Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

dsc_1732.jpg

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

dsc_1725.jpg

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

dsc_1723.jpg

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

dsc_1730.jpg

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

dsc_1735.jpg

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

dsc_1731.jpg

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

dsc_1751.jpg

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

Travel uke i permisjon

Klokken er litt over åtte. Rundt omkring er folk på jobb, det er mandag og hverdag, men jeg sitter ved stuebordet med kaffekoppen. Endelig med noen minutter for meg selv. Posten om Ekstrem oppussing ble avbrutt under arbeid, det samme er en viktig kommentar til posten med ganske annet innhold, Forbannede Ukraina. Barnet våknet, og så har det gått i ett, hele helgen.

Fredag satte vi bort lille Irina til tante Tone på Klepp stasjon. Sånt har blitt så mye greiere nå, som jeg har bil. Jeg kan kjøre ut selv, og trenger ikke bli hentet, gå til fots, eller ta toget. Min kone Olia er makeløs når det gjelder oppussingen, uredd og kvikklært, men noen planker er fysisk umulig å sette opp alene. Da må jeg være med. Torsdagen var en svært stressende dag, da vi forsøkte å gjøre det mens lille Ira sov. Tidspresset gjorde at ting ble feil, og vi kom egentlig ingen vei. Det er plankene på undersiden det er snakk om, de som henger ut fra taket på langveggen.

Jeg vil alltid gjerne ha meg en kaffekopp eller to når jeg er på besøk hos Tone og familien, de har så god kaffemaskin, og det er koselig å snakke litt, ikke bare slenge fra seg barnet. Vi har mye å snakke om, ny bil, Olias utdannelse og ingeniørbransjen, lille Irina, oppussing. Også Tones familie pusser opp, men de gjør det innvending, på loftet. Litt synd var denne koselige praten tid jeg ikke hadde. Det var mer å gjøre på huset vårt, enn tenkt.

Før vi kunne gå i gang med underplankene måtte vi nemlig feste et dekke over asfaltplatene der Olia nettopp hadde etterisolert. Det viktigste var å få platene på plass, så glavaisolasjonen var beskyttet. Men når regnet kommer er det viktig også å platene beskyttet. Olia var i gang med det da jeg kom hjem, og i vindstille vær hadde hun kanskje klart det alene. Nå blåste det kraftig. Og det tok lang tid, selv når vi var to.

Om kvelden skulle jeg på en sjelden fest, bedriftslaget, og halv seks skulle onkel Torben ha bilen. Så klokken fem var det slutt. Da manglet det også fem planker, eller så. De stresser Olia, disse plankene, for før de er på plass, kan hun heller ikke spikre opp plankene på selve veggen. Men det var umulig, Tone måtte gi fra seg Irina og kjøre hjem. Jeg måtte se til barnet, og gjøre meg selv klar for festen. Klokken litt over seks ble jeg hentet.

Fest tar jeg på alvor. Det er skikkelig. Bedriftslaget har også spilt over evne, særlig etter jeg gikk ut i permisjon, kan man si, og kunnet vunnet hele serien, slik Scott kunne vært første mann på Sydpolen om han ikke var blitt nummer to, som vi også ble. God mat, hummer, standsmessig, og rikelig med øl i landlige omgivelser på Garnes, klart man ikke skriver blogg lørdag morgen, da.

Vi prøvde å få opp noen planker, imidlertid, og jeg gikk runden rundt Stokkalandsvannet, som vanlig. Jeg hadde med kaffekoppen fra lørdagsfrokosten, selv om det gikk mot kveld og mørknet etter hvert. Irina har forholdsvis nylig lært å gå, og jeg vil gjerne lære henne å like å gå langt, så hun får allerede spasere store deler av turen selv, i eget tempo, som er langsomt. Ofte går hun i helt andre retninger enn dit vi skal, også. Alt er jo interessant og nytt for henne, ennå har hun ikke kommet dit at det er verdt å gå noe sted for å se noe mer interessant. Hvor som helst vi stopper, finner hun noe å pusle med. Om det er gresstrå langs veien, en kvist, eller jord eller steiner på bakken.

Et av glansnummeret til vårt skjønne barn, årsaken til permisjonen, grunnen til at jeg kan sitte her med kaffekoppen, og ikke på jobb, med en annen topp, er å immitere lyden til sauen. Det er det samme på norsk og russisk, og hun skjønner det når hun ser tegninger, bilder og levende sau, og hun kan ordet på norsk og både hannsau og hunnsau på russisk. – Bæ, sier hun, og siden det er godt med sauer heromkring, kan vi alltid legge opp turen slik at vi får sett noen. Denne gangen fikk vi til og med sett to stykker bli hentet. Det var traktor og greier, mye som skjedde. Irina stod pal ved gjerdet og stirret. Dette var store greier, sauer, som ble hentet. BÆ!

