Oppenheimer

I går tok jeg med meg min åtte år gamle datter på kino for å se Oppenheimer, av Christopher Nolan. Det er noe med at jeg glemmer hun er et barn, jeg synes hun skjønner så mye, og det er imponerende hvordan hun greide å sitte stille de tre timene filmen varte. Det var lite action, som hun sa, igjen og igjen, men desto mer menneskelig drama og ganske tunge referanser til amerikansk historie, andre verdenskrig og den kalde krigen som fulgte, i tillegg til den tidens ledende fysikere og banebrytende fysikk.

Selv gledet jeg meg veldig til filmen. Jeg er ikke noe spesielt god på kinofilm, ser ikke så mye og kjenner ikke så mange, men Christopher Nolan er en regissør jeg liker, og jeg tenkte at med ham, så var stoffet i de beste hender. Jeg har sudert fysikk, og benyttet studiet til også å lese ganske godt om fysikkens hisotire, og store personligheter. Mange av dem fantes første halvdel av 1900-tallet, og det var utrolige fremskritt de på denne tiden gjorde med rimelig begrenset teknisk utstyr.

Gjennpm Richard Feynman, og boken hans og biografien, og flere tilmer på YouTube, har jeg fått litt inngang til Los Alamos, Feynman var til stede og deltok i gruppen som foretok utregninger. Datateknologien var helt begrenset, og det var svært kompliserte utregninger som måtte gjøres. Feynman og hans team sørget for at det ble fart i å finne svaret på alt som skulle finnes ut, og Feynman reflekterer også hvordan dette fantastiske arbeidet i byen satt opp og organisert for formålet, til syvende og sist var for å bygge verdens verste ødeleggelsesvåpen.

Dette var de beste hjerner USA kunne få tak i, og de fikk nærmest ubegrenset med midler og alt som de ba og, og så bygget de atombomben på imponerende kort tid.

Og så er jeg historiker, med hovedag, og jeg har i tillegg studert tysk og jeg har studert russisk. Og jeg har nautrligvis brukt mye tid på forrige århundres historie, den tiden verden vi nå lever i ble lagt. Jeg har støtt på og arbeidet med den kalde krigen fra mange ulike tilnærminger, og har også hørt mange forskjellige foredrag og lest forskjellig litteratur om hva grunnen var til at atombombene over Hiroshima og Nagasaki måtte slippes. Om sprengkraften, ødeleggelsene og ettervirkningene kan jeg også en hel del. Kanskje særlig ille synes jeg det er at bomben slippes flere hundre meter over byen, sånn at virkningen blir verst mulig. Menneskene og alt liv rett under er sjanseløse.

Mer vil jeg ikke si om min mening. Nå er det over til filmen, som handler om Robert Oppenheimer (1904-1967). Oppenheimer var lederen for Manhatten-prosjektet (utviklingen av Atombomben), og Los Alamos (byen de konstruerte for å samle som kunne bidra i å utvikle og bygge atombomen), men han rager ikke sånn i fysikken at jeg leste om ham i forbindelse med studiene. Og jeg gikk til filmen med åpent sinn, leste ikke mye om ham i forberedelsene heller.

Filmen var også varslet å skulle fokusere på det menneskelige, på storpolitikken, og på dramaet som utspilte seg. Her går Nolan inn og presenterer Oppenheimer som en mann som fikk ganske store kvaler av oppfinnelsen han var med på å utvikle, og at han ble satt under svært stort press fra mange kanter. En filmregissør i vår tid gjør svært stor research, og setter seg veldig godt inn i historien, men det er selvfølgelig en tolking og et drama som blir servert.

I dette dramaet kommer ikke alle svarene på hvem Oppenheimer var, og hva som drev ham. I starten er det mange og gode referanser til Holocaust, og til antisemetismen som rådet i Tyskland og Europa på denne tiden. Oppenheimer har en veldig god grunn til å slåss mot tyskerne og Hitler, og til å engasjere seg i borgerkrigen i Spania. Dette blir dratt videre til at han gjerne er med og utvikler en bombe til å avslutte krigen mot Tyskland, og knuse nazismen, men motivasonen faller når Tyskland allerede blir slått, og bomben skal brukes mot Japan, og etter det Sovjetunionen.

Filmen har rikelig om personlig maktkamp, og ærgjerrige personer som bryter mot hverandre. Dette gjelder gjennom hele filmen, men blir særlig klart mot slutten, med Levis Strauss og høringene han har mot Oppenheimer for å knuse ham. Her går Nolan helt ut og tar stilling, Levis Strauss blir utlevert som en skurk, mens det ikke er helt klart om Oppenheimer skjønner spillet han er utsatt for, og ikke kommer seg ut av det, eller ikke skjønner at han ikke har noen sjanse, slik det er lagt opp.

Det er en svært fascinerende film, intens hele veien, og det er svært krevende med alle trådene og alle periodene Nolan vil holde tak i, og som seerne må være oppmerksom på. Filmteknisk er det fremragende, vi får spenningen om Oppenheimer klarer å sette sammen et team, og å holde på det, vi får presset fra det militæret, og presset fra alle dem som vil gjøre det på en annen måte. Vi får spenningen i om de vil klare å få bomben ferdig i tide, og om den vil virke, når de tester. Selve filmingen og lydeffektene av bomben som virker, det er voldsomme greier.

Og så kommer et fortellergrep fra Nolan, der militæret helt tar over, og forskerne helt blir satt til side, straks bomben er ferdig. Oppenheimer endrer også litt karakter da, og ser ut til å spørre seg «hva er det jeg har gjort»? Han og vitenskapsfolkene forstår utmerket godt hva bomben er for noe, og hvordan den vil virke, men de er usikre på hvordan politikerne og det militæret forstår den. Her er det også fredsinitiativ, og underskriftskampanjer, for at bomben ikke skal bli brukt. Spørsmålet om det er spioner i leiren, henger også over.

Oppsummert

Jeg er ikke så veldig interessert i film, og ser ikke så mye. Men nå har jeg gjennom slekt tilgang til Netflix, og stadig vekk får jeg sjansen til å se filmer jeg vil se, eller filmer som vil være greit nok, og trengs for underholdningens skyld. Jeg har sett en rekke av de historiske filmene fra de par siste tiårene, og synes Beautiful mind og Imitation game er flotte filmer som kombinerer historie og fysikk/matematikk, og drama gjennom filmsjangeren.

Det er veldig suggetivt med film, det gir en sterk følelse av at den versjonen man ser er den rette. Det er helt uhyre interessante temaer filmen om Oppenheimer og atombomben tar opp, ambisjonene er enorme, og Nolan samler et ypperlig mannskap av skuespillere, kamerafolk, effekter, stab, håndverket og kunsten er førsteklasses.

For min del er det et tema som det ikke går an å tenke gjennom til bunns. Det er samtidig som det er krig, så oppdager fysikerne energimengder aldri egentlig frigjort på jorden tidligere, kreftene i masse som omgjøres til energi, og det kan brukes i en reaksjon som løper løpsk, med tidens største menneskeskapte eksplosjon som resultat. Dette blir brukt til å slippe over to byer, der det bor over hundre tusen mennesker, mennesker som får avsluttet sine liv denne dagen og på grunn av bomben som ble brukt.

