Første dag i Alupka

Det er kveld, klokken er 2234 i Ukraina, og for første gang på lenge har jeg litt tid for meg selv til å skrive bloggpost. Olia var veldig trøtt etter en slitsom dag for henne, og la seg langt tidligere enn jeg selv kunne gjøre. For en gangs skyld var jeg lys våken, og ville aldri kunne klare å sovne. Så jeg fant frem litt klassisk musikk, mitt bærbare vidunder, og satte i gang med å skrive. 

Når jeg vil få postet posten er imidlertid mer uklart. Det ser ut til at jeg for første gang på svært lenge vil måtte gå en hel måned uten tilgang på internett av noe slag. Det fantes riktignok noe i Alusjta, men 15 griven timen er ikke noe å betale i sommervarmen, og internett er heller ikke noe å bruke kvalitetstid på under selveste bryllupsreisen. Så jeg har valgt å la det være. 

Jeg er heller ikke sikker på hvordan det blir med blogging fremover. Jeg har jo tidligere bare hatt meg selv å stå til ansvar for (selv om min arbeidsgiver har prøvd seg, og laget etiske retningslinjer for offentlig ansatte i Hordaland fylkeskommune, for å hindre noe av det jeg har lagt ut her, gjette seg til hva den som kan), nå har jeg også en kone jeg ikke vil annet enn glede. 

Nåvel, denne posten vil i det minste bli skrevet, og en gang postet, og så vil vi se fremover hvordan det blir. Denne posten vil jeg begynne med å fortelle om situasjonen akkurat nå. Jeg skrev så optimistisk i starten at jeg hadde litt tid for meg selv til å skrive. Knapt før hadde jeg skrevet det, så kom et kattehode ned fra vinduskarmen, den samme katten jeg nettopp hadde tatt mot til meg og fått kastet ut. At jeg greide å få ut den sovende katten – som spankulerer inn i denne leiligheten vi bor i som om den var dens egen, og hopper opp i fanget mitt som om det var et møbel – var nettopp noe av grunnlaget for den veldige optimismen jeg skrev om. Nå er katten i vinduskarmen, og derfra har jeg gitt opp å få den bort. Den glor bare olmt på meg når jeg prøver å dytte den bort, jeg gjør meg bedre i å skrive enn i å fjerne katter. 

Dette med katter og dyr er ganske karakteristisk for hvordan vi bor her nede. Også i den andre leiligheten var det katter som vandret rundt på takene der vi bodde, og som kom seg ned i gårdsrommet når det gjaldt, som for eksempel når vi hadde etterlatt en god kjøttpølse på spisebordet vårt. Dette er et godt stykke unna den kliniske luksustilværelsen vi har sovnet inn i, i Norge. Her i Alupka har vi et lite rom i et forholdsvis stort boligkompleks, en ganske stor tomt, der det på enkleste vis er bygget små hus med en etasje og uten kjeller, og der alt som kan leies ut blir leid ut. I går bodde vi i et rom på 5-6 kvadratmeter, i dag har vi flyttet inn i et større rom på 9-10. Jeg er matematiker, og verken over- eller underdriver. Det er godt regnet ut på øyemål.

Dagen i dag begynte som alltid med at Olia laget frokost. Hun er utrolig slik, samme hvor kummerlige kjøkkenforholdene er, og samme hvor vi er, så lager hun alltid frokost til oss på morgenen, og den er alltid varm. I dag var det stekte poteter og kjærlige tomater. Fra det ørlille krypinnet vi hadde var det deilig å stige ut i friluften, med frisk luft fra Svarthavet og utsikt helt dit ned mellom trærne. Alt smaker godt under slike forhold, og frokost man beundrer smaker bare enda bedre. Det var beundringsverdig å få til denne frokosten på det gamle kokeapparatet hun benyttet. Se bare bildene. 

Til dessert var det fersk lavash (Georgisk brød) og fersk honning, kjøpt fra det trivelige herskapet vi bodde hos i Alusjta. Og nå fulgte jeg rådet – eller kall det gjerne oppfordringen – hans om alltid å spise honning med skje, smører man den ut over brødskiven forsvinner den. Te var det selvsagt også, og mens jeg spiste og koste meg ordnet Olia opp med å flytte tingene våre over i den nye leiligheten vi bor i nå. Jeg unnlot ikke å takke henne, og gjør det på ny nå helt offentlig. 

Etter at hun også hadde takket meg (hun er fantastisk slik, hun lager mat gjerne, så lenge jeg betaler den og spiser den), gikk vi ned til sjøen. De fem minuttene vertinnen vår snakket om dit måtte nok dobles litt, men det var grei gangavstand, og praktfull sjø. Sjø og strender her på Krim kan jo være så mangt, som jeg forhåpentligvis vil få skrevet litt om. Her kom vi etter å ha prøvd en annen vei enn den vi prøvde i går, ned til sjøen der vi hadde to alternativ: Til høyre lå en vanlig strand til fri benyttelse, nokså pakket med folk, nokså langgrunt vann, og nokså skittent syntes det meg sånn. Til venstre lå steiner og betong (Sovjetunionen ville gjerne hjelpe naturen litt, og slengte ut ubegripelige mengder bølgebrytere i betong, så stygt at ingen bølge ville kunne gjøre større skade enn disse bølgebryterne gjør). Vi gikk til venstre. 

