J-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k

Irina vår begynner å bli en selvbevisst og bestemt liten 3-åring. Hun har så smått begynt å bli litt opptatt av hvordan hun ser ut, sånn som i dag da hun nektet å ta på seg de mørkeblå støvlene som passer, og i stedet ville ha de rosa, som er altfor store. Hun har hele sitt korte liv hatt en fetisj for briller, om et ord som fetisj kan brukes for små barn, i alle fall er hun det jeg vil kalle unormalt tiltrukket av dem. Kanskje er det ikke så uvanlig at barn forsøker å ta brillene av voksne og andre som har dem på, kanskje heller ikke at de liker å se på briller, og helst prøve dem på, i butikker og utsalg. Uten at jeg vet helt hvor de kommer fra, har vi nå et par små, hvite barnebriller, som hun åpenbart føler seg veldig, veldig kul i. Og når hun ikke har den på øynene, der det jo vitterlig blir litt mørkt å ha dem, så setter hun dem på hodet.

Det var ikke dette denne lille posten skulle handle om, men det setter rammene. Det var i disse brillene hun kom inn på soverommet, der Olia sjekket ut en russisk komponist hun hadde støtt på i tyskundervisningen (!), Glazunov. Jeg var inne med henne. Irina kommer også inn, og griper i kjent stil rommet og stemningen. Hun vil ha noe å drikke, og her får vi noe av gledene det er å ha et tospråklig barn hos seg, særlig når dette barnet er Irina.

Hun får en liten flaske med eplejuice, en slik smak-forskjellen fra Coop, liten flaske med 2-3 desiliter, vi kjøpte en mengde av dem da de var på utsalg på grunn av dato. Irina tar denne juicen, holder den foran seg, og setter opp et uttrykk i ansiktet og et stemmeleie akkurat som hun leser, j-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k, sier hun sakte. Det russiske ordet for eplejuice.

Helt glimrende.

Reklamer

Irina – 3 år

I dag ble lille Irina tre år. Bursdagen ble ikke som andre bursdager.

Det er storm og solskinn i livet til lille Irina vår om dagen. Hun er full i hodet av at hun blir tre år, uten at hun helt forstår hva det betyr, og så skal hun reise til Kiev. Det er det siste som er aller mest fantastisk. Hvert eneste fly hun ser på himmelen skal til Kiev, i følge henne, og det er tema i en rekke samtaler hun har. Skal vi ha litt humør og fart i henne, er det bare å spørre om noe med fly og Kiev, eller om noe av det som finnes i Kiev, så er hun i gang.

Babusjka ringte fra Kiev og gratulerte med dagen, vi gratulerte også med dagen, igjen og igjen, her hos oss, og spurte hvor gammel hun var. Til slutt sa hun tre, og kunne også fortelle at Tasia i Kiev, er åtte. Irina teller til ti, og lenger, og stopper å telle når hun har telt ferdig tingene, men hun har vel ikke ennå noe egentlig konsept om tall. Og hun forstår overhodet ingenting av at hun selv ble født, for tre år siden, Tasia for åtte.

Det er heller ikke nødvendig, i hennes verden.

Det var pakkedag for mama Olia, som alltid er litt urolig dager før avreise, så det ble lite med bursdagsmarkering utenom gratulasjonene. På kvelden reiste Irina og jeg til bestemor på Klepp stasjon, hun hadde nettopp kommet hjem fra Vilnius og halvmaraton. men stilte sporty opp for en liten bursdagsmarkering. Boller og brus. Også her var ikke bursdagen noe stort poeng for lille Ira, men hun så til å boble over av energi og forventninger over at hun snart skal reise til Kiev. For sikkerhets skyld rasket hun med seg et norsk flagg, til feiringen.

På vei hjem kjøre vi innom valglokalet vårt for at jeg skulle stemme. Det går an å si litt av hvert om valgkampen, og dekningen, og det er også ting å si om politikken og partiene, men selve valget, det er skikkelig. Her er det ingenting å ønske annerledes. Passe høytidsstund, passe enkelt, og også såpass uformelt at det ikke var noen problemer med å ta med Irina på runden av forheng, registrering og legging av stemmeseddelen i urnen. Det siste var det Irina selv som gjorde. Så nå har også hun vært med og stemt.

