Queens 5 beste plater

I går skrev jeg ned de 6 til 14 platene til den engelske musikkgruppen Queen, med en liten bakgrunnshistorie om mitt forhold til dem, fra jeg kjøpte mine 6 første CD-plater og 5 av dem var Queen, til jeg få år senere endret musikksmak og sluttet å høre på Queen. Det var et ungdomsforhold, for meg cirka fra jeg var 14 til jeg var 18, og det var veldig intenst de årene det stod på.

Jeg kan platene ut og inn, husker omtrent alle sangene, og kan vurdere dem både ut i fra opplevelsen da jeg var ung blodfan, og nå når jeg mer kjølig analytisk ser hva de egentlig gjorde. Sånn sett seg jeg at jeg nok kanskje vurderer 80-talls platene høyere enn det er vanlig, men for meg var dette inngangen, de veldige stadionkonsertene og de majesteiske, egentlig pompøse, sangene. Det første møtet var Live magic, på kassett, og så mener jeg bestemt jeg kjøpte Sheer heart attack, A night at the opera, News of the world, The works og The Miracle på CD. Jeg bestilte også videoer på VHS, som man måtte gjøre det den gangen. Med de pengene jeg hadde, fikk og tjente, brukte jeg de 3-4 årene fra 1989 til 1992 til å støvsuge alt jeg kunne finne av Queen, og hørte mer på dem, enn alle de andre til sammen.

Dette er deres beste plater, i nedtelling fra 5 til 1, synes jeg.

5. The Miracle (1989)

Dette var den platen de nettopp hadde gitt ut da jeg oppdaget bandet skikkelig. Og jeg syntes det var helt kanon. Tittelsporet, The Miracle, jeg syntes det var en svært god sang, svært mektig. I want it all syntes jeg var beintøff, og hørte den og tenkte på den hver gang jeg skulle gjøre noe vanskelig. Jeg likte veldig godt The invisible man, veldig artig sang, veldig kul, og jeg var uvanlig begeistret for Breakthru. Alle jenter jeg var forelsket i fikk den i hodet mitt når jeg tenkte på dem. «If I could only reach you, if I could make you smile,» ennå gir det minner og følelser å skrive disse enkle tekstlinjene ned. Hele den sangen der, en skikkelig forelskelsessang. I voksen alder synes jeg Scandal er en reelt flott sang, det er den sangen som egentlig er mest skikkelig på platen, den sier noe om bandet og hvordan de har det. Ellers er jo Queen mye staffasje og utseende. De første to sangene, The Party og Khasoggi ship, de starter platen fint og går veldig artig over i hverandre – dessuten gjorde det at jeg i voksen alder visste hva Khasoggi ship var, i det jeg støtte på det i tekster og nyheter jeg ellers leste og fulgte. Rain must fall er veldig enkel, My baby does me er ikke så mye, og Was it all worth it er Queen på sitt eksamplearisk verste som tekstforfattere. Det er fullstendig 1 til 1, ingenting overlatt til tolking, eller tenking, her er hele spørsmålet gjennom sangen «Was it all worth it», og så svarer de selv til slutt «Yes it was worth all the experience!» Ikke bra. Hang on in there hadde (og har) et veldig henrivende øyeblikk, en veldig medrivende sekvens. Chinese torture er nettopp det. Men denne platen, var for meg, et miracle, og det sitter i.

4. The works (1984)

Denne platen inneholder to av Queens aller, aller beste sanger, og det alene slynger den opp mot toppen. Her er også Roger Tayloer og John Deacon på topp som låstkrivere, med monstersangene Radio Gaga og I want to break free. Begge to hadde jeg hørt gjennom 80-tallet, siden de ble skrevet, fordi far tok dem opp på kassett fra radioen, slik vi gjorde den gang. Særlig la jeg merke til og likte godt Radio Gaga, men jeg ante ikke at det var Queen. Da jeg skjønte at det var Queen som hadde denne sangen også, det slyngte dem høyt opp i stratosfæren, høyt over alle andre. Både Radio Gaga og I want to break free er dessuten fantastisk live, nesten umulig og dumt ikke å la seg rive med. Dette er også perioden Queen for alvor og særlig etter Live Aid slår definitivt gjennom som et titanisk stadion band, og kan gjøre krav på å være den beste av de alle i nettopp den sjangeren. Det er ingen av de andre sangene fra denne platen som gjør seg på en stadionkonsert, det skal sies, Hammer to fall har jeg aldri likt, selv om dette var en av de få utvalgte som nådde frem til de 20 minutter live aid, og at den regnes som en av bandets store. Jeg har mer sans for lavmælte Is this the world we created, som jeg holder litt i samme stil som Love of my life, en rolig sang som kan få 100 000 begeistrede mennesker til å tie stille. I dag synes jeg It’s a hard life er temmelig enkel, den gang syntes jeg den var en mektig låt, og en av Queens beste mektige låter. Men den lider under Queens evinnelige problem om å være litt endimmensjonale, litt frem, og det går for inntrykksømme tenåringer, men erfarne voksne, nei. Tear it up husker jeg at jeg gav til ei fire år yngre jente jeg trente i fotball, da hun spurte hva jeg hørte på, og hun sa det var en spesiell sang. Det har hun nok rett i. Man on the prawl må jo kalles grei nok, selv om det er et tilbakeblikk til 50-tallet som er fullstendig maplassert på denne platenm, men dette er jo også helt typisk Queen. Rett etterpå kommer Machines (Or back to humans), som er en 80-tallsk apokalyptisk sang, om at vi alle går mot å være maskiner, og moralen er at vi skal være mennesker. Den er sunget, spilt og fremført med stort alvor, intenst alvor, egentlig, og det fungerer ikke så verst, selv ikke nå. Keep passing the open windows er forglemmelig, og sjelden Freddie Mercury, at han tar seg av nettopp det. Men også den sangen har sine øyeblikk.

3 A day at the races (1976)

Så går det opp et hakk. Og objektivt sett hører nok denne platen hjemme på pass nummer to. Her er både bra, minneverdige sanger, og her er helhet. Det er en opplagt forfølgelse av forgjengeren, A night at the opera, svært mye er likt, inkludert album-tittelen, men A day at the opera er hvit, og liksom kunstnerisk, A day at the races er svart, og liksom for folk flest. For meg, som er disponert for sånn i hjernen, har fargen på coveret mye å si for opplevelsen av sangene, så hele denne platen blir hørt og opplevd på en helt annen måte en Opera-forgjengeren. Det var får være nok om de to i sammenheng, her er A day at the races for seg selv.

Den begynner med Queens beste rockesang. Overlegent. Tie your mother down feier alle de andre av banen. Dette er tenåringsopprør og foreldreoppgjør og alt man kan be om, dette er rett frem, fungerer på plate, fungerer live, glimrende riff, glimrende gitarer, glimrende vokal, glimrende alt. Rock ala Queen. Så går det rett over i en av de roligste Queen-sangene av dem alle, You take my breath away, og herre min gud så mange ganger jeg har ligget med denne sangen på øret og vært forelsket. «I could give up all my life for just one kiss, I would surly die, if you dismiss me from your love. You take my breath away». Det er mange slike linjer. Når de går inn i et forsvarsløst ungt guttehjerte, herre min gud, om det var noen mening i verden, skulle det i det minste komme en gang der jeg kunne fortelle de utvalgte jentene at jeg lå sånn og tenkte på dem og drømte om dem. Long away, flott sang av Brian May, samme stil som 39′ fra forgjengeren, og The millionaire walz er ekstravaganza fra Freddie. Funker som bare juling, jeg er med, var det da, er det nå. You and I av John Deacon, han har det med å være litt vennlig og snill, holder atskillig mer igjen enn You take my breath away, som er Freddie Mercury låt. Så føgler en hit, Somebody to love, den finnes jo også på Greatest hits, og jeg forbinder den dessverre mest der. Det er jo en kjempesang, og en av dem som har overlevd best, men at den fantes på denne platen, hadde jeg nesten glemt. White man er indidanerhistorie av Brian May, herlig rett frem, men på denne platen tåler man det. Det er liksom forsøket på et epos, tilsvarer kanskej Prophet song, fra forgjengeren. Så er det en annen fra Greatest hits, Good old fashioned lover boy, litt polert, sammenlignet med de beste sangene på denne platen og platen som helhet. Samme felle går forresten Somebody to love i, i dette selskapet, synes jeg. Drowse er Roger Taylor på det beste han fikk til av forglemmelige låter på 70-tallet. «It’s not easy, for an outside boy (husker ikke engang om det er outside boy han sier, eller om det er noe annet), its not easy at all». Og så slutter det med tvers igjennom fantastiske og platens aller beste: Let us cling together (Teo Toriatte). Jeg er veldig glad jeg fikk høre og opplevde denne sangen mens jeg var mottagelig for den.

