Hjem fra Oslo etter langhelg

På flyplassen på Sola kom mor og hentet meg, heldigvis. Kjøreturen hjem, med skarpt, lavt sollys. Utenfor døren hjemme har jeg ikke nøkkel, og må rundt til terrassedøren. Der ser først min kone Olia meg, så lille Irina. Hun blir så glad, så glad, at hun løper barrumpet som hun er, og vet ikke hva triks hun skal finne på. Hun hopper, tramper og peker på ting, – papa! papa! sier hun på russisk. Det er hundeglede i menneskekropp. Og jeg som trodde jeg visste det var jeg som savnet henne. Det er kjekt å være i Oslo, veldig kjekt og minnerikt å treffe gamle venner, men det er her jeg hører hjemme.

I Oslo kom vinteren mens jeg var der. Snøen lavet ned fra fredagen av, her i Rogaland er vi ennå ikke helt ferdige med høsten. Det er uvant og ukjent å gå i slaps i november.

Fra torsdag til fredag var jeg på hotell. Jeg trenger ikke si hvilket, de er alle sammen like, nå om dagen. Det er kjedehotell der den ene kjeden ikke er å skille fra den andre. Jeg pleide å være begeistret for hotellmat, glede meg til frokost og lunsj. Nå er det coldtbord, plastikkmat. Det er ikke mulig å holde maten fersk og frisk så lenge som den står fremme, og de gjør ikke noe egentlig forsøk på å klare det heller. Kaffen var imidlertid god, jeg drakk enorme mengder av den. Og det var mange kjekke, nye folk å treffe, det liker jeg alltid.

Så var det buss tilbake til Gardermoen, og tog derfra til Oslo. Fra flyplasshotellet går det ikke direkte til sentrum. Oslo er ganske forandret fra sånn jeg husker det, aldri har jeg kjent byen godt, heller. De har fått et meget godt kollektivtilbud, enkelt å kjøpe billetter, lett å finne frem. Ikke så aller verst pris, sammenlignet med Rogaland og andre deler av Norge.

Jeg bodde oppe mot Sinsen, Trondheimsveien, og var på spisestedet Mangiamo, kosepuben Perla og drikkepuben Postkontoret. Det første stedet var forglemmelig. Hva vi snakket om og hvem som var der, er mellom oss.

Lørdag var god, lang frokost, med radio, juice og kvalitetskaffe. Slik liker jeg det. Hvem vet hva klokken var, når frokosten var over? Vi kom oss i alle fall snart etter videre, til en ny venninne, og hennes familie med mann, barn og hund oppe ved Bislett. Hun satt så koselig med de to barna, det ene omringet av dinosaurer, og med hjemmelaget, god pizza. Vi spiste i vei.

Så var det Teater, Draum om Vaaren, kanskje rekker jeg å skrive en egen omtale av det. Vi kjøpte vin og koste oss, Marte og jeg, Ingrid hadde ordnet billetter. Hun var også medvirkende i stykket, som Dramaturg, og kunne forklare oss det etterpå. Ingrid og jeg samarbeidet om teater tilbake i Bergen for allerede mange år siden. Marte var også med i miljøet. Det er mye å tenke på, de som har fortsatt med det, vi som har ikke, og hvordan vi er endt opp i våre liv.

Ingrid hadde laget fårikål, og det var øl og akevitt, og søt vin til eplepaien etterpå. Snart kom mannen hennes også, han som strengt tatt er min forlover. Slik kan det gå her i verden, eller slik har det gått. Han hadde vært på et syngeoppdrag, store greier, og var lettet nå som det var over. Det var han og jeg som ble sittende lengst utover natten. Hver natt i Oslo ble sen.

Småbarnsfamilier våkner tidlig, så hele gjengen var allerede våkne og i aktivtet da jeg våknet litt over åtte. Pappa Pål satt med hvert sitt barn i armen, så koselig, så koselig, og så film. Istid 3. Jeg så den også. Så var det lang og sakte frokost, mye snakk, og løfter om å sees igjen. Det hadde jo vært kjekt om de fikk se vårt barn også, Irina, de har et sommerhus, der det skulle være mulig. Jeg liker sånne sommerhus, elsker dem. Skjærgård, sjø, strand og svaberg. Ikke for utbygd, ikke for fancy. Jeg håper å få det til, jeg har så lyst å vise frem Irina, det beste jeg har fått til her i livet, poenget med eksistensen, for å si det litt litterært.

