Første sykkeltur med Irina – 3 år, 3 måneder!

Det er veldig tidlig ennå, men hun er vårt første barn. Vi prøver.

Jeg kjøpte sykkel til lille Irina til jul. Optimismen var nok større enn forstanden, for det er en normal tohjulssykkel, uten støttehjul. Jeg tenkte å hoppe over stadiet med gåsykkel, sånne barna har nå om dagen, uten trøer, og jeg husker fra min egen barndom at støttehjul bare er irriterende. Nå er det nok litt andre tider. Støttehjulene er blitt mye bedre, og gåsykkel er meget lurt. Det er helt klart det er det Irina skulle hatt.

Men alright, det var søndag, dårlig vær, og jeg tenkte vi kunne gjøre turen vår enkel. Egentlig hadde jeg håpet å kunne reise et sted det var snø, så vi kunne gå litt på ski. Men vi måtte i så fall reise veldig langt, og i dette været og i den formen vi var i, så var det lite aktuelt. Det ble sykkel i stedet.

Irina er knøttliten, stor for alderen, selvsagt, men 3 år er jo veldig lite. Sykkelen var av minste type, men den var likevel så stor at hun ikke kunne sitte normalt på den, og rekke ned til trøene. Hun måtte vri og vende på seg, og bøye seg veldig fremover, for også å rekke bort til styret. Rett som det var, endte føttene skjevt, sånn at hun bremset, ufrivillig. Noen balanse kunne det ikke være snakk om. Noe sykling i rette forstand, heller ikke.

Dog skal Irina ha det, at hun har skikkelig pågangsmot,hun er ikke av den engstelige og forsiktige typen. Så hun setter seg på sykkelen, og trår til. Jeg holder henne i jakkekragen, og går ved siden. På denne måten får vi nesten en tur som vi fikk det så mange ganger det året jeg var i fedrepermisjon, og hun ennå var så liten at hun kunne sitte i vogn. Nå som hun går selv, er det fast og begrenset hvor langt vi kommer om vi tar ut fra huset vårt, og ikke kjører noe sted. Det er lekeplass og butikk i enden av hver retning, noen hundre meter og opp til en kilometer.

Nå kunne jeg dytte på, så vi kom oss forbi Kiwien oppe på toppen av Lundehaugen. Da ble hun også sliten, og ville hjem. Det måtte overtalelse og triks for å få henne med videre. Jeg kunne nok klare å bære både henne og sykkelen, men jeg hadde ikke lyst. Hun må kunne gå selv. Det gikk langsomt. Vi måtte ha lang pause. En liten tursjokolade hadde vi med, siden det var søndag.

Borte i Sørbø-hagene er det en del lekeplasser som fikk opp humøret en del. Særlig hjelper det at det var litt andre folk der. Alle problemer med å være sliten og ville hjem, var borte nå, vi var ute et par timer til. Men nå var det så som så med sykkelturen. Det var bare de få meterne mellom hver lekeplass.

For første gang satt hun også på en sånn taubane, sånn jeg husker de hadde i Dyreparken i Kristiansand på 80-tallet, og som de så fikk på Ganddal skole, ganske utrolig. Nå har de en like borti her. Og lille Irina på tre år og tre måneder, klamret seg fast, og seilte hele linen lang, gang på gang på gang. – Kruto! sa hun på russisk. – Kult, tilsvarer det, mens det egentlig betyr «stupbrat» (kult, eller cool, betyr som kjent egentlig «kjølig»).

Videre traff jeg litt gamle kjente, hun litt nye kjente, hun fikk lekt litt, jeg fikk gått gjennom noen gloser, og vi hadde det ganske som vanlig. Gjentatte ganger må vi konstantere at andre småbarnsforeldre og barn ikke er i nærheten av vår tålmodighet, de gir seg med en eneste gang, holder bare noen minutter, før de må videre til noe annet. For meg, og Irina, er det sånn, at evigheten er vår horisont. Så lenge det er gøy, blir vi værende. Vi har ingenting som er viktigere.

