Ukraina og Russland

En litt utrivelig post, på en trivelig kveld, dagen før julemåneden begynner.

For fem år siden planla min kone og jeg å reise ned til Kiev, for å feire julen og nyttår der. Det er den eneste gangen vi har fått gjort det. Det var demonstrasjoner i gatene i Kiev, og hadde jeg ikke selv hatt en kone derfra, så hadde jeg også vært med i den europeisk euforien, enda et land som velger vår demokratiske vei.

Det fulgte et par år med flittig blogging om dette, jeg var naturlig nok engasjert, det var livene våre som stod på spill, hvordan det skulle bli i vårt andre hjemland. Det kostet mer enn det smakte å skrive om disse tingene. Det er en uting med dagens debatter, at man bare skitner hverandre til, og sår tvil om både motiver og moralsk standard. Som ukrainere og russere selv sier, når man snakker med dem, politikk skaper bare uvenner, det er best å holde kjeft.

Jeg har hatt lykkelige år med å holde kjeft. Også de to årene jeg engasjerte meg, hadde jeg det fint utenom. År 2014 var året vi fikk barnet vårt, Irina, halvt norsk, halv ukrainsk. Halvt russisk. Det blir halvannen, og det en halv for mye. Hun er ukrainsk statsborger, dobbelt statsborgerskap, men hun er like så russisk som ukrainsk, det er russisk språk hun kan, og russisk kultur og historie som er hennes. For oss er russisk og ukrainsk nærmere enn norsk og svensk, i de gode årene før Maidan-revolusjonen sa både kona og svigermor at det var hipp som happ om jeg kalte dem russere og ukrainere. Hva er forskjellen, liksom?

Og når moren til min kone forklarte meg slekten sin, så er det helt riktig. Det går ikke an å si om dette er russisk eller ukrainsk, her går det om en annen, generasjoner bakover. For å gjøre det ekstra tydelig, så er jeg selv av en slekt der det er en god del svensk, og litt dansk, på morssiden. Det er ikke noe å snakke om, spiller ingen rolle, bare kjekt.

Men nå er altså Ukraina og Russland i en konflikt som nesten føles litt uvirkelig, mange ganger. Hvordan havnet vi hit? I dag kom nyhetene om at President Porosjenko i en måneds tid fremover nekter russiske menn mellom 15 og 60 år innreise i Ukraina. På nyhetene på NRK ble det presentert som en saklig beslutning, på bekgrunn av at dette er menn i stridsdyktig alder, og derfor kan danne «militsgrupper».

Har dere hørt på tull? Det er tjukt med ukrainere med slekt i Russland. Nå tar godeste Porosjenko julefeiringen fra dem, fordi de kanskje vil starte «militsgrupper», som det heter.

Bakgrunnen er selvfølgelig båtene den ukrainske marinen fikk beslaglagt, fordi de seilte opp gjennom Kersj-stredet, og med det nødvendigvis nær Krim. Enhver idiot vet at russerne ikke tillater militære skip der, ukrainerne vet det helt utmerket. Man kan godt være prinsippiell, og holde på at Krim ennå juridisk er ukrainsk,land, og at ukraina er i sin fulle rett til å seile med skip i egne farvann. Det er også en avtale fra 2003, som garanterer russisk og ukrainsk ferdsel i Azov-havet.

Alt dette kan man mene. Man kan også mene det skal gå an å gå i bakgatene i Lima på kveldstid, uten å bli ranet. Virkeligheten er en annen. Ukraina ønsket at disse skipene skulle få problemer, de søkte denne konfrontasjonen, sånn at preisdent Porosjenko kan få litt internasjonal støtte, kanskje, og sette i gang noe unntakstilstand og strenge reaksjone. Han kan vise seg sterk, og liksom konfrontere russerne, og med det kanskje ha en mulighet til å bli gjenvalgt som president i mars, selv om han ligger elendig an.

På NRK, som ellers i mediene her i den vestlige verden, så blir det fremstilt som Ukraina er utsatt for overgrep, og de snakker ublygt om hva «Putin ønsker», noe det er svært få som vet, siden han er av statslederne i verden som holder kortene tettest til brystet. Det som vet litt om Russland, og om verden, vet at de har ingenting å tjene på en konflikt som dette. De vil aldri få sympatien for å ta arrest i ukrainske skip, som seiler i nærheten av land russerne har erobret fra dem. Russerne gjør ikke dette fordi de har lyst til å bli upopulære.

Og uansett hva man måtte mene, så er det vanlige folk det går utover. Sånn den mislykkede Maidan-revolusjonen og 4 års sedvanlig vanstyre fra President Porosjenko, og hans menn. Russerne blir diskriminert i Ukraina. Det lever den vestlige veldig godt med, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skriver poster som dette. Vi har det helt strålende, hver eneste sommer, og ofte ellers, i Ukraina. Vi slipper lett inn og blir topp behandlet med våre norske pass, og blant vanlige folk er det selvfølgelig ingen problemer med å snakke russisk, alle gjør jo det. Men oppe på det politiske nivået, så er de nasjonalistiske og rasistiske og alt vi pleier å være i mot her oppe hos oss, og det er ingen her som vil reagere på at en russisk bestefar ikke skal få feire nyttår med familien i Ukraina, fordi president Porosjenko har lyst til å late som det er farlig nå, i Ukraina, sånn at ikke så mange tenker så sterkt på at det er helt for jævlig å leve i Ukraina, og at sånne som han har skylden for det.

 

VM-matchen mellom Carlsen og Caruana

Denne greie bloggen er med jevne mellomrom også en sjakkblogg. Jeg har holdt det gående siden 2008, og dekket en del sjakkturneringer og sjakkpersoner, som regel under kategorien Sport og med emneknaggen Sjakk. Jeg var selv en ok spiller i barndommen, og er en ok hobbyspiller nå, sånn blant de bedre i klasse 3. Og så har jeg lest rikelig med litteratur, og fulgt intenst med på mange turneringer, sånn det pleier å være når jeg har lidenskap for noe.

I denne VM-matchen har jeg fulgt med sånn halvveis. Det har vært andre ting å gjøre, jobb, liv og eksamen, og det er først fra de siste rundene jeg har fulgt med på live. På forhånd tippet jeg en komfortabel seier til Carlsen, noe det ville blitt om han hadde fått inn seieren i parti 1, men slik gikk det ikke, og matchen har låst seg i en serie med remis. For første gang i VM-historien har samtlige partier endt remis, ingen av spillerene har fått inn en seier i den klassiske tidskontrollen. Carlsen var nær i parti nummer 1, Caruana nær i parti nummer 6, og i runde 10 fikk vi se et forrykende parti, der begge spillerne kunne stukket av med seieren. Det er noe av det beste som har vært spilt, et svært spennende parti på et svært høyt nivå, sjakk på sitt absolutt beste.

