Kaktus i fingrene

I dag klemte lille Irina på tre og et halvt godt rundt en kaktus inne i butikken. Vi oppdaget det ikke med en gang, men vi oppdaget veldig godt at noe var galt. Hun var ikke seg selv, og holdt hendene og fingrene på en stiv og merkelig måte.

På internett fant vi det sedvanlige middelet mot problemer i vår tid: Få panikk. For et par generasjoner siden gjaldt det om å ta selv store problemer på hælen, bagatellisere dem, le av dem, nå er alt håp ute om barnet får en flis i fingeren. På en chat jeg fant som et av topptreffene, ble det rent morsomt. Barnet måtte til legevakt, eller kirurg, og man kastet kaktusen i søpla som om det gjaldt å hevne seg på den.

Ikke mye hjelp å få på nettet, med andre ord.

Vårt lille barn er tappert, hun sier alltid at det ikke er noe problem, selv når det åpenbart er det. Moren hadde sagt det ikke var lov å ta på kaktuser, og så gjorde hun det likevel. Sånt skammer hun seg for. Vel så vondt som den fysiske smerten.

På lekeplassen var det like mye liv i henne som vanlig, men hendene var handicapede. Hun ville ikke bruke dem, ikke holde rundt dissen, favorittaktiviteten. På de små gyngene gynget hun uten å holde seg fast. Hun ville ikke være der lenge. I bilen ville hun helst sove. Hendene ville hun ikke lukke, og ikke ville hun ta på ting.

Jeg hadde ikke fått med meg hva som skjedde, hørte bare hun skrike. Jeg trodde hun hade glemt fingeren, eller noe, og var glad det ikke var noe stort og synlig merke, sånn at det ikke kunne være noe alvorlig. Moren snakket om en allergireaksjon, men det tok tid før jeg skjønte det var kaktus.

Da vi forstod det var kaktus det måtte være, gikk alt opp. Jeg sjekket nettet og min mor hva vi skulle gjøre, og så var det å sette barnets mor og min kjære kone på saken. Først hadde jeg brukt ipaden som forstørrelsesglass, for å se at kaktuspiggene virkelig var der.

Kaktusene bruker piggene som en forsvarsmekanisme. Den gir fra seg mange, når man klemmer rundt med begge hender. De er vonde å ha i, men de er ikke så forferdelig vonde å få ut. Det er verre med flis og pigger fra kråkeboller, vet jeg. Kaktuspiggene gir slipp.

Først var barnet motvillig mot å la oss slippe til. Hun insisterte fortsatt på at alt var bra, selv om det tydelig ikke var det. Så skjønte hun mer og mer at dette var bra. For hver pigg som kom ut, ble hånden bedre.

Det er så mange, at det går ikke an å telle dem. Og de er så små, at det går ikke an å se dem. Men fingre er følsomme, mor følte med sine fingre, strøk over den lilles hender, og fant piggene på den måten. Piggene ble tatt ut med fingrene og neglene, det var ikke nødvendig med pinsett eller utstyr. Slett ikke legevakt, som nettet foreslår.

Flere ganger trodde vi at vi var ferdige, men så lenge barnet holdt hånden unaturlig, og var forsiktig med å gripe om ting, så måtte det være pigger inni. Etter hvert forsøkte barnet selv også å få ut noen. Slik fant vi ut hvor de var.

Det var akkurat passe erfaring til at barnet nå skjønner at kaktuser holder man seg unna. Det var også meningen med kaktusens advarsel.

Reklamer

Melsvatn pinsedag

Vi har ikke noen hytte eller noe sånt, ikke noe spesielt sted å reise i pinsen eller langhelger. Det blir med dagsturer. Det er imidlertid noe vi tar alvorlig, særlig når været er så bra som det er nå.

Resten av storfamilien er bortreist, så det blir lille Irina og jeg og mor som reiser ut. I dag gikk det til Melsvatn. Irina har hatt en helt herlig tid i Norge siden hun kom fra Kiev 4. Mai, det vil si 5. Mai, som hun endte med å komme, etter litt flyproblemer. Det er to uker siden, uker fulle av eventyr, der hun virkelig har blomstret. Hun våkner også med forventninger det skal skje noe gøy, og det gjør det hele tiden.

I dag var det altså Melsvatn, det familievennlige vannet nær Lye. Det er ideelt for en moderne, lat familie, med parkeringsplass 12 meter fra vannet. Om man vil gå rundt det, er det 3-4 km, ganske fint og variert, lett å gå, også med vogn. Helt ideelt. Irina og jeg har vært rundt mange, mange ganger, selv om vi bor noen mil unna, og det er ganske langt for oss bort dit. Det er likevel vel verdt turen.

Når mor også er med, blir det også mer skikk på maten. Hun hadde engangsgrill, jordbær, sjokolade og hjembakte frokostbrød. Vi hadde hatt pølser og hamburgere, men mor hadde pølser også, så det var egentlig bare hamburgere vi trengte å ta med. Og leker og klær til Irina.

