Professor Prudenskjold – Akt V

Ja, da kjære lesere, kjære håndfull lesere av dette pussige skuespillet om Professor Prudenskjold, og hans veddemål om en elefant som blir sluppet ned fra en kran, vil ramle ned på beina, her kommer siste akt og resutlatet av prosjektet. De av dere som har unngått å lese hittil, har ingen større grunn til å begynne nå, enn de har hatt tidligere, men de som har tid å avsette og går på uten forventninger, kan her finne første akt, og bla seg fremover. De kan selvsagt også se på de andre aktene.

1. https://esalen.wordpress.com/2008/03/11/

2. https://esalen.wordpress.com/2008/03/19/

3. https://esalen.wordpress.com/2008/03/26/

4. https://esalen.wordpress.com/2008/04/02/204/

Og så 5…

Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Et hørespill av Eivind Salen

 

Medvirkende:              Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa Snoben

Enkefru Olga (Bibi) Grüneberg

Elinor Klage

Agnes Beile

Herr Karl Erik Svinesen

Fru Sarah Svinesen

Herr Kurt Oscarsen

Abdullah

 

Akt V

 

Stadion

 

[Svinesen og Snoben diskuterer løsninger med kranfører Oscarsen]

 

Oscarsen:         Da sier vi det slik. Vi snakkes! [går inn på stadion]

Snoben:            Jeg kan ikke tro det. Jeg kan fortsatt ikke tro det.

Svinesen:          Hva da? Nå er det jo ingen vei tilbake, vi har jo kontraktene, Sverre. Nå er det ingenting som kan stoppe oss.

Snoben:            Vi har kontraktene, men Prudenskjold har pengene. Hva er viktigst?

Svinesen:          Forsøker han å stikke av med pengene, har vi en politisak på ham. Da får vi både pengene og Prudenskjold i fengsel. Er ikke det kanskje den beste løsningen?

Snoben:            Jeg vet ikke, jeg kan ikke tro det ender på den måten. Prudenskjold pønsker på et eller annet. Jeg er redd han tar oss alle grundig ved nesen. Men hvordan, Karl Erik, hvordan? Nei, det vet jeg ikke.

                        [Agnes kommer]

Agnes:              Nei, men er det ikke elefantmannen min som sitter der og grunner? God dag, Karl Erik, har dere sett Elinor?

Svinesen:          Nei, jeg har ikke sett henne.

Snoben:            Å, Agnes! Hold opp! Jeg er faktisk meget stresset!

Agnes:              Stresset? En dag som denne? Deg om det. Selv er jeg som dere ser i strålende humør. Det er utrolig hva hundre tusen kroner kan gjøre med én.

Svinesen:          Du har ikke pengene ennå, Agnes. I shippingbransjen er ingenting sikkert før pengene er på konto.

Agnes:              Dere to er håpløse. Jeg går og ser om jeg finner Elinor. Tudelu!

Snoben:            Hun gjør meg gal. Det kvinnemennesket gjør meg gal.

                        [Fru Tuppa Snoben og fru Sarah Svinesen kommer]

Svinesen:          Jeg skjønner hva du mener, jeg skjønner så altfor godt.

            [Tuppa og Sarah snakker med hverandre]

Sarah:              Se der har vi slynglene! Nå har de vært ute og viftet med elefantene igjen. Og det mot slike hunndyr som Agnes og Elinor. Jeg skal bare si at nå har jeg fått nok av dem, nå har jeg fått alldeles nok. Med hundre tusen i lommen forlater jeg ham. Det kan du ta deg gift på.

Tuppa:             Elefantgift.

Sarah:              Ja, elefantgift. Se der! Der har vi Elinor! Ja, se der, er det ikke typisk, hun stanser for å snakke med dem. Jeg kan kjenne parfymen hennes helt hit. Pføy! som den stinker.

Tuppa:             Pføy!

Sarah:              Pføy! Se det der, nå forsøker han seg med tilnærmelser! Har du sett noe så klønete! Jeg skjønner ikke hva jeg så i ham, bortsett fra pengene. Men nå er det slutt. Nå er det i evighet slutt.

            [De går frem]

Snoben:            Huff, nå mister vi kvinnene våre også. Verden raser sammen.

Svinesen:          Nå, nå, vi har nå alltids konene våre.

Sarah:              God aften herr eksmann.

Tuppa:             God aften til deg også, Sverre.

Svinesen:          Sarah! Hva gjør du her?

Sarah:              To ting. Punkt én, jeg har kommet for å se på elefanteksperimentet og hente mine hundre tusen på dette. Punkt to, jeg har kommet for å skille meg fra deg.

Svinesen:          Men Sarah! Men hvorfor!

Sarah:              Nok. Jeg vet alt du har drevet med. Du kan stå deg med elskerinnene dine, du, Karl Erik. Jeg klarer meg.

Svinesen:          Elskerinne! Jeg har ingen elskerinne, hun har nettopp gjort det slutt med meg.

Sarah:              Fine greier, så mister du både dine elskerinne og din kone.

Svinesen:          Men Sarah! Finansene? Og alle mine kontakter innen shipping?

Sarah:              Nok. Med hundre tusen fra i dag, vil jeg klare meg. Du kan bare ta alt. Vi to er ferdige med hverandre. Kommer du Tuppa?

Tuppa:             Ja, jeg må bare si, det samme gjelder mellom oss også, Sverre. Når jeg får hundre tusen vil jeg klare meg. Så nå er det slutt. Takk for nå. Nå kommer jeg Sarah.

Snoben:            Det var vel det, antar jeg.

Svinesen:          Fanken.

Snoben:            Noen ideer, shippingmester?

Svinesen:          Jeg vet ikke, jeg vet sannelig ikke. Kanskje ville det beste være at veddemålet mislykkes.

            [Det høres et voldsomt smell]

Snoben:            Hva var det der!?

            [De løper og ser]

Svinesen:          Det er Oscarsen som har gjort et eksperiment med en elefantfigur i naturlig størrelse. Se som den er knust. Og se så som damene våre flokker seg om ham! De er der alle fire, Agnes, Elinor, Tuppa og Sarah, for noen tøyter!

Snoben:            Det er ute. Alt håp er ute.

Grüneberg:       [roper fra utenfor] Snehvit! Snehvit! [kommer inn] Snehvit! Å, takk gud! Menn! Har dere sett Snehvit?

Snoben:            Hvem fanden er Snehvit?

Grüneberg:       Å, det er lille gullet mitt, jeg er så bekymret, jeg hadde den i armene og så smatt den unna for meg og nå er den vekk. Jeg er så bekymret – buhuu!

Svinesen:          Så, så Grüneberg, det ordner seg nok.

Grüneberg:       Buuu-huuuuu!

Snoben:            Kan du være så snill å holde tåta, ditt gamle fugleskremsel. Jeg får vondt i hodet av deg.

[Grüneberg går indignert bort. Oscarsen kommer, med kvinnene på slep]

Agnes:              Jeg må si jeg er imponert av hvordan du håndterer kranen, Oscarsen.

Elinor:              Ikke så imponert som jeg er.

Sarah:              Hør på de lokkefuglene. De skulle vært skutt.

Tuppa:             Hvorfor det?

Oscarsen:         God dag, har dere sett noe til Professor Prudenskjold?

Svinesen:          Nei, vi har ikke sett ham.

Oscarsen:         Pussig. Han skulle vært her nå. Det kan ikke være lenge før publikum kommer. Det er bare han som kan ta seg av det praktiske.

Snoben:            Har elefanten kommet?

Oscarsen:         Nei, jeg har ikke sett noe til den. Den skulle også ha vært her.

Snoben:            Tenkte jeg det ikke, jeg kunne ha sverget på det! Han sniker seg unna igjen.

Svinesen:          Hysj! Dette er det beste som kan skje. Han kommer ikke, det blir ikke noe arrangement. Vi stevner ham for politiet og får ham i fengsel. Deretter sørger vi i smug for at vi får pengene våre. Og det beste er at vi får beholde konene våre.

Snoben:            Jeg vet ikke om det er det beste.

Sarah:              Hva skjer om elefanten ikke kommer, Oscarsen?

Oscarsen:         Da får dere pengene deres, naturligvis. Det står i kontrakten.

Elinor:              Hvordan kan du si det så skråsikkert? Prudenskjold kan jo ha stukket av.

Oscarsen:         Det gjør ingenting. Jeg har pengene her.

Svinesen:          Hva?

Oscarsen:         Klart det, pengene må oppbevares hos en nøytral part. Det er jo ganske naturlig.

Snoben:            Flere gode ideer, Svinesen.

Svinesen:          Fanken.

                        [Grüneberg kommer løpende]

Grüneberg:       Hallo! Dere må gjøre noe, det er fullt av folk som maser og vil inn!

Oscarsen:         Hvor da?

Grüneberg:       På andre siden, ved hovedinngangen. Dere må gjøre noe, jeg er bekymret nok som det er. Gullet mitt er borte vekk. Dere tror vel ikke at den er tråkket på av elefanten?

Oscarsen:         I påvente av Professor Prudenskjold får vi ordne opp selv. Tuppa og Sarah, dere tar hovedinngangen. Vi andre får dele oss om de fire andre inngangen. Hvem vil være med meg her?

Agnes &

Elinor:              Jeg!

Snoben &

Svinesen:          [går] Slyngel.

Oscarsen:         [roper] Vi samles her klokken åtte presis, enten Prudenskjold har kommet eller ikke. Da må arrangementet starte eller avlyses.

Tuppa:             [roper tilbake] Det er greit!

Oscarsen:         Her møtes vi også straks etter arrangementet, om det skulle gå i orden. Det har Prudenskjold sagt.

Tuppa:             Javel!

                        [Alle går til sitt. Oscarsen, Agnes og Elinor blir igjen]

Oscarsen:         Det er overdreven ressursbruk å være tre stykker her. Jeg går og ser om jeg finner professoren. Jeg begynner å bli bekymret.

            [går]

Agnes:              Hva tror du?

Elinor:              Jeg vet ikke. Nå vet jeg ikke lenger.

Agnes:              Jeg må si, jeg begynner å bli nysgjerrig på dette eksperimentet. Tenk hvis den lander ned på føttene, da?

Elinor:              Jeg tør ikke tenke på det. Da har vi tapt hundre tusen kroner.

Agnes:              Det er mye penger.

Elinor:              Javisst. Men er ikke det…

Agnes:              Jovisst, professor Prudenskjold! Prudenskjold!

Elinor:              Prudenskjold!

                        [Professor Prudenskjold kommer]

Prof:                 God kveld skjønne damer, en utmerket stemning for en romanse, hva?

Agnes:              Rolig nå, professor. Veddemålet først.

Prof:                 Ah, kan dere ikke glemme det dumme veddemålet for en stund? Folk blir bestandig så gretne når de taper hundre tusen kroner. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg inngikk meg på dette her. Bortsett fra at det ser ut til å bli et stilig arrangement. Publikum strømmer inn, og både radio og Tv er på plass. Jeg ante sant å si ikke at så mange var interessert i dette spørsmålet. Selv er det meg revnende likegyldig hvordan elefanten ramler så lenge den ramler på bena! haha! Nei, nå må dere skynde dere inn. Nå begynner arrangementet.

Agnes:              Begynner det?

Elinor:              Men elefanten?

Prof:                 Den ledes inn på arenaen i dette øyeblikk. Bare gå inn så får dere se.

Agnes:              Men kranfører Oscarsen gikk nettopp for å lete etter deg.

Prof:                 Jeg er her. Og Oscarsen skulle være i kranen sin. Noe annet ville være skandale. Skynd dere nå!

Elinor               Skal ikke du være med da?

Prof:                 Nei. Jeg må se å finne Oscarsen, hvis han ikke er i kranen mener jeg. Bare gå dere. Farvel! Lykke til!

                        [De går. Professoren løper en annen retning]

 

                        Lys av.

 

Høyttaler:         Mine damer og herrer! Velkommen til en minneverdig begivenhet! Dere skal nå få se hva intet menneske før har sett, og få svar på et spørsmål intet menneske før har visst med sikkerhet! På arenaen står nå indiske Abdullah… vi kjenner ikke etternavnet hans, han står der med sin beste elefant. Den vil få festet reimer til alle sine fire føtter, hvorfra den deretter heises opp til en høyde av fire meter et løft utført av kranfører Kurt Oscarsen og hans utmerkede kran som kan løfte hele fem meter! I fire meters høyde vil elefanten henge i fire minutter, deretter vil enkefru Grünerbeg, den utvalgte, trykke på knappen som løser reimene og elefanten vil falle ned. Spørsmålet er da, om den i løpet av de fire meterne vil vende om slik at den lander på føttene og overlever uskadet, eller vil den falle rett ned og lande på ryggen eller siden, slik at den dør av skadene. Dette spørsmålet vil dere snart få svar på! La leken begynne!