Etter det har vi fått se en kortslutning fra Magnus. Han har sluttet å prøve. Ganske åpenlyst prøver han å gjenta grepet fra matchen med Karjakin for to år siden, der han bestemte seg for å gå for tiebreak og omspill, og med hvit i siste parti spilte en variant han visste ville ende med remis. Det partiet kostet ham ingen krefter, og han kunne nokså komfortabelt ta med matchseieren i omspillet.

I år har det ikke gått sånn. Med hvit, i parti 11, spilte han en forsert variant som ville ende i et dødt sluttspill. I dette spilte han ytterligere noen trekk, men det var aldri noen tvil om at dette ville bli remis. Det var egentlig klart etter at han spilte Sh5 tidlig i midtspillet, straks etter åpningen. Med beste spill ville dette ende med mange avbytter, og ulikefargede løpere. Det var ingen fristende alternativer, og for en spiller av Caruanas kaliber, var det en smal sak å finne de riktige trekkene, og sikre remisen. Alle spillere i verdenseliten ville ha klart det.

Så var det parti 12, det siste. Og her fikk vi se en skandale. Magnus Carlsen går ut med ønske om å spille remis, et naturlig og greit utgangspunkt med svart. Han får inn en åpningsforberedelse, Caruana kommer bakpå, og da Caruana må unngå en trekkgjentagelse i trekk 14, står Magnus allerede litt bedre. I fortsettelsen spiller Caruana litt klumsete, han vil jo gjerne vinne dette partiet, men han får ikke plassert brikkene sine skikkelig, og Magnus får etter hvert ganske klar fordel.

I stedet for å forsøke å få det maksimale ut av denne posisjonen, forsøker Magnus Carlsen maksimalt å sikre remis. Han spiller konsekvent de trekkene som er tryggest, han prøver ikke å gi Caruana problemer, og han tar seg ikke tiden til å regne avgjørende varianter. På flere tidspunkt er det stillinger der Carlsen har trekk som gir vinnende, eller nær vinnende, fordel. Caruana strever enormt, og går stadig nedover på klokken.

Etter trekk 31 går Caruana inn i en lang tenke pause. Carlsen har en klar plan, han har opptil flere, og de ender de fleste av dem med farlige angrep mot den hvite kongen. Caruana har litt motspill, han kan forsøke å få hoppet springeren sin frem tl e6, dypt inne i Magnus’ territorium. Men det vil ta lang tid å få hesten dit, og det er ikke klart hva skade den kan gjøre derfra, annet enn å irritere. Enhver sjakkspiller med forståelse for spiller vil velge Carlsens sorte brikker, fremfor Caruanas hvite. Sort står best, i en uklar, åpen og spennende stilling.

Så strekker Caruana ut hånden. Først tror jeg han har gitt opp. Men det han har gjort, er å takke ja til et remisforslag fra Magnus. Titusenvis av fans på alle nivå kan knapt tro hva de ser. Har Magnus Carlsen virkelig tatt remis i denne stillingen her?

Ute i pressessonen og i kommentarene er Magnus helt rar. Han forteller at han ikke bryr seg om stillingen, han ville bare sikre en trygg remis, I don’t care, var ordene han brukte, om trekkte som kunne gitt ham sterk fordel på et tidspunkt, og som en spiller i verdenseliten selvfølgelig vil være oppmerksom på. Det krever imidlertid litt arbeid å regne på konsekvensene, og det gadd ikke Magnus i dag. Han var helt ute av stand til å bryte ut av sin egen strategi, om å gå for remis i dette spillet.

Fra norsk side er det flere som forsøker å bortforklare hva Magnus gjorde. De sier han var usiker, regnet seg å ha større sjanser i omspillet, alt slags sånn tull. Saken er at vi har en verdensmester i klassisk langsjakk, som ikke er i stand til å beseire sine utfordrere i langsjakk. Han stikker av fra kampen, prøver ikke en gang, selv når muligheten åpner seg der, foran ham. Det er skandaløst. Partiene skal spilles ut. Det nytter ikke å si at reglene åpner for å tilby og gå med på remis etter trekk 30, men det betyr ikke at det er god sportsånd å gå med på det. På topplan er det blitt kutyme å spille stillingene ut, når det ennå er liv i den. Den sosiale kontrollen gjør jobben, spillerne får høre det når de spiller for passivt, og tar remis for tidlig.

Magnus Carlsen tok dette her mange flere skritt. Det var selvfølgelig strategisk idiotisk, aldri kan han vel vente å få så god sjanse i hurtigsjakken, som han hadde her i langsjakken. Får han det, er det flaks. Ikke god strategi. Videre har han vist seg som en feiging, han er ikke i stand til å dominere sine motstandere, slik de beste spillerne gjør. Han klarte ikke å slå Caruana en eneste gang i løpet av 12 partier. I de siste gav han opp til og med å forsøke. En feiging.

Og så er det det sportslige. For ham selv, og for publikum. Dette er som Østterike – Vest-Tyskland i 1982, da de på stillingen 1 – 0 til Østerrike bare sluttet å spille, for resultatet var til fordel for begge. Det er som to lag stilltiende bestemmer seg for at straffekonkurranse er like greit, og gir seg til bare å sentre frem og tilbake på egen banehalvdel. Eller at trenerne bare blir enige om å droppe det, rett til straffekonkurranse. I sjakkhistorien har det knapt noen paralleller. Forsøkene Magnus’ forsvarere har funnet frem ligner ikke i det hele tatt, aldri i en åpen, spennende stilling, med fordel, i en siste, avgjørende VM-match.

At Magnus Carlsen ellers er kjent for å spille videre, selv i døde stillinger, gjr det hele enda underligere. Også mot Caruana, tidligere i matchen, spilte Carlsen flerfoldige trekk, i en stilling selv jeg kunne holdt remis mot ham. Suksessen til Magnus har gått ham til hode. Han vil ha godt av å tape dette omspillet, og finne tilbake til sitt gamle, blodtørstige jeg, der han ikke fryktet noen, og spilte på for seier, så lenge det var det minste håp i stillingen, igjen.

Heldgivis er jeg opptatt i ettermiddag, så jeg slipper å bry meg om omspillet. For meg endte denne matchen uavgjort.

Litt om konflikten mellom Ukraina og Russland i Azov-havet

Dette skal ikke bli en lang post, og jeg skal ikke forklare utførlig hva som er problemet. Jeg følger ikke så nøye med som før, og er ikke så tett på begivenhetene som jeg var noen måneder og år etter Maidan-revolusjonen 2013/14.

