Ukrainas stygge omskriving av historien

I dag gav Olia meg en fridag. Den første hele og fulle fridagen i ferien, så langt. Jeg benyttet den til å komme meg ut kjapt etter frokost, sette på ørene foredrag om den kalde krigen, og gi meg ut i gatene som jeg pleide gjøre før vi fikk barn i familien. Jeg gikk til Patrick pub, like ved parken til minne om andre verdenskrig, like ved Lavra, og aller mest like ved – skulle det vise seg – et minnesmerke over det ukrainerne kaller Holodomor.

Holodomor er sultkatastrofen i Ukraina i årene 1932 og 1933. Katastrofen ramme ikke bare Ukraina, men Ukaina ble rammet hardest, og betegnelsen Holodomor gjelder bare for dem. Derfor kvier jeg meg litt for å bruke den. I den ukrainske bruken ligger en ide om at Holodomor var en politikk rettet spesielt mot ukrainere, og at det her ble begått et folkemord mot den ukrainske befolkning. Igjen kommer bruken av folkemord, og igjen er det problematisk. Det ordet og den ideen er blitt sin egen fiende. Enorme menneskelige tragedier blir redusert til diskusjoner om begrepsbruk, og til politiske markeringer.

Holodomor passer utmerket for den ukrainske nasjon til å bygge opp sin egen identitet, som offer for en russisk overgriper. Tallene er overveldende, flere millioner døde, og det samme er kynismen i det kommunistiske regimet som gjennomførte politikken. Forskjellige slags brigader reiste rundt i ukrainske landsbygder, og samlet inn det som var av mat, slik at de kunne oppfylle kvotene i Stalins planer. De gjorde det, selv om de visste det betydde den visse død for familier som mistet all mat de hadde, og selv om de tydelig kunne se familiene – menn, kvinner, barn – var helt utsultet. Overgrepet er utvilsomt.

Jeg har alltid hatt i hodet at minnesmerket for Holodomor der i parken var et minnesmerke for andre verdenskrig. Jeg mener jeg har gått ned trappene, og at det brenner en flamme der. Kanskje jeg blander med noe annet. På Wikipedia leser jeg museet ble opprettet i 2008, første gang jeg var i Kiev var i 2007. Nå når jeg går ned trappen er det et museum man må betale penger for å gå inn i. Merkelig jeg ikke la merke til dette den gang jeg trålet Kiev etter alt som var museer, det er noe jeg ikke får helt til å stemme. Og Internett oppklarer ingenting.

Andre verdenskrig er ikke noe for ukrainerne å minnes. Det var Sovjetunionens krig, og lidelsene som også rammet ukrainerne den gang, var ikke noe som rammet ukrainere spesielt, og dessuten var det ikke påført dem av Sovjetmakten. I forbifarten må vi nesten ta med at Sovjetmakten de verste årene var ledet av Stalin, en georgier, og at hans verste håndlanger, Beria, også var georgier. Ukrainske nasjonalister liker å sette likhetstegn mellom Sovjetunionen og Russland. Sannheten et at etter Lenin var det bare en leder som var helt og holdent russisk – Andropov. Resten var stort sett ukrainere, faktisk. Og i andre verdenskrig var ukrainske nasjonalister på lag med nazistene, de var med på jødeutryddelsene og på utbredte massemord på russere og polakker. I dagens Ukraina er disse folkene helter, og det er forbudt ved lov å men noe annet.

Vel hjemme igjen sjekket jeg opp nettet, for å finne ut av dette Holodomor-monumentet. Min frykt var at de hadde fjernet minnesmerker for andre verdenskrig, for å erstatte det med andre minnesmerker som passer bedre til ukrainsk historiebygging. Jeg fant ikke ut av det, men jeg fant en del andre ting. Det mangler ikke på informasjon og desinformasjon på det store nettet.

Jeg har lært det slik at det døde 5-7 millioner mennesker i sultårene 1932-33. Det er tall jeg har hatt lenge i hodet. Jeg kan ikke huske at det var noe spesielt med Ukraina, annet enn at de ble hardest rammet. På nettet ser jeg at en amerikaner ved navn Timothy Snyder har stedet emnet, og anslår tallet døde i Ukraina til å være 3,5 millioner. Dette er ikke nok for ukrainske nettsider, som smeller til med tallet 10 millioner. En annen nettside har kanskje forklaringen, de «adderer opp», og om det betyr de regner med ufødte barn vet ikke jeg.

Ukrainske nettsider underslår også det som var årsaken til katastrofen, målet med den sovjetiske politikken. Det var tvangskollektiviseing, folk som eide jord og kveg måtte gi det over til staten. Mange hatet dette, og kanskje var hatet ekstra sterkt i Ukraina, hva vet jeg? I hvert fall var det mange som heller brente jorden og drepte buskapen, enn å gi det over til det forhatte kommunistregimet. Problemet var at Stalin og kommunistpartiet hadde laget femårsplaner, meget ambisiøse, og med brent korn og drept kveg kunne ikke bøndene levere de bestemte kvotene, og samtidig holde seg selv i live. Her var kommunistene nådeløse. Kvotene kom først, og hadde du vært så obsternasig å brenne jorden eller på annen måte latt være å produsere det som var krevd av deg, så var det ikke verdt å ha deg i live.

Det er grusomt. Men det er ikke grusomt på den måten ukrainerne vil ha det til å være grusomt. Det var ikke noe overgrep spesielt rettet mot dem. Det var ikke noe mål for Stalin å få litt færre ukrainere i Sovjetunionen. Men hvis dette var nødvendig for å nå andre mål han hadde, så var det slik det fikk bli. Det er rapporter om formuleringer sentralt i regimet om at det ikke gjorde noe om noen millioner mennesker døde, for de som ble igjen ville være lettere å styre. Jeg vet ikke om de brukte ukrainere i stedet for mennesker, her, og heller ikke om sitatet er til å stole på. Så sterkt som historien blir manipulert her omkring, er det vanskelig å vite hva man skal tro.

Relevant for historien mener jeg også det er at tvangskollektiviseing og annen form for inndraging av privat eiendom stod svært sterkt i den intellektuelle offentlighet i svært mange land, også Norge, der Stalin og hans metoder hadde oppslutning til langt opp på 70-tallet. Det var en lignende, og langt verre sultkatastrofe i Kina, skapt av formann Mao, av litt andre årsaker, men også i et slags horribelt forsøk på en slags kommunistisk politikk. Også Mao hadde støtte av mange toneangivende intellektuelle. Særlig i Noge.

Ukrainerne må justeres når de driver med slik villmannskjøring gjennom historien. Det er ikke pent som de forsøker å gjøre seg til et offer, russerne til en overgriper, og å selektivt skrive sin historie slik at dette blir narrativen.

I begynnelsen av 2014 en gang, mens Maidan ennå stod på og det var uklart hvordan det hele ville enda, så jeg et klipp på BBC med et intervju av en av medlemmene i Pravyj sektor, en av ultranasjonalistene. Han kunne fortelle at det var forskjell på ukrainere og russere, ukrainerne var nemlig slavere, et stolt folkeslag, mens russerne egentlig var etterkommere av tatarer-mongoler. På russisk blir begrepet tatar brukt om begge, mens på norsk vil vel ingen finne på å kalle Djengis Khan noe annet enn en mongol. Uansett er det spesielt sagt av den ukrainske ultranasjonalisten, så spesielt at det vanskelig kan tas alvorlig.

Så kom jeg over denne utrolige artikkelen om ukrainsk og russisk historie, skrevet av det som visstnok skal være en PhD (det står ikke umiddelbart hva han er PhD i), Yaroslav Dasjkevytsj. Søk på ham på Google gir noen formidable treff, et sted er han vissnok forfremmet til professor. Han har vært meget produktiv, om enn han kanskje ikke alltid har vært like faglig etterrettelig, og i alle fall ikke faglig anerkjent. Artikkelen det er lenket til heter How moscow hijacked the history of Kyivian Rus, og er hos meg hentet fra Euromaidan press, men er både lenket til og postet flere forskjellige steder. Pro ukrainere bruker den og bruker Dasjkevytsj i sin historieforståelse og i sin sverting av russere, mens pro russere bruker den til å sverte ukrainere og deres stygge nasjonalisme.

Artikkelen er så ekstrem at den gjør seg best oversett. Den er opprinnelig trykket i noe som heter How to speak the truth with no lying lips, en tittel som vel setter standarden. Her blir historiske kjensgjerninger og konsensus i tolkningen avfeid som løgner, myter og forfalskninger, med argumentasjon på et par setninger, og ingen henvisning til hvordan man kan gå argumentasjonen etter i sømmene. Slett ikke måten man skriver historie på.

