Gøyeste eksamen i tysk!

Det ble en skikkelig fin opplevelse å ha eksamen i tysk ved universitetet i Agder. Rett og slett gøy!

Vi reiste ut til mor i går kveld, fylte bensin på veien, og fikk roet oss godt ned i hjemmet hennes i Kvednadalen. Lille Irina sovnet inne hos henne, mens jeg og Olia sovnet inne på det mor kaller «jomfruburet», i vår gamle seng fra Bergens-tiden!

Klokken halv fem var det opp. Begge var straks morgenfriske. Mor hadde klokelig laget klar nisten på forhånd, altså kvelden før, slik jeg sa det ikke var nødvendig, og hun hadde meget smart og meget flott bakt frokostbrød å ha som denne nisten. Med karbonadekaker fra Håland kjøtt og med ost og skinke av god kvalitet, så ble disse frokostbrødene superniste. Kaffe og vann var satt klar på trakteren, det var bare å trykke på knappen, så kom snart en liter kaffe ut. Den var å helle over på termos, så var det å pusse tennene, og dermed var vi mer eller mindre klar til å ta ut.

Litt over fem startet vi bilen. Det var helt mørkt, naturlig nok, men uventet trafikk hele veien, fra Klepp til Kristiandsand. Det var aldri sånn at vi var helt alene på veien. Olia var våken og lystig, og holdt meg våken med sitt prat, om jeg ikke skulle være våken av meg selv.

Tysk og eksamen var ikke noe tema. Det var bare unntaksvis jeg klarte å skyte inn noe jeg hadde lest, noe jeg mente Olia måtte være påpasselig med. Hun har lest litt i tyskbøker hun har kjøpt i Kiev, og hun har sett litt filmer på YouTube og manøvrert litt med tysk på internett og mobiltelefon-apper, men knapt nok sett på noe av det vi har på pensum. «Unntaksvis» er rette ord, eksamen og tysk var virkelig ikke noe tema på den tre og en halv timers lange reisen vår. Det mest eksamensrelevante var hvordan vi skulle finne frem.

Turen opp gikk forbausende raskt og greit. Sånn er det i kjekt selskap. Olia er en kvitrende fugl når hun er på sitt beste, som hun var og er i dag. Oppe ved Mandal måtte jeg ta en liten strekk, spise litt niste, la være å kjøre noen øyeblikk, på en rasteplass. Det var lurt, for med det kviknet jeg til, sånn at de siste par milene gikk som en lek. Litt bryderi var det riktignok å finne frem, vi – eller jeg – hadde sett nøye på hvordan det var helt mot slutten, at vi skulle over en bro, gjennom en tunnel, og så til høyre, og videre, men fra vi kjørte inn mot Kristiandsand, og til vi kom over denne broen, det hadde jeg ikke sjekket nøyere enn at jeg visste vi skulle være på E18. Her var vi litt shaky en stund, men vi traff blink med første forsøk, og behøvde ikke å snu.

Oppe ved universitetet var det lett å finne parkeringsplass. Det vekket også mange søte minner å se studentene komme til universitetet de også, minne fra vår egen studietid. Du verden så mye fredeligere det er å komme til universitetet og eksamen som voksen! Vi har ikke noe press, jeg har jobb, bolig og familie, alle de tingene som plager én når man er student, alt man har å tenke på ved siden av faget, og som strengt tatt nok er viktigere enn faget også.

Jeg var også veldig godt forberedet, og hadde ingen frykt for hva som ventet. Eksamen er veldig drillet, så vi visste veldig godt hva vi gikk til. Den største utfordringen var egentlig å finne frem til eksamenslokalet. Som førstegangsgjester ved UiA var ikke den oppgaven opplagt, men et par spørsmål og et kart, så fant vi rett frem til riktig bygg også, og deretter riktig rom.

Problemet var selvfølgelig PC-ene. Dette var første gang vi skulle ha eksamen på PC. Verken Olia eller jeg hadde koblet på nettverket til UiA før, og begge hadde problemer. Et par minutter før eksamen ble vi endelig koblet opp. Og når vi først var på nett, og hadde eksamen for oss, så var det ingen sak.

