Skogbrann i Tsjernobyl 29 år etter ulykken

Det er roligere når det gjelder nyheter fra Ukraina nå om dagen. Kampene pågår ennå, på alle plan, det er stadige trefninger i Donbass, og kampen om folks hoder pågår for fullt. Jeg har tidligere skrevet om hvordan Ukraina påtvinger en tolkning av historien gjennom lov, de forbyr andre meninger, forbyr argumenter og diskusjon. De vil at ukrainske borgere skal kunne bli straffet for å mene noe godt om Sovjetunionen, eller noe negativt om de kontroversielle ukrainske opprørsstyrkene som kjente med de tyske nazistene mot Sovjetunionen under andre verdenskrig. Ved lov er det vedtatt (parlamentet har vedtatt, men jeg vet ikke om president Porosjenko har skrevet under på dem, og satt dem i krafat) at disse opprørsstyrkene kjempet for et fritt og uavhengig Ukraina, ved lov er det vedtatt at det er en god sak, og det skal ikke være en diskusjon om metodene de brukte, eller det utvilsomme faktum at ikke alle borgere i Ukraina er enige i denne tolkningen av historien.

I New York Times var det nettopp en artikkel om historieundervisningen i Donbass. Der var det det stikk motsatte synet som kom frem. Historien vektlegger de nære bånd mellom Donbass og Russland, de trekker opp linjer som ender opp med at de nå har endt opp på sin rette plass. De kan ikke være en del av det Ukraina som nå tegner seg til å bli, nasjonalistisk ukrainsk, anti-russisk. Også der blir historien påført ved tvang, jeg kjenner ikke til om de har vedtatt lover, men historielærere må undervise etter den selvutnevnte republikkens offisielle syn.

For øvrig kan vi legge til at dette er ikke altfor ulikt nasjonsbyggingen vi forsøkte på og fikk til i Norge på 1800-tallet, da var det også viktig å vise Norge som noe forskjellige fra Danmark og Sverige, forskjellig fra alle andre, noe eget og viktig. Det er det samme de prøver på i Ukraina og Donbass nå, men styggere, gjennom tvang, og med fordreininger av åpenbare kjensgjerninger. Historikerne på norsk 1800-tall var stolte, de ville være faglig etterrettelige, og de fulgte den historiske metode som gjaldt den gang, de utviste også god kildekritikk. Det vet jeg ikke om jeg vil si om historikerne i Ukraina og Donbass nå, og om historikerne er redelige nok, så er ikke statsmaktene de er en del av, det.

Hva denne posten skulle handle om, er noen skogbranner som har vært i nærheten av Tsjernobyl. Det var ganske skummelt, for deler av dette området er ennå sperret, de har ennå for høye radioaktive nivåer. Jeg snakket med min kone på Skype, hun er i Kiev nå, og hadde ikke hørt om brannen en gang. Så den har kanskje vært mer alvorlig i utenlandske medier, enn i ukrainske. Både innenriksminister Avakov og statsminister Jatseniuk har vært ute med karakteristiske uttalelser om at «de ikke kan utelukke brannen er påsatt», med ulik grad av diplomatiske vendinger. Antydningene er at det er russerne, eller fiender av Ukraina, som har gjort det, enda en gang.

Om selve ulykken i 1986 har jeg skrevet i en annen post. Jeg anbefaler alle å ta en titt på den, den er skikkelig skrevet. Jeg skulle skrevet mer nå også, men er trøtt, og må legge meg.

Litt om folkerepublikken Donetsk og opprettelsen av den

Jeg har skrevet mye om problemene i Ukraina og med det nye regimet i Kiev. De problemene er alvorlige nok, og blir ikke bedre av at den vestlige verden bagatelliserer dem, eller ignorerer dem. Folket i Ukraina merker dem utmerket godt. De ser at de har mindre penger og færre muligheter enn de hadde, den ukrainske stat har ikke råd til kaoset og krigen som har fulgt med omveltningene etter Maidan, og hjelpen fra IMF og EU er begrenset, og kommer med strenge krav. Regimet i Kiev har også store problemer med å få innført en sunn økonomisk politikk, et sunt økonomisk system i Ukraina, der er det veldig langt frem. Og det kan synes som flere blant styresmaktene er mer opptatt av å ta knekken på all opposisjonen og annerledes tenkning, fysisk med vold og drap, og legalt gjennom vanvittige lover som like frem forbyr denne tenkning, og også vedtar historien – i beste Sovjet-stil. Nettopp den epoken de vil vekk fra.

For Ukraina er det dumt å være optimist. Da har man ikke skjønt hvor alvorlig situasjonen er. At de forsøker å bygge den nye nasjonen på hat og fiendskap mot Russland gjør ingenting bedre. Uansett hvor sterkt man mener Russland selv er skyld i det, så er det nå en gang slik at Russland er Ukrainas suverent viktigste handelspartner, og vil være det i uoverskuelig fremtidig. Ukraina vil ha veldig store problemer med å eksistere uten et normalt forhold til sin store nabo. At ganske nøyaktig halvparten av Ukrainas befolkning også har veldig sterke bånd til Russland, språk, historie, kultur, familie, identitet, gjør også at regimet diskvalifiserer veldig store deler av egen befolkning. Selv i Norge går det ikke an å bygge en nasjonal identitet på hat mot muslimer. Vi har nå en gang noen hundretusen muslimer her, vi er nødt til å få dem til å føle seg velkomne. Ellers så går det ikke.

Men all kritikken man kan gi til regimet i Kiev og veien Ukraina forsøker å gå, så er det ingenting i mot den i Donbass. Det er to, en i Folkerepublikken Donetsk, en i Lugansk. Det har slått meg at det nesten aldri er informasjon fra Lugansk. Det er ingen journalister der, kommer ingen intervjuer, ingenting. Alt som kommer ut er fra Donetsk. Det er to forskjellige systemer. Man kan få innreisetillatelse til Donetsk, uten å få det til Lugansk. Det er nye runder med byråkrati for å komme dit, særlig hvis man har tenkt å gjøre noe der. Jeg kjenner ingen av politikerne derfra, ingen med makt, det er ingen profilerte, ingen som jeg har oppdaget.

I sommer traff vi imidlertid en vanlig kvinne fra Lugansk. Jeg skrev en bloggpost om det. Det var en interessant samtale vi hadde med henne, hun satt på en benk ved lekeparken utenfor blokken, familien til min kone Olia kom i kontakt på grunn av at de hadde barn i samme alder. Hva hun sa har farget mitt syn. Hun sa at «vi trodde det skulle gå med oss som med Krim», «vi hadde folkeavstemning, og nå skulle vi bli en del av Russland». Hun hadde ingen illusjoner om hva det ville innebære, men det var i hvert fall bedre enn den situasjonen de befant seg i nå, forlatt av alle. Dette var i begynnelsen av august i fjor, med Kievs styrker på offensiven, daglige bombinger, og hun hadde en mor igjen i byen, uten vann, elektrisitet og gass, og uten telefonforbindelse.

Dette er virkeligheten. – Vi vil ikke bli behandlet som tredje sorts mennesker. Dette er også virkeligheten, sånn tror de Kiev ser på dem, og i det har de nok mer enn rett enn vi i Vest, som ikke ser eller helt kan tro på de rasistiske motsetningene som finnes i Ukraina, øst og vest. Hun mente Kiev stjal 70 % av verdiskapningen i Donbass, en allmenn utbredt oppfatning. Faktum er nok heller at gruvene i Donbass ikke klarer seg uten subsidier. Det er slik oligarken Akhmetov har fått sine veldige rikdommer. Statlige subsidier til ineffektive bedrifter.

Så det er mye som er vanskelig. EU og IMF tillater ikke subsidier, så med deres tiltak og krav vil mange bedrifter og gruver ikke kunne gå med overskudd, og bli nedlagt. Folk vil miste jobben. Tanken er at de som mister jobben da kan finne seg en bedre jobb i en mer effektiv bedrift, på sikt. Slike tanker fungerer alltid best for de som ikke er oppe i situasjonen. Vi kan jo se på norske oljefolk som mister jobben i verdens beste velferdsstat. Det mangler ikke på dem som sier «nedbemanningen er forhastet», som mener jobbene burde vært beholdt, i vente på bedre tider. Journalister som mister jobben har nok også et og annet å si om disse tingene.

Gruvene i Donbass har også problemet med at dette var Sovjetunionens stolthet. De var heltene i propagandaen, arbeideren i tungindustrien, det var toppen. De gjorde en skikkelig innsats, for landet og for samfunnet. De var viktige. Og de tjente godt. Etter Sovjetunionens fall har de blitt fattige. Etter Maidan arbeidsløse, og tredjerangs mennesker. De blir ikke respektert. Partiet deres blir til og med forbudt, det samme blir det å snakke positivt om landet som verdsatte dem, Sovjetunionen.

I vest liker vi ikke Sovjetunionen. Men vi burde ha tankekraft nok i hodet til å skjønne at det finnes dem som levde i denne unionen, som likte den, og livene de den gang hadde. Det var mye som var vanskelig, men det var en stabilitet som ikke kan sammenlignes med den de har nå, og folk var relativt rikere. I Ukraina var folk reelt rikere, og rikdommen var bedre fordelt.

Dog skal det sies at systemet ikke var levedyktig, ikke den gang, og ikke nå. Sovjetunionen råtnet på rot, og hadde ikke pengene til å finansiere de ineffektive systemene sine i lengden, regnskapets time måtte komme, og det kom med Gorbatsjov. Glasnost og perestrojka var en politikk, men også en nødvendighet. Det gikk ikke an å late som lenger. Sånn var det med gruvene i Donbass i et selvstendig Ukraina også, de levde på subsidier, men subsidier må også finansieres. Og staten Ukraina gikk hele tiden tom for penger. Det ser det for øvrig ut til at den har tenkt å fortsette med.

Boris Litvinov er leder for det kommunistiske partiet i Donetsk. Han er intervjuet på en nettside som kaller seg NewColdWar. Det er selsomme saker. Han snakker om hvordan opprøret i Donetsk kom til, hvem som stod for det, og hva det gikk i. Han nevner ikke Russland med et ord, det var andre grupper som stod for protestene, og han nevner disse gruppene. Han er opptatt av å få frem at det er mange forskjellige, og at det var vanlige folk, nesten at det var genetisk betinget. Folket i Donbass ville ikke være med på dette Maidan-prosjektet, de så det som fascistisk og monoetnisk. Det siste er for øvrig interessant, det er helt i tråd med bildet professor Richard Sakwa tegner i sin bok, Frontline Ukraine, et bilde av et delt Ukraina i en monokulturell og multikulturell del. Litvinov sier Donbass er internasjonale, alle er velkomne her, så lenge de vil jobbe. Det går inn i den gamle, kommunistiske tradisjonen, som et internasjonalt prosjekt. Det er arbeideren som er viktig, og hans situasjon er den samme i alle land. Her er enda en motsetning mellom vest og øst i Ukraina, det høyrevridde, nasjonalistiske vest, det venstrevidde, «internasjonale» – i hermetegn – øst. Sangen Internasjonalen er blant de mange ting nasjonalforsamlingen i Ukraina har forbudt, den er kommunistisk, en forbudt ideologi.

