Det våres i Gaupeveien 5

I dag gjorde jeg årets første rusletur i min egen hage. Det er kanskje begrenset hvem dette er interessant for, men det er nå en gang interessant for meg, og for meg er det svært interessant. Det er det første året jeg har en hage, og første gang jeg ser det spire.

Trollhassel, Vrihassel, Hassel, Hasselbusk

Dette treet har jeg godt håp om å finne ut hva heter. Nå begynner det så vidt å spire. - Og navnet har jeg allerede fått i kommentarfeltet: Trollhassel!

Da jeg kjøpte huset av mor arvet jeg også mor og fars hageplanter og planteprosjekter. Det har i bokstavligste forstand levd sitt eget liv etter at far døde. Hans prosjekt gikk ut på å la det vokse, det som kunne vokse, og la det bli plantet det som kunne plantes, og som han fikk tak i. Mor hadde verken interesse eller kapasitet til å gjøre noe med alle disse prosjektene, det vokste etter hvert ganske vilt. I sommer gjorde jeg arbeidet med å grave opp, klippe av og sage ned, alt som hadde med fjerning å gjøre. I år skal jeg se det spire og gro.

Dette er snøklokkene foran huset. Podsnezjnikov - "undersnøasane" - heter de på russisk. Her er snøen vekk og - som de sier på russisk - Vot ani!

Åh, til å være så interessert i alle mulige ting, er jeg sørgelig bakpå når det gjelder navn og egenskaper til planter og trær. Som huseier skal dette bli bedre. Jeg skal sjekke det opp, og høre med mor, hva det alt sammen heter. Kyndige kan også opplyse meg her på nettet.

Dette må være krokus. Små, lilla og hvite løkblomster. Om ikke dette er krokus, er det noe annet som er krokus.

Snøklokker heter på russisk: подснежников, podsnezjnikov – «under-sneasene», som vi ville sagt det på Rogalandsk. Det er blomstene som ligger under snøen, klare til å komme opp som førstemann om våren. Jeg tror de andre blomstene som er i ferd med å komme er krokus, for meg er det veldig mye som er krokus, og jeg tror dette er krokus. Er de lilla, og litt som små tullipaner, så er det dem.

Sånn ser det ut i hagen, med snøklokker både her og der. La det vokse som vokse kan, som far aldri sa, men organiserte hagen etter.

Utenfor kjellervinduet fant jeg også en vodkaflaske etter vinterens festligheter. Det er utrolig hva som dukker frem når våren kommer.

Når vodkaflaskene kommer frem igjen etter vinteren - da er det vår.

Advertisements

Olia til Kiev

Så har Olia fått fornyet oppholdstillatelsen sin. Det tok sine måneder, men nå er den her, og nå har hun allerede reist til Kiev.
Grytidlig stod vi opp i dag morges. Koffertene har stått ferdig pakket siden i fjor høst, den gang hun søkte oppholdstillatelsen. Vi fikk låne bilen til mor.
Jeg var nervøs for at hun hadde overvekt. Hun hadde bestilt to kolli, 25 kilo. Jeg trodde det var til sammen. Kanskje var det hver for seg. Det gikk i alle fall bra.
Så nå får jeg en ny uke som enslig. Jeg har reist for å besøke min mor, på Klepp, mens Olia besøker sin mor i Kiev. I morgen er jeg lovet ferskt brød.

Valg i Russland

Det er presidentvalg i Russland. Og det kommer nok til å bli det siste på en stund. Reglene er endret, så det er valg hvert sjette år. Så når Putin nå vinner, kommer han til å sitte frem til 2018. Da er det meget mulig at han vinner en gang til, eller han har funnet en arvtager han frivillig gir makten til. Det er lite som tyder på at Putins regime – som har hatt makten siden år 2000 – skal gi den fra seg igjen. Slik er det det fungerer der borte.

Ved en feil ble innlegget lagret som kladd i stedet for postet. Så den blir hentet frem og redigert ferdig lenge etter at valget er over og resultatet kjent. Det ble ingen overraskelser. Putin vant med betryggende margin. Han fikk over 60 prosent av stemmene, godt over de 50 prosentene han måtte ha for å unngå en annen valgomgang, og selvfølgelig langt foran neste kandidat på listen.

Fra vesten kommer kritikken om at valget ikke var demokratisk. Det var det selvsagt ikke, det var russisk. Russland har aldri hatt noe ordentlig demokrati, og heller ikke noe egentlig i nærheten. Et vanlig mål for om en stat kan regnes som fungerende demokrati, er om det sittende regimet noen gang har tapt i valg, og frivillig gått av. I Norge og andre ekte demokratier er dette en selvfølge, det er ikke en gang et spørsmål om valgresultatet ikke skal bli akseptert. I Russland har det aldri noensinne skjedd at den som har hatt makten, har gitt den fra seg frivillig.

