Cornelis Vreeswijk: Tio vackra visor och Personliga Person

Jeg hadde en raptus og kjøpte noen nye CD-plater forleden. Blant dem var Tio vackra visor och Personliga Person, av Cornelis Vreeswijk. Den har virkelig begeistret meg denne vinteren.

Cornelis Vreeswijk forbinder jeg også med Bergensårene mine. Jeg var med i studentteateret, der låter av Vreeswijk stadig var tema, og avleggeren Turboteateret til og med satte opp en hel forestilling med ham. Jeg kjente sangene, kjente denne platen, men jeg hadde mitt rigide system om å kjøpe en CD-plate i måneden, verken mer eller mindre. Og da var det ikke plass til mer enn et par plater med Vreeswijk. Jeg måtte få med de viktigste, Märk hur vår skugga og Balladen om herr Fredrik Åkare og den söta fröken Cecilia Lind. Så de ti vakre visene og Personlige Person fikk vente.

Jeg hørte litt på Vreeswijk tiden jeg hadde strømmetjenester. Jeg kjørte løpet så lenge det var gratis prøveperioder eller latterlig billig, Wimp, Tidal, Spotify og Apple music. Fordelt mellom alle ble det en del. Og jeg fikk hørt noen plater av Vreeswijk jeg ikke hadde hørt før.

Men strømmetjenester er ikke egentlig for meg. Jeg har vennet meg til at musikken skal være fysisk, jeg liker å holde platen i hånden og vite den er min. Å ha den på telefonen eller andre digitale steder er ikke det samme. Dessuten vil jeg ikke forplikte meg til å betale den månedelige summen for å fortsette å høre på musikken min. Her er jeg i mindretall, men sånn er jeg.

Så da prøveperioder og billigperioder var over, kjøpte jeg like godt en del av de platene jeg hadde hørt på med glede på strømmetjenestene. Deriblant altså denne platen av Vreeswijk, Tio vackra visor och Personliga Person.

Platen er gitt ut i 1968. Det er et stort år i musikkhistorien. Artister som Neil Young, Randy Newman og Fairport convention med Richard Thompson debuterer, band som Beatles og Rolling Stones leverer noen av sine beste plater, og i det hele tatt: Årene rundt 1970 er de beste. Det er utrolig så mange bra sanger og band som er rundt akkurat disse årene her. Cornelis Vreeswijk er der også.

Vreeswijk er poet, trubadur, visesanger. Han følger tradisjonen, setter egne tekster til andres sanger, oversetter andres sanger, omskriver, covrer, og skriver også noen egne melodier. Han følger svensk visesangtradisjon ned fra Carl Fredrik Bellman, Evert Taube og Fredrik Åkerstrøm. Dette er i særklasse i de skandinaviske språkene, Bellman, Taube og Vreeswijk er giganter. Hadde de skrevet sine tekster og sanger på et mer internasjonalt språk, ville de vært verdenskjente. Vreeswijk var opprinnelig nederlender, derav navnet, men han flyttet til Svergie som 12-åring, og skrev alle sine kjente tekster og sanger på svensk. Det er deres tradisjon han er en del av, om enn han aldri ble svensk statsborger.

I Norge var Vreeswijk også stor, om enn han vel aldri kunne bli like folkekjær her, som han ble i Sverige. Som barn og ungdom kjente jeg til Brev från kolonien og Turistans klagan (og kanskje jag hadde en gang en båt), sanger som ikke akkurat er representative for hva Vreeswijk egentlig drev med. Jeg er ikke sikker på om han hadde så mange konserter hos oss, heller. Jeg måtte bli student for å få kjennskap til mer av Vreeswijk, og voksen for å kjenne ham ordentlig. Dette er rett og slett en stor artist, en stor kunstner, og i Tio vackra visor og Personliga Person er han helt, helt på høyden.

Deirdres samba

Melodien til denne sangen er skrevet av brasilianeren Chico Buarque. Av det lille jeg kjenner til brasiliansk og søramerikansk musikk har de hundrevis av melodier som dette, det er slik de lager dem.

Somliga går med trasiga skor

Denne sangen er visekunst på 3,07 minutt. Melodien er enkel, nydelig, instrumenteringen likeså, akkustisk gitar, en liten bass, og litt myke trommer. Teksten er sår, kjærlig. Somliga er «noen», trasiga er vel forståelig også på norsk, i hvert fall i noen dialekter hos oss gir det mening å si noe er trasig, kjedelig, vondt, dumt.

Jag är en tvivelaktig figur
Duger ej mycket till

Felicia – adjö

Dette er av de kjente sangene på platen, og blant Vreeswijks mest kjente overhodet.

Tomtebloss

Saskia

Personliga Person

Dette er den ekstra visen, i tillegg til de ti vakre.

Hänssler classic: Bachs samlede verk til 2399 kroner

Det er 172 CD-plater. Det er noe av den aller vakreste musikken som er laget i verden, 178 timer av den. Prisen per CD er litt under 14 kroner, prisen per time guddommelig musikk er 13,50. Jeg kjøpte den i høst, som en tidlig julegave til meg selv.

Jeg er allerede godt bevandret i Bach og hans musikk. Jeg har det meste, og mye i forskjellige versjoner. Orgelmusikken har jeg av Helmut Wacha, messen, oratoriene og pasjonene med Karl Richter, Karl Münchinger og John Eliot Gardiner (Mateuspasjonen i tillegg med Otto Klemperer), kantatene i utvalg av Richter og Gardiner (i tillegg til noen med Rene Jacobs), konsertene med Trevor Pinnock, Brandenburgkonsertene, suitene for orkester og kammermusikk med Reinart Goebel (og Brandenburg i tillegg med Richter), pianomusikken (eller egentlig cembalo) med Andras Schiff (Goldbergvariasjonene i tillegg med Glenn Gould) og musikk for solo cello og solo fiolin henholdsvis med Pablo Callas og Nathan Milstein.

Etter det ble mulig å strømme har jeg benyttet periodene jeg har hatt på Wimp, Spotify, iTunes (eller hva det heter) og Tidal til å høre verkene i andre versjoner også. Så jeg skal kjenne det ikke så verst, til å være en amatør.