Det var litt regn og vind og surt da vi gikk ut, men vi var godt kledd i regnbukse og regnjakke og støvler. For Irina begynner de hun har å bli i minste laget, noe som hindrer henne litt, eller kanskje man skulle si, ikke så rent lite. Det gjorde det ekstra vanskelig å få til dette med sykkelen, det var tydelig at buksene strammet. Men hun har rikelig med både pågangsmot og stayerevne, egenskaper som kommer godt med i denne verden, hun kravlet seg opp på sykkelen, og tråkket i vei som best hun kunne, mens jeg gikk ved siden av, med et godt tak i jakkekragen hennes.

Reklamer

Skitur! med Irina på 3 år og 3 måneder

Jeg skal ikke gjøre krav på at det er så veldig uvanlig. Treåringer kan gå på ski, det vet alle, og enhver far vil vel føle at akkurat hans barn gjør det aller mest fantastisk. Den slags innsikt forhindrer ikke at jeg også gjør det. Jeg er stolt og glad over hvor flink hun var, og at hun fikk det til.

Vi har trent litt rett utenfor huset. Jeg tror også hun har hatt utbytte av skøytetreningen i Jærhagen, og også kanskje svømming og forskjellige turer og utfordringer hele livet. Men nå gjaldt det altså ski, og i dag var første gang jeg også spente på meg skiene og skulle gå med henne. Ellers har jeg gått ved siden av på bare ben, og har kunnet ta tak i henne om det var henne. Sånn var det også da vi forleden gikk fra tante Tone til bestemor på hver sin side av Klepp stasjon. Ikke rare turen, men så er hun også veldig liten. Og vi bor på vestlandet, her er det dager, ikke måneder med snø.

Bestemor skulle også være med. Vi kjørte ut og hentet henne, og fikk med det også litt ordentlig niste. Kakao, sjokolade, appelsin og frokostbrød med karbonader. Alt oppi en stor sekk.

Turen er ikke egnet til å imponere noen. Den gikk i Kleppeloen, eller Kleppelunden, som det måtte hete om det ikke var dialekt. Det er en bitte liten skogkant rundt haugen der på Klepp, løypa er omtrent halvannen kilometer, høydeforskjellen er såvidt tosifret, vil jeg tro. Men det var perfekt for lille Irina, akkurat som det må være i starten.

Hun var i full fyr fra første stund. Som vanlig hadde vi store problemer med å få festet skiene hennes på skoen, men nå tror jeg kanskje vi omsider har løst koden. Og når skiene først er på, så sitter de.

Allerede i første lille bakke var hun fengslet. Hun satte utfor uten frykt i det hele tatt, og rant rett frem til hun datt. Så var det opp igjen, og prøve på nytt. Vi hadde gått fem meter, og hun kunne blitt der for bestandig. Bestemor hadde jo lyst til at vi skulle komme oss bort til en pauseplass, og heller være der, så vi fikk lirket Irina med. Men hun var ustoppelig.

Mor og jeg ble litt forsinket, for vi måtte hente en annen lue i bilen, og så var ikke den i bilen, men i sekken. I mens hadde Irina kommet seg 50 meter lenger nedover, og en annen vei enn den jeg hadde tenkt. Mitt (tillærte) instinkt sier alltid oppover i starten, mens barnets instinkt sier letteste vei. Så Irina valgte slak helling ned, enn en liten bakke opp. Sånn fikk det bli.

Hver gang hun falt, hadde hun problemet at hun fikk stavene viklet av hånden. Med votter på var det ikke så lett å få dem på igjen. Og det var ikke lett å reise seg med stavene på hendene. Utenom det, hadde hun ikke noen problemer med å falle. Eller med noe.

Hun satte utfor alle bakker som var. Til min store glede så jeg også at hun overvant lysten til å falle. Mange som ikke kan, gir seg med en gang, og legger seg straks de merker de mister balansen. Lille Irina har funnet ut at det ikke lønner seg, at det er bedre å kjempe for å holde seg på beina. For om man faller, er det kav å komme seg opp. Andre ting hun fikk til var å svinge lite grann, også i fart, med å løfte skiene og liksom spasere seg i retningen man skal. Verken å ploge eller å bøye seg i knærne eller å svinge med å justere tyngdepunktet fikk hun til ennå, men så er jo dette også første gang hun står i nedoverbakker selv.

