Ja, da kjære lesere, kjære håndfull lesere av dette pussige skuespillet om Professor Prudenskjold, og hans veddemål om en elefant som blir sluppet ned fra en kran, vil ramle ned på beina, her kommer siste akt og resutlatet av prosjektet. De av dere som har unngått å lese hittil, har ingen større grunn til å begynne nå, enn de har hatt tidligere, men de som har tid å avsette og går på uten forventninger, kan her finne første akt, og bla seg fremover. De kan selvsagt også se på de andre aktene.
1. https://esalen.wordpress.com/2008/03/11/
2. https://esalen.wordpress.com/2008/03/19/
3. https://esalen.wordpress.com/2008/03/26/
4. https://esalen.wordpress.com/2008/04/02/204/
Og så 5…
Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena
Et hørespill av Eivind Salen
Medvirkende: Professor Prudenskjold
Herr Sverre Snoben
Fru Tuppa Snoben
Enkefru Olga (Bibi) Grüneberg
Elinor Klage
Agnes Beile
Herr Karl Erik Svinesen
Fru Sarah Svinesen
Herr Kurt Oscarsen
Abdullah
Akt V
Stadion
[Svinesen og Snoben diskuterer løsninger med kranfører Oscarsen]
Oscarsen: Da sier vi det slik. Vi snakkes! [går inn på stadion]
Snoben: Jeg kan ikke tro det. Jeg kan fortsatt ikke tro det.
Svinesen: Hva da? Nå er det jo ingen vei tilbake, vi har jo kontraktene, Sverre. Nå er det ingenting som kan stoppe oss.
Snoben: Vi har kontraktene, men Prudenskjold har pengene. Hva er viktigst?
Svinesen: Forsøker han å stikke av med pengene, har vi en politisak på ham. Da får vi både pengene og Prudenskjold i fengsel. Er ikke det kanskje den beste løsningen?
Snoben: Jeg vet ikke, jeg kan ikke tro det ender på den måten. Prudenskjold pønsker på et eller annet. Jeg er redd han tar oss alle grundig ved nesen. Men hvordan, Karl Erik, hvordan? Nei, det vet jeg ikke.
[Agnes kommer]
Agnes: Nei, men er det ikke elefantmannen min som sitter der og grunner? God dag, Karl Erik, har dere sett Elinor?
Svinesen: Nei, jeg har ikke sett henne.
Snoben: Å, Agnes! Hold opp! Jeg er faktisk meget stresset!
Agnes: Stresset? En dag som denne? Deg om det. Selv er jeg som dere ser i strålende humør. Det er utrolig hva hundre tusen kroner kan gjøre med én.
Svinesen: Du har ikke pengene ennå, Agnes. I shippingbransjen er ingenting sikkert før pengene er på konto.
Agnes: Dere to er håpløse. Jeg går og ser om jeg finner Elinor. Tudelu!
Snoben: Hun gjør meg gal. Det kvinnemennesket gjør meg gal.
[Fru Tuppa Snoben og fru Sarah Svinesen kommer]
Svinesen: Jeg skjønner hva du mener, jeg skjønner så altfor godt.
[Tuppa og Sarah snakker med hverandre]
Sarah: Se der har vi slynglene! Nå har de vært ute og viftet med elefantene igjen. Og det mot slike hunndyr som Agnes og Elinor. Jeg skal bare si at nå har jeg fått nok av dem, nå har jeg fått alldeles nok. Med hundre tusen i lommen forlater jeg ham. Det kan du ta deg gift på.
Tuppa: Elefantgift.
Sarah: Ja, elefantgift. Se der! Der har vi Elinor! Ja, se der, er det ikke typisk, hun stanser for å snakke med dem. Jeg kan kjenne parfymen hennes helt hit. Pføy! som den stinker.
Tuppa: Pføy!
Sarah: Pføy! Se det der, nå forsøker han seg med tilnærmelser! Har du sett noe så klønete! Jeg skjønner ikke hva jeg så i ham, bortsett fra pengene. Men nå er det slutt. Nå er det i evighet slutt.
[De går frem]
Snoben: Huff, nå mister vi kvinnene våre også. Verden raser sammen.
Svinesen: Nå, nå, vi har nå alltids konene våre.
Sarah: God aften herr eksmann.
Tuppa: God aften til deg også, Sverre.
Svinesen: Sarah! Hva gjør du her?
Sarah: To ting. Punkt én, jeg har kommet for å se på elefanteksperimentet og hente mine hundre tusen på dette. Punkt to, jeg har kommet for å skille meg fra deg.
