Irina, Peppa gris og George

En liten historie fra barnas vidunderlige verden, dette. Det er min lille Irina, på fire og et halv år. Vi leker som alltid, og nå er det med tøygrisene Peppa og broren George det går i. Det er figurer fra engelsk barne TV, vel kjent for alle som har barn, vil jeg tro.

Så leker vi i vei, først har vi hviskeleken, så det koster etter, med peppa og George og jeg som visker til hverandre, og der det nok bare er jeg som forstår hva leken egentlig går ut på. Ikke at det gjør noe, Irina synes at det er hylende morsomt, særlig når Peppa tar lillebroren George i å hviske for tidlig.

Men så blir leken gammel, og vi må finne på noe nytt. Det er da det blir herlig. Peppa og George skal vise hverandre triks. De kan hoppe, og stupe kråke. Og så stuper George kråke nedover magen min, også baklengs.

Det er da Irina slår til med barnemagien. En vidunderlig verden vi voksne ikke lenger har tilgang til, som vi bare kan observere utenfra. – Det kan jeg også, roper hun! – Kom! Så skal jeg vise!

Så må vi alle sammen løpe inn på soverommet, for hun klarer bare å stupe kråke baklengs på myke madrasser i sengen. Hun setter Peppa og George på plass, og også meg, Peppa og George sitter fint lent mot puten. Så setter Irina seg i sengen, og stuper etter et par forsøk kråke, baklengs, så alle får se.

Det er bra.

Russisk fest i Arboretet, 2019

Det har vært en stund uten blogging. Det har ikke vært fordi det ikke har vært noe å blogge om. Kanskje burde jeg skrive noen innlegg og tilbakeposte, det er mange innlegg jeg burde skrevet, men det er hektisk med mange ting om dagen, og jeg har ikke stunden som kreves for å få satt meg ned og skrevet hva jeg opplever og tenker på. Før nå.

Og det med en fest på Rogaland Arboret. Det er en fast tradisjon for Irina og meg. Jeg tror vi har vært der alle år siden hun ble født, og jeg har skrevet om flere minneverdige arrangement der. Det er foreningen Rogaland Novgorod og Troika som arrangerer. De har nå 27 års jubileum. Jeg har vært med siden 2014, vet jeg.

Uansett. Irina og jeg kjørte av gårde i vill fart, siden vi som vanlig var for sene. Vi kom akkurat litt over tiden, men det betydde lite, for arrangementet hadde ikke kommet i gang, og var løst organisert. Straks traff jeg venner, kjente og kolleger å snakke med, mens Irina også ganske snart fant en venninne, i Diana. Det er fint for Irina disse kveldene og ettermiddagene, for det er mange tospråklige barn, slik som henne. Her kunne hun snakke russisk. Da får hun sagt alt hun vil.

En mild kritikk av arrangementet var at det var temmelig mye på planen før maten og kaffen. Sånt er ikke lurt, tror jeg, før folk har spist, er de sultne, og da venter de på mat. Det er tålmodigheten akkurat litt lavere å holde ut med sangnummer og forskjellig, om utøverne er aldri så flinke. Når man er mette og har kaffe, går sånt lettere. For meg som hadde Irina, merktes det litt ekstra, siden Irina gjerne ville spise, og hun nok ikke var i målgruppen for sangen og innslagene. Til slutt snek vi oss til å forsyne oss med en matbit, enda det formelt ikke var planen ennå.

Men før alt dette var det konkurranse. Det er sjarmerende greier, det er Troika som arrangerer, stort sett russiske mødre, gift med norske menn. Og de har stafett, springe rundt omkring, og gjøre litt forskjelig. Ganske enkelt. Og veldig uhøytidelig. Irina og jeg var på et lag der også Diana var med, hun er 5, og så var en gutt på 7-8, og moren hans. Alle de andre lagene hadde tre voksne. Diana og særlig Irina hadde akkurat litt vanskelig for å skjønne konseptet med hva stafett var for noe, og også hvor man egentlig skulle løpe, og hva man egentlig skulle gjøre. Den første øvelsen var også litt komplisert, med å løpe rundt en bøtte, kaste et eple i bøtten, ta ut eplet, og litt uklart hvem som egentlig skulle gjøre hva. Irina og Diana løste dette på utmerket måte, og løp samtidig, og kastet også naboens eple i nabobøtten. At de løp samtidig, sørget for at vi vant akkurat denne delen av konkurransen. Siden kom vi på andre og tredjeplass og sånt, og til slutt tredje, av tre. Premien var en flott medalje, som Irina gikk med hele dagen etterpå.