 

            [Det høres lyder av festing og heising og stemning. Det høres summing og tikking av klokke som går i fire minutter. Reimene løsner, og elefanten går i bakken med et smell. Stor sukking. Alle sammen utenom Prudenskjold, Oscarsen og Abdullah kommer så stormende ut, til sideinngangen der de før har vært]

 

Agnes:              Vi vant! Vi vant!

Svinesen:          Det må jeg si den gikk rett i bakken.

Tuppa:             Det var grusomt! grusomt!

Grüneberg:       Dette var ikke mer enn man kunne vente.

Snoben:            Hvor er Prudenskjold?

Sarah:              Hvor er pengene?

Elinor:              Vi skulle møtes her.

Snoben:            Jeg visste det. Jeg visste det! Han har lurt oss igjen!

Sarah:              Hva!

Snoben:            Han har stukket av med pengene.

Tuppa:             Det er til pass for oss, tenk å være så hjerteløse!

Agnes:              Hold kjeft.

Sarah:              Ja, dette angår viktigere ting enn en elefant.

Grüneberg:       Tørk av deg tårene.

Elinor:              Men hva skal vi gjøre med pengene? Vi har jo betalt inn 100 000 kroner.

Snoben:            Vi melder han til politiet. Nå går vi rett til politiet.

Agnes:              Skjerp deg, Sverre. Veddemålet er vel ikke helt stuerent fra vår side heller. Det er tross alt dyreplageri, selv om vi tjener hundre tusen kroner på det.

Grüneberg:       [til Tuppa] Tørk av deg tårene.

Svinesen:          Jeg må si, noe sånt har jeg aldri opplevd i shippingbransjen. Og jeg har opplevd mye rart.

Snoben:            Jeg er død. Bare regn meg som en død person.

Elinor:              Der er Oscarsen!

                        [Oscarsen kommer]

Sarah:              Oscarsen!

Agnes:              Kurt!

Oscarsen:         God dag folkens, litt av et show, hva? Jeg må si jeg er rystet.

Grüneberg:       [til Tuppa] Tørk tårene.

Svinesen:          Ja, jeg må si jeg også, jeg har…          

Agnes:              Har du hørt noe fra professor Prudenskjold?

Oscarsen:         Nei, han har jeg ikke hørt noe fra siden arrangementet, og det beklager jeg, for jeg skulle gjerne ha vekslet noen ord med ham.

Sarah:              Men hva med pengene våre?

Elinor:              Ja, de hundre tusen?

Oscarsen:         Pengene deres har jeg her. [tar dem frem]

Snoben:            Jeg visste det, jeg visste det. Den slyngelen! Han har bare forlatt hele arrangementet, og etterlatt oss her som idioter. Riktignok får vi tilbake pengene våre, men hva så? Vi er like fullt gjort til latter. Vi har betalt hundre tusen hver for å se en elefant deise i bakken. Jeg kan ikke tilgi meg selv at jeg enda en gang ble lurt av den fjotten.

Svinesen:          Si ikke det, vi har jo kontrakten. Vi har rett på pengene.

Snoben:            Kontrakten er ikke mer verd enn stempelet den er stemplet med. Hvordan i all verden skal vi kunne kreve pengene inn? Prudenskjold er vekk, han ser vi aldri mer igjen. Ikke på flere år, ikke før alt dette er glemt. Slik er han, jeg kjenner ham, jeg har vært med på dette før.

Oscarsen:         Jeg skjønner ikke hva dere snakker om.

Snoben:            Å, jaså? Jeg skjønner meg ikke på deg heller. Er du på Prudenskjolds parti, eller hva? I så fall skulle du kanskje passe deg litt, for vi er ikke sikre på at vi klarer å beherske oss. Kanskje er tiden nå inne for å gå til håndgripeligheter?

Oscarsen:         Ta det rolig! Jeg er ikke på Prudenskjolds parti, jeg er den nøytrale part. Det er derfor jeg ble valgt av Prudenskjold til å oppbevare pengene.

Sarah:              Våre penger. Det er en viktig forskjell.

Oscarsen:         Og Prudenskjolds.

Snoben:            Hva?

Oscarsen:         Og Prudenskjolds. Jeg har dem begge to.

Flere:               Hva?

Oscarsen:         Ja, se her. Her er dem. [tar dem frem] Vi får vel foreta oppgjøret. Det var, skal vi se [tar frem en liste], ja, det var dere syv, dere skal få to hundre tusen hver. Først fra deres egne, vær så god, så fra Prudenskjolds. Her er de.

Snoben:            Disse pengene kan ikke være ekte.

Agnes:              Stille med deg, Sverre. Disse pengene er ekte gode som noen.

Sarah:              [studerer dem] Ja, det er ikke noen feil på disse.

Svinesen:          Da skjønner jeg mindre og mindre.

Elinor:              En utrolig mann, denne professor Prudenskjold. I sannhet en utrolig mann.

Snoben:            Seier, endelig seier. Allikevel føler jeg at det var han som vant.

Agnes:              Tull, vi har pengene.

Oscarsen:         Ja, dere har pengene, elefanten er død og Prudenskjold er vekk. Vi har vel ikke mer her å gjøre.

Svinesen:          Jeg hadde aldri trodd det skulle ende slik, det må jeg si, med all min erfaring. Det hadde jeg ikke trodd.

 

 

                        *          *          *          Teppe              *          *          *         

 

Advertisements

Professor Prudenskjold – Akt IV

I dag fortsetter vi trykkingen av det kuriøse teaterstykket som aldri skal bli satt opp, om Professor Prudenskjold, og spørsmålet om hvorvidt elefanter faller ned på beina. Jeg ser av treffene på disse postene at de får akkurat den håndfull lesere jeg hadde håpet. Og jeg håper denne håndfullen lesere ikke akkurat sitrer av spenning om hvordan det kommer til å gå, om veddemålet virkelig kommer til å bli gjennomført, og hva resultatet eventuelt må bli av det, men at de kommer til å lese de to siste aktene når de først har begynt. Får teksten et tresifret antall lesere er det alt for mye, da skulle stykket aldri vært lagt ut, men en sånn 12 til 14 er helt greit. Og som vanlig, for dem som ikke bryr seg, er det bare en dags pause og ny post i morgen.

Her er første akt: https://esalen.wordpress.com/2008/03/11/

og her er fjerde…

Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Et hørespill av Eivind Salen 

Medvirkende:              Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa SnobenEnkefru Olga (Bibi) GrünebergElinor KlageAgnes BeileHerr Karl Erik Svinesen Fru Sarah SvinesenHerr Kurt OscarsenAbdullah

Akt IV

 Hos Professor Prudenskjold… 

[Professor Prudenskjold og Abdullah sitter fordypet i et parti sjakk. Det høres støy utenfor. Det høres banking på døren. «Lukk opp». Den store forsamlingen fra skogen lukker selv opp, og går inn.]

Grüneberg:       Der er han.

Prud:                God aften, kjære folk. Vi sitter som dere ser dypt konsentrert i et parti sjakk. Vil dere være så vennlige å være rolige noen øyeblikk.

Snoben:            Rolige!

Abdullah:          Hysj!

Snoben:            Det er det…

Prud:                Nei, herr Snabel, nå må du ikke la sinnet løpe av med deg, det har vi sett nok ganger. Abdullah og jeg har satt i gang et parti sjakk, og det vil vi med respekt å melde gjerne få lov til å fullføre. Dere må finne dere i å sette dere ned og vente. Det får være grenser.

Svinesen:          Men…

Prud:                Sitt!

                        [Alle sammen setter seg. Professoren og Abdullah spiller]

                        Ja, det var ikke meningen å være gretten overfor dere. Men sjakk er et spill Abdullah og jeg setter høyt. Det overrasker dere kanskje, men sjakk er en betydelig sport i India. Ja, jeg sier sport. Den store russiske mester Botvinnik mente som kjent at det var en vitenskap, og han sammenlignet studiet av spillet med sine ingeniørstudier. Taimanov derimot, som så skammelig tapte 6 – 0 for Fischer i 1971, han mente det var en kunstart, på linje med pianospillet hvor han også var en mester, en sann mester. Kjent blant annet for sitt utsøkte samspill med sin kone…

Snoben:            Kan du tie stille med det babbelet og gjøre deg ferdig med spillet!

Prud:                Snabel! Kan du være så vennlig å nedlate deg til litt respekt for min motstander her? Jeg tror ikke du forstår hvor mye sjakken betyr for folket i India. Gjennom den store Vishy Anand, har landet så å si fått bygget opp sin sosiale identitet. Med forbløffende angrepsspill og lynsnare trekk har den store Vishy Anand gått fra slummen til verdenstoppen på få år. Flere ganger har han kjempet om tronen. Som i den skandaløse finalekampen i 1998, mot Anatolij «Tolja» Karpov, hvor den store Anand måtte gå rett fra beinharde kvalifiseringsrunder opp mot en helt uthvilt Tolja Karpov. Det er en skam! Rett og slett en skam! Vi skulle ikke finne oss i det!

Tuppa:             Men professor..!

Prud:                Vi skulle ikke finne oss i det, sier jeg! Vi må gjøre noe med det øyeblikkelig! Jeg krever omkamp under rettferdige forhold mellom mester Karpov og den store Vishy Anand! Vi må ikke sitte stille og la urettferdigheten skje.

Agnes:              Professor..!

Prud:                Skal vi se, Herr Svineri, du har jo kontakter innen shippingbransjen.

Sarah:              Han heter Svinesen.

Prud:                Karpov er en råtass, han vil kreve astronomiske summer for å spille. Fanden blåse! Han vil tjene på dette! Det må finnes en utvei. Har du noen forslag, Abdullah? Har du noen konkrete forslag hvordan rettferdigheten skal skje fyllest?

Abdullah:          [Rister på hodet]

Svinesen:          Vi kom egentlig på grunn av et veddemål, hvorvidt elefanter ramler ned på beina.

Prud:                Nei, men svine-sønn! Her diskuterer vi århundrets revansjematch, du snakker om elefanter!

Snoben:            Nei nå må jeg få lov til å bryte inn her. Vi to har avtalt et veddemål, det står om ganske mange penger. Nå må vi få alle omstendigheter satt på plass en gang for alle. Kommer elefanten, eller kommer den ikke?

Prud:                Kommer elefanten, eller kommer den ikke? Hva er det for slags spørsmål, og hvilken interesses skulle vel det ha? For meg er det revnende likegyldig om en elefant lander på føttene eller hvordan den lander, det er et fullstendig uvesentlig spørsmål, men når det er sagt, så lander den på føttene. Er det noen som vil vedde?

Agnes:              Ja, jeg er med.

Sarah:              Vi er med alle sammen, professor Prudenskjold. Det er derfor vi kommer. Vi vil vedde hundre tusen med deg.

Prud:                [teller dem] En-to-tre-fire-fem-seks-syv-åtte-ni… Det er greit. Bare legg pengene i en pose og gi dem til meg.

Svinesen:          Den går ikke, professor. Jeg har jobbet så lenge i shippingbransjen, at jeg vet hvordan det der foregår. Vi må ha en kontrakt.

Prud:                Selvfølgelig. Selvfølgelig skal vi ha kontrakt. Abdullah.

                        [Abdullah har ferdig utformet kontrakt. Alle sammen skriver seg på.]

Sarah:              Nå professor Prudenskjold, er vi meget spente på hvordan det skal foregå i praksis. Når skal elefantslippet skje?

Prud:                Det har du nettopp skrevet under på ærede… fru… hva var det du het igjen?

Sarah:              Jeg heter Sarah Svinesen.

Prud:                Er du gift med det svinet? Han forsøker jo alt han kan å få til et forhold med Elinor Klage her. Visste du ikke det? Jeg skjønner godt hvorfor hun aviser ham, mannen er jo totalt usjarmerende.

Svinesen:          Jeg ber deg moderere språkbruken herr Prudenskjold.

Prud:                Totalt usjarmerende var kanskje å gå litt langt. Men du har ikke din styrke på sjarmfronten, min gode mann, ta en titt på deg selv, det er ikke videre til utseende å dra rundt med. Det er rett og slett litt kjedelig å se på deg. Og når du skal være munter og vittig, blir det rett og slett pinlig. På den annen side er jeg overbevist om at du har uhyrlige talenter på shippingfronten. Se bare på hvordan du går kledd. Slike klær er ikke billige.

