Bytte av husvære i Alusjta

I dag byttet vi sted å bo. Vi var godt fornøyd med der vi bodde først, og var innstilt på å forlenge der, men vertskapet sa de allerede hadde gjort en avtale for den kommende uken, og dermed måtte vi ut. Vi flyttet imidlertid ikke langt, bare rett over gaten, til samme sted som vi bodde i fjor. Vi er godt fornøyd med det.

Jeg kunne godt sluttet posten der, slik jeg skrev den mens vi var der nede. Men bloggen vile vært en helt annen om jeg ikke hadde fylt på litt i ettertid.

Mer kommer, i kjent stil.

Tre utflukter fra Alusjta

Jeg tenkte jeg skulle vente med å skrive nye bloggposter til jeg hadde fått skrevet ferdig de gamle, men ser at dagene de går, og tid til å skrive ferdig bloggposter har jeg ikke. Jeg har satt i gang fullt kjør med leseprogram i russisk litteratur, det er «Krig og fred» som må til pers, og jeg har til hensikt å ta igjen det tapte fra alt jeg ikke fikk lest i eksamensperioden som for meg i år varte ganske lenge. Lesingen begynner fra dagslyset. Seks står jeg opp, da er det nydelig å lese ved det lille bordet vi har utenfor vinduet vårt. Det er akkurat passe kjølig, og sollyset er ikke så sterkt. Og siden vi legger oss tidlig her nede, det er ikke stort å gjøre når nattmørket kommer, så får jeg også nok søvn. Frokosten tar vi når brødet blir kjørt ut til butikkene, sånn mellom åtte og ni en gang, og så er det fortsatt lesing til vi legger ut på dagens utflukt. Denne posten skal handle om uftluktene.

Første utflukt var på tirsdag. Planen var å reise til Partenit, men vi gikk av på feil stoppested, og havnet i stedet i Santa Barbara. Begge steder er kjente for oss, og når jeg får tid, skal jeg skrive om hvordan det var. Den tiden tar jeg meg nå, vel kommet tilbake til Kiev, og flere uker i ettertid. Vi tok altså bussen denne varme sommerdagen. Fra Alusjta til Jalta koster trollybussen 2 hryvna, litt under 2 kroner, og man kan gå av omtrent hvor som helst langs den kanskje halvannentime lange trollybusstrekningen. Merk at trolleybussen går svært langsomt, er regnet som lite bekvem, og derfor er billig. Minibusser går raskere, er ubetydelig litt mer behagelige, og koster 3-4 ganger mer, altså nesten åtte kroner. Det er også mulig å stå i.

Slik ser det ut på trollybussen. Komforten taler for seg selv. Den er det ingenting å si på.

Men Olia og jeg foretrekker altså trollybussen. Det er tradisjon for henne, og den er det ikke jeg som har tenkt å bryte. Veistrekningen mellom Alusjta og Jalta går litt oppe i fjellene, med praktfull utsikt ned mot havet og opp mot de enda høyere fjellene, men ikke særlig bebodd. Bebyggelsen ligger nede ved havet. Og det kan være litt vanskelig å huske hvor man skal gå av, for å komme til de forskjellige stedene. Denne gangen kom vi altså til stoppet som fører til Santa Barbara, mens vi egentlig ønsket oss til Partenit.

Skiltet oppe ved veien sier det er 4 kilometer ned til Utos. Santa Barbara ligger en halv kilometer foran, de er så tett at man like godt kunne skåret gjennom og gitt hele bebyggelsen samme navn. Går man langs vannkanten er det i alle fall meningsløst å snakke om når man er i det ene og det andre. Men Utos har en park, et gammelt, ærverdig pensjonat, eller en gammel fyrsteville som til Olias stor irritasjon er omgjort til pensjonat, og også en gammel kirke. Santa Barbara er en ren ferieby, utelukkende med ferieleiligheter, feriebutikker og hoteller. Her er ikke noe næringsliv utenom turismen. Fra bussholdeplassen oppe ved hovedveien og ned til Santa Barbara er det altså 3,5 kilometer, nesten som fra Ganddal til Sandnes, for de som bor der i området, eller fra Bergen til Nesttun, for de som bor der. Det er ikke mange utenom Olia og jeg, som velger å gå.

Det er også tradisjon for henne. Og jeg er som sagt ikke den som vil bryte den, selv om man for et ensifret antall kronestykker kunne fått transport helt ned, eller for en liten tjuekroning kunne gjort reisen i taxi. En hvilken som helst gammel bil i gamle Russland er å regne som taxi, det er bare å strekke ut hånden, avtale pris, og reise. Russerne regner denne type taxi som både sikrere og bedre enn den offentlige typen, som de generelt regner det meste bedre og sikrere enn det som er offentlig.

Uansett, Olia og jeg tok ingen taxi. Vi gikk den kanskje halvannen time det tar å gå ned. Kanskje tar det mindre, neppe mer, vi har ikke aktiv klokke på disse turene, og går i vårt eget tempo. Eller vi går i hvert vårt tempo, er kanskje riktigere å si, siden jeg har en tendens til å havne langt foran Olia, og hun må rope på meg for å fortelle meg noe, ta bilde av meg, eller få meg til å gå litt mer inn til siden, for å passe meg litt bedre for de viltkjørende bilene her. I solsteiken er det varmt å gå. Og jeg har mine minutters irritasjon, når Olia vil ta bilde med meg midt i solen, gjerne sittende, gjerne på huk, gjerne i andre positurer som medfører aktivitet for å komme til dem.

Det eneste bevarte bildet av dem vi tok på vei ned til Santa Barbara denne gangen.

Nede i Santa Barbara er imidlertid enhver irritasjon forbi. Det er den beste badeplassen på Krim, i hvert fall for en nordmann av min støpning. Denne dagen var imidlertid badingen litt forsiktig. Vi var litt sent ute, det var jo strengt tatt til Partenit vi ville, og vi hadde ikke spist noe særlig i løpet av dagen. Så etter et par dukkerter var det bort til restaurant Korona, favorittrestauranten vår, den vi alltid besøker når vi er her. Vi har også vår faste kelner, og da vi ikke fikk ham denne gangen, var Olia frisk nok til å spørre etter ham. Og mens Olia var på toalettet kom han til meg, og håndhilste som på en gammel god «tjuvak». Det er svært god mat her, det er pent og det er billig, og mer kan man ikke forlange av en restaurant.

Olia på restaurant. Først og fremst bestiller vi vin.

Etter restaurantbesøket er det alltid litt nerverpirrende hvordan vi skal komme oss hjem igjen. Strekningen fra hovedveien og ned er mulig å gå nedover, men opp igjen er det ikke like aktuelt. I fjor hadde Olia og jeg et par mer eller mindre planlagte uhell, der vi ble strandet i Santa Barbara etter siste buss var godt, og måtte ta taxi til hovedveien eller helt hjem til Alusjta. Så lenge det er lyst går imidlertid bussen fra Utos, og den kan man sitte på også fra Santa Barbara. Den koster 8 hryvna, og bringer oss hjem til Alusjta.

Jeg vil ikke være dårligere, og koser meg også med vinen. Og maten.

Det er alltid gode dager i Santa Barbara.

*

Andre utflukt var i går, onsdag. Da reiste vi til den botaniske hagen her på Krim, Niktinskij sad, heter den. Der fikk Olia utfolde sin fotograferingsbegeistring, og jeg nådde mitt høydepunkt i begeistring da vi kjøpte hvert vårt glass vin. Får jeg tid, skal jeg skrive mer. Og som med utflukten til Santa Barbara har jeg fått tid akkurat nå, et par uker etter reisen, og trygt stasjonert tilbake i Kiev.

Olia og jeg var på Krim en god måned i fjor. Vi hadde den gang ikke tilgang på internett, så bloggingen ble det så som så med, men jeg tror det fortsatt er mulig å lese noenlunde om hvordan det var, om man blar seg tilbake til juli og august 2009. Mesteparten av tiden var vi i Alusjta. Og det var ikke mye mellom Alusjta og Jalta med omegn vi ikke fikk sett, de beste stedene opptil flere ganger. Men den botaniske hagen besøkte vi ikke. Jeg skjønte ikke helt vitsen med en hage i sommervarmen, jeg ville i sjøen og bade.

