sitter i parlamentet og vedtar lover nå er en del av systemet som de gode delene av demonstrantene protesterte mot. De er temmelig sikkert korrupte, de tjener egne interesser, og ikke folkets. Ivrige medier kunne tatt turen opp til Turtsjynovs residens, eller en av dem, og sammenligne med hvordan det så ut hos Janukovitsj.

Landet Ukraina er i kaos og går kanskje mot katastrofe. Det er de vant med. Mor til Tanja og Olia sier at nå får vi 90-tallet på ny, sult og nød, etter Sovjetunionens oppløsning. Folk hamstrer allerede matvarer. Minibankene blir tømt. Økonomien bremses opp på grunn av protestene, og var ille ute fra før, som følge av år med vanstyre.

Disse problemene lar seg ikke løse av å stille seg opp på uavhengighetsplassen, og vente til de går over av seg selv. Det går heller ikke an å tro at vesten skal tre støttende til. USA og EU snakker fint om demokrati og menneskerettigheter, det koster ikke mye, men de kaster ikke penger etter noen, uten å vente å få det igjen med renter og vel så det. Dette er ikke u-hjelp, dette er mange milliarder dollar, bare for at landet ikke skal gå konkurs i løpet av året. Obama snakker om IMF, men IMF gir heller ikke lån uten at det følger krav med dem, for eksempel at det ikke skal være konkurransevridende subsidiering. Det gjør Ukraina med gassen. Det ukrainske folk betaler mye mindre for gass enn det koster, og er helt avhengig av det. Om gassprisen blir satt opp, blir det ramaskrik, og nye regjeringer og presidenter som må kastes. De fleste regjeringer vil foretrekke å gå konkurs, fremfor å øke gassprisene. Og lån fra IMF må betales tilbake. Et av de store problemene i Ukrainsk økonomi nå, er den allerede store utenlandsgjelden.

Det er i det hele tatt liten grunn til å være optimistisk, og Tanja har ingen hyggelig bursdag, enda så glade vi er her i vesten, over at ukrainerne har fått bort han forferdelige Janukovitsj, og nå vil komme til oss. Tanja har ikke all verdens interesse for alle godene EU har å tilby, alle de tingene vi smykker oss med, derimot er det veldig viktig at faste utgifter sånn som prisen på gass er lav, slik at hun og moren har penger til mat. Forresten, det kommer til å gå bra med Tanja og moren, for Olia og jeg kan hjelpe. Det er mange, mange i Ukraina som ikke har den muligheten.

Ingenting vil være bedre enn om det kommer noe godt ut av alt som er ofret og utholdt de siste månedene i sentrum av Kiev. Men risikoen er forferdelig høy, de satser ikke bare sine egne liv, disse demonstrantene, men livene til en hel nasjon, et helt land. Det er veldig typisk russisk, man går alltid all in, og skal alltid ha alt gjennomført på en gang. Dessverre har historien vist at det som regel går ganske dårlig. Det hjelper ikke bare å tro at det skal bli bedre, det gjør de hver gang. I dette har Russland og Ukraina felles historie.

Fremdeles tror jeg Ukraina ville ligget bedre an om de ikke hadde hatt disse protestene. Det er ikke stuerent å si det i Norge, og jeg håper jeg tar feil, og at Ukraina nå virkelig får gjort noe med korrupsjonen, kameraderiet og det hårreisende rettsvesenet, men jeg kan bare ikke få meg til å tro på det. Ukraina er kastet ut i et kaos som er skadelig for landet og for folket i det, og det vil ikke være verdt det om det nå fortsetter som før bare med at det nå blir andre som sitter ved makten og kan utnytte systemet. EU vil være en sterkere garantist for demokrati og menneskerettigheter, enn Russland, selvsagt, og vil kunne bidra til en sunnere økonomi der det blir attraktivt å gjøre forretninger og å investere.

Likevel er vi glade i Russland, Tanja, moren, Olia og jeg, og vi liker ikke at Russland her blir spilt utover sidelinjen i et land de har felles kultur og historie med. Dessuten har Russland klart å forhandle frem en avtale Ukraina kunne leve med. Det er mer enn EU har fått til foreløpig.