Der fant vi oss skam å melde en bølgebryter å sitte på. Olia foretrekker i motsetning til meg siviliserte byggverk og strender, fremfor naturlige steiner og berg, mens jeg i motsetning til henne foretrekker at det skal være høyt og stort og tøft. Denne vanvittige klossen av en bølgebryter utgjorde det høyeste punktet langs hele denne delen av den umiddelbare kystlinjen, så at vi satte oss der var et kompromiss. 

Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å bade. Det tok imidlertid lang tid før jeg gjorde det. Jeg har nemlig fått det for meg at mannfolk ikke hopper i sjøen, hvis du ikke våger å stupe, kan du like godt la det være. Og det tar seg ikke ut at en mann driver og kryper og kravler seg ned i sjøen, det skal være skikkelig. Så det blir regelmessig et problem når jeg er usikker på bunnforholdene, som jeg var her, og jeg blir stående å gjøre det som er aller verst, nemlig å nøle.

Denne gangen nølte jeg så lenge at det begynte å regne. Da er jeg nødt til å ha en kone eller mor som kan rope meg inn under et teppe eller noe, slik at ikke blir kald. Det var en riktig koselig regnværsskur under teppet med Olia.

Etter regnet ville ikke Olia tilbake til steinen – eller betongklossen – som nå var kliss våt, og la seg lenger inne på en annen og helt uforståelig betongkonstruksjon. Jeg gikk og badet, denne gangen ordentlig.

Svømmende i Svartehavet ble jeg riktig sikker på at Alupka var et godt sted å være. Utsikten i sollyset var nydelig. I horisonten var en klokkeklar linje hvor havet møtte himmelen, frem dit bølget det og glinset det, og den lyseblå fargen til himmelen var vakker som den alltid er. Mot land kunne ikke engang den ufyselige betongen ødelegge inntrykket, det var fortsatt steiner å skvulpe inn på, og i riktig sollys blir til og med viltvoksende gress, trær og buskas vakker. Til og med alle de Krim-typiske gjerdene kunne jeg godta.

Høydepunktet var imidlertid Voronsovskij-palasset, og Aj-petri, som begge alltid var i sikte, og den vidunderlige utsikten mot øst. Det var til overmål den veien jeg svømte. Jeg kunne svømt så langt jeg ville, noe jeg for så vidt også gjorde, men jeg snudde der vi i går hadde vært på en slags Michael Jackson minnekveld, en minnekveld hvor minnet lå i at man spilte omtrent to låter i timen fra han som skulle minnes, og ellers høylytt amerikansk og russisk tekno. Vi gikk tidlig hjem, kan vi si, og jeg ble heller ikke lenge på betongbryggen der, før jeg stupte uti igjen og svømte tilbake.

Nei, det var en herlig dag. Olia møtte meg i vannet, og jeg var prins og reddet henne, og hun var havfrue, prinsesse og det ene og det andre, og alltid lykkelig over å bli reddet, og mange ganger skapte jeg større problemer med redningsaksjonene mine, enn hun ellers ville hatt, og begge var vi lykkelige i solen. Det gikk ikke lenge før jeg styrtet av gårde for å kjøpe middag til min vidunderlige kone, middag i betydningen mat midt på dagen, hva det ville bli, var det ingen som kunne vite.

Det ble Plov. Og som det av og til blir, ble det til at jeg kjøpte to porsjoner, og spiste begge porsjonene selv. Det var med min kones velsignelse og til min glede, for jeg var veldig sulten, og hun var ikke det. Og jeg fant på ny anledning til å gi en utlegning om hva jeg mener om mat, der noe av hovedpunktet altså er at smak, utseende eller pris aldri må gå bekostning av mengden. ”Hva er poenget at det ser godt ut, hvis man ikke blir mett av det?” er et argument også min kone liker godt, og jeg benyttet sjansen til å rose henne for det. I samme slengen roste jeg maten hennes, som er veldig god og alltid rikelig, og jeg roste også henne fordi hun er så pen og snill og god. 

Jeg stjal meg til enda et lite bad før det var tid for å gå hjem. På veien stakk vi innom butikken for å kjøpe vann for tørsten og kjøtt til middagen, det vil si at jeg stakk innom, mens hun gikk hjem. Jeg var i tre butikker og fant nok av vann, men kjøtt er ikke så enkelt alltid i fremmede land, og jeg valgte i stedet for å gjøre et bomkjøp, å gå hjem og glede meg over en ny god middag med poteter og tomater eller egg, eller hva hun måtte finne på. Hun fant på å gå i butikken selv. 

Det var samme, råtne kokeapparatet, det tok en time å lage poteter med det, men nå kunne hun i det minste lage det inne i vårt eget rom på vår egen kjøkkenbenk, og ikke som sist ute på veranden med en ledning i spenn inne fra rommet og ut. Vi spiste ute på den lille, trivelige forhøyningen vi har for oss selv like utenfor, katten var selvsagt, selverklært gjest, og etterpå gikk vi inn for å se på dagens fangst av bilder.

