Godt nytt år fra en helt grei blogg

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt her igjen. Inngangen til et nytt år inviterer til det.

Nye år starter alltid med bursdagen min, og det er dobbelt spesielt for meg både å starte med et helt nytt år, og med å være et år eldre i det. Nå er det altså blitt 2023, et helt utenkelig årstall da jeg gikk gjennom mine formende årstall på 1990-tallet. Ingen den gang kunne være noe i nærheten av å si hvordan verden er nå.

Jeg starter alltid året med Bach. Det er med kantantene for dagen, og med juleoratoriet. Så er man sikret riktig stemning. Man bør alltid gå inn i nye år med glede og gode følelser.

Det var en fantastisk nyttårsfeiring i går. Det var Irina og jeg, svigermor og jeg, vi er en familie nå, siden svigermor måtte flytte opp hit på grunn av krigen i Kiev. Jeg tenkte egentlig å holde det utenom, men det er noe helt uvirkelig over å feire nyttår, samtidig som kona og svigermor også følger med på hvor bombene faller. Det at det er så uvirkelig, fungerer denne gangen nærmest som et forsvar. Vi tar det ikke så innover oss, at det går utover hvordan vi fungerer i våre egne liv i hverdag og fest her langt unna.

Vi krasjet skikkelig med maten. Vi krasjet skikkelig med at jeg hadde altfor, altfor mye å gjøre inn mot årets siste dag. På fredag gjorde vi storhandel, vi gikk i hver våre butikker, og kjøpte visst også dobbelt opp av en del ting. Til overmål måtte fryseren avises, så vi endte opp med altfor mye mat som måtte lages og spises på en gang. På toppen hadde jeg lovet Irina «hva hun vil», og hun valgte spaghetti carbonara, sånn at hun og jeg måtte lage det på toppen av alt det andre.

Jeg hadde sagt til Irina at festen skulle begynne i det det blir mørkt, og det gjør det allerede klokken fire. Da hadde også babusjka bygget opp til et bugnende bord, med alle slags retter, men Irina hadde så gledet seg til at hun og far skulle lage spaghetti carbonara, og ha fest, så det fikk gå foran. Det overdådige bordet ble utsatt til kvelden.

Vi begynte med rødbrus og vin. Irina var i perlehumør, og jeg måtte ta hvert ledig øyeblikk til å få gjort de tingene jeg enda ikke hadde fått gjort, og måtte gjøre. Hver gang Irina sa vi ikke gjorde noen «festting», så fikk hun det som hun ville, og vi blåste opp ballonger vi hadde kjøpt inn, og vi pyntet med dem, og vi lekte med dem.

Klokken kvart på åtte var jeg ferdig med de tingene jeg skulle gjøre, ting som også krevde ikke så rent lite hjernearbeid og konsentrasjon, så det var ikke så rent lite irriterende å ha dem over seg også etter festen var i gang. Desto større lettelse å få det ferdig, og sendt av gårde.

Da ble det øyeblikkelig dans og moro med Irina. Musikkvalget var dansbare hits sentrert rundt 80-tallet og 90-tallet, men favnet vidt, og både jeg og Irina fant på stadig nye kombinasjoner for dans og ballonglek. Vi kan anbefale Umberto Tozzi, med Gloria, den var artig å danse stoppdans til (noen trykker på pause, og så må man stoppe bevegelsene, den som da beveger seg har tapt).

Jeg tror kanskje jeg kan si de ballongene var ganske dyre til å være så små og få i pakken, men de gav virkelig igjen gjennom leken Irina og jeg hadde. Det var ikke akkurat noe skjermproblem, mellom oss, kan man trygt si, ingen antydning til at 8-åringen ville gjemme seg vekk i en skjerm. Det var ulike former for ballongtennis, der det gjaldt å få ikke få ballongen i gulvet på sin side, gjorde man det, kunne den andre velge en kroppsdel man ikke lenger fikk lov til å bruke. Og så var det dans, der det også gjaldt å holde ballonger i luften, og man ble straffet med å få en ekstra ballong å håndtere om en ballong falt på gulvet.

Middag

Underveis har ble klokka ni, og vi fikk det bugnende bordet med all slags mat. Jeg er nødt til å berømme svigermor, vår kjære babusjka, som uten å kny gikk med på å utsette all maten hun hadde forberedt. Nå hadde den jo stått ferdig noen timer, og måtte varmes opp igjen. Jeg er veldig glad i matkulturer som varter opp med bugnende bord, og er lykkelig at jeg har fått sånn kultur helt inn i den nærmeste familien. Her var ørretstykker, hare, plov (en sentralasiastisk kjøttrett, der kjøttet stekes i stykker sammen med ris og grønnsaker) og forskjellige varianter av grønnsaker, som de er, eller i lake. Nå satt vi også alle fire til bords, og skålte i vildens sky.

Da maten var ferdig, var det straks mer dans. Og nå skled det over i tøffere saker, Seigmenn og Metallica, med cover av Hjernen er alene og Whisky in the jar, vi la inn Tiziano Ferro med Stop! Dimentica!, og jeg må si farshjertet smeltet totalt da det deretter gikk over i Rammstein, og den lille jenta på 8 år uanstrengt drar de første tekstlinjene på klokkeren tysk:

Bist du trarurig, so wie ich/Dir laufen tränen vom Geschicht/Komm mit uns, und schalt dich ein/Wir wollen zusammen traruig sein.

Rammstein, Arme der Tristen

Når jeg ser de tekstlinjene, tenker på dansen og på året som har gått, det passer så utmerket. Folk som ikke kan tysk godt nok til å skjønne det, bør slå opp og finne det.

Fyrverkeri

Klokken elleve må jeg si at det begynte å ta på. Det har vært travelt på en helt særegen måte denne julen, veldig kjekt og godt, men svært mye å gjøre. Og dessuten må vi turnere jul mellom to tradisjoner, og sørge for at alle får det på sin måte best mulig. Det er også sånn at uansett hvor travelt det er, så har julefeiring og juletradisjoner forkjørsrett, særlig så lenge lille Irina er involvert. Hun skal få kjerneverdiene inn så hun kjenner hvor godt det er, i et liv som alltid vil være skiftende og kaotisk, man trenger noe fast i bunn, og det må være godt og kjekt.

Jeg satte på Bach, messe i h-moll, det beste som er skrevet av musikk. Det er tradisjon hvert år. Man må gå fra det ene året til det neste, i det beste av musikk, og i en stemning forbi euforien. Dette året skjønte jeg at denne tradisjonen nok må vike den også, når Irina blir stor nok til å kreve sin egen musikk. Vi hadde jo danset og lekt i timesvis, så det stod ikke på det, og vi kunne jo ha ballongtennis, om Bach stod på i bakgrunnen med sin guddommelige h-moll messe.

