Morgen i Kiev, 7 år etter vi ble sammen

Det var på denne tiden i 2009 Olia og jeg traff hverandre for første gang, og ble sammen på en liten uke fra tirsdag til søndag. Google foto forer meg med bilder fra «på denne dagen for 7 år siden». Det var en ganske annen jeg som var den. Ikke hadde jeg skjegg, og ikke var jeg integrert i å være sammen med Olia. Jeg hadde en ferie, og når jeg ikke var med Olia, reiste jeg rundt og fotograferte severdigheter, slik jeg pleide. Innimellom kirkene og museene og bygningene og plassene er det imidlertid bilder av Olias hjem, som også ser helt annerledes ut nå, enn den gang. Jeg sjenerte meg også for å ta bilder har den gang, men var veldig begeistret og syntes det var stort, første gang ordentlig hjemme hos noen. Olia er nesten ikke med på noen av bildene, og ingen der hun er klar over hun blir fotografert. Jeg stjal meg til bildene.

Det er gode minner, fra tirsdag til søndag, en utrolig uke, der utrolig mye skjedde på en utrolig uke. Man kan se det på to måter, det var stikk i strid med all matematisk sannsynlighet at Olia og jeg skulle bli sammen, det var så mange måter det kunne gått galt på og så nære på det gjorde det. Men det var også så mye som trakk oss sammen, så mye vi hadde felles, at livets nødvendighet gjorde at det måtte gå som det gjorde. Når vi først en gang møttes, noe som om også var ganske tilfeldig, og mot matematisk sannsynlighet, så måtte det bli oss. Som det ble.

Også Kiev er helt annerledes nå enn det var den gang. De har hatt EM i fotball, og de har hatt Maidan-revolusjonen. På vei inn i taxien fra flyplassen merket vi det ikke annet enn at en øl-sjappe i krysset ved metrostasjonen Petsjersk er erstattet med noe merkelig kalt «Loveburger», og med altfor flotte og profesjonelle svarte og røde skilt. Kjedene overtar. Det er ikke lenger mulig eller blitt mye vanskeligere for en kar eller et ektepar å starte en liten sjappe for seg selv. Man må inn i kjedene, bli glatt og steril. Vi merket det også med at taxisjåføren sa at hver tredje bil her på veien er utstyrt med våpen.

Reisen ned hit gikk veldig fint. Alt stresset ble unnagjort på forhånd. Denne gangen gjorde vi det verre for oss selv med et dokumentstunt fra Olia, det var ganske kritisk, men det gikk bra. Alle dokumentene er nå under kontroll og i hende. Til og med norsk pass, som vi hentet på fredag. Aldri mer problemer med å få Olia ut og inn i landet.

Ved siden av pakkingen og de andre vanlige tingene vi måtte ordne før reisen, så måtte huset spikres sammen. Dette ble forstyrret av dokumentstuntet til Olia, et par dager gikk vekk i det, og for mye var igjen til lørdagen før reisen. Lille Irina merker det, er det stress for far og mor klikker hun ut, «husk meg, husk meg, husk meg». Hun sov ikke et øyeblikk denne lørdagen. Jeg skal ikke utbrodere disse tingene her. Klokken elleve eller senere var vi ferdig pakket, cirka. Lille Irina skrek opp fra sengen der hun skulle sove for natten, akkurat i det mor Olia skulle legge de siste garnnøstene ned i kofferten og tvinge den igjen med muskler og viljekraft. Olia og jeg lå lys våkne en stund etter tolv. Kunne ikke tro vi hadde greid det igjen, at alt var i orden.

Helt i orden var det jo riktignok ikke. Min mor måtte vente en halv time da hun kom og hentet oss fire om morgenen, det er greit å høre til i en sånn familie, bli kjørt til flyplassen til alle døgnets tider. Litt stress for henne, men Olia og jeg har sjelden hatt så ro og kontroll, og forlatt et hus som er så greit. På sola flyplass er det ikke travelt en søndag morgen, moderne flyplasser liker jeg ikke, men vi ble nå sluset gjennom på et vis, og kunne sette oss ved gaten et passelig kvarter før boarding.

Flyturen gikk bemerkelsesverdig greit. Lille Irina hadde hatt en urolig dag og en kort natt, men på reisen var hun trygt hos mor og far hele tiden, og oppførte seg som en engel. Spredte bare glede, og ro og fred. Det var tre etapper på reisen, København, München, Kiev. Til København sov hun litt, på flyplassen der fikk hun gjort fra seg godt i bleien, akkurat mens vi bare satt og ventet og ikke hadde annet å gjøre. Ideelt. Så sov hun halvannen time fra København til München, og på flyplassen der sjarmerte hun alle. En koreaner mistet herredømmet over seg selv fordi hun var så fin, hoppet og sprellet, og smalt inn et par fotografier med speilreflekskamera, «very Nice! Very Nice!» Irina tok det med stoisk ro, som den engel hun er, lot ham sprelle og fotografere. 

På den siste flyturen, fra München til Kiev, var det fire spebarn, hvorav det ene satt like bak oss og hylekoret hele turen. Stakkars far, som ikke hadde noe magisk bryst å gi det, som Olia har. Vår lille Ira var våken, og rolig. To timer. Under landingen ville hun gjerne se hva som foregikk, så da måtte vi velge en russisk løsning, bare slakke sikkerhetsselen maksimalt, slik at hun kom fra Olias sete over i mitt. Da kunne hun slå på vinduet, og være fornøyd.

