Boulevard Lepsje 79b, Kiev

Forrige gang jeg skrev om ferien skrev jeg at Olia og jeg bodde i noe av det verste jeg har vært borti av leiligheter. Jeg var så vidt begynt å venne meg til den, og hadde slått meg til ro med at her skal vi bo denne ferien, og hadde til og med kjøpt inn opp mot 10 liter forskjellige drikkevarer, da Olia kom hjem fredag kveld og sa at nå skal vi flytte. Foreldrenes andre leilighet var nå klar.

Helst skulle vi flytte med en gang og få det overstått. Men jeg fikk overtalt Olia til å sove en natt til, det var jo også tre netter vi hadde betalt for (godt ferietips, betal alltid for et par dager først, og betal så resten om man er fornøyd, hvis ikke kan man enkelt og greit flytte ut og slippe å krangle om penger). Så sånn skulle det bli.

Lørdagen hadde Olia et ærende ute på familiens datsja, og måtte tidlig av gårde. Etter hun var reist, ikke uten å pakke alle tingene først, satt jeg og leste (jeg leser denne ferien Mortvie dusji, eller ”Døde sjeler”, en fornøyelig bok jeg har lest flere ganger på norsk, men som særlig i begynnelsen er svært vanskelig på russisk) til klokken var 1200, og jeg også forlot leiligheten.

Jeg hadde to alternativ. Det ene var å reise straks til foreldreleiligheten. Olia hadde tegnet flott kart, men siden det dreide seg om litt avstander og to skifte av Marsrutkaer, så var jeg litt motvillig til at jeg skulle reise først opp til leiligheten uten henne. Jeg skar kort sagt igjennom, og bestemte meg for å reise ned på favorittrestauranten i Kiev, Pervak, og spise der en bedre lunsj til Olia kom tilbake.

Problemet var all bagasjen. Generelt sett hadde vi utelukkende med gaver denne gangen, full koffert og sprengfull bag, helt rundt grensen på 40 kilo, omtrent alt sammen klær Olia hadde kjøpt i Norge til familien. Men det viste seg at enda alt dette var gitt bort, var det fortsatt nok igjen til at bagasjen for meg ble tung og uhåndterlig. Jeg hadde jo nettopp kjøpt inn drikke, også, deriblant en 6 liters dunk med vann. Og kofferten stod i leiligheten i Petsjersk. Det var en sekk og en bag brukt som håndbagasje, og resten i bæreposer. Rett og slett slitsomt.

Jeg kom meg imidlertid til Pervak etter en lang og delvis strevsom tur i Marsrutka, og en kort, men fullt ut strevsom tur fra stoppeplassen til restauranten. Der bestilte jeg god mat, pannekaker og russisk kaviar, kalv i cognacsaus, øl, brød. Det var her jeg la inn posten for onsdagen. Jeg hadde tenkt å legge inn litt mer, men Olia kom raskere enn jeg hadde tenkt, og dermed ble dataen lagt bort, det vil si, gitt til henne.

Etter at også hun og jeg hadde kost oss lenge og vel der på den flotte restauranten, hele Chaplin-filmen ”Modern times” ble vist mens vi var der, en fin kandidat til min favorittfilm, forresten. Så var det å reise til foreldreleiligheten, som ligger enda litt lenger unna sentrum enn den vi leide først. Og selv med to til å bære var det tungt med bagasjen. Det er noe eget med bæreposer, spesielt når de er for fulle. Og bagen og sekken var også stappet for fulle og tunge til hva de er beregnet for, et slit var det.

Men til slutt hadde vi kommet oss både inn i riktig Marsrutka, funnet oss en god plass og fått plassert bagasjen så den ikke var til sjenanse for andre, og reist den kanskje halve timen til stoppestedet der vi skulle av. Så var det ytterligere 10-15 minutter å gå til fots. På veien stakk vi innom en nærbutikk, og fikk kjøpt oss litt mat også.

Og da vi endelig var fremme skjønte jeg for alvor hvor riktig det var at jeg ikke prøvde å finne leiligheten selv. Jeg visste adressen og nummeret på leiligheten. Men det er fire oppganger på den adressen jeg hadde, og aldri om jeg kunne vite hvilken av den som er den riktige. Selv Olia tok feil, hun som har bodd der i årevis. Ganske komisk ble det, egentlig, etter at det for meg først hadde vært litt skremmende. Vi stod der uti huttiheitti mørke Kiev, med den avanserte magnetlåsen som skulle låse oss inn, men vi fikk bare signalet ”Err” for ”Error”. Først var det jeg som prøvde, jeg trodde jeg gjorde noe galt, men heller ikke Olia fikk det til, Error, Error, Bip, Bip. Olia begynte å banke på rutene og rope på folk, og jeg kunne bare forestille meg hvordan det måtte være om det var jeg som måtte gjøre det, om jeg var alene her og skulle finne frem. Det viste seg at noen var hjemme i det ene vinduet Olia knakket, og vi fikk en sedvanlig sint ukrainer som kjeftet et eller annet, og Olia lot meg forstå at det var neste dør.