2 A kind of magic

Det er sikkert en haug av gode Queen-fan som aldri ville finne på å plassere denne platen her så høyt oppe. Men nå er det ikke bare kvaliteten på platen det gjelder, men også opplevelsen av den. Og da er det få som kommer i nærheten av A kind of magic. Jeg kan ennå huske at jeg fikk den, og hørte den, hørte for første gang sangene i original versjon, de jeg kun hadde hørt live. Og det var en plate til, av bandet jeg elsket, og det var bandet på sitt beste. Her er fantastiske Who wants to live forever, som er Let us cling together opp igjen, bare bedre. Om du ikke er motstandsdyktig mot strengene Queen her spiller på, det er jo triks fra ende til annen, så er dette gåsehud majestisk og gi seg ende over. Særlig den bridgen, Let us cling together har bra bridge, Queen var kjempebra på å lage bra bridge, men Who wants to live forever tar premien. «Then touch my hand, with your lips, touch my world, with your fingertips, and we can cling together, and we can live forever». Det er noe sånn. Måten det er gjort på – wow. Platen har også One vision, som er nesten for meg, også den gang, så var det sånn at denne sangen liksom ikke helt greide det den prøvde på. Det er et flott refreng, men det er liksom ikke så flott som det burde, det er liksom en ide, som aldri blir mer enn nesten. Men så kommer a kind of magic, som er artig live, og fantastisk med god lyd i studioversjonen. Det er noen harmonier her, de bærer selv når man spiller den selv på gitar. Den trekker følelsen av magi inn over hele platen. Det åpner en verden, skikkelig flott. Så kommer One year of love, en kjærlighetssang av John Deacon, fulgt av Pain is so close to pleasure, en banalt enkel sang, men jeg likte den godt den gang. «Sunshine and rainy weather, go hand in hand togheter, all your life». Sånn som det. Friends will be freinds er John Deacon som endelig får ordentlig utløp for vennligheten sin, dette er stadionfyller, man må være beruset av hundre tusen ekstatiske mennesker for å gå helt med på denne, men da er det greit. Så altså Who wants to live forever, før Highlander-sangene (det er andre Highlander-sanger også på platen) Gimme the prize og Princes of the universe, med Don’t lose your head i mellom. Begge de to førstnevnte er sånn sang jeg hørte før jeg skulle spille fotballkamp, eller når jeg skulle være tent. Det funket. «Move over, I said move over. Hey, hey, hey clear the way (eller move away, husker ikke)». Og «I am the one, the only one, I am the god og kingdom come, so gimme the prize. I said gimme the price». Princes of the universe har litt av det samme problemet som One vision, får det ikke så bra til som den burde. Det er flott refreng, flyter bra, men de ulike delene i sangen, det blir liksom ikke helt ordentlig. Don’t lose your head er 80-talls versjonen av Drowse, litt mer polert, men fremdels den hese stemmen til Rogar Taylor, og hans alltid litt begrensede låskrivertalent. Men denne platen, den har gitt meg mye. Her er den på plass nummer 2.

1 A night at the opera (1975)

Med Queen er det ingen tvil. Dette er den beste platen. Det var det den gang, er det nå. Her er de beste sangene, her er den beste helheten, her er den kule fandenivoldskheten, her den boblende kreativiteten, her er opp og frem, her er band som vil noe, her er kunstnerisk helt ok og populærmusikk kjempe. Selv distanserte kritikere må gi seg litt mot denne, dette er ganske bra, dette er unikt.

På 70-tallet begynte alle Queen-albumene med en skikkelig rocker, her er det Death on two legs. Det er rett og slett ganske kult. Queen er i krangel med plateselskapet sitt, og lager en sang om dem. Eller, strengt tatt er det jo manageren Norman Sheffield og eieren av studioet de brukte, men dette er raffinert utskjellig, og en utvidelse av mitt engelske ordforråd å slå opp ordene for å se hva de betydde. «Do you feel like suicide, I think you should», er bare en av mange skudd som kommer på rekke og rad, aggressivt fremført, men så way over the top at det også bringer inn litt humor, og holder det spennet bra ting skal holde.

Den sangen går rett over i Lazing on a sunday afternoon, en fullstendig kontrast, vaudeville, og en konkurrent med Nevermore til tronen for beste sang på litt over et minutt. Med Death on two legs fulgt av Lazing on a sunday er stemningen satt, eller stemningen forvirret.

Så kommer I’m in love with my car, Rockeren Roger Taylor, vakre kvinner og tøffe biler, en fetisj man må si hm! til, «with my hand on the grease gun, it’s like a desease, son«. Det er for øvrig ganske morsomt slik de snakker om denne sangen i filmen Bohemian Rhapsody, ganske troverdig, sånn tror jeg det var. Men til Roger Taylor på 70-tallet å være, er dette av det absolutt beste.

Vennlige John Deacon prøver seg med You’re my best friend, 11 år før han får til Friends will be friend, tydelig oppdatt av vennskap, han John. Men platen har satt seg fint, a night at the opera, Death on two legs, Lazing on a sunday afternoon, I’m in love with my car, You’re my best freind. Dette er Queen. Fire bandmedlemmer i alle retninger.

Første og andre sang av Brian May på platen kommer med ’39, first, og Sweet lady, deretter. ’39 funker bra som historiefortelling, noe Brian May liker godt, dette er liksom et forsøk på å være kassegitar rundt leirbålet sang, og av slike er det lagret bedre. Det er også laget bedre rockesanger enn Sweet lady.

Men akkurat i det man lurer på om Queens beste plate skal vandre inn i kjedsomheten, kommer Seaside Rendezvous, og er 2 minutter og 19 sekunder fantastisk Freddie Mercury. Kreativv overflod. Det er liksom vaudeville, kabaret, og akkurat i denne sangen funker det som bare juling, likte den kjempegodt fra første stund, og hele mitt liv.

Så kommer altfor lange Prophets song, 8 minutt og 20 sekund. Den er jo ment å være episk og viktig, den er nødt å mene å være det. Her er kor og overdubbing og et voldsomt effektmakeri, mer enn på Bohemian Rhapsody, men Brian May får det jo ikke helt til. Så det blir mer et interessant forsøk, noen interessante sekvenser og elementer, en ide prøvd ut og blåst opp, men ikke i mål. Sånn kan det jo forresten være a night at the opera, sangen hører hjemme her.

Love of my life er nydelig. Den er Queens beste ballade, den er jo det, og det ikke det. Det er også den beste sangen som får stadion til å tie. «Love of my life, don’t leave me, you’ve taken my life, and now you hurt me» og «bring it back, bring it back, don’t take it away from me, because you don’t know, what it means to me». Enkle linjer, men det funker rett i mål i denne sangen her. «You’ll remember, when this is all over, and everything’s blown by the wind, You’ll remember, when I will be there to remind you, how I still love you, I still love». Er ikke sikkert jeg husker det helt riktig, men virkningen husker jeg, og den kan rett og slett oppstå ennå.

Good company er artig Brian May som sang nummer 10, «I’ll be old and puff my pipe», god stemning.

Så er det Bohemian Rhapsody. I mange, mange, mange år slo jeg opp i leksikon og ordbøker og forsøkte å finne ut hva i all verden de to orden betydde. Først i godt voksen alder har jeg grep om dem. Denne sangen ble den lengste sangen som nådde nummer 1, og er nå den eneste sangen før år 2000 på topplistene på Spotify. Jeg er på fest nå, og så kan folk teksten. Vidunderlig! Da jeg var ungdom kunne jeg alt, og sangen betydde enormt, men det var kun jeg, og jeg var helt alene om det. Det var særlig de innledende versene jeg likte enormt, noe av det vakreste skrevet, syntes jeg da, «Mama, just killed a man, pushed a gun against his head, pulled the trigger, now he’s dead». «Mama, ooo, didn’t mean to make you cry, I something wish I never was born at all». Det er veldig enkelt, og veldig vakkert. Som voksen har sangen vokst litt, med det at jeg synes hele sangen med vers, solo, gallileo, og avslutning med god rock, og helt rolig, helheten, alt dette på 6 minutt og 30 sekund. Det er skikkelige saker. Og det utrolige i at det ble akseptert den gangen, og så har det fått en voldsom gjenfødelse nå, i vår tid.

Platen avslutter med God save the Queen. I ungdomsperioden fant jeg dette litt intetsigende, funket veldig bra på konserter, men litt rart på platen. Nå skjønner jeg jo litt mer at dette er opprørsk og rebelsk, litt dristig, rett og slett, å avslutte en plate som begynner med Death on two legs, med God Save the Queen. Når det er navnet på banet, og dessuten Englands nasjonalsang. Konservative England.

*

Sprikende band. Sprikende karriere. Sprikende plater. Men det traff meg, i alderen cirka 14 til cirka 18, og da var det ikke så mye som betydde så mye mer for meg, enn Queen. Det var de sangene som jeg hørte på og tenkte på, de sangene som satte meg i stemningene jeg trengte, og som forsterket og forløste følelsene jeg følte. Musikksmaken modnet, og Queen gav meg ikke lenger noe, men minnet om deres plass i livet mitt i formative år, og et sceneshow og talent og kreativitet og go-for-it som var uimotståelig, i glimt dukker det opp på ny.

Nothing really matters, anyone can see, nothing really matters, to me
Anyway the wind blows
Bohemian Rhapsody

Queens beste og verste plater – fra 14 til 6

En bloggpost helt ut av det blå. En kjærlighet som var intens, og varte noen år. Jeg fikk min første CD-plate av Queen straks jeg kjøpte min første min CD-spiller, en diskmann, på tur til Tyskland, på utveksling. Jeg gikk i det som den gang var åttende klasse i ungdomsskolen, i dag tilsvarer det niende. Jeg må ha vært 13-14 år. Straks etter kjøpte jeg fem plater til. Fire av dem var Queen.

Åttende og niende klasse på ungdomsskolen, første og andre på videregående, hørte jeg omtrent bare Queen. Jeg kjøpte alle platene, smått om senn, med den litt for lave ukelønnen og ganske lave arbeidsinntekten jeg hadde. Det var sånn at jeg kunne sykle 3 timer og legge reklame i postkassene, og kjøpe en CD-plate for pengene jeg tjente. Jeg hadde like mange plater av Queen, som alle andre til sammen. Og syntes Queen var bedre enn alle andre til sammen.

