Jeg liker ikke sommertid

I dag er det sommertid igjen. Klokken stilles en time mot sommeren, altså fremover, og når sommertiden er ferdig en lørdag i oktober, stilles den også mot sommeren, altså bakover. Det er lett å holde orden på hvilken vei klokken skal gå, men det er ikke så lett å skjønne seg på hvorfor vi skal ha dette med sommertid lenger.

Tidligere var det et slit å huske på det, og få stilt alle klokkene i huset. Etter hvert som det ble mange tekniske duppeditter, avanserte nok til å ha en klokke, men ikke nok til å stille den selv, ble det litt av en jobb. Ofte kunne det være et lite problem å huske hvordan alle de forskjellige klokkene skulle stilles. Noen klokker kunne ha samme tiden hele året, de ble så lite brukt likevel.

Nå er de fleste klokker i hus koblet til internett på en måte, så de holder selv styr på hvordan de skal stilles. Og de stiller seg automatisk. Det er verken noe å huske på, eller noe å gjøre.

Likevel synes jeg dette med sommertid er en dum ting. Da jeg var liten, hørte jeg på dem som sa det var fint med lange, lyse kvelder. Og det er det jo. Men vi trenger ikke sommertid for å ha lange, lyse kvelder. Folk kan ha så lange, lyse kvelder de bare vil.

Poenget er at solen trenger 24 timer på å gå en runde rundt jorden, slik det ser ut her nede (det er selvsagt jorden som snurrer rundt, og får det til å se ut som om det er solen som går over himmelen). Et døgn skulle da naturlig være denne tiden. Det vil videre være naturlig å begynne døgnet akkurat i det solen starter på ferden, slik at jorden har snurret akkurat en halv gang rundt når det har gått akkurat et halvt døgn. Da vil solen stå midt på, det vil være middag, klokken vil være 12. Sånn er det også, i det som heter vintertid, og er den egentlige tiden. Da bruker solen 12 timer på å komme seg halvveis, det er middag, og 12 timer på å fullføre resten. Alt stemmer.

Så var det altså noen tenkte ut at det på den måten ville være like mange lyse timer før klokken 12, som etter. Siden folk gjerne sitter oppe litt lenger utpå kvelden, enn de står opp litt heller tidlig på morgenen, så er det når året går inn i sine lysere deler vår og sommer og tidlig høst kun om kveldene noen kan finne på å være våkne mens det er mørkt. Da må de ha på lys, og det går elektrisitet. Dermed ble siste halvdel flyttet, det ble flere timer i kveldshalvdelen, altså man setter ikke halvveis til halvveis, men forskyver en time. Det blir sommertid. Man begynner ikke å regne på døgnet når solen begynner sin ferd, men en time senere. Middag og halvveis blir klokken ett.

Det er tull og tøys, mener jeg. Det gjør at folk bare enda mer lever med sine tekniske dingser, enn med naturen rundt en. Det ville være bedre om man heller ble enig om å begynne på jobb og skole en time senere i sommerhalvåret, for det er i praksis det som skjer. Begynner man klokken 0800 sommertid, er det egentlig klokken 0900. Det er solens niende time på sin ferd, det er den tiden som teller. Vi vil da kunne følge med på hvordan jordens helling løfter solen stadig høyere opp på himmelen etter som året går, man vil ut i fra hvilket vindu solen skinner gjennom og hvordan, kunne anslå hva klokken er, og man trenger ikke justere noe på grunn av menneskelig overstyring.

Hovedargumentet for å beholde sommertiden er at «vi har nå engang blitt vant til det slik», og det er jo ikke noe særlig godt argument. Det ville i dag blitt svært vanskelig å innføre, om vi ikke hadde det fra før. Jeg er i mot, det er noe dill og noe tull, og noe som fjerner oss fra den naturen jeg mener vi bør føle oss som en del av og forstå.

Farvel til min iPhone

Telefonen var ikke til å redde. I går reiste vi til Madland, der hadde jeg telefonen i lommen, og etter å ha sklidd i snøen med ungene kom det litt vann i den. Det var nok. Telefonen skrudde seg av, og lot seg ikke skru på igjen. Hjemme forsøkte jeg å lade den (det er galt, kommer telefonen i kontakt med vann, skal man gjøre minst mulig med den, og la den være avskrudd til kyndige får sett på den), da fikk jeg skrudd den på, men den kom ikke på nett, verken mobilnett eller internett. I det store og hele var den ubrukelig.

Ganske ergerlig. Jeg kjøpte den i januar 2012 (til bursdagen min, som jeg har skrevet om), den var så vidt over et år gammel, og fungerte aldeles utmerket. Jeg har også skrevet en liten anmeldelse av den, som jeg må se til å få gjort ferdig. Jeg var godt fornøyd. Det var slett ikke på tide å kjøpe ny.

Men det er også en del ting som irriterer meg litt. For det første, vann er katastrofalt, det vet alle. Men det var virkelig en ubetydelig mengde som var i lommen min, den var ikke våt, den var fuktig. Det var helt utgjort, jeg har alltid telefon og kamera og elektriske ting i plastikk når jeg er ute. Men nå hadde det jo vært tørt så lenge, faren for regnskyll var mildt sagt fraværende, jeg var ikke i nærheten av å kunne gjette på at telefonen kunne bli våt. Jeg hadde også telefonen i en annen lomme enn jeg har den i til vanlig, nede på låret i buksen, i stedet for i den vanlige bukselommen. Har jeg jakke, har jeg den alltid i brystlommen, men nå hadde jeg tatt jakken av siden det var så varmt. Og fått akkurat lite grann snø som smeltet i akkurat den lommen jeg hadde telefonen i. Min feil, men ergerlig at telefonen må gi tapt allikevel.

