Til Bergen for RF 60-årsjubileum

Jeg har de siste årene forsøkt å gjøre bloggen litt mer upersonlig, og jeg sa uttrykkelig til en på festen at dette kom jeg ikke til å skrive om. Som man vil se, stemmer ikke dette, for her kommer en personlig tekst om RF og festen.

Bergen Realistforeningen ble stiftet for 60 år siden av realiststudenter ved universitetet i Bergen. Det var i den anledning det var jubileum. Jeg var med på det glade 90-tallet, det rent ut ubeskrivelig kjekke og lystige 90-tallet, da livet og verden lå foran oss, og optimismen var uten sidestykke. Alt var gøy og muligheter. Jeg begynte studenttilværelsen høsten 1994, og begynte i RF våren 1995, det året de flyttet fra Hulen til Kvarteret. Det var året vi flyttet fra ubegrenset frihet, til frihet med litt regler. Først var jeg med i booking, og gjorde en notorisk dårlig innsats i booking, men tok det igjen i det sosiale, og var med på absolutt alle arrangementer, alle de år jeg var medlem og æresmedlem og arbeidende pamp, det vil si alle studieårene mine.

Det var så gøy at det vanskelig lar seg forklare. Og det var et glimt av det på ny, med denne festen, der alle nåværende og tidligere RF-medlemmer var invitert, og der 150 av oss kom. Det var en påminnelse om hvor kjekt vi egentlig hadde det, og hvorfor det var så gøy. Det er noen enestående personligheter, ressurssterke, kreative, smarte og sosialt intelligente, sånne folk du har lyst til å være med, sånne som får ting til å skje. Vi har jo arrangert konserter og andre arrangement hver eneste torsdag, siden starten for 60 år siden, og vi har i tillegg til det arrangert interne fester og hytteturer og gøy og moro.

Jeg besøkte også en kamerat, når jeg først var i Bergen. Og jeg tuller ikke med sånt, helgen ble benyttet, fredagen var det øl og vin og snakk med min venn og hans dame fra Brasil, og lørdagen var opp i Kvamskogen på ski. Fredagen var jeg latterlig forsinket opp, fordi jeg enda en gang feilberegnet hvor lang tid det egentlig tar å kjøre med elbil, når man må lade, og stå i ladekø, og fordi jeg ikke kom meg av gårde hjemmefra. Det siste er riktig prioritering. Uansett hvor kjekt det er å være på utfart, er konemor og barnet prioritet nummer 1, og det er ingen prioriteringer på de neste plassene. Kona og barnet er viktigst, og det er ikke noe her å trekke inn som «også er viktig». Så når jeg var klar til å gå, klokken 1400, og lille Irina på 4 satt klar med sjakkbrettet, og ingen å spille med. Så ble det spill med meg. Og ikke en gang, men to, og uten noe hastverk og «snart må jeg gå» og den slags type ting. Vi spilte sjakk i en time. Og jeg kom frem til min venn klokken halv ti. Så var det øl og vin og pizza til litt utpå natten.

Kanskje var det dette som gjorde at jeg også på skituren ikke ville ha noe mas om at jeg skulle noe etterpå også. Vi tok oss all den tiden vi trengte. Normalt er det jeg som står for gjennomføringskraften, jeg vil fullføre runden, alltid klar for litt ekstra, aldri stoppe før det er ferdig, alltid overvinne enhver vanskelighet. Nå var det tåke, der oppe på fjellet, og jeg var egentlig innstilt på å avslutte turen før runden var ferdig, og heller komme meg hjem igjen i tide til festen. Men min venn ville gå på, og gå på gikk vi, helt til vi begynte å bli usikre på hvor vi egentlig var, i tåka. Det var ingen sikt, der oppe, og de 10-20 meterne vi kunne se fremfor oss, stemte ikke med sånn vi mente det burde være i hodene våre. Det var for mildt og for varmt til å være egentlig farlig, og vi var også altfor nært veldig sivilisert område, så det var ganske trygt. Men vi snudde likevel, og det var jeg som ville.

Min venn hadde leiebil til klokken 1700. Festen skulle begynne klokken 1800. Vi var tilbake i Bergen litt over 1800, og jeg var på vei ut til bybanen litt over 1900. Til festen ankom jeg godt over 2000, sikkert halv ni, etter at maten var ferdig spist, de første talene holdt, og folk satt og ventet på desserten. Kjedelige greier. Men når jeg først var der, ble alt stilt på maks. Det var intense timer til 0430, da jeg og to karer fra Bryne lusket hjemover med pizza og kebab og full kontroll på hele universet. Til min venn hadde jeg sagt at det sluttet i sivilisert tid, og at jeg nok ikke kom til å gå på nachspiel, uten at det var ekstremt kjekt.