Det er ikke film, det skjedde, og i tiden som fulgte ble det bygget mange, mange flere slike bomber, og mye, mye sterkere.

Georgs magiske medisin, med Riksteateret på Sandnes kulturhus

Tidligere gikk jeg på teater engasjert og kritisk. Ensemblet måtte ville noe med oppsetningen sin, og jeg ble regelrett irritert hvis det var jeg kalte bare tull. Det måtte være skikkelig.

Nå har jeg blitt voksen familiemann, og har lagt fra meg engasjementet og kritikken. Teater skal være en opplevelse. For folk flest er det viktigste å komme seg ut, gjøre noe annet, og spise og drikke noe godt før forestillingen og i pausen.

Jeg er barnefar, og alltid på jakt etter noe som kan være gøy og spennende for vår lille Irina på fire. Teater er viktig å få med seg. Det gjelder alle, og spesielt vår russiskspråklige skjønnhet. Hun trenger å bli eksponnert for norsk.

Så fikk jeg med meg at Riksteateret spilte Georgs magiske medisin på Sandnes kulturhus. I den gamle engasjerte tiden, da vi selv drev med teater, og mange av oss hadde ambisjoner, så var Riksteateret stedet man ville ende opp, om man ikke helt lyktes. Det var en måte man kunne leve av teater, ha det som jobb, og ikke være tvunget til å gjøre noe annet ved siden. Men man var tvunget til å spille uvesentlig teater. Det er ikke Riksteaterets oppsetninger som blir diskutert i kretser som gjelder, de kommer ikke inn i lærebøkene, bringer ikke teaterkunsten videre.

Men Georgs magiske medisin er gøy. Roald Dahl er noe eget, og Georgs magiske medisin og Charlie og sjokoladefabrikken troner aller øverst blant bøkene hans. Dette vil jeg gjerne ha med meg.

Vår familie er ikke blant de rike. Full pris på teaterbilletter er ikke sånt vi kan unne oss uten å tenke oss om litt. Vi kan heller gå på teater i Kiev, der det koster en brøkdel, og kvaliteten i hvert fall ikke står noe tilbake for den norske. Dog er Ukraina blitt uheldig politisert, sånn at teaterforestillingene må foregå på ukrainsk, et språk vi ikke kan. Så der mister ukrainsk kulturliv oss som publikum. Vi hadde ellers benyttet oss av det veldig flittig.

Nå gjelder det imidlertid Norge. Der har min mor fått et gavekort til Sandnes kulturhus, og vi kan benytte oss av det. Jeg snudde meg i kjent stil raskt rundt, sjekket om det var ledige billetter, fikk fatt i gavekoden fra mor, og så at billettene i mellomtiden var blitt utsolgt. Også i kjent stil gir jeg meg ikke så lett. Vi kjørte ned til Sandnes allikevel, dette stykket ville vi virkelig ha med oss. Og når man vil noe veldig gjerne, finnes det som regel en utvei.

Denne gangen var det så enkelt at kulturhuset nok må gjøre noe med billettbestillingen sin. De bak skranken hadde knapt fått med seg det var utsolgt. Jeg begynte forsiktig, «vi vil ha billetter, hvis mulig, vi har sett det er utsolgt, kanskje er det noen uavhentede», men den slags var de ikke interessert i å høre på. Det var billetter igjen. Vi betalte 500 kroner for Irina på fire, og meg. En skammelig blodpris. Og den direkte årsaken til at det denne kulturkvelden i det mangfoldige Norge, var hvitt og vellykket og vanlig, som vi husker det fra 80-tallet.

Dette er en politisk diskusjon om å subsidiere kunsten og underholdningen. Jeg går ikke inn i den, annet enn å si at om barn på 4 må betale full pris på teater, så har vi ikke råd til det. Vi kunne gjøre det denne gangen, siden min mor har gavekort.

Og vi gjorde det skikkelig, med kaffe og kinderegg før forestillingen, og brus i pausen. Også her var prisen helt latterlig, bare best å ikke si det til min kone, man kan få fullverdig middag med alt tilbebør for 3, for prisen av en vanlig kaffe, kinderegg og pepsi, i Norge.

Men sånn er det blitt. Og Irina elsket det. Hun syntes det var forferdelig skummelt med bestemora, og så bare inn i programmet så lenge det var hun som regjerte scenen i starten. Seansen med at Georg laget medisinen syntes hun var altfor lang, – hvorfor holder de på så lenge? spurte hun på russisk. At bestemora vokste etter å ha fått den magiske medisinen, og at ei høne ble til menneskestørrelse, det syntes hun var fantastisk.

Og da forestillingen var over, etter halvannen time, hadde hun langt fra fått nok. – Jeg vil se mer, sa hun. For hennes del kunne forestillingen bare fortsette. Godt, i en verden der man har fått panikk for å la barn holde på med samme ting i fem minutt. Evnen til å konsentrere seg og sitte stille, er viktig, også i en verden der man har fått det for seg at alt skal være nye inntrykk, fart og bevegelse. Det led også forestillingen under. De våget ikke ha mye snakk og samtale, før de måtte trykke på med fartsfylt musikk, elektrisk gitar, trommer og keyboard, og bass også, noen ganger. Historien til Roald Dahl druknet, ganske. Originalhistorien er fantastisk, det var ikke det vi så her.

Men Irina hadde fått en opplevelse. Og det var også målet med turen. Hun er utrolig inntrykksøm, som Dag Solstad formulerer det, hun ler i vei når hun skjønner man skal le, og hun roper ja, når det er spørsmål ut til salen, selv om hun ikke skjønner spørsmålet. Og hun klapper alle steder folk klapper, også der hun synes det har vært skummelt, eller så som så. Høydepunktet var den kjempehøye bestemoren med de kjempelange armene, og det kjempestore egget. Hjemme ville hun leke vi ble til høner, og fluer, men noen medisin våget hun ikke ta. Selv når det var lekemedisin i en tom skje.

Litt om Antigone, og vår tid

Da jeg bodde i Bergen fulgte jeg alltid forestillingene til den belgiske friteatergruppen TgStan. Den første forestillingen jeg så av dem var en oppsetning av Tsjekovs nokså ukjente ungdomsstykke, Platonov, og jeg var fanget med en gang. Slik skal teater være, da gir det mening å sette opp teaterstykker og å se på dem.

En av sesongene var oppsetningen de gjestet Teatergarasjen med den greske tragedien Antigone, av Sofokles. Frank Vercruyssen spilte kong Kreon, en enorm skuespiller, jeg er blodfan. Jeg husker ikke hvem som spilte Antigone, det var en meget sterk, tøff og dyktig kvinne. Det gnistret fra scenen i konfliktene mellom kong Kreon og niesen Antigone, begge gav – hver på sin måte – all den energien som trengtes i rollene.