Svinesen: Men Sarah! Men hvorfor!
Sarah: Nok. Jeg vet alt du har drevet med. Du kan stå deg med elskerinnene dine, du, Karl Erik. Jeg klarer meg.
Svinesen: Elskerinne! Jeg har ingen elskerinne, hun har nettopp gjort det slutt med meg.
Sarah: Fine greier, så mister du både dine elskerinne og din kone.
Svinesen: Men Sarah! Finansene? Og alle mine kontakter innen shipping?
Sarah: Nok. Med hundre tusen fra i dag, vil jeg klare meg. Du kan bare ta alt. Vi to er ferdige med hverandre. Kommer du Tuppa?
Tuppa: Ja, jeg må bare si, det samme gjelder mellom oss også, Sverre. Når jeg får hundre tusen vil jeg klare meg. Så nå er det slutt. Takk for nå. Nå kommer jeg Sarah.
Snoben: Det var vel det, antar jeg.
Svinesen: Fanken.
Snoben: Noen ideer, shippingmester?
Svinesen: Jeg vet ikke, jeg vet sannelig ikke. Kanskje ville det beste være at veddemålet mislykkes.
[Det høres et voldsomt smell]
Snoben: Hva var det der!?
[De løper og ser]
Svinesen: Det er Oscarsen som har gjort et eksperiment med en elefantfigur i naturlig størrelse. Se som den er knust. Og se så som damene våre flokker seg om ham! De er der alle fire, Agnes, Elinor, Tuppa og Sarah, for noen tøyter!
Snoben: Det er ute. Alt håp er ute.
Grüneberg: [roper fra utenfor] Snehvit! Snehvit! [kommer inn] Snehvit! Å, takk gud! Menn! Har dere sett Snehvit?
Snoben: Hvem fanden er Snehvit?
Grüneberg: Å, det er lille gullet mitt, jeg er så bekymret, jeg hadde den i armene og så smatt den unna for meg og nå er den vekk. Jeg er så bekymret – buhuu!
Svinesen: Så, så Grüneberg, det ordner seg nok.
Grüneberg: Buuu-huuuuu!
Snoben: Kan du være så snill å holde tåta, ditt gamle fugleskremsel. Jeg får vondt i hodet av deg.
[Grüneberg går indignert bort. Oscarsen kommer, med kvinnene på slep]
Agnes: Jeg må si jeg er imponert av hvordan du håndterer kranen, Oscarsen.
Elinor: Ikke så imponert som jeg er.
Sarah: Hør på de lokkefuglene. De skulle vært skutt.
Tuppa: Hvorfor det?
Oscarsen: God dag, har dere sett noe til Professor Prudenskjold?
Svinesen: Nei, vi har ikke sett ham.
Oscarsen: Pussig. Han skulle vært her nå. Det kan ikke være lenge før publikum kommer. Det er bare han som kan ta seg av det praktiske.
Snoben: Har elefanten kommet?
Oscarsen: Nei, jeg har ikke sett noe til den. Den skulle også ha vært her.
Snoben: Tenkte jeg det ikke, jeg kunne ha sverget på det! Han sniker seg unna igjen.
Svinesen: Hysj! Dette er det beste som kan skje. Han kommer ikke, det blir ikke noe arrangement. Vi stevner ham for politiet og får ham i fengsel. Deretter sørger vi i smug for at vi får pengene våre. Og det beste er at vi får beholde konene våre.
Snoben: Jeg vet ikke om det er det beste.
Sarah: Hva skjer om elefanten ikke kommer, Oscarsen?
Oscarsen: Da får dere pengene deres, naturligvis. Det står i kontrakten.
Elinor: Hvordan kan du si det så skråsikkert? Prudenskjold kan jo ha stukket av.
Oscarsen: Det gjør ingenting. Jeg har pengene her.
Svinesen: Hva?
Oscarsen: Klart det, pengene må oppbevares hos en nøytral part. Det er jo ganske naturlig.
Snoben: Flere gode ideer, Svinesen.
Svinesen: Fanken.
[Grüneberg kommer løpende]
Grüneberg: Hallo! Dere må gjøre noe, det er fullt av folk som maser og vil inn!
Oscarsen: Hvor da?
Grüneberg: På andre siden, ved hovedinngangen. Dere må gjøre noe, jeg er bekymret nok som det er. Gullet mitt er borte vekk. Dere tror vel ikke at den er tråkket på av elefanten?