På nyhetene får vi det presentert som at Russland har tatt arrest i noen båter som seilte i Azov-havet, havet mellom Krim, det sydøstlige Ukraina og deler av det sydvestlige Russland. Det er et lite hav, med tilknytning til Svartehavet. Ukraina har en havneby til dette havet, Mariupol, en by de stod i sterk fare for å miste i krigen i Donetsk og Lugansk.

Det er skummelt. I Russlands øyne er Krim deres, og de kommer til å forsvare halvøyen og farvannet rundt med alle midler. Om Ukraina mot formodning får hjelp av vestlige, militære muskler, kan det bli farlig. Men lite tyder på at det vil skje. Amerikanske myndigheter og europeiske myndigheter har holdt seg nokså i ro, selv Twitter-krigerne avholder seg fra de verste provokasjonene. Det kan se ut som dette er et slags soloutspill fra Ukraina. Med det mener jeg at de har handlet, uten å ha fått det klarert fra sine mektigere allierte.

Ukraina og Russland kjenner hverandre svært godt. Ukraina vet nøyaktig hva de skal gjøre for å få Russland til å reagere, de vet at Russland vil gjøre det som trengs for å hindre militær aktivitet nær Krim. Ukraina snakker om «åpent hav», og en avtale fra 2003, men alle skjønner at det er noe eget når det er militærskip som seiler, og når det er sivile. Og om ikke alle skjønner det, så er det slik det er. Russland vil ikke tillate militære skip i Azov-havet. Dette er ikke noe å forhandle om.

Så dette kan Ukraina respektere, og la være å sende militærskip dit. Eller så kan de gjøre det, la skipet de sender bli arrestert, eller konfrontert, med russiske skip, og benytte denne situasjonen til å forsøke å oppnå et eller annet annet. Det er ingen ukrianer, ingen som vet hva dette her er for noe, som regner med at Russland bare vil la dette skje.

President Porosjenko har benyttet anledningen til å erklære unntakstilstand. Den ukrainske hæren er satt i høyeste beredskap, og dette er ropt ut i alle kanaler de har tilgjengelig. Dette var noe Ukraina aldri gjorde i 2014, da det virkelig var krig i landet, eller på noe annet punkt i krisen. Det er nå. Og det går an å spekulere i hva som er hensikten. Er det fordi Ukraina gjør det helt elendig på alle parametere det går an å måle etter? Eller er det fordi det er valg i mars, og Porosjenko ligger an til å tape?

Politikk i Ukraina er ikke som den er her hos oss. Det var utilgivelig naivt av EU å forsøke å presse gjennom en avtale, og til og med gå inn for og støtte regimeendring, for å få denne avtalen underskrevet. Det var det øyeblikk EU virkelig og beviselig bet over for mye i østlig retning. Siden har de også fått gigantiske problemer på andre områder. Med euroen og Hellas, med innvandring og problemene det har ført med seg, og med Storbritannia som vil melde seg ut. Ganske opplagt er ikke EU den europeiske frelseren, det en gang likte å fremstille seg som. Det gapte over for mye, ville for mye, for fort.

Nå er to av verdens nærmeste nabofolk i bitter konflikt, Ukraina og Russland. Dette er ikke en konflikt med dyp støtte i folket. I St. Petersburg i dag la russerne blomster utenfor den ukrainske ambassaden, selvsagt vil ingen russer ha krig eller konflikt med Ukraina. Vi hadde lagt blomster utenfor den russiske ambassaden i Kiev, hadde vi vært der. Det er en begredelig situasjon vi alle har havnet i. Episoden i Asov-havet er bare et symptom.

De egentlige probleme ligger mye dypere, og er en tragedie. Europas – og NATOs – fremstøt mot Ukraina, har resultert i et ødelagt land, og at både Russland og NATO ruster opp i stor skala, og har sluttet å stole på hverandre. Derfor er det ikke lenger trygt, når militærskip seiler rundt Krim, og Ukraina og Russland fyrer opp stemningen mot hverandre. Jeg håper akkurat dette problemet, blir løst som den bagatellen det burde være.

NAD C568 – ny CD-spiller!

Trygt unna enhver black friday og den slags type ting kjøpte jeg i går en god CD-spiller. I studietiden i Bergen hadde jeg på hybelen en forsterker og radio fra NAD, med en gammel multi CD-spiller jeg kjøpte i Tyskland på 90-tallet en gang. Samlet var prisen på det omtrent 10 000 kroner, ikke godt å huske.To store høytalere hadde jeg også. Det har alltid gitt god lyd til god musikk.

Da jeg flyttet hjem i barndomshjemmet arvet jeg også min avdøde fars stereoanlegg. Det var betraktelig dyrere, kanskje 5-gangeren det jeg hadde, det er ingen som vet lenger. Det var fra Thule, og det spilte helt nydelig når det virket. Men det var gjennom hele sin levetid store problemer med det. Forsterkeren gikk veldig fort varm, og CD-spilleren hadde etter hvert flere og flere CD.plater den ikke ville spille, eller som den bare spilte med hakk og stopp og hopp. Etter hver gikk det i stykker, og ble ubrukelig. Først radioen, på grunn av den syke «omleggingen til DAB», så forsterkeren, da den til slutt «gikk varm» for godt. Og så, nå nylig, CD-spilleren, da jeg glemte å slå den av for en god stnd.

Denne høsten er det derfor gått med streaming. Men det er ikke noe for meg. Jeg er av den generasjonen som ennå syntes det var kjekt å eie musikken, vurdere å kjøpe plater, og så kjøpe dem. Det der med at når man har lyst til å høre, kan man sette på neste sekund, er ikke noe for meg. Jeg vil ha den følelsen av å ta CDen ut av coveret, sette den i spilleren, og spille. Jeg har lyst at musikken skal være min, og jeg synes det er verdt å bruke penger på.

Derfor er jeg også villig til å legge litt i det, når CD-spilleren og forsterkeren skal skiftes ut. På veien kan jeg ta med at radioen blir ikke skiftet ut, med meg har norske radiokanaler gjort det selvskudd, å dytte meg over til nettradioer, der det trauste og veldig norske norske konkurrerer med BBC, tyske kanaler og Sveriges radio. Jeg kommer aldri til å kjøpe DAB. Det har jo også å gjøre at jeg har lett for å bli gjenstridig med å gjøre ting jeg blir tvunget til.

Med forsterker kjøpte jeg NAD C388, inkludert Bluesound. Den har mange finesser jeg ikke får brukt, jeg er fornøyd når musikken blir spilt, og den gir god lyd. Kanskje vil jeg bruke nettmuligheter og trådløse muligheter etter hvert. Kanskje vil jeg utvide med flere høytalere. Akkurat nå har jeg ikke behovet. De analoge høytalerne fra min avdøde far gjør jobben. De er prima vare, og gir utmerket lyd.