Så det kan neppe være snakk om noen gjenforening. Motsetningene er enorme. Og det er ingen som forsøker å bygge broer.

Men om det er demokratiske problemer og økonomiske vanskeligheter i hovedukraina, området under Kievs kontroll, så er det ingenting mot sånn det er i Donbass. Der er den økonomiske situasjonen håpløs. På grunn av krigen, på grunn av sanksjoner, handelsrestriksjoner, blokade, sabotasje, alt som er vondt og vanskelig, og banden i styre og stell fortjener langt mer betegnelsen Junta enn regimet i Kiev gjør det. Så her er det en ironi at flere russiske medier har brukt betegnelsen junta som en av mange nedsettende om det nye Kiev-styret.

Det var Litvinov som i følge ham selv skrev uavhengighetserklæringen for folkerepublikken Donetsk. Jeg har tidligere sett tekster om hvordan han søkte på Google for å finne ut hvordan det skulle gjøres, han rasket sammen alt som var de siste 200 år, og laget et slags minste felles multiplum. Hvordan uavhenighetserklæringen ble opplest og vedtatt er til å smile av, om det ikke var for at det var så virkelig, og så reelt. Det er Litvinovs egen beretning, og det står i lenken jeg la ved. Det er en helg de okkuperer den regionale administrasjonsbygningen (den innenriksminister Avavkov ved en senere anledning foreslo at de bare burde skyte ned på dette tidspunktet, bombet det rebelske statsprosjektet i senk fra starten av, i en av hans mange forsøk på å strekke ut en hånd med en håndgranat i, til motparten), og bestemmer seg for bare å skrive denne erklæringen. Litvinov går hjem og gjør det. Dagen etter blir den opplest og vedtatt, 3 av 179 medlemmer av forsamlingen er til stede.

Så det er ikke bare i Kiev overtakelsen av makten er tvilsom. Donbass er helt ute å kjøre. Og som vanlig var dette Donetsk, og folkerepublikken der. Hva som skjedde i Lugansk står det ingenting om, den historien blir ikke fortalt. De følger med som et slags haleheng, ser det ut for, men det er ingen personer som står frem, ingen historier som blir fortalt, i hvert fall ikke av hva jeg kan se.

Det er ikke godt å si hva slags stat de egentlig tenker på å bygge der, i Donbass, eller Novaja Russia, som de også forsøker å kalle det. Det er nok ganske sprikende hva de ser for seg, de ulike gruppene og maktpersonene som er involvert. Det gjør ingenting lettere at mange av dem nok er ganske virkelighetsfjerne. Noen av dem har nok en ide om å bygge opp et slags Sovjetunionen på ny, ikke i størrelse, men i den ideale drømmen, der arbeideren var helten, og det alltid var penger nok. Jeg legger ved en lenke til hvordan det gikk med kommunistpartiet i de ulike regionene ved forrige parlamentsvalg (2012). Samlet fikk de 13,8 % av stemmene, mesteparten i øst, men heller ikke her mer enn 1 av 5 (i Donetsk) og 1 av 4 (i Lugansk).

Ukraina er et land med enorme problemer. Ingen steder er problemene større enn i utbryterregionene.

Min kone – gospozja mutsjitelnitsa

Jeg spøker ofte med min ukrainske kone at dere russere er gode spioner. Det så mange situasjoner der jeg ville ha innrømmet alt, skrevet under på alt, utlevert alle, gjort hva som helst, bare for å få henne til å slutte med å pine meg på et eller annet vis. Hennes register er stort, og hun utøver sin makt med stor suverenitet. Gospozja (госпожа) betyr frue, eller madam, og mutsjitelnitsa (мучительница) betyr «pinerske», sånn cirka. Madam tortur, kunne det blitt på norsk, pineren, kunne jeg kalle henne. Det er akkurat som hun liker det.

I over to uker nå har jeg gått på veggene her hjemme, etter at jeg ikke fikk dem tilbake fra Kiev, min kone og mitt barn. Barnet ble syv måneder 11 april, i Kiev, uten meg, og har fått ordentlig hårvekst og har lært å krype litt, mens jeg ikke har vært det. Her hjemme skinner solen og våren kommer, bladene spretter på trærne, alt slikt som pleier å begeistre meg. Men nå skulle jeg jo hatt barnet å vise det til, hun skulle vært der i vognen, når vi gikk tur. Vi kunne sittet på terrassen, hun og jeg, og kona. Nå sitter jeg der alene. Det er noe helt annet.

Årsaken til at hun ble igjen i Kiev er tull med oppholdstillatelsen, kortet var gått ut på dato, og måtte fornyes. Jeg har skrevet en post om det. Det var en idiotisk ting, vi skulle jo bare ha fornyet det der kortet, men vi regnet ikke med at de ville stoppe mor og barn på vei inn i Norge. Vi kom ikke på at hun ville bli stoppet i Kiev, på vei ut. Ingenting ville vært noe problem om folk fra Ukraina hadde fri utreise til Europa, som de burde hatt, men det er bare vi europeere som kan reise fritt inn. Det er forskjell på folk. Vi kan reise til dem som vi vil. De må ha visum for å reise til oss.

Uansett, jeg savner dem kolossalt, og tenker på dem hele tiden. Men hun er ikke akkurat flink til å ringe, og når hun ringer, så er hun stort sett opptatt av andre ting. Hun snakker lite om når hun kommer hjem, men mye om alle slags forskjellige planer hun har, om innkjøp og langsiktige prosjekt. Det er vanskelig å få noe ut av henne når hun får i orden utreisevisumet.

Fredag ringte hun til meg, da var det en vaskemaskin de hadde tenkt å kjøpe, men så kjøpte de den ikke likevel. Eller var det på torsdag, dette var, eller onsdag.

I dag holdt ikke jeg ut, og ringte henne. Nå måtte hun komme hjem, nå måtte vi få fortgang, her, det måtte jo gå an å få dette her til litt fortere. Hun var strålende fornøyd da jeg ringte, og barnet vårt satt der også, og moren gikk frem og tilbake, alle i strålende humør, veldig glade hele gjengen. Passet hadde hun fått, det var ingen problemer, pass og visum, alt i orden, nå var det bare å ordne med flybillettene. Jeg var veldig ivrig når hun kunne få det til, tirsdag, onsdag? men hun var mye mer opptatt av å snakke om datsjaen. Og så var det noen møbler hun hadde tenkt å kjøpe, barnemøbler, hun hadde funnet på nettet, og ville ha meg til å velge farge, grønn eller gul?

– Jeg kommer hjem når jeg er klar, smilte hun, pinersken, gospzja mutsjitelnitsa, hun liker det bare når jeg blir stresset sånn som det der, jeg innrømmer alt og skriver under ethvert papir, de er mesterlige spioner. – Nå skal du høre hvilke planer jeg har for datsjaen, sier hun, – er du klar over at det er problemer med vannet der? – Har du lyst til å grave opp den stubben?

– Når kommer du hjem, vil jeg bare spørre, – kommer du tirsdag? – Det er en kar som ville ha 3000 griven for å spa opp stubben, men jeg fikk prutet det ned til 2000. Hva synes du?

Mama Irina satte vår lille Irisjka i vognen, og kjørte henne forsiktig frem og tilbake til hun sovnet. Det irriterer meg nesten litt, at de har det så bra, selv om jeg ikke er det. Hun er virkelig i slaget, Olia, full av humør. – Hvorfor skal jeg komme hjem, jeg har det jo helt fint her? erter hun. Det er slik de beste torturistene jobber, offeret må trygle om å få skrive under alle tilståelser og utlevere alle sine venner.

Jeg trygler også, kom hjem, reis raskt, første mulige fly, kom igjen, kom. Og hun kommer nok snart. Men så var det dette møbelet hun ville kjøpe, hun sender meg bildene, og kommer i diskusjon med moren, grønn, eller gul…

Lille Irisjka sover, og jeg går og sjenker meg selv et glass konjakk, russisk type.

Ingen sjanse for at Minsk-avtalen skal holde

Jeg kunne satt overskriften i hermetegn, for jeg siterer fra en blogg til en professor (Associate Adjunct Professor) ved universitetet i Berkley. Han heter Edward W. Walker, og har en blogg han kaller Eurasia geopolitics. Der har han skrevet et et innlegg han kaller Six possibilities for the Donbas by years end, og her er altså sjansen for en fredsavtale av typen Minsk mindre enn 1 %, altså lik null. Det samme er sjansene for at ukrainske styrker skal ta områdene tilbake militært. Den sjansen eksisterer ikke. Walker har såpass sterke akademiske instinkter at han vil ikke sette sjansen til 0 %, men i praksis er det det er. Sjansene er størst for at vi vil fortsette å ha en ustabil, frossen konflikt, med spredte kamper, sånn som nå. Walker setter sjansene for det til 45 %, og sier det er det beste vi kan håpe på.

Det etterlater ikke mye til optimismen. Men i denne krisen har nok optimismen siden starten heller vært for sterk, enn for svak. Man har undervurdert problemene, og det har det ikke kommet noe godt ut av. Det er på tide man heller orienterer seg i realitetene, og ser hva man har. Ikke hva man drømmer om.

Jeg så en dokumentarfilm om Edward Snowden på NRK i dag. Den gjorde inntrykk. Jeg har skiftet gradvis mening når det gjelder Snowden. Først så jeg ham som en litt virkelighetsfjern spirrevipp, ute av stand til å se skadene han gjorde mot sitt eget fedreland. Men så begynte det å sive ut hva han egentlig gjorde, og hva overvåkningsorganet NSA egentlig gjorde. Flere som hadde satt seg bedre inn i sakene enn jeg, var også uforbeholdne i sin støtte, til Snowden. Det er kanskje ikke han som er skurken likevel. Han har avslørt ting som er ytterst pinlige for USA. Det mest pinlige er imidlertid ikke at de er avslørt, men at de har gjort det.

Denne filmen var en ny vekker. Jeg var fullt klar over at USA ikke skyr noen midler for å få tak i noen de vil ha tak i. Da er målet viktigere enn middelet, regler er en hindring. Her har jeg ingen illusjoner. Det finnes en tid for fine ord, en annen tid for business. I denne dokumentaren fikk jeg se dette apparatet i full sving. Og det viste seg jeg hadde visst noen illusjoner allikevel. De tvang presidentflyet med Bolivias president til å lande. Fordi Edward Snowden kanskje var ombord i flyet. Og europeerne, samtlige europeiske land, gjorde lydig som USA sa. De tok ned presidentflyet, på europeisk jord. Fritt leide for diplomater er en av de aller mest grunnleggende prinsipper i internasjonale relasjoner. Hvis man ikke trygt kan reise å snakke med hverandre, hva har man da igjen?

