Forkortet fjelltur

Så sitter jeg på fergen igjen, Halhjem – Sandviksvåg. Klokken er 1345, og jeg er på vei hjem. Både Bergensturen og fjellturen ble kortere enn planlagt.

Det var meldt pøsregn og vel så det denne helgen. Men det var denne helgen vi hadde mulighet, så da ble det slik. Været skal ikke stoppe oss, i alle fall ikke uten kamp.

Torsdagen gikk turen inn til Bergen og ankomsten veldig fint. Elbilen viste 5 mil da jeg kjørte ut fra fergen. Fra Halhjem til Bergen er det godt under det. Men den slukte kilometere der i starten, og på et tidspunkt var det 32 km igjen til Bergen og 41 km igjen på batteriet. Da var jeg litt nervøs.

Men fra Nestun og inn kostet det ikke mange kilometer. Jeg kjørte inn i Klostergarasjen, og parkerte, etter at bilens kart hadde vist hvordan jeg skulle gjøre det. Bergen er ellers ikke en lett by å kjøre i. I klostergarasjen var 1 av 12 ladestasjoner ledige. Jeg har kjøpt inn ledning for lading, type 2, som det heter. Dette var første gang jeg brukte den. Og det fungerte helt utmerket. Et godt kjøp!

Så var det å tilbringe kvelden hos min venn. Han var ikke hjemme da jeg kom, men 10 minutter unna kom han snart. Det var litt pizza, litt øl, og snakk, og musikk. Sånn som vanlig. Vi fikk også kjøpt inn det vi manglet for fjellturen, neste dag.

Fredagen var det å spise frokost, og kjøre av gårde. På veien stoppet vi ikke i matbutikk, for å kjøpe mat, i hvert fall ikke hovedsakelig, vi stoppet på sportsbutikk, for å kjøpe litt utstyr vi manglet. Og som det ofte er når turen er i gang, pengene sitter løsere enn vanlig. Her fikk jeg en god del utstyr jeg strengt tatt trengte, men ikke ellers ville kjøpt.

Det var også vår første kjøretur ut i Elbilen min. Siden værmeldingen var dårlig, valgte vi trygge Kvamskogen som utgangspunkt, på den siden av veien vi ikke før har vært. Det er området som går innover mot Bergsdalen. Reisen med elbil gikk helt uproblematisk. 50 % var det igjen på batteriet da vi kom frem. 80 km.

Så var det å gå. Detaljene om det kommer i en senere post. Været var strålende denne første dagen, og det var også en strålende tur. Lunsjen var rømmegrøt og rødvin, en mulighet vi før ikke har hatt, siden vi alltid tidligere har tatt ut om kvelden, slik at det bare har vært å finne teltplass, og spise middag. Nå var det god lunsj.

Og god middag noen timer senere. Teltplassen var noe nær det idelle, nede i en dal, med et nydelig vann, og fullt av bekker og fosser som rant friskt og frodig inn i det. Med et varmt bål gjorde ikke regnet den kvelden oss noe.

Dette regnet sluttet ikke. Det regnet gjennom natten, mens vi lå i teltet. Og det regnet fra morgenen av, uopphørlig. Vi spiste frokost i teltet, akkompagnert av regndråpene mot teltduken, og vi la av gårde med sedvanlig friskt mot. Planen var å komme oss opp på et høyere platå, og se om det var mulig å få til en runde.

Vi hadde i tankene at det kunne bli problemer. Både med tanke på at det kunne bli kaldt, i tillegg til regnet var det meldt kuling, og med tanke på at bekker og små vassdrag kunne vokse seg uoverstigbare. Dette siste fikk vi et forvarsel på med en gang. En liten bekk vi hadde forsert uten å tenke på det kvelden i forveien, mens vi lette litt videre i terrenget etter en enda mer attraktiv teltplass enn den ideelle vi lå på, den bekken måtte vi nå gå opp og ned på jakt etter et sted å komme over.

Da vi omsider fant et, smatt jeg over først, med å la støvlene komme godt under vann, og hoppe litt derfra. Min venn var litt skeptisk, men kom over han også, samme ruten. Så var det å fortsette oppover.