Snoben:            [For seg selv] Jeg skal knuse ham.

Prud:                L nå dette ligge. Abdullah? Kan du lese opp betingelsene, så vi alle har fullstendig klarhet i dem. Innsigelsene tar vi etterpå. Du kan bare gå opp på bordet der. Stå på sjakkbrettet. Jeg er alltid stolt over å se indere på sjakkbrett, du ser flott ut, vær så god Abdullah!

Abdullah:          [Leser] Angående veddemål. Undertegnede har levert hundre tusen kroner til Professor Prudenskjold. Beløpet vil bli tilbakebetalt i dobbel forstand – to hundre tusen – hvis ikke en elefant hengende opp ned fra en kran fire meter over bakken, faller ned på bena når den blir sluppet. Forsøket vil bli foretatt 23 september, dette år, 2002, på byens storslåtte stadion. Kranfører Kurt Oscarsen vil da heise en elefant levert av indiske Abdullah, opp til en høyde av fire meter. En representant for hver side av veddemålet, vil bli utvalgt for å kontrollere instrumentene i førerhuset om høyden virkelig er fire meter og ikke en annen høyde. Dette var en krøkkete setning. Elefanten slippes når alle er fornøyd. Lander elefanten på føttene, og spaserer av gårde, beholder Professor Prudenskjold beløpene. Lander elefanten på annen måte og blir liggende litt i smerter, har professoren tapt og skal betale. Denne kontrakten er ikke gyldig uten Professor Prudenskjolds stempel.

Prud:                Stempel?

Abdullah:          Ja, det står her at kontrakten ikke er gyldig uten ditt stempel.

Snoben:            Mangler du dette stempelet, professor Prudenskjold? Jeg lar det ikke slippe unna med dette, forsøket skal gjennomføres!

Prud:                Fru Snofel? Hvor er du? Nei, men er det deg? Jeg trodde virkelig det var fortryllende Agnes Beile som var…

Snoben:            Prudenskjold!

Prud:                Slapp av! Du må gjøre noe med dette temperamentet ditt, det er ikke bra for hjertet. Mitt hjerte har dunket og slått i åtte og femti år, på grunn av at jeg hele tiden holder hodet kaldt, og på grunn av denne vidundermedisinen her. [Tar en støyt av litt medisin]

Agnes:              Du må skaffe til veie stempelet Prudenskjold. Vi vil gjerne ha kontrakten.

Prud:                Jeg vet ikke hvor det er. Jeg kan rett og slett ikke huske hvor jeg har gjort av det.

Snoben:            Tenkte jeg det ikke.

Tuppa:             Slapp av kjære, professoren har rett, du er virkelig temperamentsfull.

Svinesen:          Du har å finne stempelet, professor. Vi lar oss ikke lure.

Prud:                Det var merkelig. Hvorfor tok vi med det dumme stempelet i kontrakten? Jeg er ikke sikker på om vi har noe stempel en gang.

Snoben:            Jeg flyr i skjegget på ham! Jeg river det av ham!

Tuppa:             Kjære…

Grüneberg:       Slik rørende omsorg.

Svinesen:          Nå må du finne stempelet, professor.

Prud:                Rolig! Rolig! Hvis vi ikke finner stempelet, tar vi bare enkelt og greit og dropper hele stemplingen. Forsøket gjennomfører vi uansett. Kom med pengene deres.

Sarah:              Nei, professor. Uten stempel er kontrakten verdiløs. Vi skriver ikke under.

Prud:                At det går an. Dette dreier seg om elefanter. Hva bryr de seg om stempler? Den faller ned på føttene uansett.

Svinesen:          Min kone…

Sarah:              Du kaller meg ikke din kone.

Svinesen:          Eh… Sarah har rett. Den ærede kvinnen har rett. Du forsøker å lure oss.

Agnes:              Dette vil du ikke klare å sno deg unna.

Prud:                Kjære kvinne. Kjære, kjære kvinne. Du er sterk og vakker, la meg få lov til å…

Agnes:              Nei, den går ikke.

Prud:                … helt i orden! No offence! Jeg ville bare foreslå, altså, den som vil kan skrive under selv om stempelet mangler. Kontrakten er gyldig uansett.

Svinesen:          Jeg krever ny kontrakt.

Sarah:              Min mann har rett. Skriv en ny professor, vi venter.

Prud:                Ny kontrakt? Hva er galt med denne? Det blir ikke noen ny kontrakt, denne er ferdig utformet. Er det noen som vil skrive under? Ellers får dere være så vennlige å gå. Abdullah og jeg har et parti sjakk på gang. Hvem er det forresten i trekket?

Snoben:            Det får være greit. Et klapp på trynet, det må han kunne tåle. [Går for å slå ham]

Prud:                Hva er det du vil nå, kaptein snabeltann? Ute på tokt?

Tuppa:             Jeg beklager min manns oppførsel.

Agnes:              Kutt ut det der, Sverre, du gjør deg selv til en idiot.

Snoben:            Kanskje det, kanskje er jeg en idiot. Men dertil er jeg en meget hissig idiot. Nå skal professoren få svare for sine handlinger!

                        [Det blir oppstuss. Alle involverer seg for og i mot. Grünerberg finner stempelet.]

Grüneberg:       Hva er dette for noe?

Tuppa:             Hva da?

Svinesen:          Stempelet!

Prud:                Har du funnet det? Hvor lå det?

Grüneberg:       Der borte.

Prud:                Der er det ja, ja, dette stempelet huske jeg, det er stempelet mitt. Jeg hadde rett og slett glemt at jeg hadde et stempel. Men det har jeg jo hehe her er det.

Snoben:            Nå professor, nå skal vi betale.

                        [De betaler og skriver under]

Her er akt 2 og 3

https://esalen.wordpress.com/2008/03/19/professor-prudenskjold-akt-ii/ 

https://esalen.wordpress.com/2008/03/26/professor-prudenskjold-akt-iii/

Og siste akt finner dere her om en uke…

Professor Prudenskjold – Akt III

Vi fortsetter postingen av det litt utradisjonelle, eller det skuespillet som bare nesten klarer å komme seg opp til et helt greit nivå. Dette er altså akt 3, for dem som har lyst å lese det, og ikke har fått med seg begynnelsen, så begynner det her:

https://esalen.wordpress.com/2008/03/11/

Der står også litt om bakgrunnen for stykket. Ellers er det bare å lese, velbekomme, og for dem som ikke gidder, kommer ny post av grei kvalitet i morgen. 

Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Et hørespill av Eivind Salen 

Medvirkende:              Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa SnobenEnkefru Olga (Bibi) GrünebergElinor KlageAgnes BeileHerr Karl Erik Svinesen Fru Sarah SvinesenHerr Kurt OscarsenAbdullah

Akt III

 Forskjellige steder [Hos Sarah Svinesen og Tuppa Snoben.

Sarah sitter og leser avisen. Tuppa serverer.]

Tuppa S:          Huff, ja, jeg beklager, det står virkelig dårlig til med oss nå, vi har ingenting å servere. Men det ser du jo, ditt trenede øye ser straks at det står dårlig til, det nytter ikke å skjule noe for deg, så jeg sier det like ut. Jeg beklager altså men slik er det.

                        [går inn og ut]

                        Det skyldes min mann og hans elendige forretningssans. Jeg hører din mann har slått seg opp i shipping. Min mann har slettes ikke slått seg opp i shipping. Han har ikke slått seg opp i noe. Han er en elendig forretningsmann og en forbannet bløffmaker. Ja, det sier jeg like ut.

[går inn og ut]

                        Ja, det skammer jeg meg ikke over å si. Men jeg skammer meg over å servere deg så fattigslig som her er gjort. Men: Ikke noe å gjøre ved det. Vær så god. … Vær så god.

Sarah:              Å, beklager, jeg ble bare så opptatt av avisen. Nå har det kommet i avisen.

Tuppa:             Næh? Hva da?

Sarah:              Veddemålet mellom din mann og professor Prudenskjold.

Tuppa:             Ja, det må jeg si, jeg håper han taper. Han har bare godt av å tape hundre tusen. Han er som sagt en elendig forretningsmann.

Sarah:              Vel, det ser ikke ut til å bli noe av.

Tuppa:             Hva? Ikke noe av? Det er typisk min mann, ingenting blir noe av når det gjelder ham. Vil du ha en skvett kaffe, fru Svinesen?

Sarah:              Jeg synes det er noe mistenkelig med hele greiene. Karl Erik har oppført seg så rart i det siste. Her om dagen kom han hjem alldeles rasende, over at Prudenskjold hadde veddet med din mann og ikke med ham, og at han deretter hadde stukket av fra hele greiene.

Tuppa:             Hvem hadde stukket av fra hele greiene?

Sarah:              Professor Prudenskold. Karl Erik kalte ham en feiging. Men her i avisen står det at professoren vedder hundre tusen krone med hvem som helst, som tør sette i mot at en elefant lander på bena når den blir sluppet opp ned fra en kran fire meter over bakken.

Tuppa:             Opp ned fra en kran fire meter over bakken!? Det har jeg hørt før et sted. Det var sannelig når vi besøkte… Agnes Beile!.. Der skulle du vært, du som er så klok, det var en merkelig forsamling. Det var Agnes, Sverre, Karl Erik og Elinor.

Sarah:              Hva er det du sier? Karl Erik og Elinor! Tenkte jeg det ikke! Karl Erik har oppført seg så rart i det siste, han føler seg nok varm i pungen. Hva i all verden har han med Elinor å gjøre? Den tøyta.

Tuppa:             Ja, jeg må si det virket litt rart med Sverre og Agnes også. Sverre var liksom så nervøs på en måte.    [Det ringer på døren]

                        [roper] Et øyeblikk! [går for å åpne. Kommer inn igjen, mens Oscarsen blir stående i gangen]

                        Det er Kurt Oscarsen, kranføreren.

Sarah:              Er han kranfører?

Tuppa:             De sier så. Det skjedde mye på det møtet hos Agnes. Du skulle ha vært der.

Sarah:              Hvorfor var du der egentlig?

Tuppa:             Det var P…

Oscarsen:         [kommer inn] God dag, forstyrrer jeg?

Tuppa:             Alldeles ikke, du er alltid hjertelig velkommen hos oss, Oscarsen, i dag har vi dessverre ikke så meget å by på, men litt kaffe kan vi alltids servere selv i slike trange tider som nå.

Oscarsen:         Jeg skulle egentlig ha truffet din mann.

Tuppa:             Han skulle jeg også gjerne ha truffet. Jeg aner ikke hvor han er hen. Jeg ser ham nesten ikke for tiden. Sarah og jeg lurer på om han er utro.

Oscarsen:         Oi, jeg beklager…

Tuppa:             Ja, det kan du saktens gjøre. Men Sarah og jeg har bestemt oss, vi skal sette en stopper for det. Koste hva det koste vil.

Oscarsen:         Jeg legger meg ikke opp i det der, jeg skulle bare ha en endelig bekreftelse om han trekker seg fra veddemålet. Prudenskjold må vite om han skal avbestille elefanten.

Sarah:              Avbestille elefanten? Er ikke den allerede på vei fra India da?

Oscarsen:         Jo, så man kan trygt si det haster. Jeg skjønner meg ikke på det der, men når Prudenskjold sier den kan avbestilles, så kan det for meg like gjerne være sant.

Sarah:              Det er virkelig rart. Skal skipet bare snu? Jeg tror det brenner under føttene på professoren. Jeg skulle virkelig ha fått min mann inn i det veddemålet, jeg skjønner godt at han er rasende.

Oscarsen:         Kan ikke du være med selv, fru Svinesen?

Sarah:              Jeg?! … Ja… hvorfor ikke? Ja, jeg vil gjerne være med. Hvordan gjør jeg det?

Oscarsen:         Du sier bare fra til meg. Jeg skal snakke med Herr Prudenskjold etterpå. Vil du også være med, fru Snoben?

Tuppa:             Hva da? Veddemål? Jo, det kan jeg godt være med på. Det står så dårlig til med finansene nå, at vi kan godt satse litt. Min mann er så elendig når det gjelder forretninger, det har du sikkert fått med deg.

Oscarsen:         Vel, da går jeg og sier fra til Prudenskjold med en eneste gang. Så kommer elefanten bort hit. Jeg tror det kan bli morsomt. De snakker om å leie stadion og greier.         [går]

Tuppa:             Stadion. Wow.

Sarah:              Jeg synes dette blir rarere og rarere.