Vi hadde dobbeltkjøpt inn is, men jeg var nå såpass sliten at jeg droppet kaffe, jeg så frem mot en god natts søvn, og jeg droppet også cognac med lett hjerte. Muligheten til cognac var nok, denne kvelden. Jeg avstod fra den.

Så kom fyrverkeriet. Høydepunktet. Vi gikk ut, usedvanlig avslappet, egentlig, klokken kvart på tolv. Fra terrassen har vi god utsikt til alt vi trenger å se. Ganske raskt gikk det mot sitt crescendo, og lille Irina på 8 år var tvers igjennom herlig den tiden som nå kom. Det var evig, smittende, ubegrenset lykke. Hun fikk til så flott, hvor ubegripelig er at vi går fra et år til et annet, fra 2022 til 2023, og hun spurte på ny og på ny hva det betydde, mens hun fløy rundt og jublet over alle raketter hun så. Hun er interessert i solsystemet, og i astronomi, så hun er mottakelig for svarene, men hun er barn nok til å fylle inn med den nødvendige mengden mengden for at noe skal bli virkelig, virkelig fantastisk.

Kl2356 viste jeg henne klokken, og hun hvinte av lykke. Da det så snart ble sånn at det kom opp raketter overaltfra, sa jeg at nå er det, nå er klokken tolv, nå er det nyttår. Hun svarte med å springe rundt og rundt i hagen med armene ut som et flyt, mens hun jublet av glede. Det var større inntrykk enn en liten kropp kunne håndtere, det var så mye på en gang at hun måtte bare sette i gang å løpe. Jeg viste henne klokken, som var 0000, og hun ønsket godt nytt år, og gratulerte med dagen, og fortsatte å springe og hoppe rundt omkring i hagen.

Bursdag

Få minutter senere var det over. Vi ruslet inn i huset igjen, mens vi fikk tatt noen flotte bilder, og vi ble møtt av Olia og babusjka, som stod klar med gaver og lykkeønskninger. De hadde kjøpt gaver til meg, og jeg ble jo veldig glad for det. Noen gensere, og noen gryter. Alt sammen nyttige ting. Irina hadde det ene showet, etter det andre, og diktet i vei historier, på norsk og på russisk, helt uanstrengt etter hvem det var som satt og hørte. Hun var kjempelykkelig, denne kvelden.

Hun var så lykkelig, at hun begynte å gråte, som den voksne 8-åringen hun er. Det er sikkert ikke mange lesere av denne teksten som har kontroll på Rammstein godt nok til å vite at sangen etter Arme der Tristen på Zeit, er nettopp Zeit. Den handler nettopp om tiden som går, og som uansett hvor lykkelig den er, ikke kan vare. Det ble for mye for en 8-åring på en kveld som denne, og hun tok tappert til tårene.

En del av det hadde nok også litt å gjøre med at hun hadde kjørt på overload nå i flere timer, og fikk en reaksjon da det var over. Vi gjorde oss klare til å gå til sengs. Den russiske tradisjonen med Novij god, som julaften, skal overholdes, så etter at Irina var lagt seg, la vi gaver under treet fra djed moroz, eller bestefar frost, som er oversettelsen til norsk. Dette er Irina selvsagt veldig klar over, så gaveforventningene var en del av det hele.

Første nyttårsdag

Det var fra dette vi våknet opp denne morgenen. Jeg kunne endelig sove ut, og våknet når det var lyst, vekket av Irina som kom løpende med en gave. Klokken var da over ti, veldig uvanlig til oss å være.

Normalt skulle jeg bakt rundstykker en dag som denne, og hatt fersk brødmat å spise deilig julepålegg til, men nå hadde vi altfor mye gammel mat, at det tok seg ut å lage noe nytt. Avvisningen av fryseren for å få plass til alt i den, dagen i forveien, hadde ført til at all brødbakst var tatt ut, og da må den jo også spises.

For et par år siden fikk jeg en kaffemaskin i gave, fra den har jeg hentet espresso og cappuccino, til å lede meg gjennom formiddagen som forlengst er blitt ettermiddag. Jeg ville til stranden i dag, alltid pågående etter nye eventyr, men Irina ville helles besøke venninnene sine, og det skulle hun få lov. Det passer også meg med en rolig dag.

Travle dager skal komme.

Godt nytt år!

Irinas (6) første besøk på kino

Det var klokken 1455 i dag, i vinterferien, vi plutselig bestemte oss, Irina og jeg, for å reise på kino. Filmen var Bigfoot junior II, vi så bare kjapt gjennom barnefilmene, den så grei ut, og begynte 1515.

Vi reiste.

Irina hadde høyst uklare forestillinger om hva det ville si å være på kino, men skjønte at hun måtte forte seg, og klarte selv å regne ut at vi hadde fire minutter igjen når klokken var 1511. Da kjørte vi inn i parkeringshuset, der kinoen er. Og så er det den håpløse og svindyre betalingen, den som krever tid og frustrasjon, og setter nådestøtet ikke til bilismen, men til sentrum.

Klokken var 1514 mens vi hastet fra parkeringshuset over i kinoen, for første gang for Irina, jeg lurer på om det er for andre gang for meg, denne kinoen her. Jeg er ikke sikker, mener bestemt jeg så en film en gang, og hadde 3D-brilller, men kan ikke huske hvilken.

Uansett, det var ti minutter til filmen begynte, sa de, så vi hadde tid til å kjøpe billetter og godteri. Irina ble veldig glad da hun fikk det, og valgte beskjedent en liten sak, som hun pleier. Hun fikk en kuli å drikke også. Så var det inn.

Jeg hadde instruert Irina nøye at hun var nødt å gå på do på forhånd, for etter filmen begynte, var det umulig å gå på do. Men hun måtte ikke på do, sa hun. Jeg måtte på do.

Så var det inn.

Irina ble instruert hvordan å finne riktig plass, og så satt vi oss. Det var omtrent ingen mennesker i kinosalen. Det var sånn man kunne lure på om det var ensifret eller tosifret, og må gjette på tosifret. Trailer var Tom og Jerry, tegnet som var de var på 50-tallet, men med levende mennesker. Jeg snakket og snakket, men fikk beksjed av Irina å tie stille.