Noen steder var turstien så gjørmete at vi sank ned til anklene, vi kunne ikke ta sjansen på å trå der det bare var mark. Kun på steiner og røtter og greiner, var det trygt. På platået over hadde vi medvind, så vi kjente den ikke så godt, men vi så at det var en bekk som hadde vokst seg umulig. Rett over turstien fra turistforeningen. Vi visste også at om vi kom oss over, som vi nok kanskje skulle klare om det for en hver pris gjaldt, så ville den vokse seg større med regnet som var meldt ut hele helgen. Det var ikke sikkert vi ville komme tilbake igjen, uten risiko.

Vi hoppet over til øyer og lette etter alternative ruter. Men det var ikke mulig uten at det kunne bli litt utrygt. Og det er det ikke verdt. Så vi snudde, og gikk tilbake.

Nå merket vi også vinden. Og jeg merket at klærne og utstyret jeg ikke har kjøpt nytt på noen år, jakken og buksen, var gjennomvåt. Det samme var alt tøy jeg hadde på meg. Vått som var det lagt i et badekar med kaldt vann. Og jeg kjente jeg ble ikke varm, selv om jeg gikk.

Det er ikke bra. Dette regnet vil ikke stoppe. Og selv om jeg har tørt tøy i sekken, vil det straks bli vått igjen, siden buksen og jakken er så våt. Det er allværsjakke og allværsbukse, en gang gode og vannavstøtende, men nå ikke lenger i det hele tatt.

Resten må komme senere… nå legger ferjen til kai…

Fjelltur? I pøsregnet som til og med når nyhetene?

De er slepphendte med ekstremvarslene om dagen. Sjekker man været på det som heter YR, og som vel er metereologisk institutt, så er det påfallende ofte de fester på en varseltrekant om at nå er det fare på ferde. Nå om dagen er det regnet, og flomfaren og rasfaren. Og det var akkurat denne helgen min venn og jeg hadde planlagt en fjelltur, i telt, i Bergsdalen.

Jeg sitter på fergen Sandvikvåg – Halhjem. Karakteristisk har de nettopp over høyttaleren informert om sikkerhetsrutinene, i fall en nødssituasjon. Det er min første tur med elbil fra Sandnes/Stavanger til Bergen, og det er vel det som representerer den største faren for en nødssituasjon for meg. Men det har gått veldig fint, jeg har fylt på strøm på Aksdal, og har 5 mil igjen på batteriet når vi kommer til Os. Det holder rikelig til Bergen.

Kjøring med elbil til Bergen har gitt mersmak. Det skal jeg gjøre mer.

Men nå var det altså fjellturen som var poenget. Jeg har pakket som alltid, fulgt med på værmeldingen, og tatt høyde for at alt kommer til å bli vått. Jeg har en ganske bra sovepose og ganske bra liggeunderlag, nå, så jeg regner med å få ikke så verst netter. Om dagene kan det bli tøft, når regnet høljer ned uten stans, og man ikke har noe sted å søke tilflukt. Men jeg vet at så lenge man beveger seg, holder kroppen ut greit både regn og vind og kulde. Problemene kommer når man stopper opp, som man av og til må, for å spise, raste eller orientere seg.

Nå er det lenge siden jeg har vært på fjelltur i skikkelig regn. Og når jeg tenker meg om, har regnet som regel kommet siste dag, når vi uansett er på vei hjem. Jeg vet ikke om jeg har hatt en full helg i telt og pøsregn, i fjellet, etter jeg var i militæret. Jeg har ikke hatt alt vått, måttet sove, og så våkne, uten at noe har hatt sjanse til å tørke.

Det har min venn. Derfor ringte han meg i går. Om jeg hadde fulgt med på værmeldingen? Det hadde jeg. Det er tosifrede antall millimetere med regn, innenfor et par timer. Og det igjen og igjen og igjen, gjennom helgen. På nyhetene snakker de om Bergen og omegn, og folk som har fått vann i kjelleren, om oversvømmede gater. Min venn bor i Bergen, jeg altså i Sandnes. Der har ikke været vært så ille, vanlig høst, kan man si.

Min venn lurte også på hva min plan var? Min plan var å reise til ham, så kjøre videre opp i fjellet, og la det stå til. Da han ringte, var jeg opptatt av å få pakket sekken, og få alt klart kvelden før, for en gangs skyld.