Særlig var det en bakke jeg likte godt. Den var lang og slak, og med is og skare. Irina satte utfor, og jeg ved siden av, og hun rant sannelig meg hele veien, i større og større fart, helt til hun kom fra løypa og over i grøfta, der snøen var annerledes, og hun falt. Med et smil. Det var rett oppgigjen, og videre.

Noen steder rant jeg ved siden av, og tok tak for å lose gjennom vanskeligheter og sørge for at hun ikke falt. Det takket hun for. Her var det jo også et spørsmål om å komme frem til nisteplassen, for mor som var sulten.

På nisteplassen var det ikke mye tid for Irina å spise og å drikke kakao og brus. Det var en lekeplass i nærheten, og hun løp rett bort dit, og i lek med de andre barna. Først prøvde hun seg alene på den lille karusselen, så satte hun seg sammen med andre på vippen. Det at hun kom, gjorde at det ble ubalanse med vekten, men det løste barna med å hente inn én til. Irina var klart yngst, men fant sin plass allikevel, og var helt med. Etterpå fikk hun svinge seg i karusselen, sammen med andre, også atskillig større. Det er det kjekkeste hun vet. Om farten er aldri så stor, så svinger hun ekstra med hodet også, liksom for å forsterke effekten. Og hun hyler av glede, hun er veldig, veldig uttrykksfull når det er noe hun liker. Det er ingen tvil.

Så var det aking. I går knakk hun koden, i en bitte liten, men bratt bakke i en skråning, da akte jeg også, hun var ustoppelig og helt i mot at vi skulle gi oss på noe som helst tidspunkt. I dag fikk hun prøve seg på egen hånd, og hun gikk helt uredd til verks i en litt lenger og kanskje litt brattere bakke. Nå fikk hun også holde på til hun ble lei, men hun fikk ikke ha meg til å ake ved siden av henne. Det holdt at jeg hjalp henne opp de bratteste kneikene, og holdt sånn noenlunde vakt at ikke noe skulle gå galt.

Hjem igjen gikk det naturlig nok seigere. Men ikke verre enn at Irina løp av gårde fra dissen (eller husken, på østlandsk) til skiene, for å få dem på, da det var på tide. Bestemor var kald. Det skulle etterpå vise seg også at Irina var kald, iskald på føttene, etter at hun hadde fått snø i dem, og den hadde smeltet. Det forklarer nok at vi måtte dra henne deler av veien, og at hun var helt passiv i den største oppoverbakken.

Utenom det, gikk hun selv. Også oppover den lange og slake oppoverbakken. Og da det kom en oppoverbakke vi ikke skulle opp, gikk hun et stykke opp allikevel, for å renne ned igjen. Hun faller til slutt, men det er kontrollert og greit, og skyldes mest av alt at hun ikke kan ploge eller bremse eller svinge.

Alle kan finne Kleppeloen på et hvilket som helst nettkart. Vi gikk hele runden. På tilbakeveien gikk vi på oppsiden, og der går det ganske bratt og høyt for en treåring å være. Vi måtte dra henne opp. Og selv det var litt vanskelig, siden jeg hadde mine egne ski å gå på, og det var glatt for en bestemor å gå.

Da vi først var kommet på toppen, gikk Irina for egen masking igjen. Og det med stor stas. Nedover rant hun som bare juling, flere meter, før det alltid endte med at hun ramlet. Så var det å hjelpe henne opp igjen, og på med stavene. Det var rutinen.

Hele turen varte knappe tre timer. Hele den tiden var Irina i full aktivitet, maksimalt. Frisk luft, god motorisk trening og – viktigst av alt – bare gøy! Bedre blir det ikke. Vi kjørte hjem til bestemor, altså min mor, og avsluttet turen med vafler og kaffe, og mer kakao. Det hører også med. Dette var dag som en dag skal være. Den anbefales!

Dataknott i nesa

Det hører vel til barndommen og oppveksten. Et visst antall ganger skal man sette seg selv fast forskjellige steder, og være bekymret for om man kommer seg løs igjen. Det er forferdelig mens det står på. Og det kan være mer enn forferdelig. Kanskje er det en slags genetisk panikk at man mister bevegelsesfriheten? Den kommer i alle fall veldig fort.