Teksten oser også av uforfalsket rasisme. Sannelig ser vi her den samme måten å omtale russerne på, som den villfarne ultranasjonalisten i Pravyj sektor brukte. Russere er ikke slavere, de er blandet med tatarene, og har arvet deres karakteristikker om å herske og erobre, og målet er til slutt – verdensherredømme. Sannelig blir litt ideer fra tradisjonell antisemettisme også hentet inn, det er ikke bare jødene som opererer med hemmelige planer om verdensherredømme, russerne gjør det også. Dere kan lese selv under avsnittet om Great Russians, det er syke greier, og vitner om et nasjonalistisk Ukraina og Euromaidan press på helt ville veier. Med slike ideologer blir ukrainske nasjonalister sin egen fiende, og gjør skam på nasjonen de vil være stolte av.

Dasjkevytsj er født i 1926, og døde i 2010. Hans skriverier har hatt innflytelse, men han er for de villfarne, de som mangler utdannelse, de ekstreme. Han vil ikke ha noen påvirkning i vest, og heller ikke på normale ukrainere. Det han skriver er for vilt, og han har – etter hva jeg kan se – ikke hatt adgang til anerkjente utdanningsinstitusjoner eller anerkjente tidsskrift. Det er propaganda mer enn vitenskap han holdt på med, historie med en agenda, der agendaen er viktigere enn historien.

Helt det samme kan man ikke si om professor Alexander J. Motyl. og artiklene han har skrevet. Motyl er professor i det som på engelsk kalles political science ved Rutgers universitetet i New Jersey. Han er etter hva jeg kan finne ut amerikansk statsborger, men en ukrainsk sådan, og han er toneangivende i ukrainsk tenkning og i amerikansk tenkning om Ukraina. Han er vel kanskje det nærmeste man kan komme en sjefsideolog for det nyeste ukrainske nasjonale prosjektet. Det er sjelden jeg ser han imøtegått. Sant å si har jeg aldri gjort det.

Første gang jeg støtte på ham var i en artikkel jeg anså som så ekstrem at jeg regnet med det var mer stoff fra den store hopen propagandister på begge sider. Det vil ta for lang tid å finne frem til den igjen nå, betegnende var den postet på russisk side, som en del av russisk propaganda mot Ukraina, og hva de står for, men så var det altså skrevet av en professor i samfunnsvitenskap ved et universitet i USA.

Han har en blogg på World affairs, der han nokså fritt kan legge ut artikler om emner han finner for godt. Antagelig var det derfra den første artikkelen jeg fant av ham var fra også, jeg husker ikke lenger. I hvert fall er det mye å ta tak i. Om Holodmor var folkemord eller ikke, er for Motyl ikke noe spørsmål, faktaene er for ham «overveldende», slik at det bare er dem med «en beinhard politisk agenda som kan la være å bli overbevist». I samme innlegg kaller han Putin «nystalinist», noe som i aller beste fall kan kalles drøyt, tatt i betraktning hva Stalin gjorde, og Putin gjør. Motyl må nesten skrive mot bedre vitende, her, som russiskspråklig og familiær med den russiske verden, må han da kjenne til at forholdene under Stalin og Putin umulig kan sammenlignes.

Betegnende nok har Motyl også skrevet et innlegg om Donbass bør blokkeres. Motyl kaller området en enklave, en bruk av ordet som ikke stemmer overens med min forståelse av det, Kaliningrad er en enklave, et område tilhørende et land eller en stat, men som ikke har geografisk sammenheng med dette landet eller staten. Uansett, det kommer neppe som noen overraskelse at professor Motyl mener at en blokade av Donbass er riktig, og måten han argumenterer på følger den krasse, komprissløse linjen ukrainsk nasjonalisme har lagt seg til.

Først skriver han at innbyggerne i Donbass er ukrainere, og at de ikke fortjener å lide for ugjerningene til separatistene. Sympatien for ukrainerne i Donbass går imidlertid ikke lenger enn at viktigere argument enn deres lidelser, er at disse lidelsene bare vil føre området «rett i armene til Russland». Dette er en ganske karakteristisk argumentasjon fra ukrainsk side om dagen. Problemene med nyfascistene og krigen og volden er ikke så mye disse tingene i seg selv, men at det vil tjene russisk propaganda, og gjøre russernes sak sterkere. At folk i Donbass lider ville ikke være et så stort problem, om dette ikke førte til at sympatien deres for Russland vil øke.

For Motyl er imidlertid ikke motargumentene for en blokade særlig sterke. Disse argumentene får fem linjer i et avsnitt, og så er det i gang med å argumentere for, tross alle de humanitære problemene og andre problemene en blokade innebærer. Det er altså snakk om full blokade, økonomisk, gass, vann og elektrisitet, rene livsnødvendigheter. Men for Motyl er det mest av alt et spørsmål om hvem man vil skade – de 40 millionene i resten av Ukraina, de som har «valgt riktig», eller de 3 millionene i Donbass, de som har «valgt feil». Det er en ikke-sak, et spørsmål med et svar som sier seg selv.

Kanskje kan man kalle det spesielt at en professor som er så uproblematisk skråsikker på at Sovjetisk politikk mot den opprørske ukrainske sovjetrepublikken på 1930-tallet var folkemord, nå er like uproblematisk overbevist om at det er riktig å kutte av vannforsyningene og andre livsnødvendigheter til den opprørske Donbass-regionen i Ukraina. Liv vil gå tapt, det er en villet politikk, om enn skalaen er mindre, og man ikke stjeler den lille maten de har, som Sovjetregimet gjorde. Ellers er det vel ikke til å komme bort fra at begge deler er beinhard maktpolitikk mot et problematisk område?

Motyl setter 3 millioner ukrainere i Donbass opp mot 40 millioner ukrainere i resten av landet, som for å gjøre det til en bagatell at denne delen av befolkningen må lide, en brøkdel av det samlede tallet. Men 3 millioner er mange mennesker, det er nesten hele Norges befolkning, og deres lidelser uten normale bankforbindelser, uten vann, uten gass, uten elektrisitet, kan ikke sammenlignes med de 40 millionene som nå har problemer på grunn av redusert, relativ inntekt. Motyl skriver – som så mange andre- at «Russland kan ta seg av dem», men vet godt at det kommer Russland ikke til å gjøre, og de har heller ingen forpliktelser til å gjøre det. Donbass er ukrainsk land, slik verden er innrettet nå, da er det også ukrainsk ansvar.

Kanskje skulle vi også ta med at å kutte alle økonoimske forbindelser med Kosovo var et alternativ Serbia aldri hadde tilgjengelig. Man kan bare forestille reaksjonene i vest, innsamlingsaksjonene for nødhjelp til Kosovo – den samme nødhjelpen Russland blir kritisert for (!), til Donbass. Og amerikanerne ville hatt et påskudd for å bombe Beograd, støttet av NATO, for å få slutt på den «humanitære katastrofen». Er det ikke alt sammen bare politikk? Og en voldsom vilje til å skrive historien slik at vår side står igjen med den moralske retten? Sovjetunionen var forferdelig i akkurat dette, det skal på ingen måte underslås. Men Ukraina – dagens Ukraina, det liksom vestlige og demokratiske og liberalistiske – har fortsatt i akkurat samme lei, på en måte som ikke står tilbake for Russlands manipuleringer og tolkninger av historien. Sannheten er vel heller kanskje snarere at den ukrainske historieskrivingen overgår den.

Denne posten tok litt tid å skrive ferdig, og den fikk en del kommentarer før den var klar. Delen med minnesmerker fra Holodomor er skrevet først, så er resten om artiklene til Dasjkevytsj og Motyl skrevet stort sett formiddagen 4. august. Noen av argumentene opprinnelig tiltenkt selve posten, er lagt i kommentarene.

 

 

Zombier

Jeg sov dårlig i natt, noe støv i sengen eller lakenet gav meg en ekkel hoste, og jeg måtte i tillegg stadig vekk opp på toalettet gjennom natten. Og om morgenene har vi en liten klump – jeg får ikke til metaforen gullklump om vår Ira, gull er hardt og fast, mens hun er myk og veldig bevegelig, sammenligning i verdier gir heller ikke mye, jeg kunne aldri i verden brydd meg så mye om en gullklump – som styrer begivenhetene. Når hun våkner, våkner vi. Og hun våkner alltid med full bleie, klar for vask!

Det var svært gode nyheter for oss også denne dagen. Olia hadde fått Mail fra skattekontoret, hun hadde fått igjen på skatten, og ingen liten sum. Som student og spebarnsmor har ikke Olia kunnet jobbe siste året, og arbeidsmarkedet i Ukraina er tøft også for søsteren, som har fått redusert stilling. Disse pengene kommer svært godt med. I Ukraina rekker norske penger svært langt. Selv penger man får tilbake av staten fordi man har betalt dem for mye i skatt.

Kanskje var det disse pengene som gjorde at mor til Olia foreslo cognac til frokost? I hvert fall var hun i svært godt humør. Og cognac fikk jeg, sammen med en kyllingrett (bestående av 1stk kylling og rundt regnet 8 poteter, stuing og dill, til meg). Det er ukrainsk cognac her, ikke en gang fra Krim lenger, Krim blir boikottet, det var fra Kherson, helt på sørspissen. De drikker i shotglass, og shotter, som det vel må hete i skrift, alt ned på en gang – og nytt glass fylt til randen. Jeg begynte å fable med tanker om å kontakte kolleger på Facebook og foreslå 4 cognac før ti om morgenen, kombinert med en enkel kyllingrett, en kylling og åtte poteter, pluss stuing, og øl, til maten, som en god måte å starte dager i ferien på.

