Litt politisk om forholdene i Russland og Ukraina om dagen

Mange liker postene der jeg skriver om den politiske situasjonen i Russland og Ukraina. Jeg liker dem ikke så godt, og vil helst ha forlatt hele diskusjonen. Men jeg tar meg til å legge inn en liten innsniker, på en dag jeg ikke postert noe.

Jeg kommer ikke til å skrive om VM i Russland dette året. Men jeg har, som andre, lagt merke til at det har vært langt mindre trykk og negativ omtale av Russland frem til dette, enn frem til for eksempel OL i Sotsji. Omtalen av Russland er også gjennomgående positiv, særlig fra turistene som besøker landet for å se fotball. De gjør samme erfaringer som mange andre, russerne er egentlig blide og gjestmilde, og vil strekke seg langt for at gjester skal være fornøyde. Som de fleste andre ønsker de at tilreisende får et godt inntrykk av landet.

Det er imidlertid dem som ikke kan dy seg. Ønsker man å bli irritert, er det bare å stikke innom sosiale medier, og se the usual suspects poste i vei alt negativt de kan komme på. Og Russlands forsvarere, de som tidligere ble kalt «troll», er på pletten, og latterliggjør. Det er synd mulighetene er så små for en saklig diskusjon, men det er gledelig at forholdene nå er bedre, enn bare for noen år siden.

Noe som er forsøkt trukket frem, er hvordan Putin etter Russlands seier i åpningskampen annonserte at pensjonsalderen skal heves fra 60 til 65, og momsen heves fra 18 til 22 %. Det er påfallende å se de samme journalister og aviser, som heier på Macrons tilsvarende forsøk på økning av pensjonsalderen i Frankrike, forsøker å få Putins trekk til å være skandaløst. Nøytralt sett er det vel heller god statsmannskunst? Upopulære avgjørelser skal gjennomføres når man selv er populær og landet i gledesrus.

Mange, også på NRK, trekker frem Tsjetsjenia og Kadyrov som andre «skandaler» i Russland. Særlig er de kritiske til fotballspillere som lar seg avbilde med Kadyrov, eller tar i mot utmerkelser fra ham. Riktignok er det litt av hvert å utsette både på Kadyrov og Tsjetsjenia, men man må vel også se litt på bakgrunnen her? Tsjetsjenia har ellers de siste 20-30 år gjerne vært i krig eller væpnet konflikt. Etter Kadyrov har det vært stabilitet. De vestlige landene har ikke noe i nærheten å vise til, når det gjelder væpnet innblanding i et muslimsk land, og så å oppnå stabilitet etterpå. På meg virker den vestlige kritikken her litt overflatisk og lettvint, og man skulle spørre hva kritikerne skulle ønske i stedet? Et muslimsk demokrati etter mønster av – hva?

I Ukraina er situasjonen tilbake i de gamle, vante spor. Taxisjåføren er ikke interessert i å snakke politikk, man registrerer nye bestemmelser og regler med et oppgitt sukk. For vår del, er det et problem at de skifter inndelingen av skolene. Nå skal alle gå på den skolen som ligger nærmest, og alle skal gå på ukrainske skoler. Det er språklig undertrykking, helt horribel, men det er i den vestlige verden mye lettere å akseptere slik språklig undertrykking når det er russisk som blir utsatt for den. Vår lille niese på 8 sier hun ikke kan ukrainsk. Og nå skal det bli språket hun undervises i.

Det veldige kjøret mot alt russisk her i Ukraina, gjør også at vi ikke godt kan kalle vår lille datter halvt ukrainsk. Hvordan kan man tilhøre en nasjon, der man ikke kan språket? Russisk språk er en del av Ukraina, synes vi, men det har de ganske nasjonalistiske styresmaktene i Ukraina sagt at det ikke er. Dermed er vi heller ikke ukrainske.

Selv glødende tilhengere av det nye Ukraina fikk nok etter det veldig spesielle «attentatet» mot den russiske journalisten forleden. Før bløffen ble avslørt, gikk nettet varmt av vestlige journalister og korrespondenter som rapporterte og satte i sammenheng og fyrte opp under det som skulle være skjedd. Det var en Kreml-kritiker, en kritisk journalist, som ble tatt livet av med kaldt blod. Den skyldige var straks utpekt, dette var Putins Russland, der blir opponenter myrdet. Her ser vi regimets sanne ansikt.

Men det var nok heller Ukrainas og de vestlige journalistenes sanne ansikt som ble vist frem. Vestlige journalister, som er klar til å tro på enhver forbrytelse, så lenge den kan lenkes opp mot Putin og Russland. De har noen år nå, med å ganske latterlig hive seg på ganske ville beskyldninger, og ta for god fisk ting man aldri ville hive seg ukritisk på om det ikke var Russland som var synderen. Også for folk med utdannelse er det blitt et jag etter å få bekreftet egne fordommer. Kildekritikken slår bare til, når det er ens egne som skal ha gjort noe galt.

Kanskje kan man hevde at når det offisielle Ukraina sier at dette var saken, så har pressefolkene å tro på det (i motsatt til sånn det er når for eksempel det offisielle Russland hevder noe, da man skal være skeptisk og tro det er propaganda). Det er nokså uten sidestykke at et attentat blir hevdet på denne måten, og så er det bare tull. Så man skal ikke holde det altfor sterkt mot våre vestlige journalister og nyhetsmagasiner, at nyheten om attentatet ble referert og kommentert som om det virkelig var skjedd.

Men man kunne kanskje holdt lite grann igjen, med tanke på hva slags person dette var? Han ble kalt «Kremling-kritiker», men man skal ikke grave langt i ham før man ser at dette er av den uspiselige typen. Da det berømte russiske mannskoret styrtet med flyet på vei til Syria for konsert der, så la denne mannen ut en Facebook-post der han i direkte vendinger sier dette var «vel-fortjent» for «propagandamaskinen». Man kan godt være kritisk til norsk krigføring i Afghanistan, men om et fly med kringkastingsorkesteret styrter på vei til Kabul, så legger man ikke ut en gledelig melding på Facebook. Da er man ikke kritiker, da er man stygg.

