Ingen bleier i Kiev

Noe av det vi skal forsøke her i Kiev er å få lille Irina til å slutte med bleier. Hun er to år og åtte måneder, så det er ganske på tide. Allerede er hun i stand til å sove natten gjennom uten bleie, og til å gå litt uten bleie, frem til hun selv ber om det. Her i Kiev har vi bestemt oss for å gjøre det brått. Vi lar Irina forstå at her i Kiev finnes det ikke bleier, så hun har bare å lære seg det.

Vi har forberedt henne litt. Lenge har vi sagt at vi snart skal reise til Kiev, der er babusjka og Tasja, der er hunden Mike, der er Samokat (sparkesykkel), der er ikke bleier. De første tingene har hun fått med seg, særlig at hun der har en samokat (eller masokat, som hun søtt kaller det), men det der med bleiene ser det ikke ut som hun har tatt helt alvorlig.

Straks vi kom ned hit, fikk vi babusjka også med i planen. Hun har jobbet i barnehage i sitt yrkesaktive liv, med ansvar for 30 små barn fra morgen til kveld, hun vet nok hva som kreves. Og hun er enig i å sette hardt mot hardt, bleier blir det bare ikke.

Så er det bare at vi har med lille Irina å gjøre. Hun har en viljestyrke som trosser selve naturen. Hun ber oss alle om pampers, russisk har ganske artig merkenavn for en del vanlige ord som bleier (pampers) og tape (scotch), men da verken far eller mor vil gi henne det, får det heller være. Alle er behjelpelige med å finne potten til henne, lille Tasja viser til og med hvordan det skal gjøres. Men ingen kommer noen vei. Blir det ikke pampers, så får det heller være.

Slik gikk faktisk hele dagen. Irina har ikke hatt bleie, og ikke gjort fra seg, verken vått eller tørt. Hele natten har hun sovet, også uten bleie, og nå neste natt skal hun også sove, uten bleie. – Hun holder ut til det siste, sier de her. Men det får så være. Bleier får hun ikke.

Neivel, er det som Irina sier. Så tisser jeg heller ikke.

Polutsjilos!

Sommerferien er kommet, og jeg kan skrive noen av de postene jeg skulle ha skrevet for lenge siden.

Russerne bøyer verbene sine litt spesielt. I nåtid blir de bøyd etter person og tall, slik verbene i de latinske språkene blir det. I fortid blir de bøyd etter kjønn. Så når det er noe som har hendt, så er de opptatt om det er hankjønn eller hunkjønn som utførte handlingen, er det noe som hender, er de opptatt om det er jeg, du eller en tredje person. For refleksiv legger de til en endelse -sja, -ся, og den følger bøyningsreglene og lydreglene etter formen på verbet. Så når det er et intetkjønnsord som har utført noe i fortid, blir det til stammen av verbet lagt til -os, eller med kyrilliske bokstaver -ось. Det myke tegnet pleier ikke å bli tatt med i transkriberingen til norsk. Men det skal altså være en myk s, noe mitt tospråklige barn på to og et halvt får til uten problemer what so ever, mens jeg etter 13-14 år med forsøk kanskje begynner å nærme meg noe.

Det russiske ordet for å få er polutsjitj, i refleksiv polutsjitsja. I fortid blir det polutsjil, fortid intetkjønn polutsjilo, fortid intetkjønn med refleksiv polutsjilos, eller med kyrilliske bokstaver получилось. Verbene og å få seg blir brukt på mange ulike måter utover grunnbetydningen i de forskjellige språkene, tenk bare på det engelske get. Russerne bruker sitt polutsjilos også i betydningen «det lyktes» eller «det gikk», direkte oversatt «det fikk seg». Kanskje har norsk en beslektet variant i sammensetningen «fikk til»? Kanskje er det også dette som gjør at jeg bruker ordet polutsjilos i denne betydningen, i overkant mye?

I alle fall begynte lille Irina i mars eller april å ta etter. Det er et avansert ord for henne, med fire stavelser, prøv bare å huske det selv, dere lesere som tror dette skal være lett. Irina sier nok noe mer i retning av -sjilosj, jeg tar med den siste j’en for å indikere at den myke konsonanten s er plettfritt uttalt, den sitter. Det er starten av ordet som er litt shaky. Her kommer også foreleseren min i faget norsk som andrespråk, ved universitetet i Bergen, inn i hodet. Han snakket om at det er noe med barn og språklæringen, som om de er programmert, «legg merke til slutten av ord». Meningen her var nok helst at slutten av ord ofte inneholder viktig bøyning, og det er slik barna får inn grammatikken, men det stemmer jo også overens med hvordan lille Irina uttaler ordet polutsjilos, det gikk!

Min mor sier ofte at da jeg selv var liten, og tegnet, så hadde jeg etterpå for vane å vise arket frem og si: Se hva det ble! Sånn har for øvrig hele mitt liv vært, alt jeg har gjort, og alt hvordan jeg har planlagt. Lille Irina har en litt annen variant. Hun bruker det når hun tegner, men enda oftere når hun bygger noe med legoklossene og duploklossene. Hun pleier å sette alle klossene opp i et høyt tårn, i forskjellige farger og former. Så påkaller hun oppmerksomheten til sin mor eller far, og kommer med en feiende -sjilosj!