Det beste eksempelet er da kommunistene avholdt valg etter revolusjonskuppet sitt i 1917. De tapte valget, men beholdt makten likevel, og gikk til full borgerkrig mot motparten for å forsvare den. Fullt så vilt gikk det ikke for seg da Jeltsin overtok for Gorbatsjov. Riktignok var det valg, og riktignok flottet Jeltsin seg med demokratiske paroler og han kritiserte Gorbatsjov for ikke å være demokratisk nok. Men Jeltsin oppløste parlamentet, og han sendte tanks inn i Moskva og skjøt på dem som var uenige med ham. Ganske ulikt det Gorbatsjov gjorde i en parallell situasjon, da det var Jeltsin som stod på barikadene, og Gorbatsjov som kunne skyte ham ned.

Russland var ikke noe demokrati på 1990-tallet. Det var knapt nok en stat. Det var kaos. Overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi var en fiasko av monumentale dimmensjoner. Det er bare i Russland man kan feile så grandiost. Korrupsjonen florerte. Det har den alltid gjort i Russland, særlig i Sovjettiden. Men problemet ble noe mindre under Gorbatsjov, og mye verre igjen under Jeltsin. Politiet var gjennomkorrupt, og gav slett ikke den beskyttelsen man forventer i en fungerende rettsstat. De var en del av problemet. For å sikre lov og orden og beskytte egne interesser måtte man henvende seg til mafiaen. Det var dem som mot en klekkelig sum kunne garantere at butikken din stod trygt.

Putin overtok dette landet her ved århundreskiftet. Det var demokratisk valg, på russisk vis, full kontroll hos statsmakten. Likeledes gikk det i neste valg, og da Putin fulgte konstitusjonen og overlot makten til Medvedev i en periode. Presidenten kan bare sitte to perioder etter hverandre. Mens Medvedev var president, var Putin statsminister, en veldig synlig statsminister. Og nå er han president igjen.

Selv om dette er typisk for Russland og ingenting annet enn en forlengelse av en tradisjon de alltid har hatt, så er det kanskje grunn til å bli litt deprimert om man er glad i landet. Siden Putin satt første gang er presidentperioden forlenget, den er nå 6 år, slik at han over to perioder kan sitte til sammen 12 år. Det er frem til 2024. Putin vil kunne stivne i makten, som de gamle sovjetiske statslederne. Da han kom til makten første gang hadde han noe å bevise. Det har han ikke lenger. Nå ser det ut som det å holde på makten er blitt det viktigste. Stagnasjon er ikke et erklært mål, men det ligger der som det naturlige målet, siden fremgang vil det ikke bli, og nedgang er verre.

Ta for eksempel en ting som disse motkandidatene Putin hadde under valget. Selv jeg ville stemt for Putin i dette selskapet. De nærmeste rivalene, eller hva man nå skal kalle dem, «de mest seriøse» blir i hvert fall helt feil, det er bajasen, ultranasjonalisten Sjirinovskij og kommunisten Zjuganov. Ingen av dem vil du ha til å styre et land. De to andre var Putins tidligere venn, Sergej Mironov, og Russlands nåværende venn, Mikhail Prokhorov. Sistnevnte er en av Russlands aller rikeste menn, og som hos alle Russlands rikinger er pengene tjent på det ville 90-tallet, da det var plent umulig å slå seg opp på redelig vis. Men det var gode muligheter for skruppelløse kjeltringer. Vi har sett hvordan det gikk med en av dem, Mikhail Khodorovskij, da han utfordret Putins maktapparat. Khodorovskij sitter i dag i fengsel, høyprofilert, og selskapet hans, Yukos, er revet fra hverandre etter russiske rettsprinsipper. Altså: Retten er hos den som har makten. For meg er det utenkelig at en luring som Prokhorov har utfordret Putin uten enten å være sikker på å vinne, eller det er avalt spill. Jeg går for det siste, underbygget av det at Prokhorov ikke er i nærheten av å vinne, og at han ikke med et eneste ord har kritisert Putin gjennom hele valgkampen.

De egentlige motkandidatene er satt ut av spill før valget kom i gang. Man har denne elegante regelen, to millioner underskrifter. Det er kravet for å få lov til å stille. Det er statsmaktene som kontrollerer underskriftene, altså Putins menn, og da kan man lett og greit avvise enhver brysom kandidat med at underskriftene ikke er ekte. Hvem gidder vel kontrollere? Og hvordan skal man gjøre det i praksis? To millioner er nesten halve Norges befolkning.

Så er det alle formene for valgjuks. Det blir knapt forsøkt skjult. Og det er en vanvittig åpenhet i ting som ikke er viktig, som for eksempel det absurde webkameraet i alle valglokaler, og film som skal bli tatt vare på i 500 år. Hvem forsøker man å lure? Og hvorfor ha juks på toppen, når det allerede i det lovlige jukset lenger nede i systemet allerede er garantert at Putin vil vinne?

Det er skumle greier. Putin er blitt konform med makten. Protestene i storbyene plager ham selvfølgelig, det samme gjorde utbuingen han nylig opplevde. Det er klart for ham at han ikke har den samme støtten han hadde før. Og selv om han er en mann etter russisk stil, han liker harde virkemidler, så er han ikke i posisjon til å sende militæret etter demonstrantene. Han kan banke dem opp, men han kan ikke skyte dem. Sånn har også det russiske samfunnet blitt noe utviklet.