Det er så kjekt å være med lille Irina, for hun er så god til å overbringe sin sprudlende glede av alt som er gøy her i verden. Rett ute av bilen hyler hun gledeshylet sitt, her er vann, en knause, gras, sand og folk, rent i overflod av ting å gjøre – dette blir supert!

Vi startet rett med litt bading og klatring. Vannet er naturligvis iskaldt, nå i Rogaland i mai, men det er ikke sånn at det er umulig. Spesielt ikke for oss. Men Irina må venne seg litt, først er det uti, så er det opp og ned knausen, så er det uti litt mer. Vi har med den lille lekebåten vi gjorde nytte med i går, i Stokki, og den gjør samme nytte i dag.

Engangsgrillen lager maten på et blunk. Jeg har skikkelige burger, 95 % storfekjøtt står det på dem. og det merkes. Som jeg sier til mor, jeg blir i godt humør av å spise god mat. Irina har knapt tid til å spise pølsene sine, hun må hele tiden ned i vannet og bade litt, eller lage noe i sanden. Til dessert er det jordbær med sukker på. Som livet føles om dagen.

Vi får også lekt litt strandleker, eller hageleker, Irina og jeg. Vi har med sånne plastbeger, man kan vippe en ball frem og tilbake i. Vi har lekt med dem tidligere også, men nå er det lenge, nå kan vi vippe frem og tilbake så lenge Irina vil. Og hun vil lenge, lenge, lenge.

Det er kjekt også å se at Irina får fart på norsken om dagene. Hun har et begrenset ordforråd, riktignok, men den lille motstanden mot norsk hun har hatt tidligere, er borte nå. Særlig liker hun å sette sammen ordene kjempe- og stor, liten, lang og kort. Allerede her er det mye hun kan si, mye hun kan beskrive. I spøk og i alvor. Om det mangler noe, fyller hun ut med russisk. Veldig ofte gjentar hun ord jeg eller andre sier, alltid helt korrekt, også for lange ord med mange stavelser. «Snakke norsk», og «på norsk», eller til og med «davai (kom igjen) på norsk» er formuleringer hun bruker.

Etter å ha lekt og vært ved Melsvatn i flere timer, reiser vi hjem til mor og lager vafler. Når Irina ikke snakker, eller leker med meg, sjekker jeg gloser på mobilen, snakker med mor, eller også drikker kaffe og spiser vafler. Mye kaffe. Irina leker store deler av tiden fint for seg selv. Hun minner litt om hvordan jeg selv lekte som barn, helt inne i leken, og helst med å ville være i fred. Jeg kan høre mumlingen hennes på russisk, hva de forskjellige figurene sier til hverandre. Det er lek med mening, immitering av voksenverden, den verden som venter. For meg var leken alltid veldig, veldig fantasifull, aldri noe som hadde med verden og livet å gjøre.

Klokken er henimot åtte da det er på høy tid å reise hjem. Og hjemme fortsetter leken. Faktisk tar vi den opp et nivå, med å spille fotball. Også det i flere timer. Jeg synes det skal være sånn, at om det er gøy, skal det ikke ta slutt. Gledene skal vare. Irina får spille fotball så lenge hun vil. Og livsgleden hun utstråler er så smittende at jeg blir fanget i den jeg også. Det er fotball med lek, Irina har ingen idé om hva en fotballkamp er, men hun fikk litt uventet med seg at det går an å score mål. Så det gjorde vi denne gangen, mot den lange terrassetrappen Olia har laget. Som regel klarte hun å få i alle fall sine egne mål i rekkefølge, og telte på fingrene hvor mange mål hun hadde, fra to til tre, til fire, til fem, og så videre opp til ti. Mine mål holdt følge, jeg var alltid ett mål under henne. Alt var lov med ballen. Som regel gjaldt det å løpe, men det gikk også an med triks, alt gikk an.

Da hun var kommet til ti mål, ville jeg begynne på ny. Og jeg forklarte henne at nå var stillingen 0 – 0, ingen hadde noen mål, nå skulle vi begynne en ny kamp. Ok? Jeg tenkte vi skulle droppe ballen, og ba henne telle til tre. All samtale under fotballspillen, fra vi satte oss i bilen hos mor, foregikk på russisk. Irina fikk med seg dette med telling, men forvekslet det med gjemmeleken, der man selvfølgelig også teller, med hendene foran ansiktet. Sånn telte Irina, til ti, og vel så det. Og hun hylte av glede da jeg droppet ballen ved å hive den opp i luften. Så var det min tur til å telle, og hun som skulle hive ballen i luften. At dette hadde noe med dropping og begynnelse å gjøre, var vekk.