Videre er det nå seks uker siden telefonen har sikkerhetskopiert seg. Det er en av Apples spesialiteter, og veldig praktisk. Hver gang man lader telefonen opp og er tilknyttet Wifi, så sikkerhetskopierer telefonen seg av seg selv. Mister man den eller får den ødelagt, vil den nye på et øyeblikk bli akkruat den samme som den man hadde. Også jeg fikk telefonen min sikkerhetskopiert på denne måten hver gang jeg ladet, hele første året og vel så det, uten at jeg merket det. Det var kun i sommerferien med lange tider uten elektrisitet og Wifi på en gang at jeg fikk påminnelser.

Nå var det imidlertid på en eller annen måte blitt «fullt på iCloud». Jeg måtte slette noe, eller kjøpe meg mer lagringsplass. Å kjøpe lagringsplass for å sikkerhetskopiere gjør jeg ikke, det er å lure penger ut av folk, særlig siden det dreier seg om en årlig avgift. Jeg var heller ikke så lysten på å slette. Hvorfor skulle jeg det? Jeg hadde betalt for mine 16GB lagring på telefonen, da burde jeg få det også på Apples servere, særlig siden det ikke koster dem store anstrengelser å få det til. Jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle slette, jeg hadde jo slett ikke brukt opp de 16 gigabytene på telefonen. Å slette på telefonen hjalp ikke, det var på iCloud jeg skulle slette, og enda hvor berømte Apple er for å gjøre det enkelt for folk, var jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle gjøre det her.

Problemene begynte etter at jeg fikk iPad. Det er når disse to skulle sikkerhetskopiere seg samtidig jeg fikk beskjed om at det var for liten plass. Men igjen, begge deler har jeg nå vitterlig betalt for. Når Apple først tilbyr denne fine tjenesten, burde de gjøre det skikkelig, og ikke skape irritasjoner som dette.

Det var jo ganske utgjort at det nettopp var mens telefonen ikke var sikkerhetskopiert at den ble ødelagt.

Det er riktignok ikke mye jeg mister. ICloud har sørget for å legge alt jeg hadde på telefonen, over til iPaden også, alle bilder og alle notater er spart, resten er bare å laste ned på nytt. Det er ingen katastrofe, langt i fra.

Da er det verre med at det koster ganske mange penger med slike telefoner. Skulle jeg hatt ny iPhone, skulle jeg hatt 64 GB lagringsplass, for de 16 jeg hadde gav meg raskt problemer, jeg måtte slette podcaster jeg ønsket å beholde, og opplevde rett som det var at jeg ikke kunne ta bilder, fordi det ikke var plass til dem. Apple tillater ikke å kjøpe mer lagringsplass på enhetene deres, når man først har bestemt seg.

Jeg har ikke tid og anledning til å være uten telefon nå om dagen. Det er ergerlig nok ikke å kunne nås påskedagene (jeg fikk telefonen ødelagt akkurat skjærtorsdag). Planen var opprinnelig å sørge for å få alt ordnet den åpne lørdagen i påsken, påskeaften.

Så jeg kikket på iPhone 5. Man skal alltid oppgradere når ting går sundt. Men iPhone5 med 64GB koster helt opp mot 7 000 kroner. Det er mye penger. Særlig når en nyere utgave er i vente om ikke altfor mange måneder.

På toppen er at det er vanskelig å få kjøpt iPhone i butikk uten ta man får Sim-kortet låst til et bestemt abonnement. Det er klart, jeg ville fortsette med kortet og abonnementet jeg allerede hadde. Da måtte jeg bestille, og ville kommer over i arbeidsdagene etter påske før jeg fikk telefonen i hende. Det er for lenge.

Alt dette sammenlagt gjør at jeg skifter merke. iPhone var strålende, 4S var et kjempekjøp, den var verdt tusenlappene året jeg hadde den. Og jeg hadde ikke hatt noen ting i mot å fortsette i lang tid fremover. Men sånn blir det ikke. Apple skal ikke få 7 000 kroner av meg fordi telefonen deres ble ødelagt, og det ikke går an å få gjort noe med det skikkelig.

Jeg har allerede kastet øynene på Sony Xperia. Det må jo i min situasjon kunne kalles et blikkfang, at den nyeste utgaven får topp karakteristikker, og i tillegg er vanntett. Dessuten er den et par tusen kroner billigere enn Apples iPhone5. Dermed er det farvel til dem.

Tiden vil vise om avskjeden blir varig eller midlertidig.

Tur til Madland

I dag reiste vi til Madland. Foreløpig bare et bilde av Andreas på toppen av mastefjellet der borte, resten av posten kommer med tiden.

DSC_0820

Forrige skitur var det bare meg. Denne gangen fikk jeg med meg Tone og barna hennes. Det var en sjelden konstellasjon, Tone og jeg, Andreas og Sara. Det var også min første tur til Madland i voksen alder.

Vi ble litt forsinket av gårde. Det er ikke godt å si hvordan og hvorfor, det er alt som tar tid, man skal pakke, og så går klokken helt av seg selv, uten at man har reist. Den var vel godt over tolv da jeg kom ruslende til Tone på Klepp stasjon, etter å parkert mors bil hos mor et annet sted på Klepp stasjon. Vi kunne reise.

Det gjensto et spenningsmoment, eller kanskje to. Sara syntes ikke det var helt greit å reise på tur denne dagen, og bestemte seg for å være sint på grunn av det til å begynne med. Det var vel ikke akkurat noe å bekymre seg over, hun kom til å bli revet med. Da var det større bekymring over rødsprit til kokeapparatet. Det hadde Tone – kanskje, et sted i hjemmet. Hun visste bare ikke hvor. Så vi måtte kjøpe på bensinstasjon. Skjærtorsdag. Om de ikke hadde rødsprit der, ville all tomatsuppen, pannekakene og kaffen være med oss forgjeves.