Det var i fjor. I år var jeg interessert i å se et sted jeg ikke hadde vært, om det var aldri så «botanisk» og «hage». Det heter også «Niktinskij sad», og var vel etter hva jeg forstår gammelt herskapshus med standsmessig park for fyrst Nikitin, men dette er ikke ordentlig kildesjekket, så opp til standarden til en helt grei blogg er det ikke. Det var imidlertid nok til at jeg ble med på turen.

Som alltid starter utfluktene våre ved bussholdeplassen i Alusjta. Det er å vente på trollybussen til Jalta, som går omtrent hvert kvarter, tror jeg, og når den kommer, storme på, for å forsøke å finne seg en sitteplass. Niktinskij sad er bare et av mange stoppesteder langs ruter, og helt usynlig fra der stoppet er. Så enten må du eller bussjåføren vite hvor du skal av. Denne gangen var det bussjåføren som visste det, og fikk oss av på riktig sted.

Denne søylerekken er plassert der veien ned mot den botaniske hagen begyner. Selve hagen er et par kilometer lenger nede.

Som vanlig venter en liten spasertur etter å ha forlatt bussen. Det er et par kilometer før man kommer til selve den botaniske hagen, og man kan regne med det er en og annen taxisjåfør som vil tilby deg transport, og overdrive lengden på turen. Det var det i alle fall for oss.Vi var imidlertid ikke interesserte i en taxi for en pusletur som dette. Vi pleier jo gå like ned til sjøen samme hvor vi går av langs hovedveien til Jalta, og den botaniske hagen ligger bare litt over halvveis ned. Det er ingenting. På veien tok Olia sine sedvanlige bilder. Og vi hadde også en liten matbit på en hjemlig kafe uten ølservering, sikkert fordi de eldre damene som drev den ergret seg slik over alkoholforbruket. Olia og jeg bestilte te.

Jeg leser litt spansk, av alle ting, på denne hjemmlige kafeen på Krim, for å forberede meg på en senere tur til Spania.

Vi var en tid usikre på om vi hadde gått for langt til den botaniske hagen. Den dukket opp nokså plutselig, og da var vi ikke i tvil. Det var stor inngangsport, stort område for folk som vurderte å gå inn, og dette området hadde sine kafeer og salgsboder å friste turistene til å bruke litt penger før de gikk inn i den botaniske hagen. Det var lang kø for å komme inn, så det kunne saktens friste å kjøpe noe. Olia og jeg lot imidlertid denne fristelsen være, og nøyde oss med å bruke de 15 hryvnaene hver det kostet å komme inn.

Her står jeg bakerst i køen på vei inn i hagen, eller for å betale for å komme inn i den.

Også inne i hagen ville Olia aller helst fotografere, og aller helst ha meg med på bildene i forskjellige mer eller mindre naturlige positurer. Jeg stilte mer eller mindre medgjørlig opp, men må innrømme at jeg i varmen ville satt større pris på å luske rundt i parken, og få med meg blomstene visuelt sett. Det er ikke så viktig for meg å være med på bilder med dem. Men jeg er en gift mann, og min kones vilje teller også. Og ganske så snart fikk vi den felles vilje å stikke innom en kafe og kjøpe oss et glass vin. Da ble med ett hagebesøket mye bedre.

Olia er helt i overkant begeistret for dyr. Og fotograferte denne katten mens vi satt og drakk vin på utekafeen.

Jeg vet ikke hvor sterkt jeg vil anbefale denne botaniske hagen for andre turister til Krim. Kanskje vil jeg skrive en mer omfattende post om den senere år. I sommervarmen er det nok mer å anbefale å bruke tiden ved sjøen, når man først velger å reise til et sydlig og varmt sted som Krim. Stor og flott er hagen, mange vakre blomster har den, men jeg tror nok jeg i alle fall vil sette den litt nede på listen over steder viktige å besøke på Krim. Slik sett gjorde Olia og jeg den riktige vurderingen, med å vente med å besøke hagen til vi hadde besøkt de fleste av de andre plassene på halvøyen.

Slike insekt finnes nok ikke i Norge. Men de finnes i den botaniske hagen på Krim, og de lar seg fotografere!

Dagen endte som de alltid gjør, med at vi fortsatte nedover til vi kom til sjøen, og badet i den. Badeplassen var helt på det jevne, standard Krim.En lang og uforståelig betongmolo fra Sovjettiden går ut i sjøen, og fra den kan man stupe. Vannet er akkurat litt skitnere enn det som er helt behagelig, men ikke verre enn at man kan se noenlunde ned til bunnen. Som badeplass er det bedre andre steder, det er vanskelig å se for seg noen være her, som ikke først har vært i den botaniske hagen.

Slik ser det ut, der vi badet. Det ser jo ikke så verst ut.

Vi måtte et stykke oppover for å finne bussen hjem igjen. Men til slutt fant vi den. Jeg skriver ikke mer om det. Jeg skriver generelt ikke mer om denne dagen, og denne utflukten. Den var på det jevne, og det jevne er på Krim høy standard.

*

Tredje utflukt var i dag, og gikk ikke så langt, bare rett ned til stranden like her nede. Jeg skal skrive om den turen også.

Men nå skal jeg sove, for i morgen tidlig er en ny dag med ny lesing og nye utflukter. Jeg må forresten få med at mens jeg leser russisk litteratur, leser Olia økonomi, spansk og matematikk  i den rekkefølgen. Så det er ikke bare jeg som leser. Flere detaljer – og bilder – kommer.

Tre sjakkpartier ved Svartehavsbredden

«Naborezjna» er et russisk ord som betegner det området ved bredden av sjø og elv hvor det foregår aktivitet. Et norsk ord kunne være «kysten» eller «bredden», men ingen av de to ville være helt dekkende. De fleste strandsoner med respekt for seg selv i det gamle russiske området har en ganske markert slik «naborezjna», der fargerike boder forsøker å friste deg til å bruke penger på alt fra øl og grillmat til tivolileker og sydennips. Rundt Alusjta kan du gå kilometervis langs «naborezjnaen», som oftest med en betalingsstrand like ved. Jeg har denne ferien gått de fleste av disse kilometrene, og blant annet funnet en liten benkerad hvor det blir spilt sjakk. I dag fikk jeg til og med være med og spille, og denne posten skal handle om hvordan det gikk.

I går hadde Olia en hviledag, og var ikke med og badet. I dag var hun med, men brukte mesteparten av tiden på å lese i en av de mange bøkene hun har kjøpt her nede, mens jeg som vanlig brukte mesteparten av tiden på å bade. Da jeg en gang forelsket og lykkelig kom opp av vannet, og Olia hadde sagt jeg så ut som en tiger der jeg stod på moloen sammen med alle ukrainerne og russserne som var der, ja, så bestemte jeg meg for å kjøpe en iscoctail til henne. Etterpå bestemte jeg meg for å ta en liten ruslerunde, som jeg så ofte gjør, og som jeg vanligvis får lov til. Det var i løpet av denne turen jeg møtte min sjakkmotsander, og fikk spilt mine tre partier.

Sjakk utendørs ser man sjelden i Norge, men i Russland og de gamle sovjetstatene ser man det svært så gjerne. I Kiev spiller de i universitetsparken og i Hydropark, i Alusjta spiller de nede på strandpromedaden man finner om man går direkte ned fra bussholdeplassen. Det er en tur på drøye ti minutter. Så tar man til venstre, og etter drøye fem minutter langs strandpromenaden kommer man til benkene der sjakk spilles. Jeg visste hvor det var etter min lille oppdagelsferd på egenhånd en av dagene i forveien, og gikk bort dit nysgjerrig på hvordan partiene gikk for seg denne dagen.

Jeg fikk ikke stå i fred lenge før jeg ble gjenkjent som et fremmedelement på stedet, og utfordret til spill. Interessen vokste bare da man forstod jeg kom fra Norge. Det blir landskap mellom Norge og Ukraina, sa de, til stor stemning. Vi skulle spille om fem hryvna, og de hadde ingen problemer med at jeg gikk i badebukse og naturligvis ikke hadde penger på meg. Penger kunne jeg hente siden.

