Eksamensferie til Kristiansand!

Det var bare en overnatting, en kjøretur og en eksamen. Men herre min hatt for et eventyr det ble. Dette er historien om hvordan Olia og jeg tok med oss Irina og bestemor på tur til Kristiansand, for å avlegge vår eksamen i tysk.

Det blir en lang post, men det er den verdt.

Min første langtur med elbil

Det begynner slik sånne turer skal begynne, når det er jeg som står for dem. Vi satte oss rolig (nei, hektisk) inn i bilen sånn cirka klokka tolv, tidspunktet vi skulle være hos mor, bare for å se at bilen ikke hadde tatt lading gjennom natten. Den stod ennå på sine 55 %, 79 km.

Før det hadde jeg fått brukt morgenen til å se gjennom noen tyske oversettelser. Det var 8 av dem, og jeg hadde fått gjort 3 før onsdag. Så var det omtrent 1 til dagen, før jeg nå altså hadde et par igjen denne reisedagen. I tillegg fant jeg at UiA hadde lagt ut en til, som jeg ikke hadde fått med meg – altså 9. Jeg fikk gjort meg ferdig med den syvende før familien våknet, og det ble slutt på arbeidet. I tillegg var det en såkalt Wiederholung, repetisjon, med samme type oppgaver som til eksamen, som gjensto. Dem var det 5 av, og jeg hadde gjort fire siden torsdag. Den siste ville jeg også ha gjort før eksamen. Som altså var i dag.

Men når familien er våken, Olia og Ira, er det frokost og aktivitet. Da er det ikke lett å slippe unna til lesing. Dessuten skulle vi reise. Vi måtte pakke. I kjent stil hadde vi ikke pakket en ting før det gjaldt. Og som vanlig går jeg rundt meg selv i hva jeg skal ha med og ikke, i pakking er jeg helt elendig, bruker mye lenger tid enn alle andre. Olia fant i tillegg ut at hun skulle vaske kjøkkenet, typisk henne, impulsiv som hun er.

Det var derfor vi ikke kom oss ut før omtrent klokken tolv. Den som var klar, var lille Ira på 3 og et halvt. Hun satte seg i bilen et kvarter før tiden, og ventet tålmodig. Hun skulle til Kristiansand, med mor og far og bestemor. Hun gjorde alt riktig, og hadde sitt livs opplevelse, som så mange ganger før.

Det er klart det er en kalddusj når bilen ikke er ladet opp. Det har skjedd én til to ganger før, og jeg kan ikke si sikkert hva som er problemet. Det virker hver gang, like selvsagt som at ladingen av telefonen virker, men så er det plutselig gått noe galt. Jeg sjekker selvfølgelig at alt lyser og er riktig når jeg lader bilen, men så er det altså noe som skjer etter jeg har gått, som stopper ladingen på det den var. Mystisk.

Vår opprinnelige plan var å kjøre til Flekkefjord, lade der, og så kjøre videre. Til Flekkefjord er det 10-11 mil. Med 79 km igjen, gikk ikke det. Dermed ble det lading på Ben’s kafé, klassikeren, et av få ord på norsk det er riktig å skrive med apostrof. Den er innarbeidet.

Vi hadde også fått en positiv nyhet, denne morgenen. Turen var selvfølgelig ikke planlagt, hvem skulle tro det, at vi planlegger tur? Vår plan var å kjøre til Kristiansand mandag morgen, og så kjøre hjem igjen etter eksamen, sånn som sist. Fredagen introduserte mor for meg at det kanskje ville være bedre med hotell, og overnatting i Kristiansand.  Samme kveld gikk Olia med på det. Og lørdag formiddag, klokken 1107, skriver jeg mail til Grønn kontakt, for å høre om jeg egentlig var registrert der. Jeg var det i sin tid, men med en email-konto jeg visst ikke lenger får tilgang til, og med en ladebrikke jeg aldri har brukt. Virket det fortsatt? Og hvordan virker det?

Den mailen svarte de på innen vi reiste søndag. Sånt blir det fornøyde kunder av. For oss var det veldig viktig, jeg fikk kommet meg inn på siden min, registrert Visa-kortet, og forsikret meg om at hurttigladingen kom til å virke. Så det var en virkelig god, og en virkelig dårlig nyhet, jeg hadde å si til mor da vi kom frem til henne. Klokken var omtrent kvart over tolv. Mor var helt klar.

Livet er lystigere for den som tester skjebnen litt, man må friste den litt for at det skal skje ting. Ta litt sjanser. Mor hadde forslag om å kjøre om Bryne og Undheim, med det argumentet at de som bor på Bryne alltid gjør det. Vi bor riktignok på Klepp stasjon, det vil si mor gjør det, men vi kjørte nå likevel denne strekningen, selv om den kanskje er litt lenger, og vi var litt knappe på elektrisiteten i bilen. Den var nede i omtrent 70 km. Til Ben’s kafe registrerte mobilen 55 km, med det som nok er korteste vei, over Frøyland, Figgjo og Ålgård.

Men jærveiene over Undheim er mye finere og mer spennende. Derfor valgte vi dem. Det ble litt rekkeviddeangst, årets nyord i 2013, typisk Språkrådets nyord kanskje akkurat litt spennende det året de vinne, men så er det slutt. I dag er det så mange ladestasjoner og elbilenes rekkevidde er såpass lang, at man skal være bra sprø for å opparbeide seg noe angst. For oss var det sånn at vi måtte passe litt på. Skulle det gå noe galt med Ben’s kafe, måtte vi finne et alternativ innen et par mils omkrets. Mor satt med mobilen på nett, og fulgte med på at laderen på Ben’s var ledig og at den virket. Jeg fulgte med på hvor langt det var igjen, og hvor mye strøm vi hadde igjen. Det var litt lite slingringsmonn.

Etter litt famling med de forskjellige laderne, fikk jeg satt brikken i, eller sveipet brikken over, bare for å se at ingenting ble satt i gang. Nå var det godt å ha medhjelpere. Olia og mor så det var noe graps på den, limet den hadde vært festet til papiret i konvolutten den kom i. Den hadde aldri vært brukt, nå var limet størknet. Men Olia gned det av, og med det ble brikken registrert. Og så begynte bilen å lade!

Det var første gang. Og det var en opplevelse. Vi har hatt bilen 2,5 år, så det var sikkert på tide. Vi gikk inn på Ben’s kafe, kjøpte en is til Irina. Mens vi satt og spiste, ble bilen ladet opp. Rikelig.

Dermed var alt trygt og godt og kjekt. Irina frydet seg i tunellene etter Moi, og fikk også fart på norsken, med «kjempestor» og «kjempeliten» tunell, her var det rikelig av dem. Ellers har hun stort sett kjørt i Ullandhaugtunellen, og den er jo ikke stort å snakke om. Vi kjørte forbi Flekkefjord, den nye veien utenom Kvinesdal, og til Lyngdal, hvor vi ladet på ny. Det gikk som en lek. Olia og mor gikk og handlet litt i Kiwi-butikken som var åpen, Irina var så fornøyd at hun ville verken ha is eller snop, og så var bilen ladet til 62 %. Det var rikelig for strekningen Lyngdal – Kristiansand, hvor vi skulle parkere, og etter planen lade på nytt.