Ekstremt kjekt var det altså. Det var fullt av folk jeg husket og hadde glemt, og som jeg straks husket igjen, straks jeg så dem. Uten unntak var det kjempegreier å se dem på ny, fulle i farten og kompetanse på fest, akkurat som i de gode, gamle studiedager, gladtiden. En helt merkelig stor del av dem arbeidet i det private, i stedet for å si hva de var, som jeg er vant med, sier de jeg jobber i, og så navnet på bedriften. Dette er de som holder Norge i gang, og det er skikkelige folk, landet er i stødige hender. Selv om man kan tro hva som helst når man går inn og sjekker sosiale medier, og mer og mer også andre medier. Det er liksom som om vi sklir inn i en inndeling mellom de som skriker og skråler og krangler om hvordan ting er, og bør være, og de som bare holder kjeft og har det fint, og gjør en god jobb på sin plass.

Det var også tankevekkende å se hvor sterk RF-kulturen er, og hvor viktig og bra det er å ha sånne ting som binder oss sammen. I RF er de fleste tingene gjort med humør, som rivaliseringen med våre unevnelige konkurrenter, som alle sangene, minnene, geita, mottoet, bibleringen, ordboken, kulturen, hytteturene og festene. Veldig kjekt var det å høre om hvordan man gjorde det på 80-tallet, og på 90-tallet, og så videre, og om alle tingene som har skjedd. Det er hundrevis av ting å si ekstra også, veldig, veldig mange av hytteturene er legendariske, i ordes retteste og riktigste forstand. Disse turene er å skape historie, slike ting å snakke om og huske på resten av livet. Sånn at vi går rundt som fyrverkeri av glede, fytti helsiken så kjekt det har vært å være oss.

De aller, aller fleste av oss er nå familiefedre og -mødre, med barn og ektefelle, hus og jobb på stell. Men alle hadde ennå livet og glimtet i øynene, i stand til å lukte en fest, og få maks ut av den. Ikke sant, det finnes folk der man lurer på hva man skal snakke om, og så har vi her, hvor samtalene bare syder og bobler, hvor neste påfunn bare er en idé unna. Og dans og moro, selvfølgelig, til band og til vanlig musikk, festdans, energiutspruting. RF danser ikke, var det en som sa, hvorpå jeg kunne minne om at vi gjør riktignok ikke det, vi legger oss i mølje. En herlig idé fra hytteturer på 90-tallet, alle legger seg bare oppå hverandre i en haug, til tonene fra Cornershop, «darje», som vi kaller sangen.

Det var ikke snakk om annet enn taxi. Vi var fire stykker i vår. Tvers igjennom herlige folk. Det kunne vært fire hvem som helst, var fire oss, to over stokk og stein attraktive kvinner, og så to karer mer på det jevne, en kjempekar han andre, forresten, og så er det fullt av minner og ideer og historier knyttet til alt vi har opplevd sammen.

Vi skulle på nachspiel. Og enda hvor intelligente vi er, selv der og da på nachspiel ville hver av oss være i stand til å bevise pytagoras eller utlede en derivert, om det var det som var saken, men vi kunne bare ikke få inn i hodet at vi ikke kune få gå inn fordi «det er fullt». Det er jo nettopp poenget med nachspiel, det er aldri fullt, alltid plass. Vi arrangerte fester for studentene, og kunne selv feste etterpå, på nachspiel, der det alltid var plass til alle som hadde rett til å være der. Og retten fikk vi nettopp av det, at vi gjorde denne frivillige innsatsen, for studenter og andre, på den begivenhetsrike og fartsfylte fritiden vår. Og fritiden, den strakte seg over mesteparten av døgnet, som vi husker. Det var aldri noen god grunn til at studier og plikter skulle gå ut over fritiden vår, plikter til sin tid, fritid til all tid. Vi har også det sunne instinktet at om vi møter en hindring, går vi rett igjennom den, om det ikke er slik at vi må gå rundt eller over eller under.