Men regler gjelder for andre, ikke for USA. Makten er retten. De legitimerer det for seg selv og forsøker å legitimere det for verden med å hevde de er noe spesielt, de er the Good guys, og at det er nødvendig de får ta seg litt til rette, for de underliggende målene og verdiene er så gode, sanne og ekte. Og så kommer ordene vi også liker å høre, frihet, demokrati, alt det amerikanerne bygger sin historiske identitet på. Men en gang må oppgjørets time komme, og det sier nå at USA ikke gir så mye frihet med bombingen, sanksjonene, overvåkningen og de andre regelbruddene sine. Der USA setter sin fot, ender det ikke med frihet og demokrati, men med kaos og fattigdom.

Dokumentaren om Snowden finnes ennå på NRKs nettsider. Jeg anbefaler alle å se den.

Snowden-saken er relevant også for Ukrainakonflikten. Tilfeldighetene ville at det var i Russland Snowden endte opp, etter at han ble sittende fast i Moskva fordi amerikanerne stengte passet hans mens han var i luften på vei fra Hong kong. Det endelige målet var Cuba, eller andre land i Sør-Amerika, han endte opp i transithallen ved en av flyplassene i Moskva. Han fikk ikke reise videre uten gyldig pass, og ikke komme inn i Russland uten gyldig visum. Dermed var det også Russland og Putin som fikk de diplomatiske problemene med USA. USA la all sin tyngde bak på å få Snowden utlevert, det gikk ikke Putin med på – og dermed gikk forholdet mellom de to gamle supermaktene fra kjølig til iskaldt.

Dette er sommeren 2013, mens EU er i sluttforhandlingene med Janukovitsj om Ukrainas partnerskapsavtale. Det er mens Russland forbereder vinter OL i Sotsji, og det følger en propagandakampanje mot Putin og Russland som ikke ligner noen ting. Dere kan se på det i ettertid, hva Russland egentlig hadde gjort, og hvor sinte alle var. Det var store diskusjoner om at man skulle boikotte Sotsji-OL, i hvert fall skulle statslederne gjøre det, og lekene ble latterliggjort, som Russland og Putin ble det. For hva? Kokte det vel ikke stort sett ned til Pussy Riot og loven om at det var forbudt med med «homofil propaganda rettet mot barn»? En enkel sammenligning med hva andre land gjør og slipper unna med, viser at her var det ingen sammenheng mellom forbrytelse og reaksjon. Det måtte ligge mer bak.

Jeg tror Snowden-saken ligger bak. Den fikk det til å koke over for amerikanerne, som lenge hadde irritert seg over Putin og Russland, som ikke ville innrette seg etter amerikanernes politikk. Syriasaken er også viktig, der Putin og Xi Jinpeng i Kina nektet amerikanerne å bombe, Putin mest tydelig. Det er også mer som ligger bak her, og leseren må selv gjøre seg opp sin egen mening, men jeg finner det helt usannsynlig at det propagandakjøret som var mot Russland frem mot og under Sotsji-OL, at det ikke hadde dypere årsaker enn de som kom frem på overflaten.

I Ukraina har president Porosjenko reist til USA for å inspirere amerikanske soldater trene ukrainske. Det var en selsom seanse, dekket av Simon Ostrovsky i ViceNews. Da Porosjenko skulle holde tale, begynte det å pøsregne, og alle stod og hutret og frøs, mens Porosjenko med overdreven kraft og veiving med armene snakket om et ukrainsk ordtak som sier at det som begynner med regn, ender bra. Klippet ligger ute på YouTube, søk på Roussian roulette, det er dispatch 108. Mange av disse klippene er fine, og har du tid til å overs du vil slå i hjel med litt filmsnutter på Youtube, så anbefaler jeg disse. Det er informasjon her man ikke finner så lett andre steder.

Det var også demonstrasjoner i Kiev igjen. Folk gikk og skrek i gatene, opp mot den amerikanske ambassaden, med plakater med slående tekster som «Thanks for poverty», og de kastet brostein mot politiet og sparket i skjoldene, og forsøkte nesten litt velregistrert å få til de samme bildene som de originalene protestene på Maidan, der også demonstrantene kom i kamper med politiet. Velregissert er det riktige ordet, for dette var arbeidere i noen av  oligarken Akhmetovs mange bedrifter. De krevde bedre lønninger, stabile energipriser, ganske rimelige krav, om det ikke altså var for mistanken om at det egentlig var Akhmetov som krevde dette, for å opprettholde privilegiene sine. Uansett kommer regimet i Kiev i press når de skal håndtere demonstranter, for de kom jo selv til makten som følge av demonstrasjoner. Og de legitimerer makten sin med at det forrige regimet var altfor hardhendt med demonstrantene, det var jo det som til å begynne med var grunnen for kravet om at  Janukovitsj måtte gå av, at sikkerhetspolitiet hans var så voldelige. Da kan andre som disponerer store menneskegrupper også fremprovosere slike sammenstøt, og man får en veldig vanskelig situasjon.

Slik situasjonen i Ukraina er.

De seks mulighetene professor Walker setter opp for hvordan det vil gå i Donbass ut året, er dystre, men ikke umulige. Han argumenterer ganske godt for at situasjonen nå som Debaltsevo er falt, er ganske stabil, og at det er lite sannsynlig at noen av partene kan lykkes med store offensive fremstøt. Det er i seg selv stabiliserende. Skal det komme noen offensiv, må russerne inn, og da for å ta Mariupol, og forsøke å få landforbindelser til Krim. Det er svært risikabelt, og ikke i russernes interesse i følge Walker, noe jeg er helt enig med ham i. Jeg tror ikke det vil komme noe slikt fremstøt, og mener han overdriver sjansene for det, med sine 25 %, jeg tror sjansene er mindre. Selv sier han de fleste regner sjansene som større.

Walker avviser Minsk-avtalen helt. Jeg har kalt den det beste vi har, selv om det er elementer i den som veldig vanskelig kan bli oppfylt. Walker går et skritt lenger, og sier det vil aldri bli oppfylt. Kiev vil ikke gå gjennom kravene sine om grensekontroll mot Russland, og heller ikke kravene om å holde valg i opprørsområdene etter ukrainsk lov. Det vil heller ikke bli noen tilbaketrekning av fremmede styrker. Han kunne nok kanskje legge til grunnlovsendringer, Kiev vil neppe gjøre de nødvendige grunnlovsendringer som gjør Donbass sitt selvstyre formalisert. Så når Russland sier Kiev må overholde Minsk-avtalen, og USA og Europa sier Russland må gjøre det, så sier de det begge mot bedre vitende, og slik må utsagnene behandles, mener Walker.

Til sist ramser han opp noen punkter som skal vise at det ikke er så galt som man først skulle tro, om man får en slik frossen konflikt. Det er det minst dårlige alternativet, som han sier. Han setter opp syv punkter dere kan lese selv, nederst i artikkelen. Det går i at Ukraina kan konsentrere seg om å gjenopprette økonomien og fortsette sin ferd mot Europa, i stedet for å føre en håpløs krig i Donbass. Opprørsområdene har en enda verre økonomi å få skikk på. Russland har også interesse av å få frosset denne konflikten ned, så også de kan få orden på økonomien og sine andre problemer.

Det har gått aldeles galt et sted når en frossen konflkt er den beste løsningen man kan se for seg. I Ukraina har det gått aldeles galt.

Hvorfor er det så vanskelig å kalle det et folkemord?

I dag er det nøyaktig 100 år siden rundt 250 armenske intellektuelle ble arrestert i byen Konstantinopel, dagens Istanbul. Det markerer starten på det som skulle bli forfølgelse, deportasjon og drap på omlag en million armenere, en av de aller største forbrytelser begått av et folkeslag mot et annet, og noe som mer enn det meste kvalifiserer til den betente betegnelsen folkemord. Hvis det ikke går an å bruke begrepet her, er det ikke lett å se hvor det skal kunne brukes. Det var systematisk, etnisk forfølgelse, og det førte til at armenerne som folkegruppe ble fordrevet fra tyrkernes land, eller fra det landet som i dag er Tyrkia. De som ikke greide å flykte, ble drept. Mange døde også av sult, sykdom og utmattelse.

En million armenere er et kolossalt tall, tatt i betraktning at Armenia i dag har bare cirka 3 millioner innbyggere. Nazistene utryddet 6 millioner jøder, av cirka 15 millioner. Det er litt over en tredjedel. Tyrkerne gjorde det ikke stort dårligere. Ugjerningen er ufattelig, og armenerne er ikke i nærheten av å få den støtten og anerkjennelsen lidelsene deres ville gitt dem om verden var skrudd sammen på en litt annen måte. For enda så opplagt det tyrkiske overgrepet er, så er det sider ved historien som gjør at det er greit for verdens stormakter å ikke gi dette så veldig stor oppmerksomhet, og ikke uforbeholdent kalle det folkemord, hvis det irriterer tyrkerne.

Slik sett er nazistenes jødeutryddelse enklere å forholde seg til. Alle tar avstand fra den, tyskerne også, det var et uttalt mål å utrydde jødene, og nazistene industrialiserte utryddelsen, det er ingen steder å gjemme seg, og tyskerne har heller ikke gjemt seg. Dette er folkemord, premieeksempelet. Stort flere folkemord har ikke verden klart å bli enige om.

Selve begrepet folkemord er tenkt ut av den polske jøden Raphael Lemkin. Som jøde i Europa i nazi-tiden ble han rammet av holocaust, selv slapp han unna ved å emigrere til USA, men mesteparten av familien hans gjorde ikke det, og ble drept. Lemkin var advokat, og ville gjøre begrepet Folkemord til en del av internasjonal lov. Han arbeidet utrettelig for å få dette til, og greide det, ordet er juridisk definert og vedtatt som en FN-konvensjon mot folkemord. Et folkemord er handlinger som tar sikte på helt eller delvis å ødelegge nasjonale, etniske, rasemessige eller religiøse grupper. Det er viktig her at de skal ta sikte på å ødelegge disse gruppene, det skal være en villet handling.