Som alltid ramlet hun og snublet og turnte og stod i, helt uten antydning til at noe gjorde vondt, eller kunne være en brems i leken. Med ballen i hånden løp hun som en rugbyspiller, jeg kunne lage ganske store vanskeligheter for henne, virkelig hindre henne i å komme forbi, uten at hun ble sur og lei. Hun løp frem og tilbake i full fart, inntil hun fant en måte å smette forbi, enten med ballen i hendene, eller ved føttene, alltid full av ord og tilrop og forklaringer. Plutselig ville hun hoppe fra stubben hos naboen, plutselig var det det vi kunne kalle straffespark, prøve å skyte ballen i mål med ett skudd, eller to, uten å bli forstyrret av den andre. Det var en lek og spill i naturlig utvikling, uorganisert, nye ideer ble straks tatt inn og gjennomført, alt ble gjort så lenge det var kjempegøy, stor variasjon med ting å gjøre, en far og et barn på tre, i en vanlig hage, og med en liten ball.

Irina gikk også denne kvelden frivillig og la seg. Sånn man gjør etter en full dags livsutfoldelse. Da er det å lade seg selv opp, til en ny dag med akkurat det samme. Og sånn fortsetter livet til Irina, så langt frem det går an å se.

Irina i Vagleleiren på Grillfest for studenter fra Novgorod

Det var en kjempedag i dag for vesle Irina. Og dermed også for faren hennes, som er jeg.

Først var vi ute hos hennes bestemor, som er min mor, der jeg kunne lese til eksamen, og hun kunne utfolde livsgleden sin i et lite badebasseng. Deretter var vi i den omtrent nedlagte Vagleleiren, ved Vagleskogen, like ved der vi bor. Der var det foreningen Rogaland-Novogorod som hadde grillfest, i anledning at noen russiske studenter derfra var på besøk. Der gikk lille Irina i overdrive, aldri har hun vel hatt det så kjekt!

Hun hadde knapt våknet før hun var klar for å reise til bestemor. Været var ikke mer enn sånn passe fint, på formiddagen. Det var riktignok litt sol, men det var også skyer, også litt vind, og temperaturen kom seg ikke over 15 grader. Men Irina skulle i badebasseng. Det viktigste for henne å huske, var svømmebrillene. Så var det mama Olia som fikk pakke resten, og tenke hvilke klær som trengtes, for et barn som først skal tilbringe dagen i et svømmebasseng hos bestemor, deretter på grillfest mot kvelden.

Straks vi kom til bestemor, løp Irina opp på badet og tok av seg alle klærne. Vi hadde pent å pumpe opp badebassenget med en gang, og få fylt det med vann. Jeg gikk opp på leserommet og leste tysk. Litt dumt at jeg ikke kunne være med i uteaktiviteten, men det at jeg studerer tysk er jo også nettopp det som gjør at jeg hadde fri fra jobb denne dagen.

De gangene jeg var nede og så på, var Irina ubetalelig. I badetrusa, med blå svømmebriller, og hoppe oppi vannet, på ny og på ny og på ny. Det var ikke vanskelig å være barnevakt for den der. Jeg fikk lese helt i fred.

Så var det grillfesten. Den skulle begynne klokken fem. Vi ringte mama Olia, og hørte om ikke hun kunne ombestemme seg, og være med. Det ville hun ikke. Det gikk innpå lille, sentimentale Irina, som gråt hele veien fra Klepp til Vagleskogen, hun ville hjem til mor, hun er veldig glad i henne, som hun sa, på russisk.

Men straks hun var inne på leirområdet, det er en gammel leir for sivilforsvaret, eller heimevernet, jeg har aldri helt nøyaktig fått klarhet i hva det er og har vært, men det er utformet som en militær kaserne. Og det ligger i naturskjønne omgivelser, like ved Figgjoelven, skjermet av Vagleskogen, og uten å kunne se hvor utbygd det er overalt rundt her nå om dagen.

Det fine for Irina er at det er andre barn med russisk og norske foreldre der, som henne. Eller at det er andre barn der, eller bare folk. Irina er fantastisk, absolutt alt er kjekt, alle aktiviteter, med alle barn, alt! Det er et eksempel til etterfølgelse, inspirasjon også for voksne. For virkelig å ha glede av livet, må man gå inn i det.

Først var det noen jenter hun forsvant med. De var noen år eldre, men de fant raskt tonen. Hun ene av dem kunne russisk, og skjønte selvfølgelig alt Irina sa på det språket, selv om leken gikk på norsk. Jeg trengte ikke gjøre så mye, eller noen ting. Jeg stod og snakket med en barndomskamerat, fra tiden på ungdomsskolen og første klasse på videregående, en jeg omtrent ikke har sett eller snakket med siden. Verden er liten der vi bor. Han er samboer med søsteren til han som var far til det ene barnet Irina lekte med, den av dem med russisk mor. Derfor var også han her, min barndomskamerat.