Den siste biten sovnet Irina. Barn har det greit sånn. De sovner når aktiviteten er slutt. De er på maks, og så er det ferdig. Jeg fikk Olia ved siden av meg til å være moderne kartleser, det vil si skrive inn hotellets adresse i navigasjonssystemet. Hun skrev bare gatenavnet, og ikke tallet, derfor endte vi litt håpløst første gangen vi stoppet. Men så var det bare å ordne seg, og kjøre dit vi skulle.

Det skal dog sies: Hotellet har misvisende reklame, og ikke akkurat atypisk i våre dager. De lokker med parkering og lading, det står på nettsidene at hotellet har parkering og lademuligheter, men parkeringen er i et parkeringshus. Og ladingen er med registrering og drøy pris. Også parkeringen koster penger, den er ikke en del av den ganske dyre regningen, men det har jeg inntrykk av er standard for mange hoteller nå om dagen. Ikke at det er så mange å velge mellom, det er kjedehotellene som brer om seg i absolutt alle byer, og de kjører sitt løp, som gjør eierne til blant de rikeste vi har i dette landet her.

Men det er sånn verden har blitt. Vi kan ennå ha det gøy i den. Vi får sjekket inn på et vis, og jeg kjører bilen inn i parkeringshuset under. Jeg bruker mitt kort til å få åpnet porten, og jeg finner ladepunktet, der jeg stikker inn den nye, fine ledningen jeg har kjøpt. Type 2, som det heter. Jeg betalte sikkert overpris for den på Ålgård Auto, men jeg måtte ha den, og jeg måtte være sikker på at det var riktig og at den virket. Dessuten hadde jeg ikke tid til å vente på en bestilling over nettet. Jeg kjøpte den lørdag, i går, vi reiste søndag, i dag.

Nå stod laderen i bilen og i kontakten. På bilen var registrert ca 36 km igjen å kjøre. I morgen er det eksamen. Klokken er sånn henimot fem. Vi går opp til hotellet, for en kveld i Kristiansand.

Kveld i Kristiansand

Kristiansand er en nydelig by. Det er sørlandet, og i solen i mai, varmt nok om kveldene til at mange er ute i lette klær. Irina var i hundre og massevis over alle aktivitetene hun kunne være med på, og Olia lurte på hvorfor i all verden vi bodde i Rogaland, når vi kunne bo her. Jeg ville også mildt sagt være med på en byrunde, en lekerunde langs stranden, men det var tross alt eksamen. Jeg måtte lese. Alle de andre gikk ut.

Det må jeg innrømme, det var en kraftanstrengelse nå å lese tysk grammatikk. Jeg var trøtt også, etter hektiske dager, og lang reise. Så det var vekselvis noen minutter på ryggen, og mange minutter hektisk analyse av tyske setninger. Jeg kom meg gjennom nesten tre av fem oppgaver, før Olia var på rommet. Hun var også sliten, og måtte slappe lite grann av. Stort lenger kom jeg ikke med tysken. Det var en oppgave om bruk av genitiv og en om kasusbruk som gjensto, begge oppgaver av en type som ikke var i noen av oppgavesettene jeg hadde gjort. I tillegg var det to oversettelser jeg håpet å få sett på.

Men det var ikke så lett. Mor og Irina kom også, de ville ha mat. Jeg ble med dem, mens Olia ville være på rommet og slappe av.

På veien gikk jeg ned for å sjekke bilen, som skulle være fulladet, nå som jeg hadde ny, type 2, ladekabel. Men den gang ei, på ny hadde ladingen sviktet. Og denne gangen var det en klar årsak. Man måtte registrere seg og bruke telefonen, og styre, og betale. Jeg flyttet bilen med de samme 36 km som jeg ankom med. Til universitetet og tilbake er det bare noen kilometer, men jeg hadde på ny et ladeproblem. Vi måtte finne et godt ladepunkt før vi reiste hjemover i morgen. Det var noe jeg hadde å tenke på midt i alt det andre ganske hektiske som skulle vente.

Først var det altså pizza. Det var kjempegreier. Irina ville ha pizza. Det skulle hun få. Dyr, god pizza, på italiensk vis, ikke noen av pizzakjedene. Spaghetti Carbonara bestilte vi også. Og vin. Mor har lyst på vin, og jeg må jo stille opp, hun gjør jo hele denne reisen for vår skyld. Hun er barnevakt for Irina, mens vi har eksamen. Det er klart hun kan ikke sitte der og drikke vann, eller vin alene. Og når man skal bestille vin, kan man ikke bestille glass. Man må ha hele flasken. Så fikk jeg eventuelt lese med litt vin i kroppen. Sånn må det bli. Irina fikk Cola. Hun storkoste seg.

Og det var virkelig kjekt. Irina kan ikke så enormt mye norsk, og mor kan ikke russisk i det hele tatt, men Irina er veldig kommunikativ, og bruker det hun har til å lage det gøy. Hun er bare så vidt over tre år, men hun får opp stemningen, med frydefulle utrop, artige påfunn og kreativ bruk av de ordene hun har. Og hun spiser rikelig, både av pizza og carbonara.

Så er det tilbake til hotellet. Vi går langs sjøkanten. Irina får ny fart på norsken. Snakker med måkene, hiver steiner i vannet, balanserer på kanten, er helt i toppform.

Klokken er vel rundt ti da vi omsider er tilbake. Jeg setter meg til med tysk, men nei. Det må bli søvn. Det har vært en lang og begivenhetsrik dag.

Hektisk morgen

For første gang på veldig, veldig lang tid våknet jeg av vekkerklokken. Klokken var sju. Vi hadde omtrent en time på oss. Så måtte vi av gårde, for å ha god tid. Haha, sånn skulle det ikke bli. Det skulle bli en marerittmorgen med alle ingredienser, en skikkelig øvelse i stressmestring.

Jeg måtte jo virkelig se på de oppgavene i repetisjonsøvelsene jeg ikke hadde sett på før, jeg måtte se hva slags svar de ønsket. Egentlig var planen å våkne sånn i fem-seks tiden, sånn jeg pleier, og få lest litt skikkelig. Nå var det bare å skrive raskt inn løsningsforslagets svar, og se til at jeg forstod det. Så var det ned for frokost.

Jeg var ikke spesielt sulten, men trikset i meg et speilegg og en slags brødskive. Et par kopper sterk kaffe, espresso. En croissant. Så var det opp, å la Olia få spise også. På vei opp til rommet skulle jeg bare ordne med regningen, vi skulle jo sjekke ut denne dagen også, og vi ville ikke være ferdige med eksamen før klokken tre. Men heisan! Visakortet mitt lå ikke i telefonen der det pleier. Det er kritisk, for det er eneste tilgang på penger jeg har. Og det er det jeg brukte for å komme meg inn i parkeringshuset. Om en drøy time starter eksamen.