Det mangler ikke på dokumentasjon, øyenvitneskildringer, primærkilder, kunnskap. I 1915 var ikke USA ennå trukket inn i første verdenskrig, det ble de først i 1917, og de hadde fremdeles diplomatiske forbindelser med det Osmanske riket, som Tyrkia fremdeles var den gangen. Ambassadør der var Henry Morgenthau, og han leverte et démarche (formell henvendelse) til tyrkerne fra de tre motstanderne i krigen, Frankrike, Storbritannia og Russland, der deportasjonen av armenerne blir fordømt. I denne  démarchen blir uttrykket forbrytelser mot menneskeheten brukt, for første gang i historien. Jeg gjorde en liten innsats for å finne démarchen åpen på nettet, offisielle dokument fra så langt tilbake burde være det, men jeg klarte ikke å finne noe søkeord som gav meg en lett vei til det. Derimot fant jeg ganske mange andre sider med beskrivelser og dokumentasjon av hva som skjedde. Den mest overbevisende er kanskje denne, fra den armenske nasjonale komiteen i Amerika, med utdrag fra brev, telegram, uttalelser og rapporter fra perioden. Det er fulle referanser til hvor opplysningene er hentet fra, disse er sikre, men det går ikke an å klikke på noen lenker og lese dem selv. Enkelt detektivarbeid gjør imidlertid at en finner frem til dem, og mye mer, andre steder.

Den gang var det uproblematisk hva man skulle kalle det. Problemet var å få oppmerksomhet til dette overgrepet, i en verden i storkrig. Armenerne fikk utryddet store deler av sin befolkning i skyggen av stormaktskrigen i Europa. Konsul Leslie Davies skriver  It has been no secret that the plan was to destroy the Armenian race as a race… (i brev til Morgenthau, 24 juli, 1915), og Morgenthau skriver it appears that a campaign of race extermination is in progress under a pretext of reprisal against rebellion (i konfidensielt telegram til utenriksminister Robert Lansing, 16. juli, 1915). Det er videre mange beskrivelser av detaljene, i denne og andre kilder. Det er massemord og utryddelse av hele byer, det er tvangsfordriving til fjell- og ørkenområder som innebærer den sikre død. Tyrkerne var fullt klar over dette, det er det også dokumentasjon på. Det var en villet handling, den rettet seg mot armenerne, og tyrkerne visste hva den innebar.

Om all dokumentasjon og alle øyevitneskildringer ikke skulle være nok, så snakker faktum for seg selv. Før 1915 bodde omlag to millioner armenere på tyrkisk jord, eller det man kanskje må kalle jord innenfor tyrkiske (ottomanske) statsgrenser. Fremdeles er det armenere som vil hevde det er armensk jord, hvem som eier og har rett på jorden her i verden, er ikke så enkelt som verdens statsgrenser gir inntrykk av. Uansett, etter 1915 var antall armenere igjen i det ottomanske og senere tyrkiske riket redusert til en tiendedel.

Likevel er det mange som i dag har problemer med å bruke ordet folkemord om det som hendte. Det offisielle USA gjør det ikke, det er enda en av de tingene Obama sa annerledes før han ble president, enn etter. Her er han i selskap med en lang rekke tidligere amerikanske presidenter, i valgkampen rekker de ut for armenske stemmer (det bor nesten en million armenere i USA) ved å ville kalle massemordet ved sitt rette navn, som presidenter blir de innhentet av realpolitikken. USA kan ikke sette forholdet til Tyrkia på spill i kampen om et ord. For Obama er det spesielt synlig, han gikk så høyt på banen før han ble president, med han skulle det jo bli endringer, og som president har han lagt beretningen om denne historien så tett opp til armenernes versjon som mulig, han bruker til og med deres armenske betegnelse, Meds Yeghern, eller «Den store katastrofen», men han bruker ikke G-ordet, som det heter på engelsk (genocide = folkemord). Han kan ikke.

Årsaken er at Tyrkia, en alliert, et NATO-land, blånekter for bruken av ordet. Jeg mener det skal være straffbart i Tyrkia å kalle massemordet for folkemord, at folk har blitt straffet for det, satt i fengsel, den tyrkiske stat legger lokk på historien gjennom lover og forbud, og håndhevelsen av dem. Her må folk som eventuelt vet bedre, gjerne rettlede meg. Etter hva jeg vet skal forfattere, intellektuelle og journalister som tar til orde for at Tyrkia skal innrømme ugjerningene de gjorde, og ta avstand fra dem, ha fått store problemer i sin omgang med den tyrkiske staten. Her tenker jeg særlig på den store forfatteren Omhar Pamuk, og saken som ble opprettet mot ham, etter at han i 2005 kritiserte kritiserte mordene på armenerne og undertrykkelsen av kurderne, det er neppe vanskelig å finne flere eksempler. Tykria kan ikke reise sak mot USA, men de kan nekte dem å bruke den viktige Incirlik flybasen i landet.

Dermed holder USA kjeft. Sånn er geopolitikken. I etterkrigstiden, den gang ordet folkemord ble oppfunnet og definert, den gang så ikke amerikanerne noe problem med å bruke ordet også på det tyrkerne gjorde mot armenerne. Det var jo over 30 år tidligere, ingen lov kan ha tilbakevirkende kraft, så de regnet med at de kunne bruke ordet uten å ødelegge forholdet til tyrkerne. De brukte det også flere ganger, i 1951, i et brev til FN fra advokater i utenriksdepartementet, de ønsket å uttale seg om folkemordkonvensjonen for den internasjonale domstolen i Haag, og de siterte den tyrkiske massakren av armenere som et eksempel på folkemord. Ronald Reagen brukte ordet så sent som i 1981, i en proklamasjon om Holocaust, der han nevnte folkemordet mot armenerne før det, og folkemordet i Kamodsja etter det.

Men realpolitikken innhentet Reagen også. Tyrkerne hadde den riktige holdningen i tre av de viktigste utenrikspolitiske sakene for USA, Sovjetunionen, Israel og terrorisme. Armenia var den gang en del av Sovjetunionen, armenerne lette å ofre. Attentatet på den tyrkiske generalkonsulen til USA, Kemal Arikan, gjorde saken enklere for Reagen-administrasjonen. Mordet ble utført av to unge armenere, terrorister var det lett å kalle dem, tyrkerne var og er en alliert, og i en offisiell bulletin syv måneder etter dette drapet het det:

Because the historical record of the 1915 events in Asia Minor is ambiguous, the Department of State does not endorse allegations that the Turkish government committed a genocide against the Armenian people. Armenian terrorists use this allegation to justify in part their continuing attacks on Turkish diplomats and installations.

(Jeg har denne og flere av de andre opplysningene her fra den lange, men utmerkede kilden, fra Foreign affairs – her er den skrevet helt ut: http://www.foreignaffairs.com/articles/142489/thomas-de-waal/the-g-word)

Siden har ingen amerikanske presidenter brukt G-ordet, som de kaller det.

Oppmerksomme lesere har kanskje lagt merke til at ikke jeg heller bruker ordet Folkemord uforbeholdent. Det gjør ikke Store norske leksikon heller, de skriver at folkemord-betegnelsen er omstridt av politiske og akademiske årsaker. Det er, som de skriver, enighet om at minst 300 000 armenere døde i kampanjen, men det er vanskelig å argumentere at de døde i et forsøk fra tyrkerne på å utrydde det armenske folk. Tyrkerne argumenterer med at de ville løse et politisk og militært problem, det var krig, verdenskrig, og armenerne sympatiserte med fienden. Det var en strategisk avgjørelse, ikke en avgjørelse som helt eller delvis tok sikte på å ødelegge armenerne som nasjon, eller som etnisk eller religiøs gruppe. Det er det siste som kreves for å kvalifisere til betegnelsen folkemord. Det stemmer for jødeutryddelsen, men det er vanskelig å få andre overgrep og massemord til å passe inn i definisjonen, uansett hvor groteske de ellers måtte være.

Ukrainerne påberoper seg også å ha vært utsatt for folkemord. Det var Stalins utrenskninger på 30-tallet, særlig sultkatastrofen fra 1932 til 1933, Holodomor, som de kaller det, i et forsøk på å få inn Holocaust og Sodimor og det russisk/ukrainske ordet for sult, golod på russisk, sikkert holod, på ukrainsk (siden det er vanlig at russisk g på ukrainsk blir h, jeg vet ikke om dette gjelder dette ordet). Ukrainske styresmakter har gjort flere forsøk på å gjøre anerkjennelsen av dette folkemordet som en del av lovgivningen, forbudt å betvile at dette var folkemord. Det ble forsøkt under president Jusjtsjenko, og det blir forsøkt igjen nå. Hva jeg vet om dette, gjør at jeg reserverer meg for å bruke betegnelsen folkemord også på det som skjedde med armenerne. For med det såkalte Holodomor går det simpelthen ikke an å hevde at det var spesielt rettet mot ukrainere, selv om det rammet dem spesielt hardt. Den vanvittige lovgivningen med tvangskollektivisering, og tvangsinnsamling av statlig bestemte landbrukskvote, den gjaldt i hele unionen, ikke bare i Ukrina. Det døde Sovjetborgere av alle nasjonaliteter, men det rammet altså ukrainerne spesielt hardt. Om det skyldtes at de var et jordbruksland, eller at de var et spesielt nasjonalistisk og sterkt folk, det skal ikke jeg uttale meg om. Jeg vet imidlertid at det ble uttalt i Kreml at det bare var en fordel at alle disse menneskene døde, de som var igjen ville være lettere å styre.

Setningen er parafrasert av meg. Jeg skal ikke gå god for at det var nøyaktig slik ordene falt.

Det er altså grusomme saker tyrkerne gjorde under nedgangstiden for det osmanske riket, i en kritisk periode, og det Sovjetunionen gjorde under Stalin. Men det går kanskje ikke an å kalle det folkemord. I saken med Ukraina mener jeg det er helt feil, noe jeg kan argumentere mer for enn her i posten, om det trengs, i saken med Armenia mener jeg det er mer tvil, men denne saken kjenner jeg også dårligere.

Problemet er at hva vi kaller disse katastrofene er politikk og det er juss. Det er kamp om ord, men denne kampen er ikke bare en kamp om hva vi kaller det vi uansett er enige om hva er. I min verden er det slik at det alltid er viktigere å være enige om hva som skjedde, det er innholdet, og ikke ordet som er viktig. Om man kaller det massemord eller folkemord er å krangle om feil sak, det gjelder å gi offeret oppreising, minne og markere – og komme seg videre.

Tyrkia og Armenia kommer seg ikke videre. De to er fiender, og de klarer ikke å opprette normale forbindelser, så lenge det ikke er enighet om hva som skjedde der i 1915 og noen år fremover, og hva man skal kalle det. Tyrkia viser ingen som helst tegn på at de kan være villige til å myke opp sin holdning. Armenia viser ingen tegn på at de vil godta noe annet enn at Tyrkia kryper til korset, et bilde som kanskje passer godt her, med det muslimske Tyrkia, og kristne Armenia, en motsetning som kanskje også spiller en rolle i konflikten.

Slik har ordet Raphael Lempkin fikk inn i verdens vokabular blitt sin egen fiende. Kraften i ordet er for stor, og kampen om å få bruke ordet eller ikke ødelegger for muligheten til å bli enige om saken, og komme seg videre. Det gjør også at vi i noen av de mest groteske og grusomste overgrep mennesker har gjort mot andre mennesker, ender opp med å diskutere hva vi skal kalle det, ikke hva det var.