Og så begynte filmen, med en forferdelig jakt av en ulv etter en hare. Forferdelig, med at den gikk så fort og var så drivende godt og moderne jaget, at jeg ble svimmel av den. Jeg har jo hatt bitte litt problemer med helsen, i det siste, mest sånn at det går ut over det psykiske, det er ingen selvfølge å være frisk lenger. Og jeg ble urolig, hva om jeg ikke greier det, her jeg er med Irina? Scenen med haren og ulven var fra Alaska, med nordlys, akkurat sånn som vi så det da vi var i Alta, Irina og jeg. Så det måtte jeg si til henne.

«Vær stille», sa Irina, på 6 år.

Og så var det presentasjon av hovedkarakterene, familien Bigfoot. Det er visst en serie, dette her, og rollene må etableres for dem som ikke har sett dem før, sånn som Irina og meg. Det gjør filmene gjennomprofesjonelt, nå om dagen, superraskt og effektivt. Lille Bigfoot løper veldig fort, hører veldig godt og helbreder egne sår raskt. Dessuten kan han snakke med dyrene. Faren er kjendis, bigfoot, og på TV, der han er i en verden han tydelig ikke hører hjemme i. Her er mange gjenkjennelige typer, og et tempo som liksom skal være for vår tid.

Og absolutt alle holder på med mobiltelefon og forskjellige dingser. Filmen er fullstendig i takt med verden, som alltid, som alltid.

Så må store bigfoot komme seg. Og her blir det rett og slett sjarmerende for meg, jeg også driver jo og stanser stor, internasjonal business som ødelegger naturen nå om dagen, akkurat det samme som bigfoot. Også jeg lager selfie-filmer med naturen, og sier den er vakker, og at vi må ta vare på den. Og også jeg lager filmen ærlig og rett frem, uten effekter av noe slag, ingenting om å dele eller like. Sånn som sønn Bigfoot junior legger til, og øker antall treff enormt. Sjarmerende, rett og slett sjarmerende.

Irina er også oppslukt. Det var fulltreff. Jeg hadde et håp om at hun skulle bli oppslukt av filmens eventyrverden, sånn jeg selv ble det da jeg var barn, og så Mowgli, må det ha vært, jungelboken, som en av mine aller, aller første kinooplevelser. Jeg kan ennå huske min onkels stemme, «det er godt å få tømt tanken før filmen begynner», om det å gå på to.

Apropos å gå på do, jeg måtte så sterkt at jeg greide ikke å holde meg. Og det falt sammen med mine mer eller mindre innbilte helseproblemer. Jeg ville ikke greie å se filmen til endes, måtte si til Irina jeg måtte på do, «det er ikke lov», sa hun, ganske riktig, men her var det ikke noe valg.

Jeg gikk. For første gang i mitt liv, ut av kinosalen, for å gå på do, og tilbake igjen.

Da jeg kom tilbake hadde handlingen begynte for alvor. Pappa Bigfoot var vekk, tatt til fange av de onde miljøkriminelle, som her var oljebransjen, men som nok like godt kunne vært vindkraften, da ville jeg vært blodfan, det var ellers prikklikt, men ok, det var altså olje, extract, tror jeg de het. Ren oljeutvinning, som de selv sa. Sønn Bigfoot var på vei med moren og dyrene for å se om de kunne finne ham, de kjørte i bussen. – Jeg spurte Irina hva som hadde skjedd, og hun svarte.

Nå kom det noen reelle actionscener. Og vesle Irina reagerte med en intenisitet som var barnet verdig, fullt og helt oppslukt, aldeles inne i tingene. Fascinerende, en verden man mister tilgang til, når man blir eldre. Vi hadde noen fordeler, siden vi har reist så mye rundt i Norges vakre natur, og selv sett så mange dyr, og snakket om så mange dyr, så vi kunne godt kjenne igjen elgen som kom, og ulv og grizzlybjørn, mens vaskebjørn nok var noe nytt. Derimot var karakteren klar og grei å få tak på.

Det ble etter hvert veldig stor dramatikk, og noen uventede vendinger i handlingen og i rollene, noen skikkelige sjokk, og Irina måtte noen steder snu seg, og sitte med ansiktet inn mot stolryggen. Både godteriet og kulien fikk hun fortært, rolig og greit, akkurat som man skal, på kino. Full kontroll. Hollywood-dramatikken ble oppfylt med at den slemme etter hvert ble fullstendig slem, og alle egenskaper og hint som var lagt ut, ble utnyttet, og kom frem på ny, med god aha!-effekt. Vi vet junior løper fort og hører godt, vi vet sårene hans leges, og vi vet han snakker med dyrene. Dyr etablert, kommer selvsagt igjen, og oppfyller en rolle som er mer enn bare underholdningen til å begynne med.

Så er det referanser til Indiana Jones, skikkelig race i vogner i gruvesjakt, det er droner og skummelt, det er fall ned i elver, og det er heseblesende tempo. Og det er bomber som skal sprenge bort praktisk talt hele verden, i hvert fall hele dalen. Så det er sånn at alt står på spill.

Og Irina er absolutt 100 % med. Det var fulltreff. Da lille Bigfoot får avgjort en del ting med jenta han liker, Emma, ja, da kommer en side ved Irina frem, som jeg aldri har sett før, og aldri kunne forestille meg. Hun er aldeles full av følelser. Hun har levd med karakterene helt fullstendig, gjennom hele filmen, hatt livet sitt på spill, samme nmed dem. Ikke blitt forstyrret av erfarnge tanker som «det går bra til slutt». Dette var alt sammen spenning, alt sammen fantastisk, alt sammen vellykket.

Klokken var cirka 17000 da vi gikk ut av kinosalen igjen. Alt var slutt. Bigfoots verden finnes bare inne i kroppene våre nå, der det i hvert fall hos Irina, har stor plass. Dette gjorde inntrykk. Dette var kjekt.

Irina, 6 år!

Bursdagen til Irina! Gratulerer med dagen!

Dette er 11. September, en dag det har skjedd en rekke med ting, det var min første dag i jobb, i 2001, en dag jeg kom hjem fra jobb og også fikk høre noen veldig spesielle nyheter, og så ble Irina født, 2014.

https://photos.app.goo.gl/2Z1TSd2dVYtUZhq56

Her er hun på Frøya. Hun har lært litt av hvert om vindturbiner og om landet vårt og om fugler og om elg og andre dyr, og om forskjellen på Flo og fjære, og hva hytte, anneks og naust er, og hva de syv søstre på Helgelandskysten er. Du hører ikke lenger henne kalle det vindmøller. Og hun har det helt relevante spørsmålet når de bygger og bygger: Kor ska vibå ver, då?