Vi lar oss i alle fall ikke stoppe. Regler er regler, og vi er høflige og ordentlige, og står i den dumme køen når vi må, når det er slik man gjør det i vår tid. Men det er inne på nachspielet vi på ny er i drift og i fart, hvor det er mer øl å drikke, flere samtaler å ta, mer gøy å finne på. Vi drikker glasset til bunns, vi i i RF. Det er ikke sånn at vi etterpå sier det var mer vi burde gjort, muligheter som var der, og som vi ikke benyttet. For meg er det helt ekstremt å kjøpe slummat på vei hjem, jeg tror aldri jeg har gjort det før. Men nå hørte det med, skikkelig pizza og kebab, i dress og godt selskap, helt hjem.

Langhelg i Bergen – og hjem igjen

Det var deilig å være en langhelg i Bergen. Fjernt fra nyheter, fjernt fra internett. Men man savner sin familie og særlig sitt barn. Før i livet var det alltid kjekkest å reise ut, ut på eventyr. Nå er det vel så kjekt å komme hjem til en glad kone og et strålende barn. Da er det bare ikke å la nyhetene som rir verden om dagen ødelegge for én.

Først besøkte jeg en gammel venninne fra studietiden, teatertiden. Hun har delvis holdt frem med livet vi levde. Men virkeligheten innhenter henne også, med voksen alder følger en del ting. Det er ikke bare å la det stå til på scenen og på fester, som vi kunne før. Vi rakk å besøke to restauranter mens vi var der. Den første hadde kelner til oss med deler av slekten fra Ukraina, så jeg kunne teste russisken min – og hans. Dette gjorde at jeg tok i også i bestillingen, helflakse vin, og både primo og secundo på den italienske restauranten, skikkelig opplegg.

Deretter skiftet jeg beite, til en venn som har funnet seg kjæreste fra Brasil, slik jeg har fra Ukraina. Det var femårs jubileum for hennes opphold i Norge. Jeg var der da hun kom. Nå var jeg der igjen. Min venn og kjæresten snakker portugisisk, slik jeg og min kone snakker russisk. Så når  kona ringer, blir det russisk på meg og henne, portugisisk på min venn, og hans. Hvem skulle trodd det da vi gikk ut videregående sammen for snart 25 år siden?

Lørdagen reiste jeg og min venn jeg besøkte til Kvamskogen på skitur. Det er lenge siden! Men veien dit føltes som jeg har kjørt den hele tiden, nesten hjemmekjær. Skituren var flott, fint vær, men dårlig snø, og dårlig kropp, kan man legge til. Man blir vel kanskje litt stiv og støl med årene. Eller var det bare at jeg ikke har stått på ski på noen år, som gjorde at jeg følte meg ustødig og klønete nedover. Selv ploging var vanskelig.

Opp Tvillingtoppene på Kvamskogen

På kvelden var det middag hjemme i anledning femårsjubileet, og rikelig med vin ut over kvelden. Vi snakket om alle de tingene vi pleier å snakke om. Og et par nye, siden tiden går, og vår livssituasjon endres.

Både opp og ned kjørte jeg med kystbussen. Prisen er mer enn doblet fra sånn det pleide å være. Jeg vurderte alternativ, kjøre selv i min elektriske bil, eller ta danskebåten opp, kanskje med min bil inni. Det endte altså med kystbussen. Fly ville kommet på opp mot 3000 kroner denne helgen. Dyrt, for en tur til Bergen.

Jeg klarer å lese, og få gjort ting på bussen. Oppover hadde jeg tilgang på Internett, men det kan også være en forstyrrelse for meg. Facebook klarer jeg å holde meg unna, men jeg må liksom sjekke Twitter. Så går tiden. Og så blir jeg engasjert, og provosert. Det er krig i Ukraina igjen, i Donbass. Avdiivka, heter byen. Det er best å holde seg unna, ikke tenke på det, ikke snakke om det. Det finnes en filmsnutt fra begynnelsen av januar, der John Mc Cain og en annen amerikansk senator er i Ukraina, og snakker til ukrainske soldater. De snakker om en offensiv som skal begynne 20 januar. De har det kanskje best, de som ikke vet. Jeg skulle gjerne vært en av dem.

Så jeg leser heller gamle bøker, gamle dikt. Edith Södergran er en poet jeg har oppdaget. Hun ble tidlig rammet av tuberkolose, samme sykdom som faren døde av. Og da den russiske revolusjon kom i 1917, mistet familien Södergran formuen sin. De kunne heller ikke reise mer til St. Petersburg, fra hjemmet sitt i Raivola. Plutselig var det grenser i verdenen hennes. Hun hadde da seks år igjen å leve, med stadig mer sviktende helse. Likevel skriver hun noen av de mest livsbejaende dikt som er utgitt, hun insisterer på å leve og å skrive i triumf. Det er imponerende og suggererende gjort. Den andre boken jeg leste var Et mord i Kongo, av Morten Størksnes. Han og Kongo har jeg skrevet om i en eldgammel post, jeg vet ikke om jeg vil stå for det jeg skrev den gang, nå. Boken om mordet i Kongo var ikke så verst. Jeg lånte den av min venn, eller fikk den.