Takksigelsesdag en søndag morgen

Det er søndag morgen. Jeg er på etterskudd med bloggen og med livet. Min kjære kone, Olia, kommer nettopp nå hjem fra en løpetur, så det blir også nå frokost i stedet for bloggskriving. Det er jo bedre, det er jo å foretrekke, egg og te og rikelig av all mat, sånn jeg liker det. Det er virkelig noe å takke for. En blid kone, og mye mat – hvem kan kreve mer av livet? Her tenkte jeg å skrive et innlegg jeg poster tilbake til fredag, dagen etter vi i nærfamilien hadde gourmet-takksigelsesdag hos mor.

*

Etterskuddet så ut til å fortsette. Min blide kone våknet, og jeg var med henne gjennom dagen. Det har gått nesten en uke, travel og sinnsyk, det er fredag kveld, på spilleren er juleplaten til Bob Dylan, Christmas in the heart, og mitt største håp for kvelden er at Olia vil lage fløtegratinerte poteter til meg. Mens jeg venter på at dette skal skje eller ikke, og Dylans versjon av Have yourself a merry little christmas kommer meg i øret, skriver jeg om hvordan takksigelsesdagen var.

Vi startet tradisjonen med å skrive i vår Gledesbok på amerikanernes Thanksgiving i 1987. Det var året Tonje ble født, jeg var 13 år, Tone var ennå ikke 10, mor var 36 og far nettopp fylt 39, like gammel som jeg er nå. Det var 25 års jubileum i fjor, men det fikk vi nok ikke med oss. I 26 år har vi nå hver av oss skrevet tre ting vi har å takke for i året som har gått, og tre ting å ønske i året som kommer. Det er nå blitt en skatt for oss, å se hvordan ønskene og takknemligheten vår har utviklet seg med livene våre og personligheten vår. En gang må vi nok legge ut noen «Greatest hits» på nettet, for noen av dem er virkelig egnet til å påkalle latteren, men det blir ikke i år, og ikke nå av meg.

Siden far døde og jeg flyttet hjem har selve dagen utviklet seg til en Gourmetkveld. Da samles vi, Trude, Tone, jeg og mor, hver av oss uten ektemake, familien som den var. Mor står for ansvaret å lage god mat, kanskje ikke en plan for all fremtid, å overlate absolutt alt til henne. Hun pleier å slå til med 3-4 retter, og hun legger sjelen i hver av dem. Og det er alltid vin og kaffe og cognac og alt som er godt også ved siden av.

Forretten var dadler pakket inn i spekeskinke, eller omvendt, spekeskinke surret rundt dadler, og stekt. En unik, sterk og artig smak. Andre forrett var reker, en slags coctail, alltid godt. Hovedretten vet jeg sant å si ikke hva var noe, det var kjøtt i gyte og ris, og det kjentes ut til å være noe alkohol i sausen, noe som i så fall er en sikker vinner. Om ikke, var det andre ting i sausen som gjorde vinningen sikker. Til dessert var det det som jeg utover kvelden kalte terracotta, forbedret til pannacotta, men det var visst fondoue, eller hvordan det skrives. Jeg er ikke, og vil ikke være, noen dessertekspert. Men dette var skikkelig godt, og etter å ha forsøkt i år etter år, var sjokoladesausen inne i kaken denne gangen flytende. Jeg skjønte da jeg spiste den hvorfor dette var så viktig, for det var virkelig noe eget, det der var en dessert å huske. Så gjelder det bare å huske den med sitt rette navn, og ikke som en terracotta, eller leire.

Hva vi skriver i Gledesboken (det var fars forslag, å kalle boken det) blir mellom oss, og dem vi viser boken til. Hva vi snakker om takkekvelden er også noe å holde innen familien. Det går jo bra med oss, vi er ennå der at vi forbedrer vår livsituasjon, forbedringene går raskere enn forfallet. Vi blir alle eldre, men vi holder oss godt, og vi har økonomi til å pusse og stelle på husene våre, og gjøre alt litt bedre, og litt koseligere. Det var ikke dette vi snakket om i det hele tatt, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skriver dette her, men nå har jeg jo gjort det.