Så her bor vi nå. I forhold til der vi bodde først er det paradis. Det var også ordene jeg brukte da vi kom inn, inspirert av Chaplins Modern times, da han kommer inn i rønnen den tapre omstreiferkvinnen hans har funnet mens han var i fengsel for en stund. Det er mye å si om denne leiligheten. Jeg nøyer meg med lite. Energiøkonomisk er det alltid lærerikt å tilbringe litt tid i fremmede land, selv om leiligheten stod tom var den aldeles varm, så varm at Olia og jeg faktisk må ha vinduene oppe, enda det er tosifrede minusgrader ute. Leiligheten har en flott skrivepult for meg å lese og skrive gloser på. Av ting å utsette er at den ikke har noen skikkelig komfyr. Gassen lekker på den som er, og da skal man selvsagt ikke bruke den. Opprinnelig var planen vår å kjøpe en ny, men det viste seg at plassen den står på er så liten, at det ikke finnes komfyrer i den størrelsen for salg i følge Olia.

Dermed spiser vi middag av mat varmet opp av vann fra vannkoker, eller hva det nå er for slags triks Olia benytter, og lar kjærligheten ta igjen det vi mangler av luksus.

Leilighet med lav standard i Kiev

Omstendighetene har gjort at min kone og jeg ikke kan bo i den gamle leiligheten hennes i Petsjersk denne vinterferien. Vi måtte ut på leiemarkedet, som vanlige turister. Riktignok har vi noen fordeler med at hun er fra Kiev og bodde der hele sitt liv før hun giftet seg med meg, og flyttet til Norge. Men vi har også noen vanskeligheter, siden vi er nødt til å spare penger og må leve på lavbudsjett. Det blir en god, gammeldags reiseblogg ut av dette, som bloggen hver ferie var før jeg traff henne.
Jeg reiste flere ganger til Ukraina og Russland før jeg traff Olia, min kone. Første gang jeg var i Kiev fikk jeg leilighet gjennom ELC, språkskolen jeg studerte russisk ved to uker mot slutten av sommeren 2007. Denne leiligheten lå på østsiden av Dnjepr, der også språkskolen lå, og jeg bodde sammen med en ”russisk familie” skulle det være, en gammel dame fra Jehovas vitner var det. Det var en flott opplevelse. Jeg fikk et lite innblikk i den ukrainske tilværelse. Mannen hennes var ute på datsjaen, fikk jeg vite, og en gang han kom hjem forstod jeg hvorfor. Han var fullblods alkoholiker, snøvlefull midt på formiddagen, og kom bare hjem for å hente mer penger hos sin fortvilte kone.
Andre gangen jeg var i Kiev bodde jeg i en flott treroms leilighet rett nedenfor Hotel Rus, nederst i Lesi Ukrainky, i nærheten av Palats sportu. Leiligheten fant jeg ved å ringe et av numrene listet opp i Kiev in your pocket, det mest anonyme av dem, jeg hadde aldri fått leiligheten hvis jeg ikke hadde kunnet snakke litt russisk. Dette var vinterferien 2008. Vinterferien 2009 traff jeg Olia. Da bodde jeg i en leilighet litt høyere oppe i Lesi Ukrainky, leilighet nummer 7, og det som er så utrolig er at Olia bodde i nummer 11. Det var skjebnebestemt vi skulle gifte oss. Leiligheten fikk jeg gjennom noen ukrainske kontakter. Det var noen venner av meg i Norge som hadde noen venner i Kiev, og dermed ble det ordnet en litt bedre til en litt bedre pris.
Det er nemlig to standarder her i Kiev. Den ene er for dem som har ressurser til å legge leiligheten ut på internett, eller byråer som har så mange leiligheter å leie ut at de står listet opp i guidebøker. Her må man nok opp noen hundrelapper for den ekstra servicen og de ekstra ressursene. De som leier ut vet de blir leid ut til turister, og turister har penger. Derimot har de ikke alltid kunnskap, og noen leiligheter blir nok også leid ut til skammelige overpriser. Hadde det enda vært en vanlig ukrainer som fikk glede av turistenes overbetaling, men dette er folk som har nok fra før. I slike leiligheter kan man regne med god standard, så godt man kan få det til i de gamle, sovjetiske kommunistblokkene.
Så har man den andre standarden. Det er dem som henvender seg til ukrainere og russere, russiskkyndige. De har også nettside, omtrent som vårt Finn.no, jeg har selv ikke vært inne på dem, men jeg har sett hvor mange det er. Olia skulle for eksempel finne leilighet til familien min da de skulle komme ned hit til bryllupet vårt. Hun fant leiligheten et par dager i forveien, og hun hadde rikelig med muligheter selv om hun utelukkende søkte på leiligheter i Leci Ukrainky og rett ved der vi bodde. Leiligheten vi til slutt fant hadde plass for 7, kostet 750 hryvna natten, mener jeg det var, kanskje litt mer, og lå like ved stedet bryllupsfesten skulle være og 5-600 meter fra der Olia og jeg bodde.

Olia i den elendige sengen, men ved godt mot.

Denne leiligheten hadde ganske god standard. Når så mange bor sammen, blir det gjerne billigere, og med norske, velfylte lommebøker er man gjerne romslig i prisutvalget.
Olia og jeg skulle denne gangen ha det billigste vi kunne få. Vi endte opp med en leilighet i Solomianskaja, et nytt strøk for meg, på andre siden av jernbanestasjonen fra sentrum. Den kostet 160 hryvna natten. Og var et uvær.
Vi er vant til litt av hvert, Olia og jeg, etter sommerferiene våre på Krim, der Olia ser det som en del av ferieopplevelsen å finne det billigst mulige stedet å overnatte. Vi slipper billigere unna der, selv midt i sesongen, og bedre også, vil jeg mene.
Jeg skal ikke klage. Jeg skal fortsatt holde på at vi nordmenn har godt av å bo litt kummerlig av og til, så vi får merke hva verden er for noe, hvordan folk egentlig har det. Men noen av leilighetene vi ferierer i presser denne holdningen litt, og får meg strengt tatt til å lengte tilbake til arbeidslivet. Denne leiligheten er på grensen til at det går.