Serveringen var skiver med ost og salami, og grønnsaker, og så russiske pelemeni. Det gikk unna. Så var det rikelig med kaffe, og vafler, og litt kake. Irina var nå utenfor i evighetsmaskinmodus. Hun hadde tatt av seg kjolegenseren «fordi det var så varmt», og løp nå rundt i to tynne genrse, og strømpebukse. I regnet. Det var mellom 10 og 12 grader, så det var ganske utrolig hun holdt ut, men det gjorde hun altså, og nektet plent å ta på seg både kjolegenser og jakke. Konstant så jeg henne løpe etter de akkurat litt eldre barna, i tikken, i et par timer. Hun hadde det absolutt storveis, og gråt bittert, bittert da vi til slutt måtte gå. Klokken var da 2100. Det begynte klokken 1600.

Jeg må også ta med en episode i kategorien mest uventede svar. Det var en brasilianer som kom, i brasiliansk tid, klokken 2000, fire timer etter det skulle begynne, og en time etter det skulle være slutt, men veldig til stede tiden han var der. Han snakket også til min store overraskelse russisk, og dette kan jeg si var overraskende, siden dette er en gammel kjenning, jeg visste hvem han var. Så jeg spurte hvordan han hadde lært seg russisk, og før du leser videre, bare vit at dette her er det umulig å gjette. Du kan gjøre en milliard forsøk, og ikke komme opp med det riktige.

Han sa han hadde studert komposisjon, i Brasil. Det var de gamle komponister, J. S. Bach, og den slags, han hadde studert dette. Så var det en kar fra Villnius, en jøde, ved navn Baron von Tiscenhaus, eller noe sånt, en mektig baron, som hadde bodd i området i tusen år, kunne føre slekten tilbake så langt, og altså hadde et baroni. Så kom Lenin til makten, i 1917, og da var det ikke så bra å ha noe baroni, de ble inndratt av staten, eiendom er tyveri. Hans forfar måtte altså flykte, og sånn kom de til Brasil. Der fikk han beholde baron-tittelen. Og så studerte han altså komposisjon. Med ham lærte denne brasilianeren russisk i fire år.

Så da så. Det var jo ganske logisk.

Kvelden ble avsluttet med en fargerik quiz, der det var vanskelig å høre både spørsmålene og svarene, og så var det altså å kjøre hjem. Selvfølgelig var det andre interessante samtaler med russere også, det var fine innslag, fin sang, fint spill, men alle detaljer skal ikke med. Det er nok nå. Fem timer varte det, fem bra timer. Til neste år er vi der igjen. Irina vil tilbake allerede i dag.

Sjakk med Irina (4 år)

Vår lille Irina er den herligste av alle herlige, og det kan jeg si helt objektivt, selv om jeg er hennes far. Hvor jeg mister dømmekraften, er når jeg tenker på hvor glad jeg er i henne. Blant hennes mange usedvanlige talenter, alderen tatt i betraktning, er å spille sjakk. I går tok vi turen ned til Park Sjevsjenko for å spille, i dag var tanken å kjøpe oss vårt eget brett. Her er historien om hvordan det gikk!

I går var en solskinnsdag. Det var godt i plussgrader, unger i gatene, og mulig å oppholde oss utendørs. Ellers har dagene gått med på å finne oss en restaurant med lekerom for barn, disse dagene. Ute er det for kaldt til å være lenge.

Vi tok buss nummer 14 ned til Palats sportu, og derfra våre egne bein opp til parken. Aldri har jeg sett så få sjakkspillere der. Det er jo noe av det jeg liker med Kiev, sjakkspillere er immune mot vær, det går alltid an å finne noe på de trivelige, gamle benkene og bordene. Sjakk, kort og backgammon. Mest sjakk. Nå var det bare en håndfull.

Men vi fant et brett som stod ledig. 20 hryvnaer skulle han ha, for å la oss spille. Da var han også så sjenert at han forlot plassen, og lot oss spille i fred. Det er omtrent åtte kroner, og en ganske bra pris bare for å gi brettet fra seg. Dog hadde vi lovet Irina å få spille, og det ble virkelig verdt de åtte kronene, for å si det med et understatement. Det er nesten så jeg har lyst å slette noen av de gamle bildene på bloggen, slik at det blir plass å legge ut nye. Dette var nydelig, gamle jeg, og lille Irina, bak hver våre brikker på et sjakkbrett i sentrum av Kiev. Konemor Olia stod for fotograferingen og filmingen.

