Georgs magiske medisin, med Riksteateret på Sandnes kulturhus

Tidligere gikk jeg på teater engasjert og kritisk. Ensemblet måtte ville noe med oppsetningen sin, og jeg ble regelrett irritert hvis det var jeg kalte bare tull. Det måtte være skikkelig.

Nå har jeg blitt voksen familiemann, og har lagt fra meg engasjementet og kritikken. Teater skal være en opplevelse. For folk flest er det viktigste å komme seg ut, gjøre noe annet, og spise og drikke noe godt før forestillingen og i pausen.

Jeg er barnefar, og alltid på jakt etter noe som kan være gøy og spennende for vår lille Irina på fire. Teater er viktig å få med seg. Det gjelder alle, og spesielt vår russiskspråklige skjønnhet. Hun trenger å bli eksponnert for norsk.

Så fikk jeg med meg at Riksteateret spilte Georgs magiske medisin på Sandnes kulturhus. I den gamle engasjerte tiden, da vi selv drev med teater, og mange av oss hadde ambisjoner, så var Riksteateret stedet man ville ende opp, om man ikke helt lyktes. Det var en måte man kunne leve av teater, ha det som jobb, og ikke være tvunget til å gjøre noe annet ved siden. Men man var tvunget til å spille uvesentlig teater. Det er ikke Riksteaterets oppsetninger som blir diskutert i kretser som gjelder, de kommer ikke inn i lærebøkene, bringer ikke teaterkunsten videre.

Men Georgs magiske medisin er gøy. Roald Dahl er noe eget, og Georgs magiske medisin og Charlie og sjokoladefabrikken troner aller øverst blant bøkene hans. Dette vil jeg gjerne ha med meg.

Vår familie er ikke blant de rike. Full pris på teaterbilletter er ikke sånt vi kan unne oss uten å tenke oss om litt. Vi kan heller gå på teater i Kiev, der det koster en brøkdel, og kvaliteten i hvert fall ikke står noe tilbake for den norske. Dog er Ukraina blitt uheldig politisert, sånn at teaterforestillingene må foregå på ukrainsk, et språk vi ikke kan. Så der mister ukrainsk kulturliv oss som publikum. Vi hadde ellers benyttet oss av det veldig flittig.

Nå gjelder det imidlertid Norge. Der har min mor fått et gavekort til Sandnes kulturhus, og vi kan benytte oss av det. Jeg snudde meg i kjent stil raskt rundt, sjekket om det var ledige billetter, fikk fatt i gavekoden fra mor, og så at billettene i mellomtiden var blitt utsolgt. Også i kjent stil gir jeg meg ikke så lett. Vi kjørte ned til Sandnes allikevel, dette stykket ville vi virkelig ha med oss. Og når man vil noe veldig gjerne, finnes det som regel en utvei.

Denne gangen var det så enkelt at kulturhuset nok må gjøre noe med billettbestillingen sin. De bak skranken hadde knapt fått med seg det var utsolgt. Jeg begynte forsiktig, «vi vil ha billetter, hvis mulig, vi har sett det er utsolgt, kanskje er det noen uavhentede», men den slags var de ikke interessert i å høre på. Det var billetter igjen. Vi betalte 500 kroner for Irina på fire, og meg. En skammelig blodpris. Og den direkte årsaken til at det denne kulturkvelden i det mangfoldige Norge, var hvitt og vellykket og vanlig, som vi husker det fra 80-tallet.

Dette er en politisk diskusjon om å subsidiere kunsten og underholdningen. Jeg går ikke inn i den, annet enn å si at om barn på 4 må betale full pris på teater, så har vi ikke råd til det. Vi kunne gjøre det denne gangen, siden min mor har gavekort.

Og vi gjorde det skikkelig, med kaffe og kinderegg før forestillingen, og brus i pausen. Også her var prisen helt latterlig, bare best å ikke si det til min kone, man kan få fullverdig middag med alt tilbebør for 3, for prisen av en vanlig kaffe, kinderegg og pepsi, i Norge.

