Kortere dag med Irina

Det er konflikten i sjakk-Norge som gjør at jeg ikke har tid til å skrive postene ut med en gang. Jeg blir helt oppslukt av de stadige vendingene, og jeg blir forferdelig provosert. Så er det jo sånn at mesteparten av dagene er jeg uten nett, og går og bader og koser meg, og har i alle fall ikke tid til å skrive blogg.

I morgen tidlig – som allerede er i dag – er det treningsfri. Da regner jeg med å få oppdatert en del. Det arbeidet er i gang nå. Og denne posten her skal i alle fall skrives ferdig.

Det var en dag hvor morgenen tok veldig lang tid. Jeg var på trening, og det som følger med der, jeg dusjet, og spiste frokost, og jeg druknet inn i konfliktene med norsk sjakk. Det er ganske uvirkelig at ja-siden tror og argumenterer for at det de driver med er greit, og faktisk er villige til å la en nystartet «sjakk»-klubb med tusen betalte medlemmer stikke av med hele forbundet. Det er en klubb opprettet utelukkende for å få inn Kindred-avtalen, og gjøre sjakkforbundet til en lobbyorganisasjon for bettingbransjen. Det er akkurat det PR-byråene gjør, de lobber en sak for penger. Det er helt vilt at en frivillig organisasjon i Norge skal gjøre det samme, og attpåtil med med medlemmer som ikke selv har betalt medlemskontingenten, og  ikke har vært medlemmer lenger enn den korte tiden avtalen har vært kjent. Det er så mye snusk og fanteri her, at det må settes en ettertrykkelig stopper for det.

Det nyeste denne dagen var at jussprofessor Geir Woxholth med spesialkompetanse på foreningsrett, tok oppdraget gratis å skrive en juridisk betenkning. Advokatene til Carlsen-leiren og advokatene til sjakkforbundet har konkludert med at det er greit, «uten særlig tvil», og de har blitt satt ettertrykkelig på plass av jussprofessoren.

Etterpå var det å hvile seg litt, og litt mer enn litt. Klokken var over 1600 da vi endelig kom oss ut.

Da ble det til den korte stranda, den på høyre side av broen, når man kommer fra byen i buss 55 eller 118 (eller noen av dem fra Druzjba Naroda). Det var ikke så intenst varmt, rundt 25 grader, så det var ikke sånn at vi absolutt måtte bade. Men det er jo gøy, og Irina storkoser seg. Den store hiten for henne så langt er å dukke under vann. Hun holder seg for nesten, og dukker. Igjen og igjen og igjen, og igjen. Og så finner hun på diverse «triks». Og så har hun «show», der hun typisk holder den lille hånden for øret, og snakker med noen «i telefonen». Showene pleier å ende med at hun dukker, og jeg synes de fungerer ganske bra. Det er regelrett morsomt.

På denne siden av broen er det øl og slikkepinne som står på menyen. I år har jeg endelig lært meg at det heter chuba chups, eller hvordan det skal skrives. Det er det samme som står på de samme slikkepinnene i Norge, så jeg vet ikke om det er så russisk, akkurat. Men Irina får én, og jeg får en øl. Da er vi begge fornøyd. Irina vil etterpå ha is, men jeg overtaler henne til heller å prøve hoppeslottet.

Det koster ikke mye å prøve det. Det er billigere enn trampolinene faktisk. Det eneste lille problemet var at hun som leide ut snakket kav ukrainsk, og da blir det litt at vi må gjette hva hun sier. Jeg får forklart henne at vi er norske, jeg snakker russisk som jeg gjør, hun lille snakker russisk helt utmerket, men ingen av oss forstår ukrainsk i det hele tatt. Da er det bare smil og greit, og vi får resten av instruksjonen på russisk bedre enn både Irinas og min.

Så hopper Irina, mens jeg fullfører ølen min. Deretter er det litt mer bading, før det er opp å få is, og deretter kaffe. Her har vi for første gang en situasjon hvor Irina forstår den bedre enn jeg, når vi begge har samme informasjon tilgjengelig. Irina spiser is, og jeg vil fotografere henne med den. Nytt av året er at hun er veldig bevisst når hun blir tatt bilder av, så hun passer på å se fin ut, eller kul ut. I en alder av fire og et halvt år har hun helt inne den «sånn-vil-jeg-se-ut-på-bilde». Etterpå forklarer hun meg at dette var ikke så lurt, for nå smelter isen. Hun forklarer meg det. Hun skjønte det, jeg ikke. Den er ikke verst.

Isen hadde nok et annet problem med seg også, for den gikk rett gjennom systemet. Plutselig måtte lille Irina på do. Og det ble kappløp for å rekke det. Dette er sikkert ganske vanlig både for voksne og barn, men det er første gang jeg har vært med på det med Irina. Heldigvis vant vi kappløpet.

Da var det etterpå å ta bussen hjem, så vi fikk litt kveld hjemme også.

VM-matchen mellom Carlsen og Caruana

Denne greie bloggen er med jevne mellomrom også en sjakkblogg. Jeg har holdt det gående siden 2008, og dekket en del sjakkturneringer og sjakkpersoner, som regel under kategorien Sport og med emneknaggen Sjakk. Jeg var selv en ok spiller i barndommen, og er en ok hobbyspiller nå, sånn blant de bedre i klasse 3. Og så har jeg lest rikelig med litteratur, og fulgt intenst med på mange turneringer, sånn det pleier å være når jeg har lidenskap for noe.

I denne VM-matchen har jeg fulgt med sånn halvveis. Det har vært andre ting å gjøre, jobb, liv og eksamen, og det er først fra de siste rundene jeg har fulgt med på live. På forhånd tippet jeg en komfortabel seier til Carlsen, noe det ville blitt om han hadde fått inn seieren i parti 1, men slik gikk det ikke, og matchen har låst seg i en serie med remis. For første gang i VM-historien har samtlige partier endt remis, ingen av spillerene har fått inn en seier i den klassiske tidskontrollen. Carlsen var nær i parti nummer 1, Caruana nær i parti nummer 6, og i runde 10 fikk vi se et forrykende parti, der begge spillerne kunne stukket av med seieren. Det er noe av det beste som har vært spilt, et svært spennende parti på et svært høyt nivå, sjakk på sitt absolutt beste.

Etter det har vi fått se en kortslutning fra Magnus. Han har sluttet å prøve. Ganske åpenlyst prøver han å gjenta grepet fra matchen med Karjakin for to år siden, der han bestemte seg for å gå for tiebreak og omspill, og med hvit i siste parti spilte en variant han visste ville ende med remis. Det partiet kostet ham ingen krefter, og han kunne nokså komfortabelt ta med matchseieren i omspillet.

I år har det ikke gått sånn. Med hvit, i parti 11, spilte han en forsert variant som ville ende i et dødt sluttspill. I dette spilte han ytterligere noen trekk, men det var aldri noen tvil om at dette ville bli remis. Det var egentlig klart etter at han spilte Sh5 tidlig i midtspillet, straks etter åpningen. Med beste spill ville dette ende med mange avbytter, og ulikefargede løpere. Det var ingen fristende alternativer, og for en spiller av Caruanas kaliber, var det en smal sak å finne de riktige trekkene, og sikre remisen. Alle spillere i verdenseliten ville ha klart det.

Så var det parti 12, det siste. Og her fikk vi se en skandale. Magnus Carlsen går ut med ønske om å spille remis, et naturlig og greit utgangspunkt med svart. Han får inn en åpningsforberedelse, Caruana kommer bakpå, og da Caruana må unngå en trekkgjentagelse i trekk 14, står Magnus allerede litt bedre. I fortsettelsen spiller Caruana litt klumsete, han vil jo gjerne vinne dette partiet, men han får ikke plassert brikkene sine skikkelig, og Magnus får etter hvert ganske klar fordel.