Det er ikke kø ved passkontrollen på Borispol, flyplassen i Koev, lenger, og våre kofferter varden aller første som kom. Faktisk var vi før søster Tanja som skulle møte oss, i taxi. Det hadde vært like praktisk, og billig, å finne taxi selv. Mellom tre og firehundre hryvnaer får de innfødte det for, utlendinger som ikke kan russisk må nok ut med mer. Omregnet til norske kroner er det ikke mye penger. Problemet er heller at det ikke går så mange fly hit. Etter Maidan har Ukraina blitt et mindre attraktivt reisemål.

Taxien søster Tanja hadde å by oss var knøttliten. Jeg så med litt gru på hvordan dette ville gå, det var jo med nød vi hadde fått alt inn i bilen til mor. Denne bilen var mindre, og nå hadde vi en ekstra passas hun løste set imidlertid greit selv, tok lille Irina med i forsetet, og lot oss ordne resten.med koffert og ryggsekk i baksetet ble det knapt plass til Olia og meg. Slik reiste vi inn til sentrum.

Der tok søster Tanja lille Irina med opp, hun fant seg i mye der, Irina vår. Det skal mye til at hun husker tante Tanja fra i fjor sommer, og Tanja fikk rett bort til henne og hilste på henne først, og nå opp til leiligheten, mens mor og far balet med bagasjen. Ingen problem. Lille Ira fant seg til rette øyeblikkelig.

Og mor til Olia hadde laget det så fint til oss på rommet vårt. Litt ommøblering er det nesten hver gang, alltid til det bedre. På kjøkkenet ventet overdådig mat kyllingsuppe, plov, vodka og vin.  Vodkaflaskene er vekk, så jeg måtte drikke av hvitvinsglasset. Ingen problem. Kjekt endelig å komme på dagtid, og ikke midt på natten, som vi har gjort så mange ganger i det siste. Lille Tais kalte meg for pappa, og Ira for søster. Hun var veldig,v Edith glad for at vi var kommet, og hadde laget gaver til oss. Jeg fikk en flott tegning der det med russiske bokstaver stod «Evint», slik at jeg visste den var til meg.Ira og Tais fikk også bedre til å leke, nå som Irina kan gå. I sommer gikk gleden bare den ene veien, fra Irina til Tais.

Etter maten var det som vanlig rett i søvn. Olias familie tok med seg lille Irina ut, slik at Olia og jeg fikk ferd. Da vi våknet ventet russiske pannekaker, blini.

Besøk fra New York

I dag kom Dennis med familie fra New York. Dennis er søskenbarnet til Olia, han har vi ikke sett siden bryllupet vårt. Den gang var han et veldig hyggelig bekjentskap. Nå har han fått sitt andre barn, det har rukket å bli 3 år, det første er 6, og konen heter Ella og kommer fra St. Petersburg. De kom alle fire, og skal være her i 14 dager.

Forberedelsene var upåklagelige alt var vasket og rent. Det var kjøpt inn enorme mengder mat. Og etter å ha spist frokost, skulle Olia og jeg ut og kjøpe tilsvarende mengder drikke.

Det var pøsregn. Det var også den kaldeste dagen, 19 grader sier Yr, og jeg har jo selvsagt ingenting annet enn kortbukse og kortarmet. – Ta på deg noe langt, sier Olia. Det går jo ikke.

Dette og andre ting gjorde at vi kom litt sent ut. Jeg fulgte ikke med på klokken i det hele tatt, hadde all ro i verden, men Olia skulle være i bilen til Andrej og på vei til flyplassen halv ett. 1226 var klokken da vi kom tilbake.

På denne tiden var det moren til Olia bestemte det var på tide å fore meg. De har et skjønt ord, russerne, «kormit», det betyr å mate, og de bruker det hele tiden.

Flyet skulle lande 1315, det tar minst en time og vel så det å komme seg inn til sentrum etterpå, så det ville bli to og en halv time til vi alle kunne spise samlet. For lenge, i følge mama Irina. Og det er klart, når frokosten var for et par timer siden, og besto av stusselige fire speilegg, en tung salat, tre massive kjøttklumper jeg ikke vet hva er, og to skikkelig grove skiver, så kan det jo være på tide å bli matet på ny.

Jeg var ikke sulten i det hele tatt, jeg var mett, det er det riktige å si. Men jeg stilte villig opp. Moren serverte også vodka, sånn på forhånd, typisk medisin mot stress. Jeg var jo ikke stresset i det hele tatt, for meg var alt under kontroll, men jeg drikker gjerne vodka når det blir tilbudt. Jeg er ikke vanskelig når noen vil servere meg noe.

Og så skjedde det pussige, at mens jeg spiste, så ble jeg liksom mer sulten. Det var som om suppen ikke talt, at den ikke var å regne med. Det nærmet seg fire timer siden frokost, og alt jeg hadde spist i mellomtiden var mellommåltid, sånn som må holdes utenom. Jeg har hørt noen snakke om at akevitt har en slik virkning, at den liksom åpner en ny mage, man kan spise litt til. Jeg hadde håpet på samme virkning fra vodka. Og jammen kom den.