Olia var ferdig klokken 1200, mens jeg satt tiden ut til klokken 1300. Det var det bare en annen student som gjorde, og vi kom godt i snakk. Hun ville ha Olia og meg opp til kantinen for videre prat, noe jeg ville vært med på hadde det vært bare meg, men nå var det også Olia, og særlig Irina hjemme med slekta. Vi måtte komme oss i bilen, og kjøre hjem.

Hjemturen ble like koselig som turen opp. Praten gikk om alle ting, og heller mindre om eksamen. I barndommen og tidlig ungdom kjørte jeg hver sommer på ferie til Sørlandet, så det var mange minner derfra, og flere steder som så ut omtrent som de gjorde den gang. Vi drakk også resten av kaffen, og spiste resten av maten. Rundt Moi sovnet Olia, og så våknet hun igjen et stykke før Vikeså, da jeg vekket henne fordi jeg så en vakker hegre fly like over bilen. Det var lavt novemberlys, og mye fint å se. Fra vikeså og inne begynte det å bli godt mørkt, og da vi kom til Ålgård kunne vi ikke se ting som ikke var opplyst. Da var klokken halv fem.

Til Tone på Klepp stasjon kom vi i fem-tiden, sånn vi hadde sagt, og der hadde det gått helt fint med Irina også. Tone og Sara hadde overtatt Irina fra mor, da Sara var ferdig med skolen. Etter en kaffekopp hos Tone også, reiste vi hjem, for en bedre middag, og litt vin. Det er endelig eksamensfri for oss, kun muntlig igjen, og den er ikke før om to uker. I dag og i morgen er det lesefri. Dog skal det sies at det er ikke noe ork å lese tysk. Det er bare gøy. Som hele denne eksamensopplevelsen var, rene ferieturen, egentlig.

En stor takk til mor som hjalp noe helt enormt, med bil, overnatting, mat og barnepass! Makeløst!

 

Eksamen i morgen

Det er en litt spesiell stemning i dag. Det er eksamen i morgen. Det har det vært mange ganger før, men denne gangen er det sammen med kona, og i en annen by. Vi skal begge ha eksamen i tysk ved universitetet i Agder, mens vi bor her i Rogaland.

Årsaken til at vi må reise helt til Kristiansand for å avlegge vår eksamen i tysk, er at de ikke tilbyr faget ved det som heter Universitetet i Stavanger. Det er jeg sterkt kritisk til, tysk og språk er nødvendig, i motsetning til mange av de mer fancy fagene som tilbys, fag som gir universitetet studenter, men kanskje ikke studentene så mye å gjøre etterpå.

Nok om det. Det har vært en travel høst å forberede seg i, men nå de siste dagene har jeg endelig fått fordype meg skikkelig i det eksamen i tysk ved universitetet i Agder går i. Det er å forklare ulike setningsledds semantiske funksjon, forklare funksjon og ending i et adjektiv, forklare årsaker til substantivets kjønn, forklare verbets grammatiske og reelle tid, og å bruke og forklare bruken av sein og haben i perfektiv-setninger. Det er ganske ryddig, og eksamene er laget så det går an å bli ganske drillet. Forklaringene vi skal bruke er ganske standardiserte, og det er ingen drøfting eller avveiing av forskjellige muligheter.

Vel så stress denne gangen har det vært å organisere alt det praktiske. Eksamenslokalet befinner seg 22 mil unna, i et lokale vi aldri har besøkt. Så vi må være sikre på at vi finner veien. Og så må vi ha alt utstyret i orden, for første gang med datamaskiner, og pålogget et nettverk vi ikke kjenner, og med et dataprogram vi ikke kjenner. De advarer også mot jobbmaskiner, noe vi har tenkt å bruke, men ikke uten å også ta med annen PC som backup-plan.

Videre må vi innstallere vår lille Irina et sted. Vi er nødt til å komme oss av gårde rundt fem i morgen tidlig, for å være fremme i god tid til eksamen klokken ni. Så dermed blir det til at vi alle overnatter hos mor. Siden vi har elektrisk bil, må vi også låne mors bil. Den var på verksted i dag, og måtte hentes. Før vi reiser ut til mor for å overnatte der, må vi fylle bensin. Alt må være i orden når klokken ringer 0445, et kvarter før vi setter av gårde til Kristiandsand.

