Hjemme igjen, til ukrainsk avtale med kreditorene (og mye mer)

Det er mandag formiddag, omtrent en uke siden vi reiste hjem, og jeg håper å få fullført denne posten jeg begynte på før helgen. Jeg sitter med kaffekoppen på terrassen, Olia og barnet sover, og når jeg er ferdig med å skrive, skal jeg i gang med å rydde planker fra hagen. Så over til posten som den skal være

Tirsdag reiste vi hjem. Siden har vi vært opptatt med å passe barnet, også da jeg begynte på denne posten ble jeg ropt på, og måtte forlate arbeidet. Jeg har tid for meg selv når alle sover, tiden er over når barnet våkner. Vi har stort arbeid å gjøre på utsiden av huset, og vi har en hage som har stått uten vedlikehold i to måneder.

Mens jeg har hatt andre ting å gjøre har det vært kommentatorfest her på bloggen. Det virker som om noen tror at om de bare kan overbevise meg, vil saken bli løst. Mitt poeng er at det sitter atskillig dypere enn som så, og at sannheter og fakta kommentatorer og andre anser som innlysende her, er like selvsagte på andre siden, men med motsatt fortegn. Det nytter ikke å overbevise meg om at Russland har seg selv å takke for NATOs ekspansjon, og at de bare må finne seg i opprustningen vår, så lenge russerne aldri vil bli overbevist om noe sånt. De vil svare på det de anser som utfordringen vår – og dermed er eskalasjonen et faktum.

Russland vil heller ikke gi fra seg Krim eller trekke tilbake støtten til Donbass, uansett hva vi måtte mene om den. Det er et eksistensielt spørsmål for dem, – nei, det er det ikke, sier vi her. Og vi som forsøker å formidle dette russiske synet, blir møtt med beskyldninger om å være pro Putin, pro Stalin – eskalasjonen går raskt i beskyldningene også. Det vil gjøre fint lite fra eller til om sånne som meg skifter meningen eller tier stille, for russerne vil spørsmålet fremdeles være eksistensielt. Og de vil fremdeles ikke gi fra seg noe Krim, eller fortsette å støtte Donbass med det som er nødvendig, for at ikke Kiev med det nåværende regimet skal overta kontrollen.

Ingen kan selvfølgelig vite hvem som egentlig har rett. I kompliserte spørsmål trenger et ikke engang være noen som har rett, og noen som har feil, det er bare ulike syn. Men om vi har rett, vi som mener dette er et eksistensielt spørsmål for russerne, og at dette ikke er et område de kan tillate seg å tape på, så vil ingen konfrontasjon eller maktbruk mot dem få dem til å skifte mening, eller endre politikk. Sanksjonene rammet lommeboken. For russerne er dette viktigere enn lommeboken. USA og NATO er selvfølgelig helt overlegne når det gjelder militært, men full krig vil ha omkostninger som overhodet ikke vil stå i stil med hva man kan oppnå, så tvang og trusler ser ikke ut til å være noen mulighet.

Jeg hører altså til dem som mener vi må finne et kompromiss, selv om dette er et kompromiss som vil gjøre vondt for mange som har sitt moralske og etiske kompass i orden. Jeg mener også konfrontasjonslinjen gjør vondt verre for Ukraina. Jeg mener dette er åpenbart, Ukraina har ikke råd til å holde gående en konflikt med Russland, de økonomiske tallene et klare, og lar seg ikke endre av edle hensikter. Ukraina og Vesten må gjøre en realitetsorientering, konflikten med Russland kjører Ukraina i grøften, og den vestlige verden er ikke i nærheten av å yte landet den hjelpen det trenger for å komme opp av den igjen.

I løpet av uken kom meldingen om at Ukraina har fått forhandlet fem en gjeldsavtale med kreditorene. Her er juryen ennå ute om hvor god den er, det gjenstår å se, men tall som går igjen er at Ukraina har fått avskrevet 20 % av gjelden, og det kan se ut som det er snakk om $4 milliarder dollar. Dog, avtaler som dette er kompliserte, og det er lett å bli slått i hodet med tall, selv for en matematiker (grunnfag, eller årsstudium, som det heter nå, så å kalle meg selv en matematiker er spøkefullt) som jeg. Det er også snakk om lettelser i rentebetingelsene, pause i avbetalingene, forskjellige triks som kan brukes, for å få frem en avtale der alle blir noenlunde fornøyde, og også kreditorene kan si de ikke har gitt for mye, at de ikke har tapt penger.

Her må med at en av de viktigste kreditorene var det amerikanske pengefondet Franklin Stempelton (hvis jeg her skrev det riktig, jeg sjekker etterpå). De skal tjene penger, og ser på oppkjøpet av ukrainsk held som en investering. Det skal gi avkastning. Lederen der har sågar lagt ut en film på YouTube, om hvor smart denne investeringen er, og hvor godt han og fondet hans «kjenner forholdene» fordi de har reist til Kiev for å «se selv». Den videoen ser bra dum ut nå.

Når jeg og andre skriver at Ukraina har forhandlet frem en avtale med kreditorene, så er ikke det helt fullstendig riktig. Russland er en kredior, og de er ikke med på avtalen. De er ikke villige til å redusere sin andel av  gjelden til Ukraina. Statsminister Jatseniuk har i kjent stil sagt at denne avtalen må Russland bare finne seg i, for de vil aldri få noen bedre. Han er tøff med sterke venner, Jatseniuk, som barnet som tøffer seg på lekeplassen fordi han har en storebror som kan komme til unnsetning. Mine tanker går også til Argentina, som aldri fikk denne sjansen til å tvinge en avtale på kreditorer som ikke ville godta den. Amerikanske rettssaker bestemte at kreditorer skulle behandles likt, og at – de stort sett amerikanske – pengefondene kunne kreve inn gjelden som opprinnelig avtalt.

Ukraina har selvfølgelig et poeng i at det er rart å betale gjeld til et land som har annektert betydelige landområder fra dem. Den særlig problematiske delen av gjelden til Russland er $3 milliarder Russland gav til Janukovitsj like før han ble styrtet. De ble gitt på en betingelse av at Russland kan kreve gjelden tilbakebetalt om Ukrainas samlede gjeld kommer over 60% av BNP, noe den har gjort for lenge siden. Ukraina og deres rådgivere strever med denne delen av gjelden, det er en juridisk og økonomisk nøtt for dem. Den betyr også at pengestøtte til Ukraina vil gå rett til Russland, under visse betingelser. Igjen er det ikke helt lett for utenforstående og ikke-eksperter å skjønne og å kjenne alle detaljer i avtalen.

Forskjellige økonomer og kommentatorer har vært raskt ute med å gi sine første vurderinger av avtalen. Svensken Anders Åslund er som ventet optimistisk, nærmest panegyrisk, i sin lovprisning av avtalen og den som forhandlet den frem. Åslund er en autoritet i emnet, forfatter av boken Ukraine – What want wrong and how to fix it, og professor i økonomi med de øst-europeiske økonomier som spesialfelt. Jeg har skaffet meg boken hans, der er han mer dempet og skikkelig, enn i artikkelen jeg lenket til. I den synes jeg han blir representativ for dem som mener problemer kan løses om man bare blir optimistisk nok.