Her, med dette kjøpet, får jeg det alt sammen samlet på et sted. Det meste er spilt inn av Helmuth Rilling, og hans Bach-ensemble. De som går og lurer på om det er verdt å kjøpe samlingen, kan tenke på at den inneholder samtlige kantater. Kantatesamligen til Gardiner – som ikke er komplett – koster 2199 kroner. Den består av 56 CD-er. Her er det 60 CD-er med de religiøse kantatene, i tillegg til 8 med de verdslige. Hvilken innspilling man foretrekker er smak og behag, men Rilling er en av de store, dette er helt skikkelig. Jeg liker hans utgave av kantatene og den andre musikken veldig, veldig godt. Det går litt raskere enn hos Richter, litt lettere, men er ikke så rå og kjapp som Gardiner. Gardiner er den nye tid, med originale instrumenter og forsøk på å legge seg nærmest mulig det man tror er originalen. Som sagt, det er smak og behag.

Akkurat nå hører jeg juleoratoriet, sammensettingen av 6 kantater, hver for de seks viktige dagene i julen. Jeg synes det er ubegripelig vakkert, nesten i enhver innspilling, og i hvert fall i de nå fire jeg har. Rilling står ikke noe som helst tilbake fra de andre. Ved siden av de fire jeg har, liker jeg særlig å høre Ton Koopman og Phillipe Herreweghe når jeg har tilgang på strømmetjenester. Det er vel de fire som har de beste, etter min smak.

De verdslige kantatene er ikke så enkle å få tak i, eller finne frem til. Her får man dem alle sammen, og kan høre at den berømte starten av juleoratoriet egentlig er en verdslig kantate for en fyrste av Magdeburg, tror jeg det var. Også av andre verdslige kantater er det lånt litt av, så vidt jeg vet. Jeg gleder meg veldig til å høre dem.

Motettene er også spilt inn av Rilling. De har jeg i en innspilling av Jacobs. Det er vakker musikk, men går kanskje litt langsomt. Jeg har liksom aldri fått helt tak på dem. Kanskje blir det bedre når jeg får dem av Rilling?

Messene, oratoriene og pasjonene til Bach er det beste som er laget av musikk. Det er overveldende mektig og vakkert. Jeg kan ikke huske å ha hørt dem av Rilling, tror ikke jeg har gjort det. Det er kantatene og juleoratoriet jeg har hørt på med strømming. Jeg antar messene og pasjonene er angrepet på noenlunde samme måte, juleoratoriet er i alle fall det, og lover veldig godt for det andre.

Koralene er ganske spesielle, veldig korte verk, ned mot minuttet, og de finnes både for orgel og for kor, så vidt jeg vet. Jeg har bare hørt noen av orgelversjonene, innspilt av Wacha. Med så liten tid er det måte på hva man kan få til, men dette er Bach. Noe av det er guddommelig. Her skal det være arier, hymner, jeg har ikke hørt dem og vet ikke hva det er. Men jeg gleder meg til å sette meg inn i også denne, perifere delen av Bachs verk.

Så kommer orgelverkene. De er spilt inn av en Kay Johannsen, Andrea Marcon, Wolfgang Zerer, Martin Lücker og Pieter van Dijk. Blant andre. Jeg kjenner ingen av dem. De jeg har slått opp har vært ganske unge, Johannsen er født i 1961. Innspillingen jeg har av Helmut Wacha er kjempegreier, de er definerende for meg, og jeg måler alle andre versjoner opp mot dem. Som om Wacha er originalen. Den samlingen består imildertid av 12 disker. Her, med Johannsen er det 20. Så det venter meg en del flere verk.

Tangentmusikken er spilt inn av Robert Hill, for det meste. Han mener jeg å ha hørt om, selv om jeg ikke kan huske å ha hørt noe av ham. Andre som bidrar er Peter Watchorn, Ergeni Koroliov, Robert Levin, Edvard Aldvell og Trevor Pinnok (!). Pinnock har 6 partitaer, Levin de viktige Das Wohltemperierte Klavier (Bachs utrolige prestasjon av å lage preludium og fuge til hver av toneartene på klaveret, heltone og halvtone, dur og moll, og alt uimotståelig vakkert). Levin er kjent, Pinnok er veldig kjent, han er en av de jeg oppsøker når jeg har tilgang på strømmetjenester. Koroliov har Goldbergvariasjonene, for de som lurer på det. Jeg tror ikke jeg har hørt hans versjon av dem.

Også med tangentmusikken er det en del svært lite kjente verk som har kommet seg med. De har virkelig satt seg fore å få med seg absolutt alt. Min samling med Schiff består av 13 CD-er. Her er det 26. Dobbelt så mange.

Kammermusikken er på 10 disker. Det består av arrangementer for Lutt, spilt inn av Oliver Holzenburg, disse kjenner jeg ikke. De berømte og fantastiske sonatene og partitaene for solo fiolin er spilt inn av Dmitri Sitkovetsky, de enda mer berømte og vel så fantastiske suitene for solo cello er med Boris Pergamenchikov. Det var disse suitene for cello som var min inngang for Bach, jeg kunne bare ikke få inn i hodet at det var mulig å lage så vakker og avansert musikk med bare fire strenger. Det var – og er – meg komplett uforståelig. Det er det nærmeste jeg kommer religiøse opplevelser, det finnes ingen vitenskaplige forklaringer på Bach, han lar seg ikke begripe med fornuften. Det er noe overjordisk, religiøst, med ham. Først møtte jeg det i disse solosuitene. Nå møter jeg det i nesten all hans musikk. Rikdommen og mangfoldet i musikken og verkene er med på å underbygge det. Hvordam er det mulig å få til så mye og så bra i løpet av bare ett menneskeliv? Det er virkelig ingen i nærheten. Innspillingene til Sitkovetsky og Pergamenchikov kjenner jeg ikke. Det gjør jeg heller ikke med de som deltar i innspillingene av den øvige kammermusikken, satt sammen av fløyte og klaver, fiolin og klaver, cello og klaver, noe også med cembalo. Jeg har en innspilling av disse med Goebels og hans Köln-musikere, noe av denne musikken er fantastisk, noe mer menneskelig. Det er heller ikke helt sikkert at Bach var komponisten bak alle disse verkene. Om det er han, har man kvalitetsgaranti.

