I koronaens tid

I en uke og en dag nå har landet vært avskrudd. Verden også, den vestlige delen av den. Det som skulle til var et lite virus, annerledes enn alle tidligere virus vi har sett. Det tvinger den moderne verden i kne.

Mange har meninger og sterke meninger om hva som gjøres, og hva som bør gjøres. Jeg skal ikke inn i det koret. Bare gi en stemme til de som mener det ikke går så bra.

Vi lever i en tid hvor sosiale medier og dataskjermer allerede har overtatt store deler av livene våre. Nå blir det fullstendig. Sosial kontakt skal opphøre. Eller reduseres til det noen vil dele privat eller offentlig på et sosialt medium.

Vi er ikke laget for dette. Og det har noen mekanismer som ikke er så bra. For eksempel at folk flest deler når de har fått til noe positivt, når hjemmekontoret ser kult ut, når man finner på noe morsomt. Man deler ikke så lett når man mister kontroll over livet sitt,. Jobben. Økonomien. Og helsen, fysisk og psykisk.

Mange effekter blir forsterket. For eksempel kritikk mot regjering og styresmakter, kjeft mot de ansvarlige og det ansiktsløse «systemet». Det er veldig lett å skrive negativt og å kritisere, og veldig lett å slenge seg på. Derfor har vi kanskje på en drøy uke gått fra ingen tiltak i det hele tatt, til de drøyeste tiltak satt inn i Norge i fredstid, og krigstid. Det ligner ingenting annet, det som nå er bestemt. Bare samfunnskritiske oppgaver skal utføres utenfor hjemmet. Folk skal holde seg inne. I sitt eget hus. Ingen sosial omgang.

Hos oss er vi tre stykker. Et lite barn på 5 år kan ikke sitte inne med dataskjerm hele dagen. Søsken har hun ikke. Jeg har hjemmekontor, og er egentlig forpliktet til å være inne og tilgjengelig store deler av dagen. Jeg skal ikke late som dette går. Jeg er nødt til å ta barnet ut. Heldigvis er jeg selv i stand til å leke, så barnet får ha det litt moro utenfor skjermen, men det er klart, et barn i en viktig utviklingsfase i livet skal ikke være isolert i lang tid. Går ikke det.

Og det er frustrasjoner, med datasystem som ikke fungerer, arbeidsoppgaver man tidligere fikk unna på et øyeblikk, men som nå henger over en. Det er økonomiske bekymringer, ikke så mye for oss, hvor jeg har en ganske fast og stabil jobb, og ikke står i utsikt til å få redusert verken lønn eller stilling med det første. Men kona er fra Ukraina, hun har opplevd perestrojka og et helt lands sammenbrudd. Alle jobber i Sovjetunionen var også sikre, sier hun. Hun er reelt bekymret.

Jeg er ikke så veldig god på epidemier og legevitenskap, men jeg er ikke så verst med tall. Jeg er god på historie, og vet det blir vanskelig når den økonomiske nedgangen nå er større enn den var under depresjonen som fulgte børskrakket i 1929. Det er reelle størrelser, folk mister jobben, folk mister hus og hjem, folk mister formuer, folk går i hundene.

Og så er det litt dumt nå, at så mange av samfunnets sikkerhetsventiler er tatt bort. Det er ikke sport, ingen kulturaktiviteter, ingen kvelder på puben, ingenting av det som gjorde at man kunne ta en pause fra hverdagen.

Det er ikke sånn at man bare kan ta bort alt dette, uten at det har en kostnad. Det har gått litt fort i svingene. Kanskje er det prioritert riktig, jeg skal ikke uttale meg om det. Men tiltakene som nå er gjennomført går ut over veldig mange, og deres stemme er ikke blitt så godt hørt i denne debatten. Selv om nyheter om korona fyller tradisjonelle og nye medier 24 timer i døgnet. Og det ser ut til å ha vært et kappløp om å vise handlekraft ved å iverksette det ene ekstreme tiltaket, etter det andre.

Kanskje har det vært lurt. Kanskje har det vært nødvendig. Men sunt er det ikke, og godt er det ikke.

Fugledød i Vindkraftanlegg

Dette var et innlegg jeg la ut på Facebook i dag.

Det begynner å poppe opp flere og flere bilder og filmer hva disse vindkraftverkene driver med, den ene verre enn den andre. Her er rolig filming, med pianomusikk i bakgrunnen, av ørner som blir funnet og plukket opp, noen levende, noen døde. Vi trenger disse virkemidlene for å nå frem med budskapet. Noen lever ennå i villfarelsen at dette er uskyldige greier, og vil ikke ha ideen om at dette er grønt og rent og fint forstyrret.

Jeg vil altså stoppe dette her, så jeg har gjort litt research. Det er ganske urimelig at de bare kan fortsette å drepe fredete og til og med utrydningstruede fugler, uten at det skal få konsekvenser overhodet. Vi kan jo prøve å hindre videre utbygging, men samtlige partier på stortinget har så langt på sine landsmøter vedtatt videre bygging i samme tempo, og med de samme regler. NVE styrer, og OED (Olje og Energidepartementet) er ankeinstans. Miljødirektoratet og naturvernhemsyn har uttalerett, men det er ingen krav om at disse uttalelsene skal bli fulgt. Til nå har NVE nøyd seg med å skrive a’la «dette er viktig» i dokumentene, og så blir konsesjonen gitt uansett. Og utbygger bygger helt uten hensyn til natur og miljø, de tar hensyn til sin egen lommebok. Det vet vi. Eksemplene er legio.

Går det så an å straffe dem, der de kjenner det? Selv om det ser sånn ut, så skal det jo ikke være unntak for vindindustrien, når det gjelder å drepe dyr. Går det an å anmelde dem, og kreve at de står til ansvar?

Her er hva jeg skrev i en kommentar til en lukket gruppe:

Relevant her er også oljeselskapet Exon Mobile, som i 2009 (ikke 2017, som noen skriver) måtte betale $7000 per fugl for 85 fugler som de ble dømt ansvarlig for å ha drept. Til sammen $600 000. Så det er mulig.

https://abcnews.go.com/Business/story?id=8322081&page=1

Vindkraften dreper estimert 440 000 fugler i USA. Dette skal være fra en studie fra 2009, jeg vet ikke om det finnes nyere. Noen har også måttet betale for det, som PacificCorp Energy, som måtte betale 2,5 millioner dollar for 374 fugledrap. Siterer fra rettsdokumentet:

On December 19, 2014, PacifiCorp Energy, a subsidiary of PacifiCorp, pleaded guilty to violating the Migratory Bird Treaty Act (16 U.S.C. §§ 703, 707(a)) in connection with the deaths of protected birds, including golden eagles, at two of the company’s wind projects in Wyoming.

The company was sentenced to pay fines, restitution, and community service totaling $2.5 million and was placed on probation for five years, during which it must implement an environmental compliance plan aimed at preventing bird deaths at the company’s four commercial wind projects in Wyoming. PacifiCorp Energy is expected to spend approximately $600,000 per year implementing the compliance plan. The company also is required to apply for Eagle Take Permits which, if granted, will provide a framework to minimize the deaths of golden eagles at the wind projects.

(S. 14 her: https://www.justice.gov/sites/default/files/enrd/legacy/2015/04/13/FINAL_public_bulletin_February_2015R.pdf)

Også Duke Energy Renewebles har måttet betale:

https://www.justice.gov/opa/pr/utility-company-sentenced-wyoming-killing-protected-birds-wind-projects

Summen de skulle betale var $400 000 i bot, pluss andre omkostninger, til sammen opp mot 1 million dollar.