Hun fikk med noen skikkelig fine trekk. Til ennå å ha to år igjen før hun begynner på skolen, spiller Irina ganske normal sjakk. Hun klarer aldri planlegge mer enn to trekk fremover, hun er svært dårlig til å reagere på mine trekk og se mine planer, selv når jeg forteller dem til henne, og det er få matter hun greier å sette helt selv. Men hun kjenner mønstrene, åpner skikkelig, utvikler brikkene, og tar rokade. Hun ser også ettrekkskombinasjoner, og hun klarer å sette en gaffel. Flere ganger har Olia – kona – forslag, som lille Irina forbedrer. Hun er gløgg, fireåringen. Selvfølgelig vant hun begge gangene.

Sjakkspillingen ble avbrutt av at den lille skulle på do. Vi hadde begynt på parti nummer 3, Olia hadde uhyre raust gitt bretteieren ytterligere 15 hryvnaer, ytterligere en femmer, og det ble så mye for ham, at han pakket sammen brettet, og forlot plassen, straks vi var vekk. Jeg var på vei tilbake etter å ha fått meg en kaffe, for å spille mot ham, at jeg så det. Greit nok, det var fin sjakk i solskinnet, og to partier pleier uansett å være Irinas dose. Resten av den dagen var vi på lekeplassen, der i Park Sjevsjenko. Temperaturen var ok, men det var slaps og snø og is og sølevann på bakken, så helt trivelig var det aldri.

Likevel en flott dag, alt i alt.

Sjakk-kjøp

Posten kunne godt sluttet her. Det er historie passe lang for en bloggpost, og den har kommet til en avslutning. Det er bare det at i dag begynte og sluttet en ny historie, også sjakkrelatert, så da blir det to poster i en, i dag. Dagens sjakkhistorie er ikke så smooth, som de sier på engelsk, og vi tar etter i Norge.

Jeg ymtet frempå for Olia at Irina og jeg burde ha vårt eget sjakkbrett, her i Kiev, så vi kunne spille også hjemme, eller selv ta med i parken. Hjemme spiller vi på nettbrettet mitt, digitalt, og det er jo ikke så skikkelig.

Joda, Olia tok på seg den oppgaven, ved å finne et billig og brukt sjakkbrett på nett. Tilsvarende vårt Finn.no. Jeg har litt anstrengt forhold til dette her, vi har jo pengene til å slippe bryet, og bare kjøpe nytt. Men Olia har det i sitt genetiske materiale og innpodet i sin oppvekst, at penger må man spare der man overhodet kan. Og hun elsker det der, med å søke på nettet etter gode handler, både å kjøpe, og å selge. Om dette hadde vært et yrke, hadde hun funnet yrket for seg.

Først ville hun møte sjakkselgeren klokken 0900. Det kom ikke på tale. Da er jeg på trening. Jeg betaler gladelig noen hundrelapper for å gjennomføre den, sammen med den hellige morgenstunden min. Derfor ble det utsatt til klokken 1200.

Også altfor tidlig for oss. Jeg kommer hjem litt over ti, dusjer, og spiser frokost. Irina har prioriteringen i orden, også passende for denne posten, å spise frokost er ikke nødvendig, å spille sjakk er nødvendig. Hun vil spille sjakk med meg, og finner seg bare ikke i at jeg heller vil få spist frokosten ferdig. Til slutt må jeg gi meg, og vi spiller, mens jeg spiser. Her skal det med i regnskapet at jeg liker at frokosten drar ut, lenge, så det er forståelig et lite barn blir utålmodig.

Og som så veldig typisk for oss, har vi plutselig dårlig tid. Ikke kritisk, sånn til å begynne med, men det er en halvtime til vi skal møte selgeren nede i sentrum. Jeg avslutter frokosten, Irina og jeg pusser tennene, vi kler oss, og vi har ned mot ti minutter i det vi kommer oss ut. Olia er allerede veldig, veldig stresset, og jeg jobber med meg selv for å gå med på at det er sånn Olia liker det, mens jeg liker lange, rolige morgener, og så gå ut, når vi har tid. Sjakkbrett, og andre ting vi trenger, kjøper vi når vi trenger det. Jeg er ikke laget for å være på et bestemt sted, et bestemt klokkeslett, ikke når jeg ikke må. For min del er det mye bedre å kjøpe sjakkbrettet nytt, betale den hundrelappen eller hva det koster ekstra, ikke styre og stresse.

Men Olia styrer og stresser veldig, veldig, veldig. Det er et karaktertrekk hos henne. Bussen kommer ikke i det hele tatt. Den er forferdelig forsinket i det dårlige været med sludd, og snø. Og for å gjøre en pinlig og klein historie enda mer av det samme, smatt hunden Mike ut sammen med oss. For en nordmann er det nesten uutholdelig, hunden er ikke i bånd, og den springer rundt blant de andre som venter på bussen, skitten av sølen, og veldig glad. Det kunne ikke bry Olia mindre. Hun hopper på bussen når den kommer, og så kjører vi ned til sentrum. Hunden er igjen.