Hva disse to fikk så utmerket godt frem at jeg i ettertid sitter igjen med dette som hele konflikten i stykket, og er grunnen til at jeg tar det med her, er scenen der Antigone vil begrave sin bror, mens kong Kreon nekter. Hun appellerer til etikk og moral, det er en skam ikke å begrave ham, liket råtner i gaten, kråkene spiser av ham, og det er også nødvendig i gresk antikk tradisjon å begrave de døde for å sikre etterlivet. Kong Kreon benekter ikke dette, men sier han har andre hensyn å ta. Han er konge, og må sørge for å holde orden slik at samfunnet kan gå sin gang. Han kan ikke begrave ham, selv om han gjerne ville.

Det topper seg der Antigone roper til onkelen at han er konge, og alt han trenger gjøre er å si «nei», nekte å være med på reglene som sier han ikke skal begrave liket, så vil den dødes sjel bli reddet, og kongen vil ha den moralske samvittigheten i orden. Jeg siterer selvsagt ikke ordrett, dette er som jeg husker det, frem til Antigone sier: men det er visst veldig vanskelig å si nei, helt umulig å gjøre det som er rett, i stedet for det som kalles en plikt. Hvorpå kong Kreon i skuespiller Frank V skikkelse svarer: «Nei, det er den enkleste tingen i verden å si nei, alle liker den som sier nei, som setter seg opp mot reglene når reglene går mot moralen, men det trengs noen til å si ja. Til å sørge for at tingene går sin gang, at lovene opprettholdes. Det er oppgaven som ligger til å være konge. Jeg valgte aldri å bli konge, men ble født inn i det, og må nå gjøre valgene som gjør meg og andre vondt. Treet kan ikke la være å vokse, jeg kan ikke la være å være konge, og ta de valgene en konge må ta. Din bror vil ikke bli begravd. Det er den straffen han skal ha, for hva han har gjort.

Et sammendrag av handlingen kan de se selv, de som vil, på Sparknotes. Om noen skulle være interessert i å lese hele eller deler av stykket, finnes det her, på classics.mit.edu. Her vil dere se at kongen ikke kunne begrave denne døde, fordi han urettmessig hadde angrepet kongemakten, og måtte straffes for det. Enkle søk på Google gir raskt ytterligere informasjon om stykket, og bakgrunnen for karakterene.

Oppsetningen har farget min måte å tenke på for all tid siden, slik all kunst skal gjøre. Det er enkelt å være den prinsippfaste, som sier og mener de riktige tingene, men som ikke trenger å tenke på konsekvensene. Det vanskelige er å være den ansvarlige, som av og til må si og mene det som er nødvendig, og har ansvaret for konsekvensene. I stykket til Sofokles er balansen perfekt, både Antigone og Kreon har rett, det er en kamp om ideer satt opp mot hverandre, slik det er i all stor litteratur. Det er ikke slik det er i enkel underholdning, der man umiddelbart ser hvem man skal ta parti med, og skillet mellom helter og skurker er klart og tydelig.

Jeg tenkte å ta med et avsnitt om at Putin var Kreon da Janukovisj falt. Han kunne gjøre det midlertidig lett for seg selv med å la det fare. Det var Ukrainas sak, et annet land, Russland ville styrt unna sanksjoner og tilspenningen med den vestlige verden vi nå ser. Men det var reell risiko for flåtebasen på Krim, i Sevastopol, en by med spesiell status i Sovjetunionen, og i Ukraina, den lå under Moskva, en avtale det langt fra var noen garantier for ville bli forlenget. I kaoset som fulgte Maidan var det også en reell sjanse å snappe hele Krim fra Ukraina. Putin benyttet denne sjansen. Krim og Sevastopol er under full russisk kontroll. Det er umoralsk og illegitimt, men i beste – eller verste – ånd fra Machiavelli har en statsleder andre hensyn å ta enn hva som er moralsk og etisk. Fyrsten skal gjøre det som er til beste for staten. Det moralske kan i så måte ofte bare være forstyrrende.

Gorbatsjov var mer en Antigone i kongedrakt. Han gjorde det som for ham var rett og riktig, han fulgte prinsippene, og ikke det som nødvendigvis var best for staten han var leder for. Slik ble han svært populær i Vesten, han fikk vel saktens sågar fredsprisen, men ble mektig upopulær i Sovjetunionen. Geopolitisk gav han vekk absolutt alt, også det han ikke trengte å gi vekk, som Andrej Fursov formulerte det i dette instruktive – men kontroversielle – foredraget lagt ut på YouTube. I konflikten med Vesten har Russland mindre å spille på, siden Gorbatsjov tillot så store svekkelser, og landet under Jeltsin ble lagt ned på knærne. 

Øst-Europa har gått fra å være allierte til å være tildels bitre fiender, som i tilfellet Polen og de baltiske landene. Om Ukraina også skal bli et slikt land, har Russland med unntak av Hviterussland og Finland hele vestgrensen sin besatt av land som ønsker dem alt vondt. Antigone vil kanskje si det er greit, Kreon har landets fremtidige sikkerhet å tenke på. I mitt hode ville et rimelig kompromiss være å holde grenselandene nøytrale, slik det vitterlig var med mange av landene under den kalde krigen, men det blir merkelig nok oppfattet som en sterk provokasjon av mange. Buffersoner har gjennom historien ofte virket konfliktdempende og stabiliserende, men i vår tid vil ikke EU og særlig NATO ha noe av den slags. Sånt blir det konflikter av. Ulike interesser møtes.

Jeg startet dette innlegget 15 august for å ha det på dagen for Japans kapitulasjon. Jeg avslutter det imidlertid like godt, det et langt nok som det er. Japansk kapitulasjon og den kalde krigen som fulgte, får sin plass i morgendagens post, der tematikken fra Antigone og konflikten mellom moral og statsansvar vil bli fulgt opp.

Viktig kanskje å ha med også her: i Antigone går det ikke bra med noen. Antigone tar livet av seg, hennes vordende brudgom gjør det samme. Dermed står Kreon og landet Thebes uten arvinger til kongemakten. Kreon står igjen alene. Tragedien er fullkommen. Måtte vår tid ikke bli en kopi av den.

 

Når enden er god på Rogaland Teater

I går var jeg med min mor og så oppsetningen av Når enden er god er allting godt på Rogaland teater. Det er en oppsetning jeg har engasjert meg litt i, med poster om Stavanger Aftenblads anmeldelse på Greit? og om selve stykket på Heltgreilitteratur. Med mor var det selvsagt mest en sosial happening, som de sier på engelsk, å gå ut. Det var ikke så nøye hva som egentlig ble vist der på teateret (vi er blitt besteborgere, vi er blitt sånn som vi foraktet den gang vi var studenter og selv drev med teater), hovedpoenget er at det blir en fredagskveld annerledes enn vanlige fredagskvelder. Likevel, det er alltid enda kjekkere når ting er skikkelig gjort.

Fra vår side var tingene skikkelig gjort. Jeg hadde lånt mors bil, og på årets verste uværsdag (helt sant – i 2013 har det vel ikke vært verre dager å være ute i, enn i går, 3. mai, #SånnErVæretHer, som vi ville kalt det på Twitter) slapp jeg å løpe eller sykle til jobb. Det er jo ganske bra. Jeg droppet også den planlagte joggeturen rundt Frøylandsvannet. Vi er ikke redd for været, men grenser får det være. I stedet var det tidlig middag med sherry i sausen (Tvittertegn: #Kvalitet),  og vin fra klokken fire. Ingen skal si at vi ikke kom lystig og forberedt. I mitt stille sinn tenkte jeg at jeg kanskje også måtte skylle ned litt vodka, for å døyve forargelsen over boybandscenene jeg visse ville komme i stykket.