Irina var plutselig sulten, som hun pleier å bli. Så jeg måtte servere henne mat, midt i velkomsttalene og prosessen med å få satt alle til bords. Det var ikke så veldig høytidelig, så noe stort problem var ikke dette. Det eneste var at jeg ikke kunne få forsikret meg om plasttallerknene var på fellesen. Men pølsene var så varme, at vi måtte ha noe å legge dem på. Og typisk meg hadde vi ikke med noe selv. Jeg har levd mitt liv ubekymret, ting ordner seg. Jeg har med pølser, burgere og noe å drikke til Irina.

Hun er storfornøyd der hun sitter og spiser. Ved siden av henne sitter den nye venninnen, på seks og et halvt, en av dem som kun kan norsk, og synes det er fascinerende at Irina snakker så mye russisk. På andre siden av oss sitter studentene fra Novgorod. De snakker bare russisk, selvfølgelig. Og de er veldig, veldig fornøyde med den enkle grillmaten de får servert, og den enkle bevertningen de får. De skal bo der i leiren under oppholdet i Norge, Rogaland-Novgorord tar utgiftene deres, mens de selv har betalt reisen. Det er vanlige mennesker, på det som kan bli deres livs eventyr. Veldig lett likendes folk.

Lille Irisjka spiser sine to pølser, og litt til, med ketschup, slik hun liker det. Først var den varm, men så fikk vi skaffet en gaffel og en kniv å skjære dem opp med. Jenta på siden søler cola over tallerknenen hennes, og vel så det, men det gjør ingen verdens ting. Irina spiser pølsene som om ingenting har skjedd, og flytter seg bare noen centimenter fra colaen som drypper fra bordet. Jeg gjør det enda enklere, og bytter tallerken med Irina. Så kan jeg spise cola-burgere, i stedet for hun cola-pølser.

Den lille italieneren Gabriel er der også. Han har Irina truffet før, under fjorårets arrangement i Vagleskogen. Han er her fordi hans norske far kjenner Reidar Kydland, navnet å bruke i Rogaland-Novogorod, motoren. I fjor var vi Arboretet, i pøsregn, men Irina og Gabriel lot seg ikke affisere det minste, og løp omkring så vi måtte minne hverandre om alderen deres. Den gang var de to år. Nå er de tre. Men de har ikke glemt å løpe.

Gabriel fikk det ikke helt til da Irina lekte med alle jentene. Da kom han ikke helt inn i gjengen, og forsøkte ikke egentlig heller. Men nå som jentene fortsatt spiste, og Irina var for seg selv, med ham, kunne det gå. Han gjemte seg først litt bak sparkesykkelen, og med ansiktet i bakken, men Irina gir seg ikke så lett. Hun vrikker på hodet, tramper med føttene, gjør det som skal til for å få kontakt. Hun vet de andre barna pleier å like det, og at det blir gøy for begge og alle hver gang det går. Og det går som regel hver gang.

Også nå. På et tidspunkt reiser lille Garbriel seg opp, og løper. – Løp etter, sier jeg til Irina. Så var det gjort.

De løp, og forsvant. Først rundt den ene kasernen, her forsøkte jeg å følge etter. Så løp de lenger vekk. Da var det hans foreldre som fulgte etter, på diskret avstand. Jeg kunne slappe av, som jeg uansett alltid gjør, med andre kjente i denne for meg litt merkelige foreningen. Jeg er russofil, det har jeg vært gjennom tykt og tynt, i mange år. Jeg er glad i Russland, har lært meg språket, historien og kulturen, veldig intenst, veldig uvanlig for det lille stedet jeg kommer fra, der man verken er spesielt akademiske eller spesielt interessert i andre språk og kulturer. Så finnes denne foreningen her, Rogaland-Novgorod, med flere av dem som var foreldre til barna jeg kjente og visste hvem var, og spilte fotball med og trente, i barndommen.

Vi har snakket en stund, og blitt godt oppdaterte, da jeg får det for meg at jeg må finne ut hvor Irina er. De har vært borte lenge, nå. Første stedet jeg leter er feil, der er de ikke. Andre stedet virker mer lovende, der hører jeg hyl. Dette er skyggeområde, kveldssolen er lav, og Vagleskogen har både trær og høyder solen ikke når over overalt. Der ser jeg også Irina og Gabriel, som et kjærestepar blant markblomstene. De løper fra bjørketre til bjørketre, hvem vet hva de gjør? Fra vinkelen jeg står, ser jeg ikke foreldrene hans. Men det er liksom så, at det ikke er nødvendig at de er der. De to små klarer seg helt selv.