Det samme gjorde gjestene. Jeg hadde drukket vodka som en russer, det var ingenting å si på stayerevnen her, men nå måtte jeg ut og bære koffert. Det var veldig trivelig å treffe Dennis igjen, og hilse på familien hans. Dennis har vi ikke sett siden bryllupet, familien har jeg aldri sett.

Jeg hadde bare vært forsøkskanin for all maten. Nå ble det servert alt i hop. Suppe, kjøtt (gratinert, må det vel kalles, egg og mel), salat, potetmos og snacks. Snacks var ikke noe tull, det var skikkelig mat det også. Kjøttkuler, tomat, agurk, det meste. Til min store glede så jeg at jeg uten sammenligning spiste mest av alle, etter rett og slett å ha spist (og drukket) kontinuerlig i halvannen time. En tilfredsstillelse som fullt ut kan sammenlignes med å løpe fra alle på 3000 meter, etter først å ha løpt en halvmaraton på bra tid. De andre ba stort sett om å la være, jeg ba stort sett om påfyll.

Plutselig skulle vi ut. Sånn er det her nede, man er aldri i tvil, det er aldri å prøve seg frem, som vi er så fulle av i Norge. Å være i tvil, vise usiklerhet, det er svakhet, det gjør man ikke. Vi skulle ut.

Det var først og fremst for ungene. Tais er 4, Evan og Dmitrij til Dennis og Ella 3 og 6. De var naturligvis fulle av energi, det var gjemmeleken og å hinke, det var alle triks man kan. Nå skulle vi ut. Like utenfor er en lekeplass. Ungene løp bort. Det var å disse og å vippe og å klatre, alt som går an.

Uventet for meg skulle Olia og jeg kjøpe gardiner. Det var nok helst slik at Olia skulle kjøpe, jeg bli med. Butikken var like ved. Jeg kan jo ikke gardiner så godt, jeg vil alltid ha mest mulig like de som allerede er der, eller mest mulig ubemerkede. Olia har spissere smak, og gir seg ikke før hun har funnet nøyaktig det hun vil ha. Ekspeditrisene anbefalte en rekke forskjellige gardiner, jeg var enig i de fleste av dem, men Olia endte opp med et sett jeg aldri ville tenkt på. Og som helt klart var finest.

Nå var det på tide for meg å gå hjem og hvile. Dette var jo nesten som en ungdomsfest, bare at dagtidene hadde overtatt for nattidene. Klokken nærmet seg fem, det var på høy tid med litt søvn. Jeg fikk nøkkelen, og løp hjem.

Dennis og familien skal bo i samme leilighet som alle oss andre. Det er tre familier, tre rom. Samlingsstedet vil bli kjøkkenet. Det kommer til å gå helt fint. De reiser tilbake til New York 14. Juli, samme søndag Olia og jeg reiser videre til Krim.

Liten rundtur med Olia, to restaurantbesøk og en misset russisk prazdnik

Som jeg sa da de skjenket i vodka til meg: for to dager siden var det bryllupsdagen vår, i går var det grunnlovsdagen deres, i dag er det lørdag, kom igjen!

Det over skrev jeg inn da festen var ferdig. Her er det som ledet frem til den.
image
Olia likte godt dette vinduet, der det både var en rolig anmodning om å forlate Ukraina, og et langt fra rolig skrik fra Munch.

I dag ville endelig Olia bli med meg på den lille rundturen jeg pleier å gjøre. Nå for tiden går den til Hydropark, hvor jeg trener i det fantastiske treningsanlegget, og så hjem igjen, som regel med noen avstikkere og omveier til eller fra. Det blir kjedelig å gå samme vei hver gang. Hittil har Olia vært opptatt med noen dataprogram hun ville kjøpe, en telefon hun ville fikse, en datsja å reparere, matematikk å lese, en mor å lese, listen stopper ikke, heller ikke Olia.

Men i dag ville hun bli med meg. Det var jo veldig kjekt. Vi er litt romantiske, særlig i Kiev, hvor alle gater og steder vi har vært liksom blir «våre». – Husker du da vi var her sist, spør vi, der vi går hånd i hånd. Denne dagen gikk vi nedover en av sidegatene til Moskovskaja ulitsa (som er den store tverrgaten som krysser Lesu Ukrainka ved Petsjersk metrostopp, Lesu Ukrainka er gaten vi bor i, Petsjersk er navnet på området). Gaten er ikke mye brukt, bortsett fra av bilene, for det er ikke butikker der og det er et lite stykke før man kommer til Lavraskaja. Det er en praktgate på høydene ved Dnjepr. Her er er det gamle, ærverdige klosteret Lavra (som betyr laurbær), et av de aller første i den russisk ortodokse kirke.