Her på Ganddal har vi en vei som heter Vipeveien. Det er jo spesielt at vi kaller opp en vei etter den, samtidig som vi nedlegger leveområdene dens med betong.

Vi har lært på reisene våre at i Lyngdal var det tidligere en bestand på 50 hekkende par. Nå er den redusert til 2-5. Det er dramatisk. Erik Thoring fra Naturvernforbundet Rogaland kunne melde at den nå er utrydningstruet.

Det er noe som nok ville gjort inntrykk på min far, og Irinas bestefar, som hadde et ganske spesielt forhold til denne fuglen. Den er tett knyttet til jærsk identitet, det er vår opplagte nasjonalfugl, skulle Jæren vært en nasjon med jærbuer (ikke ønskelig 🙂). Det er ikke bare at fuglen er så herlig, og tripper så flott på jordene vi har så mange, det er også at navnet på fuglen ligger så godt på dialekten. Den heter viba, det er vibå, og vi kan ha avledninger med vibereiret, et navn min far nesten ville opprette en forening, bare for å kunne kalle den med dette navnet!

Men i dag er det Irina. Hun er seks år. Skolejente. Allerede smetter hun ut av huset, og kommer hjem igjen uten at vi får det med oss. Med distré, men sjarmerende, foreldre som Olia og meg, er hun nødt til å være litt selvstendig. Hun har vært med på mine eventyr siden hun ble født, og alt i mitt liv er blitt kjekkere å gjøre etter at hun kom, hun er den nye fargen i regnbuen for meg, hva jeg før ikke visste var mulig, men som nå er selvsagt, og heter Irina.

Gratulerer med dagen!

🌈🪀🥇 👍

Nesten…

I går lekte min datter på 5 og jeg mimelek. Det gikk ut på at vi hadde en lapp på pannen, og så skulle vi mime det som stod på lappen, selv om det ikke stod noe på den. Hun kan jo ikke lese ennå.

Men det kommer, hun er etter det. Hun kan alle bokstavene, og skjønner at de skal leses hver for seg, og etter hverandre, men det glipper i det hjernen skal koble det som står med et ord som gir mening. Hun kan lese kå-a-te-te, og få det til å bli — elefant.

Så var det hennes tur til å mime, og hun mimet i vei. Jeg gjettet det var månen, og hun sa «nesten», og mimet videre med hintet «det begynner på ba».

Svaret var banan.

Svømmebriller

I går da jeg som vanlig nå om vinteren satt foran peisen i kjellerstuen hørte jeg plutselig det gråt fra kjellerkorridoren. Der satt Irina, med svømmebrillene på.

Vi har hatt for vane å reise til Giskehallen cirka ukentlig vinterhalvåret. Det gjaldt særlig tiden Irina ikke gikk i barnehage, da måtte vi liksom hele tiden finne på noe. I år har vi ikke rukket det, før nå.

De jevnlige badeseansene gjorde at Irina var svært, svært tidlig ute med å svømme. Det hjalp selvsagt også at vi badet helt enormt, nesten daglig, lange somre i Kiev. Alt har vært motivert av lek. Jeg har vært uti med henne, og slengt henne rundt, alt hva hun har lyst til. Sånn har det værrt nesten siden hun ble født.

Dette har gitt henne en veldig trygghet i vannet. Det har hjulpet at hun synes det er intenst gøy. Hun får aldri nok. Og det gjør jo ikke jeg heller. Er noe gøy, og jeg er med, så fortsetter det. Vi har holdt på i timevis, i timevis.

I svømmebassenget drev hun og stod på forskjellige brett og greier å ha i vannet. Av og til falt hun av, og så kunne det ta noen sekunder før vi fikk henne opp igjen. Det var slik hun lærte å kave seg opp av seg selv, tvinge den lille munnen og nesen over vannet, slik at hun fikk puste. Det var på denne måten hun lære å svømme. Jeg tror ikke hun var mer enn tre år.

I går skulle vi bade igjen, første gang denne sesongen. Vi har badet på reise, i badeland, på hotell, og på cruise til Kiel. Men aldri i det kommunale bassenget. Hun var selvfølgelig svært entusiastisk da Olia og jeg hentet henne i barnehagen, og sa vi skulle i basseng, som vi sier det. Det ville hun være med på!

Og etter å ha bygget opp alle de forventningene, går det jo ikke å komme frem til hallen, og ha glemt badetøyet. Som vi hadde. Sånn er vi. Det var Olia som pakket. Og hun var mer opptatt av å fortelle meg om leilighetsprisene i Kiev, enn å pakke, og slik gikk det til at hun bare pakket mitt tøy, og ingen annens.

Det var ikke annet å gjøre enn å glatte over problemene, kjøpe nytt. Irina vokser hele tiden, så det blir ikke noe sløseri av å kjøpe badetøy for et år eldre enn hun er.

Og så var det disse svømmebrillene, det måtte vi også kjøpe. Hun liker å bade med svømmebriller. Moren er gammel mestersvømmer, for henne er briller fast utstyr. Den billigste typen i rett størrelse fantes bare i grønn, og så er jo Irina ei lita jente på 5 år. Det er klart, det skal være rosa.

De rosa brillene var 50 kroner dyrere, tror jeg det var. Og større, og bedre. Vi kjøpte dem.

Og plutselig hadde Irina briller som rett og slett virket. Tidligere hadde hun sant å si bestandig fått vann inn under brillene, og demonstrert sin fantastiske egenskap: ignorert det. Når noe er gøy, og det skjer noe som er vondt eller plagsomt, så må man bare droppe det vonde og plagsomme. Det gøye vinner. Den egenskapen har hun demonstrert mange ganger. Og den vil bringe henne til topps i livet.

Men nå hadde hun svømmebriller som var store og fine, som hun kunne se klart gjennom, og som ikke tok inn vann. Og som var rosa.

Det blir ikke bedre. Hun dukket ned og hentet gjenstander på bunnen, og vi tilbrakte for første gang tid ute på djupta, som vi kaller det. Hun svømte, og dykket. Det var ikke så mye tid til leketingene, denne gangen.

Og med sånne briller, må man nesten vente at man tar dem på når man kommer hjem også. Bare sånn generelt. Klart man faller litt. Ned trappen. Derav gråten. Men hun skulle jo ned for å danse, så gråten og det vonde ble raskt ignorert. Det var bare å gå inn i kjellerstuen å gjøre det. Med brillene på. Svømmebriller. Rosa. Da er det så godt som det blir, når man er fem år, og Irina.

