Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!

Sensommerhelg ved sjøen

I månedsskiftet august/september begynner det å røyne på sommeren. Vi gir ikke slipp på den før det er helt umulig å late som den ennå er her. Hver dag denne helgen har vi vært ved sjøen, Irina og jeg, med oss selv, med min mor, og med vår vesle familie på tre. Her kommer posten om hvordan det var.

Fredag var vi på Bore. Det er stranden som for meg er badestranden. Tradisjonsbunden som jeg er, har hver av jærstrendene sin rolle. Sola er for fest og ungdomsliv, Vigdel den spesielle for spesielle anledninger, Hellestø griller vi pølser, Sele er med broen, og på Bore bader vi. Etter jeg ble voksen, har jeg likt meg også lenger sør, på Orre, Revsnes og til og med Ogna. De blir bare bedre jo lenger innover tjukkjæren man kommer.

Nå har Bore forandret seg. Businessen har overtatt der også. De skal liksom lage det bedre. Men de gjør det med å avgrense med gjerder, bygge ut og rive ned. Noen tjener penger på dette, noen andre må betale. Og alle mister vi Bore som den var.

Det er ikke lurt å bli sentimental. Etter å ha brukt litt tid på å orientere meg, den gamle parkeringsplassen var jo rett og slett gjerdet inn, så kjørte vi bortover grusveien og havnet meningsløst på Sele. På andre siden av broen. Der parkerte vi. Så gikk vi over sanddynene, og ned til stranden.

Bare Irina og jeg.

Vi hadde ikke med oss med mat eller ting heller. Vi hadde en god del leker, og det var tungvint å være. Så var det badebukse, og ekstra klær. Og det var det. Irina fant frem strandlekene, spade og bøtte, og så var hun opptatt som bare barn kan være det. Verdens største sandkasse. Hele stranden.

Jeg lå ved siden av og gled langsomt inn i strandmodus.

Lørdag var vi på Lindøy, i dag på Ølberg. Detaljene kommer. Nå er det søvn.

Irina til tannlegen – og sandalene mine stjålet!

Der gikk de ut dørene. Vi er enige om at jeg ikke trenger være med, her i Ukraina er det Olia som tar Irina til lege og tannlege og alt mulig. I Norge er det jeg. En ting er at jeg gruer så fælt til dette tannlegebesøket, at jeg nesten ikke holder det ut. En annen ting er at Olia og jeg har ulike strategier skulle det bli problemer. Det er like lurt at en er der om gangen.

Ennå har jeg ikke helt troen på at det vil gå bra. Mange barn har selvfølgelig større problemer, men jeg ser nok hindringer her til at det ikke skal la seg gjøre å få reparert disse problemene Irina har. Om det ikke går her i Kiev, må det gjøres i Norge. I Kiev er det den fordelen at Olia stoler på og kjenner tannlegen, og både Olia, Irina og tannlegen er helt familiær med språket og kulturen.

I Norge venter eventuelt kraftigere midler. Der vil det bli kjemiske midler, både for å gjøre Irina sløv, og for å sette bedøvelse. Sist gang kom vi ikke lenger enn til bedøvelsen, hvorpå Irinas lepper hovnet kraftig opp, og Olia ble ganske redd.

Vi får se hvordan det går. Jeg har sett frem mot denne datoen siden jeg fikk vite når den ville komme. Det er i dag og i morgen Irina har time. Før hun gikk, var Olia optimistisk at kanskje vil vi få løst begge problemene i dag. Jeg er skeptisk. Om vi får løst ett, er vi halvveis.

Dagen begynte ikke noe bra på noe sett og vis. Jeg var ute og trente, som vanlig, i Hydropark. Men da jeg skulle reise hjem, var sandalene mine stjålet. Det er ganske vanvittig. I fjor fikk jeg frastjålet meg t-skjorten her, og måtte gå i bar overkropp gjennom byen og i metroen. Det var ikke noe særlig. Denne t-skjorten var riktignok fin og dyr, så det var kanskje uforsiktig av meg å ta den med.