I stedet for å forsøke å få det maksimale ut av denne posisjonen, forsøker Magnus Carlsen maksimalt å sikre remis. Han spiller konsekvent de trekkene som er tryggest, han prøver ikke å gi Caruana problemer, og han tar seg ikke tiden til å regne avgjørende varianter. På flere tidspunkt er det stillinger der Carlsen har trekk som gir vinnende, eller nær vinnende, fordel. Caruana strever enormt, og går stadig nedover på klokken.

Etter trekk 31 går Caruana inn i en lang tenke pause. Carlsen har en klar plan, han har opptil flere, og de ender de fleste av dem med farlige angrep mot den hvite kongen. Caruana har litt motspill, han kan forsøke å få hoppet springeren sin frem tl e6, dypt inne i Magnus’ territorium. Men det vil ta lang tid å få hesten dit, og det er ikke klart hva skade den kan gjøre derfra, annet enn å irritere. Enhver sjakkspiller med forståelse for spiller vil velge Carlsens sorte brikker, fremfor Caruanas hvite. Sort står best, i en uklar, åpen og spennende stilling.

Så strekker Caruana ut hånden. Først tror jeg han har gitt opp. Men det han har gjort, er å takke ja til et remisforslag fra Magnus. Titusenvis av fans på alle nivå kan knapt tro hva de ser. Har Magnus Carlsen virkelig tatt remis i denne stillingen her?

Ute i pressessonen og i kommentarene er Magnus helt rar. Han forteller at han ikke bryr seg om stillingen, han ville bare sikre en trygg remis, I don’t care, var ordene han brukte, om trekkte som kunne gitt ham sterk fordel på et tidspunkt, og som en spiller i verdenseliten selvfølgelig vil være oppmerksom på. Det krever imidlertid litt arbeid å regne på konsekvensene, og det gadd ikke Magnus i dag. Han var helt ute av stand til å bryte ut av sin egen strategi, om å gå for remis i dette spillet.

Fra norsk side er det flere som forsøker å bortforklare hva Magnus gjorde. De sier han var usiker, regnet seg å ha større sjanser i omspillet, alt slags sånn tull. Saken er at vi har en verdensmester i klassisk langsjakk, som ikke er i stand til å beseire sine utfordrere i langsjakk. Han stikker av fra kampen, prøver ikke en gang, selv når muligheten åpner seg der, foran ham. Det er skandaløst. Partiene skal spilles ut. Det nytter ikke å si at reglene åpner for å tilby og gå med på remis etter trekk 30, men det betyr ikke at det er god sportsånd å gå med på det. På topplan er det blitt kutyme å spille stillingene ut, når det ennå er liv i den. Den sosiale kontrollen gjør jobben, spillerne får høre det når de spiller for passivt, og tar remis for tidlig.

Magnus Carlsen tok dette her mange flere skritt. Det var selvfølgelig strategisk idiotisk, aldri kan han vel vente å få så god sjanse i hurtigsjakken, som han hadde her i langsjakken. Får han det, er det flaks. Ikke god strategi. Videre har han vist seg som en feiging, han er ikke i stand til å dominere sine motstandere, slik de beste spillerne gjør. Han klarte ikke å slå Caruana en eneste gang i løpet av 12 partier. I de siste gav han opp til og med å forsøke. En feiging.

Og så er det det sportslige. For ham selv, og for publikum. Dette er som Østterike – Vest-Tyskland i 1982, da de på stillingen 1 – 0 til Østerrike bare sluttet å spille, for resultatet var til fordel for begge. Det er som to lag stilltiende bestemmer seg for at straffekonkurranse er like greit, og gir seg til bare å sentre frem og tilbake på egen banehalvdel. Eller at trenerne bare blir enige om å droppe det, rett til straffekonkurranse. I sjakkhistorien har det knapt noen paralleller. Forsøkene Magnus’ forsvarere har funnet frem ligner ikke i det hele tatt, aldri i en åpen, spennende stilling, med fordel, i en siste, avgjørende VM-match.

At Magnus Carlsen ellers er kjent for å spille videre, selv i døde stillinger, gjr det hele enda underligere. Også mot Caruana, tidligere i matchen, spilte Carlsen flerfoldige trekk, i en stilling selv jeg kunne holdt remis mot ham. Suksessen til Magnus har gått ham til hode. Han vil ha godt av å tape dette omspillet, og finne tilbake til sitt gamle, blodtørstige jeg, der han ikke fryktet noen, og spilte på for seier, så lenge det var det minste håp i stillingen, igjen.

Heldgivis er jeg opptatt i ettermiddag, så jeg slipper å bry meg om omspillet. For meg endte denne matchen uavgjort.

Kandidatturneringen i sjakk, Berlin2018 – Caruana!

Disse kandidatturneringene har alle vært spennende å følge med på, men denne i Berlin kommer til å bli husket som en som skrudde det hele opp enda et lite hakk. Det er 2013 i London og denne i Berlin, de to skiller seg ut som sjakkunderholdning på sitt aller, aller beste.

Fra første runde viste det seg å være 8 spillere som var kommet hit for å spille, og for å vinne. Her var ingen forsiktige remiser, ingen som ville føle hverandre litt på tennene, ingen som kjente stundens alvor. Alle gikk til angrep. Det ble hele tre avgjorte partier, Mamedjarov, Caruana og Kramnik, tre av forhåndsfavorittene. De som tapte var Karjakin, So og Grisjuk. Partiet som endte remis, Aronian – Ding, var også et fyrverkeri av et parti, en vill og grisete stilling, der Aronian trakk i nødbremsen, og gikk inn i trekkgjentagelse. Kanskje signaliserte han med det ørlitegrann frykt? Det han ikke skulle trenge, denne turneringen.

Sånn fortsatte det runde etter runde. Grisjuk slo øyeblikkelig tilbake, med å beseire So. Ellers var runde 2 remiser. I runde 3 var det nytt fyrverkeri, med Kramnik i et aldeles utrolig parti mot Aronian. Trekket Tg8 går inn i historien, det vil forandre sjakken. Aronian ble utspilt, og Kramnik hadde fått en kjempestart, med 2 av 3 poeng. I samme runde presset Mamedjarov Caruana med svart, etter selv å ha stått til tap en kort stund. Det viste seg ganske klart at spillerne var villige til å gå rett i strupen på hverandre, med begge farger.

I fjerde runde kom gigantoppgjøret mellom Kramnik og Caruana. Det skulle farge turneringen. Kanskje var det her det ble avgjort. Og det kunne gått begge veier. Kramnik tok enorm risiko, og gikk inn i en stilling som betydde tap, men som det ikke var så lett for Caruana å få realisert. Kramnik hadde motsjanser, og tok dem. Så var det en stund at det var Kramnik som kunne vinne, og det var han som valgte feil variasjon. Dette partiet var usedvanlig rikt på muligheter og forskjellige variasjoner, det må ha vært intenst å spille. Og så var det Kramnik som knakk sammen med to sekunder igjen på klokken. Han gjorde en feil, og tapte.

Etter det klarte han aldri helt å reise seg igjen. Caruana, på sin side, virket også litt rystet, og klarte aldri å gå inn og dominere feltet. For ham ventet nå en lang rekke remiser, avbrutt av en seier mot en Aronian, som presset for hardt. Kramnik, gikk inn i en slags trance, han forlot denne verden, og spilte noen helt vanvittige partier, og hadde noen vanvittige pressekonferanser. Han presset for gevinst i alle stillinger, med hvit og svart, alle parti, og insisterte etterpå at han hadde fordel. Resultatet var han gikk ned gjentatte ganger, og fikk suverent flest avgjorte partier. Det var mye spektakulært med Kramnik, denne gangen.

Og i stedet for å ta det runde for runde, som jeg har gjort i kommentarfeltet for den første posten, så tar jeg nå spiller for spiller.

