Sergej Karjakin verdensmester i lynsjakk!

Det er kjekt å være multikulturell familie med kone fra Kiev nå. Verdensmesteren i klassisk langsjakk er norsk (Magnus Carlsen), verdensmesteren i hurtigsjakk er ukrainsk (Vassilij Ivantsjuk) og verdensmesteren i lynsjakk er russisk (Sergej Karjakin). Til overmål ble alle førsteplassene delt, vinnerne og andreplassene hadde like mange poeng, og det var tie break som avgjorde. De delte plassene var russere og nordmenn det også, skikkelig fine greier, med andre ord!

Jeg fulgte meg på lynsjakken også, slik jeg hadde fulgt med på hurtigsjakken. Vi skulle egentlig ut og handle, men slik gikk det ikke. I går fant vi litt tid for en rask tur til Mega, for å handle dagligvarer, i dag var vi en kort tur ute med Irina. Ellers satt vi – eller i alle fall jeg – nokså klistret til skjermen.

Den største overraskelsen i turneringen var kanskje da min kone Olia etter å ha sett russeren Dubov spille mot Carlsen slo fast at han ville bli nummer tre, og ville sette 50 kroner på det. Vi veddet, selv om jeg hadde mine kvaler på å vedde med jevne odds på noe som var så usannsynlig. Jeg følger ganske godt med på sjakk, Dubov hadde jeg ikke hørt om. Og at han skulle bli akkurt nummer tre? Ikke bedre enn nummer 10, sa jeg.

Han ble nummer tre.

Men den store spenningen gjennom hele turneringen var den nye kapptevlingen mellom Karjakin og Carlsen. Karjakin kom veldig bra ut, etter å ha gjort det dårlig i hurtigsjakken, og også Carlsen startet med strake, overbevisende seire, og en solid remis med svart mot den sterke cubaneren Dominguez. Allerede i runde 5 møttes de to, Carlsen og Karjakin, Carlsen med hvit, og vi fikk se en av de største tabbene Carlsen har gjort. Her skulle jeg nesten ha klart å lime inn brettet, jeg vet det er mulig og ikke så vanskelig, men jeg må nøye meg med ordene, som vanlig. Carlsen spiller e3 (etter å ha tenkt i 49 sekunder), og overser en helt elementær springergaffel mot dronning og tårn, slike som ikke engang hører hjemme på mitt nivå. Ganske utrolig, egentlig, og Carlsen kjemper resten av partiet med tårn mot dronning. Det er ikke så lett å konvertere som det høres ut, og Karjakin hadde en del problemer og brukte lang tid, men det er ikke så lett uten supercomputer til hjelp å se hva han skulle gjort annerledes. Også supercomputeren ville brukt tiden.

Med i historien til dette partiet hører også at Carlsen kunne krevd remis etter tre like stillinger etter trekk 79, 81 og 83, men sånt er veldig, veldig vanskelig å få med seg i lynsjakk. I stedet kunne det se ut til at han prøvde seg på å få til en tvunget remis da han endelig stod i ferd med å tape. Det var ikke så lett å skjønne hva han egentlig håpet på, om det var 50 trekk, eller hva, men overdommeren kom bort til brettet, og Karjakin smilte, mens dette ble klart at seieren var grei. Karjakin hadde vunnet, og Carlsen var på ny forbannet.

For Karjakin fulgte nå et litt roligere tempo, med først en grei seier med hvit mot egypteren Adly, så tre remiser mot sterke spillere, før han avsluttet første dag med to seire og en ny remis. En av seirene var med svart mot Nepomniasjtsji, en spiller Carlsen ikke møtte, og som er med og forklarer at han hadde dårligere rating på motstanderne, remisen var mot franskmannen Vachier-Lagrave. Carlsen, derimot, fikk straks opp dampen igjen, og tok 6,5 poeng på de syv neste rundene.

Men tapet for Karjakin tidlig i turneringen skulle altså bli avgjørende. Carlsen hadde lettere motstand. Det er bare å se på listene, her er de for Karjakin, her for Carlsen. Mens Karjakin slet mot supersterke Vachier-Lagrave, vant Carlsen lett mot Vålerenga-spilleren Mario Bosiocic. Til vanlig å finne i norsk lagsjakk. Begge stod de imidlertid med 10 poeng, gjennomsnittsratingen på Karjakins motstand så langt var 2740, for Carlsen bare 2706. Det skulle noe til å ta igjen det.

Så Carlsen måtte vinne på poeng. Og gikk hardt ut for å sørge for det. Franskmannen Vachier-Lagrave ble nedlagt, med de svarte brikkene, veldig sterkt, mens Karjakin ikke klarte bedre enn remis mot den sterke og uberegnelige landsmannen, Morozevich. Heller ikke mot cubaneren Dominguez fikk Karjakin mer enn remis, slik Carlsen heller ikke hadde fått, og Carlsen spilte samtidig remis mot amerikaneren Nakamura. NRK snakker Nakamura vel mye opp, for øvrig, han har ikke de resultatene de tilskriver ham, det er ikke de beste av de beste som møtes, når Carlsen møter Nakamura.

I femtende runde feiget Carlsen ut med remis, med hvit, mot Grischuk. Det kan ikke tyde på annet enn at Carlsen regnet med Karjakin ville falle av, at han ikke ville holde inn med tilstrekkelige seire og remis. I første omgang kunne det se ut til å være riktig vurdert, da Karjakin tapte, dramatisk, mot nevnte Nakamura. Etter å ha vært under press, kom Karjakin ovenpå, og endte med dronning mot løper og springer. Men Karjakin satte nesten øyeblikkelig bort dronningen i en springergaffel, og betalte dermed litt tilbake for to litt heldige springergafler han selv hadde hatt mot Carlsen og Morozevich (Karjakin stod til kliss tap, men fikk inn en gaffel som vant rent tårn, og partiet endte remis).

Alt så nå meget lyst ut for Carlsen. Men motstander i det neste partiet var den gamle nemesis, Vassilij Ivantsjuk, den eksentriske og herlige ukraineren. Han begynner å få et tak på Carlsen nå, med flere seire på rad, og Carlsen innrømmet også etter partiet at han synes det er vanskelig å spille mot ham. Det er ganske tydelig. Carlsen spilte et bra parti, fikk press, men ble til slutt utspilt likevel. Karjakin vant samtidig et skarpt parti mot villmannen Sjakhrijar Mamedjarov, et parti så vilt at det bare er å håpe store deler var avanserte åpningsforberedelser. Det er også sterkt gjort av Karjakin å vinne i en av Mamedjarovs stillingstyper. Karjakin er ikke bare en posisjonell forsvarspiller, slik han er blitt profilert i Norge, særlig i forbindelse med VM-matchen i New York.

Så møtte Karjakin Ivantsjuk og Carlsen Radjabov. Ivantsjuk og Karjakin var en stund fra samme land, det tok lang tid før Karjakin klarte å vinne over ham, men nå er det Karjakin som vinner nesten hver gang. Tilsvarende pleier Carlsen få det veldig godt til mot Radjabov, etter at de to var jevnere før. Deretter møtte Carlsen georgieren Jobava og Karjakin ukraineren Korobov, begge med svart, og begge mot spillere som liker at det går vilt for seg. Jobaba virket på meg til å spille litt retningsløst, uten at jeg med min rating er kvalifisert til å si noe slikt, men han fikk inn en kombinasjon og fikk en overlegent vunnet stilling. Han hadde over ett minutt igjen på klokken, og ingen grunn til å spille så fort at han satte stillingen bort med en klassisk tabbe: pass på at motstanderens bonde ikke når forvandlingsfeltet med sjakk! Det er ganske elementært, Jobava kunne lett unngått det med å spille Kc3 og true tårnet på b2, og det sies at han mellom denne runden og den neste gikk rundt i spillelokalet og spurte alle hvorfor i all verden han ikke hadde spilt dette trekket. Partiet mellom Karjakin og Korobov endte remis, og Carlsen var igjen i tet.

Nå begynte det å dra seg skikkelig til, og nå fulgte runden jeg ikke fikk sett direkte. I matpausen for spillerne gikk jeg ut med lille Irina og kona, og var litt på lekeplassen. Dermed fikk jeg ikke sett Carlsen Onistjsuk og Karjakin Leko før etterpå. Begge var gnistrende angrepspartier, Carlsens bare å rulle over motstanderen som en dampveivals, Karjakin med en flott kombinasjon der han ofret tårn, og så fikk inn et mattangrep. Selv skrøt Karjakin av dette partiet etterpå, og spesielt denne kombinasjonen. Han var godt fornøyd med den.

Runde 20 var partiet med den store drammatikken. Carlsen møter inderen Anand med hvit, Karjakin polakken Wojaszek. Wojaszek er for øvrig sekundanden til Anand, og har vært det i en årrekke. I dette partiet spiller imidlertid sekundanten bedre enn mesteren. Anand setter bort stillingen sin nesten med en gang, og gir opp etter 24 trekk. Han kunne godt gitt opp etter 17. Wojaszek, derimot, utspiller Karjakin som er nødt til å spille på gevinst, og ta sjanser. Magnus Carlsen står og ser at stillingen for Wojaszek er umulig å tape, og Carlsen trenger bare remis for å full kontroll på tittelen. Da kan han selv sikre med remis i siste runde. Partiet mellom Wojaszek og Karjakin utvikler seg imidlertid til et villmarksslagsmål, med store feil på begge sider, typisk lynsjakk. Wojaszek har mange enkle seire underveis, mange måter å gjøre det på, men med sekunder på klokken og stort press er det ikke så lett, og når han ikke selv heller var fornøyd med remis, endte det til slutt med seier til Karjakin da Wojaszek valgte feil metode å komme seg unna en evig sjakk.