Det fine med Gabriel, i forhold til andre barn, er at han aldri blir trøtt. Ingen andre holder Irinas aktivitetsnivå, ingen kan løpe så langt, og så lenge. Gabriel kan. Og han synes også det er kjekt med Irinas yndlingslek, løpe langt og hyle høyt. På norsk er dette en fantastisk lek, siden Irina ikke er så flink i norsk. Hun må kompensere, med å finne på andre ting, som ikke krever så mye språk. Gabriel er også tospråklig, og som vanlig blant tospråklige, litt etter i språkutviklingen. Han snakker ikke så mye, men hyler desto høyere. Midt i blinken.

– Priviet, Maltsjik! sier Irina, da hun finner ham, etter at de har kommet bort fra hverandre noen øyeblikk. Det er strålende, strålende smil – priviet, Maltsjik! Det lar seg best oversette til italiensk, ciao bambino! Maltsjik er både det vanlige navnet og et kjælenavn for gutt, mens priviet er den uformelle og vennskaplige hilsen, «hei» eller «heisan». – Hei, lille gutt, prøvde jeg å oversette det med der, men det er ikke så godt, for «lille» er beskrivende, og vi bruker ikke den hilsenen så mye. – Hei, gutten min, kunne være bedre. – Heisan, gutt! Det er en hilsen, på russisk, som han ikke skjønner noenting av, og som mest av alt her betyr «vi kjenner hverandre, vi er sammen».

Så løper de videre, og finner på mer.

De tre, fire timene vi er der, flyr. Som alltid, som alltid er vi der til siste slutt. Både Irina og jeg har stayerevne, vi blir så lenge det er folk og fest igjen. Mot slutten leker Irina mest med hun andre norsk-russiske jenta, hun på fem og et halvt. De snakker russisk sammen. Selv om den andre er to år eldre, er kjemien helt i blink. Hun liker ikke så godt å løpe, men hun liker å turne. Så blir det turning. Irina viser og gjør alle de turnetriks hun bare kan komme på, og vel så det. Alt er gøy, når man bare går helhjertet inn for det. Det er nøkkelen til livet.

Et par små hunder er der, Irina skal på død og liv klappe dem. Særlig den ene hunden er ganske avvisende, glefser litt, bitte litt, men Irina gir seg ikke, verken med folk eller hunder. Hun løper etter, helt uredd. Eieren, en dame på vei hjem, har hunden i bånd, så alt er under kontroll, og Irina får klappe den til slutt. Og igjen, og igjen, og igjen. De andre barna kommer også til. I kveldssolen er det et vakkert syn.

– Kak tebja savut? spør den russiske moren Irina. Hva heter du? Irina er på det tidspunktet opptatt med å drikke Fanta, og spise pølser. – Menja sovut prosto Irisjka, sier Irina, mellom slurkene. Jeg heter ganske enkelt Irisjka (kjæleform for Irina).

Hun vant nok en del hjerter, denne kvelden, Irina. Og alle som var der, vant hennes. Hun er raus sånn. Følelser pleier være gjensidig, liker du andre, liker de deg. For Irina er ikke dette noe å lære, hun har det i blodet, smittende livsglad, hun synes det er fantastisk kjekt når det er andre folk der. Og hun gråter sine modige tårer når det er slutt, poka, ha det bra. – Ne nado, ha det bja, sier hun da. Vi trenger ikke: ha det bra. Hun lille halvt russiske jenta kjører bort i bilen med moren sin, mens Irina er hos meg og gråter.

Klokken nærmer seg ni, men Irina kan ikke fatte og begripe og akseptere at det skal være slutt. Det var jo så kjekt! Vi kjører hjem, Irina gråtkvalt, og det hjelper bare så vidt at mama Olia er hjemme, den samme moren hun for noen timer siden syntes var helt fryktelig ikke ville være med på festen, jeg er veldig glad i mor, sier Irina da, på russisk, som hun sier om så mange. Denne kvelden sovner Irina for seg selv, uten at vi en gang får det med oss, inne på rommet. Det har vært en full og fantastisk dag. Da sovner man godt.

Irina svømmer!

Ekte svømming kan det knapt kalles. Men i dag holdt lille Irina seg flytende i vannet noen sekunder av egen hjelp. Søndag blir hun 3 år og 4 måneder.

Alle barn er glade i vann. Men med Irina er det noe spesielt. Det har jeg skrevet mye om. Om sommeren har hun og jeg badet intenst i elven Dnjepr fra før hun var året. I Norge er det ikke nok med den korte tiden det går an å bade i sjøen og vannene her, selv om vi er ivrige og strekker sommeren i begge retninger, vi har også prøvd å gå omtrent ukentlig i Giskehallen der det er basseng.

Hun har alltid ligget langt foran andre barn i hva hun gjør i vannet. Alltid vært uredd. I Kiev er foreldrene veldig forsiktige, så der er det no match, men også i Norge skiller Irina seg ut med alt hun tør være med på, og hvor aktiv hun er.