Dette er etter rettssaker. Kanskje noe å tenke på i Norge også? Her må det være andre enn jeg, som vet hva som er mulig. Noen må ha midler til å saksøke vindselskapene, og bevisene for at det er de som er ansvarlige, må kunne holde i retten. Ellers er det meg bekjent ingen lov som gjør vindselskapene fritatt fra ansvaret. De fortsetter, fordi de slipper unna med det.

Kanskje en sak å følge opp?

Solhjell og vandalene på Fosen

Av alle skandaleanlegg for vindkraft i Norge er kanskje Fosen i Trøndelag det aller, aller største. Men konkurransen er beinhard, her er det mye sykt, og nå skal de ansvarlige få kjørt seg. I dette innlegget er det hanskene av.

En av dem som frivillig stakk hodet frem, i en Facebook-post, er Bård Vegar Solhjell. Det er den tidligere SV-politikeren, som nå er leder av WWF, Verdens Naturfond. Mange har tatt seg tiden og bryet med å gå inn på nettsidene til WWF, og se på hva de selv sier om å ta vare på dyr og miljø. Jeg nøyer meg med å nevne WWFs sponsor, Statkraft. Temmelig nøyaktig akkurat det samme selskapet som bygger ut hele anlegget.

I Norsk skole lærer alle barn nå hva etos er for noe. Bård Vegar Solhjell demonstrer godt med sitt innlegg på Facebook et takras av etos. Han får også høre det, i 269 kommentarer, i skrivende stund. I begynnelsen forsøker han å svare litt, men han skjønner snart her er det bare å trekke seg ut, og holde kjeft.

Jeg skal skrive mer om Fosen Vindkraftanlegg senere. Her vil jeg bare nevne kjapt: FN har grepet inn med tanke på urfolks rettigheter, dette er reindriftsområde for samene, et urfolk som i henhold til internasjonale konvesjoner Norge har sluttet opp om, har krav på spesiell beskyttelse. Det er også hekkeområde for flere fredete fugler, derbilant Hubroen. Hubroen står på rødlisten over arter som kan ha en risiko for å dø ut fra Norge. Også her har Norge internasjonale forpliktelser om å bevare utrydningstruede arter. Man skulle kanskje tro at Verdens naturfond også var interessert i det, men neida, ikke når totalfredede dyr og urfolks rettigheter kommer i konflikten med vindindustrien.

Solhjell skal i alle fall ha for at han har dumhetens nådegave til selv å ha spasere inn i gapestokken. I innlegget på Facebook, han selv har valgt å legge ut, har han også postet noen bilder av seg selv foran turbinene. Det man kaller selfie, eller bomskudd. Der står de hele gjengen fra WWF, Marte Conradi, Ragnhild Elisabeth Waagaard og Solhjell selv, sammen med Mattid Vidnes fra statkraft, og Hilde Bruheim Johnsborg fra Multiconsult. Dere kan jo gå inn og se selv, og kommentarene hvert bilde får. Det er helt surrealistisk.

Så er det posten selv, der Solhjell står på Fosen og tenker, 20 m/s blåser det, og det er derfor ikke rart de her bygger Europas største «Vindpark», som han kaller det. I neste avsnitt kaller han det riktigere industriprosjekt. Og dertil det største i Norge, akkurat nå. Jeg liker å være etterrettelig, og er brydd over at jeg kom i skade for å skrive at Solhjell tenker. Det er vel litt betenkelig å bygge Norges største industriprosjekt i det som burde være et naturreservat? Et område som for få år siden ble lagt til side for varig vern?

Man kan tenke at storkapitalen kanskje vil se denne naturperlen og tenke her har vi et utmerket område for å tjene litt penger, om vi bare får lov. Men WWF? Det er Verdens naturfond, fond for naturen, ikke for pengene. Organisasjonen ble opprettet for å beskytte truede arter, og deres leveområder. Den skal ta vare på naturen og miljøet, på bekostning av pengemakten? Dette er en organisasjon frivillige idealister jobber for og støtter, fordi den skal beskytte verneverdig natur. Ikke låne bort sitt gang gode navn og rykte for å legitimere raseringen av den.

Og så har vi stjernesitatet, gjengitt i sin helhet:

Difor synest vi i WWF Verdens Naturfond det er rett å bygge ut vindkraft i Noreg i åra framover. Men det må skje på naturen sine premiss, utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde. Det er – i dei aller fleste tilfeller – mogeleg.

En norsklærer kan godt arrestere Solhjell i rettskrivingen også, om den ikke er på topp, er gjerne ikke fornuften det heller. Det heter dei fleste tilfelle på nynorsk, ubøyd fleirtal har inga ending. Og inga ending har heller ikke paradoksene i det Solhjell her får seg til å skrive. «Det må skje på naturen sine premiss», samtidig som naturen blir nedbygd fullstendig, naturens premiss er at den må gi tapt. Og videre: «utan å øydeleggje viktige naturverdiar og friluftsområde». Det er i de aller fleste tilfeller, mulig, skriver han. Men på Fosen er det visst ikke mulig, og heller ikke noen av de andre stedene vindkraftbransjen søker konsesjon.

På Fosen ødelegger Norge – med WWFs velsignelse – et av de aller, aller viktigste friluftsområdene Norge har. En søknad herfra er om det skal bli naturreservat, eller på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv. Naturverdiene blir ikke større enn de er her. Området er unikt, i Norge, og i verden. Å si at det er viktig å respektere naturen samtidig som man bygger vindkraftanlegg på Fosen, er som å si at det er viktig å respektere det man ødelegger. Som om tobakkindustrien skulle si det viktigste for oss er å respektere folks helse, helsen er det viktigste vi har, og kan ikke måles i penger.

Eller en mer nærliggende sammenligning: Som om vandalene skulle si at det viktigste vi tenker på når vi går inn i en ny by, er at det skjer på denne byens premiss, og at vi må respektere de som allerede bor der. Det betyr at vi ikke må drepe, ødelegge og herje mer enn det som er nødvendig.

Det er – i de fleste tilfeller – mulig, kunne vandalene fulgt opp med. – Men det har dessverre vært tilfeller der andre hensyn har gjort at vi har nødt til å ruinere noen få, for ikke å si alle, overalt hvor vi har vært. Og vi har vært alle steder, vi har greid å komme til.

Dette er vindkraftbransjen. Med miljøbevegelsen på slep.

• Ved å sikre god og seriøs konsesjonshandsaming, der motargument også blir lytta til.

Før de bli ignorert, kunne man legge til. Når det gjelder Fosen, kommer motargumentene også fra FN, som har bedt utbygger stoppe prosjektet, inntil spørsmålet om samenes rettigheter er grundigere undersøkt. Dette motargumentet lytter de til, godt og seriøst, før de fortsetter med uforminsket fart. FNs innvendinger er ikke rettslig bindende, må vite (sitat regjeringsadvokaten, NRK P2, Hva skjer, søndag 10. marsHva skjer, søndag 10. mars), sånn som ingenting er bindende for de som ikke eier moral.

• Og ved å gjera gode avbøtande tiltak og bruke flinke landskaparkitektar og andre til å utføre naturinngrepa så skånsomt som mogeleg.