Men sånn er det blitt. Og Irina elsket det. Hun syntes det var forferdelig skummelt med bestemora, og så bare inn i programmet så lenge det var hun som regjerte scenen i starten. Seansen med at Georg laget medisinen syntes hun var altfor lang, – hvorfor holder de på så lenge? spurte hun på russisk. At bestemora vokste etter å ha fått den magiske medisinen, og at ei høne ble til menneskestørrelse, det syntes hun var fantastisk.

Og da forestillingen var over, etter halvannen time, hadde hun langt fra fått nok. – Jeg vil se mer, sa hun. For hennes del kunne forestillingen bare fortsette. Godt, i en verden der man har fått panikk for å la barn holde på med samme ting i fem minutt. Evnen til å konsentrere seg og sitte stille, er viktig, også i en verden der man har fått det for seg at alt skal være nye inntrykk, fart og bevegelse. Det led også forestillingen under. De våget ikke ha mye snakk og samtale, før de måtte trykke på med fartsfylt musikk, elektrisk gitar, trommer og keyboard, og bass også, noen ganger. Historien til Roald Dahl druknet, ganske. Originalhistorien er fantastisk, det var ikke det vi så her.

Men Irina hadde fått en opplevelse. Og det var også målet med turen. Hun er utrolig inntrykksøm, som Dag Solstad formulerer det, hun ler i vei når hun skjønner man skal le, og hun roper ja, når det er spørsmål ut til salen, selv om hun ikke skjønner spørsmålet. Og hun klapper alle steder folk klapper, også der hun synes det har vært skummelt, eller så som så. Høydepunktet var den kjempehøye bestemoren med de kjempelange armene, og det kjempestore egget. Hjemme ville hun leke vi ble til høner, og fluer, men noen medisin våget hun ikke ta. Selv når det var lekemedisin i en tom skje.

Julefreden senker seg

Lille julaften. Solen kryper over himmelen, så vidt over horisonten. Det lave vinterlyset er ennå vakkert, om enn det der vi bor ikke er så mye landskap å se det i, som det pleier å være. Det får være som det vil. Nå er det julefred.

I går var det bursdagselskap som et slags forspill til julefesten. De blir tenåringer nå, barna til søstrene mine. Også de barna som pleide å være de minste. Mye blir forandret med det. De eldste barna er allerede i stemmeskiftet, og ferdig med det, og de kan fortelle oss om verden som den nå er, heller enn bli det fortalt av oss. Onkler, tanter og familie og selskap er ikke heller lenger så interessant, livet er et annet sted, det som gjelder, er ikke oss.

For vår lille Irina er det ikke sånn. Hun gledet seg enormt til dette selskapet.

På vei ut rakk vi så vidt gårdsutsalget, grønnsaksboden, der det ennå er sånn at det går an å kjenne innehaveren, og være lojal av andre årsaker enn «kundeprogram». Vi kjøper så langt vi kan alle våre grønnsaker der. Nå gjenstår det bare å kjøpe siste rest av kjøtt og spekemat, så er vi klare for julehøytiden.

Det meste skal tilbringes utenfor hjemmet. Min kjære Olia er ikke så interessert i hele julefeiringen, og det på en måte som ikke er så lett å forstå for oss som har levd hele vårt liv i den norske tradisjonen, og liksom tar avstand fra den innenfra. Det er ikke noe savn for Olia ikke å være med, det ligger ikke særlig kritikk i hennes valg, hun bryr seg bare ikke, og synes det er deilig å slippe. Hennes jul er novyj god, nyttår, der vi pynter opp som hun pleide å gjøre det i sin familie. Det vil si omtrent ingenting.

Vår lille Irina står midt i begge deler. Hun har fantastiske dager, med en liten kalenderpakke hver dag på stolen, og en lapp med nummeret på dagen og navnet hennes. Så er far nå hjemme hele tiden, og det er store muligheter til å leke og ha det gøy, veldig store deler av tiden. Det eneste er at vi må ha tid til å spise, og så har jeg denne julen litt lønnet arbeid jeg må ha gjort.