Så var det på tide å pakke på seg klærne, ta med seg sekken og gå ut i den tidlige novembervinteren. Trikk ned til Jernbarnetorget, tog til Gardemoen, dum og tungvint og langdryg innsjekk og sikkerhetskontroll, så fly hjem. Nå foran peisen. Det var en veldig begivnhetsrik, kort tur, mye som skjedde over fire dager, mye forskjellig. Mye å tenke på.

I morgen begynner det vanlige livet igjen, jobb og rutiner. Min kone Olia hadde pyntet seg i skjørt da jeg kom hjem, helt herlig, som vår lille Irina også er, men på en helt annen måte.

 

Sola flyplass. På vei til Oslo.

Punktum i overskriften. Det ble en kort natt. Jeg lå og ventet på vekkerklokken, til det ikke gikk lenger, og jeg stod opp. 0545. Flyet til Oslo går klokken 0905. Jeg er på flyplassen og venter.

Jeg skal på seminar. Ytringsfrihet. Der har jeg noen erfaringer, fra før jeg ble gift, der jeg havnet i trøbbel for ting jeg skrev, sa og gjorde. Jeg var aktiv i studentteater og friteater, energisk og frisk, ikke redd for noe. Nå er det ikke verd maset. Om folk lar seg provosere, er det ikke verdt bryet. Jeg vil bruke tid på å være glad i familien. Være i solen, ikke i vinden.

Jeg skal også besøke gamle venninner fra studentdagene, teaterdagene. Få år rundt 2000 farget våre liv. Vi gjorde mye, husker det godt. Merkelig det var så få år, når de har så mye å si. Jeg prøver å komme meg til Oslo når jeg kan, for å se dem igjen og leve det opp, litt av det, på ny.

Nå er vi i arbeid, og er voksne. Ingrid har kjørt løpet, og lever av teater. Marte er ferdig med det, har annen jobb. Jeg lever nå mitt liv, med mine ting. Skriver enormt, leser så mye jeg kan og får tid til, men det står ikke så mye på spill lenger. Jeg har mitt liv med min kone og mitt barn, alt annet blir underordnet, hobby.

Kuldegradene har kommet til Rogaland nå. Det er stram, klar himmel. Jeg hadde sekken pakket klar da mor kom og hentet meg litt over syv. Kjøreturen ut. Flyplasser irriterer meg alltid. Det kunstige livet, og all teksten om at dette er bra, og vi skulle være fornøyde. «Vi bygger ny og bedre flyplass». Bare det første er sant.

Men ok. De har jo gratis Internett, så jeg kan skrive denne posten og poste den, for å korte ned tiden til flyet går. Klokken 0955 er jeg på Gardermoen. Shuttlebuss, som det nå heter, fancy, på engelsk, til et av flyplasshotellene. Kurs i ytringsfrihet. Jeg gleder meg, jeg gjør jo det.

Fin tur til Bergen!

Torsdag reiste jeg til Bergen. Jeg bodde der i 17 år, og ligger godt i rute for minst et årlig gjensyn etter at jeg flyttet derfra i 2011. Hver gang har det vært kjekt, denne gangen en av de kjekkeste.

Blant de mange ting jeg kombinerer inn på disse Bergensreisene mine er en liten opptreden som komiker. Dette er ikke humorbloggen min, så den delen av mitt liv vil jeg holde utenfor her. Det rekker å si at det var hektisk, med opptreden på engelsk i Stavanger onsdagen, så på vanlig jobb torsdagen, og rett til Bergen for opptreden med et annet manuskript på norsk. Jeg satt på flyet og skrev det ferdig, på mini-iPad, og fortsatte skrivingen og memoreringen på Bergen offentlige bibliotek, før min venn jeg skulle bo hos ringte, og det gikk i ett.

Først med innebandy. Det ble et høydepunkt. Vi hadde et lag i serien, et lag som fortsatt eksisterer, men som jeg naturlig nok ikke lenger er med på, siden jeg har flyttet. Uansett, dette var trening, og kjempegreier. Høy intensitet, mange mål, og skikkelig konkurranseinstinkt fra alle. Jeg spiller også litt bedriftsfotball med jobben. Det er verre, der merkes det mer at man er eldre, og hva man gjorde i ungdommen nå er blitt umulig. Det går alt sammen litt tregt, og man blir med en gang utslitt. I innebandy kan man la køllen gjøre jobben, man trenger ikke trippe sånn med beina, og man kan bruke kroppen til å drible med og tackle med. Det var rett og slett kjempegøy. Jeg spilte så det ble helt travelt med sceneopptredenen samme kveld.