Etterpå var det å hvile frokost, som man ellers hviler middag. På ny var vi avhengig av søvnen til skattklumpen vår (den metaforen kan fungere, en skatt er hun), og da hun våknet av formiddagsluren, måtte vi også våkne.

Hun er i den fasen der hun lærer å gå ved å holde oss i hendene, eller liker å gå ved å holde oss i hendene. Alt etter hvordan man velger å formulere det. Hun har funnet ut at hun får mye større rekkevidde ved å få bevege så på denne måten, og blir snart utålmodig ved å sitte på gulvet. I riktig posisjon setter hun straks kursen for døren. På vårt rom har hun utforsket alt. Utenfor er hunden Mike, katten Pudrik og søskenbarnet Tais på snart seks. Mye mer spennende.

Kort sagt kan vi ikke være med henne mye inne. Vi må komme oss ut. Det skjer alltid nokså hektisk, og som regel ved at jeg ikke holder ut lenger, – vi må komme oss ut, sier jeg, og tar henne mer eller mindre med meg. Med meg vil jeg ha penger, kort, mobiltelefon, øretelefoner og badebukse, det er alt jeg kan trenge gjennom dagen, med henne vil jeg ha vann og sko. Det er viktigst. Så får Olia sørge for resten.

Olia kommer etter med et lass med dyner og tepper. I tillegg til kleskift for enhver temperaturendring. Bleier er felles bekymring, begg passer på at hun har det, etter den gang vi fant oss selv uten, og måtte kjøpe nye. Olia er også den som steller til vognen, verken hun eller moren stoler på meg i det. I Ukraina bruker de mye mer tepper og forskjellig, de bygger liksom vognen opp, alle gjør det, mens i Norge blir slekten min forundret når Olia gjør det. Det er altså ikke Olia som er uvanlig, i akkurat dette.

Målet først er den russiske skolen i Kiev. Det er den Olia og søsteren gikk på, og lille Tais snart skal begynne på. Tidligere var det mange russiske skoler i Kiev. Nå er det bare denne igjen. Trist, for ukrainsk og russisk kultur henger sammen, og man tar fra barna enorme skatter ved å la dem lese ukrainske forfattere i stedet for russiske. Mange av de store russiske forfatterne og andre kulturpersonlighetene, som Gogol, Bulgakov og Prokofiev, for å nevne bare noen få, er ukrainere eller født innenfor det området som i dag er Ukraina. De er likevel en klar del av den russiske kulturen, og av russiske tradisjoner, ikke ukrainske.

Nok om det, de begynte å snakke politikk, Olia og en gammel babusjka som var der og passet på, jeg vet ikke hvilken rolle hun hadde, men Olia kunne fortelle at hun var mot Maidan og for Putin. Det siste er jo sterkt sagt, og nødvendig for oss i Vesten å lese, vi som tror det ikke er mulig å være for Putin uten samtidig å være åndssvak. Saken er at ved å sammenligne Putin og Porosjenko, vel, la meg formulere det slik, så er russerne veldig glade over å ha Putin, og ukrainerne veldig lite glade over å ha Porosjenko. Man kan også sammenligne hva de to har fått til. Det er legitimt å være kritisk til Putin, og forståelig de fleste i Vesten er det. Men kritikken har en tendens til å gå ut av proporsjoner, og demoniseringen av ham og av Russland kommer det ingenting godt ut av.

Så fikk Irina mat, brystmelk, og sovnet pladask. Olia hadde flere ærender, og jeg ble sittende med Irina sovende i vognen. Da hentet jeg frem mobilen, med en artig bok fra 1926, beretningen fra en ukrainsk anarkist som kjempet i revolusjonen i 1917 og 1918. Jeg har bare kommet til de første få kapitlene. I en bok som virker å være mer sjarmerende, enn opplysende. Forfatteren er glødende, glødende anarkist, langt over grensene for det naive, og begivenhetene han deltar i ser ut til å være svært lokale. Men jeg merker meg at han ikke setter noe skille mellom Ukraina og Russland, det er russisk revolusjon også for ham (om enn han i forordet beklager at han ikke kan gi ut verket på ukrainsk).

Irina sov så godt og verken Olia eller jeg var riktig sikre på hva vi ville gjøre denne dagen. Det var for kaldt til å reise til stranden, for sent å egentlig reise andre steder, og det endte opp med at Olia skulle gjøre unna mer handling, mens jeg skulle ta lille Ira.

Det er nå vi begynner å nærme oss tittelen på denne posten. Heller ikke alene var jeg sikker på hva jeg ville, hvor jeg ville. Vi gikk hjem, alltid til fots, når det er bare jeg, og Irina fikk seg litt mat, og skiftet bleie. Hun ble også kledd skikkelig for kvelden, takk til mama Irina.

Så var det ut igjen, og nå begynte det å bli tøft. Irina ville ikke sove, jeg ville. Hun satt blid og fornøyd, oppreist i vognen, og observerte Kievs travle byliv der jeg trillet henne rundt. Jeg spiste en matbit, trillet til en lekeplass der det også er treningsapparater. Orket ikke trene, det gjorde Irina. Hun gikk omkring, så lenge jeg holdt henne, og var nysgjerrig på alle apparater jeg tok henne til.

Vanligvis prøver jeg være ute i hvert fall til ti. Denne kvelden gikk det ikke. Litt over halv var jeg hjemme, 2135. Det lå Olia. – Vet du hvor lenge jeg har ligget? spurte hun. – Et nanosekund.

Vi skiftet bleie, ramlet i seng. Jeg forsøkte å få bort lakenet som hadde gitt meg så mye støv natten i forveien, la bare på dynen til Irina i stedet, sov på den. Mor til Olia hadde kokt mais til oss, også hun var sliten, derfor enkelt.

– Vi sover, sa jeg. My spim. Zombier var vi, og i søvn.

Ingen ro i Ukraina selv om det er roligere i mediene om situasjonen

I dag var det lang kø utenfor Lavra, det gamle og fortsatt virksomme klosteret i Kiev. Olia og jeg var ute med lille Irina, og hennes første forklaring at de «ventet på bussen» virket lite sannsynlig. Jeg hadde også lagt merke til at det var uvanlig mange kvinner med slør, også i går, og at det var et urimelig stort politioppbud med busslaster med fotsoldater, og tøffe menn i dress og headset, like utenfor Lavra. Olia kjente ikke til noen høytid nå, heller ikke jeg, så hun spurte noen i køen hva dette gjaldt. Det viste seg at det var brakt noen ikoner fra Kherson, eller om det var en annen by. Folk stod i kø for å betrakte det.

Kanskje er det slik at religiøse håp er det eneste som gjenstår i Ukraina nå. Det er vanskelig å være optimistisk når man ser på fakta. Redningen finnes kanskje i religiøse mirakler, om man tror på dem. Tidsskriftet Ukrainian week har forsøkt seg på en artikkel om religiøs forfølgelse i Donbass. Det ser ut som man har kokt mye suppe på magre bein i den. De er veldig nøye på å få med at det er den russisk ortodokse kirke av Moskva-patriarkatet, de stylter det oppå hverandre tre ganger bare i innledningen. Så handler det videre om hvordan denne er gjort til offisiell tro i Donetsk, og at andre religiøse samfunn med det blir undertrykt.

I Stavanger Aftenblad i dag var det en merkelig historie om en svensk kar bosatt i Sandnes, som hadde blitt tatt til fange av opprørerne i Donbass. I følge ham selv hadde han kjørt omkring på måfå i området, forvillet seg inn i opprørernes territorium, og straks blitt tatt til fange i det han skulle gjennom passkontrollen. – De fikk dollarglis i øynene da de så meg, og skjønte jeg var skandinav, sa han, litt omskrevet av meg. Han satt fanget og ble truet en stund, før han plutselig ble satt fri under litt rare omstendigheter. Etter hans egen mening hadde svenske myndigheter betalt løsepenger, men ingen hadde villet bekrefte eller kommentere dette, av de Aftenbladet hadde kontaktet.

Saken var på forsiden, men var ikke gjennomarbeidet. For eksempel skulle en journalist med kunnskap vite at opprørsregionene i Ukraina ikke er noe man «forviller seg inn i», veiene der er ikke noe man bare kjører rundt omkring på. Grensen mellom ukrainsk kontrollert og opprørsk kontrollert område er blant de vanskeligste i verden å passere. Man må stå timevis i kø, etter å ha brukt timer og dager på å finne ut hvordan man får de nødvendige papirene, og så få tak i dem. Hva denne svensken hadde i området å gjøre ville han ikke ut med, og det er relevant for historien. Hans egen forklaring på hvorfor han ble arrestert er til fordel for ham selv. Det er ikke sikkert det er den sanne forklaringen.