Oscarsen: I påvente av Professor Prudenskjold får vi ordne opp selv. Tuppa og Sarah, dere tar hovedinngangen. Vi andre får dele oss om de fire andre inngangen. Hvem vil være med meg her?
Agnes &
Elinor: Jeg!
Snoben &
Svinesen: [går] Slyngel.
Oscarsen: [roper] Vi samles her klokken åtte presis, enten Prudenskjold har kommet eller ikke. Da må arrangementet starte eller avlyses.
Tuppa: [roper tilbake] Det er greit!
Oscarsen: Her møtes vi også straks etter arrangementet, om det skulle gå i orden. Det har Prudenskjold sagt.
Tuppa: Javel!
[Alle går til sitt. Oscarsen, Agnes og Elinor blir igjen]
Oscarsen: Det er overdreven ressursbruk å være tre stykker her. Jeg går og ser om jeg finner professoren. Jeg begynner å bli bekymret.
[går]
Agnes: Hva tror du?
Elinor: Jeg vet ikke. Nå vet jeg ikke lenger.
Agnes: Jeg må si, jeg begynner å bli nysgjerrig på dette eksperimentet. Tenk hvis den lander ned på føttene, da?
Elinor: Jeg tør ikke tenke på det. Da har vi tapt hundre tusen kroner.
Agnes: Det er mye penger.
Elinor: Javisst. Men er ikke det…
Agnes: Jovisst, professor Prudenskjold! Prudenskjold!
Elinor: Prudenskjold!
[Professor Prudenskjold kommer]
Prof: God kveld skjønne damer, en utmerket stemning for en romanse, hva?
Agnes: Rolig nå, professor. Veddemålet først.
Prof: Ah, kan dere ikke glemme det dumme veddemålet for en stund? Folk blir bestandig så gretne når de taper hundre tusen kroner. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg inngikk meg på dette her. Bortsett fra at det ser ut til å bli et stilig arrangement. Publikum strømmer inn, og både radio og Tv er på plass. Jeg ante sant å si ikke at så mange var interessert i dette spørsmålet. Selv er det meg revnende likegyldig hvordan elefanten ramler – så lenge den ramler på bena! haha! Nei, nå må dere skynde dere inn. Nå begynner arrangementet.
Agnes: Begynner det?
Elinor: Men elefanten?
Prof: Den ledes inn på arenaen i dette øyeblikk. Bare gå inn så får dere se.
Agnes: Men kranfører Oscarsen gikk nettopp for å lete etter deg.
Prof: Jeg er her. Og Oscarsen skulle være i kranen sin. Noe annet ville være skandale. Skynd dere nå!
Elinor Skal ikke du være med da?
Prof: Nei. Jeg må se å finne Oscarsen, hvis han ikke er i kranen mener jeg. Bare gå dere. Farvel! Lykke til!
[De går. Professoren løper en annen retning]
Lys av.
Høyttaler: Mine damer og herrer! Velkommen til en minneverdig begivenhet! Dere skal nå få se hva intet menneske før har sett, og få svar på et spørsmål intet menneske før har visst med sikkerhet! På arenaen står nå indiske Abdullah… vi kjenner ikke etternavnet hans, han står der med sin beste elefant. Den vil få festet reimer til alle sine fire føtter, hvorfra den deretter heises opp til en høyde av fire meter – et løft utført av kranfører Kurt Oscarsen og hans utmerkede kran som kan løfte hele fem meter! I fire meters høyde vil elefanten henge i fire minutter, deretter vil enkefru Grünerbeg, den utvalgte, trykke på knappen som løser reimene – og elefanten vil falle ned. Spørsmålet er da, om den i løpet av de fire meterne vil vende om slik at den lander på føttene og overlever uskadet, eller vil den falle rett ned og lande på ryggen eller siden, slik at den dør av skadene. Dette spørsmålet vil dere snart få svar på! La leken begynne!
[Det høres lyder av festing og heising og stemning. Det høres summing og tikking av klokke som går i fire minutter. Reimene løsner, og elefanten går i bakken med et smell. Stor sukking. Alle sammen utenom Prudenskjold, Oscarsen og Abdullah kommer så stormende ut, til sideinngangen der de før har vært]
Agnes: Vi vant! Vi vant!
Svinesen: Det må jeg si den gikk rett i bakken.
Tuppa: Det var grusomt! grusomt!
Grüneberg: Dette var ikke mer enn man kunne vente.
Snoben: Hvor er Prudenskjold?
Sarah: Hvor er pengene?
Elinor: Vi skulle møtes her.