Sandalene? De koster en femtilapp på marked. De er av gummi, enkleste og billigste sort. Men de var nye av året, og jeg var godt fornøyd med dem. Ergerlig, er det, at de er vekk.

Etter å ha stått og summer meg noen minutter, ringte jeg til Olia for å høre hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne liksom ikke få meg til å tro at de var stjålet, folk stjeler da ikke sko av hverandre? I alle fall ikke sånne helt latterlig billige? Joda. Både Olia og moren lot være å være overrasket over dette, noen har tatt dem. Ennå har jeg et visst håp om at noen har tatt feil, og vil komme tilbake med dem, men Olia ville ikke engang forhøre seg med de andre på stedet. Sandalene er tapt.

Olia er imidlertid super. Det er morgen for henne, men hun setter seg på buss og metro, reiser til meg, med de gamle sandalene min, slik at jeg skal slippe å dra hjem barbeint. De gamle sandalene er 10 år gamle, kjøpt på Krim, de har gjort en fantastisk jobb, men nå er de nedslitt og med hull. Jeg trenger virkelig nye. Det reiste Olia straks for å kjøpe, jeg reiste hjem, hun videre til markedet sandalene var kjøpt.

Dessverre fant hun ikke lenger disse sandalene i min størrelse. Så her fikk vi ikke ordnet opp. Sånn er det ofte i Kiev, man får ikke gjort det man setter seg fore å gjøre, selv om etter beste evne gjør alt riktig. For å si det som det er, er det ikke så veldig farlig med sandalene. At Irina får kommet seg gjennom tannlegebesøket, og den nødvendige tannbehandlingen, er mye, mye viktigere. Det er alt som er å tenke på.

Bagen er pakket. Etterpå skal vi til stranden. Da skal vi gjøre et nytt forsøk på å kjøpe sandaler til meg, og en enorm is til Irina. Pengekranen skal være åpen for henne, særlig hvis alt er gått bra. Jeg går ut med kryssede fingre, jeg også, for å vente på det lille kaffestedet.

Hele gjengen hos tannlegen i Kiev

Å gå med lille Irina til tannlegen i Norge, gikk ikke så bra. I dag fikk vi se hvordan det gikk i Kiev.

Det var ikke den norske tannlegen sin feil. Hun gjorde en kjempejobb, men oppgaven var ikke så lett. Irina hadde tenner som krevde en behandling som gjør vondt, og en naturlig tannlegefrykt for barn var ledsaget av morens skepsis mot det meste. Vi i Norge er vant til tillit, den kommer enkelt hos oss. For Olia, fra Kiev, er mistillit det grunnleggende. Hun stoler ikke helt på at valgene tannlegen gjør er de riktige, og denne skepsisen smitter over til barnet.

Nå var ikke jeg til stede da Irina var hos tannlegen i Norge, bare på det første, ufarlige besøket. Så jeg forestiller meg bare hvordan det var, ut fra det jeg ellers vet. I alle fall ble Irina bedøvd, og den bedøvelsen satt veldig i da jeg kom hjem fra jobb samme dag. Dager etterpå så det ut som Irina hadde fått seg en på trynet. Ennå blir denne leppen blåere enn resten, når hun bader.

Dette har gjort at Olia har fått det for seg at Irina er allergisk mot bedøvelsen, og er rede til å blånekte for at hun skal få noe sånt igjen. Så det er utfordringer.

Her i Kiev er det i alle fall den fordel at Olia er på hjemmebane. Hun kjenner tannlegen, kontoret er hundre meter fra der vi bor, og Olias søster er i tannpleiebransjen. Vi har fått med oss at Irina også er litt redd, eller litt skeptisk, og vi forsøker å løse det med ikke å lage så stort nummer av det. I dag skal vi til tannlegen, alle sammen, som om det er en del av ferieeventyret vårt.

Irina er først ute. Olia er raskt ute med å lesse av alt hun har gått og båret på, alt hun har tenkt, hun snakker raskt og mye og intenst, og på sin måte, slik hun pleier. I Norge går ikke dette så godt, det er ikke så lett å reagere, men i Kiev er de vant til det, og det ordner seg. Sånn blir både mor og barn trygg i tannlegestolen, og det ender med at Irina til slutt åpner munnen frivillig.