Olia på kjøkkenet med bestesiden i bakgrunnen. Vi som har vært der, kjenner lukten bare av å se bildet.

Til dem som vurderer leilighet med lav standard i Kiev skal jeg si at denne har kombinert stue og soverom, et lite bad og kjøkken. I alle rom med vann faller tapetet ned fra veggen, muggen er tydelig og gir også fra seg lukt. Det er ikke ordentlig vasket, og det er edderkopper og kryp inne, dog ikke så mange. Stuen er nokså standard, der går det an å være. På russisk vis er det taklampe med fem lyspærer og bare en som virker. Det finnes to stoler som må bæres fra stuen til kjøkkenet etter hvor man vil være. En liten, slags kommode kan slås ut til en slags skrivepult. Sengen er elendig. Det er TV, med dårlig signal og 20 ukrainske kanaler. Det er ingen metro i nærheten, men man har et utvalg marsrutkaer som kjører til stasjonen for 2 kroner, og vidunderlige nummer 450 som kjører rundt hele sentrum for 2,50.
Resten vil jeg la være å beskrive. Ikke fordi det er ubeskrivelig, det er lett å beskrive det, jeg vil bare ikke gjøre det på nettet. Det er da også helt på grensen, denne leiligheten her. I dag, da jeg stod i dusjen, betong og gammelt puss, mye kan sies om denne dusjen her, så hørte jeg plutselig ukrainske, mekaniske stemmer som må ha kommet fra leiligheten min. Først da jeg var ferdig med å dusje, fant jeg ut hva det var. Det var en gammel radio som stod i hyllen, som plutselig fant det for godt å slå seg på.

Radioen som plutselig etter et par dager begynte å gi lyd fra seg. Legg særlig merke til den hjemmestrikkede koblingen i hyllen over den.

 

Enn om t-skjorten krevde passord?

Forrige helg skrev jeg et innlegg ment å være en solskinnshistorie om hvordan jeg bestilte en PC for mor på internett. Datamaskinen var fra Toshiba, bestillingen var gjort hos Komplett, den gang la jeg ut lenke både til maskinen og nettstedet jeg bestilte den fra. Det gjør jeg ikke denne gangen, og her skal jeg forklare hvorfor.

Jeg fikk vite om mors problemer med datamaskinen da jeg leste hennes blogg, der hun så fint og søtt skrev om hvordan jeg likte at nye t-skjorter bare lå i skapet når jeg trengte dem. Jeg tenkte jeg skulle gi mor en lignende opplevelse, med datamaskiner i stedet for t-skjorte, og vise hvor greit det er når noen som kan det tar seg av tingene. Men det er nå en ting med det, at når t-skjorten ligger i skapet, er det bare å ta den på seg. Med datamaskiner er det slik at når man får dem er det problemene begynner.

Og problemet hører til dem jeg har satt det til min oppgave å ergre meg over her på bloggen min og der jeg får slippe til og ergre meg over det. Det er et sikkerhetshysteri i verden, frykten for at noe skal gå galt resulterer i forholdsregler mye verre enn det de skal beskytte oss mot. Flysikkerheten tar førsteplassen i dette tøyset, eller forresten går det ikke an å uttale seg så bastant, kanskje er frykten for nye epidemier (og særlig epidemier med navn på dyr i navnet) enda verre, og datasikkerhet må også komme høyt opp. Datasikkerhet for ens egen personlige datamaskin må komme høyt opp, for det som kan skje selv i verst tenkelige tilfelle, er temmelig ufarlig. Likevel blir vi foret med passord og «virusprogram» og andre ting som liksom skal beskytte oss, men egentlig bare gjør det vanskeligere å bruke datamaskinen og får maskinen til å gå langsommere.

Standardinstallasjonen på mors nye Toshiba krevde at hun måtte velge seg et passord, slik jeg regner med alle nye datamaskiner krever passord for å komme inn i Windows. Windows er altså like skyldig som Toshiba i dette tøyset. Hva i all verden skal en helt vanlig person som folk flest trenge noe passord for å komme inn på sin egen datamaskin? Hva er det egentlig de frykter? Om det er familier der eldstesønnen for enhver pris ikke må la far se hva han egentlig driver med på datamaskinen, kan passord godt være en valgfri mulighet for brukerkontoene, det er for de som ønsker det som skal gjøre en spesiell innsats. Ikke de som ønsker å få det bort.

Mor skrev nå likevel lydig inn et passord, hun fulgte for sikkerhets skyld «tipset» datamaskinen gav, og skrev inn sitt eget navn. Kari Mette Salen. Så ser alle hva hun heter, og hva som er passordet på maskinen hennes, og hvor ufarlig det er at hele verden vet det.  For interesserte kan jeg si at jeg har ikke passord for noen av datamaskinene jeg bruker privat, det er bare å trykke «Enter», så er man inne i mitt system.