Carlsen kom seg aldri av sjokket. Virkelig aldri. Han var en skam på seg selv resten av kvelden. Mot solide Peter Leko med svart kom han aldri egentlig i gang, fikk aldri noen sjanser, og virket vel ikke til å ha fått forrige runde ut av hodet. Karjakin hadde samtidig hvit mot georgieren Jobava, som Carlsen også hadde spilt mot, og som aldri går for remis. Med svart forsøkte han en usunn gambit, d5 i russisk (jeg har aldri før sette dette i mitt liv, sa Karjakin etterpå. Det er sjelden på dette nivået, der alle åpningsvarianter er så utstudert og utspilt, et nytt valg i trekk tre. Karjakin fikk en grei stilling med et visst press, gode sjanser for å vinne, da Jobava gav bort enhver sjanse for motspill da han slo bort springeren på e2, for å få en springergaffel på f4. Selv jeg hadde nok fått med meg at jeg må sjakke først. Når Karjakin gjorde det stod han tårn med springer over i en stilling som var svært, svært lett å spille, svært, svært lett å vinne. Ingen nerver kunne ødelegge dette.

Karjakin var en fortjent verdensmester i lynsjakk. Og Carlsen utmerket seg ved å forsøke å være den dårligste taperen verden har sett. Det var ganske skammelig, all den tid Karjakin var voksen og gratulerte Carlsen med seieren og unnet ham den, da rollene var byttet om i kampen om den egentlige – og viktige – VM-tittelen. Noen prøvde seg med at «det er kjekt Carlsen blir sur over sølv», og «dette viser ambisjonsnivået», men den må de lenger ut på landet med. Carlsen klarte ikke å legge bånd på seg, og snakket først nedsettende om en kollega, nevnte Wojaszek, som «helt sykt» hadde «satt bort alt» når «jeg bare trengte et jævla halvpoeng». Det er mer egosentrisk enn vi liker det, Mr. Carlsen. Det finnes andre i verden enn deg.

Verre ble det da Carlsen ikke engang holdt ut å bli værende på seierspallen til seremonien med premieutdelingen var ferdig. Synlig misfornøyd, og med stygge grimaser, slo han til slutt ut med hånden, og forlot hele greiene. Han aksepterte rett og slett ikke nederlaget. Kunne ikke godta at andre stod mer i rampelyset enn han. Kunne ikke unne andre seieren. Bildene har gått sin seiersgang på sosiale medier. Carlsen skal være litt forsiktig. Det er ikke sikkert resten av verden vil være så tilgivende mot ham, som vi vil være her oppe hos oss. Som en del andre stygge eksempler seg han ikke helt ut til å takle superstjernestatusen. Den er en gave og en forbannelse. Akkurat nå ser det ut som Carlsen sliter mer med forbannelsen, enn han gleder seg over gaven.

For oss i vårt hjem var det imidlertid veldig kjekt hele greiene. Vi holder med Norge, Ukraina og Russland, og har gjort det veldig, veldig bra dette sjakkåret. De russiske og ukrainske sjakkspillerne er mer likendes karer, synes vi, rolige og reflekterte, passe eksentriske, og uten PR-rådgivere opptatt av å fremstille dem på en spesiell måte, uten at oppførselen og kommentarene ser ut til å være merkevarebygging. De er rene og ærlige, snakker om sjakk, og elsker sjakk.

Carlsen hadde også en egen lounge dette VM. Selv Kasparov hadde ikke det. Det er virkelig en stor fordel, et eget, stille rom å sjekke varianter på PC og snakke med sekundanter og rådgivere på Skype. Han begynner vel å ligne litt på en Ikaros. Det er best han snur og flyr vekk fra solen, før han får svidd vingene sine og faller. Kanskje var det greit han ikke vant denne gangen. Han trenger tydeligvis å komme seg ned på jorden igjen.

Da setter jeg nok mer pris på Ivantsjuk, som i seiersintervjuet vektla at «I was completly lucky» og heller ville snakke om sin nye lidenskap, «dam», enn om sjakk og seieren. Og jeg likte mye bedre taperen Sergej Karjakin i VM-matchen i New York, som begynte pressekonferansen med å gratulere Magnus med dagen. Slik skal det gjøres.

VM i hurtigsjakk i Doha

Det er kjekt disse dagene å ta litt pause fra verdens nyheter, og heller drukne seg i sjakken og nyhetene derfra. Det er en altoppslukende hobby, man blir aldri ferdig med å lese alt og spille igjennom alle partiene. NRK har maratonsendinger med hele turneringen, mandag og onsdag fulgte jeg med på dem, og tirsdag satt jeg hjemme og fulgte med på litt forskjellige livesendinger. For mitt vedkommende ble det den kjekkeste vinneren av dem alle, jeg digger simpelthen Ivanchuk, han er noe helt, helt for seg selv.

Jeg kan begynne med å si litt om ham, og hvorfor jeg er så fascinert. Jeg har en dragning mot folk som er sine ting fullt og helt, som ikke gjør ting for å oppnå noe, men som finner verdien i tingene selv. Sånn har jeg problemer med PR-agenter og markedsføring, og moderne journalistikk, der man sier og gjør ting for å få oppmerksomhet, bli lest eller selge et produkt. Jeg kan ikke stole på dem. For Ivanchuk er det ingen slike problemer. Han er helt uinteressert i alt som ikke har med sjakk å gjøre, vil aldri si ting for å forsøke å gjøre seg selv mer populær, man kan stole fullt og helt på at fra ham får man ærlige svar. Eller svar som er taktiske, for å øke sjansene hans videre i turneringen og i andre turneringer, for ikke å gi fra seg hemmeligheter og innsikt konkurrentene kan ha nytte av. Hvert intervju av ham er ubetalelig. NRKs journalist, Ole Rolfsrud, kjenner ham ikke, og får ikke ut det beste. Sjekk heller Peter Doggers, på arrangørens sider og på chess.com.

Mandag reiste Irina og jeg til mor for å se, og for å spise opp rester etter julemiddag. Etter flere formelle dager, med mange gjester og fin pynt, var det fint å være litt nedpå, og ikke være så nøye på tiden og at alt var på stell. Vår familie og slekt er jo ganske avslappet, generelt, så det helt store stresset vil det aldri bli, og ingen bryr seg stort om noe går litt feil, men vi er jo veldig mange, så det blir lett litt mye når alle er invitert. Uansett, Irina og jeg kom, jeg satte meg til med god kaffe fra kaffemaskinen mor fikk fra oss barna til jul, og middagen kom på bordet sånn litt etter hvert.

NRK følger stort sett bare Magnus Carlsen, og litt de andre norske. Sendingen er laget for å nå bredt, for meg som er en grei hobbyspiller er det bedre med de russiske og internasjonale sendingene, der kommentatorene forventer at seerne kan litt, og ikke bruker tid på det aller mest elementære, og kommer seg til det som er interessant og viktig. Men sendingene til NRK er populære, og det er veldig kjekt sjakk får denne interessen det har fått. Til det er det å takke Magnus Carlsen og NRK, de må bare holde frem som de gjør!

Starten for Carlsen ble litt halvveis, med bare et halvt poeng på de to første rundene, og selv det halve poenget skulle han ikke hatt. Magnus Carlsen har noen demoner i seg, han er sin egen verste fiende, og sliter med at han kan bli for overmodig eller uinteressert mot svakere spillere. Han tar dem liksom ikke helt alvorlig, selvtilliten er for grandios. Det er veldig vanskelig å få gjort noe med, for nettopp denne selvtilliten er jo med på å gjøre at han er villig til å spille på mot hvem som helst, i svært jevne stillinger, og male motstanderen sammen, presse ham til å gjøre feil. Selvtilliten gjør også at han tar den risikoen han gjør, går inn i uklare stillinger, unngår remis, og får mange seiere.

Men det slår tilbake noen ganger. Og Carlsen har nok nå i sin historie litt for mange negative opplevelser som plager ham, litt mange «skal dette skje igjen»? Han er ikke alene om det, i sjakkverdenen. Vinneren Ivanchuk er notorisk for disse nervesammenbruddene sine, og russeren Nepomniatsji, som ledet klart to runder før slutt, fikk fjoråret opp igjen, da han også ledet klart, men knakk sammen.

Carlen har imidlertid egenskapen at han er i stand til å ta seg sammen. Han blir ganske forbannet, og er i stand til å bruke dette til noe positivt. De tre siste partiene første dagen vant han greit, de var alle skikkelige spilt. Irina og jeg fikk også en veldig god middag, svinesteik med surkål, og forlot mor veldig godt fornøyd. Han som ledet etter første dag, ukraineren Korobov, kjenner vi litt fra før, og liker godt. Vi som er både norske og ukrainske og russiske har det bra når det blir spilt sjakk. Det er veldig ofte en av oss som vinner!