Vandalene utførte også ødeleggelsene og drapene sine så skånsomt som mulig. De var alltid nøye på å få med seg absolutt alt. Sånn at ingen skulle bli forledet til å tro at det en gang stod en by her. Interesserte kan jo gå inn på Google, og se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig,se hvordan vindkraftbransjen gjør naturinngrep så skånsomt som mulig, eller bedre, oppsøke sidene til noen av de som fotograferer, dokumenterer og sier hvordan det virkelig er, i stedet for plansjene og visjonene til vindkraftbransjen selv, de som har fordreid hodet til Solhjell, WWF og andre som ikke har fulgt med i timen. Disse er: La naturen leve, DNT, delvis Miljøvernforbundet, og noen av lokallagene til Naturvernforbundet. Det er bare å grave litt, så ser man at det er forskjell på visjon og virkelighet, når det kommer til vindkraft.

Så skriver Solhjell om «gode og avbøtande tilak». Her kan man skrive som sant er, at de opprinnelige vandalene ikke hadde noen gode og avbøtande tiltak mot ødeleggelsene de gjorde. Her skiller de seg ut fra vindkraftbransjen, med det at de ikke skrøt på seg at de hadde det heller. Eller, man kan jo også spørre Solhjell, WWF og bransjen hva disse «avbøtande tiltakene» er? Hva jeg har lest, er at de skal legge ut mat til hubroen. Det er hva Solhjell på sin Facebook-side kaller gode og avbøtande tiltak, av vi legger ut mat til den, for å bøte på at vi ødelegger dens habitat. Så kan de jo spise denne maten, den utrudningstruede hubroen og de andre fredete fuglene, inntil de ender sine liv i metallbladene fra vindturbinen. På naturen sitt premiss, som Solhjell avslutter med. Den svakeste dør.

Håpet for menneskeheten ligger i kommentarene Solhjell får. Ta deg tid til å lese gjennom dem. Dette er resultatet når dumhet møter sannhet. Vinner dumheten, er vi f**d.

Brexit

Det er ikke så ofte jeg skriver om politikk lenger, på bloggen. Her er en post som passer til den uskyldige, første tiden, der min søster sa om meg og bloggen at hun kunne lese her for å skjønne hvordan tingene egentlig henger sammen. Denne posten skal forklare Brexit, og i den skal jeg også få frem hva jeg mener om dette.

Storbritannia er et av landene i verden med lengst demokratiske tradisjoner. De fører historien helt tilbake til middelalderen og Magna Carta, og de hadde sin glorious revolution hundre år før franskmennene hadde sin revolusjon og før amerikanerne startet sitt demokrati. Engelskmennene har knapt nok hatt aboslutt enevelde, sånn praktisk talt alle andre land i Europa har forsøkt, gjennom det meste av sin historie har kongens makt i England vært balansert av parlament og adel. Det er kanskje også noe av forklaringen på at Storbirtannia ikke har flørtet med noe som ligner totalitært styresett de siste 200 år, de har aldri vært i nærheten av verken det ekstreme høyre eller det ekstreme venstre. De har kort og godt holdt på demokratiet, på sitt britiske, konservative og ganske klassedelte vis.

Men nå, de siste par tre årene, har de rotet det skikkelig til. Det er Cameron som har gamblet, i hybrisk overmot, med folkeavstemning om Skottlands uavhengighet og om Storbritannias forhold til EU. Han vant den første, tapte den andre. Brexit-tilhengerne har fått kritikk for at de aldri hadde noen plan med sitt Nei, de stemte bare leave, og så var det aldri noen klar plan om hva som skulle skje videre. Men den kritikken går nok vel så hardt til Cameron og ja-tilhengerne, de som vil bli værende. Det var de som satt ved makten, og det var de som arrangerte en folkeavstemning de ikke var forpliktet til å holde.

Det konservative partiet har rotet det ytterligere til, selv også. Cameron forlot skuta med en gang han hadde tapt. Det var han nesten nødt til, det ville vært snålt om han ble satt til å forhandle frem en avtale han var i mot. Samtidig var det ansvarsløst å gå, for det var han som var valgt til statsminister, han som hadde sørget for at det ble folkeavstemning, han som hadde ansvaret for at Storbritannia nå hadde valgt den veien de hadde valgt. Inn fra det ukjente kom Theresa May, ikke folkevalgt, men valgt av et parlament folket hadde stemt sammen, så en viss grad av demokrati var det jo ennå. Men engelskmennene var i ferd med å surre det skikkelig til. Og verre skulle det bli, da Theresa May arrangerte tidlig nyvalg, for å «utnytte» – i hermetegn – det de trodde var en svak leder i Labour, Jeremy Corbyn.

Så skjedde det at Theresa May svekket sin egen svake posisjon ytterligere. De beholdt riktignok flertallet, men det ble alvorlig kappet ned, og de var avhengige av beinharde unionister i Nord Irland. Det gav henne en helt håpløs forhandlingsposisjon med EU. Hva hun hadde å tilby, var et Storbritannia på hodet ut av EU, etter en folkeavstemning få i EU egentlig forstod vitsen med, og hun hadde en rekke problemer på hjemmebane, med et parlament som spriket i mange retninger, og også et eget parti der det raskt kunne komme til kamp også om hennes egen posisjon. En utakknemlig oppgave, kan man trygt si.

EU og Storbritannia har forhandlet i omtrent to år, mer eller mindre, før May kom med en avtale parlamentet skulle godkjenne nå i desember. Avtalen var sjanseløs. May fikk den ikke engang smertefritt gjennom sitt eget parti, i parlamentet var det sånn at avstemningen ble utsatt, slik at pinligheten kom etter, og ikke før jul. Aldri har et forslag fra statsministeren blitt så totalt nedstemt i det britiske parlamentet, 400 mot 200 stemmer, litt avrundet, dobbelt så mange mot, som for. May forsøkte å forbedre avtalen med EU, men det forsøket ble ikke engang tatt på alvor, hun ble sendt rett hjem igjen. Dette er det dere har, England, var ordene fra EU.

Dermed er Storbritannia kommet i den syke situasjonen at om under 70 dager skal de ut av EU. Og det er helt i det uvisse hva som vil bli i stedet.

Situasjonen er helt selvforskyldt. Men etter min mening, så finnes det ingen angreknapp. Jeg tror det er optimistisk å tro at man nå kan arrangere en ny folkeavstemning, få det remain man håpet å få første gang, og så vil alt bli som det skulle være. Prosessen rundt Brexit har nørt opp under mange frustrasjoner, de blir ikke slokket av at hele spillet ender med at alt blir liksom som før.

Einar Aas

For en som har levd et liv som jeg, er Einar Aas en fotballspiller fra Moss. Det er også en investor fra Grimstad, den i Norge med høyest inntekt på skatteseddelen, faktisk, flere ganger. Nå har han gått dundrende og oppsiktsvekkende konkurs.

Jeg skriver ikke mye om økonomi, ikke mye om politikk, og ikke om personlige skjebner som ikke er min. Men her er det ting jeg vil de som leser bloggen min godt kan vite.

Einar Aas har handlet kraft. Da han gikk over ende hadde han etter sigende investert 11 terrawattimer (TWh) på den tyske kraftbørsen, og 23 TWh på den nordiske. Kraftforbruket i Oslo i løpet av et år er omtrent 10 TW, den siste posisjonen tilsvarer en fjerdedel av det samlede norske kraftforbruket. Det er ganske vanvittig at dette skal være en investering holdt av en enkelt person.