Mot slutten av runden var det helt mørkt, og jeg la turen opp til det nye byggefeltet på Sørbø, for å se om det var noen som hadde pyntet fint til Halloween. Halloween er ikke min høytid, festdag, jeg er ikke med på den, men jeg la likevel altså turen opp til husene, i stedet for nede ved vannet, mot slutten. Plutselig husket lille Irisjka at det var en lekeplass der, ganske utrolig, for det var mørkt, og vanskelig å se, men hun gråt litt og klaget, ville tydelig ut av vognen, og løp mot lekeplassen da hun fikk lov til det. Det er en slik liten kvadratisk trampoline der, lagt ned i bakken, som de gjør det nå for tiden, noen steder. Den liker hun godt.

Etter en stund kom det flere, et lite barn på hennes alder, og to foreldre. Jeg er alltid glad for at Irina møter andre barn, siden hun er hjemme med meg, og ikke går i barnehage. Jeg er en utmerket far, men kan aldri erstatte jevnaldrende lekekamerater og konkurrenter, hun må finne ut av det med andre også, ikke bare voksne foreldre som vil henne alt vel, og ordner alt så godt vi bare kan. Foreldrene til dette barnet snakket med aksent, jeg tenkte de var fra Danmark, men da den lille gutten kastet noe grus på Irina, fikk han kjeft på tysk.

Det var veldig koselig. Jeg sa at Irina var halvt ukrainsk, eller halv russisk, alt etter hvordan man ser det, det har jo blitt litt vanskeligere nå, og vi fikk veldig god kontakt. Også barna lekte godt, han var ett år og ti måneder, og hadde aldri løpt etter noen sånn som han nå løp etter Irina, sa foreldrene. Moren var som både jeg og Olia veldig språkinteressert, og snakket i hvert fall polsk og fransk, i tillegg til tysk og norsk, som var flytende. Det lille barnet het Theo, og vi håper det kan bli en fremtidig lekekamerat, i hvert fall de gangene det faller seg slik. Også Olia likte veldig godt at Irina hadde sjarmert tyskere, en tysk venn var mer enn godtatt. Uansett hvordan man snur og vender på det, har nye folk i landet ting til felles vi som alltid har bodd her ikke har del i.

Olia, mirakelet, monterte de siste plankene, mens jeg var ute med Irina, eller serverte henne middag. Tålmodigheten tok slutt. Hun gjorde det selv om det var umulig.

Søndag var premiedagen. Da reiste Irina og jeg i Elektro til Sælandskogen, for første gang litt langt for å komme i skikkelig terreng. Sæland ligger godt ute på Jæren, ut mot Undheim, forbi Lye og til høyre om man kommer den veien, veien Ålgård – Bryne til høyre, om man kjører motsatt. Det ligger ved Taksdalsvannet, og det er flere bekker og små elver som renner ned til det. Det er gammel Eikeskog, originalskogen, som den var her på Jæren, før det meste ble dyrket jordbruksland. Her er det skikkelig.

Irina sovnet på veien, noe som betydde at hun fikk gå mye selv på selve turen. Vi hadde også rikelig med niste, heldigvis, og spiste hele tiden. Vi stopper ved broer, stubber, greiner, gran, og ved vannet. Der ville Irina gå ned til det, og fikk lov. Hun ville også gå uti, men fikk ikke lov, siden hun ikke hadde gummistøvler. Det varslet også ulykke slik hun likevel gikk uti så langt hun kom, bøyde seg ned etter steiner, styrte og romstrerte. Plask! – så ramlet hun så lang hun var, ansiktet ned. Heldigvis drakk jeg ikke solbærtoddy eller spiste sjokolade eller noe sånt, jeg kunne plukke henne opp med en gang, ingen problem for Ira med litt vann, som det heller ikke er noe problem for faren.

Vi fortsatte.

Oppover langs elven var det vanskelig for Irina å gå alene, så der bar jeg henne litt, eller hadde henne i bæremeisen. Opp gjennom skogen ble det helst varmt, og på toppen fikk vi en glansstund i kveldsstol. Der spiste vi resten av matpakken, tok all tiden vi trengte, var til solen dukket ned bak fjellet.

Så var det å komme seg hjem. Irina i bæremeisen, sovnet raskt. Jeg kunne ta på øretelefonene, og høre et program fra In our time, denne gang om den kinesiske mur. Den varte akkurat til vi kom tilbake til bilen. Alt var akkurat som det skal være, denne turen.

Og hjemme hadde Olia jobbet med huset. Kledning var på vei opp kortveggen ut mot hagen. Hun kunne ikke ta så mange vegger, siden vi ikke hadde tilstrekkelig med musebånd, og hun var litt ergerlig på seg selv, som ikke hadde fått gjort mer. Dog skal det sies at denne veggen var den høyeste, og vanskeligste. Vi ser nå også ende på det, ting kommer på plass, blir som det skal være, i stedet for at det alltid er mer og mer som blir revet ned. Nå kommer det opp, på plass. Det er deilig.

I dag skal vi ut og kjøpe musebånd. Kanskje skal vi kjøpe noe mer verktøy. Det er store planer. Værmeldingene antyder fortsatt finvær, veldig bra for oss, og for huset, som ikke har godt av regnvær før alt forsvaret er på plass. Jeg har skrevet ferdig denne posten, og rekker kanskje å sjekke opp flere, før barnet våkner, og alle tingene på ny er – i gang!