Vi tok toget inn til Stavanger, spaserte opp til teateret, bestilte vin for pausen, og fant våre plasser. Alt var klart.

På scenen satt en av karakterene i ubestemmelige klær. Det viste seg å være narren Lavatch, som i denne oppsetningen skulle ha rollen å lose publikum gjennom forestillingen. Så godt som alle hans replikker var bare til publikum, replikkene han hadde i det egentlige stykket var stort sett strøket. Skuespiller Morten Espeland har derfor den enkleste oppgaven i denne oppsetningen, siden han står fritt til å spille helt på lag med publikum, og ha et helt distansert forhold til grunnteksten, slik også denne oppsetningen har. Narren uttaler navnet Shakespeare som var det en vi alle ler av, og spør oss hvorfor vi ikke har gått hjem i pausen. Han spiller som har han fått beskjed å kjede seg i stykket. Det er veldig kjekt å spille sånne roller, det vil jeg ha sagt. Det var også slike roller jeg passet til å spille, den gang jeg var aktiv i studentteateret og omkringliggende teatergrupper i Bergen rundt 2000-tallet.

Hele første del satt jeg og tenkte at denne oppsetningen har mye til felles med studenteaterne. Det var mye spille hver for seg, ingen av karakterene hadde jo egentlig noe forhold til hverandre, og de ulike scenene hang heller ikke særlig godt sammen. Skuespillerne hadde også den karakteristiske rynken i pannen, som amatørskuespillere har når de skal si noe veldig alvorlig. Stykket ble spilt helt uten følelse, det vil si, karakterene var distansert til handlingen, som oppsetningen var distansert til grunnteksten, her stod ingenting på spill. Helena elsket jo slett ikke Bertram, hennes gråt i starten var helst for at det skulle se moro ut, Bertram skulle spille fjols, og slask, som han jo også til dels er, og den stakkars moren, som har replikker det ikke går an å fremføre særlig godt uten å føle dem, stod der nokså hjelpeløs, siden hun ikke hadde noen å spille mot. Det var sånn stykket var lagt opp. Jeg nekter å tro det ble gjort forsøk på troverdige følelser i første del av stykket.

Målet var fjas og underholdning. Derfor var også replikkene som var skåret bort erstattet med helt vanvittig mye boyband-syning. Snakk om å melke et billig poeng. Det var som om oppsetningen var livredde for å la publikum bli sittende og tenke, livredde for å utfordre dem til å konsentrere seg og få med seg noe, og – aller mest – livredde for å la publikum kjede seg. Jeg liker ikke dette. Skal teateret forsøke å holde tritt med youtube og videosnutter, der ingen forventer konsentrasjon mer enn et par minutter, så er det dømt til å tape. Teateret er en flott arena for ettertanke og refleksjon. Hvis man ikke kan kjede seg der, hvor skal man ellers gjøre det?

Etter pausen tok det seg opp. Da var det mindre fjas, og mer av originalteksten. Orginalteksten er jo også virkelig flott skrevet, her. Oppsetningen konsentrerer seg om to parallellhandlinger, hvordan gutta boys  får satt pratmakeren Parolles på plass, og hvordan Helena får utført sengetrikset mot Bertram. Det er jo en ganske kompleks sak som skal løses fra første del. Helena er blitt gift, på en måte, med Bertram, etter at kongen har befalt det slik. Bertram har imidlertid nektet å innfri giftemålet, og sverger på aldri å gjøre det inntil hun har fått barn med ham. Så hun må lure ham til å sette barn på henne. Det er jo ganske spennende å følge med på hvordan det gjøres.

Og det er virkelig morsomt å følge med på hvordan Parolles blir tatt til fange av sine egne menn, og under trusler om tortur avslører absolutt alt som er mulig å avsløre av militære hemmeligheter. Det er et klassisk, komisk triks, her mesterlig utført. Med bind for øynene utleverer Parolles flere av de mennene som står og hører på ham, i den tro at han er fange hos fienden, og må gjøre det for å berge livet. Dette er også roller det virkelig er morsomt å spille, og de gjorde det virkelig godt. Her var det også følelser, her var det mennesker i karakterene. Og Parolles var ikke uberørt av egen skjebne, slik alle karakterene var det i første del.

Når disse to tingene var satt på plass, det artige sengetrikset som også var skikkelig gjort, og det kostelige avhøret av Parolles, så var stykket stramt og fint til det sluttet. Det var ikke lenger nødvendig med så mye fjas fra narren og boybandet. Publikum satt stille, spent og konsentrert i den obligatoriske sluttscenen, der alle er samlet og alle tråder skal nøstes opp. I dette stykket er det jo litt komplisert det som har skjedd, og oppsetningen tør ikke la være å ta et forbehold, med å la narren spørre «skjønner dere noe av dette her?» til publikum. Det vekker latter, men den er kanskje litt billig. Det er klart vi som fulgte med skjønte veldig godt hva som foregikk.

Stykket heter All’s well that ends well, direkte oversatt «alt som ender godt er godt». Det kan godt stemme, men det er så absolutt et spørsmål om det er noen særlig god ende i dette stykket. Det er til og med spørsmål hvor «endelig» denne enden er. Bertram har jo bare minutter før han går med på forpliktelsene i giftemålet med Helena, fortsatt vist seg som den slasken han er, og løyet og snodd seg for å komme unna historen med Diana. Det har ikke skjedd noenting siden da som har gjort det troverdig at han har forandret seg.

Oppsetningen på Rogaland Teater løser dette problemet med å la Bertram og Helena stå lenge med hverandre, hånd i hånd, og uten replikker, for med minespillet å vise at dette slett ikke er noen harmonisk ende. Det Las Vegas-aktige «The end» som daler ned fra taket understreker kanskje det spesielle i dette. Det er kanskje ikke slutten, selv om stykket insisterer på at det er det. På ny er det følelser i karakterene. Det skulle det vært gjennom hele oppsetningen.

Jeg vil også ha med en ting som virkelig begeistret: Scenografien. I min kategoriske ungdom var jeg nærmest en prinsippiel motstander av all scenografi, jeg vil ha frem den nakne teksten. Men scenografien i dete stykket går ikke an å argumentere mot. Den var vakker.