Det gikk veldig raskt i bassenget til hun behersket å svømme med sånne torpedoer på ryggen, sånne gule plastbeholdere med luft. Etter det tenkte jeg det var en stund til neste fremskritt. Og jeg har gjort den observasjonen at hun, som andre barn i denne alderen, lærer øyeblikkelig alt de har behov for å kunne. Sånn var det med disse beholderne også. – Det vil hjelpe meg enormt om jeg klarer å svømme med dem, var det som om hun tenkte. Og så gjorde hun det.

I dag var forsøket å svømme med slike små brett de bruker i svømmetreningen. Det viste seg å være mye vanskeligere. Man må jobbe med beina for å få fremdrift, og det er veldig lett å komme i ubalanse, og havne under. De første gangene skjedde det etter sekunder. Etter hvert klarte hun det litt.

Det var i denne forbindelse hun svømte litt også uten hjelpemidler. Brettet forsvant, og instinktet satte inn de små øyeblikkene før jeg løfter henne opp igjen. Hun må få hodet over vann så hun kan puste, og hun jobber for å få det til. Så finner hun ut at hun klarer det, om hun legger hodet bakover. Og spreller med armer og bein.

Det er hundesvømming. Ikke noe ordentlig. Hun kommer ingen steder. Men hun holder seg flytende. Litt.

Med moren ble det straks satt i gang riktig svømmetrening. Hun holder henne, viser henne, og forklarer henne. Irina er med som bare juling, men finner ikke ut av bevegelsene. Dog er det en stor fordel at hun overhodet ikke er redd for å få hodet under vann. Hun dukker frivillig under hele tiden. Et stort problem for mange som skal lære å svømme, særlig som har blitt litt større, er at de av redsel for vannet vil holde hodet høyest mulig. Da er det vanskeligere.

Jeg tror ganske sikkert Irina svømmer normalt av egen hjelp i sommer. Før hun er fire år.

Skøyter på Stokki!

Omtrent hver fredag i vinterhalvåret siden hun fylte to har Irina og jeg reist ut til Jærhagen for å stå på skøyter. I dag betalte det seg da Stokkalandsvannet vårt frøs til sikker is.

Vi spiste frokost, og gikk rett ned til isen. Det eneste misvisende i den setningen er at vi ikke gikk, men sprang. Irina var i kjeledress, lue, votter, jeg i ganske tykk treningsbukse og ganske tynn turjakke.

De steinene der vi skiftet, har jeg selv skiftet siden jeg lærte å snakke rent. Jeg har minner derfra så lenge jeg kan huske, om sommeren har vi badet, om vinteren gått på skøyter. Nå er det endelig, endelig neste generasjon.

Vi var tidlige, så det var ennå ikke smekkfullt av folk. Men Stokkalandsvannet er populært, og det bor nå mange folk i området. Det er mer folksomt enn i Jærhagen. Men også mye, mye bedre plass.

Irina er tre år og snart fire måneder. Tre og en tredjedel. Først holdt hun meg i hånden, men beinføringen og iveren imponerte allerede. Små barn er ikke så lette å få til å gjøre noe på isen, mange holder igjen, og må lokkes.

Irina og jeg gikk over på andre siden, der vi svingte oss litt forsiktig i tauene. Irina måtte venne seg til at det var is på vannet vårt, og at det er noe annet enn den flate, jevne isen i Jærhagen. Her, på Stokki, går det også an å skøyte over store avstander. Det går an å skøyte bort, og se på ting. I hallen er det å skøyte fra den ene kanten til den andre, alt er likt.

Så løsnet det for Irina. Først slapp hun hånden. Så imponerte hun selv meg.

Det er ikke så lett å gå på naturlig frosset is på store vann. Den er ru og ujevn, noen steder er det snø, og noen steder er den så humpete at glien stopper helt opp. Irina fant snart ut av det, og satte av gårde på egen hånd. Fortere og fortere. Fullstendig uten frykt. Fullstendig i barnets herlige glede i at dette kan jeg.

Etter hvert som formiddagen ble middag, og vel så det, kom det stadig flere folk. Noen hadde med bålpanne, og brukte isen til å hogge ned. Velstandsnorge gir seg sine rareste utslag. Dette er dog koselig, hele familien ute på tur, niste og god mat. Det var lett å legge merke til Irina, det minste barnet av dem alle, men ikke i det hele tatt det mest skvetne og engstelige.

Så fant hun ut at her var det bare å la det stå til. Hun fant ikke ut av hvordan hun skal ta ordentlige fraspark, teknikken er ikke inne, men hun fant ut hvordan hun kan løpe på skøytene, og så skli. Og med sin egen teknikk, utviklet helt selv, fikk hun opp betydelig fart, og for forbi mange av de voksne. Hun lærer seg balansen, tryggheten, og da kommer teknikken av seg selv. Jeg har veldig tro på dette her, den naturlige måten å lære på, ingen press, alt er lek og glede.