Heldigvis hadde de på Statoil på Ålgård. Da var allerede mye sikret. Andreas var i kjempeform, og i enda bedre form, da han kom løpende bort til bil, for å si at de hadde.

Vi hadde aldri kjørt alene til Madland før. Forrige gang vi var der, var sikkert Tone ensifret antall år, mens jeg var – som nå – fire år eldre. Jeg hadde sjekket kartet, det skulle være rimelig umulig å ta feil. Det var å kjøre til Brekko, men ikke ta inn til Brekko, og i stedet kjøre rett frem til det ikke gikk lenger. Da var vi fremme.

Det var herlig fra første skritt utenfor bilen. Det var midt på dagen, sol, varmt. Rett ved parkeringsplassen rant en bekk, på den var det is, og den holdt. Man kunne løpe rundt omkring på den, se ned på vannet under, hente istapper, krype under broen, fotografere, gjøre alt. Jeg tenkte det kanskje ville være vanskelig å komme seg videre, hvordan forlate et slikt sted, og jeg det var bra dumt at vi ikke var her allerede litt tidligere.

Sara glemte også med en gang at hun skulle være sint. Og verken Sara eller Andreas har hørt noe om at unger skal bli slitne i oppoverbakker. De løp og kravlet, og var spesielt ivrige over broer. Broene var jo litt skumle, siden det hadde knukket noen planker i dem, men så var det jo akkurat det de ikke var! prøvde ungene å forklare, og løp frem og tilbake. Det var et nydelig, nydelig terreng for oss vokse, noe å fotografere både for fotoapparatet og for minnet.

Hele tiden var det noe å finne på. Plutselig var det for eksempel en rennebakke rett ved siden av stien. Det var skrått, og så var det snø. Vi kunne sette oss på rompa, og skli ned. Det vil si, jeg kunne gjøre det. Jeg var eneste barn med glatt bukse. Sara og Andreas satt forgjeves med tøybuksene sine. Vi prøvde oss med en fektekamp med istapper, og så hoppet vi litt fra steiner, det var mye å finne på, selv om de ikke kunne skli så godt.

Under denne sklituren ødela jeg forresten telefonen min. Det er ergerlig, det var en flott telefon. iPhone 4S, ett år og to måneder gammel. Ingen slitasje, virket som ny. Men nå lå den i lommen mens jeg skled på snøen. Noe snø fant sin vei ned i lommen, smeltet der, og dermed var det gjort. Den lille mengden vann som da kom, gjorde telefonen umulig å slå på. Jeg håpet «alt skulle ordne seg» da jeg kom hjem. Riktignok lot telefonen seg skru på etter å ha ladet den, jeg fikk se bildene jeg hadde tatt til da på turen. Men jeg fikk ikke kontakt med noe nettverk. Telefonen var i det store og hele ubrukelig. Ergerlig, men en sånn tur som dette kan selv ikke et tap av en flott telefon ødelegge. Man må være forberedt på litt svinn. Vanligvis pakker jeg telefoner og kamera nøye inn i plast, men nå hadde det jo ikke regnet på ukevis, hvem skulle forestille seg at jeg skulle bli våt i lommen?

Neste telefon jeg kjøpte var vanntett.

Jeg fant ut at telefonen var ødelagt da jeg skulle fotografere ungene som klatret opp på en stein. De har arvet fra genene våre et herlig instinkt, de kan ikke se en stein uten å klatre opp på den. Sånn skal det være. Den stakkars steinen som lå så halvstor og tøff ved siden av stien ble klatret opp og ned i alle retninger. Andreas først, og Sara etter, eller omvendt, alle ruter steinen kunne skjule. De vanskelige rutene ble klatret, de lette med handicap : «jeg skal klatre opp her, uten å holde her, bare sånn».

Neste var is, den skled vi på. Igjen fikk ungene lide under sitt handicap, de hadde ikke sklibukse. Og jeg er strengt tatt for stor til å skli på is. Ikke at det ikke lenger er gøy, men jeg er blitt så tung og klumpete. Ramlere jeg, gjør det for vondt, og det er litt for fort gjort å ramle. Jeg kan ikke så lett gi fra meg kontrollen, som ungene kan.

Videre gikk vi. Vi angret at vi ikke hadde med kortbukse. Vi gikk i t-skjorte. Ungene var nå så smått begynt å synes det ble vel mye gåing, det begynte å bli antydninger til at ikke alt var helt greit. Og jeg stakk av gårde for å orientere meg i terrenget. Tone hadde barneoppdragelsen imens, hun førte bestikkelser med kvikklunsj.

Andreas først, så Tone og Sara, kommer fylt av kvikklunsj opp på platået hvorfra vi kan bestemme hvor vi skal spise lunsj.

Andreas først, så Tone og Sara, kommer fylt av kvikklunsj opp på platået hvorfra vi kan bestemme hvor vi skal spise lunsj.

Jeg har ikke helt klart å rekonstruere hvor vi egentlig var hen. Men jeg stakk opp til et platå noe høyere, hvorfra jeg hadde hele oversikten. Jeg så ned til et vann, et vann jeg hadde sett for meg skulle være målet vårt, men som det ikke var altfor fristende å gå ned til. Det var langt ned, is på det, og så var det hytter rundt. Det ville nok være mer fristende å stikke opp til noen av fjelltoppene rundt oss.

Her ser vi vannet i bakgrunnen, og Tone og Andreas på vei opp fjellet med masten på Madland.

Her ser vi vannet i bakgrunnen, og Tone og Andreas på vei opp fjellet med masten på Madland.