Orkesterverkene består også av 10 disker. Dirigenten er alltid Rilling, men solistene varierer. Jeg ser Levin tar seg av konsertene for cembalo, de har jeg forventninger til. Fiolinkonsertene er det Christoph Poppen og Isabelle Faust som har. Det er en obo-konsert med Ingo Goritzki. Så vidt jeg vet er instrumenteringen hos Bach av og til litt uklar, så man må bare anta hva som er ment å være soloinstrument. Jeg er ganske sikker på at fiolinkonsertene også er spilt inn med tangenter, og omvendt, man har prøvd litt forskjellig. Man har også prøvd med original cembalo og med moderne piano, med moderne piano har det aldri gått bra for meg. Det får jeg ikke til å passe inn, med Bach. Innspillingene jeg hadde fra før, med Trevor Pinnok, var på 5 CD-er. Så også her er det dobbelt så mange, med 10.

Til slutt er det noe som heter Sonstige werke, eller «andre verk». De består av 13 stykk CD-plater. Her er kanoner, det som heter Musikalisches Opfer, die Kunst der Fuge, og mye mer.  Robert Hill spiller cembalo på den siste. Så er det klaver-heftet for Anna Magdalena Bach, det som vel må være «øvelsesmusikk», og også slik øvelsesmusikk for et par andre. Det er noen rekonstruerte verker, noen spesielle kantater og ytterligere noe vokalmusikk. Det er virkelig litt av hvert. Rilling er dirigenten her også, de gangene det skal være dirigent. Solomusikerne er ukjente for meg. Det samme er de fleste av disse verkene.

Til sammen blir det 172 CD-plater. Ganske utrolig. Det er ganske spesielt at vi lever i en tid der det er mulig å kjøpe all denne musikken samlet, og bor i et land der vi har råd til det. Jeg skal posisjonere det ut forsiktig, høre litt og litt, ta en plate av gangen, ved passende anledninger.

Jeg tror – og har inntrykk av ut i fra hva jeg har lest – at det er Rilling som er beholdningen her. De andre bidragsyterne er litt kompromiss, det er ikke øverste hylle, der finnes det innspillinger som er bedre. Men med Rilling får man alle kantatene, inkludert de verdslige, og de viktige messene og pasjonene. Med ham får man også mye av orkestermusikken, konsertmusikken. Musikken som trenger en dirigent. Der er Rilling en av de store i tolkningen av Bach.

Med i settet kommer også en booklet på 296 sider med navn på og katalogisering av alle de ulike verkene, detaljinformasjonen. I tillegg har man en CD-rom med utfyllende informasjon, alle tekstene på tysk, fransk, engelsk og spansk, og informasjon om verkene og innspillingene. Man får også kantatene organisert etter søndagen og helligdagen de hører til. Her er alt man kan drømme om for de som liker statistikk og tabeller og orden. Det er helt skikkelig gjort. CD-romen ser veldig fin ut, de har til og med laget lyd når man blar om i det som skal være et digitalt CD-hefte, men det er jo litt teknologi fra 20 år siden i disse nettider. Folk bruker ikke mye tid på CD-rom nå lenger. De bruker nok ikke så mye tid på CD, heller.

Det gjør imidlertid jeg. Og jeg synes dette er et av de beste kjøpene jeg har gjort. Det vil gi meg rik glede i mange, mange år fremover, Bach er en gave som varer og varer og varer.

Falsche welt dir trau ich nicht, BWV 52, en fantastisk kantate av J. S. Bach

Denne posten måtte flyttes, og den må endre navn. Det er ikke Falsche welt, dir trau ich nicht, BWV52, det er Wachtet auf, ruf uns die stemme, BWV 140. Det er også for den 27 søndagen etter Treenighetssøndagen, ikke den 23. Jeg så feil på disken til Gardiner. BWV 140 er den eneste skrevet for 27 søndagen etter. Jeg bør sjekke det opp, og skrive mer på denne posten.

*

Folkens.

I dag er det den 23. søndagen etter Treenighetssøndagen (eller trefoldighetssøndag, som det tidlligere het, på latinsk trinitatis, engelsk trinity, tysk bruker det latinske ordet, trinitatis). Treenighetssøndagen er den første søndagen etter pinse, og er en festdag viet den hellige treenighet, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Det er en viktig dag i det lutherske kirkeåret, alle søndagene frem til advent er nummerert i forhold til den. Så er det altså de fire søndagene i advent, det er med dem kirkeåret begynner, så følger søndagene og helligdagene i julen, første nyttårsdag, helligtrekongersdag (Ephiphany, trettende dag jul), og det er seks søndager etter dem. Deretter følger de tre søndagene før fasten, søndagene som er i fasten, og påskesøndag og helligdagene i påsken. De seks søndagene mellom påske og pinse har hvert sitt navn, pinsen (Pentecoste, gresk for 50, den femtiende dagen etter Kristi oppstandelse, men tellingen må tilpasses for å få den til å falle på en søndag), og altså Treenighetssøndagen.

Til hver av disse søndagene og helligdagene skrev den tyske komponisten J. S. Bach en kantate. Det vil si, han skrev ikke for søndagene i fasten, og ikke for andre søndager enn den første i advent. Begge er ventetid, man skal vente og forberede seg på Kristi fødsel, død og oppstandelse, det skulle ikke være musikk under gudstjenesten. Siden påsken flytter seg fra år til år, varierer det også hvor mange søndager det er mellom Treenighetssøndagen og advent. Så det varierer hvor mange kantater Bach måtte skrive, de årene han var kantor ved Thomaskirken i Leipzig.

Kantatene til Bach er blant de aller, aller største menneskelige prestasjonene jeg vet. Det trancenderer det menneskelige, det grenser over i det guddommelige, det skulle ikke være mulig å skrive så mye, så rikt og så vakkert, i all musikk av Bach er det som om det må stå større krefter bak. Det er så hinsides det andre mennesker er i stand til få til.

Bach greide å skrive polyfon musikk, som ingen annen. Hvert instrument er sin egen stemme, og de virker hver for seg, og i samspill. I et TV-program om Bach er det en musiker som går gjennom berømte Air, fra en av suitene hans, selv de som ikke bryr seg om Bach og klassisk musikk bryr seg om den, melodien er uimotståelig vakker, og musikeren spiller bare bassen i melodien, og viser hvordan også den ikke bare er et komp, eller akkompagnement, men en interessant og vakker melodi i seg selv. Slik er det alltid hos Bach. Hans samlede produksjon trenger noe sånt som 170 CD-plater for å få plass (katalogen BWV har 1080 nummer, 1080 verk), han har skrevet mer enn alle andre til sammen, og av det han skrev er en stor del tapt. De 170 CD-platene rommer noe sånt som to tredjedeler av det Bach egentlig skrev, den siste tredjedelen finnes ikke lenger, manuskriptene er tapt. Og i hvert eneste av verkene har hvert eneste instrument en betydelig rolle. Bach var ikke i stand til å skrive noe dårlig, halvhjertet eller uinteressant. Gjorde han det, er det vekk.

