En hektisk dag

Denne dagen hadde jeg min første opptreden som stand up komiker utenfor Bergen, og det ble litt av en, litt av en, litt av en dag.

Det begynte som vanlig kvelden og natten før, som vanlig ble jeg sittende litt utover natten med diverse ting, som vanlig fikk jeg ikke pakket det minste, og som vanlig skulle jeg på jobb kvart over åtte. Jeg hadde møter og timer hele dagen fra kvart over åtte til fem over to, flyet til Oslo skulle gå ti på halv fem, den seneste flybussen jeg kunne ta, ti på tre. Jeg tenkte å få unna skoledagen, komme meg raskt hjem og pakke, og sove og lese litt på manuskriptet for kvelden på reisen. Slik gikk det så langt, så langt, så langt i fra.

På jobben dukket det nemlig opp en pussig sak, som jeg skal ta for meg skikkelig i en senere bloggpost, det kunne rett og slett blitt en skikkelig diskusjon. Det ble det på skolen, og den var ikke så lett for meg å få ut av hodet på reisen, så den tenkte jeg på, mer enn manuskriptet for kvelden. Og klassen jeg hadde i historie, vi snakket om velferdsstaten, og ti minutter før timen sluttet, lanserte jeg pensjonsforliket, som uventet fanget klassens fulle engasjement, det der syntes de var urettferdig, med at man skulle få pensjon enten man jobbet eller ikke, og at det skulle gjelde bare 15 år, altså kanskje ikke for dem, men så var de litt mer med på det når de skjønte det var LO og arbeiderne, og ikke rikfolk og næringsdrivende, nei, det ble rett og slett diskusjon ut over timen, slik at jeg allerede før jeg kom hjem, var på etterskudd.

Så var det å pakke i en hast, og komme seg til flybussen. Endelig kunne jeg slappe av. Eller det kunne jeg ikke, for av alle busser, kom en kjenning fra gammel av på, Sigrid heter hun, og etter et par stopper, mannen hennes, Ingvar, og så måtte jeg snakke med dem. De skulle for sikkerhets skyld også med samme fly som jeg, så det ble ingen hvile før Oslo, og heller ingen lesing av manuskriptet, som strengt tatt ikke var helt klart.

Og i Oslo sviktet telefonen, av alle dager, så var Netcom nede nettopp denne dagen, slik at jeg ikke kunne ringe eller sende meldinger, og heller ikke skjønte jeg at Netcom var problemet, jeg registrerte bare at min telefon ikke virket. Mens andre telefoner – åpenbart virket. Og jeg kom også til å tenke på, at jeg hadde avtalt denne kvelden i kjent stil, jeg hadde skrevet noen mailer for noen uker siden, de hadde sagt det var greit. Det var ikke kommet noen bekreftelser siden det, eller kontakt, og ikke hadde jeg telefonnummeret til kontaktpersonen heller. Og når jeg skal si det rett ut, så hadde jeg også glemt navnet. I tillegg var den forholdsvis oversiktlige t-banen ute av drift, så jeg måtte ta de forholdsvis uoversiktlige bussene, samtidig som jeg fikk vite at det begynte klokken 1900, og ikke 2000, som jeg hadde trodd. Nå hastet det med å lære manuskriptet.

Og på Dattera til Hagen, der jeg skulle opptre, der hadde hun som solgte billetter ikke hørt noen ting om at det skulle komme noen komiker fra Bergen. Så fikk vi den fine situasjonen, der jeg skulle si «jeg var i kontakt med han —» og så hadde jeg glemt navnet. – Glenn Erlend? sa hun etter en stund, – ja, sa jeg, – han er i New York.

Velvel, det ble litt av en start, jeg skulle inn på bakrommet og kontakte Jonas, men på bakrommet var ingen Jonas, og heller ingen andre, og det var også litt uklart om dette egentlig var et bakrom. Nei, det var ganske så hektisk, og ikke hadde jeg fått spist, og ikke hadde jeg fått sovet, og ikke hadde jeg fått konsentrert meg skikkelig om manus, og nå skulle det snart begynne. Jeg skulle heldigvs på etter pause, sånn litt over ni, så jeg rakk å få kjøpe meg en burger, og gå litt frem og tilbake utendørs og pugge hva jeg skulle si, inne er det alltid så mye snakk på bakrommet, og jeg hadde jo virkelig ikke lenger tid. Jeg måtte jo lære meg det jeg skulle si.