image

Planen min var å få spist lunsj et sted, helst pizza. Mitt sted er Al Forno, nede i sentrum, men Olia synes dette er for dyrt, og går aldri med på det. Vi gikk derfor og surret litt på jakt etter et spisested. Eller, jakt og jakt, jeg hadde jo Patrick i tankene, stedet der jeg hadde vært dagen før, men ikke fått min businesslunsj, fordi det var Ukrainas grunnlovsdag. Nå var det lørdag, og heller ingen businesslunsj (som bare selges hverdager), men vi kunne jo se om de hadde noe annet. Og det hadde de: pizza. Slik fikk jeg pizzaen jeg ønsket meg, slett ikke verst, til 89 hryvnaer, og vi kjøpte også hver vår øl, hvor jeg som vanlig drakk begge.


image Olia leser differensialligninger overalt.[/Caption]

Etterpå gikk vi bort til Arsenalnaja metrostopp, og tok banen til Hydropark. Der gikk jeg til treningsanlegget, mens Olia hadde et ærende på Petrovka, det store bokmarkedet nord i byen. Hun hadde noen matematikkprogram på data hun måtte ordne med. Så hun satte seg på metroen igjen, i motsatt retning. Jeg sa at jeg blir her en stund, hvis hun ville komme tilbake, det hadde jo vært kjekt om hun kom tilbake, men hun var ikke sikker på hvordan det ville bli. Vi ble enige om å se det an. Var hun der ikke når jeg var ferdig med å trene, så fikset jeg meg hjem selv, med min vanlige, 5 km lange spasertur.

På treningsanlegget.
image

Halvveis har jeg alltid en badepause i elven. Jeg stuper fra den provisoriske broen de har satt opp mens de ordner den skikkelige, og svømmer litt nedover strømmen. Denne gangen var jeg spent på om Olia var her, og så etter henne, uten å finne henne. «Hun har nok gått hjem», tenkte jeg, stupte, og svømte nedover strømmen som vanlig. Ofte kaver jeg litt motstrøms, for å forlenge badeseansen, jeg har – litt skuffet – lagt merke til at jeg svømmer omtrent akkurat så fort som denne lille sideelven av Dnjepr renner.

Jeg skal liksom fotografere hester.
image

Så hører jeg noen rope på meg. Det er Olia. Hun er slett ikke gått hjem. Hun er her og bader, vakker i bikini. Strålende av lykke bader vi litt sammen. Det er jeg som er lykkelig, og hun som stråler, kan man si. For henne var det jo ikke så overraskende at jeg fremdeles var her i Hydropark. Og det er hun av oss som har skjønnhet å stråle ut.

Olia fotograferer hester.
image

Etter badingen (og lykkeutstråling), har jeg halvdelen igjen av mitt treningsprogram. Jeg gjennomfører det så fort jeg kan, og orker – mens Olia sitter på en benk og leser differensialligninger. Hun tillater seg selv ikke mye dødtid.

Vel trent og godt belest er vi glade og fornøyde. Olia snakket om et godt tilbud på pizza hun hadde sett, 65 hryvnaer, inkludert øl, like her borte. Dette skiltet hadde jeg også lagt merke til. Så dit gikk vi.

Vi venter på pizza og øl.
image

Stedet het noe med BBQ i navnet, og lå i Hydropark. Musikken var satt på så høyt, at det ville passet i et diskotek, som stedet strengt tatt så ut til å være, med dansegulv i sentrum, og baren, en forhøyet miksepult for diskjockeyen, og sofaer i skinn rundt. Det var ingen andre enn Olia og jeg til stede av gjester, så den dundrende musikken virket noe upassende. Vi bad dem skru den ned, noe de gjorde.

Jeg forventet på dette stedet en noe daff pizza, noe plastgreier, dårligere enn mat folk kaster, fordi den har gått ut på dato. Men pizzaen var helt skikkelig. Den stod ikke noe tilbake for den vi hadde fått på Patrick’s pub, tidligere på dagen. Tynn og fin, var den, nystekt i skikkelig ovn. Olia og jeg kjøpte hver vår pakke av dette tilbudet, pizza og øl, begge ørene var som vanlig til meg. Det eneste å utsette var at ølet var svart. Sommerøl skal være lyst. Så hvorfor de forvirret oss med dette svarte ølet, skjønner jeg ikke. Kanskje var det billigere.

Etter dobbeltrunden med pizza og øl, kjøpte vi like godt en til. Det var jo så billig og godt. Serveringsdamene lurte på om jeg ville vente på ølet. Vi hadde jo to udrukkede. Jeg så ingen grunn til det. Vi var jo på fest.

Jeg har fått øl.
image

Mette og lykkelige gikk vi hjem etterpå. Det var metro til Arsenalnaja, og raskeste vei hjem, langs Moskovskaja. Denne raskeste veien tar sin halvtime, så det var blitt ganske sent da vi kom frem.

Og der hjemme fant vi alt disket opp til en ny fest. Moren og søsteren ventende svært sultne, tørste og utålmodige på oss. Hvor har dere vært, hvor har dere vært, var spørsmålene, Olia hadde ikke med seg telefon, så de kunne ikke ringe oss. Vi forklarte hvor vi hadde det vært, vi hadde jo hatt det veldig godt, og ante ingenting om denne ekstra festen, som vi allikevel satte stor pris på. Vi var jo allerede på forhånd i godt humør.