Siden høre jeg REM, musikksmaken min bråmodnet, og jeg har de 30 årene som har gått siden omtrent ikke hørt Queen i det hele tatt. Men gammelt vennskap sitter i, de følelsene jeg fikk og stemningene jeg ble satt i i min tidlige ungdom, var ekte, og da Queen nå har fått en slags gjenoppvåkning med filmen Bohemian Rhapsody og det nesten merkelige faktum at sangene deres er blant de aller, aller mest spilte av noen grupper på Facebook, det inspiserte meg til å skrive denne bloggen.

Hva er, fra dårligst til best, rekkefølgen på platene til Queen? Jeg holder utenfor platene til Freddie Mercury alene, jeg har dem alle, og jeg holder også utenom platene gitt ut etter han døde, også de har jeg, tror jeg. Dette er studioplatene fra Queen I (1973) til Innuendo (1991), en intens periode på et par tiår, og et band med en fascinerende utvikling

14 Flash

Dette er den eneste platen av dem jeg ikke har. Det er filmmusikken til Flash Gordon, eller Lyn Gordon, som han heter på norsk. Jeg har hørt den noen ganger på strømmetjenester, men det er en unntaksplate, dette. Hiten, eller syngelen, Flash, den finnes på Greatest hits, så jeg har hørt den der noen ganger. Den er jo ganske fin, men heller ikke den når opp blant Queens hits og heller ikke blant Queens beste øvrige sanger.

13 Hot Space (1982)

Denne er også lett å plassere. Som voksen har jeg skjønt hva som gjorde at denne platen aldri ble noe mesterverk, gruppen var i ferd med å falle fra hverandre, og det handlet vel mest om å kamuflere hvor ille det står til. Under Pressure er herfra, det er en flott sang, men verken for David Bowie eller for Queen er dette i nærheten av hva de egentlig er i stand til å klare. Ellers er det Life is Real, som minner umiskjennelig om John Lennon, Put out the fire, som selv til Queen å være er vondt naiv og overforklarende, nesten barnslig, og så er det noen slags forsøk på å treffe en slags tidsånd med ny musikk og rytmer og sound. Men det går ikke noe bra.

12 Jazz (1978)

Dette er den første platen som egentlig er bra. Her er flott og berømte hits som Fat bottom girls og Bicycle Race, om enn disse sangene var gøyere i ungdommen enn som voksen, og Don’t stop me now har over 1 milliard lyttinger på spotify, selv om jeg for min del aldri har holdt den som en av mine favoritter. Platen har også små glemte perler som Jealusy og enda bedre Dreamers ball, som virkelig kommer i en bra versjon på live-platen Live Killers kort etter, og her er merkelige Mustapha, som også Queen skal få komme unna med. Men If you can’t beat them, In onlys seven days og Fun it er mest av alt plagsomt, tittellåten Jazz prøver altfor hardt, og enda mye mer enn det, og Let me entertain you klarer heller ikke å bli helt det den prøver på. Ikke for meg, i hvert fall. Så det blir for mye blandet drops, og Queens tredje dårligste plater, om enn det finnes sanger å bli glad i her.

11 Queen I (1973)

Når jeg skriver om Queen, må jeg finne en blanding sånn jeg er nå, når jeg er voksen, og sånn det var da jeg likte bandet som best, i tenårene. Nå synes jeg sangene på debutplaten holder seg helt utmerket, jeg blir i godt humør av den, men den gang syntes jeg ikke Queen hadde blitt helt Queen ennå. Det er en rå lyd på den, som jeg ikke likte da, men liker nå. Jeg liker også at sangene ikke er så selvforklarende, så overtydelige, og så endimmensjonale, som Queen unektelig ble etter hvert. Her er det skikkelig kjør på Rockn roll, fra starten Keep yourself alive, balladen doing all right, fascinerende og Queenske Great king rat, og også Queenske My Fairy king. Liar har jeg aldri klart å bestemme meg for om jeg liker eller ikke liker, men det er en sang å legge merke til, og tekstlinjen «Nobody believes me – LIAR!», den er jo fin. The night comes down er rolig, Modern times rockn roll er forglemmelig, og Son and daughter er første forsøk på Queen power-sanger, det jeg kalte «mektige sanger», i min nitidige kategorisering, poenggiving og samlinger i ungdommen. Den er fin den, men mer et varsel om hva som skal komme, akkurat som man finner motiv og ideer i store forfatteres tidlige verk, ideer som kommer i full utforming og full utforming senere i forfatterskapet. Jesus, den nest siste sangen, jeg får ikke den til, det blir for lettvint, men Seven seas of rhye som avslutter er hint om hva som skal komme.

10 The game (1980)

Denne platen har noen av de samme problemene som Jazz, den blir litt intetsigende, og som plate hører den så absolutt til på en verre plass enn Queen I. Debutplaten er interessant, men her har vi mer å gjøre med et band som har lært triksene, og kan vri ut monsterhits av ermet. Men, en plate skal jo også ha supersanger, og her er – etter min mening og smak – The game bedre enn Jazz. Crazy little thing called love er der oppe blant Queens aller, aller beste, om enn den kanskje ikke er helt representativ, verken for platen eller bandet. På platen er også Coming soon, som jeg likte helt utrolig godt da jeg først fikk høre den. The game var en av de siste platene av Queen jeg fikk tak i, og her var en ny sang jeg aldri hadde hørt før, av det bandet jeg likte så godt. Den sangen har imidlertid ikke klart å holde grepet inn i voksenalderen, kan man trygt si. Derimot er Play the game og Save me flotte sanger, blant Queens beste ballader, og latterlig mye bedre enn Jealusy som sjarmerte på Jazz. Særlig finnes Save me også på mange fine live-versjoner. Another one bites the dust er en monster hit, og kanskje Queens aller mest spilte sang, selv om den aldri har vært helt inn i min stil, verken som ungdom eller voksen. Men jo eldre jeg har blitt, dess mer har jeg anerkjent at det er noe med denne sangen få andre sanger har, og det er fortjent den har den posisjonen den har. Foruten disse, er det en del makkverk også på platen. Don’t try suicide er kanskje den verste sangen Queen noensinne laget. Den er her. Det samme er pinlige Need your lovin tonight og Rock it (prime jive). Med Dragon attack og Sail away sweet sister er alle sangene nevnt. Dragon attack er inn et spor Queen aldri skulle gått, og som de rotet med disse årene, Sail away sweeet sister er ikke så verst, men kunne like godt blitt nevnt uten å si noe mer om den.

9 News of the world (1977)

Denne platen tar det opp et hakk. Mest fordi den inneholder to av Queens aller, aller beste sanger, og det som var min inngangsport til bandet, da vi hørte det i minibussen til treneren før kamp med småguttelaget i fotball. We will rock you og We are the champions fikk begge toppkarakteren 10 i alle kåringer jeg drev med, og fungerte fantastisk til å sette meg i stemning, nesten samme hva jeg skulle gjøre. Det har også fulgt meg ikke så verst siden. Så stuper det rett inn i rocktøylesløse Sheer heart attack, som blir litt for mye av det gode for min del, men i live-versjonen er energien akkurat så holdt igjen at det går an å hive seg med, da er det superkult. All dead, all dead har jeg alltid likt, gitarist Brian May er bra på slike sanger, og Spread your wings er bra, og enda mye bedre live. Det er i det hele tatt en plate med mange bra sanger, dette, men temmelig uten helhet og retning. Settingen er liksom News of the world, album-tittelen, og så skal det kanskje være støyende og sprikende, men måten der er gjort på inviterer ikke til å tolke det så gjennomtenkt. De neste to sangene på platen har jeg aldri kunnet fordra, selv om Queen har pleid å spille dem live, og andre tydeligvis liker dem. Det er Get down, make love og Fight from the inside. Så tar det seg opp igjen med Sleeping on the sideways, en sedvanlig perle fra Brian May, men han får det vel ikke til å få det til å låte helt sant og troverdig, det sangen melder, det er konstruert stemning og mening. Who needs you er forglemmelig og dårlig, It’s late er Queen Power, uten å være i nærheten til å nå opp til de beste i sjangeren, og avslutningen, My melancholy blues liker jeg godt. Det er en sang som ikke hører til de mest kjente, og som er fin. For øvrig er det denne platen som fikk anmeldelsen Rockens første fascistiske plate, fra en anmelder som rett og slett var provosert. Det er nok å ta i, men sprikende, og retningsløs, det er riktig. Og noen fantastiske sanger som kan få en stadion til å bevege seg, lik få andre kan få til, det er denne platen og Queen.

8 Queen II (1974)

Dette går også opp et hakk, for dette er energien og helheten i fra debutplaten, inn i noen minneverdige sanger. Denne platen likte jeg godt den gang, og liker godt fortsatt. Sangene holder seg, og prøver ikke så veldig hardt å være mer enn de er. Procession er intro, nærmest et preludium, en instrumental som egentlig bare bygger opp til den første sangen og til platen. Father to son har en solo som blir for lang og intrikat for min del, men den sangen har øyeblikk som virkelig fenger om du hengir deg, og det er Queen power med en tidlig råskap som kler den. Dette er kult. White Queen er en flott ballade,flott, karakteristisk vokal fra en ung Freddie Mercury, og så kommer denne platens forglemmelige øyeblikk. Some day, one day, er mer et pausespor, og det samme er The loser in the end, fra Roger Taylor. Men så tar det seg virkelig opp, i platens andre halvdel. Her er Ogre battle, en skikkelig rocker fra troll- og alveverdenen, og en historie som fungerer, selv om det ikke er så enkelt og så nødvendig å få tak i den. Det holder å vite at det har vært et stort og viktig slag, musikken og fraseringen til Freddie Mercury får sagt det som skal sies. The fairy fellers master stroke er også briljant Freddie Mercury, mercury er som kjent kvikksølv, som er flytende. Det er en veldig iderikdom i hodet hans, og her formelig spruter det ut i alle retninger, men sånn at det allikevel på sitt eget merkelige vis fungerer. Nevermore er fremdeles den vakreste sangen på såvidt over et minutt, synes jeg, helt nydelig og enkelt, og så går det inn i kontrasten March of the black Queen. Dette er en eksplosjon av ideer, og om man synes Father to son er bra, så er denne veldig mye bedre. Den peker frem mot Bohemian Rhapsody og andre i sin art, med flere forskjellige sanger liksom pakket inn i en. Det er 6 minutter og 32 sekunder som er velfylt, ting skjer, i den sangen. Og så er Funny how love is, en pause, men når Freddie Mercury står for pausen, er det bedre enn når Bryan May og Roger Taylor gjør det. Så avslutter sangen med Queens første store hit, litt bedre enn Keep yourself alive, her er hele Seven Seas of rhye. Det er en energieksplosjon her også, men denne gangen funker det, og sitter. Platen er et mesterverk som må tilskrives Freddie Mercury, mer enn noen annen plate av Queen må det.