Oppe på rommet går jeg på do, og akkurat i det jeg sitter der og gjør meg ferdig, kommer lille Irina, stuptrøtt, og vil inn. Når hun ikke får det, blir hun rasende, og hylgråter. Mor og Olia driver og pakker og ordner, for å sjekke ut, og sørge for at Irina har klær gjennom dagen. De får ikke med seg at det hadde vært veldig fint om jeg fant kredittkortet mitt. Jeg vil ha Olia til å spise frokost, noe hun nekter, og alle har vi forskjellige løsninger hva som er best for Irina, som fortsatt hylgråter.

Her vet jeg best, i likhet med de to andre, Irina må få sove mer. Hun var i seng klokken ti, og kan da lett sove til ti. Men hun ble akkurat for stimulert og irritert til at det ikke gikk. Kanskje ville hun ha litt mat? Litt leker? Det var forslagene til de to andre. Mor ville også gjerne ha ansvaret, og sende oss av gårde til eksamen. Det hadde hun for så vidt rett i, det hastet jo litt etter hvert.

Jeg stakk ned i parkeringshuset for å se om kortet lå der, i bilen. Og joda, der var det. Jeg hadde bare slengt det fra meg etter å ha brukt det til å åpne porten. Så var den ute av verden. Da så alt mer lovende ut.

Jeg la meg litt ved siden av Irina, for å se om hun kunne sovne, noe hun ikke kunne. Men hun fikk noen minutter helt uten stress, far er jo aldri stresset. Det er aldri noe han skal, som er viktigere enn Irina. Alt annet kan vente. Verden kan stoppe. Irina må kjenne at far klarer alt, og er der, alltid.

Så kan vi gå. På vei ned får jeg til og med lurt i Olia litt frokost. Her er vi gode begge to. Det er bare noen minuttter, men likevel nok til at vi får helt følelsen av en rolig frokost. Med te, og greier. Jeg betaler også for hotelloppholdet. Klokken nærmer seg halv ni. Men det er ikke så langt fra setnrum til universitetet, vi rekker det helt fint. Alt ordner seg.

Olia rasker også med seg litt mat i en serviett, så kjører vi.

Ved bommen i parkeringshuset stikker jeg visakortet i, bare for å få meldingen: Kortet er ikke tillatt. Porten åpner seg ikke.

Det er jo et reelt problem, når det er under en halv time igjen til eksamen. Jeg løper opp i resepsjonen, der sier de at det ikke er de som driver parkeringshuset, det er Aquarama, og de har ikke åpnet ennå. Kjekt å høre. Jeg får noen instruksjoner, betale i automaten, og ringe i calleren og si det er Eivind, så skal hun komme. Jeg løper ned igjen, finner automaten, betaler gode 210 kroner, kjører bort til bommen – kort ikke tillatt. På ny virker det ikke.

Nå haster det veldig. Det er under 20 minutter til eksamen, og vi er ennå ikke ute av parkeringshuset. Så gjelder det å finne ut av sentrum, opp til universitetet, og inn i riktig bygg og rom. Det er kritisk. Jeg ringer på callere både her og der, sier det er Eivind, og får noen svar på sørlandsdialekt jeg ikke helt klarer å oppfatte. Vi løper opp til badelandet, kanskje er de åpnet likevel? Som krydder er det en der som spør Olia om noe hjelp, og serviceinnstilt som hun er, hjelper hun ham med smil og god tid, de snakker rett og slett sammen, peker og forklarer.

Jeg vil gjerne ned i parkeringshuset, i tilfelle hun kommer fra resepsjonen. Og jeg løper ned, mens Olia står igjen. Etter hvert kommer Olia også. Jeg prøver en annen caller, den til resepsjonen, ved døren. Mens jeg ringer der, kommer en slags vaktmann, vaktmester, en som driver og kjører noen traller. Han har nøkkelkort i kjede med Scandic rundt halsen. Jeg spør ham. Han sier ring på calleren, si du må ut, så åpner de.

Jeg kjører bort. Ringer som bare det, han står ved siden av. Og nå, endelig åpner de for meg. Klokken er 0849. Eksamen begynner klokken 0900. Nå gjelder det virkelig at vi ikke møter noen hindringer på veien!

Fem minutter rødt lys

I alt styret som har vært, har vi ikke fått sjekket adressen til universitetet. Vi vet bare det er universitetet. Navigasjonssystemet i bilen har bare adresser. Her er det Olia som mirakuløst husker det har noe med Gimle å gjøre, og skriver inn noe med Gimle, Gimlekollen. Så ligger det sikkert i nærheten. Vi har jo kjørt dit to ganger før, før jul, så med en gang vi kommer i riktig rundkjøring, skal vi finne frem. Vi må bare komme ut av sentrum.

Vi har svingt til høyre, og til venstre igjen, da vi må stoppe for rødt lys. Stoppe. Alt er dødt. Det er rødt lys alle steder vi kan se. Ingen biler eller mennesker. Aller venter for rødt lys, i alle retninger, ser det ut til. Etter en stund ser vi hvem som har grønt lys, de som kommer mot oss, og skal til venstre, slik vi også skal. Et par biler derfra kommer, og kjører. Et par biler kommer også opp bak oss, og ved siden. Fotgjengerne får gå over veien. Bilene i tverrgaten foran oss får kjøre. Så får bilene som komer i mot, kjøre en gang til.

Alle har vel stått for rødt lys? Det er spesielt når det er noe som virkelig haster, og lyset bare ikke vil skifte. Vi stod vitterlig  fem minutter. Fra 0849, til 0854.

Eksamen

Nå var det ikke lenger mulig å rekke det. Ved neste sjanse var det også rødt lys, men nå bare med vanlig ventetid, et lite minutt. GPS-en ville ha oss en annen retning enn dit vi skulle, men nå kjente jeg meg igjen, og ignorerte veiledningen. Vi kom inn på rett vei, kjørte til universitetet, fant parkeringsplass, og begynte å se oss om etter avdeling D, som vi skulle til. Det var i hovedbygget, vi måtte spørre oss litt frem, så fant vi det. Folk i et nabokontor var vennlige og låste opp, når vi forklarte situasjonen.

Så var det å legge fra oss tingene, hente det vi trengte, og sette oss til på plassene som var ledige. Jeg visste vi hadde flere problemer, for eksamen er digital, og jeg hadde da jeg kort forsøkte å finne ut av det kvelden i forveien, ikke klart det. Jeg ante ikke hvilket program jeg skulle bruke, bare at jeg hadde gjort det før, til jul. Heldigvis var det en IT-konsulent i lokalet, hun kunne hjelpe. Og når det var gjort, kunne eksamen begynne. Omtrent tjue til tjuefem minutter for sent.