 

En liten episode

Det har kommet en varmebølge over Ukraina igjen. Temperaturene her i Kiev kryper opp mot 35 grader, godt over grensen for hva som er behagelig for meg. Her er ingen fluktmuligheter, ingen air condition, så det gjelder å komme seg ut, finne et svalt sted, med litt skygge, og litt vind. Jeg presser på for at vi sånne dager må reise over til venstre bredde av elven, der badeplassene er, men Olia er litt gjenstridig. Hun tenker på barnet vårt, de liker ikke her nede at småbarn bader så mye, og Olia er ikke helt med på at det er bedre for Irina på stranden varme dager.

Vi våknet tidlig denne dagen, både Olia og jeg. Det gjorde at jeg fikk en serie med frokoster, hele tiden med kraftig kost, hele tiden med vin eller øl å drikke. Først var det mddagsrester fra dagen før, en risrett, med kjøtt og kraftige grønnsaker. Til denne var det også en delikatesse, paprika fylt med tvorog og dill. Tvorog er en slags feit ost, den ligner mest på Cottage cheese, men er noe helt annet. Sånn mat passer best til vin, ukrainsk rødvin, søtlig og tung, Kolbeva bakkardo. Dette var før sju.

Så var det ny frokost da mama Irina våknet i ti-tiden, hun lager alltid frokost til meg, og tar ikke hensyn til at jeg har spist tidligere, eller noe sånt. Hva det var husker jeg ikke lenger, men jeg gikk over fra vin til øl, siden vinen gikk tom. Jeg tror kanskje dette var en kjøttrett med poteter, eller så var dette også med ris.

Lunsj var det klokken tolv. En ny risrett, godt krydret, og med linser eller bønner, og ingefær, tror jeg. Mor til Olia finner oppskrifter på Internett for tiden, og eksperimenterer med nye retter og mer krydder. Denne lunsjen rakk jeg så vidt å spise ferdig før en solid tallerken Borsj stod klar, ukrainsk suppe. Godt man da har øl i tolitersflaske, så man ikke går tom, og slipper å løpe etter nye hele tiden.

Mellom måltidene leste jeg videre i Stepehn Cohens siste bok, Soviet fates and lost alternatives. Faste lesere vil kanskje huske at dette er en mann jeg har anbefalt og referert til, han er fast bidragsyter til nettstedet The nation, og husker jeg det riktig er konen hans redaktør der. Han er meget skarp og klar når det gjelder krisen i Ukraina, og han er en av dem som er meget bekymret for den. Jeg deler hans syn. For å støtte ham, kjøpte jeg også boken hans på Kindle appen. Dagens kapittel var en interessant diskusjon rundt spørsmålet om Sovjetunionen lot seg reformere. I vesten har det etablert seg en oppfatning av det Sovjetiske systemet var dødsdømt allerede fra begynnelsen av, det var hele tiden et spørsmål om når, ikke om, det hele ville bryte sammen. Historien har en del eksempler på slike etteretablerte «uunngåeligheter», og han siterer Torqueville, som skrev «den franske revolusjon er den mest uforutsette forutsigbare hendelsen i verdenshistorien». I likhet med denne revolusjonen, er det sovjetiske sammenbruddet noe svært, svært få – om noen – skrev om på forhånd, men alle skriver det som noe selvsagt og uunngåelig nå. Ingen ventet noen revolusjon i Frankrike, ingen ventet noe sammenbrudd av Sovjetunionen. Cohen argumenterer for at det fantes alternativer.

Denne boken kom ut i 2009, etter konflikten i Georgia, men i god tid før den større og verre i Ukraina. Det er også interessant å lese noteapparatet. Her er de alle sammen, Richard Sakwa, forfatteren bak eminente Ukraine – crisis in the borderland, som jeg også har anbefalt og skrevet mye om. Her er Mike McFaul, USAs tidligere ambassadør til Russland, Anders Åslund, den sterkt pro ukrainske svenske økonomen, og mange flere som har uttalt seg og skrevet artikler om krisen. Man kan se et tydelig mønster. De som ser Sovjetunionens fall som en gledelig del av historiens gang, en historisk nødvendighet, det er de som nå er mest pro-Ukraina, og anti-Russland og anti-Putin. Problemene som fulgte Sovjetunionens fall blir bagatellisert. Den økonomiske katastrofen på 90-tallet der var langt verre enn den amerikanske depresjonen i mellomkrigstiden eller den greske krisen nå. Kriminalitet, vold, drap, krig og mafiastyre har også vært mer eller mindre direkte konsekvenser av oppløsningen, og politikken til de som overtok. Det ble ikke bedre å leve i de tidligere sovjetrepublikkene etter oppløsningen, det ble verre.