Jeg følger ellers ikke så nøye med på norske medier her nede fra Kiev. Jeg er imidlertid flere ganger daglig innom BBC, og jevnlig andre engelskspråklige medier. Mitt inntrykk er at det nå skrives lite om konflikten i Ukraina. Andre nyheter har overtatt. BBC hadde en cirka ti minutter lang reportasje om Pravyj sektor, den høyreekstreme gruppen som har fått bli en maktfaktor i ukrainsk politikk, og en viktig brikke i konflikten med opprørsregionene.

På sosiale medier er diskusjonen også stivnet. Både på russisk og ukrainsk side finnes det betalte medarbeidere, såkalte troll, som er ansatt for å bedrive propaganda og desinformasjon. Også vestlige land har slike troll, men der er de kalt «Facebook warriors» og andre heroiske benevnelser. Det finnes også roboter som tråler nettet og sosiale medier, og kommenterer, sprer og terroriserer med forhåndsprogrammerte meldinger. Alt dette er latterlig. Anonyme brukere på sosiale medier skulle ikke vært lov, og når de er der, skulle de bli ignorert. De ødelegger sjansene for en normal diskusjon, som i slike medier er lav i utgangspunktet.

Også journalister, kommentatorer og meningsmaskineriet på de sosiale mediene har stivnet til. Det er svært liten bevegelse i synspunktene. Man er helst opptatt av å poste oppsiktsvekkende – kanskje i hermetegn – bekreftelser på egne meninger og fordommer, eller bare fjas og underholdning, som en svært populær overgang fra Mona Lisa til Putin. Populære er også videoer av mannlige skuespillere hånd i hånd nedover gater i Moskva, og Kiev, for «å vise» – definitivt i hermetegn – hvordan de blir behandlet.

Det er vår tids imperialisme. Det er nå ikke lenger kristendommen som blir spredd, «den hvite manns byrde» er ikke lenger å oppdra den svarte afrikaner og trekke ham inn i sivilisasjonen. Nå er det den hele vide verden som skal oppdrag i vårt verdisyn, det liberale, markedsøkonomiske, demokratiske. Det er ikke lenger hudfargen som gjør at «de ikke er som oss», det er holdninger og verdisyn. Avvisningen og latterliggjøringen er like kontant for det.

Om tradisjonelle og sosiale medier kan gi inntrykk av situasjonen er stivnet og det er lite som skjer, så er det fremdeles nok av ting som foregår og som burde være verdt å diskutere. Professor Stepehn F. Cohen har sine ukentlige små radiosendinger på The nation, the John Batchelor show, og samlingen over dem alle kan finnes her. De holder alle høy kvalitet, og er oppsiktsvekkende uten spor av hermetegn.

Siste program er fra 22 juli, og heter Who is blocking the Ukraine peace negotiations? Det handler om nye telefonmøter i det som kalles Normandie-formatet, Hollande, Merkel, Putin og Porosjenko, og i følge Cohen er det Merkel og Hollande som virkelig presser på for at Ukraina skal oppfylle betingelsene i Minsk2-avtalen. Putin og Russland har alle interesser i at dette skal gå bra, det er ikke de som vil bryte den, det er Ukraina. Cohen nevner det lokale selvstyret, direkte forhandlinger mellom Kiev og Donetsk og utbetalinger av pensjoner og opprettholdelse av banksystemet som eksempler på punkter i Minsk2 Kiev ikke oppfyller.

Programmet handler også om hvor tett Washington og Kiev nå er med hverandre. Det vil si, Kiev er under Washigton. Dere kan høre programmet selv, professor Cohen går langt i å argumentere for at Ukraina nå er en koloni av USA. Forbindelsene er i alle fall langt tettere enn de var med Russland under Janukovitsj. Tre ganger i uken er styresmaktene i Kiev, Porosjenko eller Jatseniuk, eller begge, i kontakt med Washington, og da som oftest visepresident Joe Biden, viseutenriksminister Victoria Nuland, eller senator John McCain. Ambassadør Geoffrey Pyatt og Vicotria Nuland var til stede i det ukrainske parlamentet da en ny lov om selvstyre i regionen ble vedtatt. Dette var i tråd med Minsk2-avtalen, men satt langt inne i parlamentet, og har vakt stor debatt her nede.

Videre påpeker Cohen at den militære treningen i vest Ukraina blir utvidet. Det er nå ikke bare små grupper som blir trenet, det er den ukrainske hæren. I et tidligere program har han brukt formuleringen at når du trener hæren, så eier du den. Dette skjer samtidig som Minsk2 uttrykkelig sier at det ikke skal være utenlandske soldater på ukrainsk jord. Det er også altfor farlig nære til å bli en konflikt mellom verdens to atomaupermakter, USA og Russland. USA bør ikke leke med ilden her nede. Det er ild med kjernefysisk sprengladning.

I følge Cohen er Washington delt, mellom en leir som vil følge en slags diplomatisk vei, finne kompromiss, og en leir som arbeider for full konfrontasjon. Til den første hører president Ovama og utenriksminister Kerry. Ledende i den andre er nevnte Biden, Nuland og McCain. Foruroligende nok kan det av og til se ut som de jobber uavhengig av hverandre. USA får ikke til en helhetlig politikk.

Flere av de siste programmene i serien har handlet om atomavtalen med Iran, og om det her har vært noen hestehandel med avtaler i Ukraina eller andre steder. Professor Cohen vet ikke mer om hemmelige deler av avtalen enn andre, og han spekulerer ikke, men han påpeker det faktum at Obama kaller det overraskende at russerne samarbeidet så godt i utarbeidelsen av denne avtalen. Det er rart å bli overrasket av det, siden Russland har presset på gjennom mange år for å få til nettopp en slik avtale. Russlands utenrikspolitikk er konsistent. Det er demoniseringen av den og av Russland som har endret seg, og det begynte før krisen i Ukraina.

Jeg anbefaler disse programmene. De er skikkelige, og snakker om ting andre medier er forsiktige med å si og på en måte som andre ikke gjør. Det er relevante forhold, som viser at situasjonen i Ukraina langt, langt i fra er så svart hvit som en ellers kan se ut fra et vestlig synspunkt. Det er ikke engang sikkert Russland er skurken. For mange av de som bor her nede er det sikkert Russland ikke er skurken. Det gjelder særlig områder som er direkte berørt, Donbass og Krim. Det er altfor lettvint å avfeie dette med at de påvirket av russisk propaganda. Alle er vi påvirket av propaganda. Den antirussiske er ikke stort bedre enn den pro.

Det er også noe særlig jeg tenker mye på om dagene. Hvordan har det gått til at amerikanerne på så kort tid i så stor grad har overtatt Ukraina? Man snakker om selvstyre, men dette ser ut til å være langt fra selvstyre. President Porosjenko er valgt, men det ser ikke ut til å være han som styrer begivenhetene. Han passer til å være sjef for en sjokoladefabrikk, ikke lede et land i dyp økonomisk og politisk krise, og de facto i krig. Statsminister Jatsniuk er sin egen mann, som han alltid har vært. Nå er han nyttig for amerikanerne, og spiller på det. Både Porosjenko og Jatseniuk mister oppslutning, katastrofalt, og langt verre enn Janukovitsj noen gang gjorde.

Så har vi alle de merkelige utlendingene i sentrale posisjoner i det ukrainske maktapparatet. Alle er de utpekt, av det ukrainske lederskapet, ingen er de valgt. Finansminister Jarosjko er amerikansk statsborger, født og oppvokst der, levd hele sitt liv der, utenom når hun har jobbet i den amerikanske utenrikstjenesten, i Ukraina. Hun har vært ukrainsk statsborger like lenge som hun har vært finansminister. Få kan vise til noe lignende. Man kanalens spørre om lojaliteten hennes, ligger den hos det ukrainske folk eller i USA? Hvor kommer hun til å bli boende når hun er ferdig med jobben som finansminister?

Den verste er imidlertid bajasaen Saakashvili, klovnen fra Georgia, nå guvernør i Odessa. Professor Cohen mener det er senator John McCain som har plasser ham der, de to har kjent hverandre lenge. Han er utpekt av Porosjenko, men Porosjenko styrer ikke egne handlinger. I hvert fall er det ikke folket i Odessa som ønsker ham. Han har en stor stab, stort sett bestående av georgierne, og lønnet av USA (!), og oppfører seg som typen han er: knuser egg uten å lage omelett. Om Saakashvili vil jeg skrive mye, men det får bli i en annen post. Denne er lang nok, for en situasjon som nå liksom skal være stille og stabil.

Er det slik at alle land før eller siden vil bli demokratier?