Snoben: Jeg visste det. Jeg visste det! Han har lurt oss igjen!
Sarah: Hva!
Snoben: Han har stukket av med pengene.
Tuppa: Det er til pass for oss, tenk å være så hjerteløse!
Agnes: Hold kjeft.
Sarah: Ja, dette angår viktigere ting enn en elefant.
Grüneberg: Tørk av deg tårene.
Elinor: Men hva skal vi gjøre med pengene? Vi har jo betalt inn 100 000 kroner.
Snoben: Vi melder han til politiet. Nå går vi rett til politiet.
Agnes: Skjerp deg, Sverre. Veddemålet er vel ikke helt stuerent fra vår side heller. Det er tross alt dyreplageri, selv om vi tjener hundre tusen kroner på det.
Grüneberg: [til Tuppa] Tørk av deg tårene.
Svinesen: Jeg må si, noe sånt har jeg aldri opplevd i shippingbransjen. Og jeg har opplevd mye rart.
Snoben: Jeg er død. Bare regn meg som en død person.
Elinor: Der er Oscarsen!
[Oscarsen kommer]
Sarah: Oscarsen!
Agnes: Kurt!
Oscarsen: God dag folkens, litt av et show, hva? Jeg må si jeg er rystet.
Grüneberg: [til Tuppa] Tørk tårene.
Svinesen: Ja, jeg må si jeg også, jeg har…
Agnes: Har du hørt noe fra professor Prudenskjold?
Oscarsen: Nei, han har jeg ikke hørt noe fra siden arrangementet, og det beklager jeg, for jeg skulle gjerne ha vekslet noen ord med ham.
Sarah: Men hva med pengene våre?
Elinor: Ja, de hundre tusen?
Oscarsen: Pengene deres har jeg her. [tar dem frem]
Snoben: Jeg visste det, jeg visste det. Den slyngelen! Han har bare forlatt hele arrangementet, og etterlatt oss her som idioter. Riktignok får vi tilbake pengene våre, men hva så? Vi er like fullt gjort til latter. Vi har betalt hundre tusen hver for å se en elefant deise i bakken. Jeg kan ikke tilgi meg selv at jeg enda en gang ble lurt av den fjotten.
Svinesen: Si ikke det, vi har jo kontrakten. Vi har rett på pengene.
Snoben: Kontrakten er ikke mer verd enn stempelet den er stemplet med. Hvordan i all verden skal vi kunne kreve pengene inn? Prudenskjold er vekk, han ser vi aldri mer igjen. Ikke på flere år, ikke før alt dette er glemt. Slik er han, jeg kjenner ham, jeg har vært med på dette før.
Oscarsen: Jeg skjønner ikke hva dere snakker om.
Snoben: Å, jaså? Jeg skjønner meg ikke på deg heller. Er du på Prudenskjolds parti, eller hva? I så fall skulle du kanskje passe deg litt, for vi er ikke sikre på at vi klarer å beherske oss. Kanskje er tiden nå inne for å gå til håndgripeligheter?
Oscarsen: Ta det rolig! Jeg er ikke på Prudenskjolds parti, jeg er den nøytrale part. Det er derfor jeg ble valgt av Prudenskjold til å oppbevare pengene.
Sarah: Våre penger. Det er en viktig forskjell.
Oscarsen: Og Prudenskjolds.
Snoben: Hva?
Oscarsen: Og Prudenskjolds. Jeg har dem begge to.
Flere: Hva?
Oscarsen: Ja, se her. Her er dem. [tar dem frem] Vi får vel foreta oppgjøret. Det var, skal vi se [tar frem en liste], ja, det var dere syv, dere skal få to hundre tusen hver. Først fra deres egne, vær så god, så fra Prudenskjolds. Her er de.
Snoben: Disse pengene kan ikke være ekte.
Agnes: Stille med deg, Sverre. Disse pengene er ekte gode som noen.
Sarah: [studerer dem] Ja, det er ikke noen feil på disse.
Svinesen: Da skjønner jeg mindre og mindre.
Elinor: En utrolig mann, denne professor Prudenskjold. I sannhet en utrolig mann.
Snoben: Seier, endelig seier. Allikevel føler jeg at det var han som vant.
Agnes: Tull, vi har pengene.
Oscarsen: Ja, dere har pengene, elefanten er død og Prudenskjold er vekk. Vi har vel ikke mer her å gjøre.
Svinesen: Jeg hadde aldri trodd det skulle ende slik, det må jeg si, med all min erfaring. Det hadde jeg ikke trodd.
* * * Teppe * * *