7 Innuendo

‘Den hører til her. Selv om den da den kom, er en av de platene som har gjort aller, aller sterkest inntrykk på meg. Her var nytt materiale, av Queen. Tittelsporet, Innuendo, sprengte alle skalaer for meg, det var den suverent beste sangen noensinne laget, slik jeg så tingene den gang, og jeg kunne ikke høre den annet enn i gåsehud og høytid. Både den og platen har falmet litt, det skal sies, men følelsen av magi sitter ennå i, eller kanskje jeg heller skulle skrive minnet om den følelsen. For nå synes jeg nok platen er litt vel glattpolert, til at det kan passere, og noen av sangene er jo helt grusomme. Men det er også sanger som er vakre og fine, og også sanger som ikke er så altfor plagsomme, selv om de i ettertid for min del har mer triks enn substans. Jeg kan ikke få meg til å si noe veldig mye stygt om Innuendo, melodiene og oppbygningen og ønsket og oppnåelse av frysninger, det er der jo, men teksten som jeg syntes var magisk den gang, synes jeg er primitiv nå. En flott sang, men dette er ikke Bohemian Rhapsody opp igjen, og den mangler helt det uforklarlige som virkelig store sanger og kunstverrk har. Jeg gav meg ende over av denne sangen 17 og 18 år gammel, men det var den gang, det skjer ikke nå lenger. I’m going slightly mad er jo fin, går ikke an å si noe annet, og jeg ser jo når jeg går gjennom sangtitlene igjen, at denne platen betydde enormt for meg de to første skoleårene på videregående, og at jeg den gang syntes den ikke hadde dødpunkt eller lavmål. Men I can’t live with you er jo litt kjedelig, All gods people litt pretensiøs (noe som jo også kan sies å være Queens varemerke), Deliah til katten kan man vurdere om er humoristisk eller pinlig, og Don’t try so hard liker jeg ikke lenger. Ride the wild wind er en sang, der både teksten, melodien og virkemidlene er ting jeg har vokst frem, og These are the days of our lives er en sang jeg syntes var fantastisk flott og gripende den gang, men den får ikke til samme virkning nå. Selv ikke med det ekstra lagt til den at det er en av Freddy Mercurys avskjedslåter, og meldingen til slutt, I still love you, den har sterke element i seg. Rockerne Headlong og Hitman syntes jeg verken den gang eller nå når opp til Queens beste i den sjangeren, men særlig Headlong likte jeg ganske godt, og Hitman er jo blitt en ischocky-låt (jeg husker godt anmeldelsene i avisene, der det ble uttrykkelig skrevet ingen av disse sangene vil bli spilt under ischocky-kamper, noe We will rock you ble til stor suksess). Og så er det avslutning. The show must go on. Til den må jeg si: wow. Det er sang å avslutte med, den holder.

6 Sheer heart attack (1974)

De to første platene til Queen er kanskje litt obskure. Her kommer de ut av det. Disse sangene er lett tilgjengelige, lett nynnbare, og Killer Queen er en ordentlig superhit som fortsatt spilles, og fortjent er det. I det de to første platene er en slags grøt av sanger, tjukt av ideer eksponert og satt sammen, er dette mer en plate med sanger det går an å plukke fra platen og bruke for seg selv. Killer Queen er nevnt, men jeg har alltid likt bedre avslutningen, In the laps of the gods… revisited, med et helt fantastisk refreng, høy syng-med-faktor, og kanskje en av Queens mest undervurderte sanger. Startlåten, Brighton Rock, syntes jeg den gang hadde fantastisk vers og refreng, og tøft innhold, men soloen syntes jeg var altfor lang og uten melodi, så den klippet jeg bort når jeg la sangen over til kasett. Det har endret seg, soloen er jo både flott og innovativ, med artige ekko-effekter og Brian May eksperimenterende. Now I’m here er rock med mer pondus, kjempebra live, og med stilige effekter av lokasjon i rommet og høytalerne. Også her brukes ekkoeffekter over en lav sko. Lily of the valey er en sang, der jeg fremdeles kan få tekst- og melodilinjen «I lie in bed with open eyes»i hodet rett som det er, og In the lap of the gods (ikke revisited) er også en rolig sang med en veldig bra forløsning. Flick of the wrist er artig, Stone cold crazy går an, Bring back that Leory Brown er spesiell, og så er det et hakk ned til John Deacons Misfire og ytterligere kanskje til Tenement Funster fra Roger Taylor, og She makes me, som er platens kjedeligste. Men her er det både sanger og helhet, her var det kult den gang, og ganske kult ennå, sjette beste platen til Queen etter min vurdering.

*

Resten av listen, 5 til 1, kommer i morgen.

Cornelis Vreeswijk: Tio vackra visor och Personliga Person

Jeg hadde en raptus og kjøpte noen nye CD-plater forleden. Blant dem var Tio vackra visor och Personliga Person, av Cornelis Vreeswijk. Den har virkelig begeistret meg denne vinteren.

Cornelis Vreeswijk forbinder jeg også med Bergensårene mine. Jeg var med i studentteateret, der låter av Vreeswijk stadig var tema, og avleggeren Turboteateret til og med satte opp en hel forestilling med ham. Jeg kjente sangene, kjente denne platen, men jeg hadde mitt rigide system om å kjøpe en CD-plate i måneden, verken mer eller mindre. Og da var det ikke plass til mer enn et par plater med Vreeswijk. Jeg måtte få med de viktigste, Märk hur vår skugga og Balladen om herr Fredrik Åkare og den söta fröken Cecilia Lind. Så de ti vakre visene og Personlige Person fikk vente.

Jeg hørte litt på Vreeswijk tiden jeg hadde strømmetjenester. Jeg kjørte løpet så lenge det var gratis prøveperioder eller latterlig billig, Wimp, Tidal, Spotify og Apple music. Fordelt mellom alle ble det en del. Og jeg fikk hørt noen plater av Vreeswijk jeg ikke hadde hørt før.

Men strømmetjenester er ikke egentlig for meg. Jeg har vennet meg til at musikken skal være fysisk, jeg liker å holde platen i hånden og vite den er min. Å ha den på telefonen eller andre digitale steder er ikke det samme. Dessuten vil jeg ikke forplikte meg til å betale den månedelige summen for å fortsette å høre på musikken min. Her er jeg i mindretall, men sånn er jeg.

Så da prøveperioder og billigperioder var over, kjøpte jeg like godt en del av de platene jeg hadde hørt på med glede på strømmetjenestene. Deriblant altså denne platen av Vreeswijk, Tio vackra visor och Personliga Person.

Platen er gitt ut i 1968. Det er et stort år i musikkhistorien. Artister som Neil Young, Randy Newman og Fairport convention med Richard Thompson debuterer, band som Beatles og Rolling Stones leverer noen av sine beste plater, og i det hele tatt: Årene rundt 1970 er de beste. Det er utrolig så mange bra sanger og band som er rundt akkurat disse årene her. Cornelis Vreeswijk er der også.

Vreeswijk er poet, trubadur, visesanger. Han følger tradisjonen, setter egne tekster til andres sanger, oversetter andres sanger, omskriver, covrer, og skriver også noen egne melodier. Han følger svensk visesangtradisjon ned fra Carl Fredrik Bellman, Evert Taube og Fredrik Åkerstrøm. Dette er i særklasse i de skandinaviske språkene, Bellman, Taube og Vreeswijk er giganter. Hadde de skrevet sine tekster og sanger på et mer internasjonalt språk, ville de vært verdenskjente. Vreeswijk var opprinnelig nederlender, derav navnet, men han flyttet til Svergie som 12-åring, og skrev alle sine kjente tekster og sanger på svensk. Det er deres tradisjon han er en del av, om enn han aldri ble svensk statsborger.

I Norge var Vreeswijk også stor, om enn han vel aldri kunne bli like folkekjær her, som han ble i Sverige. Som barn og ungdom kjente jeg til Brev från kolonien og Turistans klagan (og kanskje jag hadde en gang en båt), sanger som ikke akkurat er representative for hva Vreeswijk egentlig drev med. Jeg er ikke sikker på om han hadde så mange konserter hos oss, heller. Jeg måtte bli student for å få kjennskap til mer av Vreeswijk, og voksen for å kjenne ham ordentlig. Dette er rett og slett en stor artist, en stor kunstner, og i Tio vackra visor og Personliga Person er han helt, helt på høyden.

Deirdres samba

Melodien til denne sangen er skrevet av brasilianeren Chico Buarque. Av det lille jeg kjenner til brasiliansk og søramerikansk musikk har de hundrevis av melodier som dette, det er slik de lager dem.