Leonard Bersjedskij er en russisk økonomisk journalist bosatt i Berlin, og som skriver for Bloomberg view. Jeg har lenket til ham ofte. Han har innsidekjennskap til flere sider av konflikten, den russiske tenkemåten er han en del av, den tyske kjenner han fra der han bor, og den amerikanske i  magasinet (om man kalle Bloomberg view et magasin) han jobber for. Han kaller avtalen uavgjort.

Både Åslund og Bersjedskij var tidlig ute med sine vurderinger. Det amerikanske tidsskriftet The Economist skriver etter å ha fått tenkt seg om, og de er ganske nedpå.

Sånn fikk denne bloggposten en ganske brå slutt. Diskusjonen fortsetter i kommentarfeltet.

Ukrainas uavhengighetsdag i en trøblete verden

Ukrainas nasjonaldag i år ble naturlig nok overskygget av det dramatiske fallet i finansmarkedet. Det er som om ingenting vil seg i verden for tiden. Europa strever med et umulig Hellas og en immigrasjonskrise man verken helt vil innrømme, eller løse. I Midt-Østen bryter IS det meste som er av tabuer når det gjelder grusomheter, de ser ut til å gjøre alt, og å skryte av det. Og nå har også den finansielle stormakten Kina problemer, som straks smitter over på resten av Asia, og deretter Europa og verden. Det skjer samtidig som USA og NATO har gjort Russland til en fiende, en tjeneste Russland nylig – og ubemerket i vestlige medier – har gjengjeldt, ved å kalle oss i Vesten ikke lenger partnere, men «geopolitiske motatandere». Det er som om alt som er vondt har bestemt seg for å hende samtidig, og over hele linjen er tendensen til det verre, heller enn til det bedre.

Krisen i Ukraina er farlig. Det er lett å peke på en vei fremover der enden vil være full konfrontasjon mellom USA og Russland. Det er denne veien vi befinner oss på, og ingen vil backe unna. Den militære hjelpen fra USA og deres engelskspråklige allierte til Ukraina, utarter, det er trening av militære styrker og utlevering av våpen og utstyr. Kiev har trappet opp sine militære aksjoner i Donbass, med jevnlige bombehilsener inn til sentrum og utkastene av storbyene Donetsk og Lugansk. Dette er fakta, dokumentert av OSSE.

Økonomisk står det om mulig enda dårligere til. Det er fascinerende, dem som argumenterer for at Sovjetunionens fall var uunngåelig på grunn av økonomisk stagnasjon, og glatt ignorerer at de to viktigste Sovjetrepublikkene, Russland og Ukraina, gjennomlevde massive økonomiske nedgangstider etter Sovjetunionens fall, nedgang som får depresjonen i USA etter krakket i 1929 til å blekne. Ukraina hadde ennå ikke nådd tilbake til standarden fra 1991 (!) da Maidan-revolusjonen begynte. Siden har økonomien falt som en stein.

«En sunn korreksjon», sier økonomer om fallet som nå rammer markedene over hele verden. Det er en korreksjon som betyr at hundretusener og millioner vil miste jobben. Også i Ukraina er nedgangen konkret, og rammer vanlige mennesker.

Vi kommer lett i snakk med folk, her nede, Olia og jeg. Det er desto lettere nå, som vi har et lite barn. Jeg er forsiktig, og unngår politiske temaer om de ikke trenger seg frem, som de fort gjør. Jeg kan skrive tøft og krast på bloggen, men jeg er oppvokst i norsk tradisjon, engstelig for å støte noen, trår varsomt. Min ukrainske kone går rett på sak, hvordan har du det egentlig, hva synes du egentlig?

Der jeg i mine samtaler ender opp med å slå ut med armene, etter å ha avslørt jeg er fra Norge, og at jeg liker Ukraina, må nå er det litt… og så ut med armene, som oftest smilende, sammen med min samtalepartner, som utmerket skjønner problemene, så ender min kone opp i reelle diskusjoner. Alle har meninger, noen av dem sterke.

Særlig interessant synes jeg det var med en kvinne vi traff på Dnjeprs venstre bredd her om dagen, tett ved der jeg bodde aller første gang jeg var i Kiev, tilbake i 2007. Hun hadde en liten sønn og en liten hund, slik kom vi i kontakt, og hun kunne fortelle sønnen gikk på ukrainsk skole.

kommer…

Forberedelser til Ukrainas uavhengighetsdag

Det har vært noen dager uten blogging. Det er sikkert like greit, siden jeg uansett har problemer med å få postene ferdige, og har både innlegg og kommentarer hengende. Det er dumt, særlig når jeg skriver om ømfindtlige emner, som jeg gjør nå. Når man provoserer er det vel så viktig at alt blir gjort skikkelig.

Vi har hatt veldig gode dager i Kiev mens bloggen har fått hvile. Noen av opplevelsene kan kanskje være verdt litt etterposting, om tiden mot formodning skulle tillate det. Lille Ira og jeg besøkte forleden museet for Afghanistan-krigen, den Sovjetiske. Det er ikke bare Ukraina som har stygg omskriving av historien. De har noe å slekte på i hele regionen, hele det gamle Sovjetunionen. Samtidig er vår versjon av hva som hendte ved Sovjetunionens invasjon og hva som var årsaken til den, ikke den hele og fulle sannheten.

I Ukraina er det nå forberedelser til uavhengighetsdagen 24 august. Den skal visst markeres i morgen, vi gjør det alltid på en søndag, sier Olia. I god Sovjetisk tradisjon skjer markeringen med en real militærparade. Vi så i dag rekker med militære lastebiler, busslaster med soldater, soldater som gikk, de skal tydeligvis vise militær styrke. Det gjør de, samtidig som landet er i krig og i økonomisk ruin.

Det gjorde inntrykk på Olia og meg å se disse mengdene militære. Man kan mene hva man vil om konflikten, men det er et land på ville veier som markerer nasjonaldagen sin sånn. Russland gjør akkurat det samme. Noe har gått helt galt geopolitisk med de tidligere Sovjetrepublikkene, og EU og NATO løser ingen problemer ved å løfte nevene og si feilen er alene Russlands. Det kan vel så gjerne forsterke problemene.

I fjor ble uavhengighetsmarkeringen ganske makaber med tungt militært utstyr i gatene i Kiev, og fremvisning av Ukrainske krigsfanger i Donbass.

I år har forberedelsene vært akkompagnert av opptrapping av både kampene og retorikken i Donbass. Jeg har skrevet om den russiske generalen som advarte mot forsøk fra Kiev om å ta tilbake de tapte områdene med våpenmakt. Advarselen kom like før meldinger om at en slik offensiv var på gang. Samtidig advarer Kiev om at russerne planlegger en offensiv. Igjen er det havnebyen Mariupol som skal være målet, og det er vitterlig harde kamper som blir utkjempet i strategiske småbyer rundt den viktige storbyen.

Delvis er slike varslinger blitt rutine. Meldinger om mulige russiske offensiver er blitt omtrent en gang i måneden siden april i fjor, og mistenkelig ofte forut for toppmøter mellom Ukraina og deres europeiske og amerikanske partnere. Ukraina ønsker mest mulig oppmerksomhet om konflikten, slik at de kan få penger og våpen. Jeg har ikke før nå sett tilsvarende forsøk fra russisk side på å varsle en mulig offensiv fra Kiev.