Hjemme sveivet Olia i stand en kraftig middag til seg selv, mens Irina tømte energi gjennom å slå ballong med meg. Jeg prøvde å få inn konseptet med telling, at vi skulle telle hver gang vi slo ballongen, og se hvor mange vi klarte. Til å begynne med forvekslet vår lille tre-åring litt, og trodde det var om å gjøre å telle generelt, så hun telte til ti før hun slo ballongen, men etter hvert kunne det se ut som hun fikk det inn, at tallet stod for et slag på ballongen. I hvert fall var hun ellevill, og gav mama Olia klar beskjed om at dette skulle hun slutte med, da hun forsøkte å fortelle meg noe. Det forstyrret.

Sedvanlig gikk vi ganske sent til sengs, den siste natten sammen i samme hus på en stund, og den siste natten sammen i dette huset på nesten halvannen måned. Irina og Olia skal være i Kiev helt opp mot den tillatte tiden, 89 av 90 dager, og de klemmer seg rett under 90, siden de kommer til Kiev like over midnatt natt til onsdag, slik vi også gjorde da vi reiste dit i sommer.

Kanskje går det mot flere bursdagsfeiringer for Irina, med gaver, lys og kake, men hun er ikke stor nok til å skjønne at dette er noe å savne. Hun er dessuten i storslag, og trenger ikke kake, brus og gaver for å ha fantastiske, supre dager. Men det hjelper at hun snart skal reise til Kiev.

 

Nye ting for første gang med Irina

Jeg var ikke borte mer enn fem dager, onsdag til mandag, men savnet etter mitt lille barn, Irina, var enormt, og på disse få dagene strakte hun seg nok enda noen millimeter opp i luften, og lærte seg enda noen nye ting.

Sin første ordentlige telefonsamtale hadde hun på torsdag. Det var jeg som satt på Oslo S, et av de ensomste stedene på jorden, for meg en eneste stor ventehall. Jeg hadde vært på møte tidlig på dagen, tilbrakt ettermiddagen i området mellom festningen og Aker brygge, og så vært på en ganske kort boklansering tidlig på kvelden. Nå var det et par timer til toget skulle gå, eller et par timer til jeg fikk tilgang på sovekupeen min, og jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å spise gamle skiver med syltetøy, og å vente.

Så ringte telefonen. Det var min kones telefon og nummer, men det var mitt lille barn jeg hørte. Og hun var superivrig, snakket utelukkende i de høyere toneleier, og fortalte bare det aller, aller viktigste. Det var fly, og de skulle til Kiev, og så var det snegler, hva som var med dem, var ikke så viktig. Flere ganger tilkalte hun meg med navn, og alltid to ganger, papa, papa, og hun ville ikke for noen pris i verden gi fra seg telefonen, så kona fikk snakke.

Det er herlig så tingene for barn er så viktige. Det var frisk luft for meg, der på sentralbanestasjonen, å høre stemmen til mitt barn, og sånn at det ikke kunne være tvil om at hun opprettholdt en samtale. Den var primitiv, men den var over telefon, og den varte flere minutter.

Deretter var jeg utilgjengelig i fjellet til jeg kom tilbake, og hjem. Lille Irina var med og hentet meg. Hun løp rundt omkring, ellevill og glad, men uten å vite helt hva hun skulle gjøre.

Hjemme ventet konemor i pen kjole og med plov. Middagen var på terrassen, den hun har laget, og i trappene, der hun også har vært arkitekten. Det var koselig, etter dagene på fjellet med familien langt unna.

Så strekker lille Irina på snart tre år hånden ut, pozdravljaiu, sier hun, og tar meg i hånden. Det betyr «gratulerer».

Italiensk venn for Irina

I dag var det møte i foreningen Rogaland Novgorod. Det var 25 års jubileum, de har holdt på mye lenger enn jeg har vært med, og selv når jeg er med, er jeg helt perifer, og tar ikke del i annet enn samlingene. Forrige gang jeg var med var i mai, da fikk Irina en veldig god venninne i halvt russiske Sonja fra Gjørpeland. Så jeg tok Irina med i håp om at hun skulle treffe Sonja på ny, eller et annet barn å snakke russisk med. Det gjorde hun ikke. Derimot var halvt italienske Gabriel der, og de to fant ut av det.