Da Tone og ungene kom opp noen minutter senere, kunne vi alle sammen bestemmelsen. Nå kunne vi se hele landskapet, og selv bestemme hvor vi skulle spise nisten. Det ble det høyeste fjellet, det med masten. Vi klatret opp dit.

Sara har satt seg litt høyere oppe for å vente.

Sara har satt seg litt høyere oppe for å vente.

Her ble det mye morsomt. Sara og Andreas er jo begge rasende flinke til å klatre, og vil gjerne velge en rute som er litt utfordring for dem. Straks det ikke bare er en liten stein, men en liten fjellvegg, kan det bli litt skummelt. Om det skulle gjøre vondt, eller litt mer enn vondt å ramle ned. Begge to la ut i første rekke for å vise vei. Tone måtte som engstelig mor følge etter Andreas, for å «passe på» om det skulle skje noe. Det som skjedde var at hun selv ikke kom seg opp, og måtte snu og gå tilbake. Sånn er det. Barn uten sekk klatrer bedre enn voksne med, ja, rett som det er vil det ikke hjelpe om de voksne tar av sekken også.

Sånn så det ut, mastefjellet, vi gikk opp på. Dette var omtrent de knausene Tone ikke klarte å klatre opp, men som Andreas klarte.

Sånn så det ut, mastefjellet, vi gikk opp på. Dette var omtrent de knausene Tone ikke klarte å klatre opp, men som Andreas klarte.

Det var veldig flott der oppe, og bare oss. Både Sara og Andreas ville klatre rundt omkring, og ville at det skulle fotograferes. Tone og jeg måtte spre oss litt. Særlig ble jo Tone forsinket, siden hun ikke kom seg opp. Noen bilder ble også tøffere enn planlagt. Som da Andreas skulle stå på en fot ved siden av et par tre meteres stup, og mistet balansen lite grann. Tone fikk til å sette opp et virkelig skremt ansikt.

Her ser vi Sara klarte uanstrengt oppover.

Her ser vi Sara klarte uanstrengt oppover.

På toppen var det hele fine oversikten. Vi løp litt frem og tilbake for å finne det beste stedet å være. Det ble ubehagelig for Tone, siden det på andre siden var stup på en god del mer meter enn tre, «du er heldig om du bare kommer på sykehus, om du faller ned der», som Tone sa til Andreas, og som deretter ble et stående uttrykk. I Andreas og Sara finnes ikke høydeskrekk, de er helt trygge på kantene og tar ingen sjanser. Men det er klart det er skummelt å se de trippe rundt en halvmeter fra det som kanskje er kanten, og så er det snø og kanskje is der. Tone måtte lage regel: Ingen bevegelse på isen.

Andreas (og jeg) har kommet oss opp litt før de andre, og setter oss for å vente. Særlig Andreas, setter seg og venter.

Andreas (og jeg) har kommet oss opp litt før de andre, og setter oss for å vente. Særlig Andreas, setter seg og venter.

Nå kom rødspriten til sin rett. Heldigvis hadde vi litt nistepakker å spise på mens tomatsuppen gjorde seg ferdig. Og når tomatsuppen var spist, hadde vi pannekaker og bacon. Tone laget det på en ganske morsom måte. Først var det tomt for rødsprit, etter tomatsuppen. Så helte hun godt i nytt, mer enn i overkant godt i, det fløt ut på steinen under. Hun fyrte likevel opp, så det brant godt både i kokeapparetet og på steinen. Sånn laget hun den første pannekaken i en fart. Det ble jo ganske varmt, i flammen fra kokeapparatet og fra steinen samtidig. Deretter laget hun plutselig alt baconet. Og så fikk hun panikk, for det brant jo virkelig ganske godt på steinen. Her tok jeg bilde, mener jeg å huske. Men jeg fant ikke noe bilde med spektakulære flammer, så jeg tok nok ikke noe bilde her allikevel.

Her ser vi Andreas bakfra når han balanserer. Det er klart det er skummelt for Tonemor når han mister balansen her.

Her ser vi Andreas bakfra når han balanserer. Det er klart det er skummelt for Tonemor når han mister balansen her.

Uansett brant den store mengde rødsprit opp ganske fort. Og vi måtte helle oppi ny, sånn at baconet ble kaldt når det endelig ble tid for å spise det. Greit nok – og veldig godt.

Jeg får fotografert sekundet etter at Andreas har gjenvunnet balansen, etter å ha balansert og mistet den.

Jeg får fotografert sekundet etter at Andreas har gjenvunnet balansen, etter å ha balansert og mistet den.

Så sprang ungene og jeg av gårde hadde løype. Det gikk ut på å springe etter hverandre, samme hva. Opp og ned steiner. I snøen, rundt omkring.

Her er det på tide med mat. Utsikten og omgivelsene er upåklagelige.

Her er det på tide med mat. Utsikten og omgivelsene er upåklagelige.

Og så ble det uventet overskyet. Nå kunne vi virkelig ergre oss, som ikke hadde kommet oss av gårde tidligere. Det ble kaldere. Det var på tide å komme seg hjem.

Her ser vi antrekket, barbeint. Det er idyll.

Her ser vi antrekket, barbeint. Det er idyll.

Tone lot seg kledelig forbause av at jeg foreslo å gå tilbake til bilen i passet ved siden av det vi hadde gått opp, altså en litt annen vei i samme retning. Det er ikke så veldig vanskelig å se hvordan det må bli, når man står på toppen av en fjelltopp. Og uansett har vi Brekko på andre siden av Madlandsvannet nedi dalen, det er et orienteringspunkt vanskelig å bomme på. Temmelig trygt.

Dette bildet gir en ide hvor mye rødsprit Tone sølte, om enn det ikke er synlig hvor mye det brenner. Eller, det har ikke begynt å brenne helt overalt ennå.