Fredagen var det fagpedagogisk dag ved universitetet. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til. Men jeg var der, og gikk etterpå ned og spiste meg litt lunsj på pastasentralen. Nå hadde jeg litt mer ro for kveldens sceneopptreden. Jeg kunne stramme opp manus litt, og dessuten lære det skikkelig. Mine venner jeg bodde hos ville også være med. Det var første gang for dem. Tja, det er mye å si om det. Jeg sier ingenting.

Etterpå var det fest. Det kan jeg si. Det er noe jeg liker med Stand up Bergen, man kan stole på at det blir en real fest etterpå, og at det ikke vil bli noe problem å finne noen å drikke med til alt er stengt. Det hjelper jo også godt når både publikum og komikere føler det har vært en fin kveld, og liksom bare surfer på stemningen. Tja, jeg tok så usannsynlig av, at jeg for første gang i mitt liv kjøpte en kebab på vei hjem.

Så var jeg fri. Så var det ikke flere forpliktelser. Nå var det bare gøy og avslapping. Min kamerat og jeg tok oss en tur opp Bergensfjellene. Det var lørdag, og helt i strid med alle tradisjoner. Men sånn måtte det bli, søndagen skulle jeg hjem. Så for første gang i vårt liv gikk vi en lørdagstur.

Den gikk opp Fløyen, først halvveis opp, da vi fant ut at vi hadde glemt rødsprit eller gass til kokeapparatet. Det er ikke noe å tenke på, vi må ned igjen, hente eller kjøpe. Vi kan ikke koke kjøttkaker uten kokeapparat, og det nytter ikke uten kjøttkaker. Turen skal gjennomføres skikkelig. Så det er bare å komme seg ned, ikke spille tiden med å tenke på det, gå ned, kjøpe rødsprit, og så gå opp igjen der man var – og fortsette turen.

Vår tur fortsatte opp til barnehagen, der oppe, så inn, og opp til Rundemannen, der vi gikk ned, og videre inn, rundt den lille haugen, som er begynnelsen på turen over Vidden, om man går den fra Fløyen. Det gjorde ikke vi. Der spiste vi middag. Kjøttkaker, brun saus, poteter, tyttebærsyltetøy. For øvrig rester fra dagen før. Funker alltid. Derimot hadde vi optimistisk tatt med noen øl, vi hadde liksomt slengt på en hver, da vi skulle kjøpe sjokolade og kjeks som snacks på turen. Og så hadde jeg tenkt at når vi først skal ha en hver, er det sikkert enda bedre med flere. Så vi kjøpte en sekspakning. Og drakk hver vår. I vinterkulden er det ikke noe særlig med kald øl. Det har vi erfart før også.

Kaffe, derimot. Det funker alltid. Også denne gangen.

Så var vi over til den strabiøse delen av turen. Den går ned fossen, eller bekken som prøver seg på å være elv, ned til Tarlebøvannet. Derfra er det kratt og Einer og ingen som går utenom oss, på østsiden av dette vannet, noe skikkelig styr å gå i, vind og snø er det også, og glatt, men vi går på, og når vi kommer til demningen på sørsiden av vannet, feiger vi ikke ut og går raskeste vei hjem. Vi går opp igjen, opp over Langelivannet, på sørsiden av det, og ned det som må være den vakreste og mest spektakulære nedstigningen fra byfjellene, ned Hardbakkadalen.

Nå var det begynt å mørkne. Og veien fra Haukeland, Kalfaret, og ned til sentrum og nøstet, den er alltid lenger enn de andre strekkene. Da skulle man helst være hjemme, og allerede dusjet.

Men det kommer en tid for alt. Hjem kom vi, og der ventet hans kjæreste med middagen klar og høvelig vin. Da vinen var drukket opp, i tillegg til ølet vi hadde med på turen, ble det whisky. Og en ny, lang kveld.

Vi snakket om mye. Men det hører ikke denne bloggen til. Hver morgen stod jeg opp først, og gav meg til å lese i noen av min venns mange bøker. Søndagen var det «Et mord i Kongo», en bok der Morten Strøksnes skriver bedre enn i leserinnlegg om samme sak. Den boken hadde det vært gøy å lese ferdig. Det fikk jeg ikke, for snart våknet min venn og hans samboerske. Så ble det frokost med rømmegrøt, kaffe og brødskiver. Og en mann som danset naken i vinduet over gaten. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til.

Kokken 1415 gikk flyet. 1340 forlot jeg leiligheten, etter et flott opphold og en langhelg med begivenheter som gjør at det føltes at den varte lenger enn tiden den tok. Akkurat sånn skal det være.