Om dette skal jeg skrive mer, men ikke i denne posten, den fortsetter der jeg er stappmett etter fire måltider før klokken er to, og Olia og jeg går ut med Irina. Det er lørdag, og det går ikke mange busser til Dnjeprs venstre bredd. På bussholdeplassen til buss 55 over Patonabroen er det ingen som venter. Det er et dårlig tegn. Det er så varmt, selv i skyggen, at det er ikke fristende å vente for oss heller. Så vi gir oss i kast med å gå nedover Ulitsa Staronavoditska til vi kommer ned mot selve broen, og kan sette oss på busser fra hovedveien E95.

Vi kom aldri så langt. Et stykke nedi gaten holdt de på med å asfaltere. Det ble for mye gasser og lukter for Olia, det ville hun ikke at Irina skulle være i, slett ikke i denne varmen. Så vi hev oss inn på en liten sidevei, i håp om at den skulle lede til noe. Det gjorde den ikke. Og det endte med at vi satte oss ned på en benk ved et par ordinære boligblokker, der gav Olia Irina mat fra brystet, mens jeg gjorde ingenting. Her ble vi dumt lenge, Olia ville gi opp hele prosjektet med stranden, hun gav seg til å lese til eksamen, mens jeg ruslet rundt med lille Irina, der det var skygge.

På vei hjem igjen, opp den samme Ulitsa Staronavoditska, så vi plutselig buss nummer 55 komme nedover. Vi så oss fortvilet om etter et stoppested, noe bussjåføren åpenbart la merke til, og stoppet generøst for oss, slik at vi kom oss på. Dermed kom vi oss over til venstre bredd, og fikk ruslet i den svale luften fra elven. Vi fikk kommet oss til stranden. Vi fikk badet, Irina fikk bade, og jeg fikk løftet meg litt i noen enkle treningsapparater like ved. Olia fikk også lest litt «ingeneering», som vi kaller det på russisk.

Det ble i det hele tatt en bra dag.

Og nå, når vi nå omsider var på vei hjem igjen for alvor, skjedde den lille episoden jeg varslet i overskriften. Det var mørkt, sen kveld, og vår buss nummer 55 er ikke av de hyppigste, særlig ikke en lørdagskveld. Etter å ha sett mange marsjrutkaer og busser stoppe på stoppestedet vårt, ventet kanskje 20 minutter eller så, hev vi oss bare på buss nummer 115, som også er sjelden, og går til Kontraktova plosjad. Derfra kunne vi ta buss nummer 62, som går oftere. Tenkte vi.

Denne kvelden ikke. Da vi kom til Kontraktova var det en elektronisk tavle som kunne opplyse oss om at neste buss 62 ville gå om 52 minutter. Gud bedre. Klokken var allerede over ti, lørdagskvelden, og vi hadde lille Irina med oss. Hun sov riktignok, men det var jo ikke noe å ønske å vente med henne nesten en hel time, en aktiv lørdagskveld i hjertet av Kievs uteliv. Kontrakova plosjad og området rundt myldrer av restauranter og utelivstilbud. Vi begynte å gå.

Jeg har gått veldig, veldig, veldig mye rundt omkring i Kiev, og kjenner de fleste ruter til og fra området vi bor, og hvor lang tid det tar. Hjem fra Kontraktova er sjanseløst på mindre enn en time. Nå var det dessuten kveld, mørkt, og vi hadde barnevogn. I tillegg går turen over områder Olia (og moren) anser som farlige, der hun ikke vil ha oss. Jeg var egentlig ikke sikker hvilken rute Olia ville gå, opp ved gamle Kiev stadion, langs ved Marinskij-parken, opp til parlamentet, eller over hovedgaten Kresjtsjatik, til Lesu Ukrainki, som vi bor i. Begge var farlige.

Olia var i godt humør, snakket og forklarte, men Kontraktova plosjad likte hun ikke lenger. – Jeg føler ingen sjel, her, sa hun, – det er ikke noe ekte liv. Hun tenkte på alle de glorete neonlysene, og alle menneskene som her gikk omkring og koste seg, spiste og lo, som i en hvilken som helst turistby. – Kanskje er det bare vi som blir gamle? sa hun så.

Det viste seg at hun anså Kresjtsjatik og Maidan mindre farlig enn veien opp til parlamentet. I alle fall var det denne veien vi valgte å gå.

På et tidspunkt kom Olia på at vi måtte sende en tekstmelding til moren, som sikkert var redd. Som vanlig måtte det gjøres øyeblikkelig, og jeg gav henne mobilen min. Dette var akkurat i det vi skulle krysse en vei, vi ville gjerne unngå alle underganger, så lenge vi hadde Irina i vognen, hun våkner lett opp og ned trappene. Jeg krysset gaten, der med Maidan, på andre siden av hotell Ukraina (tidligere hotell Moskva, det er fun fact), motsatt ende, den med kuppelen, og etter å kommet meg trygt over med Irina og vognen, så jeg at Olia var vekk.

Det var ikke noe særlig. Hun har det med å være mer enn normalt engstelig for biler, hvis hun ikke sitter oppi dem. Men at hun skulle forsvinne helt? Jeg trodde ikke egentlig at hun skulle være kidnappet eller noe slikt, det var ingen reell frykt, sånt skjer ikke, men litt urolig var jeg.