På hemmelig sted

[Snoben sniker seg rundt, med avisen under armen]

Svinesen:          Psst! Psst! Her borte!

Snoben:            Hvor?

Svinesen:          Her. Har du avisen?

Snoben:            Jeg har den her, jeg har ikke lest den ennå. Jeg kom rett bort hit.

Svinesen:          Så la oss se

Snoben:            Skal vi se, sidene syv til ni, her har vi det… Nei, nå har jeg aldri… Han kaller meg en feiging!

Svinesen:          Det er ganske utrolig.

                        [Setter ring rund feiging]

Snoben:            Hvor er han?

Svinesen:          Jeg kan ikke tro det

Snoben:            Hvor er professor Prudenskjold. Dette skal han ikke få slippe unna med. Jeg trekker meg ikke.

Svinesen:          Det er ganske utrolig.

Snoben:            Jeg trekker meg alldeles ikke.

Svinesen:          Ikke engang i Shippingbransjen har jeg opplevd noe slikt.

Snoben:            Se her, han utfordrer hvem som helst. Hvem som helst kan bli med i veddemålet.

Svinesen:          For en tvers igjennom ufordragelig fyr.

Snoben:            Vi må finne ham. Vi må finne ham med øyeblikkelig virkning.

Svinesen:          Dette her er litt for mistenkelig. Hvorfor snakker han om å avbestille elefanten, samtidig som han utfordrer hvem som helst til å stille opp i veddemålet? Og ikke har han gjort nytte av meg og mine shippingkontakter heller. Han bløffer, det er det ingen tvil om. Men denne gangen er det særdeles vanskelig å avsløre bløffen hans.

Snoben:            Tull! Med Prudenskjold er det bare å syne, kom så går vi.

                        [går]

På besøk hos Grüneberg…

[Agnes og Elinor kommer gående. Agnes leser en lapp]

Agnes:              Det skulle være i denne retningen.

Elinor:              Det var rart. Her blir det bare mer og mer øde.

Agnes:              Mannen hennes var sikkert ikke så bemidlet som navnet gir inntrykk av.

Elinor:              Grüneberg? – Det høres ikke så bemidlet ut på meg.

Agnes:              Her er det.

Elinor:              Er det her?

                        [Agnes banker på]

                        Er du sikker?

Agnes:              Slike enker tar alltid lang tid. [Banker på]

Grüneberg:       [kommer bak dem] Hva er det dere vil?

Elinor:              Å, god dag, enkefru Grüneberg. Vi ville bare hilse på.

Grüneberg:       Å, jaså? Tro bare ikke dere får noe kaffe av meg. Etter at min mann døde, har det blitt smått med inntekter, vet dere, og det skal jeg bare ha sagt, at det var det mens min mann levde også. Men besøk kan være hyggelig nok, det skjer ikke for ofte på disse kanter. Dere får være med meg inn. Stig på.

Elinor:              [til Agnes] Hun gir ikke samme inntrykk her, som under festen.

Agnes:              [til Elinor] Folk er alltid annerledes privat.

Elinor:              [til Agnes] Men hvordan skal vi få sagt…

Grüneberg:       Hva er det dere hvisker om? Vi skal ikke ha noen hvisking her.

Elinor:              Ingenting enkefru Grüneberg, vi bare…

Agnes:              … snakker sammen litt,.. om hvor fint du har det!

Grüneberg:       Her er det ikke fint. Fint er sløseri. Her er mer enn nok for meg og min katt. Hvor er den forresten? [roper] Snehvit! [går for å lete] Snehvit!

Agnes:              For en merkelig skrulle.

Elinor:              Kanskje vi bare skulle gå?

Agnes:              Hva mener du? Her er penger å tjene.

Grüneberg:       [kommer tilbake] Snehvit! [Det mjaues] Der er den! Snehvit! kom her! [går og henter den] Å stakkars lille nussepussenøste til mor, har du savnet meg fryktelig? Hva? Har du ikke hatt det så lett? Nei, det har du nok ikke, lille kjælemælemiemor. Smask! [Fortsetter å koseprate og nusse på katten]

Elinor:              [Til Agnes] Hun har et merkelig forhold til den katten.

Agnes:              [Til Elinor] Det kan vi utnytte til vår fordel. [Til Grüneberg] Det er en nydelig katt du har, Grüneberg, vi har ikke sett den siden festen, tror du den har savnet oss?

Grüneberg:       Det tror jeg helt sikker, Snehvit er så utrolig følsom. Når jeg har vært borte en tid, hender det den blir fornærmet og gjemmer seg for meg. Og når jeg finner den igjen, gjengjelder den ikke min kjærlighet.

Agnes:              Se Elinor? Har du sett noe så skjønt?

Elinor:              Nei, aldri.

Agnes:              Det er et prakteksemplar av en katt.

Grüneberg:       Jeg er meget fornøyd med den.

Agnes:              Det har du grunn til.

Elinor:              Får jeg lov til å holde den?

Grüneberg:       [mister den] Oi, der spratt den unna for meg! Snehvit! [løper etter]

Agnes:              Den er meget spretten, enkefrue! Det er et ytterst livlig kreatur! Akkurat som elefanten.

Grüneberg:       [bråstopper] Hva!!

Agnes:              Ja, jeg sier akkurat som elefanter.

Grüneberg:       Elefanter?

Agnes:              Ja. Elefanter er også meget friske og raske og livlige, et naturens underverk.

Grüneberg:       Sammenlign ikke elefanter og katter i mitt hus, elefanter er store og klumpete, katter er slanke og smekre, katter kan gjøre alt mulig. Elefanter kan bare lubbe rundt omkring og vifte med snabelen.

Agnes:              Elefanter kan også mange triks, skal man tro Professor Prudenskjold.

Grüneberg:       Professor..? Sier han det?

Agnes:              Ja, husker du ikke det? Fra festen?

Grüneberg:       Jo, når du sier det så… Ja, akkurat der må jeg si meg uenig med ham, men ellers synes jeg Professoren er en meget galant herre. Det finnes ikke mange som han lenger.

Agnes:              Nei, det har du rett i. Men jeg må si, jeg reagerte også på det der med elefanter. Har du avisen, Elinor?

Elinor:              Ja, tilfeldigvis… her i vesken.

Agnes:              Nå skal du få se, Grüneberg, kan jeg få kalle deg Olga?

Grüneberg:       Kall meg Bibi, det er det mine venner kaller meg.

Agnes:              Ja, jeg vet ikke hva du synes, men jeg reagerte litt på det der, men så tenkte jeg som så at han er jo en professor og vet nok best, men likevel… en elefant som lander på beina?

Grüneberg:       Det er tull!

Agnes:              Er du ikke enig?

Grüneberg:       Reinspikka tull!

Agnes:              Ja, vi diskuterte det Elinor og meg.

Grüneberg:       Snehvit hadde med letthet landet på føttene, men hun ville aldri gått med på å la seg heise opp etter en kran. Katter er altfor selvstendige til det. Katter er naturens åttende underverk, spør du meg. De er så elegante, de er de eneste som kan gjøre meg forelsket. Ja, jeg må si, mellom oss, jeg var aldri forelsket i min mann.

Agnes:              Nånå, la nå dette ligge, Grüneberg, jeg mener Bibi, det var dette med elefanten, hva? Tull hva?

Grüneberg:       Reinspikka tull!

Agnes:              Men se her, professoren vil vedde hundre tusen med alle som går mot ham.

Grüneberg:       De pengene har han tapt. Elefanten lander på knollen, snur seg ikke en meter.

Agnes:              Ja, tror du ikke?

Grüneberg:       Slik lander den. [viser]

Agnes:              Ja, det er så man kunne være fristet til å delta i veddemålet.

Grüneberg:       Fristet!? Det er hundre tusen sikker gevinst.

Agnes:              Vi skulle ikke prøve oss da?

Grüneberg:       Prøve oss? Det er hundre tusen rett i lommen. Elefanten lander på knollen. Jeg vil ikke være i nærheten, det blir sikkert jordskjelv.

Agnes:              Det er bare å skrape sammen hundre tusen, så er vi med.

Grüneberg:       Det vil jeg absolutt råde dere til. Hvis dere trenger pengene. Dette er garantert seier.

Elinor:              Vi lurte på om vi kunne låne hundre tusen av deg, enkefru Grüneberg.

Grüneberg:       Hva?

Elinor:              Ja, vi har ikke hundre tusen.

Grüneberg:       Har dere ikke?

Elinor:              Nei.

Grüneberg:       Ja, men det har jeg.

Elinor:              Kan vi låne dem? Du blir selvfølgelig med i veddemålet.

Grüneberg:       Dere lurer meg ikke nå?

Elinor:              Nei, vi lurer deg ikke.

Agnes:              Se det står her i avisen.

Grüneberg:       Haha! Jeg kan tjene hundre tusen! Nå skulle min mann ha sett meg, jeg er mye bedre i forretninger enn ham, det er hva jeg alltid har visst!

                        [går for å hente pengene]

Samling, et sted i skauen…

[Svinesen og Snoben småløper]

Snoben:            Hvorfor slikt hastverk?

Svinesen:          Det er slik det fungerer.

Snoben:            Men vi vet jo ikke hvor vi skal.

Svinesen:          Vi kan i hvert fall ikke være her.

Snoben:            Men hvorfor tar vi det ikke litt med ro og planlegger hva vi skal gjøre.

Svinesen:          Fordi… hvis vi blir sett her, så vil det virke meget mistenkelig.

Snoben:            Hvorfor det?

Svinesen:          To menn, langt til skogs, med en avis, det er ikke vanlig.

Snoben:            Ja, vel så går vi.

[Sarah og Tuppa småløper]

Tuppa:             Hvorfor slikt hastverk.

Sarah:              Dette er ikke hastverk.

Tuppa:             Det går fort for meg.

Sarah:              Det får du vende deg til. Nå skal vi finne Herr Prudenskjold.

Tuppa:             Men hvor er han?

Sarah:              Jeg vet ikke.

Tuppa:             Hva er da vitsen med å gå så fort, når vi ikke vet hvor vi skal?

Sarah:              Fordi… da kommer vi til mange steder… fort. Et sted må han være. Og hvis vi finner mennene våre, skulle også de ha nok å svare for.

Tuppa:             Jeg synes dette er spennende, jeg. Det er mye som skjer.

[Agnes og Elinor småløper]

Agnes:              Hvorfor slikt hastverk?

Elinor:              Pussig. Det var akkurat som om jeg visste den replikken skulle komme.

Agnes:              Da har du kanskje forberedt et svar. Det er tullete av oss å haste rundt slik.

Elinor:              Fordi vi ikke vet hvor Prudenskjold er, mener du? Du har helt rett.

Agnes:              For en fordømt situasjon. Vi har hundre tusen vi kan tjene, men vi vet ikke hvor vi skal levere vinnerloddet.

Elinor:              Vi kunne kanskje gå til avisen. Kanskje de vet noe.

Agnes:              Kanskje.

Elinor:              Eller vi kan sette oss ned her å vente.

Agnes:              Det er lurere. Kanskje det dukker opp noe.

            [Svinesen og Snoben kommer løpende]

                        Der ja.

Svinesen:          Obs! Gjem deg!

Elinor:              Var ikke det Sverre og Karl Erik?

Agnes:              Jo.

Elinor:              Hva i all verden gjør de her?

Agnes:              To menn, alene i skogen, med en avis. Det er mistenkelig.

Elinor:              Kanskje vi skulle undersøke.

            [Går for å undersøke. Imens kommer Sarah og Tuppa fra andre siden. De spionerer]

Svinsesen:        God dag, Elinor. Jeg hadde ikke ventet å se deg her.

Elinor:              Nei, det hadde du nok ikke. Er det Herr Snoben som står bak deg?

Snoben:            God dag, Elinor. Takk for sist.

Elinor:              Selv takk. Vil dere ikke komme frem? Agnes er her også.

Svinesen:          Jo, det… kan vi ikke like godt gå frem Sverre?

Snoben:            Jo, jeg stod akkurat og tenkte på det samme. La oss gå frem.

Svinesen:          Se det! Det er virkelig en fin dag i dag, strålende dag.

Agnes:              Hvorfor har der den avisen?

Svinesen:          Den? Å, den? Nei, den kan vi kaste. [Kaster den] Hva gjør dere ute i skogen, da, eller hva var det jeg skulle si… hva i all verden var det jeg skulle si. Hjelp meg, Sverre.

Agnes:              Hva gjør dere ute i skogen, da?

Svinesen:          Vi? Hva vi gjør her? Vi to? Sverre?