*

Det gikk selvfølgelig helt fint med eksamen. Det er kjempegøy. Jeg har jo holdt på med disse repetisjonsoppgavene og oversettelsene de siste dagene, og nå var det en til. Helst litt lettere og kortere enn repetisjonsoppgavene hadde vært, særlig var oversettelsen det. Det som – litt uventet – voldte problemer, var den såkalte «Frei Text». Dette hadde jeg knapt sett på, eller øvd i, jeg antok at jeg kunne tysk greit nok til å skrive om hva som helst. Men jeg gjør det altfor omstendelig, og begynner å flikke på innholdet også, ikke bare på tysken. Det er sikkert ikke mange der inne som tar bort hele setninger og avsnitt, fordi «teksten ikke ble så bra». Som om noen andre enn sensor kommer til å lese den, eller bry seg.

Til jul satt jeg tiden ut under eksamen, og rettet og sjekket og kontrollerte. Nå var det tyngdekraften ved navn Irina som trakk meg. Etter eksamen var det badeland, og jeg visste jeg hadde gjort grammatikkoppgavene og oversettelsen helt greit nok. Det er ikke så mye å vinne på å bruke en time på å kontrollsjekke. Jeg så raskt gjennom, og måtte bruke mest tid på «Frei Text», der knotet jeg det til.

Men anyway, litt over klokken to var jeg ferdig. Eksamenstiden var frem til tre. Olia var ferdig en liten halvtime før meg. Nå var det en voldsom og velkjent følelse av frihet, neste eksamen er over et halvt år til, i november eller desember, vi har praktisk talt ingenting å gjøre (annet enn jobb og oppussing, men det er en annen sak!) – vi er fri!

Bading

Før vi kunne reise tilbake, måtte jeg bruke nettet ved universitetet til å sjekke hvor jeg kunne lade bilen. Det var omtrent 3 mil igjen å kjøre. Jeg ville også finne ut hvordan jeg kunne lagre min egen eksamensbesvarlse, for den til jul var det jo litt kjedelig at den forsvant ved levering, siden har jeg ikke sett den. Jeg liker å beholde eksamenene mine som et minne, selv om jeg aldri ser på disse minnene, eller vet hvor de ligger hen. Alt dette tok litt tid.

I tillegg var det fotografering, for vellykket, og ferdig, eksamen. Så var det å kjøre tilbake til hotellet, noe som ikke var så vanskelig. Og så var det å kjøre inn i det samme parkeringshuset. Jeg håpet å få det på samme døgnpris jeg allerede hadde betalt, det skulle vel egentlig være en selvfølge, synes jeg, det var jeg egentlig klar til å insistere på, men det fikk vi ta når den kom. Nå var det inn til badeland – til Irina!

I vinduet ser vi henne med en gang. Hun løper i den søte badedrakten sin, med svømmebriller på, og kaster en badeball i vannet, og hopper etter. Hun enser ikke i det hele tatt at vi banker på vinduet, og vil ha kontakt. Mor, som kommer et stykke bak, får det imidlertid med seg.

Det er rett inn, for meg også. Det er veldig kjekt i garderoben å høre Irina rope og fryde seg, papa! far! om en annen. Hun er ellevill da jeg kommer ut, nå skal vi bade!

Hun er som alltid ustoppelig. Det er veldig god plass, på en hverdag, det er varmt vann, og vi kan være der så lenge vi vil, når vi først har betalt oss inn. Irina har kun svømmebriller på, men er veldig nær ved å lære å svømme, i en alder av tre år. Det er ingen opplæring, bare lek. Hun flyter i vannet, jeg holder henne litt, eller tar henne med en gang hun begynner å kave.

Det ene bassenget er ideelt. Vannet rekker henne til halsen. Så hun kan stå selv, og bestemme selv, når hun skal svømme, og når hun skal nedi med foten. Sirkelbassenget med strøm er også flott, strømmen gir litt fart, sånn at hun kan ligge og flyte. Hun er fullstendig uredd for å få hodet under vann. Enkelte ganger svelger hun vann også, hoster, harker og brekker seg, bare for å si «enn gong te!»

En kjempeaktivitet som ble en favoritt for lange stunder var at vi begge dukket under og så på hverandre med svømmebriller. Det er god trening, for hun flyter selv, mens vi gjør det. Og så kan vi svømme bitte litt fremover, noen desimeter. Hun har overhodet ikke teknikken for svømming, hun kan flyte, og kave. Litt.

Mor begynner å bli bekymret for tiden. Vi skal jo hjem igjen også, etterpå. Jeg er aldri bekymret for tiden, lar alltid Irina leke så lenge hun vil. Men her har jeg også en mor å ta hensyn til. Etter en halv time ekstra bading etter at mors bekymring slår inn, får vi Irina med oss. Helt uten protester. Jeg får til og med litt tid i badstu, for mor og Irina bruker tid på å vaske håret til den lille, fullt av klorvann som det har blitt. Også det helt uten protester, helt greit, alt.

Og på vei ut trykker jeg på calleren igjen, da kortet ikke virker. Jeg har betalt, og skal ut. Og ut slipper vi.

Hjem igjen

Nå var det bare en ting som gjensto, av viktig og vanskelig. Vi måtte finne hurtigladestasjonen i Kristiansand. Det var i Vesterveien 21, rett utenfor sentrum, og Olia skrev det inn i GPS-en, med litt problemer. Nå hadde vi to ganger hatt litt misvisende GPS, selvforskyldt, med at vi ikke hadde skrevet riktig adresse, og siden vi ikke hadde det denne gangen heller, stolte jeg ikke helt på den. Litt merkelig fikk jeg den heller ikke til skikkelig på systemet for «nærmeste ladepunkt» i bilen.

Det gav litt komplikasjoner. Rett foran tunellen ut av byen er det en rundkjøring. Der syntes jeg det var veldig rart å kjøre rett frem, slik GPSen ville ha det. Så jeg svingte til høyre. Der havnet jeg i en enveiskjørt gate. Så jeg måtte kjøre helt rundt, til delvise protester fra mine to kartlesere og hjelpere, mor og kona. Ennå var det rikelig med strøm på bilen, et par mil, så det var ikke bekymringsfullt, men det er likevel å ønske å ikke kjøre ekstra, når rekkevidden går ned mot null.

Ved andre forsøk svingte jeg til venstre, i rundkjøringen, bare for å havne nede ved havna. Tredje forsøk kjørte jeg rett frem, som GPSen sa – og så visste det seg det var en bitte liten avkjørsel til en liten parkeringsplass, mellom rundkjøringen og tunellen. Der var også laderen.

Det var ikke det beste stedet å stå. Nær ved en trafikkert gate, med utsikt til industrihavnen, og ingenting å verken gjøre eller kjøpe. Men Irina sov, mor og Olia snakket, og jeg spiste mat og drakk saft – og fikk sett på noen tyske gloser. Gloseprogrammet går sin gang, selv om eksamen er slutt. Nå fikk jeg mange av glosene jeg virkelig hadde bruk for, men det er ikke så farlig. Jeg kunne dem sånn cirka, og hadde alternativ. Ladingen går også veldig greit. Omtrent et kvarter. Så kan vi kjøre videre.