Plutselig dukket hun opp bak et hushjørne. Hun hadde gått litt unna for å skrive tekstmeldingen for moren, hun ville ikke vise noen at hun hadde fin mobiltelefon. Etter mye styr med å komme over veien kunne hun fortelle at moren var vettskremt, og hadde svart vi måtte komme oss straks hjem med en eneste gang.

Men fra Maidan til Petsjersk går det en god halvtime og vel så det, det er ikke gjort på et øyeblikk. Nå var også Irina våknet, og satt i vognen og så forundret på kveldslivet i Kiev. Det vesle hodet beveget seg hit og dit, alle lydene, luktene, lysene. Hun våknet da vi til slutt ble nødt til å bruke en undergang, for å komme oss over til vår side av Kresjtsjatik, venstresiden, i den retningen vi gikk.

Jeg har mange ganger skrevet at Olia tar ansvar i situasjoner der det skjer noe. Hun får det med seg før alle andre, og går resolutt bort og gjør noe med det. Hun er aldri den som later som hun ikke ser det, eller som håper dette er noe andre får ta seg av. Det gjaldt den gang en kar svømte for langt ut på stranden i Solnitsa, Krim, en fyr forsøkte å ta selvmord på toalettet der vi bodde i Alusjta, en gammel mann som falt om i køen i passkontrollen på flyplassen i Købehavn, en annen som falt om i eplipsi i Kiev – eksemplene er legio.

Denne kvelden var det en mann som rev og slet i vesken til en dame, nede på Khresjtsjatik, vestenden. Enda så farlig Olia sier og mener alt er, gikk hun uten å nøle bort for å spørre hva som foregikk. Forfjamset ble jeg stående igjen med barnevognen, og kunne lite annet gjøre enn å betrakte opptrinnet – som det så ofte skjer, enda så mye jeg beundrer Olia denne egenskapen hennes, og gjerne vil klare å ta litt etter. Den eneste andre som engasjerte seg var en gutt i 20-årene, en spjæling, mens veske-sliteren var en feit plugg rundt de 40. Han var sint på innblandingen, og kjeftet på Olia, og på han andre, og gikk truende mot dem, viftet med pekefingeren. På avstand kunne jeg ikke høre hva som ble sagt.

Det viste seg å være en familiekrangel. De var sammen, hun og han. Olia fortalte etterpå at hun aldri var redd når sånne ting skjedde. Hun sa folk alltid måtte reagere, for det var alltid flere normale enn unormale, som hun kalte det. Hvis alle normale reagerer, så vil ikke de unormale slippe unna med ugjerningene sine. Det er svært godt sagt, og kan gjelde i så meget.

Etter ytterligere en halv time kom vi hjem. Klokken var halv tolv. Mama Irina satte opp et fjes som ville vise at hun var glad og trygg vi var hjemme, men det var tydelig det hadde vært en stor påkjenning. De fire store måltidene jeg hadde hatt før vi gikk rakk for hele dagen for meg, men Irina måtte spise litt, og alle måtte vi bade og dusje litt, etter skitne Dnjepr og stranden, og den svette varme dagen. Det gikk unna på rekordtid. Og så kunne vi legge oss, etter nok en begivenhetsrik dag i Kiev. Med en liten episode.

Min kone – gospozja mutsjitelnitsa

Jeg spøker ofte med min ukrainske kone at dere russere er gode spioner. Det så mange situasjoner der jeg ville ha innrømmet alt, skrevet under på alt, utlevert alle, gjort hva som helst, bare for å få henne til å slutte med å pine meg på et eller annet vis. Hennes register er stort, og hun utøver sin makt med stor suverenitet. Gospozja (госпожа) betyr frue, eller madam, og mutsjitelnitsa (мучительница) betyr «pinerske», sånn cirka. Madam tortur, kunne det blitt på norsk, pineren, kunne jeg kalle henne. Det er akkurat som hun liker det.

I over to uker nå har jeg gått på veggene her hjemme, etter at jeg ikke fikk dem tilbake fra Kiev, min kone og mitt barn. Barnet ble syv måneder 11 april, i Kiev, uten meg, og har fått ordentlig hårvekst og har lært å krype litt, mens jeg ikke har vært det. Her hjemme skinner solen og våren kommer, bladene spretter på trærne, alt slikt som pleier å begeistre meg. Men nå skulle jeg jo hatt barnet å vise det til, hun skulle vært der i vognen, når vi gikk tur. Vi kunne sittet på terrassen, hun og jeg, og kona. Nå sitter jeg der alene. Det er noe helt annet.

Årsaken til at hun ble igjen i Kiev er tull med oppholdstillatelsen, kortet var gått ut på dato, og måtte fornyes. Jeg har skrevet en post om det. Det var en idiotisk ting, vi skulle jo bare ha fornyet det der kortet, men vi regnet ikke med at de ville stoppe mor og barn på vei inn i Norge. Vi kom ikke på at hun ville bli stoppet i Kiev, på vei ut. Ingenting ville vært noe problem om folk fra Ukraina hadde fri utreise til Europa, som de burde hatt, men det er bare vi europeere som kan reise fritt inn. Det er forskjell på folk. Vi kan reise til dem som vi vil. De må ha visum for å reise til oss.