Oslotur

Et tilbakepostet innlegg i dag. Slik må det bli, etter en travel uke, der det strengt tatt ikke har skjedd så mye. Jeg har bare ikke hatt tid til å sette meg ned og skrive blogg. Tirsdag var lang dag på jobb, onsdag var jeg hos mor og hentet bilen, og i går var det fest, så litt har jo skjedd. Min kone leser fysikk, og jeg hjelper henne, jeg leser Tsjekhov, og hun hjelper meg. Sånn har vi nådd lørdag 16. november, kveld, og jeg skriver innlegget om Osloturen som var forrige helg.

Anledningen var jobbrelatert, og jobb holder jeg utenom denne bloggen, annet enn å si det var et fint opphold på Quality resort hotell på Leangkollen i Asker. Oppholdet der endte fredag ettermiddag, jeg tok tog til Oslo sentrum, og fant veien i trikk til Adamstuen, der Ingrid bor med familien. Denne familien har fått en veldig økning siden vi alle giftet oss sommeren 2009. De har barn og hund, og flott leilighet med mange rom og to vedovner, godt inne i sentrum av Oslo.

Tilfeldigvis skulle Pål reise bort denne helgen. Så jeg fikk på en måte prøve meg som barnefar, litt i utkanten, en slags barnefarobservatør. Litt sånn å se hvordan det fungerer. For lille Lauritz var det særlig til å begynne med ikke helt greit, noe jeg godt kan forstå, en sånn kjekk far som Pål må være. Ett år er han, i den alderen hvor det kan være vanskelig å vite hvor mye han egentlig får med seg. Forstår han at Pål kommer tilbake, og jeg skal reise igjen? Det var i hvert fall vanskelig for ham å forstå at Ingrid gikk, og jeg ble igjen, der i starten. Om hun så bare gikk ut på kjøkkenet for å ordne med maten.

Maten var fårikål. – Det er veldig lett, sa Ingrid. Kanskje er det det, men jeg har aldri laget det. Og min utenlandske kone er ikke så ivrig på norske oppskrifter. Så det er ikke alle år jeg spiser fårikål, selv om jeg – veldig – naturligvis synes det er veldig godt. Marte kom også på besøk. Hun syntes det passet best med øl til fårikål, mens Ingrid foretrakk vin. Og jeg gjorde kompromiss ved å drikke både øl og vin. Det var kjekt å se både Marte og Ingrid igjen. Tiden flyr sånn i vår alder, og det er rart å måtte ta seg i å telle i år og ikke i måneder siden vi så hverandre sist. Vi bør prøve å få til et møte i året, holde kontakten.

Lørdagen var en kjempedag for meg. Jeg våknet jo helt uthvilt. Jeg var bare barnefar på prøve, jeg fikk ikke med meg at barnet gråt gjennom store deler av natten, noe Ingrid fikk veldig godt med seg. Så hun våknet ikke helt uthvilt, den morgenen.

Men det var ikke verre enn at det ble servert ferskt brød, hjemmelaget. Og det var rikelig med kaffe. Dessuten var det med moderne musikkavspilling. Trådløse høytalere og strømming fra Wimp, all musikk tilgjengelig. Så flott at jeg nok må kjøpe meg dette selv. Det ble en god og lang morgen. Først med Aftenposten som selskap, så med Ingrid, og etter hvert også Lauritz. Og hunden, Frida.

Tja, det skjedde jo litt i løpet av dagen også. Jeg skulle ut og kjøpe gaver og sko, men klarte bare å finne veien inn i en eneste butikk, Moods of Norway, Super duper store, flott butikk, men nok ikke en jeg kjøper sko og gaver i. Jeg gikk vel rundt i nærmere to timer, fra Ullevål til slottet, i Oslo sentrum, uten å finne butikker å gå inn i. Ganske godt gjort, når man bare skal kjøpe vanlige joggesko og en liten gave til sin kjære kone.

Etterpå gikk vi tur med barnet og hunden. Det var jo ganske gøy. Vi hadde tenkt oss opp i Nordmarka, men Marte ville også være med, og da gikk vi i parken i nærheten av Fagerborg kirke i stedet. Frida, hunden, er ivrig på å gå tur. Hun finner selv båndet, og liker best å holde kontrollen over det selv, holde det fast i kjeven. Så løper hun av gårde. Jeg løp etter. For det var liksom jeg som passet henne. Men det kunne nok være vanskelig å avgjøre hvem som luftet hvem, av Frida og meg.