Så var det på, så var det min debut som komiker utenfor Bergen by, mitt inntrykk er at mange blant publikum og i alle fall blant de andre artistene, lurte på «hva i all verden var dette for noe,» og der er jo svaret at det er «Eivind Salen, komikeren». Den debuten der, jeg kan bare si, den føyer seg pent inn i min katalog over hva jeg har gjort. Sånn er jeg, sånn er jeg bare, i lengden er det morsomt.

Neste opptredener blir 6. mai på Humorlaboratoriet og 7. mai på Ricks.

Reklamer

Russisk tekst – Пассивные конструкции

De siste par dagene har jeg drevet og skrevet mail på russisk, ved siden av alle de andre tingene jeg har drevet med. Jeg håpet å få brevet ferdig til den russiske påsken, som var søndag og mandag, men som følge av alle de andre tingene jeg har drevet med, gikk det ikke. Jeg skriver med læreren min i Ukraina, i Kiev, som samvittighetsfullt fortsetter sin lærergjerning ved fortsatt å skrive brev til meg, og la meg skrive til henne.

Nå vil det selvsagt ikke falle meg inn å poste brev jeg skriver til andre personer (litt av en setning), selv ikke på russisk, men jeg kan i stedet poste en av tekstene jeg skrev på kurset i sommer. De er jo riktig fine, og jeg har postet en av dem tidligere. Jeg skrev en slik tekst hver dag, og gav meg selv en grammatisk oppgave i dem. Forrige gang var det verb som tok forskjellige slags kasus, denne gangen var det passive konstruksjoner.

Teksten er oversatt i kommentarene til den. Og igjen må jeg si, det er spesielt å oversette fra et språk jeg kan dårlig til et språk jeg kan godt, fra klønete russisk til morsmålet mitt. Så kanskje oversetter jeg noen steder til andre ting enn det som egentlig står der, altså hva jeg prøvde å si, var ikke det jeg sa.

Velbekomme – og sjekk språkskolen i Hviterussland hvis dere selv vil lære russisk. Særlig hvis dere er lesere fra Nord Trøndelag.

Почувствовался Сергеем Ивановичем, Что был в доме, когда он пришёл домой несколько дней назад. Дверь была открыта, и он на поло лежала, очевидна прочитанная. И Сергей Иванович помнил сразу же, что читавший не был он. Книги некогда не читались им. И какая книга, это была книга о грабёже и взломе. Книга называлась «Как будет гробиться дома».  Может быть, книга было оставите вором, подумал Сергей Иванович Смело. Но когда раздаться звук из кухни, каждый человек понимал бы происходить,  кроме Сергея Ивановича. Поэтому нам надо сделать наш вор добре человек. Или, нашим рассказом требоваться добрый вор. И у нас есть. В кухне вошёл Сергей, вором обнаружился им, и обрарушений  вор увидел владелица дом. Они спросили друг другу «кто вы», мы знаем ответ, – я Сергей Иванович, – я вор, «что вы делаете», – не знаю, – граблю вас, извините. Наш добре вор объяснил Сергею Ивановичу всё. Книга прочитан, то же книга увиденная Сергеем Ивановичем, вор хотел попробовать, что он прочитал. Он дошёл до дома Сергея, вошёл, начал свою преступление. Иногда он не уверен, что делает, и поэтому эму нужно была книга. – Пожалуйста, говорит Сергей Иванович, – уходи из моего дома, и всё это будет скоро забито.

 

 

 

  ES-Sommer07, Kiev

Prøverommet – 10 år!

I dag blir det gøy ute i virkeligheten, i hvert fall for dem som bor i Bergensområdet. Det er jubileum for Prøverommet på Teatergarasjen, de har holdt på i 10 år, og skal feire det på den måten de gjør det best, nemlig å slippe til det som er av kunstnere, og gi dem en scene. Vanligvis kan hvem som vil bruke scenen, eller foajeen eller et eller annet sted i lokalet, det er bare å si i fra. Man opptrer gratis, og får kanskje en gjestelisteplass og en drink eller to i baren, hovedsaken er at man får prøve det man holder på med, for et publikum. Og publikum er stort sett folk som holder på med det samme selv, det er venner av de som opptrer, eller folk som selv vil opptre en eller gang, eller folk som bare er generelt interessert. Så man har stort sett et meget velvillig publikum.