Nå var det bare velstand. Problemer nå var at det var litt i varmeste laget, det hendte biler foran oss kjørte litt sakte, altså sånne problemer som ikke gjør noen verdens ting. Greit kom vi oss gjennom Mandal, Vigesland og Lyngdal, før vi en stund deretter hadde en mat- og ladepause i Flekkefjord. Eller, for å si det sånn, både bilen og passasjerne måtte lades. Irina hadde sovet tungt omtrent hele veien fra Kristiansand, noe hun søtt og koselig nektet for selv,og hun var på ny i toppform med pølser, brus og pommes fri. Hun spiste lenger enn oss alle, fortalte oss på norsk og russisk alt som var spennende rundt oss, det vil si «mange hvite busser» og «en stor gigant» av en pommes frites. En annen var «bitte liten».

Klokken var vel henimot ni, da vi kjørte derifra. Det betydde at vi ikke hadde sjanse til å være hjemme før klokken ti, noe som egentlig var målet. Men det var ikke så farlig. Irina sovnet litt på ny, på vei mot Gjesdal, og det mørknet da vi nærmet oss hjemme. Vi hadde et par mil igjen på bilen, noe vi tok med knusende ro. Nå kan vi dette.

Det var bare to dager, men opplevelser nok for en hel ferie. Og inni dette, fikk vi også tatt eksamen.

*

Krydder – eller: kort oppsumert!

Dette er kortversjonen.

Natten før vi skulle på langtur til Kristiandsand tok ikke bilen lading.

På et tidspunkt i dag morges, var det 45 minutter til eksamensstart, Irina var nettopp våknet og gråt vilt over at mor og far skulle gå, bilen hadde 3 mil igjen elektrisitet, og jeg fant ikke Visa-kortet mitt. Det var kortet jeg hadde brukt på parkeringsautomaten, og som jeg skulle bruke for å åpne bommen.

Etter det fant vi kortet – men fikk det ikke til å virke.

Da vi endelig, endelig, kom oss ut, hadde vi ti minutter på oss til eksamensstart. Fem av disse minuttene ble brukt på ett eneste rødt lys. Trege røde lys kan være irriterende når man egentlig har god tid. Prøv når det står om minutter, til noe så viktig som eksamen.

Vi kom drøyt ti minutter for sent til universitetet. Så gjaldt det å finne rett lokale.

Omsider, da vi hadde kommet oss inn i lokalet, og satt oss ned på rett plass, visste verken Olia og jeg hvilket dataprogram vi skulle bruke. Fra hennes plass, bak meg, hørte jeg blipp-blopp datalyder, upassende i et eksamenslokale.

Og dette var bare morgenen, med eksamen. Før det var det en hel tur til Kristiansand, med en bil jeg ikke hadde fått ladet før vi begynte, og en fantastisk kveld og dag rundt selve eksamenen. Irina hadde det strålende, bestemor fikk det som en ferie, og ikke en barnevaktsjobb, og for Olia og meg var det bare krydder å avlegge litt eksamen, i tillegg til alt det andre spetakkelet.

Dette var et omriss. Senere kommer detaljene. Nå er det leggetid. Det vil si, detaljene er kommet. De står i posten.

Reklamer

Første mai, 2018

Det er første mai, arbeidernes dag. Men det er ikke så veldig det for meg. Jeg har stort sett lest tysk, avbrutt av at mor inviterte meg til ferske frokostbrød til lunsj, og siden har jeg blitt her.

Søndag tok jeg meg en lang, lang spasertur i finværet. Faste lesere vil vite at jeg bor i samme hus som jeg vokste opp i, og at det går innpå meg med alle de endringene de gjør i nærområdene jeg kjenner og har min identitet knyttet til. Sånn har det alltid vært, den eldre generasjon har litt problemer med hvordan den yngre lager til verden, mens de yngre ikke kjenner noen annen enn den de lever i. Jeg må lære meg å leve med de tingene jeg uansett ikke kan gjøre noe med.

Mens jeg gikk hadde jeg tyske gloser på mobilen. Det er en underlig måte å gå tur på. Stirrende ned i mobilen. Det er akkurat sånn man ikke skal gå tur, og sånn man godt kan reagere på andre som gjør. Men jeg har eksamen om to uker, dette er ting jeg må lære meg. Alternativet er å sitte hjemme og lese de samme tingene. Selv om våren får mindre plass i alle boligområdene og nye veiene de bygger der vi bor, så er det ennå trær som skyter knopp. Og Figgjoelva renner som den har rent, den er til å kjenne igjen.

Hos mor så vi gammel film fra den gang jeg selv var 15 år, lillesøster Tonje omtrent så gammel som Irina er nå, far litt yngre enn jeg, og mor litt yngre enn de andre søstrene mine. Det er tungt åttitall. Vi har klær og frisyre som er uforståelige i dag. Men hva vi sier, sånn vi oppfører oss, hva vi ser ut til å synes er kjekt, det er som nå. Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å komme overens med min 15 årige utgave, han så ut som en fin fyr å være rundt. Og koselig var det en god del ved forholdet mitt til Tonje den gang, som minner om mitt forhold til Irina, nå.

Og så har vi en spesiell familie. På den tiden vi spilte inn denne familien, var landet min kjære kone kommer fra, i ferd med å gå i oppløsning. Hun vokste opp i Sovjetunionen. I 1989 og 1990 var det helt andre ting de var opptatt av, enn det vi var, på Ganddal, i de samme årene. Og hva vi lærte i historieundervisningen de var opptatt av, er ikke det de sier til meg. De har samme nostalgiske forhold til sin fortid, som jeg har til min. Dessverre har ikke de noen film å vise frem. Men bildene jeg har sett, er fantastiske.

Nå er det veldig gode dager her hos oss. Mai introduserer våren, nå kommer den for fullt, også for oss på Vestlandet. På fredag kommer Irina og Olia hjem. Det blir et eventyr. De var for lenge borte. Vi snakker på Skype, hver dag, men Skype er litt som bilder: Det hjelper, men er ikke det samme. Første uken med dem vil bli litt redusert, siden det er sluttspurt i eksamenstiden, men så vil det være full aktivitet med Irina. Jeg gleder meg veldig.

God vår, alle sammen!

Gardermoen, på vei hjem

Jeg liker å være på nye steder, og å omgås forskjellige mennesker, men selve reisen frem og tilbake synes jeg er anstrengende.

I Oslo var det en førsteklasses langhelg. Særlig var det selvsagt kjekt å treffe igjen venner fra studietiden, og fra den aktive og hektiske teatertiden. Fredag var vi ute som bare juling, en regelrett helaften og vel så det på byen, lørdagen var det mer rolig, med ost og vin. På dagtid lørdagen, var det å tusle rundt i finværet, i et Oslo der det er vår i temperaturen, men ikke i naturen.

Jeg savner særlig Irina noe helt kolossalt, og bør sikkert begynne å reise mer med henne, og ikke så bare alene. Den veldige reisevirksomheten min om dagen, skyldes at Irina og Olia er i Kiev ut april. Så jeg er uansett alene, og kan like godt være det på reise.