Det var under bildeseansen hun ble aldeles trøtt og sovnet, og jeg fikk satt meg til med skriving (og kattefjerning). I løpet av dagen fikk vi også begge snakket med våre mødre, som skulle være godt informert. Som alle vil forstå har det vært en alle tiders dag, og jeg kan legge meg like fornøyd som jeg har sovnet alle de andre dagene her nede. Og våkne like lykkelig i morgen.

En bomtur til Sevastopol

Dette var dagen hvor vi skulle reise fra den koselige boligen ingen i Norge som ikke har vært her vil kunne forestille seg, og forlate det koselige gamle ekteparet som hadde leid den ut til oss. Våre 20 lykkelige dager var forbi.

 

Jeg hadde fått presset igjennom at vi skulle til Sevastopol. Jeg hadde vært der før, i 2007 under høstferien min, da jeg fikk med meg Odessa, Jalta, Sevastopol og Kiev, men enda ikke hadde begynt å skrive blogg, og av de stedene må jeg si at det var Sevastopol som gjorde klart dårligst inntrykk. Det var en erketypisk, russisk storby med altfor mye betong og altfor lite trivsel. Den har imidlertid en rik historie, og av den hadde jeg ikke fått med meg alt, og derfor ville jeg tilbake dit.

 

Så vi kjøpte oss bussbilletter hele veien fra Alusjta til Sevastopol for noe sånt som 20 kroner, eller så, betydelig mindre enn hundrelappene jeg hadde brukt for å ta taxi fra Jalta til Sevastopol sist gang. Det lønner seg å være gift, og ha en russisk kone til å ordne opp. For dem som vil til Krim og klare seg selv, er å vite at det alltid finnes bussbilletter, om man bare er stødig nok i russisk til å komme seg til kassen på busstasjonen – eller автоваксал, som det heter her. Taxi er enklere og raskere, og et eventyr i seg selv, så jeg angrer ikke på at jeg tok taxi sist gang, selv om jeg sikkert ville greid å kjøpe meg billetter. En taxitur her nede er et eventyr i seg selv, og er man stødig nok i russisk, så får man en flott samtale og en grei innføring i forholdene på Krim uansett.

 

Avgang

Bussen hadde avgang klokken 0915, og ikke 1030, som jeg trodde, så det var bra jeg hørte på Olia og satte vekkerklokken på 0700, som hun krevde, og ikke 0800, som jeg ønsket. Flott setning. Jeg hadde altså hodet innstilt på 1030 og riktig så god tid da vi våknet. Ingenting var naturligvis pakket, dagen før hadde vi oss en avslutningstur til Santa Barbara, favorittstedet vårt, og en ordentlig avslutningsmiddag med rikelig av Krimsk vin og alt annet på favorittrestauranten vår. Skulle bare mangle da at vi begynte å pakke da vi kom hjem.

 

Så jeg hadde god tid, og satte meg til for å lese dagens kapitler av Anna Karenina da jeg hadde pakket mitt. Vi hadde også noen åpnede flasker vin stående, og jeg satte meg fore å drikke dem opp sånn på morgenkvisten. Det var leit å la dem stå igjen, selv om de også hadde gjort god nytte hos den trivelige barin vi bodde hos. Plutselig sjekket Olia bussbillettene på ny, og fant ut den skulle gå et kvarter tidligere enn hun trodde. Vi var i hastverk.

 

Jeg pakket sammen bøkene og styrtet vinen (ikke uten å skjenke et nytt glass), og så gikk jeg inn og la på plass de siste ledninger og krimskrams jeg fortsatt hadde liggende, mens Olia serverte frokosten. Hele tiden drev den gamle barin og tumlet rundt, og når vi snakket med ham hadde vi sjarmerende god tid, da var det som bussen ikke hadde avgang i det hele tatt.

 

Da vi endelig hadde pakket og spist alt, hadde jeg gjort heroisk forsøk med vinflaskene, og forlot stedet med den ene flasken tømt, den andre bare med en halvskvett igjen. Jeg hadde også med et fullt pappkrus for reisen, Ukraina er herlig slik, man er ikke pripne på sånt. Før avreise satte vi oss ned for en siste liten prat og avslutningsseanse med det gamle ekteparet. Olia ville gjennomføre den tradisjonelle stillheten på kofferten før hun gikk, men den gamle Barin pratet og romstrerte i ett sett, så den tradisjonelle stillheten var på brøkdelen av et sekund, og så gikk vi.

 

Bussturen

Jeg kan bare i en setning skrive rett ned hvor fornøyelig det er å sitte morgenberuset av vin med et fullt pappkrus enda mer vin i en skranglete liten minibuss på den vakre strekningen fra Alusjta til Sevastopol langs sørkysten av Krim. Det er blått Svartehav på den ene siden, stupbratte, høye fjell på den andre, og hele tiden vinranker, grønne trær og planter i mellom, alltid noe nesten verdt å fotografere. Når man i tillegg har en vakker russisk kone ved siden av, er lykken fullkommen.

 

Ankomst Sevastopol

Jeg hadde flere ganger spurt Olia om hun visste hva hun skulle gjøre da vi kom frem til Sevastopol, og hun hadde hele tiden sagt hun hadde det hele under kontroll. Jeg var allikevel litt skeptisk da vi kom frem. Det var som jeg husket det, en litt for stor og litt for uskjønn by, og en busstasjon som lå midt ute i ingenting i utkanten av byen.