Vi trakk høytidelig farger, og det ble til at jeg skulle ha sort. Han gikk ut med stor selvtillit, i slik parksjakk er det også viktig å utpsyke motstanderen, og han var ikke påholdende med å rose mine trikk når jeg spilte riktig etter teorien. Åpningen var en slags sicilliansk der han kom raskt frem med f-bonden, og jeg som svar laget en fiancettoløper på g7. Jeg fant raskt en plan med å få frem en springer til c4, denne springeren rappet en bonde på b2, og denne bonden var nok til å vinne partiet. Jeg tok a-bonden også, men denne måtte jeg gi tilbake etter at han fikk opp et kraftig press når han overtok initiativet. Men jeg visste jeg stod best, og i kampen om det psykologiske overtaket, spilte jeg bare enkelt og greit de trekkene som holdt full kontroll over de feltene som var viktige for ham til å trenge inn i stillingen min. Hans russiske mentalitet viste seg da han til tross for at han lå under ikke var redd for å bytte dronning og gå inn i sluttspillet, de er ikke redd for sluttspill, russerne. Han fikk også her opp et visst initativ, og gode sjanser for remis. Men jeg brukte tiden min til å tenke, og fant en annen plan enn den hele tiden opplagt, og fikk med det angrepet bøndene hans på kongefløyen, mens det hele så ut til å ville forløpe seg på dronningfløyen. Da jeg også fikk byttet av springeren min med løperen hans gjennom en gaffel, var stillingen hans tapt og seieren min.

Han ville straks ha revansj. Nå var han imidlertid ikke så ivrig på dette med landskampen, og dempet regelrett som fortsatt holdt på dette med Norge og Ukraina, og at han måtte forsvare ukrainas farger. I dette partiet hadde jeg hvit, åpnet som vanlig med e-bonden, og det utviklet seg til en siciliansk svesjnikov der han aldri spilte a6. Jeg slo av springeren på f6 på et tidspunkt da han måtte ta igjen med bonden på g7, og dermed få ødelagt kongestillingen sin. Så gikk jeg til angrep, først med dronning og løper, siden med hele tungartelleriet. Jeg vant først en springer, så partiet gjennom en uvegerlig matt. I dette partiet utspilte jeg ham.

Så var det tredje og det som skulle bli siste partiet. Han skulle ha hvit, og nå kjeftet han regelrett på de som snakket og forstyrret ham. Jeg hadde strengt tatt allerede vunnet 10 hryvna, og hvis han ikke klarte å vinne nå heller, måtte han se det var måte på hvor mange ganger han kunne reutfordre meg. Han gikk denne gangen ut med forsiktige g3, og det utviklet seg til en slags engelsk åpning, der jeg i starten hadde god kontroll over begivenhetene, og fikk tvunget flere av brikkene hans til dårlige felt og uvirksomme posisjoner. Særlig hadde han en springer ute på a-randen, som jeg hadde pakket godt inn og var godt fornøyd med. Men denne måten å spille på hører jo strengt tatt til et nivå som er akkurat litt høyere enn mitt, og plutselig fikk han akkurat denne springeren ut igjen, og det med veldig kraft. Med ett var det jeg som måtte forsvare meg. Det gikk bare delvis etter planen, han fant stadig bedre trekk enn jeg hadde sett for meg, og fikk stadig større fordel og stadig større press. Til slutt så jeg meg nødt til å gi tårn for springer, og oppdaget til min skrekk at jeg hadde gjort en tellefeil, og at jeg hadde akkurat like mange bønder som han hadde. Hans var dessuten lenger fremme, og i angrepsposisjon.

Det var ingen tvil om at jeg måtte forsvare meg. Nå vakte vårt parti hovedinteressen til alle sjakkunnige i området. Det var flere som stadig stakk innom for å se hvordan det gikk. En av kameratene til motstanderen min var ivrig etter å tilby vodka, og lurte også på om jeg likte vin, men stikk i strid med mine vanlige tilbøyligheter avslo jeg denne gangen. Det hadde ikke så mye med at jeg ville holde hodet klart under partiet, som med det at man strengt tatt ikke skal drikke vodka man ikke helt vet hvor kommer fra. En av tilskuerne var imidlertid ikke så opptatt av dette prinsippet. Eller kanskje man skal tolke tingene til hans fordel, og anta at det heller var det han visste hvor den kom fra. I alle fall var han alkoholisert full nå midt på denne dagen, og antagelig i samme tilstand i noenlunde alle andre dager. Han var full slik teaterskuespillere spiller fulle folk. For teaterinteresserte – jeg skriver jo ikke bare for sjakkspillere – så var han i rollen som den laveste lavstatus. Han tok imot all kjeft han fikk fordi han ikke klarte å tie stille, og ble etter hvert selv veldig opptatt av å be alle andre være helt stille, «tisjenie», som han sa. Han var også raus med rosen til meg, «on otsjen harasjo igraet», sa han igjen og igjen. Det betyr «han spiller veldig bra».

Denne fylliken fikk meg til å tenke på Ludvig Wittgenstein, og hans flotte tanke, at om to apekatter som ikke forstår noenting av sjakk sitter ved et sjakkbrett og flytter rundt på brikkene, og tilfeldigvis viser det seg at all flyttingen de gjør, er lovlige trekk. Har de da spilt sjakk? Visste fylliken noen ting av hva han sa, eller gjentok han bare hva de andre rundt oss sa?

Uansett, for å redde partiet måtte jeg først og fremst stoppe hans fremrykkende bønder på c- og d-raden. De stod på felt 6 og 5, og jeg dekket felt 7 og 6 med alt jeg hadde. Jeg forsøkte bare å forstyrre ham så mye som mulig, ikke gjøre trekk som tapte øyeblikkelig, og ellers late som om jeg også prøvde å lage trøbbel for ham. Psykologisk er det slik at når du endelig vinner mot en motstander du har slitt med, så irriterer det deg at han ikke bare kan gi opp, at partiet bare skal ta slutt, og du har egentlig bare lyst til å gjøre korteste prosess. Denne feilen gikk min motstander i, han gjorde flere trekk akkurat litt for raskt, i den tro at alt vinner, og tok seg ikke tid til å finne de aller beste trekkene. Hele tiden greide jeg å vri meg unna det som skulle være hans korte prosess, og til slutt fikk jeg også plassert mine to springere slik at de virkelig forstyrret ham. Hvitfeltsløperen jeg hadde igjen og dronningen var også godt plassert i forstyrrelsen, brikkene mine var i det hele tatt godt koordinert, mens hans mer drev med hvert sitt. Springerne mine irriterte ham likevel mest, og han bestemte seg enda en gang for å gjøre kort prosess, og simpelthen true dem vekk eller til og med byttet dem bort med tårnet. De fremskredne bøndene hans ville uansett avgjøre partiet. Og jeg så at om jeg flyttet springerne, ville partiet være slutt. Da opphører koordinasjonen min, og alt faller. Jeg var derfor nødt til å gjøre et bondetrekk, alt annet tapte øyeblikkelig, og jeg spilte derfor dette trekket raskt. Trekket var fra b4 til b3, og truet tårnet hans på a2, som også truet min springer. Problemet hans var at han ikke kunne ta springeren min øyeblikkelig, for jeg ville slå igjen med min andre springer, og iverksette en avdekkertrussel med løperen min mot dronningen hans, og til overmål også dekke bonden på b3, som hans andre tårn på b1 ellers holdt under oppsikt. Han måtte med andre ord gjøre valget om han skulle sette tårnet passivt på a3, eller vente til han fikk igang en ny plan, og flytte tårnet et annet sted på andreraden.

Det siste ville være det beste. Men det ville være passivt, og bryte med prinsippet om kort prosess. Så han satte irritabelt tårnet på a3, hvorpå jeg sendte min andre springer frem til c4, truet tårnet hans med springeren og dronningen med løperen. Det var en svært komplisert stilling, men initativet var mitt, og jeg ville i det minste få tatt igjen den materielle ledelsen han hadde, kanskje ville jeg også stå best. Psykologisk ville jeg i alle fall stå best. Min motstander ønsket ingenting av dette, og satte i gang en helt uventet kontring. Plutselig begynte han å bevege på bøndene som stod så langt fremme, og viste med det hvor farlige de var. Jeg fikk tatt bort både tårnet og løperen hans, og også vært nær en finesse med gaffel på f3 mot konge og dronning. Han gjorde trekket, så han ville tape dronningen, og gjorde trekket på ny. Ny psykologisk gevinst, under vanlige sjakkregler ville jeg nå ikke tapt partiet. Sluppet brikke er gjort trekk. Jeg stod imidlertid best, visste det, og lot ham gjøre trekket på ny, og fortsatte med å manøvrere brikkene mine så jeg fjernet hans, og overtok spillet.