Det er særlig i dag de har meldt skikkelig regn. Kvam er særlig utsatt. I morgen skal det bli lettere, før det bøtter på igjen lørdag og søndag. Kanskje gikk det an å droppe en dag? At vi reiste i morgen heller? Så vil vi starte uthvilt, etter en varm natts søvn, og vi ville også starte en dag det vil regne mer moderat. Alt vil være vått, der oppe i fjellet, selvfølgelig. Men det vil ikke bli fylt sånn på med ny væte, mens vi er der.

Alright, sånn får det bli. Man skal jo være litt forsiktig også. Vi er spreke og erfarne, vi har vært i fjellet før, men uvær i fjellet er ikke å spøke med. Jeg for min del trekker meg ikke, om det er komforten det går ut over. Jeg kan godt ha det litt fælt og vondt en stund, så lenge jeg vet vil gå over. Jeg vil imidlertid ikke ta noen sjanser, som kan ødelegge meg for en stund, eller for resten av livet.

Vi har heller ikke noe å bevise. De er kjekke disse fjellturene våre. En gang i året, på vår måte. Generelt tar ikke vi værforbehold. Men vi kan ikke være idioter. Om naturen og været insisterer på at denne helgen er det umulig, så kan det nok hende naturen har rett.

Vi får se. Foreløpig er altså turen utsatt, med en dag. Og i mangel på nett, vil jeg neppe klare å få postet dette innlegget, før alt er avgjort og forbi. Vi får se.

Festlig helg

Omsider kan jeg sette meg ned. Det har vært en festlig og hektisk helg.

Bob hund

På fredag var planen at jeg skulle konsert med Bob Hund. Hele dagen hørte jeg platene deres på strømmetjenester, som jeg har nå om dagen, bare for å oppdage at konserten var utsolgt.

Jeg er vant med at ting ordner seg, sikkert litt bortskjemt med det, og stresser ikke med å få ting i orden i god tid. Ikke er jeg vant med å gå på konserter lenger heller, og den tiden jeg gjorde det, var jeg ofte tett på arrangørene, sånn at det gikk an å få ordnet billetter eller gjestelisteplass, eller få det til. Nå var det bom stopp, både på det offisielle utsalget, og på arrangøren.

Det var jo en nedtur. Jeg hadde kjøpt god indrefilet, førsteklasses middag, og jeg har alltid rødvin når det trengs. Men billetter hadde jeg altså ikke.

Før det ordnet seg likevel, et par timer før konsertstart. En kollega solgte meg billetten til en venn, teknisk på mobilen, sånn det fungerer om dagen. Jeg spiste en alle tiders middag til live-musikk av Bob Hund, før jeg i god tid kavet meg ned til stasjonen, med Bob Hund i ørene, og rødvin i plastkopper.

Bare for å se at toget var innstilt.

Det var en nedtur. Jeg stusset over at det ikke var en levende sjel på stasjonen, men jeg hadde jo sjekket på NSB sine sider, når toget skulle gå. Der var det ingen informasjon jeg støtte på, om at toget var innstilt. Og det var ikke i mine fjerneste tanker at toget skulle bli innstilt, på grunn av vind og regn.

Vi begynner å bli pysete i Norge. Vel var det uvær, men det var ikke nok til å få meg til å ta på ytterjakke engang.

Et par telefoner ble gjort for å melde fra til min kollega at jeg ikke kunne komme, og for å sjekke om mor om det gikk an å bli kjørt. Kollegaen foreslo friskt jeg kunne ta taxi til Sandnes, og bussen videre derfra. Det var ganske optimistisk. Men det er optimisme jeg liker å dele, transporten bør være der når den trengs, det skal alltid finnes en utvei. Forskjellen på de som får ting til, og de som ikke gjør det, er at de siste gir seg før det de skal gjøre er gjort.

Denne gangen gjorde det ikke det. Det var helt urealistisk å komme seg til Sandnes, og med buss til Stavanger, og til konsertlokalet, før konserten var ferdig, egentlig.

Så her var det å gå hjem til min kjære kone og kjære barn i stedet, alltid en god erstatning.

Butikkåpning, Sandvedparken og gjenforeningsfest.

Lørdagen var som alltid en dag med god fart. Om kvelden, fra klokken seks, skulle det være gjenforeningsfest for kullet vårt på videregående, før det var det å være med Irina gjennom dagen. Hun og jeg skulle på en åpningsfest, for bilforhandleren vår. Den er vi ikke knyttet til i det hele tatt, som folk flest kjøper vi bilen, og leverer den til service, og holder oss ellers unna. Men det var aktiviteter for barn, enkel servering og ansiktsmaling. Nok for oss.