Så nå i morges var det å koble til CD-spilleren C568. Jeg er glad i tekniske ting, det må jeg si, men jeg kan ikke fordra å koble opp. Selv om jeg kjøpte den i går, koblet jeg den ikke opp før i dag, og selv da var det sånn at jeg også tenkte det kanskje var like greit å vente litt til. Jobben er jo ingenting. Det er bare å ta bort den gamle spilleren, sette i akkurat de samme kablene og ledningene, og så finne ut av hvilke knapper man skal trykke på for å få til – spill!

Det tok meg et kvarter. Den optiske kabelen jeg hadde kjøpt til flere hundre kroner fikk jeg ikke til. Jeg fant ikke ut av hvor den skal være i forsterkeren. Men de analoge gjør jobben, enn så lenge. Jeg har satt på noen lieder av Schubert. Jeg har tenkt å studere tysk. Ute er det ennå mørkt. Godlyden fyller stuen. En halv meter unna meg er en kaffemaskin som lager god espresso med et knappetrykk. Da har jeg det som jeg vil ha det. Andre kan gjøre som de vil.

God morgen! God lyd!

En stille uke

Nå har det vært en liten pause i de veldige aktiviteter. Ingen turer til Oslo, få turer noe sted. Både Olia og jeg forbereder oss til kommende eksamener vi skal ha. Vinteren kommer, med mørkere dager og mer kulde. Alt er godt.

I uken var det til oss å være sjelden ingen spesielle aktiviteter. Jeg er litt rystet av kjøreturene mine, hvor enormt med asfalt og betong de skal legge over naturen vår, og de gigantiske vindmøllene de setter opp like etter Ålgård. Det er visst bare begynnelsen, truer de. Halve Norge skal bli utredet for vindmøller, så NVE skal kunne nå den megalomane målsetningen sin om å gjøre Norge fullforsynt av ren elkraft. 50 Terrawatt, snakker de om, all energi Norge bruker, skal være ren el-energi. Jeg kan ikke skjønne annet enn at flybensin, bil og lastebil, og båter, og tog (jada, vi har jernbanestrekninger på diesel her i landet), fortsatt skal bruke olje, men at vi så skal produsere tilsvarende elkraft, og eksportere den.

Kort sagt, jeg har meldt meg inn i Turistforeningen. Der er motstanden mot vindmøller tydelig. De har hatt markering i Stølsheimen, et område som vanvittig nok er utredet, og det er visst håp om at dette området skal bli spart. Men man kan aldri vite. Det er formidable krefter som står bak vindkraftutbyggingen, politikere, media, næringsliv og miljøbevegelsen (!). Vi blir tatt på sengen, vi som er glad i naturen. Vi har lite å stille opp med, når også mektig miljølobby skriker etter vindmøller, fordi det liksom skal hjelpe på CO2 regnskapet til Norge.

Jeg melder meg nok inn i Naturvernforeningen også. Og kanskje også jordvern, eller foreningen for vern av matjord. Jeg kjenner ikke hele Norge så enormt godt, men jeg kan vanskelig forestille meg annet enn at Rogaland er verstingfylke. Her går matjord og turterreng unna så man vanskelig får summet seg. Min far døde for ti år siden. Han ville ikke kjent seg igjen, som det har blitt her. Og det fortsetter, i forrykende fart.

Lille Irina og jeg er flinke til å komme oss ut. Hun må klare seg litt selv, om dagen, eksamen krever sitt, og jeg har mitt leseprogram å gjennomføre. Med på torsdag var vi rundt i nærområdet, fredag var vi på Ølberg, og i går kom vi oss ikke lenger enn til terrassen. Dog fikk vi spilt litt badminton der, og jaget hverandre litt, og lekt gjemmeleken. I dag var vi i Arboretet, siden jeg kjørte feil til Melshei, i de nye veiene vi har her.

Hun er en solstråle, Irina. Og i dag fikk hun hjelp av solstråler på himmelen også. Novembersolen har vært snill med oss, denne helgen. Den har hengt lavt og kaldt, men gitt oss et nydelig løs, og gode dager.

På kvelden er det å komme meg ned, og tenne i peisen. Irina er også med. Vi spiller litt sjakk og backgammon, men favorittaktiviteten er hektisk «dans». Det går ut på at jeg slenger henne rundt i sofaen, mer eller mindre. Spill og lesing av bøker går litt langsomt for henne, nå, har jeg inntrykk av. Så kommer vi ikke utenom spill på nettbrett, det trengs for at jeg også skal få tid til mine ting, som altså nå også innebærer en eksamen.

Det var litt forskjellig. Mye kan løses ved å spise godt, og det gjør vi virkelig, her i huset. Vi har skrudd opp nivået litt, kjøper bedre kjøttdeig, fersk pasta, har stadig vekk laks, omtrent aldri frossenvarer, aldri noe tull, skikkelig kjøtt, skikkelig fisk, gode grønnsaker. Det gir meg en enorm glede. Jeg kan holde ut mange vindmøller med det. Særlig når jeg stadig har to så skjønne jenter rundt meg, Olia og Irina, de to er alt.

546 km i elbil

Så er jeg endelig hjemme i eget hus igjen, etter en lang reise fra Helsfyr i Oslo til Ganddal i Sandnes. 546 km i elbil. Det er min femte langtur med elbil, og min andre til Oslo.

Jeg skrev i posten i går at jeg satt og drakk kaffe, og forberedte reisen. Det var en plage at telefonen var ladet ut, og ikke lot seg lade opp igjen. Det skulle bli en plage hele reisen. Utover det, så var det ikke så mange plager.

Før jeg går i gang, vil jeg for lesere som selv planlegger langtur i elbil, skrive at man må planlegge ladestoppene. Og man må ta hensyn til været, og på veiene. Raske veier tar på batteriet, det samme om det er mye opp i høyden. Akkurat som med oss mennesker, vi blir mer slitne av å løpe fort, og å løpe i oppoverbakke. Da trenger vi litt mer tid på å hente oss inn igjen, enn om vi jogger rolig på flatmark.

Været var elendig, med kraftig regn. Så kraftig at det var flomvarsel og rasvarsel fra metereologisk institutt, det var tosifrede antall milimetere på yr. Det vil si konstant vindusvisking, og kjøring på veldig våt vei, av og til med overvann. Temperaturen var 10 grader, nok til å kunne skru av klimaanlegget og heller bruke setevarme, skulle det knipe på batteriet. Men det gikk ikke an å gjøre det i lengre perioder, for det ble raskt dogging på vinduene, så stort sett måtte jeg ha klimaanlegget på.