Ved siden av å være polyfoniens mester, er Bach også fugenes mester. Fugene er det vanskeligste for en komponist å få til. Store komponister som Beethoven og Mozart har en og annen fuge, Beethoven har sin Grosse fuge, Mozart gjorde det av og til, og jeg vet også at den russiske komponisten, Sjostakovitsj, brukte det noen ganger. Ellers er det få. Bach gjorde det hele tiden, og alltid overdådig, vakkert og rikt. Det er for Bach aldri noen stiløvelse, som det alltid var for Mozart og Sjostakovitsj, Bach skrev fuger for sitt musikalske uttrykks skyld. Det er vanskelig å se det som noe annet religiøst, denne rikdom og orden som en god fuge gir, der samme melodi kommer igjen og igen, over og inn i hverandre, med utallige muligheter for variasjoner. Typisk Bach er at han lager fire over hverandre.

Slik er det også med BWV 52, Falsche Welt, dir trau ich nicht, dagens kantate. Bach skrev den og fikk den fremført første gang 24. november, 1726, i Leipzig. Den begyner med en Sinfonia, en instrumental, så er det en resitativ, en arie, en ny resitativ, en ny arie, og så avslutter den med en koral. I min innspilling, med Monteverdi-koret og engelske barokk-solistene dirigert av John Eliot Gardiner, jubileumsutgaven av 2000, så varer den første sinfoniaen 4,04, resitativen 1,03, arien 3,26, resitativ 1,08, arie 4,15 og til slutt 0,57 på koralen. Til sammen blir det 14 minutter og 55 sekunder, en ganske kort kantate.

Den førse sinfonia er himmelsk. Den amerikanske komponisten Robert Greenberg går gjennom den i en av hans mange produksjoner for The teaching company, han viser hvordan de fire ulike delene i fugen introduserer hverandre, går over i hverandre og leker med hverandre. Melodien er vakker, som den alltid er det hos Bach, det er vanskelig å få det inn i hodet at det går an å lage en enkel melodi, og få det til å bli så vakkert, og når fugen får virke går det inn i en høyere enhet.

Resitativene er alltid bare én stemme, i denne er det en sopran. Falsche Welt, dir trau ist nicht betyr «Falske verden, jeg stoler ikke på deg». Hele teksten står på tysk her, og på engelsk her, begge lenker er til nettsiden www.bach-cantatas.com. Som alltid er det ikke stor ordkunst, det er når Bach setter melodi til det blir mektig og overveldende. Teksten handler om konflikten mellom den verdslige verden og den åndelige, livet på jorden og i himmelen, hvor livet er her falskt og løgnaktig, mens Gud er sann og trygg. Den første resitativen utdyper hvor vanskelig det er her, hvor fortvilet, egentlig, med skorpioner og slanger i menneskelige skikkelser, ærlighet og oppriktighet er forbannet, det er hyklersk, selv den beste vennen man har kan vise seg falsk og usann, det er virkelig en verden i en forfallen tilstand.

Resten av kantaten er trøsten og forsikringen til denne umulige tilstanden. I verden kan man aldri finne trygghet og ro, aldri vil det være noen å stole på, men Herren vår Gud gir alt dette i rikelig monn, og det er fast og sikkert og trygt. Man kan legge til side kvalene og fortvilelsen fra den første resitativen.

Det er fyldig informasjon på nettsiden viet Bachs kantater.

Kantate nummer 52 er spesielt vakker. Den blir flere steder plukket ut, Robert Greenberg gjorde det, det var tittelen på en teaterforestilling vist på Festspillene i Bergen i år (om den kanskje valgte kantaten fordi tittelen passet så godt), den er av de kjente. Men man kan nesten like så godt ta en hvilken som helst av de andre 209 kantatene som er bevart. Min første samling kantater var Karl Richter, for archive, den samlingen består av rundt 60 kantater. Blant de jeg husker er Weinen klagen, Sorgen sagenMeine Seufzer, meine Tränen, Brich dem Hungrigen dein Brot, Jauchzet Gott in allen Landen! (kanskje hans mest kjente), Ich will den Kreuzstab gerne tragen (Kreuzatab-kantate), Ich armer Mensch, ich Sündenknecht, Nun komm, der Heiden Heiland (fra første søndag i advent), Wachet! betet! betet! wachet! (uimotståelig, uiomtståelig), Jesus schläft, was soll ich hoffen? (kanskje ikke så sterk som de andre her, men la gå, det er inderlig nok, og vel så det), Ich habe genug (det betyr «jeg har nok», og man blir overbevist om at man har det), Bereitet die Wege, bereitet die Bahn!Komm, du süße Todesstunde (en overjordisk hyllest til døden), Schmücke dich, o liebe Seele (fløytene! fløytene!), Himmelskönig, sei willkommen (til palmesøndag, der den passer veldig godt!), ja, det er jo flere, Ich hatte viel Bekümmernis (fra tredje søndag etter treenighets,

Ach wie flüchtig, ach wie nichtig (med en ufattelig vakker, rask,

 

 

 

Nobelprisen til Bob Dylan

Jeg tenkte å skrive litt om at Bob Dylan fikk nobelprisen i litteratur. Helst ville jeg latt det forbigå i stillhet, for min del kunne hele prisen blitt lagt ned. Mangelen på gode kandidater til de ulike prisene er mange ganger ganske pinlig, prisene og kriteriene for dem er laget for en annen tid. Jeg har ikke så lyst til å engasjere meg i dette.

Men jeg er ganske opptatt av Bob Dylan. Han har jeg hørt på siden jeg kjøpte mine første plater på midten av 90-tallet, studenttiden i Bergen, den gang jeg konsekvent kjøpte meg en ny CD-plate i måneden. De første platene av Bob Dylan var Oh’Mercy og Highway 61 Revisited. Siden har jeg kjøpt veldig mange flere, og de jeg ikke eier selv, har jeg fått sjekket ut på ulike strømmetjenester de siste årene. Svært mange av sangene har jeg lært meg på gitar, og har da også lært meg tekstene utenatt. Fra en gang på begynnelsen av 2000-tallet var jeg med i Dylan-society i Bergen, en broget forsamling Dylan-fan med ulike tilnærminger til både ham og musikken hans.