Og så er det super duper kaffe. Jeg er veldig glad i kaffe. Og så lenge det ikke er pulverkaffe, har jeg stort spenn i hva jeg er i stand til å drikke. Men jeg setter skikkelig, skikkelig pris på ordentlig kvalitetskaffe. Det trenger man ikke lenger gå i spesialbutikker eller reise til Italia for å få, hvem som helst kan kjøpe virkelig bra kaffemaskiner på privaten, og arbeidsplasser kan kjøpe enda et hakk opp for ansatte og kunder. Nå var vi altså kunder.

Først kastet jeg bort en kopp på kannekaffe, de har alltid stått for lenge, og er for lærere og bedehusfolk og offentlig ansatte. Nå var jeg ikke der i egenskap av noe av det, nå var det til espressoen på maskinen. Og det koster ikke meg noe å drikke et tosifret antall kopper espresso. Irina fikk brus, snop, litt kake og ansiktsmaling.

Alle var fornøyd.

Så dro vi til Sandveparken, der vi var i timevis. Timevis.

Timevis.

Alltid kjekt å være ute med Irina, men nå hadde jeg strengt tatt litt dårlig tid. Jeg skulle lage risengrynsgrøt også, ingen vei utenom det, og da burde jeg være hjemme egentlig før klokken fire, sånn at grøten var ferdig før fem.

Men Irina lekte og lekte og lekte og lekte. Alltid nye ideer, alltid mer å gjøre. Hint om å gå hjem bet ikke på henne. Regn og drittvær gjorde ingen forskjell, da gikk vi bare under tak. Hun i lekehuset, jeg under et av lekeapparatene. Riktignok fikk jeg bladd meg gjennom rikelig med tyske, italienske og russiske gloser i sommelet, men når klokken var over halv fire, måtte vi gå.

Det ble akkurat som skissert. Vi var hjemme litt før fire, grøten var ferdig fem. Og jeg spiste den, dusjet og kledde meg, sånn at jeg hadde latterlig lite tid å løpe ned til toget i. Hadde jeg ikke vært så veltrent, hadde det ikke gått. Det var fem minutter firsprang.

Og på toget og på vei til festen fullføre dagens gloseprogram.

Før det var å fullføre dagens fest. Alltid en glede. Det har blitt folk av de fleste av oss, mye levd liv, mange erfaringer. Både interessant og kjekt, vil jeg si. Som alltid var jeg til siste slutt, og tok taxi hjem med tre fra samme sted, og samme klasse, på barneskole og ungdomsskole. Ektemaker fra Ukraina, Israel og Sør Afrika. Så her det ha det bra, og tilbake til livene som vi lever dem nå.

Kleppeloen

I dag var det ikke fest, eller noe sånt. I dag var en rolig tur til Kleppeloen. Lille Irina og bestemor var med. Det er en sløyfe på et par kilometer. Bestemor hadde boller og sjokolade, Irina og jeg hadde oss selv.

Vi traff dårlig med været. Det regnet stort sett. Men Irina holdt energinivået oppe, ingen problemer der. Hun gikk og løp og sang, og hang med. På lekeplassen prøvde hun lekeapparatene, språket er en hindring for henne å få ordentlig kontakt med de andre barna, der har vi en jobb å gjøre, men det stråler lykkelig barn av henne i alt hun gjør. Og hun kjører ufortrødent i vei på klokkeren russisk, selv om bestemor og alle andre utenom jeg, ikke skjønner et ord.

Tradisjonen er at vi pleier stikke innom mor etter disse turene våre, min mor som altså er Irinas bestemor. Der er det alltid litt snacks å bite i, alltid kaffe, og så er det tegnefilm og leker for lille Irina. Jeg kan lese aviser, eller snakke med mor. Denne gangen kom vi oss av gårde igjen i rimelig tid, sånn litt over seks. Irina i toppform, med å sjekke bilmerkene til alle bilene på parkeringsplassen. BMW har hun glemt, Mazda har hun aldri skikkelig lært, men på Volkswagen og Toyota har hun stålkontroll, og hun briljerer med Skoda, Renault og Citröen. Ford er det heller ikke alle barn på fire som kjenner igjen. Irina har roen.

