Det skal komme bedre dager

Det skal komme bedre dager

Ta det bare med ro

Ta det bare ganske med ro

Ta det med ro

Det skal komme bedre dager

vil jeg tro

fra diktsamlingen «Dikt som rett og slett sier ja! til livet», ES2003

 

Advertisements

En liten rørende historie

om en liten fugl, kunne også vært overskriften. Jeg var ute og gikk, og fikk øye på en fugl som lå i veikanten. Den var skadet, det kunne jeg med en gang fastslå, den lå i veikanten, pjuskete og fortapt, jeg kunne med en gang identifisere meg med den. Hva som er mer overraskende, er at den også kunne identifisere seg med meg. – Se her, du, sa den til meg, – ikke vær redd, jeg skal hjelpe deg. Og så tok den meg varsomt opp, jeg var ikke redd i det hele tatt. – Ser du? det går bra, sa den, den snakket hele tiden for å berolige meg, og jeg ble virkelig beroliget. Den strøk meg så kjærlig over kroppen at jeg skjønte at her var det ingen som ville skade meg. Til og med den veldige skjelvingen jeg ikke kunne hjelpe for og som plaget meg noe fryktelig, dempet seg. Jeg følte en enorm lyst til å meddele meg, til å takke, få frem at en slik kjærlighet hadde jeg aldri kunnet forestille meg, enda den ikke hadde gjort mer enn å plukke meg opp. Endelig skulle jeg i sikkerhet. For det var dit vi var på vei, fuglen min og jeg, jeg skjønte det så godt ut i fra klappingen og de kjærlige ordene. Hvis jeg bare kunne slutte å skjelve, så den skjønte hvor takknemlig jeg var. Men det klarte jeg ikke, og det plaget meg noe fryktelig at jeg så dårlig klarte å gi uttrykk for hvor god den var mot meg.

ES2004

 

Besøk

To dager før besøket begynner han for alvor å tenke hvordan det vil bli. Hun vil komme til ham, de har en avtale, men hva som vil komme ut av det vet han ikke. Hun har kjæreste, samboer, han har ikke. Før var de kjærester, og han angrer det ble slutt. Kanskje angrer hun også, kanskje gjør hun ikke det. Men hvis hun ikke gjør det, hvorfor skulle hun da komme på besøk, tenker han, uten at det hjelper. Det vil ikke gå bra dette, han innbiller seg ting, og jeg føler det er min plikt, som forfatter, å gå inn i teksten og fortelle ham det. Så det gjør jeg, jeg ringer på døren hans med en gang, han er selvsagt overrasket over at det er jeg, forfatteren, som kommer, men det er det altså. Jeg tror han vet at jeg vet alt om ham, for han oppfører seg temmelig sjenert og tilbakeholdent, men jeg vet jo også at dette er hans natur, – ja, vil du ha noe kaffe, spør han, mens han går for å sette på kaffen. – Du har det fint her, sier jeg, jeg tror han tar det som ironi, for han skvetter til og begynner å snakke i rasende fart om at han har planer om å rydde, og at mye av det jeg ser her er provisorisk, dessuten var besøket overraskende, så han hadde et par ting liggende, og til slutt sa han at ”det er bare slik jeg er”. Snart etter sitter vi med hver vår kaffekopp i hånden, han sitter mest urolig. – Det var god kaffe, sier jeg, og holder straks etter opp hånden, for det ser ut til at han vil ta også dette som ironi, – du skal ha besøk, sier jeg i stedet og går rett på sak. – Av en dame, sier jeg. – Jeg vet det, sier han, som om jeg også kunne fortelle ting om ham som han ikke vet. – Hva tenker du om den saken? spør jeg. – Jeg vet ikke, sier han, – jo, det vet du, sier jeg, – jeg tenker… sier han, og kommer ikke videre. Jeg tier stille. Jeg lar ham sitte der i stillheten. – Jeg vet ikke hva jeg tenker, sier han, – jeg tenker så mye, sier han raskt, jeg sier fortsatt ingenting, – jeg tenker at dette er bare et helt vanlig besøk, at hun mener ingenting med det, men jeg tenker også… på ny lar jeg ham sitte der i stillheten sin. Han skal selv få si hva han tenker. – Jeg prøver å si til meg selv at det er galt, sier han, – men jeg tenker også… eller jeg ser for meg… at det går bra. At hun kommer til meg for å undersøke om det fortsatt er noe mellom oss, at det kan bli til noe. Det hadde vært… og så sier han ikke mer, og denne gangen lar jeg ham få lov til det. Jeg har fått uttrykt det jeg ville si.