I Norge brukte tannlegen trikset med å ville telle tennene for å få lov å se på dem. Her i Kiev, ble Irina gitt et speil, så hun selv kunne se, og hun kunne også være på å velge forskjellige ting. Den ukrainske tannlegen fant selvsagt de samme feilene som i Norge, og var av samme mening. Noe av det måtte tas.

Det begynte med det letteste. Et lite hull ble boret uten at Irina hadde så mye i mot det. Hun var skeptisk, men gapte skikkelig, og holdt ut. Spyttet så i vasken. Fikk på fyll, i en farge hun selv valgte, og hadde vatt og greier i munnen for å holde det tørt. Alt skikkelig. Men altså et lite, og ubetydelig hull.

De to store, og vanskelige, gjenstår. De er 1. og 2. august. Da vil det gjøre vondt. Og da blir det spennende å se hvordan det går. Det er av de tingene av livet, man gjerne vil være på andre siden av.

Mine egne problemer gikk som alltid. Puss og skraping, og ingen hull.

Kaktus i fingrene

I dag klemte lille Irina på tre og et halvt godt rundt en kaktus inne i butikken. Vi oppdaget det ikke med en gang, men vi oppdaget veldig godt at noe var galt. Hun var ikke seg selv, og holdt hendene og fingrene på en stiv og merkelig måte.

På internett fant vi det sedvanlige middelet mot problemer i vår tid: Få panikk. For et par generasjoner siden gjaldt det om å ta selv store problemer på hælen, bagatellisere dem, le av dem, nå er alt håp ute om barnet får en flis i fingeren. På en chat jeg fant som et av topptreffene, ble det rent morsomt. Barnet måtte til legevakt, eller kirurg, og man kastet kaktusen i søpla som om det gjaldt å hevne seg på den.

Ikke mye hjelp å få på nettet, med andre ord.

Vårt lille barn er tappert, hun sier alltid at det ikke er noe problem, selv når det åpenbart er det. Moren hadde sagt det ikke var lov å ta på kaktuser, og så gjorde hun det likevel. Sånt skammer hun seg for. Vel så vondt som den fysiske smerten.

På lekeplassen var det like mye liv i henne som vanlig, men hendene var handicapede. Hun ville ikke bruke dem, ikke holde rundt dissen, favorittaktiviteten. På de små gyngene gynget hun uten å holde seg fast. Hun ville ikke være der lenge. I bilen ville hun helst sove. Hendene ville hun ikke lukke, og ikke ville hun ta på ting.

Jeg hadde ikke fått med meg hva som skjedde, hørte bare hun skrike. Jeg trodde hun hade glemt fingeren, eller noe, og var glad det ikke var noe stort og synlig merke, sånn at det ikke kunne være noe alvorlig. Moren snakket om en allergireaksjon, men det tok tid før jeg skjønte det var kaktus.

Da vi forstod det var kaktus det måtte være, gikk alt opp. Jeg sjekket nettet og min mor hva vi skulle gjøre, og så var det å sette barnets mor og min kjære kone på saken. Først hadde jeg brukt ipaden som forstørrelsesglass, for å se at kaktuspiggene virkelig var der.

Kaktusene bruker piggene som en forsvarsmekanisme. Den gir fra seg mange, når man klemmer rundt med begge hender. De er vonde å ha i, men de er ikke så forferdelig vonde å få ut. Det er verre med flis og pigger fra kråkeboller, vet jeg. Kaktuspiggene gir slipp.

Først var barnet motvillig mot å la oss slippe til. Hun insisterte fortsatt på at alt var bra, selv om det tydelig ikke var det. Så skjønte hun mer og mer at dette var bra. For hver pigg som kom ut, ble hånden bedre.

Det er så mange, at det går ikke an å telle dem. Og de er så små, at det går ikke an å se dem. Men fingre er følsomme, mor følte med sine fingre, strøk over den lilles hender, og fant piggene på den måten. Piggene ble tatt ut med fingrene og neglene, det var ikke nødvendig med pinsett eller utstyr. Slett ikke legevakt, som nettet foreslår.