Symptomatisk gikk han raskt fra å være «Kreml-kritiker» til å bli «journalist» etter at bløffen ble avslørt. Og man var betimelig litt varsom med å ta de neste meldingene fra ukrainske styresmakter bokstavlig, om at denne bløffen var «nødvendig», «for å forhindre reelle attentatplaner». Kanskje kunne man gjort seg noen tanker om hvordan Putin og hans regime kunne se seg bedre tjent med denne mannen død, enn levende.

Hendelsen minner litt om den ukrainske flyveren, en kvinne, som ble arrestert av Russland, og vant frem i vestlige medier som en slags Johanne deArc. Det var ikke i noens tanker at det kunne være riktig å arrestere henne, hun var apriori uskyldig, og ble et symbol på den ukrainske frihetskampen mot et overgripende Russland. Hun ble sluppet fri, og særlig amerikanere kappedes om å bli fotografert sammen med henne. Nå i dag sitter hun i fengsel igjen, til øredøvende taushet. Nå er det nemlig ukrainske styresmakter som har arrestert henne.

Mitt poeng er som det alltid har vært, at det meste Russland kritiseres for, gjelder i Ukraina også, og ofte i sterkere grad. Det er drept langt flere journalister og opposisjonspolitikere her, enn i Russland, etter Maidan, men drapene her får ingen oppmerksomhet. Det er ganske merkelig hvordan vår såkalte kritiske presse går i flokk for å støtte opp om vår offisielle politikk. Mediene har blitt den fjerde statsmakt, ikke som en kritisk vaktbikkje, men som enda et organ til å få makten utført. Når Russland er fienden, skriver mediene negativt om Russland, og slår opp nyheter som stiller dem i et negativt lys. De eneste som tjener på det, er forsvarsindustrien, og mange mennesker i maktposisjoner, hvis karriere avhenger av at dette bildet opprettholdes.

For oss vanlige mennesker, er det bare å sukke, og holde frem med våre vanlige liv. Dette vil også gjenspeile seg i sommerens bloggposter.

Reklamer

Presidentvalg i Russland, 2018

Det er presidentvalg i Russland i dag. Det er ikke så spennende. Putin vil vinne, og han vil med det sikre seg 6 nye år. Om han vil, sitter han på livstid, for i hans presidentperiode har de endret grunnloven, slik at en president kan sitte i tre perioder. De har også forlenget hver periode til 6 år. Derfor hadde han gode muligheter for 18 år i presidentstolen da han på ny overtok for Medvedev i 2012. Siden Medvedev var Putins mann, og Putin var statsminister mens Medvedev var president, så vil Putin altså i praksis ha styrt Russland fra 2000. Etter han vinner i dag, vil han ha sikret seg frem til 2024. Men det er sannsynlig han vil sitte til 2030. Det er det omverdenen må forholde seg til.

Under Putin har forholdet mellom Vesten og Russland forverret seg betraktelig. Særlig er forholdet til USA å sammenligne med sånn det var under den kalde krigen. Det samme gjelder forholdet til den engelskspråklige verden, der jeg vil regne Skandinavia blant dem, land der man får internasjonale nyheter på engelsk. Forholdet til Tyskland og Frankrike og andre land i EU og NATO har også blitt verre, men der er det ennå stemmer av fornuft, der er det innslag av pragmatisme og realpolitikk.

Denne uken har det vært veldig mye oppmerksomhet rundt giftangrepet mot en tidligere russisk dobbeltagent, han var spion for britene. Det er ikke riktig å kalle det giftangrep, han og datteren ble angrepet av en nervegass, dette er kjemiske våpen. Det er fullstendig uakseptabelt, både drapsforsøket og måten det skjedde på.

Attentatet føyer seg inn i rekken av mange prominente russere og Putin-kritikere som er drept eller nøytralisert på en voldelig måte. Folk som har i mot Putin og Russland er raske til å hoppe på konklusjonene, folk som støtter ham og dem er raske til å ty til konspirasjonsteoriene. Det er vanskelig å ha en mellomposisjon, indisiene er mange, bevisene få.

Det gjelder også i denne saken. Det er ikke mange som er i stand til å produsere denne nervegassen. Skal man stole på Theresa May, må det enten være den russiske statsmakten, eller noen som har stjålet den fra dem. Uansett vil russerne sitte på informasjon om hva som kan ha skjedd. Russerne, på sin side, benekter som vanlig alt. De sier de ikke har noe med denne saken å gjøre, og ber i stedet britene utveksle informasjon om hva som kan ha skjedd. Og på nettet raser debatten, med steinharde, fiendtlige fronter, godt gjenkjennelige fra mange andre lignende saker.

Mot Putin er det svært mange svært ressursrike mennesker og institusjoner som står. Det er kort vei å få utgitt en bok om Putin, om den er kritisk, og de selger godt. Skarpe og bitre kritikere har kort vei til de store mediene. De alternative stemmene må ty til alternative medier. Likevel er det ingen som klarer å binde Putin personlig til en virkelig skandale, eller en virkelig forbrytelse, eller noe som virkelig skader ham. Utallige forsøker, og ramser opp skandale på skandale, forbrytelse på forbrytelse, ting som skulle skade ham, men det treffer aldri helt og utvilsomt.

I valget i dag er det ingen reell opposisjon som stiller. Her vil jeg gå inn i litt kontroverser, noe jeg i denne bloggen ellers vil holde meg vekk fra, men jeg holder på min mening at ekskaljasjonen i det fiendtlige forholdet til Russland har gjort det umulig for noen som ligner oss i vest å utfordre Putin. Om målet har vært å fjerne Putin, har politikken vi har ført i vest vært totalt mislykket. Det går heller an å si at politikken vår har styrket ham. Den russiske opposisjonen har ofte søkt støtte i vesten, russiske demokratiforkjempere har alltid gjort det. Nå er dette å søke støtte hos fienden, på grensen til forræderi. Og det er vanskelig for disse demokratiforkjempere å manøvrere, for de må veie sine ord og meninger mellom å tekkes vesten, og tekkes russiske velgere. Den mest profilerte er Navalnyj. Det er bare å spørre ham hva han mener om Krim, så kommer han helt i saksa.

Det har dukket opp et nytt, litt merkelig fenomen også, i dette valget. Hun heter Ksenia Sobtsjak, og er svært kjent i Russland, men var ganske lite kjent her. Hun skal også liksom representere det liberale, vestlige, demokrativennlige, men det går an å spekulere om hun mener det, eller om hun er med i den arrangerte og beleilige opposisjonen Putin trenger, for å gi det hele tiden nødvendige skinn av demokrati. Navalnyj hater henne, så mye er sikkert. Hun stjeler penger fra ham.