Etter å ha brukt datamaskinen litt, forlot mor den og spiste middag. Da hun kom tilbake var datamaskinen gått i hvilemodus. Og krevde passord for å komme seg på igjen. Mor skrev inn sitt «Kari Mette Salen», i alle tenkelige varianter. Njet, som de sier på russisk. Hun ringte Toshiba, hun fikk ekstern hjelp av kraft av sin kommende svigersønn, og hans bror, pluss meg, som også kontaktet Komplett. Njet again, som de sier på russisk og engelsk. Det var ikke snakk om, inn på datamaskinen kom hun bare ikke.

For virkelig å plage dem igjen skal jeg gjengi svaret fra Komplett da jeg klaget til dem, og skrev en til og med mer nøyaktig beskrivelse av feilen enn det jeg har gjort her:

Hei.
Hvis du har problemer med din Tosiba maskin gr du frem slik:

http://www.komplett.no/k/k.aspx?action=custserv&topic=retur-toshiba

Med vennlig hilsen,
Ole Henrik
Salg & Kundeservice

For de som ikke gidder sjekke lenken, der kommer man opp til en side der det stort sett blir beskrevet hvordan man sender datamaskinen tilbake igjen.

Enden på visen var at mor måtte bestille «gjenopprettingsdisk» for et par hundre kroner som hun sa, hun ønsket nok å uttrykke det litt forsiktig siden jeg var så rasende, penger måtte hun bruke, og det av det helt uhørte argument fra Toshibas forhandler: Når du kjøper så billig PC følger ikke slik disk, eller CD-rom, som det vel er, med på kjøpet. Du må bestille utenom.

Hva er dette for slags tøys? Hadde det vært jeg som stod for handelen og skulle hatt PCen, ville jeg sendt den straks tilbake med angrerett og takk for handelen nå og for alltid. Da skulle de nok se om det gikk an å lage maskiner folk klare å komme seg inn på og bruke. «Det er et helt vanlig problem», sa Toshibas representant, liksom for å trøste. Hvis det er et «helt vanlig problem» så er det deres oppgave som produsent å gjøre noe med det. Når man kjøper et produkt skulle man ta for gitt at det virker.

Mor valgte imidlertid altså å bestille denne gjenoppretningsdisken, innstallere alt på ny, og glemme det hele. Livet er jo for kjekt til at man skal ergre seg over hundrelapper man har god råd til å bruke. Jeg er nok mer prinsippfast i slike sammenhenger, og vil i det minste få hengt ut både Komplett og Toshiba for elendig kundebehandling, slik at den som har valget – og det har man jo når man bestiller PC – kan velge en annen produsent og en annen forhandler. Særlig netthandlerne burde jo være mer påpasslige med at kundene ble fornøyde. Hadde maskinen vært kjøpt på Eljøp, Expert eller en av de andre som selger over disk, hadde det bare vært å levere maskinen tilbake, og fått en ny eller operativsystemet reinnstallert. Hos Elkjøp koster riktignok PCen noen hundrelapper mer, de samme hundrelappene mor nå må bruke. Og hos Elkjøp ville man vært helt fri for ergrelsen.

Hvor deilig det var den tiden t-skjorten bare lå i skapet, og man verken trengte bekymre seg eller ergre seg for noe når man tok den på. Det var bare å ta den på og bruke den, slik det også burde være for moderne datamaskiner, skru dem på og bruke dem uten noe tøys og tull.

Mennesket er ikke et middel

«Mennesket skal være et mål, ikke et middel», sa den tyske filosofen Immanuel Kant, slik jeg siterer ham etter hukommelsen. Dette er opprinnelig et uttrykk for ganske dyp moralfilosofi, men har med tiden blitt nesten en slags godkjøpsuttalelse, folk som slett ikke er særlig moralske av seg kan bruke i tide og utide, for å få litt moralsk tyngde i sin argumentasjon. Jeg har aldri brukt det, inntil det nå er så til de grader på sin plass etter at KRF brakte en person med Downs syndrom til stortinget i uken.

Meningen med Kants setning er slik jeg forstår den at et menneske skal være et mål i seg selv, og ikke et middel for å nå andre mål. Du skal ikke bruke andre mennesker som et middel til å nå dine mål.

KRF har selvsagt blitt kritisert for det de gjorde. Det samme har to av de andre opposisjonspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, som har tatt med seg henholdsvis anorektikere og rullestolbrukere til Stortingets vandrehall. Det er selvfølgelig like forkastelig dette, men det var nå en gang slik at diskusjonen oppsto etter at KRF også hadde gjort sitt stunt. Det var en slags grense som ble nådd.

Etter at kritikken kom har KRF forsvart seg som den forsvarer seg som tror han har en vanntett plan, men så blir den likevel avslørt. De sier at de var ikke ute etter show, ikke etter oppmerksomhet, de ville hjelpe et menneske og det er klart at statsministeren må møte folk. Men dette forsvaret faller ganske så lett fra hverandre, for eksempel er det forskjell på å møte folk og på å møte folk foran TV-kamera. Det første er å møte folk, det andre er å vise seg frem.