Mama! papa! -sjilosj!

 

Supertur til Sele

Irina er herlig om dagen. Det har hun vært hele livet, men det er noe ekstra nå, som hun lærer å snakke i en rasende fart, og de fysiske utfordringer barnelivet har å by på blir overvunnet, én etter én.

Søndag er turdag, og nå på senvåren blir jeg sterkt tiltrukket av stranden, havet, sjøen. Det var en litt grå og kald junidag, så det kunne ikke bli snakk om bading eller tradisjonelt stranliv, noe forresten Irina gjorde noe med, og på godt vestlandsk vis lot været være været, og heller kledde seg og oppførte seg som situasjonen krevde. Ikke som været krevde. Det er noe av essensen med å være vestlending, mener jeg. Vi kan ikke la oss styre av været, vår oppgave er å overvinne det.

Det var imidlertid litt frem i tid. Moren er fra Kiev, der lar man seg styre av været noe så til de grader, og det er alltid, alltid, alltid for kaldt. Lille Irina ble utstyrt med vinterkjeledressen og tykke støvler, med foring. Hun kunne reist til stranden sånn kledd, i januar.

Nå var det juni, men 12 – 13 grader, så klærne var urimelige. Jeg hadde selv den en ganske tykk treningsbukse, ganske tykk genser og jakke utenpå. Kona insisterte på jeg skulle ha lue også, men der gikk sannelig grensen. Lue etter påske er ren galskap. Ingen temperatur kan få lue på mitt hode i juni.

Ute på Sele var det ikke så veldig mange folk, denne pinsesøndagen. Det var rikelig med parkeringsplasser, stor ro, god fred. Irina hylte av lykke over å være på stranden, og løp litt rundt på rullesteinene med en gang. Så trasket vi av gårde mot hengebroen.

I sekken hadde jeg en termokopp kaffe, to skiver til matpakke, og rett i koppen elendig tomatsuppe. Og sjokolade. Jeg tenkte vi skulle komme oss til selve stranden, så kunne Irina sitte litt og grave med ei bøtte og spade vi hadde med, litt strandleker. Så kunne jeg sitte og drikke kaffe, og tenke, sånn som jeg pleier.

På vei til hengebroen var det å balansere på gjerdet, se på løvetann og andre blomster, og i det hele tatt. En laksefisker fikk fisk akkurat i det vi kom. Moderne laksefiske er way beyond det jeg kan like av naturopplevelser, det er forvandlet til kaksefiske, egen parkeringsplass har de, og gapahuker og hytter og styr setter de opp over alt. De tar seg til rette, og demonstrerer sin rikdom og eksklusivitet. Han her som fikk denne fisken skal jeg ikke dømme, jeg kjenner ham jo ikke, og for Irina var det jo veldig kjekt å bli introdusert for begrepene fisker, fiske og fisk. Vi har en slektning med fiskerettigheter i et fiskeholdig vann, så det blir ikke lenge til vi også skal prøve oss.

Irina likte jo godt hengebroen også, selvfølgelig. Og elven og det hele, hun pekte og spurte og forklarte, hoppet opp og ned, og løp frem og tilbake. Sånn som barn gjør.

Over på andre siden introduserte vi ballen vi hadde med. Det er litt gress der, og det går an å kaste og sparke ballen så høyt opp i luften man bare kan – den kommer aldri bort eller detter ned på veien, slik den gjør i hagen vår. Her begynte det også å bli noen aldri så små tegn til solgløtt, og jeg forbannet meg selv for n’te gang over igjen å ikke ha tatt med meg kortbukse, hvordan er det mulig, i juni? Kortbuksen skal alltid med. Irina tenkte jeg også på, i den varme kjeledressen. Alle klærne jeg hadde rasket med meg, «i reserve», lå igjen i bilen. Og konemor Olia hadde gitt streng beskjed om at klærne under kjeledressen ikke var presentable, kjeledressen måtte være på.

Alright, vi kom oss over de karakteristiske sand- og gresshaugene som så vakkert liksom rammer inn jærstrendene. Irina er veldig nær å finne frem til konseptet å hoppe ned fra disse haugene, sanden er så myk at det gjør aldri vondt. Hun er helt uredd nedover og oppover dem. Og hun er ellevill med stranden, sanden og havet. Her er det noe som er biologisk helt riktig med oss mennesker, dette liker vi, et eller annet med havet og bølgene er veldig vinnende, fra de helt små barn til de veldig, veldig gamle. Jeg vet ikke om noenting annet som er så forenende, som så mange ulike typer og grupper av mennesker i så ulike livssituasjoner, kan like det. Selv er jeg solgt, og har vært det hele mitt liv.

Sånn sitter jeg og tenker, med kaffekoppen min, og de to skivene. Irina putler og graver i sanden. Hun prøver seg på litt skive hun også, men har ingen respekt for sanden, har ikke lært seg å engste seg for det, og vil selv holde skiven med sine sandete fingre. Mister biten sin i sanden også. Og blir veldig plaget av en hårtjafs som har kommet utenfor luen, og stadig blåser bort til munnen og ansiktet. Når hun tar den bort, som hun må gjøre hele tiden, får hun sand i fjeset.