Uansett, jeg savner dem kolossalt, og tenker på dem hele tiden. Men hun er ikke akkurat flink til å ringe, og når hun ringer, så er hun stort sett opptatt av andre ting. Hun snakker lite om når hun kommer hjem, men mye om alle slags forskjellige planer hun har, om innkjøp og langsiktige prosjekt. Det er vanskelig å få noe ut av henne når hun får i orden utreisevisumet.

Fredag ringte hun til meg, da var det en vaskemaskin de hadde tenkt å kjøpe, men så kjøpte de den ikke likevel. Eller var det på torsdag, dette var, eller onsdag.

I dag holdt ikke jeg ut, og ringte henne. Nå måtte hun komme hjem, nå måtte vi få fortgang, her, det måtte jo gå an å få dette her til litt fortere. Hun var strålende fornøyd da jeg ringte, og barnet vårt satt der også, og moren gikk frem og tilbake, alle i strålende humør, veldig glade hele gjengen. Passet hadde hun fått, det var ingen problemer, pass og visum, alt i orden, nå var det bare å ordne med flybillettene. Jeg var veldig ivrig når hun kunne få det til, tirsdag, onsdag? men hun var mye mer opptatt av å snakke om datsjaen. Og så var det noen møbler hun hadde tenkt å kjøpe, barnemøbler, hun hadde funnet på nettet, og ville ha meg til å velge farge, grønn eller gul?

– Jeg kommer hjem når jeg er klar, smilte hun, pinersken, gospzja mutsjitelnitsa, hun liker det bare når jeg blir stresset sånn som det der, jeg innrømmer alt og skriver under ethvert papir, de er mesterlige spioner. – Nå skal du høre hvilke planer jeg har for datsjaen, sier hun, – er du klar over at det er problemer med vannet der? – Har du lyst til å grave opp den stubben?

– Når kommer du hjem, vil jeg bare spørre, – kommer du tirsdag? – Det er en kar som ville ha 3000 griven for å spa opp stubben, men jeg fikk prutet det ned til 2000. Hva synes du?

Mama Irina satte vår lille Irisjka i vognen, og kjørte henne forsiktig frem og tilbake til hun sovnet. Det irriterer meg nesten litt, at de har det så bra, selv om jeg ikke er det. Hun er virkelig i slaget, Olia, full av humør. – Hvorfor skal jeg komme hjem, jeg har det jo helt fint her? erter hun. Det er slik de beste torturistene jobber, offeret må trygle om å få skrive under alle tilståelser og utlevere alle sine venner.

Jeg trygler også, kom hjem, reis raskt, første mulige fly, kom igjen, kom. Og hun kommer nok snart. Men så var det dette møbelet hun ville kjøpe, hun sender meg bildene, og kommer i diskusjon med moren, grønn, eller gul…

Lille Irisjka sover, og jeg går og sjenker meg selv et glass konjakk, russisk type.

Olia kommer ikke hjem i kveld allikevel

Min kone Olia og vårt barn Ira har flybillett i dag. De skulle vært i Frankfurt nå, ventet der på flyet som går 2205, og er i Norge på Sola 2345, slik jeg var det nå på mandag. Jeg har vært i butikken og handlet inn, rikelig, gleder meg veldig til de kommer tilbake. Mye ble forandret da Olia ringte i dag, fra Kiev, på et tidspunkt der hun skulle vært i luften. Hun kommer ikke.

Det har å gjøre med å være ny i Norge, oppholdstillatelse og pass, den slags type ting. Kanskje har det også å gjøre med forbannet uflaks, hunden Mike som tok en bit av det, og med det fikk kontrollen i Kiev til å se nærmere på det, og si det ikke var gyldig. Kanskje var det tilfeldigheter som det. I alle fall kommer hun ikke. Og det er ennå ikke klart når hun kan komme.

Opprinnelig hadde vi ikke tenkt å reise ned til Kiev denne påsken. Vi gamblet litt da vi likevel gjorde det. Vi hadde lyst til å se Kiev igjen, vise frem barnet vårt, være der litt. Og de samme problemene med dokumentene for denne reisen, ville gjeldt også en stund fremover. Det kunne være vi ikke fikk reist før utpå sensommeren. Det ville være for lenge å vente, bestemte vi oss for.

Derfor bestilte vi billetten, skaffet pass til barnet vårt, Ira, og reiste, først mor og barn, så jeg, et par dager senere. Olia hadde lite grann problemer på nedreisen også, men slapp gjennom.

Egentlig er jo alt i orden. Olia har permanent oppholdstillatelse i Norge, og hun har gyldig ukrainsk pass. Problemet er at den norske oppholdstillatelsen må fornyes en gang i året, det koster litt penger, og tar litt tid, og så må det ukrainske passet også fornyes etter en viss periode. Denne perioden går ut 15. april. Det er på onsdag.