I dag er det spesielt inviterte som skal opptre, og jeg er en av dem. Det var jeg sist gang også, på femårs jubileet, og da var det veldig gøy. Det blir det sikkert denne gangen også.

Programmet finner dere her: http://www.bit-teatergarasjen.no/article/143

Og prisen er som alltid 30 kroner. Klokken 2000 i Teatergarasjen. Det er ingen som vil angre på at de kom.

 

Gitar og sjakk

I går var en dag som dager skal være, en skikkelig dag fra start til mål. Hvis noen plukket ut en slik dag og sa «Dette er livet ditt», så ville jeg sagt at det er helt allright.

Den begynte tidlig, det vil si, det var sjakkturnerning hvor første runde skulle starte klokken 1100, men alle måtte møte opp og registrere seg og betale deltakeravgift senest en halv time før. Og jeg hadde sittet oppe om natten og forberedt gitarkvelden, som jeg skal skrive mer om senere i posten. Nå var det sjakkturneringen, og jeg satset på at jeg ville klare å våkne uten vekkerklokke, selv om det var blitt en lang natt, og det gikk jo veldig fint, jeg våkne vel halv åtte eller noe, og skjønte at her kunne det bli problemer med søvnmangel. Men dager hvor så mye skal skje, nytter det ikke å bli liggende og tvinge seg til å sove utover morgenen, det er bare å komme seg opp til lørdagens frokostrutiner: Ferskt brød, ferskt pålegg og rikelig med kaffe.

Som alltid kom jeg meg av gårde litt etter at jeg skulle være fremme, altså litt etter halv elleve, men det gikk greit, jeg var allerede påmeldt, og når jeg kom ti minutt før tiden, var det bare å betale og være med. Og det gikk riktig så fint i starten. Vanligvis når man er med i slike turneringer, pleier man å se på litt åpninger og triks, men denne gangen hadde jeg ikke gjort noe som helst, kun gitar. I tillegg hadde jeg en uke hvor jeg hadde tapt hvert eneste parti jeg spiller på internett, jeg spiller ett parti til dagen, så det ble en rekke på 5-6 tap. Det var hurtigsjakk, 25 minutt på hver for hele partiet, og 6 runde. I første runde skulle jeg møte en storspiller, eller en mesterspiller som det heter i sjakkspråket. Det er 5 klasser fra 1 til 5 der 1 er best, og så er det mesterklasse. Jeg er i klasse 3.

Jeg må bare si at jeg i starten av partiet hadde fullt av R.E.M-sanger i hodet, i tillegg til at jeg konsekvent tenkte på at jeg burde nok ha sovet litt mer, min motstander brukte imidlertid ganske mye tid og så ut til å konsentrere seg veldig. Han spilte en åpning jeg kan godt, så jeg kunne kjenne igjen når han gjorde et uvanlig trekk, og jeg kunne også spille trekk jeg husket, og ikke tenke noe særlig. Tydeligvis husket jeg ikke særlig godt, for før åpningen egentlig var overstått så jeg at nå kom stillingen min til å rakne helt sammen. Jeg skiftet taktikk, i den grad jeg hadde hatt noen i starten, til bare å holde ut så lenge at vi ikke var det første partiet som ble ferdig i alle fall, det er så pinlig liksom å forlate spillelokalet, mens de andre spillerne knapt har begynt. Så nå tenkte jeg og konsentrerte meg veldig, og prøvde virkelig å finne trekk som kunne forsvare meg mot alle truslene han hadde, og gjorde ikke trekk før jeg hadde forsikret meg om at dette trekket i hvert fall ikke tapte med en gang. Og det gikk riktig bra, snart begynte de andre partiene å bli ferdige, det ene etter det andre, og snart var det også slik at vårt parti begynte å tiltrekke seg oppmerksomheten og folk stod rundt og så på, til slutt riktig mange folk, for det var ikke andre partier igjen. I en stilling hvor jeg egentlig hadde en fordel, tok han evig sjakk, det vil si at han gjentok samme posisjon tre ganger, og dermed var det remis. En flott start.