Og så faller hun, selvfølgelig. Igjen og igjen og igjen. På alle mulige måter. Tidlig på dagen var det mye i det hun skulle stoppe litt eller bremse, så fikk hun bakvekt, beina opp, og på rumpa. Ikke en eneste gang ble hun liggende og klage, eller be om hjelp. Det var rett opp igjen. Og videre. Sånn er livet. De som klarer disse tingene, falle og reise seg igjen, de er sikret et godt liv.

Vi var der i timevis. Aldri holdt hun meg i hånden igjen. Hun suste over alle vanskeligheter. Fant ut av det, utviklet sine egne teknikker med å legge seg ned, hvis hun så det ventet noe hun ikke ville komme over uansett, og så heller krabbe over. Så fant hun ut at hun kunne like gjerne prøve, og prøvde, og lyktes. Flere ganger mistet hun balansen, og hentet seg inn igjen. Og noen ganger suste hun av gårde så folk rundt henne stoppet opp. Det er jo ikke normalt at treåringene flyr forbi de voksne på isen. Det gjorde Irina.

Før hun gikk på trynet, og reiste seg igjen. Igjen og igjen og igjen. – Nje problem, sa hun senere på dagen. Det er russisk, og betyr «ingen problem», som man kan gjette. Flere ganger kunne jeg se det var vondt. Hun fikk skøytespissen nedi, fikk overvekt, og falt fremover. Det smalt noen ganger så jeg kunne høre det. Albuen tok støyten. – Nje problem.

Noen litt eldre barn hadde en bruskasse de lekte med. Det var ganske spesielt, Irina ville også leke, men disse andre var no match, selv om de var eldre. Irina var rett og slett mye bedre på skøyter, og kunne skli rundt omkring og hente bruskassen som hun ville. Hun inviterte til lek med sitt blideste smil, men denne gutten var skeptisk. Så da ble det å skøyte hver for seg.

Ingen problem det heller.

Klokken var to, da jeg endelig fikk henne hjem for å spise litt mat. Det gjorde vi, herlig pizza som Olia hadde laget, herlig i den forstand den var russisk, maken til pizza finnes ikke. Jeg laget også grøt, så det tok sin tid før vi kom oss ut igjen.

Men ut gikk vi. Mer tid på skøyter. På ny løp Irina ned, det forteste hun kunne. Jeg tok på henne skøytene først. Før jeg hadde fått på mine, var hun midt ute på isen.

Nå trengte hun ingen innskøytingsperiode. Nå satt det med en gang. Denne seansen falt hun ikke en eneste gang bakover, men hun fikk et problem at hun stadig satte skøytespissen i, og falt fremover. Jeg tenkte dette skulle gjøre henne skvetten, forsiktig, det gjør jo vondt. Noen ganger måtte jeg også lure på om alt gikk helt bra, jeg kan jo dette selv, is er knallhardt å falle på. Det merkes. Men Irina reiste seg opp hver bidige gang av egen hjelp, uten å grine, og uten å bli oppgitt.

Sånt blir det folk av. Det er meldt kaldt så langt prognosene går. Om dagene er det noen små grader pluss, om nettene litt minus. Da skal isen holde. Vi skal ned dit hver dag. Dette er supert. Jeg tenkte på det der vi gikk, ennå har det ikke skjedd i livene våre at Irina vil ut, og jeg vil ikke, eller hun vil fortsatt være ute, mens jeg vil hjem. Med Irina er tålmodigheten endeløs, vil hun, vil jeg. Og å stå på skøyter, det er så sunt, så sunt. Det er veldig kjekt å se at det er mange som skjønner det. Isen er full av folk, fra tidlig morgen til sene kvelden, vi kjenner ennå vår besøkelsestid, vi vestlendinger. Når isen er der, må den utnyttes. Det gjør vi.

 

Sjakk, backgammon, trylling og husking

Denne posten følger opp den om trylling og Kims lek. Irina (3) og jeg (44) har utviklet noen nye triks.

Hun er det det vi komikere kaller et herlig publikum. Hun gir tilbake mer enn vi gir til henne. Med tryllingen, så er jeg forsiktig med å gjøre det for avansert, ikke å presse forventningene. Stort sett er det en backgammon-brikke som blir slått gjennom hånden. Maksimum er å få en hvit brikke sort på veien. Trikset er å ha en brikke i hver hånd. Noen ganger har det vært en bruskork i hånden jeg tryller til, noen ganger en sjakkbrikke. Dette er jeg som sagt forsiktig med.

En gang ba hun meg om å trylle før jeg hadde fått en brikke i den andre hånden. Jeg slo likevel, og viste den tomme hånden. – Den forsvant! ropte Irina på russisk, storfornøyd.