Samtidig arbeider propagandaen på begge sider, godt hjulpet av faktiske hendelser. Ukrainsk rett har nettopp avgjort at det er lovlig å rive statuen av Katharina den store, i Odessa. Det er en statue beskyttet av Unesco. Tilknytningen mellom Katharina og Odessa er også helt utvilsom. Statuen er også en turistattraksjon, og gått likt av Odessas innbyggere. Det er ingen hindring for villmannen Saakashvili, som er fra Georgia, og ikke har noen tilknytning til Odessa overhodet. Utenom at han er guvernør der.

Hvor ble det av Kolomoiskij i alt mylderet?

Da protestene på Maidan i sentrum av Kiev utspilte seg vinteren 2013/14 var det to oligarker som tidlig og støttende viste dem på TV-kanalene sine. Den ene var Petro Porosjenko, sjokoladekongen, og den nåværende presidenten. Den andre var Igor Kolomoiskij, kongen av et konglomerat av forskjellige firmaer og businesser, sentrert rundt hans Private bank, den største private banken i Ukraina. For kort siden var han guvernør av Dnjepropetrovsk, og den mannen den ukrainske hæren kjøpte drivstoff av, i krigen i Donbass. Begge to posisjonerte seg altså godt for regimeskiftet som skulle komme, og begge er blant de ytterst få som har profitert på det. Både rike og fattige har blitt fattigere i Ukraina. Porosjenko og Kolomiskij har blitt rikere.

Kolomoiskij var sist sett da han hadde et høyprofilert møte med nettopp Porosjenko tidligere i år, etter at Kolomoiskij hadde brukt noen av hærstyrkene sine til å okkupere kontorbygningen til Ukrnafta. Det gjaldt krangel om en styreplass. Og Kolomoiskij gikk hardhendt til verks, som han har hatt for vane å gjøre. Alle ukrainske – og russiske – oligarker er skitne på fingrene, bare de mest skruppelløse kunne tjene penger i det lovløse samfunnet på 90-tallet, og det er aldeles skamløst av oss i vest å ønske disse pengene velkomne i våre økonomis, så lenge disse kjeltringene ligger lavt når det gjelder Putin og Krim. Om oligarkene er villige til å bruke sine veldige ressurser til å sverte Putin og Russland (eller kjøpe en fotballklubb), velsigner vi dem.

Ingen av de som ikke regnes som rent kriminelle, de som regnes til den såkalte Mafiaen, er verre enn Kolomoiskij. Han legger ikke en gang skjul på det, han er stolt av det. Ukrainsk – og russisk – business har problemer med det som kalles raiding. Det vil si at et firma blir «kjøpt opp», til det som med en fin understatement må kalles for en «god pris». For kjøperen. Nettet er også fullt av informasjon om hvordan slik raiding foregår. Det gjelder om å ødelegge businessen man vil kjøpe opp, med lovlige og ulovlige midler, litt rettssaker, litt hærverk, kanskje et mord eller noe annet kriminelt på åstedet, et eller annet som gjør at eieren skjønner at det er ikke verdt å kjempe videre. Kolomoiskij er berømt og beryktet for slike raid. Han tar det som et kompliment, svake bedrifter blir slukt, businesseverden er en jungel, han vil heller være rovdyr, enn bytte. Kursorisk har han også uttalt at Russlands annektering av Krim var et raid, og han berømmet Putin for det. «Han gjorde det vi alle ville gjort».

Kolomoiskij er så grov i forretningsmetodene sine at han har fått visa-nekt til USA. Det er rett og rimelig. Han skulle gjerne bli satt på en sanksjonsliste også, om målet var en verden drevet etter lover og regler, og man ikke skulle slippe unna med landeveistyveri, om det bare er stort og spektakulært nok. Sanksjonsregimet som er nå rammer latterlig urettferdig, med ingen ukrainske oligarker på listen (så vidt meg bekjent), men med turistnæringen på Krim plassert der. Den som aldri har gjort en flue fortred, og som gjelder helt vanlige mennesker, med litt for lite penger til å ha det helt greit. Det vestlige sanksjonsregimet skal knekke den viktigste næringen på halvøyen, turismen, mens en bajas og kjeltring som Kolomoiskij går helt fri,

Mer enn det, han har fått visum-forbudet opphevet, innreisetillatelse til USA, og befinner seg nå – der.

Det amerikanske magasinet Harpers har historien, på det som ser ut til å være en blogg av Andrew Cockburn. Hovedsaken i det grundige innlegget ser ikke ut til å være at Kolomoiskij plutselig befinner seg i USA, men at han har tappet den uforståelige summen $ 1,8 milliarder fra penger overført som lån fra IMF. Det er ikke småtterier, og det er rart det ikke er slått større opp i flere medier, hvis det virkelig er tilfellet. Cockburn ser imidlertid ut til å være etterrettelig, han skriver fra rettssaker, og han beskriver i detalj hvordan tappingen har skjedd. Han bruker også ukrainske «Nasji grosji» – «Våre penger», som kilde og informatør. Nasji grosji er opprettet i Ukraina nettopp for motkjempe korrupsjonen, den er på skrytelisten over den.

Innlegget inneholder også mange andre opplysninger, kjente og ukjente, som skulle kunne forklare hvorfor noen av oss mener at konflikten i Ukraina ikke er så svart hvit som det store flertallet i den vestlige verden mener at den er. 

Azov-Jugend

Det er mye rart som rører seg på de pro russiske og pro ukrainske sosiale medier. Begge har store mengder anonyme brukere som frivillig eller betalt poster groteske bilder og forsøpler nettdebattene med desinformasjon. Her er sannheten verken et mål eller middel, alt det gjelder om er å vinne meningsfeller for sin sak og provosere frem handling og reaksjoner hos dem som allerede er vunnet.

I støyen finnes også dem som poster informative innlegg, og det som ser ut til å være autentiske bilder. En slik bruker kaller seg Black bomb (registrert under navnet Alex Thorn) på Twitter. Jeg vet ikke hvor han eller de som står bak kontoen får bildene sine fra, men han er alltid tidlig ute, har rikelig med bilder, og poster fra hele Donbass og resten av Ukraina, i tillegg til fra Russland og fra protestene i Armenia.

Her om dagen hadde han bilder fra en spesiell treningsleir. Det var bataljonen Azov som organiserte den, en bataljon som har store problemer med å forklare sin åpenlyse bruk av nazi-symboler, og opererer med et syn på verden og på den ukrainske nasjonen, som er temmelig likt det de opprinnelige nazistene hadde for Tyskland. Azov er nazister for vår tid, hvis det begrepet skal ha noen mening.

https://twitter.com/black_bomb/status/633470505702461441

Sentralt i nasjonalismen, eller nazismen, er at ens egen nasjon skal være stor, stolt og sterk, og at det er en kamp mellom nasjonene der bare de sterkeste vil overleve. Ens egen nasjon er spesielt utvalgt, den har en historisk viktig rolle å spille, men den er forrådt av nasjonens fiender, og av dypt urettferdige beslutninger i verdenspolitikken. Som nasjon må den klare seg selv, og kan ikke stole på andre.