For øvrig må jeg ta med at Navalnyj ved lov er fratatt retten til å stille som kandidat. Han er stadig under etterforskning og er også blitt dømt for korrupsjon. Og som mange andre land, tillater ikke Russland tidligere straffedømte i presidentembetet. Saken mot Navalnyj føyer seg inn i rekken som splitter Putinkritikerne og hans støttespillere. De som hater Putin, anser Navalnyj uskyldig, uten engang å ha satt seg inn i saken. De som vil støtte ham, tyr til konspirasjoner og spekulasjoner, det kan jo hende han virkelig har begått noe av den korrupsjonen han er beskyldt for. Min gjetning er at den russiske stats forfølgelse av Navalnyj er et overgrep, det er utspekulert, og det er virkningsfullt, typisk Putin.

Få i Vesten kan si de støtter Putin. Han er en annen type, president i et annet land, for et annet folk. Jeg tror ikke Russland har noe bedre alternativ enn Putin i dag. Jeg tror kanskje vi i Vesten må bremse litt opp med hele tiden å ville avsette diktatorer og korrupte regimer. Det er ikke alltid alternativet blir noe bedre. Eller, det er ikke nødvendig at den neste blir snill, når den forrige var slem. Eksemplene er i den siste tiden vel så mange på det motsatte. Alternativet er kaos. Det er også dette diktatorer og autoritære ledere forsøker å innprente i folket sitt og i verden, Putin kanskje bedre enn noen. Jeg tror i så fall at Putin har rett, alternativet til ham er ikke et velfungerende demokrati, alternativet er kaos. Og i Russland kan det bli farligere enn i de mange andre landene som er kastet ut i kaos, etter forhastede regimeskift. Derfor er ikke jeg så fortvilet over at Putin får seg en periode til, og at den perioden skal vare i 6 år.

Vi i Vesten, inkludert Norge, burde konsentrere oss om våre egne problemer. Det er nok av dem, hos oss også. Vi som ønsker å leve i et demokrati, bør jobbe hardt for å vise resten av verden at det fungerer. Det er etter min mening den beste måten å spre det på.

Christine Meyer og føljetongen i SSB

En sak har fått meg til å følge med på norske nyheter igjen denne uken. Det er saken om lederen i Statistisk sentralbyrå, Christine Meyer, og spørsmålet om hun skal gå av. Den saken har såpass mange elementer ved seg at den har fått meg tilbake til norske medier, sosiale og tradisjonelle.

I bunn ligger selvfølgelig innvandrerregnskapet til Erling Holmøy. Det gjør at saken har eksplodert noe så til de grader, og det gjør også at frontene i den ikke har blitt helt som man skulle ventet. Om dere tror jeg skal skrive om dette regnskapet eller ha noen mening om det, er dere sprø. Jeg har brente fingre og går ikke inn i betente temaer. Jeg nøyer meg å si at dette er en elefant i rommet, og som alle elefanter av denne typen, blir den ikke snakket om.

Så er det en del pikante ting om kjønn og maktposisjoner. Dette er også betent, selv det å komme med fakta er å ta stilling i saken, for kanskje er dette den type fakta som skal ligge, om dette også skal være en slags elefant, selv om dette i så fall ikke vil være en elefant som andre elefanter. I alle fall er Christine Meyer gift med Victor Nordmann, en høyremann og en bauta og urokkelig, elegant, innflytelsesrik høyremann. Han er professor, eller forhenværende professor (emeritus) ved NHH, der Christine Meyer en gang var stipendiat. Hun var også statssekretær mens han var minister, statssekretær for ham, og mens hun var det, utviklet de et forhold som endte opp med at de to giftet seg, og fremdeles er gift. Begge var gift fra før.

Det er de som har prøvd å spille inn Victor Nordmann som en part i saken, enda han så vidt jeg vet ikke har uttalt seg og ikke er direkte involvert i det som skjer akkurat nå. Men han er innflytelsesrik, og kan ha spilt en rolle i at Meyer fikk den posisjonen hun fikk, og han kan også ha hatt innflytelse på hennes meninger. Noen trekker det langt, og siterer Nordmann for å illustrere synet til Meyer, eller som en slags indirekte kritikk av henne, mens andre da ser seg nødt til å forsvare Meyer, og spørre hva i all verden synet til Nordmann og hans uttalelser, har å gjøre med Meyer? Her er det også mye farlig og betent, det begynner å ligne en elefant, så jeg lar det ligge.

Jeg vil bare driste meg til å antyde at kjønn kanskje spiller en rolle. Det er sånn man kanskje ikke skal si, kanskje er det uhørt, men det er påfallende at en god del av de som kritiserer henne er menn, en god del av de som forsvarer henne, er kvinner. Det er også en helt usedvanlig sak, nesten helt uten sidestykke, med en sånn offentlig skittentøyvask, og så blir den ikke ferdig. Siv Jensen har sagt i helt rene ord at hun ikke har tillit til Christine Meyer, og i formuleringen «det må hun tenke over nøye» oppfordret henne til å fratre. Så løser det seg ikke, med alle de negative konsekvenser det har for alle parter. Er det forskjell når mann kommer i sånne personalkonflikter og når kvinner gjør det? Har det noe å si?

Kanskje ikke, men det gir ekstra krydder, og enda en sak å diskutere og irritere seg over, enda et spørsmål å spille inn eller måtte avvise.

Hva som i alle fall spiller en rolle er den tradisjonelle kampen mellom øst og vest, her mellom Bergen og Oslo, eller til og med Bergen og resten av Norge. Bergenserne er patriotiske, og støtter Meyer. De er også vant med kaos og personkonflikter, fotballklubben, teateret og politikken der kjenner det godt. Det er også reelle skillelinjer, reelle hendelser, med Victor Nordmann som i sin tid som statsråd flyttet mange statlige institusjoner ut av Oslo, og med Statistisk sentralbyrå i likhet med flere statsinstitusjoner ganske Oslo-dominert. De som støtter Meyer mest synlig er i likhet med Meyer selv fra pene-Bergen, med bokmålsvariant av dialekten, skikkelig overklasse, og bare enda mer pikant.