Ellers er det julefred. Jeg henger opp fuglemat i alt vi har av busker og trær rundt huset. Det er julepynten jeg får til, og det gjør meg glad å se enkle fugler som rødstrupe, spurver og kjøttmeis flakse rundt på nært hold. Skjærer og kråker jager jeg bort, så fort jeg ser dem. Trost og stær er helt greit, de får spise i fred, så lenge de tåler å bli sett på.

I dag skal Irina og jeg reise til min mor for å pynte juletreet, og kanskje ha en tradisjonell kveld med spekemat og rømmegrøt. Det gjør vi hver gang solen snur, St. Hans og jul. Det er en tradisjon vi egentlig ikke vet hvor kom fra. Siden det blir øl og akevitt til spekematen, overnatter vi hos henne, heller enn å reise hjem. Irina får våkne til julaften hos bestemor.

Så er det å reise hjem, være litt hjemme, før det er ut til tante Tone, for å feire selve dagen. Da kan Irina feire barndoms jul, fire år gammel, så godt og magisk som det blir. For oss voksne, er det også fredelige dager. Og det er det jeg ønsker mine lesere, fred og ro, og en riktig god jul!

Morgen, juleferie – den mørkeste dagen i året!

Det er morgen. Ute raser vinden, og sikkert regnet, og kulden. Inne er det dempet musikk, fersk kaffe, og god varme. Det er den mørkeste dagen i året, det blir ikke verre enn dette, men samtidig er det en sånn lys og fin tid, med jul og juleferie, god mat og samvær med familien. Det er lurt og riktig at vi har lagt en høytid, en festtid, nettopp til denne tiden.

I går gjorde vi unna alle julegavene. Jeg hører til dem som har et litt anstrengt forhold til gavehysteriet, både med forbruksfesten og vi får en generasjon bortskjemt ungdom og barn. Men jeg skal glatt innrømme at jeg lar meg rive med, jeg kjøper altfor mye, til mitt barn og til meg selv, og til de i den nære slekten jeg kjøper julegave til. Kona er fra Ukraina, som faste lesere av bloggen og alle som kjenner meg utmerket vet, hun har for lengst meldt seg ut av den norske julen. Dette synes hun er sykt. For min del er det vanskeligere enn jeg hadde trodd, å stå i mot når man har penger til overs, og barnet vårt, lille Irina, blir så glad, så glad når hun får gaver.

Vi reiste ut til Bryne for å kjøpe julegavene. Det var første ordentlige julegaveinnkjøp for vesle Irina på fire år. Dette er også første julen der hun forstår at det venter gaver, og at hun kan påvirke. Hun har skrevet bokstavene LoL på mange lapper, og lagt dem rundt omkring, så både julenissen og den russiske julenissen, djed moroz, kan finne dem. Hun sier det også, igjen og igjen, kukli lo, som det sies og uttales på russisk. Jeg er ikke noe kjøpesenter-mann, og hadde lyst å støtte sentrumsbutikker, der man kan gå i gatene og føle man er et sted, men det er gjort veldig vanskelig å få dette til. Kjøpesentrene har gratis parkering, uten tidsbegrensning, og man er innendørs. Vi gjorde alt på kjøpesenteret på Bryne. Her hadde vi valgt det på Klepp, om de bare hadde beholdt isbanen sin.

Irina ble med bestemor, min mor, for å kjøpe gave til meg og Olia. Hun har forstått dette med gaver, men ikke at det skal være hemmelig. – Det er en ball, sier hun på russisk, om pakken som ikke akkurat er pakket inn hemmelighetsfullt, – så kan du og jeg spille fotball.