For Hitler og nazistene var det viktig å bygge opp et stort og mektig tysk folk. Det gjaldt å føde mange barn, og oppdra de som var i den rette lære. Man skulle også være sunn og sterk, og villig til å slåss. Derfor opprettet de tyske nazistene ungdomsorganisasjonene Hitler-Jugend og Hitler-Mädchen. Tyske ungdommer fikk der opplæring i å bli passe bøllete, fysisk sterke, og til å elske den tyske nasjonen. Og hate dens fiender.

Så kommer disse bildene fra Azov-bataljonen, med unger under nasjonalistiske bannere, som skyter med gevær og får forskjellig opplæring og indoktrinering. Det er mistenkelig og uhyggelig likt.

https://twitter.com/black_bomb/status/633469526017896448

Azov-bataljonen er paramilitær. Den er formelt underlagt det ukrainske regjeringsapparatet, og inngår i papirene i det ukrainske Forsvaret. Men det er både for president Porosjenko og statsminister Jatseniuk et ømt punkt hvem som egentlig kontrollerer dem, og de andre frivillige hærstyrkene. Azov-bataljonen er godt synlig i sentrum av Kiev, og har stand midt på Maidan, der de spiller patriotisk musikk og samler inn penger til krigen. De har også forskjellige aktiviteter, tegning og maling, men altså under det ukrainsk flagget og nazi-symbolene.

Jeg har problemer med å orientere meg i en verden der det er moralsk forkastelig at Russland støtter opprøret i Donbass, mens det er moralsk akseptabelt at nazistiske hærstyrker forsøker å slå det ned. Støtten Azov-bataljonen, Aidar-bataljonen, Høyre sektor, Tornado, og hva de nå heter alle sammen, støtten disse ultranasjonalistiske militante gruppene har i Donbass, er lik null. Folket i Donbass føler seg som en del av den russisk-ukrainske verden, og ikke den ultraukrainske.

Det er vanskelig å se at et land med så store motsetninger har noen fremtid. I hvert fall når motsetningene så aktivt blir dyrket. Ikke dempet.

MAD – Gjensidig garantert utslettelse som sikkerhetspolitikk

Jeg har skrevet noen poster om atombombene som ble sluppet over Japan mot slutten av andre verdenskrig i Asia, og hvordan de både ble brukt til å avslutte den krigen og til å starte den neste. Første post var om den første bomben over Hiroshima, den neste om den over Nagasaki. Så hadde jeg en post om teaterstykket Antigone, med tematikk som er beslektet, og så en oppsummerende om Japans kapitulasjon. Alle postene har vakt reaksjoner. Hele tiden har jeg ønsket å skrive om sikkerhetspolitikken som gjaldt under den kalde krigen, om hvordan atombombediplomatiet fungerte, men det har ikke vært plass eller tid så langt. Det ønsker jeg å rette på nå.

Det finnes en fin visualisering over alle bombene som er blitt testet. Det er over 2000 i tallet. Hver av dem i stand til å utslette en by, bygninger, historier, mennesker. Noen av dem i stand til å utslette atskillig mye mer. De to første over Hiroshima og Nagasaki var primitive; tunge, og med en sprengkraft på noen tusen kilotonn TNT. Et kilotonn er en million kilogram, vel å merke, 1 000 000 kg TNT. De kraftigste konvensjonelle bombene kan ha 10 kilotonn, 10 000 kg. Store norske leksikon har mer, Wikipedia har en logaritmisk graf over forholdet mellom vekt og sprengkraft i bombene.

Man skal ikke late som dette er normalt. Man ser ødeleggelsene to to bombene over Hiroshima og Nagasaki kunne gjøre, og man setter i gang med å lage flere. Man setter menneskelig intelligens og skaperkraft inn på å forbedre dem, ved å forverre dem. Nye bomber ble flere tusen ganger sterkere enn de som ble brukt over Japan (aldri vil jeg ta i de eufemistiske betegnelsene «Little boy» og «Fat man», som om det var leker det var snakk om, som om midt-Østen diktatorene ville sluppet unna med betegnelser som «Little Sweet» og «Big Candy» om kjemiske bomber mot egen befolkning, det er grotesk, søte ord brukt om masseødeleggelsesvåpen, brukt mot sivile). De ble også mye mer effektive i å kunne treffe nøyaktig der de skal, raskt, og uten at fienden skal ha noen som helst mulighet til å forsvare seg mot dem.

Man skal ikke late som dette er normalt. Akronymet som gjaldt for atomvåpenpolitikken er i så måte dekkende: MAD. Galskap. Det står for Mutually assured destruction, gjensidig garantert utslettelse. Galskap.

Amerikanerne antok det ville ta Sovjetrusserne noen tiår å utvikle sin første atombombe. De hadde altså litt tid på seg, som verdens eneste atomvåpenmakt. De ville ikke gi fra seg denne posisjonen, men de innså selvfølgelig konsekvense det ville få om verdens fremtidige kriger ble utkjempet med atomvåpen – på begge sider. Det var helt fra begynnelsen av vel kjent hvor kraftige atomvåpnene kunne bli, og hvilke ødeleggelser de ville kunne gjøre. Så det gjaldt å begrense omfanget av disse våpnene, og aller helst sørge for at de ikke fantes.

Men så er det altså det, at amerikanernes og enhver ambisiøs stats egentlige drøm er at de andre ikke skal ha atomvåpen, vi selv kan godt ha dem. USA ønsket ingen bomber i Sovjetunionen, eller i noen andre land, men de ville nødig gi slipp på sine egne. Derfor kom de opp med Baruch-planen, en briljant plan som skulle sørge for at ingen land skulle få utvikle atomvåpen, mens USA skulle få beholde sine. Først da alle muligheter for rivaliserende stater (les: Sovjetunionen) til å utvikle bomben er eliminert, kan USA eventuelt destruere sine. I planen står det at de skal gjøre det. Men som man vet – og historien bittert har vist – i internasjonal politikk gis det ingen garantier.

Sovjetunionen kunne ikke gå med på avtalen som den var utformet. Det visste amerikanerne utmerket godt, om de ikke gjorde seg dumme for å la være å vite det. Baruch-planen var laget for at Sovjetunionen skulle se onde og slemme ut, når de ikke gikk med på den. Dette ble også brukt i amerikansk propaganda på hjemmebane. Kommunistene i Sovjetunionen vil ikke engang gå med på å en avtale som hindrer spredningen av atomvåpen. Hva de egentlig ikke ville gå med på, var en avtale som begrenset spredningen av atomvåpen til den gryende fienden USA.

Posten er fremdeles under arbeid…

 

 

Japans overgivelse og atombombene

Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over noen av de sterke reaksjonene jeg fikk etter i tidligere poster om atombombene å ha skrevet at de ikke så mye ble sluppet for å avslutte den forrige krigen, som å starte den neste. Antagelig tok jeg for hardt i, og skrev at ønsket om å få et diplomatisk overtak over Sovjetunionen var hovedgrunnen til at bombene ble brukt, i stedet for å skrive det mer moderat at det var blant grunnene. Det første er diskutabelt, det siste er vanskelig å komme utenom.