Investeringen var gjeldsfinansiert. Aas var kjent for å ta stor risiko. Her har han satset hele sin enorme formue, og vel så det, på at kraftprisene i Norge og Tyskland skal nærme seg hverandre. Han gamblet på at norske kraftpriser ville stige, som følge av den tørre sommeren og varslede tørre høsten. Da det begynte å regne, bokstavlig talt, og billedlig talt, falt norske kraftpriser. Samtidig steg de tyske kraftprisene, slik at gjelden i Aas’ investering ble presset over risikoen. Aas måtte fylle på med mer, for å gi kreditor sikkerhet, og han fylte på sine siste 350 millioner kroner i likvide midler. Det var ikke nok, og hele investeringen ble tvangssolgt.

Det er helt sykt. I løpet av et par dager gikk flere milliarder norske kroner fløyten. I investeringer i kraft, vi helt vanlige forbrukere bruker hver gang vi skrur på lyset eller lader de elektriske dingsene våre. Børsen disse investeringene handles på, kalles Nasdaq Clearing. De måtte ta et tap på feilinvesteringen på 114 millioner euro, 1,1 milliard kroner. For å dekke dette måtte de ta 68 % av sikringsfondet sitt. Nå ber de medlemmene sine om å fylle på med tilsvarende beløp. Tapet kommer i tillegg til Aas’ personlige tap, som ingen vet hvor stort er. Han utfører handlene privat, så verken medier eller andre har mer innsyn enn man har i hvem som helst sin privatøkonomi. Man kan sjekke ligningen når den kommer. Ellers er det – privat.

Så hvordan er det mulig? Hvordan går det an å tape milliarder på kjøp og salg av elektrisk kraft? Og den helt store katastrofen bare på et par dager, fra mandag til onsdag? Handelen skjer med noe som heter derivat, et finansielt instrument. De som kan dette har kanskje en forklaring på hvorfor dette er lurt, men jeg har ikke sett noen som jeg kan forstå. Og jeg vil gjerne spørre om det ikke kunne være smart å sette inn noen reguleringer?

Et derivat er en slags kontrakt mellom to parter, der de avtaler seg i mellom å kjøpe et eller annet på et eller annet tidspunkt, til en bestemt pris. Når det gjelder kraft, kan man for eksempel si at jeg tror strømprisene skal opp, derfor kan jeg være interessert i å selge noe strøm i mars neste år, til strømprisen vi har i dag, sånn omtrent. En annen kan mene strømprisen skal ned, og være interessert i å gå inn på et slikt veddemål. Så lager vi et derivat, og så ser vi hvordan det går. Underveis kan derivatet selges videre, og omsettes som et verdipapir. I praksis antar jeg det er sånn at det blir laget et derivat om å selge kraften (eller aksjen eller valutaen eller oljen, eller hva som helst) til en bestemt pris en bestemt dato, og kan de som tror dette er noe å tjene penger på, kjøpe derivatet. (Se også SNL, jeg beskrev mer en terminkontrakt, det finnes også andre typer derivater, og det er komplisert)

Det er altså ikke noen fysisk handel med produktet. Det er et rent finansielt spill. Hvorfor det er tillatt aner jeg ikke, men det er jo tydelig at det gir noen muligheten til å tjene og tape vanvittig med penger, uten at det er så helt lett å se nytteverdien. Skaper det mer stabil prising? Er det sånn at de som vil ta mindre risiko, kan sikre seg, ved å kjøpe kraft til dagens pris eller litt over, langt frem i tid. Så om prisene stiger veldig, vil det likevel ikke bli så dyrt. Her er det ikke snakk om vanlige forbrukere, men store selskaper. Et flyselskap kan på denne måten sikre seg mot oppgang i oljeprisen, for eksempel.

Om det skal være tillatt, bør det ikke være fritt frem. Det var spekulasjon i kraftpriser som følgte selskapet Enron over ende, for de som husker det. En skikkelig grapsete skandale på begynnelsen av 2000, med konsekvenser for mange vanlige folk som enten arbeidet i selskapet, eller hadde sparepenger eller pensjon der. Etter hva jeg kan se, påvirker ikke disse spekulasjonene den reelle kraftprisen. Men det er noe helt sykt og galt når en privatperson fra Grimstad kan satse hele Oslos årsforbruk på kraft, gjeldsfinansiert, og tape.

Fotballspilleren Einar Aas, derimot – hvor ble det av ham?

Valg i Sverige

Det er valg i Sverige i dag. Og for første gang i min levetid er det stor interesse også utenfor Sveriges grenser.

Årsaken er at Sverigedemokratene ligger an til å gjøre et brakvalg, mens de etablerte partiene ligger an til å tape tilsvarende. Tendensen er den samme over hele Europa., men i Sverige er det som om det er satt på en forsterker.

Denne bloggen er ikke lenger politisk. Jeg synes debatten om dagen er usunn, og at altfor mange bare er opptatt av å sette merkelapper på hverandre, i stedet for å lytte og forsøke å sette seg inn i andres argument. Er det snakk om innvandring, er det denne effekten multiplisert med ti.

Jeg for min del har venner jeg snakker med fortrolig med i begge leire. Og det er klart, det er ikke lett når den ene gruppen ser innvandring som den største trusselen mot vårt samfunn, mens den andre gruppen ser nettopp innvandringsmotstanden og høyreekstremismen som den største trusselen.

Beskyldningene sitter løst. Det er enklest å sette merkelappen på innvandringsmotstanderne, de er rasister og fascister, populister og høyreekstreme, og de har et menneskesyn de i den andre leiren bare må ta avstand fra. For innvandringsmotstanderne er det ikke så lett å finne merkelapper, så der går det litt i ball. Men de prøver seg med liberale, venstrevridde, godhetsposører og litt forskjellig.

Det hører med at det blant motstanderne er flest uten utdanning, og at det blant de vennlige er mange skriveføre akademikere, sånn at det blant motstanderne er mest plump idioti. Men mange av de innvandringsvennlige skriver også mye rart når temaet er innvandring. Det er forskernes elementære feil å ignorere data når de ikke stemmer med hypotesen. I møte med folkevettet fremstår mange av disse utdannede innvandringsvennlige som latterlige og virkelighetsfjerne, i tillegg til at de opptrer som bedrevitende. Sånt blir det bare splittelse av.

Jeg har fulgt med på debatten denne helgen, og hørte svensk radio i går. De kan si hva de vil, men Sverige har gått fra å være et land der alt var rolig og velfungerende, til å bli et land med konflikter det ikke lenger går an å dekke over. De styggeste meldingene går mellom de innvandringsvennlige til de innvandringsskeptiske, det er der man finner hatet. Og det tar opp i seg gamle skillelinjer mellom utdannede og uutdannede, eliten og folket, by og land, rike og mindre rike.

Det kan se ut som det kan bli vanskelig å bygge bro. Mange av de som i dag stemmer Sverigedemokratene er fed up med å bli kalt rasist og et dårlig menneske, bare fordi han eller hun er bekymret for utviklingen. Og de innvandringsvennlige har vel ganske åpenbart en altfor lav terskel før rasismealarmen slår til. Det viste seg i debatten på SVT, fredag var det vel, der Sverigedemokratenes Jimmie Åkesson sa om innvandrerne at de ikke ville bli svenske, og programlederen på vegne av TV-kanalen etterpå sa at slik generalisering kunne ikke SVT stå inne for. De tok avstand fra den.