Jeg har og har hatt et sterkt forhold også til mange andre artister og grupper. De fleste av dem har famlet litt med årene, de hører til perioder av livet. Jeg husker jeg likte dem da, og skjønner hvorfor, men nå som jeg er voksen og midtveis i livet, så blir det meste litt enkelt og kanskje ungdommelig. Med Dylan er det motsatt. Hans musikk og hans tekster vokser.

Jeg så Stavanger Aftenblad forsøkte seg i en lederartikkel å kommentere prisutnevnelsen. De roste nobelkomiteen for å «tenke utenfor boksen», som om det var det det gjaldt om, og som om dette uttrykket ikke er direkte komisk, særlig for de som er litt opptatt av litteratur og sånn. Aftenbladet foreslo Leonard Cohen, Nick Cave og Tom Waits som andre alternativ, hvis nobelpriskommiteen virkelig ville gjøre noe oppsiktsvekkende. Bob Dylan er det trygge valget.

Bob Dylan skiller seg ut fra de tre Aftenladet nevner og andre han er blitt sammenlignet med, med det at han er så mye mer variert. Cohen skriver mystisk og inderlig om kjærligheten, men alle tekstene hans er temmelig like i tema og i bruk av virkemidler. Nick Cave treffer blodfansen, men tekstene i seg selv er jo ganske tynne, det er bare å se på mengden ord han bruker og iderikdommen i dem. Tom Waits har litt mer variasjon, og han har også stor påvirkningskraft, noe nobelkommiteen og litteraturvitere som strever etter å finne objekte kriterier for kvalitet, er opptatt av. Men settingen i sangene hans er jevnt over ganske lik, Waits tenker ut et lyrisk jeg, som er den som fremfører sangen, ofte en litt fordrukken og utenfor type.

Dylan har protestsangene, kjærlighetssangene, tøysesangene, kristne sanger, filosofiske sanger, politiske sanger, og han låner triks og virkemidler fra et svært variert repertoir. Han har også bredt med referanser, til andre artister, til folkemusikken, poeter, Bibelen og den klassiske litteraturen. Det er ingen andre artister som er i nærheten.

Kommentatorene og forståsegpåerne har hentet frem de tre platene på midten av 60-tallet som spesielt viktige og rike, Highway 61 revisited, Bringing it all back home og Blonde on blonde. Her er det tekster som er ganske uforklarlige, som man aldri blir ferdige med å analysere, om man prøver seg på det. Sangen Desolation row fra den første, It’s all right ma… (for eksempel) fra den andre, og Vision of Johanna fra den tredje. Det er mange flere eksempler, både fra disse platene, og fra platene rundt. Dylan lager tekster ingen andre artister er i nærheten av å kopiere, eller å ligne på.

Jeg for min del får ikke all verden ut

 

Rakhmaninov – et lite dypdykk i navnet

Sergej Vassiljevitsj Rakhmaninov er en russisk komponist og pianist fra første halvdel av 1900-tallet. Såpass har de fått med seg, de som er bare litt mer enn moderat interessert i klassisk musikk eller russisk historie og kultur. Rakhmaninov er ikke av de aller mest kjente, han er ikke Tsjaikovskij, som alle vet hvem er, eller Stravinskij eller Sjostakovitsj, som også folk flest har fått med seg, men etter det dukker snart Rakhmaninov opp. Han har skrevet fire flotte pianokonserter, der særlig nummer 2 og 3 rager, og når man går på konsert og hører dem, så er man nok litt fanget. Da glemmer man ikke så lett Rakhmaninov.

Det var også et utdrag fra en konsert av Rakhmaninov som ble spilt av Denis Matsuev under avslutningsseremonien under OL i Sotsji nå i år.

Jeg har piankonsertene til Rakhmaninov i utgaven til Decca, med Vladimir Ashkenazy som pianist, og med André Previn som dirigent for London symfoniorkester. Jeg har også noen andre utgaver av konsertene enkeltvis, også gamle opptak av Rakhmaninov selv, gitt ut på Naxos. Jeg spiller dem av og til, og min kjære kone, som det nå ikke lenger er så lett å kalle ukrainer eller russer, det er jo blitt litt betent å være det ene eller det andre akkurat nå, hun er fra Kiev og registrert ukrainer, men hun omfavner den russiske kulturen. Så da blir hun vel glad når jeg spiller Rakhmaninov?

Han er ikke russer, sier hun. Rakhman, det er indisk.

Min kjære kone har det med å være litt kategorisk. Alle mine lesere gift med russiske og ukrainske kvinner vil nok kunne kjenne seg igjen. De er ikke skolert i å uttrykke tvil, som vi er så glade i her i Norge. Så jeg er vel vant med at min kjæreste i livet går tvert i mot alt som er av etablert viten og forskning, fordi hun føler for det der og da. Rakhmaninov kan ikke være russer, for Rakhman er et indisk navn.

Senere kom jeg over noen artikler om navneskikker i de tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikkene. Der stod det ganske klart, at i sovjettiden og andre tider med russisk dominans, så var det om å gjøre  å russifisere navnene. Det gjaldt om å legge til en -ov til slutt, den nåværende presidenten i Tadsjikistan ville da hete Rahmonov (ikke Rahmon, som han heter). Presidenten i Uzbekistan heter Karimov, med en -ov lagt til Karim, som er et navn som passer bedre i regionen. I Tadsjikistan er effekten nå motsatt, det gjelder å komme seg bort fra russisk påvirkning. De som har -ov i etternavnet sitt, skal ta det vekk, eller så risikerer de å få problemer.

Så, er Rakhmaninov bare et forsøk på å russifisere et sentralasiatisk ikke-russisk navn? Er det noen i den store pianistens slekt som har forsøkt å flotte seg litt å ta til seg navnet til eliten? De har i så fall gjort det skikkelig, som min kone sa det i dag. Det ville holdt med -in, som også er en russifisering. Rakhmanin er litt sånn halvrussisk, som Bukharin og Skrjabin, to russiske navn på -in som  bare straks falt meg i hu, den store målmann Lev Yasjin er et tredje. Lev Yasjinov er å overdrive. Som Rakhmaninov også kanskje er det. Det er som å hete Rakhmansenrud, for å gjøre det tilsvarende på norsk, prøvde jeg for min kone. Og hun bifalt.