I dag hadde vi som vanlig om vinteren tent opp i peisen nede. Irina ble igjen, mens jeg gikk opp for å varme noe mat. Da jeg kom ned igjen, hadde hun ikke fått startet flyvingen på Google Earth, slik hun liker så godt. Det er ikke så rart, for det er passord på datamaskinen min. Jeg skrev inn passordet, startet Google Earth, og satte i gang flysimulatoren. Men hun var liksom ikke så interessert. Det var noe hun måtte ordne, hun la seg ned over sofaen, med ryggen til, og bena på gulvet. Så begynte hun å gråte veldig og fortvilet.

Jeg tok henne straks opp til mor, Olia. Gjennom byggverket og stillaset vi har stående for å ordne gangen, er det allerede en prestasjon. Olia var oppe og hvilte, etter en hard, lang dag, men var straks på pletten da Irina gråt, og jeg sa det var et eller annet. På meg virket det som hun hadde et eller annet som klødde veldig i nesa, noe snue, eller noe annet.

Vi var fremme med papirtørkler og det ene og andre, Olia sa en rekke med ting på russisk som jeg hadde litt problemer med å skjønne, men som fungerte fint som instruksjoner for Irina. Hun blåste både ut og inn, en god del snue kom ut, og hun fikk også til et godt nys.

Da tenkte vi det var ordnet. – Er det lettere nå? Spurte vi. Det var det. Og Irina satte seg med YouTube-film. Men det var tydelig ennå noe galt.

Jeg hadde jo maten stående nede, og ville gjerne spise den mens den ennå var varm. Med Irina var ikke alt i orden, men det var ikke noe opplagt mer å gjøre. Så jeg gikk like godt ned. Hva som enn klødde, ville det vel gå over. Olia var allerede innskrudd på at hun måtte ha på seg gode tøfler og varme klær, ikke fryse og bli forkjølet, det er noe hun alltid har sagt.

Nede så jeg nærmere på PCen, og så øyeblikkelig hva som var problemet med Irina. Det er en liten, rød knott på den, den skal fungere som en slags datamus, styrer av musepekeren. Noen liker den kanskje, jeg bruker den aldri. Men den går an å ta av, og jeg har sett Irina like å fikle med den. Ofte vil hun putte den i nesen, noe jeg naturlig nok har forhindret. Nå var jeg ikke der og passet på.

Jeg løp straks opp til Olia med PCen, og sa dette var mer alvorlig enn vi hadde trodd. Hun hadde en rød dataknott langt inni nesen, og hun fikk den ikke ut. Jeg fikk i kjent stil panikk, men jobbet også i karakteristisk stil i mot denne panikken, og forsøkte å tenke klart og rolig. Knotten måtte ut. Men hvordan? I hennes egne forsøk på å få den ut, hadde lille Irina bare skjøvet den lenger inn. Det var det hun hadde holdt på med der på sofaen. Og det fortvilte skriket hun hadde satt i, skyldtes også at hun hadde skjønt den satt fast.

Olia er fabelaktig i sånne situasjoner. Enda så nervehissig hun kan være ellers, forholder hun seg i dramatiske situasjoner helt rolig, og er handlekraftig. Jeg blir passiv og tenkende, tenker at evolusjonen må ha sørget for at ting i nesen ikke blir reelt farlig, at det alltid kommer ut. Også før dataknottenes tid må barn ha puttet småstein og graps inn dit, og hatt det sittende fast en stund. Men det er sykt irriterende, og den må ut. Ringe lege? Ringe noen i familien? Ringe noen som vet?

Olia forsøker først med et papir hun ruller som en trakt, så med pinsett. Det er selvfølgelig også et velutviklet instinkt at slike ting ikke skal opp i nesen, så Irina stritter i mot. Knotten er så langt inne at jeg ikke kan se den, men Olia sier hun ser den når jeg lyser inn med mobiltelefon. Gang på gang stikker hun pinsetten inn, bare for at Irina kaster hodet tilbake, og hylgriner. Og blånekter.