Aronian, 4,5p – (-5)

Aronian er kanskje den sjakkspilleren med flest fans. Han er en fin type, en spennende spiller, og han provoserer ingen. Men han får det ikke til i kandidtturneringene. I år var resultatet så katastrofalt, at Aronian kan få problemer med å reise seg igjen. Ambisjonene hans er destruktive, han vil bli verdensmester, og han legger mye av sitt livs og sitt lands historie i dette. Han ønsker det intenst, og det suger ham for energi. I kandidatturneringene spiller han med frykt. Denne gangen kunne man få et varsel om det, i partiet mot Ding, der han trakk seg, og i partiet mot Kramnik gikk han ned i panikk, etter å ha fått et nytt trekk mot seg. I nøkkelpartiet mot Caruana i runde 6, var det do or die, som de sier på engelsk. Da var det som om Aronian bestemte seg for å dø, han gikk på mot selvmordet. Aronian delte ut mange gratispoeng og billige poeng i denne turneringen. Mens han ennå hadde sjanser, tok han for drøy risiko, da alt håp var ute, virket det som han hadde problemer med å være helt konsentrert. Mot både Kramnik og Caruana tapte han 2 – 0. I det andre partiet mot Kramnik spilte han sterkt, men det er symptomatisk at det var han som til slutt gjorde tabben som tapte. Etter dette var han en knekket mann, smertefullt å se på i pressekonferansene. I nest siste runde møtte han Caruana igjen, i et parti med direkte innflytelse for turneringsseieren, men i den avgjørende stillingen finner ikke Aronian det beste trekket, og Caruana kan rulle over ham. Denne turneringen var en katastrofe for Aronian.

So, 6p (-2)

So er førstereisegutt, og startet med to tap. Med det var han ute av turneringen, men So er en spesiell type, man ikke kan måle med de midlene man måler andre. So har sine egne mål, sin egen måte å bli nervøs og ambisiøs på. Han kan ikke bli slått ut, som Aronian ble det. Etter disse to tapene i starten, samlet han seg sammen, og spilte normal og sterk sjakk. Han fikk inn en seier mot Aronian, det var ikke noe gratispoeng, So spilte svært sterkt, og han gikk på et nederlag mot Karjakin. Ellers var det bare remis. So hadde et fantastisk seilas opp mot nummer 2 på verdensranking. Jeg er ikke så sikker på om han vil holde seg der. Og jeg er ikke så sikker på om vi vil se ham igjen i noen kandidatturnering.

Kramnik, 6,5 (-1)

Kramnik tapte 5 partier, og vant 3. Han var rett og slett en fest å følge med på. Et par partier midt inni der, grenset det nesten over i det provoserende, slik han fortsatte i timevis i en åpenbar lik stilling. Men så var han tilbake og slo Aronian, i et praktparti. I mange, mange partier serverte Kramnik originale ideer og originale trekk, i åpningen og i midtspillet. Han fikk noen knallharde psykologiske slag, han er vel så ambisiøs som Aronian, og det vil ikke bli lettere for ham med årene å vinne tittelen tilbake, men han spilte opp mot sitt ypperste helt til siste parti. Jeg er fan av Kramnik etter denne turneringen. Jeg liker originale typer. Og med Kramnik er det spesielt, siden han før var kjent som en posisjonellspiller, en forsvarsspiller, en litt kjedelig spiller. Han har forandret seg, og det til en av de mest spennende spillerne i verdenseliten.

Grisjuk, 6,5 (-1)

Grisjuk har alltid vært kjent som en av de kreative, originale spillerne i verdensliten. Kreativiteten og originaliteten tar noen ganger overhånd, og han pådrar seg unødvendig ofte tidsnød. Spillstyrken hans er vel ikke heller helt der oppe blant de aller, aller beste, der vil jeg si vi finner Aronian, Kramnik, Caruana, foruten Carlsen. Med Grisjuk er i stand til å gå gi sine rivaler utfordringer de ikke er helt vant med, det er ofte svært kompliserte stillinger, og svært liten tid. I denne turneringen fikk Grisjuk opp mange svært spennende partier, høydramatiske, men de endte ofte i remis. På den måten var han med i tetstriden, med pluss 1, etter en seier mot Kramnik, men han sprakk de to siste rundene, og endte på -1. Det kunne vært en super turnering for Grisjuk, nå ble det under middels.

Ding, 7,5 (+1)

De aller, aller fleste viste seg fra sin beste side denne turneringen. Ding var et meget hyggelig bekjentskap. Jeg syntes han kvalifiserte seg litt heldig, etter finaleplass i World cup, der han hadde atskillig lettere vei frem enn Aronian, på den andre siden. Men når han først var her, viste Ding seg mer enn verdig, med uredd, sterkt spill, og kamp i alle partier. Poenget hans kom mot Mamedjarov, etter at denne presset for hardt, men Ding hadde også sjanser til flere poeng, blant annet mot Karjakin i sisterunden. Inn mot de siste rundene var Ding en av dem som fremdeles hadde sjanser til å kvalifisere seg. Så for Ding må dette ha vært et bra resultat. Han har grunn til å være fornøyd.

Karjakin, 8 (+2)

Fjorårets vinnre startet elendig med to tap på de fire første rundene, og begge med hvit. Han ble avskrevet, men viste på ny å være en trollmann med det psykologiske. Han klarte å spille seg tilbake, sakte men sikkert, med seier i hvert eneste av hvitpartiene sine, frem til det siste, mot Ding. Først var det ikke så mye snakk, greit nok å vinne mot So, mot Kramnik som presser for hardt, mot Aronian helt ute av form. Så var det i tredje siste runde, mot Caruana, 1 poeng foran, og så vinner Karjakin det partiet helt overbevisende. Plutselig er Karjakin favoritt til på ny å bli Carlsens utfordrer. Sånn går det ikke. Caruana vinner sine to siste parti, Karjakin spiller remis. Likevel har Karjakin all grunn til å være fornøyd, over enda en gang å ha gjennomført en kandidatturnering, langt over det ratingen hans skulle tilsi.

Mamedjarov, 8 (+2)

Mamedjarov gikk inn i denne turneringen som nummer 2 på verdensrankingen, men uten egentlig å ha etablert seg helt i verdenstoppen. Det er liksom så folk ikke helt kan tro at det er han som er nummer 2. Og til tross for den høye ratingen, var det få som holdt ham som favoritt. Det er noe med ham, som gjør at han ikke blir tatt helt alvorlig, selv om han utvilsomt er en svært sterk spiller. I denne turneringen startet han straks med seier mot Karjakin, med svart, og fulgte opp med å presse i hvert eneste parti. I partiet mot Kramnik ble det ny seier, men det var helst fordi Kramnik også mot Mamedjarov presset for hardt, og gjorde en feil. Så var det som Mamedjarov punkterte litt. Det fulgte en serie med uavgjorte partier, alltid i skyggen av andre og mer spektakulære oppgjør, før Mamedjarov bestemte seg for å slå til mot Ding, i tredje siste runde. Han var da et halvt poeng bak Caruana, og måtte ta ham igjen, på et vis. Forsøket slo tilbake på ham selv, Ding contret, og vant. Mamedjarov slo øyeblikkelig tilbake, med seier mot Grisjuk, som også presset for hardt, siden det også for Grisjuk på det tidspunktet var vinn eller forsvinn, remis er som tap, som han selv formulerte det. Men i siste runde kunne han ikke overvinne Kramnik, og det endte dermed med andreplass. Mamedjarov er en ambisiøs spiller, jeg er sikker på at han er misfornøyd. Han ville vinne.