 

 

 

 

 

Dårlig dag for Ukraina og verdenssituasjonen

I dag var de dårlige nyhetene fra Ukraina annerledes. Det er ingen politiske motstandere som er skutt, ingen kontroversielle lover vedtatt, ingen vanvittige uttalelser eller handlinger. Krigen i Donbass går sin gang, men det er vanskelig på å avstand å vite om den blir verre, eller bedre, eller forblir med det samme. Det er ingen rapporter om nye betydelige troppeforflytninger, ingen erobringer, ingen store endringer i troppenes posisjoner. De dårlige nyhetene kommer ikke fra Ukraina, denne gangen, de kommer fra Moskva og Washington.

Jeg blir litt deprimert av dem. Jeg føler meg rimelig sikker på at Russland ikke har noen ambisjoner om å ta mer land fra Ukraina, det var Krim, og det skyldes helt spesielle forhold som ikke eksisterer ellers i Ukraina, de går ikke med noen ønsket om å gjenopprette det gamle imperiet. De vil ikke bryte fredsavtalen for å krige til seg mer land, enda de vet at deres militærmakt er sterkest, og at Ukraina ikke vil kunne stanse dem. Det vil være galskap av dem å gjøre det, og det rimer ikke med hva de selv har sagt og gjort hittil. At det rimer med hva svært mange har sagt om dem, er en annen sak. Det er dannet seg et bilde av at Russland er en uhelbredelig imperialist, som alltid vil forsøke å karre til seg mer land, inntil det blir stoppet, og da med makt.

Jeg tror ikke på den historien. Jeg tror den er svært skadelig. Jeg tror Russland må møtes med dialog, reell dialog, der deres ønsker også blir tatt hensyn til. Jeg tror da Russland ikke er så umulige som svært mange nå vil ha det til. Det er ikke slik at så lenge Putin sitter med makten, er det umulig å få til noe med dem. Det stemmer ikke med fakta. Svært mange land har gjort gode avtaler med Russland under Putins regime. Norge også, med delelinjeavtalen. Lignende deling har Kina også fått til, og jeg mener det også er fremgang i grensespørsmålet med Japan. Det hadde vært mulig for EU å gjøre en avtale med Ukraina, der Russland var en partner, og ikke noen det gjaldt å isolere utenfor. Jeg tror fortsatt det er mulig å lage en slik avtale, og at det må være mulig, for vi har ikke noe annet valg.

Dette er hva jeg tror. Og jeg har brukt nesten siste halvannet år på å lese alt jeg har kommet over om krisen, bøker, nettsider, bakgrunnsstoff, alt. Men det betyr ikke at jeg ikke kan ta feil. Mye av den reelle informasjonen er skjult fra oss vanlige folk. Vi vet ikke hva som foregår i maktens korridorer i Kiev, Moskva, Washington og Brussel. Vi vet ikke hva de vet, og tar hensyn. Vi ser bare det som slipper ut, og som vi av ulike årsaker finner frem til eller blir presentert for. Desinformasjonen er også overveldende.

Så hvordan skal man forholde seg, når det på ny kommer etterretning fra USA, om at Russland øker sitt nærvær i Donbass, at det er russiske soldater der og trener opprørsstyrkene. Og at russerne setter opp rakettskjold, eller et annet forsvarssystem av lignende type, defensivt, som vi kaller det. Det er ikke lov i følge Minsk-avtalen, og jeg er selv av den oppfatning at ethvert forsvarssystem er aggrssivt, eller vil bli oppfattet aggressivt av fienden. Så det er forferdelige nyheter om dette stemmer, det kan aldri komme noe godt ut av det.

Samtidig har BBC vært på besøk ved fronten, på ukrainsk side. De ble beskutt, og de sa dette var helt vanlig, det skjedde hver dag, opprørerne skjøt på dem, og de svarte med å skyte tilbake så godt de kunne. Bbc-reporteren kunne også fortelle at observatører fra OSSE hadde vært der, og at skytingen begynte rett etter de var gått.

Det kan indikere at opprørerne tenker på en offensiv, deler av dem gjør nok det, og uten støtte fra Russland, er det små sjanser for at den vil lykkes.

Jeg tror virkelig ikke jeg tar feil. Skytingen er ikke innledningen av en ny offensiv, rakettforsvaret er ikke den defensive siden av den samme offensiven, om det er sant det blir bygget. Jeg tror det er falske alarmer, som det er mange av i en betent konflikt som dette. De beror både på misforståelser, og bevisst desinformasjon.

Tidligere når beskyldningene mot Russland har vært som kraftigst, har det alltid kommet noe virkelig vondt ut av det. Amerikanerne pønsker på noe, og fyrer opp med disse beskyldningene. Kanskje er det riktig at disse beskyttelsessystemene blir satt opp, men jeg ville følt meg tryggere på hvordan dette her var, om opplysningene kom fra Berlin, ikke Washington. Tidligere har tysk og amerikansk etterretning motsagt hverandre. Da har den tyske vært den pålitelige, den amerikanske den aggressive, og mer politisk enn etterrettelig.

Russisk etterretning er også ute med informasjon. Det er amerikanske soldater i Donbass, øst i Ukraina. De skal trene ukrainske soldater, og ikke bare i Lvov, i vest, men i øst, opp mot fronten, jeg vet ikke hvor nær. Jeg vet heller ikke om etterretningen stemmer, eller om russerne også fyrer opp stemningen, og gir amerikanerne tilbake med sin egen medisin.

I alle fall er det en foruroligende og deprimerende utvikling. Derfor var det kjekt å få en positiv kommentar fra kommentatoren Erland i dag, i en annen post. Det er ikke bare politikere og maktmennesker som er del i konflikten, det er også vanlige folk. Og de vil nesten uten unntak ha slutt på den. I Ukraina er det overveldende slik, i øst, i sentrum og i vest, ingen ønsker krigen og krisen. De vil stort sett alle at tingene skal vende tilbake til det normale, på et vis. Det samme gjelder folk i vesten, når tingene bare blir forklart litt skikkelig, og det kommer frem at også denne saken har flere sider, og få ting er opplagte her i verden, så er de fleste innstilte på en løsning som kan gi fred og en mulighet for en ende på krisen. Det er ikke så umulig viktig hva denne løsningen skal være. Det er å få slutt på krisen og Ukrainas umulige situasjon som er viktig.

Det gir håp. Men jeg skåler ikke i cognac i kveld. Ved makten i Kiev, Washington og Moskva sitter det mennesker beredt til å kjøre konflikten til endes, for å nå noen politiske mål. Og disse målene er ikke engang nødvendigvis folkets beste. På slagmarken er det også folk som har mistet kontakten med eget liv og den virkelige verden. De vil fyre løs så lenge noen gir dem våpen og ammunisjon. De vil flotte seg med paroler om hva de kjemper for, men i en verden verdt å kjempe for skyter man ikke hverandre for paroler. Disse menneskene trenger penger, arbeid og et liv verd å leve for, ikke våpen. Men foreløpig er det altså våpen styresmaktene deres ser ut til å foretrekke å gi dem.

Det skulle ikke være slik. Jeg blir deprimert av det. Jeg føler jeg ikke gir min datter den gode verden hun bør få å leve i. Jeg blir sentimental og personlig. Jeg kom over en artikkel i dag, skrevet i mai i fjor, trykket i juniutgaven av New York review of books. Ukraine – the way out, heter den. Den er skrevet av Anatol Lieven. Og den inneholder skremmende presise anslag for hva som kommer til å skje, om man ikke finner en løsning på krisen, eller prøver med feil løsning, det har man gjort, og det har gått som han sa. Løsningen han skisserer virker så enkel og naturlig, og var realistisk og mulig den gang, veldig mye vanskeligere nå.

Situasjonen er ikke i prinsippet så annerledes nå. Det finnes løsninger mulige å få til. Men de er verken gode eller ideelle. Og det finnes en mulighet til å kjempe videre, ta kampen, knekke motstanderen, og få det som man vil ha det. Det siste innebærer en veldig stor risiko, det er veldig mange måter det kan gå galt på, også meget alvorlig galt, og selv om det skulle gå bra, er det til en meget høy pris. Likevel ser det ut til at de som bestemmer går for den. Huset brenner, og man sloss om hvem som eier det. Barnet dør, og man kjemper om foreldreretten. La oss heller slokke brannen, og redde barnet.

Strake veien mot undergangen

Det er sterke ord i overskriften. Det er sterke ting som skjer også, her i verden. Ukraina er ødelagt, hvor dypt de ødeleggelsene går vet bare de som kjenner landet. Alt som ble drømt om høsten 2013, i Ukraina, i Europa, i USA, i Russland, om hva som skal skje med Ukraina, alt er endt i landets undergang. De kommer ikke med i noe EU, ikke med i noe NATO, og ikke blir de alliert med Russland heller, alle har mistet det. Europa og Russland må dele på regningen, Europa med finansiering, Russland med tapte inntekter. For Ukraina venter ingen velstand, ikke noe liberalt demokrati, ingen ytringsfrihet, ingen trygghet.

Det er en fullstendig katastrofe, og den er helt utilgivelig. For den kunne vært unngått.

Jeg vil oppfordre mine lesere til å spandere en time av sitt liv på å se Stephen Cohens forelesning på Fairfeld universitetet, 5. februar, i år. Dere må gjerne se spørsmålene etterpå også, men det er forelesningen som er forberedt og engasjerende, den er skikkelig. Det er ikke enkelt å si i mot den, med fakta. Noen og enhver vil få seg noen aha-opplevelser, kanskje. Historien om krisen i Ukraina er ikke som vi blir den fortalt. I vest forsøker vi å dekke over de delene av den som ikke passer inn i vår fortelling, men de er der, og de teller.

Så kan dere rett etter å ha sett den, lese starten på rapporten fra tenketanken European council for foreign relations, den delen som omhandler forholdet til Russland. Er ikke dette en rapport fra et Europa som overhodet ikke er i stand til å se egne feil? Som overhodet ikke er i stand til å se sin egen rolle som den blir oppfattet av andre? Som gjør akkurat de feilene Stephen Cohen peker på? I hele beskrivelsen av sikkerhetssituasjonen, rundt hele Middelhavet, alle naboland, så er det den ene krisen og konflikten etter den andre, der USA og Europa har vært involvert. Jeg vet mye om krisen i Ukraina. Har det skjedd like mye stygt i de andre krigene og krisene, så er det ikke lenger lett å være stolt over å være Europeer.

