Morsomt også muntlig!

I dag var det muntlig eksamen i tysk for Olia og meg. På ny reiste vi ut til mor på Klepp for å overnatte i går, og på ny satte vi av gårde til universitetet i Agder i dag morges. Det var litt mer stressende enn skriftlig eksamen, men alt i alt en fin opplevelse denne gangen også. Som vanlig var ikke det verste for oss selve eksamen, men å få ordnet alt det praktiske med å levere Irina til barnevakt og komme oss frem og tilbake til rett sted. Denne gangen måtte vi til og med fylle vindusspylervæske – for første gang i våre liv!

Da måtte også telefonen frem for å ringe til mor.

Den skriftlige eksamen var veldig enkel å forberede seg til, for vi hadde øvingsoppgaver etter mønster for hvordan eksamen ville se ut. Den var også laget slik at det ikke var så nødvendig med så veldig mye tysk, det holdt med grammatikkunnskaper og fagkunnskaper om språket. Til muntlig var det lautlehre – lydlære – som stod på programmet. Vi hadde en tynn lærebok, og undervisningsmateriell som langt på vei sa det samme som denne tynne læreboken, men kunnskapen vi tilegnet oss måtte vi legge frem på tysk. Det uroet meg, for jeg er ennå ikke i stand til å uttrykke meg raffinert, og ikke i stand til å unngå grove feil og dumme krasj.

Olia fikk også siste helgen før eksamen forstyrret av problemer for familien hennes i Kiev. Hun tilbrakte lange samtaler med moren på Skype, og fikk egentlig bare sett gjennom læreboken søndagen. Altså i går. Den dagen tilbrakte jeg stort sett ute i snøen med Irina, eller inne med henne, der hun turnet i sofaen, spilte sjakk, eller gjorde andre ting jeg måtte være med på. Så jeg fikk ikke forberedt meg helt inn til mål jeg heller. Jeg fikk ikke sånn jeg hadde tenkt skrevet ned eller planlagt utvalgte formuleringer for å legge frem lærebokstoffet jeg hadde lært meg.

Skypesamtalene Olia hadde med moren gjorde også at vi kom oss altfor sent bort til min mor. Mor blir veldig trøtt om kveldene, så det er viktig vi kommer frem i alle før ti, for så å gå rett i seng. Men det var ikke så godt å formidle dette til Olia, når hun var i alvorlig samtale med sin mor. Da vi omsider kom oss ut, ble vi ytterligere forsinket av at (bensin)bilen vi skulle hente hos Tone, var frosset ned, og måtte varmes opp for å gi oss sikt (vi fant ikke skrapen), og at vi deretter måtte fylle bensin på den. Tre minutter over ti sendte mor en SMS om at vi måtte komme. Fem minutter over ti, var vi der.

Lille Irina senset lite grann uro, og ville ikke gi slipp på moren sin for å ligge hos (sin) bestemor. Og mama Olia hadde ikke morshjerte til å gi slipp på henne når hun gråt, så dermed endte vi opp alle tre i den lille sengen Olia og jeg delte gjennom tiden i Bergen. Det ble dårligere søvnkvalitet på meg denne natten, enn natten vi tilbrakte før den skriftlige eksamenen, og det til tross at den natten måtte vi opp halv fem.

Dessverre stod jeg opp halv seks, i den tro klokken var halv syv (klokkeradioen på rommet stod på sommertid). Da jeg fant det ut, var jeg allerede nede i stuen, og tok meg litt hvil før Olia kom ned. Snart kom mor også, og laget frokost og nistepakke slik hun pleier å gjøre. Fra da av ble dagen behagelig for oss, men starten og innledningen hadde jo vær ganske dårlig.

Jeg var tung i hodet og stiv i nakken da vi kjørte av gårde. Hjernen var seig og treig, og fant ikke frem til tyske ord og lydlære på noe sett og vis, i det sene morgenmørket fra Klepp til Ålgård og ut over E39. Jeg hadde tenkt vi skulle snakke tysk i bilen på veien opp, men de samtalene gikk ganske godt i stå, og særlig Olia slo stadig over i russisk, for å forklare alle de tingene hun ville forklare, og som ikke hadde noe med tysk å gjøre.

Mors gode matpakke hjelp litt. Og fra vi kom til Vest-Agder, klarnet i alle fall mitt hode litt. Men jeg var ikke som forrige gang helt ubekymret, da vi svingte inn på parkeringsområdet til UiA i Kristiansand. Nå var det senere på dagen, så parkeringsplassen var full, men i tråd med vårt hell som nå hadde vekslet, var det akkurat ei som kjørte ut i det vi stod der, og så kjørte vi inn.

Det var godt én time til eksamen. Den timen brukte jeg til å få de siste tingene på plass, mens Olia i kjent stil var mer bekymret for frisyren enn for tysken. Hun var også opptatt av å få tatt fine bilder med ulike motiv, så vi ruslet rundt i det hun trodde var eksamenslokalet, og fotograferte. Da det var et kvarter igjen, var vi litt urolige for at det ikke var noen aktivitet i eksamenslokalet vi trodde var vårt. Jeg hadde skrevet ned et romnummer på mobilen, men jeg hadde glemt strøm til PC, og jeg kunne ikke sjekke meldingen der dette romnummeret hadde stått. Og jeg hadde problemer med å få koblet meg til nett, på mobil eller nettbrett, for å dobbeltsjekke.

Da det var fem minutter igjen, sjekket Olia, og fant at vi var i feil rom og feil bygg. Heldigvis lå det riktige like ved, og vi løp ned, der det rommet Olia hadde notert, ikke fantes. Det var stressende øyeblikk å lete i det starten for eksamen passerte, men noen minutter etter kom tysklæreren vår ut, og sa at i dette rommet skulle det være tysk. Det var et annet rom. Vi kjente hverandre ikke, for vi har ikke vært på noen forelesninger og ikke sett hverandre annet i rommet for skriftlig eksamen, men vi kunne peke på navnene våre på listen, og så var det greit.

Olia var første mann inn. Jeg forberedte meg videre mens hun var inne, etter hvert stort sett med å drikke kaffe og vann, og da hun kom ut, kunne hun si eksamen var veldig lett. Det var bare å lese en liten tekst, og kommentere utvalgte ord. Det var ikke i nærheten av den vanskelighetsgraden jeg hadde forberedt meg for. Tysken min var selvfølgelig et takras, men jeg kunne selvsagt kommentere stavemåte og uttale i alle ord jeg ble bedt om, og fylle på med rikelig med tilleggsopplysninger, uten at mitt kunnskapslager ble tomt, og også uten at min egen tysk ble korrekt. Pussig var det nok for eksaminator og sensor å registrere at jeg knotet over på russisk ved enkelte anledninger, typisk når jeg hadde gjort noen feil og skulle rette meg selv, njet, eller oppdaget noe åpenbart, konetsjno. Min russiske kone fra Kiev, derimot, gjorde denne knotingen på norsk.

Vi gjorde nok et fint inntrykk.