Men vi var alvorlig mette. Den tredje pizzaen var i overkant, og her var det disket full russisk prazdnik. Vi skålte i vodka og sjampanskoje, det var øl og vin, moren holdt en flott skåltale over mitt og Olias ekteskap, om at det var kjekt det var, og måtte det vare, og måtte alle være lykkelige, og slike vakre ting. Med litt vodka og noen timer til hjelp, går det også an å få ned litt av den overdådige maten som er servert. Jeg husker ikke hvor lenge vi holdt på, men det spiller heller ingen rolle.

Ukrainsk velkomst

Flyet landet cirka i rute på Borispol flyplass i Kiev. Det tok imidlertid en god stund å komme seg fra flyet og ut i verden utenfor flyplassen. Først var det en anselig busstur fra der flyet parkerte til terminalen vi skulle gjennom kontroller og hente bagasjen, det var som flyplassen ikke helt holder tritt med sin egen utvidelse. Det virket unødig langt å kjøre. Det samme gjaldt åpenbart tro bagasjen, for vi måtte stå over en halvtime og vente på den. Selve passkontrollen går jo mye fortere nå, som de ikke lenger styrer med «imigration-card», en levning fra Sovjettiden.

Mens jeg stod der og ventet, hørte jeg plutselig «Eivind Salen»! Det var Olia som stod utenfor i ankomsthallen, og kunne se meg når dørene gikk opp. Jeg var så ivrig å komme meg ut til henne da bagasjen endelig kom, at tollerne ble mistenksomme og lurte på hva jeg hadde i bagen. Det var jo litt dumt, siden jeg hadde liten peiling. Det var Olia som hadde pakket den og tapet igjen, stort sett var det gaver. Det tok litt tid å forklare på russisk, men de skjønte jo snart at her var det lite å hente, verken av kriminalitet eller bestikkelser.

Så var jeg endelig ute og kunne omfavne Olia. Hun hadde en ny taxisjåfør, vår faste Andrej kunne ikke denne gangen, og hadde skaffet en venn. Eller en venn av en venn, som det viste seg å være. Av en eller annen grunn ville Olia betale straks, straks vi satte oss i bilen, «så jeg ikke glemmer det», som hun spøkte. Men det ble trøbbel. Sjåføren mente avtalen var å kjøre til flyplassen, og ikke vente der og så kjøre tilbake. Nå ville han ha dobbel betaling.

Det er pyton for Olia. Og det spolerte jo kjøreturen. De to satt og tok forskjellige telefoner, for å finne ut hva dette her var, hva som hadde skjedd, og hva som var riktig betaling. Det er synd å melde ganske typisk for Ukraina. Det blir så mye bråk og krangling. Folk er grådige, og noen hundrelapper fra eller til spiller en betydelig rolle i hverdagsøkonomien. Jeg kunne jo godt bare la dem møtes på halvveien, og betale halve beløpet ekstra, men jeg hadde ikke kontanter nok. Jeg kom jo nettopp fra flyet. Dessuten er det viktig å stå på prinsippene her nede. Man skal ikke betale ekstra til svindlere.

Mens jeg satt og overhørte kranglingen, så jeg en syklist, ivrig syklende på den firefelts motorveien vi var på. Fire felt i hver retning. Sånt er hverdagslig her. Det er ikke uvanlig med syn som ville fått godt med treff på YouTube om det ble lagt ut, når man er ute på veiene her. Det er vel kanskje delvis derfor så mange biler i Ukraina og Russland har et videokamera som permanent ruller og går på dashbordet.

Mor til Olia ordnet kranglingen om taxiregningen på voksent vis da vi kom frem. Hun har lang erfaring med å leve i Ukraina. Sjåføren skjønte nok at her nyttet det ikke å krangle videre. Dessuten var jo Tais der, og hun skjønte jo ingenting av dette bråket. Hun var bare glad for at onkel hadde kommet, og at han sannsynligvis hadde gaver.

Ergrelsene kan være store her nede, men man vet også hvordan man skal håndtere den. Det var bare å komme seg opp i leiligheten, for meg som hadde reist var det å dusje og skifte klær, og så var det russisk prazdnik. En god russisk sammenkomst, eller fest, som vi vel ville kalt det. Det var rikelig med mat og drikke. Av erfaring vet jeg at etter tre vodka er selv den største ergrelse noe man føler man ikke trenger ta helt alvorlig, og for meg var det jo ikke noe problem med denne kjøreturen. Det er en del av opplevelsen.

Av mat hadde de flere salater, en slags kjøttrett på grensen til suppe, eller hva det var, kjøttkaker på ukrainsk vis, og ellers mye snacks og forskjellig. Som vanlig var det meste til meg. Det gjaldt også vodkaen.

Nytt denne gangen var at søster Tanya kunne være med fullt og helt. Vanligvis slenger hun seg inn i ti-elleve-tiden, når hun kommer hjem fra jobb. I dag var hun der hele tiden, hun måtte bare legge barnet sitt først. Og så var det Moxito, eller hvordan det skrives. Rom og en rekke med ting. Det spares ikke på noe når det er gjester.

Damer kan avslå å drikke vodka, men det tar seg ikke ut for menn å avslå å drikke drinker. Det skal ned begge deler. Og Tanya var ivrig etter å fylle på nytt, når det var antydning til å bli tomt.