Arrangementet begynte klokken fire i Rogaland Arboret, i kafehuset der. Jeg tror det er fritt frem å leie for alle som vil. Det var litt spesielt siden det var jubileum, med litt flere gjester og kanskje litt flere prominente gjester enn normalt. Det var svært mange fra Russland, mange av dem jeg husket fra det aller første arrangementet i 2014, og Tom Hetland var hentet inn for å snakke om foreningen og om forholdet mellom Norge og Russland. Fremlegget hans gikk på norsk og gebrokkent russisk. Det er alltid interessant å høre andre fremmedspråklige prøve seg på russisken, jeg merker med en gang at de strever med det samme som jeg. Når russerne selv snakker flyter språket som en rolig elv, med utlendinger går det over stokk og stein. Hovedvekten av talen til Hetland gjaldt kommunismens fall og Sovjetunionens oppløsning i 1991. Hetland var selv til stede og dekket begivenhetene da gammelkommunistene forsøkte et kupp i august det året, og det har naturlig nok satt dype spor i ham.

Nå har ikke historien etterpå gått helt som man hadde tenkt, og akkurat i disse dager er tingene i ferd med å skrives om kolossalt. Et poeng jeg ville lagt vekt på er at historien ikke er felles, sånn som man var overbevist på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, men at det er dype rifter i oppfattelsen av hvordan tingene henger sammen etter hvor man er født og har vokst opp. Hetland har fått med seg disse tingene, men det er sikkert ikke lett å få med seg hvor dypt det går uten å være giftet inn i den andre kulturen. Eller så er det jeg, med en fot dypt i hver leir, som oppfatter det for sterkt. Folk flest lapper vel sammen oppfattelsen av historien og verdenssituasjonen ut i fra livene de selv har levd, og erfaringene de selv har.

Rogaland Novgorod er gudskjelov herlig upolitisk. Her er det vennskap mellom folkene, vanlige mennesker. Jeg kom i snakk med en som hadde tenkt å ta den transsibirske jernbane. Da hadde han jo kommet til riktig mann. Jeg tok selv denne banen i 2008, mer eventyrlystent enn de fleste, og med omfattende blogging det året. Jeg hadde en tanke og et mål om at min blogg skulle være den beste informasjonskilden på norsk om denne banen, om å reise den, og om byene på veiene. Alt ville jeg ha med, så jeg leste meg godt opp, og var nøye med å få med alle detaljer om hvordan kjøpe billetter, skaffe visa og alt det praktiske. Så jeg kunne fortelle i vei om hvordan det er, og anbefale ham varmt å gå på og forsøke. I dagens verden hvor Internett er så godt utbygd, er det bare enda lettere enn det var den gang.

Irina hadde ikke så mye å gjøre de første par timene, men hun satt tålmodig og spiste mat, og satt forundret og hørte når Tom Hetland og leder Reidar Kydland snakket russisk. Hun satt også blid og fornøyd og så på opptredener med sang og dansk, med russere i tradisjonelle russiske antrekk. Det er samarbeidsforeningen Katinka som stiller opp, og organiserer. Men det er klart, Irina hadde ikke noen leker, og det var begrenset hvor lenge hun kunne sitte i ro, mens faren snakket med en fremmed om den transsibirske jernbanen, om Norge, Russland og Ukraina.

Vi visste det skulle være minst ett annet barn der, i samme alder, og vi så en gutt sitte med et nettbrett hele denne tiden. De første to timene. Så var det på et tidspunkt jeg akkurat skulle sette i gang med glansnummeret mitt om sovjetrepublikkene på 90-tallet, og hvordan det som skjedde der etter min mening er roten til problemene vi har i dag, både med demokratiutviklingen der, og med vanskelighetene med å forstå hverandre – da Irina måtte på do. Samtalen ble avbrutt, jeg tok med meg Irina, og utenfor var denne lille gutten, som akkurat i det Irina kom, ramlet ned fra den litt spesielle trestammen som står utenfor bygget. Det ristet han raskt av seg, da Irina kom, de to fant tonen med en gang, og løp av gårde.

Og forble løpende.

De løp hele veien fra kafehuset til parkeringsplassen. Det er langt for to ennå ikke treåringer. Det er flere hundre meter. Denne gutten har en italiensk mor, og selv om moren er rolig og avslappet, hadde gutten rikelig med italiensk energi, og var dermed en god match for Irina, som heller ikke liker begrensninger. De løp i full fart, maks, og med elleville gledeshyl.