Et halmstrå er at TV-kanalen tidligere er felt i svenskenes PFU (Pressens faglige utvalg) for ikke å ta tatt avstand fra tilsvarende generaliseringer en eller annen gang. Men dette halmstrået illustrerer jo hele problemet, og viser hvorfor så mange svensker er blitt så frustrert at de stemmer på et parti som ikke har så mye annet å komme med, enn å ville være mye mer restriktiv med innvandringen. Det blir veldig vanskelig om ikke innvandrere kan bli betegnet som en gruppe. Hvordan skal man ellers kunne diskutere dem? Fortiing og ignorering har vist seg å føre til veldig store problemer.

Sånn det ser ut nå, er det svenske valget et symptom på problemene. Sverigedemokratene kommer til å få 1/5 av stemmene, eller mer, men de kommer ikke til å få noen innflytelse som reflekterer stemmemengden. De etablerte partiene holder Sverigedemokratene ute så godt de kan, og vil bare samarbeide med hverandre.

Det er ikke så lett å se noen løsning på disse problemene. På meg kan det virke som det er en mer opphetet konflikt mellom innvandringsmotstanderne og de innvandringsvennlige, enn det er mellom innvandrerne og majoritetsbefolkningen. Det er der man er mest uforsonlig, i alle fall, og styggest i ordbruken.

En ting vil jeg i alle fall si med rimelig sikkerhet, og det er at de innvandringsvennlige gjør seg selv en bjørnetjeneste med de skarpeste reaksjonene mot motstanderne. Når programlederen på SVT sier kanalen tar avstand fra Sverigedemokratetens uttalelser, i en direktesendt TV-debatt, så tar hun avstand fra en femdel av det svenske folket. Og den femdelen blir større. Nettopp på grunn av sånne reaksjoner fra statskanalen. Folk er ikke dårlige mennesker, og ser ikke på seg selv som dårlige mennesker, bare fordi de mener at Sverige har tatt inn litt for mange litt for fort, og at integreringen ikke har gått så bra som den skulle. Blir de kalt rasister, blir de provosert – og stemmer på Sosialdemokratene.

Akkurat for dette valget går det ikke å si: Godt valg.

 

 

 

Friske igjen

Så er vi friske igjen fra forkjølelsen. I går var vi alle sammen ute, nede i sentrum, og spiste på en georgisk restaurant. I dag hadde jeg litt morgentrening igjen. Vi kan gå inn i Kiev-modus igjen.

Selv om vi er friske, så ser det ikke ut som om verden er det. For meg var tre dager forkjølet tre dager med sosiale medier og ganske tett oppfølging på møtet mellom Trump og Putin, og hva som skjedde etterpå. Det er noe med intensiteten i fordømmelsen som forundrer meg litt. Det er ikke vanlig kritikk, det er ikke saklig kritikk, folk skriker seg helt hese over hvor ille dette er.

For min del, synes jeg det er en viss fremgang fra sånn det var i 2014 og 2015, da jeg var aktiv å blogge om krisen i Ukraina og forholdet mellom Russland og vår verden. Den gang var listen lav for å bli kalt Putin-venn og Putin-troll da man kom med Russlands argumenter. Slik er det ikke lenger, ser det ut til. På norsk Facebook er det flere som klinker til, og sier dette møtet mellom Putin og Trump ikke er så verst. Det er legitimt å hevde amerikansk etterretning har løyet før, eksempelet med masseødeleggelsesvåpen i Irak blir alltid trukket frem, og det blir også trukket frem som pussig at norsk venstreside holder John McCain som sitatverdig og sannhetsvitne. McCain hadde altså Sarah Palin som visepresidentkandidat under valgkampen med Obama i 2008, just sayin’, som de sier.

Jeg har tenkt litt på dette, og kommet frem til at Trump og Putin vekker sånn innett hat, fordi de er akkurat sånn verden ikke skulle bli. Etter fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa dannet det seg en illusjon om at verden var på vei til å bli et bedre sted. Land som ennå ikke var demokrati, ville før eller siden bli det, kanskje med litt vennlig hjelp fra oss. Etter litt starthjelp skulle alle komme inn i velstanden og fellesskapet vårt, alle skulle få reise hvor de ville, bosette seg der de ville, være like mye verdt, og være del av 1 Felles Verden.

Toppunktet for denne troen kom kanskje under den arabiske våren, i 2011, da også de arabiske landene skulle gå fra sitt gamle styre, til vårt nye. Som man nå vet, gikk de heller tilbake til sin gamle vinter, om enn verre enn før. Libya-krigen er kanskje den siste krigen en vestlig allianse av denne typen kan slippe unna med, Syria og Ukraina viser at det egentlig har gått til Helvete. For å si det med stygge, og sanne ord.

Ikke bare blir ikke de gamle diktaturstatene demokratier. Flere mer og mindre fungerende demokratier går heller i motsatt retning, og blir mer autoritære. Russland og Tyrkia er åpenbare eksempler, demokratier i navnet, ikke i realiteten. Ungarn er også på vei i en annen retning, som Polen er det, og til og med Hellas og Italia. De ekstreme partiene til høyre og venstre er på fremmarsj, og høyre, heller enn venstre.

Dette er skrekken for drømmerne om den gode verden, der alle er like, uansett kjønn, nasjonalitet, religion og legning. Putin er konservativ, som hele Russland er det, og hele Øst-Europa, selv om det pleier å bli underslått. Trump er om mulig verre. Han følger ikke de vedtatte taleregler i det hele tatt, snakker nedsettende om andre mennesker i øst og vest, og er veldig direkte i at han ikke ønsker immigranter, og spesielt ikke immigranter fra visse land.

Hillary Clinton tilhørte den gamle skolen, drømmen. Hun hadde sagt alle ting riktig, vært kvinne, og tatt seg av identitetspolitikk og demokratiutvikling, amerikansk vis. Hun burde vunnet, Trump er en parodi på seg selv, det er ikke til å tro at det går an å finne en kandidat som kan tape mot en sånn mann. Og det er ganske uutholdelig, for drømmerne, å ha Trump, når de kunne hatt Clinton.

Når Trump snakker med Putin, går det helt i stå. Det er de to man hater som pesten, som det ikke går an å føre en intelligent debatt om, hvor motsetningene og splittelsene bare skriker seg frem. Så forsøker man å finne bevis for at Trump er under Putins kontroll, at Putin hjalp Trump til seieren, at det amerikanske folk er manipulert, og at Trump ikke er egnet som president. Det siste er riktig. Men han er valgt i et amerikansk demokrati som har kjørt seg grundige i grøfta. Det er ikke så lett å se hvordan de skal komme seg ut igjen.

Dette var ikke meningen skulle bli en så veldig politisk post. Jeg har ikke så sterke meninger som det kan se ut, ønsker ikke å provosere noen. For min del tror jeg kanskje motstanderne av Trump overspiller den russiske innblandingen i presidentvalget. Det er selvfølgelig en lettkjøpt unnskyldning for at ikke en mer normal kandidat vant, men det undergraver også det amerikanske demokratiet. Om det er slik at en fremmed stat som Russland kan gå inn og ha reell innflytelse i valget, så kan jo hvem som helst gjøre det. Demokratiet skal være for folket i landet, hver stemme skal ha betydning, og stemmene skal være gitt etter en opplyst debatt. Hva er det amerikanske demokratiet som vi nå ser det?

Det er en tragedie hele greiene. Så mange konflikter i verden er fastlåst. Så mange i verden går rundt og er bitre og sinte. Jeg hører ikke til dem. Lille Irina kommer inn, 3 år og snart 4, helt uten kjennskap til alt som skjer i verden. For henne er det viktig at vi har lekeplass utenfor, elv å bade i, og mange ting å gjøre her i Kiev. Forhåpentligvis går det seg til denne gangen også. Selv om problemene vi har i verden i dag, er selvforskyldt og unødvendige i en grad vanskelig å finne eksempel på.