Vi var våkne til natten, og drakk opp vinen. Lars hentet Trude et sted utpå kvelden, mor gikk og la seg litt senere, og Tone gikk hjem da alt var drukket opp. Da kunne jeg også legge meg. Vi har nå snart fylt ut gledesbok nummer to, og vil da kjøpe en ny vi vil fylle ut med livene våre og alt vi er glade for.

Dåpen til David

Årsaken til at jeg måtte hjem fra Kiev før ferien var slutt, var at fantastiske, lille David til Tonje og Espen skulle døpes. I dag var dåpen.

Barn

Karakteristisk bilde av David. Glad! Oppvakt! Hodet langt over bakken. Ranglen slengt langt unna bak seg. Det er mye mer interessant med alle de nye menneskene som ser på ham, og som han kan smile til og bevege seg for, og så skjer det ting!

Vi hadde en liten oppvarming hos mor i går ettermiddag og kveld. Det var flere som hjem fra ferie, også søster Trude kom hjem fra hennes nye familierekkehus i Spania, og vi hadde ikke sett hverandre vi søsknene på en stund. Så vi samledes hos mor, der Espen, Tonje og David har flyttet inn, etter at de har lånt huset til Olia og meg mens vi begge har vært i Kiev. Mange detaljer – men sånn har det vært.

Familien min – Olia – er i Kiev, familien til Trude – Lars og barna – er i Spania. Siden Olia og jeg ennå ikke disponerer noen bil, måtte jeg løpe til mor på Klepp i går, og for å unngå styr og stress med henting eller løping i dag morges, ble det til at jeg bare overnattet hos Trude i natt. Jeg våknet svært tidlig, og sørget for å sette på alarmen, for å forsikre meg om at også Trude ble vekket, om hun ikke allerede var våken, som hun var. Klokken seks var det ingen tvil om at vi begge var våkne og stått opp, klokken åtte spiste vi frokost, og klokken ti kjørte vi til Frøyland og Orstad kirke, der dåpen skulle være.

Ny kirke, Moderne kirke, Kirke på 2000-tallet, Ny arkitektur

Frøyland og Orstad kirke stod ferdig desember 2008. Det er ikke mange kirker i Norge som er nyere.

Det er en stund siden jeg har vært på Gudstjeneste nå. Mitt inntrykk var at det var mye nytt, liturgien var ikke som jeg husker den, og det var ikke bare det at tekstene her var på nynorsk og kanskje nyoversatt, det var valgt helt andre, eller til og med skrevet nye. Folk jeg snakket med som går oftere i kirken, som min mor, mente at det ikke var noe spesielt, det var bare ganske som vanlig, men jeg tror nok jeg vil stå på mitt om at dette skilte seg litt ut. For eksempel vil jeg garantere ganske sterkt at det aldri tidligere var slik at presten tok over dåpsbarnet etter dåpsritualet var ferdig, holdt det opp foran menigheten og ba om at det skulle bli tatt godt i mot og husket i bønnene, for så å bli svart av menighetens applaus. Bortsett fra applausen var det ganske artig. Jeg synes kirken skal våge å være hellig, det er ikke noen fotballkamp eller popkonsert, det skal være litt høytidelig. Men jeg er ikke så veldig meningsberettighet, jeg er jo ingen kirkegjenger. Og Frøyland og Orstad menighet er populær i måten sin å gjøre tingene på, kirken er godt besøkt og har en engasjert menighet. Da nytter det ikke å stå utenfor og være surpomp, og mene tingene ikke blir gjort riktig.