På vei inn i flyet ringer de meg på Skype. Jeg kan ikke bære meg for å svare, selv om det må se rart ut, i køen av folk som vil inn. – Papa, ja tak jada! sier lille Irina på 3, barnet mitt. De som kan litt russisk, vil se hun vil si – papa, ja tak rada, og at det betyr, «far, jeg er så glad!» Hun er glad for å seg meg. Det gjør flyreisen lettere.

Fra de jeg overnattet hos i Oslo går jeg til fots ned til sentrum. Det er cirka fra Ullevål til Oslo S, et ganske godt stykke, minst 30 minutter. Sånt går jeg bra, med lite bagasje, i det fine været, og med tyske gloser på mobilen.

Så er det å kjøpe billetter til toget, jeg er ikke så flott at jeg tar Flytoget, og så er det å vente. Klokken er litt over elleve. Toget til Lillehammer går 1134, og det er dette toget som stopper på Gardermoen. Eller Oslo Lufthavn, som det heter når det er stasjon langs jernbanen. Flyet går 1305, og jeg er litt bekymret for om jeg vil komme i tidsnød, jeg må undersøke hvor lang tid toget tar. Svaret er cirka en halv time, så jeg vil rekke det helt fint.

Også mens jeg venter er det tyske gloser. Det er hele tiden tyske gloser. Jeg sjekker, pugger, kontrollerer og lærer hundrevis på denne veien hjem. Jeg har syv kortstokker med tysk på Anki, hver kortstokk har sitt sett med gloser, omtrent som en post-it lapp med norsk på forsiden og tysk på baksiden. Setninger og ord. Som regel når jeg er i bevegelse, og ikke kjører selv, eller sammen med noen, så er det slike kortstokker det går i.

NSB har gjort en latterlig tabbe denne dagen. De har satt opp ett togsett, fem vogner, men det er passasjerer til det dobbelte. Det er fysisk vanskelig å presse alle inn. Vi må stå som i metroen i Kiev. Men der betaler vi to kroner. Her betaler vi hundre, og vi betaler for sete. Det er ganske hårreisende, egentlig, og virkelig dårlig reklame for NSB. Dette skal de vite. Og de skal gjøre noe med det.

Situasjonen reddes litt av en munter og forståelsesfull konduktør, en vi føler er på vårt lag, men det blir jo verre igjen av at en passasjer får et illebefinnende, og må i ambulanse. Vi vet ikke hvorfor, men det var det siste jeg hørte i det jeg forlot toget. De som skal videre, må vente til ambulansen kommer.

I stedet går jeg gjennom alt av bagasje, sjekke inn, sikkerhetskontroll, og det mekaniske styret en flyreise er blitt. Jeg liker det ikke, blir sliten av det, og lei av det. Men på et tidspunkt er det altså mulig for meg å gå inn på flyet. Det er da min lille datter ringer. Og da er med et alt, så veldig mye lettere.

Oslo, hotelliv, reisetanker

Vi kom oss av gårde fra Sola 0950, halvannen time for sent. Det betydde at jeg også var halvannen time senere ved hotell Økern, hvor jeg skulle være, og fremdeles er.

Første del av oppholdet er ferdig. Jeg har spist hotellmat, drukket hotellkaffe og kansket hotellsnacks. Om nettene våkner jeg, og lurer på hvor jeg er, som om kroppen spør meg hva det egentlig er jeg driver med. Men jeg våkner alltid lys våken, og fit for fight.

Nå skal jeg ta t-banen inn til sentrum, og så litt videre, for å treffe venner. Det er gamle venner, fra studietiden. Men jeg trenger litt tid her med ordene mine først. Det er veldig mange inntrykk om dagen, og alt forsterkes av at Olia og Irina er i Kiev, og jeg ikke har sett dem på en god stund. Kanskje er jeg genetisk helt i orden, siden det å være borte fra mine nærmeste gjør meg så krakilsk. De er ikke med meg, det er noe feil.

Men det er også noe som er helt planlagt. Irina og Olia har det fantastisk i Kiev. Jeg er veldig glad i dem, så om de har det bra der, må de få være der en stund. 4. Mai kommer de hjem igjen. Så er det halvannen måned til sommerferien.

Det var et skikkelig bra kurs jeg var på, her i Oslo, og skikkelig bra folk som var her. Av og til kan man få inntrykk av at alt går av hengslene, når man orienterer seg etter tradisjonelle og sosiale medier. Og ofte kan også folk man snakker med, være litt som fra en annen planet. Det er veldig forskjellige liv folk lever, med veldig, veldig forskjellige måter å tenke på, selv i et homogent land som Norge.

Likevel er det de samme sosiale spilleregler som langt på vei gjelder. Folk flest er interessert i en god samtale, få høre litt om andre, og bli litt forstått selv. Det er også veldig mange rundt omkring, som er dyktige i jobben sin, og som gjør en god jobb. Likeledes er mange gode på fritiden sin, og sprer litt glede rundt seg.

Jeg trenger min kjære kone å snakke med og mitt lille barn å inspireres av. Det er en del press om dagen, en del viktige avgjørelser der jeg har innflytelse, og noen som angår meg. Og så går endringene rivende fort om dagen, uten at jeg alltid er overbevist om at de er til de bedre. Jeg trenger av og til å kalibreres. Ingen er bedre enn familien til det.

Og den teknologiske verden er så bra, at jeg har tusenvis av bilder av dem hvor jeg enn går, og at når savnet blir for stort, er det bare å slå av en prat på Skype. Men her er jeg som en hund, det hjelper ikke helt å ha min kjære på en skjerm, jeg må ha henne her.

Det er det som opptar meg mest. Og med disse tankene, og tyske gloser, reiser jeg inn til sentrum for å ha en eventyrlig helg. Så sånn er det.

På Sola flyplass – med fly som ikke går

Klokken er 0808. Flyet mitt skulle gå klokken 0820. På skjermen står det: «Ny informasjon: 0830».

I en alder av 44 år er jeg blitt lei av å reise. På sosiale medier dominerer bilder av folk på flyplasser, eksotiske steder og restauranter. Folk reiser mer enn noensinne. Men jeg reiste fra meg i årene fra jeg var cirka 25 til 35, den tiden jeg ikke var gift, og mer enn nå søkte eventyr og spenning. I 2008 er denne bloggen mer eller mindre en reiseblogg, med detaljerte poster fra mange reiser, særlig i Russland.

Det var gøy det. Og det er fremdeles gøy å treffe gamle og nye kjente, være på kurs og hotell og besøk, og få variasjoner i og nye impulser i hverdagen. Det siste er viktig, en tid der folk mer enn før ser ut til å sementeres i egne holdninger og meninger. Men selve dette med å reise, pakke, komme seg ut til flyplassen, alle kontrollene, og følelsen av å være kveg, det er ikke noe jeg liker lenger.