Men å få henne til å bruke helt normale norske ord, rett og slett snakke norsk, det er vi ikke i stand til å få til om dagen. Barn er sin egen verden, med egne mål om hva som er viktig. Og vesle Irina på fire insisterer på at det er greiere å snakke russisk, også her i Norge.

Det der skal vi få orden på. Men først er det travel og artig uke i vente, med besøk hos en av de der som har reist ned hit for å få være med på gjenforeningsfesten, før det blir besøk til en som ikke brydde seg med å gjøre det. Han og jeg skal på telttur i fjellheimen neste helg. Og i motsetning til NSB, er det ingen værforbehold. Vi går på, og gir oss ikke før det vi skal gjøre, er gjort.

Akkurat denne helgen her, er det ganske mye som er gjort hos oss. Og gøy har det vært. Sånn som livet er, og skal være.

Cruise til Kiel!

Jeg kjøpte en god sovepose fordi jeg og min fjellvenn får turen vår senere enn vanlig i år. På kjøpet fikk jeg cruisebillett for fire Oslo – Kiev.

Merkelig. Men vi snudde oss rundt, og bestilte.

For Olia er det en opplevelse, hun husker sine barndoms cruise på Krim, og Irina har alltid likt båt, og basseng. Jeg har alltid likt eventyr. Så da Olia gav klarsignal, gikk det raskt.

Det er en del praktiske problemer. Turen går fra Oslo, vi bor i Rogaland. Og vi har begrenset budsjett for å finansiere reisen, og eventuelle ekstra overnattinger. Olia trekker også tilbake klarsignalet sitt, om hun ser det blir dyrt.

Etter å ha tenkt litt, tenker vi å gjøre det sånn at vi kjører grytidlig hjemmefra, sånn at vi er i Oslo innen omtrent tolv. Så har vi bestilt parkeringsplass for de to døgnene, 440 kronene, og så reiser vi rett hjem når vi kommer tilbake. Ingen ekstra overnatting. Transport for alle i samme elbil.

Tilbudet var ikke ordentlig gratis. Det koster 250 kroner per mann. Men de pengene kan vi bruke på å kjøpe mat og drikke i skipet. Ombord er det dyrt, så Olia tenker å gjøre det på russisk vis, rikelig med matpakke. Men vi har altså 750 kroner å fordele ut på oss selv.

I Kiev kommer vi til å være fire timer, fra klokken 1000, til klokken 1400. Vi skulle gjerne vært der lenger, på bekostning av i skipet, men sånn er det. Olia har lyst å se Kiel, en by hun bare har hørt om, jeg har lyst å snakke tysk. I løpet av de fire timene bør vi også få i oss litt mat, et spisested Olia kan godta, altså ikke for dyrt.

Det var ikke mulig å reise i høstferien. Men høstferien er forskjellig i Oslo og her, så derfor får vi det til. Nå er det bare å planlegge ladestoppene på veien, og for Olia å tenke hva mat vi skal ha med (det kommer hun ikke til å tenke gjennom før hun lager den, og pakker den). Niende oktober skjer det. Irina og jeg – og Olia – kommer straks til å sette kursen mot båtens badeland.

Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!

Vårt første besøk på Soma gård

I dag reiste Irina, bestemor og jeg til Soma gård. Det var vårt første besøk der, på den siste dagen for årets sesong. Vi var de aller, aller siste gjestene som forlot gården. Til neste år kommer vi igjen.

Jeg har i flere år passert denne gården regelmessig på vei steder jeg skal. Men jeg har aldri tenkt over at det var et sted vi kunne besøke. Det endret seg da min mor var der med min søsters barn og deres farmor. Det var en suksess, og nå var det Irina vi skulle ta med.

Vi gjorde et lite forsøk på å få med annen slekt også, men der var det lite napp. Dette er for de små barna.

For de små barna er det imidlertid et ypperlig sted å være. Av søk på nettet ser jeg det blir sagt det er litt dyrt. 135 kroner koster det å komme inn. For Irina og meg er det omtrent som å ta toget frem og tilbake til Stavanger. Det er en brøkdel av kongeparken, tivoli og andre store fritidsparken. Jeg synes det er en grei pris. For store familier blir det selvsagt litt utgifter av det.