Han hadde imidlertid et siste triumfkort. D-bonden var kommet helt frem til syvenderaden, den var støttet av dronningen. Og hvordan jeg enn så på det, virket det vanskelig å få dekket forvandlingsfeltet med mer enn en brikke. Det så ut til at det ville bli fortsatt spill, i en helt annen stilling, med muligheter for begge, men størst sjanse for remis, altså uavgjort. Det ønsket jeg ikke. Og jeg tenkte og jeg tenkte, til jeg fant det uventede og forsiktige trekket Lf6. Dronningen hans stod på e7, bonden på d7, og jeg hadde et tårn på f8. Han spilte desperat De8, som ville gitt muligheter om jeg hadde slått dronningen med tårnet, men det gjorde jeg selvfølgelig ikke. Jeg slo rolig det andre tårnet hans på b1, med springeren min som stod på a3. Han hadde ingen flere trekk å gjøre. Han hadde tapt igjen, og gav opp for alltid.

Det var flotte seire. Først fikk jeg en liten fordel jeg holdt gjennom hele partiet, en posisjonell seier, så fikk jeg til en knusende angrepsseier, og til slutt en seier etter seigt forsvar og en god kontring. Det blir ikke bedre enn dette. De 15 hryvnaene jeg skulle snakket vi ingenting om. Jeg hadde vunnet i sjakk, og det er en deiligere følelse enn penger.

Fra Eupatoria til Alusjta på Krim

Ferien vår på Krim fortsetter. Vi har nå reist fra Eupatoria, på steppen, til sørkysten med fjellene, nærmere bestemt til Alustja. Vi bor der hos en russisk storfamilie, innkvartert i et lite rom, med felles toalett, dusj og kjøkken med mange andre, men med et eget kjøkkenbord å spise på like utenfor vinduet vårt. Prisen er litt mer enn doblet fra slik vi bodde i Eupatoria, men der bodde vi også veldig spartansk. Spartansk bor vi fortsatt, men nå har vi i det minste rennende vann, og litt mer luftsirkulasjon utenfor vinduet vårt, slik at vi kan få det litt kjøligere. Det er veldig godt for meg.

Dette bildet gir et lite inntrykk av hvordan vi har det. Vinduet til høyre er vårt, der inne har vi det lille rommet vårt. Om morgenen stakk Olia hodet ut av det når hun våknet, og hilste på meg som satt under og leste.

Olia hadde et ønske om at vi skulle bade litt i et badebasseng i Eupatoria. Bassenget tilhører et luksushotell, der, men det er visst fritt frem å benytte bassenget for den som våger seg. Vi bestemte oss derfor for å våge oss til et bad før avreisen, selv om det kunne føre til at vi fikk litt knapt med tid. Det fikk vi, vi rakk ikke bussen vår i det hele tatt, men det gjør ikke så mye, det går alltid en ny buss her nede. Olia har litt av den samme holdningen som meg, sammen har vi alt for mye av den. Når vi koser oss, skal vi kose oss ferdig, og ikke stresse med tiden. Og det er et eller annet feil med innstinktet vårt, i hvert fall mitt, at alle ting vil rette seg etter meg, slik at bussene vil gå og forestillingene vil starte egentlig når jeg kommer. Slik er det dessverre ofte ikke.

Jeg, utenfor hotellet vi ikke i det hele tatt bodde på.

Men vi hadde en flott baderunde i et flott basseng. Vi stupte og svømte fra ende til ende under vann, Olia i langendene, jeg i de korte. Det er hun som er mestersvømmeren. Vi lå også rikmannsaktig i liggestolene til hotellet. Olia kjøpte til og med en kald øl til meg. Skal man kose seg, skal man gjøre det skikkelig.

Jeg i svømmebassenget vi ikke hadde kjøpt oss inn til.

Noe av grunnen til at vi ikke rakk bussen, var at Olia hadde tatt alvorlig feil av tiden. En halv time senere enn den gikk trodde hun den skulle gå. Slik var vi ikke engang på vei til bussholdeplassen da bussen vår gikk fra oss, vi var på vei hjem fra hotellet og bassenget. Det fine med bussen vi ikke fikk tatt, var at den gikk fra Eupatoria til Jalta, nå måtte vi først til Simferopol, så skifte buss der. Olia sa imidlertid at alle bussene går innom Simferopol, så tiden vi ville spare ville være minimal. Det går svært ofte busser fra Simferopol til Jalta.

Så det ble ingen problemer overhodet. Vi fikk kjøpt oss en billett fra Eupatoria til Simferopol, fant bussen vår, og reiste av gårde. I Simferopol fikk vi kjøpt nye billetter til en reise omtrent med en gang. Under denne reisen duppet jeg godt av, og da Olia vekket meg var vi allerede i Alusjta. Det var i kveldingen, men fortsatt lyst, så det var ingen problemer med å finne sted å bo. Olia kjenner stedet godt, og til og med jeg kjenner stedet ganske godt, så vi vet hvor vi skal gå. Tredje stedet fikk vi napp. Det vil si, vi banket på og ropte et sted, og så kom det en hyggelig, ung kone og spurte oss om vi trengte et sted å bo. Og det trengte vi jo. Så ble vi med henne, og her er vi nå. Og her skal vi bli en uke, sannsynligvis mer, om vi blir fornøyde, som vi fort kan komme til å bli.

Olia pusser tennene i vårt nye bokompleks. Her skal vi bli.

Solnysjko

I dag var den første fullt og helt vellykkede dagen for Olia og meg her nede i Eupatoria. Vi reiste ut på badetur til en langstrand 20 minutter utenfor byen. Posten skal handle om hvordan det var.

På stasjonen – eller plattformen – i Solniskij, med skiltet som sier hvor vi er.

Siden første dag vi kom hit, har Olia snakket om denne stranden, hvor man kan se kilometervis til begge sider, og se bare sandstrand og ikke et menneske. Det første er sant, det andre ikke. I dag fikk vi endelig reist dit.

Jeg på vei ombord i elektrisjkaen i Eupatoria.

Solnysjko er ikke en by og ikke et tettsted. Det er ikke engang en stasjonsby, eller stasjon. Det er en plattform. Rundt her er det ingen som bor, men stranden ligger milevis og hvit, og er en av de vakreste på hele Krim. Man kan jo ikke akkurat kalle det noen uoppdaget perle, for alle som reiser inn til byen må være klar over at den ligger der. Den er synlig ved innreise både med tog og med buss, og andre måter er det ikke å reise inn til Eupatoria på. Foreløpig er det imidlertid få som tar seg bryet med å reise de 20 minuttene det tar for å komme dit. Dermed er stedet heller ikke ødelagt av et utall boder og påfunn, og alle mulige slags ideer for å selge deg ting. Olia sa at det finnes ikke noe der i det hele tatt, og at vi måtte ta med oss alt som niste. Men i det tok hun feil, for to småkiosker var det, og en stor, flott kafe, der det ikke satt et eneste menneske så langt vi kunne se og så lenge vi var der.

Jeg er glad og fornøyd på perrongen i Solnysjko

Russerne har dette systemet de kaller «Elektrisjka», som er en form for lokaltog, men det går så sakte at det fortjener liksom ikke helt den stolte betegnelsen «tog». Man sitter på trebenker, langs de travle rutene blir de aldeles overfylte, og de putler seg fremover til destinasjonene litt saktere enn andre fremkomstmidler. Fra Eupatoria til Sevastopol tar elektrisjkaen cirka to timer, og den går også noe sånt som annenhver time. Prisen er 10-15 kroner, og mindre for kortere turer. Solnysjko ligger 20 minutter langs ruten fra Eupatoria, og kostet omlag 15 kroner for Olia og meg tur retur. Vår elektrisjka gikk 0930 om morgenen, rutetidene henger greit der de selger billetter, og det blir aldri fullt. Det er alltid plass til flere. Og generelt er det på disse turene svært godt med plass, selv nå midt på sommeren.

Jeg i elektrisjka med god plass

Det er en flott tur. På høyre side ligger havet, på venstre side småvann og våtmarker med rikt dyreliv. Det er nesten som man kommer frem for tidlig.

Stedet inneholdt ikke den øde sandstranden jeg hadde forestilt meg. Her var først og fremst campingturister, på rekke og rad, kjennetegnet av flotte biler og til dels ganske flotte telt også. Jeg lurte litt på hva slags mennesker dette er, som har råd til å kjøpe slike biler, men likevel vil ligge i telt et sted som overhodet ikke er laget for campingliv, og hvor toalett og vannforsyninger ikke akkurat er noe det finnes en opplagt løsning på.

Et russisk reklameskilt i den lille plattformbyen Solnysjko.