Irina, Peppa gris og George

En liten historie fra barnas vidunderlige verden, dette. Det er min lille Irina, på fire og et halv år. Vi leker som alltid, og nå er det med tøygrisene Peppa og broren George det går i. Det er figurer fra engelsk barne TV, vel kjent for alle som har barn, vil jeg tro.

Så leker vi i vei, først har vi hviskeleken, så det koster etter, med peppa og George og jeg som visker til hverandre, og der det nok bare er jeg som forstår hva leken egentlig går ut på. Ikke at det gjør noe, Irina synes at det er hylende morsomt, særlig når Peppa tar lillebroren George i å hviske for tidlig.

Men så blir leken gammel, og vi må finne på noe nytt. Det er da det blir herlig. Peppa og George skal vise hverandre triks. De kan hoppe, og stupe kråke. Og så stuper George kråke nedover magen min, også baklengs.

Det er da Irina slår til med barnemagien. En vidunderlig verden vi voksne ikke lenger har tilgang til, som vi bare kan observere utenfra. – Det kan jeg også, roper hun! – Kom! Så skal jeg vise!

Så må vi alle sammen løpe inn på soverommet, for hun klarer bare å stupe kråke baklengs på myke madrasser i sengen. Hun setter Peppa og George på plass, og også meg, Peppa og George sitter fint lent mot puten. Så setter Irina seg i sengen, og stuper etter et par forsøk kråke, baklengs, så alle får se.

Det er bra.

Russisk fest i Arboretet, 2019

Det har vært en stund uten blogging. Det har ikke vært fordi det ikke har vært noe å blogge om. Kanskje burde jeg skrive noen innlegg og tilbakeposte, det er mange innlegg jeg burde skrevet, men det er hektisk med mange ting om dagen, og jeg har ikke stunden som kreves for å få satt meg ned og skrevet hva jeg opplever og tenker på. Før nå.

Og det med en fest på Rogaland Arboret. Det er en fast tradisjon for Irina og meg. Jeg tror vi har vært der alle år siden hun ble født, og jeg har skrevet om flere minneverdige arrangement der. Det er foreningen Rogaland Novgorod og Troika som arrangerer. De har nå 27 års jubileum. Jeg har vært med siden 2014, vet jeg.

Uansett. Irina og jeg kjørte av gårde i vill fart, siden vi som vanlig var for sene. Vi kom akkurat litt over tiden, men det betydde lite, for arrangementet hadde ikke kommet i gang, og var løst organisert. Straks traff jeg venner, kjente og kolleger å snakke med, mens Irina også ganske snart fant en venninne, i Diana. Det er fint for Irina disse kveldene og ettermiddagene, for det er mange tospråklige barn, slik som henne. Her kunne hun snakke russisk. Da får hun sagt alt hun vil.

En mild kritikk av arrangementet var at det var temmelig mye på planen før maten og kaffen. Sånt er ikke lurt, tror jeg, før folk har spist, er de sultne, og da venter de på mat. Det er tålmodigheten akkurat litt lavere å holde ut med sangnummer og forskjellig, om utøverne er aldri så flinke. Når man er mette og har kaffe, går sånt lettere. For meg som hadde Irina, merktes det litt ekstra, siden Irina gjerne ville spise, og hun nok ikke var i målgruppen for sangen og innslagene. Til slutt snek vi oss til å forsyne oss med en matbit, enda det formelt ikke var planen ennå.

Men før alt dette var det konkurranse. Det er sjarmerende greier, det er Troika som arrangerer, stort sett russiske mødre, gift med norske menn. Og de har stafett, springe rundt omkring, og gjøre litt forskjelig. Ganske enkelt. Og veldig uhøytidelig. Irina og jeg var på et lag der også Diana var med, hun er 5, og så var en gutt på 7-8, og moren hans. Alle de andre lagene hadde tre voksne. Diana og særlig Irina hadde akkurat litt vanskelig for å skjønne konseptet med hva stafett var for noe, og også hvor man egentlig skulle løpe, og hva man egentlig skulle gjøre. Den første øvelsen var også litt komplisert, med å løpe rundt en bøtte, kaste et eple i bøtten, ta ut eplet, og litt uklart hvem som egentlig skulle gjøre hva. Irina og Diana løste dette på utmerket måte, og løp samtidig, og kastet også naboens eple i nabobøtten. At de løp samtidig, sørget for at vi vant akkurat denne delen av konkurransen. Siden kom vi på andre og tredjeplass og sånt, og til slutt tredje, av tre. Premien var en flott medalje, som Irina gikk med hele dagen etterpå.

Serveringen var skiver med ost og salami, og grønnsaker, og så russiske pelemeni. Det gikk unna. Så var det rikelig med kaffe, og vafler, og litt kake. Irina var nå utenfor i evighetsmaskinmodus. Hun hadde tatt av seg kjolegenseren «fordi det var så varmt», og løp nå rundt i to tynne genrse, og strømpebukse. I regnet. Det var mellom 10 og 12 grader, så det var ganske utrolig hun holdt ut, men det gjorde hun altså, og nektet plent å ta på seg både kjolegenser og jakke. Konstant så jeg henne løpe etter de akkurat litt eldre barna, i tikken, i et par timer. Hun hadde det absolutt storveis, og gråt bittert, bittert da vi til slutt måtte gå. Klokken var da 2100. Det begynte klokken 1600.

Jeg må også ta med en episode i kategorien mest uventede svar. Det var en brasilianer som kom, i brasiliansk tid, klokken 2000, fire timer etter det skulle begynne, og en time etter det skulle være slutt, men veldig til stede tiden han var der. Han snakket også til min store overraskelse russisk, og dette kan jeg si var overraskende, siden dette er en gammel kjenning, jeg visste hvem han var. Så jeg spurte hvordan han hadde lært seg russisk, og før du leser videre, bare vit at dette her er det umulig å gjette. Du kan gjøre en milliard forsøk, og ikke komme opp med det riktige.

Han sa han hadde studert komposisjon, i Brasil. Det var de gamle komponister, J. S. Bach, og den slags, han hadde studert dette. Så var det en kar fra Villnius, en jøde, ved navn Baron von Tiscenhaus, eller noe sånt, en mektig baron, som hadde bodd i området i tusen år, kunne føre slekten tilbake så langt, og altså hadde et baroni. Så kom Lenin til makten, i 1917, og da var det ikke så bra å ha noe baroni, de ble inndratt av staten, eiendom er tyveri. Hans forfar måtte altså flykte, og sånn kom de til Brasil. Der fikk han beholde baron-tittelen. Og så studerte han altså komposisjon. Med ham lærte denne brasilianeren russisk i fire år.