Det er det verdt. Ingen klage, ingen påkalling av oppmerksomhet for dette problemet. I stedet løper hun bort til elven. Jeg sitter først rolig, faller hun uti, som hun ikke kommer til å gjøre, så er det omtrent hundre meter bort. Jeg er der på tjue sekunder. Nei, Irina er for mye verdt. Det går ikke an å risikere noen ting, jeg går bort til elven jeg også, spiser maten min og drikker kaffen der. Irina hopper uti elven, den er helt grunn, her i det den er i ferd med å ende i sjøen. Den går ikke over støvlekanten. Irina ramler også, rett på rompa, uten at det ser ut til å bry henne så mye.

Vi spiser og drikker den tynne, ekle tomatsuppa, og Irina får rikelig med sand oppi den også. Jeg tenkte på å ta med t-skje å røre med, men skje å spise med, glemte jeg. Så det blir t-skjea, og å drikke. Den våte skjea mister Irina rett i sanden, sanden setter seg helt fast, umulig å få av. Jeg drikker de siste rester suppe. Irina leker enda litt til, der med den lille elvebredden, der på sandkanten.

Så er det første forsøk på å tusle oss hjemover. Turen er vel ennå ikke halvveis. Både Irina og jeg har stayerevne. Min er ubegrenset, Irina er mitt barn. Vi ser horder av familier komme og gå, mens vi blir, vi blir. Vi blir.

Jeg svinger Irina opp på sanddynene, opp på haugen, og hun sklir seg ned et par ganger. Så er det opp og gå, mens jeg fotograferer og filmer. Det blir alltid fantastisk film av sånne scener, lille Irina som småløper, det majestetiske havet og bølene, den store brede horisonten, lyset og fargene. Det er umulig å få dette feil.

Så er det på tide å ta mot venstre, mot broen og bilen. Irina tar mot høyre, mot stranden og sjøen. Barn av sin far. Hun sklir seg ned, en lang, lang sanddyne, en som vil kreve litt arbeid å komme seg opp igjen, for et lite barn. Og der, nede på stranden, tar hun av seg støvlene og de tykke sokkene. Barbeint og i kjeledress, er hun nå. Et vakkert syn.

På ny løper hun ned mot elven, litt lenger fremme, helt i munningen, der det også er en annen liten familie. Faren der er i kort bukse og t-skjorte, og også barnet er lett kledd, i tynn bukse og genser.

Det er uakseptabelt. Skal noen liksom være mindre kledd enn oss? Snart tilbyr jeg Irina å ta av kjeledressen. Det er som å slippe bremsepedalen. Endelig er barnet i fri fart. Nå er hun en energibombe, i tynn bukse hun også, et par tynne ull- og bomullsgensre. Lett og fri. Hun hyler sine karakteristiske gledeshyl, hopper og spretter, løper rundt omkring, opp og ned elven, iskald på bare ben, men det er jo så enormt dette livet og friheten og stranden og sjøen og bølgene og lydene og sanden, og alt. Snart ryker den ene genseren, den andre, og den tynne, tynne buksa. Irina løper rundt i bare bleien, levende som få.

Og så går bleien av også. Da er det uimotståelig for Irina, hun setter fart, og løper av gårde. Helt til Bore. Rett og slett helt til Bore, neste strand. Det er nesten litt pinlig, hun er flere hundre meter foran meg, naken og lykkelig, mens folk går omkring i tykke ytterjakker og andre vinterklær. Irina skiller seg mildt sagt ut. Sekken har jeg lagt igjen oppe på haugen vi skled ned fra, klærne har jeg lagt igjen nedenfor den haugen, så vi finner den igjen. De er bare en prikk, langt unna.

Jeg prøver å lokke Irina med meg tilbake, men det er ikke snakk. Hun flykter, rett og slett flykter opp en sandhaug. Kryper opp med en energi bare naken frihet kan gi. Jeg prøver på ny å få henne med, jeg liker jo at tingene skal være frivillig, det er sjelden tvang når det er jeg som styrer. Men hun kan ikke være for lenge uten klær, det er ingen varm junidag, dette. Irina, derimot, vil bare videre. Det er som om hun lukter lunten, at jeg vil ha henne tilbake for å kle på henne igjen. Og nå som hun har det så fantastsisk!

Lokkemiddelet som fungerer er å ta henne med til sjøen. Da kan vi løpe opp og ned bølgene. Jeg har lave tursko, de tåler ikke vann, så jeg kan ikke være uti litt engang. Irina er naken, og kan være uti så mye hun utholder kulden og den naturlige, elleville skrekken for bølgene. Det blir ikke så mye, for hun må og vil holde meg i hånden, det blir å løpe opp og ned, og unngå bølgene. På denne måten får jeg beveget henne tilbake. Og så er det trikset vårt, med å svinge henne rundt og rundt, over bølene, mens jeg holder henne i armene. Armene til vår lille Irina er så sterke at de tåler det.

Oppe med klærne finner hun seg i å få dem på. Hun er nok litt kald. Skoene kan vente til vi er oppe og går på stein, i sanden er det best å gå barbeint. Over hengebrua går det nå veldig seint, lille Irtsjik har vennet seg til det, og med lette, tynne klær er hun fri til å klatre og hoppe.

Sonja, 5 årig venninne!