Flere ganger trodde vi at vi var ferdige, men så lenge barnet holdt hånden unaturlig, og var forsiktig med å gripe om ting, så måtte det være pigger inni. Etter hvert forsøkte barnet selv også å få ut noen. Slik fant vi ut hvor de var.

Det var akkurat passe erfaring til at barnet nå skjønner at kaktuser holder man seg unna. Det var også meningen med kaktusens advarsel.

Melsvatn pinsedag

Vi har ikke noen hytte eller noe sånt, ikke noe spesielt sted å reise i pinsen eller langhelger. Det blir med dagsturer. Det er imidlertid noe vi tar alvorlig, særlig når været er så bra som det er nå.

Resten av storfamilien er bortreist, så det blir lille Irina og jeg og mor som reiser ut. I dag gikk det til Melsvatn. Irina har hatt en helt herlig tid i Norge siden hun kom fra Kiev 4. Mai, det vil si 5. Mai, som hun endte med å komme, etter litt flyproblemer. Det er to uker siden, uker fulle av eventyr, der hun virkelig har blomstret. Hun våkner også med forventninger det skal skje noe gøy, og det gjør det hele tiden.

I dag var det altså Melsvatn, det familievennlige vannet nær Lye. Det er ideelt for en moderne, lat familie, med parkeringsplass 12 meter fra vannet. Om man vil gå rundt det, er det 3-4 km, ganske fint og variert, lett å gå, også med vogn. Helt ideelt. Irina og jeg har vært rundt mange, mange ganger, selv om vi bor noen mil unna, og det er ganske langt for oss bort dit. Det er likevel vel verdt turen.

Når mor også er med, blir det også mer skikk på maten. Hun hadde engangsgrill, jordbær, sjokolade og hjembakte frokostbrød. Vi hadde hatt pølser og hamburgere, men mor hadde pølser også, så det var egentlig bare hamburgere vi trengte å ta med. Og leker og klær til Irina.

Det er så kjekt å være med lille Irina, for hun er så god til å overbringe sin sprudlende glede av alt som er gøy her i verden. Rett ute av bilen hyler hun gledeshylet sitt, her er vann, en knause, gras, sand og folk, rent i overflod av ting å gjøre – dette blir supert!

Vi startet rett med litt bading og klatring. Vannet er naturligvis iskaldt, nå i Rogaland i mai, men det er ikke sånn at det er umulig. Spesielt ikke for oss. Men Irina må venne seg litt, først er det uti, så er det opp og ned knausen, så er det uti litt mer. Vi har med den lille lekebåten vi gjorde nytte med i går, i Stokki, og den gjør samme nytte i dag.

Engangsgrillen lager maten på et blunk. Jeg har skikkelige burger, 95 % storfekjøtt står det på dem. og det merkes. Som jeg sier til mor, jeg blir i godt humør av å spise god mat. Irina har knapt tid til å spise pølsene sine, hun må hele tiden ned i vannet og bade litt, eller lage noe i sanden. Til dessert er det jordbær med sukker på. Som livet føles om dagen.

Vi får også lekt litt strandleker, eller hageleker, Irina og jeg. Vi har med sånne plastbeger, man kan vippe en ball frem og tilbake i. Vi har lekt med dem tidligere også, men nå er det lenge, nå kan vi vippe frem og tilbake så lenge Irina vil. Og hun vil lenge, lenge, lenge.

Det er kjekt også å se at Irina får fart på norsken om dagene. Hun har et begrenset ordforråd, riktignok, men den lille motstanden mot norsk hun har hatt tidligere, er borte nå. Særlig liker hun å sette sammen ordene kjempe- og stor, liten, lang og kort. Allerede her er det mye hun kan si, mye hun kan beskrive. I spøk og i alvor. Om det mangler noe, fyller hun ut med russisk. Veldig ofte gjentar hun ord jeg eller andre sier, alltid helt korrekt, også for lange ord med mange stavelser. «Snakke norsk», og «på norsk», eller til og med «davai (kom igjen) på norsk» er formuleringer hun bruker.