Det viser seg imidlertid at Rakhman, eller Rakhmaninov ikke har noe indisk opphav. Han er av gammel russisk adelsslekt. Derimot er han delvis tartar, langt ute i slekten, står det å lese på engelsk Wikipedia. Russisk Wikipedia har diskret fjernet denne opplysningen. Jeg kan ikke nok om tartarsk navneskikk til å kjenne igjen navnet herfra, men jeg kan etter hvert kanskje nok om russisk til å føle at det ikke hører hjemme her.

Google gir mange treff både på Rachman og Rakhman. Kanskje er det beslektede Rahman en variant av samme navnet? Jeg vet ikke hva språk som har dette navnet og ordet, og hva det der betyr, men russisk er det neppe.

For øvrig, når vi er inne på dette med russiske navn. Den engelske skrivemåten er gjerne Rachmaninoff. Wikipedia har denne, men så er heller ikke dette nettleksikonet konsekvent. For den russiske skrivemåten er Рахманиов, Rakhmaninov, som vi skriver det på norsk. Endelsen -ov blir skrevet slik, men uttalen er som dobbelt f. Det skal altså uttales Rachmaninoff. Det samme gjelder alle russiske navn på -ov, det vil si de aller, aller fleste. På norsk gjør vi oss skyldige i samme inkonsekvens når vi skriver Biff Stroganoff. Det er selvfølgelig Stroganov. Men det uttales Stroganoff.

Og Strogan betyr streng, og er et utmerket russisk ord.

Og Rachmaninov er en utmerket russisk pianist, om enn navnet hans kanskje skulle tilsi at han har en annen opprinnelse.

 

 

Niebelungens ring, av Richard Wagner

Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å kjøpe flere CD-plater. Jeg har veldig mange, og det finnes youtube og strømmetjenester. Det er penger å spare på å la være å kjøpe, det har jo vært en ikke helt ubetydelig utgift opp gjennom årene.

Av klassisk musikk er jeg veldig godt representert med Bach. Jeg har det meste av Beethoven, og det meste av det viktige av Mozart. Schubert, Brahms er stort sett på plass, jeg har symfoniene til Mahler og Bruckner, pianomusikken til Chopin, jeg har det meste av Sjostakovitsj, jeg har samling av Grieg, jeg har en god del pianokonserter, det er så det holder.

Men jeg har lite Wagner. Wagner begynte jeg sent å like. Jeg kjøpte først operaen Tristan og Isolde, den tok tid for meg, lang tid. Det er først nå i høst, egentlig, at jeg virkelig har blitt begeistret for den. Da har jeg likt bedre Den flygende hollender, det andre verket jeg har av ham, noe som nok sier litt om modenhetsnivået mitt.

Ellers har jeg hørt Wagner når jeg har hørt musikk på jobb. Han passer godt der, har jeg tenkt. Storverket, Der Ring des Nibelungen, hører jeg bare om våren, når vi går mot sommerferien. Denne gangen ble det ikke til at jeg fikk høre det da. Så jeg hørte det i høst, i stedet, i utgaven til Karl Böhm.

Og nå var det ikke noe spørsmål lenger. Nå var det å bestille, inn på Platekompaniets nettsider, jeg vet ikke om det er så mange andre som selger CD-plater nå. Jeg måtte finne hvilken versjon jeg skulle velge. Jeg har hørt Böhm og Solti, og ellers har jeg sett Rheingold noen ganger på DVD og på Youtube, der vet jeg ikke under hvilken dirigent.

Det ble Solti. Det måtte bli studioversjonen. Riktignok kunne jeg valgt Böhm, det gjør seg med en tysker når det er Wagner, og at Böhm ble beskyldt for å være nazist er vel kanskje bare en styrke. Dette er massiv musikk, det er tyskeren som verdens overmenneske, det er laget for å erobre deg. Det er ganske sikkert det mest ambisiøse, stormannsgale kunstverk som er tenkt ut, og i hvert fall som er gjennomført. Det er en ubeskjedenhet Wagner har vært alene om i denne verdens historie. Da kan man ikke ha noen puslete dirigent, dette er ikke noe for ironisk blikk og kritikk. Jeg valgte likevel Solti, ungareren. Det var for å få studioversjonen, og den versjonen som har fått aller best kritikker.

Tempest, Bob Dylan

I dag leste jeg anmeldelsen til Audun Vinger om den nye platen til Bob Dylan. Vinger er anmelder av typen som vil ha et sterkere forhold til musikk, og til anmeldelsene av den. Men til Dylan er ikke forholdet noe særlig sterkt, noe han selv innrømmer. Det resulterte i en anmeldelse som var ganske lite treffsikker, uansett hvordan platen måtte være. Jeg tenkte at dette kan jeg gjøre bedre, og bestemte meg for å sette i gang.

Dylan etter årtusenskiftet har vært ganske broket. Jeg er stor fan, jeg mener det er kjempegreier mye av det han har gjort. Studioalbuene Love and theft (2001), Modern times (2006) og Together through life (2009) er ujevne. Modern times er en perle, med gripende Working man’s blues, vakre When the deal goes down og intense Ain’t talking, skjønt i denne platen har nok Dylan lånt mer av sine inspirasjonskilder enn han helt kan slippe unna med. Setter man originalen og Dylan ved siden av hverandre, ser man at det er temmelig plagiat. Eller Modern times. Jeg skal ikke gå inn i alle diskusjonene rundt dette, særlig når jeg skal skrive om en annen plate.

Utenom disse platene har Dylan gitt ut juleplaten Christmas in the heart (2009). Det er også en studioplate, men den stiller seg litt på siden av de andre, siden det ikke er Dylan selv som har laget sangene. I tillegg kommer Tell tale signs (2008), bootlegseries nr 8. Den er et mesterverk. Nå teller jeg ikke med liveinnspillinger og forskjellige slags samleplater.

Til sist har han vært plateprater i radioshowet sitt: Theme time radio hour. Det er briljant. Dylan er vittig og mangetydig i stikkene sine, og musikken som blir spilt er ubetalelig. Dette showet er også med på å gjøre det kjekt å være fan av Dylan også nå.