Når vi endelig får utdelt oppgavene i morgen klokken 0900, begynner det enkle. Da er det bare å bestemme de ulike typer adverbialer, se forskjell mellom objekt og predikativ, kjenne igjen bruken av et adjektiv, se hvorfor substantivet har det kjønnet det har, og klassifisere transitive og intransitive verb, og deretter hvorvidt de intransitive verbene er durative eller perfektive som det heter, sånne faglige ting jeg er vant med å holde oversikten over. Alt det praktiske med eksamen i en annen by, derimot, det er c-moment for meg.

Søndagstur i hagen :)

En sjelden bruk av smilefjes på denne bloggen. Så var det også en sjelden tur vi gjorde i dag, Irina og jeg.

Det er 19. november i dag. Det ville vært min fars bursdag, om han hadde levd. Han ville blitt 69 år. Da han døde, var han 59 år, og vi var i ferd med å planlegge 60-årsdagen hans. Mye har forandret seg siden hans tid. Søstrene Tone og Trude skulle han nok kjent igjen, der er mye det samme, de er bare blitt eldre. Men hva som har skjedd med Tonje og meg, skal det mye til ikke å bli overrasket av. Nå bor jeg i huset han og mor en gang kjøpte, sammen med en kone fra Kiev, hjemmespråket vårt er russisk, og vår datter på tre foretrekker russisk fremfor norsk.

Hver søndag tar jeg med min lille datter på tur, slik min far også gjorde hver søndag med meg. Som oftest var hele familien med, det var bare den aller, aller første tiden søstrene mine var for små, og de var hjemme med mor. Jeg mener det er en god og viktig tradisjon å ta barna med ut i naturen, slik at de lærer seg å ta vare på den og bli glade i den. Det ser ut til å være en mangel for ganske mange nå om dagen. Det koster ikke de som bestemmer mye å ta litt turterreng for å bygge litt veier, litt boliger eller litt industriområder. For meg skjærer det litt i hjertet hver gang noen skjærer bort skogen, men et sånt hjerte føler jeg meg nokså alene om å ha, nå om dagen.

I dag var det sånn en fin og lett dag. 19. november har i det hele tatt vært fine de siste årene, de som har bilder med dato kan bare ta en tid. Jeg har Google Foto til å minne meg på det. Det var så jeg kunne sette meg på terrassen i bare inneklærne, etter frokost, og bla gjennom litt tyske gloser på mobilen. Det er snart eksamen, og det stresser meg. Ellers er det oppussing uten ende i dette huset vi kjøpte av mor, to og et halvt år etter far døde. Han ville både kjent seg igjen og ikke kjent seg igjen, slik vi har det nå.

Terrassen min kone har laget ville han blitt begeistret for, det er sikkert. Der ville nok han og jeg tatt noen parti backgammon, hadde han levd. Forsynt med kaffe fra den fine kaffemaskinen jeg har kjøpt. Den ville han også likt. Men han ville kjeftet for oppussingen, at den tar for lang tid, og at vi holder ut for mye for å spare pengene det koster med profesjonell hjelp.

Tidligere gikk det som ingenting å få Irina med ut på tur, eller ut i hele tatt. Nå hender det hun sier nei, og heller vil være inne. Ute på tur, hender det hun vil hjem. Nå på høsten er det forståelig, kaldt og surt som det ofte er. Men i dag var det sol, i alle fall tilløp til sol, og stort sett trygt for regn og vind, og kulde. Likevel foretrakk Irina å være inne. Og jeg var jo litt fristet til det jeg også, jeg hadde jo denne tysken å lese på, og så er det fredelig med en lang hjemmesøndag, sånn av og til, i alle fall. Også før Irina ble syk kavet jeg meg ut om søndagene, jeg har gjort det hele livet.

Løsningen ble et herlig kompromiss. Vi kledde på Irina greie klær, strømpebukse og bukse, en god allværsjakke, og en lute på toppen, så var hun ute. Jeg tok på meg en lue og en varm sykkeljakke, og halvvarm treningsbukse. Så var også jeg klar. Til og med konemor Olia prøvde seg, hun i kortbukse, stikk i strid all fornuft og alle hennes karaktertrekk (bortsett fra at hun ikke lar seg gjette på). Så gikk vi ut på terrassen, og ned i hagen.