EU som fredsprosjekt har feilet katastrofalt. NATO som sikkerhetsprosjekt har feilet katastrofalt. De tviholder begge på forklaringen at det er et «aggressivt Russland» som er skylden, men Russland er nå en gang nabolandet vårt. Med alle andre naboland Russland har går det nå ganske fint. Kanskje har det da noe med oss å gjøre likevel? Kanskje ser ikke alle andre land i verden på oss som så velmenende og fredselskende som vi liker å se på oss selv. Kanskje har de også en grunn til det.

En skal være forsiktig med å sammenligne. En hver krise er sin egen. De som kjenner Kosovo og Jemen godt, må gjerne korrigere meg. Det er en enkel research jeg har gjort, jeg har kommet over en del tall, jeg visste litt fra før, og jeg har kontrollert helt enkelt på Google søk og engelsk Wikipedia. Tallene for Kosovo er rett og slett ikke i nærheten av hva de er i Donbass, verken når det gjelder drepte eller flyktninger. Så er også Kosovo et mindre land, færre folk og mindre område, selv sammenlignet med de områdene opprørerne kontrollerer i Donbass. Men forholdstallene er heller ikke så forskjellige, det er fem ganger flere flyktninger fra Donbass enn fra Kosovo, så vidt jeg kan se, og dødstallene er sammenlignbare. Det var nok til at NATO kalte det en humanitær katastrofe, NATO ble gjort om til å bli en angrepsallianse, de angrep Serbia, selv om ingen NATO-land var angrepet eller truet, hovedstaden Beograd ble bombet i ukevis, om det ikke var lenger, til Serbia måtte gi opp.

Av det jeg kan se, så er ikke denne konflikten så ulik den i Ukraina som vi liker å innbille oss. Serberne var noen motbydelige nasjonalister, den gangen, det var sterke og stygge etniske dimensjoner i Serbias oppførsel, og i volden, og propagandaen nørte opp under det stygge. Slik er det vitterlig i Ukraina også. Det går ikke an å nekte for det, det er altfor synlig og åpenbart. I Beograd bombet NATO TV-stasjonen for å gjøre slutt på propagandaen, det ble erklært å være et lovlig mål å bombe, et militært mål, ingen krigsforbrytelse. Den ble brukt til Serbisk propaganda.

Jeg skal ikke trekke denne sammenligningen for langt. Poenget er at vi deler inn i oss og dem, og at vi alltid ser alle konflikter fra vår egen side. Det er også et poeng hvorfor det ikke er noen som griper inn mot Kievs bombing av Donbass? Hvorfor har det i 12 måneder nå vært helt tillatt å si at det er russiske styrker i Donbass, derfor må Kiev bare bombe, bomb i vei, ta de våpen dere har, så skal vi sende flere, vi tar oss av finansieringen. Hvorfor er det ingen som ikke heller tar til orde for å sende hjelpesendinger til Donbass?

Har vi virkelig i hele Europa og den vestlige verden sovnet inn i retorikken at innbyggerne i Donbass er terrorister? Er dette det folket vi ikke vil hjelpe? Er det slik at vi også er enige i Kievs linje, om at de bare kan reise til Russland om de ikke synes det er noe bra i Ukraina? Er ikke dette som å si at Kosovo-albanerne like gjerne kunne reise til Albania, hvis de ikke har det noe fint under serberne, som de hører til?

Og hva er det egentlig som er skjedd i Jemen? Er det ikke der, en statsleder som har flyktet? Det var så vidt jeg vet ikke en demokratisk valgt statsleder, men det var en legitim statsleder, men han flyktet, og gikk av. Så går nabolandet, Saudi Arabia, inn og bomber med bombefly for å få denne statslederen tilbake. I dette har de USAs fulle støtte. Er ikke dette ubehagelig likt Russlands støtte til Janukovitsj, rett etter han ble avsatt, en støtte det ikke fulgte bombefly med, men som de ble kritisert for så det ikke lignet noen ting. Skulle ikke engang Russland anerkjenne det nye regimet som EU og USA nå støttet, og som USA hadde vært litt for nære i arbeidet med å få innsatt, «vi har meglet frem en avtale om overføring av makten i Ukraina», sa Obama, på CNN. «Vi vil ha Jatseniuk», eller «Jats», som hun kalte ham, Victoria Nuland, i en samtale som ble fanget opp, og lagt ut på YouTube.

Er det ikke slik at USA og Europa oppfører seg akkurat som de vil, fordi de har makten til det? Vi har i alle år lært at Iran skal være så onde, men er de virkelig så veldig mye verre enn – for eksempel – Saudi Arabia, vår allierte? Sjekk opp sanksjonene Iran har vært utsatt for, atomprogrammet er bare en del av det, Iran er den gamle erkefienden, og sanksjonene går lenger tilbake enn atomprogrammet. USA er dessuten flinke til å finne påskudd for sanksjoner for land de vil være fiende med. Det har også Russland fått merke. Noen av dem må få være greie, annekteringen av Krim, kanskje noe av det som har skjedd i Donbass, men sjekk hvor mange det er og på hvilke tidspunkt de har kommet. USA har en egen agenda, og det er ikke å hjelpe Ukraina.

Hjelpen EU skulle gi Ukraina går det virkelig også an å stille spørsmål ved. 700 sider var avtaleteksten. Austerity, er et nøkkelord, streng disiplin, streng budsjettdisiplin, og å underkaste seg EUs regler. Noe av det er nødvendig, for å gjøre noe med den ukrainske korrupsjonen og økonomiske kriminaliteten, men avtaleteksten gikk selvfølgelig laangt, laangt utover dette. Det var en lang rekke detaljerte regler, slike vi har lært å mislike i Norge også, vi har jo selv sagt nei til EU to ganger. Jeg skal skrive mer om denne avtaleteksten senere.

Det er en ubehagelig følelse av at de har holdt oss for narr. Vi i Vesten skal jo være de åpne og demokratiske samfunnene, men jeg synes ikke dette har vært så veldig åpent. Jeg synes mediene har vært veldig selektive i nyhetene de serverer. Jeg synes alle tenketankene våre, alle fredskonferanser og drøftelsesmøter, alle komiteer, alle reiser, all dialog, alt som skjer, det diskuterer jo ikke hva som foregår. Jeg var selv på temadagene her i Stavanger, det ble ikke sagt noe om alt det jeg leser på nettet og i bøker, alt jeg ser og hører fra folk, det ble presentert en annen historie enn den jeg ser i min verden, og jeg fikk heller ikke slippe til med min.

Det var nettopp en ukrainsk journalist fra Krim som fikk en pressepris, hun sier forholdene på Krim er veldig vanskelig, vanskeligere enn i Russland, man kan ikke skrive kritisk, man risikerer å bli banket opp. Det er sant, det er en sak å jobbe for, og det er flott slike journalister får priser. Men nå er det altså slik at journalister i selve Ukraina blir skutt, ganske mange av dem faktisk, og det blir laget lister over hvem som videre skal skytes, og jeg kan ikke helt få meg til å tro at disse listene er ekte, enda det finnes både nettsider og apper, og det er så mye desinformasjon på alle sider at det går ikke an å vite hva man skal tro.

Min kone kan jeg stole på. Hun ringte meg i dag fra Kiev. Det var vondt og godt å se dem igjen, min kone og mitt barn, jeg savner dem helt fryktelig, etter at det ble problemer i passkontrollen da hun skulle hjem etter påske, og hun nå må vente på innreisevisum, det er uklart hvor mye lenger. Min kone har det fint, barnet har det fint, mest var hun opptatt av en vaskemaskin de skulle kjøpe, og kanskje ikke allikevel. Hun kunne fortelle at det skulle bli slutt på pensjonistpris på offentlig transport. De kommunale utgifter er doblet. Det er austerity, fra EU, streng disiplin. Jeg skal ikke gå god for at hun her uttalte seg presis, eller at jeg oppfattet henne korrekt på en dårlig skype linje, der vårt lille, kjære barn også ville lage sine lyder.

Og på toppen av alt ille er det nå over tusen vestlige soldater i Lvov, tusen NATO-soldater, offisielt og åpenlyst. Våpenhvilen er undertegnet, men man øver for krig. Det er en risiko jeg ikke ville tatt, jeg synes det er galskap. Men jeg får ikke være med i debatten. Det gjør heller ikke Stephen Cohen, eller andre som mener som oss. Den offisielle linjen er at Russland er aggressoren, at det eneste som nytter er å sette hardt mot hardt, og at hvis vi ikke stopper dem nå i Ukraina, så vil de fortsette og ta stadig mer land til vi i Vest endelig forstår hvilken ond makt vi har med å gjøre.

Det er en narrativ som passer godt for den USA kjører for hver eneste konflikt de kjører, de er onde hele gjengen, Serbia, Russland, Iran, Syria, Libya, Irak, det er demonisering, sanksjoner og bombing. Det pleier å føre til undergangen for landene som er involvert. Nå har det ført til undergangen for Ukraina. Det kan ennå gå mye verre.

 

Møte i foreningen Rogaland – Novgorod

Det skjer så mye provoserende i Ukraina, og i verden. Søndagens ufattelige ulykke i Middelhavet, 800 mennesker drept. Afrikanere, uten navn og ansikt for oss, fra Libya, Nigeria, Sudan, Somalia, Syria også, hver av dem hadde betalt minst 500 dollar for sjansen til å komme seg til Europa i denne overfylte båten. Årsaken til at de ville forsøke denne vanvittige reisen er kriser vi delvis er skyld i. Libya var det vi som bombet. Hvor mange var det egentlig som fulgte med på hva som skjedde der? Kan vi stole på at regjeringen vår gjorde det?

Folk jeg har snakket med de siste dagene har ikke hørt om de fire drepte i Kiev den siste uken, at de er en del av 10 opposisjonspolitikere og journalister som er dødd under uklare omstendigheter. De har heller ikke hørt om de vanvittige lovene som er vedtatt, lover som forbyr diskusjon om historien. Det er så totalitært som det blir. Når statsmakten tar monopol på historien, da vil den også ha monopol på tenkningen i landet. Ukraina er et land som vandrer ut i mørket, det er ikke mye håp der nå.

Jeg har hovedfag historie, og reagerer sikkert mer på det enn andre. Det gjør meg fysisk vondt. Jeg synes det er et ufattelig overgrep. Det er som om en statsmakt i Norge skulle forby 17 mai, gjøre Quisling til helt og Gerhardsen, så hardt rammer de nye lovene Ukrainas befolkning i øst. Det lukker døren for gjenforening. Har man den minste sympati for befolkningen på Krim, ønsker man at landet aldri skal tilbake til Ukraina. Lovene er et direkte angrep på deres identitet. Det er ikke mye som er styggere. En statsmakt som omdefinerer historien ved lov, og så sletter alle spor, forbyr diskusjon, gjør motargument straffbart, det er ikke lett å finne noe sidestykke i nyere historie. Man må tilbake til Sovjettiden, som Ukraina vil vekk fra. Ikke på denne måten, skulle vi sagt til dem, var det verdighet i oss.