G7 på Avant garden i Trondheim

I dag var det premiere på Pontenegrinernes oppsetning av teaterstykket G7. Dette er et stykke basert på en novelle jeg har skrevet, og den er bearbeidet for teater av Ingrid Weme Nilsen i samarbeid med meg. Arbeidsfordelingen har vært slik at hun har hatt siste ord, jeg har hatt første. Jeg har hatt ideene, hun har bestemt hvordan det skal være til slutt. Hun har også vært regissøren, initiativtaker og drivkraft for stykket. Det må også med at hun er en god venn.Vi møtte hverandre i studiedagene i Bergen, der vi sammen startet opp teatergruppen Teaterskapet, som Pontenegrinerne kan ses som en videreføring av. Det vil si, da Ingrid flyttet til Oslo startet hun Pontenegrinerne, mens jeg drev det som nå het Salen teater. Det var fine tider. Jeg kom meg aldri ut av lavbudsjettene, mens Ingrid egentlig ganske raskt drev Pontenegrinerne opp til et helprofesjonelt nivå. Oppsetningen denne gangen var full pakke, med institusjonsteateret Trøndelag teater i ryggen, og flere skuespillere i ryggen. Teaterhuset Avant garden var også med, selvsagt, det var der stykket ble satt opp.

Jeg har skrevet en del teaterstykker som er blitt satt opp. Det har alltid vært lavbudsjett, enten har jeg satt dem opp selv gjennom min egen teatergruppe, eller så har de blitt satt opp av studentteatere i Bergen og i Oslo. Da har det som regel vært del av forskjellige slags dramatikerprosjekt, eller -konkurranser. Jeg har også spilt i og regissert, både egne stykker og andres. Tja, så har jeg også gjort forskjellige slags andre ting på forskjellige slags scener, mange forskjellige ting. Men det er ingenting som er så nervøst som å se oppsetninger av egne tekster. Det er veldig kjekt når noen vil realisere dem, men akkurat når det står på og jeg sitter der og ser på det, så er det mest av alt forferdelig. Man føler et enormt ansvar, og om noe ser dårlig ut eller ikke fungerer som man hadde tenkt, så vet man ikke hvor man skal gjøre av seg. I hvert fall er det slik for meg.

Denne gangen var påkjenningen sterkere siden det skulle settes opp ved et institusjonsteater og av profesjonelle skuespillere med profesjonelt produksjonsapparat. Det går ikke da an å gjemme seg bak idealismen, det er ikke bare på gøy, det er nødt til å være litt skikkelig. På den annen side hadde Ingrid gjort så store endringer i manuskriptet at jeg ikke helt følte eierskapet til det lenger. Det vil si, hun instruerte meg hvordan hun ville ha det, jeg prøvde å få det til, men fikk det ikke helt til å fungere. Så overtok hun, og skrev litt på det selv. Jeg syntes fortsatt ikke det fungerte, men Ingrid tok ansvaret og sa at sånn skal det bli. Hun viste her en helt enorm realiseringskraft. For hun måtte ta sjefsavgjørelser mot meg, og etterpå måtte hun helt sikkert ta mange av de samme sjefsavgjørelsene mot skuespillerne og andre i produksjonsapparatet. Det er mye lettere å se hva som er feil, enn å gjøre tingene riktig. Og å skrive teaterstykker på et visst nivå er virkelig vanskelig. Jeg pleier også være ganske bra på å få tingene gjort, men denne gangen ble jeg litt handlingslammet, og fikk det ikke til så teksten fungerte for Ingrid og for meg. Her spiller det nok også inn hva stykket handler om og hvilke karakterer som er med. Jeg var nok mer opptatt av å få tingene riktig, det skulle fungere på alle planene jeg ønsket, og replikkene skulle det ikk være noe tull med. Ingrid skar på et tidspunkt igjennom, og sørget for at replikkene fungerte sånn at stykket kunne bli noe av.

Så sånn var det. Ingrid er en ok dramaturg, men det er som regissør hun virkelig har talent. Jeg var sikker på at teksten uansett hvordan den måtte være, så ville den få den beste realisering gjennom Ingrids regi. Det ville ganske sikkert bli en fin teateroppleveles. Det har aldri vært annerledes når hun har hatt kontrollen.

Jeg var likevel nervøs til tøysete nivåer. Jeg gikk på toalettet tre ganger før vi forlot hotellrommet, og to ganger etter vi kom frem til Avant garden, enda vi kom dit et kvarter før forestillingen. Andre gangen jeg måtte på do, somlet jeg for sikkerhets skyld bort billetten for et øyeblikk, slik at min kone, min mor og jeg ble forsinket inn, og ikke fikk sitte ved siden av hverandre. Jeg ble sittende helt nede i høyre hjørne, helt ute i kanten. Det var en fin og anonym plass.

Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye om selve stykket. De tingene som ergret meg under arbeidet med manuskriptet, ergret meg nå også. Regien og oppsetningen var førsteklasses. Skuespillerne gjorde en kjempejobb, og fungerte alle sammen utmerket i sine roller. Det er en påkjenning å se egne tekster fremført, men det er selvsagt en stor glede å se det skikkelig gjort.

Etterpå var det premierefest. Vi var der alle sammen, og mange holdt tale. Jeg også. Det er litt for lenge siden jeg har vært i noe teatermiljø, jeg trives jo egentlig veldig godt i det. Og det var for meg ganske spesielt å høre profesjonelle teaterfolk snakke om mitt stykke og denne produksjonen helt på alvor.

Så er det jo også så kjempegøy å være på fest. Jeg vil aldri gå hjem igjen. Her var Harald, som jeg nå gjerne heretter vil kalle Zevs, han er gammel skuespiller ved Trøndelag teater og gikk ut av teaterhøyskolen for mange år siden. Under opptaksprøven hadde han brukt en tekst av Tarjei Vesaas, og hadde også skrevet til ham for å forhøre seg om meningen med teksten. Han hadde fått fyldig svar. Det er ikke verst, en person som jeg beundrer så sterkt som Vesaas, og så har han fått brev fra ham.

Den gang jeg drev veldig aktivt med teater var det alltid et sideprosjekt. Det var riktignok et sideprosjekt som tok all vår tid, men det var ikke noe som skulle brukes til å betale regninger og skaffe mat og klær. Inntektene kom alltid fra andre steder. Her var det folk som når de var ferdige med denne produksjonen, skulle i gang med den neste. Ikke fordi det er så gøy, men fordi det er en jobb og jobbe må man gjøre. Særlig for de som er frilancere må det være en krevende måte å leve på. Og det var det vi alle ville, friteater i sin frieste konsekvens, ikke bundet av noen og av noen.

Det var veldig kjekt å være en del av dette igjen. Det gav selvfølgelig mersmak. For alle som måtte være interessert, går stykket i to uker fremover på Avant garden i Trondheim. Det begynner klokken sju, og koster 150 kroner. Det kan være vel verdt å få med seg. Det er også veldig kjekt at institusjonsteaterne satser på nyskrevet dramatikk, så hjertelig takk til Trøndelag teater og til Avant garden.

Nærmere informasjon finner dere på Avant Garden sine nettsider om stykket.

 

Guttene i skyggen, av Lars Noren

Denne dagen var jeg og så teater på Den nationale scene i Bergen. Jeg har gjort det før, og var da mindre fornøyd. Den gang var det Hedda Gabler av Henrik Ibsen jeg så, denne gangen var det Guttene i skyggen av Lars Noren.