Jeg må vel her også kommentere noe ekspertkommentator Atle Grønn så på sendingen til NRK. Det var ukraineren Korobov som hadde slått russeren Grischuk i fjerde runde, tror jeg det var, og Grønn mente det var litt ekstra spenning i det partiet, at det er litt gnisninger mellom ukrainerne og Grischuk. Vi er godt vant med at norske og vestlige medier fremstiller konfliktene og krisene i Ukraina på en måte vi ikke kan kjenne oss igjen i, men Grønn er professor i russisk og skal vite hva han snakker om. Han sa årsaken var at Grischuk var kjæreste med en ukrainsk sjakkspiller som ble russisk statsborger, og at dette er ganske kontroversielt. Sjakkspilleren var den beste kvinnelige spilleren i Ukraina, det må være Katarina Lagno. Grønn er sikkert mer infomert i sjakkverdenen enn vi er, men vi synes dette høres rart ut. Kona fra Kiev sier også Grischuk er ukrainer, navnet hans er i alle fall ukrainsk, og hun har større problemer med at Lagno først var gift med en franskmann. Hva var vel det for noe? Det hadde vært artig å vite mer hva dette går i, og hva Grønn baserer uttalelsene sine på, han må ha noe konkret han må vite. Mitt generelle inntrykk er at ukrainere og russere flest ennå er veldig gode venner, og at vi i vest og ellers i verden skulle jobbe for at de skal forbli det.

Anyway, på dag to i turneringen hadde jeg min første hjemmedag i julen. Det betydde også at jeg måtte rutinemessig ut med lille Irina. Til min store skrekk skjedde det akkurat i runden da Carlsen møtte Ivanchuk, og armeneren Aronian møtte Grischuk. Det er kjempeparti alt sammen, og veldig fine folk, skikkelig spennende typer. For første gang satte jeg på mobilnettverk 4G for å følge med, mens Irina lekte i lekeapparatene i skolen like ved der vi bor. Ivanchuk spilte et kjempeparti, feide rett og slett Magnus Carlsen av banen, Carlsen kom seg aldri egentlig ut av åpningen. Ivanchuk bagatelliserte siden prestasjonen, og sa Carlsens problemer skyltes nettopp feil i starten, og at det da ikke er så vanskelig å få det til å se flott ut. Kanskje det, en prestasjon var det i alle fall, og det er nesten merkelig å se hvordan Ivanchuk etter først å ha fått overtaket holder alle ting under kontroll, og ikke gir Carlsen noen sjanser til å komme inn i spillet igjen.

Resten av dag to spiller Carlsen seg opp, to seire og en remis, mot Aronian, og en seirene var med svart mot Grischuk. Det er imponerende. Ivanchuk avsluttet også sterkt, og fikk til og med inn en seier med svart mot aserbaijaneren Mamedjarov, og ledet med ti poeng da dagen var slutt.

På  dag tre, i går, reiste vi på ny til mor for å se. Denne dagen stod kalkunbryst med kremet appelsinsaus på menyen, slett ikke, slett ikke verst, og det var på ny rolig og avslappet. Mor var på jobb da vi kom, og fikk løpeturen sin etterpå. Lille Irina tuslet rundt og lekte med togbaner og byggeklosser og kjøleskapmagneter, og fikk se litt film på Netflix og YouTube sammen med far, når hun ville.

Første parti til Magnus Carlsen ble spektakulært mot ukraineren Korobov. Korobov kom helt elendig ut av åpningen, og mistet en bonde og hadde problemer alle veier, men Carlsen ble angrepet av sine indre demoner og ville avslutte spektakulært. Da Korobov fant et ikke altfor avansert forsvar mot Carlsens veldig konkrete angrep, var det plutselig Carlsen som stod uten sjanser. Man kan se på Korobov at han har ikke noen problemer med nervene i slike parti, han er vant til at det er komplisert og taktisk, og de få problemene Carlsen kunne stelle i stand var ingenting for ham. Carlsen var rasende etter dette partiet, med god grunn, mens Korobov kom med avsløringer det ikke er så vanlig at spillerne sier offentlig: Når Carlsen spiller mot de beste, spiller han svært sterkt, når han spiller mot amatører, som jeg, vil han gjøre det for spektakulært. Et eller annet sånn, var det han sa, og det var etter mitt syn helt treffende og riktig. Korobov utnyttet rett og slett Carlsens svakhet, Carlsen hadde ikke tålmodighet til å male Korobov i stykker, slik han ville gjort mot de beste, slik som Grischuk, Aronian, Karjakin og de andre.

Nå var Carlsen nødt til å vinne de fire siste partiene, og det gjorde han sannelig min hatt også. Han er svært god til å ta seg sammen, og nå var det mentale helt ordentlig. Han spilte tålmodig, sakte, og bygget opp presset slik han gjør på sitt beste, og avsluttet med imporende seire med svart mot Nepomniatsji og hvit mot Mamedjarov. Det var imidlertid ikke nok til å vinne, tapene tidlig i turneringen kostet for dyrt, og Carlsen møtte for få av de beste til å hevde seg i kvalitetsberegningen som gjaldt i turneringen. Den gikk ut på å legge sammen ratingen til motstanderene, noe en ren og prinsippfast som jeg synes er veldig merkelig, jeg synes ikke hva man har gjort tidligere skal telle i turneringen man spiller nå. Da jeg selv var aktiv gjaldt kvalitetsberegningen prestasjonen i turneringen, sammenlagtpoengene til de spillerne man møtte, for meg en opplagt bedre måte å gjøre det på. Carlsen ville imidlertid ha tapt uansett.

Men han fikk 11 poeng. Det samme gjorde Ivanchuk, og Grischuk. Da er det egentlig ikke noe som skiller dem, de er like gode og kan kalles mestere alle sammen. Forhåpentligvis blir premiepotten delt, slik den blir i klubbturneringer, når poengsummen er lik, og det er kvaliteten som skiller. Tanken er at det var lettere for Carlsen å få poengene han fikk, enn det var for Ivanchuk og Grischuk. De møtte bedre motstand. Og det er jo helt riktig. Bare at for Carlsen er bedre motstand en fordel, fordi han spiller bedre mot de beste.

I dag og i morgen er det lynsjakk. Det kommer til å legge beslag på store deler av dagen min. Men alt med måte, jeg har en juleferie og en familie også å ta vare på. Så vi får høre med kona hva hun vil, kanskje blir det handel eller andre ting. Det er litt vanskelig å følge med på lynsjakk når det går så fort, og er så mange parti. Jeg er interessert i flere enn Carlsen. Alle norske, ukrainere og russere er våre, i likhet med skandinaver og folk fra de tidlige sovjetrepublikkene, vi liker godt de sterke spillerne fra Armenia og Aserbaijan, for eksempel. Merk at tidligere turneringer er det forskjellige som hevder seg i hurtigsjakken og lynsjakken. Jeg har to på at de tre øverste vil gjøre det bra igjen, men fra 4 til 10 er det mange som vil skiftes ut. Mange svært sterke spillere var usynlige på toppbordene i hurtigsjakken. Det er ikke sikkert de vil være det nå som det er lyn. Det blir spennende å se!

25 år siden oppløsningen av Sovjetunionen

I dag er en merkedag. Det er 25 år siden Sovjetunionen ble oppløst. Første juledag 1991 ringte landets president Mikhail Gorbatsjov amerikanernes president, George W. H. Bush, og fortalte han hadde til hensikt å oppløse unionen. Samtalen er gjengitt i New York times, nå i disse dager, og kommer sammen med andre samtaler mellom de to mektige presidentene ut i bokform. 25. desember gikk det røde sovjetiske flagget med hammeren og sigden ned for siste gang, over Kreml. 26 desember var det det russiske flagget som ble hevet. Sovjetunionen var vekk. Igjen stod bare republikkene. President Mikhail Gorbatsjov var en president uten stat. Han hadde mistet all makt.

Det er skrevet og ment mye om hva det var som egentlig hendte. Jeg er født i 1974, og har vokst opp med det. Det skjedde i det jeg begynte å lese aviser og følge med på nyheter for alvor. Jeg studerte historie på slutten av 90-tallet, var spesielt interessert i russisk historie. Jeg slukte alt jeg kom over. Jeg var helt med på den vestlige narrativen. Det sovjetrussiske systemet hadde kollapset, den kommunistiske økonomien hadde stagnert, vår markedsøkonomi og våre liberale demokratier hadde vist seg overlegne. Et lukket land med sensur og undertrykking kan ikke måle seg med et fritt land der enkeltmennesket får utfolde seg, og fri meningsutveksling fører til de beste beslutningene, og fri konkurranse fører til innovasjon og økonomisk vekst. Historiens dom var klar, det som skjedde var skjebnebestemt – før eller siden måtte det tungrodde og ineffektive sovjetiske systemet gå under.

Siden har mitt syn endret seg lite grann. Jeg begynte å reise til Russland i 2004, lærte meg språket, og giftet meg med ei jente fra Kiev i 2009. Jeg studerte russisk i 2010, og fordypet meg litt i nyere, russisk politikk, og litt mer i russisk historie. Etter krisen i Ukraina kom i 2013 og fremover, har jeg funnet frem til forfattere som professor Stephen F. Cohen og Richard Sakwa. Alt sammen har vist meg at enda så mye jeg følte jeg visste om Sovjetunionen og Russland, enda så mye jeg hadde lest om det i aviser og historiebøker av forskjellige slag, så var min kunnskap ganske overflatisk. Jeg visste ganske lite om hva det ville si å leve i Sovjetunionen på 70- og 80-tallet, og i de tidligere sovjetrepublikkene på 90-tallet. Jeg var klar over, men skjønte lite av hva det vil si å gå fra materiell trygghet og politisk stabilitet i Sovjettiden, til regelrett fattigdom og politisk kaos på 90-tallet. Jeg har snakket med nok folk fra Sovjettiden som kan fortelle hvor billig det var med kjøtt og all slags god mat, til at ingen vestlig kjekkas skal kunne fortelle meg hvor bra det var disse folkene fikk demokrati og ytringsfrihet, og hvor vondt de hadde det i sovjettiden.