Og hjemme har lille Irina vokst noe så ubegripelig på de få dagene jeg har vært vekke. Hun snakker og snakker og snakker, en rekke med nye ord, og stadig oftere setninger på tre ord, stadig mer komplisert. Stadig oftere har hun også en egenvilje, som at hun ikke vil ha på bleie og sier njet, eller skjønner hva som er på ferde, og har andre forslag. Noen ganger tar hun også initiativet, ikke bare med å gripe hånden vår, og føre oss dit det skjer, men også med å snakke og å foreslå. Hun synger i vei på sanger hun har hørt på YouTube, og av meg. Hun er helt etter trykket og uttalen av ordene, men hun klarer ikke å skille dem, og det går ikke an å skjønne hva hun synger, om man ikke vet det fra før.

Andre ting har også skjedd, til minne fra denne posten til ettertiden. Mandag var temaet manglende strøm, ganske kritisk, med null respons fra bilen, mistet lader til en PC, og et eller annet som har skjedd med stereoanlegget, så det ikke slår seg på. Gradvis blir alle disse problemene løst. KIA-eiere som forviller seg bort til denne posten, kan få vite at problemet med manglende strøm er kjent, med meg var det min egen feil, men jeg fikk likevel gratis hjelp uten problemer av noe slag. Hjelpen var en liten sjokkstart av 12-volts batteriet, en boost, som de kalte det, og så var alt i gang. Det har det også vært siden.

Etter bilen hadde fått tilbake strømmen sin, reiste vi alle sammen i vår lille familie ut og stod på skøyter på Jærhagen. Vi kjøpte til hele familien, Irina, Olia og meg, under tusen kroner. Irina med sine to år og fire måneder er selvsagt altfor liten til skøyter, hun fant ikke ut av det, men vi holdt henne, og hun skøytet. Enda har jeg ikke helt funnet ut av om hun syntes det var mest kjekt, eller mest skummelt. Det får vi snart se når vi hører om hun vil ut dit igjen. I alle fall har hun snakket litt om katatasja, som er å stå på skøyter på russisk. Også før hun fikk seg skøyter selv, så hun med stor forundring og nysgjerrighet på de som allerede hadde, og skled rundt på isen. Snart gjør hun det selv.

For første gang på isen!

Sola flyplass. På vei til Oslo.

Punktum i overskriften. Det ble en kort natt. Jeg lå og ventet på vekkerklokken, til det ikke gikk lenger, og jeg stod opp. 0545. Flyet til Oslo går klokken 0905. Jeg er på flyplassen og venter.

Jeg skal på seminar. Ytringsfrihet. Der har jeg noen erfaringer, fra før jeg ble gift, der jeg havnet i trøbbel for ting jeg skrev, sa og gjorde. Jeg var aktiv i studentteater og friteater, energisk og frisk, ikke redd for noe. Nå er det ikke verd maset. Om folk lar seg provosere, er det ikke verdt bryet. Jeg vil bruke tid på å være glad i familien. Være i solen, ikke i vinden.

Jeg skal også besøke gamle venninner fra studentdagene, teaterdagene. Få år rundt 2000 farget våre liv. Vi gjorde mye, husker det godt. Merkelig det var så få år, når de har så mye å si. Jeg prøver å komme meg til Oslo når jeg kan, for å se dem igjen og leve det opp, litt av det, på ny.

Nå er vi i arbeid, og er voksne. Ingrid har kjørt løpet, og lever av teater. Marte er ferdig med det, har annen jobb. Jeg lever nå mitt liv, med mine ting. Skriver enormt, leser så mye jeg kan og får tid til, men det står ikke så mye på spill lenger. Jeg har mitt liv med min kone og mitt barn, alt annet blir underordnet, hobby.

Kuldegradene har kommet til Rogaland nå. Det er stram, klar himmel. Jeg hadde sekken pakket klar da mor kom og hentet meg litt over syv. Kjøreturen ut. Flyplasser irriterer meg alltid. Det kunstige livet, og all teksten om at dette er bra, og vi skulle være fornøyde. «Vi bygger ny og bedre flyplass». Bare det første er sant.