I går var en herlig dag, der jeg våknet i min egen seng, når jeg ville kunne gå ut på egen terrasse, og la det meste av dagen gå med til tyskstudiene jeg har delvis permisjon for å gjennomføre. Det er en dag med mening, for meg, en dag å sette pris på. Kanskje blir den bedre av at den på begge sider har omfattende helgereiser, men det er et faktum at jeg nå lengter hjem før flyet mitt har forlatt Sola flyplass.

Og familien min er i Kiev. De lengter jeg etter så det gjør vondt, og godt. Konemor Olia skal gjennomføre de samme tyskstudier som jeg, vi snakket en god stund på Skype i går. Lille Irina på 3, er også satt til tyskkurs. De er driftige, disse østeuropeerne, i hvert fall er kona mi mer vant til at livet er en kamp, og at i den kampen gjelder det å stå godt rustet med mest mulig i bagasjen. Språk og realfag blir dermed bra, og så har hun gjennom årene funnet ut at i et norsk velstandssamfunn er også helsevesenet en sikker vei. Fra sitt eget land og bakgrunn, har hun lært seg at sikre veier i dag kan være vekk i morgen. Det gjelder å ha flere ben å stå på.

Jeg savner dem enormt. Det hjalp meg til og med å skrive om dem. Her på flyplassen, er det flyplasstøy og sedvanlig dårlig luft og stemning, sånn man bare vil vekk fra. Flyet vi skal ta, er igjen i Oslo, det var en teknisk feil med det. Så det er lite trolig at vi vil kunne komme oss av gårde med det første. Arrangementet jeg skal på, begynner registreringen halv elleve, og selve opplegget fra elleve. I det dette innlegget posten, vet jeg ikke hvordan det blir.

Tilbake på terrassen etter nok en helg i Bergen

Våren har kommet til Rogaland. Det er 15 grader. Jeg kan sitte på terrassen, med kaffen, og i kortbukse og bar overkropp. Bak meg har jeg en langhelg i Bergen, med stand up og ungdomsliv og besøk. Foran meg har jeg mer aktiv reising. Men det er herlig å komme hjem, og ha et sted jeg hører hjemme.

Kona og barnet er ennå i Kiev. Det er vanskelig å tenke på at de enda skal være der i tre uker, før jeg skal hente dem på flyplassen. At jeg selv er så aktiv, gjør ventetiden kortere. Men ingen skal være i tvil om at det er familien som er mitt liv, og at alle disse reisene og aktivitetene, det er besøk. Det er nesten som å sette mitt eget liv litt i kontrast. Vi mimrer om tingene sånn som de var. Nå har jeg noe å reise hjem til. Tidligere var uroen permanent.

Ennå har jeg det i meg at jeg må være aktiv. Så jeg skriver blogger og andre typer tekster, melder meg på ting i hytt og gevær, og gir meg selv utfordringer og oppgaver som tvinger meg ut i det ukjente. Sånn må det være, for meg.

Jeg er ikke noen reiser, lenger. Jeg synes ikke noe om de nye transportmidlene. Det er for flashy og shiny, jeg hører ikke hjemme i det. Bergen er en vanlig by. Men flyplassen og bybanen får det til å se ut som om de satser på å vinne en utstilling.

Jeg kom dit torsdag kveld. Hun jeg skulle bo hos hadde glemt å legge fra seg nøkkelen, så jeg kom ikke inn i leiligheten for å legge fra meg tingene og å dusje. Men det var greit nok, jeg reiste inn til sentrum, så gjennom tyske gloser, og så manuskriptet jeg skulle ha på scenen på Ricks. Middagen spiste jeg på en veldig bra Thailandsk restaurant i nærheten av Fløyen. Thai-mat scorer ingen Facebook-poeng, men jeg synes det er kjempegreier, billig og bra, og passe uvant fra det vanlige. De to thailandske damene som jobbet der virket oppriktig glade for at det var så mange kunder, og så god stemning. Det var smittende.

På Ricks gikk det bare sånn passe. Jeg har ikke stått på scenen på en stund. Og det er ikke sånn at gamle sirkushester aldri glemmer støvet. Det er både en kunst og et håndverk, og når det går litt tid mellom hver gang, mister man litt av detaljene. Så jeg kavet for mye, både torsdagen og fredagen. Jeg vet godt kaving ikke er bra, at man må holde hodet kaldt, ha nærvær på scenen, ikke stresse, men jeg ble også plaget av at jeg ikke kunne manuset helt skikkelig. Så det ble rot, eller kav, med teksten også.

Men det er godt å være tilbake i miljøet. I vår tid, som i andre tider, er det nok ganske vanlig å sitte på hver vår haug, og snakke og omgås med folk som tenker og uttrykker seg litt. Det er frisk luft med andre impulser. Denne gangen var det unge damer i begynnelsen av 20-årene jeg stod med. Komplett andre referanser enn jeg. Helt andre ting å være opptatt av i livet. Som vanlig holdt jeg det gående til siste slutt, eller bortimot, med komikere og deler av publikum. Det er verdifull tid for en som stort sett ellers er på jobb eller hjemme.

Lørdagen hadde jeg hele dagen med hun jeg bodde hos. Vi er like gamle, men i veldig forskjellig livssituasjon, og med store forskjeller i hva vi ønsker å få ut av livet. Men vi er også gamle venner, fra godt 20 år tilbake, Studentteateret i Bergen. Hun er et intenst teatermenneske, men det er ikke så lett når voksenlivet går sin gang, og inntekter blir nødvendige. Hun insisterer på å lykkes, og satser på en nisje i teatralsk formidling av forskningen hun bedriver. På grunn av arv har hun litt mer reserver å gå på enn andre, men hun lever likevel det frustrerende livet med søknader og masing og avslag, i hele tiden nye runder.

Vi gikk en tur opp til Fløyen, fra Kalfaret der hun bor. Bergen er en fin by. Og de beholder ennå turterrenget sitt, i motsetning til oss her i Rogaland, hvor vi ser ut til å ha satt oss som mål å dekke landskapet med betong og asfalt. Bergen er selvsagt forandret fra tiden jeg bodde der, men byen er til å kjenne igjen. Den beholder ennå sin identitet. Og å gå sånn langs fjellsiden, det er kjempegreier. Vårvær og sol og kortbukse var det også.

På kvelden gikk vi først på Restaurant. Dette var i tusenkronersklassen, og noe for sosiale medier, men ikke noe for meg. Det er dog en tradisjon vi to har, så sånn må det bli.

Etterpå var det å se vår gamle venn Christoffer Schjeldrup gjøre soloshow i storsalen på Ricks. Han var også med oss i Studentteateret. Nå har han bygget seg opp til å leve av stand up. Her setter han opp et show som blir markedsført over hele byen, med store bannere over husveggen, og fullstendig profesjonelt gjennomført. Men alle medvirkende er kjente av meg, med i gjengen som var med omtrent fra begynnelsen av i Stand up Bergen. Christoffer har vært med hele tiden, han har bygget det opp, sett kolossalt mye stand up, og også opptrådt kolossalt mye. Han var mer enn klar for dette showet. Det var stand up som det skal gjøres i vår tid. Dette er av det beste Bergen har å by på i sjangeren.