 

Olia var imidlertid blid og målrettet. – Der er en restaurant, sa hun på russisk, der ordet betegner mye mer enn det vi ville kalle restaurant på norsk, deriblant dette stedet med en liten bod, og grønne plaststoler og plastbord å sitte på, – der kan du kjøpe øl, og så kan vi spise nisten. Hun skjønner hvordan en mann tenker.

 

Nistematen og ølet fra plastkrus på denne kafeen skulle bli høydepunktet under oppholdet vårt i Sevastopol.

 

Sevastopol

Over mange av byene jeg besøker i Russland og Ukraina og andre steder, skriver jeg en liten oversikt over byens historie. Over Sevastopol vil jeg ikke gjøre noe slikt, selv om byen klart ville fortjent det. Dens historie er mye mer interessant enn byen er nå, med betydning både under Krimkrigen og andre verdenskrig, og også udødeliggjort gjennom Lev Tolstojs Sevastopol-fortellinger. Det var også disse tingene som gjorde at jeg ville besøke byen. Men på en varm sommerferie med en kone som har såpass sunne interesser i livet at hun vil sole seg, bade og bli brun, så var ikke dette noen god ide.

 

Etter at vi hadde spist nistematen spurte Olia første og beste person hun fant på holdeplassen et eller annet på russisk som jeg ikke fikk med meg, og så vinket hun på meg og vi gikk øyeblikkelig inn i en marsjrutka. Denne reisen var heller ikke så verst, vi fikk sett byen, og den massive mengden båter til kai på havnen der russeren også har sin Svartehavsflåte, gjør inntrykk. Byen har også noen fine steder, og selvsagt en rekke monumenter fra alle krigene den har vært med på.

 

Olia hadde imidlertid spurt oss frem til stranden. Den lå et meget godt stykke utenfor sentrum. Da vi kom dit var det å lempe ut all bagasjen, og gå på jakt etter et sted å bo. Det er slett ikke så lett i Sevastopol, som i alle de andre småbyene langs kysten og sikkert også ellers på Krim. Årsaken er nok den opplagte at til Sevastopol kommer det ikke turister.

 

I et uvirkelig, sandete landskap med veier og boligblokker fra Sovjettiden fant vi frem til tre hus midt i en eng, der det ene hadde rom til leie for en eller annen pris. Men det var muligens det skulle leies ut til noen andre, så vi satte fra oss koffertene (det vil si min, Olia hadde bare en liten sekk), og gikk for å bade.

 

Badingen var fryktelig. Stort mer er ikke å si om den. Det var ikke ordentlig hav med vid utsikt, bare en liten bukt med skittenbrunt vann og ting som lå og fløt, til overmål var vannet kaldt, hvordan det må ha gått til. Olia betegnet treffende stranden som samme kvalitet som Hydropark i Kiev, og alle som har vært der, vet hva det innebærer.

 

Det var med klare ord ikke noe særlig med noen ting. Så Olia bestemte på vegne av oss begge at her var det bare å komme seg tilbake dit vi kom fra. Jeg fikk inn kompromisset at vi i hvert fall skulle på vestsiden av Jalta denne gangen, så vi fikk se noen nye steder. Olia gikk med på det. Og så var det bare å hente koffertene, finne den samme marsjrutkaen som hadde fraktet oss hit ut, og reise tilbake til busstasjonen. På busstasjonen var det å kjøpe første og beste bussbillett til Alupka.

 

Alupka

Alupka er en by som egentlig har ganske mange severdigheter. De viktigste av dem hadde vi fått med oss allerede mens vi bodde i Alusjta. Man er like under Aj-Petri, det høye fjellet med taubane, og like ved Voronskovskij dvorets, det flotte palasset til den gamle russiske prinsen. Byen er liksom blitt til som følge av disse severdighetene, og er en ordentlig ferieby, der all virksomhet er tilknyttet ferielivet.

 

Til Alupka kom vi mens det ennå var ettermiddag. Her var vi tilbake til det vante, det var rom til leie overalt, og folk flest kom direkte fra stranden eller var på vei dit. Det var ordentlig feriestemning.

 

Olia nølte ikke noe særlig med å finne rom til innkvartering. Hun ville ha det billig (Alupka er en dyrere by enn Alusjta, kort og godt fordi den ligger nærmere severdighetene jeg nevnte), og i det lyktes hun med til gangs. Jeg er matematiker, og liker å være konkret. Kort sagt: Rommet vårt var 5 kvadratmeter.

 

Der slo vi oss imidlertid lykkelig til ro. Olia laget oss et lite middagsmåltid under de håpløse kjøkkenforholdene, vi drakk en kopp te laget på vannkoker, vi la oss. Og det var det.

Avslutningstur til Santa Barbara

Dette var den siste dagen vår i Alusjta, og vi tenkte å tilbringe den ved favorittstedet vårt, Santa Barbara. Santa Barbara skal jeg ha skrevet om før, så noe tillegg om stedet vil jeg ikke komme med her. Det var den vanlige prosedyren å komme dit: opp til busstasjonen og vente, og så inn i første og beste trollybuss til Jalta. Så er det å gå av i Naparis, eller hva det heter, hvor det venter en 40 minutters svingete vei bratt nedover til fots, før vi er fremme der vi vil være.