Etter å ha lekt og vært ved Melsvatn i flere timer, reiser vi hjem til mor og lager vafler. Når Irina ikke snakker, eller leker med meg, sjekker jeg gloser på mobilen, snakker med mor, eller også drikker kaffe og spiser vafler. Mye kaffe. Irina leker store deler av tiden fint for seg selv. Hun minner litt om hvordan jeg selv lekte som barn, helt inne i leken, og helst med å ville være i fred. Jeg kan høre mumlingen hennes på russisk, hva de forskjellige figurene sier til hverandre. Det er lek med mening, immitering av voksenverden, den verden som venter. For meg var leken alltid veldig, veldig fantasifull, aldri noe som hadde med verden og livet å gjøre.

Klokken er henimot åtte da det er på høy tid å reise hjem. Og hjemme fortsetter leken. Faktisk tar vi den opp et nivå, med å spille fotball. Også det i flere timer. Jeg synes det skal være sånn, at om det er gøy, skal det ikke ta slutt. Gledene skal vare. Irina får spille fotball så lenge hun vil. Og livsgleden hun utstråler er så smittende at jeg blir fanget i den jeg også. Det er fotball med lek, Irina har ingen idé om hva en fotballkamp er, men hun fikk litt uventet med seg at det går an å score mål. Så det gjorde vi denne gangen, mot den lange terrassetrappen Olia har laget. Som regel klarte hun å få i alle fall sine egne mål i rekkefølge, og telte på fingrene hvor mange mål hun hadde, fra to til tre, til fire, til fem, og så videre opp til ti. Mine mål holdt følge, jeg var alltid ett mål under henne. Alt var lov med ballen. Som regel gjaldt det å løpe, men det gikk også an med triks, alt gikk an.

Da hun var kommet til ti mål, ville jeg begynne på ny. Og jeg forklarte henne at nå var stillingen 0 – 0, ingen hadde noen mål, nå skulle vi begynne en ny kamp. Ok? Jeg tenkte vi skulle droppe ballen, og ba henne telle til tre. All samtale under fotballspillen, fra vi satte oss i bilen hos mor, foregikk på russisk. Irina fikk med seg dette med telling, men forvekslet det med gjemmeleken, der man selvfølgelig også teller, med hendene foran ansiktet. Sånn telte Irina, til ti, og vel så det. Og hun hylte av glede da jeg droppet ballen ved å hive den opp i luften. Så var det min tur til å telle, og hun som skulle hive ballen i luften. At dette hadde noe med dropping og begynnelse å gjøre, var vekk.

Som alltid ramlet hun og snublet og turnte og stod i, helt uten antydning til at noe gjorde vondt, eller kunne være en brems i leken. Med ballen i hånden løp hun som en rugbyspiller, jeg kunne lage ganske store vanskeligheter for henne, virkelig hindre henne i å komme forbi, uten at hun ble sur og lei. Hun løp frem og tilbake i full fart, inntil hun fant en måte å smette forbi, enten med ballen i hendene, eller ved føttene, alltid full av ord og tilrop og forklaringer. Plutselig ville hun hoppe fra stubben hos naboen, plutselig var det det vi kunne kalle straffespark, prøve å skyte ballen i mål med ett skudd, eller to, uten å bli forstyrret av den andre. Det var en lek og spill i naturlig utvikling, uorganisert, nye ideer ble straks tatt inn og gjennomført, alt ble gjort så lenge det var kjempegøy, stor variasjon med ting å gjøre, en far og et barn på tre, i en vanlig hage, og med en liten ball.

Irina gikk også denne kvelden frivillig og la seg. Sånn man gjør etter en full dags livsutfoldelse. Da er det å lade seg selv opp, til en ny dag med akkurat det samme. Og sånn fortsetter livet til Irina, så langt frem det går an å se.

Irina i Vagleleiren på Grillfest for studenter fra Novgorod

Det var en kjempedag i dag for vesle Irina. Og dermed også for faren hennes, som er jeg.