Siden det berører hovedfaget mitt, vil jeg ikke holde meg fra å kommentere dagens evangelietekst lite grann også. Det var om Jesus som snakker med jødene, der jødene mener de er Guds utvalgte folk, og at de overholder pakten. Vi i Norge er protestantiske, den letteste veien til frelsen, vi er opplært til at troen alene er nok. Så presten kunne ta lett på det, og si at jødene her tok feil, for de var som alle andre syndere,  men de kunne – også som alle andre – få frelsen ved å ta i mot Jesus Kristus. Det er jo litt av et budskap å komme med, ikke av presten, men av Jesus. Han var selv jøde, og han går i mot selveste religionen deres, selveste pakten med Gud, og sier den ikke gjelder lenger slik den har vært forstått. Det er nå en annen pakt, der han – Jesus – er veien. Det må vel kunne sies at presten glattet over akkurat dette lite grann, som vi har det med å glatte over ting her i dette landet, og her i dette fylket. Særlig når det kommer til vanskelige ting som religion.

Men dette var ikke og skulle ikke være noe vitenskapsakademi. Dette skulle være dåpen til David, en høytidelig og gledens dag. Og det ble det til gangs.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Etter Gudstjenesten og dåpen, reiste vi hver til vårt noen timer, før vi møttes igjen til middag og selskap. De hadde laget det veldig, veldig, veldig fint til, Tonje og Espen og alle de andre som har vært med og hjulpet dem (det vil vel nesten si alle de andre som var der, vil jeg tenke). Det var enkelt og flott, ikke noe dingel dangel. En spesielt flott ide Tonje hadde funnet på, var å henge på bilde av lille David sammen med alle i slekten som kunne komme, og også de som ikke kunne komme. «Slektstreet», kalte hun det, artig og passende. Her blir vi knyttet sammen, til og med vår avdøde far er med, død over fire år før David blir dødt, men likevel med, og min kone Olia er med, Lars til Trude er der, alle er med. Enkelt og briljant.

Slektstre

En kjempeide fra unge familien Kirkeby til dåpen! Den kommer til å bre om seg. Bilder av slekten og dåpsbarnet blir hengt på en kvist av vrihassel, slik får vi et nydelig, lite slektstre, som på en måte binder oss alle ytterligere sammen, også de som ikke er til stede. Veldig artig!

Middagen var rett og slett bakte poteter. Det fungerte svært bra. Det var satt ut skåler med tilbehør, friske grønnsaker, foccacciabrød, kryddersmør, litt forskjellige typer kjøtt, også sånn at det var mulig å trikse seg til taco, for de som liker det best. Det var enkelt å forsyne seg, og det så lekkert ut fra start til slutt. En veldig god ide å servere. Jeg ble mett så jeg måtte vente med det ene foccacciabrødet til desserten.

Kryddersmør, Salater, Rødløk

Første ladning med mat. Allerede ser det fristende ut. Paprika i flere farger, kryddersmør (synd jeg ikke skjønte hva det var, før jeg alt hadde spist en diger bakt potet), rødløk, agurk, salat og kyllingkjøtt.

Etterpå var det også kaffe og kaker. Ikke noe stress, det ble rolig satt frem, og folk kunne forsyne seg. Det var langbord å sette seg på, fortsatt, eller man kunne sette seg i noen av de behagelige skinnsofaene. Selskapet ble forresten holdt i et av siderommene i kirken, den samme kirken som både bryllupet og bryllupsfesten ble holdt i, så det lønner seg å være engasjert i menigheten, som familien Kirkeby (familien til Espen) er.

DSC_0507

Andreas gikk og lusket rundt kakebordet fra middagen var slutt. Det var en kake der han hadde veldig lyst på, som moren hadde bakt, og må kunne kalles en favoritt.

Jeg må også si litt om hvem som var med. Fra vår side stilte bare familien Sivertsen (Tone og Torben + barn) opp fulltallig, for Trude og meg var det alstå ferieavvikling. Mor var der selvsagt. Fra Espens sin side deltok den nære familien med mor og far og to brødre, pluss besteforeldre, der var de alle. Det er klart det er kjekt når så mange som mulig kommer, men det var også behagelig med litt færre folk enn det har vært før. Det ble rolig og fredelig av det, en veldig god stemning fra start til mål.