Enda et hakk dypere, og kanskje nærmere det de helt involverte insisterer på saken dreier seg om, er at Statistisk Sentralbyrå har vært dominert av sosialøkonomer, folk fra BI, en Oslo-institusjon. Christine Meyer har skiftet disse ut med folk fra NHH, en Bergens-institusjon, markedsøkonomer. De som skriver om dette er raske med å bruke «nyliberalister» og «Chicago-skolen» om folkene fra NHH, at nå skal Statistisk sentralbyrå bli «superliberalistisk». I dette ligger også en gammel konflikt mellom Høyre og Arbeiderpartiet, alle sosialøkonomene i SSB er selvfølgelig plassert der i årene med AP i maktposisjon, AP har jo vært ganske flinke til det, plassere sine folk i alle viktige posisjoner i Norges land. Nå skulle liksom Høyre gjøre det samme, og få inn litt superliberalister, litt renvaskede kapitalister, litt overbevisning om markedets fortreffelighet og konsumenten som rasjonell aktør.

Her skulle det være ganske klart at folk på høyresiden da skulle støtte Meyer, mens de på venstre skulle mene hun må gå. Men så er det jo bare det at sjefen hennes er Siv Jensen, og elefanten er innvandring, og ingen på venstresiden kan ende opp feil i disse tingene her. Så de holder veldig morsomt kjeft, eller snakker ullent om «prosesser» og sånt som sikrer dem fra å gå i noen feller, og å mene noe. Med i disse politiske tingene ligger at Meyer er Høyre-kvinne, de er i regjering med Fremskrittspartiet, og Fremskrittspartiet har finansministeren. Så Høyre skulle kanskje beskyttet sin egen, eller forsvart det hun har gjort og det hun står for, men Høyre er muse stille. I to ord, vil jeg skrive det.

De politiske partiene er veldig forsiktige med å score politiske poeng. Her er farene store for at poengene heller blir minuspoeng. Arbeiderpartiet kan ikke godt forsvare Christine Meyer for at hun gjør SSB mer markedsliberalistisk, om det nå er det hun gjør, og høyresiden kan ikke kritisere henne for å gjøre endringer de vel strengt tatt ønsker? I hvert fall er det forunderlig å følge debatten.

Inni dette ligger også spørsmålet om omorganisering, alltid beslektet med «effektivisering», noe Høyresiden pleier være for, venstresiden pleier være mot. Mye av omorganiseringen har også noe vitenskaplig over seg, hva som skal være god forskning, om det er nødvendig å publisere i internasjonale tidsskrift, og om det er nødvendig med stor eller liten forskningsstab, og om hvem som skal være der. Dette er det bortimot umulig å ha oversikten over for vanlige mennesker, om man ikke har direkte innsyn eller selv jobber i SSB, men likevel ruller det sterke meninger fra begge sider om dette, særlig fra dem som insisterer at dette ikke handler om elefanter.

Mange av de som skriver om saken eller uttaler seg gjør det på en måte som om de ikke tar det helt alvorlig. Desto morsommere for dem blir det med all moralisering, at det er viktig at SSB ikke blir politisk, eller at de ikke blir politisk styrt, og at vi har tillit til dem. Det er jo helt åpenbart at de er riktig så politiske, og at det er god grunn til å være skeptisk. Denne skepsisen tror jeg for min del er bare sunn, så ingen skulle forlede seg til å tro at det er noe som heter «nøytral statistikk», og enda mindre «nøytral forskning om fremtiden».

Jeg tror for min del heller ikke Meyer varer lenge i stillingen, og at det som nå pågår er et spill. Og det spillet dreier seg om å få mest mulig i sluttpakke, for Meyers del, og få minst mulig bråk og styr i ettertid, for Siv Jensens del. Det vil overraske meg om Meyer varer ut uken, for eksempel. Jeg er kanskje litt matematisk anlagt, verken Jensen eller Meyer har interesse av at dette skal dra ut, derfor er det i begges interesse å få en ende på det. Så det må de da greie å  få til. Jeg håper vi får vite en god del om hvordan.

Reise i Norge, 2017

Jeg sitter på Flesland, klar for et formiddagsfly til Stavanger. Det avslutter en reise Stavanger – Oslo – Bergen for en lang langhelg.

Det er blitt alt sammen veldig fancy i Norge. Både Flesland og Sola flyplass er oppdatert til det ugjenkjennelige, men ikke til det bedre, spør du meg. Flyplassene er sterile, umenneskelige, du blir reisekveg og businesskunde, alt er lagt til rett for at ting skal se skikkelig fint og dyrt ut, og at du skal bruke penger.

Sola har jeg skrevet om før. Der er alt lagt opp så det skal være tungvint og irriterende å kjøre venner og slektninger til flyplassen. Man tvinges til å parkere tullete langt unna, og man står mellom bommer, der man har et kvarter på seg, eller så må man betale. I Kiev kan hvem som helst parkere rett utenfor inngangsdøren til Flyplassen, slik man også kunne før ved norske flyplasser. Kollektiv transport er vel og bra, men den er veldig dyr, og i Rogaland bor vi slik at det er vanskelig å finne gode ruter. For oss på Ganddal, er det for eksempel buss eller tog til Klepp eller Sandnes, og så kanskje derfra en flybuss som bruker lang tid og kjører på kryss og tvers til Sola.

For å reise ut til Flesland er det nå mulig å ta bybanen. Det ville vært fine greier det, om det bare hadde vært mulig å betale for den. For å gjøre det, må man enten kjøpe Skyss-kort eller laste ned app. Jeg får fnatt av alle disse kortene og appene man må skaffe seg for å gjøre helt vanlige og dagligdagse ting i vår tid. Kunne man ikke bare betale for varen, og så er det greit? Kortene og appen gir elektroniske spor jeg ikke er interessert i å legge fra meg, og som jeg ikke liker å bli tvunget til å gjøre. Telefonen min vil jeg bestemme over selv, og kort jeg skaffer meg har en tendens til å forsvinne, eller ende opp som rot.

På flybussen går det gudskjelov ennå an å betale med visakort. Prisen er steget til 125 kroner, men bussen kjører nå direkte, og tar bare 20 minutter. Bussholdeplassen er imidlertid flyttet lenger unna på bystasjonen, og skiltingen var mildt sagt mangelfull. Det var fullt av tegninger og skilt med I for informasjon, men ingen informasjon å se, og ingen å spørre. Alt så veldig fint ut. Men jeg visste ikke hvor jeg skulle, og måtte spørre tilfeldige forbipasserende.