Min tommelfingerregel er at det går trygt å ha 100 km mellom hver lading i sommerhalvåret, litt mindre om vinteren. Så kan det varieres, etter hvordan man kjører. Enhver får kjenne på sine nerver, hva man tillater av sikkerhetsmargin. Jeg liker å ha 20 km, og hvis jeg kommer under 15 og ned mot 10, tilpasser jeg kjøringen veldig. Jeg er mer nonchelant med disse marginene, om jeg er kjent, og har brukt ladestasjonene før. På nye steder, kan det hende man surrer seg litt vekk.

Annet elektrisk som var på

Ladestopp (og innholdsfortegnelse)

Holmen senter, Nesbru
Circle K, Nykirke
Telemarksporten, Porsgrunn
Lillesand senter (kort)
Extra Tangvall, Søgne
Flekkefjord

Holmen senter

Bilen var langt fra fulladet, da jeg tok ut, litt over elleve. Den hadde 30-40 km igjen på batteriet, og med det presset jeg meg ut av Oslo, og til første ladestopp utenfor – Holmen senter. Været var dårlig, så jeg smatt inn på Godt brød, uten at jeg kjøpte noe der. Jeg hadde jo nettopp spist kraftig frokost, og pusset tennene.

Circle K, Nykirke

Med 80 % ladet batteri og foreslått rekkevidde på omlag 115 km la jeg ut på de kraftige motorveiene nedover Sørøst-landet. Normalt er man ganske trygg når man regner 100 km mellom hver ladestasjon på langturer. Her, på disse veiene, og om høsten, så bør man ikke ha mer enn 80-90. Sist jeg kjørte, i oktober, så var strekket Skøyen i Oslo og Sandefjord. Da måtte jeg ligge konstant i høyre fil, være ytterst forsiktig med å passere 90 km/t (fartsgrensen er 110), og likevel kjørte jeg batteriet nesten tomt.

Denne gangen hadde jeg klemt inn litt på hver side, så det ble Nesbru – Nykirke, i stedet for Oslo – Sandefjord. Det vil si 70 km, i stedet for 110. Da kjørte jeg på, i det kraftige regnværet, og havnet under sikkerhetsmarginen min på 20 km før jeg kom frem. Det er altså opp mot 40 km i forskjell å kjøre med anstrengt motor, og kjøre uanstrengt.

På bensinstasjonen var det ladekø på et par biler. To stod og ladet, én stod og ventet. Det gikk ikke mange minuttene før jeg også slapp til, og så var det de vante 20 minuttene med venting. Jeg satt inne på bensinstasjonen, der det ikke var nett, og telefonen heller ikke virket. Stusselig, er vel rette ordet, en øde bensinstasjon langs landeveien.

Telemarksporten

Det er omtrent 70 km fra Nykirke til Porsgrunn også. Fremdeles er det stort sett brede, firefelts motorvei, med 100 og 110 km/t fartsgrense. Jeg kjørte på, som mellom Nesbru og Nykirke. Men mot slutten ble fartsgrensen litt senket, de fire feltene tok slutt, og det går også litt nedover. Det er behagelig for batteriet, så jeg nådde Telemarksporten med god margin, og kunne nok kanskje prøvd meg enda et strekk, om det skulle være nødvendig.

Ved Telemarsporten er en bensinstasjon, en søndagsåpen matvarebutikk, et hageutsalg og en hurtigmatkjede søndagsåpen. Jeg kjøper ingenting, går bare fra sted til sted, tusler, og venter.

Jeg lader ikke helt opp til maks, engang, og stopper på noen og sytti, før jeg reiser videre. Resonnementet er at jeg trenger ikke de ekstra prosentene for å komme meg til neste ladestopp. Der er det kanskje også litt mer å finne på?

Brokelandsheia, heimat

Det er dette strekket som er dårligst dekket med ladstasjoner, mellom Stavanger og Oslo. Det er ikke så lett å slippe unna Brokelandsheia, på Gjerstad. Fra Arendal og inn til Kristiansand kommer ladestasjonene tett, men mellom Arendal og Tvedestrand, Kragerø, er det minde. Strekket mellom Porsgrunn og Brokelandsheia er bare 60 km. Det trengs ikke mye batterikapasitet for å få det til, på 80 km/t-veiene som er her. Men jeg har regnet på det, og funnet at det er ikke noe poeng å forsøke å knipe bort dette stoppet. Jeg må uansett ha minst tre ladinger til for å komme meg helt hjem. I dette været, denne årstiden, har lite lyst til å prøve noen 100-kilometers strekk.

Også på Brokelandsheia var det en liten ladekø. Jeg kommer frem til at jeg har valgt feil strategi. Det er om å gjøre å unngå lading. Det er bedre å kjøre sakte, lade sjeldnere. Hver lading tar lenger tid, enn det man sparer på å kjøre 10-20 kilometer i timen fortere.

Der på Brokelandsheia var det også en elbil som hadde kjørt seg helt tom. Den ble slept og dyttet inn til laderen, for å få seg fyrt opp igjen.

På Brokelandsheia har de en fin kafe, men jeg vil ha pizza, og tar heller maten en senere stopp. Også Brokelandsheia forlater jeg før batteriet er kommet helt opp i de 80 prosentene hurtigladingen tillater. Jeg skal bare til Lillesand.

Lillesand

Det er lettere å kjøre fra Brokelandsheia til Lillesand, enn omvendt. Høydeforskjellen har litt å si. I oktober kom jeg fra Brokleandsheia og helt til Sørlandssenteret. Det hadde jeg nok klart denne gangen også, om jeg hadde forsøkt. Kilometeranslaget i bilen er villedet av de raske motorveiene jeg har kjørt på i timesvis frem og tilbake til Oslo.

På Lillesand har de god pizza. Men Lillesand senter var stengt, det var ikke en bil å se. Det var heller ikke en ting å gjøre, jeg ruslet rundt i regnet og kikket, men alt var stengt, utenom en bensinstajon, et stykke borte.

Jeg omgjorde planene mine. Først hadde jeg tenkt nå å kjøre til Lyngdal, 100 km, så til Ben’s kafe, Helleland, 95 km, men i stedet ville jeg gjøre stoppene på Søgne og i Flekkefjord. Der vet jeg det mat å få.

Søgne

Fra Lillesand til Søgne er det bare knapt 40 km. Til det trenger jeg ikke mye batteri, så jeg avsluttet ladingen på 41 %. Det viste seg å tilby litt over 50 km, i kilometeranslaget. Litt i korteste laget.

Selv om jeg vet utmerket hvor ladestasjonen på Søgne er, og brukte den så sent som på torsdag, så la jeg den inn på GPS, så jeg kunne ha oversikten over hvor langt det var dit. Her var jeg bare en drøy mil i slingringsmonn, det syntes jeg var lite, så jeg satte inn jerndisiplin, og kjørte bare på grønt. I oppoverbakker gikk farten ned i 70 km/, i 100-grensen, men batteriet belønnet meg, med å la meg spise kilometere raskere langs veien, enn fra batteriet.