Servering, Oppdekning, Dåp, Borddekning

Enkel og elegant oppdekning. Sara inspiserer at det er plass nok til alle, og hvem som skal sitte hvor.

Og hovedpersonen blant oss alle sammen var ubetinget dåpsbarnet og mirakelet David. Han er ennå ikke seks måneder gammel, men så sterk i kroppen at han løfter den himmelhøyt over bakken når han ligger på gulvet. Han vil se hva alle lyder er for noe, han vil ta tak i alt som er i nærheten, og han har så lyst, så lyst til å krabbe til det som er falt utenfor rekkevide. Foreløpig går det bare bakover med krabbingen, han har ikke funnet hvordan å få fremdrift, han spreller og sparker og skyver, og så går det bakover, men det er ikke altfor dristig å gjette at han kan ha knukket krypekoden før Tonje og Espen tar ham med tilbake til Slovakia rundt månedskiftet.

Barn, klatre, mur

Straks maten er ferdig og muligheten er der, må Sara ut og klatre litt. «Klarer du å klatre opp den muren der?» spurte jeg, litt uerfarent.

Lille David er også i utmerket humør. Han gråt ikke hele dagen. Hele helgen har han bare varslet litt når han har sovet, og våknet, uten at det har vært noen der, akkurat som skal. Når det kommer noen og viser seg for ham, er alt greit igjen. Og i dag var det veldig greit. I dag var det et helt, lite slektstreff som kjempet om oppmerksomheten hans. Og han har rikelig å gi, nysgjerrig på alt, og ivrig på utfordringer, som å komme seg opp på beina, finne ut hva det er med disse musklene han har så mye av. Lekene har langt på vei mistet interesse for ham, de har han klemt på og ristet lyder i for lenge siden, da var det mer spennende med sugerør og håret og ansiktet til Sara (til Tone og Torben), og alle de andre nye menneskene som smilte sånn til ham, og laget så mange lyder han ikke har vært så vant til der nede i Slovakia. Det gav hjernen noe å bryne seg på, langt mer spennende enn en rangle. Rangler er for spebarn.

Bunad, Blå kjole, Dåp, Dåpsselskap

Mor og søster, søster og moro, tanter til hverandres barn, Tone og Tonje, søstrene mine.

 

Det er ganske sjelden vi får inntrykk av at dåpsbarnet koser seg i sin egen dåp. Det var absolutt mitt inntrykk av David. Hadde han bare hatt en litt mer velutviklet evne til å huske, ville han huske dette som en usedvanlig spennende og morsom dag. Vi andre har jo mistet litt evnen til nysgjerrighet og forundring, vi er blitt litt for vant til mirakelet som livet og verden er. Men vi vil huske dåpen til David som en veldig fornøyelig og kjekk dag, der det på nytt ble vist frem at både Tonje og Espen kommer fra trygge og gode familier, med stødige folk det er behagelig å være med. I dag fikk Tonje og Espen vist at de har forstått det, og tar arven videre. På den måten får lille David det aller beste grunnlaget for et trygt, godt og lykkelig liv. Det er veldig kjekt!

Tanjas bursdag (og krokodillens sang!)

I dag, 24. februar, var det bursdagen til Tanja, Olias søster. Her i Rogaland var det en ordentlig solskinnsdag, så jeg hadde meg en lang og fin spasertur med god niste i terrenget. Olia var ute grytidlig på jobb. Det var da hun kom hjem hun sa Tanja hadde bursdag, og at vi måtte overraske henne. Det gjorde vi med denne lille sangen.

Det er sjelden jeg legger ut youtube som jeg ikke har gjort selv, eller ikke kjenner de som har gjort, men her gjør jeg et unntak. Det er fra det sjarmerende sovjetiske barne-TV om krokodillen Gena. Han har en liten venn, en slags bamse som heter Sjeburaska, og så er det også en bestemor der. Det er langsomt og fint barne-TV, og ulikt våre dagers hurlumhei-TV er det følelser i det. Det gjelder også for sangene. De to mest berømte er Den blå vognen (Голобой вагон) og denne fødselsdagssangen. Fødselsdagssangen er bare kjent som «Genas sang». Den er skrevet av Vladimir Shainskij. Han er som Olia og Tanja født i Kiev, så der er det en link også der. Olia og søsteren er imidlertid begge født på 80-tallet, mens Shainskij er født i 1925.