Så var det gaveutveksling, og prøving av klær. Olia kjøper klær i Norge, Tanya strikker her. Det var nydelige gensere. Selv jeg måtte prøve en, for foto, med et hjertelig smil som på ingen måte står i stil til antrekket jeg står i, og en uforskammet friskhet som ikke står i stil til alt jeg har drukket. Jeg fotograferte også Olia i genseren og skjerfene hun fikk. Nydelige bilder, syntes jeg, men ubrukelige i følge de tre damene, siden jeg hadde fotografert buksen. Og den var jo ikke noe. Derfor blir disse bildene privat.

Hvor kjekt det var, viser det karakteristiske faktum at da jeg våknet dagen etter, stod to fulle glass med Moxito på pulten. Begge fra dagen før. Sånn er det, man må ikke slå ut noe. Hva man ikke får ned denne kvelden, smaker sikkert godt i morgen…

Dette er ukrainsk velkomst.

image

Potjagivatsja vinterstid

Så lenge jeg skriver på iPaden er det tungvint å legge inn lenker til tidligere poster. Poenget er at det på en av øyene i Dnjepr ligger et treningsanlegg. Jeg fant frem til dette i sommer, og koste meg der da. I dag tenkte jeg å finne frem til det også vinterstid.

Om sommeren passer det veldig godt å kombinere med de lange spaserturene mine. På en eller annen måte kommer jeg meg over en av broene, og så har jeg badebuksen med meg og trener i den. Det er fritt og godt her i Stor-Russland. Mellom øktene passer det å ta seg en dukkert og en øl, det er veldig fine greier.

Vinterstid er det naturligvis mindre aktuelt med badebukse. Jeg har ikke all verdens lyst til å spasere rundt med en ryggsekk med treningstøy heller, skjønt, det er en mulighet, skjønner jeg nå. I alle fall hadde jeg tenkt til å løpe att og frem i dag. Så har jeg jo treningstøyet direkte på meg.

Litt ubalanse ble det i dette regnskapet da jeg måtte spise først. Vi var gått tom for mat, Olia og moren måtte ut og kjøpe, og jeg bestemte meg for ikke å vente. Dermed tok jeg metroen ned, for heller å løpe hjem. Tross inflasjonen koster metroen bare to griven, som vi sier det, hryvnaer, som det skal skrives, så det er ikke utgiftene det kommer an på. Det er bare mer behagelig å bevege seg over jorden, og se hva som skjer.

Ganske riktig var treningsanlegget vitalt og levende også om vinteren. Det var markant færre som benyttet turnanlegget, og få som gjorde de populære her nede kroppshevningene (det er det potjagivatsja betyr, å heve kroppen etter armene over en bom), men de andre styrkeapparatene ble godt brukt. En god fyllik så også sitt snitt til å ramle grundig i en ordentlig isdam, og repeterte stygg russisk banning for meg. Som det alltid er her nede, tok det litt tid før han kom seg opp. Men når han først gjorde det, gikk han rolig videre.

Jeg har ikke trent armene i månedsvis, ikke siden sommerferien egentlig, så det var slappe greier. Jeg var omtrentlig sagt tilbake til utgangspunktet fra i fjor. Det flotte treningsanlegget, og jeg kan egentlig ikke utnytte det noe særlig, for jeg får gangsperr med en gang, og klarer ikke ordentlig mange av de øvelsene anlegget inviterer til. Jeg tror ikke jeg får rette dette opp i løpet av bare en uke. Men det er til sommeren det gjelder, da målet som alltid er å komme seg uanstrengt opp fra sjøen til moloene og bryggene på Krim.

Etter å ha trent ferdig så jeg storøyd på dem som badet i Dnjepr. Jeg er selv ingen pyse i badingen, men vinterstid, mens isen ligger på vannene, pleier jeg å vente. Jeg drøyer det til påsken. Her var det kontinuerlig folk som kledde av seg, og slengte seg uti. Alle dukket under og svømte og gjorde det skikkelig, ingen så ut til å anstrenge seg med det. Det ligger i kortene at jeg også må ta en dukkert. Det er bare den haken at jeg har en halvtimes joggetur hjem etterpå. Jeg har ingen bil å sette meg inn i og bli varm i.

Hjemme ventet rikelig med mat. Og her er det ingen overdrivelse å kalle det rikelig. Det var som ville de ta igjen for den litt mangelfulle frokosten. Jeg fotograferte maten, mens bare forretten var servert. Det var kål, gulrot, agurk og tomat, i store mengder, og klargjort for vodka. Jeg vet ikke hva de gjør med den, men de legger det i en slags lake, som passer helt utmerket til vodka. Olia har nemlig funnet ut at jeg har for mye fett rundt omkring på kroppen, og at dette skyldes øl. Det er ingen grunn til å krangle på øldrikkingen, når man kan drikke vodka i stedet. Vinterstid er vodkatid, det er kaldt og surt og snø og slaps. Uten vodka nytter det bare ikke.

Suppe, pølser og stekte egg kom etter hvert, i tillegg til stadig nye rundstykker. Det var så vidt jeg orket å hvile til neste måltid etterpå. Her tuller jeg litt. Jeg ble riktig forundret da de vekket meg for at vi skulle spise enda en gang. Denne gangen var det karbonader og potetstappe, i tillegg til vodkatilbehøret. Etter at vodkaen var drukket opp, fikk mama Irina lurt til meg litt øl også, for hun synes jeg er altfor tynn og at Olia piner meg. Jeg argumenterer ikke mot sånt.