Sekken var pakket som en vanlig tur. Der var varm solbærsaft, sjokolade og appelsin, og et vellykket, hjembakt ferskt rundstykke, med solid norsk smør og brunost. Så klatret Irina rundt i plommetreet, mens jeg fotograferte. Vi satte oss på et gammelt terrassemøbel, vi hadde henslengt i hagen, Olia og jeg. Irina løp rundt på plenen med det høge gresset, og alle bladene fra trærne, den hadde vel så mange trekk fra naturen, som fra en velstelt plen, hagen vår.

Når det var på tide med kaffe, var det bare å hente fra kaffemaskinen. Olia i kortbuksen måtte jo gi tapt ganske fort, mens hun ennå var med hadde den utradisjonelle søndagsturen sine aller herligste høydepunkt, men også etter hun var gått inn, fikk Irina og jeg rikelig med frisk luft, og antydninger til naturopplevelser. Mot slutten hentet hun sparkesykkelen, og sparket seg frem og tilbake på terrassen, mens jeg satt og fotograferte, drakk kaffe, fulgte med på Irina, og spedte på med tyske gloser.

Da turen var slutt, var det rett inn for å sette på potetene til en tradisjonell (eller halvtradisjonell) søndagsmiddag: Biffkjøtt i biter med champignon og løk, og fløte helt over, og potetmos ved siden av. Det hører fløte til mørketiden, synes jeg. Det er jo en vanskelig tid, må man huske, om man ikke vet å oppføre seg i den, og legge til rette for et godt liv med gode dager og god mat. Irina løper rundt på gulvet, frisk og fin etter mange timer i aktivitet, utendørs, Olia fortsetter med oppussingen, og jeg fortsetter med tysken etter å ha skrevet dette innlegget.

Det var vel verdt et smilefjes i overskriften. Hele dagen har vært smilefjes for oss. Far ville likt det godt.

De ti mest leste innleggene på bloggen

Jeg følger opp mitt lille innlegg fra i går, om at nå er det satt rekord i antall lesere, med et innlegg om de ti mest leste postene på bloggen. Så langt har jeg som man kanskje vet, og lett kan finne ut, blogget siden 2008. Det går altså mot et tiårsjubileum. Første året leverte jeg en ny bloggpost hver eneste dag, siden har jeg blitt mindre aktiv, og også opprettet avlastningsblogger for andre typer innlegg.

De første årene skrev jeg mot slutten av hvert år en post om hvilke som hadde vært mest populære det året, og hvilke jeg likte best selv, så spesielt interesserte kan gå tilbake og sjekke. Det er som man ser gamle travere som gjør det best. De har hatt mest tid på seg til å samle besøk. Det nyeste innlegget på listen er Bergenstesten bestått, fra november 2011. Ellers er de alle sammen fra 2009 og 2008.

1. Giftemål i Kiev More stats 7,3…
2. Å reise med den transsibirske jernbanen More stats 6,5…
3. Bergenstesten bestått! More stats 5,3…
4. Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra More stats 5,0…
5. Første forsøk på Bergenstesten gjennomført More stats 4,1…
(Om bloggen More stats 3,6…)
6. Bryllupet til Ingrid og Pål More stats 3,5…
7. Mitt russiske bryllup i Kiev! More stats 3,3…
8. Tone Sivertsen – 30 år More stats 2,9…
9. Tysklands angrep på Polen More stats 2,8…
10. Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del More stats 2,6…

Jeg er ikke så interessert i å legge offisielt antall besøk ut offentlig, så jeg tar bare med de to første tallene, sånn at man ser størrelsesorden. Det er poster om bryllup og bursdager og bergenstest. De første årene postet jeg også rikelig med bilder. Senere er jeg blitt mer ukomfortabel med det, og jeg får heller ikke lov av WordPress, da jeg nå har møtt grensen for antall Gigabyte jeg kan bruke uten å betale. Poster med bilder blir imidlertid bedre besøkt, så der er årsaken til at nyere brylluper, bursdager og konfirmasjoner jeg har vært i, ikke er i nærheten.