Her er teksten på russisk, og oversatt av meg til norsk.

Пусть бегут неуклюже

Пешеходы по лужам,

А вода по асфальту рекой.

И не ясно прохожим

В этот день непогожий,

Отчего я веселый такой.

 

Припев:

А я играю на гармошке

У прохожих на виду.

К сожаленью, день рожденья

Только раз в году.

Прилетит вдруг волшебник

В голубом вертолете,

И бесплатно покажет кино.

С днем рождения поздравит

И конечно, подарит

Мне в подарок пятьсот «эскимо».

Припев:

А я играю на гармошке

У прохожих на виду.

К сожаленью, день рожденья

Только раз в году.

 

La dem løpe klumsete
Fotgjengerne i sølepyttene,
Og la vannet flyte på asfalten som elver.
Det er ikke klart for forbipasserende
Denne fæle regnværsdagen,
For hva jeg er så lykkelig.

Refreng:

  Jeg spiller på trekkspill
  Hos passerende i blikket.
  Dessverre er det fødselsdag
  Bare en gang i året.

Plutselig flyr hit en trollmann
I et blått helikopter,
Og viser gratis kino.
Han gratulerer med dagen
Og gir selvfølgelig
Til meg i gave femhundre ”Eskimo”

  Og jeg spiller på trekkspill
  Hos passerende i blikket.
  Dessverre er det fødselsdag
  Bare en gang i året.

Jeg synes dette er en uimotståelig vakker bursdagssang, som helt overgår alt vi har å by på på norsk og engelsk. På norsk er det «Hurra for deg som fyller ditt år» og en oppvisning av glede som ikke akkurat virker ektefølt. Her er det en dag som ellers er skikkelig trist, en ordentlig regnværsdag, men som fyller året likevel er lykkelig. Han spiller på trekkspill, det er noe å uttrykke sin glede med, men gleden varer ikke lenge, for tanken om at dette bare er en gang i året,den er der også.

Til gjengjeld er den ene dagen det er fødselsdag en ordentlig bra dag. Vers nummer to (eller strofe, som det strengt tatt heter i lyrikken) innledes av at en trollmann kommer på besøk i intet mindre enn et blått helikopter. Så blir det vist kino uten at man må betale penger for det, noe av det mest fantastiske som fantes på 60-tallet. De femhundre eskimoene som blir gitt til slutt er ikke ordentlige eksimoer, Eskimo er en sovjetisk iskrem. – De lager ikke sånn iskrem nå lenger, sier Olia.

Denne sangen sang vi for Tanja på Skype. Kunstnerisk vellykket ble det ikke, til det var Olia altfor ivrig, og begynte å synge straks melodien begynte. Det er typisk henne ikke å kunne vente med å overrekke en gave. Som vanlig fulgte jeg opp med å ha vært ord pinlig korrekt på plass, uten å være like nøye på notene. Som en morsom overraskelse fungerte det imidlertid utmerket, hvem skulle trodd at Olia og jeg skulle synge denne sangen i dag? Aller minst Tanja.

Tanja er et par år eldre enn Olia, og bor nå i leiligheten i Petsjersk sammen med moren og datteren. De er altså tre generasjoner, der borte nå. Tidligere var det Olia og Tanja som delte denne leiligheten, så tidene forandrer seg. Olia flyttet ut da hun giftet seg med meg, og flyttet til Norge, mens moren flyttet inn da lille Tais ble født, sånn cirka. Gratulerer med dagen, skal hun ha, eller som det blir på russisk: S dnjem rozjdenija! (Direkte oversatt: Med fødselsdagen! (Gratulerer er underforstått))

Besøk hos foreldrene Kirkeby på barselhotellet

Nå er de en familie på tre. Tonje, Espen og lille David. I dag var vi og besøkte dem. Mor, Olia og jeg. Her er posten om dette.