Det er mye de gjør annerledes i Kiev, enn i Norge. Ikke spør.

Vi kom kolossalt mye for sent. Bussen sneglet seg nedover. Det var trafikkork av rushtidstypen klokken tolv om dagen. Da vi endelig var fremme, løp Olia av gårde, og vi mistet henne. Lille Irina er også flink til å løpe, men Olia løp en annen vei enn oss, så da hadde vi ingen sjanse.

Vi skulle møtes på McDonalds, utenfor, der ved Plosjad Lev Tolstovo, men der var det ingen Olia. Vi ventet i 20 minutter, gikk frem og tilbake, ingen Olia. Så sendte vi en tekstmelding, og så prøvde vi å ringe, og så prøvde vi oss på Skype. Det kom svar, hun var reist til Asjan, kjøpesenteret, for det hadde ikke lyktes henne å kjøpe sjakk.

Her skal jeg ikke underslå at jeg var irritert. Men det er ikke noe å blogge om. I stedet skriver jeg at etter ytterligere forviklinger, litt meldinger frem og tilbake, og Ira og jeg helt nede i metrokøen for å kjøpe sjetong, og reise hjem, så møttes vi litt før klokken ett, der ved McDonalds. Hele stuntet hadde tatt over en time. Bare stress.

Men vi hadde sjakkbrettet. Og det var verdt det stresset vi gjennomlevde. Det var et ordentlig fint, ukrainsk sjakkbrett, akkurat sånn som de spiller med i Park Sjevsjenko. Brettet er av papp, med rutene i papir limt oppå, men så skikkelig gjort, at det ser fint og profesjonelt ut. Brikkene er ikke som vi kjenner dem, men ser fine ut på brettet, og det er ikke vanskelig å skjønne hvem som er hva. Det var akkurat et sånt sjakkbrett jeg ville ha.

Med det gikk vi til restaurant Rukkola i Khresjtsjatik, hovedgaten, og kjøpe øl, pizza, kake, te og limonade. Så spilte vi i vei, på ny med Olia til å fotografere og filme, veldig bra. Der ble vi lenge. Og alle anstrengelser og vanskeligheter ble ettertrykkelig glemt.

Tanjas bursdag

I dag var det bursdagen til Tanja, min kones søster, mitt barns tante, min svigerinne. Det er ikke så altfor ofte vi får være her på dagen, midt på mørke vinteren, men i år har vi tatt turen, og får være med på den lille feiringen.

Jeg våknet mye tidligere enn de andre, men trente i går kveld, og vil ikke starte rett med trening i dag, sånn jeg pleier. I stedet ble det Goethe, Dichtung und Wahrheit, den kolossale selvbiografien, om en gigant som kjenner sin betydning, og uten blygsel vil forklare verden hvordan han ble til. Det går min kone på nervene, det er noe med russere og tyskere, det er nasjonal mentalitet fullstendig i krasj. Russerne, i form av min kone, klarer ikke den selvhøytidelige, rasjonelle og alltid seriøse tyskeren, de vil ha mer latter, sarkasme og følelser.

Vi er tre familier som deler tre rom og kjøkken i leiligheten, tre husstander, eller hva man skal si, men tett knyttet til hverandre. Det er min kone og søsteren, med mann og barn, og det er moren, vår alles babusjka. Skal jeg være for meg selv, inne, må jeg på kjøkkenet, og håpe det er ledig. Ellers er det å sitte på rommet, som jeg gjorde i morges. Og dermed våknet både Olia og Irina lenge før tiden.

Med Irina våken, gikk det ikke lenge før lille Tasia også våknet. Og så var vi i gang. I 2013, da vi var her i julen, og min bursdag, så fikk jeg en helt nydelig genser strikket av søster Tanja. Vi har hatt den liggende her i Kiev, noe som har gjort at jeg ikke har fått brukt den så mye, siden vi som regel er her om sommeren, da det er altfor varmt å gå i genser. Nå er det imidlertid vintersurt, med gufne kuldegrader og kald vind. Da passet det jo å gå i genseren, særlig siden det var hun som hadde strukket den, som fylte året.

Dette gjorde også at Olia skrudde opp pengegaven vi gav til Tanja. I Norge er vi opptatt av å gi ting, eller opplevelser, eller til en god sak, her er folket den gode saken. Penger kommer alltid godt med. Olia fant en papirbit hun brettet rundt pengesedlene, men lille Tasia hadde en bedre løsning, – jeg kan lage konvolutt! sa hun. Så laget hun en konvolutt, av den samme papirbiten, eller en annen. Jeg vet ikke hvordan hun gjorde det, men det gikk an å legge pengene inni, og lukke igjen.