Jeg hadde tenkt å henge dette på tematikken fra i går, om Antigone og Kreon, der Antigone vil følge god moral og begrave sin døde bror, mens kong Kreon har landet Thebes å tenke på, og nekter å begrave ham fordi han har begått en forbrytelse. Dette er straffen. I gode oppsetninger og i stykket i seg selv kommer dette godt frem. Det er enkelt å være den som ikke har ansvaret, men som bare kan påkalle den gode moral og edle prinsipper, og la være å tenke på konsekvensene. Statsledere er av og til nødt til å sette moral og prinsipper til side. Hvis de ikke er i stand til dette, er de ikke egnet til å være statsledere.

Slik er det enkelt for meg å skrive i vei om at jeg er i mot krig og bombing og sanksjoner og det hele, skulle det gå galt, vil ingen peke på meg. Det er også enkelt for meg å være helt i mot atomvåpen, produksjon og bruk, og ønske at våpnene som er, skal bli destruert. Jeg kan også uforpliktende være i mot bombingen av Hiroshima og Nagasaki, skrive og mene at det representerer sivilisasjonens forfall, som det vitterlig er, og at bombene aldri skulle vært laget og i alle fall aldri brukt. Jeg er Antigone. Jeg har luksusen å kunne mene det som er rett.

President Truman og hans stab hadde ikke denne luksusen. De var i en grusom krig med Japan, en krig som daglig kostet store ressurser og mange menneskeliv, og som det skulle være i alles interesse å få avsluttet raskest mulig. Videre var det allerede godt kjent at en ny konflikt ville vokse ut av den gamle. De allierte under verdenskrigen ville ikke forbli allierte når den var slutt. Det gjaldt også å posisjonere seg i den verden som skulle komme.

Da Truman ble president våren 1945 visste han ikke engang om atombomben. Han ble innviet i det topphemmelige prosjektet først etter han hadde trådt inn i embedet. Tyskland var dødsdømt, de ville bli slått før bomben var ferdig. Skulle den brukes, måtte det være mot Japan. Japan var også dødsdømt. Uten effektiv marine og avskåret fra nye forsyninger var det også for Japan bare et spørsmål om tid.

Jeg har også sett filmer og dokumentarer om krigen i Asia, og Japans innbitte kamp om aldri å overgi seg. Jeg har lest om den i bøker og artikler. Også jeg har hatt forståelse for argumentet om at amerikanerne bare vil ha krigen avsluttet, at de ikke orker mange Iwo Jima. Men da jeg hørte en foredragsserie fra The modern scholar om den kalde krigen, og der fikk presentert argumentene for at det var vel så viktig å skaffe seg diplomatisk overtak over Sovjetunionen, så hadde jeg ingen problemer med dem. De virket overbevisende, og det virker til å være konsensus blant forskere om at årsaken til å bruke atomvåpen mot Japan er todelt. Det virker også til å være en konsensus som ikke har nådd ut i folks populære oppfatning ennå, fremdeles står motivet om å få avsluttet krigen sterkt. I USA er det også et spørsmål om stolthet og patriotisme. Også vi i Norge kan ha problemer med å akseptetere hvor kyniske vår nære allierte kan være. Det er et grusomt våpen, og det er grusomt å bruke det. Det blir litt mindre grusomt om motivene for å bruke dem var edle, og at det virket.

President Truman hadde ikke fingrene direkte på avtrekkerknappen. Den stående ordren var at bomben skulle bli ferdig så fort som mulig, og at den skulle brukes når den var ferdig. Det var en ordre Truman mer eller mindre arvet fra sin forgjenger. De militære utførte ordren. Først etter de to bombene var sprengt, utstedte Truman en ordre om at ingen flere atombomber skulle slippes uten hans uttrykkelige ordre.

Japan overgav seg. Kanskje på grunn av bombene, kanskje på grunn av andre ting. Hitler og nazi-Tyskland ville aldri gjort det. De var besatt av ønsket om å kjempe til siste slutt. Heller undergang enn overgivelse.

De blir skrevet i rykk og napp disse postene. Om atombomber under den kalde krigen må jeg skrive mer senere.

Litt om Antigone, og vår tid

Da jeg bodde i Bergen fulgte jeg alltid forestillingene til den belgiske friteatergruppen TgStan. Den første forestillingen jeg så av dem var en oppsetning av Tsjekovs nokså ukjente ungdomsstykke, Platonov, og jeg var fanget med en gang. Slik skal teater være, da gir det mening å sette opp teaterstykker og å se på dem.

En av sesongene var oppsetningen de gjestet Teatergarasjen med den greske tragedien Antigone, av Sofokles. Frank Vercruyssen spilte kong Kreon, en enorm skuespiller, jeg er blodfan. Jeg husker ikke hvem som spilte Antigone, det var en meget sterk, tøff og dyktig kvinne. Det gnistret fra scenen i konfliktene mellom kong Kreon og niesen Antigone, begge gav – hver på sin måte – all den energien som trengtes i rollene.

Hva disse to fikk så utmerket godt frem at jeg i ettertid sitter igjen med dette som hele konflikten i stykket, og er grunnen til at jeg tar det med her, er scenen der Antigone vil begrave sin bror, mens kong Kreon nekter. Hun appellerer til etikk og moral, det er en skam ikke å begrave ham, liket råtner i gaten, kråkene spiser av ham, og det er også nødvendig i gresk antikk tradisjon å begrave de døde for å sikre etterlivet. Kong Kreon benekter ikke dette, men sier han har andre hensyn å ta. Han er konge, og må sørge for å holde orden slik at samfunnet kan gå sin gang. Han kan ikke begrave ham, selv om han gjerne ville.

Det topper seg der Antigone roper til onkelen at han er konge, og alt han trenger gjøre er å si «nei», nekte å være med på reglene som sier han ikke skal begrave liket, så vil den dødes sjel bli reddet, og kongen vil ha den moralske samvittigheten i orden. Jeg siterer selvsagt ikke ordrett, dette er som jeg husker det, frem til Antigone sier: men det er visst veldig vanskelig å si nei, helt umulig å gjøre det som er rett, i stedet for det som kalles en plikt. Hvorpå kong Kreon i skuespiller Frank V skikkelse svarer: «Nei, det er den enkleste tingen i verden å si nei, alle liker den som sier nei, som setter seg opp mot reglene når reglene går mot moralen, men det trengs noen til å si ja. Til å sørge for at tingene går sin gang, at lovene opprettholdes. Det er oppgaven som ligger til å være konge. Jeg valgte aldri å bli konge, men ble født inn i det, og må nå gjøre valgene som gjør meg og andre vondt. Treet kan ikke la være å vokse, jeg kan ikke la være å være konge, og ta de valgene en konge må ta. Din bror vil ikke bli begravd. Det er den straffen han skal ha, for hva han har gjort.

Et sammendrag av handlingen kan de se selv, de som vil, på Sparknotes. Om noen skulle være interessert i å lese hele eller deler av stykket, finnes det her, på classics.mit.edu. Her vil dere se at kongen ikke kunne begrave denne døde, fordi han urettmessig hadde angrepet kongemakten, og måtte straffes for det. Enkle søk på Google gir raskt ytterligere informasjon om stykket, og bakgrunnen for karakterene.