Ved første gangs gjennomhøring er det klart at det er juleplaten denne ligner mest på. Det gjelder særlig de første sangene. Siden overtar de mørke historiefortellende sangene andre kritikere har omfavnet. Disse markerer denne platen som noe litt eget, i hvert fall tekstmessig. Dylan blir mindre personlig enn han har vært før, og heller ikke så samfunnsengasjert.

Duquscene whistle

Artig intro. Skifter så karakter. Dylan synger som på juleplaten. Herlig.

Soon after midnight

Denne sangen minner om dem som er særlig på Modern times.

Narrow way

Her er Dylan liksomkul. Det kler ham. Det er også et kult arrangement rundt ham. Stilen er som den er på Love and theft.

Long and wasted years

Dette hører jeg øyeblikkelig er en kjempesang. Den vokser også ved hver lytting. Dylans karakteristiske kråkesynging dekker over at dette er en riktig gripende tekst. Slik er det også i livet. Man kan late som man kan tulle med tingene, men det som er sterkt, det er der.

Pay in blood

Denne virker å være platefyll. Det er en litt halvhjertet utgave av en litt halvhjertet sang.

Scarlet town

Scarlet town er artigere enn Pay in blood, og løfter seg ved gjentatte høringer. Her er vi også ved en av de episke fortellingene platen har mange av, og en av dem som gjør at denne platen er kalt en av Dylans mest blodige.

Early Roman kings

Denne har jeg hørt litt på. Den ble tidlig lagt ut på youtube. Her er Dylan det man kan seg selv, sånn han har blitt, og sånn han lager musikk. Denne kunne funnet sin plass på Together through life, om den hadde hatt en litt annen tekst. Det er god, gammel oppskrift, setninger som snerres ut, og et lite bluesriff etterpå. Her er ikke mye melodi, ikke mange akkordskifter. Dylan gjør som vanlig ikke noe forsøk på å synge vakkert. Med den gamle kråkestemmen han nå har, er det kanskje like greit.  Teksten på sangen er artig, men den har ikke noe å melde. Det trenger man kanskje ikke ha heller, når man passerer 70. Da får andre ta seg av meldingene, mens en selv har det så artig og greit en kan.

Tin angel

Enda en episk sang med en lang historie.

Tempest

Dylan har skrevet mange lange sanger opp gjennom karrieren. Noen av dem er definitive klassikere, som Sad eyed lady of the lowlands, fra Blonde on blonde (1966). Noen av dem er litt forglemmelige, som Highlands, fra Time out of mind (1997). Og noen skulle vært klassikere, men er det ikke, som ‘cross the green mountain, fra Tell tale signs (2008). Denne er også lang, 13,54 står det registrert hos meg. Kanskje kunne man fylt på med flere sanger i samme gate, Desolation row (Highway 61…Revisited, 1965), Sara (Desire, 1975), Dylan bruker ofte en lang og ettertenksom sang til å avslutte platene sine. Tempest avslutter ikke platen, men er varslet å være i samme gate. Det er en melodilinje som går igjen og igjen, og vers på vers på vers. Det er som en vanlig sang, bare at det ikke tar slutt. Tempest skiller seg imidlertid litt ut, med at denne er veldig lyttevennlig. Det er ikke noe krevende med denne sangen (annet enn at det varer så lenge). Den er behagelig å høre på. Anmelderen i Rolling Stone skriver at melodien er irsk, noe den utmerket kan være. Akkordskiftene er fra grunntonen til kvarten og kvinten, det enkleste som er. En myk gitar har en lett, oppstigende bassgang, i samme toner som sangen går i. Det er sang som åpner for allsang, om det bare var mulig å huske teksten.

Vi må nok kanskje ha med at det er en fin protest med den glade og behagelige melodien, og den forferdelige teksten. Det er Titanic som synker, skipet som ikke kan synke.

Roll on John

Dette er en vakker sang tilegnet John Lennon. Et hammond-orgel (om jeg betegner instrumentet med sitt rette navn) holder stemningen. Dylan synger så fint han kan i refrenget. Det er alltid gripende. En mengde tekstlinjer har referanser til Beatles og John Lennon, linjer han skrev, eller kunne ha skrevet.

*

Til de av de som har lest Vingers anmeldelse vil jeg bare si at det slett ikke er nødvendig å ha «kontroll over alle referanser,  enten det er Shakespeare, uutgitte demoer eller nedstøvede 78-plater» for at det skal være «mye å hente i tekstene». Dylan bruker svært lite Shakespeare, jeg skjønner ikke hvor Vinger har dettte fra, og det er heller ikke sånn at man må kjenne referansene for å forstå hva Dylan mener. Det er heller slik, at når man kjenner referansene, skjønner man bedre hvordan Dylan er i stand til å skrive som han gjør.

Bachs fantastiske Goldbergvariasjoner

Det er tradisjon og har vært det i mange år. Hver søndag kveld lager jeg meg en kanne kaffe, setter vestlandslefse i bløt, og finner frem Bachs Goldbergvariasjoner. Det er 30 stykker av dem, de varer noen minutter hver, så sammen med ariaen som er utgangspunktet for variasjonene og som starter og avslutter seansen, blir det 32 spor og en god time. Det er noe av den vakreste og mest avslappende musikken som finnes.

All musikk av Bach er guddommelig. Alle hans verker kan knyttes til historier, at alle er vakre, men akkurat dette er det noe spesielt med. Min inngang til Bach var cello-suitene, det er magisk musikk. Man skulle ikke tro det var mulig å få så mye vakkert og noe så komplisert ut av et instrument med fire strenger, og en bue som kan stryke strengene en og en. Siden har jeg kjøpt det meste, og noen av favorittene har jeg kjøpt dobbelt og mangedobbelt opp.

Den nye måten å høre musikk på med nedlastning og streaming gjør at man får ikke det samme forholdet til platene sine som man gjorde før. Akkurat nå hører jeg Goldberg-variasjonene på Wimp, i en utgave av Andrei Gavrilov. Det er uimotståelig vakkert, selvsagt, men jeg vil aldri få det samme forholdet til denne innspillingen som jeg har til mine egne. Fristelsen vil alltid bli litt for stor til å velge en annen innspilling neste gang.