Dette bildet gir en ide hvor mye rødsprit Tone sølte, om enn det ikke er synlig hvor mye det brenner. Eller, det har ikke begynt å brenne helt overalt ennå.

Temmelig trygt var det imidlertid ikke helt sånn vi gikk ned. Det vil si, farlig var det ikke, men ubehagelig kunne det bli. Det var ingen sti, nødvendigvis, og det var godt med snø, og det var trær. Barna var i hundre og vel så det, de viste vei, de fløt jo oppå snøen vi ramlet igjennom. Det var ikke antydning til at det kunne bli vanskelig å komme seg hjem, like langt som det var å komme seg opp, bare litt vanskeligere vei, men heldigvis nedover.

Tone langer ut med barna på slep, etter at vi har kommet ned fjellskrenten fra mastefjellet.

Tone langer ut med barna på slep, etter at vi har kommet ned fjellskrenten fra mastefjellet. Andreas har et av insektene i hånden, og på trå forsiktig.

Etter en egentlig ganske lang fjellside i dyp snø og egentlig litt tett bjørkeskog, så var vi nede ved et vann og litt åpent landskap. Der var det noen insekter, antagelig vannløpere, som hadde forvillet seg ut i kulden. Kanskje vil slutten av mars til vanlig være tidspunkt å overleve i, men ikke nå, ikke i år. De stod stive i snøen. Ungene reddet dem så gode de kunne, plukket dem opp og tok vare på dem, forsøkte å sette dem ut på vannet, der de hørte hjemme. Men de var allerede så døde at de neppe skjønte de var levende. Insekter er ikke laget for kuldegrader.

Her gjennomfører Andreas - med fare for sin egen tørrhet - en redingsaksjon for det som muligens er en vannløper, ved å sette den på vannet, og se hva som skjer. Den døde.

Her gjennomfører Andreas – med fare for sin egen tørrhet – en redingsaksjon for det som muligens er en vannløper, ved å sette den på vannet, og se hva som skjer. Den døde.

Det var ingen tvil om retningen vi skulle gå. Men det var ikke gitt på forhånd det ville bli en lett vei. Etter en kort rådslagning valgte vi den snareste, med en slags sti, men med en kanskje litt brysom forsering av bekk eller elv, litt lenger fremme. Her ramlet Sara gjennom isen. Ikke sånn at det var farlig, det var bare en liten bekk, hun ramlet fremover, fikk foten godt nedi, slo seg sikkert litt. Og så er det så dumt når man ramler gjennom is sånn som det der, at det blir ikke gitt pause. I det hun stilte seg opp for å gråte, ramlet hun gjennom på ny. Dumt, dumt.

Her har Tone og Andreas kommet trygt over bekken Sara ramlet nedi, to ganger. Vi ser den bak dem.

Her har Tone og Andreas kommet trygt over bekken Sara ramlet nedi, to ganger. Vi ser den bak dem.

Men Sara har lang erfaring i å hoppe fra stein til stein mens det er glatt og vanskelig. På Tones beskjed, stilte hun seg på en stein i bekken. Og så kunne jeg komme med sjumilssteg og bære både meg selv og henne trygt til andre siden. Det er klart det er kaldt med isvann i skoene, men kroppen tåler greit sånn, når det ikke er andre plager og vanskeligheter på gang. Sara så ut til å ta til seg den fortjente sympatien hun fikk, det er klart det er dumt å ramle gjennom en gang til, når det allerede gjør vondt og er kaldt, men det er ikke sånn at det kan hindre mulige påfunn resten av turen.

Og her er alle strabaser overvunnet, vi er alle på vei hjem.

Og her er alle strabaser overvunnet, vi er alle på vei hjem.

Turen ned til bilen var ikke like spektakulært vakker som den opp. Det skyldtes at nå var det overskyet, lyset var ikke så fantastisk. Vi var også mo og slitne etter en strabasiøs tur, der mye var skjedd. Tone var sikkert litt glad når det mot slutten av turen til og med dukket opp røde merker, et tegn for mødre på at man er på rett vei.

Og det var vi. Litt lenger nede stod bilen der vi hadde satt den. Det ble en kjempetur av typen man ikke vil bytte bort for en iPhone som virker. Det er opplevelser vi lever for. Neste dag reiste Tone og familien til Stavtjørn med mor og familien Nygård, mens jeg hadde hjemmepåske med min kjære kone Olia, og kandidatturneringen i sjakk.

Enda en gang til Hellestø

Den offisielle pølsegrillturen i årets påske er blogget om her. I år ville det seg seg slik at jeg fikk reist dit en ekstra gang. Bloggen om det følger nå, litt i ettertid.

20130327-212448.jpg

Opprinnelig var planen å reise til Madland denne dagen. Jeg hadde slik en flott tur til Brekko dagen før, at jeg gjerne ville opp til fjellene igjen. Stranden hadde jeg jo også allerede vært på. Men min søster Trude og hennes barn hadde ikke fått vært med, de ville også grille pølser. Så Tone og Trude tok med seg barna på grilling, mennene deres var på jobb, og selv skulle jeg til fjells, mens min Olia altså skulle lese universitetsfag.

Før jeg skulle på fjellet, tenkte jeg å benytte bilen til å få handlet inn en del varer til påsken. Det gjaldt både matvarer, og forskjellig verktøy og utstyr man trenger i hus, sånt man kjøper på Bygg & Bo. Det er alltid kjekt å få med seg Olia på slikt, så kan også hun være med og tenke og bestemme. Sånn tenkte jeg på forhånd, og sånn tenker jeg nok nå etterpå også, om enn det tok mye, mye lenger tid enn planlagt.