Oppsetningen har farget min måte å tenke på for all tid siden, slik all kunst skal gjøre. Det er enkelt å være den prinsippfaste, som sier og mener de riktige tingene, men som ikke trenger å tenke på konsekvensene. Det vanskelige er å være den ansvarlige, som av og til må si og mene det som er nødvendig, og har ansvaret for konsekvensene. I stykket til Sofokles er balansen perfekt, både Antigone og Kreon har rett, det er en kamp om ideer satt opp mot hverandre, slik det er i all stor litteratur. Det er ikke slik det er i enkel underholdning, der man umiddelbart ser hvem man skal ta parti med, og skillet mellom helter og skurker er klart og tydelig.

Jeg tenkte å ta med et avsnitt om at Putin var Kreon da Janukovisj falt. Han kunne gjøre det midlertidig lett for seg selv med å la det fare. Det var Ukrainas sak, et annet land, Russland ville styrt unna sanksjoner og tilspenningen med den vestlige verden vi nå ser. Men det var reell risiko for flåtebasen på Krim, i Sevastopol, en by med spesiell status i Sovjetunionen, og i Ukraina, den lå under Moskva, en avtale det langt fra var noen garantier for ville bli forlenget. I kaoset som fulgte Maidan var det også en reell sjanse å snappe hele Krim fra Ukraina. Putin benyttet denne sjansen. Krim og Sevastopol er under full russisk kontroll. Det er umoralsk og illegitimt, men i beste – eller verste – ånd fra Machiavelli har en statsleder andre hensyn å ta enn hva som er moralsk og etisk. Fyrsten skal gjøre det som er til beste for staten. Det moralske kan i så måte ofte bare være forstyrrende.

Gorbatsjov var mer en Antigone i kongedrakt. Han gjorde det som for ham var rett og riktig, han fulgte prinsippene, og ikke det som nødvendigvis var best for staten han var leder for. Slik ble han svært populær i Vesten, han fikk vel saktens sågar fredsprisen, men ble mektig upopulær i Sovjetunionen. Geopolitisk gav han vekk absolutt alt, også det han ikke trengte å gi vekk, som Andrej Fursov formulerte det i dette instruktive – men kontroversielle – foredraget lagt ut på YouTube. I konflikten med Vesten har Russland mindre å spille på, siden Gorbatsjov tillot så store svekkelser, og landet under Jeltsin ble lagt ned på knærne. 

Øst-Europa har gått fra å være allierte til å være tildels bitre fiender, som i tilfellet Polen og de baltiske landene. Om Ukraina også skal bli et slikt land, har Russland med unntak av Hviterussland og Finland hele vestgrensen sin besatt av land som ønsker dem alt vondt. Antigone vil kanskje si det er greit, Kreon har landets fremtidige sikkerhet å tenke på. I mitt hode ville et rimelig kompromiss være å holde grenselandene nøytrale, slik det vitterlig var med mange av landene under den kalde krigen, men det blir merkelig nok oppfattet som en sterk provokasjon av mange. Buffersoner har gjennom historien ofte virket konfliktdempende og stabiliserende, men i vår tid vil ikke EU og særlig NATO ha noe av den slags. Sånt blir det konflikter av. Ulike interesser møtes.

Jeg startet dette innlegget 15 august for å ha det på dagen for Japans kapitulasjon. Jeg avslutter det imidlertid like godt, det et langt nok som det er. Japansk kapitulasjon og den kalde krigen som fulgte, får sin plass i morgendagens post, der tematikken fra Antigone og konflikten mellom moral og statsansvar vil bli fulgt opp.

Viktig kanskje å ha med også her: i Antigone går det ikke bra med noen. Antigone tar livet av seg, hennes vordende brudgom gjør det samme. Dermed står Kreon og landet Thebes uten arvinger til kongemakten. Kreon står igjen alene. Tragedien er fullkommen. Måtte vår tid ikke bli en kopi av den.

 

Noen kilder

Folk liker ikke at andre enn Russland har skylden for det som skjer i Ukraina, og den geopolitiske krisen konflikten så raskt utviklet seg til. Det sitter dypt i oss på vestlig side at vi er de gode, at vi har ærlige og redelige hensikter, og at vi alltid vil det beste for alle folk i hele verden. Det kommer som et sjokk på oss når den ikke-vestlige verden ikke deler dette synet på hvem vi er, og hva vi vil, og heller ikke deler vårt syn på hva som er rett og galt her i verden. I våre hoder, indoktrinert gjennom et langt liv, er det de som tar feil, og det kan ikke skyldes annet enn manglende opplysning, propaganda eller at de rett og slett ikke vet bedre. At vi i vår opplyste, frie verden også skal mangle informasjon, være utsatt for propaganda eller at også vi av og til ikke vet bedre, det sitter veldig langt inne.

Her er en bloggpost av Dr. Gordon M. Hahn. Dere kan lese biografien hans nederst på siden, det er ikke noe tull med ham, selv om det han skriver om snikskyterne på Maidan er ganske oppsiktsvekkende. Boken Revolution from above han har skrevet, har jeg selv sett referert til, den handler om oppløsningen av Sovjeunionen og hører med i debatten om hvorfor det skjedde. Hahn kommenterer også en artikkel i Det Spiegel, om tortur begått på ukrainsk side i konflikten i Donbass. Det blir begått tortur på begge sider, dokumentert og rapportert av internasjonale organisasjoner som arbeider med den slags, men omfanget og grovheten i det Spiegel rapporterer går ut over hva jeg kjente til. Hahn gjør at det er bare deler av den torturen som blir etterforsket, den begått av medlemmer av den frivillige bataljonen Tornado, mens den begått av medlemmer av Høyre sektor påfallende går fri.

11 august kom en melding på informasjonssidene til det russiske utenriksdepartementet. Der venter kanskje noen bare å finne propaganda, i motsetning til informasjonssidene til våre departementer, der alle i hele verden kan vente å finne god og saklig informasjon. Bildet er ikke så enkelt. Meldingen som ble lagt ut inneholder et punkt om at Ukraina nektet å underskrive et dokument under det siste møtet i kontaktgruppen, 3 og 4 august. Dokumentet gikk ut på å fjerne tanks, artilleri opp til 100 mm og bombekastere opp til 120 mm. Det er et rent faktum. Det er ikke propaganda. Også i denne meldingen står det at Ukraina planlegger å sende flere tunge våpen til fronten, og ukrainsk side oppfordres til å vise moderasjon.

For mange er det slik at så lenge Ukraina er sitt eget land, og Russland er et annet land, så spiller det ingen rolle hva ukrainsk side måtte finne på. Det er Russland som er aggressoren. Da er det jo forunderlig at ikke samme moralske rettesnor ble brukt da Saudi Arabia angrep i Yemen. Det var skikkelige angrep, med raid fra bombefly, og ikke bare krig med stedfortredere, som situasjonen for tiden er i Donbass. Et enda bedre eksempel

For øvrig vil jeg takke alle som tar seg tid til å kommentere innleggene mine. At jeg ikke straks svarer skyldes mangel på tid, og ikke at jeg bare vil ignorere dem.

*

Posten ble ikke skrevet ferdig i tide. Jeg har morgenene til de andre våkner, så er det slutt. Noen ganger blir det tid til å fortsette, i går ble det ikke det. Dette er morgenen 15. Juli.