Agnes:              Ja, hva gjør du ute i skogen uten meg, Sverre? Driver du og farer til skogs uten å gi meg beskjed?

Elinor:              Kom og sitt med oss, da vel…

Svinesen:          Ja, det…

Agnes:              Kan dere ikke bare ta med dere avisen, så kan vi kose oss med den?

Elinor:              To menn, og en avis. Det ser rart ut. Da er det bedre med to menn, to kvinner og en avis.

                        [Sarah og Tuppa kommer frem]

Sarah:              Hva med to menn, to kvinner og to hustruer?

Tuppa:             Og en avis?

Sarah:              Karl Erik, hva gjør du her til skogs?

Svinesen:          Sarah? Jeg hadde ikke ventet å se deg her.

Elinor:              Ikke hør på ham, han sa det samme til meg.

Sarah:              Og hva slags forbindelse har du med denne tøyta?

Svinesen:          Denne tøyta? Ingen forbindelse, jeg kjenner henne knapt.

Sarah:              Hvorfor har dere avtalt stevnmøte her ute da?

Svinesen:          Vi har ikke avtalt noe stevnemøte, vi bare… Sverre?

Sarah:              Hva gjorde du her ute i skogen? Svar nå på dette.

Elinor:              Ja, det kan du godt svare på. Hva gjorde du her ute.

Agnes:              Ja, hva gjorde du her ute?

Tuppa:             I skogen?

            [Grüneberg kommer, med katten]

Grüneberg:       Der er dere! Jeg har lett etter dere! Jeg kom til å tenke på, katten kan også være med. Det står ingenting om det, hva? At katter ikke kan være med? Hvorfor skal ikke katter kunne være med? Snehvit er meget oppegående og ansvarlig for egne handlinger, det er ingen grunn til at hun skal holdes utenfor og gå glipp av hundre tusen kroner. Ikke sant, nusling, musling, tusling – smask!

Snoben:            Å, du hellige jul.

Elinor:              Ja, dere har møtt på… enkefru Grüneberg, alle sammen.

Grüneberg:       Dere kan kalle meg Bibi, ja dere to kan kalle meg Bibi. Dere andre har å kalle meg enkefru Grüneberg. Den moderne liksomvennskaplige tonen vil jeg ha meg frabedt. Jeg må si jeg setter pris på litt galanse, og i så måte må jeg si at Professor Prudenskjold er en eksemplarisk representant for hvordan det skal være. Det er nesten synd å rappe hundre tusen kroner fra ham. Men når han sier at elskede Snehvit her ikke faller bedre enn en elefant, ja, da fortjener selv galante menn en lærepenge. Ikke sant tylle, bylle, hylle – smask!

Snoben:            Og den hellige jul, enda en gang.

Svinesen:          Jeg tror du må ta med den hellige påske og pinse også, denne gang. Og alle søndager i året. Jeg gir meg ende over.

Sarah:              Kan noen si meg hva som foregår her?

            [Oscarsen kommer]

Oscarsen:         Der er dere! Ja, men der har jeg dere alle sammen samlet på et brett. Nå snakker vi om flaks. Prudenskjold begynner å bli utålmodig.

Svinesen:          Jeg tror det er noen komplikasjoner, Oscarsen.

Tuppa:             Og jeg tror min mann ikke er uten skyld i dem.

Oscarsen:         Nei, men her har neppe skjedd noe som ikke kan ordnes. Hva er problemet.

Svinesen:          [hvisker til Oscarsen] Jeg tror det er mange flere som vil være med på veddemålet.

Oscarsen:         Er det bare det? Ja, men da har vi ikke noe problem lenger. Alle som vil kan få være med. Det står jo i avisen. Her ligger jo avisen. Hvorfor ligger den her på bakken? Og hvorfor er det en ring rundt Snoben er en feiging? Er det din avis herr Snoben? Merkelig. Nåja, her står det i alle fall.

Agnes:              Men har Professor Prudenskjold nok penger til å betale alle som vil vedde med ham?

Oscarsen:         Aner ikke, jeg kjenner ham ikke. Jeg vet bare at alle som vil kan være med. Akkurat det la han veldig stor vekt på. Han ville bevise en gang for alle at han ikke var en bløffmaker, sa han.

Snoben:            Den snoken, jeg skal ta ham. Jeg skal ta det svinet!

Tuppa:             Nei, men Sverre, nå må du… Unnskyld, dere, det er min mann, han er bare slik…

Agnes:              Din mann er god nok på sine måter. Jeg er interessert i dette veddemålet, hvor finner vi ham?

Alle:                 Jeg er også interessert. Hvor finner vi ham? Nå må vi få satt en stopper for dette her.

Oscarsen:         Rolig! Rolig! Jeg vet hvor han er. Han har gitt meg adressen.

Alle:                 Adressen? Adressen til Professor Prudenskjold?

Grüneberg:       Ja. Han har den der.

Tuppa:             Hva venter vi på?

                        [De går]

  Og neste akt kommer neste uke…

https://esalen.wordpress.com/2008/04/02/204/

Professor Prudenskjold – Akt II

I dag fortsetter skuespillet «Professor Prudenskjold – eller hvorvidt en elefant faller ned på beina». Det er et gammelt skuespill påbegynt på 1990-tallet, altså før jeg greide å skrive skuespill, men fullført utover 2000-tallet, altså en tid der jeg skrev et teaterstykke i halvåret og fikk satt opp ett i året, og heller mer enn mindre. «Professor Prudenskjold» er utenfor alt dette her, det er et stykke jeg skrev ferdig fordi jeg nå en gang hadde begynt, og jeg skrev bare på det når jeg ikke hadde noe bedre å gjøre. Slik må det også bli lest. Les det bare hvis du ikke har noe bedre å gjøre.

Første akt finner dere her:

 https://esalen.wordpress.com/2008/03/11/professor-prudenskjold-eller-hvorvidt-en-elefant-faller-ned-pa-bena-akt-i/

Dere kan også  trykke på kategorien «Skuespill» eller en av de relevante tagsene til høyre.

Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Medvirkende:             Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa Snoben

Enkefru Olga (Bibi) Grüneberg

Elinor Klage

Agnes Beile

Herr Karl Erik Svinesen

Fru Sarah Svinesen

Herr Kurt Oscarsen

Abdullah

Akt II

Svinesen & Elinor spaserer

Svinesen:        Og da sa jeg til ham: Shipping, min gode mann, shipping! Jeg skal si han gjorde store øyne.

Elinor:            Akkurat.

Svinesen:        Snodig hvordan enkelte folk av og til tar grundig feil.

Elinor:            Du er inne på noe.

Svinesen:        Helt merkverdig snodig. Jeg overgår ham fullstendig når det gjelder forretninger. Det skyldes først og fremst at jeg er inne i bransjen, jeg har vært der lengst og vet en del om hvordan spillet foregår. Kunnskap er ett og alt i denne sammenhengen.

Elinor:            Blir ikke du også trett av all denne spaseringen?

Svinesen:        Jeg vil ikke si det. Tvert i mot. Jeg finner det meget forfriskende. Det er nok på grunn av spaserturene jeg holder meg så godt som jeg tross alt gjør, tross mine mange år mener jeg. For jeg er ikke helt ung lenger, jeg må innrømme det, men så lenge jeg beholder helsa skal jeg ikke klage og jeg klager heller ikke. Det er en deilig duft av petunia jeg lukter. Ah, kjenn duften forfriskende!

Elinor:            Jeg lovte Agnes å stikke innom en av dagene. Det passer godt nå, hun bor like i nærheten.

Svinesen:        Jeg skjønner ikke at det ikke kan vente.

Elinor:            Det kan absolutt ikke vente.

[Hos Agnes]

Agnes:            Ser du etter noen?

Snoben:          Nei… nei, nei. Langt i fra.

Agnes:            Hvorfor står du der borte ved vinduet da?

Snoben:          Jeg tenker, ikke sant.

Agnes:            Du kan tenke her borte. Det er god plass i sofaen.

Snoben:          Takk.

Agnes:            Forsiktig, du virker jo helt overspent.

Snoben:          Jeg blir forstyrret av all den snakkingen din. Ti stille med deg, det ville være enklere. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er her, jeg har en del ting å ordne.

Agnes:            Du må bare gå, du er ikke noe spesielt hyggelig selskap i det humøret du er i nå.

Snoben:          Nei, beklager, beklager! Jeg skal bli, jeg skal naturligvis bli. Jeg trenger å slappe av litt.

Agnes:            Da må du slappe av også da, ikke sitte der som om du har buksen full av maur. Eller av elefanter! ha-ha.

Snoben:          Å, du er nå deg selv også, Agnes! Kan aldri la være å komme med frekke antydninger, hva?

Agnes:            Å, du kjenner meg altfor godt, herr Snoben, så da skjønner du sikkert også at jeg er mer enn villig til å sette handling bak mine ord.

Snoben:          Rett på sak, men likevel diskret og med takt, joda! det liker jeg.

Agnes:            Jeg skulle gjerne sagt det samme om deg, men så lenge jeg ikke vet om det er maur eller elefanter du har i buksen, er det vanskelig å uttale seg.

Snoben:          Å, Agnes, det skal vi nok finne ut av, bare et øyeblikk, jeg kan love deg…

            [Det ringer på. De avbryter brått og forskrekket. Det ringer på en gang til. Så åpnes

døren, og Elinor og Svinesen kommer inn]

Elinor:            Hallo! Det er bare oss! Hvorfor lukket dere ikke opp? Vi var ute og spaserte, så tenkte vi at vi kunne stikke innom. Nei, er du her også?

Svinesen:        Goddag, herr Snoben.

Agnes:            Dette hadde vi ikke ventet.

Elinor:            Det gjør ikke noe. Vi trenger ingenting. Nå hvordan går det? Særlig med deg, Snoben, hvordan går det med elefanten?

Snoben:          Ærlig talt!..

Agnes:            Det går bra med Herr Snoben, han er bare litt overspent.

Snoben:          [Overspent] Det er jeg ikke!

Agnes:            Det er ingenting å skjemmes over.

Snoben:          Jeg skjemmes da ikke, jeg! Jeg finner meg ikke i den slags beskyldninger. Jeg blir jo behandlet som et barn!

Agnes:            Så, så. Hvorfor sier du ikke hva du tenker på? så slipper du å være så anspent.

Svinesen:        Det er sikkert elefanten.

Snoben:          Det er alldeles ikke elefanten!

Elinor:            Nei, men så til de grader det ikke var elefanten, da! Da må det være Professor Prudenskjold du tenker på. Det skjønner jeg for så vidt godt, alle vet hvor på knærne Agnes er etter ham.

Agnes:            Alldeles ikke, det er stikk motsatt! Det er han som er på knærne etter meg. Og forresten har jeg ikke tall på alle de gangene du helt åpenlyst har lagt deg etter ham, jeg kan ikke fatte og begripe at ikke Svinesen er sjalu.

Svinesen:        Nå, nå, nå… La oss ikke snakke om dette. Jeg har ikke sett deg siden festen for… Burgenernes frigjøringsdag, eller hva det var, hvor du veddet med Professor Prudenskjold. Det har kokt ned til ingenting, har det ikke det?

Snoben:          Nei, det er akkurat det, det ikke har.

Agnes:            Ja, det stemmer. Snoben har satset 100 000 kroner på at elefanten ramler pladask på ryggen, jeg må si det er meget dristig, i hans situasjon.

Snoben:          Jeg ble litt ivrig, ikke sant? Jeg ville gjerne avsløre at Professor Prudenskjold er en bløffmaker. Jeg blir gal av hvordan han flotter seg. Faktum er at han ikke eier så mye som nåla i veggen, det er jeg sikker på. Nå ville jeg sette ham ettertrykkelig på plass, en gang for alle, så jeg tok i litt skikkelig.

Svinesen:        Det må jeg si, du vet jo ikke så mye om elefanter så vidt jeg vet?

Snoben:          Nei, det er det som er haken ved dette. Jeg vet ikke det grann. Og ikke er jeg god for hundre tusen heller. Taper jeg, er det ute med meg.

Svinesen:        Det er mulig du kan låne noe av meg, jeg har investert en del i shipping…

Agnes:            Du taper ikke. Elefanter kan vel ikke snu seg i lufta, og lande på bena, det er det dummeste jeg har hørt. Dette er de mest lettjente penger du kan tenke deg. Jeg skjønner ikke at du er så sparsommelig om dagen, med slike utsikter. Man kunne tro du var gjerrig.