En flott start. Og i neste parti møtte jeg en guttunge fra klasse 5. Han kom likevel best ut og fikk med en gang et farlig angrep som gjorde at jeg måtte tenkte i 6-7 minutter før han hadde brukt et eneste av sine. Heldigvis så han ikke selv hvor farlig angrepet hans egentlig var, og det enkle trekket jeg fryktet mest og som jeg regnet med var hovedpoenget i hans plan, spilte ikke han i det hele tatt, men derimot et helt passivt og tøysete trekk. Dermed var stillingen lik igjen, og da var det for meg bare å spille, da vant jeg som ingenting. For den som kan sjakk var åpningen spansk der han hadde sort, og fikk en springer frem til g5 og sammen med løper på c5 press mot f2, mitt tårn stod på e1. Jeg forsvarte meg med d4, og trekket jeg fryktet var Df6 etter avslagene på d4 med e-bonde og springer for ham, c-bonde og springer for meg. I siste runde før pause møtte jeg en spiller i klasse 2, der jeg strengt tatt burde høre hjemme, og han spilte jeg rett og slett bedre enn. Ettre at jeg hadde presset hele partiet, bestemte han seg for å gjøre kort prosess med å ofre alle brikkene i et angrep som riktignok var farlig, men som ikke førte frem.

Dermed lå jeg helt i teten etter de tre første partiene. Sånn skal det være. Etter pause møtte jeg først en spiller fra klasse 1, jeg fikk inn et lite triks, og presset ham gjennom hele partiet, men i et tårnsluttspill endte det opp med at han vant i en stilling som skulle være remis (uavgjort), og som jeg skulle vunnet siden han tok for store sjanser, for ikke å somle bort poeng mot en spiller fra klasse 3, og det gjorde han heller ikke. Jeg hadde litt dårlig tid mot slutten der, og gjorde en feilvurdering, et skikkelig irriterende tap. Men det var ingenting mot det neste irriterende tapet, mot en spiller fra klasse 4. Slike spillere skal jeg jo slå, og det irriterer meg bare å spille mot dem, og han her har taket på meg, ved at han alltid får opp så kjedelige stillinger, der jeg øyeblikkelig mister tålmodigheten og gir ham gavepakker av muligheter. Han knuste meg rett og slett, i dette partiet her, og han var selvfølgelig veldig, veldig fornøyd. Dermed vant denne spilleren klasse 3, og klasse 4, samme hva jeg måtte finne på i siste parti. Jeg møtte en liten unge fra klasse 5, som spilte i hytt og vær og gikk ned på en dundrende tabbe i en stilling der jeg riktignok hadde press, men som vanlig var for utålmodig i å få det realisert. Altså endte jeg opp med 3,5 poeng, og åttende plass alt i alt.

Så var det gitar. Jeg var fast bestemt på at nå gjaldt det å få sove litt, det ville bli en lang natt. Men jeg greide jo ikke å slappe av, jeg skulle jo snart drikke vodka og spille gitar, og dessuten irriterte jeg meg over tapet mot han fyren. Jeg fikk ikke det ut av hodet. Jeg satt i godstolen og hørte på R.E.M fra IRS-årene, de fem første platene, akkurat de sangene vi skulle spille, og jeg hadde øynene igjen og prøvde liksom å sove, samtidig som jeg også prøvde å lære meg sangene, særlig teksten, da, og om det var noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg, og så var det altså denne sjakken i hodet og hvor irriterende det var, og tanken på at jeg nok burde sovet.

Men allright, min kamerat kom litt over åtte. Til denne kvelden hadde vi lært oss samtlige av sangene på de fem første platene. Tidligere har vi sagt vi kunne dem, i hvert fall har jeg sagt det, men det har alltid vært noen unntak av sanger vi ikke kunne, alltid noen obskure sanger vi ikke kjente grepene på. Men nå hadde vi lært dem, alle som en, og jeg hadde også lært teksten, slik at jeg nå er en av de få i verden, sikkert, som kan alle tekstene til alle sangene på de fem første platene av R.E.M. Det kan i hvert fall ikke R.E.M, selv. Og siden dette er en post folk kommer til å lese, må jeg nok også si at det er noen hull i sånn jeg kan teksten også, hvis det hadde vært kontroll, hadde jeg nok ikke kunnet det ordrett på alle. Men sånn cirka, sånn helt i overkant av cirka, kan jeg dem, og jeg kan spille dem.