Man ser sjøen langt der nede, og ikke et helt fornøyd uttrykk hos meg over den lange veien dit.

Vi fant oss et sted på betongmoloen ut til den lille øya eller klippen noen meter fra stranden. Olia foretrekker betong fremfor naturstein, og siden jeg for det meste bader, diskuterer jeg ikke med det. Så der lå vi.

Olia posisjonert på klippen vi lå på.

Vi hadde med oss fotoapparatet til Olia denne dagen, og hun tilbrakte mesteparten av tiden på å fotografere en seilbåt hun var svært fascinert av. Jeg tilbrakte en del tid på å posere foran den.

Jeg viser - på kommando - frem seilbåten Olia vil ha meg til å posere foran.

Ellers er Santa Barbara et praktfullt sted for svømming, for oss som liker å svømme ut til klipper og stupe fra dem. Jeg benyttet denne siste dagen til å svømme ut til de tre hovedklippene nær byen, altså ikke de flotteste litt lenger mot vest, og til å stupe flittig fra høye punkter på dem. Jeg har forklart Olia at for oss menn er det svært viktig å stupe fra store høyder, fordi det er så tøft, og hun ble øyeblikkelig inspirert, og diktet opp flere teaterstykker for meg å skrive beslektet med temaet. Ellers tilbrakte hun mesteparten av tiden med å sole seg.

Et stup - ikke fra klippene, men fra bryggen i Santa Barbara, Krim.

Til kveld var det som alltid til favorittrestauranten vår, Korona. Denne gangen var det å åpne alle sluser når det gjaldt bestillinger, det var ingen begrensning verken med mat eller vin, og kvaliteten var som alltid på topp. Av vin er absolutt å anbefale Massandra, hvitvin, muskat. Den er mye søtere enn hva vi vanligvis forbinder med hvitvin, og gir nok sterkere ideer om likør enn om tradisjonell hvitvin, men hva gjør det når den smaker utmerket?

Olia, godt fornøyd, etter middag og med is og vin.

På veien hjem viste Olia et toppmål av ubekymring når det gjaldt å finne transport. Mens jeg var smått engstelig for utsiktene til en lang, svingete vei oppover i totalt mørke, og med fortvilte forsøk på haik for hver eneste lysende bil som kjørte forbi, om det bare ville komme noen, så fotograferte hun alt som var og pratet i vei på ubekymret norsk om hvor flotte bildene hennes var, og hvor unødvendige det var av meg å bekymre meg.

Olia er helt ubekymret og vil gjerne ha meg fotografert foran en trehest før vi prøver å få skyss hjem.

Det viste seg også at hun hadde rett. Vi hadde knapt kommet utenfor porten inn til den lille byen, før en komfortabel varebil stoppet opp og tok oss med hele veien til Alusjta for 30 griven. Som alltid pratet Olia livlig i vei med sjåføren, mens forsøkte å gjøre inntrykk av å være russisk ved å la være å ta på meg sikkerhetsselen. Olias prat var klart mest suksessfull, i det de utvekslet telefonnummer etterpå, i fall de skulle trenge hverandres tjenester.

Restauranten vi var på i det vi forlater den.

For oss var det etterpå bare å gå lykkelige til sengs. Forresten fant vi noen slanter vin og champagne hjemme også å drikke, vi hadde tre åpnede flasker stående, hvorav jeg tok meg av Champagnen, og Olia nøyde seg med et fullt glass som hadde blitt stående siden i går. Klar melding til de som mener vin er udrikkelig etter å ha blitt åpnet og stående en natt eller to eller flere.

Vi var meget godt fornøyd med oppholdet vårt i Alusjta, og avslutningen var oppholdet verdig. Det var bryllupsreisen vår, dette, 20 dager i Alusjta. Og den vil fortsette, vi har enda 14 dager igjen før toget vårt går fra Simferopol. Etter det har jeg enda noen dager i Kiev, før det er jevnt over slutt, og jeg må tilbake til Norge.

Til den tid er lenge. Det nærmeste som gjelder er morgendagens bussbillett til Sevastopol, og så er det bare å ta det videre derfra. Bloggen vil være oppdatert.

En tur til paradis

Jeg husker min søster Tone gjorde store øyne da Olia sa henne at hun skulle ta meg til paradis. – Men det er ikke noe å spise der, så jeg må ta med en stor matpakke til ham, sa hun og lo og klappet i hendene som hun pleier å gjøre.

 

Stedet heter Novij Svet, og det er det russiske ordet for paradis. Det ligger ved byen Sudak, 3 timer med buss på svingete vei øst for Alusjta, ytterligere en halv time øst for Jalta, kan man si, siden Jalta nok er mer kjent for de fleste. Olia hadde tenkt å ta meg med dit på bryllupsdagen vår, månedsmarkeringen 27. juli, men den dagen var det ikke bussbilletter å få, og så ble det 28. juli i stedet.