Faren til gutten og jeg tuslet etter dem. Det er en kjenning, en av dem jeg er sikker på jeg har sett før, men ikke har klart å plassere, før nå, da alle brikkene falt på plass. Nå fikk vi jo også snakket ordentlig sammen, mens vi i vårt rusletempo ikke klarte å ta igjen barna våre. Han måtte løpe for å ta igjen gutten sin, og fange ham. Så trikset jeg det til, med å la Irina løpe tilbake mot huset, slik at de løp like fort og vilt, men altså tilbake igjen.

Vi var inne et øyeblikk, spiste litt kake eller noe sånt. Så var det ut igjen. Og nå var det pøsregn. Skikkelig kraftig sommerregn, sånn man blir klissvåt av på et øyeblikk. Det så ikke ut til å affisere barna det minste. De løp av gårde og oppførte seg som ingenting, fullstendig væruavhengig, bare energi og glede. Denne gangen var det moren som var med ut, og jeg fikk forsøkt meg på italiensk med henne. Den er rusten om dagen, men ikke verre enn at den passerte, og hun snakket italiensk med meg. Jeg skjønner det greit, men har store problemer med selv å produsere ordene.

Det ble en herlig seanse de neste to timene til arrangementet sluttet. Det var mange taler og opptredener jeg gjerne skulle hørt og sett, men det var helt umulig å holde barna rolige i samme lokale nå. De ville ut, og løpe og hyle. Så det fikk de lov til. Irina i en herlig blanding norsk og russisk, gutten med norsk på nivå med Irina, men krydret med italiensk. Moren italiensk med ham, og jeg stort sett på norsk med Irina, og med litt oversettelse av all russisken. Irina kastet seg inn i italiensken hun også, da jeg oversatte russiske idjom hele veien til italienske andiamo, vi går. Andiamo, sa Irina også, og gjentok ordet til det var glidd over til å bli mamo, mama.

Ingen fare, det var jo fysisk lek, energisk lek, det gjaldt om. Og den italienske gutten hoppet og danset som en ekte italiener, han var apekatt, elefant og hest og alle dyrene han visste, mens Irina styrte inn mot sine favoritter løve, bjørn og kanin. Så løp de. At de var så gjennomvåte gjorde det bare desto mer herlig. Regnet kom så brått, og de løp så raskt av gårde at ingen av oss fikk på barna våre noe regntøy eller noe sånt. Begge var i helt vanlige gensere, klissvåte på et øyeblikk.

Ingen sak. Etter hvert fikk vi i det minste geleidet dem til å være hunder tak, på terrassen i forlengelsen av huset arrangementet var i. Da kunne vi voksne også se inn hva som skjedde, og av og til høre gjennom vindusglassene hva som ble sagt i mikrofonen. Men arrangementet måtte nok spille annenfiolin, her var det barna som påkrevde oppmerksomheten og var underholdningen. Gutten var helt ellevill, og ville bare hoppe og danse og løpe langt og lenge, mens Irina også fikk uhindret utløp for det hun kanskje liker aller best: bare løpe veldig fort.

Irina og Olga til Kiev

Hver dag når vi spør lille Irina hva hun har lyst til å gjøre, så svarer hun at hun har lyst til å reise til Marinskij park. Det har hun fått innpodet av søskenbarnet Tasia i Kiev, som kalkulerte med at om vi reiste til Marinskij park, så ville det være gode sjansen for at hun fikk være med. Hver dag i sommer sa Irina at hun ville dit, og det har hun fortsatt med å si, nå som hun er hjemme i Norge.

Det er tydelig hun savner Kiev. Det kan sammenlignes med hjemlengsel, det var voldsomt så hun fant seg til rette der, og det er til å forstå at hun vil ned dit igjen. Så mye futt og fart. Så mange barn, alle steder.

I dag, igjen, var vi på en lekeplass et stykke unna der vi bor. En enslig liten gutt kom bort mens vi var der, en asiat, trolig fra Burma, så det ut som. Faren var med, i mørke solbriller. Irina gjorde alle de triksene hun kjente fra Kiev, men det hadde ingen virkning her. Gutten så nysgjerrig på henne, men det ble aldri noen kontakt, og faren gjemte seg bak de mørke solbrillene sine. Vi var sammen hver for oss, der på lekeplassen.

Jeg er helt avhengig av å være med Olia og Irina hele tiden, de betyr så mye, men det betyr også veldig mye at de to har det så bra som det bare er mulig. Jeg vil ikke nekte Irina noe, jeg vil legge alt til rette så godt jeg kan, selv om det går på bekostning av hva som er best for meg.