Fortsettelsen på avsnittet som ble brutt skulle være…

Et enda bedre eksempel er krigen i Kosovo. Der er det i den vestlige verden bred enighet om at det var Serbia som var aggressoren, enda Kosovo er (eller var) en del av Serbia. USA og NATO gikk til krig, i Serbia, ikke bare i problemområdene i Kosovo, men de bombet hovedstaden, Beograd. Norge var også med på dette, med Kjell Magne Bondevik som statsminister, Kristelig folkeparti i krig. Drapstallene i Kosovo er en brøkdel av hva de nå er i Donbass. FN opererer med noe over 2000 i Kosovo (MERK! Dette tallet er misvisende, og handler om døde kropper funnet, det var jeg som blandet døde kropper og offisielle estimater, en side fra BBC er oppklarende, siden er fra 1999, men de modererte tallene siden opererer med ser ut til å stå seg), mens de offisielle tallene i Donbass nå er passert 7000. I tillegg kommer flyktningene, som kan telles i millioner (opp mot halvannen million internt i Ukraina, antagelig et lignende tall over til Russland).

Den vestlige verden har nå for en stor del anerkjent Kosovo som en egen stat. Det var også vestlige diplomater og forhandlere som organiserte det spesielle statsstyret i Bosnia-Herszegovina, med ruleringen mellom serbere og bosniaker ved makten. Styret er ikke effektivt, men det er i hvert fall anerkjent at den serbiske minoriteten og bosniakene i Bosnia-Herszegovina aldri vil bli enige, at man er nødt til å ta hensyn til begge.

Noe lignende virker plent umulig å få til i Ukraina. Der blir ønskene og meningene til den ikke ukrainsk-nasjonalistiske eller ikke pro-ukrainske delen av befolkningen kalt «rusisisk propaganda», og kort og greit ignorert. Legitimiteten vestmaktene brukte for å rive Kosovo løs fra Serbia er den samme russerne brukte for å rive Krim løs fra Ukraina, det er bare å sjekke opp. Russerne har som man sikkert vet ikke anerkjent Kosovo, og de kaller angrepet på Serbia og krigen mot dem «vestlig aggresjon» (det skulle rokke ved bildet av Norge som fredsnasjon, vi er et land som er med og kriger). Men russerne bruker vestlig anerkjennelse av Kosovo som argument for at deres annekteringen av Krim er legitim, og lot det skje på en måte som ligger tett opp til ordlyden som ble laget til, da man mot serbisk konstitusjon skulle ta deler av deres landområder fra dem.

Jeg hadde flere lenker og argument, men de får sive ut i andre poster eller i kommentarene. Jeg syntes bare jeg måtte avslutte argumentet jeg hadde begynt på, selv om jeg vet det ikke er bra å endre innlegg som er postet, særlig etter at kommentarene har begynt å komme. Man skal være etterrettelig.

Svartsyn

I går ble jeg syk. Det er noe jeg har for vane å bli, når det altfor lenge er altfor varmt, og du aldri får noe fred for klam svette og kroppens egne nedlkølingsporosesser. Det er som om organismen sier «Dette gidder jeg ikke lenger – her er min protest». Sykdommen gjorde at jeg nokså tidlig på dagen måtte til sengen, der jeg stort sett ble værende til i dag morges. Det gjorde også at jeg fikk god tid å høre på nyhetssendinger og gamle opptak på nettet. Det var en dyster opplevelse. Dømt etter kommentarene jeg får her og mine sveip over norske medier er folk flest nokså optimistiske til hvordan det kommer til å gå i Ukraina, og i konflikten mellom NATO og Russland. Det er det ikke dekning for.

Da George W. Bush ble president i USA fikk han og landet hans etter kort tid en voldsom sympati i verden, etter angrepene 11. September. Få kriger har vært mer støttet enn den de så startet i Afghanistand, og det som etter hvert utviklet seg til det nokså voldsomme «krigen mot terror». Sympatien han hadde greide Bush nokså effektivt etter hvert å rydde vekk, hatet og forakten mot ham nådde etter hvert høyder man må til dagens omtaler av Putin for å finne maken til. Motstanden mot Bush var så sterk at neste president, Barack Obama, fikk fredsprisen for ikke å være han.

Nå er det også sterke krigshissere i amerikansk politikk. De er den ene av to leire, den andre ønsker en mer diplomatisk linje, og vil være villige til kompromiss. Hvilken side står vi i Norge på? Støtter vi diplomatiet, eller støtter vi linjen fra Bush, den som ser verden slik at «the one with the biggest gun win»?

Tendensen er å nedtone betydningen krigshisserne i Wahington har. Det blir bagatellisert, oversett, man ser heller til Russland som aggressoren. Og Russland og Putin er aggressoren samme hva USA og NATO måtte finne på, slik det er bortimot umulig å få den engelskspråklige verden med Norge som del av den, til å mene noe negativt om det nye regimet i Kiev. Det er Russland som er skurken. Alle andre parter i konflikten kan gjøre som de vil.

Slik ha vi fått den vanvittige situasjonen at plutselig organiserer både Russland og NATO store militærøvelser like opp til hverandres grenser. Men i vest har det grodd fast et syn at de russiske øvelsene er «aggressive» og «ukloke», mens våre øvelser er «for forsvarets skyld» og «nødvendige». Det samme er plasseringen av nye baser og permanente NATO-styrker i Polen og Baltikum, stikk i strid med alle løfter og avtaler, og en åpenlys provokasjon mot Russland.

Også mine kommentatorer pleier å forklare meg at dette er «helt nødvendig» fordi Russland er en trussel, og NATO er en forsvarsallianse som må forsvare sine medlemsland. Det er en ganske utrolig måte å se verden på, helt uten forståelse for at andre land kan føle seg truet av vår «sikkerhet». Jeg har tenkt ut analogien at hvis naboen leier en permanent vaktstyrke med maskingevær rettet mot deg, din familie og ditt hus, så vil du ikke føle deg særlig trygg.

De siste dagene har vært riktig skumle, som jeg også skrev om i gårsdagens post. På mandag uttaler en russisk general at en ukrainsk offensiv mot Donbass for å ta tilbake områdene, vil føre til en full russisk invasjon. Rapportene fra fronten tilsier at kampene tiltar, og at ukrainsk side frakter tunge våpen inn i området der slike er forbudt etter Minsk-avtalen. Det er ingen garanti for at dette vil gå bra. Garantien begynner å nærme seg det motsatte, dette kommer til å gå riktig ille.

På BBC Newshour i går var det intervju med Ian Kearns, leder av European Leadership network, en engelsk tenketank. Han advarer mot den militære opptrappingen mellom NATO og Russland. Det øker sjansen for uhell og misforståelser, og man kan skli inn i en konflikt ingen av sidene egentlig ønsker. Rapporten har fått mye oppmerksomhet, det er bare å søke på nettet. Dette er skikkelige saker, og ikke naiv, norsk optimisme om at alt vil gå bra.