Her på Flesland har de laget det til så fancy at jeg blir rent fremmedgjort. Det er en stor, åpen, ren avgangshall, med grusomt ekko, og den summingen som kan gjøre én øredøv og søvnig. Min gate, nr. 18, har ingen sitteplasser (!), man kan bare ta plass på to fancy restauranter, med merkenavn, og kjøpe seg noe. Jeg har aldri sett noe lignende i hele verden. At man ikke kan sitte og vente på sitt eget fly?

De har pusset tingene opp for latterlige pengesummer, men resultatet er ikke noe gøy. Det er påtrengende rikmannsnykker, flashing av velstand og penger, dyre luksusrestauranter og overprisede merkebutikker, og det på bekostning av helt vanlige sitteplasser og steder å gjøre av seg. Det er nesten ikke til å tro.

NSB, som jeg tok fra Oslo til Bergen, er et eget kapittel, beslektet, men annerledes. Enda så mye subsidier og støtte og skattefrihet de får for å være miljøvennlige, klarer de ikke å konkurrere med fly på pris. Nattoget fra Oslo til Bergen kostet mellom fem og seks hundre kroner. Sovevogn, som jeg unte meg, kostet 950 kroner i tillegg. NSB insisterer på at det skal være «hotellstandard», og dermed hotellpriser, men det kan ikke engang late som det er i nærheten. Det er samme, enkle kupeene som de alltid har hatt, og de samme sengene man alltid finner på tog. Det eneste som er hotellstandard, er prisen.

Så min konklusjon er at Norge er blitt et overpriset, sterilisert og kjølig land å reise i. Kanskje er det ledd i et forsøk på å få folk til å bruke egen bil? Denne reiseverden med flyplasser, togstasjoner og fly og tog er en jeg vil holde meg unna. Det er fullt av skilt og informasjon over høyttalere med påminnelser om hvor bra alt er, og hvor inderlig de som selger meg billetten ønsker meg en behagelig reise, men det fungere ikke engang som dryss over en påtrengende erkjennelse om at alt dette er kjøp og salg.

Diskusjonen om Canadas utenriksministers ukrainske bakgrunn

Da Christina Alexandra – eller Chrystia – Freeland overtok stillingen som Canadas utenriksminister etter Stephane Dion i januar i år, vakte det ikke så enorm oppsikt. Utenfor Canadas grenser ble det lagt litt vekt på at hun var Canadas første kvinnelige utenriksminster på 24 år, og at hun stod på listen over canadiere med nektet innreisetillatelse til Russland. Den listen havnet hun på i 2015. Hun skrev selv en artikkel om hvorfor, på Brookings, My Ukraine, and Putin’s big lie. Artikkelen er så velskrevet at det er sjelden politikere er i stand til å skrive sånn uten profesjonell PR-hjelp. Men så har jo også Freeland en fortid som journalist og forfatter. Det er i følge henne selv noe av årsaken at hun ble nektet innreisetillatelse.

I alle fall, artikkelen er et retorisk mesterverk. Hun skriver at hun var lei seg for innreiseforbudet, at hun «regner seg som russofil», at hun «snakker språket», har fordypet seg i og studert litteraturen. Så fortsetter hun med at hun også er en del av Canadas ukrainske samfunn, eller Ukrainian-Canadian community, og videre at besteforeldrene på morssiden flyktet fra Vest-Ukraina etter at Stalin og Hitler tegnet sin ikke-angrepspakt. Deretter er det kort om drømmen om et fritt Ukraina, «slik det hadde vært en kort periode i kaoset etter revolusjonen i 1917», men at de måtte leve i «politisk eksil».

Slik blir det tegnet en ganske gripende historie om en familie som måtte flykte fra hjemlandet sitt, leve i eksil, og greide seg som best de kunne, inntil tidene nå er blitt annerledes. Det blir referert til en del historiske kjennsgjerninger, Molotov-Ribbentrop-pakten, eller Stalin og Hitler, som det heter her, og om revolusjonen i 1917. Hun forteller om det ukrainske samfunn i Canada, det teller ganske mange, og består av flyktninger, som henne. Så er det hvordan hun har slått seg opp i Canada, blitt medlem av parlamentet, og hvordan hun som politiker og journalist har kritisert Russland, av grunner få kan være i mot, som hvordan oligarkerne har vokst frem og hvordan Russland kriget i Tsjetsjenia. Hun skriver ikke engang at hun har kritisert det, bare at hun har skrevet om det, som journalist. Og hun har aldri vært nektet visa, som hun skriver, inntil nå. Deretter er det om krisen i Ukraina, Freedland blir her tydelig provosert, men holder seg i skinnet og skriver aldri usaklig, om enn noe av det hun skriver som fakta, er diskutabelt, og blir diskutert, intenst. De diskusjonene skal ikke jeg gå inn i. Det er ikke den som er hovedsaken med dette innlegget mitt.

Jeg vil i stedet vise til en artikkel som ble publisert i OttawaCitizen. Det er en avis jeg ikke kjenner, men som jeg lenker til her fordi med den kommer man raskest inn til kjernen i denne historien her, og den diskusjonen som har oppstått rundt det. Når Freeland skriver om sine besteforeldre på morssiden, som flyktet fra Sovjetunionen etter Stalin-Hitler-avtalen, og som så levde på flukt og med drømmen om et fritt Ukraina, så er det en sannhet med visse modifikasjoner. Denne bestefaren samarbeidet med de tyske nazistene, noen han langt fra var alene om blant ukrainske nasjonalister. Det var strategien de ukrainske nasjonalistene valgte, de ville samarbeide med nazi-Tyskland for å kvitte seg med Sovjetmakten. Det er hva de som støtter dem i dag, sier om disse tingene. Men det er også en del av historien at de ukrainske nasjonalistene delte den nazistiske ideologien, de var voldelige som dem, og var med på masseutryddelse av russere, polakker og jøder. Så det er virkelig vanskelig å komme utenom en konklusjon om at disse ukrainske nasjonalistene ikke bare samarbeidet med de tyske nazistene, de var nazister selv også.