Kanskje enda mer sjarmerende er den varianten av Kims lek, som ikke har noe med Kims lek å gjøre, men derimot trekking av farger før man spiller sjakk. Alle sjakkspillere vet at det gjøres med å ha en hvit bonde i den ene hånden, og en svart bonde i den andre. Så får man den fargen man trekker.

Jeg gjorde det med Irina før vi skulle spille, en svart bonde i min ene lukkede hånd, en hvit bonde i den andre, og så ba jeg Irina om å velge hånd. Hun fikk svart, eller så var det hvit hun fikk. Uansett ville hun at jeg skulle trekker også. Hun tok imidlertid ikke en liten bonde i hver hånd, men kongen og dronningen. De små hendene hadde ingen sjanse til å skjule hvilken brikke som lå inni.

Det var heller ikke poenget, tydeligvis. Det morsomme var å velge. Etterpå ville Irina velge en gang til, og så var det min tur igjen. Denne gangen holdt hun for sikkerhets skyld de åpne hendene frem, med brikkene inni, – vil du ha denne, svart, eller vil du ha denne her, hvit?

Det er klart det blir gøy å spille sjakk på denne måten her.

Trylling og Kims lek med barn på 3

Lille Irina på 3 og jeg tilbringer kveldene med å spille sjakk og backgammon om dagen. Vi har spilt sjakk siden hun lærte å bevege hendene, og vi spiller etter reglene alt er lov. Nå har vi kommet så langt at jeg gjør lovlige trekk, hun gjør hva hun vil. Men brikkene er nokså korrekt oppstilt, på de bakerste radene, og med bøndene først, og det første trekket vi gjør er korrekt. Bonden frem. Så flyter det ut.

Med backgammon er det sjelden brikkene er oppstilt noe i nærheten av sånn det skal være, men jeg forsøker likevel å gjøre nokså korrekte trekk. Vi hiver hver vår tegning, og så flytter vi det øynene viser. Hun flytter i hytt og vær, men teller til korrekt antall. Og så snurrer hun seg rundt i glede, fingeren i være.

Vi avveksler med Kims lek, og trylling.

Alle fedre og mødre har vel prøvd å trylle med barna sine. Det er ikke noe nytt under solen at det er fantastisk. Tryllingen som har slått an hos oss, er at jeg tryller en backgammonbrikke fra den ene hånden til den andre. Trikset er at jeg har en slik brikke i hver hånd, men viser bare den ene. Den andre er lukket, med brikken inni. Så slår jeg neven med brikken hun har sett, over den lukkede hånden hun ikke har sett brikken inni. Deretter lukker jeg denne sakte opp foran henne, mens hånden som har slått flytter jeg tilbake og under bordet, der jeg legger brikken fra meg på kneet.

Irina blir rett og slett ellevill. Hun skjønner ingenting, men jubler av glede hver gang trikset lykkes. Og det gjør det jo hver gang. Det eneste er at jeg veksler litt med å trylle til hvite og sorte brikker, og til å forandre dem. Av og til later jeg som jeg skal trylle til en hvit, men så blir det en sort likevel, liksom at noe går galt. Og av og til går det akkurat som det skal.

Aller vidunderligst er det lille barnet mitt når hun skal prøve selv. Hun tar en brikke i den ene hånden, og slår så hardt hun bare kan i den andre. Men nei, brikken blir værende i den hånden den var. – Det gikk ikke, sier hun på russisk. Og prøver igjen. Igjen går det galt, samme hvor hardt hun slår. Prøv du, sier hun til meg. Og så gjør jeg trikset, en brikke i hver hånd, viser bare den ene, slår den over den andre, og viser den andre, med brikken inni. – Det gikk! roper hun på russisk, og ler høyt.

Og som alltid med barn, det må repeteres, igjen og igjen og igjen. Så lenge det er kjekt, er det bare på ny. Det lærte jeg på klovnekurs. For klovner og barn tar det aldri slutt, så lenge det er gøy, så fortsetter man. Så er det slutt, og da er det over til noe annet interessant.

Nesten enda mer morsom og sjarmerende enn tryllingen, er Kims lek. Den er med sjakkbrikkene. Irina vet og har lenge visst hva alle brikkene heter på russisk. Nå vil jeg teste henne litt, stiller brikkene opp, ber henne lukke øynene, og fjerner den ene. Kan hun se hvilken som er borte? – Irina tenker et lite øyeblikk, og skjønner dette har hun ikke sjans til. Hun ber meg åpne hånden. – Se nøye sier jeg, hvilken brikke er det bare én av, hvilken brikke mangler? – Åpne, sier hun. – Et tårn! roper hun, da jeg åpner og viser.

Dette var gøy. Hun tar selv en brikke, og bommer på rekkefølgen, – lukk øynene, sier hun, etterpå. Og for sikkerhets skyld lukker hun øynene selv også. Så åpner hun hånden og viser, og roper selv: En løper!

Sånn går vinteren hos oss. Ingen sak det er vinter da.