Så var det å reise hjem. Det alvorligste problemet nå, var at bilen hadde gått tom for vindusspylervæske. Og på slapsete vinterveier var det ganske kritisk. Hver gang en bil svingte inn foran oss, eller en lastebil kjørte forbi mot oss, så sprutet det snø og søle på vinduet, og vindusviskerne greide ikke å viske det bort uten væske. Forsøkene gjorde bare vondt verre.

Vi hadde altså fint lite valg. Da vi kom til Mandal, måtte vi svinge inn til bensinstasjonen og det som har blitt vår faste rasteplass. Der stod heldigvis vindusspylervæsken lett utstylt, så den var det bare å forsyne seg av. Men hvordan fylle den på tanken? Her var det å ringe til mor, som måtte instruere meg hvordan panseret åpnes, og hvor tanken for vindusspylervæske her. Det var ikke så lett over telefon, og mor kunne bare huske det sånn noenlunde, men vi fant ut av det, og Olia hentet vindusspylervæsken på, mens jeg stod i telefonen og instruerte gjennom ytterligere instrukser fra mor. Godt samarbeid.

Selvsagt er det en liten lettelse da bilen starter, og vi ikke har heldt på vindusspylervæske der kjølervæsken eller motoroljen skulle være, det hadde vært kjedelig, og da første lastebil sprutet forbi og vi kunne etterpå spyle det vekk, så var det bare velstand.

Eksamen var overstått, og vi var på vei hjem til det som vil bli en lang og fin juleferie, og lang tid før tyskfaget på ny blir påtrengende. Nå kan vi gjøre hva vi vil. Sørlandsskapet fra Agder til Rogaland lå dekket i snø, og før solen gikk ned hadde vi muligheten til å se det. I det beksvarte vintermørket føles det veldig sent, men klokken var ikke mer enn seks da vi hentet Irina hos Nygårds. Hun hadde også hatt det fint, og hadde ingen spesiell lyst til å reise hjem.

Jeg hadde litt av hvert av planer for hva jeg skulle gjøre utover kvelden, nå som jeg ikke hadde tysk å lese på. Men disse planene overtok Irina. Kvelden var fullt og helt med henne.

Å studere tysk på avstand ved universitetet i Agder har vært en veldig fin opplevelse for oss. Det gleder vi oss til å fortsette med.

 

Reklamer

Gøyeste eksamen i tysk!

Det ble en skikkelig fin opplevelse å ha eksamen i tysk ved universitetet i Agder. Rett og slett gøy!

Vi reiste ut til mor i går kveld, fylte bensin på veien, og fikk roet oss godt ned i hjemmet hennes i Kvednadalen. Lille Irina sovnet inne hos henne, mens jeg og Olia sovnet inne på det mor kaller «jomfruburet», i vår gamle seng fra Bergens-tiden!

Klokken halv fem var det opp. Begge var straks morgenfriske. Mor hadde klokelig laget klar nisten på forhånd, altså kvelden før, slik jeg sa det ikke var nødvendig, og hun hadde meget smart og meget flott bakt frokostbrød å ha som denne nisten. Med karbonadekaker fra Håland kjøtt og med ost og skinke av god kvalitet, så ble disse frokostbrødene superniste. Kaffe og vann var satt klar på trakteren, det var bare å trykke på knappen, så kom snart en liter kaffe ut. Den var å helle over på termos, så var det å pusse tennene, og dermed var vi mer eller mindre klar til å ta ut.

Litt over fem startet vi bilen. Det var helt mørkt, naturlig nok, men uventet trafikk hele veien, fra Klepp til Kristiandsand. Det var aldri sånn at vi var helt alene på veien. Olia var våken og lystig, og holdt meg våken med sitt prat, om jeg ikke skulle være våken av meg selv.

Tysk og eksamen var ikke noe tema. Det var bare unntaksvis jeg klarte å skyte inn noe jeg hadde lest, noe jeg mente Olia måtte være påpasselig med. Hun har lest litt i tyskbøker hun har kjøpt i Kiev, og hun har sett litt filmer på YouTube og manøvrert litt med tysk på internett og mobiltelefon-apper, men knapt nok sett på noe av det vi har på pensum. «Unntaksvis» er rette ord, eksamen og tysk var virkelig ikke noe tema på den tre og en halv timers lange reisen vår. Det mest eksamensrelevante var hvordan vi skulle finne frem.

Turen opp gikk forbausende raskt og greit. Sånn er det i kjekt selskap. Olia er en kvitrende fugl når hun er på sitt beste, som hun var og er i dag. Oppe ved Mandal måtte jeg ta en liten strekk, spise litt niste, la være å kjøre noen øyeblikk, på en rasteplass. Det var lurt, for med det kviknet jeg til, sånn at de siste par milene gikk som en lek. Litt bryderi var det riktignok å finne frem, vi – eller jeg – hadde sett nøye på hvordan det var helt mot slutten, at vi skulle over en bro, gjennom en tunnel, og så til høyre, og videre, men fra vi kjørte inn mot Kristiandsand, og til vi kom over denne broen, det hadde jeg ikke sjekket nøyere enn at jeg visste vi skulle være på E18. Her var vi litt shaky en stund, men vi traff blink med første forsøk, og behøvde ikke å snu.

Oppe ved universitetet var det lett å finne parkeringsplass. Det vekket også mange søte minner å se studentene komme til universitetet de også, minne fra vår egen studietid. Du verden så mye fredeligere det er å komme til universitetet og eksamen som voksen! Vi har ikke noe press, jeg har jobb, bolig og familie, alle de tingene som plager én når man er student, alt man har å tenke på ved siden av faget, og som strengt tatt nok er viktigere enn faget også.

Jeg var også veldig godt forberedet, og hadde ingen frykt for hva som ventet. Eksamen er veldig drillet, så vi visste veldig godt hva vi gikk til. Den største utfordringen var egentlig å finne frem til eksamenslokalet. Som førstegangsgjester ved UiA var ikke den oppgaven opplagt, men et par spørsmål og et kart, så fant vi rett frem til riktig bygg også, og deretter riktig rom.

Problemet var selvfølgelig PC-ene. Dette var første gang vi skulle ha eksamen på PC. Verken Olia eller jeg hadde koblet på nettverket til UiA før, og begge hadde problemer. Et par minutter før eksamen ble vi endelig koblet opp. Og når vi først var på nett, og hadde eksamen for oss, så var det ingen sak.

Olia var ferdig klokken 1200, mens jeg satt tiden ut til klokken 1300. Det var det bare en annen student som gjorde, og vi kom godt i snakk. Hun ville ha Olia og meg opp til kantinen for videre prat, noe jeg ville vært med på hadde det vært bare meg, men nå var det også Olia, og særlig Irina hjemme med slekta. Vi måtte komme oss i bilen, og kjøre hjem.

Hjemturen ble like koselig som turen opp. Praten gikk om alle ting, og heller mindre om eksamen. I barndommen og tidlig ungdom kjørte jeg hver sommer på ferie til Sørlandet, så det var mange minner derfra, og flere steder som så ut omtrent som de gjorde den gang. Vi drakk også resten av kaffen, og spiste resten av maten. Rundt Moi sovnet Olia, og så våknet hun igjen et stykke før Vikeså, da jeg vekket henne fordi jeg så en vakker hegre fly like over bilen. Det var lavt novemberlys, og mye fint å se. Fra vikeså og inne begynte det å bli godt mørkt, og da vi kom til Ålgård kunne vi ikke se ting som ikke var opplyst. Da var klokken halv fem.