Somliga går med trasiga skor

Denne sangen er visekunst på 3,07 minutt. Melodien er enkel, nydelig, instrumenteringen likeså, akkustisk gitar, en liten bass, og litt myke trommer. Teksten er sår, kjærlig. Somliga er «noen», trasiga er vel forståelig også på norsk, i hvert fall i noen dialekter hos oss gir det mening å si noe er trasig, kjedelig, vondt, dumt.

Jag är en tvivelaktig figur
Duger ej mycket till

Felicia – adjö

Dette er av de kjente sangene på platen, og blant Vreeswijks mest kjente overhodet.

Tomtebloss

Saskia

Personliga Person

Dette er den ekstra visen, i tillegg til de ti vakre.

Hänssler classic: Bachs samlede verk til 2399 kroner

Det er 172 CD-plater. Det er noe av den aller vakreste musikken som er laget i verden, 178 timer av den. Prisen per CD er litt under 14 kroner, prisen per time guddommelig musikk er 13,50. Jeg kjøpte den i høst, som en tidlig julegave til meg selv.

Jeg er allerede godt bevandret i Bach og hans musikk. Jeg har det meste, og mye i forskjellige versjoner. Orgelmusikken har jeg av Helmut Wacha, messen, oratoriene og pasjonene med Karl Richter, Karl Münchinger og John Eliot Gardiner (Mateuspasjonen i tillegg med Otto Klemperer), kantatene i utvalg av Richter og Gardiner (i tillegg til noen med Rene Jacobs), konsertene med Trevor Pinnock, Brandenburgkonsertene, suitene for orkester og kammermusikk med Reinart Goebel (og Brandenburg i tillegg med Richter), pianomusikken (eller egentlig cembalo) med Andras Schiff (Goldbergvariasjonene i tillegg med Glenn Gould) og musikk for solo cello og solo fiolin henholdsvis med Pablo Callas og Nathan Milstein.

Etter det ble mulig å strømme har jeg benyttet periodene jeg har hatt på Wimp, Spotify, iTunes (eller hva det heter) og Tidal til å høre verkene i andre versjoner også. Så jeg skal kjenne det ikke så verst, til å være en amatør.

Her, med dette kjøpet, får jeg det alt sammen samlet på et sted. Det meste er spilt inn av Helmuth Rilling, og hans Bach-ensemble. De som går og lurer på om det er verdt å kjøpe samlingen, kan tenke på at den inneholder samtlige kantater. Kantatesamligen til Gardiner – som ikke er komplett – koster 2199 kroner. Den består av 56 CD-er. Her er det 60 CD-er med de religiøse kantatene, i tillegg til 8 med de verdslige. Hvilken innspilling man foretrekker er smak og behag, men Rilling er en av de store, dette er helt skikkelig. Jeg liker hans utgave av kantatene og den andre musikken veldig, veldig godt. Det går litt raskere enn hos Richter, litt lettere, men er ikke så rå og kjapp som Gardiner. Gardiner er den nye tid, med originale instrumenter og forsøk på å legge seg nærmest mulig det man tror er originalen. Som sagt, det er smak og behag.

Akkurat nå hører jeg juleoratoriet, sammensettingen av 6 kantater, hver for de seks viktige dagene i julen. Jeg synes det er ubegripelig vakkert, nesten i enhver innspilling, og i hvert fall i de nå fire jeg har. Rilling står ikke noe som helst tilbake fra de andre. Ved siden av de fire jeg har, liker jeg særlig å høre Ton Koopman og Phillipe Herreweghe når jeg har tilgang på strømmetjenester. Det er vel de fire som har de beste, etter min smak.

De verdslige kantatene er ikke så enkle å få tak i, eller finne frem til. Her får man dem alle sammen, og kan høre at den berømte starten av juleoratoriet egentlig er en verdslig kantate for en fyrste av Magdeburg, tror jeg det var. Også av andre verdslige kantater er det lånt litt av, så vidt jeg vet. Jeg gleder meg veldig til å høre dem.

Motettene er også spilt inn av Rilling. De har jeg i en innspilling av Jacobs. Det er vakker musikk, men går kanskje litt langsomt. Jeg har liksom aldri fått helt tak på dem. Kanskje blir det bedre når jeg får dem av Rilling?

Messene, oratoriene og pasjonene til Bach er det beste som er laget av musikk. Det er overveldende mektig og vakkert. Jeg kan ikke huske å ha hørt dem av Rilling, tror ikke jeg har gjort det. Det er kantatene og juleoratoriet jeg har hørt på med strømming. Jeg antar messene og pasjonene er angrepet på noenlunde samme måte, juleoratoriet er i alle fall det, og lover veldig godt for det andre.

Koralene er ganske spesielle, veldig korte verk, ned mot minuttet, og de finnes både for orgel og for kor, så vidt jeg vet. Jeg har bare hørt noen av orgelversjonene, innspilt av Wacha. Med så liten tid er det måte på hva man kan få til, men dette er Bach. Noe av det er guddommelig. Her skal det være arier, hymner, jeg har ikke hørt dem og vet ikke hva det er. Men jeg gleder meg til å sette meg inn i også denne, perifere delen av Bachs verk.

Så kommer orgelverkene. De er spilt inn av en Kay Johannsen, Andrea Marcon, Wolfgang Zerer, Martin Lücker og Pieter van Dijk. Blant andre. Jeg kjenner ingen av dem. De jeg har slått opp har vært ganske unge, Johannsen er født i 1961. Innspillingen jeg har av Helmut Wacha er kjempegreier, de er definerende for meg, og jeg måler alle andre versjoner opp mot dem. Som om Wacha er originalen. Den samlingen består imildertid av 12 disker. Her, med Johannsen er det 20. Så det venter meg en del flere verk.

Tangentmusikken er spilt inn av Robert Hill, for det meste. Han mener jeg å ha hørt om, selv om jeg ikke kan huske å ha hørt noe av ham. Andre som bidrar er Peter Watchorn, Ergeni Koroliov, Robert Levin, Edvard Aldvell og Trevor Pinnok (!). Pinnock har 6 partitaer, Levin de viktige Das Wohltemperierte Klavier (Bachs utrolige prestasjon av å lage preludium og fuge til hver av toneartene på klaveret, heltone og halvtone, dur og moll, og alt uimotståelig vakkert). Levin er kjent, Pinnok er veldig kjent, han er en av de jeg oppsøker når jeg har tilgang på strømmetjenester. Koroliov har Goldbergvariasjonene, for de som lurer på det. Jeg tror ikke jeg har hørt hans versjon av dem.

Også med tangentmusikken er det en del svært lite kjente verk som har kommet seg med. De har virkelig satt seg fore å få med seg absolutt alt. Min samling med Schiff består av 13 CD-er. Her er det 26. Dobbelt så mange.

Kammermusikken er på 10 disker. Det består av arrangementer for Lutt, spilt inn av Oliver Holzenburg, disse kjenner jeg ikke. De berømte og fantastiske sonatene og partitaene for solo fiolin er spilt inn av Dmitri Sitkovetsky, de enda mer berømte og vel så fantastiske suitene for solo cello er med Boris Pergamenchikov. Det var disse suitene for cello som var min inngang for Bach, jeg kunne bare ikke få inn i hodet at det var mulig å lage så vakker og avansert musikk med bare fire strenger. Det var – og er – meg komplett uforståelig. Det er det nærmeste jeg kommer religiøse opplevelser, det finnes ingen vitenskaplige forklaringer på Bach, han lar seg ikke begripe med fornuften. Det er noe overjordisk, religiøst, med ham. Først møtte jeg det i disse solosuitene. Nå møter jeg det i nesten all hans musikk. Rikdommen og mangfoldet i musikken og verkene er med på å underbygge det. Hvordam er det mulig å få til så mye og så bra i løpet av bare ett menneskeliv? Det er virkelig ingen i nærheten. Innspillingene til Sitkovetsky og Pergamenchikov kjenner jeg ikke. Det gjør jeg heller ikke med de som deltar i innspillingene av den øvige kammermusikken, satt sammen av fløyte og klaver, fiolin og klaver, cello og klaver, noe også med cembalo. Jeg har en innspilling av disse med Goebels og hans Köln-musikere, noe av denne musikken er fantastisk, noe mer menneskelig. Det er heller ikke helt sikkert at Bach var komponisten bak alle disse verkene. Om det er han, har man kvalitetsgaranti.

Orkesterverkene består også av 10 disker. Dirigenten er alltid Rilling, men solistene varierer. Jeg ser Levin tar seg av konsertene for cembalo, de har jeg forventninger til. Fiolinkonsertene er det Christoph Poppen og Isabelle Faust som har. Det er en obo-konsert med Ingo Goritzki. Så vidt jeg vet er instrumenteringen hos Bach av og til litt uklar, så man må bare anta hva som er ment å være soloinstrument. Jeg er ganske sikker på at fiolinkonsertene også er spilt inn med tangenter, og omvendt, man har prøvd litt forskjellig. Man har også prøvd med original cembalo og med moderne piano, med moderne piano har det aldri gått bra for meg. Det får jeg ikke til å passe inn, med Bach. Innspillingene jeg hadde fra før, med Trevor Pinnok, var på 5 CD-er. Så også her er det dobbelt så mange, med 10.

Til slutt er det noe som heter Sonstige werke, eller «andre verk». De består av 13 stykk CD-plater. Her er kanoner, det som heter Musikalisches Opfer, die Kunst der Fuge, og mye mer.  Robert Hill spiller cembalo på den siste. Så er det klaver-heftet for Anna Magdalena Bach, det som vel må være «øvelsesmusikk», og også slik øvelsesmusikk for et par andre. Det er noen rekonstruerte verker, noen spesielle kantater og ytterligere noe vokalmusikk. Det er virkelig litt av hvert. Rilling er dirigenten her også, de gangene det skal være dirigent. Solomusikerne er ukjente for meg. Det samme er de fleste av disse verkene.