 

Vi måtte tidlig opp for å ta bussen. Og Olia hadde ganske riktig sørget for matpakkingen, alt var klart til å stekes for frokost og niste. Hele sørkysten av Krim er betagende vakker, med sjø og fjell og mange steder med stor utsikt. Det hjalp på for en busstur som ellers ville blitt mektig lang.

 

Bussturen

Bussen var naturligvis en slags Marsjrutka, en slags blanding mellom minibuss og maksitaxi. For alle som reiser fra store steder med autovaksal og billettluke, må plassbilletter kjøpes på forhånd i luken. Får man ikke tak i en slik billett, er det bare å stille seg opp ved et av stoppestedene langs veien. Bussen stopper om det er aldri så fullt, og det er i følge Olias forklaring fordi pengene som da betales går rett i sjåførens lomme. På lange strekninger som dette koster det 10-20 kroner, så det er uansett ikke all verden.

 

Alle stedene Olia og jeg har vært hittil har vært på vestsiden av Alusjta, stort sett mellom Alusjta og Jalta, dette var første gang vi reiste østover. Det var praktfull utsikt her også, fjellene her var rundere og ikke så bratte, sjøen var blå som alltid, og veien gikk høyt slik at det var mulig å se langt innover landskapet.

 

Noen eventyr opplever man alltid på slike bussturer. En liten jente var så uheldig å bli bilsyk på de svingete veiene. Det må være et mareritt i slike busser på slike veier, både for jenta og foreldrene. Det er varmt og mørkt i bilen, de fleste har gardinene trukket for for å skygge for solen, og sitter man ikke riktig i forhold til takluken og åpne vinduer kan det bli litt ubehagelig om man først skulle bli dårlig. De svingete veiene er nevnt, norske veier kan jo også svinge en del innover bygdene og fjellene, men jeg vil nok holde en knapp på at de var enda litt mer nådeløse her nede. Det var ingen fred å få. Og bussjåføren kjørte som bussjåfører flest her nede, det gjelder å komme seg frem, så det går fort i rykk og napp i vinglete kjøretøy. Kort sagt: jenta kastet opp.

 

En annen passasjer å legge merke til var en som sov i det som må kalles en merkelig posisjon. Det var morgenbuss, litt over åtte gikk den fra Alusjta, så den var mange som foretrakk å legge setet bakover litt, eller å lukke øynene litt. Denne passasjeren hadde valgt å legge seg liksom fra det ene setet til det andre, men med ansiktet klemt opp mot ryggstøtten ut mot midtgangen. Hver gang bilen rykket, svingte og vinglet litt – som den altså gjorde konstant – mistet han balansen, slik at hodet sjanglet i løse luften og han igjen måtte søke stabilt hvile. Til slutt sovnet han pladask med hodet på setet og beina i krøll.

 

Slik sov han til bussjåføren gav beskjed om at han måtte vekkes, vi var ankommet bestemmelsesstedet hans. Men når han først hadde sovnet, lot han seg ikke vekke. Og jeg mener det bokstavlig. Ukrainere og russere har god erfaring i å få vekke folk i tung søvn (les: skitings), men enda hvor mye de snakket i ham og rusket i ham, bare snøftet han og sov videre. Til slutt måtte bussjåføren selv gå ut av bilen, og inn blant passasjerene, gripe ordentlig tak i ham, og si høyt og tydelig navnet på stedet han skulle til, og at vi var kommet dit. Han måtte av. Som om ingenting var hendt grep han sakene sine, som bare var en lue eller noe sånt, noe helt minimalt, sjanglet seg ut, og ble stående ute med hånden på autovernet. Klar for en ny dag.

 

Ellers er å nevne at hele strekningen ikke har en eneste tunell, ikke en eneste bro. Så alle fjell og daler må man ned og opp i svinger. Rett som det er kommer små feriebyer med tradisjonelle butikker og torghandlere, og små strender fulle av folk. De fleste av disse stedene var spektakulære å se fra høyden, og sjarmerende å se når vi var nede ved dem. Spesielt bet jeg meg merke i flere campingplasser, det vil si strender med telt og antydninger til campingvogner. Olia forklarte meg at det kanskje ikke var så sjarmerende likevel, når disse strendene naturligvis manglet toalett og rent vann. Det var slett ingen campingplass, bare en vanlig strand der det var gratis å slå opp telt.

 

Sudak

Et lite biavsnitt vil jeg spandere på den lille, men forholdsvis store byen Sudak. Det er mulig å legge ferien hit, men Olia sier at det absolutt ikke på noen måte er å anbefale. Det er en liten festning der, men det koster 20 griven å gå inn i den. Jeg fikk rett og slett ikke lov av Olia da vi forsøkte å stikke innom på vei hjem på kvelden. Festningen er for så vidt grei nok, autentisk, men så veldig stor historisk betydning har den nok ikke hatt.

 

For oss var Sudak bare et sted å skifte buss. Jeg la merke til at bussjåføren i denne Marsjrutkaen kjørte med stoppeklokke. Da han la merke til at jeg la merke til det, snudde han klokken bort fra meg. Klokken stod på en time da vi satte oss inn i bussen, det vil si at det tok ham en time å kjøre fra Sudak til Novij Svet, og tilbake. Så kan dere selv regne ut hvor langt det tar en vei.