Etterpå ble vi alle tre sittende og legge planer, Olia, moren og jeg.

20130210-220600.jpg

20130210-220611.jpg

20130210-220626.jpg

Stasjonert i Kiev

Så kom vi oss trygt frem denne gangen også.

Pakkingen i går tok seg opp, og gikk helt fint, etter at Olia kom seg hjem med byttede sko. Da hadde hun ikke bare det nødvendige overskudd til å pakke, men også vaske og rydde. Klokken elleve var vi i seng. Matpakkene smurt.

Klokken 0333 våknet jeg av meg selv, syv minutter før vekkerklokken. Jeg hadde derfor god tid til å sørge for at alt var i orden ved avreise.

Da mor kom litt før fire, snill og presis som hun er, manglet bare den siste finishen fra Olia. Mor ville være med å bære ut i bilen, men det går ikke på russisk. Man skal sitte stille på koffertene før man reiser. Det stille minuttet roer nervene, og slår av stresset. Det som nå er glemt, er glemt.

Denne gangen var intet glemt.

Vi var ute på Sola litt over fire, godt over halvannen time før flyet gikk. Det er for tidlig, så godt som alt fungerer nå.

Jeg var litt urolig, for det var første gang vi reiste helt papirløst. Boardingkortet var på telefonen, der vi hadde sjekket inn. For sikkerhets skyld hadde jeg mailet det over til både min og Olias tablet, i tilfelle noe galt skulle skje, og vi for eksempel stod uten batteri.

Det var ingen grunn til å bekymre seg. Vi fikk vanlig boardingkort da vi leverte bagasjen. Vi viste bare passet. Som vanlig.

Bagasjen er alltid et risikomoment når Olia reiser til Kiev. Hun fyller godt opp med gaver, og det forundrer meg at hun aldri har måttet betale overvekt eller for feilpakket bagasje. Hun klarer det hver gang. Denne gangen også, enda to posebager (fra IKEA) var knyttet sammen med hyssing, så det skulle bli den ene bagasjen hun hadde lov til.

For øvrig lurer vi lit på AirBaltic. Olia mener hun bestilte to kolli for hver av oss nedover, og bare en på hver tilbake. I stedet ble det tre frem, og tre tilbake. Er det vi som husker feil, eller AirBaltic som har gjort feil?

Uansett gikk det jo fint. Vi fikk ned all bagasjen vi ønsket.

Om enn flyet gikk tidlig, har vi aldri reist mer komfortabelt til Kiev. Mellomlandingen i Riga var bare på en halv time. Vi var bekymret for om vi ville rekke fra det ene flyet til det andre, særlig siden vi er vant med det er både ny passkontroll og sikkerhetskontroll når vi reiser ut av EU. Men nå er heldigvis den ekstra sikkerhetskontrollen tatt bort. Vi spaserte rolig fra det ene flyet til det andre, og rakk det helt fint.

Bagasjen rakk det også.

Fra Riga til Kiev satt vi ved nødutgangen, så jeg hadde ekstra beinplass. Olia fikk seg også en samtalepartner, og snakket kontinuerlig. Som så mange ganger før når hun treffer russere, ble det så vidt jeg fikk med meg også utvekslet kontaktinformasjon.

Borispol er blitt mye større og bedre å komme til etter EM. Det er slutt på køer og migrasjonskort. Det er bare å gå rett gjennom passkontrollen, hente bagasjen, og komme seg ut. Denne gangen ville de imidlertid sjekke oss litt i tollen, det var mistenkelig mange tunge og rare bager Olia hadde. Ja, jeg må si her, at hyssingen hun hadde knyttet var løsnet under reisen, så den ene bagen var blitt til to likevel, slik vi antagelig hadde bestilt.

Vår faste sjåfør, Andrej, kjørte oss fra flyplassen og hjem. Det ble en del russiske syn, en overkjørt katt i veibanen, en bilkollisjon midt i veien i de firefeltede sentrumsgatene, det var riktig så hjemmekjært.

Og i leiligheten i Petsjersk ventet mama Irina med suppe, plov og vodka med tilbehør. Som om dagen ikke var bra nok fra før. Ukrainsk tid var klokken cirka tolv, på norsk cirka elleve, vi følte vi knapt hadde reist og hadde hele dagen.

Som vanlig var all vodka og det meste av maten bare til meg, og jeg ble sendt lykkelig inn på rommet for å hvile da jeg hadde spist den og drukket den. Ja, i mellomtiden hadde også søster Tanja rukket å stikke innom fra jobb. Hun hadde ekstra mat, og russisk champagne å feire med.

Vi er trygt stasjonert i Kiev. Til overmål har de pusset opp. Standarden er hevet betraktelig. Det kommer til å bli en god vinterferie.

Med Flaggruten tilbake i tåka

Jeg trodde egentlig det var umulig med tåke og regn på en gang. Nå har naturen funnet en løsning på den floken. Med regn og snø i tillegg blir det en fin tur hjem fra Bergen.