I det jeg skriver nå støtter jeg meg mest til Stephen Cohen. Jeg har lest hans Soviet Fates and Lost alternatives, pluss en del av hans andre bøker, i tillegg til alt jeg har funnet frem til av det han har lagt ut på internett. Siden 2014 har han omtrent hver tirsdag blitt intervjuet av John Batchelor i the batchelor show, lagt ut som podcast på iTunes og på nettsidene til the Nation, jeg har lastet ned og hørt de aller fleste programmene av ham. Han er av en jødisk slekt utvandret fra Lithauen, og han er oppvokst i Kentucky. Han har skrevet om nyere russisk og sovjetisk historie siden 1960-tallet, og ble ofte brukt som ekspert og Kremlolog på 70- og 80-tallet. Etter Sovjetunionens oppløsning har han vært kritisk til vår vestlige politikk, særlig USAs, og mener at dette har ført oss inn i en ny kald krig. Han brukte uttrykket allerede tidlig på 2000-tallet, og har vel kanskje en intellektuell tilfredsstillelse at andre kommer etter i å bruke ordet nå om dagen, at han på noen måter hadde rett i sine advarsler.

Det må med i regnskapet at professor Cohen er god venn av Mikhail Gorbatsjov, og derfor kanskje er tilbøyelig til å ta hans side i konflikten med Jeltsin. Cohen er som Gorbatsjov, sterkt kritisk til Jeltsin.

Posten er under arbeid… det er ikke sikkert jeg rekker å skrive den ferdig i kveld…

 

 

Julefeiring

God jul!

Det er første juledags morgen. Kona og barnet sover ennå, og jeg har kanskje tid å skrive ferdig en post om julefeiringen for i år, 2016.

Irina og Sara var de mest utålmodige med maten. Som man ser er det ennå et stykke igjen, før man helt kan begynne.

Etter strev og litt mas frem til jul, ble selve julaften fredelig og rolig. Jeg hørte Bachs juleoratorium med Karl Richter, og skrev på gårsdagens bloggpost mens min lille familie sov da også. Jeg droppet vanlig frokost, og gikk rett på julegrøten, slik at lille Irisjka og jeg skulle være klare når mor kom for å hente oss rundt halv to. Det var vi også, vi måtte bare rive Ira løs fra enda et måltid grøt mama Olia hadde laget til henne. Vi kom oss godt av gårde.

For første gang på noen år var vi igjen i kirken på julaften. Mye har forandret seg, med trommer på «Deilig er jorden», tekst på lysskjerm rett på veggen, og nummer for å vippse penger rett til hjelpearbeid for Ukraina. Jeg spurte vesle Irtsjik hva hun syntes som det, halvt ukrainsk som hun er, men to år og tre måneder hadde hun ennå ikke gjort seg opp noen mening. Hun satt stort sett rolig og storøyd gjennom gudstjenesten, som det vel ennå må kalles, om det enn ikke ligner så veldig på hvordan gudstjenester en gang var. Det er mye underholdning om dagen, og pynt og stas, i kirken også. Hver eneste sang hadde modulering, opp en halvtone i siste vers. Trosbekjennelsen var tatt bort. Det samme var bønnen. Og juleevangeliet ble fremført av to små barn, som vandret oppover kirkegulvet fra seteradene der de satt, og stilte seg rundt krybben i en liten dramatisering. Til og med en liten film hadde de fått plass til, med høytalerstemme som snakket alvorlig om et eller annet veldig in i tiden. Som det meste var og prøvde å være, der i kirken.

Ute raste uværet. Det var snø og regn og hagl på en gang, og sterk vind. Vår store slekt hadde ennå noen gaver å utveksle, men været var så surt at det gikk ikke an å stå ute noen minutter en gang. Vi måtte vente innenfor kirkedørene, og bare løpe ut når alt var klart. Lille Irina ble satt på plass av bestemor, så kjørte vi til henne, hvor hun skulle skifte, og vi skulle videre til Tone.

Da hadde uværet gitt seg. Det var bare kaldt og vind, så vi bestemte oss for bare å gå bort de omlag tusen metrene fra Kvednadalen til Tangarbakken. Lille Irina og jeg gikk i forveien, til slutt, bestemor tok litt tid, og jeg ville så gjerne vise Irina juletreet med alle gavene under. På de bittesmå bena sine går Irina allerede som en voksen, hun holder vårt tempo, men hun holdt ikke ut i den kalde vinden som blåste rett i ansiktet på henne. Så hun trakk ned hetten, slik at hun ikke kunne se. Dermed satte jeg henne på skuldrene mine, og vi var antagelig fremme hos Tone før mor haddde kommet seg ut av huset sitt. Jeg gikk tilbake for å møte henne, slik at ingen måtte gå alene i julen.

I julehuset hos familien Sivertsen var lille Irina mer opptatt av julekulene på juletreet, enn på julegavene under. Duften av pinnekjøtt hang tung og god i huset. Vi var veldig klare til å spise og drikke, og sang ikke engang en julesang først. Lille Irina brukte alle ordene hun kunne, for å få brus i glasset, og kunne ikke skjønne hva vi ventet etter. Hun hadde satt seg til bords lenge før alle andre, hun var sulten og tørst. Men på jul skal vi være samlet. Det må også en toåring lære seg.

Sammen med mørkt julebrygg og skikkelig akevitt var pinnekjøttet eventyrlig godt. Den salte smaken kom helt til sin rett, kålrabistappa var som fløyel, og vi gjorde innhogg i maten så ekteparet Sivertsen var forundret over hvor mye som forsvant. To kilo poteter, det meste av kjøttet, to hele kålrabi. Det var langt fra nok igjen for en hel familie, etterpå. Nok for en halv person, om den personen er Torben eller jeg.

I tillegg til pinnekjøttet var det forresten medisterkake og julepølser. Barna spiste det. Også lille Irina, som fulgte søskenbarn Saras eksempel med å ha ketsjup på, eller «keppek», som hun kaller det. Sara var ferdig på et øyeblikk. Hun hadde gaver å tenke på. Men gavene er etter maten. Og det var ennå lenge, lenge, lenge igjen.

For etter middagen var det dessert. Det er ikke menneskelig gitt å huske alle rettene det var. Alle skulle få sin favoritt. Men jeg mistenker det var flere favoritter enn folk, for noen av dessertene ble stående urørt. De blir dessert til førstejuledagsmiddagen i dag, hos mor, sammen med de andre restene. Det er ikke noe problem. Jeg spiste sjokoladepudding, og riskrem. Begge deler i respektable mengder.

Så var det å rydde av. Klokken var blitt sju, og over sju. Gavene lå ennå urørt under treet. Og lille Irina var ennå mest interessert i pyntekulene over dem. De slo virkelig an, i mange og sterke farger, og så svingte de når man rørte på dem. Det var rett og slett mer spennende, enn pakkeeskene i julens mengder av innpakningspapir. Irina hadde nok ennå ikke fått inn i hodet at det var presanger inni disse pakkene, hun så pakkene som de var.

Irina pakker opp gaven fra mor og far.

Andreas og Sara gikk ut for å lufte Nikki, hunden de passer på, og slik gikk det til at det var de voksne som satt i sofaen og ventet på barna, før pakkene kunne åpnes. Klokken var nærmere åtte da vi endelig, endelig kunne  begynne.

Og vi pakket til klokken var nærmere elleve, og alt var slutt. Lille Irina syntes ennå julekulene var på nippet til å være mer spennende, vi måtte lokke og rope på henne for å få henne bort til sine egne gaver. Men da de var åpnet, så var det noe annet. Flere av gavene lekte hun med straks. Andre gaver, som telt og bøker, var ikke ment å lekes med straks. Turboirtsjik holdt lett koken hele kvelden, forresten. Gråt aldri, og fikk i gang litt allsang med den ikke akkurat julete, tommelfinger, tommelfinger – hvor er du? Favoritten hennes, for tiden. Hun var kul, der hun stod på kaffemaskinen far (jeg) hadde kjøpt, og ledet an.

Hvor er du, hele hånden? Her er jeg!

Familien Sivertsen ledet an i gavene. Det er lett å se hvorfor de har behov for å feire julen med seg selv. Om det er andre familier også til stede, vil julegaveåpningen aldri ta slutt. De har mange familiemedlemmer på begge sider, og mange som liker å gi mange gaver. Både Andreas og Sara har venner, som også gir, helt ulikt sånn det var, da vi vokste opp. Det var rett og slett helt utenkelig at jeg skulle gi eller få gave fra en kamerat, det har jeg til dags dato aldri gjort. Men jeg tror kanskje søstrene mine har utvekslet litt gaver med venninner. Kanskje er det nye at guttene kommer etter?

Jeg hadde uansett kaffe og cognac og vin og øl. Ustanslige mengder kaffe, siden de har kaffemaskin i Tangarbakken 3, og utømmelige mengder cognac, vin og øl. Lille Irina kunne drikke brus, og si «en te», for å få sjokolade. Vi var godt fornøyd og tilfreds.

Mellom elleve og tolv en gang, brøt vi opp. Det var mor som ville hjem, fornuftig nok, siden hun skal ha storselskap for alle i dag. Lille Irina og jeg kunne nok uten vanskeligheter, holdt lenger.