Snoben:          Jeg vet ikke. Jeg kan liksom ikke forestille meg at det blir noe av. Jeg tror ikke engang at denne… denne Abdullah eksisterer… jeg tror Professor Prudenskjold er ute med enda en bløff. Han går på, og går på, og i siste liten viser det seg at prosjektet ikke kan gjennomføres, og han trekker seg med æren i behold. Det er fordømt vanskelig å avsløre en svindler av den typen.

Svinesen:        Det er vår plikt å gjøre det.

Snoben:          Ja, men hva skal jeg gjøre da?

Agnes:            Kreve å få prosjektet gjennomført. Det er den eneste utvei for å få tak i de 100 000.

Snoben:          Problemet er som sagt at jeg risikerer å tape. Det er så forbasket ergerlig! Jeg går rundt og irriterer meg over at jeg lot sinnet løpe av med meg og satset over evne, likevel ønsker jeg mest av alt å tvinge saken gjennom. Det henger ikke på greip.

Svinesen:        Nei, det var ikke helt godt det resonnementet der. Hva er det som skjer videre?

Snoben:          Jeg vet ikke. Prudenskjold sa at han skulle snakke med Abdullah, han sier han har gjort det også, men at det ble litt uenighet om hvilken elefant de skulle velge til forsøket. De kunne ikke bestemme seg uten å rådføre seg litt med meg. Han la ikke skjul på at han ønsket seg den absolutt beste. Han ville ikke få beviset sitt ødelagt av en elendig elefant, sa han. Det var dette Abdullah var uenig i. Han ville heller sende en sløv en, som det ikke var så farlig med. Da kunne han få låne den gratis, sa han.

Agnes:            Hva sa du da?

Snoben:          Nei, hva skulle jeg si? Det er det samme for meg, sa jeg. Jeg var jo ganske forvirret.

Elinor:            Det synes jeg var riktig. Hvilken elefant det blir, spiller ingen rolle. Faller én elefant på bena, faller alle på bena. Slik er det i hvert fall med katter.

Svinesen:        Hva ble enden på visa?

Snoben:          De skulle diskutere videre, og så skulle vi ha et møte for å diskutere de endelige betingelsene.

Svinesen:        Et møte, når da?

            [Det ringer på. To ganger]

Elinor:            Pleier dere aldri åpne?

Agnes:            Joda… [går for å åpne]

Snoben:          Si meg, går det an å høre noe der utenfor?

            [Professor Prudenskjold, Abdullah og Fru Tuppa Snoben kommer inn]

Prud:               God aften! Gledelig å finne dere her, gledelig og som ventet. Jeg var først hjemme hos deg. Din kone sa at du sikkert var her. Hun insisterte på å bli med.

Tuppa:            God kveld.

Prud:               Hyggelig. Dette er Abdullah.Abdullah:       Hei, hei

Svinesen:        [Lavt] Det der er ingen vaskeekte inder, det er jeg sikker på.

Snoben:          [Svarer] Vi får se.

Prud:               Dere vet sikkert hvorfor vi er kommet, eller det er kanskje ikke passende?

Snoben:          Joda.

Prud:               Ja, det er altså for å diskutere de praktiske forhold angående vårt lille veddemål. Jeg har nå fått tak i en kranfører. Til min store glede viste det seg at Herr Oscarsen er en meget habil kranfører, og han visste også hvor vi kunne få tak i en kran til en billig penge. Ja, jeg antar at gildet betales av de 100 000 som er veddet? Det har vi ikke formelt ordnet, men det skulle si seg selv, hva?

Snoben:          Jo, det er i orden.

Prud:               Godt. Abdullah og jeg er også enige om å bruke den aller beste elefanten. Den blir importert fra India i disse dager. Ingen billig fornøyelse, dessverre, men jeg sa jeg kjente deg, herr Svinesti,..

Svinesen:        Jeg heter ikke Svinesti?

Prud:               Ikke? jeg sa i hvert fall at jeg kjente deg, jeg håpet du kunne bidra til å prute ned fraktprisen. Du har jo visse interesser i shipping, har du ikke?

Svinesen:        Jeg skal se hva jeg kan gjøre, men jeg kan ikke garantere noe. Det er en kynisk bransje, det vet jeg. Jeg har vært lenge i den.

Prud:               Godt, godt. Det kunne uansett ikke gjøres på noen annen måte. Her i landet var alle elefanter indisponible, de blir brukt til viktigere ting. Sirkus og dyrehager. Fanden bære. Men jeg liker som dere vet uansett ikke å se smått på noe. Jeg betaler heller prisen for å få fraktet over en skikkelig elefant, i stedet for å bale med å få låne en av de daffe, middelmådige vi har her i landet. Det vil ikke bli noe morsomt å se på heller. Ja, jeg får jeg tenkte å ha seansen åpen for publikum. Det er også noe vi må diskutere.

Svinesen:        Ikke så fort! Jeg har, som nevnt, vært noen år i forretningslivet, og vet hvilke spilleregler som må følges, for å… eller, for å si det sånn. Vi har ikke gått med på noen publikumsidé.

Prud:               ”Vi”, er dere blitt to om det også nå?

Snoben:          Det er kun meg, og jeg er enig i at det går litt fort for øyeblikket. Hva er det vi egentlig skal diskutere på dette møtet?

Prud:               Vi skal få avklart enhver tvil, så ingen av oss etterpå vil beskylde den andre for juks. Jeg er en meget dårlig taper, det må jeg bare si med en gang, ha-ha, du må bare skrike ut der du er uenig. For øvrig har jeg sammenfattet alle mine synpunkt i et skriv [Abdullah leverer skrivet], og jeg vil foreslå at vi setter av fem til ti minutter nå på å lese hverandres skriv. Hvor er ditt?

Snoben:          Jeg har ikke noe skriv.

Prud:               Ikke? Har du ikke tenkt gjennom det praktiske?

Snoben:          Jeg vet svært lite om det, og er meget forvirret.

Prud:               Hm. Heldig for deg at jeg har sammenfattet det da. Du kan jo lese gjennom det, så kan jeg konversere damene i mens. Dere ser fortryllende ut i dag!

Agnes:            Rolig nå, herr Prudenskjold.

Prud:               Professor Prudenskjold, om jeg må be, jeg er faktisk ganske nøye på titler. I dette spørsmålet er jeg heller gammeldags, jeg må innrømme det. Men jeg er stolt over tittelen min, og ser gjerne at den blir brukt.

Elinor:            Hva er du professor i, professor Prudenskjold?

Prud:               Hva sa du? Abdullah, har du gitt opplysninger om elefantens vekt til kranføreren?

Abdullah:       Ja, jeg føyde det til papirene du gav meg.

Prud:               Godt. Jeg hadde nemlig glemt det. Jeg er forferdelig glemsk av meg for tiden. Har du fått lest ferdig sammenfatningen, herr Snoben?

Snoben:          Ja, det så greit ut.

Prud:               Da er det bare en ting som gjenstår, hvor høyt skal elefanten heves over bakken?

            [Det ringer på]

                        Som bestilt! Det er helt sikkert kranfører Oscarsen!

            [Det ringer på igjen]

                        Lukker du opp, fru… eller frøken… eller hva jeg nå skal kalle deg.

Agnes:            Kall meg Agnes, takk. [Går for å åpne]

Prud:               Jeg synes ikke du vier din hustru særlig oppmerksomhet, herr Snoben.

Svinesen:        [til Elinor] Jeg synes oppførselen til Prudenskjold begynner å bli utillatelig.

Prud:               Det virker som om du bærer på noe, fru Snoben, du må bare få det ut. Vil du at vi skal gå utenfor et øyeblikk? Nei, se der er kranfører Oscarsen, god dag kranfører! Det er så morsomt å kalle deg kranfører. Jeg går ut fra at du kjenner alle her inne. Herr & fru Snoben, Herr Svinesti,

Svinesen:        Hvorfor kaller du meg Svinesti?

Prud:               Beklager. Men din hustru kjenner jeg ikke.

Svinesen:        Hun er ikke min hustru.

Prud:               Ikke det? Er du ute på samme snusk som Snoken her? Du vet, konene liker det ikke. Nåvel, til saken. Hvor høy er kranen din, Oscarsen?

Oscarsen:        Det kommer an på hvilken kran jeg velger. Den jeg foreløpig har i tankene kan heise fem meter.

Prud:               Fem meter? Jeg skulle gjerne sett det litt høyere. Hva sier du, herr Snoben?

Snoben:          Fem meter! Er du sprø? Elefanten kommer til å slå seg i hjel.

Prud:               Tullball, du er altså ikke villig til å gå høyere.

Snoben:          Høyere? Ikke tale om!

Prud:               Da sier vi fem meter.

Snoben:          Aldri i verden! Fem meter er altfor høyt.

Prud:               Fem meter for høyt? Jeg synes det er en passende høyde for en elefant.

Snoben:          Den kommer til å slå seg i hjel, én meter er nok.

Prud:               Nå må du ikke la sinnet løpe av med deg, herr Snabel,

Snoben:          Snoben

Prud:               Snoben, jeg vet at du har den uvanen, jeg har snakket meget om dette med din kone

Snoben:          Hva!

Tuppa:            Han har rett i det, Sverre. Du er litt hissig.

Snoben:          Nei, jeg er alldeles ikke…

Prud:               Så, så, så. Vi løser ikke dette med sinnsutbrudd, jeg kan gjerne resonnere for mitt syn. Jeg innrømmer åpent at jeg vil ha elefanten heist høyest mulig, slik at den får god tid til å vende seg i luften. Og jeg skjønner godt at du vil ha det lavest mulig for å begrense denne muligheten. Ikke for det, elefanten vil lande på føttene fra enhver høyde, forutsatt at det er fysisk mulig, naturligvis, ikke fra høyder hvor det er umulig å få føttene i bakken selv om tyngdekraften ikke virket. Hva er så ditt argument?

Snoben:          Hva??

Prud:               Er det årsaker utover dette til at du vil ha elefanten heist opp så lavt?

Snoben:          Elefanten er stor og tung, den vil skade seg i fallet, selv om den faller på føttene.

Prud:               Tull og tøys, en elefant skader seg vel ikke.

Snoben:          En elefant skader seg meget lett!

Prud:               Sludder og vås, heis den opp, sier jeg

Snoben:          Det er dyreplageri!

Svinesen:        Nei, det ser ikke ut til at dere to blir enige. Kan vi ikke høre med eksperten? Hva sier du til dette, var det Abdullah du het?

Abdullah:       Hm? Jeg beklager, jeg fulgte ikke med, hva…

Svinesen:        Kan en elefant skade seg, hvis den faller fra store høyder?

Abdullah:       En elefant?

Agnes:            Ja, det er et slikt stort dyr med Snabel. Prudenskjold sier du er ekspert.

Prud:               Abdullah vet alt som er verdt å vite om elefanter, ikke sant Abdullah?

Abdullah:       Jo, alt som er verdt å vite.

Svinesen:        Hvilken høyde anbefaler du elefanten slippes fra?

Abdullah:       Tre meter.

Prud:               Er det i orden for deg?

Snoben:          Det er for høyt.

Prud:               Gi deg nå, er du egentlig klar over hvor høy en elefant er?

Snoben:          Nei.

Prud:               Akkurat. Tre meter er altfor lavt.

Snoben:          Jeg godtar ingen høyere høyder. Vi må også tenke på det stakkars dyret.

Svinesen:        Er du klar over at elefanten slippes etter føttene, Abdullah?

Prud:               Jeg har forklart ham alt om veddemålet. Han vet hvordan det skal foregå, takk. Men jeg må bare si at det er helt uaktuelt for meg å gå med på et slipp fra bare tre meter. Det er helt uaktuelt.

Agnes:            Hva er din høyde, da?

Prud:               Fem meter. Jeg går tilbake til mitt opprinnelige forslag. Det har også noe med kranen å gjøren. Når vi først har skaffet oss en så bra kran som Oscarsen, her, har skaffet oss, så er det greit å få den utnyttet.

Snoben:          Kran!? Det eneste vi har å ta hensyn til er elefanten, den vil bli drept av fem meter.

Prud:               Så sier vi fire.

Snoben:          Jeg synes to meter får være nok.

Prud:               Fire og en halv.

Snoben:          Det nytter ikke å diskutere med deg.

Prud:               Så blir det ikke noe av.

Snoben:          Som jeg tenkte.

Prud:               Very Well, Herr Snobb, men forvent ikke at jeg skal kalle deg annet enn en feiging.

Snoben:          Feiging, jeg! Det er du som trekker deg Professor!