Til sammen blir det 172 CD-plater. Ganske utrolig. Det er ganske spesielt at vi lever i en tid der det er mulig å kjøpe all denne musikken samlet, og bor i et land der vi har råd til det. Jeg skal posisjonere det ut forsiktig, høre litt og litt, ta en plate av gangen, ved passende anledninger.

Jeg tror – og har inntrykk av ut i fra hva jeg har lest – at det er Rilling som er beholdningen her. De andre bidragsyterne er litt kompromiss, det er ikke øverste hylle, der finnes det innspillinger som er bedre. Men med Rilling får man alle kantatene, inkludert de verdslige, og de viktige messene og pasjonene. Med ham får man også mye av orkestermusikken, konsertmusikken. Musikken som trenger en dirigent. Der er Rilling en av de store i tolkningen av Bach.

Med i settet kommer også en booklet på 296 sider med navn på og katalogisering av alle de ulike verkene, detaljinformasjonen. I tillegg har man en CD-rom med utfyllende informasjon, alle tekstene på tysk, fransk, engelsk og spansk, og informasjon om verkene og innspillingene. Man får også kantatene organisert etter søndagen og helligdagen de hører til. Her er alt man kan drømme om for de som liker statistikk og tabeller og orden. Det er helt skikkelig gjort. CD-romen ser veldig fin ut, de har til og med laget lyd når man blar om i det som skal være et digitalt CD-hefte, men det er jo litt teknologi fra 20 år siden i disse nettider. Folk bruker ikke mye tid på CD-rom nå lenger. De bruker nok ikke så mye tid på CD, heller.

Det gjør imidlertid jeg. Og jeg synes dette er et av de beste kjøpene jeg har gjort. Det vil gi meg rik glede i mange, mange år fremover, Bach er en gave som varer og varer og varer.

Falsche welt dir trau ich nicht, BWV 52, en fantastisk kantate av J. S. Bach

Denne posten måtte flyttes, og den må endre navn. Det er ikke Falsche welt, dir trau ich nicht, BWV52, det er Wachtet auf, ruf uns die stemme, BWV 140. Det er også for den 27 søndagen etter Treenighetssøndagen, ikke den 23. Jeg så feil på disken til Gardiner. BWV 140 er den eneste skrevet for 27 søndagen etter. Jeg bør sjekke det opp, og skrive mer på denne posten.

*

Folkens.

I dag er det den 23. søndagen etter Treenighetssøndagen (eller trefoldighetssøndag, som det tidlligere het, på latinsk trinitatis, engelsk trinity, tysk bruker det latinske ordet, trinitatis). Treenighetssøndagen er den første søndagen etter pinse, og er en festdag viet den hellige treenighet, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Det er en viktig dag i det lutherske kirkeåret, alle søndagene frem til advent er nummerert i forhold til den. Så er det altså de fire søndagene i advent, det er med dem kirkeåret begynner, så følger søndagene og helligdagene i julen, første nyttårsdag, helligtrekongersdag (Ephiphany, trettende dag jul), og det er seks søndager etter dem. Deretter følger de tre søndagene før fasten, søndagene som er i fasten, og påskesøndag og helligdagene i påsken. De seks søndagene mellom påske og pinse har hvert sitt navn, pinsen (Pentecoste, gresk for 50, den femtiende dagen etter Kristi oppstandelse, men tellingen må tilpasses for å få den til å falle på en søndag), og altså Treenighetssøndagen.

Til hver av disse søndagene og helligdagene skrev den tyske komponisten J. S. Bach en kantate. Det vil si, han skrev ikke for søndagene i fasten, og ikke for andre søndager enn den første i advent. Begge er ventetid, man skal vente og forberede seg på Kristi fødsel, død og oppstandelse, det skulle ikke være musikk under gudstjenesten. Siden påsken flytter seg fra år til år, varierer det også hvor mange søndager det er mellom Treenighetssøndagen og advent. Så det varierer hvor mange kantater Bach måtte skrive, de årene han var kantor ved Thomaskirken i Leipzig.

Kantatene til Bach er blant de aller, aller største menneskelige prestasjonene jeg vet. Det trancenderer det menneskelige, det grenser over i det guddommelige, det skulle ikke være mulig å skrive så mye, så rikt og så vakkert, i all musikk av Bach er det som om det må stå større krefter bak. Det er så hinsides det andre mennesker er i stand til få til.

Bach greide å skrive polyfon musikk, som ingen annen. Hvert instrument er sin egen stemme, og de virker hver for seg, og i samspill. I et TV-program om Bach er det en musiker som går gjennom berømte Air, fra en av suitene hans, selv de som ikke bryr seg om Bach og klassisk musikk bryr seg om den, melodien er uimotståelig vakker, og musikeren spiller bare bassen i melodien, og viser hvordan også den ikke bare er et komp, eller akkompagnement, men en interessant og vakker melodi i seg selv. Slik er det alltid hos Bach. Hans samlede produksjon trenger noe sånt som 170 CD-plater for å få plass (katalogen BWV har 1080 nummer, 1080 verk), han har skrevet mer enn alle andre til sammen, og av det han skrev er en stor del tapt. De 170 CD-platene rommer noe sånt som to tredjedeler av det Bach egentlig skrev, den siste tredjedelen finnes ikke lenger, manuskriptene er tapt. Og i hvert eneste av verkene har hvert eneste instrument en betydelig rolle. Bach var ikke i stand til å skrive noe dårlig, halvhjertet eller uinteressant. Gjorde han det, er det vekk.

Ved siden av å være polyfoniens mester, er Bach også fugenes mester. Fugene er det vanskeligste for en komponist å få til. Store komponister som Beethoven og Mozart har en og annen fuge, Beethoven har sin Grosse fuge, Mozart gjorde det av og til, og jeg vet også at den russiske komponisten, Sjostakovitsj, brukte det noen ganger. Ellers er det få. Bach gjorde det hele tiden, og alltid overdådig, vakkert og rikt. Det er for Bach aldri noen stiløvelse, som det alltid var for Mozart og Sjostakovitsj, Bach skrev fuger for sitt musikalske uttrykks skyld. Det er vanskelig å se det som noe annet religiøst, denne rikdom og orden som en god fuge gir, der samme melodi kommer igjen og igen, over og inn i hverandre, med utallige muligheter for variasjoner. Typisk Bach er at han lager fire over hverandre.

Slik er det også med BWV 52, Falsche Welt, dir trau ich nicht, dagens kantate. Bach skrev den og fikk den fremført første gang 24. november, 1726, i Leipzig. Den begyner med en Sinfonia, en instrumental, så er det en resitativ, en arie, en ny resitativ, en ny arie, og så avslutter den med en koral. I min innspilling, med Monteverdi-koret og engelske barokk-solistene dirigert av John Eliot Gardiner, jubileumsutgaven av 2000, så varer den første sinfoniaen 4,04, resitativen 1,03, arien 3,26, resitativ 1,08, arie 4,15 og til slutt 0,57 på koralen. Til sammen blir det 14 minutter og 55 sekunder, en ganske kort kantate.

Den førse sinfonia er himmelsk. Den amerikanske komponisten Robert Greenberg går gjennom den i en av hans mange produksjoner for The teaching company, han viser hvordan de fire ulike delene i fugen introduserer hverandre, går over i hverandre og leker med hverandre. Melodien er vakker, som den alltid er det hos Bach, det er vanskelig å få det inn i hodet at det går an å lage en enkel melodi, og få det til å bli så vakkert, og når fugen får virke går det inn i en høyere enhet.

Resitativene er alltid bare én stemme, i denne er det en sopran. Falsche Welt, dir trau ist nicht betyr «Falske verden, jeg stoler ikke på deg». Hele teksten står på tysk her, og på engelsk her, begge lenker er til nettsiden www.bach-cantatas.com. Som alltid er det ikke stor ordkunst, det er når Bach setter melodi til det blir mektig og overveldende. Teksten handler om konflikten mellom den verdslige verden og den åndelige, livet på jorden og i himmelen, hvor livet er her falskt og løgnaktig, mens Gud er sann og trygg. Den første resitativen utdyper hvor vanskelig det er her, hvor fortvilet, egentlig, med skorpioner og slanger i menneskelige skikkelser, ærlighet og oppriktighet er forbannet, det er hyklersk, selv den beste vennen man har kan vise seg falsk og usann, det er virkelig en verden i en forfallen tilstand.

Resten av kantaten er trøsten og forsikringen til denne umulige tilstanden. I verden kan man aldri finne trygghet og ro, aldri vil det være noen å stole på, men Herren vår Gud gir alt dette i rikelig monn, og det er fast og sikkert og trygt. Man kan legge til side kvalene og fortvilelsen fra den første resitativen.

Det er fyldig informasjon på nettsiden viet Bachs kantater.