Så da så. Det var jo ganske logisk.

Kvelden ble avsluttet med en fargerik quiz, der det var vanskelig å høre både spørsmålene og svarene, og så var det altså å kjøre hjem. Selvfølgelig var det andre interessante samtaler med russere også, det var fine innslag, fin sang, fint spill, men alle detaljer skal ikke med. Det er nok nå. Fem timer varte det, fem bra timer. Til neste år er vi der igjen. Irina vil tilbake allerede i dag.

Sjakk med Irina (4 år)

Vår lille Irina er den herligste av alle herlige, og det kan jeg si helt objektivt, selv om jeg er hennes far. Hvor jeg mister dømmekraften, er når jeg tenker på hvor glad jeg er i henne. Blant hennes mange usedvanlige talenter, alderen tatt i betraktning, er å spille sjakk. I går tok vi turen ned til Park Sjevsjenko for å spille, i dag var tanken å kjøpe oss vårt eget brett. Her er historien om hvordan det gikk!

I går var en solskinnsdag. Det var godt i plussgrader, unger i gatene, og mulig å oppholde oss utendørs. Ellers har dagene gått med på å finne oss en restaurant med lekerom for barn, disse dagene. Ute er det for kaldt til å være lenge.

Vi tok buss nummer 14 ned til Palats sportu, og derfra våre egne bein opp til parken. Aldri har jeg sett så få sjakkspillere der. Det er jo noe av det jeg liker med Kiev, sjakkspillere er immune mot vær, det går alltid an å finne noe på de trivelige, gamle benkene og bordene. Sjakk, kort og backgammon. Mest sjakk. Nå var det bare en håndfull.

Men vi fant et brett som stod ledig. 20 hryvnaer skulle han ha, for å la oss spille. Da var han også så sjenert at han forlot plassen, og lot oss spille i fred. Det er omtrent åtte kroner, og en ganske bra pris bare for å gi brettet fra seg. Dog hadde vi lovet Irina å få spille, og det ble virkelig verdt de åtte kronene, for å si det med et understatement. Det er nesten så jeg har lyst å slette noen av de gamle bildene på bloggen, slik at det blir plass å legge ut nye. Dette var nydelig, gamle jeg, og lille Irina, bak hver våre brikker på et sjakkbrett i sentrum av Kiev. Konemor Olia stod for fotograferingen og filmingen.

Hun fikk med noen skikkelig fine trekk. Til ennå å ha to år igjen før hun begynner på skolen, spiller Irina ganske normal sjakk. Hun klarer aldri planlegge mer enn to trekk fremover, hun er svært dårlig til å reagere på mine trekk og se mine planer, selv når jeg forteller dem til henne, og det er få matter hun greier å sette helt selv. Men hun kjenner mønstrene, åpner skikkelig, utvikler brikkene, og tar rokade. Hun ser også ettrekkskombinasjoner, og hun klarer å sette en gaffel. Flere ganger har Olia – kona – forslag, som lille Irina forbedrer. Hun er gløgg, fireåringen. Selvfølgelig vant hun begge gangene.

Sjakkspillingen ble avbrutt av at den lille skulle på do. Vi hadde begynt på parti nummer 3, Olia hadde uhyre raust gitt bretteieren ytterligere 15 hryvnaer, ytterligere en femmer, og det ble så mye for ham, at han pakket sammen brettet, og forlot plassen, straks vi var vekk. Jeg var på vei tilbake etter å ha fått meg en kaffe, for å spille mot ham, at jeg så det. Greit nok, det var fin sjakk i solskinnet, og to partier pleier uansett å være Irinas dose. Resten av den dagen var vi på lekeplassen, der i Park Sjevsjenko. Temperaturen var ok, men det var slaps og snø og is og sølevann på bakken, så helt trivelig var det aldri.

Likevel en flott dag, alt i alt.

Sjakk-kjøp

Posten kunne godt sluttet her. Det er historie passe lang for en bloggpost, og den har kommet til en avslutning. Det er bare det at i dag begynte og sluttet en ny historie, også sjakkrelatert, så da blir det to poster i en, i dag. Dagens sjakkhistorie er ikke så smooth, som de sier på engelsk, og vi tar etter i Norge.

Jeg ymtet frempå for Olia at Irina og jeg burde ha vårt eget sjakkbrett, her i Kiev, så vi kunne spille også hjemme, eller selv ta med i parken. Hjemme spiller vi på nettbrettet mitt, digitalt, og det er jo ikke så skikkelig.

Joda, Olia tok på seg den oppgaven, ved å finne et billig og brukt sjakkbrett på nett. Tilsvarende vårt Finn.no. Jeg har litt anstrengt forhold til dette her, vi har jo pengene til å slippe bryet, og bare kjøpe nytt. Men Olia har det i sitt genetiske materiale og innpodet i sin oppvekst, at penger må man spare der man overhodet kan. Og hun elsker det der, med å søke på nettet etter gode handler, både å kjøpe, og å selge. Om dette hadde vært et yrke, hadde hun funnet yrket for seg.

Først ville hun møte sjakkselgeren klokken 0900. Det kom ikke på tale. Da er jeg på trening. Jeg betaler gladelig noen hundrelapper for å gjennomføre den, sammen med den hellige morgenstunden min. Derfor ble det utsatt til klokken 1200.

Også altfor tidlig for oss. Jeg kommer hjem litt over ti, dusjer, og spiser frokost. Irina har prioriteringen i orden, også passende for denne posten, å spise frokost er ikke nødvendig, å spille sjakk er nødvendig. Hun vil spille sjakk med meg, og finner seg bare ikke i at jeg heller vil få spist frokosten ferdig. Til slutt må jeg gi meg, og vi spiller, mens jeg spiser. Her skal det med i regnskapet at jeg liker at frokosten drar ut, lenge, så det er forståelig et lite barn blir utålmodig.

Og som så veldig typisk for oss, har vi plutselig dårlig tid. Ikke kritisk, sånn til å begynne med, men det er en halvtime til vi skal møte selgeren nede i sentrum. Jeg avslutter frokosten, Irina og jeg pusser tennene, vi kler oss, og vi har ned mot ti minutter i det vi kommer oss ut. Olia er allerede veldig, veldig stresset, og jeg jobber med meg selv for å gå med på at det er sånn Olia liker det, mens jeg liker lange, rolige morgener, og så gå ut, når vi har tid. Sjakkbrett, og andre ting vi trenger, kjøper vi når vi trenger det. Jeg er ikke laget for å være på et bestemt sted, et bestemt klokkeslett, ikke når jeg ikke må. For min del er det mye bedre å kjøpe sjakkbrettet nytt, betale den hundrelappen eller hva det koster ekstra, ikke styre og stresse.