Til slutt gikk det bra. Olia gav seg ikke, selv om jeg hadde gitt meg. Jeg syntes ikke hun skulle stikke den pinsetten så langt inn, noe så vondt og fælt, og ikke var jeg sikker på at det ville gå heller. Olia holdt på sitt at hun hadde den nesten. Så fikk hun det til. Plutselig var knotten ute, og vi holdt den i hånden.

Det er gledessjokk. Irina gråt fordi det var vondt og ubehagelig, men hun smilte også, for nå var det jo over, og hun stoppet veldig raskt å gråte. Vi vartet opp med brus og sjokolade, for nå var det fest. Samme instinkt som gir frykt når noe sitter fast eller er uløst, gir også en enorm lettelse er over. Irina var på noen minutter helt den samme gamle, ingen spor eller vanskeligheter, bare et godt minne om at noe sånt skal hun ikke gjøre igjen. For sikkerhets skyld la vi knotten høyt oppe i skapet. Den skal ikke på dataen igjen, når Irina er i nærheten.

Første gang Irina reiser seg på ski!

I dag kom snøen til Rogaland også. Ikke så mye som i andre deler av landet, men nok til at det var mulig for små barn å gå på ski. Så det gjorde vi straks etter vi hadde spist en liten middag.

Og igjen er det dette artige med barns fabelaktige fremgang. Det er tredje gang hun forsøker seg på, så vidt jeg har regnet ut, lille Irina, og i dag var den største vanskeligheten å få skiene festet på beina. Jeg måtte ha hjelp av Olia, og da heller ikke hun greide det, var det selvfølgelig krise. Da det endelig lyktes, hadde vi tatt skoene av Irina, sånn at vi kunne sette de løse skoene oppi skiene. Så kunne vi deretter sette i Irina i dem. Og dermed var de på.

Kanskje er det skøyteløpingen som gjør henne tryggere nå som hun har ski på beina? I alle fall var dette nå ingenting for henne. Lekende lett gikk hun bortover den lille veien vår i gårdsrommet, både med og uten staver, og for første gang kom hun seg også opp den vesle bakken vi har like utenfor, den som ennå heter «opp til Ole Knut». I oppoverbakke hadde hun ingen sjanse sist, nå gikk hun rett opp, uten at jeg egentlig merket det en gang.

Hun rant ned, ikke uten at jeg holdt henne i hetten, og løp ved siden av, men jeg merket at det var en helt annen balanse nå, enn det var sist. Forrige gang trakk hun seg litt, og slapp musklene i beina, sånn at jeg skulle holde henne. Denne gangen prøvde hun hele tiden. Og hylte av glede når hun rant av seg selv, når jeg ikke trengte holde noen desimeter.

Hun prøvde seg også med bare å gå bitte litt opp, sånn at hun kunne renne ned helt selv. Da falt hun riktignok, litt uheldig på rompa, sånn at det kanskje var litt vondt. Å falle riktig er noe som hører med, det må man lære seg, sånn at man har en nødbrems å trekke i, om det skulle gå litt for fort.

Nytt var også at hun klarte å stokke om skiene, slik at hun kom seg opp selv, når hun hadde ramlet. Det hadde hun lyst til begge de to første gangene hun prøvde, men fikk det ikke til, tross alle anstrengelser. Nå var det bare vips! – opp!

Og sånn skal hele livet hennes være. Meldingene sier at snøen skal holde seg her i hvert fall over helgen. Vi skal ut hver dag. Rundt null grader er snøen også kram, sånn at det skal bli snømann og det hele, når vi bare får litt bedre tid enn vi hadde i dag. I dag gikk det litt raskt inn igjen. Men nå, som vi skal legge oss, ligger det en stor, mystisk snøball like utenfor, på den lite trafikkerte veien vår. Den er den første hun har sett av denne størrelsen, grunnballen i en snøball.

Det er helt umulig å finne roen for kvelden da. Kan det ikke bli en ny dag straks!