Til Tone på Klepp stasjon kom vi i fem-tiden, sånn vi hadde sagt, og der hadde det gått helt fint med Irina også. Tone og Sara hadde overtatt Irina fra mor, da Sara var ferdig med skolen. Etter en kaffekopp hos Tone også, reiste vi hjem, for en bedre middag, og litt vin. Det er endelig eksamensfri for oss, kun muntlig igjen, og den er ikke før om to uker. I dag og i morgen er det lesefri. Dog skal det sies at det er ikke noe ork å lese tysk. Det er bare gøy. Som hele denne eksamensopplevelsen var, rene ferieturen, egentlig.

En stor takk til mor som hjalp noe helt enormt, med bil, overnatting, mat og barnepass! Makeløst!

 

Fjelltur, 2017 – Hardangervidda: Tinnhølen – Kvenna, Hansabu

Jeg har allerede skrevet om maten vi hadde med hjem, her kommer om selve turen.

Årets tur kom direkte etter Oslo-tur for meg, så det ble en liten omstilling. Jeg kom med nattoget, og hadde noen korte netter, så det var godt å hvile litt på sofaen til min kamerat, mens han hadde noen ærender.

Så er det deilig å merke at når jeg tar på fjelltøyet, så er jeg på. Det er kaldt og ubehagelig om kvelden, så kroppen må overvinnes for å finne seg i det. Det gjelder å få på de rette klærne, raskt, så man ikke blir for kald, og ikke for varm, når det er andre veien som er problemet.

Første kveld er egentlig bare å telte, fyre opp bål, og kose oss med en bedre middag og 3 liter vin. Veden samler vi på veien, kvister og planker folk har lagt igjen, fire fulle bæreposer får vi, pluss litt på sekken. Sekken er helt latterlig tung, denne første dagen, og i tillegg er det en bærepose i hver hånd. Gjennom vier og over bekker og små elver, på glatte steiner, må jeg etter hvert legge fra meg både posene og sekken, for først å finne teltplass, så ta med meg tingene bort.

Et kubbebål – med vedkubber som underlag – gjør underverker med raskt å få til et trygt og varmt bål. Vi bruker engangsgrill på biffen, og potetene har vi kokt på forhånd, så det er bare å legge dem på grillen noen minutter. Nytt av året er å ha med en sitron å klemme over kjøttet, nydelig. Og så har vi rikelig med vin. Det blir en fin kveld.

Og en kald natt.

Fredagen

Det er noe med å være ute i det fri som gjør at man får litt kontakt med urmennesket, sånn vi var før sivilisasjonen tok overhånd. «Å klare seg gjennom natten» er et uttrykk som ikke gir god mening lenger, eller bare gir mening i popsanger. Her, ute i det fri, og med bare telt og sovepose som beskyttelse, skjønner man det. Når solen går ned, blir det kaldt og mørkt. Og når man ligger og vrir seg i soveposen, sniker det seg gjerne inn en følelse om at dette er feil, her skal man ikke være.

Men det er ingen vei utenom. Man må pakke seg inn så godt man kan, og forsøke å hvile og slappe av, og innrette tankene slik at man til slutt sovner.

Om natten er tung og ubehagelig, er morgenen fantastisk. Man skjønner hvorfor solen er guddommelig i så mange ukulturer. Den lyser opp, varmer opp, og serverer en ny dag.

Denne dagen tenkte jeg å jukse litt, og legge igjen søppelet i søppeldunken på parkeringsplassen like ved. Men det lar seg ikke gjøre å komme enkelt over elven. Man må gå helt rundt. Så det fikk vi ta senere.

I fjellet er det viktig – og selvsagt – for oss å ha god tid. I hvert fall må man skille mellom god tid, og å ha det travelt. Vi er uten sidestykke i dette, vil jeg si. Nå, disse første dagene, har vi all tid i verden. Det er rikelig med frokost, egg, bacon og kruttsterk kaffe. Det er ingen hast med noe som helst. Det er langt på dag før vi kommer oss av gårde. Hva klokken er, er ikke noe spørsmål. Tiden med armbåndsur er forbi, og jeg bruker mobiltelefonen kun til å ta bilder. Å se på klokken, er ikke lov.

Turen fra Tinnhølen til Sandhaug er en skikkelig transportetappe. Særlig er den første biten, bort til broen over Langavatnet monoton, med endeløse vidder og landskap uten ende. Selv om vi har spist godt over et halvt kilo med godt kjøtt, og rikelig med poteter, er sekken min fremdeles veldig, veldig tung. I den ligger ennå to potetmiddager, joikaker og kjøttkaker, begge på et kilo, i tillegg til potetene. Jeg bærer praktisk talt all maten, min kamerat alt med telt og kokeapparat, og den slags. Det går seigt.

Første pause er ved Langavatnet, et vann så avlangt at det til forveksling ligner en elv. Broen over er en skikkelig fjellbro, primitiv og vakker, en plankebro. Men dette er ikke en bro som må fjernes om vinteren, så fundamentet er sterk. Vi spiser en appelsin der, og litt kjeks og sjokolade.

Det er min venn som går raskest. Han har nok lettest sekk. Jeg kommer flere meter bak ham. Og tankene min kretser om at sekken min er for tung, det er tungt å gå, så det skal bli godt å få spist mer av maten som er i den.

Dessverre går vi feil vei, og ender i traktorløypa i stedet for langs turistforeningstien. Det betyr en omvei på et par kilometer, i tillegg til at vi går glipp av noen fine vann og små bekker og elver. Langs traktorveien er det færre vannoverganger, traktorer har ikke noe i mot litt omvei, så lenge denne veien er lettere å kjøre. Vi går rundt fjellet, i stedet for over det.

Min kamerat har plutselig satt seg ned, og sier det er på tide med middag. Det er ennå et stykke igjen til Sandhaug og elven, Normannslågen, og solen er så smått på hell. Vi ser hytten veldig tydelig, men det vil sikkert ta en liten time å komme dit, og over elven. Ett kilo kjøttkaker og mange poteter blir fortært. Sekken er fremdeles tung.

Og nede ved Sandhaug samler vi plank og grapseved på nytt. Vi vil ha nytt bål. Så lettelsen med maten som ble spist, blir mer enn oppveid av veden vi nå bære med oss.

Sekken er så tung at jeg er litt nervøs over de skrøpelige broene ved lågen, elven. Og sletten på andre siden, er endeløst. Jeg ser med skrekk på fjellsidene vi er nødt til å gå opp i, det er ingen bønn. Det er bedre å anstrenge seg og presse seg nå, og så finne et flott sted for kvelden og morgenen. Det er blytungt, både å gå over sletten og myra, og særlig, selvsagt, opp de små fjellene, et par hundre meter videre opp. Min kamerat viser på kartet hvor vannene er, og vi tvinger oss bort til dem. På ny legger jeg fra meg sekken, for å finne en teltplass, for så siden å ta med sekken og tingene.

