Oppenheimer

I går tok jeg med meg min åtte år gamle datter på kino for å se Oppenheimer, av Christopher Nolan. Det er noe med at jeg glemmer hun er et barn, jeg synes hun skjønner så mye, og det er imponerende hvordan hun greide å sitte stille de tre timene filmen varte. Det var lite action, som hun sa, igjen og igjen, men desto mer menneskelig drama og ganske tunge referanser til amerikansk historie, andre verdenskrig og den kalde krigen som fulgte, i tillegg til den tidens ledende fysikere og banebrytende fysikk.

Selv gledet jeg meg veldig til filmen. Jeg er ikke noe spesielt god på kinofilm, ser ikke så mye og kjenner ikke så mange, men Christopher Nolan er en regissør jeg liker, og jeg tenkte at med ham, så var stoffet i de beste hender. Jeg har sudert fysikk, og benyttet studiet til også å lese ganske godt om fysikkens hisotire, og store personligheter. Mange av dem fantes første halvdel av 1900-tallet, og det var utrolige fremskritt de på denne tiden gjorde med rimelig begrenset teknisk utstyr.

Gjennpm Richard Feynman, og boken hans og biografien, og flere tilmer på YouTube, har jeg fått litt inngang til Los Alamos, Feynman var til stede og deltok i gruppen som foretok utregninger. Datateknologien var helt begrenset, og det var svært kompliserte utregninger som måtte gjøres. Feynman og hans team sørget for at det ble fart i å finne svaret på alt som skulle finnes ut, og Feynman reflekterer også hvordan dette fantastiske arbeidet i byen satt opp og organisert for formålet, til syvende og sist var for å bygge verdens verste ødeleggelsesvåpen.

Dette var de beste hjerner USA kunne få tak i, og de fikk nærmest ubegrenset med midler og alt som de ba og, og så bygget de atombomben på imponerende kort tid.

Og så er jeg historiker, med hovedag, og jeg har i tillegg studert tysk og jeg har studert russisk. Og jeg har nautrligvis brukt mye tid på forrige århundres historie, den tiden verden vi nå lever i ble lagt. Jeg har støtt på og arbeidet med den kalde krigen fra mange ulike tilnærminger, og har også hørt mange forskjellige foredrag og lest forskjellig litteratur om hva grunnen var til at atombombene over Hiroshima og Nagasaki måtte slippes. Om sprengkraften, ødeleggelsene og ettervirkningene kan jeg også en hel del. Kanskje særlig ille synes jeg det er at bomben slippes flere hundre meter over byen, sånn at virkningen blir verst mulig. Menneskene og alt liv rett under er sjanseløse.

Mer vil jeg ikke si om min mening. Nå er det over til filmen, som handler om Robert Oppenheimer (1904-1967). Oppenheimer var lederen for Manhatten-prosjektet (utviklingen av Atombomben), og Los Alamos (byen de konstruerte for å samle som kunne bidra i å utvikle og bygge atombomen), men han rager ikke sånn i fysikken at jeg leste om ham i forbindelse med studiene. Og jeg gikk til filmen med åpent sinn, leste ikke mye om ham i forberedelsene heller.

Filmen var også varslet å skulle fokusere på det menneskelige, på storpolitikken, og på dramaet som utspilte seg. Her går Nolan inn og presenterer Oppenheimer som en mann som fikk ganske store kvaler av oppfinnelsen han var med på å utvikle, og at han ble satt under svært stort press fra mange kanter. En filmregissør i vår tid gjør svært stor research, og setter seg veldig godt inn i historien, men det er selvfølgelig en tolking og et drama som blir servert.

I dette dramaet kommer ikke alle svarene på hvem Oppenheimer var, og hva som drev ham. I starten er det mange og gode referanser til Holocaust, og til antisemetismen som rådet i Tyskland og Europa på denne tiden. Oppenheimer har en veldig god grunn til å slåss mot tyskerne og Hitler, og til å engasjere seg i borgerkrigen i Spania. Dette blir dratt videre til at han gjerne er med og utvikler en bombe til å avslutte krigen mot Tyskland, og knuse nazismen, men motivasonen faller når Tyskland allerede blir slått, og bomben skal brukes mot Japan, og etter det Sovjetunionen.

Filmen har rikelig om personlig maktkamp, og ærgjerrige personer som bryter mot hverandre. Dette gjelder gjennom hele filmen, men blir særlig klart mot slutten, med Levis Strauss og høringene han har mot Oppenheimer for å knuse ham. Her går Nolan helt ut og tar stilling, Levis Strauss blir utlevert som en skurk, mens det ikke er helt klart om Oppenheimer skjønner spillet han er utsatt for, og ikke kommer seg ut av det, eller ikke skjønner at han ikke har noen sjanse, slik det er lagt opp.

Det er en svært fascinerende film, intens hele veien, og det er svært krevende med alle trådene og alle periodene Nolan vil holde tak i, og som seerne må være oppmerksom på. Filmteknisk er det fremragende, vi får spenningen om Oppenheimer klarer å sette sammen et team, og å holde på det, vi får presset fra det militæret, og presset fra alle dem som vil gjøre det på en annen måte. Vi får spenningen i om de vil klare å få bomben ferdig i tide, og om den vil virke, når de tester. Selve filmingen og lydeffektene av bomben som virker, det er voldsomme greier.

Og så kommer et fortellergrep fra Nolan, der militæret helt tar over, og forskerne helt blir satt til side, straks bomben er ferdig. Oppenheimer endrer også litt karakter da, og ser ut til å spørre seg «hva er det jeg har gjort»? Han og vitenskapsfolkene forstår utmerket godt hva bomben er for noe, og hvordan den vil virke, men de er usikre på hvordan politikerne og det militæret forstår den. Her er det også fredsinitiativ, og underskriftskampanjer, for at bomben ikke skal bli brukt. Spørsmålet om det er spioner i leiren, henger også over.

Oppsummert

Jeg er ikke så veldig interessert i film, og ser ikke så mye. Men nå har jeg gjennom slekt tilgang til Netflix, og stadig vekk får jeg sjansen til å se filmer jeg vil se, eller filmer som vil være greit nok, og trengs for underholdningens skyld. Jeg har sett en rekke av de historiske filmene fra de par siste tiårene, og synes Beautiful mind og Imitation game er flotte filmer som kombinerer historie og fysikk/matematikk, og drama gjennom filmsjangeren.

Det er veldig suggetivt med film, det gir en sterk følelse av at den versjonen man ser er den rette. Det er helt uhyre interessante temaer filmen om Oppenheimer og atombomben tar opp, ambisjonene er enorme, og Nolan samler et ypperlig mannskap av skuespillere, kamerafolk, effekter, stab, håndverket og kunsten er førsteklasses.

For min del er det et tema som det ikke går an å tenke gjennom til bunns. Det er samtidig som det er krig, så oppdager fysikerne energimengder aldri egentlig frigjort på jorden tidligere, kreftene i masse som omgjøres til energi, og det kan brukes i en reaksjon som løper løpsk, med tidens største menneskeskapte eksplosjon som resultat. Dette blir brukt til å slippe over to byer, der det bor over hundre tusen mennesker, mennesker som får avsluttet sine liv denne dagen og på grunn av bomben som ble brukt.

Det er ikke film, det skjedde, og i tiden som fulgte ble det bygget mange, mange flere slike bomber, og mye, mye sterkere.