Olia og jeg har hatt det veldig travelt siden vi kom hjem. Det lå obligatorisk innlevering for et av matematikkfagene vi studerer da vi kom hjem fra vinterferien, vi hadde bare et par dager å løse den på. I tillegg måtte vi lære teorien, for å klare å løse den. For den første innleveringen forrige gang gikk det veldig greit, det stoffet kunne jeg fra før. Nå måtte jeg på få timer få inn i hodet det andre har brukt uker på.

For Olia er det helt urimelig travelt om dagen. Hun har meldt seg opp i altfor mange fag, og følger de fleste av dem, i tillegg til fagene hun har tenkt å ta senere, og fagene hun bare vurderer. Hun er på forelesninger fra åtte til seks, og bruker kveldene på å lese. Det er klart det blir for travelt. Hun stresser seg også opp med at hun sjeldnere har blitt kalt inn til å jobbe. Hun føler nok også presset om at hun tar alle disse fagene, når kanskje hun også skulle få barn snart. Det er ikke lett når man må ta utdanning nummer to, etter å ha flyttet til et nytt land.

Mye løste seg veldig fint da vi kom ut til sykehuset. Først traff Olia pussig tilfeldig en av kollegene sine, som lurte på hvor Olia hadde vært hen. De hadde ringt og ringt, og tenkte hun ikke ville jobbe mer, siden hun ikke tok telefonen. Men vi hadde jo vært på ferie i Kiev, og da er vi ikke så ivrige å ta telefoner med norske nummer. Olia har vel sin knapt påskrudd. Uansett trengtes hun veldig på jobb, og ble kalt inn allerede neste morgen.

Det passet veldig bra. Kanskje får vi oss med det en ekstra tur til Kiev i påsken. Sånn avveksling gjør seg godt, når vi har det så travelt i hverdagen.

Hovedsaken var imidlertid besøket hos Tonje. Alltid tidligere når mine søstre har født, så har jeg vært i Bergen, sånn at det ikke har vært aktuelt med noe besøk. Det eneste barnet jeg har besøkt er Tonje selv, den gang hun var nyfødt og jeg var 13. Tenk at vi skulle møtes igjen på denne måten.

Olia og jeg gikk straks bort til barnet. Hva ellers gjør man på slike besøk? Han sov hele tiden, og fant ikke på flere sprell enn å løfte på hendene nå og da, og skjære noen grimaser. Det vakte stor oppstandelse hver gang, særlig for Olia og meg, for vi syntes det var forunderlig at han som vanligvis sov så stille, plutselig gjorde noe.

Tonje og Espen var allerede ganske erfarne foreldre, og kunne informere om litt av hvert. De går jo inn i en annen fase av livet nå, og det er ingen knapp å skru tilbake med. Nå blir alt viktig på en annen måte. Nå er det ikke å tenke seg hvordan det skal bli, nå er det å leve det. De har tenkt enormt og forberedt seg veldig, men det er noe helt annet å gjøre erfaringene selv enn å snakke om dem.

Vi holdt lille David alle sammen. Olia smilte hele tiden, og var vettskremt for å gjøre noe feil. Hun hadde med to bæreposer med gaver, mat og snacks. Hun synes det er modig gjort av Tonje å få barn midt under utdannelsen, og er spent på hvordan det vil gå. Tonje har sagt at barnet er viktigst, så om ikke alt med utdannelsen går helt etter planen, har hun likevel gjort det valget hun ville. Mor har holdt nyfødte barn mange ganger før, og var ikke fanget i den uforståelige høytideligheten Olia og jeg var i.

Etterpå var det for Olia og meg hjem for å jobbe med oppgaver om sannsynlighet og statistikk. Livet er fullt av kontraster. Og det er fullt av valg. Vi gjorde et valg vi også denne kvelden. Vi la ikke all verden i disse matematikkoppgavene, og vil nok ikke få dem godkjent.