Først var vi ute hos hennes bestemor, som er min mor, der jeg kunne lese til eksamen, og hun kunne utfolde livsgleden sin i et lite badebasseng. Deretter var vi i den omtrent nedlagte Vagleleiren, ved Vagleskogen, like ved der vi bor. Der var det foreningen Rogaland-Novogorod som hadde grillfest, i anledning at noen russiske studenter derfra var på besøk. Der gikk lille Irina i overdrive, aldri har hun vel hatt det så kjekt!

Hun hadde knapt våknet før hun var klar for å reise til bestemor. Været var ikke mer enn sånn passe fint, på formiddagen. Det var riktignok litt sol, men det var også skyer, også litt vind, og temperaturen kom seg ikke over 15 grader. Men Irina skulle i badebasseng. Det viktigste for henne å huske, var svømmebrillene. Så var det mama Olia som fikk pakke resten, og tenke hvilke klær som trengtes, for et barn som først skal tilbringe dagen i et svømmebasseng hos bestemor, deretter på grillfest mot kvelden.

Straks vi kom til bestemor, løp Irina opp på badet og tok av seg alle klærne. Vi hadde pent å pumpe opp badebassenget med en gang, og få fylt det med vann. Jeg gikk opp på leserommet og leste tysk. Litt dumt at jeg ikke kunne være med i uteaktiviteten, men det at jeg studerer tysk er jo også nettopp det som gjør at jeg hadde fri fra jobb denne dagen.

De gangene jeg var nede og så på, var Irina ubetalelig. I badetrusa, med blå svømmebriller, og hoppe oppi vannet, på ny og på ny og på ny. Det var ikke vanskelig å være barnevakt for den der. Jeg fikk lese helt i fred.

Så var det grillfesten. Den skulle begynne klokken fem. Vi ringte mama Olia, og hørte om ikke hun kunne ombestemme seg, og være med. Det ville hun ikke. Det gikk innpå lille, sentimentale Irina, som gråt hele veien fra Klepp til Vagleskogen, hun ville hjem til mor, hun er veldig glad i henne, som hun sa, på russisk.

Men straks hun var inne på leirområdet, det er en gammel leir for sivilforsvaret, eller heimevernet, jeg har aldri helt nøyaktig fått klarhet i hva det er og har vært, men det er utformet som en militær kaserne. Og det ligger i naturskjønne omgivelser, like ved Figgjoelven, skjermet av Vagleskogen, og uten å kunne se hvor utbygd det er overalt rundt her nå om dagen.

Det fine for Irina er at det er andre barn med russisk og norske foreldre der, som henne. Eller at det er andre barn der, eller bare folk. Irina er fantastisk, absolutt alt er kjekt, alle aktiviteter, med alle barn, alt! Det er et eksempel til etterfølgelse, inspirasjon også for voksne. For virkelig å ha glede av livet, må man gå inn i det.

Først var det noen jenter hun forsvant med. De var noen år eldre, men de fant raskt tonen. Hun ene av dem kunne russisk, og skjønte selvfølgelig alt Irina sa på det språket, selv om leken gikk på norsk. Jeg trengte ikke gjøre så mye, eller noen ting. Jeg stod og snakket med en barndomskamerat, fra tiden på ungdomsskolen og første klasse på videregående, en jeg omtrent ikke har sett eller snakket med siden. Verden er liten der vi bor. Han er samboer med søsteren til han som var far til det ene barnet Irina lekte med, den av dem med russisk mor. Derfor var også han her, min barndomskamerat.

Irina var plutselig sulten, som hun pleier å bli. Så jeg måtte servere henne mat, midt i velkomsttalene og prosessen med å få satt alle til bords. Det var ikke så veldig høytidelig, så noe stort problem var ikke dette. Det eneste var at jeg ikke kunne få forsikret meg om plasttallerknene var på fellesen. Men pølsene var så varme, at vi måtte ha noe å legge dem på. Og typisk meg hadde vi ikke med noe selv. Jeg har levd mitt liv ubekymret, ting ordner seg. Jeg har med pølser, burgere og noe å drikke til Irina.