Så de har overtalt meg med sin rene glede. Jeg sender dem av gårde. Billettene er nettopp kjøpt, fra midt i september til langt uti oktober. Jeg skal være uten dem i ukesvis, akkurat sånn som jeg ikke vil ha det. Men jeg skal få vært med dem ei uke inni der, og jeg skal gjøre en del reisevirksomhet selv også, i forbindelse med andre ting.

Det er det siste som gjør at det var jeg, og ikke Olia som presset på for å gjennomføre denne ekstra, lange høstturen til Kiev. De ville fått så mange helger uten meg, det ville blitt så mye barnepass for slekten min, jeg ville uansett ikke fått sett dem disse dagene. De kan like godt ha det så fint som mulig.

Det får de i Kiev. – Ja gotov, sa Irina, da jeg sa henne vi hadde kjøpt billett. Det betyr:»jeg er klar». Det er hun.

Vår lille tøffing

Vi får vennet oss til at vi er i Norge. Lille Irina sier ikke lenger at hun vil til Marinskij park, når vi spør hva hun vil gjøre om dagen. Men hun holder på russisken, og leker full av minner om den fantastiske sommeren vi har hatt. Tasia er med, søskenbarnet, vi hører hun sier navnet hennes, og så er det «samolet» (fly), «funicolor» og alt det andre vi gjorde der nede. Hun leker i det minste, og finner seg til rette i et større hus, med flere leker, og terrasse og hage utenfor.

Olia og jeg får gradvis skikk på tingene. Det er et evighetsprosjekt, men særlig Olia tar fatt som om det var arbeid mulig å få unna. Vi fylte straks vi kom en matsøppeldunk med ugress. Olia har også fylt den neste, og vel så det. Jeg kan ikke navnet på alle ugressplantene vi fjerner, det har vokst vilt i hele sommer. Olia har også fjernet mange av trærne og buskene som gav skygge, og holdt litt igjen for den villeste formeringen av uønskede planter. Nå er det fritt frem. Og vi har vår muskelkraft og tiden vi legger i det til å stå i mot, ingen dyre tekniske hjelpemidler, ingen giftstoffer eller kjemikaler.

Frokosten i går var hjembakt brød, ferskt, og det samme brødet ble brukt i dag. Jeg står opp grytidlig, som vanlig, og har noen timer med mine ting, før de andre våkner også. Kaffemaskinen står like ved siden av, og forer meg med ubegrensede mengder espresso. Det er tungt arbeid med russisk og tysk som står på programmet, russisk for å kunne snakke raffinert og feilfritt, tysk for å komme meg gjennom eksamene jeg skal ha, og kunne lese og snakke det uanstreng. Begge språk har stor litteratur for meg å kose meg med, og det er det jeg gjør disse morgentimene.

Nå er det litt av det samme. Kona og barnet har lagt seg, jeg sitter med en CD kvartetter av Mozart, og denne bloggposten. Deler av plenen er klippet, deler av den ser sivilisert ut. Det er tungt arbeid, med manuell plenklipper, høyt gress, og mye forskjellig ugress. Dessuten regner det litt hver dag, slik at det høye gresset også er fuktig. Likevel skulle jeg ha klart å ha klippet mer av den, om det ikke var for at lille Irina var rundt meg og hjalp til. Jeg har en søster som fikk klippet fingrene da hun var liten, så jeg er ytterst forsiktig og lar klipperen stå om Irina ikke er bak meg eller langt unna.

Hun er en tøffing, lille Irina. Der nede i Kiev var hun fullstendig uredd, med barn i alle aldere og kjønn og aktivitetsnivå. Hun løp om kapp, over stubber og steiner, i et firsprang som matchet langt eldre barn. Selvfølgelig ramlet hun mange ganger, snublet i røtter og graps på bakken, eller knubbet borti de hun sprang med, om de for eksempel sprang etter en ball, eller noe. Som en australsk nabo sa 17 mai, etter at hun to ganger hadde falt ned fra et klatrenett med tau, she’s tough, she just shakes it off.

I dag ramlet hun først ned fra den lille sklien borti den nærmeste lekeparken, her. Jeg så ikke hva som skjedde, hun var oppe i sklien, så lå hun på bakken. Jeg hørte en lyd fra henne, men ingen gråt. Rett etter var Olia klar, så vi skulle reise på handel og lek. Det ble ikke mer oppmerksomhet om fallet.