Dermed har Olia stått overfor spørsmålet om hun skal fornye det ukrainske passet, eller søke om norsk statsborgerskap. Det er et svært vanskelig spørsmål for henne. Både fordi det å søke norsk statsborgerskap har lang behandlingstid, 2 ganger 90 dager er det jeg har hørt, uten at jeg har sett denne behandlingstiden formelt, det er Olia som har sagt det. Fra norsk side er det få problemer, de tar kopier av alle nødvendige dokumenter, og du får dem straks tilbake, og kan bruke dem som vanlig. Det er ikke som når du søker familiegjenforening og oppholdstillatelse første gang, og du blir låst fast noen måneder.

Olia var veldig i kvaler om hun skulle gidde å fornye det ukrainske passet, bare for straks etter å få et norsk. I Norge måtte hun ha reist til Oslo for å gjøre det, i Kiev kan hun gjøre det, men det er akkurat så mye stress og koster så mye penger, at det byr henne litt i mot. For egen regning kan jeg legge til at pengene er bagateller, det er snakk om noen hundrelapper, men for Olia er slike ting viktig, og hun fikk seg aldri til å ta noen avgjørelse med det. Det er også slik at det er behandlingstid på 20 dager, og det var litt problemer med hvem som så skulle hente passet, selv reiser hun jo hjem. Eller skulle gjøre det.

Nå er det den veien det går.

Olia lot være å fornye oppholdstillatelsen, som er en ren formalitet, fordi hun tenkte hun kanskje skulle bli norsk statsborger, og da ville den oppholdstillatelsen være bortkastede tid og penger. Så den gikk ut i januar i år, mener jeg det var. Det var dette som gav henne problemer i Frankfurt, på vei ned. Men hun klarte å forklare de tyske politifolkene at det står «permanent oppholdstillatelse», så da var det rart med «gyldig til». Hun hadde også ukrainsk pass, noe som ville gjøre det rart for tyskere å nekte henne å reise videre til Ukraina.

På vei hjem gikk det imidlertid. Hun ble stoppet i Kiev. Hun har gyldig pass, men hun får ikke lov til å reise til Norge på gyldig ukrainsk pass. Sånn er verden. Hun trenger visum, eller oppholdstillatelsen. Oppholdstillatelsen har hun, men ikke en som er gyldig, før hun får fornyet den. Dermed måtte hun pent ta med seg Irina vår og bagasjen sin, og reise tilbake til leiligheten i Petsjersk.

Og på grunn av at det ukrainske passet går ut i neste uke, så må hun fornye det også, for å få lov til å reise hjem. Dermed vil det ta lenger tid, enn om det bare var å få den norske oppholdstillatelsen, noe det norske konsulatet ordner på et øyeblikk.

Mange uheldige omstendigheter, som man ser. Og de får denne gangen veldig dumme konsekvenser. Det vil ennå gå noen uker før jeg får se min kone og mitt barn igjen. Jeg hadde gledet meg veldig, veldig til å se dem igjen i dag.

Irina og Olia har reist til Ukraina

I dag reiste de. Min datter og min kone. Olia hadde pakket koffertene straks reisen var klar, de har stått i stuen lenge. Lille Irina har ikke skjønt så mye av hva som skal skje, at hun skal ut og fly, og se Kiev for første gang.

I Kiev venter Babusjka veldig. Hun har ikke sett sitt barnebarn, barnet som er litt norsk, litt ukrainsk, litt svensk, litt russisk, litt dansk, litt bulgarsk, når vi tar med alt Olia og jeg stammer fra. Min fars linje er bare Norge og Jæren, mens mors far var mer svensk enn norsk, og mors mor hadde danske aner i slekten. Når Olia forklarer sin slekt, klarer jeg ikke helt å holde styr på det.

De reiste mens jeg var på jobb. Mor kom og hentet dem, klokken halv elleve, fra mor har jeg fått melding om at de var helt klare, og at alt gikk fint med å kjøre dem til flyplass. Fra dem selv har jeg ikke hørt noe, enda de skal være landet nå.

Jeg savner dem enormt. Der kom det også melding, «jeg er hjemme», «alt er supert», kort og greit og overlykkelig på russisk. Det er sikkert enormt stort for henne, tenk å vise frem datteren for første gang for familien, og slik en vidunderlig datter som vi har. Jeg skulle så gjerne vært der selv, men jeg har ennå noen arbeidsdager frem til påske, og må være hjemme frem til den.

Nå er det kjekt å tenke på at Olia har en koffert full av gaver, hun har kjøpt det meste av garn som er å oppdrive, så søster Tanja kan få strikke, og hun har vel noen klær også, vil jeg tro. Irina klarer seg sikkert kjempefint, med mange som er ivrige etter henne, tante Tanja, søskenbarn Tais og selveste babusjka, pluss både hund og katt. Det er bare glede der nede nå. Og om Irina skulle gråte, blir huset snudd på hodet for å få henne til å slutte med det.