Oppholdet i Bergen var også fint. Jeg har vært aktiv på Twitter og ikke rukket å blogge noe, det har gått rimelig i ett. Sånn jeg liker det. Egentlig var det fra mandagen umulig travelt, slik jeg liker det, med innlevering av matematikkoppgave, full jobb, skriving av manuskript til stand up, og organisering av arbeidsdagene mens jeg skulle være vekke. Da mor hentet meg onsdag var det som jeg forsvant fra et liv til et annet. Hun hentet meg liksom ut av Rogaland.

Men det gikk ikke akkurat smertefritt å komme seg vekk derfra. Onsdag var det plutselig storm til havs. Det vil si at jeg som skulle ta Kystbussen ikke kom meg frem, siden fergene ikke gikk. Og siden jeg skulle på scenen denne kvelden, var dette et betydelig problem. Dette har jeg skrevet om på humorbloggen. Der kommer også en fyldig post om hvordan det gikk med våre to sceneopptredener. Sagt i to ord gikk det veldig bra.

Etter showet på onsdag var det å drikke opp ølet på bakrommet, og komme seg hjem. Jeg skulle bo hos en venninne som har vært på reise et år, og som jeg ikke hadde sett på lenge. Hun hadde naturligvis mye å fortelle, så det ble godt natt før jeg sovnet.

Og torsdag var det opp tidlig morgen. Det var hele dagen på kurs. Ulikt sånn kurs ofte kan være, var dette ganske givende, så den manglende søvnen ble ikke for påtrengende. Det var også artig å treffe igjen kolleger fra Bergen, og høre nytt fra min gamle arbeidsplass. God mat var det også på Scandic hotell, om enn det var litt liten tid til å spise den.

Deretter var det et par timers pause før neste høydepunkt: innebandy. Pausen ble brukt til å skrive og rydde tankene etter kurset. I innebandy ble det halvannen time maks intensitet. Jeg var heldigmed økten, det var bare de mest innsatsvillige til stede. Resultatene ble 10 – 7, 9 – 11 og 14 – 15, med eneste skår i gleden at mitt lag tapte to ganger.

Etter dette var det hjem til min kamerat, og på godt mannlig vis, kjøpe pizza og øl. Det ble en ny sen kveld.

Og det ble tidlig opp. Universitetets dag. Noen av foredragene var givende, med noen var det godt å ha Internett tilgjengelig, så man kunne søke litt alternativ informasjon. Det var også kjekt raskt å kunne sjekke opp referanser og bakgrunnsinformasjon om det som ble sagt fra podiet.

Det er blitt en liten tradisjon at jeg spiser billig på kinesisk restaurant når jeg er i Bergen sånn som dette. Etter et kjapt måltid kunne jeg til og med gå hjem og hvile litt.

Hvilingen måtte bli intensiv, for allerede 1730 skulle jeg møte min venninne for vår tradisjonelle middag på fin restaurant. Denne gangen ble det Potetkjelleren, og litt redusert, siden jeg skulle på scenen 2030. Det er klart det er litt stress.

Men denne opptredenen ble en stor forløsning. Det gikk veldig bra, og med det var det faste programmet i Bergen slutt. Neste dag trengte jeg ikke stå opp tidlig for kurs. Festningen kunne gå for seg ubegrenset, eller – som det er i Norge – til de stengte på utestedene. Denne kvelden skulle bli som i de gladeste studentdagene, da jeg traff fortsatt 26 år gamle Monica. Hun hadde ikke forandret seg noen ting siden midten av 90-tallet, da alle dager var som disse, og det hadde plutselig ikke jeg heller. Vi gikk på Garage, danset swing til Teenage wedding, Elvis og andre gladlåter, og var der til vi ble kastet ut og jeg glemte genseren min. Det var kort sagt fest.

Lørdag kunne jeg sove lenge, men man må aldri sove for lenge når man er på,fartsfylte turer som dette. Broren til henne jeg bodde hos hadde fått et gavekort i squash i gave. Alt måtte brukes opp denne dagen mellom klokken ett og to. Dermed fikk jeg også være med og spille squash. Jeg tenkte jeg måtte spille med venstrå, siden jeg skulle spille mot jenter, men jeg hadde store nok problemer med høyrå, og slet særlig første halvtimen med elementære ting som å serve korrekt.

Etter squashen bremset det hele ned. Min venninne skulle i middagsselskap med familien, og jeg ble overlatt leiligheten for litt søvn og hvile på ettermiddagen. Klokken syv skulle jeg være hos min kamerat for å spille gitar og drikke vodka. Dessverre hadde jeg ikke fått med min egen gitar opp, ettersom jeg måtte ta fly i stedet for buss opp, og da blir det for dyrt og dumt med gitar i bagasjen. Jeg måtte spille på en gammel søppelgitar han hadde. Det vil si, generøst lot han meg spille på den gode, mens han trakterte søppelet. Uten vodka ville det ikke blitt vakkert.

Og i dag morges var det bare en rolig frokost, før jeg forlot leiligheten hans og spaserte til Flaggruten hvor jeg sitter nå. Med meg har jeg fått låne Bob Dylans Chronicles, lesestoffet på turen. Det er på den jeg nå tar fatt.

Det er akkurat som om tåka har lettet.