I posten i går skrev jeg litt om boken til professor Stephen F. Cohen, Soviet fates and lost alternatives, og hvordan kildelisten der viser at mange som nå er engasjert rundt det som skjer i Ukraina, tidligere har gitt ut bøker og ment om oppløsningen av Sovjetunionen. Det er er et mønster. De som nå mener situasjonen i Ukraina er kompleks, og viser forståelse for Russlands handlinger og politikk, er de samme som har problemer med å trekke bastante konklusjoner om hva som skjedde ved Sovjetunionens fall. Disse mener Vesten må vise forståelse for Russlands posisjon og historie, og søke kompromisser gjennom reelle samtaler, ikke sanksjoner, isolasjon og våpen. De som uten problemer trekker linjer og forklarer fallet som noe naturlig og uunngåelig, er de som nå avviser fullstendig Russlands interesser i Ukraina, og krever det som må være betingelsesløs kapitulasjon. Vesten må opprettholde sanksjonene og legge press på Russland frem til alle krav er oppfylt, helt som Ukraina selv vil.

Jeg kan si det sterkere enn dette. Og jeg tror jeg vil få med meg mange i Norge og andre vestlige land i denne beskrivelsen. Jeg vil i alle fall få med meg selv, slik jeg tidligere har tenkt. Mine lesere kan også spørre seg hva som egentlig skjedde ved den kalde krigens slutt. Hva ble resultatet? Var det noen som vant og noen som tapte? I så fall: hvorfor?

I den grad det går an å snakke om vinnere, er det liten tvil om at USA og de andre vestlige landene stod igjen som seierherrer. Den kalde krigen var også en krig mellom systemer. Det vestlige, demokratiske, liberale og markedsøkonomiske vant. Det østeuropeiske kommunistiske, strenge og planøkonomiske viste seg ikke å være levedyktig. De tapte. Og landene som hadde benyttet seg av disse systemene, var egentlig nederlagsdømte fra første stund. Det var bare et spørsmål om tid.

Jeg har tenkt slik. Vårt system har vist seg hittil overlegent alle andre. For at land og folk skal kunne oppleve virkelig velstand, og frihet til å leve sine liv som de vil, så må de adoptere vårt system. Vi gjør en god gjerning i å hjelpe dem i det.

Det er også slik at så lenge et land ikke har oppnådd å bli et velfungerende demokrati, så vil det ikke være stabilt. Når et land først har blitt et godt demokrati, vil det forbli det, fordi folk vil skjønne det er det beste.

Murens fall og den kalde krigens avslutning var dermed også starten på en demokratiprosess. De østeuropeiske landene måtte lære seg hvordan det skulle gjøres, og det er ikke gjort over natten. Det må gå gradvis, og vesteuropeiske land må bistå, også med penger, for å skape stabilitet og gode vilkår for velstand og utvikling. Først er det landene i den tidligere Warszawa-pakten, så er det de tidligere Sovjetrepublikkene. Herunder ligger Ukraina, for øvrig sammen med Moldova og Hviterussland, landene som har kommet lengst i partnerskapet med EU.

I min forståelse av verden er det dette som gjør folk så rabiate over Russland, og Putin. Putins handlinger går jo helt i mot den riktige utviklingen, han er verken demokratisk eller liberal, og han hindrer med alle midler nabolandene i å bli det. Med Putin og Russland får Ukraina (og Georgia og Moldova) en tyngre og lengre vei å gå enn de ellers ville hatt. Men historiens hjul vil rulle, før eller siden vil det liberale demokratiet komme også dit.

Det er jo litt pussig, men nettopp et slikt «historiens endelige mål» er jo en del av marxismen. Det var kommunismen som skulle være målet, det eneste systemet som kunne være stabilt. Demokratiet fantes den gang også, men Marx og kommunistene mente det var for borgerne og eliten, ikke for arbeiderne.

En liten episode

Det har kommet en varmebølge over Ukraina igjen. Temperaturene her i Kiev kryper opp mot 35 grader, godt over grensen for hva som er behagelig for meg. Her er ingen fluktmuligheter, ingen air condition, så det gjelder å komme seg ut, finne et svalt sted, med litt skygge, og litt vind. Jeg presser på for at vi sånne dager må reise over til venstre bredde av elven, der badeplassene er, men Olia er litt gjenstridig. Hun tenker på barnet vårt, de liker ikke her nede at småbarn bader så mye, og Olia er ikke helt med på at det er bedre for Irina på stranden varme dager.

Vi våknet tidlig denne dagen, både Olia og jeg. Det gjorde at jeg fikk en serie med frokoster, hele tiden med kraftig kost, hele tiden med vin eller øl å drikke. Først var det mddagsrester fra dagen før, en risrett, med kjøtt og kraftige grønnsaker. Til denne var det også en delikatesse, paprika fylt med tvorog og dill. Tvorog er en slags feit ost, den ligner mest på Cottage cheese, men er noe helt annet. Sånn mat passer best til vin, ukrainsk rødvin, søtlig og tung, Kolbeva bakkardo. Dette var før sju.

Så var det ny frokost da mama Irina våknet i ti-tiden, hun lager alltid frokost til meg, og tar ikke hensyn til at jeg har spist tidligere, eller noe sånt. Hva det var husker jeg ikke lenger, men jeg gikk over fra vin til øl, siden vinen gikk tom. Jeg tror kanskje dette var en kjøttrett med poteter, eller så var dette også med ris.

Lunsj var det klokken tolv. En ny risrett, godt krydret, og med linser eller bønner, og ingefær, tror jeg. Mor til Olia finner oppskrifter på Internett for tiden, og eksperimenterer med nye retter og mer krydder. Denne lunsjen rakk jeg så vidt å spise ferdig før en solid tallerken Borsj stod klar, ukrainsk suppe. Godt man da har øl i tolitersflaske, så man ikke går tom, og slipper å løpe etter nye hele tiden.

Mellom måltidene leste jeg videre i Stepehn Cohens siste bok, Soviet fates and lost alternatives. Faste lesere vil kanskje huske at dette er en mann jeg har anbefalt og referert til, han er fast bidragsyter til nettstedet The nation, og husker jeg det riktig er konen hans redaktør der. Han er meget skarp og klar når det gjelder krisen i Ukraina, og han er en av dem som er meget bekymret for den. Jeg deler hans syn. For å støtte ham, kjøpte jeg også boken hans på Kindle appen. Dagens kapittel var en interessant diskusjon rundt spørsmålet om Sovjetunionen lot seg reformere. I vesten har det etablert seg en oppfatning av det Sovjetiske systemet var dødsdømt allerede fra begynnelsen av, det var hele tiden et spørsmål om når, ikke om, det hele ville bryte sammen. Historien har en del eksempler på slike etteretablerte «uunngåeligheter», og han siterer Torqueville, som skrev «den franske revolusjon er den mest uforutsette forutsigbare hendelsen i verdenshistorien». I likhet med denne revolusjonen, er det sovjetiske sammenbruddet noe svært, svært få – om noen – skrev om på forhånd, men alle skriver det som noe selvsagt og uunngåelig nå. Ingen ventet noen revolusjon i Frankrike, ingen ventet noe sammenbrudd av Sovjetunionen. Cohen argumenterer for at det fantes alternativer.

Denne boken kom ut i 2009, etter konflikten i Georgia, men i god tid før den større og verre i Ukraina. Det er også interessant å lese noteapparatet. Her er de alle sammen, Richard Sakwa, forfatteren bak eminente Ukraine – crisis in the borderland, som jeg også har anbefalt og skrevet mye om. Her er Mike McFaul, USAs tidligere ambassadør til Russland, Anders Åslund, den sterkt pro ukrainske svenske økonomen, og mange flere som har uttalt seg og skrevet artikler om krisen. Man kan se et tydelig mønster. De som ser Sovjetunionens fall som en gledelig del av historiens gang, en historisk nødvendighet, det er de som nå er mest pro-Ukraina, og anti-Russland og anti-Putin. Problemene som fulgte Sovjetunionens fall blir bagatellisert. Den økonomiske katastrofen på 90-tallet der var langt verre enn den amerikanske depresjonen i mellomkrigstiden eller den greske krisen nå. Kriminalitet, vold, drap, krig og mafiastyre har også vært mer eller mindre direkte konsekvenser av oppløsningen, og politikken til de som overtok. Det ble ikke bedre å leve i de tidligere sovjetrepublikkene etter oppløsningen, det ble verre.

Om dette skal jeg skrive mer, men ikke i denne posten, den fortsetter der jeg er stappmett etter fire måltider før klokken er to, og Olia og jeg går ut med Irina. Det er lørdag, og det går ikke mange busser til Dnjeprs venstre bredd. På bussholdeplassen til buss 55 over Patonabroen er det ingen som venter. Det er et dårlig tegn. Det er så varmt, selv i skyggen, at det er ikke fristende å vente for oss heller. Så vi gir oss i kast med å gå nedover Ulitsa Staronavoditska til vi kommer ned mot selve broen, og kan sette oss på busser fra hovedveien E95.

Vi kom aldri så langt. Et stykke nedi gaten holdt de på med å asfaltere. Det ble for mye gasser og lukter for Olia, det ville hun ikke at Irina skulle være i, slett ikke i denne varmen. Så vi hev oss inn på en liten sidevei, i håp om at den skulle lede til noe. Det gjorde den ikke. Og det endte med at vi satte oss ned på en benk ved et par ordinære boligblokker, der gav Olia Irina mat fra brystet, mens jeg gjorde ingenting. Her ble vi dumt lenge, Olia ville gi opp hele prosjektet med stranden, hun gav seg til å lese til eksamen, mens jeg ruslet rundt med lille Irina, der det var skygge.

