Russisk og påske

I dag kjøpte jeg med meg et stort kinderegg til Irina på vei hjem fra trening. Det tenkte jeg å gi henne, som et lite hint om norsk påske, om enn den er mange mil unna herfra.

*

Min russisk er ganske god til fremmedspråk å være, men den er primitiv, og jeg må av og til gjøre meg forstått i vendinger som egentlig er feil. I dag, glad til sinns etter å ha trent godt og drukket rikelig med kaffe og begynte på frokosten, sa jeg til Olia at jeg hadde tenkt å åpne noen planer for henne. Otkrit plani. Det høres antagelig ganske likt ut på russisk som på norsk, formuleringen er uvanlig, men forståelig. Irina på 3 var der også. – Jeg vil også åpne planer, sa Irina, og løp inn på rommet. – Kom igjen, la oss åpne planer!

Jeg tror hun forvekslet planer med gaver. I alle fall var det et gjennomgangstema denne morgenen, at Irina ville åpne planer, og at hun ville inn på rommet å gjøre det. Jeg hadde sagt henne det var påske, og at hun kunne vente noe spesielt.

Kinderegget fikk hun. Til stor glede for alle. Inni var en liten bie å bygge. Vi kunne høre hun summe inne på rommet, Olia og jeg, mens vi – det vil si jeg – satt og spiste en lang, god frokost.

Reklamer

Jeg gjør slik…

Vår alles kjære, fantastiske Irina drev og knuste noen kjeksbiter vi merkelig nok hadde liggende på gulvet. – Irina, hva gjør du, spurte jeg, – sjto ty delaesj, på russisk? Jeg satt og forsøkte å lese avisen på det nye nettbrettet mitt. – Jeg gjør slik, sånn gjør jeg, vot tak, vot, sa Irina, og viste hvordan hun knuste kjeksen med en flaskekork hun hadde funnet.

Snu (med tung sekk i fjellveggen)

Jeg forsøker meg med en ny type post, og en ny kategori. Det er «korte poster», om noe som skjedde eller opptok meg dagen innlegget blir postet, noe som karakteriserer dagen, men som jeg gjerne ikke hadde tid å skrive om før senere. Dette innlegget, for eksempel, er skrevet tirsdag 27. september, da jeg er trygt hemme igjen, og ikke engang har fått skrevet ferdig posten om turen det jeg nå skal skrive om skjedde.

Vi var utenfor turstien i Stølsheimen nær Modalen. Vi hadde gått opp feil pass, dette ville bare føre oss ned igjen, på andre siden, ned mot ingenting. Terrenget vi ville gå i lå mot høyere, over en fjelltopp som vi ikke så enden på, men som ikke virket umulig. Alternativet var å gå over denne toppen, eller å gå helt ned igjen passet vi var gått opp, for eventuelt å finne det riktige passet der turstien gikk. Instinktet er hele tiden å gå på, ikke snu gå tilbake, ikke tape høyde. Det var ingen seriøs diskusjon, ingen tanker, vi skulle bare gå over den lille, ekstra høyden, over toppen.

Der vi gikk opp så det lett og greit ut. Det var gresstuster, og det var som å gå i oppoverbakke, bare at vi måtte bruke armer og bein. Praten gikk som vanlig, om andre ting. Sekkene var blytunge, morgenen, første hele dag av turen. Vi hadde praktisk talt alle måltidene igjen oppi der. Og jeg, som forholdsvis nybakt barnefar, hadde ingen fersk trening i å gå i krevende terreng. Jeg hadde ikke vært på ordentlig fjelltur siden min venn og jeg gikk i 2013, en ganske snill tur, var det. Jeg tenkte det skulle være slutt på tiden jeg klatret meg fast, som jeg gjorde en del i yngre dager.

Min kamerat kom litt foran, og fant et sted han ikke kom opp, så han måtte gå litt videre. Jeg valgte å komme meg oppover litt tidligere, og kom på en annen hylle enn ham. Jeg beveget meg på alle fire, tyngdekraften inn mot veggen. Men falt jeg, og begynte å trille, var det mange meter nedover.

Jeg kom meg til en gresstust hvorfra jeg måtte gjøre en ordentlig klatreoperasjon for å komme videre. Vanskelig var det ikke, litt koordinering av armer og bein, holde med hendene, satse med føttene, kneet opp, og så kravle på plass med resten også. Uten sekk ville det ganske sikkert gå ganske fint, med sekk også. Deretter var det å gå langs en skrå steinhelle, skrå vegg av stein, bort dit min venn satt og ventet. Etter det var det videre oppover, vi så ennå ikke toppen. Fra hvor min venn satt, så han ingen store vanskeligheter, men heller ikke altså noe trygt sted å være.

Og jeg tenkte på alt jeg nå har å miste. På min skjønne datter Irina, min kjære kone. De betyr så altfor mye for meg, og livet mitt er altfor godt å leve. Jeg kan ikke tulle det bort. Faller jeg nå, er det altfor dumt.

Så jeg ville ikke gå dit opp med sekk på. Jeg tok den av, noe som var svært dumt, for det var vanskelig å legge den noe sted den ikke ville skli ned. Og da jeg skulle ta den på igjen, var det forferdelig tungvint og vanskelig, tung som den var, og bratt som jeg stod. Jeg hadde en idé om at min venn, som er en bedre og dristigere klatrer, kunne komme og hente den, og ta den med. Uten sekk kunne jeg jo klare det.

Men jeg ville ikke ta sjansen. Jeg ville velge den feige og sikre løsningen, gå ned igjen, helt ned, finne et sted det var trygt. Jeg har for mye å miste. Jeg sa det til min kamerat, – jeg vil ikke gå opp dit, det vil jeg ikke, jeg gjør ikke det.

Kanskje var det vanskeligeligere å få på seg sekken der jeg stod, enn å komme seg opp på den lille hyllen jeg måtte. Vått var det også, lite grann, små bekker rant, antagelig fra regnet natten før. Jeg kavet på meg sekken, fordi jeg måtte.

Ned igjen gikk det på alle fire, tyngdekraften inn i fjellveggen. Det føles sikkert mer skummelt enn det er. Man faller ikke nedover uten at det skjer noe helt feil og spesielt, man må nesten gå inn for det, tyngdekraften er inn i fjellet. Instinktet om at det er farlig slår inn mye før det virkelig er det.

Jeg tok ingen sjanser. Jeg gikk ned. Min venn også. Vi måtte helt ned passet, ned nesten dit vi startet, ned til samme høyde, før vi kunne finne riktig eller nesten riktig pass, og heller gå opp det.