Det er nesten ti år siden jeg skrev om alle vanskelighetene vi måtte overvinne for å få min ukrainske kone til Norge, etter først å ha fått giftet meg med henne. Jeg tror ikke det er så veldig mye forandret, og jeg er ganske sikker på at det ikke er mange andre private som har skrevet så detaljert og omfattende om dette. Det øvrige er offentlig informasjon, den er bra den, men man har jo også litt behov for å vite hvordan det oppleves, og hvordan det er, egentlig. Noen av postene har rikelig med kommentarer, med ytterligere informasjon, så det er en god samling interessant og relevant kunnskap for den som selv er i situasjonen, og skal gifte seg med en utlending.

Postene om Bergenstesten er også med i dette. Der er det greit med offentlig informasjon, men få som skriver om hvordan det egentlig er. Dette er også en viktig test for alle fremmedspråklige som vil ta høyere utdanning i Norge. De må selv ta testen. Min kone forsøkte flere ganger, første gang etter bare å ha vært her i fire måneder. Den gangen hun besto, gjorde hun det etter først å ha klaget. Så vi har også den erfaring. Jeg er selv utdannet lærer i fremmedspråk, og har noen vektall norsk som andrespråk, så jeg vet litt om hva jeg skriver om, om dette.

Hva jeg skriver om, vet jeg også når det gjelder den transsibirske jernbane. Den reiste jeg med sommeren 2008, og skrev bloggpost hver dag. Min ambisjon var at kvaliteten skulle være så god som i guidebøkene, altså sånn folk betaler penger for, men her skulle det være åpent og tilgjengelig. Det er rikelig med informasjon og bilder, om togetne, om reisene, og om hver by jeg besøker. Jeg samlet også alle de praktiske detaljene i en stor post om å reise med den transsibirske jernbanen, og det er helt på sin plass at den er populær. Nå kan det godt hende det er noen endringer, det store spørsmålet er jo om det går an å kjøpe billetter på nettet, men min post og oppskrift for hvordan det gjøres, skulle ennå være veldig, veldig relevant, og et smart sted å se innom, for den som selv vil reise.

At posten om det nedlagte bølgekraftverket på Toftestallen er godt besøkt, liker jeg godt. Dette kraftverket ville ellers vært ganske glemt. Jeg skrapet sammen alt som var av informasjon på det øvrige nettet, for å skrive min lille post, og la til av min egen tankekraft og kjennskap til fysikk, hvordan det kan ha virket, og hva som gikk galt. Hun jeg var med på turen, har doktorgrad i mikrobiologi, så hun er heller ikke helt ukjent med realfagene. Det var et pengesluk i den gode viljes navn, og det var investorene og spekulantene som stakk av med pengene. Regningene ble ikke betalt, kraftverket gikk konkurs, og ingen vil nå ta ansvar for opprydningen. Det er en ganske stor skandale, egentlig, men mitt innlegg handler mest om turen jeg og min venninne gjorde ditt, og tankene og refleksjonene vi gjode oss.

De siste innleggene på listen er et historisk, og et om litteratur. Slike innlegg var det også en del av i starten. De historiske innleggene har jeg tenkt å fortsette med, nå sist var det om den russiske revolusjon, mens postene om litteratur nå blir lagt i andre blogger med «Helt grei» i navnet.

 

Ny bloggrekord?

Den beste dagen noensinne for denne bloggen med tanke på antall besøk er 7. januar, 2010. Den dagen hadde jeg ikke postet noe innlegg, dagen før hadde jeg et anonymt og kort og intetsigende innleg om at jeg hadde kjøpt nye billetter til Kiev, og tre dager før et personlig innlegg om hvordan jeg reiste tilbake til ny en hverdag etter at juleferien ble avsluttet for første gang med min kone her i Norge. Det var altså ikke noe som skulle tilsi noe spesielt.

Det som imidlertid hadde skjedd, var at jeg ble lenket til i et forum der det på russisk ble diskutert under temaet «utenlandske koner», der russiskspråklige kvinner hadde funnet frem til min blogg, og særlig posten om å få min ukrainske kone til Norge. Dagen falt også sammen med russisk jul, så en kort post om hvordan man sier «God jul på russisk» og hvorfor den russiske julen faller på 7. januar, ble også en del besøkt. Til sammen ble dette omtrent dobbelt så mange besøk som det er på andre gode dager, og fire ganger så mange som det er til vanlig.