Lars Noren er den største nålevende svenske dramatikeren, og sammen med Jon Fosse den største i Norden. Jeg har imidlertid aldri sett noen stykker av ham, og heller ikke lest noe, så jeg kjenner ham bare av omtale. Omtalen tilsier at han er ikke noe for meg.  Han er en rå dramatiker i tradisjonen der teateret har som sin fremste oppgave å sjokkere. Tradisjonen oppsto for alvor i England på 1990-tallet, med en form som fikk navnet In yer face theatre, og med Mark Ravenhill og Sarah Cane som fremste representaner. Vassilij Sigarev, som jeg så oppsetningen Plastilina til med Bergen prosjektteater forleden, er også en dramatiker som skriver på denne formen.

Jeg har for min del litt problemer med å skjønne hvorfor de er så populære i teaterkretser. Jeg skjønner ikke at teater som skal ville noe, skal ville slike forestillinger.

Jeg så forestillingen «Guttene i skyggen», fordi jeg kjenner noen av skuespillerne, og fordi jeg nesten må følge med hva som rører seg innen ny dramatikk. Men jeg skjønner ikke hva som er problemet med å servere teater på denne måten. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal se teater, når teater skal være sånn som dette.

Rollefigurene i stykket er utelukkende pedofile, voldtektsforbrytere og mordere, bortsett fra en vakt, som på mange måter er den verste karakteren av alle. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være meg interessant hva Lars Noren tenker om pedofili og hvordan det er å være pedofil. Jeg tror ikke på ham, jeg tror ikke han vet det. Og jeg finner ingen glede, oppbyggelse eller dypere innsikt i hva han tør skrive, og hva skuespillerne tør si og gjøre. Jeg har ikke ordforråd til å gjengi det, jeg har ikke lyst til å bruke slike ord og uttrykk.

Man kan si at stykket skal skape debatt, men jeg har ikke registrert noen debatt om denne oppsetningen, og jeg kan heller ikke skjønne hva godt som kan komme ut av en slik debatt. Jeg skjønner ikke hvilken glede de mest vellykkede, rike og velstående landene, som Norge, Sverige og England, jeg skjønner ikke hvorfor nettopp vi skal finne slik interesse i folk som lever i fornedrer seg og lever som en krenkelse av menneskeverdet. Hvorfor skal seksualiteten plent være voldelig og rettet mot barn, helst unge gutter, er et helt relevant spørsmål både for stykket til Sigarev og nå til Lars Noren. Sigarev er riktignok russer, men det er her i Norge han blir satt opp. Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner ikke tiden jeg selv lever, jeg skjønner ikke hvorfor dette er den type stykker som nå blir satt opp.

Og på meg virker det ikke som publikum skjønner det heller. De satt og humret og smålo gjennom hele forestillingen, og svarte etterpå med stående applaus. Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner at de smålo, det gjorde jeg også, for det nytter jo ikke å ta til seg det som foregår på scenen, det er jo for dumt, og det ble morsomme scener fordi skuespillerprestasjonene var gode, og håndverket var godt. Men jeg tror slett ikke Lars Noren mente man skulle le av stykket hans. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å le først, og klappe etterpå av dette stykket, hva det var de likte, de som likte det.

Jeg var ikke noe særlig provosert da jeg forlot teatersalen. Det er jo for dumt, «de prøver for hardt», som hun jeg var med sa, det er litt vanskelig å ta det helt alvorlig. Men siden har jeg tenkt litt hva de egentlig sa og gjorde, og jeg har kommet til at jeg egentlig ikke vil ha slike tanker og bilder i hodet. Derfor tror jeg ikke jeg kommer til å se flere stykker av Lars Noren. Jeg har bare aldri likt nakne, pedofile menn som smører seg inn med dritt.

Plastilina, i Skatehallen

I går var jeg og så teaterstykket «Plastilina» av russeren Vassilij Sigarev. Det var en produksjon oppsetning i regi av Bergen prosjektteater, med superhelten Thorleif Linhaven Bamle som leder av det meste. Thorleif kjenner jeg fra tiden i Immaturus, hvor han kom inn med akkurat de hemningsløse produksjonene han har holdt på med også etter at han sluttet i studentteateret. Han har evnen til å tenke stort, og til å få realisert sine prosjekter, og det skal han ha for. Det står respekt av det.

Jeg har imidlertid litt blandede følelser for at han har valgt russeren Sigarev som hovedleverandør av tekster til oppsetninger. Jeg er jo selv russofil, og synes det er glimrende at russisk dramatikk blir fremhevet, men akkurat han Sigarev har en stil som ikke ligger til mitt temperament. Han skriver teaterstykker som skal sjokkere, det er mennesker helt nederst på rangstigen, de bader i vold og dop og rus og skitt og sex og nedrighet, det er bunnskrapet. Teaterstykkene til Sigarev er også gjerne brokker av opptrinn og scener, i stedet for en helhetlig handling med dramatisk utvikling. Det er in-yer-face teater, sjokkteater, det er teater som skal få publikum til å føle vemmelse, Sigarev skriver selv at han var fornøyd når publikum følte seg fysisk uvel over stykket hans. Jeg liker ikke så godt å føle meg fysisk uvel, så dette er ikke noe for meg.

Jeg har også litt problemer med at Thorleif selv driver og oversetter den russiske originalteksten til Sigarev. Det må jo være litt problematisk, når han selv ikke kan russisk. Forrige stykke, Божьи Коровки возвражщаются на землю, eller «Bozji korovki vozvrazjsjtsjaiotsja na zemlio«, på norsk: «Marihønene vender tilbake til jorden». Den hadde oversatt til «Guds ku», fordi «bozje» også betyr Gud, og «korovka» betyr «ku». Ingen russiskkyndige jeg har snakket med, har latt være å le av den oversettelsen.

Med «Plastilina» har Thorleif og prosjektteateret ikke forsøkt en tittel som skal overgå originalen. Stykket heter «Plastilina» også på russisk. De har også latt være noen andre grep, som plaget meg ordentlig i «Marihøna» (jeg kommer aldri til å kalle det stykket Guds ku, det går bare ikke). Der hadde de tvunget den russsiske teksten inn i en norsk virkelighet, der den ble komisk utroverdig, med ungjenter som første gang får se navnet sitt på print, eller norsk ungdom som frykter mer enn noe annet å bli sendt til Afghanistan. Til Afghanistan kommer bare soldater som har søkt seg inn i Telemarkbataljonen, tjenestegjort der, og vist seg dyktig nok til å få lov til å reise. Det er kamp om plassene. Til Tsjetsjenia, derimot…

Stykket blir satt opp i Skatehallen i Nøstegaten. Dette er noe vi alle drev med i studentteatertiden, å flytte teateret ut av teaterlokalet, og prøve ut nye scener og steder å spille teater på, og i. Den store hallen, som også ser ut som en lagerhall, er helt ypperlig å spille teater i. Og det er fristende å sammenligne med institusjonsteateret DNS, der man er bundet til sine stoler og sine profesjonelle scener, der man kan gjøre en rekke med triks, men der alle triksene temmelig sikkert er brukt før i andre stykker. Med Plastelina-oppsetningen begynner teateropplevelsen allerede i det du skal plukke deg ut en varmedress, fordi det er så kaldt i hallen. Og du kommer ikke inn i en sal, der publikumsstolene er ett sted, scenen et annet. Man må rett og slett orientere seg litt for å finne ut hvor man skal sitte, og hvor scenen skal være. Klokelig nok har de valgt å legge scenen overalt.