Christoffer er også familiemann, og reiser rett hjem etter showene. Jeg er imidlertid på tur, så jeg og hun jeg bor oss tar oss et glass hver med noe på vei hjem. Jeg er ikke i full gass, jeg har en viktig dag i dag, tysk og studier. Jeg må ha hodet helt med meg. Det er travelt. I stedet hadde vi våre siste samtaler til kaffen og frokosten, i dag morges, hun og jeg.

Så er det bybanen ut til Flesland. Jeg sjekker tyske gloser, nå er det alvor. Og så må jeg holde sinnet mitt under kontroll, etter amerikanske og allierte bombeangrep i Syria. Jeg er redd for dette, jeg blir vippet ut av balanse av sånt, jeg er så forferdelig mot krig, og det er særlig når det er våre allierte det plager meg. Jeg stoler ikke på våre statsledere. Trump, med May og Macron i hælene, jeg tror ikke de vet hva de gjør. De har tidligere helt utmerket vist at de ikke gjør det, Irak og Libya og Afghanistan. Det er ufattelig at de kan tro de liksom skal få det riktig nå, i Syria, der også Russland og Iran er trukket inn. Det er stormaktene mot hverandre. Det kan bli alvor.

Da er det bedre å fylle kaffekoppen. At jeg er urolig, hjelper ingen. Det er ting som tyder på at det var litt under kontroll, at det var kommunikasjon, at det var å føle hverandre litt på tennene, at de er klar over ansvaret de har, og at det er viktig å unngå en direkte konfrontasjon. Men hvordan vi er kommet hit fra der vi var for bare få år siden, det er bare å bli deprimert av.

Det er bedre å se på løvet som spretter på trærne. Ytrefileten tiner på kjøkkenbenken. Jeg har en deilig kone og et herlig barn i Kiev, de sender meg bilder fra vårværet der også. Nå skal jeg fordype meg i tysk. Gamle dikt av Goethe, en annen tid, der stridsspørsmålene var så annerledes enn de er nå, men der stormaktene stort sett konstant var i krig, eller revolusjon, eller andre omveltninger. Den gang stod andre ting på spill, de gjør ikke meg urolig, jeg kan se på det fra distanse, og lese diktene hans fritt fra alt. Så er det tysk grammatikk, med tanke på innleveringene vi skal ha til onsdag. Det er også en oppgave jeg vil gå på med glede og motivasjon. Men akkurat nå, er det deilig med denne solen og varmen på terrassen…

Helg i Bergen

Jeg bodde her i 17 år. Det var noen av de mest følelsesladde og inntrykksfulle årene, fra jeg var 20 til 37, ennå vekkes disse følelsene når jeg er her. Studieårene, festene, alt det gjaldt om. Det var livet som stod på spill, den gangen. Nå har jeg familie, hus og hjem å reise hjem til. Det teller veldig mye.

Kystbussen svinger opp mot Øvsttun mens jeg skriver dette. Det var stedet jeg bodde første halve året her i Bergen. Det er ekspressbussen, som tar knappe fire og en halv timer, kanskje mindre.

Opp kjørte jeg den vanlige kystbussen, den som stopper på alle holdeplasser med passasjerer. Den tar fem timer. Det var en litt stressende reise, som jeg har skrevet i de to foregående postene, men hos min kamerat var det vin og øl og gitar, til langt på natt.

Neste morgen, i går, var det skitur. Det var Kvamskogen, nydelig føre, og sedvanlig flott tur. Jeg er i god form, og blir ikke sliten, men jeg får sjelden gått på ski, så det går ikke noe fort. Kroppen er også atskillig stivere enn den pleide å være, og det gir en sterk følelse av ikke å ha kontroll nedover. Det er ikke sånn det var i barndommen, at nedover er bare gøy, og å sette utfor.

På kvelden er det doktorgradsfest. Ulikt meg rekker jeg alt med god margin. På bybanen treffer jeg en gammel venninne, perifer, men jeg husker navnet hennes, og overrasker henne med å si det. Hun er også bekjent med hun jeg skal til fest hos, og ber meg hilse.

Jeg finner ikke frem til festen, selvfølgelig. Det er min sedvanlige optimisme og bekymringsløshet som tar overhånd. Jeg har adressen, har vært der før, 1 gang, og regner med jeg finner det.

Det gjør jeg altså ikke. Selv ikke når jeg kryper til korset, og skrur på GPS og wifi, og kart. Men andre gjester kommer, mor til doktoranden, og med dem finner jeg lokalet.

Det er jo veldig gøy, alltid kjekt å treffe igjen folk du har likt godt, men aldri ser igjen. Her er det folk fra teatermiljøet, studentteateret immaturus, gode folk som nå er ansatt ved universitetet, og har hus og familie, som jeg. Vi er i en helt annen livssituasjon, og husker hvordan det var, og hvordan vi tenkte. Den gang gjaldt det om så mye. Nå gjelder det om familien.

Jeg er egentlig stuptrøtt, og går veldig ulikt meg hjem før festen er slutt. Det er ikke så enormt tidlig, dog, klokken er henimot tre, og det er bare en håndfull gjester igjen. Og så må jeg nesten være litt ansvarlig, jeg har kolossalt mye å gjøre, jeg trenger et minstemål av søvn. Dessuten regnet jeg med at jeg hadde en times spasertur hjem, sånn at jeg skulle være hjemme i firetiden. Og i dag er det altså busstur fra 1130.

På festen kan de imidlertid opplyse meg om at bybanen går til langt utpå natten. Også nå. Det er fabelaktig, helt annerledes enn alt jeg er vant med. Det er ikke engang nattakst, for 37 kroner kommer jeg meg hjem. Fenomenalt.

Og så ser jeg dagens unge mennesker i samme situasjon som jeg var i. Festen er slutt, nå er det hjem, med og uten damer. De forferdelige gangene hun du håpet på, finner en annen. De deilige gangene du er på toppen av verden etter en fantastisk fest. Men det er så intenst, og står så mye på spill. Jeg er glad jeg er ferdig med det.

Nå er det bare å spasere rolig hjem til min kamerat. Forbi alle menneskene, til dem er jeg bare en observatør, våre liv vil aldri krysses, jeg ser dem bare. I en fin restaurant satt en ung mann og ung dame, pene i tøyet, men tause. Er dette et forhold som likevel ikke vil bli? Hva slags liv lever alle disse menneskene, egentlig?

Mitt liv kjenner jeg. Selv om jeg legger meg halv fire, våkner jeg første gang klokken 0700. Ganske godt uthvilt. Neste gang våkner jeg klokken 0800. Da står jeg opp. Leser litt i min kamerats bøker. Mine kone ringer fra Kiev. Det er så deilig, det er så trygt og godt, hun er på plass. Snart våkner min kamerat også. Da er det frokost. Egg og bacon. Utveksle minner. Avskjed.