I dag ligger rekorden an til å bli slått. Det mangler bare en håndfull besøk, og de vil ganske sikkert komme de timene som er igjen. Hva som er årsaken til at så mange har vært innom akkurat i dag, aner jeg ikke, men de aller, aller fleste er fra USA, og de har bare vært inne på forsiden. Det er ikke noen spesiell post som er besøkt. Så kanskje er det WordPress som har lenket til meg, mer eller mindre tilfeldig, og ikke har det noe å si, siden dette er en gratisjobb og en hobby, og det ikke gjør stort fra eller til om det er mange eller få som er innom.

Men det er gøy å bli lest, og det er gøy å bli satt pris på. Det første er jeg blitt i dag, det andre er viktigere.

Familiehelg på norsk

Det har selv etter vår standard vært en travel høst. Alle folk i den vestlige verden sier de har det svært travelt, så jeg vil ikke gå inn og ynke meg over en travelhet som for vår del er frivillig. Men det har ført til at vi omtrent ikke har fått besøkt vår kjære slekt, eller vært med Irina og snakket norsk, siden vi kom hjem fra Kiev og utlandet i slutten av oktober.

Irina har ikke slått over til norsk, ennå, og selv når jeg snakker norsk til henne, så svarer hun på russisk og holder sin del av samtalen på russisk. Med meg går det jo greit, verre er det når det er andre norske til stede.

Fredag var det omsider på tide å feire mors bursdag. Hun fulgte egentlig året 19. oktober, som vanlig, men den dagen og helgen var de fleste bortreist. Hun selv også. Siden har det alltid vært en eller annen opptatt. Først på fredag gikk det altså an å samle alle, som ennå er her.

Jeg fikk ikke med meg invitasjonen før godt utpå dagen. Vi hadde allerede vært ute på storhandel, vår lille familie på tre. Olia er med meg på tysken, og vi har nå nettopp fått godkjent våre obligatoriske oppgaver, sånn at alt er klart til eksamen. Derfor kunne vi også slå til litt med handlingen, med gode middager for hver dag i helgen, og rikelig med annet.

Så skulle vi altså i selskap i stedet.

Olia holdt seg hjemme, som hun så ofte gjør, mens Irina og jeg satte ut i det som mest var hennes bestemors bursdag, men også bittelitt hennes. Også hun var jo mer eller mindre bortreist på bursdagen sin, mandag 11. september, hun reiste til Kiev den tolvte. Og ble der halvannen måned. Så bursdagen hennes har blitt litt glemt, eller gjemt. – Jeg også vil ha bursdag, sa Irina, litt sårt og litt uventet, da vi sa vi skulle i bestemors bursdag.

Uansett hadde bestemor kjøpt gave til Irina, flott dukke, og flott lego. Jeg er ikke så sikker hvor klar oppfatning Irina på tre har av hva bursdag er for noe, hun har aldri etterspurt sin egen, før, og hun har det veldig morsomt å si hun er to år, når jeg sier hun er tre. Hun var helt i fyr og flamme over gavene hun fikk, og hadde det også helt storveis i bursdagsselskapet borte hos tante Tone.

Hjemme var det mer lek med gavene hun hadde fått, før det ble en alle tiders finale med å smøre seg selv inn med leppestift i ansiktet. Det blir ikke bedre enn dette. Hun sovnet som et sloknet lys.

Lørdagen ble rolig, det er ikke så mye å gjøre ute, kalde, korte og regnfulle høstdager, så det blir å være inne, og spise våre tre lørdagsmåltider. Siden det er eksamenstid for begge foreldrene, og oppussing på gang for hun ene, så blir vesle Irina overlatt litt til seg selv, og må finne på sin egen lek. Mye tid går med til skjerm, det må innrømmes, og det har vist seg mye lettere å unngå når man forestilte seg hvordan det skulle være, enn når man er oppi det og ser hvordan det har blitt. Det er mye skjerm, YouTube og spill, og det er mye tøys hun gjør der. Men det er ikke utelukkende skjerm og spill, det er også lek med lego og dukker, og med tegning og leire, gjerne sittende ved det lille bordet og på den lille stolen hun har. Da er hun veldig søt.