Saken er den, at KRF leste dette leserbrevet eller om det var en kronikk denne personen med Downs hadde skrevet i VG. De tenkte ikke at «denne personen kan vi hjelpe», men «denne personen kan hjelpe oss å få mer stemmer». Det var knapt nok det siste, for ikke så mye å hjelpe KRF, kan det ødelegge for Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet om han oppfører seg klønete med henne foran alle TV-apparatene. Hvis det virkelig var henne de ville hjelpe, hvorfor da alle TV-kameraene? Hvorfor nettopp etter endt arbeidsdag for Jens Stoltenberg, mer eller mindre uforberedt? Eller vil KRF virkelig prøve å holde et argument om at de «trodde dette ville få AP og Stoltenberg til å skifte mening, når det kommer til personer med Donws»? Både Stoltenberg og Høybråthen er mer rutinerte enn som så.

Stoltenberg klarte seg selvsagt helt ok sammen med denne stakkars jenta som ble vist frem. Han er profesjonell, sier det han skal, og går videre. Da er det verre med henne. Hva skulle hun gjøre egentlig?

Om KRF ikke er så opptatt av Kant, så har de en god bok som heter Bibelen. De leser den også for å finne livsvisdom i den, og ikke for å finne motargumenter mot dem som tror på den. I evangeliene står det mye og fint om kjærligheten, man skal elske sin neste som seg selv, for eksempel, og det gjelder ikke bare personer med Downs, men også folk fra andre parti. Inkludert statsministere. Man skal ikke sette dem i vanskelige situasjoner, bare for å få dem til å snuble. I bedehusmiljøene skriver ungdommen «WWJD», det er kult og på engelsk, «What would Jesus do». Jeg har alltid tenkt det var litt dumt og litt barnslig og litt amerikansk. Men akkurat i dette tilfellet hadde det nok hjulpet helt opp til toppen av landets største, kristne parti. Hva ville Jesus gjort? Om han møtte en slik kvinne med Downs? Ville han tatt henne med til statsmakten for å vise sin moralske overlegenhet?

Skammelig var det, av KRF, og av alle andre som bruker mennesker i vanskeligheter for å få stemmer og oppmerksomhet. Ekte kjærlighet trenger ikke vise seg frem. Og politikk kan godt drives med redelige midler. Forhåpentligvis vil velgerne gjennomskue dette, om ikke politikerne selv gjør det.

Datamaskinen ligger på plass i nærbutikken

I går kveld så jeg gjennom familiens blogger og merket at min mor hadde problemer med datamaskinen. Hun skriver så fint at hun skulle ønske det var som jeg sa i barndommen, at «sånn vil jeg ha det, t-skjorten ligger bare på plass i skapet». Sånn ville jeg ha det, og sånn vil jeg fortsatt ha det. Klær vil jeg ikke kjøpe, ikke være med på verken å bestemme eller prøve, men de kan godt ligge der når jeg trenger dem. Mor er derimot som kvinner flest, for henne er det å gå i klesbutikker like behagelig som å jogge, da kobler hun av, og smører sitt sinn med velvære, for å si det litt poetisk.

Men datamaskiner kan hun ingenting med. Hun skriver som om hun ikke engang forstår at det er mye lettere å irritere seg over en død ting av type datamaskin, enn de aller fleste levende ting av type menneske.Mennesker reagerer i det minste når man irriterer seg på dem, mens datamaskiner skamløst fortsetter med sitt, og leverer uttrykksløst nye feilmeldinger om man aldri så mye truer med «en feilmelding til, og jeg knuser deg». De kan til og med finne på å sløyfe feilmeldingen, og simpelthen bare slutte å virke.

Ulikt min mor digger jeg å kjøpe datamaskiner og andre tekniske ting. Jeg lot meg friste til å bruke et litt ungdommelig uttrykk her, det henger jo igjen fra ungdommen. Min far, legen, var ganske tidlig ute med forskjellige typer datamaskiner, og jeg hang alltid med, prøvde og utforsket. Drømmen var alltid å ha en egen datamaskin, litt bedre, på rommet mitt. Men den gang på begynnelsen av 90-tallet var slike drømmer umulige for en ungdom. I dag er det en selvfølge. Sånn forandrer verden seg, det skal det ikke handle om her.

Her skal det handle om at jeg allerede i går bestemte meg for å sørge for at verden er så bra som mor her ønsket. Jeg skal kjøpe denne datamaskinen for henne, like lett og elegant som hun i alle år kjøpte t-skjorter til meg. Jeg vet bedre enn henne hva hun trenger. Så jeg gikk inn på Komplett.no, der jeg nesten litt pinlig å melde gjør flere handler i året, og alltid litt forskjellige ting hver  gang, for liksom å spare porto, og så gjennom datamaskiner enda en gang. Det var en ren bonus, jeg fikk kjøpe en datamaskin jeg ikke engang trengte å betale for. Det er ikke det at jeg ikke har råd til dem, det er bare litt dumt at det flyter over av datamaskiner og blir flere Pcer enn folk i hustanden. Jeg har selv en veldig stor og råflott, en slags bærbar stasjonær, og en veldig liten og råflott, en i sin tid førsteklasses reise-PC. Jeg har ingen bærbar PC i standard forstand, som skal være både den man bruker hjemme og tar med på reise, som har passe stor skjerm og passe stor ytelse. Nå kunne jeg kjøpe det til mor.