I går reiste vi ned til sentrum. Kiev er herlig upolitisk for oss, alt som foregår i hissige diskusjoner på nettet og i avisene, går langt over hodene på folk her. Irina fant en fontene å leke i. Og det var vel mye å håpe på, at hun ikke skulle bli våt. Hun prøvde å være forsiktig, men det var ikke så lett. Så skled hun og falt, og skvettet litt her og der, og var kort sagt etter en stund våt over det hele.

Olia gikk for å kjøpe tørre klær, sånn man kan gjøre når man har penger nok, og så var hun borte. Jeg stod der med Irina i trusen, i fonten, i opp mot fontenen. Folk kom til meg, og sa vannet var uhygiensk, det er det russiske ordet, med en videre betydning enn vårt. Hun mente at vannet var kaldt. Ikke før jeg fikk sagt vi var fra Norge, gav hun seg. I 25 grader er ikke noe vann kaldt, for oss.

Jeg gav vil slutt opp å vente på Olia, og gikk til restauranten vi skulle til etterpå. Jeg var veldig glad da Olia kom etter. Vi er friske fra forkjølelsen, sånn omtrent, men appetitten er ikke helt som den skal og pleier å være, ennå. Noe av maten måtte bli med hjem.

På Maidan og i området bak har de virkelig fått laget det fint med fontener i takt med musikken. Kiev er sånn en herlig by, alt har mulighet til å være slik en herlig verden. For å få Irina vekk fra fontene, slengte jeg henne på skuldrene, og slik gikk vi de ganske mange meterne langs Kresjtsjatik, og opp til Lesu Ukrainka, der en marsjrutka til slutt tar oss hjem. Der har babusjka fått samme sykdom som vi har hatt, og huset vil slutte å fungere. Dog har vi bedre orden her, enn statslederne ser ut til å ha over verden de er satt til å styre.

Trump og Putin – og reaksjonene på møtet mellom dem

Mens jeg var småsyk hadde jeg rikelig med tid til å pløye gjennom nyheter og følge med på sosiale medier og høre podcast. Jeg vet jeg skal være forsiktig med det, man ender lett opp frustrert og deprimert til ingen verdens nytte, men denne gangen er det i alle fall slik at det er flere som er mer fortvilet enn jeg. Dette skal bli en sjelden politisk post, her på bloggen.

Som alltid er det til forsvar for Russland. Folk er hysteriske, og det tjener ikke til noe bra. Jeg tror vi er tjent med å forholde oss til Russland som en rasjonell aktør, med legitime krav i en verden der mange av verdens stormakter er svært fiendtlig innstilt til dem. For noe av det, har Russland seg selv å takke, men Vesten oppfører seg som om det utelukkende er Russlands feil, alt som ikke går som det skal, og da synes jeg vi er på en farlig vei.

Nå hadde nettop Trump og Putin et møte i Helsinki. Jeg tenkte dette ville bli typisk Trump, stor ståhei et par dager, og så alt glemt, for det kommer en ny skandale eller uttalelse å hisse seg opp over. Og sånn går nå dagene. Men møtet i Helsinki frembrakte reaksjoner godt forbi kokepunktet, med flere høyerestående amerikanske tjenestemenn kalle det regelrett forræderi. Det er kraftige saker. Man kan ikke bare si sånn om presidenten, uten at det får konsekvenser.

Årsaken til forræderiet er at Trump sa han ikke så noen grunn til at Putin ikke snakket sant, når han (Putin) sa at Russland ikke hadde blandet seg inn i den amerikanske valgkampen. Det er spesielt, når Trumps egen etterretningsorganisasjon, FBI, nettopp har tatt ut tiltale mot 12 navngitte russere i det som kalles GRU, en slags etterretningstjeneste det også, så vidt jeg har forstått. Så da tror Trump mer på Putin, enn på FBI, mer på fienden, enn sine egne, og han er altså en forræder.

Det har eksplodert i en samlet vestlig medieverden. Alle kappes i å være sjokkert. Ingen sier noe om at det var en felle for Trump, at tiltalen mot russerne ble tatt ut rett før møtet med Putin, en skikkelig snubletråd for ham. Når Trump så tramper i denne felten så sterkt man kunne drømme om, gripes sjansen, og de sterkeste uttrykk tas i bruk, for… hva?

Ønsker de å fjerne Trump? Ønsker de å forhindre enhver tilnærming mellom Russland og USA, enhver oppmykning mellom verdens to atomsupermakter?

Ingen av oss vanlige folk vet noe om Russland har gjort noe ulovlig i forbindelse med den amerikanske valgkampen. Tiltalen mot de 12 er helt trygg, de vil aldri bli utlevert fra Russland, så saken mot dem vil aldri bli prøvd i en rett. Ennå er det ikke lagt ut noen ordentlige bevis for at den russiske statsmakten har gjort noe ulovlig. Hvem som hacket den demokratiske serveren, eller fikk tak i de kompromitterende opplysningene om Hillary Clinton og hennes valgorganisasjon, er ikke overbevisende lagt frem. Det er heller ikke forklart hvordan de vet det er russere, og at disse russerne eventuelt tjente den russiske statsmakten.

Mange ønsker tydeligvis veldig sterkt at det var russerne, og mange er hellig overbevist om at det var dem. Kanskje er dette samme type folk som mente McCarthy hadde rett, og at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen? Amerikansk etterretning har lange tradisjoner for å lyve, de er ikke ukjent med å føre folk bak lyset for å oppnå politiske mål. Her er det ganske tydelig at det er flere som er ute etter å ta Trump, og et av de beste kortene de har, er at han har samarbeidet med Russland, hovedfienden.

Jeg tror ikke noe på at han har det. Det trengs ikke russere for å komme seg inn på mailene til Clinton, de var det flere som kunne få tak i, og Trump-kampanjen ville selvfølgelig visst at det var dødsdom å bli avslørt i samarbeid med russerne. Det var ikke verdt risikoen. Om russerne gjorde noe, så var det uavhengig av Trump.

Motstanderens av Trump vet også at å kjøre på dette kortet, gjør det vanskelig for Trump. Om han går med på at det er noe i avsløringene til FBI, så undergraver han sin egen valgseier over Clinton. Han undergraver også det amerikanske demokratiet, med det at en utenlandsk statsmakt, med en økonomi på størrelse med byen New York, kan gå inn og avgjøre et amerikansk presidentvalg. Hva er det for slags demokrati?

Jeg tror russerne er bedre som venner, enn som fiender. Det ser ut til å være en tapt sak, vestlig offentlighet har fått Putin så opp i halsen, at en normal samtale ser ut til å være umulig. Men dette gjelder Vesten, vel å merke. Med resten av verden, Afrika, Asia og Sør-Amerika, har Putin og Russland helt fine forbindelser. Det hadde han også med oss, inntil han gav Snowdens politisk asyl, og erstattet ord med handling da også Ukraina skled mot vest.

Nå om dagen er også russerne langt mer fornøyd med eget styre og system, enn Vesten. Putins oppslutning har falt til 63 %, ennå langt over noen vestlig statsleder kan håper på. Tross mediestormen, forblir Trumps oppslutning på 42 %. Den vestlige verden bør feie for egen dør. Det er store og åpenbare problemer i både USA og EU. Det er feil vei å gå å gi Russland skylden. Meningsmålingene viser også at dette ikke er det folk flest er så opptatt av, og det holder jeg med dem i. Mediene og politikerne i vår del av verden ser ut til å være skikkelig i utakt med folket. Og det er vi som skal være demokratier.