For oss gikk turen hjem i taxi. Artig nok var han fra Uzbekistan, han sjåføren, og med kone fra Kirgisistan, og opplever nok ikke hver dag at han får en passasjer som kan litt av hvert om begge landene, og kan fortelle ham det på russisk. Sant å si var jeg bedre enn ham på russisk, han våget ikke å snakke det, sa han, men han forstod det, og kona snakket flytende. Barnet deres på tre har fire språk å lære seg, norsk, russisk, engelsk og uzbekisk, jeg vet ikke hva engelsk har der å gjøre, men han sa det. Han kunne fortelle det var mange uzbekere i Kiev, jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det er det nok ikke, vi har i alle fall aldri sett noen.

Sånn endte julekvelden for oss, i 2016. Men julen fortsetter, med juleselskap, julemat og julemat, og vestlandsk julevær som aldri skuffer i å levere skikkelig gråvær og regn og vind, i skarp kontrast til hvordan vi har det. God jul!

Karakteristisk julebilde fra julen i år. Irina med treet, Andreas i full fart.

 

God jul – 2016!

Julefreden – og juleværet – har senket seg. Her på vestlandet betyr det regn, vind og noen få grader pluss. Det var som alltid stress å komme seg til julen, mye som skjedde både hjemme og ute i verden, mye å gjøre og å følge med på. Jeg skal forsøke å gjøre rede for begge deler i denne av den grunn litt ambisiøse posten.

2016 føyer seg inn i rekken av dårlige år siden USA med sine vestlige partnere og Russland falt ut av det med hverandre mot slutten av 2013. 2014, 2015 og 2016 har alle vært forferdelige. En verden som kjentes trygg, er blitt utrygg. Der det før gjaldt om å spre våre demokratiske og liberale ideer til resten av verden, har det nå nesten utviklet seg til en kamp om å beholde det hos oss selv. Det europeiske prosjektet med union og stadig tettere fellesskap vakler, hver gang folket får anledning til å si sin mening, ender det med nederlag for unionen. Mest spektakulært med britenes sensasjonelle utmelding tidlig på sommeren. USA er i gigantiske problemer, polarisert, og med en kommende president ingen eksperter eller ledende kommentatorer helt kan få seg til å tro virkelig vant over Hillary Clinton. Og det er en rekke problemer man skal være forsiktig med å ta i, som flyktningekrisen og muslimsk terror, hvor sosiale medier overtar debatten og det ender opp som de gode gamle, beryktede kommentarfeltene i nettavisene.

Jeg har prøvd å holde meg unna nyheter i år, og heller lest poesi og litteratur, og gammel historie som ikke er så betent. Men jeg blir sugd inn i det, og har fulgt intenst med på alt som har skjedd de siste dagene. Som om det ikke var nok i dagliglivet å henge seg opp i.

Ved siden av alt det andre å gjøre i julestria fikk jeg et 12 dagers medlemsskap på et treningssenter. Jeg blir litt autistisk i hodet, jeg, da, jeg må utnytte alle tolv dagene, og det har ført til at jeg hver dag siden mandag 12. desember har kjørt opp til Jærhagen på Klepp, og gjennomført mine 3 x 10 x 5 x 2 program. Tre repetisjoner med 10, fem ulike apparat, og så en gang til med fem andre appart. Til sammen 300 repetisjoner. Jeg har virkelig presset ned tiden det tar, virkelig presset meg for å få det unna, for jeg har jo virkelig ikke hatt tid til dette. Det går ut over samværet med familien, julegavekjøp, alt. Men det var nå jeg hadde disse dagene, utnyttet jeg dem ikke nå, ville de aldri komme igjen.

Hver lille julaften har vi tradisjon for å reise opp til mor, pynte juletreet, og spise spekemat og rømmegrøt. Det er en fin tradisjon, det går tilbake til tiden da far levde, hvor rømmegrøten og spekematen kommer fra, vet vi egentlig ikke. Det har liksom bare blitt sånn. Plutselig merket vi at vi spiste denne rømmegrøten og spekematen hver gang solen snudde, lille julaften og St. Hans, og vi fant at det var godt – for å komme med en lett omskriving av hva Gud så da han hadde skapt verden.

I år skulle familien Kirkeby være med. De er tilbake i Norge for noen få dager, de bor for tiden i Paris, og skal være i utlandet noen år, så vi vil jo gjerne være sammen med dem den korte tiden vi har. Bitte lille julaften treftes vi også, da jeg med Irina i bilen kjørte innom på Klepp stasjon for å levere julegaver, og etterpå ta med meg samme Irina på trening, hun plassert på barnerommet – og dermed sterkt incentiv for meg å bli raskt ferdig med treningen. Som alltid.

Min søster Tonje er for sikkerhets skyld blitt syk, og rakk akkurat å kaste opp før vi gikk igjen.

I går var også dagen Vladimir Putin holdt sin årlige, store pressekonferanse. Ganske komisk ser jeg kjekkaser på sosiale medier kalle ham «Vlad», når de liksom skal være litt familiære og spydige, med Vlad er på russisk kjælenavnet for Vladislav. Kjælenavnet til Vladimir er Vova, eller Volodja, og varianter av dette, med klinger jo ikke like familiært og spydig som Vlad. Feilen er betegnende for alt som skrives og sies om Russland og Putin om dagen. Det er mange selvutnevnte eksperter og forståsegpåere der ute, men kunnskapsnivået avslører seg med at de bommer på kjælenavnet, slik de bommer litt på det meste. De skriver sånn som de tror det er.

Pressekonferansene til Putin varer i flere timer. Ingen andre statsledere gjør noe lignende. Få ville vært i stand til det. Man kan si mye om Putin, men ikke at han ikke er intelligent og smart, og han husker godt. Vel kan spørsmålene være avklart på forhånd, men det er over veldig mange temaer, Putin snakker uten manus, og han gjør det direkte på TV. Detaljnivået er imponerende. Retorikken er avmålt og gjennomtenkt.

Vestlige medier er naturlig nok mest opptatt av Russlands utenrikspolitikk. BBCs Steve Rosenberg spør om hacking, en journalist fra Tyskland spør om Ukraina. Det er spørsmål om Aleppo, om Syria, om Trump, om doping, om det meste. Putin svarer ofte med å omgå spørsmålet lite grann, med å gå til motangrep, eller med å komme med eksempler eksempler og sitater fra kanskje litt andre sammenhenger, som snur saken og lukker den. Slik som når han til Rosenberg fra BBC siterer Trump på at demokratene burde gå i seg selv for å finne årsaken til nederlaget, ikke skylde på andre. De fremstår som dårlige tapere. Elegant gjort, svaret fungerer på flere nivåer, også med å smøre Trump og egoet hans lite grann, og det kritiske spørsmålet blir vendt til Russland og Putins fordel. Oppfølgingsspørsmål tillates ikke.

På NRK ble det gjort et stort nummer av at både Trump og Putin vil øke og modernisere atomvåpenarsenalet. Trump har i kjent stil skrevet det på Twitter, vel vitende om at slikt vil vekke oppsikt, men som en god del av det andre Trump blir kritisert for, så er det bare en videreføring av det som lenge har vært USAs offisielle politikk. Også under Obama. Obama har fått igjennom et budsjett på tusen milliarder dollar, og ikke kroner, som NRK sa, på modernisering av atomvåpnene til USA. De skal blant annet lage en utgave hvor de radioaktive utslippene «kontrolleres», slik at våpnene blir mer «brukbare i praksis» (usable). Altså at de kan brukes i en reell krig, sprenge bort en by eller militærbase, uten at omlandet blir så sterkt skadet. Disse stridshodene kan – som andre atomstridshoder – enkelt monteres på det USA og NATO kaller «forsvarssystmer» eller «forsvarsmissiler» satt opp i Polen og Romania, det tar et kvarter fra de skytes til de når St. Petersburg. Det er Obama, demokratene, som har sørget for dette. Clinton ville følge det opp, og også omringe Kina med slike «forsvarsmissiler».

Det er veldig mye mer å si om dette, om atomkrig generelt, om betegnelsene first strike og Mutual assured destruction (MAD), og hvordan amerikanerne nå forsøker å omgås dette med forsvarsmissilene, og hvordan de ensidig har trukket seg fra flere av avtalene fremforhandlet under den kalde krigen. Deriblant forbudet mot mellomdistanseraketter med atomstridshoder. Nettopp slike som kan ramme St. Petersburg innen et kvarter, men Russland ikke har sjanse til å lage tilsvarende for å nå USA. USA risikerte atomkrig for å hindre sovjetiske raketter på Cuba, som man vet. Når russerne protesterer mot amerikanske og vestlige raketter helt opp til grensen, så er det russerne som blir kalt aggressive.

God jul. Det er ikke rart jeg tar pauser fra nyheter. Jeg tror at tider som dette må folk holde frem med sine vanlige jul. Nyte høytiden, ikke la seg skremme, terrorisere eller hisse opp. Demokratiene våre trenger sindige, rasjonelle mennesker til å styre skuta, ta de riktige valgene. Det har skjedd litt for mye på en gang, litt for mye å la seg provosere av eller bli skremt av, endringer som har gått raskt, og ikke alltid til det bedre. Høyreekstremismen er som venstreekstremismen på fremmarsj, om disse skillelinjene gir mening i vår tid. Ekstremisme i enhver form, kunne man si.