Olia kjøpte noen byggvarer, blant annet enn rull med dekke å legge over bed for å unngå ugress, vi kryper vel litt til korset med det kjøpet der. Det er vanskelig ellers å holde livslystent planteliv unna, de er jo ikke selv klar over at de er ugress, disse plantene. De vil bare opp og frem. Kanskje kom vi borti ansiktet til Irina med en av disse rullene, for vi så litt senere på dagen at hun hadde fått en skikkelig skrape på kinnet. Heller ikke nå kom det en lyd fra henne, så vi vet ikke engang når uhellet skjedde.

På lekeplassen er det andre barn, og Irina smiler og forholder seg til dem. Men hun snakker veldig lite, hun trenger nok litt tid for å prøve seg med norsken og få fatt på den igjen, hun var jo blitt så komfortabel med russisken. Nå får hun nøye seg med kroppsspråk, smil, latter og vennlige klapp og blikk. Hun får mange venner på den måten der. Han ene lille gutten gjengjelder klemmingen så voldsomt at han faller over henne, Irina bakover, ned på ryggen, med lille ham oppå, men ingen gråt og ikke en lyd. Det er bare å reise seg opp igjen, leke videre.

Gråten kommer da hun rapper en leke fra en gutt på to år hun er blitt god venn med. Flere ganger sa han «sett deg her», de satt en stund ved siden av hverandre, og han ville resten av dagen gjenta denne gleden. Nå hadde han funnet en gul traktor med gravemaskinklo på, den satt han og puslet med. Irina kom og tok den fra ham, slik hun har fått for uvane, og jeg gikk straks bort og ordnet opp. Irina forsøkte å løpe, men det var selvfølgelig ikke snakk, jeg tok leken fra henne, og gav den til gutten.

Siden var ikke Irina seg selv på denne lekeplassen. Hun bare gikk litt for seg selv, før hun ikke greide å holde gråten tilbake. Og nå var hun utrøstelig. Ingenting kunne hjelpe, ingen forslag om lek, sklie, disse, trampoline, ingenting. Heller ikke at gutten ble lei av leken, og hun fikk den. Ingenting. Hun greide ikke å stoppe å gråte, gikk til mor for å få trøst, ble hos henne.

Jeg skal ikke gi meg ut for å kjenne barneverdenen, ikke engang for mitt eget barn. Hun er sitt eget sinn, et mysterium og en gåte. Det er ufattelig at vi har født henne, og at hun lever, det er ikke mulig å få hodet sitt rundt, men dette mysteriet har jo forundret oss mennesker i tusenvis av år. Verken religionen eller naturvitenskapen kan hjelpe oss, det er forunderlig og ufattelig uansett, det nytter ikke med forklaringer om hva det kommer av og hvordan tingene henger sammen. Det hjelper i alle fall ikke for meg, min fornuft strekker ikke til for mer enn å skjønne at dette er helt uforståelig.

Jeg har likevel en forklaring på hvorfor Irina gråt så sårt, når jeg tok leken fra henne, og gav den til gutten hun hadde tatt den fra. Jeg tror ikke det var så mye fordi hun ikke fikk ha leken, hun gjerne ville ha, leken var jo ganske ubetydelig. Problemet var at hun hadde gjort noe hun ikke hadde lov til, at hun hadde blitt tatt, og at det var synlig for alle at hun hadde gjort noe galt. Særlig var det synlig for han lille gutten, som hun hadde hatt så god kontakt med. Det var en skade som ikke lot seg reparere. Ikke der og da.

Derfor var gråten ikke til å holde igjen.

Om dette er forklaringen, eller om det skyldes andre ting, så sluttet Irina greit å gråte da vi satte henne i bilen, og kjørte bort til butikken. Der kjøpte vi god mat, og et lite kinderegg til henne. Det er jo lørdag, selv om vi i vår familie ikke kan påberope oss å ha noe særlig til lørdagsseremoni. Hjemme gikk kona i gang med å lage middagen, laks og årets poteter, mens jeg gikk ut og jobbet i hagen, stikk motsatt med hvordan vi pleier å ha det i vårt hjem. Lille Irina var ute og hjalp meg. All gråt og all smerte var langt unna, og helt glemt, som om det aldri var skjedd.