David er født

I dag fødte min yngste søster et barn. Han skal hete David. Du verden så mye som skjer nå for tiden, og du verden som noe er enormt mye viktigere enn alt annet.

Vi ventet på melding om fødsel hele tiden mens vi var i Kiev, Olia og jeg. Termin skulle være rundt 10. Februar, og min søster Tonje var så svær og gravid, at alle nok tenkte at dette barnet var ivrig etter å bli født, og i hvert fall ikke ville vente lenger enn nødvendig. Det ville det altså. Eller, det valgte å vente akkurat lenge nok.

Søndag morgen fikk jeg melding om nå reiste de inn på sykehuset, Tonje og Espen. «Snarlig fødsel», stod det. Meldingen kom grytidlig, jeg så den bare når jeg var oppe på do en tur, og la meg igjen for å sove videre. Etter å ha dormet litt, hørte jeg en ny melding komme. «Der er barnet kommet», tenkte jeg.

I meldingen stod det: «Riene er ikke sterke og regelmessige nok. Vi reiser hjem.»

Senere søndags morgen, langt senere, når det var i ferd med å bli formiddag, kom ikke melding, men mail, fra mor. Den handlet om hvordan Tonje og Espen var på sykehus, at de hadde bilen, og at det ville bli vanskelig å hente Olia og meg på flyplassen, men «vi skulle få det til».

Pussig. Tonje og Espen bor hos mor. De er på juleferie og fødselsferie fra Martin, Slovakia, der Tonje studerer medisin. Skulle ikke mor vite at de ville reise hjem til henne igjen? Og hadde de ikke allerede reist? Det var flere timer siden jeg hadde fått meldingen fra Tonje, om at de reiste hjem. Hva var det egentlig med denne fødselen?

Den var utsatt.

Og slik gikk denne søndagen. Vi hadde vår avsluttende dag i Kiev, mens Tonje gikk rundt hjemme hos mor med tier som ikke var «sterke og regelmessige nok». Etter hva jeg forstår opplevdes riene ganske smertefulle, og hyppige, til å være så lite sterke og regelmessige. Naturen stiller tøffe krav til hva som er nok i forbindelse med fødsler.

Olia og jeg fløy helt hjem fra Kiev, uten at Tonje reiste ut på sykehuset igjen. Mor fikk også hentet oss, og kjørt oss hjem, enda klokken ble helt borti ett om natten. Først neste morgen så jeg tekstmeldinger fra mor. Nå hadde de reist inn. Halv to var klokken da.

Så gikk jeg på jobb. Olia skulle på universitetet. Men hun ble stresset og ville hjelpe med tanke på denne fødselen som stod og ville skje. I Ukraina og sikkert andre slaviske land er det vanlig å ha med mat når man besøker fødende på sykehus. Olia tenkte at ingen av oss hadde tid til å lage mat, verken mor eller mine to andre søstre, de var alle på jobb, så Olia måtte lage mat til alle. På ekte ukrainsk vis laget hun enormt mye mat, flere bæreposer, så det skulle være «nok til alle».

Hun ble temmelig forvirret da hun kom hjem, og fant meg sitte rolig i stuen. All maten stod fremdeles på bordet (bortsett fra den lille delen av den som jeg hadde spist til middag), like fint pakket som hun hadde gjort det. Hun ble ganske sint, og det tok litt tid å forklare henne at det ikke bare var for meg å reise ut på sykehuset, og tumle inn til fødende Tonje med fullt av mat og gaver. Alt til sin tid.

Før Olia kunne roe seg måtte jeg ringe med mor og høre. Hun kunne fortelle at fødende kvinner i Norge får alt gratis, tilsyn, medisiner og mat, alt som skal til og de vil ha. Tonje og Espen har også tatt inn på det nokså nye barselhotellet på sentralsykehuset i Rogaland. Alt er dekket for Tonje.

Mor kunne også opplyse, i en melding litt tidligere, at barnet er født og skulle hete David. Olia og jeg skal besøke dem sammen med mor på onsdag.