Jeg vil ikke være med på det. Jeg tar med meg Irina for å levere julegaver og pynte juletre. Som alltid kommer vi litt sent ut, morgenen starter sent, og mama Olia godtar enhver forsinkelse om det skyldes lille Irina vil spise lite grann. Fra tolvtiden har jeg vært klar og hatt neste post på programmet å reise til søster Trude, først litt over to kommer vi oss av gårde. Hos Trude og Nygårds på Kverneland har de også juletravelt, guttene Daniel og Benjamin spiller fotball på terrassen, Trude skal ut og hente Sofie på Bryne. Irina og jeg er alene på besøk. Må selv sørge for kaffen, på kapselmaskin enkel å betjene. Da – eller jeg har lyst til å skrive når, når de kommer tilbake, fordi vi er i en tid, da Trude ikke er der, og så kommer de tilbake, litt fremover fra tiden vi er i, da blir det for meg unaturlig med da, selv om jeg utmerket godt vet det heter den gang da, hver gang når, men det heter jo også når de kommer, selv om de kommer en eneste gang, så lenge den tiden er  fremtiden, det var en digresjon, som vanlig – de kom tilbake måtte vi selvsagt snakke litt. Sofie lekte med Irina, så koselig. Trude skal bli lærer i norsk, og strever med nynorsk. Julen er her. Tiden går. Fra oss.

Først litt over fire er vi hos mor på Klepp stasjon. Jeg som tenkte det ville være dumt om vi kom for lenge før tre. Så rakk vi ikke engang fire. Og jeg hadde den evinnelige treningen på Jæren Arena, og enda noen innkjøp å gjøre. Også med mor er det noen minutter utveksling av informasjon før jeg kommer meg av gårde igjen. På veien er det disse nyhetene, på NRK, om Trump og Putin som skal bruke penger på atomvåpen og ruste opp og modernisere, som om dette ikke har vært USAs og NATOs politikk i årevis.

Og det regner så motbydelig, og er allerede mørkt. Først løper jeg inn for å gjøre innkjøp. Det mangler julegave til mor og til lille Irina. Lille Irina har jeg tenkt på, så det går fort. Men hva i all verden skal jeg kjøpe til mor? For henne hadde det kanskje vært best om jeg droppet hele gaven, og heller kom tidsnok til middagen, men slik gikk det altså ikke. Matinnkjøp skulle jeg også gjøre. Julemat for helligdagene, fløte på tilbud, 3 liter kjøper jeg. Overflod skal det være. Og ut i regnet med varene, og inn igjen med treningstøyet.

Jeg presser de cirka 300 repetisjonene ned i knappe 40 minutter. Da har jeg trent hver dag i tolv dager. Typisk meg. Ingen hviledag med restitusjon, som det heter, bruke dagene mens jeg har dem. Jeg skulle klart repetisjonene enda raskere, om jeg ikke var så sliten fra før.

På vei tilbake til bilen i kortbuksen treffer jeg ei jærdame i samme julefarten, for henne vrenger paraplyen seg i vinden. – God jul! sier jeg til henne.

Og God jul blir det, endelig, da jeg kommer tilbake til mor, sånn litt før klokken seks. Da er maten nokså spist, og julesangen sunget. Jeg dusjer, og setter meg til bords jeg også. Spiser hele kvelden. Rømmegrøt, fenalår og fløtegratinerte poteter. I rause porsjoner. Juleøl og akevitt. Lille Irina er gleden selv, og løper rundt blant alle lekene, og David og enda mindre Noah, som også er her. Hun har lært seg hun skal ikke skrike så høyt for å uttrykke gleden hun har inni seg, så hun vrenger bare fjestet i taus glede, da tante Tone og søskenbarn Sara kommer, ikke en lyd slipper det ut av den lille munnen. Hun er veloppdratt når hun vil, den lille store skatten vår. Og faren hennes bugner av stolthet og glede og velvære.

Mens maten spises pyntes treet, stikk motsatt tradisjonen vi har pleid å ha, treet først, så mat. I år gikk ikke det. Jeg spøker med min kristne søster, om de må nynne deler av teksten på På låven sitter nissen, for å ta igjen mot alle de som vil nynne, omskrive eller forby de kristne sanger. Tonje ler, og kommer med en utrolig motspøk, om en venninne som er veganer, og tvinger katten sin også til å være det. Kunne hun synge at nissen truer med katten?

Vår vestlige verden er blitt ganske forskrudd. Mens jeg har lett etter julegaver, har jeg oppdaget at vanlige redskaper som stekespader og tørkerullholdere er blitt designvare og merkevare, noe som heter «Eva solo», og gjør tørkerullstativet noen hundre kroner dyrere. Det gjør oss ganske atskilt fra verden, som den er, vil jeg si. Hvordan kan noen som synes det er viktig å ha design og merkevare på tørkerullholderen, kunne sette seg inn i hvordan det er å være fattig og å leve i kaos, krig og konflikt? Hvordan det er å se pengene ikke strekke til for mat, eller det ikke er nok og riktig mat å kjøpe? Mange har nok en overdreven tiltro til egen innlevingsevne. Det er en verden i forskjell. Like lite som de forstår oss, forstår vi dem.

Min kone fra Ukraina spøker med at hun kunne arrangere en innsamlingsaksjon for Eigersund, der arbeidsledigheten er høy om dagen, slik at velmenende folk i Norge får en dypere forståelse av hva det vil si å få brukte klær og små pengegaver fra overfloden. Vi har steikespader til hundrevis av kroner, med en ekstra snurr på skaftet, slik at det blir design og merkevare fra Eva Solo, og derfor litt eksklusivt. I år går diskusjonene om hvilke farger det skal være på juletreet, og om det kanskje trengs flere, slik at det også kan være et for barna, eller i andre farger.

Jeg er ikke med på denne galeien. Jeg koser meg med julematen og god drikke, alt i overdådige mengder, jeg har kjøpt en kraftig julegave til oss selv. For min kone og meg og vår lille familie har det vært et urimelig godt år. Vi er veldig glade for det. Verden bekymrer vi oss for, og håper det beste for. Jeg har skrevet mye, og har mer å skrive. Vi ønsker alle en riktig god og kanskje aller mest fredelig jul.

 

Kaffekjærlighet og julelys

I går satte jeg opp julelys i plommetre. Alt i den setningen gir et lite dekkende bilde av hva som egentlig skjedde. Som alle andre er vi i sluttspurten av julestria, vi huset vårt i Gaupeveien på Ganddal, men vår spurt og våre mål er ikke som alle andres. Det er en annerledes jul på en annerledes måte, hos oss.

Når lille Irina vokser opp vil det kanskje bli noen endringer. Så langt synes kona fra Kiev at vi har altfor mye julefeiring i Norge. Hun venter til nyttårsaften, novij god, som det heter, og tar jul og nyttår på en gang. Jeg strever for å få inn en liten norsk jul også, kjøper inn julegaver og julemat, og lar det være litt så som så med pynten. Store deler av julen vil uansett bli feiret hos slekt i nærheten, det er ikke så veldig farlig om ikke alt hos oss er helt på stell.

Men julelys må vi nå ha. Vi kjøpte inn en del ekstra i fjor, da vi stadig vekk var ute på Jula i Stavanger, Hillevåg, for vi hadde så mye utstyr og verktøy å kjøpe til oppussingen av huset. Jeg slengte inn litt julelys og julepynt også. I fjor hang deler av det i buskene rundt terrassen. Årene før har det lille lyset vi har hatt, bidrat til litt ekstra opplysning av stua, der det har vært litt sparsomt.

I år bestemte forresten kona seg plutselig for å være med. Uten forvarsel hang hun opp julelys på kjøkkenet. Det eneste rommet i huset der vi har rikelig med lyskilder, men dårlig med kontakter. Hun ville ikka ha lyset ute, av en kanskje litt irrasjonell frykt for at det kunne komme regn i kontakten. Så nå henger det – for en tid – julelys over kjøkkenvinduet vårt. Kontakten går bak mikrobølgeovn og over komfyr og kjøkkenbenk, til en kontakt der det pleide være reservert for espressomaskinen. Kontakten virker bare når annet lys er på. Skikkelige saker.

Jeg tok med resten av lyset, og skulle altså henge det opp i plommetreet. Et av de få trærne vi har igjen rundt terrassen, eller i nærheten av den. Kona skar ned alt, da hun satte terrassen opp. Hun sa det måtte bli slik.

Det viste seg vi hadde to sett med lys. De hadde bare viklet seg inn i hverandre. Det vi hadde fra gammelt, arvet fra mor og far, var det skikkeligste. Det fra jula var mer så som så. Ingen av dem klarte jeg å vikle skikkelig ut. I garasjen hadde jeg parkert bilen for nærme sykkelen inntil veggen, så jeg kom ikke forbi med ledningen til vinduet lengst unna, og måtte ta det nærmeste. Det henger ikke akkurat usynlig, ledninger og greier.

Mørkne gjorde det også, mens jeg stod og fomlet, i gamle klogger og en jakke som ikke tåler regn. Regne gjorde det forresten, også. Til slutt skar jeg bare gjennom, på eget vis, og slengte lysene opp i treet som de var. Helt uutviklet. De ble hengende som en stor klump. Så slengte jeg opp de andre lysene, i en annen klump.

Slik henger de fortsatt. Og vil nok bli hengende i hele julen.

I dag spiste vi god, god frokost. Den første feriefrokosten.

Privat bank i Ukraina nasjonaliseres

Mandag var en dag med store og stygge nyheter rundt omkring i verden. Få fikk med seg eller gjorde noe nummer ut av den som kom om morgenen, fra Ukraina, om at landets største private bank nasjonaliseres.