På vei hjem igjen, opp den samme Ulitsa Staronavoditska, så vi plutselig buss nummer 55 komme nedover. Vi så oss fortvilet om etter et stoppested, noe bussjåføren åpenbart la merke til, og stoppet generøst for oss, slik at vi kom oss på. Dermed kom vi oss over til venstre bredd, og fikk ruslet i den svale luften fra elven. Vi fikk kommet oss til stranden. Vi fikk badet, Irina fikk bade, og jeg fikk løftet meg litt i noen enkle treningsapparater like ved. Olia fikk også lest litt «ingeneering», som vi kaller det på russisk.

Det ble i det hele tatt en bra dag.

Og nå, når vi nå omsider var på vei hjem igjen for alvor, skjedde den lille episoden jeg varslet i overskriften. Det var mørkt, sen kveld, og vår buss nummer 55 er ikke av de hyppigste, særlig ikke en lørdagskveld. Etter å ha sett mange marsjrutkaer og busser stoppe på stoppestedet vårt, ventet kanskje 20 minutter eller så, hev vi oss bare på buss nummer 115, som også er sjelden, og går til Kontraktova plosjad. Derfra kunne vi ta buss nummer 62, som går oftere. Tenkte vi.

Denne kvelden ikke. Da vi kom til Kontraktova var det en elektronisk tavle som kunne opplyse oss om at neste buss 62 ville gå om 52 minutter. Gud bedre. Klokken var allerede over ti, lørdagskvelden, og vi hadde lille Irina med oss. Hun sov riktignok, men det var jo ikke noe å ønske å vente med henne nesten en hel time, en aktiv lørdagskveld i hjertet av Kievs uteliv. Kontrakova plosjad og området rundt myldrer av restauranter og utelivstilbud. Vi begynte å gå.

Jeg har gått veldig, veldig, veldig mye rundt omkring i Kiev, og kjenner de fleste ruter til og fra området vi bor, og hvor lang tid det tar. Hjem fra Kontraktova er sjanseløst på mindre enn en time. Nå var det dessuten kveld, mørkt, og vi hadde barnevogn. I tillegg går turen over områder Olia (og moren) anser som farlige, der hun ikke vil ha oss. Jeg var egentlig ikke sikker hvilken rute Olia ville gå, opp ved gamle Kiev stadion, langs ved Marinskij-parken, opp til parlamentet, eller over hovedgaten Kresjtsjatik, til Lesu Ukrainki, som vi bor i. Begge var farlige.

Olia var i godt humør, snakket og forklarte, men Kontraktova plosjad likte hun ikke lenger. – Jeg føler ingen sjel, her, sa hun, – det er ikke noe ekte liv. Hun tenkte på alle de glorete neonlysene, og alle menneskene som her gikk omkring og koste seg, spiste og lo, som i en hvilken som helst turistby. – Kanskje er det bare vi som blir gamle? sa hun så.

Det viste seg at hun anså Kresjtsjatik og Maidan mindre farlig enn veien opp til parlamentet. I alle fall var det denne veien vi valgte å gå.

På et tidspunkt kom Olia på at vi måtte sende en tekstmelding til moren, som sikkert var redd. Som vanlig måtte det gjøres øyeblikkelig, og jeg gav henne mobilen min. Dette var akkurat i det vi skulle krysse en vei, vi ville gjerne unngå alle underganger, så lenge vi hadde Irina i vognen, hun våkner lett opp og ned trappene. Jeg krysset gaten, der med Maidan, på andre siden av hotell Ukraina (tidligere hotell Moskva, det er fun fact), motsatt ende, den med kuppelen, og etter å kommet meg trygt over med Irina og vognen, så jeg at Olia var vekk.

Det var ikke noe særlig. Hun har det med å være mer enn normalt engstelig for biler, hvis hun ikke sitter oppi dem. Men at hun skulle forsvinne helt? Jeg trodde ikke egentlig at hun skulle være kidnappet eller noe slikt, det var ingen reell frykt, sånt skjer ikke, men litt urolig var jeg.

Plutselig dukket hun opp bak et hushjørne. Hun hadde gått litt unna for å skrive tekstmeldingen for moren, hun ville ikke vise noen at hun hadde fin mobiltelefon. Etter mye styr med å komme over veien kunne hun fortelle at moren var vettskremt, og hadde svart vi måtte komme oss straks hjem med en eneste gang.

Men fra Maidan til Petsjersk går det en god halvtime og vel så det, det er ikke gjort på et øyeblikk. Nå var også Irina våknet, og satt i vognen og så forundret på kveldslivet i Kiev. Det vesle hodet beveget seg hit og dit, alle lydene, luktene, lysene. Hun våknet da vi til slutt ble nødt til å bruke en undergang, for å komme oss over til vår side av Kresjtsjatik, venstresiden, i den retningen vi gikk.

Jeg har mange ganger skrevet at Olia tar ansvar i situasjoner der det skjer noe. Hun får det med seg før alle andre, og går resolutt bort og gjør noe med det. Hun er aldri den som later som hun ikke ser det, eller som håper dette er noe andre får ta seg av. Det gjaldt den gang en kar svømte for langt ut på stranden i Solnitsa, Krim, en fyr forsøkte å ta selvmord på toalettet der vi bodde i Alusjta, en gammel mann som falt om i køen i passkontrollen på flyplassen i Købehavn, en annen som falt om i eplipsi i Kiev – eksemplene er legio.

Denne kvelden var det en mann som rev og slet i vesken til en dame, nede på Khresjtsjatik, vestenden. Enda så farlig Olia sier og mener alt er, gikk hun uten å nøle bort for å spørre hva som foregikk. Forfjamset ble jeg stående igjen med barnevognen, og kunne lite annet gjøre enn å betrakte opptrinnet – som det så ofte skjer, enda så mye jeg beundrer Olia denne egenskapen hennes, og gjerne vil klare å ta litt etter. Den eneste andre som engasjerte seg var en gutt i 20-årene, en spjæling, mens veske-sliteren var en feit plugg rundt de 40. Han var sint på innblandingen, og kjeftet på Olia, og på han andre, og gikk truende mot dem, viftet med pekefingeren. På avstand kunne jeg ikke høre hva som ble sagt.

Det viste seg å være en familiekrangel. De var sammen, hun og han. Olia fortalte etterpå at hun aldri var redd når sånne ting skjedde. Hun sa folk alltid måtte reagere, for det var alltid flere normale enn unormale, som hun kalte det. Hvis alle normale reagerer, så vil ikke de unormale slippe unna med ugjerningene sine. Det er svært godt sagt, og kan gjelde i så meget.

Etter ytterligere en halv time kom vi hjem. Klokken var halv tolv. Mama Irina satte opp et fjes som ville vise at hun var glad og trygg vi var hjemme, men det var tydelig det hadde vært en stor påkjenning. De fire store måltidene jeg hadde hatt før vi gikk rakk for hele dagen for meg, men Irina måtte spise litt, og alle måtte vi bade og dusje litt, etter skitne Dnjepr og stranden, og den svette varme dagen. Det gikk unna på rekordtid. Og så kunne vi legge oss, etter nok en begivenhetsrik dag i Kiev. Med en liten episode.

Pravyj sektor viser muskler

Det var godt jeg ikke gikk ned til sentrum av Kiev i dag. Min tur med lille Irina gikk sideveier til venstre for Lesu Ukrainy boulevard, gjennom et stort sportsområde i Sovjetisk stil og tid, men også med hovedkvarteret for det ukrainske fotballforbundet, et tydelig nybygg. Ved et tidspunkt kom jeg inn på et område jeg åpenbart ikke skulle være, for en security vakt (security stod skrevet på uniformen hans) kom mot meg og sa her var det ikke lov å spasere. Jeg unnskyldte så meget, og ba ham vise meg raskeste veien ut. Det gjorde han uten problemer, og Irina og jeg fortsatte vår lille runde.

Jeg har skrevet litt om at noe var på gang i sentrum av Kiev disse dagene, moren ville ikke ha oss ned dit. I dag fikk vi altså svaret, det var på ny en stor demonstrasjon fra den høyreekstreme, ultranasjonalistiske gruppen Pravyj Sektor. At jeg ikke kaller dem regelrette nazister skyldes at bruken av det ordet nesten forutsetter støtte til Tyskland og Hitler, det gjør ikke denne gruppen. Ellers er det meste oppfylt. Rasisme, voldelighet, sterk nasjonalisme (med ideen om at egen nasjon har en egen spesiell rolle å oppfylle, og at fiender av nasjonen har hindret dette), symbolbruk, massemønstringer, marsjering, propaganda.