Olia formelig koser seg i butikker. Hun oppfører seg der som jeg i fjellet, hun kan være der i timevis. Alt er interessant å se på, hun tusler rundt og ser på ting, alltid på jakt etter gode tilbud, gode kjøp. Først var vi veldig lenge på Bygg & Bo, så var vi veldig lenge på Mega like ved. Vi kjøpte veldig, veldig mye, påsketilbud og varer i ferd med å gå ut på dato. Det som er i ferd med å bli søppel for andre, er skatt for Olia, siden det er halv pris.

Tja, vi kjøpte så mye kjølevarer at min opprinnelige plan om å sette Olia av på Sandnes og kjøre videre til fjells virket tåpelig. Vi måtte kjøre hjem. Dermed ble klokken langt over tolv, og det var ikke noe å streve seg til fjellet på egen hånd etter. Jeg reiste til stranden jeg også.

Der var begge familiene allerede på plass. Bålet var tent, og det var pølser til meg også. Kvistene til å spidde pølsene med var igjen fra forrige gang. Det var også rester av veden jeg hadde funnet i skogen.

Noe av poenget med å reise på stranden i påsken er å få gjennomført sesongHellestø, bade2013 DSC_0705 DSC_0708 DSC_0714 DSC_0716 DSC_0727 DSC_0730 DSC_0732 DSC_0740 DSC_0742 DSC_0743 DSC_0755 DSC_0757 DSC_0765 DSC_0769 DSC_0777 DSC_0782 DSC_0789 DSC_0797 DSC_0802ens første badetur. Forrige gang hadde jeg ikke engang forsøkt. Det er jo riktig kaldt om dagen. Rekordtidlig påske, rekordkald mars.

 

Skitur til Brekko

Det kunne vært satt i hermetegn, for det var ikke mye til skitur. Til det var det for lite snø. Men ski hadde jeg, og på ski gikk jeg, og da er det feigt å ta forbehold med hermetegn. Dette var en skitur.

20130326-231459.jpg

Det var ingen til å være med meg denne dagen, så jeg måtte ta ut alene. Det var likevel ingenting å si på optimismen. Utstyrt med mors bil, lett pakket tursekk, ski og iPhone, reiste jeg opp til Brekko. Bare det å høre på uvanlige radiokanaler på uvanlige radiotider var ganske spennende for meg, her var det passe interessant og uinteressant på en gang på P1, P2, P3 og kanskje også P4 og nærradioene. P3 hadde sin heseblesende morunderholdning, P1 fikk meg av og til til å skifte kanal på grunn av uutholdelig musikk, og P2 serverte akkurat mens jeg hørte på og kjørte opp til Brekko en veldig interessant versjon av Roger Whittakers klassiker: New world in the morning. Presentasjonen av sangen var også veldig fin, som om vi var i et dataspill fra 80-tallet, der man skyter i alle retninger. Det var ganske treffende (Go-kart Mozart, takk til Internett og Wimp, alt er lett å finne frem til).

Og så var jeg fremme.

20130326-231558.jpg

Det var akkurat så lite snø på Brekko at det virket ganske dumt å spenne på seg skiene. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre, alle andre som var der var unge mødre med barn. Det var bare jeg som hadde forvillet meg ut dit, liksom for å gå skitur på alvor, for meg selv, ens ærende. Jeg landet likevel på  å prøve meg med ski på,.. og stakk første vei til høyre jeg ikke hadde gått før.

Det ledet meg opp til turhytten, eller hva vi skal kalle det, skileikeplassen for barn. Der var det ikke snø i det hele tatt, og knapt med folk. Jeg hadde heller ikke noe på en skileikeplass å gjøre, jeg gikk videre.

Og havnet en del av løypen der det ikke var snø i det hele tatt. Som en idiot måtte jeg gå nedover en bratt, fin bakke, med skiene på tvers, og etter hvert ta skiene av, for det går som kjent ikke an å renne når det ikke er snø.20130326-231611.jpg

I hovedløypen var det imidlertid snø så det gikk an å gå noenlunde. Jeg fosset bort til Gapahauken, der med vannet som heter Store Foretjørna, der tok jeg selvfølgelig inn. Og gamle minner veltet seg på. Her har vi vært mange ganger med familien, her har vi badet og laget mat på stormkjøkken, her har vi kost oss. Det er dette stedet jeg har hatt i hodet, men ikke helt har klart å slå fast hva er, jeg har forvekslet det med Kringleli, og blitt skuffet når det i Kringleli ikke ser slik ut. Det er Brekko, Store Foretjørna.

Og det er prakftullt.

20130326-231621.jpg

Det var slik at det rett og slett ville se dumt ut å gå på ski innover der jeg gikk på ski nå, så skiene tok jeg av. Det var nydelig. Jeg hadde hele terrenget for meg selv. Isen lå på vannene, særlig på myrvannene gav det et interessant syn, som også snøflekkene blandet med lyngen og graset som tittet frem gav landskapet et uvanlig utseende. Jeg drakk tidlig min første kopp toddy, spiste litt sjokolade.20130326-231635.jpg

 

Og jeg gikk videre innover. Langs vannet, Store Foretjørna. Nå tok jeg på skiene, for nå var det jo ingen som så meg uansett. Jeg holdt meg der det var snø, gikk fra snøflekk til snøflekk, mellom trærne. De gangene det ble åpent, var det praktfullt, særlig nede med vannet. Men snøen tvang meg oppover og inn i tette skogen. Til slutt ble det så tett at det ble for dumt, skiene måtte av igjen. Nå hadde jeg også begynt å komme så langt, at det begynte å bli teit å snu.20130326-231643.jpg

 