Banken heter Privat bank, og er den del av Privat group, konglomeratet til den ukrainsk-jødiske oligarken Igor Kolomoiskij og hans partner, Gennadij Bogoliubov. Kolomoiskij er den dominerende av de to, den mektigste og rikeste. At Ukraina under president Petro Porosjenko nasjonaliserer banken hans er virkelig store nyheter, på veldig mange måter, men vil ventelig ikke behandles slik i vestlige medier.

To kilder skriver innsiktsfullt om emnet. Det er Leonid Bershedskij, på Bloomberg views: Ukraine nationalizes on Oligarch’s losses. Og den britiske avisen The Telegraph: Ukraine leader urges calm after PrivatBank is nationalised. Vårt eget NRK skriver distansert og nøkternt, omtrent sånn som Harstad Tidende gjør, etter det som ser ut til å være en melding fra NTB. I denne meldingen heter det at «Ukraina nasjonaliserer gjeldstynget bank», og at det er for å «avverge finanskrise i landet». Jeg har det man kanskje kan kalle «utfyllende informasjon».

Så hvor skal man begynne? Da demonstrasjonene begynte på Maidan for tre år siden var det to ukrainske TV-kanaler som viste bilder fra demonstrantenes synspunkt, altså hadde en vinkling som støttet protestene. De kanalene tilhørte nåværende president Petro Porosjenko og – nettopp – konglomeratet Privat group, og oligarken Kolomoiskij. Det er også de to – om noen – som har klart å berike seg på det som har skjedd. Resten av Ukraina, rike som fattige, har som man vet ellers mistet veldig store verdier og blitt veldig mye fattigere.

Da protestene mot tidligere president, Viktor Januovitsj, lyktes, og han forsvant, manøvrerte Porosjenko og Kolomoiskij raskt, og posisjonerte seg i gunstige posisjoner. Porosjenko åpent og synlig, og til vestlig applaus, han ble president, Kolomoiskij i det skjulte, han ble guvernør i Dnjepropetrovsk og både finansierte og tjente penger på krigen i Donbass. Som takk for hjelpen ventet han kontrakter og posisjoner, slik systemet fungerer i Ukraina, og kontrakter og posisjoner fikk han også, men ikke så mange som han ønsket. Porosjenko og Kolomoiskij endte i åpent klammeri med hverandre, Kolomoiskij sendte faktisk en av bataljonene sine til Kiev og okkuperte en bygning, for å kreve en styreplass i Ukrnaft. Det fikk han ikke, men han fikk fornyet visum til USA og reiste dit, etter en sedvanlig hestehandel og et høyprofilert møte der de to liksom skværet opp. De høyoppløslige bildene er lette å søke opp på Google (Poroshenko Kolomoisky billedsøk). Et mer arrangert møte og bilder skal man lete lenge etter. De trenger ikke engang late som.

Privat bank er mildt sagt synlig i Ukraina. Minibankene deres er overalt. Den første tiden kona og jeg var gift fikk jeg ikke bruke andre minibanker, hun stolte ikke på dem. Etter hvert fikk jeg ikke bruke de til Privat bank. Også fordi de som en av de få krevde en avgift, for uttak. Slagordet til banken er: Banken for dem, som elsker Ukraina.

Porosjenko er sjokoladekonge med et godslig utseende, så han slipper billig unna at han i likhet med tidligere president Janukovitsj, og presidentene før ham, bruker posten til å berike seg selv, og plassere sine folk i posisjonene som betyr noe. Kolomoiskij er et rovdyr. Selv i ukrainsk og russisk standard skiller han seg ut, skruppelløs, og langt over alle siviliserte grenser for å være kriminell. Alle ukrainske rikmenn driver med raiding, det å «bearbeide» business man vil kjøpe opp, for å gjøre prisen mer «gunstig». Bearbeiding vil si alt fra ren vold og fysisk skadeverk, til plaging med rettslige krav og byråkratiske problemer, hjulpet av et korrupt embedsverk og rettsvesen. Alle gjør det, bare Kolomoiskij sier dertil at han er stolt av det. Han bruker selv rovdyrmetaforen, den sterke spiser den svake. Sånn ser han business og verden. Når han snakker, er det med så grov banning og slang at han gjør Filippinenes president Duterte rangen stridig som den ubestridte gatespråkrepresentanten i maktposisjon.

Helt siden Sovjetunionens oppløsning har Ukraina levd på utenlandske lån og «statsfinansiering». Med statsfinansiering i hermetegn mener jeg at landet rike elite har gjort seg rikere på å suge penger ut av statskassen. I stedet for å lage et mer effektivt økonomisk system, og få økonomien til å vokse, har de forsøkt å fylle mer penger i den, altså statskassen. Om det er lånte penger eller hva det er, er ikke så viktig for dem. Det er uansett ikke de som skal betale tilbake.

Etter Maidan har denne statskassen – eller honningkrukken, for å bruke et mer billedlig uttrykk – fått enda mer påfyll, av EU-midler og midler fra IMF. Disse pengene kommer med krav, men kravene har alltid blitt omgått og fraviket under det evige påkuddet om at Russland og Putin og så videre, og så videre, Vesten fyller søkkrike oligarkes lommer med gratis penger fordi Ukraina liksom er i konflikt med Russland. Nå venter et annet styre i USA, og da er det ikke sikkert pengene til Ukraina vil flyte like fritt. Det er til og med tvilsomt de vil gjøre det.

Derfor måtte oligarkene bak Privat bank og den ukrainske staten tenke raskt. Privat bank har i årevis kunnet skrive ut rause lån med penger garantert for at den ukrainske stat, som igjen er garantert for av EU og IMF og vestlige institusjoner som tviholder på historien om at Ukraina må «reddes fra Russland», og derfor ikke må gå konkurs, slik Privat bank heller ikke må gå konkurs. De er jo landets største bank, en konkurs er en økonomisk katastrofe. Slik har lånene banken har skrevet ut vært risikofylte og risikofrie på en gang. De er risikofylte med det at sjansen for at de ikke blir betalt tilbake, er stor, risikofrie med at risikoen til syvende og sist ikke ligger hos banken.

Til hvem er lånene skrevet ut? Stråselskaper til Kolomoiskij, selvsagt. Dette er gratis penger for ham, etter klassisk, ukrainsk oppskrift: suge penger ut av statskassen. Når banken nå nasjonaliseres, er det den ukrainske staten som overtar de råtne lånene. Oppgjøret for banken er som vanlig det engelskmennene kaller «murky», på norsk kan vi sivilisert kalle det «lite transparent». Ukrainske – og russiske – oligarker er skruppelløse, og nøler ikke med å slå på noen titalls millioner dollar til egen fordel under en handel. De svindler stort, og de svindler skikkelig.

Forskjellen nå er at de gjør det med Vestens velsignelse. Oligarker som Kolomoiskij og president Porosjenko blir rikere, mens det ukrainske folket vil slite med regningen i det som nå ender opp som statsgjeld. De er ikke i stand til å betale regninene sine. Men det løser staten elegant ved å vente til de dør, og så hente inn alle uoppgjorte skatter og avgifter, før de etterlatte kan arve stumpene.

Banken Privat bank har slagordet: For de som elsker Ukraina. Vi elsker et annet Ukraina enn det denne banken og de ukrainske politikerne står for, og vet ikke hva vi kan skrive, si eller gjøre for å få folk til å forstå det.

Entrecôte med 12 poteter, løk og champignon

I dag skjedde det igjen. Jeg skulle lage mat til meg, min kone og barnet, men så ble det så godt at jeg spiste alt selv.

Det er travle dager, og jeg kom sent hjem. Jeg skulle trene først, og levere en julegave. Klokken var seks da endelig var hjemme.

Min kone Olia ville jeg skulle klippe håret da jeg kom, slik hun av og til får et innfall om. Den sløve klipperen som rev og lugget gav en god representasjon av sinnsstemningen min.

Til slutt kunne jeg endelig gå i gang med middagen. Lille Irina sov, så det var foreløpig bare Olia og jeg. Vi hadde entrecôte, kjøpt på tilbud forrige uke, to stykker i en pakke. Sikkert 400 gram, eller sånn som det er vanlig å pakke dem.

Jeg tenkte vi måtte ha rikelig med poteter, og la tolv skrelte stykker i gryten. Det var Folva-poteter, også kjøpt på tilbud, på Coop. Jeg passet på at potetene var ganske store også, slik at det virkelig skulle være tolv poteter, og ikke bare tolv biter. Den siste jeg la oppi var som flere slik at den kunne deles i to, og kalles for to.

Tilbehør var løk og champignon. Veldig gammel champignon, tørr og skrukkete. I pannen med dem, alle det gikk an å spise. To løk, rødløk. Stekt i smør, Kviteseid. Ekstra godt, eller ekstra dyrt. Eller begge deler. Så kjøttstykkene.

Og da også hvitløk og sitron. Jeg spurte Olia, hva som hørte med, om hvitløk og sitron gikk an å blande. Selvfølgelig. Alt hører med. Jeg slengte oppi noe gammel timian også, en gang frisk potteplante, nå best egnet som hyssing. Stekte alt i hop.

Olia laget mos av potetene, og overlot spisingen til meg. Hun ville vente. Big mistake, som de sier på engelsk. Huge.

For dette var så godt at det gikk ikke an å stå i mot. Aldri i mitt liv hadde jeg ventet hvitløken, sitronen og timianen skulle gå så godt i sammen, det gav en skarp smak til kjøttet som var uimotståelig for meg. Det første stykket forsvant med en gang, og det andre stykket måtte også til pers, siden Olia nå en gang ikke var der, og lille Irina sov.