Så var det gaveutveksling og stor glede. Vi gav konvolutten med pengene, lille Irina vår hadde laget en slags tegning med glitter drysset som hjerter, og lille Tasja til Tanja selv, hadde laget en forseggjort pakke av en legoeske hun selv hadde fått tidligere. Dette er gjenbruk på ekte. Rundt var det knyttet en sløyfe, som Tanja klippet forsiktig av, slik at den kan brukes på nytt. Inni var det fullt av tegninger, barnekunstverk og andre ting Tasja hadde laget helt selv. En skikkelig overlevering av kjærlighet fra barn til mor. Den beste gaven man kan gi.

Deretter var det matfest. Her i Kiev er det ingen hindring at klokken er ni på morgenen. Det var Plov, flere stekepanner, og øl og sprit. Spriten var konjakk, ukrainsk konjakk er sikkert riktig å si her, og det er ikke noe flottenfeieri, man drikker det som shots, som var det vodka. Det er jeg og Sergej som står for spritdrikkingen, Sergej som står for skjenkingen, og babusjka som sier når det er på tide å skjenke på ny. Det er ganske sivilisert. Alle deltar i frokosten. Jeg spiser som vanlig lengst av alle.

Resten av dagen består av at vi går hver til vårt. Familien Tanja reiser ut på utflukt, jeg tror de skal på kino eller noe sånt, mens vi andre slapper av hjemme til godt utpå dagen. Det var en ordentlig morgenbursdag, med morgenfeiring, helt ulikt noe man kan oppleve i Norge, sånn som jeg kjenner landet mitt.

Gratulerer med dagen – с днём рождения!

Georgs magiske medisin, med Riksteateret på Sandnes kulturhus

Tidligere gikk jeg på teater engasjert og kritisk. Ensemblet måtte ville noe med oppsetningen sin, og jeg ble regelrett irritert hvis det var jeg kalte bare tull. Det måtte være skikkelig.

Nå har jeg blitt voksen familiemann, og har lagt fra meg engasjementet og kritikken. Teater skal være en opplevelse. For folk flest er det viktigste å komme seg ut, gjøre noe annet, og spise og drikke noe godt før forestillingen og i pausen.

Jeg er barnefar, og alltid på jakt etter noe som kan være gøy og spennende for vår lille Irina på fire. Teater er viktig å få med seg. Det gjelder alle, og spesielt vår russiskspråklige skjønnhet. Hun trenger å bli eksponnert for norsk.

Så fikk jeg med meg at Riksteateret spilte Georgs magiske medisin på Sandnes kulturhus. I den gamle engasjerte tiden, da vi selv drev med teater, og mange av oss hadde ambisjoner, så var Riksteateret stedet man ville ende opp, om man ikke helt lyktes. Det var en måte man kunne leve av teater, ha det som jobb, og ikke være tvunget til å gjøre noe annet ved siden. Men man var tvunget til å spille uvesentlig teater. Det er ikke Riksteaterets oppsetninger som blir diskutert i kretser som gjelder, de kommer ikke inn i lærebøkene, bringer ikke teaterkunsten videre.

Men Georgs magiske medisin er gøy. Roald Dahl er noe eget, og Georgs magiske medisin og Charlie og sjokoladefabrikken troner aller øverst blant bøkene hans. Dette vil jeg gjerne ha med meg.

Vår familie er ikke blant de rike. Full pris på teaterbilletter er ikke sånt vi kan unne oss uten å tenke oss om litt. Vi kan heller gå på teater i Kiev, der det koster en brøkdel, og kvaliteten i hvert fall ikke står noe tilbake for den norske. Dog er Ukraina blitt uheldig politisert, sånn at teaterforestillingene må foregå på ukrainsk, et språk vi ikke kan. Så der mister ukrainsk kulturliv oss som publikum. Vi hadde ellers benyttet oss av det veldig flittig.

Nå gjelder det imidlertid Norge. Der har min mor fått et gavekort til Sandnes kulturhus, og vi kan benytte oss av det. Jeg snudde meg i kjent stil raskt rundt, sjekket om det var ledige billetter, fikk fatt i gavekoden fra mor, og så at billettene i mellomtiden var blitt utsolgt. Også i kjent stil gir jeg meg ikke så lett. Vi kjørte ned til Sandnes allikevel, dette stykket ville vi virkelig ha med oss. Og når man vil noe veldig gjerne, finnes det som regel en utvei.