Tøffe Irina (3) på skøyter og sparkesykkel

Ofte om fredagene pleier vi å reise ut til Jærhagen for å stå på skøyter, Irina og jeg. Vi begynte litt i fjor, da skøytene var altfor store og Irina egentlig ikke hadde sjanse i det hele tatt, og har tatt det opp litt igjen nå i år noen ganger. Fremgangen er bemerkelsesverdig. I går forsøkte hun seg for første gang alene, noen meter. Og for første gang gikk hun mens jeg holdt henne i hetten, sånn at hun fikk prøve selv, men jeg kunne holde henne om hun falt. Neste gang regner jeg med jeg slipper hetten også.

Irina var sein med å lære å krype. Hun lærte det egentlig aldri, men gikk rett fra å ligge og sitte, til å gå. Men en gang vi badet i elven i Kiev, var det en ball der, og plutselig fikk hun behovet for å bevege seg. Da gjorde hun krypebevegelsen, helt der oppe vannet slår inn mot land, og hun gjorde det med en iver som ikke lignet noe. Hun kunne det ikke, men var nødt til å lære det, øyeblikkelig. Sånn var det også første gang for denne sesongen det også var andre folk på isen. Da ville hun til dem. Og satte i gang med å bevege de små bena sine, sånn at de skulle ta henne i retning de andre.

I går var det mange mennesker på isen. Og Irina var en iver ingen andre kommer opp i mot. Tre år og knappe tre måneder er gammel er hun 2-3 år yngre enn de andre minste på isen, men det er for Irina ingen hindring, hun skal bort til dem. Der samtlige andre som ikke har lært det ennå, er skeptiske og engstelige, og usikre på dette her, er Irina sånn at hun bare må finne dette ut. Øyeblikkelig. Med store øyne ser hun på dem som går skikkelig, men hun klarer ikke å knekke koden med at på skøyter skal man skli, ikke gå. Teknikken til Irina går foreløpig ut på å løpe rynraskt, og så stå og skli. Glidebevegelsene til høyre og venstre har hun ikke.

Det er klart hun vekker oppmerksomhet, liten og uredd som hun er. De andre mødrene og fedrene kan bruke henne som eksempel for andre barn, som er redde for å slippe seg løs.

Inne på senteret var det også en episode, med det jeg tror var en tysk gutt. De så ganske norske ut, han og moren, ganske jærske, men de snakket et språk jeg ikke kunne høre skikkelig, og neppe var norsk. Jeg tror det var tysk. I så fall forklarer det at gutten var ganske sjenert, enda han var helt sunn og trygt utviklet. Han ville helt tydelig være med Irina, samhandle, som det vel nå heter, men det var også tydelig et eller annet var i veien. For hver gang han holdt på med en ting, og Irina kom bort, gikk han øyeblikkelig bort for å leke med noe annet. Men blikkene han gjorde, og lydene han laget, viste at han egentlig likte det, og syntes det var interessant. Irina har jo også noe av det samme handikapet, hun behersker heller ikke norsk så godt som utviklingen hennes skulle tilsi, hun er også tospråklig. Så hun må kommunisere litt uten språk, noe hun gjør som en liten ekspert. Gang på gang tar hun initiativet, går bort til gutten, forsøker å finne ut hva han vil,og å leke med ham og ikke skremme ham, men det blir ingen ordentlig lek før vi blir leie, og reiser hjem.

Denne tøffheten til Irina er noe av det jeg liker best med henne. Selv om jeg liker alt. Den viser seg også når hun er på den lille sparkesykkelen, den hun har arvet etter lille Tasia i Kiev. Etter å ha stått litt på ski ned bakken utenfor, har hun fått med seg at man kan stå på ting som sklir eller ruller ned bakker, og når gjør hun det med den lille sparkesykkelen. Eller samakat, som det heter på russisk, og er det ordet hun bruker oftest. Det ser ut som hun står altfor fort, og mama Olia var vettskremt første gang hun så henne på vei nedover, men lille Irina har kontrollen, og klarer svingen hun må gjøre. Så sparker hun seg langt bortover veien. Området er ganske ideelt for starttreningen, her er ikke biler, bakken er passe liten, og det kan ikke gå galt verre enn at hun skrubber seg opp. Sånt som gror igjen.