I anstendighetens navn forsøkte jeg å få henne til å spise, i det minste å smake. Men det ville hun ikke. Og jeg skjønte at her kom all maten til å forsvinne. Potetmosen var også himmelsk. Jeg vet ikke hva min kone hadde gjort med den, om det var noe rømme i den, eller hva. Og så dette Kvitseidsmøret, blandet med kraft fra kjøttet, og smak fra hvitløk, sitron, timian og rødløk.

Når man spiser poteter som potetmos må man nesten dele antallet på to. Tolv poteter blir seks, når de er i mos. De sklir rett ned. Særlig når det man spiser er veldig godt. Kanskje var det ytrefilet, vi spiste, forresten, ikke entrecôte. Jeg skrapte gryten tom for mos. Helte alt i stekepannen over tallerkenen, skrapte stekepannen også. Alt skulle med, alt skulle ned.

Det var et himmelsk måltid. Igjen og igjen fortalte jeg min kone at vi må kjøpe to pakker til middag, 800 gram er vår dose, og 20 – 25 poteter, om de skal lages som mos, himmelsk mos, og derfor deles på to.

Lille Irina våknet til slutt, og bidro til sluttspurten. Også hun spiste med god appettitt, selvfølgelig. Dette var jo eventyrlig godt. Alt skal vekk, og alt forsvant.

Språklig og annen fremgang for lille Irina :)

Smilefjes i overskriften. Det setter stemningen for posten. Det er travle dager for far frem mot jul, travelt også fordi han har fått 12 dagers medlemsskap på et treningssenter, og nesten må benytte det mens det er der. Så gjelder det jo å styre skuta med familie, jobb, gaver og pynt og baking frem mot jul. For vår del er ikke gavene og pynten så overveldende, da, og bakingen blir gjort hos mormor.

I hvert fall, det er korte dager. Når jeg kommer hjem, er det ofte mørkt, og da blir det ikke tid til de daglige turene Irina og jeg har hatt gjennom hele året. Vi holder oss inne. Etter middag fyrer jeg opp i peisen, nede i kjelleren, og gir mama Olia avlastning for barnepass. Da er det lek med bamser, hunder og kaniner, det som i en fellesbetegnelse må alles kosedyr, og de er hos oss i alle størrelser. Leken begynte forsiktig med at de to bjørnene vi hadde da, og en kanin – Snurre Sprett – spiste grøt, drakk, gikk på do og sov. Om og om og om og om igjen. Nå skjer det mye, mye mer.

Irina har stor og rask fremgang. Riktignok ser jeg at det nå har gått mange måneder med denne store og raske fremgangen, og det vel er ganske likt nå og den gang, hun er liksom på nippet til en rekke med ting. Hun hadde sine første vellykkede turer på potte lenge, lenge, lenge før hun ble to år, men så tok det helt slutt, og vi må nå lære henne det på ny fra begynnelsen av. Det er et stykke frem. Men i går fant jeg henne plutselig selv sittende på potten, uten bleie og med buksa på knærne. Bleia hadde hun tisset i, og selv tatt av. Så visste hun det var noe med potte og tissing, og satte seg på den. Om det var skryt hun var ute etter, så fikk hun det – i bøtter og spann.

Jeg gikk også inn til mama Olia på rommet for å fortelle nyheten. Da kom Irina tuslende etter, med ren bleie i hånden. Den hadde hun funnet frem til selv. Sånne barn trenger vi. Mor og far kan lett bli litt opptatt. Det er bra om hun finner ut av tingene, og kan ordne opp på egen hånd når det kreves.

Jeg er rimelig sikker på at hun nå skiller mellom de to språkene, russisk og norsk. Det skjer aldri lenger at hun bruker russiske ord når hun snakker norsk, eller omvendt. Hun har også lært seg at hjemme i huset, er det russisk, mens ute er det norsk. Det blir litt problemer, om man kan kalle en uskyldig situasjon som dette, problemer, når jeg skal lese norske barnebøker for henne og snakke om dem på norsk. Irina svarer da konsekvent på russisk, og begir seg ikke ut på det norske. Om de samme eller tilsvarende bøkene blir lest hos bestemor på Klepp stasjon, går det selvsagt i norsk.

Hun er også i ferd med å få noen grammatiske strukturer på plass. På russisk er det avansert, med seks kasus, og komplisert bøying av verbet i kjønn og tall. Hun gjør ikke mye av kasusbøyingen, ennå, men er på sporet av entall og flertall. Hun sier ruka for hånd, og ruki for hender. Både på norsk og russisk har hun setningen Det er, eller det var, og ser Det er seu, det er tre, det er gran, på norsk, mye av det vi ser når vi er ute og rusler, mens på russisk er det eto, eller uttalt eta – eto tsvet (lys), eto svesda (stjerne). Hun tar etter omtrent alle ord vi sier til henne, de smeller bare på plass i hjernen. Skikkelig bra lim, der.

Tallene har hun lenge hatt bra kontroll på. Raz, dva, tri, sa hun i går, slik russerne teller til tre, (én) gang, to, tre, betyr det, og hun sa det da hun hadde lagt en liten bjørn i en liten mugge, og ristet på den før noe skulle skje. Hun tok også etter alfabetsangen, på en av lekene hun har fått, det er på melodi av Twinkle, twinkle, little star, eller blinke, blinke, stjernen der, som det heter på norsk, hos meg. Hun klarer ikke å skille bokstavene og lydene, selvfølgelig, det er jo ganske mange, men hun er etter det, og vet det slutter æøå, sånn cirka.

Og latteren helt til slutt – den tar hun fullstendig.

 

Deilig er jorden, folkens

Deilig er jorden,
prektig er Guds himmel,
Skjønn er sjelenes pilgrimsgang!
Gjennom de fagre
riker på jorden
Går vi til paradis med sang.

Dette ble for mye for en skole i Stavanger. Av hensyn til de som går der og jobber der, nevner jeg ikke navnet på den. Det er ganske flaut. Og det kan få noen og enhver til å spørre seg hva de egentlig driver med på barneskolene rundt omkring, når gamle barnesanger og julesanger blir forbudt. Hva skal da være lov, liksom?

Om det er humanistene i human-etisk forbund som står bak denne aksjonen, eller hva det er, så skal de kanskje være litt forsiktige. De kristne lever ennå i skammen over å ha ønsket forbud mot filmer som Life of Brian og diverse rocketekster. Det blir bare flaut. Det ser ut som de kristne har lært.

Jeg tenkte jeg ikke skulle skrive så mye om selve saken om barneskolen i Stavanger. Mange nok skriver om den og harselerer om den. Det har nådd nasjonale medier, og skolen har «beklaget» med at det er et «internt dokument» som er blitt offentlig «ved en feil», og at de skal synge Deilig er jorden likevel.

Ja-ha, ja. Det ser ut som det skal litt mer til for å legge denne saken død. Kanskje de heller skulle prøvd seg med at det var en spøk, som kom feil ut.

For lenge siden, en annen tid, var det også noen som nektet å syne Deilig er jorden. Det var ved et juleselskap, og årsaken den gang var så mye elendighet i verden. Da reiste en kvinne som heter Ruth Meier seg, og holdt en gripende forsvarstale for livet, for troen på det. Det er kanskje de færreste som vet sånn uten videre hvem Ruth Meier er for én, mer kjent er hun som skrev disse ordene om henne: Gunvor Hofmo.

Ruth Meier er jødinnen som ble arrestert av tyskerne sammen med de andre norske jødene under krigen, sendt til Auschwitz, hvor hun døde. Hun var bestevenninne til Gunvor Hofmo. Hofmo kom aldri over det, og skrev noen av de sterkeste diktene som er skrevet i norsk litteratur, før hun tilbrakte 22 år, eller så, på Gaustad sinnssykehus.

Dere kan lese selv hvordan Gunvor Hofmo skildrer episoden, i boken Mørkets sangerske, på nasjonalbiblioteket. Jeg tror lenken skal føre dere direkte til riktig side. Mørkets sangerske er navnet Jan Erik Vold satte på Hofmo, og er et navn som har festet seg. Hofmo hadde aldri noe lyst livssyn. Men hun beundret Ruth Meier, som hadde det. Som jøde, med nazisme og antisemettisme på farlig fremmarsj, reiste hun seg og holdt en forsvarstale for livet. For troen på det. Jeg siterer Hofmo ordrett, fra dagboken hennes (om diktning og annet).

Jeg leste nettopp en del om og av Hofmo, og bet meg merke i dette om Ruth Meier og Deilig er jorden, allerede før de på en Stavangerskole bestemte at den teksten er for drøy. Deilig er jorden, folkens. Jeg skulle gjerne – ved hjelp av magi eller noe – arrangert et møte mellom rektoren på Stavangerskolen og Ruth Meier, slik at rektoren kunne forklart jødinnen at den sangen kan virke støtende på noen.

Verden er gått av hengslene, jeg synes vi skulle forsøke å hekte den på plass igjen. Da gjelder det å skille det som er farlig og ufarlig, viktig og uviktig. En god tommelfingerregel er at det vanligvis er farligere å forby eller sensurere en sang, enn å synge den. Det er også smart, ufarlig og viktig å være nysgjerrig på andre trosretninger enn ens egen. Det kan jo være andre har skjønt noe du ikke helt har skjønt. At jorden er deilig, for eksempel.