Denne gangen var det så enkelt at kulturhuset nok må gjøre noe med billettbestillingen sin. De bak skranken hadde knapt fått med seg det var utsolgt. Jeg begynte forsiktig, «vi vil ha billetter, hvis mulig, vi har sett det er utsolgt, kanskje er det noen uavhentede», men den slags var de ikke interessert i å høre på. Det var billetter igjen. Vi betalte 500 kroner for Irina på fire, og meg. En skammelig blodpris. Og den direkte årsaken til at det denne kulturkvelden i det mangfoldige Norge, var hvitt og vellykket og vanlig, som vi husker det fra 80-tallet.

Dette er en politisk diskusjon om å subsidiere kunsten og underholdningen. Jeg går ikke inn i den, annet enn å si at om barn på 4 må betale full pris på teater, så har vi ikke råd til det. Vi kunne gjøre det denne gangen, siden min mor har gavekort.

Og vi gjorde det skikkelig, med kaffe og kinderegg før forestillingen, og brus i pausen. Også her var prisen helt latterlig, bare best å ikke si det til min kone, man kan få fullverdig middag med alt tilbebør for 3, for prisen av en vanlig kaffe, kinderegg og pepsi, i Norge.

Men sånn er det blitt. Og Irina elsket det. Hun syntes det var forferdelig skummelt med bestemora, og så bare inn i programmet så lenge det var hun som regjerte scenen i starten. Seansen med at Georg laget medisinen syntes hun var altfor lang, – hvorfor holder de på så lenge? spurte hun på russisk. At bestemora vokste etter å ha fått den magiske medisinen, og at ei høne ble til menneskestørrelse, det syntes hun var fantastisk.

Og da forestillingen var over, etter halvannen time, hadde hun langt fra fått nok. – Jeg vil se mer, sa hun. For hennes del kunne forestillingen bare fortsette. Godt, i en verden der man har fått panikk for å la barn holde på med samme ting i fem minutt. Evnen til å konsentrere seg og sitte stille, er viktig, også i en verden der man har fått det for seg at alt skal være nye inntrykk, fart og bevegelse. Det led også forestillingen under. De våget ikke ha mye snakk og samtale, før de måtte trykke på med fartsfylt musikk, elektrisk gitar, trommer og keyboard, og bass også, noen ganger. Historien til Roald Dahl druknet, ganske. Originalhistorien er fantastisk, det var ikke det vi så her.

Men Irina hadde fått en opplevelse. Og det var også målet med turen. Hun er utrolig inntrykksøm, som Dag Solstad formulerer det, hun ler i vei når hun skjønner man skal le, og hun roper ja, når det er spørsmål ut til salen, selv om hun ikke skjønner spørsmålet. Og hun klapper alle steder folk klapper, også der hun synes det har vært skummelt, eller så som så. Høydepunktet var den kjempehøye bestemoren med de kjempelange armene, og det kjempestore egget. Hjemme ville hun leke vi ble til høner, og fluer, men noen medisin våget hun ikke ta. Selv når det var lekemedisin i en tom skje.

Julefreden senker seg

Lille julaften. Solen kryper over himmelen, så vidt over horisonten. Det lave vinterlyset er ennå vakkert, om enn det der vi bor ikke er så mye landskap å se det i, som det pleier å være. Det får være som det vil. Nå er det julefred.

I går var det bursdagselskap som et slags forspill til julefesten. De blir tenåringer nå, barna til søstrene mine. Også de barna som pleide å være de minste. Mye blir forandret med det. De eldste barna er allerede i stemmeskiftet, og ferdig med det, og de kan fortelle oss om verden som den nå er, heller enn bli det fortalt av oss. Onkler, tanter og familie og selskap er ikke heller lenger så interessant, livet er et annet sted, det som gjelder, er ikke oss.

For vår lille Irina er det ikke sånn. Hun gledet seg enormt til dette selskapet.

På vei ut rakk vi så vidt gårdsutsalget, grønnsaksboden, der det ennå er sånn at det går an å kjenne innehaveren, og være lojal av andre årsaker enn «kundeprogram». Vi kjøper så langt vi kan alle våre grønnsaker der. Nå gjenstår det bare å kjøpe siste rest av kjøtt og spekemat, så er vi klare for julehøytiden.

Det meste skal tilbringes utenfor hjemmet. Min kjære Olia er ikke så interessert i hele julefeiringen, og det på en måte som ikke er så lett å forstå for oss som har levd hele vårt liv i den norske tradisjonen, og liksom tar avstand fra den innenfra. Det er ikke noe savn for Olia ikke å være med, det ligger ikke særlig kritikk i hennes valg, hun bryr seg bare ikke, og synes det er deilig å slippe. Hennes jul er novyj god, nyttår, der vi pynter opp som hun pleide å gjøre det i sin familie. Det vil si omtrent ingenting.