Så er den saken klar. Deretter er det kafe. Vi får lov til å sette oss et sted, og kjøpe is til Irina et annet sted. Dette stedet serverer is og strø etter vekt, sikkert veldig lurt, for det ble en latterlig dyr is jeg kjøpte til henne. Jeg skulle gjette vekten, gjettet 50 gram, og så var det over 200. Ikke så bra, og ikke spiste Irina hele isen heller. Men det ble veldig koselig, og det er jo hovedsaken.

Deretter var det orket å få kjøpe julegavene til alle sammen inn. Jeg synes ikke det er så gøy, men det er bare å få det unna, det er en plikt. Forhåpentligvis blir folk glade, det er penger nok til å betale, og når man kjøper ting, har de som står i butikken, jobb. Så helt for galt, er det jo ikke. Og jeg skal ikke moralisere i det hele tatt, som kjøper en julegave over alle grenser til meg selv, i år, som i så mange andre år, før.

Høydepunktet på senteret var kanskje at Irina ble så lenge i det lille lekeområdet, de har. Det var veldig mange barn der, og de fikk også besøk av nissen. Foreløpig er Irina et av de ytterst få barn her i landet, som ikke går i barnehage, og det går på bekostning av hennes mulighet til å leke med jevnaldrende. Hun leker med meg, det er ubegrenset, men det er noe annet. Også for å lære språk og samhandling, er dette nødvendig, og for å lære hva som trengs for å bli sosialt akseptert. Det er viktig. Irina har mange fordeler når hun skal være med andre, mange egenskaper som gjør seg godt, men hun stiller for tiden med et sterkt handicap, siden hun ikke våger seg utpå med norsken.

Med nissen er hun usikker. – Jeg er redd for ham, sier hun til meg, på russisk, samtidig som det er veldig klart at dette er en redsel hun svært gjerne vil overvinne. Hun vet også at hun må opp til ham, for å få den vesle gaven han har, og for å fortelle ham at hun ønsker seg Lol-dukke til jul. Etter selv å ha fått nissemaling og nisselue, blir det lettere, beskyttet av forkledningen, men det er jo skummelt når han er så svær, og med så mye skjegg, og røde og hvite klær. En ordentlig julenisse. Med alven, hjelperen, som går omkring, går det lettere, og med hennes hjelp, får hun tatt i mot gaven nissen har, en matboks. Så får hun også ropt til ham, at hun ønsker seg Lol, uten at nissen nok skjønner så mye av det.

Etterpå er det lek i timevis. Med seg selv, og med de andre barna. Ved siden av handicapet i språket, har Irina en begrensning at hun alltid er alene. De andre har alltid noen de kjenner, som de er sammen med, om det er søsken eller venner. Irina er blant de andre barna helt for seg selv. Og så står jeg bortenfor, og ser på. Her får hun til å bygge med plastklossene, og å løpe litt rundt. Hun leker med de andre barna, og det er helt klart at den lille hjernen jobber på høygir, når hun blir snakket til. Men hun våger seg ikke utpå, hun er av typen som ikke sier noe, før det er riktig.

Det er for lengst blitt mørkt da vi endelig reiser hjem. Det er Dagsrevyen og Putin på Alltid nyheter. I kjent stil får norske medier det til å høres ut som om det er Putin og Russland som er aggressiv, når amerikanerne snakker om å plassere kjernefysiske mellomdistanseraketter i Øst-Europa, og Putin sier han vil svare på dette, og at det kan bli kjernefysisk krig. Det er kjekt å høre Putin i original, og skjønne alt hva han sier, Og det er bra å kunne reise vekk fra denne skumle virkeligheten, alt det uhyggelige som skjer og snakkes om, og hjem til peiskos og førsteklasses laksemiddag.

Jeg snakker om juleferie, men det er ikke det for meg, riktig ennå. Jeg har betydelige mengder arbeid som gjenstår, men det er arbeid jeg godt kan gjøre hjemme. Og det er arbeid som finansierer hele julefeiringen vår, inkludert maten, men ekskludert den overdådige gaven til meg selv. Lille Irina vil leke sterk vind, som det artig har blitt hetende, silnyj veter, der vi bruker pekefingeren og langfingeren til å gå og snakke, og hun av og til blåser på mine, så de blåser vekk, i sterk vind. Hun vil også spille backgammon og andre spill, leke med tøyfigurer av Ole Brum, og danse til musikk, alt som vanlig.