Olia og jeg gikk et lite stykke for å komme til en av de gamle betongkonstruksjonene fra Sovjettiden. De er fryktelige inngrep i naturen, men det går an å stupe fra dem, så mitt forhold til dem er ganske ambivalent. Stedet vi fant hadde også litt naturlig stein, og til og med en liten slags krok hvor Olia og jeg kunne være for oss selv.

Nedenfor denne vakre bussen var det vi fant plassen vår.

Akkurat det siste der kan forresten strykes. Det blåste litt denne dagen, fralandsvind, og det var også litt overflatestrøm utover fra land. For svømmedyktige var både vinden og strømmen helt ufarlig, helt umerkelig, men for luftmadrasser kunne det bli kritisk. Allerede da vi kom var det en luftmadrass som hadde det ganske kritisk. Den var allerede så langt ute at det var vanskelig å se at det var en luftmadrass, og den fløt videre utover, med en svømmedyktig mann på slep. Olia hører til den type mennesker som tar affære når det skjer noe som strengt tatt ikke skal skje, som kan være farlig, eller utvikle seg til å bli farlig. Vi kunne se vinden av og til ta tak i madrassen, og blåse den utover. Og den stabukken av en svømmer gav seg ikke, og svømte også utover.

Slik ser det ut. Vi lå på plassen like under. Fra betongklossen lengst ute går det an å stupe.

Til slutt reagerte Olia resolutt. Denne mannen kunne få problemer med å svømme tilbake. Olia er gammel mestersvømmer fra Kiev, og brukte teknikken ikke til å svømme ut etter ham, men til å svømme lynfort bort til andre som hadde luftmadrass hun kunne låne for å sette etter ham. De første hun spurte ville åpenbart ikke låne bort luftmadrassen for noe så uviktig som å redde menneskeliv, kanskje var jo ikke svømmeren en gang i fare, så Olia måtte videre for å finne luftmadrass å låne. Dermed forsvant hun.

Olia, mens hun fortsatt er noenlunde under kontroll.

I mellomtiden kom en gruppe uvirkelige mennesker ned til plassen vår. Det var fire stykker, en mann og tre jenter, og de kom altså ned til den lille pletten som omtrent var helt dekket av pleddet vårt. De fikk likevel presset seg ved siden av, og dermed var idyllen vår avbrutt. Jeg kunne ikke be dem flytte seg på russisk, og Olia var altså ute og reddet mennesket i stedet for luftmadrassen.

Hvem skulle trodd at det på denne vesle flekken var plass til flere?

Etter en stund så jeg en vakker kvinne på en liten luftmadrass padle innover. Jeg tenkte det kunne være Olia. Og da hun kjeftet på en slik motorsykkelbåtkjører som kjørte litt for nærme land, så var jeg helt sikker. Sånn gjør bare hun. Og det var så avgjort henne. Hun kunne fortelle at det var en annen også som hadde lagt ut på luftmadrass etter stakkaren som jaktet på den nå tapte luftmadrassen. De hadde sammen tilbudt ham sine madrasser, men etter at han hadde hvilt litt, kunne han ikke få seg til å ligge på madrass, mens Olia som var kvinne, skulle svømme. Dermed svømte han selv inn til land. Mennesker i fare er i litt mindre fare når Olia er i nærheten.

Slik ser det ut bortover. Olia selvsagt i forgrunnen.

Etter enda en liten stund gikk også de merkelige folkene som hadde presset seg inn på plassen vår, enda resten av stranden må betegnes som svært ledig, og Olia og jeg fikk pletten vår for oss selv. Det var helt herlig. Endelig kunne vi bade skikkelig. Og vi kunne også være rimelig trygge på tingene våre inne på land.

Jeg demonstrerer hvordan man bader skikkelig på Krim.

De gamle Sovjetrusserne har det med å lage moloer av betong langt ut i vannet. Hensikten med dem er ofte uklar, og stygt er det, men det har gjerne den fordel at man kan stupe fra dem. Og akkurat her i Solnysjko var det laget seg slik at det ble et veldig flott stupested. Det var rett og slett en herlig strand, og et ideelt sted Olia og jeg fant på denne vår siste dag i Eupatoria.

Litt forfriskninger måtte selvfølgelig til før en krevende hjemreise.

Vi skulle gjerne vært der lenger, i alle fall jeg. Men både solen og elektrisjkaen satte grenser for hvor lenge vi kunne være der. Jeg er ennå ikke klar for en full dag under full sol på en sydens sandstrand, så mot slutten av dagen var jeg på god vei til å bli brent utsatte steder. Og vi beregnet det fryktelig feil når elektrisjkaen skulle gå. Jeg hadde skrevet ned tidene for Olia, og vi skulle satse på det som det var skrevet 1607 på. Vi tenkte det ville være i Eupatoria 1607, og om vi var på stasjonen i Solnysjko sånn litt mer enn 20 minutter før, så ville dette gå veldig fint. Problemet var selvsagt at 1607 ikke var tiden for ankomst Eupatoria, men avgang fra Sevastopol. Det betydde kort sagt noen timers venting.

Slik ser Olia ut når hun venter på lokaltog. Hun ser ganske tålmodig ut.

Som alltid kommer Olia i snakk med enhver som befinner seg rundt henne, særlig russere og ukrainere, og denne gangen var intet unntak. En litt sparsomt utseende ung mann eller gammel ungdom kom spaserende mot oss for å forhøre seg om når toget gikk, akkurat litt for sent til at vi rakk å spørre ham først. Han snakket veldig urent russisk, slukte ord, og var ikke den som virket til å ha mest utdannelse. Til Olia kunne han imidlertid fortelle at han eide ganske så mange mål jord her på Krim, og han hadde sine planer om hva han skulle gjøre med den. Enten har vi en situasjon der skinnet bedrar, eller så lyver han. Olia og han utvekslet i alle fall mail, om hans tjenester en gang skulle kunne falle inn under Olias mange businessplaner.

Endelig kommer elektrisjkaen. O' hvilken glede.

Til slutt kom endelig toget. Og til slutt og endelig betyr her litt over klokken seks, altså to og en halv time etter at vi hadde gjort oss klar til å vente i den stekende varmen. Jeg hadde benyttet tiden til enda et raskt bad, og ble straffet av kroppen min som gjennom huden sa at nå fikk det være nok. Brent, stekt og kokt kunne jeg endelig sette meg på toget, lukke øynene, og reise hjem.

Hjemreise.

Bursdagsfest ved limanen

«Liman» er et russisk ord jeg lærte denne dagen. Det betyr, slik jeg forstår det, sjøvann atskilt fra selve sjøen med en liten landstripe. I et varmt område som Krim vil da vannet fordampe, og det gjenstående vannet bli mer saltholdig enn vanlig sjøvann. Det er verken ferskvann eller sjøvann, det er en liman. Her rundt Evpatoria finnes det flere slike. De er leirholdige og mudrete, og blir regnet for å ha en viss helseeffekt, så folk bader der for helsens skyld i det som vel må kalles et slags spaanlegg. Olia og jeg besøkte en slik liman i dag sammen med tre Krimrussere, for å feire bursdagen til den ene av dem.

Her vi bor nå slår Olia og jeg – og i alle fall jeg – alle rekorder i å leve spartansk. Rommet vi bor i er knøttlite, det blir svært varmt og klamt der inne, selv med vinduene på vidt gap. Kjøkkenet utmerker seg ved sine mangler, og badet er verre enn kjøkkenet. Hovedproblemet for meg er varmen, og det at det er knapphet på vannet her. Det virker bare av og til, og da bare med en tynn stråle. Man kan ikke bruke den direkte, men må fylle i bøtter, og så bruke en øse til å hente vann fra bøttene. Når vannet virker blir det skrudd på fullt, altså opp til en tynn stråle, og man fyller i bøttene til vannet stopper igjen.For tiden bor det utenom Olia og meg et russisk-jødisk ektepar og to små barnefamilier med det som ser ut til å være enslige mødre her. Det er klart det blir knapphet på vannet.

Jeg har vært i nærheten av å møte grensene for hva jeg kan klare her. Jeg har jo blitt syk, så man kan faktisk også si jeg har brutt den. Olia, derimot, storkoser seg, og bobler over av barndomsminner fra besøk her i området med familien sin. Hun ergrer seg stort over de andre som bor og har bodd her, og som finner på å klage lite grann. – Hva kan man forlange for 35 hryvna natten? Olia er storfornøyd med avtalen vi har fått. Jeg har også litt problemer med å være altfor kritisk. Vertinnen og datteren er nemlig veldig sympatiske. Det er utleien av disse rommene om sommeren som er inntekten deres, og de har små forhåpninger om å samle sammen de 2000 hryvna som skal til for å innstallere skikkelig vann. Ingen skal høre meg klage på dem og standarden deres.