Litt politisk om forholdene i Russland og Ukraina om dagen

Mange liker postene der jeg skriver om den politiske situasjonen i Russland og Ukraina. Jeg liker dem ikke så godt, og vil helst ha forlatt hele diskusjonen. Men jeg tar meg til å legge inn en liten innsniker, på en dag jeg ikke postert noe.

Jeg kommer ikke til å skrive om VM i Russland dette året. Men jeg har, som andre, lagt merke til at det har vært langt mindre trykk og negativ omtale av Russland frem til dette, enn frem til for eksempel OL i Sotsji. Omtalen av Russland er også gjennomgående positiv, særlig fra turistene som besøker landet for å se fotball. De gjør samme erfaringer som mange andre, russerne er egentlig blide og gjestmilde, og vil strekke seg langt for at gjester skal være fornøyde. Som de fleste andre ønsker de at tilreisende får et godt inntrykk av landet.

Det er imidlertid dem som ikke kan dy seg. Ønsker man å bli irritert, er det bare å stikke innom sosiale medier, og se the usual suspects poste i vei alt negativt de kan komme på. Og Russlands forsvarere, de som tidligere ble kalt «troll», er på pletten, og latterliggjør. Det er synd mulighetene er så små for en saklig diskusjon, men det er gledelig at forholdene nå er bedre, enn bare for noen år siden.

Noe som er forsøkt trukket frem, er hvordan Putin etter Russlands seier i åpningskampen annonserte at pensjonsalderen skal heves fra 60 til 65, og momsen heves fra 18 til 22 %. Det er påfallende å se de samme journalister og aviser, som heier på Macrons tilsvarende forsøk på økning av pensjonsalderen i Frankrike, forsøker å få Putins trekk til å være skandaløst. Nøytralt sett er det vel heller god statsmannskunst? Upopulære avgjørelser skal gjennomføres når man selv er populær og landet i gledesrus.

Mange, også på NRK, trekker frem Tsjetsjenia og Kadyrov som andre «skandaler» i Russland. Særlig er de kritiske til fotballspillere som lar seg avbilde med Kadyrov, eller tar i mot utmerkelser fra ham. Riktignok er det litt av hvert å utsette både på Kadyrov og Tsjetsjenia, men man må vel også se litt på bakgrunnen her? Tsjetsjenia har ellers de siste 20-30 år gjerne vært i krig eller væpnet konflikt. Etter Kadyrov har det vært stabilitet. De vestlige landene har ikke noe i nærheten å vise til, når det gjelder væpnet innblanding i et muslimsk land, og så å oppnå stabilitet etterpå. På meg virker den vestlige kritikken her litt overflatisk og lettvint, og man skulle spørre hva kritikerne skulle ønske i stedet? Et muslimsk demokrati etter mønster av – hva?

I Ukraina er situasjonen tilbake i de gamle, vante spor. Taxisjåføren er ikke interessert i å snakke politikk, man registrerer nye bestemmelser og regler med et oppgitt sukk. For vår del, er det et problem at de skifter inndelingen av skolene. Nå skal alle gå på den skolen som ligger nærmest, og alle skal gå på ukrainske skoler. Det er språklig undertrykking, helt horribel, men det er i den vestlige verden mye lettere å akseptere slik språklig undertrykking når det er russisk som blir utsatt for den. Vår lille niese på 8 sier hun ikke kan ukrainsk. Og nå skal det bli språket hun undervises i.

Det veldige kjøret mot alt russisk her i Ukraina, gjør også at vi ikke godt kan kalle vår lille datter halvt ukrainsk. Hvordan kan man tilhøre en nasjon, der man ikke kan språket? Russisk språk er en del av Ukraina, synes vi, men det har de ganske nasjonalistiske styresmaktene i Ukraina sagt at det ikke er. Dermed er vi heller ikke ukrainske.

Selv glødende tilhengere av det nye Ukraina fikk nok etter det veldig spesielle «attentatet» mot den russiske journalisten forleden. Før bløffen ble avslørt, gikk nettet varmt av vestlige journalister og korrespondenter som rapporterte og satte i sammenheng og fyrte opp under det som skulle være skjedd. Det var en Kreml-kritiker, en kritisk journalist, som ble tatt livet av med kaldt blod. Den skyldige var straks utpekt, dette var Putins Russland, der blir opponenter myrdet. Her ser vi regimets sanne ansikt.

Men det var nok heller Ukrainas og de vestlige journalistenes sanne ansikt som ble vist frem. Vestlige journalister, som er klar til å tro på enhver forbrytelse, så lenge den kan lenkes opp mot Putin og Russland. De har noen år nå, med å ganske latterlig hive seg på ganske ville beskyldninger, og ta for god fisk ting man aldri ville hive seg ukritisk på om det ikke var Russland som var synderen. Også for folk med utdannelse er det blitt et jag etter å få bekreftet egne fordommer. Kildekritikken slår bare til, når det er ens egne som skal ha gjort noe galt.

Kanskje kan man hevde at når det offisielle Ukraina sier at dette var saken, så har pressefolkene å tro på det (i motsatt til sånn det er når for eksempel det offisielle Russland hevder noe, da man skal være skeptisk og tro det er propaganda). Det er nokså uten sidestykke at et attentat blir hevdet på denne måten, og så er det bare tull. Så man skal ikke holde det altfor sterkt mot våre vestlige journalister og nyhetsmagasiner, at nyheten om attentatet ble referert og kommentert som om det virkelig var skjedd.

Men man kunne kanskje holdt lite grann igjen, med tanke på hva slags person dette var? Han ble kalt «Kremling-kritiker», men man skal ikke grave langt i ham før man ser at dette er av den uspiselige typen. Da det berømte russiske mannskoret styrtet med flyet på vei til Syria for konsert der, så la denne mannen ut en Facebook-post der han i direkte vendinger sier dette var «vel-fortjent» for «propagandamaskinen». Man kan godt være kritisk til norsk krigføring i Afghanistan, men om et fly med kringkastingsorkesteret styrter på vei til Kabul, så legger man ikke ut en gledelig melding på Facebook. Da er man ikke kritiker, da er man stygg.

Symptomatisk gikk han raskt fra å være «Kreml-kritiker» til å bli «journalist» etter at bløffen ble avslørt. Og man var betimelig litt varsom med å ta de neste meldingene fra ukrainske styresmakter bokstavlig, om at denne bløffen var «nødvendig», «for å forhindre reelle attentatplaner». Kanskje kunne man gjort seg noen tanker om hvordan Putin og hans regime kunne se seg bedre tjent med denne mannen død, enn levende.

Hendelsen minner litt om den ukrainske flyveren, en kvinne, som ble arrestert av Russland, og vant frem i vestlige medier som en slags Johanne deArc. Det var ikke i noens tanker at det kunne være riktig å arrestere henne, hun var apriori uskyldig, og ble et symbol på den ukrainske frihetskampen mot et overgripende Russland. Hun ble sluppet fri, og særlig amerikanere kappedes om å bli fotografert sammen med henne. Nå i dag sitter hun i fengsel igjen, til øredøvende taushet. Nå er det nemlig ukrainske styresmakter som har arrestert henne.