Så var det bare å gå i gang. Nye perler er «Kohoutek», «Auctioneer (Another engine)» og «Old man kensy» fra Fables of the reconstruction, i tillegg til alle andre sangene der, «Pilgrimage» og «West of the fields» og egentlig «Catapult» som mer er en nyoppdaget gitarperle, fra Murmur, «Pretty persuasion», «Letter never sent» og «Little America» fra Recokning, og «Just a touch» fra Lifes rich pagant. De satt som et skudd alle i hop. Pang. Noen av dem måtte vi til og med spille litt ekstra på, siden det var så gøy. Og min kamerat hadde også seriøst forslag om å spille «West of the fields» en gang til, noe som ville vært første gang noensinne vi spilte samme sang to ganger samme kveld.

Til alt dette hadde vi rikelig med ukrainsk og polsk vodka. Det er en sterk drikk man skal være forsiktige med, vi var selvfølgelig ikke forsiktige i det hele tatt, vi gav bare gass så lenge det var gass å gi. Sånn et godt stykke utpå kvelden forlot vi IRS-årene, og skulle spille «Pop song ’89» fra Green, der jeg spiller akkordene, og han en liten trille som er så karakteristisk for sangen, jeg spilte i vei jeg, og syntes det gikk riktig så fint, da jeg oppdaget at min kamerat hadde tatt plass i horisontalen borte ved oppvaskmaskinen. Et sikkert tegn på at kvelden nærmer seg slutten. Vi avsluttet med å lytte til sangene vi hadde spilt, og var veldig enige om at dette var veldig bra musikk, det var helt riktig av oss å ha spilt dette, dette var originalen, veldig bra, veldig bra, eller så mente vi det hver for oss, kommunikasjonen fløt litt ut på dette tidspunkt. Så gikk min kamerat hjem, og nok en dundrende gitarkveld var gjennomført. Neste gang blir i mai.

I dag har jeg brukt tiden på å høre radio og til rett og slett vaske. Rett og slett vaske. Det var gått en stund siden sist, og ettersom jeg gikk rundt barbeint, var det ingen sak å merke det, her var rett og slett skittent. Jeg brukte støvsuger, mopp, fuktigmopp og vaskeklut, jeg gikk gradene, kan man si, tenkte først jeg bare kunne ta det verste, men så at her var så mye av det verste, at jeg like godt kunne ta alt. Så nå er ryddig og reint i leiligheten min, utenom ryddig, da, det er det ikke. Og P2 hadde spesialdag om Kina i dag, det skal jeg ikke skryte av, noen av programmene hadde en litt anstrengt forbindelse til landet, sånn som Språkteigen og forbindelsen mellom inntrøndersk og kinesisk, og klar en klassiker med et eller annet kinesisk, og morgenkonserten med kor fra indre Mongolia (det er jo så nærme Kina…), og radioteateret med et helt teit teaterstykke fra Kina, fra det sovnet jeg heldigvis, men hva jeg skulle si, var at på internett kan man nå høre tidligere radioprogrammer. Og radiodagen i går var veldig bra, med Verden på lørdag og noen artige debatter i Ukeslutt.

Nå er det kaffe og vestlandslefse, som alltid på en søndag.

Dreyer på stubben

I går var 200 års dagen for slaget ved Trangen i 1808. Jeg feirer 200 år + 1 dag med denne posten til ære (eller vanære) for kaptein Nikolai Pedre Dreyer som ble skutt denne dagen, og døde 4 dager senere.

Dette er tro det eller ei relevant for mitt hovedfag. Jeg er riktignok antikk historiker, så Napoleonskrigene og den lille krigen mellom Danmark-Norge og Sverige som en detalj i disse krigene, er ganske langt unna det jeg arbeidet med. Mitt tema var martyren, opprinnelig hva det var som gjorde en martyr til en martyr, siden hva som er forskjellen mellom jødisk og kristen martyrtradisjon, basert på den jødiske historien av Josefus og kirkehistorien av Eusebius. I mitt opprinnelige tema er Nikolai Peder Dreyer midt i blinken, som han også er det i hvordan historien og synet på historien forandrer seg. Nasjonalromantikken er også godt til stede her.