Fra Kristiansand og til Søgne var det en annen verden for batteriet. Jeg kom frem med rikelig sikkerhetsmargin, fikk knapt nok varsel om «Low battery».

Og på Søgne fikk jeg kjøpt min pizza.

Flekkefjord

Fra Søgne til Flekkefjord har jeg nettopp kjørt, nå på torsdag. Så det visste jeg går bra. 90 km er strekningen, på middels raske veier, mem mye opp og ned. Her får man for første gang på lenge opplevelsen av at det kommer biler i mot, igjen. Det var nå blitt helt mørkt, selvsagt, allerede på Lillesand var det helt mørkt. Og regnet gav seg ikke, det heller.

I Flekkefjord kom jeg med grei margin, litt lavere enn torsdag, riktignok, da det var oppholdsvær, og klimaanlegget ikke var noe jeg trengte å bruke.

Jeg var på nippet å få ladekø, den ene hurtigladeren som er der. Det var han som kom rett bak meg, som fikk oppleve køen. Han snudde.

I Flekkefjord var alt stengt, utenom en Narvesen og noen spisesteder for farende. Jeg hadde allerede spist, og gikk bare og ruslet ved kaien. Jeg savnet telefonen min, der jeg har gloser å repetere. Nå var det bare å vente.

Hjem

Da jeg kjørte ut av Flekkefjord, viste kilometeranslaget 108. Hjem er det 115. Med klimaanlegget på, som det måtte være, gikk det straks ned i 105. Jeg måtte altså knipe inn disse kilometerne, for nå hadde jeg veldig lyst til å komme meg helt hjem, uten flere ladinger.

På torsdag hadde det gått helt fin. Da hadde jeg feiget ut, med en kort oppfyring på Bens kafe, noe som viste seg å være unødvendig. Det ville jeg ikke denne gangen.

Dette ble litt nervepirrende. Det var kraftig regn hele tiden, og alltid en bil bak meg, så jeg måtte presse motoren for å holde fartsgrensen. Jeg tenkte på Helleland, Ben’s kafe, at jeg der burde ha 55 km anslått på batteriet også, siden det er det som der er distansen hjem. Men anslaget viste 51, når jeg hadde på klimaanlegget, som jeg måtte.

Neste mulighet for lading var Vikeså, men der visste jeg ikke hvor langt det var igjen. Enda en gang måtte jeg legge inn hjemmeadressen min, for å få avstanden. Den var omtrent lik, enn det batteriet viste å ha kapasitet til.

Siste sjanse var Ålgård. Der måtte jeg ha flere kilometer igjen på batteriet, enn de omtrent 20 det var hjem, for ikke å måtte ta en ekstra lading. Å bli stående uten strøm er ikke noe tema, særlig nå som jeg ikke engang har telefon til å ringe noen. Fra Ålgård og hjem har jeg kjørt flere ganger, så der vet jeg at strekningen er snill med batteriet. Men et visst slingringsmonn vil jeg gjerne ha.

Opp fra Vikeså gikk det drøyt for batteriet, og i alle oppoverbakker gikk kilometerne raskere ned på batteriet, enn den reelle strekningen jeg kjørte. Nå måtte jeg til med jerndisiplin, ikke presse motoren, la meg heller havne litt under fartsgrensen, her og der. I regnet og mørket var ikke de bak så veldig plaget, det var ingen hissige på å komme forbi.

Det var akkurat i det jeg kjørte inn mot Ålgård at anslaget på batteriet viste et høyere tall kilometere enn anslaget til GPSen. Det var 22 mot 21,8, den stilen. Og det gikk i favør batteriet.

Jeg kjørte forbi Coop Extra, den siste lademuligheten. Heretter måtte det bare gå.

Og det gjorde jeg rett i. Fra Ålgård og inn kostet det meg 5-6 km, eller så. Jeg hadde ennå 10 % kapasitetet i batteriet, 13 km, et godt stykke unna det laveste jeg har hatt, og 4 km før kilometeranslaget blir tatt bort, og det bare står: kom deg til en ladestasjon.

Den hadde jeg i garasjen. Klokken var 2130, omtrent. Jeg reiste 1130, omtrent, så turen Oslo – Sandnes hadde tatt de 10 timene den skal ta med elbil. Det er vanskelig å få det raskere. Det er dette man må beregne.

Morgenpost fra Oslo (jeg lærer ikke)

Jeg lærer ikke. I går tenkte jeg at jeg skulle komme meg til Oslo i fire-tiden, få trent litt og dusjet, og kanskje hvilt, før jeg i god tid kom meg av gårde til festen som skulle begynne klokken 1800. I stedet kom jeg frem 1755, bestilte Taxi mens jeg dusjet og skiftet, for å komme i alle fall raskest mulig til den doble førtiårsdagen jeg var invitert til. Hjem igjen gikk jeg til fots, de to kilometerne, med en telefon på 5 % batteri, og håp om at den skulle lede meg hjem.

– Vi vet hvordan det kommer til å gå, så bursdagsbarnet. Det har hun helt rett i. Bare at det gikk litt verre. Telefonen døde ut omtrent med en gang, for så ikke å la seg lade igjen. I pøsregnet, i mørket, i natten, forsøkte jeg å finne noen å stole på, og å spørre.

Akkurat det gikk bra. Nå spiser jeg frokost på hotellet, og kommer til å drikke kaffen jeg kan få frem til elleve. Så pakker jeg ned dressen, går inn i bilen, og reiser. Det venter meg en begivenhetsrik tur hjem. Nå vet jeg det. Nå skal jeg ha lært.

Min opprinnelige plan var å komme meg av gårde klokken 0800 i går. Av en eller annen grunn, har jeg det i hodet at det tar cirka 8 timer i bil, til Oslo. Kanskje gjør det det med bensinbil. I min elektriske, med rekkevidde mellom 150 og 180 fulladet, går det minst ti. De raske veiene spiser elektrisitet, og det må lading til hver halvannen time. Og ladingen tar sin halvtime, med å finne frem, svinge av veien, koble til lader, og alt som følger med. Selve ladingen tar litt over tjue minutt, men det går alltid mer tid, alltid.

I starten gikk det greit. Jeg ladet på sagnomsuste Ben´s kafé, Helleland, og på ny i Lyngdal, ved senteret, der. Der fikk jeg også kjøpt bursdagsgavene. Mellom Helleland og Lyngdal er 95 kilometer, akkurat på sikkerhetsmarginer min, når 80 % gir meg 115, som den gjør nå. Det er litt skummelt, for før Lyngdal går det en stund mye oppover, noe som spiser kilometere fra batteriet. Men så går det nedover igjen, så siste stykket gir nesten ikke utslag.