Det ser ennå ikke helt ut til å ha sivet inn i vestlige medier og den vestlige oppfatningen av hva som foregår i Ukraina, at denne gruppen er stor og sterk, og at den har påvirkningskraft. Også dagens demonstrasjoner blir forsøkt bagatellisert, at det var ikke «så mange», at de har ikke «så stor oppslutning». Det er riktig Pravyj sektor får få stemmer under valget, men det skyldes jo også at Pravyj sektor primært ikke er noe politisk parti og de i alle fall ikke er demokrater. Det er ikke gjennom valg de vil vinne makten.

Kravene til Pravyj sektor nå er at det nåværende regimet i Kiev må gå av, de støtter ikke Porosjenko. Videre må det erklæres full krig mot Russland, med alt det innebærer, inkludert nasjonalisering av russisk eiendom i Ukraina.

Disse folkene er galne. Vi må ikke late som de ikke eksisterer.

Dette er fra BBC. Pravyj sektor demonstrerer i gatene i Kiev.

Morgenpost med oppdateringer

Det er lørdag morgen. Klokken er litt over åtte. Irina og Olia sover trygt og tungt. Jeg har vært våken en time. Det vil nok ytterligere gå en time eller to før det er frokost. I mens kan jeg prøve å rydde litt opp i tidligere poster.

Så ble det altså mandag, uten at jeg rakk å rydde noe. Helgen gikk med til lange turer med Irina, som jeg har skrevet litt om. Også i dag har hun vært aktiv, og gjort fra seg grundig, og ikke bare i bleien. Nå har både hun og moren sovnet igjen.

En del poster som var halvferdige er nå gjort bedre. Det er bare å bla seg bakover. Jeg fortsetter dette arbeidet nå.

Sentrum av Kiev

Olia har blitt litt forkjølet, så de siste dagene har lille Irina og jeg blitt sendt ut på egen hånd i Kievs gater. Målet er at Olia skal få hvilt litt, og kanskje også få lest litt på fremtidige eksamener. Jeg prøver å være ute lenge, fire timer, slik at Olia skal få god tid for seg selv. I dag gikk jeg ned til universitetsparken, opp Kresjtsjatik, og så videre opp på høydene langs elven, Marinskijparken med parlamentet, og fra Arsenalnaja og hjem. Det tok ikke bare fire, men fem timer.

Samtidig er det nye bomberaid i Donetsk. OSSE mener det er opprørerne som har skutt først mot ukrainske posisjoner, og så har ukrainerne svart med å sende bomber inn i byen. Boligstrøk og sykehus skal være truffet. Som vanlig florerer det med bilder på nettet, som vanlig florerer det med gjensidige beskyldninger.

På BBC Global Questions som jeg refererte til forleden fortalte de at det i Ukraina foregår innsamlingsaksjoner for drepte og sårede, for flyktninger, og jeg husker ikke lenger alt det var for. I hvert fall har jeg ikke sett noe til dem. Derimot ser jeg midt i sentrum en veldig tydelig innsamlingsaksjon for den ultranasjonalistiske Aidar-bataljonen. Det står en bil på Maidan, en van, militærgrønn, og utenfor er det plassert høyttalere som spiller patriotisk musikk, avbrutt av en kvinnestemme som på ukrainsk ber om hjelp for bataljonen. Bøssen – om man kalle det det – står like ved siden av.

Lenger borte er det innsamling til Donbass-bataljonen, en annen av de frivillige hærstyrkene som deltar i kampene mot opprørerne, mer eller mindre under regimets kontroll.

Hvorfor rapporterer ikke BBC om dette? De har en korrespondent i Kiev, det er bare å ta turen ned til Maidan, det er midt i sentrum, lett tilgjengelig. Global Questions var fra Kiev, de må ha sett det. Men de unnlater å nevne det. De skriver også på en måte som gjør at det blir hengende igjen litt tvil, om det var ukrainerne eller opprørerne som bombet Donetsk nå i helgen. Bomber områder de selv kontrollerer.

Minsk-2 avtalen har som et av punktene at «illegale grupper skal levere inn våpnene sine», det samme punktet som sier at «utenlandske soldater og våpen og utstyr skal bort fra ukrainsk territorium». Jeg har her ikke ordlyden korrekt, men har gjengitt hva det går i. Kanskje forsøker ukrainerne å gå rundt punktet ved å hevde Aidar- og Donbassbattalionene ikke er illegale? Man skal være veldig ivrig etter å håpe det beste for å tro noe sånt. Sannheten er nok heller at regimet ikke har helt kontroll, og ikke er sterkt nok til å fjerne disse innsamlingsaksjonene som altså foregår åpenlyst i hjertet av hovedstaden.

Det ødelegger litt av gleden av å være her. Det er også rykter om at Pravyj Sektor planlegger forskjellige ting, de blokkerer veier, det skal være noe på gang. Foreløpig tror jeg ikke gruppen er sterk nok til reelt å true det ukrainske regimet. På den annen side er ikke ukrainske styresmakter sterke nok til å kunne kontrollere dem, eller andre væpnede og ultranasjonalistiske grupper.

Så har vi den andre siden av Ukraina, dagliglivet. Lille Irina sovner kort etter vi har forlatt hovedgaten, Khresjtsjatik. I stedet for å gå ned til elven, krysse gangbroen, og få badet litt, går jeg med hemme opp i den store parken på høydene langs elvebredden. Et sted der er det gratiskonsert, med et orkester som spiller. Veldig kjekt, men det vekker Irina. Så må hun underholdes, og jeg tar henne med til en fontene jeg har lagt merke til, der. Irina liker så godt vann. Mor er vekk, så her kan jeg bestemme, av med klærne, kun i bleie , og så får hun sitte rett ved en av mekanismene som spruter vann. Det var kjekt! Lille Irina tar på vannet med hendene, med føttene, hun prøver å ta tak i det, gripe det, og hun prøver å stanse det. Hun hyler av glede når hun blir klissvåt over hele seg.

Like bortenfor sitter en ung dame, som vanlig i kontakt med Irina. Irina er jo uimotståelig, særlig når hun koser seg sånn i vannet. Damen smiler, Irina smiler tilbake, og viftet med hendene, som hun pleier, hun har jo ikke lært å vinke eller hilse, ennå. Hun hilser på sin egen måte. Det viser seg at denne damen også er mor. Barnet hennes er 8 måneder, altså to måneder yngre enn vår Irina.

Jeg har sett Olia ta med seg Irina bort til jevnaldrende, så jeg gjør det samme. Som vanlig er det Irina som er initiativrik i møte med andre, hun strekker ut armene, smiler og lager ansiktsuttrykk. Det andre barnet vifter med hendene på samme møte som Irina pleier å gjøre. Det er første gang Irina møter noen helt på samme alder, og første gang hun er den eldste.

Jeg kommer i snakk med moren, og snart er faren der også. Han er programmerer, og har vært i Norge, i Oslo, i forbindelse med jobben. Vi snakker med hverandre i omlag 20 minutter, mens Irina utforsker disse nye menneskene hun også.

Det er veldig hyggelige folk, som alle vi møter er. Jeg tenker på hvor mange vi har kommet i snakk med her nede, og hvor lite vi har hatt med andre å gjøre de gangene vi har gått rundt med Irina i Norge. Kanskje er det at i Norge er hun mindre eksotisk? Kanskje er man åpnere her nede? I hvert fall treffer. Vi daglig nye mennesker vi veksler noen ord med her nede, mens jeg har vanskelig for å komme opp med noen som helst vi har vekslet ord med i Norge, andre enn de vi kjente fra før.

I disse tankene går jeg hjem. Der har moren til Olia sett nyheter på nettet, og advarer oss mot å gå ned i sentrum i morgen. Det er varslet nye aksjoner fra Pravyj Sektor. Det er ganske utrolig at et land med så mange hyggelige mennesker kan få så mange uhyggelige politikere, så mange militante ekstremister, så mye elende.

Å ha et lite barn

Dette er en post jeg begynner på, så får vi se når jeg får gjort den ferdig. Jeg sitter med en øl i en park-kafé i Kiev, enklest mulige forhold. Lille Ira på drøye 10 måneder ligger ved siden av, sovnet. Denne posten skal handle om mirakelet hun er, og hvor uforklarlig det er å ha henne som barnet vårt.

Min kone og jeg bruker praktisk talt all vår tid sammen med henne. Jeg går nå inn i en svært lang fars-permisjon, 40 uker, og skal ha det daglige ansvaret og stellet. Nå i ferien prøver jeg å hjelpe til mye, selv om vi er i Kiev, en kultur der det ikke er så vanlig at mannen gjør så mye barnepass og husarbeid. Men min kone skal ha eksamener, og jeg vil gjerne gi henne tid til å lese.

Enda så mye tid vi er sammen, og så mye tid jeg bruker på barnet vårt, så føler jeg ennå at jeg ikke helt kjenner henne. Jeg vet ikke hvem hun er. Jeg forstår ikke hennes verden.