Dermed blir det en friskhet og en vilje man ikke finner så ofte på DNS, og andre konforme institusjonsteater. Det er blå svingstoler i plast, helt enkle, som står litt rotete rundt noe som kan se ut som en liten scene, med et lite bord og en lampe, og det virker naturlig at det er her spillet skal foregå. Men det begynner plutselig, forsiktig, et helt annet sted, foran et stort lerret, der det plutselig står en gutt og fomler med litt leire, eller plastilina. På lerretet vises også film, bak lerretet står et stilas, og fra stilaset stikker hoder ut og snakker til og latterliggjør den stakkars gutten, hovedpersonen Maksim, 14 år, som nå står der. Det er et vakkert bilde, friskt bilde, og det passer til stykket og det stykket skal handle om.

Sceneografien og oppsettet er jeg uforbeholdent positiv til. Jeg liker godt at man har stoler man kan svinge rundt på, og selv velge hvor man skal se. Jeg liker for eksempel godt å se på resten av publikum og deres reaksjoner, og det var det rikelige muligheter til her, uten at det virket påfallende. Skuespillerne kunne også gå rundt mellom stolene om det skulle være nødvendig, det er god plass i hallen, og hele plassen ble utnyttet i spillet, noen ganger også med at man snakket med hverandre tvers over hele publikum. Og den ene gangen bordet i midten ble lyst opp og benyttet, det var rett og slett vakkert.

Stor ros skal Bergen prosjektteater også ha for å velge levende musikere. Wow! Jeg kan ikke huske sist jeg har sett det i Norge i en skikkelig oppsetning. Wow! De stod diskret helt bakerst i hallen, men opplyst når de spilte, så man kunne velge å se på dem, i stedet for på spillet, som jo som regel var temmelig rått. Instrumentene var gitar, cello og trekkspill, av det jeg kunne se. Tenk var det flere teatertrupper som lot kostnadene fare, for å gjøre det skikkelig. Man lager jo ikke teater for økonomisk overskudd.

Jeg synes også det er befriende å se skuespillere som ikke så beveger seg så tvunget. Ser man to forestillinger av en teateroppsetning, så skal de ikke være prikklike, mener jeg, teater skal være levende. Bergen Prosjektteater bruker også ikke helt skolerte skuespillere, slik at spillet gjerne blir litt rufsete, og også det faller i min smak.

Thorleif har denne gangen dempet de aller råeste opptrinnene. Der han sist gang trakk frem på scenen en voldtekt som skulle foregå bak scenen, eller det var vel ikke voldtekt, hun solgte seg for et eller annet, og det måtte plent vises for publikum hvordan det var, det var sist gang. Denne gangen var slagene tydelig til side for skuespillerne, man traff ikke med spyttingen, pulingen var ikke så eksplisitt, det var litt dempet. Men det var likevel altfor mye for meg. De hadde også funnet frem en renspikket pornofilm å vise på storskjerm, gamle Caligula, det er vist ikke pornofilm, men det er porno som vises, og jeg skjønner ikke hvorfor det skal være nødvendig. Det grensesprengende teater er virkelig i krise, når det er dette som skal til for å sprenge grenser.

Og uansett hvor rått og fælt og ille alt var, hvor fælt lille Maksim ble banket opp, skreket til og voldtatt, så var det ingen jeg kunne se som forlot skatehallen rystet. Jeg tror ikke det er så lett å identifisere seg med en karakter som Maksim, jeg tror ikke han er representativ. Det går selvfølgelig an å lete opp en unge som har det skikkelig fælt, som er 14 år og blir voldtatt, men jeg tror ikke han er representativ for noe lenger. Selv ikke i Russland finnes det så mange av dem, lenger, selv om det finnes mange som har det ille. De har det imidlertid ille på en helt annen måte, og jeg mener denne virkeligheten er viktigere å få frem. Jeg mener teateret gjør det best når det rammer akkurat dem som sitter og ser på. Og i Norge er det ingen som blir rammet av skjebnen til unge Maksim. Bergen prosjektteater forsøker rett og slett å sjokkere oss med en verden verre enn den er, og det skulle være helt unødvendig, med alle de problemene som egentlig finnes, og som angår oss alle.

Jeg vil likevel anbefale stykket og oppsetningen, teateropplevelsen er det ingenting å si på, selv om jeg personlig hadde likt det bedre om de ikke var så opptatt av å sjokkere hele tiden. Noen av scenene er rett og slett skikkelig fine.

http://www.bit-teatergarasjen.no/

Hedda Gabler, på DNS

I trær som faller av «Thomas Bernhard» sitter helten i en ørelappstol under et middagsselskap i et øvre middelklassehjem i Wien, og slynger ut sin edder og galle om småborgerligheten, tarveligheten og forfallet i kulturen. Jeg har tatt plass i min dyre lenestol, kjøpt på Skeidar, for å gi min vurdering av «Hedda Gabler», som jeg så en prøveforestilling av på Den nationale scene i Bergen.

Det er «Vildanden» helten i Holzfällen: Eine Erregung snakker om, og forkaster. Det er et stykke som på Wiens borgerlige teaterscene har fått mye ros, særlig blir de flotte skuespillerprestasjonene fremhevet, men helten slakter både dem, og stykket og dem som roser det. Jeg hadde likt godt om alle som så «Hedda Gabler» på DNS i går, eller som ser det under de ordinære forestillingene, straks går hjem og leser Bernhards utmerkede roman i løpet av en dag eller to.

Henrik Ibsen er Norges suverent største og en av verdens aller beste dramatikere. Det er rett og riktig at hans stykker nest etter Shakespeare spilles mest i hele verden. Men han faller likevel ikke helt i min smak, jeg foretrekker Shakespeare, Tsjekhov, Beckett og de greske tragediene for de aller største teateropplevelsene mine. Det er av slike teaterstykker jeg kan gå ut av teatersalen og være rystet. For meg blir Ibsen litt for ryddig, det henger for godt sammen, alt er så motivert og så perfekt, at det nesten blir litt forutsigbart og uspennende. Ibsen blir for flink, rett og slett. Det er sjelden karakterene hans foretar seg noe uventet, noe irrrasjonelt, eller noe som ikke er perfekt forklart ut i fra det som tidligere er hendt i stykket, eller i karakterens tidligere liv. Noen liker teateret slik, og synes nettopp dette er en kvalitet med Ibsen, men jeg foretrekker altså når Antigone sier nei inntil døden, når Othello dreper Desdemona som han elsker over alt i verden, når Onkel Vanja og Sonja fortsetter å sende penger til dem som har ødelagt livene deres, og når Vladimir og Estragon har en mening med livet fordi de venter på Godot.

Hedda Gabler er nettopp et av stykkene til Henrik Ibsen jeg liker best, nettopp fordi denne karakteren ikke er helt fullt ut forklart. Hun mister litt herredømme over seg selv i løpet av stykket, hun har en lidenskap som overvinner fornuften, og hun har grunn til å være redd for seg selv, fordi hun kan finne på handlinger som blir fatale både for seg selv og for andre.