Ladingen deretter var en ny, for meg, Lillesand senter. Det er 100 km, også i overkant, men veiene er flate, og jeg kjører sakte, for å få det til å gå. I Kristiansand er det mange lademuligheter, men de ligger klønete til, så det er bedre å lade før, eller etter.

Og så begynte problemene. Fra Lillesand fikk jeg ikke lagt inn adressen til Cinderella, Heimat, Brokelandsheia, Brokelandsveien 6. Og det til tross for at jeg samvittighetsfullt har skrevet inn den fulle adressen, på den, og praktisk talt alle andre lademuligheter langs veien, Sandnes – Oslo. Men denne adressen, lar seg ikke finne. Dermed må jeg på mobilen, og 4g. Det spiser batteri av mobilen også, og det er vanskeligere å kjøre etter mobilens GPS, enn bilens.

Her er også veiene supre, sånn at kilometerne går raskere ned. Dessuten var pøsregnet begynt, og det var sterk motvind. Så alt var laget for å gjøre det vanskelig, for oss elbilkjørere.

Herfra begynner det også å tynnes ut med gode lademuligheter. Jeg måtte ta en i Larvik, og en i Holmestrand. Begge ved bensinstasjon, og begge med ekstra forsinkelser. I Larvik måtte jeg for første gang i ladekø. En bil stod steilt på 97 %, og en annen stod og ventet på den. Det tok ti minutter før jeg kom i gang.

I Holmestrand var det ombygging, så stedet kartet viste ladestasjonen var, var det nå motorvei. Jeg kjørte litt rundt på området, gikk ut av bilen, måtte inn og spørre i stasjonen, og så viste det seg de hadde en lader stående.

Deretter var det å programmere meg helt frem. Nå var det blitt helt mørkt, ennå var det pøsregn. På spilleren var det Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan. Klokken ti på seks, skulle jeg være fremme, i følge GPSen. Det gikk enda fem minutter på tull.

Så var det taxi, og det taxi koster, latterlig mye, og så var det fest. Siden jeg skulle reise hjem i igjen i dag, ble jeg ulikt meg ikke med til siste slutt. I stedet gikk jeg – så godt jeg kunne – tilbake til rommet, i dressen, i pøsregnet. Der forsøkte jeg å lade telefonen, uten å lykkes.

Og det er situasjonen. Jeg har nå skrevet inn ytterligere informasjon, på notatarket mitt, om hvor ladestasjonene er, og hvor langt det er mellom dem. Hjem har jeg ingen telefon til å hjelpe meg, skulle det bli problemer. Det er bare bilen, og jeg.

Kjøretur frem og tilbake Kristiansand (Dagen da Helge Ingstad nesten kantret)

Det er spesielt å kalle opp militære farkoster etter personer, synes jeg. Helge Ingstad kjenner jeg som en slags mellomkrigstidens Lars Monsen, bare mye mer. Ingstad var pelsjeger, vitenskapsmann, sysselmann på Svalbard og Grønnland, jurist og forfatter, en ordentlig eventyrer. Jeg kjenner ham ikke inngående, men mener å huske noe om en forfrossen tå, som han skriver om som noe han like godt kan kvitte seg med, helt usentimentalt. Arbeidet hans med vikingbosettinger i Newfoundland er vel kjent. Jeg vet ikke om det er ham til ære at han har gitt navn til et krigsskip.

Nå krasjet dette krigsskipet veldig passende med en oljetanker, på vei ut Hjeltefjorden utenfor Bergen. Min halvrussiske kone (fra Kiev) kaller det Karma, etter at skipet hadde vært med på den gigantiske NATO-øvelsen vi nettopp gjennomførte her, den største i historien på norsk jord. Det var noe symbolsk over det, at dette påkostede skipet, laget for å være så fryktinngytende at det aldri trenger å komme i bruk, at det skal krasje en stjerneklar stille natt, med en oljetanker som slepes ut fra Stureterminalen. Flere oljefelt ble stengt ned i timevis på grunn av problemene. Skipet, som liksom skal forsvare oss, gir nå en gigantisk regning på flere hundre millioner kroner, og en rekke med problemer vi ikke hadde trengt.

Det var surrealistisk å høre det på radioen, mens jeg kjørte til Kristiansand, der jeg skulle delta på en forelesning, og holde et lite innlegg. Mitt innlegg var om Anschluss, det skulle være på tysk, og jeg tenkte jeg skulle få pugge det litt på veien. Men det var ikke så lett, for det går ikke å lese manuskript mens man kjører bil, og jeg kunne det ikke godt nok, til at jeg bare kunne gå gjennom det i hodet. På norsk hadde det nok kanskje godt, men tysk er ikke et språk jeg behersker, så da trenger jeg mine skrevne formuleringer, som jeg har kontrollert og sjekket opp.

I kjent stil, som absolutt alltid, ble jeg kraftig forsinket ut dørene. Jeg skulle liksom komme meg av gårde klokken syv, så jeg hadde 4 timer til Kristiansand, + 1, siden jeg kjører elbil. Da ville jeg være der klokken 1200, og så begynner forelesningen klokken 1315. Da har jeg god tid. Vekkerklokken stod på klokken seks, og så skulle jeg liksom bare skrive innlegget mitt ferdig. Jeg kan, eller trodde jeg kunne, Anschluss ganske godt, men sånn er det her i verden, at når man virkelig setter seg inn i sakene man trodde man kunne, så ser man at her er atskillig mer. Her var problemet at jeg kunne veldig lite om hvordan Østerrike så på Anschluss, generelt om hvordan de politiske forholdene var i Østerrike, og når jeg så hvor innfløkt dette var, så så jeg også at innledningen på innlegget mitt, ikke stod helt i stil med avslutningen. Og så måtte jeg endre og pusse, og så kom jeg meg ikke av gårde før godt, godt over åtte, og egentlig nærmere halv ni.

Så var det nyhetene, med denne fregatten. Det som var så fint, var at jeg fikk med meg nyhetene gjennom dagen, hvordan de ble endret, fra innslag til innslag. Det begynte veldig beroligende, at alt så ut til å gå bra, ingen drepte, ingen alvorlig skadde, ingen miljøødeleggelser, ingen trusler, ingen problemer, utenom økonomiske, og det er jo bagateller, i møte med liv og helse og miljø, og bla, bla, bla. Men at en oljetanker kolliderer med en militær fregatt, er selvsagt hinsides uaktuelt. Det er noen som har tabbet seg ut langt, langt utover det tilgivelige. Mellom linjene gikk det an å snappe dette opp, i kommentarene og intervjuene, og i forsøk på å besvare det veldig naturlige hvordan dette kunne skje? Her var det i kjent norsk stil alle forholdsregler tatt, fullt av teknikk og overvåkning, ingen ytre omstendighet som kan forklare, ikke noe stress, press eller dårlig vær. Bare en ufattelig og uakseptabel kollisjon, en stille natt.