Ved et nokså tilfeldig fjell, en tilfeldig høyde, det var langt og kronglete ned fra den, der stoppet jeg og hadde hovedrasten. Fra høyden hadde jeg nydelig utsikt, men det var også litt kaldt og kjølig, litt vind. Det var også et spørsmål om hvor praktisk det var å komme seg ned, bærende på skiene, om jeg bestemte meg for å fortsette og gå rundt hele vannet. Selvfølgelig måtte det ende med det.20130326-231655.jpg

 

Så begynte eventyrdelen av turen. Da hadde jeg allerede rastet meget lenge og meget rolig drukket mange store kopper forskjellige rett-i-koppen-poser fra en del år tilbake, rester fra før mor flyttet. Det er på tide å bli kvitt dem. Jeg gikk også – uten ski, og med den lille sekken – opp til den høyeste høyden i området, for å ha maks utsikt. Det var ikke akkurat noen prestasjon, men det hører med.20130326-231722.jpg

 

Hele tiden var det et spørsmål om jeg skulle snu og gå tilbake, det ville være mye kortere og tryggere, eller om jeg skulle fortsette og gå rundt hele vannet. På andre siden virket det temmelig umulig å gå på ski, hvem vet hvor lang tid det ville ta. Jeg måtte selvfølgelig fortsette. Av to veier velger man alltid den lengste. Da kommer man langt.

20130326-231729.jpgD

 

Ned fra den lille høyden tok jeg den veien som var nødvendig, skiene i hendene. Og så satte jeg dem på meg, og skled ut på isen og snøen på vannet. Klart var det halvskummelt, isen var sikkert ikke helt til å stole på. Samtidig gikk jeg helt inne med kanten, så langt inne at det kanskje ikke engang var vann under snøen, kanskje var jeg fremdeles på land. Og så kunne jeg ikke få det for meg at så store snøfenner kunne ligge på tynn is, det var klart den måtte bære. Og skulle den briste, ville det være grunt vann og like ved land. Sikkerheten var ivaretatt. Det samme var gleden.20130326-231741.jpg

 

Det var akkurat som jeg liker det. Masse is, bare meg, veldig vakkert, litt skummelt, men langt fra så skummelt at det var farlig. Jeg føk rundt vannet, det gikk jo til og med an å gå på ski mesteparten. Selvsagt tok skiene skade av all isen, særlig iselvene jeg måtte gå på på sørsiden. Det var verdt det som bare juling.

Jeg fotograferte flittig. Både med foto-iPhone og med minnet.20130326-231752.jpg

 

Ved en anledning innvilget jeg meg til og med en ekstra rast. Drakk opp resten av varmdrikken jeg hadde, spiste litt sjokolade, var litt til stede og levde. Etter å ha gått litt til ble det ganske klart at jeg ville komme rundt vannet i veldig rimelig tid, det var bare noen få vanskeligheter mot slutten. Det ble litt steiner, kanskje litt tynn is, kanskje litt utfordringer.

Jeg falt igjennom. Ikke helt gjennom til vannet, bare gjennom det øverste, tynne laget. Jeg falt ned til laget under. Og la merke til at staven hadde mistet trinsen.

Hm. Jeg hadde jo nettopp fotografert skiene. Det var bare å se etter. Og joda, på bildet var trinsene til stede, på begge stavene. Altså måtte den ha falt av mellom siste rast, og der jeg var nå.

Det var bare å gå tilbake å lete. Jeg tok av skiene. Nå ble det akkurat bitte litt mer enn halvskummelt, siden jeg nå en gang hadde falt igjennom, og falt igjennom hele tiden fortsatt, nå som jeg hadde tatt av skiene og hadde mindre å fordele vekten på. Jeg prøvde å gå mer på land, enn på isen.

Og der, et stykke utpå, lå trinsen. Den hadde hengt seg fast i isen. Jeg tok den opp, og tok den med.20130326-231759.jpg

 

 

Ikke at jeg har håp om å få den festet på igjen. Men med måtte den, og med tok jeg den. Det gjensto bare en kort bit gjennom noen busker og trær, langs en knaus, før jeg var rundt vannet og oppe på stien igjen. Da var det lysløype.

Selvsagt var jeg litt hindret av at jeg nå bare hadde en stav. Men det var ingenting mot hvor hindret jeg var når jeg gikk på ski uten at det var snø. Nå var det bare å gå på, komme seg hjem, lengste runde rundt løypen.

Herlig tur, herlig vær, herlig sted. Stavene gikk tapt, men det var det verd. Det var en opplevelse.

Ikk20130326-231813.jpg

Pølsegrilltur på Hellestø

Det er en uvanlig tidlig påske i en uvanlig kald mars, men det er også et uvanlig fint vær. I dag hadde vi den tradisjonelle påskegrillturen, men denne gangen var det bare Tone og ungene, og Olia og jeg som var med.

Gresset er så tørt, at det skal være mulig å få fyr på det gjennom et forstørrelsesglass.

Gresset er så tørt, at det skal være mulig å få fyr på det gjennom et forstørrelsesglass.

Det var et eksempel på hvordan manglende planlegging og løse avtaler av og til kan være det beste. Det var snakk om grilltur på bursdagen til Sofie og Anders, fredag, og i går kveld sendte Tone en melding om at hun kom til å dra. Jeg svarte det var ok, Hellestø, vi reiser når det passer oss. Det er ikke alltid så lett å beregne Olia.

Ikke et ord om klokkeslett ble nevnt.

Jeg har med kamerastativet, og setter på selvutløseren. Olia pynter på motivet med to pølser.

Jeg har med kamerastativet, og setter på selvutløseren. Olia pynter på motivet med to pølser.

20130326-231127.jpg

Det er lite vann i sjøen, så det skal være godt håp om å komme seg ut til de ytterste knausene.