 

Langs hele denne turen var Olia usedvanlig flittig med å ta bilder. Hun var så flittig, at da vi senere kom til praktomgivelsene i det egentlige paradis, så var batteriet hennes tømt. Det er litt av en prestasjon, for jeg har gitt henne Sony-kameraet mitt. Det kameraet har så sterkt batteri, at jeg droppet å ha med lader når jeg reiste på ferie bare for en uke.

 

Novij Svet

Det tok litt tid før jeg oppdaget hva Novij Svet egentlig var for noe. Stedet vi kom frem til til slutt var temmelig dagligdags, helt typisk alle andre steder her på sørsiden av Krim. Det er fjell, det er sjø og det er vakkert. Og badestedene er fylt opp med folk som vil tjene penger på dem, enten det er gjennom små forretninger, restauranter, eller bare å ta leie for å bruke stranden.

 

Av prinsipp unngår Olia og jeg betalingsstrender. Jeg kan ikke fatte og begripe hvem som kan ha rett til å si at dette er ”min strand”, og denne kan jeg kreve penger for. Stranden som ikke var betalingsstrand var bare en liten brygge helt i enden. Den gikk det an å stupe fra, men ikke noe spektakulært, og ikke noe gøy. Vannet var i tillegg også merkelig nok litt kaldt. Beholdningen her var i tillegg til Olias fortreffelige nistemat og Olia selv, selvfølgelig, en liten pjokk som drev og hoppet i vannet, og svømte på hunders vis. Han var bare 4-5 år, så det var imponerende at han kunne svømme i det hele tatt. Og han hoppet riktig så tappert, og var riktig så artig å se på. Ellers var altså ikke denne stranden noe særlig. Det var ikke engang en strand, men en brygge.

 

På vei til paradis

Klokken var over 1400 og Olia hadde omtrent ikke gjort miner til at Novij svet og paradis skulle være noe mer enn betongbryggen og utsikten vi hadde derfra. Hun snakket om at det var en vei laget i Sovjettiden, at det kostet 15 griven å gå den, og at vi skulle gjøre det. Jeg liker ikke å betale penger for å ferdes i fri mark, men Olia sa at her var det greit, for her var det laget til og vedlikeholdt. Det var ikke noe å bråke med, vi skulle gå den.

 

På vei bort fant Olia øyeblikkelig ut at jeg ikke hadde spist nok, og at heller ikke en is vi kjøpte på veien var nok, vi måtte inn på en slags restaurant og spise litt skikkelig. Da var det like greit med den første og beste, det vil si akkurat den hvor vi akkurat da hadde kjøpt en is. Der kjøpte jeg kylling med ananas og pommes fri, pluss grønnsaker, og stort mer stusselig enn de fikk til her, er ikke mulig å lage en så fin rett med så flotte ingredienser. Dette ble imidlertid veiet opp med at de viste gamle musikkvideoer fra Sovjettiden. Ingen parodi er mulig, originalene har tatt det helt ut, og det med en bent ut sagt imponerende mangel på selvironi. Best husker jeg smørsangeren i bil gjennom Kievs gater, eller gatene i en annen by, først filmet fra vinduet, så filmet rett på ham, og uten et øyeblikk å skifte kameravinkel, synger han med vind i sitt lange, tykke hår og Sovjetbart fra 70-tallet, om en eller annen tapt kjærlighet, der det likevel finnes håp, eller hva det nå var han sang om.

 

En utrolig flott tur.

En bomtur til Artek

Denne turen var mislykket. Hvorfor skal jeg forklare nærmere siden.

Aj-Petri

 

I dag skulle vi prøve oss litt med å slå sammen norsk og ukrainsk kultur og natur. Vi skulle til fjells.

Sørlige delen av Krim er dekket av til dels ganske høye fjell. Og selv om man ikke har de tradisjonene for å gå fottur i fjellet der nede, som vi har her i Norge, er det noen av dem som lar seg besøke. Ved et av dem har de til og med laget en taubane opp, for å lette ankomsten og sørge for at sovjetborgeren fikk nyte synet av vakre Krim også fra høyden.

Aj-Petri er de fire første sifrene 1234 meter høyt, og spektakulært med stupbratte fjellsider og spisse topper i hvitlig kalkstein. Fjellet er i følge denne engelske kilden med informasjon restene av et gammelt korallrev fra den tiden Krim lå under vann, og fossiler er funnet under de knallharde steinene.

Kabelbanen er bygget i Sovjettiden. På nettet er det vanskelig å finne informasjon om den, men jeg mener å huske Olia fortalte at den er bygget på 1970-tallet.

Jeg er generelt skeptisk til kabelbaner, og mener man ikke skal ødelegge fjellene med å bygge for mye på dem. De står best når de står i fred. For de som er enda mer hardbarkede motstandere av slike baner enn jeg er, finnes det et par veier å spasere opp, men må regne med en god anstrengelse og gjerne et par timers gange opp svingete veier. Opp den ene av disse veiene kan man også ta en drosjebuss (Marsjrutka) eller en taxi.