Prud:               Jeg trekker meg ikke, jeg står fullt og fast på at hvis en elefant slippes fra fire meter, eller høyere, så detter den ned på føttene. Ditt veddemål er at hvis en elefant slippes fra to meter eller mindre, så detter den ikke ned på føttene. Det er et dårligere veddemål, som du ser. Ingen vil gå med på noe slikt. Farvel, jeg har forresten ikke mer her å gjøre. Den som vil kan bli med meg.

            [Abdullah kommer etter med en gang, Oscarsen nøler litt, før han også blir med]

Snoben:          Tenkte jeg det ikke!

Svinesen:        Han er en slyngel!

Agnes:            Hørte du hvordan han tiltalte meg?

Tuppa S:         [Kjølig] Akkurat der fant han vel det riktige uttrykk.

Snoben:          Å, herregud.

Tuppa S:         Hva jeg ikke kan tåle er hvordan han rakker ned på katter. En katt faller på føttene uansett hvor høyt fallet er, se bare på Snøhvit, til fru Grüneberg, den er som et lyn i luften. Det er helt utrolig hvordan den får vridd beina nedover.

Elinor:            Hva skal vi gjøre da?

Svinesen:        Vet ikke.

Snoben:          Å, herregud. For en situasjon.

Svinesen:        Vent litt. Jeg tror jeg har en idé. Eller ikke en idé, akkurat, men sa han ikke at han allerede hadde bestilt en elefant fra India?

Elinor:            Jo.

Svinesen:        Der ser du! Han har allerede satt i gang et stort apparat, bestilt kran og kranfører, ordnet med en rekke ting, hvis det virkelig er sant det han sier, må det være både stort arbeid og store utgifter med å avbestille alt sammen. Og elefanten kommer jo hit.

Snoben:          Så hvis elefanten virkelig kommer, så har han en gang ment at veddemålet skal gjennomføres?

Svinesen:        Så absolutt! Og hvis ikke, har vi en gang for alle avslørt han som en bløffmaker – og helt gratis.

Agnes:            Men vi går glipp av de 100 000.

Svinesen:        Nei! Nei, nei… Hvis elefanten ikke kommer, så godtar vi at den slippes fra hvilken høyde Prudenskjold måtte forlange. Vi godtar ganske enkelt ethvert krav, dermed kan han ikke slippe unna lenger, og han må enten trekke seg og betale, eller slippe elefanten, tape og betale. Uansett kommer vi ut 100 000 rikere.

Snoben:          Det er mitt veddemål, herr Svinesen.

Svinesen:        Du får naturligvis pengene, men vi er på ditt parti.

Elinor:            Men elefanten vil jo dø.

Svinesen:        Hvis han slipper den, ja, men det får være så sin sak.

Snoben:          Det er ikke dumt det du sier der. Jeg skulle gjerne ha kjørt ham litt, etter hvordan han har oppført seg her i dag.

Tuppa S:         Å, han kunne vært en riktig gentleman. Hvis han bare ikke hadde så i mot katter.

Svinesen:        Det vi gjør nå, er å løpe etter ham, kanskje tar vi ham igjen, og så får vi gjort noe med det straks. Kom, her Snoben.

            [Snoben og Svinesen løper av gårde]

Tredje akt finner dere her:

https://esalen.wordpress.com/2008/03/26/professor-prudenskjold-akt-iii/

Professor Prudenskjold – Akt I

I dag tenkte jeg å poste et lite skuespill. Det vil si, jeg starter med å poste første akt, og så vil jeg poste én akt i uken de neste fem ukene til stykket er ferdig. Det er altså et helaftens teaterskuespill, dette, og for å lese det samlet midt mellom de andre postene, trykker dere bare på «skuespill» blant kategoriene, eller på «Teater» blant tagsene.

Jeg må også si det er et gammelt skuespill jeg skrev mens jeg var i studentradioen i Bergen på slutten av 90-tallet. Og ideen er enda eldre, det er en novelle jeg skrev da jeg var et par og tjue, og hadde planer om en boksamling med tittelen «Historier fra en morsommere verden», der en gjeng skulle sitte og fortele hverandre historier, som skulle være gode noveller, og samtalen skulle være som teater, og det hele skulle være sjangerblanding og kort sagt; det ble ingenting av. Eller jeg skrev noen noveller og korttekster som skulle være med, men jeg ble eldre raskere enn jeg fikk fullført prosjektet, og har siden stort sett latt alt sammen ligge. Men det var altså denne ene novellen, som jeg hentet frem igjen da vi trengte hørespill i studentradioen, og jeg ville skrive mange i en fart. Så da prøvde jeg alt mulig, blant annet å skrive om denne novellen. Det gikk ikke, men utkastene hadde jeg liggende, og så en gang, etter at jeg hadde skrevet en del ordentlige stykker, hentet jeg det frem og tvang det ferdig med alle midler.

Så dette er et stykke jeg bare delvis vil være bekjent av. Jeg regner det ikke blant stykkene jeg har skrevet, og ville ikke gitt det et opus-nummer om jeg var komponist. Men det er kanskje akkurat greit nok til ikke å bli liggende ulest for hele verden, jeg måtte i hvert fall le litt da jeg nå leste det på ny, og selv om jeg mente å huske hvordan jeg planla det skulle ende, så var det litt spennende å se hvordan det gikk. Og hvis det finnes en håndfull lesere der ute som vil finne glede i professor Prudenskjolds håndtering av spørsmålet hvorvidt en elefant faller ned på bena, slik katter gjør, så skal ikke jeg være den som nekter dem det.

Teppe opp…

Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Et teaterstykke av Eivind Salen 

 

Medvirkende

Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa Snoben                                  

Enkefru Olga (Bibi) Grüneberg

Elinor Klage

Agnes Beile

Herr Karl Erik Svinesen

Fru Sarah Svinesen

Herr Kurt Oscarsen

Abdullah

 Akt I 

[Det er selsakaplighet og skåling, litt samtalesumming men ingenting er klart. Navnet Professor Prudenskjold kan snappes opp nå og da. ]

‘Mjau’ «Kommer han ikke snart.»«Burgenerne.»«Frigjøringsdag»«Hvem er egentlig Burgenerne?»«Fin katt, fru Grüneberg.»  Det er også bakgrunnsmusikk, med fioliner. 

Elinor:              [roper] Agnes! Agnes!

Agnes:              [svarer] Å, Elinor! Der er du! Er det ikke spennende? Fest hos Professor Prudenskjold!

Elinor:              Jo, hva synes du om kjolen jeg har på meg?

Agnes:             Strålende, alldeles strålende. Akkurat som hun som er oppi! Nei, nå hører jeg ut akkurat som en mann. Jeg er visst helt sitrende av spenning.

Elinor:              Jeg også, Agnes, jeg også. Men nå må vel snart hovedpersonen komme.

Agnes:              Professor Prudenskjold mener du? Å, han kommer når det passer ham. Maken til verdensvant person skal man lete lenge etter. Jeg tror han må være den mest sjarmerende personen jeg kjenner. Ja, det tror jeg virkelig.

Elinor:              Åh! jeg kan knapt vente, Agnes. Men det er visst delte meninger om ham.

Agnes:              Å, delte meninger er det med det meste. Kom så går vi og får oss en drink,

Elinor:              En drink?

Agnes:              Ja, så er vi klar.

 

Nytt festsnakk og festspill.

 

Svinesen:          Selv har jeg større tro på shippingbransjen. For det skal jeg si deg, min gode mann, at du har riktignok rett i at utviklingen er rivende, og de som investerer i teknologiske markeder investerer så absolutt gode penger. Men det finnes noe som aldri vil kunne erstattes, selv med all verdens teknologi og fantastiske løsninger, og det skal jeg si deg hva er: Det er god plass. Ingenting har bedre plass enn en skikkelig tank!

Oscarsen:         Alt det der har vært kjent i årevis. Professor Prudenskjold sier at dette markedet er overmettet, det gjelder å investere før markedet, vet du. Fremtidens marked ligger i nye bransjer.

Svinesen:          Professor Prudenskjold. Alltid denne professor Prudenskjold. Jeg blir gal av å høre om ham.

Oscarsen:         Damene elsker ham visst.

Svinesen:          Ja, man skulle trodd at å anlegge fippskjegg, anskaffe seg en oppsiktsvekkende dress, og pudre seg med litt parfyme, var alt som skulle til, vips! har man dem alle sammen i sin hule hånd.

Oscarsen:         Det er kanskje slik det forholder seg.

Svinesen:          [Hvisker] Jeg for min del mener Professor Prudenskjold er en bløffmaker.

Oscarsen:         [Forbauset] En bløffmaker?

Svinesen:          Ja, jeg tror simpelthen ikke på ham. Han gaper simpelthen over for mye. Det er ikke det emnet han ikke har formening om. Her forleden diskuterte vi hvorfor håret reiser seg, når man børster det med kam. Det var min kone som lurte på dette her, og så spurte jeg da, min gode venn Herr Sverre Snoben om hvordan det var med disse greiene. Vi hadde akkurat begynt å diskutere da det fandens fippskjegget dukket opp, og begynte å lire ut av seg det ene og det andre og jeg vet ikke hva. Det var om elektriske spenninger i håret, som vekselvirket med elektriske spenninger i børsten, og vekselvirkning meg her og vekselvirkning meg der. Og så presterte han å si at når elektriske spenninger kommer i kontakt, vil de nødig slippe kontakten. Eller var det vekselvirkninger som kom i kontakt, det husker jeg ikke. Men det verste av alt, skal jeg si hva det var? Han sammenlignet dette med ekteskap og utroskap! Har du hørt på maken til tøv? Jeg ble alldeles forfjamset, min kone stod jo like ved, og Herr Snoben ble skvett sprutrød av sinne. Haha! Jeg må le også, du skulle sett ham, man skulle trodd…

Oscarsen:         Hysj!

Svinesen:          Hva?

Herr Snoben:    Karl Erik Svinesen og Kurt Oscarsen. I lystig samtale ser jeg. Hva snakker dere om?

Svinesen:          Herr Snoben! Er det deg? Jeg visste ikke…

Herr Snoben:    Nå, nå. Skal vi ikke heller utbringe en skål? For vår helse, for vårt gode navn og rykte, og for at Professor Pruenskjold en gang skal bli satt ettertrykkelig på plass!

Svinesen:          En slik skål kan jeg være med på! Ha-ha. Jeg er i så godt humør i dag, herr Snoben.

Herr Snoben:    Jeg legger merke til det. Selv ville jeg vært i atskillig bedre humør, hvis jeg bare kunne holde Professor Prudenskjold mellom tommel og pekefinger, og knipe ham litt. Jeg skjønner ikke hvorfor han er så populær. En stor bløffmaker, det er det han er. Fanden vet hvor han har kunnskapene fra. Og Gud vet hvor han har pengene sine fra. Professor er han nå i hvert fall ikke, det skal ingen få meg til å tro. Hva skulle han være professor i? Burgenernes frigjøringskamp? Han er stokk dum i ethvert emne, ja, det finnes ikke det spørsmål han ikke kan svare feil på. Allikevel feirer vi ham som om det var selveste kongen vi hadde på besøk, eller vi lar ham feire seg selv, rettere sagt. Jeg er så lei av det.

Elinor:              Åh, Herr Snoben, der er du! Har du sett katten til fru Grüneberg?

Snoben:            Jo, [kyss på hånden] det er en fin katt.

Elinor:              Ja, til lykke med Burgenernes frigjøringsdag!

Snoben:            Ah, dette er ikke mer Burgenernes frigjøringsdag enn fandens fødselsdag!

Elinor:              Nå må du ikke banne slik, Herr Snoben, du skulle lære litt av Professor Prudenskjold, oppføre deg litt mer galant, det setter vi damer så-å pris på.

Snoben:            Fanden ta ham.

Elinor:              Smekk på munnen skulle du hatt!

 [Stor summing i lokalet, lyder, Professor Prudenskjold kommer. Han går hurtig og bestemt, hilser på alle damene, kysser og klemmer. Så klapper han i hendene for å gripe ordet.] 

Professor

Prudenskjold:   Mine damer og herrer: God Aften! [Latter] Vi er samlet her i dag, som alle vet, for å feire frigjøringen av et stolt folkeslag. Ah-ah! Jeg hører allerede innvendingene, hvorfor skal vi feire et folkeslag som ikke er vårt eget? Ah-ah, ah-ah, hvorfor skal vi det, hva? Vel, jeg spør heller tvert i mot, hvorfor skal vi bare feire vår egen frigjøringsdag, når andre og vel så betydningsfulle frigjøringsdager blir forbigått i all stillhet? Nasjonalfølelse, Prudenskjold, nasjonalfølelse, hører jeg, men jeg svarer: Hvorfor skal vi la nasjonalfølelsen forhindre oss i å ha en skikkelig fest? [Jubel] Skål! folkens, skål! [Det skåles]

Dame-

stemmer:          Vidunderlig! Vidunderlig!