Vi var der sånn litt over tolv. Det var en svært rolig dag. Selv om det var noen gjester, var det ingen kø, ingen støy. Alt var stille og fredelig.

Nå er det leggetid… mer kommer…

Einar Aas

For en som har levd et liv som jeg, er Einar Aas en fotballspiller fra Moss. Det er også en investor fra Grimstad, den i Norge med høyest inntekt på skatteseddelen, faktisk, flere ganger. Nå har han gått dundrende og oppsiktsvekkende konkurs.

Jeg skriver ikke mye om økonomi, ikke mye om politikk, og ikke om personlige skjebner som ikke er min. Men her er det ting jeg vil de som leser bloggen min godt kan vite.

Einar Aas har handlet kraft. Da han gikk over ende hadde han etter sigende investert 11 terrawattimer (TWh) på den tyske kraftbørsen, og 23 TWh på den nordiske. Kraftforbruket i Oslo i løpet av et år er omtrent 10 TW, den siste posisjonen tilsvarer en fjerdedel av det samlede norske kraftforbruket. Det er ganske vanvittig at dette skal være en investering holdt av en enkelt person.

Investeringen var gjeldsfinansiert. Aas var kjent for å ta stor risiko. Her har han satset hele sin enorme formue, og vel så det, på at kraftprisene i Norge og Tyskland skal nærme seg hverandre. Han gamblet på at norske kraftpriser ville stige, som følge av den tørre sommeren og varslede tørre høsten. Da det begynte å regne, bokstavlig talt, og billedlig talt, falt norske kraftpriser. Samtidig steg de tyske kraftprisene, slik at gjelden i Aas’ investering ble presset over risikoen. Aas måtte fylle på med mer, for å gi kreditor sikkerhet, og han fylte på sine siste 350 millioner kroner i likvide midler. Det var ikke nok, og hele investeringen ble tvangssolgt.

Det er helt sykt. I løpet av et par dager gikk flere milliarder norske kroner fløyten. I investeringer i kraft, vi helt vanlige forbrukere bruker hver gang vi skrur på lyset eller lader de elektriske dingsene våre. Børsen disse investeringene handles på, kalles Nasdaq Clearing. De måtte ta et tap på feilinvesteringen på 114 millioner euro, 1,1 milliard kroner. For å dekke dette måtte de ta 68 % av sikringsfondet sitt. Nå ber de medlemmene sine om å fylle på med tilsvarende beløp. Tapet kommer i tillegg til Aas’ personlige tap, som ingen vet hvor stort er. Han utfører handlene privat, så verken medier eller andre har mer innsyn enn man har i hvem som helst sin privatøkonomi. Man kan sjekke ligningen når den kommer. Ellers er det – privat.

Så hvordan er det mulig? Hvordan går det an å tape milliarder på kjøp og salg av elektrisk kraft? Og den helt store katastrofen bare på et par dager, fra mandag til onsdag? Handelen skjer med noe som heter derivat, et finansielt instrument. De som kan dette har kanskje en forklaring på hvorfor dette er lurt, men jeg har ikke sett noen som jeg kan forstå. Og jeg vil gjerne spørre om det ikke kunne være smart å sette inn noen reguleringer?

Et derivat er en slags kontrakt mellom to parter, der de avtaler seg i mellom å kjøpe et eller annet på et eller annet tidspunkt, til en bestemt pris. Når det gjelder kraft, kan man for eksempel si at jeg tror strømprisene skal opp, derfor kan jeg være interessert i å selge noe strøm i mars neste år, til strømprisen vi har i dag, sånn omtrent. En annen kan mene strømprisen skal ned, og være interessert i å gå inn på et slikt veddemål. Så lager vi et derivat, og så ser vi hvordan det går. Underveis kan derivatet selges videre, og omsettes som et verdipapir. I praksis antar jeg det er sånn at det blir laget et derivat om å selge kraften (eller aksjen eller valutaen eller oljen, eller hva som helst) til en bestemt pris en bestemt dato, og kan de som tror dette er noe å tjene penger på, kjøpe derivatet. (Se også SNL, jeg beskrev mer en terminkontrakt, det finnes også andre typer derivater, og det er komplisert)

Det er altså ikke noen fysisk handel med produktet. Det er et rent finansielt spill. Hvorfor det er tillatt aner jeg ikke, men det er jo tydelig at det gir noen muligheten til å tjene og tape vanvittig med penger, uten at det er så helt lett å se nytteverdien. Skaper det mer stabil prising? Er det sånn at de som vil ta mindre risiko, kan sikre seg, ved å kjøpe kraft til dagens pris eller litt over, langt frem i tid. Så om prisene stiger veldig, vil det likevel ikke bli så dyrt. Her er det ikke snakk om vanlige forbrukere, men store selskaper. Et flyselskap kan på denne måten sikre seg mot oppgang i oljeprisen, for eksempel.