Solen er nede, og det er kveldskaldt, da teltet er slått opp. Jeg gjør alle ting riktig, slik jeg vet jeg skal og må, det er straks på med de varmeste og tørreste klærne, ullundertøy og tykk genser. Likevel er det kaldt, der på turens høyeste punkt, 1400 meter, så bålet kommer godt med. Vi får en ny, fin kveld.

Gidder ikke spise noe. Har mer vin fra i går. Lange samtaler. Øynene i bålet.

Kald natt.

Lørdagen

All vinen gjorde at det ble rikelig med toalettbesøk for meg gjennom natten. Tre stykker. Alle som har ligget i telt en kald natt, vet hvor lite fristende det er å komme seg ut av soveposen, og få på seg nok klær til å våge seg utenfor teltet. Tre ganger måtte jeg gjøre det. Belønningen var en stjerneklar natt, slik den bare kan være i fjellet, langt unna byens og sivilisasjonens lysforurensing.

Tross kalde netter og stive, støle kvelder, er vi spreke nok til å våkne friske og opplagte. Skuldrene var vonde av sekker i går, er bra i dag. Min venn tar noen fiskekast i et av vannene, jeg gjør mitt morgentoalett, som jeg alltid gjør. Frokosten er på ny upåklagelig, med egg og bacon, og rikelig med skikkelig kokekaffe. En liten lemen gir oss selskap. På ny er det temmelig sikkert langt på dag, før vi kommer oss av gårde.

Likevel har vi god tid. Min venn fisker i hvert vann vi går forbi. Sekken min er ennå ubehagelig tung, så han får alltid forsprang, og kommer først til vannene. Jeg tusler rundt og fotograferer. Dette landskapet er det vakreste på turen. Full av fjell, fjellsider og fjellvann, variert og mektig, alltid noe nytt og skjønt over fjellryggen.

Her er vi ikke på turstier. Her er det ingen andre enn oss.

Det er ingen sak å finne bra steder for små raster. En appelsin her, en sjokoladebit der, stadig noen fiskekast. Vannene er rene og dype, så det er fristende å bade i dem, men selv nå, tidlig i september, er de iskalde. Så jeg holder meg fra det, det blir ingen bading på denne turen.

Det absolutte målet for turen er å komme seg til Kvenno, elven. Det er Hardangerdialekten som har o til slutt, vi sier Kvenna. Jeg skriver vel litt begge deler. Min venn viser stadig på kartet, og anslår på ny og på ny at vi har 5-6 kilometer igjen. Men de 5-6 kilometerne ser ikke ut til å bli mindre, vi ser ikke ut til å nærme oss. Det blir en spøk, disse 5-6 kilometerne, som alltid er der.

Fjellene tillater oss ikke å gå i luftlinje. Et stort vann er enda større enn vi hadde trodd, og vi måtte gå rundt det. Jeg går med min tunge sekk, ned en dal jeg tror skal lede til Hansabu og  Kvenno, men så er det bare en ny dal, og en ny, endeløs, slette. Her er det riktignok vakkert å se utover, med bekker og små elver som krysser hverandre, og vakkert å gå, med den ene som renner nedover mot Kvenno. Min venn fisker i den ene, og her får han napp, her får han fisk, og den ene er stor nok til å spise.

Så vi har oss en lunsj der ved småelven. Fisken er lunsjen, og vi har både poteter, løk og sitron å sette til den. Lite slår nyfisket fjellørret, men mye av den forsvinner når skinn og bein er rensket vekk. Og jeg tenker vi denne gangen har fått det så galt til, at jeg ikke helt klarer kose meg over fisken, siden jeg tenkte at å spise den, ikke gjør sekken noe lettere. De 2-3 potetene og halve løken som går med, merkes knapt.

Ned til Kvenno herfra er sjarmøretappe, en av de vakreste på turen. Den lille elven slynger og bukter seg, og går i foss og stryk, og den store dalen med Kvenno og Hansabu åpner seg. Det er et mektig syn, der i fjellheimen, få land, veldig få land, kan vise til noe tilsvarende. Landene i nord har ikke så mye fjell som oss, og i sør har det ikke tilsvarende gått noen isbre og formet landet, og det er heller ikke nok regn til å gi den overflod av elver og fuktighet som vi har. Turen til andre siden av elven går gjennom vier og over myr, og kryssing av en sideelv med lav vannføring, så det til og med er mulig å komme tørrskodd over.

Sist vi var her hadde vi middagen, kjøttkaker, ved Kvenno, og fortsatte litt tilbake opp i fjellene etterpå. Nå, i år, er det tid for å slå opp teltet. Vi er godt slitne, så de store sprellene med middagsmat er ikke det som frister mest. Min venn tar noen fiskekast i Kvenno, men fisken lar seg heller ikke friste av sluken hans. Gang på gang sier han at han heller skulle hatt med seg flue, fisket med flue, sluk er latskap. Jeg har lyst til å spise joikakaker og poteter, mest for å bli kvitt den tunge boksen, men jeg har jo egentlig ikke lyst på den tunge maten, og heller ikke på alt arbeidet som følger med. Solen er på vei nedover, det blir kaldere. Denne kvelden har vi ikke noe bål.

Vi spiser rømmegrøt. Det letter sekken min for en pakke rømme, og min venns sekk for posen med rømmegrøt. Det var han som hadde lyst på rømmegrøt, og jeg lot ham bestemme. Vi hadde også spekemat – rikelig – til å kvesse det opp med. Det ble et fint kveldsmåltid, selv om jeg assosierer rømmegrøt med atskillig lysere vær og tid på døgnet enn vi hadde her. Jeg sitter i mine varmeste og tørreste klær, og klarer med. De 200 meter vi har gått ned fra forrige teltplass, merkes. Det er ennå en skvett vin igjen, til meg, etter en ekstra slant vi hadde med i tillegg til treliteren.

Min venn gjør noen fiskekast, mens jeg går litt oppover elven i det som kanskje best kan kalles stille meditasjon. I dette området har jeg ikke vært før, og jeg er sånn innrettet at jeg har et sterkt sug etter nye steder, det gjelder både geografisk og i overført betyding. Bryte nytt landskap. Jeg blir dratt inn i det, og vil bare gå lenger og lenger inn. Kvenno er en mektig elv, nesten som jeg kjenner dem fra elvelandet Russland, denne elven er som et ferskvann, eller en fjord. – Andre siden er utilgjengelig for oss, sier min venn. – Det finnes ingen broer, annet enn langt, langt nede.

Natten blir hakket varmre enn den før, men også en natt å kjempe seg gjennom. Jeg er forsiktig med drikken på kvelden, så jeg slipper de nattlige toalettbesøkene, men det er likevel en såpass fremmed følelse å ligge ute i fjellet midt på natten, at jeg får det ikke riktig til lenger. Jeg var bedre til det før, tror jeg, da jeg var yngre. Da gikk natten i den samme energien som dagene, rett igjennom, med stor kraft.