22. juli 1985 ble datteren i huset født. Så dette var bursdagen hennes. Olia og jeg var invitert, det samme var to venninner, hvorav den ene ikke virket til å ha kjent henne lenge. Okseana – som datteren heter – hadde kjøpt inn fem bæreposer med mat og drikke og utstyr for anledningen. Vi skulle ut til limanen, en liten trikketur fra sentrum, til det som skulle være en tradisjonell, russisk piknikk med en litt moderne grillvri.

Olia samler kvister til bålet

Med fire russiske jenter er det klart at jeg som norsk mann blir mer enn femtehjul når det kommer til matlagingen og istandstellingen. Jeg gjør mitt når jeg bærer de tyngste bæreposene. På programmet stod imidlertid grill over åpen flamme, og det er jo noe jeg har vært med på noen ganger. Mens Olia og jeg tok oss en dukkert i limanen, en blandet opplevelse, forresten, vannet var grunt og mudrete, og bunnen var full av skarpe steiner, så Dødehavseffekten hvor jeg bare kan gjøre hva jeg vil og likevel flyte, den fikk jeg ikke akkurat oppleve. Jeg fikk strengt tatt ikke opplevd noe særlig der i vannet i det hele tatt, for med en gang Olia hadde dukket, begynte noen småkryp å bite på henne, og da hadde hun fått nok.

Okseana forsøker å grille kyllingene, men det er ikke så lett i de åpne flammene.

Tilbake på land hadde de tre jentene samlet inn småkvist og stein til bålet, og fått tent på. Grillutstyret var en liten anretning som så briljant ut, men som hadde en markant hake ved seg. Man låste kjøttet inne i en liten metallklemme, og så kunne man holde det i et håndtak over bålet. Men det er klart, det blir altfor varmt å holde noe over bålet med et slikt lite håndak, så vi måtte til med ingeniørånd for å få lagt anordningen fra oss på noen måte, uten å svi av trehåndtaket. Okseana var også veldig ivrig etter å hive på friske pinner, og fyre opp på ny og på ny, hun stolte ikke på at det ellers ville bli varmt nok til å steke kyllingkjøttet. Man kan snakke lenge om ulike tradisjoner og ulike måter å gjøre tingene på, men å steke kjøtt over åpen flamme er kort og godt feil. Yttersiden blir svidd, mens kjøttet inni blir rått. Okseana var imidlertid så påpasselig og vippet kjøttet inn og ut av flammene, så utsiden ble ikke svidd, men så helt frisk og stekt ut. Men innsiden var altså rå, og det skjønte vi alle sammen.

Slik skal det ikke se ut når man griller.

Det var en til av oss fem som skjønte at kjøttet måtte stekes over glørne, og hun fikk litt bedre formidlet det på russisk, og hadde litt mer troverdighet enn meg når det kommer til matlaging. Til slutt holdt også Okseana opp med å tenne opp og hive på nytt hele tiden, og lot kjøttet steke av seg selv. Foruten en obligatorisk episode hvor det flammer opp av matfettet som drypper ned, foregikk resten av grillingen som den skulle.

Russisk tradisjon tro var det overflod av mat. Det var akkurat som om vi aldri egentlig fikk begynt på maten. De store kjøttstykkene på grillen krevde sitt, det var brød og grønt, og det var flere små delikatesser som vi bare skulle spise for kosens skyld. En enorm bolle salat stod bare ved siden av, bugnende ubrukt, hele seansen. Til å drikke hadde vi en toliters kartong vin, og skålingen var ikke som mange tror «na sdarjovje», som bare er en skål for helsen, men lange taler, denne gang til bursdagsbarnets ære. Russere skåler svært sjelden kortfattet.

Olia snuser på maten. Lukten er det ingenting å si på.

Det var flott landskap der borte med limanen. Solnedgangen kom, og lyste himmelen rød. Det var naturligvis ikke bare oss som benyttet seg av denne perlen. Mest markante var en gruppe ukrainske menn, alle i bar overkropp, og med ingenting annet med seg enn Vodka og svære kniver å skjære seg ved med. Vi – som strengt tatt var en jenteforsamling – nøyde oss med greiner og småkvist vi fant på bakken. Denne gruppen hogde direkte fra trærne, og de var ikke direkte beskjedne i å forsyne seg. De fikk etter hvert et svært kraftig bål, og så ut riktig til å kose seg i bar overkopp, og med kniver og vodka.

Jeg smiler villig når jeg blir fotografert.

Vi koste oss også i vårt lille bursdagsselskap. Til slutt ble det imidlertid for store problemer med alle slags småkryp, mygg og knott, som drev og bet i oss. Det skjedde temmelig brått etter solen var gått ned, og det begynte å bli mørkt. I en fart fikk de fire jentene ryddet av teppet vi satt og spiste på, mens jeg gikk rundt og fotograferte uten at et eneste bilde ble verdt å samle på.

I bålet var nå den vakreste og varmeste glohaug man kan tenke seg. Typisk når man er i ferd med å gå hjem, og all mat for lengst er laget. Bestevenninnen helte over en liter skittent vann, og slokket det lille bålet vårt. What a waste, for å si det på engelsk. Som det også var waste at disse tre unge, vakre jentene utenom Olia og meg, satt der i den varme, krimske sommerkvelden, uten forhåpninger om å finne seg noen mann denne eller kommende sommerkvelder.

Forsamlingen. Jeg husker ikke alle navnene, men vi ser i alle fall meg og bursdagsbarnet Okseana, hennes to venninner - og all maten.

Og like bortenfor satt mannfolkene fortsatt, i bar overkropp, med kraftig bål og mandige flasker vodka.

Til doktoren med tett øre

De ukrainske og russiske legene er skammelig dårlig betalt. Fastlønnen for leger her i Ukraina ligger på godt under 1000 hryvna i måneden, ikke engang 800 kroner. De kan og må spe på lønnen med litt ekstra betaling fra pasientene, det som på godt norsk kalles bestikkelser, eller kanskje på bedre norsk «tips», som drikkepenger på en restaurant. Disse ekstrabetalingene gjør legene upopulære, det er slett ikke noe statusyrke, de blir kalt korrupte svindlere, og det er utbredt støtte til den lave månedslønnen. De fortjener ikke bedre.

Det skulle sette noelunde rammen for det å være lege her nede. I dag skulle jeg besøke en av dem. Jeg har som alle andre voks i ørene. Og jeg har kanskje litt mer enn alle andre en tendens til at når jeg får vann i dem, tetter det seg til, og jeg får som en ørepropp i dem. Dette har vært en gjenganger de siste årene, men aldri verre enn i år. Det begynte straks jeg badet, og forverret seg raskt og effektivt. Til slutt var det venstre øret helt ute av drift, og det høyre virket bare fordi det venstre ikke virket i det hele tatt. Jeg gikk omkring som i en film hvor lyden var skrudd av, jeg visste her burde være lyd, men hørte ingenting.

Å miste hørselen har sine fordeler. Man slipper en del kjedelige samtaler. Til gjengjeld går man også glipp av en del interessante. Og man plager livet av dem rundt seg. – Du er helt døv! sa Olia flere ganger. Og jeg kunne ikke si henne i mot.

Jeg var i min ukuelige optimisme og altovervinnende ubekymrethet innstilt på å la også dette bero til det gikk over av seg selv. Jeg ønsket det ville gå over hurtig, det skal være sagt, det var helt pyton å ikke få med seg det som ble sagt rundt omkring. Men ideen om å gå til legen var ikke min, men min mors, og det var ingen ide, men en befaling. Takk også til skype, som formidlet samtalen.

Her i Ukraina trenger man ikke bestille time eller noe sånt. Det er bare å finne frem til legekontoret, finne sin plass i køen, og vente. Alt dette overgår nok allerede mulighetene til en utlending. Jeg ville vært ganske fortapt uten Olia, selv om jeg etter hvert ikke er så aller verst stødig i russisk. Skulle det være nødvendig for andre å finne frem, er det bare å spørre. Og tro endelig ikke du har funnet frem til legen når du har funnet frem til bygningen legen befinner seg i. Arbeidet har bare så vidt begynt. Hvis du ikke behersker noe russisk, skal du være ganske trengt for å komme deg helt frem til mål.