Å kjøre langtur med elbil er i seg selv en ekspedisjon. Dette er min fjerde, og nå begynner jeg å bli godt vant. Jeg har skrevet ned adressen til alle ladestasjoner mellom Sandnes og Oslo, og skrevet ned noen viktige avstander for meg, slik at jeg kan beregne. Jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle lade, ingen fomling i bilen, ikke noe 4G internett, alt forberedt på forhånd. Min Kia Soul Electric har ladestasjoner innlagt, og avstanden til dem, men den skiller ikke mellom hurtiglading og vanlig lading, og de skiller heller ikke mellom min leverandør, og andre leverandører. Det gav oss gigantiske problemer da vi forsøkte å kjøre til Oslo, forleden. Nå ladet jeg på Ben’s Cafe, den sagnomsuste på Helleland, den som gjorde nytten da vi som alle andre reiste til sørlandet på 80-tallet, og så ladet jeg i Lyngdal. Da hadde jeg mer enn nok strøm for å komme meg til Kristiansand, og så lade på ny i Søgne på vei hjem igjen.

Mens jeg kjørte, hørte jeg at skipet nå var sikret, det var ingen fare for at det skulle kantre. Reporteren som intervjuet, sa ganske passende at det så jo ikke slik ut, det hadde veldig kraftig slagside, men det var visst ikke noe problem, i følge redningsmannskapet. Det var også en litt spesiell «sikkerhetssone», på over en kilometer, og også i luftrommet. Så ingen utenforstående fikk lov til å nærme seg. Og det viste seg også at skipet fikk kjempeproblemer, også etter dette, med ytterligere å velte over mot siden. Det var med nød og neppe man fikk berget det, og slept det inn mot land, og lagt det mot noen steiner. Det var absolutt ingen kontroll. Og det var utslipp, av olje, og fare for mer utslipp.

Jeg kjørte feil vei til universitetet. Jeg er fæl til å overvurdere meg selv når det gjelder å finne frem. Nå har jeg reist opp til dette universitetet 2-3 ganger, så nå skal jeg jo vite det. Men jeg svingte av for tidlig, og måtte skru på 4G på mobilen, for å finne adressen, eller et eller annet, som kunne vise meg til rett vei. Det er også å utsette på kartet i bilen, det er kun adresser, også for store og kjente steder som universiteter, der ingen bruker adressen. Nå var det en tidligere kommandørkaptein som snakket på radioen, en som virkelig hadde peiling, og han forklarte hvordan disse båtene er bygget opp, og hva som er meningen med dem. De er jo laget for å tåle en trøkk, de skal jo i teorien kunne delta i krig, og bli beskutt, så det gjelder å lage det slik, at båten ikke tar inn vann, og synker, om enn deler av skroget blir revet opp. Her hadde det imidlertid kommet vann helt inn i maskinrommet, og da var det kjørt, da er synkefaren akutt og reell.

Så fikk jeg ikke høre noe mer, dessverre. Det var et kort mellomspill på universitetet. Her drakk jeg opp min liter med kaffe, kan jeg skrive, og sett hvordan universitetet er og fungerer nå, til forskjell til hvordan det var i min egen studietid på 90-tallet, og i etterutdanning med ujevne mellomrom fra 2000. Tidene forandrer seg raskt, og ikke alltid til det bedre, men i tiden og i systemene er det jo ennå levende mennesker, som vil det beste for seg selv og andre, og som forsøker å innrette seg som best de kan. Jeg trives jo med slike korte besøk i forskjellige miljøer, litt innsyn i hva som foregår. Og så ut.

Klokken fire var båten sikret på den nye måten, mot fjæresteinene. Jeg var også i rushtrafikken ut av Kristiansand, det gikk sakte, jeg stod tidvis stille, og det begynte å mørkne. På Søgne var ladestasjonen ved en Coop Extra. Det er virkelig som hele Norge blir prikklikt, de store kjedene er overalt, i akkurat de samme butikkene i akkurat de samme omgivelsene. Coop Extra, Kiwi, Coop Mega og pizzabakeren, var det her. I tillegg til et eldresenter, noen rekkehus, og et byggefelt, for mer rekkehus, antagelig. Jeg kjøpte meg et par skoleboller, og forsvant.

Jeg liker ikke så godt å kjøre i mørke, og ikke så godt i regn. På radioen begynte Her og nå, der de spiller den evinnelige norske musikken, i alt vår mangfold skal man ha norsk pass, for å ha noen forhåpninger om å komme på radioen. Jeg skrur over til min egen radio, Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan, det er jo skikkelig. Så er det jevnlig tilbake til norsk radio, for å høre om det er noe interessant. På Dagsnytt 18 var det også noen tunge deltakere, som virkelig visste hva de snakket om. Men NRK var ennå tilbakeholdne med de kritiske spørsmålene, de svever bare i bakgrunnen. Og det er på en måte sivilisert, før situasjonen er under kontroll, og man begynner å få oversikten. Dog må jeg si jeg er skuffet om det ikke er noen som er forbannet, og som skjuler det godt, i de runde uttalelsene de er medietrenet til å komme med.

På Flekkefjord ladet jeg på ny, og kjøpte meg en sjelden pizza. Selvfølgelig er akkurat de samme kjedene her også, akkurat de samme butikkene. Det er ikke lenger noe poeng i å kjøre den ene plassen eller den andre, for å se og oppleve forskjellige ting. Det er et veldig ensrettet mangfold vi har fått.

Fra Flekkefjord skrev jeg dessverre ikke inn min egen hjemmeadresse, så jeg visste hvor langt jeg hadde igjen. Normalt vet jeg det rekker med en ladning fra Flekkefjord til Sandnes, men nå måtte jeg ha på varmen, og vindusviskere, litt mer strømforbruk, ganske mye mer høst. På skiltet til Stavanger stod 126 km, eller noe slikt. Jeg hadde 119 (med 80 % lading). Da jeg så et skilt til Sandnes, med 85 km, der jeg hadde 86, tenkte jeg at jeg ikke burde ta noen sjanser. Det ble en ekstra, kort, lading på Ben’s cafe, for å fylle på en sikkerhetsmil.

Den var ikke nødvendig. Jeg kom hjem med rikelige kilometere til overs, og fikk se igjen min kjære kone, og kjære barn. Allerede i morgen er det ny kjøretur, nå til Oslo.