Søndagen

Dette var dagen for den store kraftanstrengelsen. Vi måtte gå hele de 25-30 kilometerne tilbake til Tinnhølen, hele den veien vi hadde gått nedover de to første dagene. På vårt parti var at vi hadde gått litt frivillige og ufrivillige omveier ned hit, og at vi hadde lettere sekker. Mot oss hadde vi at dette nok er det lengste stykket vi noensinne har gått på en dag, at den er i 1200 meters høyde, og opp og ned, og at sekkene våre på ingen måte var lettere. Vi hadde oppakning som folk flest har når fjellturen begynner, mat nok for en helg. Og vi var stive og støle, såre i beina, etter god gåing med for tunge sekker, i ulendt terreng.

Det fikk være nok klaging. Det var ingen vei rundt dette. Vi måtte tilbake. Og vi måtte være ved Tinnhølen i rimelig tid. Derfra til Bergen var tre timer i bil, og der ventet det middagsmat fra min venns hustru, de er nygift.

Jeg liker det slik. Store oppgaver – og gå på.

Straks det var lyst, stod vi opp. For første gang gjaldt det litt å få frokosten unna. Jeg gjennomførte mitt morgentoalett, magen må være tømt, og min venn gjorde noen morgenkast med stangen. Så var det frokosten, der vi ikke sluntret unna med noe. På ny var det egg og bacon, på ny sterk, god kaffe. Om man skal gå langt, skal man i alle fall gjøre det i godt humør.

Jeg gjorde også noe som for meg er helt uhørt. Jeg sammenlignet med Karl den tolvte og hans hær ved Poltava, 1709. Etter nederlaget måtte de kvitte seg med all unødvendig last under flukten fra russerne, alt som kunne sinke dem i farten. Slik måtte også jeg kvitte meg med potetene vi hadde hatt med. De ville ikke bli spist. Til middag i dag ventet pasta. Og potetene, som var kokt torsdagen da vi gikk, hadde ligget i plastpose i tre dager, og var våte, vasne og klisne. Hjemme i Bergen ville de ikke bli spist, og det var heller ikke noe for meg å bringe hjem til min kone dagen etter.

Fem, seks store poteter ble lagt igjen der i gresset på Vidda. Naturen gir, og naturen tar tilbake. Næringsstoffene i potetene vil finne sin vei til plantene på Vidda, som ledd i naturens store og livgivende reproduksjon.

Sekken min var med det for første gang på turen, grei nok. Pølser, joikakaker, to brød og rikelig med pålegg, pluss ketschup og sennep, og en del annet, var fremdeles med, men de vannfylte og tunge potetene var vekk. Jeg hadde også fått skiftet til tynnere sokker, omsider, og med det gjort skoene mer behagelige for tærne. Jeg var kort sagt klar til å gå.

Min venn hadde bedt om, og selvsagt fått innvilget, et par fiskekast der hvor alle elvene krysses, og Kvenno går virkelig stor nedover dalen, der med Hansabu. Jeg skjønner godt at han liker å fiske her. Stedet er så vakkert at man kan drukne i det, her trengs ikke fisk. Man kan stå her i timevis, bare å betrakte landskapet.

Deretter var det å gå. Og nå gikk vi effektivt. Kreftene var der, de er det ingenting å si på. Det går rett opp i fjellet, hundre meter til værs, eller så, opp mellom Hansatoppene, og så videre opp til slettene og viddene. Det er et veldig spesielt landskap, veldig spesielt å gå der. Vi ser fjellene langt, langt der fremme, og vet at vårt mål, er langt, langt bak dem.

Turen var delt i to. Først var det til Sandhaug, omtrent halvveis, og derfra fra Sandhaug og inn til Tinnhølen og parkeringsplassen. Så det gjaldt å få øye på fjellene bak Sandhaug, hytta, og Normannslågen. Ingenting av det var å se, der vi gikk gjennom en dal jeg tror heter Låkadalen, med Låkadalskongen som den høyeste toppen. Vi er begge språkinteresserte, atskillig mer enn normalt, og har en liten diskusjon om hva dette «Låka» i «Låkadalen» kan komme av. Det er mange steder med samme navn, vi finner ikke ut av det. For øvrig er det ord og vendinger på tysk og russisk som dominerer samtalene, jeg skal studere tysk, og han har solide tyskkunnskaper med tyske slektninger, venner og den selvsagte interessen en språkinteressert europeer har for tysk som kulturspråk.

For å komme til Sandhaug, må vi stikke opp over en rygg, og gjennom et pass. Det forklarer hvorfor vi aldri riktig kunne se lågen, fjellet og hytta. Det er min venn som tar initiativ til pausene, han har begynnende blemmer på føttene. Og effektiv gange over en hel dag, blir mest effektiv om det er noen matpauser med. Appelsinen ryker allerede på den første, siden er det kjeks og sjokolade. Den siste rasten før Sandhaug er et sted hvor vi tidligere har overnattet, en tur vi ikke klarer ta igjen hvilket år må ha vært, men hvor både han og jeg husker regnet og mørket vi hadde funnet teltplass i. Jeg har et sterkt forhold til minner, livet som er levd. Her har vi altså vært før, da vi begge var ugifte, og med helt andre ting å fylle dagene og tankene med, enn vi har nå.

Videre går det. Min venn får et lite forsprang, jeg fotograferer så mye, og kommer på etterskudd, men jeg gjør en kraftanstrengelse for å ta ham igjen. Jeg krysser alle myrer og småhauger for å korte veien, der han går rundt på stien og traktorveien, og så er jeg i ryggen på ham. Sletten fra fjellene til Lågen (elven) er vanskelig å beskrive, så lang den er, i forhold til sånn den ser ut. Vi vet jo det skal komme en bro, og at vi skal over den. Men det kommer aldri noen bro. Vi går og går, liksom uten å nærme oss. Det er karakteristisk for landskapet her. Alt er større enn det ser ut. Alt tar tid. Å gå bort til horisonten man ser, kan ta en time, eller mer, eller hva som helst. Tiden forsvinner i landskapet.

Omsider får vi imidlertid satt oss ned ved den ganske tørre og grunne elven, bemerkelsesverdig tørt, så mye som det egentlig har regnet i det siste. Stedet er ikke ideelt, men vi må ta hensyn til vinden, og forsøke å sitte litt i le. Vi tøyser ikke med lunsjen, selv om vi har dårlig tid. Vi lager den skikkelig, en ordentlig pastarett, med makaroni, bacon og egg, en slags spaghetti Carbonara, med makaroni, til fjells. Og det er rikelig med makaroni. Min venn har med en hel pakke. Kun til dette måltidet.

Appetitten er det ingenting å si på, etter en lang og kraftfull gåtur i fjellet, så vi spiser opp alt. Særlig gjør jeg det. Og jeg får inn litt kaffe etterpå også, det har vi tid til. Cirka en time går med til denne lunsjen, slik at det blir en dag ikke bare med anstrengende gåing, men også med glede og gode minner. Etter maten er det over til Sandhaug, og inn, den kjedeligste og mest monotone strekningen på veien. Der er det bare å gå på.