Dette er en del av historien man generelt skal være litt forsiktig med. Her er det mye gammelt hat som vekker sterke følelser når det kommer frem i lyset og blir diskutert, eller blir brukt i propagandaen for å nå politiske mål. Polakker, ukrainere og russere har begått mange stygge overgrep mot hverandre opp gjennom historien. Ønsket om hevn og rettferdighet blir raskt sterkere enn ønsket om forsoning. I dagens verden er det de som har blitt utsatt for russiske overgrep som har lettest for å vinne seg plass i den vestlige medieoppmerksomheten, det er polakkene, balterne, ukrainerne og de andre som møter forståelse, det er de som får sympati. At de også har begått ugjerninger blir bortforklart, bagatellisert eller glemt. Men for de som er utsatt for overgrepene eller hatideologien, så er det ikke så lett å bortforklare det, bagatellisere det, eller glemme det.

Begrep som «Alternative facts» og «Fake news» sitter løst nå om dagen. Det var også det Christina Freedland prøvde seg med, når familiefortiden på ny kom opp, nå etter at hun ble utenriksminister. Det står litt om det i Washington post, i en artikkel kalt Russia should stop calling my grandfather a Nazi, says Canada’s foreign minister. Jeg tar med hele sitatet hvordan hun uttaler seg, under en pressekonferanse der saken var at Canada fortsetter et militært treningsprogram i Ukraina i ytterligere to år (militært treningsprogram i to år, folkens, det er NATO, allerede det er nok til å få mange til å se rødt):

“I don’t think it’s a secret,” she told reporters after announcing a two-year extension of a Canadian military training mission in Ukraine. “American officials have publicly said and even (German Chancellor) Angela Merkel has publicly said that there were efforts on the Russian side to destabilize Western democracies, and I think it shouldn’t come as a surprise if these same efforts were used against Canada.”

«Jeg tror ikke det er noen hemmelighet», fortalte hun reportere etter å ha annonsert en toårig forlengelse av et canadisk militært treningsoppdrag i Ukraina. «Amerikanske tjenestemenn har offentlig uttalt og til og med (den tyske kansleren) Angela Merkel har offentlig sagt det er forsøk fra russisk side på å destabilisere vestlige demokratier, og jeg tror ikke det skulle komme som noen overraskelse om de samme forsøkene ble brukt mot Canada.

Hun avviser med andre ord hele greiene. Hun og hennes støttespillere viser også til at det er såkalte «prorussiske medier», som kommer med saken, og videre derfra til at det er en antiinformasjonskampanje fra Kreml, og fra Putin, og altså at målet er å «destabilisere vestlige demokratier».

Mon det. Jeg har for eksempel ikke noe slikt mål. Men jeg kan lese, og jeg kjenner historien lite grann. Det står også å lese i de to lenkene jeg har lagt ut, til Washington post og Ottawa citizen. Alt jeg nå skriver, tar jeg fra de to artiklene, og fra diskusjonene som har fulgt ut i fra dem. Bestefaren til Chrystia Freedland heter Michael Chomiak. Han vokste opp i en del av vestukraina som ble annektert av Polen i mellomkrigstiden, så det var visst ikke så veldig fra Stalin og Sovjetunionen de flyktet allikevel, ikke ennå i alle fall. Under nazi-okkupasjonen var han redaktør for en avis i Krakow, Krakivski vesti, en ren nazi-avis, ren nazi-propaganda. Dette er ikke russisk desinformasjon, men fra Los Angeles holocaust museum (om avisene Krakivski visti og Lvivski visti):

“The editorial boards carried out a policy of soliciting Ukrainian support for the German cause,” the Holocaust Museum noted. “It was typical, within these publications, to not to give any accounts of the German genocidal policy, and largely, the editions resorted to silencing the mass killing of Jews in Galicia. Ukrainian newspapers presented the Jewish Question in light of the official Nazi propaganda, corollary to the Jewish world conspiracy.”

«Redaksjonene førte en politikk med å oppfordre til ukrainsk støtte for den tyske sak», bemerket Holocaust museet. «Det var typisk innen disse publikasjonene ikke å gi noe regnskap for den tyske folkemordspolitikken, og i det store og hele, så brukte utgavene å tie om massemordet på jøder i Galicia (et område i det vestlige Ukraina og/eller østlige Polen). Ukrainske aviser presenterte det jødiske spørsmålet i lys av offisiell Nazi-propaganda, som en følge av den jødiske verdenskonspirasjonen.

Alt dette er Freedland selvfølgelig fullt klar over. Hun visste det også da hun kom med beskyldningene om «russisk desinformasjon». Hennes støttespillere, påfallende ofte fra demokratene i USA, har i kjent stil vært uforbeholdne i sin støtte, og stormet til konklusjonene om at russisk løgnaktighet og uredelighet ikke kjenner noen grenser, også familien til en stakkars flyktning, kan de angripe. Men så er det jo noe med det at også de som ble utsatt for volden og overgrepene til de tyske nazistene og deres støttespillere, har etterkommere, og sympatisører. Det er å gå litt over grensen, dette var folkemord, på kvinner, eldre og barn, det har ikke noe sidestykke i verdenshistorien. Det finnes ingen unnskyldning. Og det nytter heller ikke å komme med en bortforklaring, som at den stakkars bestefaren ikke hadde noe valg, han måtte samarbeide «for å berge livet». Han var redaktør for en avis. Det er litt mer enn bare å gjøre gode miner til slett spill. De ukrainske nasjonalistene og særlig de som støtter dem bør nok ta et oppgjør med seg selv, og hva sak de egentlig sklir ut i å støtte. Det ser virkelig rart ut, med alle såkalte liberale og progressive, som plutselig får det for seg at det ikke er så farlig å spre litt nazipropaganda, en tid der nazistene utrydder hundretusener og millioner fordi de tilhører en annen rase enn de selv.