Det våres!

I dag var det en solskinnsdag, og om jeg kanskje husker helt feil har det vært skikkelige solskinnsdager hver dag denne uken. Det er vinterferien som er slutt, våren som er i anmarsj. Det er min første hele vår i Rogaland på veldig mange år, og jeg har ikke tenkt å gå glipp av et øyeblikk av den.

Olia og jeg har spart på strøm og hatt på lite varme gjennom hele vinteren. Sånn er vi. Det har ikke gått uten uhell, for eksempel er det helt nødvendig å ha på det ovnen som er plassert under det store vinduet ut til terrassen. Jeg som har studert fysikk vet at en slik ovn er veldig lite effektiv, varmen går rett i vinduet, og forsvinner ut. Når vi til og med har varmepumpe i hus, er det meningsløst å ha på elektrisk ovn rett under et stort vindu. Trodde vi. Og tok altså feil. Ovnen under vinduet må være på, ikke for å gjøre det varmt i huset, men for å hindre kondens i vinduet i å gå ned i gulvet. Alt man lærer så lenge man lever.

Nå er denne ovnen skrudd av, og andre ovner skrudd ned. For nå er det vår. Jeg sykler i lettere klær til jobb, aldri skal det være mer lue og hansker nå, før neste vinter. Jeg har også begynt å sykle omvei. Det er delvis inspirert av en gammel nabo jeg traff forleden. Det er rart med det. Hele barndomslivet mitt er tilbrakt på dette stedet, jeg kjente hvem som bodde i hvert et hus, her i nærheten, mange av husene var jeg inne i på besøk hos noen, i mange bodde gode venner. Men det er få jeg har sett igjen, få av dem jeg hadde noe å gjøre med. De to jeg har truffet, var litt  periferien. Det vil si, det var ikke de to jeg først tenkte på, når jeg tenkte at nå treffer jeg kanskje de gamle folkene igjen.

Han ene var imidlertid min første lekekamerat og nærmeste nabo her borte. Han var to år eldre enn meg, men likevel så elendig i sport at jeg straks ble bedre enn ham i fotball, enda jeg var 3 og et halvt år da vi kom hit. Jeg kunne utkonkurrere ham i det meste, rett og slett, og vi mistet etter hver kontakten. Han var med tøffere venner enn jeg, dessuten så flyttet han. Nå traff jeg ham igjen. Han hadde flyttet tilbake. Og blitt treningsnarkoman. Han har flere forskjellige treningssykler, tipp topp utstyr i enhver idrett, han springer med pulsklokke og vel så det, marathon er ingen avstand for ham. Selvsagt syklet han til jobb, først da han jobbet i Stavanger, og nå, som han jobbet på Nærbø. Jeg spurte ham hvilken vei han syklet, til høyre eller venstre for Frøylandsvannet, betyr det, Riksveien over Klepp, eller den andre veien over Kverneland. Eller kanskje han syklet langs Frøylandsvannet, grusveien. – Den ytre veien, svarte han, og mente over Ålgård. – Jeg sykler alltid den lengste veien.

Det var godt sagt. Utålelig godt sagt til han å være. Dette er ord jeg vil ha som mine. Det gjelder ikke om å finne den korteste veien, men den lengste. Det er imponerende kult.

Til jobb kommer jeg aldri til å klare det. Jeg vil alltid være litt i tidsnød, det vil alltid være bedre å komme seg bedre enn å være på vei. Jeg tar ikke av natten med Olia for å stå opp tidligere, og sykle lenger til jobb. Men hjem igjen, særlig når Olia har ettermiddagsvakt eller kveldsstudier. Da har jeg ingenting å komme raskest mulig hjem etter. Da er ingen tid brukt bedre enn den jeg har på sykkelsetet langs smale jærveier, uten trafikk, i vakkert landsskap mellom Bryne og Ålgård. Det er rett og slett kjempegreier. Første gang syklet jeg også til alt hell feil vei, slik at jeg kom meg bortover mot Undheim, i stedet for bortover mot Lye, og fikk enda litt lenger tid på veien. I dag syklet jeg akkurat samme veien.

På øret har jeg hatt en foredragsserie om paver og pavedømmet. Kjempegreier. Så har jeg også fått høre hva pavene hadde å stri med i opplysningstiden, da pavestaten opphørte å eksistere, gjennom to verdenskriger, fascisme og kommunisme, og de nye paver i den nye tid. Samtidig har jeg lært litt å kjenne Salvatnet, Melsvatnet, Hålandsvatnet og Skotjørn. Jeg har sett opp mot Lyefjell og fjellryggen som følger den. Fra Ålgård og hjem til Ganddal er bare sjarmøretappen, den er ikke å regne med en gang. Særlig langs Figgjoelven er det kjekt, stor og flott renner den.

Nå er det helg, og de har meldt solskinn. Jeg har i hvert fall meldt det. I morgen er Olia på jobb, men på søndag kan vi gjøre ting sammen. Og så har vi månedsvis med vår foran oss!