Og nå, etter tre dager i fjellet, er det jeg som leder an. Slik pleier det ofte å være, merkelig mange turer har det vært slik. Min venn går først og raskest på vei opp og inn, de første dagene, mens jeg er suverent foran på vei hjem og tilbake. Jeg har merkbart lettere sekk, og betydelig bedre føtter, etter å ha skiftet til tynnere sokker, mens min venns sekk er som den alltid har vært, og han har fått litt problemer med skoene og føttene. Han er seig, og kommer etter, men det er ingen problemer for meg å være først. Det er noe psykologi også i dette, lite skrevet om, men ganske selvsagt. Å være først, gir krefter,  man føler at man har dem, og kan overvinne alt.

Det hjalp også psykisk at jeg hadde sett for meg siste etappe som så monoton og kjedelig. Nå som jeg gikk den, var den slett ikke verst, godt hjulpet av et trolsk og nydelig kveldsys og ettermiddagssol. Skyformasjonene og det åpne landskapet med fjell på alle sider i horisonten, det gav noen aldeles nydelige bilder, både til fotoapparatet og netthinnen. Det gav krefter å gå i dette landskapet, tok dem ikke.

Ved broen ved Langevatn har vi vår siste rast, litt kjeks, og litt vann. Så er det over broen, og inn. Min venn får et godt forsprang, jeg fotograferer så mye, både meg selv og ham, i det først han, så jeg går over. Deretter går jeg voldsomt på for å ta ham igjen. Deretter slår psykologien inn, jeg vinner krefter på å være først, han taper på å komme etter, og går saktere enn han gjorde. Jeg får etter hvert et stort forsprang, og går på for å komme meg frem til parkeringsplassen og bilen ved Tinnhølen. Der skal jeg ta av meg den tunge sekken, og ta meg noen slurker friskt, kaldt fjellvann.

Det er et et flott syn når man endelig til slutt kommer over haugen, sånn at man ser ned til parkeringsplassen. Herfra går det ganske fort, og jeg tar mange bilder.

Til å lære

Dette er tur nummer 15 eller 16siden vi startet i 2000. Noen år har vært uten tur, som 2014 og 2015, men stort sett får vi det til hvert år. Siden 2008 har jeg blogget om det, og før det skrev jeg lange tekster for egen del. Så vi har rikelig med erfaring. Men vi har også mye å lære, kanskje først og fremst at vi tar veldig lett på det etter hvert, og ikke tenker så nøye gjennom på hva problemer som pleier å dukke opp.

Problemet i år var at sekkene ble for tunge, fordi vi hadde med altfor mye mat, og i altfor full pakninger. Noe gjør vi gjennomtenkt, etter alle disse årene, som å unngå fulle tuber med tannkrem, og bare ha begrensede mengder såpe, i små beholdere. Men med maten tar vi altfor mye med oss i pakkene som de er. Det er noe med disse rene, nyåpnede pakkene vi kjøper i butikken, det er veldig lettvint å bare slenge dem i sekken. Den blir jo aldri tyngre enn at vi klarer å løfte den. Men den blir altså veldig slitsom å ta med seg. Og i år førte det til at vi ikke kom så langt, så fort, som vi ønsket. Vi var hele tiden på etterskudd, måtte alltid ta rasten før vi hadde tenkt.

Vi planlegger – i den grad vi planlegger – for to varme måltid hver dag, lunsj og middag. For en god del år siden skjønte vi at med de sene og lange frokostene vi spiser, kommer lunsjen sent på dagen, sånn at det lønner seg å plassere de beste rettene der. Om kvelden, ved teltet, er vi ofte så mette at vi egentlig ikke har lyst på noe mat. Dessuten går solen ned, og det blir kaldt. I år lærte vi at det siste måltidet knapt er nødvendig. Når vi slår opp teltet, trenger vi bare noe lett, pølser, rømmegrøt eller pannekaker, ikke noe som er vanskelig og krevende å lage.

Jeg liker å ha med ett brød for hver dag, men når vi har så mye annen mat, er det overkill. To brød holder, dessverre. Smøret må deles opp, det holder med 100 gram. Pålegg kan godt tas med i pakkene som de er, det gjør ikke mye fra eller til.

Reise i Norge, 2017

Jeg sitter på Flesland, klar for et formiddagsfly til Stavanger. Det avslutter en reise Stavanger – Oslo – Bergen for en lang langhelg.

Det er blitt alt sammen veldig fancy i Norge. Både Flesland og Sola flyplass er oppdatert til det ugjenkjennelige, men ikke til det bedre, spør du meg. Flyplassene er sterile, umenneskelige, du blir reisekveg og businesskunde, alt er lagt til rett for at ting skal se skikkelig fint og dyrt ut, og at du skal bruke penger.

Sola har jeg skrevet om før. Der er alt lagt opp så det skal være tungvint og irriterende å kjøre venner og slektninger til flyplassen. Man tvinges til å parkere tullete langt unna, og man står mellom bommer, der man har et kvarter på seg, eller så må man betale. I Kiev kan hvem som helst parkere rett utenfor inngangsdøren til Flyplassen, slik man også kunne før ved norske flyplasser. Kollektiv transport er vel og bra, men den er veldig dyr, og i Rogaland bor vi slik at det er vanskelig å finne gode ruter. For oss på Ganddal, er det for eksempel buss eller tog til Klepp eller Sandnes, og så kanskje derfra en flybuss som bruker lang tid og kjører på kryss og tvers til Sola.

For å reise ut til Flesland er det nå mulig å ta bybanen. Det ville vært fine greier det, om det bare hadde vært mulig å betale for den. For å gjøre det, må man enten kjøpe Skyss-kort eller laste ned app. Jeg får fnatt av alle disse kortene og appene man må skaffe seg for å gjøre helt vanlige og dagligdagse ting i vår tid. Kunne man ikke bare betale for varen, og så er det greit? Kortene og appen gir elektroniske spor jeg ikke er interessert i å legge fra meg, og som jeg ikke liker å bli tvunget til å gjøre. Telefonen min vil jeg bestemme over selv, og kort jeg skaffer meg har en tendens til å forsvinne, eller ende opp som rot.

På flybussen går det gudskjelov ennå an å betale med visakort. Prisen er steget til 125 kroner, men bussen kjører nå direkte, og tar bare 20 minutter. Bussholdeplassen er imidlertid flyttet lenger unna på bystasjonen, og skiltingen var mildt sagt mangelfull. Det var fullt av tegninger og skilt med I for informasjon, men ingen informasjon å se, og ingen å spørre. Alt så veldig fint ut. Men jeg visste ikke hvor jeg skulle, og måtte spørre tilfeldige forbipasserende.

Her på Flesland har de laget det til så fancy at jeg blir rent fremmedgjort. Det er en stor, åpen, ren avgangshall, med grusomt ekko, og den summingen som kan gjøre én øredøv og søvnig. Min gate, nr. 18, har ingen sitteplasser (!), man kan bare ta plass på to fancy restauranter, med merkenavn, og kjøpe seg noe. Jeg har aldri sett noe lignende i hele verden. At man ikke kan sitte og vente på sitt eget fly?

De har pusset tingene opp for latterlige pengesummer, men resultatet er ikke noe gøy. Det er påtrengende rikmannsnykker, flashing av velstand og penger, dyre luksusrestauranter og overprisede merkebutikker, og det på bekostning av helt vanlige sitteplasser og steder å gjøre av seg. Det er nesten ikke til å tro.