Olia og jeg valgte altså kabelbanen. Den har den stive pris av 50 Griven, om jeg nå ikke husker helt feil, og med Olia måtte det litt overtalelse til før hun ville være med.

 

Det er to taubaner for å komme opp til toppen. Den første tar deg cirka halvveis, og det er den andre som er den spektakulære. Fjellveggen er virkelig stupbratt opp mot toppen, og man blir etter hvert heist nokså loddrett oppover, med god slingring i banen, og med en klar forestilling om at om man ramler ned her, så er det jevnt over slutt.

På toppen er det reneste høyfjellsplatået, med tilløp til vidder innover, og riktig så vakkert terreng og en fabelaktig utsikt. Det skiller seg fra Norge at det er ikke antydning til vann her, ikke så mye som en eneste bekk eller vanndam er å se, tross at det på Krim ikke regner så lite. Vannmangelen er også et betydelig problem for den lille landsbyen som er oppstått i nærheten av toppen, ene og alene som følge av turistindustrien. Dette er mer en plage enn sjarmerende, for man blir temmelig overfalt av selgere som vil ha deg til å ri på dyrene deres, holde en rovfugl på armen, eller besøke nettopp deres restaurant eller kjøpe noe nettopp fra deres bod.

Bergen har Fløyfjellsrestauranten, men her nede fantes en restaurant som får denne til å falme. Den er bygget helt ute på kanten av toppen, like ved siden av taubanen, og selv om jeg vanligvis av prinsipp unngår restauranter der innkastere overtaler deg inn, ville jeg være villig til å prøve et lite måltid og drikke litt Krimsk vin, her. Utsikten var i verdensklasse. Og prisene var heller ikke avskremmende.

Det ville seg imidlertid ikke slik at vi fikk spist der.

I stedet ruslet vi rundt på toppen og tok bilder. Jeg var jo i lykkerus, og ville aldri ha reist ned igjen, jeg håpet bare at Olia ville være med på flest mulig og lengst mulige spasertur. Her ville jeg suge inn inntrykkene. Og Olia spaserte villig med, og vi så både det ene og det andre, til det kom en russer og begynte å snakke med Olia, uten at jeg fikk med meg alt av hva de sa. Det var interessant, han kunne litt historie, og han visste en del om de tingene som var der oppe. Han fortalte også litt anekdotisk, og var morsom å høre på.

Det viste seg at han som så mange andre var ute i forretninger, og hadde lyst til å kjøre oss ned igjen. Og ulikt mange andre som prøvde seg, lyktes han. Vi satte oss inn i bilen, og kjørte ned på svingete veier slik man ikke engang i Norge kan kopiere det. Det går fort, det går mens man snakker om andre ting, og det går uten sikkerhetssele.

Han kjørte oss til Jalta, der vi fikk oss en dukkert og noen stup på stranden. Fra Jalta reiste vi hjem sent på kveld, og enda en vellykket dag var overstått.

I Tsjekhovs datsja på Gurzuf

Med overskriften er det meste postive nevnt for dette stedet. Beskrivelsen kommer siden.

Partenit er et nydelig sted

Vi var der 20. juli. Beskrivelsen kommer med det første.

Voronsovskij dvorets – eller Voronsov-palasset

Voronsov var delaktig i dødsfallet til Pusjkin. Denne dagen besøkte vi palasset hans på Krim. Etterpå gikk vi ned og fant en riktig så fin badeplass. Ytterligere detaljer kommer siden.

En begivenhetsrik dag på Krim

 

Denne dagen skulle vi til Pusjkina. Det er et stoppested mellom Alusjta og Jalta på Krim.

Som alltid går veien nedover, mot sjøen.

Vi prøvde oss på noen snarveier, og havnet i noe som lignet mistenkelig på gårdsrom.

Vi forsynte oss av plommer underveis.

Plutselig midt ute i ingenting kom vi til en veisperring. Det var plent umulig å komme gjennom dem, selv om vi var fottturister. Vakten som stod der, sendte oss i stedet ut i vinrakene ved siden av. – Det var ikke hans oppgave å passe på dem, som han sa.

Hele tiden hadde vi usikkerheten over oss at vi kanskje måtte snu, og gå opp igjen.

Olia fortalte hvordan husene og eiendommene rundt omkring var eid av rikfolk og deputater. De stengte av, så de ikke skulle få besøk av vanlige folk.

Til slutt kom vi oss ned til det som viste seg å være Utjos, like i nærheten av vårt kjære Santa Barbara.

Det var imidlertid sterk vind, så sterk at det var omtrent umulig å bade. I stedet tok vi bilder. Og Olia kunne sole seg, mens jeg kunne se på bølgene, og russere og ukrainere som mer eller mindre frivillig utfordret dem.

Når det kom til det punkt at vi var sultne, gikk vi til favorittrestauranten vår i Santa Barbara.

Til sist gikk vi på kino, Terminator 4. En kjempefilm  å se på russisk.

 

Vi var veldig godt fornøyde etterpå, selv om det var litt risiko. Det var ikke helt gitt at vi ville komme oss hjem. Men vi var heldige, og fikk en privatbil til å kjøre oss hjem for 30 griven. Det var en begivenhetsrik dag, som slett ikke er skildret i sin fulle bredde, her.