Hun het Sofie, og var fra Jørpeland. Men hun hadde mor og bestemor fra Russland, og går derfor inn i det russiske navnesystemet, der Sofie blir Sonja. Vi traff henne på det vårlige arrangementet til Trojka Rogaland, en forening for russere i Rogaland, en slags søsterforening til Rogaland – Novgorod, som jeg har tilknytning til, og arrangementet fant sted på Arboretet på Sviland, tradisjonen. Sonja er fem år, og ble lille Irinas første, ordentlige venninne!

Lille Irina og jeg reiste tidlig ut til Arboretet. Arrangementet skulle begynne klokken fire, vi var der allerede klokken tre, for å få litt utetid blant blomster og planter, først. Det var sommerfugler og fugler, mye å se på, og det var en fin stein å klatre på. Så det var stor stas.

En litt eldre kvinne kommer gående mot oss, en pensjonist. Hun vil ha oss til å ta et bilde av henne, men hun bruker et russisk ord, fotokader, og avslører med det sitt opphav. Jeg slår straks over til russisk, og det går en stund før hun forstår det, at hun snakker til meg på norsk, men får svar på russisk, og at jeg kan holde en samtale om alle tema, på russisk, og uten nødord fra andre språk for å legge bro over manglende ordforråd. Lille Irina skjønner like godt norsk som russisk, så til henne kan man snakke russisk som til hvilket som helst russisk barn.

Den gamle damen blir nærmest i ekstase over at det er en nordmann som har lært seg språket helt skikkelig, og som er ekte og oppriktig glad i Russland og russere. Vi snakker hele den lille timen frem til arrangmentet begynner, og utveksler telefonnummer også. For lille Irisjka ble det imidlerid litt kjedelig, hun mistet oppmerksomheten min, og ville nok helst jeg skulle slutte med den veldige snakkingen. Da vi kom tilbake til huset, eller kafeen, der arrangementet skulle foregå, måtte jeg forlate den gamle, og heller bli med Irina.

Det var der vi traff lille Sonja. Hun hadde akkurat det samme problemet. Altfor mange voksne, med alt for mye snakk. Hun var svært sjenert og søt, og enda hun var to år eldre, så hun på Irina helt på likefot. Det var med en gang kontakt, øyekontakt, og her var det sosialt spill som bare barn kan gjøre det. Helt naturlig og ukunstlet, ikke den voksne høflighetsformen med å hilse og utveksle litt snakk med dem man møter. Irina og Sonja hadde disse blikkene, om det kunne være noe her, og ikke mer tilnærming før man hadde funnet det kunne det kanskje være.

Først lekte de med å klatre opp på et rekkverk, og så løpe vekk fra det igjen. Det er sånn primitiv lek Irina kan, hun elsker å løpe sammen med noen. Hun har ikke språk til avansert lek, men hun kan få med seg samhandling i at nå klatrer vi, nå løper vi, og så ler vi. Lille Sonja var helt vidunderlig, helt med på Irinas lek, og stadig blikk og små smil, om hun gjorde det riktig.

Sånn lek har Irina vært med på før, men nå utviklet det seg. Sonja ville ha Irina med på andre ting, og begynte å snakke til henne, på russisk. Det var veldig spesielt, et stolt øyeblikk, for meg som far og se hvordan lille Iras hjerne jobbet på absolutt høygir, for å få med seg og prøve å skjønne hva Sonja ønsket av henne. Irina skjønte at dette var viktig, hun måtte skjønne disse ordene og gjøre det riktig, for å være med på leken. Det var enkle, vennlige kommandoer, poidjem, vi går, posmotrim kampingbil, vi ser på campingbilen.

Lille Sonja og familien hennes hadde nemlig reist med campingbil, eller bobil, fra Jørpeland. Nå ville hun vise den til Irina, en fantastisk gest. Irina kunne nok skjønne ordene, men ikke forstå hva hun skulle få være med på, så både jeg og Sonjas bestemor (babusjka!) måtte være med og oppmuntre henne. Snimai botinki, ta av skoene, sa de, og tok Irinas små sko av. Så løp Irina inn i campingbilen, og la seg i sengen. Dette må ha vært et høydepunkt i livet hennes.

Siden var Sonja dronningen av verden for Irina. Alle andre kalte henne Sofie, det må sies, men for Irina og meg var hun Sonja. Det er den første personen utenom slekten Irina virkelig har lært navnet på, og brukt navnet til. Det er et skritt på veien for henne til virkelig å forstå konseptet med navn, uvanlig nok har hun jo ennå ikke sagt eller brukt sitt eget. Hun er så vant bare å være med folk som kjenner henne eller folk hun aldri vil se igjen, at navnet liksom aldri har blitt noe spørsmål. Sonja brukte navnet, Ira, kom! Nå går vi dit, nå gjør vi det, nå skal vi det, ordentlig lek, og med ord.