NSB, som jeg tok fra Oslo til Bergen, er et eget kapittel, beslektet, men annerledes. Enda så mye subsidier og støtte og skattefrihet de får for å være miljøvennlige, klarer de ikke å konkurrere med fly på pris. Nattoget fra Oslo til Bergen kostet mellom fem og seks hundre kroner. Sovevogn, som jeg unte meg, kostet 950 kroner i tillegg. NSB insisterer på at det skal være «hotellstandard», og dermed hotellpriser, men det kan ikke engang late som det er i nærheten. Det er samme, enkle kupeene som de alltid har hatt, og de samme sengene man alltid finner på tog. Det eneste som er hotellstandard, er prisen.

Så min konklusjon er at Norge er blitt et overpriset, sterilisert og kjølig land å reise i. Kanskje er det ledd i et forsøk på å få folk til å bruke egen bil? Denne reiseverden med flyplasser, togstasjoner og fly og tog er en jeg vil holde meg unna. Det er fullt av skilt og informasjon over høyttalere med påminnelser om hvor bra alt er, og hvor inderlig de som selger meg billetten ønsker meg en behagelig reise, men det fungere ikke engang som dryss over en påtrengende erkjennelse om at alt dette er kjøp og salg.

Til Oslo, Bergen og Hardangervidda

Så er det ut på nye eventyr. Sekk er pakket i går, kone og barn ligger ennå hjemme og sover, jeg sitter på SK4010 fra Stavanger til Oslo. Der skal jeg på fagforeningsmøte og boklansering, før det går videre med nattog og sovevogn til Bergen. I løpet av morgendagen kjører jeg og min faste turkamerat med en bil fra bildeleringen, til Hardangervidda, hvor vi skal på en tre dagers fjelltur. Vi er puritanere, og har all vår bagasje på ryggen, sover i telt, og jukser ikke på noen måte.

Denne reisen innleder en høst med mye reising og opplevelser. Ny tur til Oslo er om to uker, så er det til Vilnius to uker etter det, Kiev uken etter det, og så Athen. Først helgen rundt 21. Oktober kommer vi hjem, kone, barn og jeg, og kan være sammen hjemme utover høsten og gjennom vinteren. Det blir et par måneder hektisk og mye hver for oss de to månedene fra nå, og det starter nå.

I det jeg forsøker å poste dette, gjør flyet seg klar til å øke farten, for å lette.

Langhelg i Bergen – og hjem igjen

Det var deilig å være en langhelg i Bergen. Fjernt fra nyheter, fjernt fra internett. Men man savner sin familie og særlig sitt barn. Før i livet var det alltid kjekkest å reise ut, ut på eventyr. Nå er det vel så kjekt å komme hjem til en glad kone og et strålende barn. Da er det bare ikke å la nyhetene som rir verden om dagen ødelegge for én.

Først besøkte jeg en gammel venninne fra studietiden, teatertiden. Hun har delvis holdt frem med livet vi levde. Men virkeligheten innhenter henne også, med voksen alder følger en del ting. Det er ikke bare å la det stå til på scenen og på fester, som vi kunne før. Vi rakk å besøke to restauranter mens vi var der. Den første hadde kelner til oss med deler av slekten fra Ukraina, så jeg kunne teste russisken min – og hans. Dette gjorde at jeg tok i også i bestillingen, helflakse vin, og både primo og secundo på den italienske restauranten, skikkelig opplegg.

Deretter skiftet jeg beite, til en venn som har funnet seg kjæreste fra Brasil, slik jeg har fra Ukraina. Det var femårs jubileum for hennes opphold i Norge. Jeg var der da hun kom. Nå var jeg der igjen. Min venn og kjæresten snakker portugisisk, slik jeg og min kone snakker russisk. Så når  kona ringer, blir det russisk på meg og henne, portugisisk på min venn, og hans. Hvem skulle trodd det da vi gikk ut videregående sammen for snart 25 år siden?

Lørdagen reiste jeg og min venn jeg besøkte til Kvamskogen på skitur. Det er lenge siden! Men veien dit føltes som jeg har kjørt den hele tiden, nesten hjemmekjær. Skituren var flott, fint vær, men dårlig snø, og dårlig kropp, kan man legge til. Man blir vel kanskje litt stiv og støl med årene. Eller var det bare at jeg ikke har stått på ski på noen år, som gjorde at jeg følte meg ustødig og klønete nedover. Selv ploging var vanskelig.

Tvillingtoppene

Opp Tvillingtoppene på Kvamskogen

På kvelden var det middag hjemme i anledning femårsjubileet, og rikelig med vin ut over kvelden. Vi snakket om alle de tingene vi pleier å snakke om. Og et par nye, siden tiden går, og vår livssituasjon endres.

Både opp og ned kjørte jeg med kystbussen. Prisen er mer enn doblet fra sånn det pleide å være. Jeg vurderte alternativ, kjøre selv i min elektriske bil, eller ta danskebåten opp, kanskje med min bil inni. Det endte altså med kystbussen. Fly ville kommet på opp mot 3000 kroner denne helgen. Dyrt, for en tur til Bergen.

Jeg klarer å lese, og få gjort ting på bussen. Oppover hadde jeg tilgang på Internett, men det kan også være en forstyrrelse for meg. Facebook klarer jeg å holde meg unna, men jeg må liksom sjekke Twitter. Så går tiden. Og så blir jeg engasjert, og provosert. Det er krig i Ukraina igjen, i Donbass. Avdiivka, heter byen. Det er best å holde seg unna, ikke tenke på det, ikke snakke om det. Det finnes en filmsnutt fra begynnelsen av januar, der John Mc Cain og en annen amerikansk senator er i Ukraina, og snakker til ukrainske soldater. De snakker om en offensiv som skal begynne 20 januar. De har det kanskje best, de som ikke vet. Jeg skulle gjerne vært en av dem.

Så jeg leser heller gamle bøker, gamle dikt. Edith Södergran er en poet jeg har oppdaget. Hun ble tidlig rammet av tuberkolose, samme sykdom som faren døde av. Og da den russiske revolusjon kom i 1917, mistet familien Södergran formuen sin. De kunne heller ikke reise mer til St. Petersburg, fra hjemmet sitt i Raivola. Plutselig var det grenser i verdenen hennes. Hun hadde da seks år igjen å leve, med stadig mer sviktende helse. Likevel skriver hun noen av de mest livsbejaende dikt som er utgitt, hun insisterer på å leve og å skrive i triumf. Det er imponerende og suggererende gjort. Den andre boken jeg leste var Et mord i Kongo, av Morten Størksnes. Han og Kongo har jeg skrevet om i en eldgammel post, jeg vet ikke om jeg vil stå for det jeg skrev den gang, nå. Boken om mordet i Kongo var ikke så verst. Jeg lånte den av min venn, eller fikk den.