Jeg har klassikeren, innspillingen som nesten kan kalles den opprinnelige. Det er Glenn Gould, Sony-utgaven fra 1955, i nyutgivelsen på CD, selvsagt. Mine venner ved Grieg-akademiet kunne fortelle meg at Gould behandlet denne musikken polyfont, han var den første som egentlig klarte å spille det som det skulle være. Tidligere pianister har alltid latt den ene hånden dominere, Gould spilte med begge hendene helt ut, slik at de ulike melodiene la seg oppå hverande. Her var det nok noe også om at han spilte variasjonene på et moderne piano, tidligere ble det gjort bare på cembalo, tangentinstrumentet som fantes på Bachs tid og som han skrev verket for. Jeg skal ikke skrive for detaljert fra hukommelsen for år tilbake, kanskje har jeg forandret litt på det de egentlig sa, og musikk er ikke mitt fag, dessverre.

Men jeg er gitt evnen å kunne nyte vakker musikk. Og da er det ikke mange verk som ligger mer parat til nytelse, enn akkurat Goldbergvariasjonene til Bach.

To måneder med Spotify

Får jeg tid skal jeg skrive en blogg om dette, men jeg har strengt tatt annet å gjøre, så vi får se hva det blir. Jeg har i alle fall hatt Spotify i to måneder nå, etter at jeg ble med på en gratisuke til å begynne med. Gratisuken var et listig triks fra selskapet Spotify, vi måtte legge inn kredittkortinformasjonen, og om man glemte å melde seg av, ble kortet automatisk belastet. Jeg glemte å melde meg av – dermed var jeg betalende Premium-medlem.

I perioden har jeg tenkt og tenkt hva jeg egentlig mener om denne muligheten til å ha tilgang på det meste av musikken som er utgitt på plate. Det høres jo positiv ut. Samtidig er det en side ved meg som er dypt konservativ, en side som ville gjort at jeg ville vært vinyl for alltid om jeg var født i vinylalderen, jeg ville vært mot vinyl, hvis jeg var før vinylen, jeg ville helt sikkert vært i mot innspilt musikk, om jeg hadde levd i tiden gramofonen og lydbåndet ble oppfunnet. Komposisjoner gjør seg best på noter, eller spilt i levende live, ville jeg sagt da. Innspillingen ødelegger musikken.

Og det er selvfølgelig helt riktig, selv om innspillingsteknikkene har tatt seg betydelig opp siden den gang, og i hvert fall musikk spilt på elektroniske instrumenter blir bedre spilt inn i studio, enn hørt i levende live. Jeg er komisk i mot fremskrittet, ser jeg. Jeg tror verden ville hatt godt av noen tilbakeskritt.

Jeg er ikke helt med på at denne nye internettiden, der alt skal være tilgjenelig alltid, er bare av det gode. Jeg er ikke lei meg at jeg levde mitt unge liv akkurat når CDen ble introdusert, slik at jeg har kjøpt bare en eneste LP i mitt liv, Vazelina Bilopphøggers, for sikkerhets skyld, jeg har kjøpt en del kassetter, de fleste verdiløse i enhver henseende nå. Og jeg har bygget meg opp en anseelig CD-samling. Det gjelder både innen klassisk musikk, og innen rock.

Denne samlingen betyr noe for meg. Gjennom livet har betydningen vært ikke til å måle. Fra den første ungdom, på videregående skole, da jeg bygde opp en samling ved å kjøpe hver eneste plate av Queen, og en rekke andre bomkjøp jeg har brukt min voksnere ungdom til smidig å kvitte meg med. Fra overgangen fra videregående til studielivet, da jeg flyttet hjemmefra, jeg kjøpte alle platene til REM, jeg skiftet ut Queen med tilsvarende U2 og Pink Floyd, jeg begynte å høre på Neil Young og Bob Dylan. Jeg kjøpte de fleste platene av Neil Young og Bob Dylan også.

Fra jeg var 20 til jeg var 30, og vel så det, egentlig har denne tradisjonen aldri verken begynt eller sluttet, hver måned har jeg åpnet en ny CD-plate. Det har vært et av mine særtrekk. Jeg kjøpte CD-plater når de var på tilbud, forseglet dem, og så åpnet jeg dem hver gang det var en ny måned. Det var en fest og en glede. Slik er musikksamlingen min oppbygd.

Hver plate betyr noe for meg. For de aller fleste husker jeg godt når de var kjøpt, og i alle fall når de ble åpnet. Det var alltid en plan, hvilken plate skulle jeg åpne først, hvordan skulle rekkefølgen bli. En stakkars plate av U2, Wide awake in America, rakk jeg aldri å åpne mens jeg likte U2. Den åpnet jeg bare en gang uten andakt, en gang jeg ikke hadde noen andre plater å åpne. Alle som bryr seg om musikk, vet hvordan musikken farger livet, at man knytter tider og steder til musikken man hørte.

På spotify kan man aldri få det samme forholdet til platene. Der er den minste innskytelse nok, alt er tilgjengelig alltid. Det blir storkonsum, man hører en plate et par ganger, og så videre til neste. Jeg tror ikke på denne måten å høre musikk på. Selv når jeg har hatt det meste av plater tilgjengelig, er det bare et lite utvalg jeg egentlig har hørt. Det har vært noe Randy Newman, Richard Thompson, artister jeg oppdaget mot slutten av min CD-samleperiode, plater jeg aldri fikk kjøpt inn. Det var «Music from the Big Pink», av The band, forskjellige deluxe utgaver fra REM. Men det er ikke i nærheten av å være den samme gleden å holde CD-platen i hånden, åpne etuiet første gang, legge platen i spilleren, og vente spent på hva som kommer ut.

Jeg kommer til å leve godt med den CD-samlingen jeg har. Jeg kommer neppe til å kjøpe flere plater, det blir bare noen ytterst få av kjære artister, for gammelt vennskaps skyld. Jeg har fremdeles noen uåpnede CDer liggende også, fra en mindre boks av Neil Young, og en enorm boks fra russeren Vladimir Vysotsky. De skal jeg åpne når det blir nye måneder, og når jeg får tilgang på CD-spilleren min igjen (den er sendt med flyttelasset, derav også at jeg måtte hengi meg til Spotify).

Jeg kommer ikke til å bli noe fast medlem av Spotify, eller Wimp, eller noen av disse greiene, og jeg kommer i alle fall ikke til å bli noe begeistret medlem. Jeg vil eie min egen musikk. Jeg vil fortsatt føle at musikken betyr noe for meg. Det gjør den ikke på Spotify. Det er rent konsum.