Og valget falt på et merke jeg ikke har prøvd før. Det er en Toshiba Satellite L650-19P 15.6″ HD, lavere mellomklasse prismessig, men en kraftmaskin for alt mor trenger å bruke den til. Prosessoren er iCore, 2.26 Ghz, 4Gb ram er rikelig med minne, og med 500 Gb harddisk kan hun fylle opp med bilder fra seg selv og alle sine fire barn, pluss alt hva hun bare måtte tenke seg. Plass og fart og ytelse vil ikke bli noe problem de nærmeste årene. Om noen dager ligger den i nærbutikken hennes, Prix på Ganddal, det vil gjenstå for henne å skru den på og koble den til internett. Slik det for meg alltid gjenstå å oppdage at jeg hadde en ny t-skjorte i skapet, og ta den på meg.

Mubarak har trukket seg i Egypt

I dag kom meldingen om at Egypts president, Hosni Mubarak, har gått av som president i Egypt. Det følger etter en lengre periode med uroligheter, der egyptere har trukket ut i gatene i hovedstaden Kairo, og nektet å forlate dem igjen før landet har fått et nytt regime. Disse protestene fulgte igjen lignende protester som i Tunisia, som i likhet med Egypt også er et arabisk land i Nord-Afrika, men ellers skiller seg godt ut både fra Egypt og de andre landene i regionen. Vestlige medier har vært på plass fra første stund, både på gatene og på internett, like ivrige begge steder, kan man nesten si. Det var en kort pause da protestene så ut til å trekke ut i tid, som om en sak som dette ikke ville kunne holde på interessen om det ikke gikk fort nok, men det egyptiske folk holdt bedre enn mediene, og har stått standhaftig i gatene til endringen nå er et faktum.

Det er vanskelig å skrive om landene i Midt-Østen. Ingen steder i verden er historien så politisert. Om ingen historie blir det sagt så mye kategorisk om en historie som er så komplisert. Det er heller ingen steder man forsøker å gjøre noe komplisert av noe som er enkelt. Om man vil gjøre et ærlig og redelig forsøk på å finne ut hva som egentlig foregår der nede, har man en jobb å gjøre foran seg. Jeg likte godt hva han sa en amerikansk foredragsholder jeg hørte en gang, han klarte å holde en forelesningsrekke om Israel-Palestina-konflikten, uten at jeg greide å avgjøre hvem han egentlig støttet. Etter å ha lagt frem enda et ømfintelig tema sett fra begge sider, sa han at om tilhørerne trodde han nå ville komme med sin vudering, så ville han si «you’re crazy».

I 1989 var det vellykede regimeskifter over hele Øst-Europa. De skjedde alle sammen – mer eller mindre – etter den fredelige og bent ut inspirerende metoden, at folk gikk ut i gatene, og holdt ut, om enn de ble skremt og banket opp. De kommunistiske regimene kunne ikke regjere et uregjerlig folk, for at en diktatorisk leder skal få sitte med makten må folket finne seg i det, og om de våger å ta risikoen ved ikke å finne seg i det, så har selv den mest brutale diktator et stort kontroll. Hitler, Stalin og Mao klarte å bygge opp sin totale kontroll ved å gjøre det gradvis, og lyktes helt med å gjøre ethvert – eller så godt som ethvert – uroelement isolert og alene. Det er kun når alle sammen, eller så mange at landet slutter å fungere, går ut i gatene, den totalitære staten ikke så lett kan bruke sine maktmidler. Stalin kunne henrette hundretusener og sende millioner til arbeidsleire i Sibir, men ikke på en gang.

Reporterne som dekker begivenhetene i Egypt var unge den gang i 1989. Jeg var 15 år, og husker det godt, det var jo helt vidunderlig at det største problemet i hele verden, konflikten mellom Øst og Vest, plutselig skulle bli løst i løpet av ett år, og det med fredelige midler. Siden har det vært flere slike forsøk på å velte regimer med å trekke ut i gatene og demonstrere. Men det er ikke så enkelt å peke på noen udelt vellykkede, selv om verden som den ser ut nå, er på alle måter mye bedre enn verden som den så ut i 1989 og årene rett etter. Det er færre kriger, flere demokrati og flere folk som er trukket ut av fattigdom. Men så vidt jeg kjenner til, er det ingen eksempler på denne formen for fredelige gatedemonstrasjoner med medienes oppmerksomhet, som fører til at regimer faller, og det som følger er stabilt, demokratisk og godt. De tidligere sovjetrepublikkene kjenner jeg best, der er det gjort riktig mange forsøk, men man skal virkelig anstrenge seg for å mene at de har lykkes. Korrupsjon, vanstyre og fattigdom preger fortsatt de fleste av dem og demokratiene er skjøre eller fraværende, med de baltiske statene som et selvsagt unntak. I Burma har et tappert forsøk endt med dundrende nederlag, regimet sitter stødigere enn noensinne, eller like stødig som alltid, etter hva jeg kan bedømme. Ellers er det jo landene sør for Sahara, der de fleste landene har langt bedre styrere enn de hadde for 20-30 år siden, men hvor jeg ikke kjenner til noen fløyelsrevolusjon etter europeisk mønster.