Men far er rett og slett nødt til å jobbe. Det er sjelden det er slik, men sånn er det nå. Jeg har det vanligvis ikke travelt, eller, jeg kan vanligvis fordele min egen travelhet, men av og til er det sånn at det er forpliktelser jeg må få unna. Ingenting av det jeg gjør for moro skyld, eller for å slappe av, går foran det Irina har lyst til. Hun er det viktigste, det er ingenting i nærheten. Det er den beste gaven i livet hun kan få.

Og at jeg har havnet i en situasjon der jeg er i stand til å gi denne gaven, gjør at jeg lever i veldig dyp og god lykke om dagen. Det er også det som gjør det virkelig behagelig og godt, at solen nå snur, juleferien begynner, og våren og lysere dager vil ta over derfra.

Mot jul, mot ferie, en stille og god tid

Så var det en bortimot normal uke igjen. Ingen eksamener, ikke noe spesielt. Bare den ene dagen til den neste. Mørkt om kvelden fra klokken fire, og deromkring. Ned å fyre opp i peisen. Være med Irina. Spise godt, ha det godt.

På fredag var vi og prøvde den nye, lille skøytebanen på Bryne. De tok bort den vi hadde på Klepp, for å lage et allerede stort kjøpesenter, enda større. Folk skal leve også. Det nytter ikke å lage alt til asfalt og butikk. Mye er blitt skikkelig tungvint, skal en ut og more seg.

Også når vi skulle stå på skøyter på Bryne. Skøytebanen er gratis, hjertelig takk for det, litt moro for menigmann gjør det ikke noe at skattepengene går til. Dessuten trekker det folk. Vi har ikke vært på Jærhagen et øyeblikk siden de tok vekk isbanen vår. Mens isbanen var der, var vi der minst en gang i uken. Og vesle Irina fikk øvd opp motorikken sin, på skøyter.

Nå var det på Bryne. Selve skøytebanen var fin, grei nok, selv om den var veldig liten. Problemet er parkering. Vesle Bryne. Og så er det ingen plasser vi kan stå, uten å sette oss inn i parkeringsforskrifter og finne ut av betalingsmetode. Vi fikk stå en plass det var privat. Folk flest er jo ennå ganske hyggelige, om enn politikere og de som bestemmer sånt, ikke ønsker folk i sentrum. De skal sluses ut til kjøpesentrene, der man går i butikker som ser prikk like ut, uansett hvor man er i landet og i verden.

Lille Irina har ikke stått på skøyter siden i mars. Det er over et halvt år siden. Da imponerte hun de fleste, der hun skjøt fart på isen på Stokki, og flyttet de små bena og kroppen sin så det slett ikke stod i stil til størrelsen. De fleste andre barn turte ikke engang å slippe seg, før de nærmet seg skolealder. Irina føk av gårde, over humper og hindringer, falt og reiste seg, skikkelig stayer-evne.

Nå tok det lite grann tid før hun skjønte at dette var noe hun kunne greie. Og hun var litt mer forsiktig enn i vår. Men til slutt, så slapp hun meg, og skøytet av gårde nesten som før. Det eneste hun hadde en pingvin å holde i, en sånn lekefigur, til hjelp og moro. Nytt var at hun klarte å falle, og å reise seg igjen. Det tror jeg ikke hun greide i vår. Da måtte hun ligge og vente til jeg reiste henne opp.

Og når det gjelder utholdenhet, parkerer Irina og jeg alle andre barn og voksne. Det er det der med at det som er gøy, skal ta slutt. Så lenge det er gøy, er det bare å la det fortsette. Man skal suge ut av livet alt som er, mens man har det.