Vår lille Irina står midt i begge deler. Hun har fantastiske dager, med en liten kalenderpakke hver dag på stolen, og en lapp med nummeret på dagen og navnet hennes. Så er far nå hjemme hele tiden, og det er store muligheter til å leke og ha det gøy, veldig store deler av tiden. Det eneste er at vi må ha tid til å spise, og så har jeg denne julen litt lønnet arbeid jeg må ha gjort.

Ellers er det julefred. Jeg henger opp fuglemat i alt vi har av busker og trær rundt huset. Det er julepynten jeg får til, og det gjør meg glad å se enkle fugler som rødstrupe, spurver og kjøttmeis flakse rundt på nært hold. Skjærer og kråker jager jeg bort, så fort jeg ser dem. Trost og stær er helt greit, de får spise i fred, så lenge de tåler å bli sett på.

I dag skal Irina og jeg reise til min mor for å pynte juletreet, og kanskje ha en tradisjonell kveld med spekemat og rømmegrøt. Det gjør vi hver gang solen snur, St. Hans og jul. Det er en tradisjon vi egentlig ikke vet hvor kom fra. Siden det blir øl og akevitt til spekematen, overnatter vi hos henne, heller enn å reise hjem. Irina får våkne til julaften hos bestemor.

Så er det å reise hjem, være litt hjemme, før det er ut til tante Tone, for å feire selve dagen. Da kan Irina feire barndoms jul, fire år gammel, så godt og magisk som det blir. For oss voksne, er det også fredelige dager. Og det er det jeg ønsker mine lesere, fred og ro, og en riktig god jul!

Morgen, juleferie – den mørkeste dagen i året!

Det er morgen. Ute raser vinden, og sikkert regnet, og kulden. Inne er det dempet musikk, fersk kaffe, og god varme. Det er den mørkeste dagen i året, det blir ikke verre enn dette, men samtidig er det en sånn lys og fin tid, med jul og juleferie, god mat og samvær med familien. Det er lurt og riktig at vi har lagt en høytid, en festtid, nettopp til denne tiden.

I går gjorde vi unna alle julegavene. Jeg hører til dem som har et litt anstrengt forhold til gavehysteriet, både med forbruksfesten og vi får en generasjon bortskjemt ungdom og barn. Men jeg skal glatt innrømme at jeg lar meg rive med, jeg kjøper altfor mye, til mitt barn og til meg selv, og til de i den nære slekten jeg kjøper julegave til. Kona er fra Ukraina, som faste lesere av bloggen og alle som kjenner meg utmerket vet, hun har for lengst meldt seg ut av den norske julen. Dette synes hun er sykt. For min del er det vanskeligere enn jeg hadde trodd, å stå i mot når man har penger til overs, og barnet vårt, lille Irina, blir så glad, så glad når hun får gaver.

Vi reiste ut til Bryne for å kjøpe julegavene. Det var første ordentlige julegaveinnkjøp for vesle Irina på fire år. Dette er også første julen der hun forstår at det venter gaver, og at hun kan påvirke. Hun har skrevet bokstavene LoL på mange lapper, og lagt dem rundt omkring, så både julenissen og den russiske julenissen, djed moroz, kan finne dem. Hun sier det også, igjen og igjen, kukli lo, som det sies og uttales på russisk. Jeg er ikke noe kjøpesenter-mann, og hadde lyst å støtte sentrumsbutikker, der man kan gå i gatene og føle man er et sted, men det er gjort veldig vanskelig å få dette til. Kjøpesentrene har gratis parkering, uten tidsbegrensning, og man er innendørs. Vi gjorde alt på kjøpesenteret på Bryne. Her hadde vi valgt det på Klepp, om de bare hadde beholdt isbanen sin.

Irina ble med bestemor, min mor, for å kjøpe gave til meg og Olia. Hun har forstått dette med gaver, men ikke at det skal være hemmelig. – Det er en ball, sier hun på russisk, om pakken som ikke akkurat er pakket inn hemmelighetsfullt, – så kan du og jeg spille fotball.

Så er den saken klar. Deretter er det kafe. Vi får lov til å sette oss et sted, og kjøpe is til Irina et annet sted. Dette stedet serverer is og strø etter vekt, sikkert veldig lurt, for det ble en latterlig dyr is jeg kjøpte til henne. Jeg skulle gjette vekten, gjettet 50 gram, og så var det over 200. Ikke så bra, og ikke spiste Irina hele isen heller. Men det ble veldig koselig, og det er jo hovedsaken.