Kantate nummer 52 er spesielt vakker. Den blir flere steder plukket ut, Robert Greenberg gjorde det, det var tittelen på en teaterforestilling vist på Festspillene i Bergen i år (om den kanskje valgte kantaten fordi tittelen passet så godt), den er av de kjente. Men man kan nesten like så godt ta en hvilken som helst av de andre 209 kantatene som er bevart. Min første samling kantater var Karl Richter, for archive, den samlingen består av rundt 60 kantater. Blant de jeg husker er Weinen klagen, Sorgen sagenMeine Seufzer, meine Tränen, Brich dem Hungrigen dein Brot, Jauchzet Gott in allen Landen! (kanskje hans mest kjente), Ich will den Kreuzstab gerne tragen (Kreuzatab-kantate), Ich armer Mensch, ich Sündenknecht, Nun komm, der Heiden Heiland (fra første søndag i advent), Wachet! betet! betet! wachet! (uimotståelig, uiomtståelig), Jesus schläft, was soll ich hoffen? (kanskje ikke så sterk som de andre her, men la gå, det er inderlig nok, og vel så det), Ich habe genug (det betyr «jeg har nok», og man blir overbevist om at man har det), Bereitet die Wege, bereitet die Bahn!Komm, du süße Todesstunde (en overjordisk hyllest til døden), Schmücke dich, o liebe Seele (fløytene! fløytene!), Himmelskönig, sei willkommen (til palmesøndag, der den passer veldig godt!), ja, det er jo flere, Ich hatte viel Bekümmernis (fra tredje søndag etter treenighets,

Ach wie flüchtig, ach wie nichtig (med en ufattelig vakker, rask,

 

 

 

Nobelprisen til Bob Dylan

Jeg tenkte å skrive litt om at Bob Dylan fikk nobelprisen i litteratur. Helst ville jeg latt det forbigå i stillhet, for min del kunne hele prisen blitt lagt ned. Mangelen på gode kandidater til de ulike prisene er mange ganger ganske pinlig, prisene og kriteriene for dem er laget for en annen tid. Jeg har ikke så lyst til å engasjere meg i dette.

Men jeg er ganske opptatt av Bob Dylan. Han har jeg hørt på siden jeg kjøpte mine første plater på midten av 90-tallet, studenttiden i Bergen, den gang jeg konsekvent kjøpte meg en ny CD-plate i måneden. De første platene av Bob Dylan var Oh’Mercy og Highway 61 Revisited. Siden har jeg kjøpt veldig mange flere, og de jeg ikke eier selv, har jeg fått sjekket ut på ulike strømmetjenester de siste årene. Svært mange av sangene har jeg lært meg på gitar, og har da også lært meg tekstene utenatt. Fra en gang på begynnelsen av 2000-tallet var jeg med i Dylan-society i Bergen, en broget forsamling Dylan-fan med ulike tilnærminger til både ham og musikken hans.

Jeg har og har hatt et sterkt forhold også til mange andre artister og grupper. De fleste av dem har famlet litt med årene, de hører til perioder av livet. Jeg husker jeg likte dem da, og skjønner hvorfor, men nå som jeg er voksen og midtveis i livet, så blir det meste litt enkelt og kanskje ungdommelig. Med Dylan er det motsatt. Hans musikk og hans tekster vokser.

Jeg så Stavanger Aftenblad forsøkte seg i en lederartikkel å kommentere prisutnevnelsen. De roste nobelkomiteen for å «tenke utenfor boksen», som om det var det det gjaldt om, og som om dette uttrykket ikke er direkte komisk, særlig for de som er litt opptatt av litteratur og sånn. Aftenbladet foreslo Leonard Cohen, Nick Cave og Tom Waits som andre alternativ, hvis nobelpriskommiteen virkelig ville gjøre noe oppsiktsvekkende. Bob Dylan er det trygge valget.

Bob Dylan skiller seg ut fra de tre Aftenladet nevner og andre han er blitt sammenlignet med, med det at han er så mye mer variert. Cohen skriver mystisk og inderlig om kjærligheten, men alle tekstene hans er temmelig like i tema og i bruk av virkemidler. Nick Cave treffer blodfansen, men tekstene i seg selv er jo ganske tynne, det er bare å se på mengden ord han bruker og iderikdommen i dem. Tom Waits har litt mer variasjon, og han har også stor påvirkningskraft, noe nobelkommiteen og litteraturvitere som strever etter å finne objekte kriterier for kvalitet, er opptatt av. Men settingen i sangene hans er jevnt over ganske lik, Waits tenker ut et lyrisk jeg, som er den som fremfører sangen, ofte en litt fordrukken og utenfor type.

Dylan har protestsangene, kjærlighetssangene, tøysesangene, kristne sanger, filosofiske sanger, politiske sanger, og han låner triks og virkemidler fra et svært variert repertoir. Han har også bredt med referanser, til andre artister, til folkemusikken, poeter, Bibelen og den klassiske litteraturen. Det er ingen andre artister som er i nærheten.

Kommentatorene og forståsegpåerne har hentet frem de tre platene på midten av 60-tallet som spesielt viktige og rike, Highway 61 revisited, Bringing it all back home og Blonde on blonde. Her er det tekster som er ganske uforklarlige, som man aldri blir ferdige med å analysere, om man prøver seg på det. Sangen Desolation row fra den første, It’s all right ma… (for eksempel) fra den andre, og Vision of Johanna fra den tredje. Det er mange flere eksempler, både fra disse platene, og fra platene rundt. Dylan lager tekster ingen andre artister er i nærheten av å kopiere, eller å ligne på.

Jeg for min del får ikke all verden ut

 

Rakhmaninov – et lite dypdykk i navnet

Sergej Vassiljevitsj Rakhmaninov er en russisk komponist og pianist fra første halvdel av 1900-tallet. Såpass har de fått med seg, de som er bare litt mer enn moderat interessert i klassisk musikk eller russisk historie og kultur. Rakhmaninov er ikke av de aller mest kjente, han er ikke Tsjaikovskij, som alle vet hvem er, eller Stravinskij eller Sjostakovitsj, som også folk flest har fått med seg, men etter det dukker snart Rakhmaninov opp. Han har skrevet fire flotte pianokonserter, der særlig nummer 2 og 3 rager, og når man går på konsert og hører dem, så er man nok litt fanget. Da glemmer man ikke så lett Rakhmaninov.

Det var også et utdrag fra en konsert av Rakhmaninov som ble spilt av Denis Matsuev under avslutningsseremonien under OL i Sotsji nå i år.

Jeg har piankonsertene til Rakhmaninov i utgaven til Decca, med Vladimir Ashkenazy som pianist, og med André Previn som dirigent for London symfoniorkester. Jeg har også noen andre utgaver av konsertene enkeltvis, også gamle opptak av Rakhmaninov selv, gitt ut på Naxos. Jeg spiller dem av og til, og min kjære kone, som det nå ikke lenger er så lett å kalle ukrainer eller russer, det er jo blitt litt betent å være det ene eller det andre akkurat nå, hun er fra Kiev og registrert ukrainer, men hun omfavner den russiske kulturen. Så da blir hun vel glad når jeg spiller Rakhmaninov?

Han er ikke russer, sier hun. Rakhman, det er indisk.

Min kjære kone har det med å være litt kategorisk. Alle mine lesere gift med russiske og ukrainske kvinner vil nok kunne kjenne seg igjen. De er ikke skolert i å uttrykke tvil, som vi er så glade i her i Norge. Så jeg er vel vant med at min kjæreste i livet går tvert i mot alt som er av etablert viten og forskning, fordi hun føler for det der og da. Rakhmaninov kan ikke være russer, for Rakhman er et indisk navn.

Senere kom jeg over noen artikler om navneskikker i de tidligere sentralasiatiske sovjetrepublikkene. Der stod det ganske klart, at i sovjettiden og andre tider med russisk dominans, så var det om å gjøre  å russifisere navnene. Det gjaldt om å legge til en -ov til slutt, den nåværende presidenten i Tadsjikistan ville da hete Rahmonov (ikke Rahmon, som han heter). Presidenten i Uzbekistan heter Karimov, med en -ov lagt til Karim, som er et navn som passer bedre i regionen. I Tadsjikistan er effekten nå motsatt, det gjelder å komme seg bort fra russisk påvirkning. De som har -ov i etternavnet sitt, skal ta det vekk, eller så risikerer de å få problemer.

Så, er Rakhmaninov bare et forsøk på å russifisere et sentralasiatisk ikke-russisk navn? Er det noen i den store pianistens slekt som har forsøkt å flotte seg litt å ta til seg navnet til eliten? De har i så fall gjort det skikkelig, som min kone sa det i dag. Det ville holdt med -in, som også er en russifisering. Rakhmanin er litt sånn halvrussisk, som Bukharin og Skrjabin, to russiske navn på -in som  bare straks falt meg i hu, den store målmann Lev Yasjin er et tredje. Lev Yasjinov er å overdrive. Som Rakhmaninov også kanskje er det. Det er som å hete Rakhmansenrud, for å gjøre det tilsvarende på norsk, prøvde jeg for min kone. Og hun bifalt.

Det viser seg imidlertid at Rakhman, eller Rakhmaninov ikke har noe indisk opphav. Han er av gammel russisk adelsslekt. Derimot er han delvis tartar, langt ute i slekten, står det å lese på engelsk Wikipedia. Russisk Wikipedia har diskret fjernet denne opplysningen. Jeg kan ikke nok om tartarsk navneskikk til å kjenne igjen navnet herfra, men jeg kan etter hvert kanskje nok om russisk til å føle at det ikke hører hjemme her.

Google gir mange treff både på Rachman og Rakhman. Kanskje er det beslektede Rahman en variant av samme navnet? Jeg vet ikke hva språk som har dette navnet og ordet, og hva det der betyr, men russisk er det neppe.

For øvrig, når vi er inne på dette med russiske navn. Den engelske skrivemåten er gjerne Rachmaninoff. Wikipedia har denne, men så er heller ikke dette nettleksikonet konsekvent. For den russiske skrivemåten er Рахманиов, Rakhmaninov, som vi skriver det på norsk. Endelsen -ov blir skrevet slik, men uttalen er som dobbelt f. Det skal altså uttales Rachmaninoff. Det samme gjelder alle russiske navn på -ov, det vil si de aller, aller fleste. På norsk gjør vi oss skyldige i samme inkonsekvens når vi skriver Biff Stroganoff. Det er selvfølgelig Stroganov. Men det uttales Stroganoff.