De kommer til å ha en flott tid sammen. Olia reiser hjem 10. april, mens jeg må reise hjem når påsken slutter, etter å ha reist ned når den begynner. Jeg gleder meg veldig.

Fødsel!

Forrige uke fødte Olia og jeg et vakkert barn. Torsdag 11. september skjedde det, klokken 1802 er den offisielle tiden. Jeg syklet til jobb med Olia i kraftige rier, men vi visste jo ikke hvordan disse tingene fungerer, helt, så vi kunne ikke vite at fødselen var så nært forestående som den var. På vei hjem snakket hun og jeg i telefonen. Jeg var opptatt av om riene var regelmessige, hun var opptatt av at de var konstantene. Jeg syklet innom min mor på Sandve, der hun var på besøk, det er hun som har bilen, og forklarte situasjonen. Vi tenkte hun skulle avslutte besøket.

Det ble det ikke tid til. Jeg måtte ringe henne, hun måtte komme. Vi kjørte litt i hastverk til sykehuset. Vi hadde ikke vært inne lenge, før barnet var ute. Selve fødselen tok en knapp time. Og det var ufattelig stort.

Jeg var ikke forberedt på at det skulle virke så sterkt på meg. Jeg er jo veldig glad i barn, jeg hadde virkelig gledet meg, jeg så frem til å ha henne her, vesle barnet vårt.

Men da barnet var ute, og ble lagt skjelvende og nakent på mors bryst, og Olia ble overveldet av følelser og kysset det på hodet, det var overveldende også for meg.

Barnet skrek ikke så godt med en gang, det hadde svelget litt fostervann på vei ut, så det var litt blått og fremmed, og måtte få litt oksygen. Og det var så levende at jeg egentlig ikke fikk det til for meg. Det var et liv vi hadde født. Det er et mirakel, helt ufattelig at det går an.

På universitetssykehuset i Rogaland har de et barselhotell. Olia skulle sove der, med barnet. Jeg måtte reise hjem. Jeg reiste hjem til mor. Etter en krevende dag, så jeg for meg at jeg ville sovne med en gang. Så skulle jeg stikke innom jobb dagen etterpå, og forberede de 14 dagene med fødselspermisjon jeg har rett til.

Ikke snakk. Det var ikke nubbesjans til å sove. Det barnet hadde en vanvittig tiltrekning på meg. Vanvittig er rette ordet, jeg måtte bare være med det. Det var en vanvittig kraft. Selv om det var midt på natten, ringte jeg Olia, som selvfølgelig heller ikke sov. I bakgrunnen hørte jeg barnet gråte. Det virket enormt sterkt på meg.

Den natten gjorde jeg alle forberedelser som skulle til for å gå ut i permisjon allerede straks, og sendte melding til nærmeste overordnede – jeg er vekk.

Neste morgen reiste jeg ut for å besøke dem igjen, være med dem hele dagen. På vei ut spilte de «Can’t take my eyes off you»

You’re just too good to be true, can’t take my eyes off of you,

You’re like heaven to touch, I just wanna hold you so much.

Jeg var ikke forberedt på at det skulle virke så sterkt. Jeg fikk problemer med å kjøre bilen. På radioen sa de at det var versjonen til Morten Harket, og jeg måtte spørre hva i all verden det er som skjer med meg. Jeg er blitt far.

Søndag morgen reiste vi hjem fra sykehuset. Siden har vi vært hjemme. Barnet er sunt og friskt og har en enorm livsappetitt, det spiser mesteparten av sin våkne tid, akkurat som sin far, og ser seg forundret rundt på den vidunderlige verden vi har. Jeg må anstrenge meg for ikke å vekke henne når hun sover. Det virker over alle grenser på meg. Jeg var forberedt på at det skulle bli fantastisk, men ikke så sterkt, og på den måten.

Vi er meget lykkelige nå, alle tre. Dette er et høydepunkt i livet for oss. Og solen spiller på lag med oss, den skinner varmt og klart hver dag, så vi kan tilbringe mye tid på terrassen, og være ute og ha det godt. Lille Irina er bare en uke gammel, men har allerede forandret seg, det klemte og skeptiske nyfødte utseendet er borte, hun er rød og hvit og varm, sterk som en stålstreng, og titter på verden som hun blir stadig mer vant med. Olia er også helt i slag igjen, som hun var nesten øyeblikkelig etter fødselen. Hun er fortapt i barnet, slik jeg også er det, og ofrer alt som er av egen tid og helse og overskudd, for at barnet skal ha det bra, noe det helt tydelig har. En fantastisk mor, og et fantastisk barn.

Da er det godt å være meg. De sover nå. Jeg gleder meg til de våkner. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle få to så skjønne jenter, så nær meg. De er ikke bare en del av livet mitt, de er livet mitt. Det er uvirkelig. Med en gang Irina ble født, tenkte jeg at vi må lage flere barn, for dette er det beste som finnes. Dette overgår alt. Jeg føler jeg drukner i lykke. Lykken har fått et navn, hun heter Irina. Hun har en mor som heter Olia, og det er min kone.

Det blir ikke bedre enn dette.