Hver gang de løp noe sted, var jo Sonja straks 50 meter foran. Men Irina gir seg ikke, utallige turer med meg Mr. far gjør at det er god kraft og kondisjon i de små beina, hun løper etter, og kommer frem, hun også. Det gjaldt også når det kom en tredje i flokken, en fireåring, noe som gjorde at Irina på ennå ikke tre ble litt hektet av. Det var imidlertid ingen vond vilje fra de to eldre, det var bare at Irina var litt for liten til helt å henge med. Særlig når de løp, som de gjorde hele tiden, og når de fløy, som de lekte mot slutten. Irina har også lekt at hun er fugl, fly og flue, så dette kan hun. – Ty samoljet, sa jeg til henne, – du er et fly. Og det var hun helt tydelig, med armene ut, og løpende opp bakken etter Sonja, hennes første, ordentlige venninne.

Første 17.mai-feiring med Irina

Vår lille Irina har to hjemland. I det ene, Ukraina, får vi nå vite president Porosjenko stenger de gigantiske nettstedene vKontakte, mail.ru og Yandeks. Det er russiske internettgiganter tilsvarende Facebook, gmail og google. I Ukraina er det fem ganger så mange som bruker vKontakte, enn som bruker Facebook. Mine første mail til min kjære kone gikk til hennes adresse på mail.ru. Yandeks er standarden nettsøk foretas fra når vi er i Ukraina. Handlingen kan sammenlignes med å stenge Facebook, gmail og google. Ordren fra Porosjenko er at ukrainske nettoperatører skal blokkere disse sidene. Det er et uhørt inngrep i folks privatliv, selvfølgelig, og det er et eklatant brudd på ytringsfriheten som liksom skal gjelde i landet, og det gjør at de tilsvarende amerikanske gigantene kan tjene enda mer penger. Det er kanskje derfor vi hører så lite om dette her i vest?

I det andre hjemlandet til vår lille Irina, var det i dag nasjonaldag, fjernt fra all politikk. Vi skal minnes frigjøringen, uavhengigheten og grunnloven, men det er ikke så mye snakk om det som det en gang var. Eller kanskje var det bare Irina og jeg som ikke var på de riktige stedene. Tidligere på 17.mai har dagen vår stort sett gått med til en ekstravagant stor og lang frokost. I fjor prøvde vi oss utenfor døren, men det var etter alt var stengt og pakket ned, og turen vår ble ikke stort annerledes enn den vi gjorde hver dag tiden jeg var i fedrepermisjon. I år var målet å komme oss ut, og være med, og det klarte vi.

Frokosten var stor og god, men ikke så overdådig som vi har pleid å ha den. Det skyldes også at jeg ikke fikk Irina med meg i butikken om kvelden 16. mai, hun ville heller hjem etter å ha vært i lekeparken, ingenting vi kunne kjøpe i butikken lokket henne med. Så det ble det overdådige pålegget vi har til vanlig. Jeg laget ferske rundstykker, blandet grovt og finmalt rugmel uavhengig enhver oppskrift, og fylte på med hvetemel til deigen gikk an å behandle. På rundstykkene var det brunost og kvitseidsmør, hvitost og skinke, fransk ost og paprika. Litt å velge mellom hadde vi jo, selv om vi ikke fikk kjøpt inn spekematen jeg føler hører med.

Deretter var det å få på seg finklærne, finne frem flagget, og komme seg ut. Både Irina og jeg hadde på de samme klærne vi hadde i Daniels konfirmasjon, jeg hadde bare et annet slips til dressen. Irina hadde nettop lært ordet flagg, og fikk virkelig bruk for det den korte veien bort til den ennå nybygde barneskolen vår. På veien var det fullt av andre folk i fine klær og flagg. Det var til og med en katt, så det ble nesten rent for mye for Irinas unge barnesinn – så mange inntrykk på en gang! For første gang fikk hun ordentlig se andre barn gå bort til katten, klappe på den og kose med den, og dermed fikk også Irina en ny strategi å prøve ut.

Borte på skolen traff jeg på en nabo fra Austrialia. De har barn på akkurat samme alder som Irina, så de to fikk lekt litt. Jeg fikk også støtt på problemet med å hilse 17. mai på engelsk, den norske i min barndom var bare «Hurra for 17. mai», mens nå har man visst helt begynt å si «gratulerer med dagen». Det uttrykket hører for meg hjemme til bursdager, men i tradisjoner som skal binde oss sammen, gjelder det jo å si det samme som alle andre. På engelsk fikk jeg ingen til å stemme, og den easy going australieren smilte også at uttrykket han foreslo, var litt awkward.

I mens lot Irina 17.mai-aktivitetene være som de ville. Hun var opptatt av klatrestativet, og å løpe rundt i ballbingen. Gjerne ønsket hun å få andre barn med i å løpe, og kanskje til og med være bjørn! men hun hadde vanskelig å få andre med seg på denne lure ideen. Selv faren var litt gjenstridig, denne dagen, det var litt vel mange folk til stede for å løpe rundt og være skummel bjørn, dessuten var jeg i dress. I klatrestativet viste Irina finn fremgang, og fremragende tøffhet. To ganger ramlet hun rett og slett ned. Bang på ryggen, i singelen under. Uhellet skjedde hver gang med det at hun skulle forsøke å klatre opp en enkel snor, et tau fra bakken på skrå opp til selve stativet. Det hadde nok vært mulig, men tauet var veldig tynt, og hun fikk snurr da hun skulle svinge seg opp på det, og ramlet ned på andre siden.

– She’s a tough one, sa australieren. – She just shakes it off.