Da vi kom hjem var det ikke så mye å vente etter, før vi begynte å drikke vin. Det skulle være kyllingmiddag, avansert kyllingmiddag, med kyllinger store som høner, og fylt og marinert og diverse. Det ble et festmåltid. Martes mann, Hernan, kom også. Nå heter han forresten ikke lenger Hernan, men Herman. Så sånn har utviklingen vært for ham.

Det ble en riktig så trivelig lørdagskveld. Hernan og Marte hadde tatt seg noen vin utover natten før også, så de var ikke så altfor sene med å ville hjem og kose seg for seg selv. Ingrid hadde også god grunn til å være trøtt, men hun var gjestfri, så hun hadde holdt, om det ikke var for at Lauritz var urolig denne natten også. Så ble det til at jeg alene måtte holde fortet. Det var det jo ingen grunn til. Det var bare å legge seg for meg også. Vi hadde jo fått hatt mye god tid sammen.

Søndagen spiste vi frokost, og tok turen rundt Sognsvann som vi ikke hadde fått tatt dagen før. Det var Ingrid og jeg og Frida og Lauritz. Det var riktig koselig, det også, selv om jeg best liker å gå tur i villere natur. Her var det litt som å gå tur i kø i parken. Litt sånn, men bevares, vannet var fint og omgivelsene fine, og vi hadde jo barnevogn, det var en helt flott formiddagstur.

Etterpå måtte jeg stresse litt med å rekke flyet, men ikke verre enn at jeg trygt fikk satt meg ned på plassen min i god tid før flyet begynte å rulle. Flyturen hjem ble også fin. Alt ble visst fint, på denne turen her. Jeg liker meg på turer som dette. Det gjør meg godt. Hverdagen er utmerket hjemme på Ganddal, men det gjør seg når det skjer ting, komme seg ut og få frisket opp hodet i møte med andre folk, og friske opp minner fra tiden som har vært. Denne gangen var det nok blitt litt for lenge siden sist med Ingrid og særlig Marte. En gang i året bør være regelen. Tre år å vente er for lenge.

Med Flaggruten tilbake i tåka

Jeg trodde egentlig det var umulig med tåke og regn på en gang. Nå har naturen funnet en løsning på den floken. Med regn og snø i tillegg blir det en fin tur hjem fra Bergen.

Oppholdet i Bergen var også fint. Jeg har vært aktiv på Twitter og ikke rukket å blogge noe, det har gått rimelig i ett. Sånn jeg liker det. Egentlig var det fra mandagen umulig travelt, slik jeg liker det, med innlevering av matematikkoppgave, full jobb, skriving av manuskript til stand up, og organisering av arbeidsdagene mens jeg skulle være vekke. Da mor hentet meg onsdag var det som jeg forsvant fra et liv til et annet. Hun hentet meg liksom ut av Rogaland.

Men det gikk ikke akkurat smertefritt å komme seg vekk derfra. Onsdag var det plutselig storm til havs. Det vil si at jeg som skulle ta Kystbussen ikke kom meg frem, siden fergene ikke gikk. Og siden jeg skulle på scenen denne kvelden, var dette et betydelig problem. Dette har jeg skrevet om på humorbloggen. Der kommer også en fyldig post om hvordan det gikk med våre to sceneopptredener. Sagt i to ord gikk det veldig bra.

Etter showet på onsdag var det å drikke opp ølet på bakrommet, og komme seg hjem. Jeg skulle bo hos en venninne som har vært på reise et år, og som jeg ikke hadde sett på lenge. Hun hadde naturligvis mye å fortelle, så det ble godt natt før jeg sovnet.

Og torsdag var det opp tidlig morgen. Det var hele dagen på kurs. Ulikt sånn kurs ofte kan være, var dette ganske givende, så den manglende søvnen ble ikke for påtrengende. Det var også artig å treffe igjen kolleger fra Bergen, og høre nytt fra min gamle arbeidsplass. God mat var det også på Scandic hotell, om enn det var litt liten tid til å spise den.

Deretter var det et par timers pause før neste høydepunkt: innebandy. Pausen ble brukt til å skrive og rydde tankene etter kurset. I innebandy ble det halvannen time maks intensitet. Jeg var heldigmed økten, det var bare de mest innsatsvillige til stede. Resultatene ble 10 – 7, 9 – 11 og 14 – 15, med eneste skår i gleden at mitt lag tapte to ganger.

Etter dette var det hjem til min kamerat, og på godt mannlig vis, kjøpe pizza og øl. Det ble en ny sen kveld.