Mitt poeng er som det alltid har vært, at det meste Russland kritiseres for, gjelder i Ukraina også, og ofte i sterkere grad. Det er drept langt flere journalister og opposisjonspolitikere her, enn i Russland, etter Maidan, men drapene her får ingen oppmerksomhet. Det er ganske merkelig hvordan vår såkalte kritiske presse går i flokk for å støtte opp om vår offisielle politikk. Mediene har blitt den fjerde statsmakt, ikke som en kritisk vaktbikkje, men som enda et organ til å få makten utført. Når Russland er fienden, skriver mediene negativt om Russland, og slår opp nyheter som stiller dem i et negativt lys. De eneste som tjener på det, er forsvarsindustrien, og mange mennesker i maktposisjoner, hvis karriere avhenger av at dette bildet opprettholdes.

For oss vanlige mennesker, er det bare å sukke, og holde frem med våre vanlige liv. Dette vil også gjenspeile seg i sommerens bloggposter.

Presidentvalg i Russland, 2018

Det er presidentvalg i Russland i dag. Det er ikke så spennende. Putin vil vinne, og han vil med det sikre seg 6 nye år. Om han vil, sitter han på livstid, for i hans presidentperiode har de endret grunnloven, slik at en president kan sitte i tre perioder. De har også forlenget hver periode til 6 år. Derfor hadde han gode muligheter for 18 år i presidentstolen da han på ny overtok for Medvedev i 2012. Siden Medvedev var Putins mann, og Putin var statsminister mens Medvedev var president, så vil Putin altså i praksis ha styrt Russland fra 2000. Etter han vinner i dag, vil han ha sikret seg frem til 2024. Men det er sannsynlig han vil sitte til 2030. Det er det omverdenen må forholde seg til.

Under Putin har forholdet mellom Vesten og Russland forverret seg betraktelig. Særlig er forholdet til USA å sammenligne med sånn det var under den kalde krigen. Det samme gjelder forholdet til den engelskspråklige verden, der jeg vil regne Skandinavia blant dem, land der man får internasjonale nyheter på engelsk. Forholdet til Tyskland og Frankrike og andre land i EU og NATO har også blitt verre, men der er det ennå stemmer av fornuft, der er det innslag av pragmatisme og realpolitikk.

Denne uken har det vært veldig mye oppmerksomhet rundt giftangrepet mot en tidligere russisk dobbeltagent, han var spion for britene. Det er ikke riktig å kalle det giftangrep, han og datteren ble angrepet av en nervegass, dette er kjemiske våpen. Det er fullstendig uakseptabelt, både drapsforsøket og måten det skjedde på.

Attentatet føyer seg inn i rekken av mange prominente russere og Putin-kritikere som er drept eller nøytralisert på en voldelig måte. Folk som har i mot Putin og Russland er raske til å hoppe på konklusjonene, folk som støtter ham og dem er raske til å ty til konspirasjonsteoriene. Det er vanskelig å ha en mellomposisjon, indisiene er mange, bevisene få.

Det gjelder også i denne saken. Det er ikke mange som er i stand til å produsere denne nervegassen. Skal man stole på Theresa May, må det enten være den russiske statsmakten, eller noen som har stjålet den fra dem. Uansett vil russerne sitte på informasjon om hva som kan ha skjedd. Russerne, på sin side, benekter som vanlig alt. De sier de ikke har noe med denne saken å gjøre, og ber i stedet britene utveksle informasjon om hva som kan ha skjedd. Og på nettet raser debatten, med steinharde, fiendtlige fronter, godt gjenkjennelige fra mange andre lignende saker.

Mot Putin er det svært mange svært ressursrike mennesker og institusjoner som står. Det er kort vei å få utgitt en bok om Putin, om den er kritisk, og de selger godt. Skarpe og bitre kritikere har kort vei til de store mediene. De alternative stemmene må ty til alternative medier. Likevel er det ingen som klarer å binde Putin personlig til en virkelig skandale, eller en virkelig forbrytelse, eller noe som virkelig skader ham. Utallige forsøker, og ramser opp skandale på skandale, forbrytelse på forbrytelse, ting som skulle skade ham, men det treffer aldri helt og utvilsomt.

I valget i dag er det ingen reell opposisjon som stiller. Her vil jeg gå inn i litt kontroverser, noe jeg i denne bloggen ellers vil holde meg vekk fra, men jeg holder på min mening at ekskaljasjonen i det fiendtlige forholdet til Russland har gjort det umulig for noen som ligner oss i vest å utfordre Putin. Om målet har vært å fjerne Putin, har politikken vi har ført i vest vært totalt mislykket. Det går heller an å si at politikken vår har styrket ham. Den russiske opposisjonen har ofte søkt støtte i vesten, russiske demokratiforkjempere har alltid gjort det. Nå er dette å søke støtte hos fienden, på grensen til forræderi. Og det er vanskelig for disse demokratiforkjempere å manøvrere, for de må veie sine ord og meninger mellom å tekkes vesten, og tekkes russiske velgere. Den mest profilerte er Navalnyj. Det er bare å spørre ham hva han mener om Krim, så kommer han helt i saksa.

Det har dukket opp et nytt, litt merkelig fenomen også, i dette valget. Hun heter Ksenia Sobtsjak, og er svært kjent i Russland, men var ganske lite kjent her. Hun skal også liksom representere det liberale, vestlige, demokrativennlige, men det går an å spekulere om hun mener det, eller om hun er med i den arrangerte og beleilige opposisjonen Putin trenger, for å gi det hele tiden nødvendige skinn av demokrati. Navalnyj hater henne, så mye er sikkert. Hun stjeler penger fra ham.

For øvrig må jeg ta med at Navalnyj ved lov er fratatt retten til å stille som kandidat. Han er stadig under etterforskning og er også blitt dømt for korrupsjon. Og som mange andre land, tillater ikke Russland tidligere straffedømte i presidentembetet. Saken mot Navalnyj føyer seg inn i rekken som splitter Putinkritikerne og hans støttespillere. De som hater Putin, anser Navalnyj uskyldig, uten engang å ha satt seg inn i saken. De som vil støtte ham, tyr til konspirasjoner og spekulasjoner, det kan jo hende han virkelig har begått noe av den korrupsjonen han er beskyldt for. Min gjetning er at den russiske stats forfølgelse av Navalnyj er et overgrep, det er utspekulert, og det er virkningsfullt, typisk Putin.

Få i Vesten kan si de støtter Putin. Han er en annen type, president i et annet land, for et annet folk. Jeg tror ikke Russland har noe bedre alternativ enn Putin i dag. Jeg tror kanskje vi i Vesten må bremse litt opp med hele tiden å ville avsette diktatorer og korrupte regimer. Det er ikke alltid alternativet blir noe bedre. Eller, det er ikke nødvendig at den neste blir snill, når den forrige var slem. Eksemplene er i den siste tiden vel så mange på det motsatte. Alternativet er kaos. Det er også dette diktatorer og autoritære ledere forsøker å innprente i folket sitt og i verden, Putin kanskje bedre enn noen. Jeg tror i så fall at Putin har rett, alternativet til ham er ikke et velfungerende demokrati, alternativet er kaos. Og i Russland kan det bli farligere enn i de mange andre landene som er kastet ut i kaos, etter forhastede regimeskift. Derfor er ikke jeg så fortvilet over at Putin får seg en periode til, og at den perioden skal vare i 6 år.

Vi i Vesten, inkludert Norge, burde konsentrere oss om våre egne problemer. Det er nok av dem, hos oss også. Vi som ønsker å leve i et demokrati, bør jobbe hardt for å vise resten av verden at det fungerer. Det er etter min mening den beste måten å spre det på.