Nå har vi altså kanskje fått det i Egypt. Det vil si, vi har helt sikkert fått det, den forhatte diktatoren har forlatt sin post, men vi har ennå ikke sett hva nytt som kommer ut av det. Og akkurat i dette området her er det lett å være litt pessimistisk. Ingen andre steder er det så mange som heller ønsker ustabilitet, enn at freden skal være på motpartens vilkår. Det er heller ikke så lett å bare spasere inn i demokratiet. Det fikk også landene i Øst-Europa merke. Landet skal nå en gang forvaltes og administreres, da må man enten bruke dem man allerede har, eller finne helt nye. De man hadde var en del av systemet, de nye er uerfarne. Korrupte tjenestefolk blir heller ikke plutselig rene ved at landet får en ny president, de kjenner sitt spill og vet gjerne å sno seg under skiftende forhold.

Jeg har som man ser ikke uttalt meg noen ting om Israel, USA og alle de virkelig store problemene som kan utløses om det herfra skulle gå helt galt. Eller helt bra, alt etter som man ser det. Den amerikanske foredragsholderen lo da han sa det, if you think I will do that, you’re crazy. Det er å håpe at Egypt vil bli stabilt, at de vil få landet raskt opp å gå igjen, og at de om de får gjennomført et demokratisk valg, får en vinner befolkningen kan slutte opp om, og som ønsker å følge de demokratiske spillereglene videre. Det ville gjøre verden enda mye bedre enn den allerede er.

Kraftforsyning, master og gass

Det er på tide å tre fram med sin mening i en av de mange kontroversielle sakene som har vært oppe i media den siste tiden. Med lesere fra venstre til høyre på den politiske skalaen er det fort gjort å trå feil når man skal skrive noe skikkelig, men av og til er det nødvendig å tone flagg og si takk for følget til dem som ikke kan vil være med lenger. Jeg har nå brygget på saken om kraftlinjene i Hardanger – monstermastene, som de blir kalt -, fra jeg først oppdaget saken på ferie på Krim i sommer, og tenkte hva i all verden er det som foregår i landet mitt, nå da? til jeg denne uken fikk argumentene som gjorde det mulig for meg å lande på et klart standpunkt. Og det er et standpunkt som vil overraske mange og glede noen få, det er verken luftlinje eller sjøkabel, men noe så billig og naturvennlig som – gasskraftverk.

La meg først ta litt om bakgrunnen. Jeg har siden jeg var ganske liten vært opptatt av det estetiske når det gjelder naturvern og miljøvern. En av de tyngste politiske besultningene jeg har mottatt i hele mitt liv, er beslutningen om å bygge motorvei gjennom de puslete fjellene og haugene i mitt kjære Ganddal. Det var en katastrofe for tenåringen Eivind Salen. Veien skulle gå rett gjennom turomårdene mine. Mange minner ville bli for evig og alltid ødelagt. Jeg kunne ikke tro det var sant, skrev fiktive leserbrev som stiloppgave på skolen, og var i det hele tatt så deprimert som en ungdom kan bli. Livet ville bli forandret, ingenting ville bli som før.

I dag er det både veier, broer og byggefelt i turområdene mine. Det er for meg det vanskeligste å akseptere med å bli eldre, ikke at jeg selv blir eldre og forandres, men at verden rundt meg som jeg kjente den blir det. Sånn er nå en gang jeg, og det har jeg prøvd å argumentere for. Men jeg har alltid havnet i problemer med det, fordi som argumenterer miljøvern på bakgrunn av kommende klimaendringer opererer med større moralsk tyngde i diskusjonen. De ønsker vindmøller velkommen fordi det gir ren energi, og sier prisen å betale at det ikke ser så fint ut, ikke er noen pris på bakgrunn av at det vil holde temperaturen nede og rett og slett redde verden, som det pleier å ende opp med. Forresten synes de gjerne det ser fint ut også.

Nåvel, dette er ikke en diskusjon om vindmøller, men om kraftmaster i Hardangernaturen. Det skulle ikke overraske noen at jeg er i mot. Jeg kommer ikke selv fra Hardanger, og er ikke der ute så veldig ofte, så dette går ikke direkte på min egen identitet. Men jeg kan forestille meg at for dem som bor der, så er det helt fryktelig å vende seg til tanken at synet av den frie naturen skal bli forstyrret av elektriske kraftledninger som skamløst brøyter seg vei gjennom det vakre. Hvis det er mulig å unngå det, så bør det unngås, for når de først kommer opp, vil de ikke bli tatt bort igjen.

Alternativet i debatten har vært sjøkabel. Det er klart, en slik kabel vil løse de fleste av de estetiske problemene. Under sjøen vil den være usynlig, og det bør generelt sett alle kabler og kraftlinjer være. Men det vil bli uforholdsmessig mye dyrere, 3,5 milliarder er tallet et uvalg har kommet opp med, og hvis det gir smitteeffekt med at andre også ønsker seg kabel, vil det bli enda dyrere og samfunnsøkonomisk ikke lønne seg. Det er også et kraftfullt argument mot en slik løsning, at hvis det blir problemer på linjen, vil det være mye vanskeligere å få det løst når linjen ligger under jorden og under vann, enn når den ligger synlig over bakken. Dette siste gjør at jeg heller mot kraftlinjer likevel, om det ikke er til å unngå, om man ikke har valget.Hvis ikke ville jeg glatt være med å betale for dyrere strøm, selvfølgelig skulle vi som bor i Bergen og har glede av strømmen og måten linjen er bygget på, også betale for dem. Det er vårt ansvar, og vår glede.