For meg ordnet Olia alt. Hun visste veien til legekontoret, valgte riktignok nabobygningen først, som også var svært legeaktig, om det var et sykehus eller noe, jeg skal ikke være den som uttaler meg. I den riktige bygningen leste Olia den også for meg uleselige tavlen, og fant frem til riktig etasje og riktig fløy, og spurte som man skal de som satt foran riktig dør hvem som er «poslednij», «sistemann i køen». Med fingrene blir det pekt hvem som er foran oss, vi blir nummer fire.

Så var det å vente. Jeg er feilskapt med det at jeg er blitt så fryktelig ømfindelig for smerter og ubehag. Jeg får så vondt, og det er så fryktelig, jeg tåler det bare ikke. Å få vann spylt inn i ørene med stor kraft overgår min grense for nervøsitet. Jeg ønsker ikke noe slikt ubehag, det kan både kile og gjøre vondt. I den dystre korridoren vi satt og ventet, skjevt gulv og slitte vegger, mobiliserte jeg tankekraften mot foredragene om den amerikanske borgerkrig jeg nettopp hadde hørt. Det var standard legebehandling amputasjon, armer og ben. Den dyktige kirurg utmerket seg ved at han greide å skjære lemmet raskt av. «Kan de, kan jeg,» tankte jeg.

Legen var en tartar. I den mangefoldige historien til Krim har de en ganske spesiell plass. Vi i Norge okker oss over vår rasistiske historie mot tartarer og sigøynere, men selv på vårt verste er vi ikke i nærheten av slik det er i Sør-Europa og særlig i Øst-Europa i dag. Det er åpenlys forakt, her er ingen særskilt norske forbehold om at «jeg er ikke rasist, altså», her er rasisme en selvfølge. Noe annet vil jo si at man ser på tartarer og sigøynere som skikkelige folk. Merk forresten at vår norske bruk av ordet tartar ikke er den samme som den russiske, en tartar er noe annet her, enn hjemme.

Jeg er imidlertid nordmann. For meg er alle like, jeg dømmer etter person og ikke etter rasetilhørighet, og forstår at hos oss er det naivt og overflødig å skrive setninger som det der. Legen og Olia hadde en kort dialog, problemet var ikke så mye russisken, som at jeg ikke hørte den. Men jeg forstod såpass at jeg skulle sette meg ned, og at da jeg sa «ja iz Norvegii», «jeg er fra Norge», så hadde det ingenting med spørsmålet å gjøre.

Amputasjoner i den amerikanske borgerkrig for gjennom hodet mitt da den tartarske legen fant frem de ukrainske, smårustne legesakene, for å titte og pirke i øret mitt. Allerede ved første skrape raste alt sammen, og jeg klarte ikke å sitte stille. Heldigvis ble det med den skrapen i det øret. Men dessverre har jeg to.

Etter denne lille pirkingen, som altså for meg med min lave smerteterskel representerte et uhyre ubehag, var det tid for spyling. Det var den gamle, sovjetrussiske sykepleierens jobb. Jeg skrev «sovjetrussisk», litt i vanvare, litt bevisst. Hun er skrekkbildet fra perioden, gammel, feit, pløset, og litt for sminket og med litt for farget hår. – Sett deg, ikke rør deg, hold denne, sa hun på russisk, og at jeg ikke forstod alt skyldtes verken at jeg var redd eller ikke skjønte russisken, men at jeg altså var tett i ørene og ikke hørrte. Karakteristisk slo hun over i nebbete tysk, som jeg nå kan dårligere enn russisk.

Spyleinstrumentet var en forvokst sprøyte. Vannet kom fra en diger gammel kaffekanne der det stod «tjistaja voda», «rent vann» på. Hun opplevde en av sine få gleder i livet da hun kunne sprute vannet med stor kraft inn i øret mitt. Det var det nærmeste hun var å lyse opp under hele behandlingen. Om hun hadde hatt evnen til å smile, var det her hun hadde smilt. – Smotrite, sa hun, «se». Og det var virkelig mye voks og graps jeg hadde i det venstre øret, det var helt biologisk riktig at jeg ikke hadde hørt, øret hadde vært tett. Hva som var i det høyre øret, fant hun ikke verdt å vise meg.

Til slutt var legen inne med en bomullsdott og smurte litt med et eller annet. – Hører du nå, spurte han på russisk, og det var som om jeg følte for å skru lyden litt ned.

47 hryvna kostet legebehandlingen, 20 av disse var for utstyret. Hvordan kan man være kritisk til slike legebesøk? Hvordan kan man forlange at de skal smile og være vennlige? I Norge ville jeg ha måttet ut med 300 kroner, og så kan man krangle om smil og vennlighet er verdt de drøye 250 kronene i differanse. For meg er det ikke det, så jeg går mer enn gjerne både til leger og tannleger her nede. Og selve behandlingen er det ingenting å si på, den blir gjort skikkelig. Min nå utmerkede hørsel er vitnesbyrd på det.

Stasjonert på Krim etter litt startvansker

Eupatoria er en by med litt over 100 000 innbyggere. Den ligger på steppelandet på Krim, på vestsiden, og nord for fjellene i sør. Det er en by med rik historie, grunnlagt av de gamle grekere, kjent av romerne, erobret av tartarer, mongoler og tyrkiske ottomanere, før russerne erobret byen sammen med resten av Krim under Katarina den store. Den var også åsted for kamphandlinger og erobringstokt både under Krimkrigen og andre verdenskrig. Olia og jeg er stasjonert her nå, i en knøttliten slags hybelleilighet i de karakteristiske, Krimske husene her nede.

Togreisen ned hit gikk noenlunde som den pleier å gå. Vi reiste via Simferopol, og derfra med buss ned hit. Toget fra Kiev gikk klokken 1253. Først da vi praktisk talt stod på perrongen oppdaget vi at ankomsttiden var det man kan kalle ukonvensjonell: 0415. Nåvel, det var ingenting å gjøre ved. Vi brukte ettermiddage til å ligge i sengen og slappe av. Det mest uventede avbruddet var av to russisk ortodokse prester kom inn i kupeen vår, og begynte å messe og velsigne oss. Denne velsignelsen er ikke så puslete som de protestanstiske velsignelsene vi kjenner hjemmefra, men innebærer sang på gammelt kirkeslavisk, skvetting av vann og korsing med metallkors like opptil ansiktet. Jeg – som med lukkede øyne lå og hørte foredrag om amerikanske presidenter – var fristet til å si at jeg kom fra Norge.

Om natten sov jeg fryktelig dårlig. Det var delvis på grunn av all hvilingen i løpet av dagen, delvis på grunn av nerver om å sove forbi vekkerklokken, delvis på grunn av en følelse av dårlig luft i den innestengte kupeen. De nye, russiske togene har aircondition, som sikkert er kult, men som betyr at man ikke kan åpne vinduene.

Nåvel. Vi kom oss greit ut av toget på tiden. Og frykten for at vi måtte vente i Simferopol før bussene begynte å gå viste seg temmelig ubegrunnet. Der var livet som det pleide å være ethvert tidspunkt av døgnet. Det vil si fullt av mer eller mindre taxisjåfører som tilbyr mer eller mindre taxitransport, åpne plastkafeer, busser som gikk og kø foran billettlukene. Vi kjøpte billett til Evpatoria, 0520 var avgangstiden, så litt venting ble det allikevel.

De gamle, russiske bussene er ingen oppvisning i komfort. Men av og til overtar bare de kroppslige behov, og selv om setene på ingen måte er laget for å sove i, sovnet både Olia og jeg. Og vi sov helt til vi våknet og så sjøen, og var fremme.

Også i Eupatoria var livet som det pleier å være, selv om det var tidlig morgen klokken sju. Fullt av folk forsøkte å overtale oss til å innkvartere oss nettopp i deres husvære. De første kom så langt som at vi satte bagasjen vår i bagasjerommet i bilen deres, men da syntes vi også at de begynte å bli for ivrige etter å få oss med, og ombestemte oss, noe jeg tror var lurt. Det var også noen flere som feilet på lakmustesten om at den som skriker høyest ofte har minst å fare med, og Olia og jeg endte opp med å gå vår egen vei, direkte til strøket der vi kunne tenke oss å leie noe.

Der ble vi tidlig møtt av en ung kvinne av en helt annen karakter. Ønsker dere sted å bo? spurte hun stille, og det var akkurat det vi ønsket.