Om det skal være tillatt, bør det ikke være fritt frem. Det var spekulasjon i kraftpriser som følgte selskapet Enron over ende, for de som husker det. En skikkelig grapsete skandale på begynnelsen av 2000, med konsekvenser for mange vanlige folk som enten arbeidet i selskapet, eller hadde sparepenger eller pensjon der. Etter hva jeg kan se, påvirker ikke disse spekulasjonene den reelle kraftprisen. Men det er noe helt sykt og galt når en privatperson fra Grimstad kan satse hele Oslos årsforbruk på kraft, gjeldsfinansiert, og tape.

Fotballspilleren Einar Aas, derimot – hvor ble det av ham?

Irina 4 år

Det ble en heidundrende dag. Her følger beskrivelsen av den.

Valg i Sverige

Det er valg i Sverige i dag. Og for første gang i min levetid er det stor interesse også utenfor Sveriges grenser.

Årsaken er at Sverigedemokratene ligger an til å gjøre et brakvalg, mens de etablerte partiene ligger an til å tape tilsvarende. Tendensen er den samme over hele Europa., men i Sverige er det som om det er satt på en forsterker.

Denne bloggen er ikke lenger politisk. Jeg synes debatten om dagen er usunn, og at altfor mange bare er opptatt av å sette merkelapper på hverandre, i stedet for å lytte og forsøke å sette seg inn i andres argument. Er det snakk om innvandring, er det denne effekten multiplisert med ti.

Jeg for min del har venner jeg snakker med fortrolig med i begge leire. Og det er klart, det er ikke lett når den ene gruppen ser innvandring som den største trusselen mot vårt samfunn, mens den andre gruppen ser nettopp innvandringsmotstanden og høyreekstremismen som den største trusselen.

Beskyldningene sitter løst. Det er enklest å sette merkelappen på innvandringsmotstanderne, de er rasister og fascister, populister og høyreekstreme, og de har et menneskesyn de i den andre leiren bare må ta avstand fra. For innvandringsmotstanderne er det ikke så lett å finne merkelapper, så der går det litt i ball. Men de prøver seg med liberale, venstrevridde, godhetsposører og litt forskjellig.

Det hører med at det blant motstanderne er flest uten utdanning, og at det blant de vennlige er mange skriveføre akademikere, sånn at det blant motstanderne er mest plump idioti. Men mange av de innvandringsvennlige skriver også mye rart når temaet er innvandring. Det er forskernes elementære feil å ignorere data når de ikke stemmer med hypotesen. I møte med folkevettet fremstår mange av disse utdannede innvandringsvennlige som latterlige og virkelighetsfjerne, i tillegg til at de opptrer som bedrevitende. Sånt blir det bare splittelse av.

Jeg har fulgt med på debatten denne helgen, og hørte svensk radio i går. De kan si hva de vil, men Sverige har gått fra å være et land der alt var rolig og velfungerende, til å bli et land med konflikter det ikke lenger går an å dekke over. De styggeste meldingene går mellom de innvandringsvennlige til de innvandringsskeptiske, det er der man finner hatet. Og det tar opp i seg gamle skillelinjer mellom utdannede og uutdannede, eliten og folket, by og land, rike og mindre rike.

Det kan se ut som det kan bli vanskelig å bygge bro. Mange av de som i dag stemmer Sverigedemokratene er fed up med å bli kalt rasist og et dårlig menneske, bare fordi han eller hun er bekymret for utviklingen. Og de innvandringsvennlige har vel ganske åpenbart en altfor lav terskel før rasismealarmen slår til. Det viste seg i debatten på SVT, fredag var det vel, der Sverigedemokratenes Jimmie Åkesson sa om innvandrerne at de ikke ville bli svenske, og programlederen på vegne av TV-kanalen etterpå sa at slik generalisering kunne ikke SVT stå inne for. De tok avstand fra den.