Og det ble tidlig opp. Universitetets dag. Noen av foredragene var givende, med noen var det godt å ha Internett tilgjengelig, så man kunne søke litt alternativ informasjon. Det var også kjekt raskt å kunne sjekke opp referanser og bakgrunnsinformasjon om det som ble sagt fra podiet.

Det er blitt en liten tradisjon at jeg spiser billig på kinesisk restaurant når jeg er i Bergen sånn som dette. Etter et kjapt måltid kunne jeg til og med gå hjem og hvile litt.

Hvilingen måtte bli intensiv, for allerede 1730 skulle jeg møte min venninne for vår tradisjonelle middag på fin restaurant. Denne gangen ble det Potetkjelleren, og litt redusert, siden jeg skulle på scenen 2030. Det er klart det er litt stress.

Men denne opptredenen ble en stor forløsning. Det gikk veldig bra, og med det var det faste programmet i Bergen slutt. Neste dag trengte jeg ikke stå opp tidlig for kurs. Festningen kunne gå for seg ubegrenset, eller – som det er i Norge – til de stengte på utestedene. Denne kvelden skulle bli som i de gladeste studentdagene, da jeg traff fortsatt 26 år gamle Monica. Hun hadde ikke forandret seg noen ting siden midten av 90-tallet, da alle dager var som disse, og det hadde plutselig ikke jeg heller. Vi gikk på Garage, danset swing til Teenage wedding, Elvis og andre gladlåter, og var der til vi ble kastet ut og jeg glemte genseren min. Det var kort sagt fest.

Lørdag kunne jeg sove lenge, men man må aldri sove for lenge når man er på,fartsfylte turer som dette. Broren til henne jeg bodde hos hadde fått et gavekort i squash i gave. Alt måtte brukes opp denne dagen mellom klokken ett og to. Dermed fikk jeg også være med og spille squash. Jeg tenkte jeg måtte spille med venstrå, siden jeg skulle spille mot jenter, men jeg hadde store nok problemer med høyrå, og slet særlig første halvtimen med elementære ting som å serve korrekt.

Etter squashen bremset det hele ned. Min venninne skulle i middagsselskap med familien, og jeg ble overlatt leiligheten for litt søvn og hvile på ettermiddagen. Klokken syv skulle jeg være hos min kamerat for å spille gitar og drikke vodka. Dessverre hadde jeg ikke fått med min egen gitar opp, ettersom jeg måtte ta fly i stedet for buss opp, og da blir det for dyrt og dumt med gitar i bagasjen. Jeg måtte spille på en gammel søppelgitar han hadde. Det vil si, generøst lot han meg spille på den gode, mens han trakterte søppelet. Uten vodka ville det ikke blitt vakkert.

Og i dag morges var det bare en rolig frokost, før jeg forlot leiligheten hans og spaserte til Flaggruten hvor jeg sitter nå. Med meg har jeg fått låne Bob Dylans Chronicles, lesestoffet på turen. Det er på den jeg nå tar fatt.

Det er akkurat som om tåka har lettet.

Hjemme igjen etter teaterweekend i Trondheim

Så har jeg kommet trygt og godt hjem etter en temmelig spesiell helg i Trondheim. Jeg har skrevet om reisen opp og om fredagen allerede, om stykket G7 skrev jeg i går, og nå skal jeg skrive om resten. Jeg gjør oppmerksom på at jeg er litt forsinket, dette er skrevet onsdag ettermiddag, altså tre dager etter at jeg kom hjem.

Mor og jeg hadde en fin middag nede på restauranten på Hjørnet, restauranten som hører til Britannia hotell hvor vi var. Etterpå skulle vi opp på rommet og drikke litt vin. Der hadde Olia gjort som hun pleier når dagen er slutt og hun ikke har mer å gjøre – tatt kvelden. Men det var ingen begrensning på gjestfriheten, vi måtte bare komme inn. Hun skulle sove, vi kunne gjøre som vi ville. Så det ble en artig seanse der mor og jeg drakk vin, mens Olia nå og da våknet opp med en kommentar eller bemerkning, og ellers sov.

Morgenen etter var min viktigste prioritet frokosten. Jeg vil ikke gå glipp av et minutt hotellfrokoster. Riktignok hadde frokostene enda større verdi den gang jeg ikke skjønte hvor all denne måten kom fra, hvor jeg ikke var vant til å spise den, og hvor alt var et eventyr. Nå vet jeg at det meste er greie kjøp i enhver butikk, og at mye av maten til og med kan være friskere hjemme, hvor den ikke må ligge ute i timevis og vente på at noen skal forsyne seg av den. Dessuten synes jeg ikke såkalt godt pålegg er så veldig mye bedre enn såkalt vanlig pålegg, hvit og brun ost gjør nytten og gleden – og i det hele tatt. Jeg spiste likevel fra de åpnet til vi ble jaget ut, flerfoldige skiver med kjøttpålegg og fisk, i tillegg til egg og eggerøre, stekte poteter og bacon, kaffe, juice og melk, mye av alt, fra 0700 til 1030.