ES2006

 

Jeg ser det for meg

Jeg går opp på scenen, iført mine vanlige klær, kanskje litt finere, kanskje funnet av en designer med det for å øyet å få det til å se ut som om jeg har på meg mine vanlige klær, bare litt finere, kanskje, men opp på scenen går jeg, det er det viktige, jeg ser det for meg, i hånden har jeg denne teksten her. Og publikum, i dette tilfellet vil det si dere, sitter og lurer litt på hva slags tekst jeg skal lese opp denne gangen, hvis jeg da i det hele tatt skal lese opp noe, jeg finner jo på så mangt vet dere, og dere er spente på hva jeg har funnet på denne gangen, dere vet jo ikke at det er denne teksten her, og etter hvert som dere skjønner det stiger spenningen, til tross for at den altså var svært høy fra utgangspunktet. Jeg ser det for meg, jeg treffer så godt med intonasjonen, det litt merkelige innholdet virker helt som det skal være, flere kvinner sitter og smiler for seg selv, flere smiler direkte til meg, og jeg smiler også der oppe fra scenen, smiler både innvendig og utvendig. Jeg blir selvfølgelig revet med, selv i omstendelige setninger som denne her hvor ordene bare renner ut uten egentlig tanke for hva de måtte inneholde, slår tungen ikke krøll på seg, men beveger seg dit den skal i uanstrengt fart slik at ordene triller av gårde fritt og uproblematisk, samtidig som publikum selvfølgelig får dem med seg og liker dem og faktisk får lyst til å klappe litt etter et plutselig punktum. Jeg løfter hånden for å dempe denne klappingen, jeg ser det for meg, teksten er jo slett ikke slutt, jeg har mer å komme med, jeg ser det for meg, jeg leser dette her, nærmer meg enda et punktum, men punktum og komma er under min kontroll slik publikum også er det, de kommer ikke før jeg vil det, eller publikum gjør selvfølgelig det, de kommer når de vil, lenge før denne teksten, de var der når jeg gikk opp på scenen og de vil fortsatt være der når jeg går ned igjen og teksten er slutt, ser jeg for meg, det er punktum og komma og opplesningen som er så fullstendig i min kontroll, og publikum også så lenge jeg leser, ser jeg for meg. Jeg ser for meg at publikum liksom skjønner hva jeg prøver på, eller de skjønner det kanskje ikke, men de liker det likevel, fordi det kanskje er noe der. Og akkurat i det jeg har dem i denne troen, stopper jeg lesningen og blir bare stående og smile, publikum skjønner at teksten og opplesningen er slutt, og jeg bekrefter det med å bukke, applausen er overveldende, det er dette jeg ser for meg, den overveldende applausen mens jeg står der og bukker, og går ned og sier takk, takk, mens publikum klapper og smiler fordi de endelig har forstått at det er denne teksten her jeg har lest, og hvorfor den ble som den ble for å få sagt det den skulle si. Men noen klapper og smiler selvfølgelig uten å skjønne så mye.

ES2005

Et brev fra ikke lenger graven

Jeg ser på det brevet

jeg fikk av en vorte

jeg har krysset ut av mitt sinn

Det skulle vært brent opp

og kastet i søpla

slik som forræderen min.

 

Jeg ser på det brevet

det vil ikke slippe

det henger visst fast i min hånd

Det skulle vært revet

i ti tusen biter

smertefullt avrevne bånd.

 

Jeg ser på det brevet

og leser det også

leser det gang på gang

Jeg skulle ikke ha kjent det

Jeg skulle ha brent det

Men nå er det for sent, ikke sant?

 

Det lykkelige hender i blant

Jeg er så vakker jeg kan

Og sier verken ja eller nei

For nå er det tumulter

og virvar i hodet

og alt sammen ender i deg.

Fra diktsamlingen «Dikt som rett og slett sier ja! til livet», ES2003

Film: Identitet

Dette er den siste av opplesningsfilmene som er spilt inn så langt. Alle er spilt inn i juleferien, og alle i et format jeg ikke klarer å konvertere og legge ut på youtube, og bloggen. En gang vil jeg få det til, og da vil alle filmene bli lagt ut på den dagen de er reservert. Denne er altså reservert for opplesningen av Identitet.

Den som venter får se.

Film: Brev til Eivind Salen (fra hele verden)

Jeg lurer på om jeg noensinne vil få til dette her, å redigere filmene mine slik at de passer til youtube-formatet, og deretter kan legge dem ut her. Siden det nå har gått noen måneder, kan jeg kanskje også lure på om jeg i det hele tatt kommer til å forsøke. På det siste spørsmålet vil jeg svare ja, og da følger det første av seg selv, da blir det ja der også. Inntil det skjer, er disse filmpostene lite verd.

Så jeg kan benytte anledningen til å minne om stand up show på Ricks (storscenen) på onsdag. Det er showet vi reiser til Bergen med, det heter «Bare det beste», og koster for anledningen bare 50 kroner, etter hva jeg forstår. Der er det bare å komme, det blir bedre enn film.