På vei til butikken er det litt skumlere å være far. De fleste veier rundt oss er lite trafikkerte, og bare for dem som bor her eller skal på besøk, ingen gjennomfart. Men på toppen er Hoveveien, og til den kjører bilene til Sandnes. Så da må hun holde seg på fortauet. Det gjør hun, men det er likevel skummelt å se henne sparke seg av gårde, langt foran meg, som bare må gå på bena mine. Hun er så tøff, lille Irina, at hun sparker seg rett inn til Kiwi-butikken, og henter seg en handlevogn, flere titalls meter før jeg rekker å komme etter.

Og hjem igjen er det ned Lundehaugen. Det er ingen skummel bakke for dem som har kontroll, men det vil kunne gå fort for små barn. Og om man ikke klarer å bremse, så stopper ikke denne bakken før langt, langt lenger nede. Her er det jeg, ikke Irina, som er engstelig. Hun blir helt rasende da jeg forsøker å holde henne i hetten, jeg må bare la henne gå. Hun må få ta sjansen. Og så fyker hun av gårde. Jeg kan ikke helt avgjøre om hun sparker for å bremse, eller å gi fart, men det går så det suser, i karakteristisk iver.

Så går det fra asfalt over i gresset på siden, og da faller hun selvfølgelig. Selv i voksen alder har jeg den erfaring, på en sparkesykkel vi hadde, overgangen fra asfalt til sand nær Bogafjell. Jeg stupte over ende fremover, det ble bråstopp. Det sitter i, jeg husker det. Irina vil også forhåpentligvis huske det og lære det. Det er ingen bekymring for henne at hun har falt, – she’s tough, she just shakes it off, sa vår australske nabo ved en anledning. Det gjelder nå også. På ny faller hun, forkjært, i det hun skal reise seg opp. Foten sklir på rimfrosten, og hun forskrever seg. Heller ikke det er noen hindring. Det er opp igjen – og videre.

Det er russisk julaften, 6. Januar, så vi har kjøpt litt ekstra godt til henne. Et Kinderegg og en Smarties. Hun får ha det i lommene sine, hun gråt da jeg ville ha det i handleposen. Hun har det med å få viljen sin når hun gråter, men hun gråter som en som føler hun har rett og blir urettferdig behandlet, hun gråter fordi noe er galt, ikke fordi det er en strategi for å få noe hun ellers ikke ville fått. De er jo også hennes, så hun kan godt ha dem. Mitt poeng var at hun ikke skulle spise dem straks, men hjemme, som lørdagsgodt. I full fart sparker hun seg hjem på sparkesykkelen, og kryper opp i sengen til mor, med et par smarties. Tøffingen.

J-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k

Irina vår begynner å bli en selvbevisst og bestemt liten 3-åring. Hun har så smått begynt å bli litt opptatt av hvordan hun ser ut, sånn som i dag da hun nektet å ta på seg de mørkeblå støvlene som passer, og i stedet ville ha de rosa, som er altfor store. Hun har hele sitt korte liv hatt en fetisj for briller, om et ord som fetisj kan brukes for små barn, i alle fall er hun det jeg vil kalle unormalt tiltrukket av dem. Kanskje er det ikke så uvanlig at barn forsøker å ta brillene av voksne og andre som har dem på, kanskje heller ikke at de liker å se på briller, og helst prøve dem på, i butikker og utsalg. Uten at jeg vet helt hvor de kommer fra, har vi nå et par små, hvite barnebriller, som hun åpenbart føler seg veldig, veldig kul i. Og når hun ikke har den på øynene, der det jo vitterlig blir litt mørkt å ha dem, så setter hun dem på hodet.

Det var ikke dette denne lille posten skulle handle om, men det setter rammene. Det var i disse brillene hun kom inn på soverommet, der Olia sjekket ut en russisk komponist hun hadde støtt på i tyskundervisningen (!), Glazunov. Jeg var inne med henne. Irina kommer også inn, og griper i kjent stil rommet og stemningen. Hun vil ha noe å drikke, og her får vi noe av gledene det er å ha et tospråklig barn hos seg, særlig når dette barnet er Irina.