Et halmstrå er at TV-kanalen tidligere er felt i svenskenes PFU (Pressens faglige utvalg) for ikke å ta tatt avstand fra tilsvarende generaliseringer en eller annen gang. Men dette halmstrået illustrerer jo hele problemet, og viser hvorfor så mange svensker er blitt så frustrert at de stemmer på et parti som ikke har så mye annet å komme med, enn å ville være mye mer restriktiv med innvandringen. Det blir veldig vanskelig om ikke innvandrere kan bli betegnet som en gruppe. Hvordan skal man ellers kunne diskutere dem? Fortiing og ignorering har vist seg å føre til veldig store problemer.

Sånn det ser ut nå, er det svenske valget et symptom på problemene. Sverigedemokratene kommer til å få 1/5 av stemmene, eller mer, men de kommer ikke til å få noen innflytelse som reflekterer stemmemengden. De etablerte partiene holder Sverigedemokratene ute så godt de kan, og vil bare samarbeide med hverandre.

Det er ikke så lett å se noen løsning på disse problemene. På meg kan det virke som det er en mer opphetet konflikt mellom innvandringsmotstanderne og de innvandringsvennlige, enn det er mellom innvandrerne og majoritetsbefolkningen. Det er der man er mest uforsonlig, i alle fall, og styggest i ordbruken.

En ting vil jeg i alle fall si med rimelig sikkerhet, og det er at de innvandringsvennlige gjør seg selv en bjørnetjeneste med de skarpeste reaksjonene mot motstanderne. Når programlederen på SVT sier kanalen tar avstand fra Sverigedemokratetens uttalelser, i en direktesendt TV-debatt, så tar hun avstand fra en femdel av det svenske folket. Og den femdelen blir større. Nettopp på grunn av sånne reaksjoner fra statskanalen. Folk er ikke dårlige mennesker, og ser ikke på seg selv som dårlige mennesker, bare fordi de mener at Sverige har tatt inn litt for mange litt for fort, og at integreringen ikke har gått så bra som den skulle. Blir de kalt rasister, blir de provosert – og stemmer på Sosialdemokratene.

Akkurat for dette valget går det ikke å si: Godt valg.

 

 

 

Kjøttdeig og pasta

Dette er ikke en blogg for oppskrifter. Jeg er mer opptatt av å spise maten enn å lage den. Men av de ting jeg har som et budskap til verden, så er det at det er en sammenheng mellom matglede og livsglede. Å lage god mat er blant de ting som gir livet mening.

Jeg har ikke tålmodighet og ikke fingerferdighet til å lage eksepsjonelt god mat. Og jeg har ikke økonomi til å kjøpe de aller dyreste og beste råvarene. Jeg rasker med meg ting på tilbud, og slår til når sjansen byr seg. I tilberedningen gjør jeg det samvittighetsfullt og skikkelig, men langt i fra med millimetermål, og på trygg avstand fra alt som er vanskelig.

I dag slo jeg til med en skikkelig pastarett. Den første jeg har laget helt og fullt fra meg selv, satt sammen av oppskrifter jeg har funnet andre steder, og uten at jeg ødela noe med å hive oppi noe feil, eller med å ta for mye av noe. Det ble veldig godt. Vår lille familie på tre spiste opp alt i hop.

Så her er oppskriften:

Basis

1 pakke kjøttdeig

3 sjalottløk (kan trygt erstattes med vanlig løk)

4 skiver bacon

1 gulrot

Krydder

1 halv terning kjøttbuljong

Ca 1 ts salt (kanskje mindre, jeg måler ikke, og brukte Madon-salt, denne gangen)

1 dryss basilikum

1 dryss timian

(Med et dryss mener jeg omtrent det man får mellom tommel og pekefinger)

Væske/saus

1 boks tomatpuré

2 runder med vann i samme boksen, for å skylle ut siste rest av pure. Slik får man også gjort miljøet en tjeneste, og benyttet seg av alt man har kjøpt.

Litt potetmel eller annen stivelse (for eksempel Maizena)

Tilberedning

Brun først kjøttdeigen i en jerngryte. Tilsett først bacon, så løk, og så gulrot, og la det godgjøre en stund.