Slik stod jeg så langt. Men det har altså kommet frem et nytt argument. Og det er at linjene er til å unngå, vi har et valg. Dette valget vil være billigere, det vil sende regningen til den som regningen skal ha, og det vil ikke innebære et eneste inngrep i den vakre Hardangernaturen. Det vil ikke engang innebære noen økning i det globale klimaregnskapet.

Argumentasjonen går som følger. Hustandene i Bergen bruker ikke mer strøm nå, enn de brukte på midten av 1990-tallet. Mer effektive strømløsninger gjør at vi kan ha det varmere og bedre, og benytte flere elektriske apparater, uten å bruke mer strøm enn vi gjorde tidligere. At strømforbruket for befolkningen i Bergen er større nå enn på 90-tallet, skyldes befolkningsøkningen. Den er marginal, slik også den private økningen av elektrisitetsforbruk er marginal. Det som gjør at Statnett kan argumentere for at strømforsyningen er truet – slik man argumenterer for sin syke mor, som i dette tilfellet slett ikke er syk i det hele tatt, men bare har lyst på litt sykestønad -, er at industrien krever mer strøm. På Kolsnes og Troll. Denne økningen er etter hva jeg fikk høre så stor, at den nærmer seg halvparten av strømforbruket i Hordaland, eller at disse to bruker like mye som hele befolkningen til sammen. Her får man rett meg, den som vet bedre om jeg tar feil.

Da blir det selvfølgelig litt spesielt at vi forbrukere skal ta regningen for nye strømlinjer. Den skal sendes til den som trenger denne nye kraften, til olje- og gasselskapene. De konkurrerer internasjonalt, og vil selvfølgelig ikke ha større utgifter enn nødvendig. Aldri om de vil betale 3,5 milliard ekstra for at det skal se fint ut i Hardanger.

Det trenger de heller ikke. Hele saken kan enkelt og greit løses ved at det bygges et nytt gasskraftverk som kan forsyne sokkelen med elektrisk kraft. Denne løsningen er behandlet som en spedalsk, for det vil ødelegge klimaregnskapet til Norge og føre til altfor høye CO2-utslipp herfra. Men til det er det jo mulig å fremsette et riktig så kraftfullt argument, og det er at den gassen som ville bli brukt til å drive dette kraftverket, vitterlig blir sendt til Europa for å gjøre sin nytte – nettopp – i gasskraftverk. Det globale klimaregnskapet bryr seg ikke om at utslippene kommer fra Norge eller Tyskland. Løsningen vi går for nå, er altså å bygge kraftlinjer som ødelegger naturen i Hardanger, for å skaffe den kraften som skal til for å pumpe gassen gjennom rør til Europa, for at den skal bli brent der, i stedet for her. Det er tap på alle kanter.

Å bygge et gasskraftverk tar under to år. Det koster ikke mange penger, og regningen kan gå direkte til oljeselskapene som skal bruke kraften. Gassen til å drive verket produserer de selv. Den blir brent i Norge, like rent eller skittent, som der den ellers vil bli brent. Og befolkningen i Bergen og Hordaland vil fortsatt ha sin stabile strømforsyning, uten prisøkning, og uten skjemmende kraftlinjer gjennom vakre Hardanger. Misforstått idealisme må ikke koste oss dyrt, både i penger, naturvern og miljøvern. Vi må ikke ofre vår vakre natur for å få eksportert gassen bort før den blir brent.

Saken ser for meg ganske klar ut. Er det noe jeg har misforstått her?

En travel, travel januar

Et to ukers opphold uten blogging kan fort vise seg å være rekord for denne bloggen. Det kan imidlertid fort vise seg å bli en vane, for nå er det viktigere ting som er på gang for Olia og meg. Selv om det meste som skjer er utenfor bloggsfæren, i hvert fall foreløpig, vil jeg si litt  som en oppsummering om hvordan det har vært.

Vi har vært gift nå halvannet år, og bodd sammen i Norge i ett. Men vi kan på ingen måte kalles etablerte ennå. Til det er leiligheten vi bor i for liten. Det er en ungkarsleilighet, og en ungkar i full jobb er den knapt nok det. Det er klart vi må ha noe nytt, og tiden er jo her da dette ikke bare er noe abstrakt for fremtiden, men noe vi må sørge for å få ordnet akkurat nå. Her er mye frem og tilbake, planer, og alternative planer.

Noe av problemet vårt er at Olia ikke har fast jobb med stabil inntekt. Det vil si, hun er ringevikar for et bemanningsbyrå i Bergen, og tar alle de oppdrag hun kan få fra dem. I tillegg søker hun noe fast, og også ekstrajobber. Hun har fått noen napp, men ingenting konkret. Og dermed vet vi heller ikke nøyaktig hvor mange penger vi har å rutte med når vi skal kjøpe noe nytt. Det slår veldig ut på hvor stort lån vi kan få, hvor mye Olia tjener.

Dette er bare en av mange ting vi snakker om og tenker på for tiden. Det tar mye tid, og mye energi. Men ikke verre enn at det blir tid til en del sideprosjekt. Det er bare det at opprettholdelsen av denne bloggen ikke hører til hovedprioriteringene, selvfølgelig. Den er et overskuddsprosjekt. Og starten på 2011 vil for oss være kjennetegnet av mye, men overskudd av tid vil ikke være blant det.

Det er imidlertid mange nyheter på vei. Og alt trenger ikke en gang gå vår ei, for at det skal bli et riktig så begivenhetsrikt år.