Hun får en liten flaske med eplejuice, en slik smak-forskjellen fra Coop, liten flaske med 2-3 desiliter, vi kjøpte en mengde av dem da de var på utsalg på grunn av dato. Irina tar denne juicen, holder den foran seg, og setter opp et uttrykk i ansiktet og et stemmeleie akkurat som hun leser, j-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k, sier hun sakte. Det russiske ordet for eplejuice.

Helt glimrende.

Irina – 3 år

I dag ble lille Irina tre år. Bursdagen ble ikke som andre bursdager.

Det er storm og solskinn i livet til lille Irina vår om dagen. Hun er full i hodet av at hun blir tre år, uten at hun helt forstår hva det betyr, og så skal hun reise til Kiev. Det er det siste som er aller mest fantastisk. Hvert eneste fly hun ser på himmelen skal til Kiev, i følge henne, og det er tema i en rekke samtaler hun har. Skal vi ha litt humør og fart i henne, er det bare å spørre om noe med fly og Kiev, eller om noe av det som finnes i Kiev, så er hun i gang.

Babusjka ringte fra Kiev og gratulerte med dagen, vi gratulerte også med dagen, igjen og igjen, her hos oss, og spurte hvor gammel hun var. Til slutt sa hun tre, og kunne også fortelle at Tasia i Kiev, er åtte. Irina teller til ti, og lenger, og stopper å telle når hun har telt ferdig tingene, men hun har vel ikke ennå noe egentlig konsept om tall. Og hun forstår overhodet ingenting av at hun selv ble født, for tre år siden, Tasia for åtte.

Det er heller ikke nødvendig, i hennes verden.

Det var pakkedag for mama Olia, som alltid er litt urolig dager før avreise, så det ble lite med bursdagsmarkering utenom gratulasjonene. På kvelden reiste Irina og jeg til bestemor på Klepp stasjon, hun hadde nettopp kommet hjem fra Vilnius og halvmaraton. men stilte sporty opp for en liten bursdagsmarkering. Boller og brus. Også her var ikke bursdagen noe stort poeng for lille Ira, men hun så til å boble over av energi og forventninger over at hun snart skal reise til Kiev. For sikkerhets skyld rasket hun med seg et norsk flagg, til feiringen.

På vei hjem kjøre vi innom valglokalet vårt for at jeg skulle stemme. Det går an å si litt av hvert om valgkampen, og dekningen, og det er også ting å si om politikken og partiene, men selve valget, det er skikkelig. Her er det ingenting å ønske annerledes. Passe høytidsstund, passe enkelt, og også såpass uformelt at det ikke var noen problemer med å ta med Irina på runden av forheng, registrering og legging av stemmeseddelen i urnen. Det siste var det Irina selv som gjorde. Så nå har også hun vært med og stemt.

Hjemme sveivet Olia i stand en kraftig middag til seg selv, mens Irina tømte energi gjennom å slå ballong med meg. Jeg prøvde å få inn konseptet med telling, at vi skulle telle hver gang vi slo ballongen, og se hvor mange vi klarte. Til å begynne med forvekslet vår lille tre-åring litt, og trodde det var om å gjøre å telle generelt, så hun telte til ti før hun slo ballongen, men etter hvert kunne det se ut som hun fikk det inn, at tallet stod for et slag på ballongen. I hvert fall var hun ellevill, og gav mama Olia klar beskjed om at dette skulle hun slutte med, da hun forsøkte å fortelle meg noe. Det forstyrret.

Sedvanlig gikk vi ganske sent til sengs, den siste natten sammen i samme hus på en stund, og den siste natten sammen i dette huset på nesten halvannen måned. Irina og Olia skal være i Kiev helt opp mot den tillatte tiden, 89 av 90 dager, og de klemmer seg rett under 90, siden de kommer til Kiev like over midnatt natt til onsdag, slik vi også gjorde da vi reiste dit i sommer.

Kanskje går det mot flere bursdagsfeiringer for Irina, med gaver, lys og kake, men hun er ikke stor nok til å skjønne at dette er noe å savne. Hun er dessuten i storslag, og trenger ikke kake, brus og gaver for å ha fantastiske, supre dager. Men det hjelper at hun snart skal reise til Kiev.