Men Olia styrer og stresser veldig, veldig, veldig. Det er et karaktertrekk hos henne. Bussen kommer ikke i det hele tatt. Den er forferdelig forsinket i det dårlige været med sludd, og snø. Og for å gjøre en pinlig og klein historie enda mer av det samme, smatt hunden Mike ut sammen med oss. For en nordmann er det nesten uutholdelig, hunden er ikke i bånd, og den springer rundt blant de andre som venter på bussen, skitten av sølen, og veldig glad. Det kunne ikke bry Olia mindre. Hun hopper på bussen når den kommer, og så kjører vi ned til sentrum. Hunden er igjen.

Det er mye de gjør annerledes i Kiev, enn i Norge. Ikke spør.

Vi kom kolossalt mye for sent. Bussen sneglet seg nedover. Det var trafikkork av rushtidstypen klokken tolv om dagen. Da vi endelig var fremme, løp Olia av gårde, og vi mistet henne. Lille Irina er også flink til å løpe, men Olia løp en annen vei enn oss, så da hadde vi ingen sjanse.

Vi skulle møtes på McDonalds, utenfor, der ved Plosjad Lev Tolstovo, men der var det ingen Olia. Vi ventet i 20 minutter, gikk frem og tilbake, ingen Olia. Så sendte vi en tekstmelding, og så prøvde vi å ringe, og så prøvde vi oss på Skype. Det kom svar, hun var reist til Asjan, kjøpesenteret, for det hadde ikke lyktes henne å kjøpe sjakk.

Her skal jeg ikke underslå at jeg var irritert. Men det er ikke noe å blogge om. I stedet skriver jeg at etter ytterligere forviklinger, litt meldinger frem og tilbake, og Ira og jeg helt nede i metrokøen for å kjøpe sjetong, og reise hjem, så møttes vi litt før klokken ett, der ved McDonalds. Hele stuntet hadde tatt over en time. Bare stress.

Men vi hadde sjakkbrettet. Og det var verdt det stresset vi gjennomlevde. Det var et ordentlig fint, ukrainsk sjakkbrett, akkurat sånn som de spiller med i Park Sjevsjenko. Brettet er av papp, med rutene i papir limt oppå, men så skikkelig gjort, at det ser fint og profesjonelt ut. Brikkene er ikke som vi kjenner dem, men ser fine ut på brettet, og det er ikke vanskelig å skjønne hvem som er hva. Det var akkurat et sånt sjakkbrett jeg ville ha.

Med det gikk vi til restaurant Rukkola i Khresjtsjatik, hovedgaten, og kjøpe øl, pizza, kake, te og limonade. Så spilte vi i vei, på ny med Olia til å fotografere og filme, veldig bra. Der ble vi lenge. Og alle anstrengelser og vanskeligheter ble ettertrykkelig glemt.

Tanjas bursdag

I dag var det bursdagen til Tanja, min kones søster, mitt barns tante, min svigerinne. Det er ikke så altfor ofte vi får være her på dagen, midt på mørke vinteren, men i år har vi tatt turen, og får være med på den lille feiringen.

Jeg våknet mye tidligere enn de andre, men trente i går kveld, og vil ikke starte rett med trening i dag, sånn jeg pleier. I stedet ble det Goethe, Dichtung und Wahrheit, den kolossale selvbiografien, om en gigant som kjenner sin betydning, og uten blygsel vil forklare verden hvordan han ble til. Det går min kone på nervene, det er noe med russere og tyskere, det er nasjonal mentalitet fullstendig i krasj. Russerne, i form av min kone, klarer ikke den selvhøytidelige, rasjonelle og alltid seriøse tyskeren, de vil ha mer latter, sarkasme og følelser.

Vi er tre familier som deler tre rom og kjøkken i leiligheten, tre husstander, eller hva man skal si, men tett knyttet til hverandre. Det er min kone og søsteren, med mann og barn, og det er moren, vår alles babusjka. Skal jeg være for meg selv, inne, må jeg på kjøkkenet, og håpe det er ledig. Ellers er det å sitte på rommet, som jeg gjorde i morges. Og dermed våknet både Olia og Irina lenge før tiden.

Med Irina våken, gikk det ikke lenge før lille Tasia også våknet. Og så var vi i gang. I 2013, da vi var her i julen, og min bursdag, så fikk jeg en helt nydelig genser strikket av søster Tanja. Vi har hatt den liggende her i Kiev, noe som har gjort at jeg ikke har fått brukt den så mye, siden vi som regel er her om sommeren, da det er altfor varmt å gå i genser. Nå er det imidlertid vintersurt, med gufne kuldegrader og kald vind. Da passet det jo å gå i genseren, særlig siden det var hun som hadde strukket den, som fylte året.

Dette gjorde også at Olia skrudde opp pengegaven vi gav til Tanja. I Norge er vi opptatt av å gi ting, eller opplevelser, eller til en god sak, her er folket den gode saken. Penger kommer alltid godt med. Olia fant en papirbit hun brettet rundt pengesedlene, men lille Tasia hadde en bedre løsning, – jeg kan lage konvolutt! sa hun. Så laget hun en konvolutt, av den samme papirbiten, eller en annen. Jeg vet ikke hvordan hun gjorde det, men det gikk an å legge pengene inni, og lukke igjen.

Så var det gaveutveksling og stor glede. Vi gav konvolutten med pengene, lille Irina vår hadde laget en slags tegning med glitter drysset som hjerter, og lille Tasja til Tanja selv, hadde laget en forseggjort pakke av en legoeske hun selv hadde fått tidligere. Dette er gjenbruk på ekte. Rundt var det knyttet en sløyfe, som Tanja klippet forsiktig av, slik at den kan brukes på nytt. Inni var det fullt av tegninger, barnekunstverk og andre ting Tasja hadde laget helt selv. En skikkelig overlevering av kjærlighet fra barn til mor. Den beste gaven man kan gi.