Fredag var også et julebord på kvelden. Det er ennå kjekt å være på fest, helt fine greier, men det er hjemme foran peisen med familien som er min plass nå. Lørdag var en kjempedag. Irina og jeg spilte domino. Det er noe deilig med barn, når noe er kjekt, så må de hoppe. Og for Irina var dette å spille domino med far, med brikker med bilder av dyr, uten at noen av oss egentlig kunne reglene, det var helt over alle forventninger for hva livet kan ha å by på. Hun hylte av glede for hvert eneste dyr som dukket opp, fant plass å legge det, kom med en rekke med råd også for meg, og ordnet og styrte og stod i.

På kvelden var det fenalår og fløtegratinerte poteter. Laget av min kjære, kjære kone. Det blir ikke bedre enn det.

Og i dag, reiste Irina og jeg til min mor, hennes bestemor, og snopet inn i oss noen julekaker, og tente lys for advent. Irina og jeg fikk oss en liten luftetur også, i vinden og kulden. Vi lekte restaurant. Også der, hun springer og hopper av lykke. Ikke er det godt å si, hvor hun skal hen som kelner, men hun løper av gårde, langt bortover, før hun løper tilbake, og lurer på hva jeg skal ha. Eller hun rekker ikke å lure på det, hun pleier som regel bare å servere med en gang, alle måltider og drikker hun husker navnet på. Så er det å bytte, jeg er kelner, hun er gjest, igjen og igjen og igjen.

Så lenge det er gøy, må det bare få fortsette. Og livet er gøy. Det er mye tull og tøys som foregår ute i verden, og hos oss i Norge også. Mye å ergre seg over, mye man gjerne skulle sett annerledes. Men jeg har min kone, har mitt barn, har et hus å komme hjem til, og en peis å fyre opp. Det er gode dager, godt liv, godt alt.

Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!

Sensommerhelg ved sjøen

I månedsskiftet august/september begynner det å røyne på sommeren. Vi gir ikke slipp på den før det er helt umulig å late som den ennå er her. Hver dag denne helgen har vi vært ved sjøen, Irina og jeg, med oss selv, med min mor, og med vår vesle familie på tre. Her kommer posten om hvordan det var.

Fredag var vi på Bore. Det er stranden som for meg er badestranden. Tradisjonsbunden som jeg er, har hver av jærstrendene sin rolle. Sola er for fest og ungdomsliv, Vigdel den spesielle for spesielle anledninger, Hellestø griller vi pølser, Sele er med broen, og på Bore bader vi. Etter jeg ble voksen, har jeg likt meg også lenger sør, på Orre, Revsnes og til og med Ogna. De blir bare bedre jo lenger innover tjukkjæren man kommer.

Nå har Bore forandret seg. Businessen har overtatt der også. De skal liksom lage det bedre. Men de gjør det med å avgrense med gjerder, bygge ut og rive ned. Noen tjener penger på dette, noen andre må betale. Og alle mister vi Bore som den var.

Det er ikke lurt å bli sentimental. Etter å ha brukt litt tid på å orientere meg, den gamle parkeringsplassen var jo rett og slett gjerdet inn, så kjørte vi bortover grusveien og havnet meningsløst på Sele. På andre siden av broen. Der parkerte vi. Så gikk vi over sanddynene, og ned til stranden.

Bare Irina og jeg.

Vi hadde ikke med oss med mat eller ting heller. Vi hadde en god del leker, og det var tungvint å være. Så var det badebukse, og ekstra klær. Og det var det. Irina fant frem strandlekene, spade og bøtte, og så var hun opptatt som bare barn kan være det. Verdens største sandkasse. Hele stranden.

Jeg lå ved siden av og gled langsomt inn i strandmodus.

Lørdag var vi på Lindøy, i dag på Ølberg. Detaljene kommer. Nå er det søvn.

Irina til tannlegen – og sandalene mine stjålet!