Først litt om bakgrunnen for slaget. Det er jo fristende å gå riktig langt tilbake, og ta hele linjen fra den franske revolusjon, via terrorveldet på 1790-tallet til Napoleon som 10 år etter den store revolusjonen som liksom opprettet republikken, utnevnte seg selv til keiser, og gikk hen og erobret Europa. Det er litt av en historie, og så flott, så flott er Norge en del av den. Her låner jeg litt av Dag Solstad, som i innledningen av gymnaslærer Pedersen skriver hvordan lille Norge var en nokså ubetydelig del i den nokså ubetydelige staten, Danmark, og slik godt får forklart Norges rolle i historien. Slik får vi også Norges rolle i Napoleonskrigene. Det var jo kort og godt Frankrike mot resten. Og den kampen vant Frankrike, de erobret praktisk talt hele det europeiske kontinentet, mens England som så ofte før og siden forble fritt, og som så ofte før og siden brukte sin sjømakt til blokade og hindre forsyninger og slik indirekte svekke motstanderen. Sånn var situasjonen. Forresten var Danmark alliert med Napoleon, mens Sverige fortsatt var fritt, det lå jo ikke på kontinentet. Og Sverige var ganske så utvetydig på britenes parti.

Dermed kunne Sverige og Danmark meget vel komme i krig. Men den krigen ville bli vanskelig, siden britene blokkerte østersjøen. Så en eventuell krig måtte bli mellom Sverige og det som i dag er Norge, og det som den gang var en del av Danmark. Her må vi huske at Svenskene bare hundre år tidligere var en virkelig stormakt, med landområder helt ned til dagens Ukraina, så i svenskenes folkesjel måtte det nok den gang være noe såret stolthet. Det hadde gjort seg med en seier i krig, og det som i alle fall ikke hadde gjort det, var å få invasjon i selve moderlandet, invasjon fra Norge, en ubetydelig del i alltid ubetydelige Danmark. Og akkurat det med å være så ubetydelig var det danskene ikke likte. Nå hadde de – støttet av Napoleon – kanskje endelig en sjanse å til å bli den fremste makt i hvert fall i Norden.

P2 akademiet i dag morges hadde den enkle forklaring at «angrep er det beste forsvar» på at svenskene angrep først. Jeg likte den forklaringen, den passer godt til svenskene, og den passer bra til det bilde jeg nå forsøker å tegne av nordmennene, her er vi med i Napoleonskrigene for fullt. Vi blir angrepet fra Sverige. Det er krig.

I denne krigen er det 500 svenske soldater etter en lang nattmarsj i dyp snø, møter omlag 800 norske soldater, og forskanser seg på en høyde ved Trangen. Der skyter de norske og svenske soldatene på hverandre, inntil de svenske begynner å gå tom for amunisjon. Svenskene har da valget med å skyte seg helt tomme, og dø eller overgi seg, å overgi seg først som sist, eller å forsøke et utfall med bajonetter og håndvåen og det de måtte ha igjen av amunisjon. De to første innebærer å overgi seg, og det blir galt, så de forsøkte det siste, og gikk til angrep. Nordmennene forsvarte seg så godt de kunne mot utfallet, og det kom til kamp, mann mot mann i den dype snøen.

I denne situasjonen er det kaptein Nikolaj Peder Drejer skal ha stilt seg opp på en stubbe, og begynt å skyte mot svenskene. Han står og skyter kontinuerlig, og har to menn som står og lader geværene for ham. Det er klart, ved å stå slik på en stubbe, er han selv et ganske åpenbart mål for svenske skudd, og han ble etter rapportene truffet av en god del av dem. Men han ble etter de samme rapportene likevel stående på stubben inntil slaget var slutt, og svenskene hadde overgitt seg. Det var hans store mot som inspirerte de norske soldatene til seier. Han gikk rett i bakken etterpå, og døde altså fire dager senere.

Det er riktig flott. Var han en helt, eller var han en bajas? Hva fikk vel de norske soldatene som kjempet for livet i snøen med seg av hva kaptein Dreyer foretok seg, og hva fikk vel de som siden skulle skrive historien ut av det? Det tar seg jo godt ut, den norske kaptein på stubben, som med akutt risiko for sitt eget liv skyter på svenskene for fedrelandet sitt, og rett og slett gir sitt liv for det der og da, eller fire dager senere. Er han en helt? Er dette et eksempel til etterfølgelse? Hva mener dere?