Olia går nedover gaten med hun vi skal leie leilighet av

For 35 hryvna per person fikk vi leie et rom på knappe 8 kvadratmeter, felles kjøkken og toalett, og uten egen nøkkel til inngangsporten. Selv ikke her får man luksus for mindre enn cirka 65 kroner natten for to personer. Men vi sparer mye penger, og kan godt bo litt kummerlig en tid. Olia stråler som en sol når hun får til slik handler, og jeg må bare innse at jeg her har møtt min overmann i å finne seg til rette under enkle forhold.

Jeg ble for eksempel litt plaget da jeg etter mitt morgentoalett fant at her var verken vann eller dopapir. Da er tiden inne til å tenke kreativt, og selv det vil ikke alltid være nok.

Olia forteller at det er problemer med vannet her nede, og at det ikke bare gjelder for denne leiligheten. Hun sier vannet blir skrudd på en time hver kveld, og da tar alle som bor her nede og fyller opp alt de har av bøtter og spann, gryter og kar, og hva som ellers kan holde på oppfylt vann. Etter litt startvansker, er det ingen problemer å foreta all vask gjennom å helle fra et øsekar, i alle fall ingen store problemer. Nåtidens mennesker kan ha godt av å bli minnet om at rennende vann fra springen er en luksus man ikke skal langt oppover generasjonene for å finne at ingen hadde. Det er kun vi moderne mennesker som skal ha alle ting så enkelt, vi er ikke laget slik.

Startproblemene har også inneholdt elementer av for mye varme. Jeg er tilpassningsdyktg, men kommer nå en gang fra Norge og vestlandet, og i syden bare blir det for hett for meg. Jeg blir gretten av det, og jeg blir også litt solbrent. Begge deler går over. Startvanskene inneholdt også elementer av for mye regn. Her overdriver jeg ikke. Etter å ha hvilt litt på morgenen, gikk Olia og jeg i går ned til sjøen for å bade. Vi badet godt, og levde litt strandliv, og vendte hjemover da det begynte å dryppe litt fra himmelen og tordne litt i det fjerne. Det skulle blit mye mer. Før vi var hjemme, regnet det så kraftig at alt ble klissvått, selv gjennom bæreposene vi bar på. Det regnet så kraftig at det ikke altfor godt utbygde dreneringssystemet klarte å ta av fra vannmassene, det fløt av pytter og søledammer i gatene og på fortauene. Det plasket så voldsomt at folk ikke hørte oss når vi hadde gått oss vill, og spurte etter gateadressen vår. Legg merke til det siste der, vi gikk oss vill i dette regnet. Vi husket adressen og hadde den også nedskrevet, vi husket bare ikke helt hvordan vi skulle finne tilbake dit. Og det regnet så kraftig at vi like godt kunne stått i dusjen. Jeg måtte nesten spørre hvordan et sted med å så mye regn, kunne ha så lite vann. Men jeg spurte litt for tidlig til at Olia var åpen for den typen humor. Hun hadde kjøpt seg noen nye bøker, og fortvilte over at også de ble våte i regnet. Prikken over denne ien var da vi endelig kom frem, og begynte å hamre på dørporten der vi ikke hadde nøkkel, og ingen svarte.

Også dette gikk over. Vertinnen lukket opp, regnet stanset, og vi fikk tørket oss og slappet av enda en gang.

Så langt har vi brukt litt tid på å komme oss inn i rutinene her nede. Det vil si, vi kom hit i går, så litt tid er det helt riktige uttrykket. I morgen kan man vente at rutinene er på plass.

Olia med nøkkelen til leiligheten

Til Krim på ny…

Mens Olia er ute og kjøper inn gardiner, har jeg pakket bagen og kan snike meg til litt bloggetid. Toget vårt går om to timer, klokken 1300, og vi er vel mens jeg skriver dette så vidt begynt å bevege oss inn i et begynnende hastverk. Det er avhengig av trafikken og bussen 20-30 minutter herfra til stasjonen, og jeg har nok ganger vært ute i siste liten til å ha lært å prøve å unngå det. Så jeg vil gjerne ha Olia hjem igjen innen 1100. Håret mitt skulle også vært klippet, ideelt sett.

Der kommer Olia, høres det ut som. Da vil skrivingen bli plutselig avbrutt som så mange ganger før denne ferien. Det var visst ikke Olia allikevel, jeg sitter litt på tærne, merker jeg, om det går an å bruke et sånt uttrykk.

Vi har ikke kjøpt returbilletten ennå, men regner med å bli der cirka en måned, litt avhengig av forskjellige ting, også noen som faller utenfor bloggsfæren. Før ferien tenkte jeg det ville bli lenge å være 8 hele uker her i Ukraina, og ønsket å avslutte i Russland eller noe. Men nå er jeg helt ombestemt, og kan bare være her resten av livet, om så skulle bli. Jeg er sunket inn i velvære. Og nå kommer velværet til å fortsette på Krim.

Sannsynligvis vil jeg ha tilgang på internett der, og bloggingen vil fortsette.

En 2 ukers ferie i Kiev

Forhold gjør at jeg må fortsette med å skrive postene litt i ettertid fra dagen de er postet. Jeg er kommet litt på etterskudd, og ser ut til å bli der. Dette er i alle fall den siste hele dagen i Kiev, og posten skal handle om hvordan det har vært.

Jeg har blogget ganske aktivt, så det er bare å bla seg tilbake for å lese om hver dag. Fra vi skiftet rom har det vært et meget behagelig liv. Jeg våkner hver morgen, omtrent med sollyset, og starter dagen med en økt russiske gloser og en kamp mot Oblomov, den russiske romanen jeg leser. Olia våkner litt senere enn jeg, og har vanligvis litt å tusle med før hun lager frokost litt lenger ut på morgenen.

Frokosten er førsteklasses, og kan ikke spises for sakte. Olia mister tålmodigheten før meg, det vil si, her er ikke snakk om tålmodighet, hun slutter ganske enkelt å spise, og går gjerne for å gjøre andre ting. Jeg pleier da å sette på et lite foredrag på mobilen. Der hører jeg leksjoner over russisk litteratur, de har handlet om Tolstoj mens jeg har vært her, og har nå så vidt begynt på Turgenjev. Noen ganger hører jeg også musikk, eller sitter bare der uten å høre på noe særlig.

Det er ikke det at jeg er lei av å spise og drikke som gjør at jeg slutter med det der på morgenen. Det er heller det at jeg før eller siden må pusse tennene, og da passer det seg ikke å spise og drikke mer etterpå. Så jeg fortsetter gjerne med Oblomov, uten å ha eplejuice eller Kvas å nippe til. Jeg svetter godt der ute i solen, så jeg kan drikke rikelig uten å være plaget av å måtte gå på do hele tiden.

På denne tiden har Olia begynt på det jeg vil kalle butikkrunden sin. Siden vi skiftet rom har hun hatt det prosjektet å ville pynte det opp. Mine manneøyne så jo ingenting å pynte opp der inne, bortsett fra at en kontorstol kunne være nyttig. Men de samme øynene mine har etterpå sett at pyntingen virkelig har hjulpet. Det er direkte trivelig der inne nå, og vakkert ute på balkongen.

Litt senere begynner jeg på det jeg vil kalle ruslerunden min. Jeg utstyrer meg med min nye MP3-spiller, og går rundt omkring i Kievs gater, som oftest med utgangspunkt i Petsjersk, hvor vi bor. Jeg har undersøkt godt alle gater og bakgater herfra ned til hovedgaten Khresjtsjatik, herfra opp til høydene langs elven, hvor det gamle klosteret Lavra og krigsmuseet ligger, og herfra ned  mot gaten til den røde arme, og opp og ned den. Når sulten melder seg, tar jeg inn på en av Kievs utmerkede restauranter, og bestiller en businesslunsj til mellom 50 og 100 kroner. For det får man gjerne en treretters middag, og uansett mat til god kvalitet.

Så går jeg tilbake til leiligheten og ser om Olia er kommet hjem. Ofte finner jeg henne da travelt i gang med å sette i stand det nye hun har kjøpt, om det gjelder å sette ut blomster, male gelender eller sy gardiner. Ofte er hun ennå ikke kommet hjem, og jeg ser innom internett eller fortsetter lesingen av Oblomov. Det har vært noen veldig gode uker hvor jeg har fått slappet godt av, og også har fått gjort litt av de tingene jeg liker godt å få gjort.