Lekene

Da det australsk-norske paret med barnet i barnevogn gikk hjem, gikk Irina og jeg videre til lekene. Irina har aldri vært med på noe slikt før, og var nysgjerrig avventende på hva alt var. For første gang hadde faren heller ingen finansielle problemer. Det var nok av tikroninger og tjuekroninger i lommen, og mye mer der de kommer fra, så det er ikke noe å tenke på. Hun kan få spise så mye is og pølse hun ville, og være med på alle aktiviteter som passet for henne. Men vi greier ikke fri oss fra tanken at vi med et slikt forbruk nærmer oss det babusjka får i pensjon i Kiev, om mama Olia var med, ville pengekranen blitt stoppet. Det er sløsing.

Først var det fisking. Irina var veldig spent, og hadde veldig lyst, men fikk det nok ikke helt til, og skjønte nok heller ikke helt hva det var. Resultatet var en hund å sette på sykkelen, som ringeklokke. Så var det å kjøpe is, fruktis. Det kjøper vi så godt som aldri i Norge. Isen er bedre og billigere i Ukraina, og mama Olia er også veldig skeptisk til alt som er kaldt, barn skal ikke spise og drikke kaldt i hennes tradisjon. Og vårt barn er begge deler. Etter å ha spist isen, var det å prøve trehjulssykkel for barn. Det var ganske vanlige sykler, folk flest har vel kjøpt en slik selv, så det var kanskje derfor det for akkurat denne aktiviteten sjelden var kø. For Irina var det en debut, prøve å sykle selv. Etterpå var det et sukkertøy i premie.

Og mens hun spiste den, fikk hun også en pølse. Så spurte hun selv om is, og fikk det også. Det var ikke måte på. Og mens hun spiste den, begynte barna rundt henne å blåse såpebobler de hadde fisket i fiskedammen. Det ble rent for mye for Irina, enda en gang, is og sukkertøy og pølse og såpebobler, mange folk, og flagg, og såpebobler, og is, hun hoppet rundt og kom med gledeshylene sine, forsøkte å fange såpeboblene, samtidig som hun ikke måtte glemme å spise isen, noe hun likevel glemte. Den måtte jeg spise opp, siden den smeltet og satte flekker på den fine kjolen.

Hjem til pølser

Klokken cirka ett var det slutt. Lille Irina var den siste som kom i mål med potet i skjei, og hun fikk det absolutt siste sukkertøyet. På sine egne føtter gikk hun hjem, som vanlig, og da vi kom til huset sa hun po-russkij, siden språket nå skal skifte fra norsk til russisk. Det har vi nå helt innarbeidet, hjemme er det russisk, ute er det norsk. Mama Olia var i gang med studier og strikking, karakteristisk begge deler på en gang, og med et håndkle i håret som tørket. Vi laget oss til en bunsj pølser, Irina og jeg, og spiste dem på den nylagde terrassen vår. Der fikk jeg også kaffekoppen jeg lot være å kjøpe oppe på skolen. Og Irina fikk sørget for å søle skikkelig på kjolen, så vi ikke skulle ævre så redd for den lenger.

Og så til Sandnes

Det var såpass vellykket ute, at vi ville prøve oss igjen. Vi satte oss i bilen, og reiste til Sandnes. Uten å vite noe om hva som skulle foregå der, og når.

Der, i Sandnes, var det ikke så sjarmerende. Der ble det litt vel mye business. Pengene for pølsene og isen vi kjøpte på skolen, gikk til det lokale idrettslaget eller noe sånt. Her, i Sandnes, går det til Narvesen eller McDonalds, store kjeder. Jeg liker ikke det så godt, at store konsern suger til seg pengene spandable foreldre vil bruke på sine barn på nasjonaldagen. Her, i Sandnes, hadde også våre nye landsmenn fra Asia og Nord-Afrika funnet ut det var penger å tjene. Det var satt opp boder overalt, og det ble solgt altslags krimskrams. Særlig heliumsballonger. Overskuddet på nasjonaldagen skulle gå til lokalsamfunnet, synes jeg. Det er ikke en dag for å tjene reelle penger, til egen lomme.

Men hvem er vel jeg? Folk får gjøre som de vil. Jeg kjøper ikke is og pølse på Narvesen, så da blir Irina uten det. Det ser ikke ut til å plage henne. Hun løper bort til klatreapparatet som nå står nede på Ruten, og hun klatrer i det sammen med alle de andre barna. Og nå er det virkelig mange barn der, så mange at det blir trangt. De aller, aller fleste er eldre. Men jeg kan glad se Irina kjenner sin plass, og ikke viker unna, enda det er vanskelig å klatre, for hun som er så liten, og det er mange som klatrer forbi henne og rundt henne, og kanskje forstyrrer. Tidligere kom hun ikke opp i dette stativet uten hjelp. Det gjør hun nå.

Der på Ruten har de også satt opp blomsterkasser med hjul på siden, og ratt, så det blir litt bilaktig. Irina liker å stikke bort og svinge litt på rattet, gjør det også nå. Ei lita afrikansk jente, i fargerike afrikanske klær, kommer og skyver Irina vekk, tar rattet fra henne. Irina ser på en liten stund, før hun går og tar rattet tilbake. Det er bittelitt knuffing, ingen vil gi seg, og Irina vil i hvert fall ikke gi seg, og det ender med at de svinger på rattet sammen. Særlig den afrikanske jenta ler høyt, så de kritthvite tennene synes.