Deretter var det orket å få kjøpe julegavene til alle sammen inn. Jeg synes ikke det er så gøy, men det er bare å få det unna, det er en plikt. Forhåpentligvis blir folk glade, det er penger nok til å betale, og når man kjøper ting, har de som står i butikken, jobb. Så helt for galt, er det jo ikke. Og jeg skal ikke moralisere i det hele tatt, som kjøper en julegave over alle grenser til meg selv, i år, som i så mange andre år, før.

Høydepunktet på senteret var kanskje at Irina ble så lenge i det lille lekeområdet, de har. Det var veldig mange barn der, og de fikk også besøk av nissen. Foreløpig er Irina et av de ytterst få barn her i landet, som ikke går i barnehage, og det går på bekostning av hennes mulighet til å leke med jevnaldrende. Hun leker med meg, det er ubegrenset, men det er noe annet. Også for å lære språk og samhandling, er dette nødvendig, og for å lære hva som trengs for å bli sosialt akseptert. Det er viktig. Irina har mange fordeler når hun skal være med andre, mange egenskaper som gjør seg godt, men hun stiller for tiden med et sterkt handicap, siden hun ikke våger seg utpå med norsken.

Med nissen er hun usikker. – Jeg er redd for ham, sier hun til meg, på russisk, samtidig som det er veldig klart at dette er en redsel hun svært gjerne vil overvinne. Hun vet også at hun må opp til ham, for å få den vesle gaven han har, og for å fortelle ham at hun ønsker seg Lol-dukke til jul. Etter selv å ha fått nissemaling og nisselue, blir det lettere, beskyttet av forkledningen, men det er jo skummelt når han er så svær, og med så mye skjegg, og røde og hvite klær. En ordentlig julenisse. Med alven, hjelperen, som går omkring, går det lettere, og med hennes hjelp, får hun tatt i mot gaven nissen har, en matboks. Så får hun også ropt til ham, at hun ønsker seg Lol, uten at nissen nok skjønner så mye av det.

Etterpå er det lek i timevis. Med seg selv, og med de andre barna. Ved siden av handicapet i språket, har Irina en begrensning at hun alltid er alene. De andre har alltid noen de kjenner, som de er sammen med, om det er søsken eller venner. Irina er blant de andre barna helt for seg selv. Og så står jeg bortenfor, og ser på. Her får hun til å bygge med plastklossene, og å løpe litt rundt. Hun leker med de andre barna, og det er helt klart at den lille hjernen jobber på høygir, når hun blir snakket til. Men hun våger seg ikke utpå, hun er av typen som ikke sier noe, før det er riktig.

Det er for lengst blitt mørkt da vi endelig reiser hjem. Det er Dagsrevyen og Putin på Alltid nyheter. I kjent stil får norske medier det til å høres ut som om det er Putin og Russland som er aggressiv, når amerikanerne snakker om å plassere kjernefysiske mellomdistanseraketter i Øst-Europa, og Putin sier han vil svare på dette, og at det kan bli kjernefysisk krig. Det er kjekt å høre Putin i original, og skjønne alt hva han sier, Og det er bra å kunne reise vekk fra denne skumle virkeligheten, alt det uhyggelige som skjer og snakkes om, og hjem til peiskos og førsteklasses laksemiddag.

Jeg snakker om juleferie, men det er ikke det for meg, riktig ennå. Jeg har betydelige mengder arbeid som gjenstår, men det er arbeid jeg godt kan gjøre hjemme. Og det er arbeid som finansierer hele julefeiringen vår, inkludert maten, men ekskludert den overdådige gaven til meg selv. Lille Irina vil leke sterk vind, som det artig har blitt hetende, silnyj veter, der vi bruker pekefingeren og langfingeren til å gå og snakke, og hun av og til blåser på mine, så de blåser vekk, i sterk vind. Hun vil også spille backgammon og andre spill, leke med tøyfigurer av Ole Brum, og danse til musikk, alt som vanlig.

Men far er rett og slett nødt til å jobbe. Det er sjelden det er slik, men sånn er det nå. Jeg har det vanligvis ikke travelt, eller, jeg kan vanligvis fordele min egen travelhet, men av og til er det sånn at det er forpliktelser jeg må få unna. Ingenting av det jeg gjør for moro skyld, eller for å slappe av, går foran det Irina har lyst til. Hun er det viktigste, det er ingenting i nærheten. Det er den beste gaven i livet hun kan få.

Og at jeg har havnet i en situasjon der jeg er i stand til å gi denne gaven, gjør at jeg lever i veldig dyp og god lykke om dagen. Det er også det som gjør det virkelig behagelig og godt, at solen nå snur, juleferien begynner, og våren og lysere dager vil ta over derfra.