Christine Meyer og føljetongen i SSB

En sak har fått meg til å følge med på norske nyheter igjen denne uken. Det er saken om lederen i Statistisk sentralbyrå, Christine Meyer, og spørsmålet om hun skal gå av. Den saken har såpass mange elementer ved seg at den har fått meg tilbake til norske medier, sosiale og tradisjonelle.

I bunn ligger selvfølgelig innvandrerregnskapet til Erling Holmøy. Det gjør at saken har eksplodert noe så til de grader, og det gjør også at frontene i den ikke har blitt helt som man skulle ventet. Om dere tror jeg skal skrive om dette regnskapet eller ha noen mening om det, er dere sprø. Jeg har brente fingre og går ikke inn i betente temaer. Jeg nøyer meg å si at dette er en elefant i rommet, og som alle elefanter av denne typen, blir den ikke snakket om.

Så er det en del pikante ting om kjønn og maktposisjoner. Dette er også betent, selv det å komme med fakta er å ta stilling i saken, for kanskje er dette den type fakta som skal ligge, om dette også skal være en slags elefant, selv om dette i så fall ikke vil være en elefant som andre elefanter. I alle fall er Christine Meyer gift med Victor Nordmann, en høyremann og en bauta og urokkelig, elegant, innflytelsesrik høyremann. Han er professor, eller forhenværende professor (emeritus) ved NHH, der Christine Meyer en gang var stipendiat. Hun var også statssekretær mens han var minister, statssekretær for ham, og mens hun var det, utviklet de et forhold som endte opp med at de to giftet seg, og fremdeles er gift. Begge var gift fra før.

Det er de som har prøvd å spille inn Victor Nordmann som en part i saken, enda han så vidt jeg vet ikke har uttalt seg og ikke er direkte involvert i det som skjer akkurat nå. Men han er innflytelsesrik, og kan ha spilt en rolle i at Meyer fikk den posisjonen hun fikk, og han kan også ha hatt innflytelse på hennes meninger. Noen trekker det langt, og siterer Nordmann for å illustrere synet til Meyer, eller som en slags indirekte kritikk av henne, mens andre da ser seg nødt til å forsvare Meyer, og spørre hva i all verden synet til Nordmann og hans uttalelser, har å gjøre med Meyer? Her er det også mye farlig og betent, det begynner å ligne en elefant, så jeg lar det ligge.

Jeg vil bare driste meg til å antyde at kjønn kanskje spiller en rolle. Det er sånn man kanskje ikke skal si, kanskje er det uhørt, men det er påfallende at en god del av de som kritiserer henne er menn, en god del av de som forsvarer henne, er kvinner. Det er også en helt usedvanlig sak, nesten helt uten sidestykke, med en sånn offentlig skittentøyvask, og så blir den ikke ferdig. Siv Jensen har sagt i helt rene ord at hun ikke har tillit til Christine Meyer, og i formuleringen «det må hun tenke over nøye» oppfordret henne til å fratre. Så løser det seg ikke, med alle de negative konsekvenser det har for alle parter. Er det forskjell når mann kommer i sånne personalkonflikter og når kvinner gjør det? Har det noe å si?

Kanskje ikke, men det gir ekstra krydder, og enda en sak å diskutere og irritere seg over, enda et spørsmål å spille inn eller måtte avvise.

Hva som i alle fall spiller en rolle er den tradisjonelle kampen mellom øst og vest, her mellom Bergen og Oslo, eller til og med Bergen og resten av Norge. Bergenserne er patriotiske, og støtter Meyer. De er også vant med kaos og personkonflikter, fotballklubben, teateret og politikken der kjenner det godt. Det er også reelle skillelinjer, reelle hendelser, med Victor Nordmann som i sin tid som statsråd flyttet mange statlige institusjoner ut av Oslo, og med Statistisk sentralbyrå i likhet med flere statsinstitusjoner ganske Oslo-dominert. De som støtter Meyer mest synlig er i likhet med Meyer selv fra pene-Bergen, med bokmålsvariant av dialekten, skikkelig overklasse, og bare enda mer pikant.