Caruana, 9 (+4)

Det var kjekt at Caruana ikke bare vant, men at han gjorde det overlegent. Til å begynne med fikk han noen seiere det ikke var han som jobbet frem. Det vil si, det var motstandere, Kramnik og Aronian, som kastet all forsiktighet over bord, og Caruana som stod i mot. I dette viste Caruana sterkt spill, men man liker jo også at vinnerne selv skaper sjansene av og til. Det klarte Caruana til å begynne med bare mot So, i det aller første partiet. Med hvit mot Ding, var også Caruana oppe og presset, og burde vunnet, etter selv å ha sørget for fordelen han fikk. Det ble en vekker for ham med partiet mot Karjakin i tredje siste runde. Plutselig måtte han ut og være offensiv. I dette var Caruana suveren. Riktignok var deler av seieren mot Aronian litt shaky, Aronian kunne forsvart seg bedre, men helt stilrene seire er ikke så lette å få inn på dette nivået. Man må ta litt sjanser, og lage litt rot. Og i det aller siste partiet avgjorde Caruana diskusjonen. Han kunne nøye seg med remis, men han utspilte Grisjuk, med svart, og vant svært overbevisende. Det går ikke an å argumentere mot at Caruana er en svært verdig vinner, og at han nå veldig fortjent skal møte vår egen Magnus Carlsen i kampen om verdensmestertittelen.

Den matchen står i november.

 

Siste dag med kandidatturnering i sjakk, inneholdt litt annet også

I dag tenkte jeg å legge dagen opp etter sisterunden i kandidatturneringen i sjakk. Men jeg er familiemann, og da går det ikke helt som man tenker, alltid.

Om morgenen pleier jeg å se over Twitter før jeg kommer meg ut. Det er der sjakkdiskusjonen foregår. Etter å ha oppdatert meg der, og selv lagt ut mine ting, så er det ut for å trene. Det er tredje dag på rad, og nå begynner jeg unektelig å bli litt stiv og støl. Jeg bader hver gang, men det er bare første gangen det har vært opplevd forfriskende. Nå i dag er det vel litt mer tvang, involvert. Men ikke verre enn at det føles veldig godt når det er gjort. Og det føles også greit de første sekundene etter man har dukket, før man skjønner hvor kaldt det egentlig er. Ukrainerne som badet rundt meg, spøkte med at det var mye varmere nå, enn januar. Ennå er det frost om nettene. Ennå ligger snøen og isen helt inntil vannet. Vi kunne se at vannet var steget litt, det var ikke en stripe sandstrand, som det før hadde vært.

På vei tilbake er det gloser på mobilen, og noen kapputsjino på det lille kaffestedet. Jeg studerer tysk, og denne lille glosetreningen er i minste laget for hva jeg egentlig bør gjøre, så nå må det bli sluttspurt når jeg kommer hjem. Hjem her i Kiev kom jeg litt sånn før elleve, til en lang og tung frokost, akkurat som vanlig.

Sånn ikke for langt unne tolv var frokosten ferdig, og vi på vei ut. Målet var Park Sjevsjenko, eller Sjevtsjenko-parken, som vi ville sagt på norsk, oppkalt etter den nasjonale poeten Taras Sjetvsjenko. Men Irina ville først til lekeplassen rett utenfor, hun har langt fra lekt fra seg der. På disse lekeplassene ligger det ennå godt med snø og halvfrossen is, i solen og varmegradene smelter det, og det blir vått og slapsete. Olia har som rutine alltid med en ekstra bukse til Irina, men denne gangen hadde hun ikke ekstra sokker, og andre sko. Siden det under dissene, eller huskene, danner seg groper, er det våtest der, og det er også der Irina liker seg best. Det er umulig ikke å bli våt. Og det er ingenting å gjøre med.

Etter en stund får vi Irina videre med oss bort til bussholdeplassen, og satt oss ombord på nummer 14 ned til sentrum. Det er rushtrafikk, merkelig nok, og vi står bom stille. Det hadde gått like raskt å gå til fots. Det bestemmer vi oss også for å gjøre, ved første holdeplass. Da har vi sikkert vært i bussen i 10-20 minutter, uten at noen har sett på klokken.

Gående nedover i sollyset er det mye koseligere. Vi har gått denne gaten alle de årene vi har kjent hverandre. Butikker og hele bygninger har kommet og gått. Nå er det en, som tidligere var en slags luksusrestaurant, mener vi å huske, som nå står igjen som et tomt skall. Trappen henger i løse luften. Like nedenfor, er stedet Olia og jeg møttes for aller, aller første gang. Det var i februar, og Olia gikk i anledningen i miniskjørt og høye støvletter med høye hæler. Nå er hun godt gift, og godt kledd.

Jeg stikker bakom bygningene, for et lite toalett, og Olia kommer etter med Irina for det samme. På baksiden finner jeg en annen vei, ned til Klovskaja, og jeg vil heller gå den, enn hovedgaten. Alltid noe nytt. Olia er skeptisk, men min overtalelseskraft er stor. Irina ser en lekeplass, og vil til den. Dette er en av de gamle og nedslitte, der ingen apparat er erstattet. De ser ut til å kunne komme fra Sovjettiden. Likevel er vi der en god halvtime. Irine prøver det alt sammen, særlig dissen, eller husken, som det heter på bokmål.

Og så er det ned de smale gangstiene og islagte trappene til Klovskaja. Olia er ennå skeptisk, og Irina blir også skeptisk. Jeg er lykkelig. Her, i dette området har jeg mange minner, og liker meg godt. Og så er det kjekt å se ting man ikke så ofte ser, å gå på baksiden, ikke fremsiden.

Det ender med at jeg må ta Irina på skuldrene, hun er for sliten til at vi får henne med skikkelig. Så langer vi av gårde. Til Sjevtsjenko-parken er det ikke så langt, men det er kronglete og irriterende å komme seg dit. Man må gå i siksak, og de tvinger oss inn i en undergang med mange butikker – Metrograd. Og så er vi i fellen.

Olia ser en butikk, og hun trenger ingen overtalelseskraft for å gå inn i den. Her er det tyngdekraften, hun går inn. Og blir der. Gode 40 minutter går. Irina og jeg kjeder livet av oss, men Olia prøver sko og jakker og klær, glad og blid. Hun sier vi bare kan stikke i forveien, det hadde nok vært det lureste, men Irina vil ikke gå uten at Olia er med, og egentlig vil ikke jeg det heller. Det ser liksom hele tiden ut som Olia er like ved å bestemme seg. Men så er det nye plagg, nye ting, mer prøving, mer venting.

Det ender i et aldri så lite opptrinn. Irina er møkka lei av å vente, og legger seg ned på gulvet, i barnlig fortvilelse. En kunde – i botoks – som Olia sier, sånt ser ikke jeg, reagerer, og spør hvordan jeg i all verden kan la barnet ligge på det kalde gulvet. Gulvet er slett ikke kaldt, det er heller for varmt for oss der inne i butikken, i uteklærne vi står, utenom Irina som omsider har fått tatt dem av. Min tålmodighet er vanligvis stor, men i butikker og guffen varme reduserers den til null, da blir jeg gretten, og jeg tar Irina straks med ut, hva er det for slags tull at jeg skal få kjeft av fremmede folk? Irina hylgriner, og påkaller seg mildt sagt oppmerksomhet. Så er det tilbake, for å få med oss Olia. Men hun må betale først. Så begynner den fremmede kvinnen mot Olia, hvordan det er mulig hun handler så lenge, når barnet ligger på det kalde gulvet, og Olia klikker øyeblikkelig. Her er det ukrainsk diskusjon, russisk temperament. Det er straks til motangrep, og rene munnhuggeriet. Veldig tøysete, egentlig.