For dem som vil gjøre Kjetil Brekstad forelese om slaget ved Trangen og Peder Dreyer, så finner dere foredraget her. Anbefales!

http://nrk.no/p2_akademiet/

Oppdateringer og bloggstatistikk april08

Jeg har lagt meg for vane å ha en liten oppdatering med bloggstatistikk mot slutten av hver måned. Og om jeg foreløpig har gjort det så sjelden, at det ikke kan kalles en vane ennå, skal jeg saktens sørge for å gjøre det oftere. De av dere som vil se tidligere statistikker, trykker ganske enkelt på blogg på tagsene, så skal de andre komme opp. Men det vil overraske meg veldig om noen gjør det.

I dag skal jeg begynne med en kjekk liste:

Raskest voksende WordPress.com blogger

  1. Daniel Tarzans Boblerom
  2. Organas Kompjutersørvis
  3. Strikk til SoS Barnebyer
  4. Torneroses verden
  5. En helt grei blogg
  6. Beatheblog
  7. Kiwas verden

Her ser vi at jeg siden sist har kommet meg helt opp på 5 plass over de raskest voksende blogger i wordpress, noe jeg må si er et helt greit resultat. Forrige gang var jeg på 98’de plass. Det må imidlertid sies at denne listen oppdateres daglig, eller oftere, den oppdateres hele tiden, og det er også litt uklart hva det vil si å være raskest voksende, raskest i forhold til hva, for eksempel. Så det gjelder å få listen kopiert mens man står på den, og det fikk jeg denne gangen gjort. Gratulerer til meg selv, takk skal jeg ha.

Det har ikke skjedd så veldig mye på bloggen verd å oppdatere, den er blitt som den skal være, helt grei. Fortsatt roter jeg litt med hva som skal være tags og hva som skal være kategori, men det går seg til, det går seg til. WordPress har lagt om sitt system lite grann, og det har gjort at jeg ikke får til å laste opp bilder lenger. Når jeg prøver i det som ser ut til å være den opplagte løsningen, «add media», så klarer jeg nok å laste opp noe, men å få det ut på siden, det klarer jeg ikke. Men det vil jeg en gang få ordnet opp i, og da vil alle poster som skal ha bilder, bli godt fylt opp.

Så til listen, de 10 mest besøkte postene. Som alltid er å si at for at en post skal bli besøkt, må man trykke aktivt på den, så de som klikker seg inn på forsiden og leser nedover, som de fleste gjør, får ikke noen treff besøkt. Poster som har best sjanse til å få mange treff, er de som får mange treff fra søk på Google, og de som har kommentarer folk er nysgjerrige på å lese.

Polen 138 More stats
Tone Sivertsen – 30 år 62 More stats
Språkskole i Hviterussland 58 More stats
Tidlig påske! 43 More stats
REM – Konsertbilletter 38 More stats
Vodka – En overlevning fra fortiden (og 37 More stats
Aprilsnarr 37 More stats
OL-Boikott 35 More stats
Skoletur 2008 34 More stats
Bobby Fischer (1943-2008) 33 More stats

Det kjekkeste med denne listen er at posten «Åpen blogg» endelig er ute. Den stoppet på 33 treff, og den fikk så mange fordi jeg nevner bloggen til sjakkspilleren Magnus Carlsen i den, og dermed kommer en rekke folk på jakt etter den, inn til min. Av de som er inne nå, er bursdagen til Tone litt halvveis, mange treffer den, fordi de leter etter bursdagsdikt til 30-års dag, men det finner de jo ikke. Og de som treffer på Tidlig påske!, vil vite hvorfor påsken kom så tidlig i år, mens posten handler om at jeg som fikk påske allerede torsdag 13. mars, og hva jeg nettopp hadde gjort, og kom til å gjøre fremover. Så der også er det nok noen som har hatt noen bomturer. Jeg er for øvrig glad for at vodka-posten er inne på listen, den hadde en treg start, men har nå tatt seg opp, og det synes jeg den fortjener. Det er jo en type post man kan finne her – og ingen andre steder.

