Takknemlighet

Hva jeg skal gjøre nå, er å bryte av alt arbeid som overvelder meg og gleder meg, og skrive en tekst om takknemlighet.

I dag morges bestemte jeg meg, nesten for å koble av, å jobbe litt med Goethes enorme dikt, Wandrers Sturmlied. Det er godt utenfor rekkevidde for hva jeg er i stand til å klare, tysken min er litt primitiv og Goethes verden på 1770-tallet må jeg bare lese meg til, men det at det er så vanskelig, gir meg muligheten til å strekke meg og utfordre hjernen til å klare enda litt med. Det er samme glede som man får fysisk når man løper raskere opp et fjell enn man før har gjort, eller løfter noe tungt man ikke har greid å løfte før. Det gjør kroppen bedre, hjernen bedre.

Når jeg arbeider med dikt og snakker om dikt, så bruker jeg ofte uttrykket å åpne en verden. Jeg er fullt klar over at mange nå om dagen og også før i tiden ikke er så velvillig innstilt til poesi, og avviser den og latterliggjør den. Dem om det. I tillegg til at det fungerer som hjernetrim, åpner det også nye verdener og nye måter å tenke på, som utvider også ens eget liv og hva man selv er i stand til å forstå.

Diktet Wandrers Sturmlied er så langt at jeg har ikke fått meg til å telle antall strofer ennå. Jeg har lest diktet før, jeg har lest alle dikt av Goethe og har jobbet med samlitge av liederne og samtlige av balladene, og er nå i gang med de som hører med til kategorien Vermisschte Gedichte, blandede dikt. Her er mange av Goethes aller mest kjente, inkludert Wandrers Sturmlied. Jeg har oversatt og forstått strofe 1 helt skikkelig, og har kavet meg gjennom en første oversettelse av de tre neste også.

Underveis har jeg blitt slått av tanker over hvor imponerende og inspirerende unge Goethe var i sine ambisjoner, hvor enorm livsoppgave han var rede til å pådra seg og fascinerende ærgjerrig han forsøkte å forstå den og formidle den. Han var fullt klar over at han var noe utenom det vanlige, og allerede her tidlig i 20-årene utviste han full forståelse for at denne livsveien her måtte han gå alene, og at den ville være ekstremt krevende.

På annen måte kan jeg ikke forstå hvodan han i de fire første strofene påkaller Genius – merk: ikke adjektivet, ånden! – og sier den du ikke forlater, den frykter ikke stormen, regnen, den løftes opp fra gjørmeveien, den vandrer på blomsterføtter, den sprer sine vinger, den blir beskyttet av vinger mens han sover på klippene, den blir omhyllet varmt i snestormen, den trekker til seg musene og gratierne.

Enda hvor mye jeg vet og har lært meg de snart femti årene jeg har levd her på kloden, så var det nytt for meg og måtte oppfriskes for meg, at Genius er en romersk ånd, personifiseringen av mannens avlskraft, herunder skaperkraft. Musene har jeg gått mange runder med, mange, mange runder, siden jeg har jobbet så mye med Shakespeare og en god del med Hölderlin, og selvsagt også Goethe og mange av de andre dikterne som virket og skrev en tid da kunnskapen om Musene var like selvsagte og allemannseie, som reglene i fotball og annen sport er i dag. Gratierne måtte jeg lære meg på nytt, om jeg noensinne har kunnet det, her er opphavet til ordet grasiøs.

Det hadde vært veldig lurt om skoleløpet lærte elevene dette her, og gjorde de av dem interesserte i det klare til å ta del i verdenshistoriens rike kunst- og tekstproduksjon. Det gir veldig god innsikt og forståelse å være i stand til det, du forstår deg selv og du forstår andre, og du forstår den verden vi lever i, også når den går av hengslene. Det gir noen faste holdepunkt i livet. Det gir noe mer å leve for, enn bare å la dagene gå, og fylle dem med underholdning. Du skjerpre hodet, og blir dermed i stand til å forstå kompliserte sammenhenger i andre spørsmål, og også se hullene der det ikke er noen sammenheng. Det er vel så nyttig, som å kunne løpe langt og løfte langt. Være i god form, i hodet og i kroppen.

På spilleren er J.S Bach. Det er orgelverk, 12 CD-plater, spilt av Helmut Walcha. Dette er den første, den der berømte Toccata og Fuge BW565 er på. Mange kjenner den fra tegnefilmen Det var en gang et menneske, i hvert fall mange i min generasjon. Starten er noe av det mest berømte som finnes. Jeg har ikke så enormt gode anlegg for musikk, jeg har måttet jobbe hardt for å forstå det, og vite litt om hvordan verkene er strukturert og hva en toccata er for noe, og hva en fuge er for noe. Med Bach er det sånn, at uansett så mye man leser seg til, så er det fremdeles en del som blir etterlatt komplett uforståelig. Hvordan er det mulig å finnes så mye guddommelig musikk hos et eneste menneske?

Jeg har i mange, mange år tilvennet meg å høre på denne typen musikk, og høster i dag glede og velvære over å kunne nyte musikken og la meg fascinere og inspirere av menneskehetens ufattelige skaperkraft. Jeg er veldig gald i populærmusikk og særlig rock også, men den type musikk kommer mer gratis, det er ikke så vanskelig verken å lære seg eller å lære seg å like. Men det er en ekstra gave til dem som er i stand til å sette pris på Bach.

Så der har du meg, en lørdag i november, med fersk espresso fra en flott kaffemaskin. Nybakt brød var det til frokost. Jeg har kommet ut av telling hvor mange kaffekopper jeg har drukket. Jeg vil bare lese og lære mer og mer og mer, og skrive til alle og fortelle om det. Livet er riktg, og blir rikere om du forsyner deg grådig. Tenk det!

Takk!