Det koker alt sammen ned til at jeg ikke holder ut å være i butikk. Særlig når vi egentlig skal et annet sted. Men jeg er en gift mann, hensynet til kona teller vel så mye som hensynet til meg selv, og Olia har det ingen steder bedre enn i butikker. Så ute igjen, er det alt glemt. Olia har fått kjøpt seg noen sko og en kåpe, hun har hatt kvalitetstid, og min oppgave er å glede meg med henne. Det gjør vi straks vi er ute i friluft. Det er bare hos Olia det sitter i angrepene fra den fremmede kvinnen. Anklagen om å være en dårlig mor er ikke noe noen vil høre. Og det hjelper ikke at anklagene er fullstendig urimelige, Irina er et kjernesunt, elsket barn som har det fantastisk. Som andre barn har hun ingen skade av å vente litt, og ikke straks få det som hun vil, alltid. Hun må lære seg at hun får det som hun vil – etter en stund.

Da vi endelig, endelig kommer oss opp til park Sjevtsjenko er sisterunden allerede i kandidatturneringen allerede i gang. Jeg er desperat etter WiFi, så jeg får sett trekkene. Men parken, som før har vært ganske bra forsynt med WiFi, er denne gangen nettløs. Bare en enkelt gang, etter en drøy halvtime, får jeg på et bestemt sted koblet meg opp, og sett stillingen i partiene, og fått meg en oversikt. Jeg kan ikke bli på det stedet, for jeg må være ved lekeplassen, og følge med på Irina. Og da jeg vendte tilbake til det, får jeg ikke koblet meg opp igjen.

Vi var i parken i to timer. Lekeplassen var en oppvisning i snø, is og slaps. Lekeplassen utenfor der vi bor er våt, der ødelegger man skoene om man er for lenge, denne var bare store, åpne vanndammer og våt slaps. Det var nesten ikke barn der, nesten ikke folk. Men med en av de som var, si søt jente, med flott mor, får Irina umiddelbar og varig kontakt. De løper rundt og leker med hverandre. De klatrer opp og ned, snurrer rundt, disser, sklir, hopper, gjør alt denne barneverdenen har å by på. Og ikke med en mine signaliserer hun at hun vil bli lei. Og Olia sitter og strikker.

Da er jeg barnefar. Da får sisterunde i sjakk være sisterunde så mye den vil. Det finnes ikke noe viktigere enn barnet og kona. I butikker er tålmodigheten min null, i lekeparker og steder utendørs er den endeløs. Det eneste er, når klokken blir over fem, og går mot halv seks, og vel så det, da sier jeg til Olia at jeg vil stikke ned til en kaffesjappe hundre meter nedi gaten, der har jeg tilgang til Internett. – Vi kan heller gå hjem, sier Olia. – Der har du tilgang til alt.

Irina får gjort seg ferdig med det hun holder på med. Så går vi bort for å ta bussen, nummer 118, som sparer oss for siksak-gåingen ned til buss 14. Etter 5-10 minutter kommer den. Og vi kan reise hjem. Klokken er seks da jeg får satt meg til middagsbordet, og endelig, endelig, får fulgt med på sjakkturneringen med full oppmersksomhet. Da har de spilt i to timer. Jeg syntes alle partiene så like ut, typisk remis, men med ekspertkommentarer får jeg forstått at det er mye på gang, og store sjanser.

Tasia har reist til bestemoren sin for et par dager. Klokken åtte trenger Irina en lekekamerat. Og da blir det meg, for et par timer. Sjakk får være sjakk. Turneringen var da også på det tidspunktet avgjort.

 

Kandidatturneringen i sjakk – Berlin 2018

Jeg kommer ikke til å skrive daglige poster for kandidatturneringen i sjakk, men jeg regner med jeg kommer til å legge til en kommentar for dennne posten etter hver runde. Når det gjelder sjakk, tror jeg at jeg har mer behov for å skrive, enn folk har til å lese.Veldig mange skriver om dette med større innsikt enn jeg, og folk interesserte i sjakk vet utmerket hvor de skal finne informasjonen.

Så jeg skriver for de som synes det er litt fascinerende. Og jeg skriver litt personlig, hvordan jeg ser på det. Som småbarnsfar har selvfølgelig familien full forkjørsrett fremfor sjakken, uansett hvor viktig turnering som blir spilt. Så mens runden i dag ble spilt, var jeg stort sett ute på lekeplassen med lille Irina, og var med på ethvert lite påfunn av lek hun ville ha meg med på. Av og til skrudde jeg på mobildata, for å få oppdatert stillingene. Ellers var det tyske gloser, når Irina var opptatt med sin egen lek.

Når det er sagt, så var det en pangstart uten like, en drømmestart, og vel så det. Tre av fire partier fikk en vinner, og det partiet som endte remis, var kanskje det villeste og gøyeste av alle. Det var Aronian mot Ding Liren, av hva jeg vet om sjakk, var de ute i sjeldent landskap fra trekk 4-5, og i en helt uvanlig stilling før antall trekk ble tosifrede. Underveis brøt de en rekke med regler for hva man egentlig skal gjøre i åpningen, og det virkelig var sånn man måtte se nøye etter for å finne ut hvordan de kunne ha kontrollen. Det var offerspill og triks og en originalitet man sjelden ser. Den unge kineseren var helt med på notene, og lot seg ikke imponere eller plage verken av stundens alvor eller kvaliteten på motsanderen. Det var rett og slett imponerende. Jeg har tippet Ding Liren som minst sannsynlig vinner. Han er mer sannsynlig etter denne runden. Tipp, topp forberedt, nerver av stål, og ambisjonene og tenningsnivået helt fininnstilt. Aronian imponerte også, og ville kanskje vunnet, mot en svakere rustet motstander.

Det neste partiet som fikk en avgjørelse, var mellom de to amerikanerne, Caruana og So. Her gikk jeg på et tidspunkt inn og så på computeranalysen. Da stod det +15 til Caruna, altså at han ledet med tilsvarende dronning og tårn. Jeg måtte se litt til for å skjønne hvorfor, men So gav opp i samme trekk. Jeg vet ikke så mye om dette partiet, fulgte ikke så godt med på det som de andre, på meg virket det roligere, men her må andre uttale seg. Caruana fikk i hvert fall starten han trengte, et plusspoeng allerede fra starten hjelper på det psykiske, og han har posisjonert seg som en av de virkelige favorittene nå.

Min favoritt før turneringen var Kramnik. Han møtte Grisjuk i første runde. Her ville jeg tippet remis, noe som er omrtent like vanskelig å tippe som uavgjort i fotball, det er den veien det ofte går. Men Kramnik gikk ut med ambisjoner, spilte noe uvanlig før det var gått fem trekk, og fikk Grisjuk til slutt i den vanlige tidsnøden hans, og i en veldig vanskelig stilling. Etter tidsnøden hadde Kramnik klar fordel. Og med klar fordel er Kramnik en av de verste å spille mot. Han spiller selv små fordeler inn til seier. Grisjuk holdt ikke lenge. Kramnik har markert seg, men seier i første runde var viktigere for Caruana, vil jeg tro. Kramnik er kanskje den mest profesjonelle og kaldblodige av dem alle. Han følger sin strategi, til punkt og prikke, og vil gjøre de helt riktige tingene uansett hvordan det videre går i turneringen. Han kan som bare Karjakin av de andre, tackle både seier, tap og remis, han er ikke avhengig av å komme bra ut.

Til slutt var det Karjakin og Mamedjarov. Her ser jeg ekspertene sier Karjakin gikk rett inn i åpningsforberedelsene til Mamedjarov. Det så jeg ikke mens det stod på, jeg syntes de hadde en veldig interessant stilling, og kunne ikke klare å avgjøre for meg selv hvem som stod best. Det viste seg det var Mamedjarov, som hadde en fribonde i et dronningsluttspill. Karjakin forsøkte sin sagnomsuste redningsaksjon, og i hvert fall på et punkt sier computeren at han hadde remisen inne, men han spilte så selv feil, eventuelt, og fra da av var det ingen nåde fra Mamedjarov. Mamedjarov er nummer to på verdensrankingen, men likevel undervurdert. Folk – inkludert jeg – har vanskelig for å få inn i hodet at en slik villmann (på brettet) kan beseire Karjakin gjennom bedre åpningsforberedelser, Mamedjarov rett og slett bedre forberedt, og også etterpå med gjennomføringskraft. Tross seieren, tror jeg ennå ikke jeg vil justere Mamedjarov til en høyere favoritt. Han er for ustabil, og det problemet løses ikke med en seier i første runde.