Hotellet hadde også dagens aviser. Før mor og Olia kom ned koste jeg meg med dem. Særlig hadde Aftenposten en kjekk sak om valget i Hellas, med bilde av ei lita, gresk jente som måtte gå sulten til sengs, som det stod. Det var bare litt pussig at på samme bilde var foreldrene hennes, og de var smellfeite. Aftenposten luktet tabben, og sa farens fedme skyldtes en alvorlig bilulykke (jeg tror de skal lete lenge etter en lignende bilulykke i Nord Korea), noe som bare henledet oppmerksomheten til at også morgen var ganske rund. Ingen som virkelig sulter vil spise maten barnet skal ha, saken som skulle være alvorlig og vekke medynk ble bare komisk, og der satt vi og spiste virkelig mye mat og hadde det moro med den.

Etter frokost var det en ny runde i hotellets spa-avdeling. Jeg foretrekker et godt russisk Banja, der det er tøft og svett og hett, spa blir litt for feminint med gode dufter og velvære, jeg er ikke helt hjemme der. Men Olia koste seg enormt, og det var veldig kjekt å være der med henne. Særlig likte hun det hun kalte «Bulk», det russiske ordet for «plask», cirka, bare at bulk er mer «bulk», som Olia forklarte meg. Og sånn som hun gjorde det, ble det veldig klart hva hun mente. Det var et lite basseng på kvadratmeteren med iskaldt vann, der bulket hun oppi mellom øktene i de forskjellige varmerommene. Hun viste for øvrig her fin stayerevne, og holdt ut lenger enn meg når det begynte å røyne på i badstu og damprom. Men så var det jo også jentete for meg…

Cirka klokken når det passet seg sånn skulle vi ut og møte slektninger. Mor liker å avtale klokkeslett, og gjorde det. Jeg liker å ikke være bundet av noe som helst, og gikk når vi var klare, Olia og jeg. Da hadde hun fått badet lenge, og vi kunne komme oss ut i byen for litt pizza og sosialt samvær. Det var med mors tantebarn, mine søskenbarn, og deres moderne konstellasjoner av barn og samboere. Olia fikk også endelig snakket med Andre, som hun lenge hadde gledet seg til.

Så var det teaterstykke og fest lørdag kveld.

Søndag var det på ny frokost. Den åpnet klokken åtte, og ikke klokken halv åtte, da Olia og jeg var nede. Vi benyttet sjansen til en siste seanse i spa-avdelingen, selv om også denne åpnet klokken åtte. Jeg var der bare lite grann, mens Olia var der lite grann lenger. Så var det frokost, på ny i enorme mengder, men nå var det begrenset av at vi også måtte gå. Mor ville veldig gjerne at vi skulle komme oss ut av hotellet klokken 1000, og det kunne vi jo godt gjøre. Klokken 0959 avsluttet vi frokosten, gikk opp og hentet koffertene, og var klare til å gå. Mor fant på et lite stunt med å tulle bort en øredobb en stund, så vi lot en buss gå fra oss på denne måten. Det førte bare til at vi traff akkurat på min gode venn, Martin, da vi kom ut til flyplassen. Han var der med kjæresten sin, og det var et opprør mot enhver sannsynlighetsberegning at vi begge skulle være på Værnes flyplass på samme dag og samme klokkeslett, all den tid han bor i Bergen, jeg på Ganddal.

Vi kom oss greit gjennom alle kontroller og greit hjem. Min søster, Tone, hentet oss, og måtte kjøre Olia direkte på jobb. Jeg ble så kjørt hjem, hvor jeg ikke har gjort noen ting spesielt frem til nå.

Hyttetur til Stavtjørn

Denne posten begynte som en billedblogg, men så bestemte jeg meg for å legge flesteparten av bildene over her på min engelske blogg. Der har jeg bedre plass, og kan legge ut flere bilder. De er lagt ut i full størrelse, så de som var med på turen kan høyreklikke og laste dem ned, hvis de ikke har full glede av dem når de ligger på nettet. Det samme gjelder bildene som er lagt ut her, og på alle steder i bloggen.