Folketoget begynner klokken 1545, får vi vite. Det er ikke derfor vi er kommet. Vi stikker ned på havna, der det ikke er noen ting, og så går vi opp i langgata, der det virkelig er satt opp mange boder, organisert av asiater og folk fra Nord-Afrika. Mange ser ut til å være fra Midt-Østen også. De selger alle slags ting, men ikke is, som vi vil ha. Isen kjøper vi på Arne Johanessen, det gamle bakeriet, forhåpentligvis er ikke det så hyperkommersielt som så mye annet i samfunnet vårt er blitt. Vi kjøper kuleis, noe verken Irina eller jeg liker særlig godt, så det kommer vi ikke til å kjøpe mer på en stund.

Så kommer regnet. Irina er norsk og tøff, det bryr henne ikke det minste. Hun vil nå hjem. Og hun vil ikke stå under tak og vente, til bygeregnet gir seg. Hun tusler av gårde, langs langgaten i Sandnes, med fullt av folk på begge sider, under tak og persienner, hun der, i regnet, i den fine sommerkjolen og en tynn jakke utenpå. Da vi kommer til en fontene, må vi se litt på den. Regnet forstyrrer oss ikke det minste, ikke det minste. Lille Irina bryr seg om mulig mindre enn jeg.

Og så hjem

Til slutt er vi ved bilen, og kan kjøre hjem. Der er det litt lek med flaggene. Det går ut på at Irina holder det lille, teller til tre, og så svinger jeg det store over henne. Det slo veldig an. Lenge, lenge holdt vi på med dette, og Irina ville gjøre det på ny og på ny, gjennom hele dagen.

Til middag var det helt førsteklasses, marinert biffkjøtt. Dessverre var det ikke like spennende og friskt det vi hadde ved siden av, noen gamle poteter, og litt for få av dem, slik at jeg måtte steke opp noen gamle gulrøtter og purreløk også. Men jeg liker det når det ikke er så nøye, noe av kjøttet ble spist til sjalottløk og asparges, det var veldig godt, og mama Olia hadde av de få potetene som var, laget potetmos. Så lenge det var noe igjen av den, var det stor velstand. Og det store kjøttstykket på 360 gram var jo eventyrlig godt helt inn til mål.

Dagen ble avsluttet med italiensk cupfinale. Juventus mot Lazio. Den kampen vant Juventus 2 – 0. I andre omgang, hadde kona og barnet lagt seg, og sovnet. Etter kampen gjorde jeg det også.

Irina spiller sjakk

Fra hun var stor nok til å løfte brikkene har lille Irina spilt sjakk. Cirka. Hun har fått brikkene mellom hendene, for å leke med dem, og slik har brikkene til våre 3-4 sjakkbrett blitt spredd over hele huset. De fleste på ukjente steder.

Nå i vinter, mens vi satt foran peisen i kjelleren, fant Irina og jeg frem til et av de små sjakkbrettene, og de få brikkene som var igjen til det. Disse lærte hun navnet på straks, nå som hun er i farten med å plukke opp ord og lære å snakke. Snart etter kunne hun navnet på alle brikkene, på russisk, en prosess som tok meg flere år. Selv nå, når jeg skulle lære det bort til Irina, lærte henne feil navn for bonden. Jeg sa «pesjenka», der det heter «pesjka», eller kjælenan «pesjesjka». Det tok litt tid for Irina å avlære denne feilen. Men hun har nok allerede en idé om at det er riktigere når moren snakker russisk, enn når faren gjør det.

Koselig er også Irina i fyr og flamme hver gang hun finner en av de mange brikkene vi har mistet rundt omkring i huset. De ligger nok i skuffer og bokser og esker og leker, eller hvem vet hvor de ligger. I hvert fall kommer hun løpende, med et tårn eller springer, og roper til meg: ljadja, ljadja (tårn! tårn!) eller konj, konj (hest! hest!). Ofte spør hun etter brikkene, og ofte vil hun leke med dem. Helt uavhengig av brettet.

Den siste hiten i interessen hennes, er å spille eller leke sjakk på en av sjakkappene jeg bruker. Jeg spiller ett parti hver dag, mot en ukjent motstander på nettet, 3 minutt for ham, 3 minutt for meg, og så 2 sekunder ekstra for hvert trekk. Etterpå ser jeg gjennom partiet, for å se hva som gikk bra og hva som gikk feil, hvor jeg kunne forbedret spillet mitt. Det er denne prosessen Irina har snappet opp. Så roper hun sjakhmaty, sjakhmaty (sjakk! sjakk!) på russisk, og kommer løpende.

Dermed er det hun som skal analysere. Om jeg bruker nettbrett eller PC med berøringsskjerm, har hun en fair sjanse, da kan hun ta på brikkene og flytte dem. På PC med det som kalles mus, eller musepad, er det verre. Alle vet hvordan det er på bærbar PC, man har en firkant hvorfra man kan flytte en pil på skjermen. Ikke så altfor lett for en toåring, men Irina har en idé om hva det går i. Hun flytter den lille fingeren rundt på platen, og om pilen da ved hjelp har grep om en brikke, så kan hun flytte på den også.