Så de som psykologisk kom best fra det, som imponerte mest og ser farligst ut fra starten, er etter min mening Caruana og Ding Liren. Ding Liren møtte en av de absolutte forhåndsfavorittene med svart, og så ikke ut til å ha noen problemer med å holde remis i en helt vanvittig stillign, helt utrolig om han på forhånd kunne vært forberedt på dette, han viste kvaliteter i alle ledd. I neste runde har han hvit, så da får vi se. Caruana har vært i dårlig form en stund, og har aldri helt slått til i kandidatturneringer, men får her starten han trengte, og som han aldri har fått før. Han blir hyperfarlig. Mamedjarov vinner overbevisende med svart, men alle vet han kan vinne når som helst over hvem som helst, problemet er at han vel så ofte plutselig taper mot hvem som helst, også. Kramnik kommer til å spille for å få pluss 3, åpner med seier, noe som er bra, men ikke nødvendig for ham.

Av de som tapte og spilte remis er det bare Karjakin og Aronian jeg har noen tro på kan snu dette. Karjakin har nå en lang vei å gå. Det skal mye til at han klarer å vinne 4 av de 13 neste rundene, og uten å tape noen, men han har vært nede før, og reist seg igjen. Han er den i feltet sammen med Kramnik, som best tåler tap. Aronian skulle gjerne hatt en seier, for å få sine demoner under kontroll. Og han leverte en perle av et parti. Bare synd han leverte det mot en vegg, som Ding Liren. Grisjuk var aldri egentlig noen seriøs utfordrer, og er det enda mindre nå. So ser heller ikke ut til å ha det som skal til.

Det er ikke så rent usannsynlig at den som skal spille om verdensmestertittelen mot Magnus Carlsen senere i år, var en av dem som vant i dag. Om det ikke blir en av dem, er det Aronian først, dernest Karjakin og til og med Ding Liren det kan bli. Grisjuk og So vil jeg si er ute.

I morgen har Kramnik ny hvit, denne gangen mot Karjakin. Ding Liren får prøve seg mot Caruana, nå han vise hva han kan få til med hvit. Caruana kan fort ta seieren her. Alle husker hans 7 av 7 i superturneringen i USA i 2014. Mamedjarov møter Aronian, kamper mellom spillere fra Aserbajdsjan og Armenia er alltid spesielle, de ender ganske ofte remis. To av taperne, Grisjuk og So, møter hverandre. Grisjuk vil ganske sikkert forsøke å slå tilbake etter tapet. Det er ennå 13 runder igjen, flere uker med sjakk.

Fortsetter det som i dag, blir det så god underholdning som sjakken kan gi!

Kandidatturneringen i sjakk, 2018

I morgen begynner kandidatturneringen i sjakk. 8 av verdens beste sjakkspillere skal konkurrere om hvem som skal møte Magnus Carlsen til kampen om verdensmestertittelen senere i år.

Jeg er begeistret for formatet, og hører kanskje til mindretallet her. Jeg liker ideen om at man skal slå den gamle mesteren for å bli en ny mester. Og det at det står så mye på spill, gjør at disse kandidatturneringene ikke kan sammenlignes med noe annet som tilbys i sjakken. Om de ikke lykkes i år, er det to år til neste gang. Seier innebærer retten til å spille mot Magnus Carlsen, verdensmesteren, og den innebærer retten til å være med i neste kandidatturnering.

Noen synes også Magnus Carlsen skulle vært med i kandidatturneringen, og at man hadde kalt det verdensmesterskap i stedet. Det har vært forsøkt, i San Louis, Argentina, der bulgareren Topalov vant, men selv om dette var en spennende turnering, var den ikke det nerverittet kandidatturneringen er. Om vinneren av en sånn turnering blir verdensmester, har den ikke sånn prestisje. Da er det bare å prøve seg igjen neste gang man kvalifiserer seg.

Det er også vanlig å kritisere at det er kvalitetsberegning ved poenglikhet. Mange vil heller ha omkamp, med kortere betenkningstid, altså lynsjakk eller hurtigsjakk. Sånn er det i de fleste turneringer, og man vet hva det medfører. Spillerne sikerer seg med remis. Og håper på omspillet. Nå som alt vil bli avgjort i siste runde, så må man spille mye tøffere på vinst, om man henger etter i kvalitetsberegningen. Det gir en dramatikk man ellers ikke finner. FIDE gjør veldig mye galt, men akkurat her synes jeg de har gjort noe riktig.

Spillerne som har kvalifisert seg i år er Mammedjarov, Aronian, Kramnik, Caruana, So, Ding Liren, Grisjuk og Karjakin. 8 stykker. Mammedjarov og Grisjuk er med som de to beste i Grand Prix-serien til Fide, Ding Liren og Aronian kommer fra World cup, So og Caruana gjennom rating, og Karjakin som tapende finalist fra sist. Kramnik har fått det som heter wild card, en spesiell invitasjon. Det er typisk FIDE å operere med slike. Litt suspekt er det, at man får være med uten å ha kvalifisert seg, men det er et godt motargument at det blir lettere å finne arrangør om det å arrangere gir rett til å invitere. Kramnik er på tredjeplass på ratinglisten, så det er ikke så altfor kontroversielt at det ble ham. Turneringen skal avholdes i Berlin.

Den beste spilleren som ikke er med, eller den sjakkverdenen mener mest ufortjent blir holdt ute, er Maxime Vachier-Lagrave. Han var en hårsbredd fra i alle kategorier, røk mot Aronian i semifinalen i World cup, der Ding Liren i den andre semifinalen hadde en mye lettere motstander, og han var også nest etter Kramnik i ratingen. Han var en god kandidat til å få den spesielle invitasjonen, men den gikk altså til Kramnik. MVL, som han kalles, skrev en nydelig bloggpost om turneringen, og hvordan han så på sjansene til de ulike spillerne. Det er godt gjort å være så saklig, vennlig og balansert, om en turnering han så gjerne skulle deltatt i selv, og var så nær å få lov til å bli med i. Fra ham er jeg påvirket i det jeg videre skriver.

Favoritter

Jeg tenkte først å rangere fra 1 til 8, og kommer til å gjøre det også. Men det er som alle skriver uhyre jevnt, og det lar seg veldig vanskelig gjøre å holde en som favoritt foran en annen. Alle har spillstyrken og kvalitetene som skal til for å vinne turneringen. Til alle, eller nesten alle, spillerene finnes det svært gode argumenter både for og i mot, og kanskje aller mest mot, at de skal vinne. Det er form, psykisk styrke og flaks, som også vil gjøre, ikke bare spillstyrken. Og det er i det mentale det kanskje er litt forskjeller mellom dem.

Kanskje er det på tide å sitere Napoleon? Han sier det psykiske er viktigere enn alle andre faktorer med et forhold på 1 til 3. Følelsen av å være den som kommer til å vinne, er altså 3 ganger viktigere enn alt annet i en krig. Dette gjelder for mange av verdens store hærførere, Aleksander den store, Djengis Khan, Napoleon, følelsen deres soldater hadde at det var skjebnebestemt de vant, gjorde at de gang på gang på gang seiret også under omstendigheter der de egentlig skulle tape. Sånn vil jeg si det er også i idrett. Troen på seier er avgjørende. Tvilen er din verste fiende. Og her er det lite man kan gjøre med mentale øvelser, har man først fått problemer med mentaliteten, og for seg selv og andre etablert seg et ry for å svikte når det gjelder, så er det bortimot umulig å overvinne det.