Men vår verdighet strekker seg ikke lenger enn at vi lukker øynene, og ser en annen retning, når utviklingen ikke går som vi hadde tenkt i land vi ville støtte. Det var stor oppstand da Ghadaffi bombet Bengazi, jeg vet ikke hvor mange sivile som døde i denne bombingen, kanskje var det 800? Samme antall som nå døde i båten som havarerte, en båt som aldri ville seilt ut om Libya var en stat som fungerte. I Europa er vi ikke i nærheten av å ta i mot så mange flyktninger som vi skaper. Russland har tatt i mot en million flyktninger fra Ukraina. Hvor mange flyktninger har Europa tatt i mot fra hele verden? Hvor mange har USA tatt i mot?

Det var deilig å være på møte i foreningen Rogaland – Novgorod på søndag. Det var deilig å snakke om Russland, uten å måtte forsvare noe, forklare noe. Bare snakke helt vanlig, med vanlige mennesker. Dette er en forening som har eksistert i mange år, og som jeg burde ha hørt om, men aldri har bitt meg merke i. De har noen samlinger i året, reiser av og til til Russland, har ikke noe mål eller visjon eller noe slikt, annet enn å samles.

Søndag var vi i direktørboligen til den gamle tinnfabrikken i Stavanger, det vil si det var ikke boligen, men kontorbygningen. Ærverdig og fin, fra en tid det var forskjell på folk, direktøren hadde eget kontor og eget toalett, og egen trapp, kom du inn dit, skulle du vite hvem du var. Det var mer snakk om denne direktørbygningen, og om tinnfabrikken og gamle Stavanger, enn om Russland.

Det gjorde godt. Verden er mer enn død, sensur og krig. Dette var folk som bare ville samles, spise litt middag sammen, synge litt, snakke litt, mimre litt. Det var 4-5 russere der, alle kvinner. Mange med norske ektemenn, men jeg vet ikke med alle. En av dem var fra Estonia, fra Narva. Hun var sint over hva det var blitt med byen hennes etter Sovjetunionens oppløsning og Estonias selvstendighet, stedet er forfalt, det blir ikke tatt vare på. En gang var hun stolt over å være derfra, hun sa alle var det, det status. Nå følte hun at hun ikke hørte hjemme der, at hun ikke hadde noe hjemsted. Hun følte seg ikke helt velkommen i Norge heller. Av og til liker jeg det, av og til hater jeg det. Her snakker hun på vegne av mange innvandrere, det har jeg fått mer innsikt i etter selv å ha blitt gift med en.

Det var veldig kjekt for meg å snakke russisk med alle disse folkene. Blant de norske var russiskkunnskapen sparsom. Det var en som snakket som jeg, noen som kunne litt, de fleste kunne ingenting. Blant de russiske snakket alle godt norsk, så nær som en. Jeg tror hun var kontaktpersonen i Novgorod, jeg fikk ikke helt tak på alt, det var min første kveld i denne forsamlingen. Denne kvinnen skulle reise videre til Barcelona neste dag, og holdt en tale, full av følelser, som bare russerne kan det. – Jeg er så glad i dere alle sammen, sier hun, og det er ingen tvil om at hun mener det. Russerne gir så mye i vennskap, når man tilbyr dem det.

Det finnes også et kynisk, grisk og farlig Russland. Det er det politiske Russland, det økonomiske, representert av eliten. Der må man være ulv for å overleve, blant ulver, vær ulv selv, er et ordtak de har. I Sovjettiden var det dette Russland de fleste så, i hvert fall her i vest.

Nå er dette endret, med åpenhet og innvandring. Vi skal være sjeleglade for det, for sjansen til å lære menneskene å kjenne. De er langt fra så umenneskelige som politikerne som styrer dem, de er smilende, kjærlige og varme, og med et svært sterkt ønske om at folk skal ha det godt rundt dem. Slik er det også med de jeg har møtt i Ukraina. Det er akkurat det samme der. Førsteklasses mennesker, elendige politikere, skruppelløse businessfolk.

Dessverre er det de siste som har makten. Men om det en gang får roet seg, er det millioner av mennesker klare til å synge sammen og spise middag sammen, til bare å ha det helt vanlig igjen. Jeg tror mange er møkkalei krigen, ødeleggelsene og hatet.

En liten anekdote – som var feil!

Jeg skriver dette innlegget 25. april, og tilbakeposter til en ledig dag, 20. april. Jeg liker ikke å ha flere innlegg samme dag, og dagene fremover kan fort vise seg å bli opptatt med andre innlegg. Dette innlegget skulle heller ikke bli så langt, og det passer godt å ha det 20. april.

Torsdag 16. april var jeg på russiske dager på Cafe Sting, Sting nere, Stavanger. Det var noe som het kåkå, og temaet denne dagen var Russland, å forstå Russland, kultur, historie og politikk, jeg har allerede skrevet en post om arrangementet. På scenen stod blant andre statsstipendiat Peter Normann Waage, jeg har tidligere uttalt meg diplomatisk om ham, kanskje skulle jeg skifte til å uttale meg ærlig. Hans innlegg var skrale greier, uhyre overflatisk, enkelt, misvisende og veldig langt fra å være oppdatert. Det har jeg latt sive ut litt i andre poster, det finnes en del folk i Norge som skaffet seg et navn på 90-tallet eller tidligere, og om nå reiser rundt og holder foredrag på nøyaktig den samme kunnskapen de hadde den gang. De har ikke fått med seg at verden har forandret seg, mens de har stivnet.

Med det ble også dette seminaret et seminar for å misforstå Russland, for å bekrefte fordommene, eller for å erstatte gamle fordommer med nye. Det hjelper ikke.

En av historiene Waage fortalte, var da Jeltsin skulle ut og kjøre med sjåføren sin, de har alle sjåfører, russiske statsledere. Jeg mener Waage snakket noe om at Jeltsin hadde tannverk, og at det var årsaken til at de ikke hadde følgebil, denne dagen. Her kan hukommelsen ha sviktet meg, kanske var det noe annet Waage sa, men tannverk hadde i alle fall ikke Jeltsin. Men det er riktig at han ikke hadde følgebil. Denne bilen hadde en rolle i den trafikkerte Tverskaja-gaten i Moskva, der bilen med Jeltsin i skulle kjøre ut, følgebilen skulle sørge for at trafikken stoppet. Eller, det er politiet som stopper trafikken når de ser Jeltsins bil kommer, så kjører følgebilen først ut, så kommer Jeltsins bil etter. I følge Waage var det nå slik, at sjåføren spurte Jeltsin om han bare skulle kjøre ut, eller om han skulle vente, og følge med på trafikken. – Kjør ut, hadde Jeltsin vinket, og det hadde sjåføren gjort, rett i en kollisjon med en annen bil.

I følge Waage illustrerte dette hvor stor respekt russeren har for statslederen. De kjører heller ut i trafikken og kolliderer, enn å gjøre i mot statslederens ønske. Det var en morsom, anekdotisk historie, og publikum lo. Kanskje hadde det gjort seg om det norske folk ikke var så veldig muntre, og heller litt mer kritiske.

For det er noe veldig rart med denne historien. Ingen sjåfør kjører rett ut i en trafikkert gate, man ser seg for, og kjører når det er trygt. En privatsjåfør kjenner også den han kjører for, de har kjørt hverandre mange ganger, kjenner hverandre, og det er helt latterlig å tro at en sjåfør skal kjøre rett ut i møtende trafikk, bare fordi den han kjører vinker ham til å gjøre det. Koblingen om at han skal ha gjort det «av større frykt for Jeltsin, enn trafikken» virker rett og slett smått absurd.

Kilden til Waages opplysning er Jeltsins egen biografi, på norsk har den tittelen «Kampen om Russland», og kom ut i 1994. Jeg har den her. Der ser historien ganske annerledes ut. – For å være helt ærlig husker jeg dette øyeblikket dårlig, skriver Jeltsin, og så videre

Trafikken gikk i åtte felt, det fantes ingen korridor, det fantes ikke et hull engang. En politimann stanset trafikken, men fordi vi var uten ledsagende bil, la ikke alle merke til politimannens skilt. Vi burde ha bremset opp, ventet til alle stoppet. Men sjåføren så på meg, jeg viftet mekanisk med hånden – la gå, kjør. Han tro til på gassen, kjørte forbi en varebil og vi ser åpen vei, så plutselig – et forferdelig smell! Og vil smerte i hodet…

Jeg kan ikke se her hva Waage ser her som skal gjøre sjåføren vettskremt, og hvordan dette kan brukes til å illustrere russernes frykt og respekt for statslederens sin. Denne frykten og respekten finnes, men det finnes mye bedre eksempler å illustrere det med. Eksempler som gjør respekten forståelig, og ikke sprø.

Waage dro frem historien i anledning at Putin hadde vært borte så mange dager, nå i mars, det var et mysterium hvor Putin hadde blitt av. Waage nevnte at Jeltsin også mange ganger forsvant ut av offentligheten, det var ganske vanlig, og av andre årsaker enn Putins. Jeltsins alkoholproblem er kjent, og så var det altså denne gangen, da han var på sykehuset etter en trafikkulykke. Jeltsin skriver selv at han ikke fikk noen alorlige skader, bare en lett rystelse, men at legene fikk overtalt ham til å reise til sykehus, for sikkerhets skyld. På meg virker det ikke som noe langvarig opphold.

For øvrig skriver Jeltsin at han er plaget av rykter om sykdom,

Disse situasjonene med reell og oppdiktet livsfare forfølger meg, gjentar seg, og gang på gang dukker de opp i hukommelsen, som om noen vil advare meg. Dette tester karakterstyrken, holder meg «parat».

Det ville kanskje være mer naturlig å trekke frem dette eksempelet fra Jeltsins bok, om at Russland er et land der rykter lever godt. Det var ikke måte på hva rykter som oppsto da Putin var borte, og ikke bare i Russland, hos oss også. Her var det også de festligste, de morsomste ryktene som levde best. At Putin bare var syk, var forkjølet eller hadde influensa, og så kunne man ikke se det fordi Putin kan ikke vise svakhet. Som om det ikke var svakhet å være borte fra statslederposten i elleve dager, uten noen offisiell grunn.

Det er morsomt å le, særlig på bekostning av andre, og vi mennesker har det med å like det best når våre egne oppfatninger blir bekreftet, når det er slik vi trodde. Derfor lever de godt i offentligheten, absurde påstander som passer godt med sånn vi har fått det for oss det skal være, mens det aldri blir tilsvarende oppmerksomhet på den andre siden, at tingene er mer komplisert, og at tingene virker syke fordi vi ikke har forstått dem.