Olia og jeg står alltid opp tidlig. Denne gangen stod vi ekstra tidlig opp, gjorde ikke en gang forsøk på å late oss gjennom morgenen, for jeg måtte ut og fylle bensin. Da kjøpte jeg også brød. Så hadde vi en god frokost. Etterpå hadde vi en ganske lang og ganske lat formiddag, der tiden bare gikk.

Ved et tidspunkt ble det på tide å reise. Jeg pakket sekken, sånn noenlunde, vi satte oss i bilen og kjørte. Vi måtte innom REMA og handle grillpølser, og annet vi trengte, og jeg ville også plukke opp brensel langs veien. Det var ganske gøy, det ble mer ekte slik. Det var heller ikke særlig vanskelig, tørt som det har vært.

 20130326-231142.jpg

Så kjørte vi ut til Hellestø, via en liten omvei, både for å finne brensel, og for å få en fin innkjøring til den fine stranden. Klokken cirka 1320 var vi der, eller kanskje var det 1220, sikkert var det det. Uansett var Tone der også. Akkurat samtidig. Det har vi aldri noensinne klart, ikke så lenge vi har reist flere familier, og aldri så mye vi har planlagt avreisetidspunkt og sendt tekstmeldinger og ringt for å få det til. Så viser det seg altså at det beste er bare å reise når det passer oss, så blir det samtidig av seg selv.

20130326-231200.jpg

For en gang skyld hadde Olia og jeg med oss gode, ferske pølser. Det ble også et kjekt bål. Både den råtne veden jeg hadde funnet og den gode veden Tone hadde kjøpt brant godt. Det skulle da også bare mangle at vi fikk det til, knusktørt som det har vært i det siste.20130326-231215.jpg

 Etter å ha spist og snakket var det tid for en liten utflukt. Også i sjøen var det uvanlig lite vann, det var mulig å komme seg ut til et skjær i hvert fall ikke jeg kan huske det har vært mulig å komme til tørrskodd. Det har i hvert fall ikke vært vanlig. Hvis ikke hadde vi vel vært der hver gang, kjekt som det er å hoppe fra stein til stein og holme til holme i vannet. Noen spektakulære bilder fikk vi også tatt. De blir lastet opp med iPad, etter å ha fått dem gjennom billedstrøm og iCloud fra iPhone. Det er så teknisk, så teknisk.

20130326-231227.jpg

Vi kom hjem litt utpå ettermiddagen. Det er første gang vi har reist med denne konstellasjonen, Tone og jeg, men det var hyggelig det også. Det er vel første gang vi barna viser at vi klarer oss alene, første gang ikke far eller mor er med. Sånn er det når mor reiser til Slovakia i påsken. Da må vi selv ordne opp her hjemme.

På vei hjem, Olia og Sara, Andreas og Tone.

På vei hjem, Olia og Sara, Andreas og Tone.

Under er enda flere bilder i en post som nok ble litt rotete. Det dreier seg stort sett om Tone, som også vil ut til steinene litt langt uti sjøen, og som ikke helt lett kommer opp knausen Andreas har vist vei på etterpå.

20130326-231238.jpg

20130326-231251.jpg

20130326-231305.jpg

20130326-231324.jpg

20130326-231337.jpg

20130326-231346.jpg

God påske!

Folkens! Det er påskeferie igjen. Høytiden som flytter seg fra år til år, første søndag etter første fullmåne etter 21. mars, datoen fastsatt for vårjevndøgn. Søndag som kommer er det palmesøndag og fullmåne, søndagen er det påskedag, fra nå av er det ferie.

Og det gjør så godt, så godt. Olia og jeg skulle gjerne reist til Kiev igjen. Det var så kjekt sist gang, og det ville blitt kjekt og godt igjen, men først ville vi ikke slite ut moren til Olia for mye, siden ble billettene for dyre og upraktiske. Jeg har litt underskudd på Kiev, jeg lengter ned igjen.

Men det skal bli bra på Ganddal og omegn også. Vi har kjøpt inn mat så det ikke er plass i fryseren, kjøleskapet er fullt og kjølerommet under press, det er kappløp med tiden å spise den opp før den går ut på dato. Det blir kalkun, spekemat og sikkert pinnekjøtt (vi kjøpte jo for mye til jul også, det er ikke mulig å spise opp alt, noe må utsettes), det blir overdådig.

Det venter også turer i nærområdet og fjernere områder. Vi har bil noen av dagene. Mor reiser til Tonje og Espen i Slovakia, og lar bilen stå hos oss. Erfaringsmessig er det vanskelig å få Olia ut på tur, hun liker å være hjemme og ha det behagelig, mine overtalingskunster strekker ikke alltid til. Jeg er i hvert fall innstilt på å utnytte finværet som er meldt, og ville utnyttet ethvert vær, for det finnes verken dårlig vær eller klær, kropper liker friluft.

Og det er kandidatturnering i sjakk. Tiden farer godt med oss som er interessert i det nobleste av spill. Det er en fantastisk turnering, det har knapt vært uinteressante parti, og dekningen er slik man for få år siden ikke engang kunne drømme om. Her er live-kommentatorer, live-kamera, og nettsider som følger med computeranalyse, det er alt man kan be om. Man får dramatikken direkte, og man får den formidlet så man kan forstå den. Jeg vil være nokså opptatt fra 1500 – 2000 hver dag det er runde, det betaler seg å gå helhjertet inn for ting. Og med sjakken er det ikke så farlig om man går glipp av noen minutter eller timer av dramatikken, det er ikke som en fotballkamp der man må sitte limt til skjermen og alle må være stille halvannen time, pluss for- og etterarbeid, er det andre ting, kan sjakken vente til man har tid til den.

Andre ting jeg skal gjøre er å studere litt matematikk og jobbe litt med en artikkel til klassisk forum. Det er mer tid enn plikter, det er plikter som gir glede, det er stort sett fritid.

Det er god påske!