Mandag skulle vi reise. Det var surr i kommunikasjonen, men jeg er ikke sikker på om surret kom fra meg, og om det er mulig å unngå surr når det er så mange som skal reise. I alle fall ble det litt hektisk. Mor og jeg kom med stappfull bil og to meget spente barn fra familien Sivertsen til familien Nygård, kort tid før Trude trengte denne stappfulle bilen for å reise på jobb. Så det ble travel ompakking, og litt styr før vi fikk alt inni Trude og Lars’ syvseter.

Det var fem barn, mor og jeg som skulle reise. Det var en ganske uvant konstellasjon, mormor og onkel, alle barna, tre dager på hyttetur. Jeg er vant til hytteturer og fjellturer der man tar ansvar for seg selv og blir enige om felles, jeg hadde pakket økonomisk. Jeg vurderte om halvannen liter eplejuice var nok, eller om jeg skulle ta med halvannen liter appelsinjuice i tillegg. Jeg hadde med ett skift å gå på tur i og bli våt og svett i, ett skift til å ha på inne og være tørr og varm i.

Den økonomiske pakkingen var jeg alene om. Alle var enige om at det var ingen sak å gå opp og ned fra parkeringsplassen til hytta, selv om det var jeg som måtte gå denne turen, her var det riiikelig med juice og brus og melk og bakervarer og ting og tang og klær og datt og ditt og noen lass og plastposer i reserve. Jeg hadde snedig fått litt plass i toppen av sekken, slik jeg hadde pakket, og ikke pakket noe utenpå. Jeg tenkte dette kunne brukes til å få med noe av alt det ekstra. Det monnet ikke engang. Det er sannheten at den store syvseteren med skiboks på taket var så full at det fysisk var vanskelig å få inn alt. Tre turer ble det opp og ned, siden jeg fylte stappfull sekk og pulk alle tre gangene. I sannhetens navn tok søster Tone de samme tre turene ned igjen, riktignok uten full, for det var rikelig med mat og særlig drikke å ha med hjem igjen også. Og det var veldig snilt av henne å unne oss så mye, hennes panikk var at det skulle bli for lite, en panikk min mor delte. Jeg pleier å være en varm tilhenger av de to k’er når det gjelder mat og drikke, kvalitet og kvantitet, det skal være mye av begge. Men på reise, og særlig til fjells, gjelder det også å pakke fornuftig.

Selve turen

Alright, det får være nok pakkesnakk, bare en elegant bemerkning om at Tone nok tenkte på sin brors helse, for hun sendte med rikelig med tung drikke, men lot alt pålegget være igjen hjemme. Neste gang kan hun heller sende manualer, de har samme tyngde, men tar mindre plass. Og så var det til turen.

Det var en minnerik kjøretur. Jeg har ikke inngående kjennskap til barneverden på denne siden av 2000. En del er visst forandret. For eksempel var ingen av ungene som så ut av vinduet og fulgte med, ingen som snakket med oss, ingen som ville ha luftepause, alle spilte DS. Så mor og jeg fikk ta oss av snakkingen alene, med hverandre. Det var tilløp til dramatikk på glatte veier oppover, først etterpå fikk jeg vite at bilen hadde «antiskrens», eller hva det heter. Jeg trodde det blinkende lyset var advarsel for at det var svært glatt, og fare for å spinne. Særlig en av bakkene opp mot Stavtjørn var direkte vanskelig å komme opp. Og veien inn til hyttegrenda var bortimot nedsnødd, og sikten var noe nær null, så vi hadde rett og slett litt problemer med å komme oss frem.

Men frem kom vi, og ikke noe tull hadde vi med det. Jeg gikk opp og ned til bilen for å hente tingene, mor laget mat. Det var også det sedvanlige kaoset med fem unger som skulle av og på med klær, og finne frem til og legge bort alle mulige ting. Det gikk veldig bra.

Og vi hadde kjøpt ferskt brød på veien opp. Selv om vi ikke hadde pålegg å matche det ferske brødet med, fikk vi oss et herremåltid.

Nå tar jeg en pause med skrivingen…

Sara, Sofie, Andreas og Daniel ved frokostbordet.

Det kommer flere bilder.

Det er flott landskap når solen skinner på det og to barn går i det.

Her er mellomrom.

Andreas på åpen mark.

Jeg ordner litt.

Daniel og Sofie på vei opp igjen, etter å ha rent en gang.

Her er litt mer.

Her får barna sjokolade og brus, kakao og appelsin vil de ikke ha.

Her er slutten.