Hun er storfornøyd der hun sitter og spiser. Ved siden av henne sitter den nye venninnen, på seks og et halvt, en av dem som kun kan norsk, og synes det er fascinerende at Irina snakker så mye russisk. På andre siden av oss sitter studentene fra Novgorod. De snakker bare russisk, selvfølgelig. Og de er veldig, veldig fornøyde med den enkle grillmaten de får servert, og den enkle bevertningen de får. De skal bo der i leiren under oppholdet i Norge, Rogaland-Novgorord tar utgiftene deres, mens de selv har betalt reisen. Det er vanlige mennesker, på det som kan bli deres livs eventyr. Veldig lett likendes folk.

Lille Irisjka spiser sine to pølser, og litt til, med ketschup, slik hun liker det. Først var den varm, men så fikk vi skaffet en gaffel og en kniv å skjære dem opp med. Jenta på siden søler cola over tallerknenen hennes, og vel så det, men det gjør ingen verdens ting. Irina spiser pølsene som om ingenting har skjedd, og flytter seg bare noen centimenter fra colaen som drypper fra bordet. Jeg gjør det enda enklere, og bytter tallerken med Irina. Så kan jeg spise cola-burgere, i stedet for hun cola-pølser.

Den lille italieneren Gabriel er der også. Han har Irina truffet før, under fjorårets arrangement i Vagleskogen. Han er her fordi hans norske far kjenner Reidar Kydland, navnet å bruke i Rogaland-Novogorod, motoren. I fjor var vi Arboretet, i pøsregn, men Irina og Gabriel lot seg ikke affisere det minste, og løp omkring så vi måtte minne hverandre om alderen deres. Den gang var de to år. Nå er de tre. Men de har ikke glemt å løpe.

Gabriel fikk det ikke helt til da Irina lekte med alle jentene. Da kom han ikke helt inn i gjengen, og forsøkte ikke egentlig heller. Men nå som jentene fortsatt spiste, og Irina var for seg selv, med ham, kunne det gå. Han gjemte seg først litt bak sparkesykkelen, og med ansiktet i bakken, men Irina gir seg ikke så lett. Hun vrikker på hodet, tramper med føttene, gjør det som skal til for å få kontakt. Hun vet de andre barna pleier å like det, og at det blir gøy for begge og alle hver gang det går. Og det går som regel hver gang.

Også nå. På et tidspunkt reiser lille Garbriel seg opp, og løper. – Løp etter, sier jeg til Irina. Så var det gjort.

De løp, og forsvant. Først rundt den ene kasernen, her forsøkte jeg å følge etter. Så løp de lenger vekk. Da var det hans foreldre som fulgte etter, på diskret avstand. Jeg kunne slappe av, som jeg uansett alltid gjør, med andre kjente i denne for meg litt merkelige foreningen. Jeg er russofil, det har jeg vært gjennom tykt og tynt, i mange år. Jeg er glad i Russland, har lært meg språket, historien og kulturen, veldig intenst, veldig uvanlig for det lille stedet jeg kommer fra, der man verken er spesielt akademiske eller spesielt interessert i andre språk og kulturer. Så finnes denne foreningen her, Rogaland-Novgorod, med flere av dem som var foreldre til barna jeg kjente og visste hvem var, og spilte fotball med og trente, i barndommen.

Vi har snakket en stund, og blitt godt oppdaterte, da jeg får det for meg at jeg må finne ut hvor Irina er. De har vært borte lenge, nå. Første stedet jeg leter er feil, der er de ikke. Andre stedet virker mer lovende, der hører jeg hyl. Dette er skyggeområde, kveldssolen er lav, og Vagleskogen har både trær og høyder solen ikke når over overalt. Der ser jeg også Irina og Gabriel, som et kjærestepar blant markblomstene. De løper fra bjørketre til bjørketre, hvem vet hva de gjør? Fra vinkelen jeg står, ser jeg ikke foreldrene hans. Men det er liksom så, at det ikke er nødvendig at de er der. De to små klarer seg helt selv.