Problemet er selvsagt også at med sjakk på PC følger brikkene og spillet bestemte regler. Svart og hvit må flytte hver sin tur, og det er høyst begrenset hvordan hver av brikkene kan bevege seg. I Irinas verden er det ingen slike begrensninger. Hun vil flytte alle brikkene overalt, hele tiden, og jeg må foreslå henne at hun kanskje burde flytte den brikken som virkelig ble flyttet i det spillet jeg går igjennom, eller en brikke det ville være fornuftig å flytte i posisjonen på brettet. Da er Irina alltid enig. – Vil du flytte løperen? khotsjes slon?  –  da! da! (Ja! ja!) Så smått har jeg sagt at løperen bare går på felt av samme farge, tårn går bare fremover og til siden, bøndene går bare fremover, og ett eller til å begynne med kanskje to skritt om gangen. Jeg vet ikke hvor mye Irina får med seg av, eller hvor mye hun bryr seg. Hun følger interessert med.

Det Irina liker best, er når jeg har grepet en brikke for henne, med musepilen. Og så skal hun flytte den. – Ty kuda! ty kuda! roper hun da, – hvor skal du, hvor skal du! Akkurat som om brikken har sin egen vilje, og er på vei et eller annet sted ingen vet. Det var også denne setningen som var den første hun sa, en gang mama Olia gikk ut døren fra henne, – ty kuda? – hvor skal du? Hun sier det hele tiden til oss også, – ty kuda? eller – stoj! ty kuda? ty kuda? (stopp! hvor skal du). Det siste gjelder spesielt når vi er ute, på terrassen, og jeg er kald og vil inn. Med sjakken er det en brikke, som Irina med musepilen flytter langs kanten av brettet, utenfor brettet vil ikke dataspillet tillate den, og over alle brikkene til motstanderen for å spise dem (på russisk heter å slå ut en brikke «å spise den», jest), – ty kuda! ty kuda!

Hele den lille kroppen er også med i spillet. Hun reiser seg opp, og står på fanget mitt. Står og hopper, eller vil klatre videre, inn i skjermen og brettet. Hun kan ikke reglene så godt, men hun er veldig engasjert.

Irina ringer til Babusjka for første gang

I dag var en merkedag. Det er mange av dem for tiden. Lille Irina skyter i været, og plukker opp ord og former setninger både på norsk og russisk. Hun overrasker oss stadig med hva hun er i stand til, både fysisk og med forståelse og språk. Vi merker også en aldri så liten gryende vilje i vår lille, hun skjønner hvordan tingene skal være, og hun skjønner også at hun kan påvirke ved å oppføre seg på forskjellige måter.

I dag bestemte hun seg for å ringe til babusjka i Kiev. På Skype. Hun og jeg hadde vært ute som vanlig, på lekeplassen. Kaldt og kveld var det blitt, verst for meg, som alltid er dårligst kledd. Irina holdt ut klart lengst, og ble bare med litt halvfrivillig til slutt, etter å ha sagt «nei, nei, nei» mange ganger, når jeg lurte på om det var på tide å gå hjem. Slik har hun også skjønt hun kan påvirke, enkelt å greit ved å svare nei, eller njet, når vi vil ha henne til å gjøre noe hun ikke vil.

Hjemme lå mama Olia allerede i badet, og tok med seg Irina. Etterpå la de seg idyllisk i sengen, først med en bok og en mobiltelefon (Irina hadde boken), så med hver sin telefon. Irina fant først frem Google Earth, og spurte og pekte, slik hun alltid gjør: «sjto eta? sjto eta?» Det betyr «hva er det?» og hun bruker det både på norsk og russisk, og også når det hadde vært riktigere å si kto eta, eller «hvem er det». Eta planeta zemlja, sa jeg. «Det er jordkloden».

Så åpnet Irina Skype. Kjekt og greit. Ty budesj pozvonit babusjku? spurte vi? «Skal du ringe bestemor»? – Da, sa hun, kjekt og greit. «Ja». Og sannelig fant hun ikke også nummeret til bestemor babusjka, blant alle kontaktene på Skype. Det er mama Olia som har installert denne kontoen. For å gjøre det enkelt for moren sin i Kiev, en mor som ikke akkurat var vant til datamaskiner og internett, så kalte hun henne bare xy. Så Irina ringte til xy, babusjka. Og lå så kjekt og velvitende med telefonen til øret, og ventet.

Ty budesj s babusjkoj govorit? spurte vi. «Skal du snakke med bestemor»? – Da, sa Irina igjen, like kjekt og selvsikkert, og akkurat som om hun skjønte hva vi spurte henne om. – Sjto ty budesj jej raskasat? spurte jeg. – Hva skal du fortelle henne? – Sjto ty budesj raskasivat, rettet Olia. Jeg hadde brukt den perfektive formen, det skulle være den imperfektive, siden jeg hadde brukt budesj. Irina lå like kjekt. Hun fortalte med pludrespråket sitt hva samtalen skulle gå i.

Og så tok babusjka telefonen. Lille Irina smilte og fortalte. Og babusjka, som også heter Irina, snakket i vei hun også. For første gang oppringt av sitt barnebarn i Norge.