Det kommer ikke til å gå bra. Jeg tror jeg kan si det så sterkt nå. Det har vært forsøk på fredelig løsning, vi har Minsk-avtalen, forhandlet frem etter en diplomatisk kraftanstrengelse av Tysklands Angela Merkel, vi har noen initiativ fra John Kerry, og samtalene i Normandie-formatet (Russland, Ukraina, Tyskland, Frankrike) går sin gang. Problemet er at kreftene som ikke ønsker noen fredelig løsning eller noen avtale, er for sterke. De befinner seg i Kiev og i Washington, og de torpederer ethvert forsøk på kompromiss og tøvær. Det kan de gjøre i ly av et hylekor som sier Putin har skylden.

Syk som jeg var i går kunne jeg høre gjennom en rekke gamle programmer i serien til The nation, der programleder John Batchelor snakker med professor emiritus Stephen F. Cohen. Der var det mye destruktivt å finne, mye å miste nattesøvnen av, men saklig, faktabasert og informativt, som alltid når professor Cohen er involvert. Man kan rive seg i håret av at så lite av den informasjonen når frem til tradisjonelle medier, slik at folk flest fikk et mer balansert forhold til konflikten, og skjønte mer av hva som er på spill. Det ville også dempe den uforbeholdne støtten krigshisserne har, så lenge våpenopptrappingen er rettet mot Putin og russerne.

For eksempel var det et program i begynnelsen av juli, eller slutten av juni, der det ble annonsert at president Poroshenko hadde lagt frem et forslag i nasjonalforsamlingen om å erklære avsettelsen av Janukovisj ulovlig. Det er jo fint i tråd med det Russland og Putin alltid har hevdet, og med Ukrainas egen konstitusjon og egne lover og regler. Men det var kanskje litt uventet at dette var noe Ukraina selv skulle mene?

Årsaken var at president Poroshenko frykter for sin egen stilling. I perioden forslaget ble lagt frem var det varslet store demonstrasjoner fra den høyreekstreme gruppen, Pravyj sektor, og det kunne være en reell sjanse for at de eller senere demonstrasjoner vil velte Poroshenko, som Janukovitsj tidligere ble veltet. Poroshenko er heller ikke mer populær enn Janukovtisj var, han er mindre.

Det gjør jo noe med legitimiteten til hele dette vanvittige styret som har kapret Ukraina, og forvalter landet delvis som ren amerikansk vasallstat, delvis som en nasjonalistisk frisone. Bare ikke kall det demokratisk og liberalt, i de to størrelsene er Ukraina i klasse med Russland.

Noe annet som har fått passere i fred i massemediene er hva villmarken Saakashvili drive med i Odessa. Professor Cohen har fullt litt med på det. Han har også bakgrunnsinformasjon som tilsier at det er helt rett når russerne hevder han er plassert der av Washington. Det bærer fingeravtrykkene til John McCain og Joe Biden. Det har også vært en god del skriverier om ham i Washington Post, det nærmeste man kommer en lyttepost til det hvite hus. Her har amerikanerne litt av de samme mulighetene som russerne har med alle sine statsmedier. De kan annonsere nyhetene her, så blir det ikke så offentlig og kontroversielt.

Stygt over alle grenser er at Saakashivili vil erstatte huset til handelsforeningen, eller hva vi skal kalle det, huset der noen og førti pro russere ble brent inne mens ukrainske nasjonalister stod utenfor og sang den ukrainske nasjonalsangen, den bygningen vil Saakashvili gjøre til et sjøfartssenter. Så er det akkurat som om hele brannen aldri har skjedd. Ukraina setter strek over historien i beste Sovjet-stil, som Cohen formulerte det.

Den vandrende kanonen på dekk, Saakashivili, har også stengt russernes transportlinje til Transdenistria. Transdenistria er utbryterrepublikken i Moldova, den vestlige folk med sine moralske kompass straks kan fastslå er ulykkelig russisk, men der noen enkle fakta skulle justere det synspunktet. Transdenistria var dem første regionen som erklærte uavhengigheten fra Sovjetunionen, og de har lenge tettere tilknytning til Russland, noe russerne ikk vil gi dem. Det har vært en krig der på 90-tallet, og russerne har halvannet tusen fredsbevarende styrker i området. Disse trenger forsyninger, og de har blitt gjennom Ukraina, etter gjeldende avtaler Saakashvili nå har annullert.

Det kan han ikke gjøre uten amerikanernes velsignelse. Det er amerikanere som nå ønsker en full konfrontasjon med Russland, krigshisserne, de som følger i linjen fra George W. Bush, og som nå har frikort til å ture frem som de vil, fordi på forbausende kort tid har man fått det for seg at Russland er en aggressor og en trussel.

Russland har to alternativer for å kunne fortsatte å forsyne fredaatyrkene i Transdenistria. De kan enten lage en luften, som vestmaktene gjorde i Berlin (en sammenligning russerne selv bruker), eller de kan ta kontroll over Odessa med militærmakt, og sørge for at forsyningene får fortsette. Det siste er en reell trussel. Hadde krigshisserne i Moskva hatt samme makt som krigshisserne i Washington, så hadde dette blitt løsningen. Men Putin er riskioavers, stikk i strid med alt som blir skrevet og sagt om ham. Foreløpig har Spetsnats tatt seg av problemet.

Det går altså faretruende mot full konflikt mellom USA og Russland. Det er ikke Russland som styrer inn mot den konflikten, men Russland er nødt til å reagere når nabolandet Ukraina nær sagt over natten blir anti-russisk, og NATO kryper helt opp mot landets grenser. Russerne føler seg også dypt urettferdig behandlet, fullstendig forståelig når man kjenner historien, som russerne gjør, og amerikanerne ikke. Folk som føler seg urettferdig behandlet er farlige. De kan bli irrasjonelle.

Man kan også spørre seg hvor lurt det er å behandle en mektig paranoid nabo som for å vise ham at det er god grunn for hans paranoia. Etter konflikten startet har også Russland gått i antidemokratisk retning. Det er helt etter læreboka, Russland gjør alltid det, når hun føler seg truet. Den liberale opposisjonen i landet er nå så godt som eliminert. Well done, USA og EU.

I går kom også det nyeste programmet i samtalene mellom programleder John Batchelor og professor emiritus Stephen F. Cohen. Der blir de to alternativene diskutert, enten vil Kiev og Washington si fra seg de opprørskontrollerte områdene i Lugansk og Donetsk, de vil aldri få kontroll over dem uansett, og uten kan Ukraina bli med i NATO. EU er neppe noe tema lenger, de som satte i gang hele driten, ser nå hva Ukraina er for noe, og er ikke interessert i noe ukrainsk vrakgods. De har nok med egne problemer. USA vil selvfølgelig heller ikke gi Ukraina den hjelpen de egentlig trenger, der er konflikten med Russland viktigst. Og så er det andre alternativet, å forsøke å ta tilbake med opprørsområdene med makt, starte den krigen den russiske generalen advarer mot.

I Norge er sikker folk mest opptatt av sommeren som går mot slutten. Vi lever i en verden der ganske mye kan gå mot slutten om vi fremdeles lar generalene, machomennene (av begge kjønn) og krigshisserne styre showet. Foreløpig ser jeg ingen antydning til at man vil ta til fornuft, og satse på samarbeid og diplomati. Det ser ut til at man vil kjøre dette ulykksalige toget til endestasjonen. Det gir grunn for svartsyn.