Det fine med Gabriel, i forhold til andre barn, er at han aldri blir trøtt. Ingen andre holder Irinas aktivitetsnivå, ingen kan løpe så langt, og så lenge. Gabriel kan. Og han synes også det er kjekt med Irinas yndlingslek, løpe langt og hyle høyt. På norsk er dette en fantastisk lek, siden Irina ikke er så flink i norsk. Hun må kompensere, med å finne på andre ting, som ikke krever så mye språk. Gabriel er også tospråklig, og som vanlig blant tospråklige, litt etter i språkutviklingen. Han snakker ikke så mye, men hyler desto høyere. Midt i blinken.

– Priviet, Maltsjik! sier Irina, da hun finner ham, etter at de har kommet bort fra hverandre noen øyeblikk. Det er strålende, strålende smil – priviet, Maltsjik! Det lar seg best oversette til italiensk, ciao bambino! Maltsjik er både det vanlige navnet og et kjælenavn for gutt, mens priviet er den uformelle og vennskaplige hilsen, «hei» eller «heisan». – Hei, lille gutt, prøvde jeg å oversette det med der, men det er ikke så godt, for «lille» er beskrivende, og vi bruker ikke den hilsenen så mye. – Hei, gutten min, kunne være bedre. – Heisan, gutt! Det er en hilsen, på russisk, som han ikke skjønner noenting av, og som mest av alt her betyr «vi kjenner hverandre, vi er sammen».

Så løper de videre, og finner på mer.

De tre, fire timene vi er der, flyr. Som alltid, som alltid er vi der til siste slutt. Både Irina og jeg har stayerevne, vi blir så lenge det er folk og fest igjen. Mot slutten leker Irina mest med hun andre norsk-russiske jenta, hun på fem og et halvt. De snakker russisk sammen. Selv om den andre er to år eldre, er kjemien helt i blink. Hun liker ikke så godt å løpe, men hun liker å turne. Så blir det turning. Irina viser og gjør alle de turnetriks hun bare kan komme på, og vel så det. Alt er gøy, når man bare går helhjertet inn for det. Det er nøkkelen til livet.

Et par små hunder er der, Irina skal på død og liv klappe dem. Særlig den ene hunden er ganske avvisende, glefser litt, bitte litt, men Irina gir seg ikke, verken med folk eller hunder. Hun løper etter, helt uredd. Eieren, en dame på vei hjem, har hunden i bånd, så alt er under kontroll, og Irina får klappe den til slutt. Og igjen, og igjen, og igjen. De andre barna kommer også til. I kveldssolen er det et vakkert syn.

– Kak tebja savut? spør den russiske moren Irina. Hva heter du? Irina er på det tidspunktet opptatt med å drikke Fanta, og spise pølser. – Menja sovut prosto Irisjka, sier Irina, mellom slurkene. Jeg heter ganske enkelt Irisjka (kjæleform for Irina).

Hun vant nok en del hjerter, denne kvelden, Irina. Og alle som var der, vant hennes. Hun er raus sånn. Følelser pleier være gjensidig, liker du andre, liker de deg. For Irina er ikke dette noe å lære, hun har det i blodet, smittende livsglad, hun synes det er fantastisk kjekt når det er andre folk der. Og hun gråter sine modige tårer når det er slutt, poka, ha det bra. – Ne nado, ha det bja, sier hun da. Vi trenger ikke: ha det bra. Hun lille halvt russiske jenta kjører bort i bilen med moren sin, mens Irina er hos meg og gråter.

Klokken nærmer seg ni, men Irina kan ikke fatte og begripe og akseptere at det skal være slutt. Det var jo så kjekt! Vi kjører hjem, Irina gråtkvalt, og det hjelper bare så vidt at mama Olia er hjemme, den samme moren hun for noen timer siden syntes var helt fryktelig ikke ville være med på festen, jeg er veldig glad i mor, sier Irina da, på russisk, som hun sier om så mange. Denne kvelden sovner Irina for seg selv, uten at vi en gang får det med oss, inne på rommet. Det har vært en full og fantastisk dag. Da sovner man godt.