 

Tasia, 8 år

I går var det Tasias bursdag. Spenningen lå tykt utenpå henne fra onsdag kveld, det var tydelig store saker at hun skulle bli 8 år, og alt som skulle skje.

I Norge har vi kanskje endt opp litt i fellesskapets diktatur, med de veldige bursdagsselskapene som skal arrangeres for barna våre. Jeg vet ikke om det er andre land som har bursdagsfeiring som tema i leserbrev, og opphetede Facebook-diskusjoner, i tillegg til tema på foreldremøter i skole, og kanskje barnehage. Dette er en verden vi ennå ikke har nådd frem til, men som vi leser om med forundring.

Her i Kiev er bursdagsfeiringen mer demokratisk. Alle kan gjøre som de vil. Det er ingen forventinger jeg kjenner til, hverken når det gjelder gave, organisering, eller hvem som skal bli invitert.

Lille Tasia våknet til en pose med gaver inne på rommet sitt. Ingen av dem var pakket inn, og ingen av dem hadde noen merkelapper som kunne fortelle hvem de var fra. Dette var gavene hun skulle få gjennom dagen, og hun var storfornøyd.

Mama Tanja reiste også denne dagen tidlig på jobb, så hun var ikke med på starten av bursdagsfeiringen. Det var det babusjka som måtte ordne, som så mye av annet av barnepasset og barneoppdragelsen. Babusjka hadde kjøpt inn noen bursdagshatter, og en liten, rund sjokolade, hvorpå det ble satt 8 lys å blåse ut. Det gjorde Tasia to ganger, først helt tidlig, så en gang til, etter at hun og lille Irina hadde badet, og det var på tide å spise kaken.

Barnebursdagsselskapet foregikk ute på lekeplassen. Det syntes jeg var fantastisk, jeg som overfor Olia kanskje må forsvare den norske bursdagstradisjonen når det gjelder vår lille Irina, her var det bare å samle alle barna på lekeplassen de alltid er. Det var dermed ingenting å vaske og styre og ordne, hjemme. Jeg vet ikke hva babusjka hadde kjøpt inn, men gjetter på det var et eller annet barnevennlig når det gjelder mat og drikke, og kanskje noen enkle leker. I alle fall så jeg henne, med alle ungene tett rundt seg, da vi var på vei til tannlegen.

Tasia, bursdagsbarnet, hadde på seg en rosa kjole, og var tydelig helt inne i dagen og i situasjonen, helt tydelig at det ble det spesielle hun hadde sett for seg. Interessant for norske forhold, er kanskje også at da vi oppe på kjøkkenet hvor mange som skulle komme, så hadde ikke Tasia noe svar, hun gjettet på ni. Ut i fra det jeg kunne se, var det færre. Og jeg kan ikke forestille meg at noen hadde med gaver.

Bursdager har som andre feiringer med forventninger å gjøre. Kanskje har vi i Norge skrudd forventningene unødvendig høyt, slik at det blir for mye som skal til for at barna våre blir fornøyd. Så vidt jeg har begrep om, er det ikke alle som henger med i bursdagsfeiringene våre, og det gjelder særlig innvandrerbarn og barn fra mindre velstående foreldre. Dette er ikke en blogg for sosial kritikk, og heller ikke en politisk blogg, dette er bare en observasjon jeg gjør. Men en kone fra Ukraina, ser jeg tingene utenfra på en måte jeg ellers ikke ville gjort.

Lille Tasia hadde i alle fall en bursdag hvor følelsene hele dagen gikk utenpå henne, hvor hun var svært mottagelig for spøker og spørsmål om hun var 7 eller 8 år, og hva det egentlig var med denne dagen. Vår lille Irina, på snart tre, var ellevill hun også, og hoppet opp og ned med hendene i været, slik hun har for vane, bursdager eller ikke.

Om kvelden var det pizza, og litt søtsaker mama Tanja hadde kjøpt med på vei hjem. Olia, Irina og jeg hadde vært på utflukt, og sørget for å komme hjem til den store festen. Så veldig stor var heller ikke denne, vi satt nå på det samme bordet med de samme klærne, og spiste pizza vi hadde bestilt fra restauranten Mafia, slik vi har gjort også dager det ikke er bursdag. Men Tasia fikk følelsen at alt var for henne, og det er vel kanskje nettopp det som er hensikten med en bursdag?