Og hjemme har lille Irina vokst noe så ubegripelig på de få dagene jeg har vært vekke. Hun snakker og snakker og snakker, en rekke med nye ord, og stadig oftere setninger på tre ord, stadig mer komplisert. Stadig oftere har hun også en egenvilje, som at hun ikke vil ha på bleie og sier njet, eller skjønner hva som er på ferde, og har andre forslag. Noen ganger tar hun også initiativet, ikke bare med å gripe hånden vår, og føre oss dit det skjer, men også med å snakke og å foreslå. Hun synger i vei på sanger hun har hørt på YouTube, og av meg. Hun er helt etter trykket og uttalen av ordene, men hun klarer ikke å skille dem, og det går ikke an å skjønne hva hun synger, om man ikke vet det fra før.

Andre ting har også skjedd, til minne fra denne posten til ettertiden. Mandag var temaet manglende strøm, ganske kritisk, med null respons fra bilen, mistet lader til en PC, og et eller annet som har skjedd med stereoanlegget, så det ikke slår seg på. Gradvis blir alle disse problemene løst. KIA-eiere som forviller seg bort til denne posten, kan få vite at problemet med manglende strøm er kjent, med meg var det min egen feil, men jeg fikk likevel gratis hjelp uten problemer av noe slag. Hjelpen var en liten sjokkstart av 12-volts batteriet, en boost, som de kalte det, og så var alt i gang. Det har det også vært siden.

Etter bilen hadde fått tilbake strømmen sin, reiste vi alle sammen i vår lille familie ut og stod på skøyter på Jærhagen. Vi kjøpte til hele familien, Irina, Olia og meg, under tusen kroner. Irina med sine to år og fire måneder er selvsagt altfor liten til skøyter, hun fant ikke ut av det, men vi holdt henne, og hun skøytet. Enda har jeg ikke helt funnet ut av om hun syntes det var mest kjekt, eller mest skummelt. Det får vi snart se når vi hører om hun vil ut dit igjen. I alle fall har hun snakket litt om katatasja, som er å stå på skøyter på russisk. Også før hun fikk seg skøyter selv, så hun med stor forundring og nysgjerrighet på de som allerede hadde, og skled rundt på isen. Snart gjør hun det selv.

Babmi! Jærhagen, Barn på skøyter

For første gang på isen!

Hjem fra Oslo etter langhelg

På flyplassen på Sola kom mor og hentet meg, heldigvis. Kjøreturen hjem, med skarpt, lavt sollys. Utenfor døren hjemme har jeg ikke nøkkel, og må rundt til terrassedøren. Der ser først min kone Olia meg, så lille Irina. Hun blir så glad, så glad, at hun løper barrumpet som hun er, og vet ikke hva triks hun skal finne på. Hun hopper, tramper og peker på ting, – papa! papa! sier hun på russisk. Det er hundeglede i menneskekropp. Og jeg som trodde jeg visste det var jeg som savnet henne. Det er kjekt å være i Oslo, veldig kjekt og minnerikt å treffe gamle venner, men det er her jeg hører hjemme.

I Oslo kom vinteren mens jeg var der. Snøen lavet ned fra fredagen av, her i Rogaland er vi ennå ikke helt ferdige med høsten. Det er uvant og ukjent å gå i slaps i november.

Fra torsdag til fredag var jeg på hotell. Jeg trenger ikke si hvilket, de er alle sammen like, nå om dagen. Det er kjedehotell der den ene kjeden ikke er å skille fra den andre. Jeg pleide å være begeistret for hotellmat, glede meg til frokost og lunsj. Nå er det coldtbord, plastikkmat. Det er ikke mulig å holde maten fersk og frisk så lenge som den står fremme, og de gjør ikke noe egentlig forsøk på å klare det heller. Kaffen var imidlertid god, jeg drakk enorme mengder av den. Og det var mange kjekke, nye folk å treffe, det liker jeg alltid.

Så var det buss tilbake til Gardermoen, og tog derfra til Oslo. Fra flyplasshotellet går det ikke direkte til sentrum. Oslo er ganske forandret fra sånn jeg husker det, aldri har jeg kjent byen godt, heller. De har fått et meget godt kollektivtilbud, enkelt å kjøpe billetter, lett å finne frem. Ikke så aller verst pris, sammenlignet med Rogaland og andre deler av Norge.

Jeg bodde oppe mot Sinsen, Trondheimsveien, og var på spisestedet Mangiamo, kosepuben Perla og drikkepuben Postkontoret. Det første stedet var forglemmelig. Hva vi snakket om og hvem som var der, er mellom oss.

Lørdag var god, lang frokost, med radio, juice og kvalitetskaffe. Slik liker jeg det. Hvem vet hva klokken var, når frokosten var over? Vi kom oss i alle fall snart etter videre, til en ny venninne, og hennes familie med mann, barn og hund oppe ved Bislett. Hun satt så koselig med de to barna, det ene omringet av dinosaurer, og med hjemmelaget, god pizza. Vi spiste i vei.

Så var det Teater, Draum om Vaaren, kanskje rekker jeg å skrive en egen omtale av det. Vi kjøpte vin og koste oss, Marte og jeg, Ingrid hadde ordnet billetter. Hun var også medvirkende i stykket, som Dramaturg, og kunne forklare oss det etterpå. Ingrid og jeg samarbeidet om teater tilbake i Bergen for allerede mange år siden. Marte var også med i miljøet. Det er mye å tenke på, de som har fortsatt med det, vi som har ikke, og hvordan vi er endt opp i våre liv.

Ingrid hadde laget fårikål, og det var øl og akevitt, og søt vin til eplepaien etterpå. Snart kom mannen hennes også, han som strengt tatt er min forlover. Slik kan det gå her i verden, eller slik har det gått. Han hadde vært på et syngeoppdrag, store greier, og var lettet nå som det var over. Det var han og jeg som ble sittende lengst utover natten. Hver natt i Oslo ble sen.

Småbarnsfamilier våkner tidlig, så hele gjengen var allerede våkne og i aktivtet da jeg våknet litt over åtte. Pappa Pål satt med hvert sitt barn i armen, så koselig, så koselig, og så film. Istid 3. Jeg så den også. Så var det lang og sakte frokost, mye snakk, og løfter om å sees igjen. Det hadde jo vært kjekt om de fikk se vårt barn også, Irina, de har et sommerhus, der det skulle være mulig. Jeg liker sånne sommerhus, elsker dem. Skjærgård, sjø, strand og svaberg. Ikke for utbygd, ikke for fancy. Jeg håper å få det til, jeg har så lyst å vise frem Irina, det beste jeg har fått til her i livet, poenget med eksistensen, for å si det litt litterært.

Så var det på tide å pakke på seg klærne, ta med seg sekken og gå ut i den tidlige novembervinteren. Trikk ned til Jernbarnetorget, tog til Gardemoen, dum og tungvint og langdryg innsjekk og sikkerhetskontroll, så fly hjem. Nå foran peisen. Det var en veldig begivnhetsrik, kort tur, mye som skjedde over fire dager, mye forskjellig. Mye å tenke på.

I morgen begynner det vanlige livet igjen, jobb og rutiner. Min kone Olia hadde pyntet seg i skjørt da jeg kom hjem, helt herlig, som vår lille Irina også er, men på en helt annen måte.