Kanskje er det noen av de samme mekanismene som virker i barneverndebatten. Det ble også nevnt på de russiske dagene, både torsdagen og lørdagen, hvor sykt det er at russerne tror at norsk barnevern stjeler russiske barn for å gjøre noe med den norske befolkningsnedgangen. Absurd, selvsagt, og enklere for oss å forholde oss til, enn at det ikke bare er russerne, men folk fra hele Øst-Europa, Polen, Lithauen, Slovakia, som reagerer på at barnevernet tar barna deres, og de ikke forstår hvorfor. Det er et ganske alvorlig problem. Og vi skulle ta det alvorlig ved å forsøke å sette oss inn i hva problemet er for dem, i stedet for å hente frem det sykeste argumentet de har, og avfeie det med en oppgitt latter.

Dialog i forskjellige verdener

Det er Twitter-storm på pro-russisk side om dagen. De er i harnisk over drapene på journalister og opposisjonspolitikere i Kiev, og den lille oppmerksomheten dette har fått i vestlige medier. Og de pøser på med ekstra propaganda, som om det ikke var nok at folk med alternative meninger blir drept, og at styresmaktene bagatelliserer det, de finner også nettsider som «viser» at det er NATO som kanskje står bak, siden nettsider med folk å drepe har IP-adresse i USA. Videre har de funnet frem til en app, i Google play, som «visstnok» også skal inneholde en drapsliste.

Ganske sykt.

Jeg har vært på noen temadager om Russland her i Stavanger, i dag og på torsdag, forgårs. Temaet torsdag var Russland, stjernen den kvelden var professor Jens Petter Nielsen. Temaet i dag var Russland og Ukraina, og krisen vi nå er i. Storstjernen var tidligere ambassadør Øyvind Nordsletten, fra Horpestad på Bryne, og en ekte jærbu. Han var en fryd å høre, i språk og i innhold. Nordsletten har vært ambassadør både i Russland og Ukraina, og i motsetning til andre med gammel erfaring i disse landene, er han også oppdatert med informasjonen. Dette var skikkelig.

Denne gangen fikk jeg lov til å levere spørsmålet mitt, det fikk jeg ikke torsdag, da ble jeg avbrutt, men selv om jeg fikk levere det, fikk jeg ikke noe svar. Det var heller ikke så lett å svare på, og Nordsletten fikk tre spørsmål samtidig. Alle sammen kompliserte, og i det han tok mikrofonen, fikk han beskjed om å være kort fordi nå skulle vi runde av. Jeg fikk i hvert fall fortalt ham at i denne krisen trenger vi diplomater, det har det vært mangel på i alle faser av den.

Spørsmålet var hvilken diplomatisk løsning vi skulle jobbe for, og om det var riktig å jobbe for en diplomatisk løsning, eller om vi burde sette hardt mot hardt og ikke gi opp våre sanksjoner av alle slag, inntil Russland oppgir alle krav i Ukraina. Jeg lurte også på om Minsk-avtalen fra vårt synspunkt var noe vi kunne akseptere, eller om dette bare var en midlertidig avtale mens vi jobbet for full seier.

I løpet av fem minutter går det ikke an å svare på noe sånt. Det var samtale etterpå, ved bordene, i timevis, som hadde vært riktig. Dette er lange og tunge diskusjoner.

Nordsletten var klokkeklar på at respekt for grenser er ufravikelig, Norge forholder seg til folkeretten, og Russlands annekteringen av den er et åpenbart brudd på den. Diplomatiet blir vanskelig når en av partene bryter spillereglene. Slik er det i alle spill. Man må være enige om felles regler for at det skal fungere.

Jeg er også opptatt med en humorfestival i kveld, så jeg får ikke skrevet posten ferdig.

***

Det skjedde litt av hvert på den festivalen, blant annet mistet jeg ipaden for en stund, der teksten var lagret, og i dag, mandag 20. april, om kvelden, måtte jeg tilbakeposte. De siste dagene har jeg ikke fulgt mye med på nyheter, det har gått i ett med andre ting, men av det lille jeg har sett, er Minsk-avtalen kommet under sterkt press, og opprørslederen Zakhartjsenko har i intervju med BBC at det vil komme en jevn strøm av slike Minsk-avtaler så lenge Kiev ikke skjønner at de ikke kan vinne. Så det er ganske dystert, selv om de fleste jeg snakket med i helgen, sa at de ikke hører så mye til denne konflikten lenger. Det er altså ikke fordi det går noe bedre med den.

Så videre til diskusjonen jeg skulle gjøre.

*

Det er brudd på reglene å annektere landområder, det gjør man ikke lenger. Det kom som et sjokk på den vestlige verden da Russland annekterte Krim. De var totalt uforberedt på det, og hadde ingen plan om hvordan de skulle reagere. Reaksjonene har ikke gjort noen ting bedre, ikke for noen. Protestene har vært veldig sterke, men EU og USA sliter med å følge protestene opp med handling.

Tidligere ambassadør Nordsletten minnet også om Bibelordet, man setter lettere splinten i den andres øye, enn bjelken i ens eget. Nordsletten nevnte Irak, Libya og Afghanistan, den slags konflikter, der USA og dets allierte vitterlig har brutt en lang rekke regler de pålegger andre land å følge. Irak og Libya var ikke legitime kriger, Irak var til og med bygd på en løgn. Og i Libya gikk USA og NATO – med Norge og Stoltenberg som ivrig deltaker – langt ut over FN-fullmaktene for å bombe Ghaddafi bort fra makten. Resultatet er ubehagelig synlig. En stat i oppløsning, militante islamister på fremmarsj, desperate flyktninger som dør på veien mot Europa.

Russland vil nok sikkert minne om at EU og USA brøt en del spilleregler i Ukraina også. Andre organisasjoner er jo forventet å akseptere det når en valgt og legitim statsleder ikke vil gjøre avtale med dem, i Ukraina ble det demonstrasjoner, der deler av folket jaget bort denne legitime statslederen, og verken EU eller USA hadde kvaler med å straks anerkjenne og lage avtaler med det nye regimet. Sånt er bare tillatt når vi gjør det selv. De internasjonale reglene er laget av oss, blir tolket av oss, og man kunne like godt bytte ut av med for i den setningen. Verdens grenser er tegnet av oss. Det er klart vi vil ha dem som de er. Skal de endres, er det vi som skal gjøre det, som i Jugoslavia, Sør-Sudan, det er ikke vanskelig å komme opp med eksempler.

Både denne lørdagen og torsdagen var temaet for møtet å få til dialog og forståelse, man skal skjønne hva Russland er for noe, skjønne hva konflikten går i. Men det er mye desinformasjon, mye god vilje og gode intensjoner, som Norge er så gode på, vi vil jo stå opp for ytringsfrihet og menneskrettigheter og folkeretten, det mener vi oppriktig, og vi vil også veldig gjerne være oppmerksom på alle problemene som er i land som mangler de demokratiske tradisjonene vi har, og som har en mer bitter historie. De gode intensjoner er ikke alltid nok, noen ganger kan de til og med virke skadelige.

En av de som snakker sier Russland har annektert Krim og områder i øst i Ukraina. En annen sier at vi ikke må gjøre samme feil som i Sudetenland, vi må ikke gjøre samme feil om under krigen. Selv Nordsletten sier det er 30-40 % i Ukraina som snakker russisk som førstespråk, jeg tror han brukte uttrykket «russiske språkbrukere». Jeg har sett tall veldig mye høyere. Det finnes studier som viser at det er 80 % som har russisk som førstespråk. Russisk er språket overalt, til og med på Maidan, til og med den ultranasjonalistiske Aidar-bataljonen, de snakker forsyne meg russisk hele gjengen. Det er det språket de kan.

Det er jo også kanskje spesielt en dag da ytringsfrihet og mediefrihet er tema, så blir det ikke nevnt med et ord de fire som er drept i Kiev bare siste uken, de ti som er dødd under mystiske omstendigheter siden januar. Igjen var det Russland som var tema, at ytringsfriheten får dåligere kår der, at det blir vanskeligere. Mordet på Nemtsov var forferdelig, men er ikke det det første politiske mordet siden 2009? Også for journalister skal man langt tilbake i tid. Medielovene i Russland er laget for å opprettholde kontrollen. Men Buzin var en av de mest kjente og mest populære journalistene i Ukraina, og i hvert fall blant dem som tilhørte opposisjonen. Skulle ikke det i det minste vært nevnt?

Selv om vi i Norge og ellers i vesten overser disse drapene, så blir de ikke oversett på russisk side. De er rasende over dobbeltmoralen, og det er slett ikke russisk propaganda, som vi gjerne avfeier det som, det er meget forståelig indignasjon over vestens reaksjoner når de som dør er på vår side. Charlie Hebdo var ikke så mye et angrep på ytringsfriheten, som et angrep på våre liberale og sekulære verdier, vi vil virkelig gjøre narr av religionen, mens drapene på journalister og redaktører  i Ukraina er et angrep på russiske verdier vi også vil ha bort. Det samme var drapet på Nemtsov, i Russland, der forskjellen mellom ham og de som blir drept i Ukraina, er at Nemtsov var uttrykt liberal og pro-vesten, mens de ukrainske opposisjonspolitikerne ikke er liberale og heller ikke pro-vesten, og vi snakker ikke om dem, ignorerer dem bare.

Det er dialog i hver vår verden, russisk side fatter ikke at vesten ikke kan forstå dem, hva i all verden skal vesten inn i Ukraina etter, og skille det som hører sammen. Det er utbredt syn på russisk side, og – vær oppmerksom på det – på ukrainsk side, i den delen av landet som stemte på Janukovitsj da han ble valgt til president, og blokken hans da de vant parlamentsvalget i 2012. Det er et syn vi bare legger lokk på, som om det ikke eksisterer, vi snakker ikke om det, tier. For oss blir historien mye finere om vi er på det godes side, om vi endelig gav ukrainerne troen på frihet og velstand, med Maidan, og at vi nå gjerne vil hjelpe dem hele veien vestover, med alt det innebærer, og det er et ondt, gammelt Russland i øst, som forsøker å holde på makten det en gang hadde, og ikke forstår at tiden har løpt fra det.

Jeg tar meg mange ganger i å tenke at det er ikke så farlig hva som egentlig skjer, for folk får det ikke med seg uansett. Det er ikke noe å håpe på å endre folks inngrodde forestillinger, om disse er oppstått i Russland, Ukraina eller andre steder. Jeg var egentlig optimistisk med tanke på disse seminarene, men jeg var pessimistisk i det jeg gikk ut. Det er mye med konflikten i Ukraina som er virkelig vondt og vanskelig. At det er så stor forskjell i oppfatningen av den, etter hvor du befinner deg i verden, gjør det betydelig verre. Det ser ikke ut til å være mulig å bygge noen bro, ikke lage noen løsning, ikke forstå den andre siden. Den historien vi i Vest vil fortelle om Ukraina er ikke helt sann, enda hvor godt vi liker den.