Herre-

stemmer:          Hør på ham! Jeg må si det var flott. For noe visvas.

[Prudenskjold går ned. Musikk spiller opp. Det er feststemning, dempede samtaler. Etter en stund skjærer kvinnelatteren til fru Gruneberg igjennom.]

Fru G:              Å, du vet hvordan du skal bringe en dame i forlegenhet!

Svinesen:          Jaså?

Fru G:              Ja, du roser katten hennes.

Svinesen:          Men så er det da en nydelig katt også.

Fru G:              Synes De det?

Svinesen:          Så absolutt.

Fru G:              Å, så galant!

Oscarsen:         Hva heter katten deres?

Fru G:              Hva!? En mann der også? To stykker! Det ble nesten litt… katten..?

Oscarsen:         Ja, jeg synes også det er et utsøkt eksemplar av rasen. Hva heter den?

Fru G:              Hva den heter? Snehvit.

Svinesen:          Ah! Akkurat som i eventyret!

Oscarsen:         Du tenker på brødrene Grimm?

Svinesen:          Nettopp.

                        [Elinor og Agnes kommer også]

Elinor:              Åh! Så sø-øt! Nusse, nusse, nusse! Åh! Agnes!

Agnes:              Ja

Elinor:              Kom hit! –

Agnes:              Jeg kommer

Elinor:              – så skal du se det nydeligste kattedyr du kan tenke deg!

Agnes:              Åh! Så sø-øt! Hva slags katt er det?

Fru G:              Det er en huskatt.

Oscarsen:         Hva spiser en slik katt?

Fru G:              Den spiser hva som helst, det er ingen problemer med den i matveien. Haha.

                        [De andre ler med]

Svinesen:          Får jeg lov til å klappe den?

Elinor:              De er da altfor beskjeden!

Fru G:              Værsågod.

Agnes:              Hvor gammel er den?

Fru G:              11 år.

Agnes:              Den holder seg godt.

Elinor:              Ja, den som var like sprek som den!

            [Damene ler.]

            [Festmusikk og festsamtaler igjen. Professor Prudenskjold skjærer igjennom.]

Prud:                Jordbruksvaner kan på ingen måte tjene som målestokk for en kulturs teknologiske utvikling. Jordbruk er som kjent knyttet til tradisjon, mens teknologi er bygget på fremdrift. Fremdrift og tradisjon er uforenelige begreper, som vi alle vet. Med det tror jeg det skulle stå klart for oss alle, at mine ærede motstanderes argumenter i denne diskusjonen, faller.

Stemmer:          ‘Hæ?’ ‘Det må jeg si!’ ‘Uhørt!’ ‘Han har et poeng’

            [Professor Prudenskjold nynner mens han går bort til bordet med kanapeene, der damen med katten står. Kattediskusjonen fortsetter, Prudenskjold kommer inn i den]

Fru G:              Nei, det…

Oscarsen:         Jeg tror ikke katters øyne lyser i mørket, jeg tror bare at de reflekterer lys.

Elinor:              Men de har et fabelaktig godt nattsyn, ikke sant fru Grüneberg?

Fru G:              Jo, det…

Oscarsen:         Kattesanser generelt, de er fantastiske.

Svinesen:          Spesielt hos leoparden.

Agnes:              Åh, et vakkert dyr!

Fru G:              Jeg synes…

Prud:                [Bryter inn] Tillater damene? Jeg skulle bare ha meg en kanape.

Elinor:              Åh! Du store min! Professor Prudenskjold!

Agnes:              Svar nå på det han spør om De.

Svinesen:          Spurte han om noe da?

Agnes:              De forstår ikke dette.

Prud:                Hva snakker man om her?

Fru G:              <Kremt>

Agnes:              Å, ingenting.

Fru G:              <Kremt>

Elinor:              Vi savnet simpelthen noe å snakke om.

Fru G:              <KREMT>

Elinor:              Å, ti stille!

Fru G:              Hva i…

Agnes:              Stille!

Fru G:              Men…

Elinor:              Å, kan ikke dere se å oppføre dere!

Fru G:              Hva!?

Agnes:              Nei, nå…

Elinor:              Hysj!

Fru G:              Jeg må ha et glass musserende, dette…

Prud:                Tillat meg.

Fru G:              Takk.  [Drikker]

[Orkesteret begynner plutselig. Katten skvetter, fru Gruneberg verre, hun mister katten og champagneglasset. Det ramler og knuser. En gisping går over forsamlingen, orkesteret fortsetter å spille, lavere, Professor Prudenskjold forsyner seg av kanapeen han spiser. Etter en liten stund tar Gruneberg katten, og duller med den]

Fru G:              Å, stakkars, stakkars, deg! Gikk det bra? Ble du skremt? Å, mors lille gull! Nå er du trygg. I mine armer vil du alltid være trygg.

Agnes:              Den tryggheten har vi nettopp sett et utmerket eksempel på.

Svinesen:          Fascinerende, absolutt fascinerende.

Oscarsen:         Gikk det hele bra?

Fru G:              Ja, takk og lov. Katten er like hel.

Prud:                Da står det verre til med glasset.

Svinesen:          Ja, glass har ikke den fabelaktige evnen katter har, til å falle ned på bena.

Elinor:              Ja, det er noe som er særegent for katter.

Fru G:              Katter er noen utrolige dyr.

Svinesen:          Så dere hvordan den vridde seg? På denne måten, [viser] fallet var ikke særlig langt, toppen en halv meter, kanskje mer, den har ikke mye tid å vende seg på. Men jammen klarte den det.

Fru G:              Mors lille superkatt.

Elinor:              Jeg har sett andre katter som har falt enda mer utrolig.

Svinesen:          Sier du det?

Elinor:              Ja, denne katten ble jo kastet litt oppover da fru Grüneberg skvatt så fælt. Den fikk tid til å forberede seg og var jo praktisk talt med bena nedover da fallet begynte, ikke sant? Jeg har sett en katt som lå og sov på en hylle, og så raste hele hyllen sammen.

Svinesen:          Utrolig! Absolutt utrolig.

Fru G:              Det der har Snehvit gjort mange ganger. Ikke akkurat ligget og sovet på en hylle som raser sammen, slike hyller finnes ikke hjemme hos meg og min mann, men den har falt på de utroligste måter. Den var riktig vilter i sin ungdom.

Svinesen:          Jaså?

Oscarsen:         Det skal du få meg til å tro, den ser ut til å ha blikket ennå. Hvis dere skjønner hva jeg mener?

Agnes:              Er det flere kanapeer igjen?

Prud:                Ja, vær så god! Jeg stod akkurat og tenkte på, her har vi en vesentlig forskjell mellom dyr og ting, dyr klarer seg når det faller, ting blir ødelagt. Her hadde vi det beste eksempel, De mistet et glass og et dyr, glasset knuste, dyret er like helt og fint. Hadde glass vært levende, skulle det nok holdt seg lenger.

Fru G:              Å, jeg vet om mange dyr som har omkommet etter små uhell, men katter har sine urinstinkter, de er selvstendige, de klarer seg.

Prud:                Men er det ikke slik, da, kjære frue, at alle dyr har sine urinstinkter?

Fru G:              Det er i alle fall noe eget med katter, så du ikke hvordan den vridde seg i luften og landet på bena?

Prud:                Enhver som faller, vil vel foretrekke å falle på bena?

Fru G:              Men det er bare katter som klarer det

Prud:                Nei, det å falle på bena er noe alle dyr har felles.

Oscarsen:         Det er ikke sant, det da, Professor Prudenskjold

Prud:                Jovisst, er det sant. Alle dyr vil falle ned på bena, såfremt de får sjansen. Ja, det gjelder selvsagt ikke dyr som ikke har føtter, for eksempel slanger, og dyr som lever i havet. Men dyr som lever i havet faller ikke, og dyr som lever på land vil alltid falle på den gunstigste måte deres fysiologi tillater dem. Har virkelig ingen av dere sett slanger falle? De lander først med halen, så kveiler resten av kroppen seg nedover som en springfjær, den lander helt uten skade. Dyr er helt spesialisert i å tåle fall. Hvordan skulle vi ellers ha overlevd alle disse årene?

Svinesen:          Jeg vil si du tar feil her, Professor Prudenskjold. For å vri seg slik fru Grünebergs katt gjorde må man ha eleganse, og eleganse, det er kattens spesiale.

Prud:                Man trenger ikke snu seg elegant, man trenger bare snu seg.

Herr Snoben:    Har du, professor Prudenskjold, sett en elefant falle på bena?

Prud:                Har du min gode mann, sett en elefant falle i det hele tatt?

            [Det blir litt summing.]

                        Det er i det hele tatt en utbredt misoppfatning, dette at folk tror elefanter ikke er i stand til å falle ned på beina. For hvis en elefant skulle falle, faller den på bena i likhet med andre dyr.

            [Fortsatt summing]

Til forskjell fra katter er elefanter forsiktige av seg. Elefanter driver ikke med å klatre i trær og sånne ting bare for tull. Elefanter holder seg på landjorda, de. De trenger ikke å eksperimentere i høyden, de er store nok som det er. Elefanter nyter en naturlig respekt og trenger ikke vise seg frem. Her skiller de seg vesentlig ut fra katter, som i utgangspunktet virker så vevre at de er nødt til å vise seg med triks og kunster for at man skal beundre dem. Derfor utfordrer de skjebnen og faller. Slik er det.

Snoben:            Dette er direkte sludder, herr Prudenskjold, alle vet at elefanter ikke er i stand til å klatre i trær eller i noe som helst, den kan ikke engang hoppe.

Prud:                Det vet du ingenting om, du vet bare at den ikke pleier å gjøre det.

Snoben:            Det er ingen som helst tvil om at elefanter ikke kan klatre!

Prud:                La oss ikke avspore debatten nå, ærede herre. Vi diskuterer ikke om elefanter kan klatre, men om elefanter kan falle. Det kan de på bena. Akkurat som alle andre dyr.

Svinesen:          Hvordan kan du si noe sånt?

Snoben:            Denne herren har rett! Vi har lenge nok sett deg fare rundt med usannheter og direkte… sludder! Nå er det på tide du står til ansvar for tåpelighetene dine!

Prud:                Har jeg noen gang vært uvillig til det?

Snoben:            En milliard! Professor Prudenskjold, en milliard ganger!

Prud:                Mister milliard? Et ett tall med ni nuller bak? Vel, da skal det ikke skje en eneste gang til. Her har jeg for øvrig ingenting å frykte. Det er en godt skjult sannhet at jeg har god greie på elefanter, spesielt de indiske, fordi jeg har en god venn som jeg kaller for Abdullah, og han eier noen elefanter jeg får være med å vaske av og til. Da blir det unektelig en del elefantsnakk, og jeg har om jeg selv skal si det plukket opp en del fakta.

Snoben:            Det er sprøyt.

Prud:                Tro hva du vil. Ved en anledning spurte jeg faktisk om dette her med elefanter og fall, jeg var nysgjerrig selv for noen år siden. Så stod jeg og vasket en elefant, og så spurte jeg du Abdullah, hvordan er det egentlig med elefanter som faller, de lander på beina, gjør de ikke? Og Abdullah tenkte seg ikke om et øyeblikk, han bare smilte og så sa han jo, det gjør de.

Snoben:            Ja, da får vi ta en av disse elefantene til Abdullah, eller hva han het for noe, og dytte den utfor en høyde og se hvordan det går med den!

Prud:                Nei, det blir ikke helt riktig.

Snoben:            Tenkte jeg det ikke.

Prud:                Nei, da vil den jo allerede ha beina mot bakken, og vil ikke gjennomgå noen utfordring. Nei, jeg ser for meg at vi heiser elefanten opp i en kran, si en fire fem meter, selvsagt etter beina, og så slipper vi den. Et slikt forsøk skulle kunne bevise hvem av oss som har rett.

Snoben:            Så la oss se om du er modig nok til å gjennomføre forsøket.

Prud:                Gjennomføre forsøket? Selvfølgelig er jeg villig til å gjennomføre forsøket. Forutsatt naturligvis at vi arrangerer et lite veddemål…

Snoben:            Hva som helst, herr Prudenskjold, hva som helst!

            [Orkester spiller opp]

 Neste akt kommer om en uke…

https://esalen.wordpress.com/2008/03/19/professor-prudenskjold-akt-ii/