Jeg kjenner selvfølgelig hennes vaner og vet hva hun liker. Jeg vet også hvordan hun reagerer på forskjellige ting, og jeg kjenner hennes signaler. Når min lille niese her nede, seks år er hun, spør hva Irina sier, så kan jeg si meningsfylte ting basert på hennes lyder og kroppsspråk. Det er også veldig lett å lese ansiktet hennes når hun er glad, det stråler.

Men rett som det er gjør hun ting helt uavhengig av meg og av moren, slett ikke som vi hadde ventet, eller planlagt. Barnet kan langtfra programmeres til å bli som vi ønsker. Det er sitt eget. Og lille Ira virker til å være meget bestemt, sterk egenvilje, sta, som moren, som faren.

En ting som jeg for eksempel ikke forstår er hvordan hun skrattler av lille Tais. Irina stråler av glede når Tais kommer, det er som hun våkner til liv. Og om Tais gir henne den minste oppmerksomhet, lager noen morsomme lyder, så kommet Ira med en klukkende latter vi bare kan oppnå ved å kile henne. Jeg forstår overhodet ikke hva som et morsomt, hva som er kilden til den overgittte latteren. Desto merkeligere er det at Tais slett ikke søker særlig kontakt med Ira, hun søker voksenkontakt, og sier gjentatte ganger at Ira er for liten for henne.

Irina skjønner selvfølge ingenting av det. Hun venter bare på neste tegn på oppmerksomhet.

Fra alle andre her nede er responsen overveldende. Kanskje er det litt samme effekt som i Spania, der lyse nordmenn og skandinaver er uimotståelige for dem. Irina har trillrundt hode, store blå øyne, og full av frisk farge i hele ansiktet. Alle møter henne med et smil, svært, svært mange stopper for en liten prat. Daglig er det flere.

Det gjør også at Irina er veldig i møtekommende i møte med verden. Ofte er det hun som smiler først. Og hun strekker ofte armene ut, for å ta på folk i nærheten. Hun lager lyder også, her er jeg! Her er jeg! Hvis hun er med moren og faren, og vi er opptatt med hverandre, så har hun et skrik og et sint ansikt som overvinner oss totalt. – Nå får det være nok.

I det hele tatt er Irina svært kommunikativ, og har vært det siden fødselen, for å ta litt i. Øynene er gløgge, og festet seg tidlig på ting. Det finnes mange voksne med tommers blikk enn hennes, også i maktposisjoner. Jeg husker overraskelsen da hun identisk gjentok tonefallet i et måkeskrik, på vei hjem fra mor, St. Hans. Jeg er mange ganger overrasket over hvordan hun ser på meg av og til, når Olia har sagt noe til meg, med et blikk for å understreke hva Olia har sagt. Olia har også for vane å klappe når noe spesielt bra har blitt sagt, en svært karakteristisk måte å klappe på. Plutselig en gang gjentok Irina denne klappingen, på nøyaktig samme måte.

Jeg anser det som et av mine fortrinn i verden at jeg så raskt og så godt er i stand til å forstå andre mennesker. Det gjør at jeg sjelden er med i krangler, sjelden blir sint. Jeg forstår hvorfor andre gjør som de er, jeg har en forståelse av hvordan det er å være dem, og den forståelsen gir mening for meg. Så jeg kan også dempe konflikter med å forklare synet til den andre siden. Jeg er med i alle leire.

Men med lille Irina har jeg ikke denne forståelsen. Jeg vet ikke hvordan det er å være henne. Jeg vet ikke hvordan hun tenker, hvorfor hun gjør som hun gjør, utover helt opplagte ting som at hun «utforsker verden», «er sulten», «er trøtt» eller «kanskje har vondt fordi hun får nye tenner».

Jeg kan se hun er glad i vann, med alt som har med vann å gjøre, stråler hun. Elven Dnjepr, baljen i badekaret, en fontene i sentrum av Kiev, hun blir tilsynelatende aldri lei. Jeg kan se hun liker leker, særlig dyr, som ristes foran ansiktet hennes. Hun liker det som for henne er morsomme lyder. Når hun skal spise, hjelper det at hun får noe i hendene, ellers vil hun forsøke å ta skjeen vi mater henne med. For tiden blir hun lei av å sitte i vognen, hvis hun ikke skal sove i den. Hun vil opp på armen for å se bedre, ha bedre oversikt – eller aller helst vil hun ned på bakken og gå selv, med noen til å holde henne i hendene, selvsagt. Hun er langt i fra å gå selv. Men hun har en enorm utforskertrang.

Hva vil det bli av henne? Hvordan vil hun oppføre seg i vennekretsen? Hvordan vil hun stille seg i spørsmål det er forskjellige meninger om? Hvilke interesser vil hun få? Hva vil hun synes om ting som betyr mye for meg, eller for Olia? Hva vil bety mye for henne, som vi ikke vil skjønne oss på?

Jeg har ikke peiling. Hun er det mest dyrebare i livet mitt, verdt sin vekt i alt gullet på jorden, som om hele verden og verdenshistorien for at Olia og jeg skal møte hverandre og få henne. Hun er fullkommen. Hun gir mening til alt. Men jeg kjenner henne ikke.

Merkels bursdag

Det er tøffe dager for Angela Merkel. Jeg holder henne fremdeles for å være den største statslederen i vår tid, men akkurat nå får hun noen stygge riper i lakken. Den greske gjeldskrisen har hun ikke håndtert godt. Forhandlingene har vært vanskelige inntil det umulige, men løsningen vi sitter igjen med nå må kalles noe nær det verste for alle parter. Man graver seg bare dypere ned i elendigheten.

Merkels bursdag sammenfaller med dagen det malaysiske flyet ble skutt ned over det østlige Ukraina i fjor. Det er en dyp tragedie, kanskje det som mest av alt skulle vært ugjort de siste par årene. Ikke bare fordi 298 uskyldige menneskeliv gikk tapt, men også fordi den sementerte konflikten i Ukraina og gjorde den umulig å løse. En type Minsk-avtale var på gang, og den ville vært mye bedre enn skrøpelige og urealiserbare vi nå er endt opp med.

I stedet ble retorikken mot Russland og sanksjonene mot Russland kraftig trappet opp. Det samme gjorde den ukrainske krigsinnsatsen. Opprørerne ble kraftig presset tilbake, til store tap av menneskeliv, det ble sendt gradraketter inn i boligområder, de rammer tilfeldig, og til slutt stod opprørerne igjen med lite annet enn byene Lugansk og Donetsk. Begge disse byene ble grundig bombet, det var det som var den ukrainske taktikken, gatekamper fristet jo ikke.

Så ble opprørerne plutselig veldig mye sterkere, og vant tilbake store områder før ukrainerne mer eller mindre styrtet til forhandlingsbordet, og Minsk-1 ble inngått. Den holdt ikke lenge.

MH17 er en tragedie, og den blir gjort større av at den blir brukt politisk. Man vil ha en FN-tribunal, de etterlatte har gjennom amerikanske advokater gått til erstatningssøksmål mot Strelkov (!) på $900 millioner, og de russlandsfiendtlige får hamret løs litt på Russland.

Som det har vært hele det siste halvannet året står vår familielykke i sterk kontrast til hvordan det står til i verden. I dag tok Olia og jeg en spasertur til Dnjepers venstre bredd, med lille Irina i vognen. Der fant vi oss en strand, og for første gang i sitt korte liv fikk Irina prøve seg i å bade.

Det var kjekt. Etter først å ha vært litt forsiktig, ble hun helt ustoppelig, og hylte av glede når hun fikk gå uti vannet, og helst ut til det dype, slik at beina mistet kontakten med underlaget. Hun er en liten engel, lys og skjønn, og med store blå øyne, hun vekker direkte oppmerksomhet her nede. Også på stranden ville alle snakke med henne, og med oss, helt annerledes enn sånn det er i Norge. Det var rett og slett en kjempedag. Jeg fikk kjøpe øl og kaffe for småpenger, og Olia kjøpte niste og serverte som en god og kjærlig mor. Det var paradis i små forhold.

Samtidig hadde Merkel en vanskelig dag i det tyske parlamentet. Hun skal få gjennom en avtale det tyske folk er i mot, som hun selv og hennes støttespillere ikke tror på, og som ingen egentlig ønsker. Det vil skade henne, og det vil skade Tyskland. I Europa snakker de på ny om Tyskland som den dominerende makten i Europa, at de vil herske og dominere, og i Tyskland er oppfatningen den at de får skylden for og må ta regningen for grekernes elendige politikk. Det er en tap-tap situasjon, det vil ikke komme noe godt ut av det, og krisen vil ikke bli løst med tiltakene som nå ligger på bordet. På sedvanlig politisk vis blir problemene bare – utsatt.

På vei hjem skiller vi lag. Olia tar turen til Arsjan, handlesenteret, mens jeg tar med meg Irina hjem. På veien sovner hun grundig, og jeg lar henne ligge i vognen, i stedet for å vekke henne og bære henne opp alle trappene til leiligheten. Jeg kjøper en øl i en kiosk, setter meg på en benk. Koser meg. Fjernt fra den store verdens virkelige problemer.