En som lenge har talt russernes sak, uten at det på noen måte kan gå an å påstå at han står i ledetog med Putin, er Glenn Greenwald i The Intercept. Han har mye kredibilitet i de riktige miljøene, for han var en av dem som hjalp Edvard Snowden å publisere sin informasjon om hva den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA egentlig drev med. Greenwald er også åpen homofil, med en latino-partner, så verken beskyldninger om homofobi eller fremmedfrykt biter på ham. Skitten man pleier å kaste på de som er kritisk til vestlig mediedekning av Russland, fester seg ikke på ham. Greenwald er svært aktiv på Twitter, og man kan se at han er mektig irritert på alle de moralske bedreviterne – ofte fra demokratisk side – som er så raske til å tro på alt negativt om Russland, og like raske til å forsøke å sverte alle som forsøker å modifisere dette bildet. Han har også tatt tatt i denne saken, med det enkle spørsmålet, hvordan kan Freedland i 20 år ha tiet om familiens Nazi-fortid? Hvorfor går hun ikke enkelt ut og tar avstand? Hvorfor kaller hun det «russisk desinformasjon», når det er åpenbart at denne «desinformasjonen» verken er «desinformasjon» eller «russisk». Det er ganske enkelt kjensgjerninger.

Stormen pågår på Facebook og på Twitter. I akkurat denne saken ser prorusserne ut til å vinne, uten at det vil komme til å ha så mye å si. Forholdet mellom Canada og Russland er noe bedret, sammenlignet med sånn det var tidligere, slik det også er blitt det mellom Russland og de skandinaviske landene. Det er nå noe mer kontakt. Russiske styresmakter er heller ikke interessert i å fyre opp dårlig stemning med Canada, de har ingen interesse av at det blir konflikt med Canadas utenriksminister, det er generelt en grov forregning at Russland, Kreml og Putin kontrollerer alle såkalte «prorussiske»-nettsteder som dukker opp i ulike land. Også på prorussisk side finnes det myriader av folk som skriver og poster og mener ut i fra det de mener er riktig, og ofte har de også noen gode og gyldige poeng. Som her, for eksempel.

Kanskje kan vi også se en tendens til at den veldige demonisering av Putin og alt russisk er i ferd med å slå litt tilbake på de svertingen kommer fra. Glenn Greenwald skulle jo være et godt eksempel, han er ingen republikaner, han er verken kristen eller konservativ, han er nettopp en slik demokratene skulle hatt stemmene til, men nå har de satt ham og hans like ettertrykkelig på motstanderens banehalvdel. På engelsk har de lansert et uttrykk, energizing, jeg lurer på om jeg først så det hos Katherina vanden Heuvel, redaktøren i The nation, at all svertingen av Trump bare bidrar til å gi støttespillerne hans mer energi. Uten sammenligning for øvrig. I hvert fall er det klart at de som synes hatpropagandaen mot Russland går for langt, og at vi heller burde prøve å finne ut av det med vår store nabo i øst, denne gruppen får energi og tar til nettet når desinformasjonen blir for drøy fra den andre siden, når man får det til å virke som om man flykter fra Stalin og Hitlers redselsfulle regimer, når det man egentlig flykter fra, er straffen man vil få fordi man har samarbeidet med de tyske nazistene og okkupantene.

 

 

Telefonsamtale mellom Trump og Putin

Jeg skriver en post om dagens telefonsamtale mellom Donald Trump og Vladimir Putin, før jeg på ny lar slike saker være, og  konsentrerer meg om våren som er i anmarsj og livet som er bra hos oss i vår lille og litt internasjonale familie.

Det var knyttet stor spenning til denne samtalen, jeg var selv spent, og lurte på hva innholdet ville være. Jeg lurte også på hvordan Putin ville legge det opp, han pleier å være utspekulert i å kommunisere på flere nivåer, og til å ha et bredt register i å bearbeide sine forhandlingspartnere. Jeg er nok i så måte mer skeptisk til Trump, han virker til å være ganske enkel, og lett å manipulere.

Men man kan også bli pessimistisk og deprimert av å sette seg for grundig inn i hva som egentlig foregår i internasjonal nå om dagen. Fornuftige folk har Trump og Putin så langt oppe i halsen, at de ser ut til å ha mistet dømmekraften. Kanskje er det et eksempel på det, at over halvparten av de ti mest leste sakene på BBC world service akkurat nå, har direkte eller indirekte med Trump å gjøre. Han skaper overskrifter, kan man trygt si.

Mange er så i mot både Trump og Putin at de ikke ønsker det skal bli noen avtale mellom dem. Det demokratiske partiet i USA, og deres støttespillere, har jobbet knallhardt for å ødelegge ethvert forsøk på oppmykning av forholdet mellom de to gamle supermaktene. Beskyldningene hagler, særlig fra USA mot Russland, om hacking og planer av snarlig invasjon, forflytting av tropper, militærøvelser, opprustning, det ligner lite av hva vi har sett før her i verden.

Samtidig oppruster både USA og Storbritannia atomvåpenarsenalene sine, med svimlende pengesummer, og det er stort press på alle NATOs medlemsland å bruke 2 % av nasjonalbudsjettene sine på det militære og på våpen. Tanks og militært utstyr flyttes østover, mot Russlands grenser. Sverige og Finland snakker om at de skal inn i NATO, de også. Gjensidige sanksjoner har vært på plass i et par år, nå, allerede. I det hele tatt.

Hva som virkelig skremmer meg, er at det er så lite aksept for å være kritisk til dette. Folk som er interesserte, kan sjekke Glenn Greenwald på Twitter, han var en av dem som tok i mot dataene til Edward Snowden, og er nå overrasket over hvor lite kritiske fornuftige folk og erfarne journalister kan være til negative nyheter om Russland. Det er amerikansk etterretning, CIA, den liberale verden har pleid å se på dem som en historie av løgner, i Cuba, Chile, Irak, det er så mange land, folk hatet dem under Bush. Men nå, under Obama, er det plutselig sant, alt de sier om Russland.

Professor Steven Cohen har også vært aktiv i det siste. Det er bare å sjekke ham opp, han også, på YouTube og på Podcast. Man blir straks en Putins lakei, det er ingen debatt, det er bare McCarthyisme.

Så det kan nok hende vi har noen år foran oss med militære styrker og tungt militært utstyrt i bevegelse, opp mot grensene mellom land og allianser som fyrer opp gjensidig propaganda mot hverandre. Slik har ført til kriger før, slikt har pleid å føre til kriger. Tidligere, på 1900-tallet, pleide det være en fredsbevegelse, som talte i mot sånn forflytning og mot opprustning. Hvor er disse nå?