Enda et hakk dypere, og kanskje nærmere det de helt involverte insisterer på saken dreier seg om, er at Statistisk Sentralbyrå har vært dominert av sosialøkonomer, folk fra BI, en Oslo-institusjon. Christine Meyer har skiftet disse ut med folk fra NHH, en Bergens-institusjon, markedsøkonomer. De som skriver om dette er raske med å bruke «nyliberalister» og «Chicago-skolen» om folkene fra NHH, at nå skal Statistisk sentralbyrå bli «superliberalistisk». I dette ligger også en gammel konflikt mellom Høyre og Arbeiderpartiet, alle sosialøkonomene i SSB er selvfølgelig plassert der i årene med AP i maktposisjon, AP har jo vært ganske flinke til det, plassere sine folk i alle viktige posisjoner i Norges land. Nå skulle liksom Høyre gjøre det samme, og få inn litt superliberalister, litt renvaskede kapitalister, litt overbevisning om markedets fortreffelighet og konsumenten som rasjonell aktør.

Her skulle det være ganske klart at folk på høyresiden da skulle støtte Meyer, mens de på venstre skulle mene hun må gå. Men så er det jo bare det at sjefen hennes er Siv Jensen, og elefanten er innvandring, og ingen på venstresiden kan ende opp feil i disse tingene her. Så de holder veldig morsomt kjeft, eller snakker ullent om «prosesser» og sånt som sikrer dem fra å gå i noen feller, og å mene noe. Med i disse politiske tingene ligger at Meyer er Høyre-kvinne, de er i regjering med Fremskrittspartiet, og Fremskrittspartiet har finansministeren. Så Høyre skulle kanskje beskyttet sin egen, eller forsvart det hun har gjort og det hun står for, men Høyre er muse stille. I to ord, vil jeg skrive det.

De politiske partiene er veldig forsiktige med å score politiske poeng. Her er farene store for at poengene heller blir minuspoeng. Arbeiderpartiet kan ikke godt forsvare Christine Meyer for at hun gjør SSB mer markedsliberalistisk, om det nå er det hun gjør, og høyresiden kan ikke kritisere henne for å gjøre endringer de vel strengt tatt ønsker? I hvert fall er det forunderlig å følge debatten.

Inni dette ligger også spørsmålet om omorganisering, alltid beslektet med «effektivisering», noe Høyresiden pleier være for, venstresiden pleier være mot. Mye av omorganiseringen har også noe vitenskaplig over seg, hva som skal være god forskning, om det er nødvendig å publisere i internasjonale tidsskrift, og om det er nødvendig med stor eller liten forskningsstab, og om hvem som skal være der. Dette er det bortimot umulig å ha oversikten over for vanlige mennesker, om man ikke har direkte innsyn eller selv jobber i SSB, men likevel ruller det sterke meninger fra begge sider om dette, særlig fra dem som insisterer at dette ikke handler om elefanter.

Mange av de som skriver om saken eller uttaler seg gjør det på en måte som om de ikke tar det helt alvorlig. Desto morsommere for dem blir det med all moralisering, at det er viktig at SSB ikke blir politisk, eller at de ikke blir politisk styrt, og at vi har tillit til dem. Det er jo helt åpenbart at de er riktig så politiske, og at det er god grunn til å være skeptisk. Denne skepsisen tror jeg for min del er bare sunn, så ingen skulle forlede seg til å tro at det er noe som heter «nøytral statistikk», og enda mindre «nøytral forskning om fremtiden».

Jeg tror for min del heller ikke Meyer varer lenge i stillingen, og at det som nå pågår er et spill. Og det spillet dreier seg om å få mest mulig i sluttpakke, for Meyers del, og få minst mulig bråk og styr i ettertid, for Siv Jensens del. Det vil overraske meg om Meyer varer ut uken, for eksempel. Jeg er kanskje litt matematisk anlagt, verken Jensen eller Meyer har interesse av at dette skal dra ut, derfor er det i begges interesse å få en ende på det. Så det må de da greie å  få til. Jeg håper vi får vite en god del om hvordan.