Så vil jeg som vanlig sette opp 5 utfordrere, 5 poster jeg mener er underbesøkt i forhold til kvaliteten. Da vil jeg først og fremst hente frem Dikson, en etter min mening ypperlig post om en gudsforlatt by nord i Russland, det er om byer som dette ordet gudsforlatt skal brukes. De har kuldegrader is og snø 8 måneder i året, de er uten dagslys omtrent hele desember og januar, det går verken vei eller jernbane til byen, og nærmeste flyplass er på en øy et stykke utenfor den normalt islagte havnen. Sjekk den byen der. Jeg synes kortteksten Sanger, er fin, den får representere korttekstene denne gangen, som normalt får færre treff, fordi de aldri får noen søkeord fra google. I kategorien «Om meg og mitt», liker jeg godt Hjemme igjen i Bergen (og tur med Flaggr, der jeg skriver om hvordan det er å reise hjem fra påskeferie med Flaggruten, og hvor norsk og fint det er, med quiz og greier, den ler jeg av selv, når jeg leser den, og min humor har jeg intenting å utsette på. Jeg vil også en gang til trekke frem Kiev (en historisk gjennomgang), som jeg sikkert skal skifte navn på til bare «Kiev», og som jeg sikkert kommer til å flikke på en stund, Kiev har jo liksom blitt min by, da, ved siden av alle de andre byene som liksom er mine. Siste post er også fra den byen, alle postene fra reisen dit er fine, forrige gang trakk jeg frem landsbymuseet i Pirohovo, denne gangen er det minnesmerket i Babi Jar. Den skal man lete godt etter for å finne informasjon om på nettet, eller i guidebøker for den saks skyld, og man skal også lete godt for å finne det i parken det ligger. Jeg skrive helt greit om det i posten, og hvorfor det er betenkelig at dette minnesmerket ikke får mer oppmerksomhet.

Allright, det var månedens oppdatering og posten for i dag. I morgen kommer ny post, og det vil det gjøre hver dag fremover så lenge jeg er i stand til å se. Det er sjakk, gitar, opplesning, Oslo-tur, stand up, og en rekke med andre ting i vente, jeg skal gjøre mitt for at det blir like kjekt å lese, som å være med på.

 

Viktig person

Jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Eller for å si det rett ut skulle jeg skrive en tekst der jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Jeg var som vanlig veldig nervøs, man blir gjerne det når man ser forsamlingen sitter der, og man selv er den som skal snakke til den. Jeg hadde i tillegg gitt opp. Jeg hadde bestemt meg for at det kom aldri til å lykkes, rett før jeg gikk inn i auditoriet bare kastet jeg manuskriptet i søpla, det fikk gå som det ville. Jeg gikk inn, rett inn i auditoriet der det satt fullt med folk som ventet på hva jeg hadde å si. Til den forventede applausen bare vinket jeg og nikket med hodet og forsøkte å dysse den ned, det var ingen vits i å klappe på forhånd. Jeg tenkte det hadde gjort seg om jeg nå kunne trykke på en knapp, og så kom bildet mitt opp på en storskjerm i bakgrunnen, sammen med temaet for foredraget, og foredraget også, forresten, i en bedre utgave enn det jeg kastet i søpla, en utgave så bra at det fortjente applausen jeg fikk i starten. Men det var langt frem, det fantes ingen slik knapp, og for å si det rett ut: heller ingen storskjerm. Det eneste jeg hadde var et tema å foredra over, og temaet var hva jeg egentlig holder på med. Jeg skulle holde et foredrag om hva jeg egentlig holdt på med, og det skulle jeg gjøre for dette fullsatte auditoriet med folk som satt og så på meg. Og jeg så på dem. Jeg begynte å snakke. Og til min store overraskelse var min første setning denne: – Målet mitt med tekstene mine er å skape en verden hvor jeg er like viktig som jeg føler meg. Jeg sa det til øredøvende taushet, det var ingen reaksjon. Jeg fortsatte: – Jeg føler meg nemlig viktigere, enn jeg er. Og jeg tror jeg ville likt å bli behandlet som den svært, svært viktige personen jeg føler meg som, og ikke som den helt normalt viktige personen jeg er. I virkeligheten blir jeg ikke det. Der er det ingen som sier ”nå må vi følge med på Eivind Salen, han er skikkelig viktig”. Der er det ingen som studerer mitt liv og min gjerning, ingen som bruker særlig mye tid på å finne ut hva jeg egentlig vil si. Jeg kan ikke fylle et auditorium ved å snakke om meg selv, og det jeg holder på med. Det kan jeg i tekstene mine. Der kan jeg med en tanke fylle et hvilket som helst auditorium med folk som er kommet ene og alene for å høre på det jeg har å si, og som gir meg dundrende applaus i det foredraget er ferdig og det eneste som gjenstår er å forlate scenen.

ES2005