Den første samtalen mellom Trump og Putin inneholdt ikke så mye. Særlig Trump er passet på. Enda så mye kritikkverdig og uspiselig det er med ham, er det som om det aller viktigste er å sørge for at det i alle fall ikke blir fred med Russland. På russisk side er de avventende skeptiske. Siden den kalde krigens slutt har de sett USA bryte avtaler med dem gang på gang på gang. De har utvidet NATO, som de sa de ikke skulle gjøre, flyttet våpen og soldater opp til grensene deres, som de sa de ikke skulle gjøre, og de har bygget missilforsvar og missilangrep, som de sa de ikke skulle gjøre. De har også ensidig sagt opp deler av nedrustningsavtalene for atomvåpen inngått under krigen, blant annet den viktige om forbud mot mellomdistanseraketter. At den er opphevet, gjør at USA og NATO kan sette opp atomraketter i Polen og andre NATO-land nær Russlands grenser, med raketter som vil nå viktige russiske byer innen et kvarter.

Da Barack Obama ble president for 8 år skulle han resette forholdet til Russland, etter at det hadde kjørt seg fast under forgjengeren, George Bush. George Bush var en hauk, som man vet, han gikk hardt ut, og ble bare holdt tilbake av Merkel i Tyskland og Sarkozy i Frankrike, ellers kunne det gått mot full konfrontasjon, allerede da. I resetten til Obama brukte han Michael Faul som ambassadør i Moskva, og som viktigste rådgiver i spørsmål som angikk Russland. Faul har skrevet mange bøker, fritt tilgjengelig. Ved å lese dem, skjønner man at håpet om reset ikke var så reelt. Man skjønner det bare av å lese titlene.

Nå med Trump, er det med en litt annen type. Noe med ham gjør at det kan gå bra. Obama og hans apparat var veldig opptatt av liberale verdier, av den amerikanske verdensordnen, forskjellige den slags type ting. Trump kan kanskje være litt mer ned til business. Han har folk i apparatet sitt som kan lage avtaler russerne forstår, litt sånn forretningsaktige. Det er mye å si og skrive her, det vil ta tid, og den tiden har jeg ikke. Jeg avslutter bare med at telefonsamtalen i dag var en forsiktig begynnelse. Noen medier skriver om opphevelse av sanksjonene, er veldig opptatt av det. Sanksjonene mot Cuba ble satt i gang tidlig på 1960-tallet. De gjelder ennå, så vidt jeg vet. Det er langt igjen.

Fred i Syria?

Det pågår for tiden fredsforhandlinger for krigen i Kasakhstans hovedstad, Astana. Forhandlingene er ledet av Russland, Tyrkia og Iran, med Russland i førersetet. Amerikanerne er invitert til en observatørpost, og har sendt sin ambassadør i Kasakhstan. Fra Syria er flere av opprørsbevegelsene representert, alle sammen væpnede, i tillegg til den syriske regjeringen.

Så hva skal man håpe på?

Jeg skal ikke mene noe sterkt om krigen i Syria. Mange gjør det, og mange vet mer enn jeg. Normalt er det min erfaring at man skal være forsiktig med konfliktene i Midt-Østen. De pleier være ganske sammensatte, med dype historiske røtter og mange forskjellige interessegrupper, mange veldig sterke meninger. De er også voldelige, krever menneskeliv, og det skjer mye grusomt mange vil ha hevn eller oppreisning for. Frontene er sterke og harde.

Likevel håper jeg på fred i Syria. I våre medier blir det fremstilt som om tilfellet Syria er håpløst. Vi har støttet den såkalte moderate opposisjonen, men har jo hatt litt vanskeligheter med å gjøre rede for hvem denne moderate opposisjonen egentlig er, om den i det hele tatt finnes. Så vi har vært mot Assad, mot Russlands innblanding, og for opprørsgruppene, i håp om at det blant dem skal finnes noen som kan gi syrerne en bedre fremtid.

Så det er et nederlag for våre interesser at det nå er Russland, Tyrkia og Iran som forhandler om freden. Det er tre land det har stått mye negativt om, de siste årene, land det sjelden er en positiv vinkling mot i våre medier. Oppmerksomheten blir rettet mot manglende respekt for menneskerettighetene, manglende demokrati, og stadig mer autoritære styrer. Det er land som neppe kan ønske noe godt, eller gjøre noe godt, her i verden. At de – med unnta av Tyrkia – er villige til å støtte Assad, skulle være eksempel godt nok. De kommer til å sørge for at Assad blir sittende.

Kanskje er det det beste som kan skje. Krigen i Syria har så langt krevd 300 000 menneskeliv, og sendt over 10 000 000 på flukt, i følge FNs offisielle tall. Den begynte som en forlengelse av den arabiske våren, der den vestlige verden støttet arabiske opprørsgrupper og protestbevegelser, i håp om å gjøre slutt på autoritære styrer. I noen land ble protestene voldelige, eller ble møtt med vold, og Syria endte opp med å bli det aller verste eksempelet. Opprørsgruppene, som for en stor del er muslimske jihadister, fikk våpen fra Saudi Arabia og deres allierte, og noen fikk våpen og opplæring også fra USA og Vesten. De hadde rikelig med områder å boltre seg på, både i Syria og i nabolandet Irak, der statsmakten har store problemer med å holde staten sammen etter den amerikanskledede invasjonen i 2003. Som en konsekvens av krigen har vi fått konstruksjonen Den islamske stat, et litt merkelig og meget uhyggelig forsøk på å danne et nytt kalifat, og en av verdens ubestridt verste terrororganisasjoner.

Krigen har vært en dyp tragedie og en demonstrasjon av det internasjonale samfunnets avmakt. Som kriger fra tider vi skulle være ferdige med, har alle land med ambisjoner i regionen og i verden, blandet seg inn, og foret hver sine støttegrupper med våpen og utstyr. Vi Vest, ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, har vært veldig klare på at president Bashar al-Assad må gå av, at det er den eneste mulige ende på krigen. Den muligheten fantes, i 2013, da Putin tilbød seg å bidra seg å sørge for at dette skjedde. Det ble avvist. Man ville avsette Assad uten russisk hjelp, og på egne premisser.

Nå ser det ut til at Assad får beholde makten, og at krigen har ledet til ingenting. Det er dog bedre enn at krigen fortsetter. Om fredsforhandlingene i Astana gjør at det blir fred i Syria, så må det være av det gode. Det er ganske spesielt om vi i Vesten, langt unna, skal ønske at krigen fortsetter, for å få en fred som mer tjener våre interesser. Og som vi kan være med på å forhandle frem, slik vi liker så godt.