Og Strogan betyr streng, og er et utmerket russisk ord.

Og Rachmaninov er en utmerket russisk pianist, om enn navnet hans kanskje skulle tilsi at han har en annen opprinnelse.

 

 

Niebelungens ring, av Richard Wagner

Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å kjøpe flere CD-plater. Jeg har veldig mange, og det finnes youtube og strømmetjenester. Det er penger å spare på å la være å kjøpe, det har jo vært en ikke helt ubetydelig utgift opp gjennom årene.

Av klassisk musikk er jeg veldig godt representert med Bach. Jeg har det meste av Beethoven, og det meste av det viktige av Mozart. Schubert, Brahms er stort sett på plass, jeg har symfoniene til Mahler og Bruckner, pianomusikken til Chopin, jeg har det meste av Sjostakovitsj, jeg har samling av Grieg, jeg har en god del pianokonserter, det er så det holder.

Men jeg har lite Wagner. Wagner begynte jeg sent å like. Jeg kjøpte først operaen Tristan og Isolde, den tok tid for meg, lang tid. Det er først nå i høst, egentlig, at jeg virkelig har blitt begeistret for den. Da har jeg likt bedre Den flygende hollender, det andre verket jeg har av ham, noe som nok sier litt om modenhetsnivået mitt.

Ellers har jeg hørt Wagner når jeg har hørt musikk på jobb. Han passer godt der, har jeg tenkt. Storverket, Der Ring des Nibelungen, hører jeg bare om våren, når vi går mot sommerferien. Denne gangen ble det ikke til at jeg fikk høre det da. Så jeg hørte det i høst, i stedet, i utgaven til Karl Böhm.

Og nå var det ikke noe spørsmål lenger. Nå var det å bestille, inn på Platekompaniets nettsider, jeg vet ikke om det er så mange andre som selger CD-plater nå. Jeg måtte finne hvilken versjon jeg skulle velge. Jeg har hørt Böhm og Solti, og ellers har jeg sett Rheingold noen ganger på DVD og på Youtube, der vet jeg ikke under hvilken dirigent.

Det ble Solti. Det måtte bli studioversjonen. Riktignok kunne jeg valgt Böhm, det gjør seg med en tysker når det er Wagner, og at Böhm ble beskyldt for å være nazist er vel kanskje bare en styrke. Dette er massiv musikk, det er tyskeren som verdens overmenneske, det er laget for å erobre deg. Det er ganske sikkert det mest ambisiøse, stormannsgale kunstverk som er tenkt ut, og i hvert fall som er gjennomført. Det er en ubeskjedenhet Wagner har vært alene om i denne verdens historie. Da kan man ikke ha noen puslete dirigent, dette er ikke noe for ironisk blikk og kritikk. Jeg valgte likevel Solti, ungareren. Det var for å få studioversjonen, og den versjonen som har fått aller best kritikker.

Tempest, Bob Dylan

I dag leste jeg anmeldelsen til Audun Vinger om den nye platen til Bob Dylan. Vinger er anmelder av typen som vil ha et sterkere forhold til musikk, og til anmeldelsene av den. Men til Dylan er ikke forholdet noe særlig sterkt, noe han selv innrømmer. Det resulterte i en anmeldelse som var ganske lite treffsikker, uansett hvordan platen måtte være. Jeg tenkte at dette kan jeg gjøre bedre, og bestemte meg for å sette i gang.

Dylan etter årtusenskiftet har vært ganske broket. Jeg er stor fan, jeg mener det er kjempegreier mye av det han har gjort. Studioalbuene Love and theft (2001), Modern times (2006) og Together through life (2009) er ujevne. Modern times er en perle, med gripende Working man’s blues, vakre When the deal goes down og intense Ain’t talking, skjønt i denne platen har nok Dylan lånt mer av sine inspirasjonskilder enn han helt kan slippe unna med. Setter man originalen og Dylan ved siden av hverandre, ser man at det er temmelig plagiat. Eller Modern times. Jeg skal ikke gå inn i alle diskusjonene rundt dette, særlig når jeg skal skrive om en annen plate.

Utenom disse platene har Dylan gitt ut juleplaten Christmas in the heart (2009). Det er også en studioplate, men den stiller seg litt på siden av de andre, siden det ikke er Dylan selv som har laget sangene. I tillegg kommer Tell tale signs (2008), bootlegseries nr 8. Den er et mesterverk. Nå teller jeg ikke med liveinnspillinger og forskjellige slags samleplater.

Til sist har han vært plateprater i radioshowet sitt: Theme time radio hour. Det er briljant. Dylan er vittig og mangetydig i stikkene sine, og musikken som blir spilt er ubetalelig. Dette showet er også med på å gjøre det kjekt å være fan av Dylan også nå.

Ved første gangs gjennomhøring er det klart at det er juleplaten denne ligner mest på. Det gjelder særlig de første sangene. Siden overtar de mørke historiefortellende sangene andre kritikere har omfavnet. Disse markerer denne platen som noe litt eget, i hvert fall tekstmessig. Dylan blir mindre personlig enn han har vært før, og heller ikke så samfunnsengasjert.

Duquscene whistle

Artig intro. Skifter så karakter. Dylan synger som på juleplaten. Herlig.

Soon after midnight

Denne sangen minner om dem som er særlig på Modern times.

Narrow way

Her er Dylan liksomkul. Det kler ham. Det er også et kult arrangement rundt ham. Stilen er som den er på Love and theft.

Long and wasted years

Dette hører jeg øyeblikkelig er en kjempesang. Den vokser også ved hver lytting. Dylans karakteristiske kråkesynging dekker over at dette er en riktig gripende tekst. Slik er det også i livet. Man kan late som man kan tulle med tingene, men det som er sterkt, det er der.

Pay in blood

Denne virker å være platefyll. Det er en litt halvhjertet utgave av en litt halvhjertet sang.

Scarlet town

Scarlet town er artigere enn Pay in blood, og løfter seg ved gjentatte høringer. Her er vi også ved en av de episke fortellingene platen har mange av, og en av dem som gjør at denne platen er kalt en av Dylans mest blodige.

Early Roman kings

Denne har jeg hørt litt på. Den ble tidlig lagt ut på youtube. Her er Dylan det man kan seg selv, sånn han har blitt, og sånn han lager musikk. Denne kunne funnet sin plass på Together through life, om den hadde hatt en litt annen tekst. Det er god, gammel oppskrift, setninger som snerres ut, og et lite bluesriff etterpå. Her er ikke mye melodi, ikke mange akkordskifter. Dylan gjør som vanlig ikke noe forsøk på å synge vakkert. Med den gamle kråkestemmen han nå har, er det kanskje like greit.  Teksten på sangen er artig, men den har ikke noe å melde. Det trenger man kanskje ikke ha heller, når man passerer 70. Da får andre ta seg av meldingene, mens en selv har det så artig og greit en kan.

Tin angel

Enda en episk sang med en lang historie.

Tempest

Dylan har skrevet mange lange sanger opp gjennom karrieren. Noen av dem er definitive klassikere, som Sad eyed lady of the lowlands, fra Blonde on blonde (1966). Noen av dem er litt forglemmelige, som Highlands, fra Time out of mind (1997). Og noen skulle vært klassikere, men er det ikke, som ‘cross the green mountain, fra Tell tale signs (2008). Denne er også lang, 13,54 står det registrert hos meg. Kanskje kunne man fylt på med flere sanger i samme gate, Desolation row (Highway 61…Revisited, 1965), Sara (Desire, 1975), Dylan bruker ofte en lang og ettertenksom sang til å avslutte platene sine. Tempest avslutter ikke platen, men er varslet å være i samme gate. Det er en melodilinje som går igjen og igjen, og vers på vers på vers. Det er som en vanlig sang, bare at det ikke tar slutt. Tempest skiller seg imidlertid litt ut, med at denne er veldig lyttevennlig. Det er ikke noe krevende med denne sangen (annet enn at det varer så lenge). Den er behagelig å høre på. Anmelderen i Rolling Stone skriver at melodien er irsk, noe den utmerket kan være. Akkordskiftene er fra grunntonen til kvarten og kvinten, det enkleste som er. En myk gitar har en lett, oppstigende bassgang, i samme toner som sangen går i. Det er sang som åpner for allsang, om det bare var mulig å huske teksten.

Vi må nok kanskje ha med at det er en fin protest med den glade og behagelige melodien, og den forferdelige teksten. Det er Titanic som synker, skipet som ikke kan synke.

Roll on John

Dette er en vakker sang tilegnet John Lennon. Et hammond-orgel (om jeg betegner instrumentet med sitt rette navn) holder stemningen. Dylan synger så fint han kan i refrenget. Det er alltid gripende. En mengde tekstlinjer har referanser til Beatles og John Lennon, linjer han skrev, eller kunne ha skrevet.

*

Til de av de som har lest Vingers anmeldelse vil jeg bare si at det slett ikke er nødvendig å ha «kontroll over alle referanser,  enten det er Shakespeare, uutgitte demoer eller nedstøvede 78-plater» for at det skal være «mye å hente i tekstene». Dylan bruker svært lite Shakespeare, jeg skjønner ikke hvor Vinger har dettte fra, og det er heller ikke sånn at man må kjenne referansene for å forstå hva Dylan mener. Det er heller slik, at når man kjenner referansene, skjønner man bedre hvordan Dylan er i stand til å skrive som han gjør.