Henrik Ibsen har også et problem med sin egen suksess som dramatiker. Hans stykker er et voldsomt og kraftfullt oppgjør med samfunnet som det var mot slutten av 1800-tallet, og spesielt med borgerklasseidealene der kvinnen skulle være underlagt mannen, og det viktigste var å holde en fasade av lykke. Innen Ibsen var død, var standpunktene hans allerede på vei mot å bli ufarlige, og allerede i mellomkrigstiden ble stykkene hans feiret av nettopp den samme borgerklassen som han egentlig bittert kritiserer. 70 år etter det igjen, er problematisk å få en trovedig oppsetning av «Et dukkehjem, fordi alle moderne kvinner ville forlatt en mann som Helmer for lenge siden, og ingen ville et øyeblikk finne på  å kritisere dem. Ibsens stykker har blitt kutyme, det er ham som nå er den konforme.

Hedda Gabler skiller seg ut her også. Det finnes ikke den kvinne i verden som vil forsvare at det er riktig å brenne Eilert Løvborgs manuskripter, og ta livet av seg, det er skandale. Det er en virkelig skandale, også i 2009.

Så skal altså Den nationale scene i Bergen dramatisere dette teaterstykket Henrik Ibsen skrev i 1890. Og de velger å ufarliggjøre det så fullstendig at det eneste målet med oppsetningen må være å få nettopp den rosen, som Vildanden fikk av middagsgjestene i Trær som faller: En irritasjon. Stykket begynner med Johan Sebastian Bachs himmelsk vakre Goldberg-variasjoner, temaet der, og Hedda Tesmann kommer inn og overtar spilingen av det, på flygelet sitt. Så faller stykket sammen.

Den første irritasjonen er at regissøren har utstyrt skuespillerne med noe så vanvittig som en trådløs mikrofon. Alle karakterene går rundt med en vorte på kinnet. Alle stemmer kommer som hørespillstemmer fra høytalere oppe i taket, gjerne med de mannlige karakteren på litt høyere volum, og alltid så dødt som en stemme fra en middels høytaler blir i forhold til en stemme i levende live. Skal teateret virkelig gi fra seg denne eventyrlige fordelen de har i forhold til film? Hva skal da bli igjen av teateret?

Den neste irritasjonen er at alle skuespillerne er instruert til å snakke med en intonasjon som man bruker når man skal parodiere Ibsen. Dette er fjernsynsteateret, som det var på sitt verste. «De er ikke egentlig lykkelig, – det er nok saken» med fjernsynsteaterstemme. «Å, jeg burde jo føle meg så inderlig glad,» med fjernsynteaterstemme.

Tredje irritasjon er at man nå som det er blitt ufarlig plent skal ha med så mye en gang dristige sex-scener og sex-antydninger. Back kan nå komme inn mens Hedda står i dusjen, ikke mens hun skifter, og Hedda følger opp med obskøne bevegelser når hun spør om mannen til fru Elvested tar seg av henne sånn på sin måte. Jeg kunne bedt regissøren eller skuespilleren prøve et sånt spørsmål med en sånn bevegelse i virkeligheten, og sett hvilken reaksjon det ville vakt. Og hvorfor gjør teateret det mot seg selv, at Jørgen Tesman skal klemme sin Hedda klamt på brystene helt fremme på scenekanten, og hun skal rulle seg over ham og de skal legge seg ned og ha en utilslørt akt med klærne på, og han etterpå liggende med sine sprikende ben mot Hedda, og sitt skallede hode mot publikum, i en stilling som kort og godt krenker menneskeverdet. Jørgen Tesman i denne posituren er for meg et bilde på hele forestillingen.

Fjerde irritasjon er at samtlige karakterer med nevnte Tesmann i spissen, har fått forbud mot å virke troverdige. Tesman blir utlevert som en fjott, ikke engang skuespilleren er glad i karakteren sin, og forsøker heller i hver eneste replikk og hver eneste bevegelse å utlevere ham til latter for publikum. Og et publikum som med det slipper å bli truet eller utfordret, ler godmodig og hjertelig fordi han er jo så dum, og heldigvis er ingen i verden sånn som ham lenger. Eilert Løvborg er ikke bare en bohem, men et vrak, og han må spille den viktige scenen der han forklaret at han har mistet manuskriptet – i kadaverfylla. Det er like skummelt som ham som hyler «Alt håp er ute!» på vei hejm fra Nachspiel. Fru Elvestad har tydeligvis fått beskjed om å spille ut følelsene sine, for om de ikke blir spilt, er det ingen som forstår hva de vil være.  Legg for eksempel merke til hvordan hun reagerer da advokat Brack kommer med beskjeden om at Eilerrt ligger for døden. Og i dette selskapet løper Hedda Gabler rundt omkring, travelt opptatt av å huske alle sceneinstruksjonene sine.

Femte irritasjon er sceneogafien. Den er vakker og minimalistisk, med rette linjer og turkise farger, de omtrent eneste rekvisittene er pianoet og pistolene, det er gardiner og vegger som går opp og ned, og frem og tilbake. Det er tydelig at de her har tenkt å ha et visuelt vakkert teater, et estetisk teater, det skal være fint å se på. Dette er ikke teater av typen jeg foretrekker, for estetiske opplevelser ser jeg på andre ting, men det er en smakssak. Problemet var at det estetiske her ikke var skikkelig gjort. Scenen var kanskje vakker, men den ble ikke spilt vakker. For i spillet skulle skuespillerne opptre naturlig, eller teatralsk, er vel rettere sagt, bortsett fra at det var tydeligvis viktig at de beveget seg rundt omkring for å gi flotte teaterbilder, så var det likesom ikke det som skulle være poenget. De skulle liksom bevege seg, fordi det passet til samtalene og var motivert av impulser og følelser. Resultatet ble en Hedda som midt i enhver samtale og ethvert følelsesmessig oppbrudd, kunne finne på å gå rundt og passere, over og under pianoet, og med å trekke i det digre, grønne teppet. Hva i all verden var det for noe? Er det ingen som i løpet av den lange produksjonen har sagt at dette ser bare rart ut?

Og slik kan man fortsette med den ene irritasjonen etter den andre. Hver scene er et problem, og en irritasjon, og hele tiden er stemmene fra høytalerne i taket med på å minne om det om man skulle glemme det. Denne produksjonen er dårlig teaterhåndverk. De faller mellom stolene om å lage et visuelt vakkert og et menneskelig troverdig teater. Skuespillerne skal både løpe rundt og se fine ut på den enorme scenen, samtidig som de liksom naturlig skal spille ut de menneskelige følelsene. Resultatet er at de ikke oppnår noen av delene, og står svært langt fra å få til begge. Det er et teater som ikke vil noe. Det er et teater som velger minste motstands vei. Det er et teater som er fornøyd når publikum klapper når forestillingen er slutt, og etterpå snakker positivt om det under middagsselskaper i de tusen hjem. Det er akkurat den typen helten i Trær som faller løper hjem fra, og tenker «jeg må skrive noe med en gang, samme hva, jeg må skrive om dette, nå.» Og akkurat den stemningen var det jeg gikk hjem fra prøveforestillingen i.