Der gikk de ut dørene. Vi er enige om at jeg ikke trenger være med, her i Ukraina er det Olia som tar Irina til lege og tannlege og alt mulig. I Norge er det jeg. En ting er at jeg gruer så fælt til dette tannlegebesøket, at jeg nesten ikke holder det ut. En annen ting er at Olia og jeg har ulike strategier skulle det bli problemer. Det er like lurt at en er der om gangen.

Ennå har jeg ikke helt troen på at det vil gå bra. Mange barn har selvfølgelig større problemer, men jeg ser nok hindringer her til at det ikke skal la seg gjøre å få reparert disse problemene Irina har. Om det ikke går her i Kiev, må det gjøres i Norge. I Kiev er det den fordelen at Olia stoler på og kjenner tannlegen, og både Olia, Irina og tannlegen er helt familiær med språket og kulturen.

I Norge venter eventuelt kraftigere midler. Der vil det bli kjemiske midler, både for å gjøre Irina sløv, og for å sette bedøvelse. Sist gang kom vi ikke lenger enn til bedøvelsen, hvorpå Irinas lepper hovnet kraftig opp, og Olia ble ganske redd.

Vi får se hvordan det går. Jeg har sett frem mot denne datoen siden jeg fikk vite når den ville komme. Det er i dag og i morgen Irina har time. Før hun gikk, var Olia optimistisk at kanskje vil vi få løst begge problemene i dag. Jeg er skeptisk. Om vi får løst ett, er vi halvveis.

Dagen begynte ikke noe bra på noe sett og vis. Jeg var ute og trente, som vanlig, i Hydropark. Men da jeg skulle reise hjem, var sandalene mine stjålet. Det er ganske vanvittig. I fjor fikk jeg frastjålet meg t-skjorten her, og måtte gå i bar overkropp gjennom byen og i metroen. Det var ikke noe særlig. Denne t-skjorten var riktignok fin og dyr, så det var kanskje uforsiktig av meg å ta den med.

Sandalene? De koster en femtilapp på marked. De er av gummi, enkleste og billigste sort. Men de var nye av året, og jeg var godt fornøyd med dem. Ergerlig, er det, at de er vekk.

Etter å ha stått og summer meg noen minutter, ringte jeg til Olia for å høre hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne liksom ikke få meg til å tro at de var stjålet, folk stjeler da ikke sko av hverandre? I alle fall ikke sånne helt latterlig billige? Joda. Både Olia og moren lot være å være overrasket over dette, noen har tatt dem. Ennå har jeg et visst håp om at noen har tatt feil, og vil komme tilbake med dem, men Olia ville ikke engang forhøre seg med de andre på stedet. Sandalene er tapt.

Olia er imidlertid super. Det er morgen for henne, men hun setter seg på buss og metro, reiser til meg, med de gamle sandalene min, slik at jeg skal slippe å dra hjem barbeint. De gamle sandalene er 10 år gamle, kjøpt på Krim, de har gjort en fantastisk jobb, men nå er de nedslitt og med hull. Jeg trenger virkelig nye. Det reiste Olia straks for å kjøpe, jeg reiste hjem, hun videre til markedet sandalene var kjøpt.

Dessverre fant hun ikke lenger disse sandalene i min størrelse. Så her fikk vi ikke ordnet opp. Sånn er det ofte i Kiev, man får ikke gjort det man setter seg fore å gjøre, selv om etter beste evne gjør alt riktig. For å si det som det er, er det ikke så veldig farlig med sandalene. At Irina får kommet seg gjennom tannlegebesøket, og den nødvendige tannbehandlingen, er mye, mye viktigere. Det er alt som er å tenke på.

Bagen er pakket. Etterpå skal vi til stranden. Da skal vi gjøre et nytt forsøk på å kjøpe sandaler til meg, og en enorm is til Irina. Pengekranen skal være åpen for henne, særlig hvis alt er gått bra. Jeg går ut med kryssede fingre, jeg også, for å vente på det lille kaffestedet.