Med dette som utgangspunkt går jeg gjennom kandidatene, to og to.

De to russerne – Kramnik og Karjakin

Disse to mener jeg er mentalt sterkest. Begge har vunnet kandidatturneringer før, begge har gang på gang vist at de slår til når det gjelder. Enda et hakk hvassere er Karjakin, som har fått en sånn tilsynelatende skjebnebestemt flaks, som har gjort at han har slått til akkurat i de avgjørende øyeblikkene, mens han har vært litt anonym og usynlig ellers. Måten han kvalifiserte seg til forrige kandidatturnering på er ganske utrolig. Det var gjennom Wold cup, der han nesten hver runde lå under, og gang på gang på gang på gang på vant når han måtte vinne. Han kommer også rett fra seier i lynsjakkturneringen i Moskva, Tals minneturnering, og han slo to av sine rivaler i kandidatturneringen, nå i Wijk an Zee. Jeg tror han blir farlig, og holder han som en favoritt, tross han står lavest i rating.

Kramnik er ringreven. Han spiller på mange strenger, både på og utenfor brettet. Selv i intervjuer og i løse samtaler før og etter partiene, spiller han et psykologisk spill. Han er god på dette. Han har etterlatt seg et inntrykk av ikke å ha nerver, han er profesjonell til fingerspissene, og han har også fått superstjernen Anish Giri som sekundand. Sammen med MVL er Giri nok den sterkeste av de som ikke er med. Kramnik kan også med tyngde og usagt få de andre og sjakkverden til å tro det er bestemt det er han som skal vinne. Han har også en spillstyrke bedre enn Karjakins, bedre enn de fleste. Så han blir farlig. Skal jeg tippe noen til å vinne, må det bli ham.

De to fra Armenia og Aserbajdsjan – Aronian og Mamedjarov

Dette tror jeg kanskje er de beste spillerne, sjakklig sett. Særlig er Aronian sterk, og har vært det i mange år, riktignok med en liten dip inntil nå helt nylig. Mamedjarov er nå nummer to på verdensrankingen, hvilket skulle være en ganske klar indikasjon på at han er nest best etter Magnus Carlsen akkurat nå, men han har ikke overbevist nok over tid til helt å bli tatt på alvor som nest best i verden. Han er også en spiller med ganske åpenbare svakheter. For det første er det sjelden han vinner store turneringer. Det er ikke engang så altfor ofte han er med i dem. En god del av ratingen sin har han bygget opp gjennom to år på råd å gjøre det veldig sterkt i Grand prix, en turnering vestlige spillere ikke vier så mye oppmerksomhet, og også en turnering de beste spillerne holder seg borte fra, om de har råd til det. Mamedjarov spiller veldig aggressivt, og taper noen ganger på det. Han har også flere ganger mistet hodet, og gjort dumme feil i avgjørende øyeblikk. Det er vanskelig å se for seg at han nå plutselig skal være stabil nok til å stikke av med hele turneringen. Men på den annen side, så kan det bare være en fordel ikke å bli tatt helt alvorlig, å være den beste i feltet etter ranking, men likevel bli sett på som en dark horse.

Aronian er min personlige favoritt, menneskelig sett. Jeg håper virkelig han vinner. Og jeg synes også han er den beste, med all den lille sjakkforståelsen jeg egentlig har. Men Aronian har sviktet hver gang i kandidatturneringene, han har aldri spilt opp mot siste der. Og det går nok an å tenke seg at det nok står litt for mye på spill for ham. Han legger mer i det, enn alle. Der er de to russerene, Kramnik og Karjakin, atskillig bedre. Begge klarer å holde nervene under kontroll, og spille kandidatturneringen som om det var en hvilken som helst turnering. Simpelthen gjør de riktige tingene.

*

De fire er på topp. Så kommer de på bunn.

*

De to amerikanerne – Caruana og So

Ingen av de to er egentlig amerikanere. Caruana er italiener, So er fra Filippinene. Nå er de imidlertid amerikanske statsborgere, og det er aldri mer snakk om at de før har representert andre sjakknasjoner. Disse to blir snakket frem i vestlige og engelskspråklige sjakkmedier, litt sånn som det engelske fotballandslaget. Jeg tror sant å si ikke Caruana og So er så gode lenger. Jeg har ikke helt troen på dem i dette mesterskapet. Det gjelder særlig So, som hadde en kometoppstigning til nummre 2 på verdensrankingen, kort etter han gjorde amerikaner av seg. I denne perioden satte han også rekord over lengst rekke partier uten tap. Han etablerte seg som umulig å slå. Og han slo selv svakere motstand, og klatret oppover og oppover på rankingen. Mot verdenseliten og i superturneringene har han imidlertid hatt det verre. Han er ikke spesielt god på å vinne partier. Det han kan, er å ikke tape. Det holder ikke til å vinne kandidatturneringen. Han er også en veldig spesiell, eksentrisk fyr, det er vanskelig å bli klok på. Han virker ikke spesielt plaget av nerver. Det er andre ting som eventuelt plager ham.

Caruana er supersterk. Han er den som nest etter Carlsen og Kasparov har vært høyest oppe i ranking, helt oppe i 2844. Det kan veldig godt være ren synsing at jeg holder Aronian til egentlig å være bedre, jeg har jo ikke forutsetninger til å uttale meg om sånt. Caruana på topp er helt oppe blant topp 2-3, også målt mot andre spillere på topp. Det er veldig få som kan matche Caruana på hans beste. Men nå er det en stund siden Caruana har vært på sitt beste. Etter toppen, i 2014, har det vel heller gått nedover. Og nå i den aller, aller siste tiden har det vel sant å si egentlig vært ganske dårlig. Wijk an Zee, den siste superturneringen før kanidatturneringen, var direkte skuffende. Mot Caruana teller det også at han ikke har fått det helt til i kandidatturneringene, selv om han vel ble nummer to sist gang. Han virker heller ikke akkurat som en psykisk tøffing, i fremtoningen sin. Dog virker han ikke overdrevent plaget av nerver, han heller. Caruana er i toppsjiktet, en av dem som absolutt kan vinne.

De to siste – Grisjuk og Ding Liren

Grisjuk er en av dem i sjakkverden det er lettest å like. Han er bohemen, og bygger opp under sitt image av å være bohem. Han røyker under spillet, og taper tid på det. Han går tilsynelatende frivillig inn i håpløs tidsnød, sammen med Ivantsjuk er han den i verdenseliten som er dårligst til å håndtere sjakklokken. På den annen side er det ingen i verden som spiller bedre enn de to med sekunder igjen. Grisjuk har også nerver til å håndtere det, og han ser nesten ut til å oppsøke det. Ingen spillere gir bedre og mer intelligente og humoristiske svar på intervjuer. Grisjuk gir inntrykk av ikke å bry seg så voldsomt, men det er skinn som bedrar, han er superseriøs. Også han har vært nummer to i verden en kort stund, men han er generelt regnet som et par hakk under de aller, aller beste. Han er også regnet som litt ustabil, og til å spille på litt for små marginer. Med lang tenketid har han ikke så mange triumfer. Det vil være overraskende om han får en nå.

Ding Liren har jeg ikke noe tro på. Han kvalifiserte seg gjennom Wold cup, der han var i den ene halvdelen av cupsystemet, der det var klart dårligst rating på de som tok seg videre. Spillere som MVL, Anish Giri, Anand og flere russere og andre kinesere kunne gått rett inn i plassen hans, og vært vel så store favoritter. Kineserne er som russerne imidlertid gode med nervene. Men jeg tror ikke Ding Liren har det som skal til. Det er ikke sikkert han kommer sist i turneringen. Det er i så fall fordi han ikke har så store ambisjoner, og kan være villig til å nøye seg med en såkalt hederlig plassering. Han er den eneste i feltet som kan gjøre det. Tror jeg.