Deretter var det matfest. Her i Kiev er det ingen hindring at klokken er ni på morgenen. Det var Plov, flere stekepanner, og øl og sprit. Spriten var konjakk, ukrainsk konjakk er sikkert riktig å si her, og det er ikke noe flottenfeieri, man drikker det som shots, som var det vodka. Det er jeg og Sergej som står for spritdrikkingen, Sergej som står for skjenkingen, og babusjka som sier når det er på tide å skjenke på ny. Det er ganske sivilisert. Alle deltar i frokosten. Jeg spiser som vanlig lengst av alle.

Resten av dagen består av at vi går hver til vårt. Familien Tanja reiser ut på utflukt, jeg tror de skal på kino eller noe sånt, mens vi andre slapper av hjemme til godt utpå dagen. Det var en ordentlig morgenbursdag, med morgenfeiring, helt ulikt noe man kan oppleve i Norge, sånn som jeg kjenner landet mitt.

Gratulerer med dagen – с днём рождения!

Georgs magiske medisin, med Riksteateret på Sandnes kulturhus

Tidligere gikk jeg på teater engasjert og kritisk. Ensemblet måtte ville noe med oppsetningen sin, og jeg ble regelrett irritert hvis det var jeg kalte bare tull. Det måtte være skikkelig.

Nå har jeg blitt voksen familiemann, og har lagt fra meg engasjementet og kritikken. Teater skal være en opplevelse. For folk flest er det viktigste å komme seg ut, gjøre noe annet, og spise og drikke noe godt før forestillingen og i pausen.

Jeg er barnefar, og alltid på jakt etter noe som kan være gøy og spennende for vår lille Irina på fire. Teater er viktig å få med seg. Det gjelder alle, og spesielt vår russiskspråklige skjønnhet. Hun trenger å bli eksponnert for norsk.

Så fikk jeg med meg at Riksteateret spilte Georgs magiske medisin på Sandnes kulturhus. I den gamle engasjerte tiden, da vi selv drev med teater, og mange av oss hadde ambisjoner, så var Riksteateret stedet man ville ende opp, om man ikke helt lyktes. Det var en måte man kunne leve av teater, ha det som jobb, og ikke være tvunget til å gjøre noe annet ved siden. Men man var tvunget til å spille uvesentlig teater. Det er ikke Riksteaterets oppsetninger som blir diskutert i kretser som gjelder, de kommer ikke inn i lærebøkene, bringer ikke teaterkunsten videre.

Men Georgs magiske medisin er gøy. Roald Dahl er noe eget, og Georgs magiske medisin og Charlie og sjokoladefabrikken troner aller øverst blant bøkene hans. Dette vil jeg gjerne ha med meg.

Vår familie er ikke blant de rike. Full pris på teaterbilletter er ikke sånt vi kan unne oss uten å tenke oss om litt. Vi kan heller gå på teater i Kiev, der det koster en brøkdel, og kvaliteten i hvert fall ikke står noe tilbake for den norske. Dog er Ukraina blitt uheldig politisert, sånn at teaterforestillingene må foregå på ukrainsk, et språk vi ikke kan. Så der mister ukrainsk kulturliv oss som publikum. Vi hadde ellers benyttet oss av det veldig flittig.

Nå gjelder det imidlertid Norge. Der har min mor fått et gavekort til Sandnes kulturhus, og vi kan benytte oss av det. Jeg snudde meg i kjent stil raskt rundt, sjekket om det var ledige billetter, fikk fatt i gavekoden fra mor, og så at billettene i mellomtiden var blitt utsolgt. Også i kjent stil gir jeg meg ikke så lett. Vi kjørte ned til Sandnes allikevel, dette stykket ville vi virkelig ha med oss. Og når man vil noe veldig gjerne, finnes det som regel en utvei.

Denne gangen var det så enkelt at kulturhuset nok må gjøre noe med billettbestillingen sin. De bak skranken hadde knapt fått med seg det var utsolgt. Jeg begynte forsiktig, «vi vil ha billetter, hvis mulig, vi har sett det er utsolgt, kanskje er det noen uavhentede», men den slags var de ikke interessert i å høre på. Det var billetter igjen. Vi betalte 500 kroner for Irina på fire, og meg. En skammelig blodpris. Og den direkte årsaken til at det denne kulturkvelden i det mangfoldige Norge, var hvitt og vellykket og vanlig, som vi husker det fra 80-tallet.

Dette er en politisk diskusjon om å subsidiere kunsten og underholdningen. Jeg går ikke inn i den, annet enn å si at om barn på 4 må betale full pris på teater, så har vi ikke råd til det. Vi kunne gjøre det denne gangen, siden min mor har gavekort.

Og vi gjorde det skikkelig, med kaffe og kinderegg før forestillingen, og brus i pausen. Også her var prisen helt latterlig, bare best å ikke si det til min kone, man kan få fullverdig middag med alt tilbebør for 3, for prisen av en vanlig kaffe, kinderegg og pepsi, i Norge.

Men sånn er det blitt. Og Irina elsket det. Hun syntes det var forferdelig skummelt med bestemora, og så bare inn i programmet så lenge det var hun som regjerte scenen i starten. Seansen med at Georg laget medisinen syntes hun var altfor lang, – hvorfor holder de på så lenge? spurte hun på russisk. At bestemora vokste etter å ha fått den magiske medisinen, og at ei høne ble til menneskestørrelse, det syntes hun var fantastisk.

Og da forestillingen var over, etter halvannen time, hadde hun langt fra fått nok. – Jeg vil se mer, sa hun. For hennes del kunne forestillingen bare fortsette. Godt, i en verden der man har fått panikk for å la barn holde på med samme ting i fem minutt. Evnen til å konsentrere seg og sitte stille, er viktig, også i en verden der man har fått det for seg at alt skal være nye inntrykk, fart og bevegelse. Det led også forestillingen under. De våget ikke ha mye snakk og samtale, før de måtte trykke på med fartsfylt musikk, elektrisk gitar, trommer og keyboard, og bass også, noen ganger. Historien til Roald Dahl druknet, ganske. Originalhistorien er fantastisk, det var ikke det vi så her.

Men Irina hadde fått en opplevelse. Og det var også målet med turen. Hun er utrolig inntrykksøm, som Dag Solstad formulerer det, hun ler i vei når hun skjønner man skal le, og hun roper ja, når det er spørsmål ut til salen, selv om hun ikke skjønner spørsmålet. Og hun klapper alle steder folk klapper, også der hun synes det har vært skummelt, eller så som så. Høydepunktet var den kjempehøye bestemoren med de kjempelange armene, og det kjempestore egget. Hjemme ville hun leke vi ble til høner, og fluer, men noen medisin våget hun ikke ta. Selv når det var lekemedisin i en tom skje.