Tips

Å tippe rekkefølgen i slike turneringer er galskap eller gambling. Det er så mange ting som avgjør, for eksempel hvor stor risiko de forskjellige er villige til å ta mens de fremdeles har sjansen til å vinne, og hvor tidlig de vil forsone seg med at det ikke blir dem denne gangen, og slå over til å satse på å havne midt på treet, og ikke miste for mye rating. Jeg setter i stedet opp en rekkefølge over hvem jeg tror blir vinnere.

1. Kramnik – mest rutine, mest profesjonell, best team (med Anish Giri)
2. Karjakin – den beste å spille kandidatturneringer
3. Aronian – den som skulle vunnet, om ikke nervene ødelegger
4. Caruana – sammen med Aronian den i feltet med høyest potensial
5. Mamedjarov – Sterkest i rating akkurat nå
6. So – Veldig jevn, veldig vanskelig å slå, kan klare det med en eller to seire, om resten av partiene går hans retning.
7. Grisjuk – Kan plutselig slå til, men har ennå aldri gjort det i slike turneringer.
8. Ding Liren – Den svakeste i feltet. Men likevel en svært sterk spiller, på vei opp.

Husk også hvordan det har gått tidligere:

2013 1. Magnus Carlsen 8,5 (+3) 2. Kramnik 8,5 (+3)  3. Peter Svidler 8 (+2) 4. L. Aronian +2

2014 1. Anand 8,5 (+3) 2. Karjakin 7,5 (+1) 3-5 Kramnik, Mamedjarov, Aronian 7 (+0)

2016 1. Karjakin 8,5 (+3) 2. Caruana 7,5 (+1) 3. Anand 7,5

Hvert år har det vært nok med 8,5, +3, altså vinne 3 flere partier enn man taper. Da Magnus Carlsen vant i 2013 var det kvaliteten som avgjorde, etter en høydramatisk sisterunde, der både Carlsen og Kramnik tapte. I 2014 stakk Anand av med turneringen på et tidlig tidspunkt, og det var egentlig ganske uspennende, siden ingen kunne ta ham igjen. I 2016 møttes Karjakin og Caruana i siste runde, Karjakin med hvit, og Caruana måtte vinne på grunn av kvaliteten. Det var fordel for Karjakin, som holdt nervene helt under kontroll, og så det nødvendige offertrekket å gjøre i det avgjørende øyeblikk. Derfra var det enkel seier.

Kvalitetsberegningen er innbyrdes oppgjør, antall seire,  og deretter kvaliteten på seirene (det lønner seg å vinne over sterke spillere, det vil si spillere med høy poengsum i turneringen). Denne kvalitetsberegningen belønner spiller som tar litt sjanser, og som taper og vinner litt. Det var det som gjorde at Magnus Carlsen vant i 2013, og at Karjakin lå best an før siste runde i 2016. I denne turnerningen taler denne beregningen mot So, som ikke tåler å tape partier, siden han vinner så få. Det er veldig viktig å klare å tape, uten å bli slått ut psykisk, som Aronian har en tendens til å bli.

Oppsettet av turneringen er også klart. Det ser ut til å favorisere Karjakin, som starter med hvit mot Mamedjarov, og avslutter med hvit mot Ding Liren. Også Aronian og Kramnik både starter og avslutter med hvit,  Aronian riktignok med start mot Ding Liren, og avslutning mot So. Det er ikke bra å møte førstereisefolket i første runde, mens de ennå er på topp psykisk, og vil legge alt inn på en forsiktig og god start. So i siste runde er veldig vanskelig, om Aronian behøver en seier der. Kramnik starter med hvit mot Grisjuk og avslutter med hvit mot Mamedjarov. Jeg tror ikke det er der seirene hans vil komme. Caruana ser også ut til å få et greit oppsett, selv om han avslutter med svart.

Det blir spennende å se. Det starter klokken 1500 i morgen. Så fortsetter det med daglige runder, og innlagte pauser etter hver tredje runde. De to siste rundene, 13 og 14, spilles mandag 26. mars og tirsdag 27. mars, altså mellom palmesøndag og påsken.

Trylling og Kims lek med barn på 3

Lille Irina på 3 og jeg tilbringer kveldene med å spille sjakk og backgammon om dagen. Vi har spilt sjakk siden hun lærte å bevege hendene, og vi spiller etter reglene alt er lov. Nå har vi kommet så langt at jeg gjør lovlige trekk, hun gjør hva hun vil. Men brikkene er nokså korrekt oppstilt, på de bakerste radene, og med bøndene først, og det første trekket vi gjør er korrekt. Bonden frem. Så flyter det ut.

Med backgammon er det sjelden brikkene er oppstilt noe i nærheten av sånn det skal være, men jeg forsøker likevel å gjøre nokså korrekte trekk. Vi hiver hver vår tegning, og så flytter vi det øynene viser. Hun flytter i hytt og vær, men teller til korrekt antall. Og så snurrer hun seg rundt i glede, fingeren i være.

Vi avveksler med Kims lek, og trylling.

Alle fedre og mødre har vel prøvd å trylle med barna sine. Det er ikke noe nytt under solen at det er fantastisk. Tryllingen som har slått an hos oss, er at jeg tryller en backgammonbrikke fra den ene hånden til den andre. Trikset er at jeg har en slik brikke i hver hånd, men viser bare den ene. Den andre er lukket, med brikken inni. Så slår jeg neven med brikken hun har sett, over den lukkede hånden hun ikke har sett brikken inni. Deretter lukker jeg denne sakte opp foran henne, mens hånden som har slått flytter jeg tilbake og under bordet, der jeg legger brikken fra meg på kneet.

Irina blir rett og slett ellevill. Hun skjønner ingenting, men jubler av glede hver gang trikset lykkes. Og det gjør det jo hver gang. Det eneste er at jeg veksler litt med å trylle til hvite og sorte brikker, og til å forandre dem. Av og til later jeg som jeg skal trylle til en hvit, men så blir det en sort likevel, liksom at noe går galt. Og av og til går det akkurat som det skal.

Aller vidunderligst er det lille barnet mitt når hun skal prøve selv. Hun tar en brikke i den ene hånden, og slår så hardt hun bare kan i den andre. Men nei, brikken blir værende i den hånden den var. – Det gikk ikke, sier hun på russisk. Og prøver igjen. Igjen går det galt, samme hvor hardt hun slår. Prøv du, sier hun til meg. Og så gjør jeg trikset, en brikke i hver hånd, viser bare den ene, slår den over den andre, og viser den andre, med brikken inni. – Det gikk! roper hun på russisk, og ler høyt.

Og som alltid med barn, det må repeteres, igjen og igjen og igjen. Så lenge det er kjekt, er det bare på ny. Det lærte jeg på klovnekurs. For klovner og barn tar det aldri slutt, så lenge det er gøy, så fortsetter man. Så er det slutt, og da er det over til noe annet interessant.

Nesten enda mer morsom og sjarmerende enn tryllingen, er Kims lek. Den er med sjakkbrikkene. Irina vet og har lenge visst hva alle brikkene heter på russisk. Nå vil jeg teste henne litt, stiller brikkene opp, ber henne lukke øynene, og fjerner den ene. Kan hun se hvilken som er borte? – Irina tenker et lite øyeblikk, og skjønner dette har hun ikke sjans til. Hun ber meg åpne hånden. – Se nøye sier jeg, hvilken brikke er det bare én av, hvilken brikke mangler? – Åpne, sier hun. – Et tårn! roper hun, da jeg åpner og viser.

Dette var gøy. Hun tar selv en brikke, og bommer på rekkefølgen, – lukk øynene, sier hun, etterpå. Og for sikkerhets skyld lukker hun øynene selv også. Så åpner hun hånden og viser, og roper selv: En løper!

Sånn går vinteren hos oss. Ingen sak det er vinter da.