Men ok. De har jo gratis Internett, så jeg kan skrive denne posten og poste den, for å korte ned tiden til flyet går. Klokken 0955 er jeg på Gardermoen. Shuttlebuss, som det nå heter, fancy, på engelsk, til et av flyplasshotellene. Kurs i ytringsfrihet. Jeg gleder meg, jeg gjør jo det.

Fin tur til Bergen!

Torsdag reiste jeg til Bergen. Jeg bodde der i 17 år, og ligger godt i rute for minst et årlig gjensyn etter at jeg flyttet derfra i 2011. Hver gang har det vært kjekt, denne gangen en av de kjekkeste.

Blant de mange ting jeg kombinerer inn på disse Bergensreisene mine er en liten opptreden som komiker. Dette er ikke humorbloggen min, så den delen av mitt liv vil jeg holde utenfor her. Det rekker å si at det var hektisk, med opptreden på engelsk i Stavanger onsdagen, så på vanlig jobb torsdagen, og rett til Bergen for opptreden med et annet manuskript på norsk. Jeg satt på flyet og skrev det ferdig, på mini-iPad, og fortsatte skrivingen og memoreringen på Bergen offentlige bibliotek, før min venn jeg skulle bo hos ringte, og det gikk i ett.

Først med innebandy. Det ble et høydepunkt. Vi hadde et lag i serien, et lag som fortsatt eksisterer, men som jeg naturlig nok ikke lenger er med på, siden jeg har flyttet. Uansett, dette var trening, og kjempegreier. Høy intensitet, mange mål, og skikkelig konkurranseinstinkt fra alle. Jeg spiller også litt bedriftsfotball med jobben. Det er verre, der merkes det mer at man er eldre, og hva man gjorde i ungdommen nå er blitt umulig. Det går alt sammen litt tregt, og man blir med en gang utslitt. I innebandy kan man la køllen gjøre jobben, man trenger ikke trippe sånn med beina, og man kan bruke kroppen til å drible med og tackle med. Det var rett og slett kjempegøy. Jeg spilte så det ble helt travelt med sceneopptredenen samme kveld.

Fredagen var det fagpedagogisk dag ved universitetet. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til. Men jeg var der, og gikk etterpå ned og spiste meg litt lunsj på pastasentralen. Nå hadde jeg litt mer ro for kveldens sceneopptreden. Jeg kunne stramme opp manus litt, og dessuten lære det skikkelig. Mine venner jeg bodde hos ville også være med. Det var første gang for dem. Tja, det er mye å si om det. Jeg sier ingenting.

Etterpå var det fest. Det kan jeg si. Det er noe jeg liker med Stand up Bergen, man kan stole på at det blir en real fest etterpå, og at det ikke vil bli noe problem å finne noen å drikke med til alt er stengt. Det hjelper jo også godt når både publikum og komikere føler det har vært en fin kveld, og liksom bare surfer på stemningen. Tja, jeg tok så usannsynlig av, at jeg for første gang i mitt liv kjøpte en kebab på vei hjem.

Så var jeg fri. Så var det ikke flere forpliktelser. Nå var det bare gøy og avslapping. Min kamerat og jeg tok oss en tur opp Bergensfjellene. Det var lørdag, og helt i strid med alle tradisjoner. Men sånn måtte det bli, søndagen skulle jeg hjem. Så for første gang i vårt liv gikk vi en lørdagstur.

Den gikk opp Fløyen, først halvveis opp, da vi fant ut at vi hadde glemt rødsprit eller gass til kokeapparatet. Det er ikke noe å tenke på, vi må ned igjen, hente eller kjøpe. Vi kan ikke koke kjøttkaker uten kokeapparat, og det nytter ikke uten kjøttkaker. Turen skal gjennomføres skikkelig. Så det er bare å komme seg ned, ikke spille tiden med å tenke på det, gå ned, kjøpe rødsprit, og så gå opp igjen der man var – og fortsette turen.

Vår tur fortsatte opp til barnehagen, der oppe, så inn, og opp til Rundemannen, der vi gikk ned, og videre inn, rundt den lille haugen, som er begynnelsen på turen over Vidden, om man går den fra Fløyen. Det gjorde ikke vi. Der spiste vi middag. Kjøttkaker, brun saus, poteter, tyttebærsyltetøy. For øvrig rester fra dagen før. Funker alltid. Derimot hadde vi optimistisk tatt med noen øl, vi hadde liksomt slengt på en hver, da vi skulle kjøpe sjokolade og kjeks som snacks på turen. Og så hadde jeg tenkt at når vi først skal ha en hver, er det sikkert enda bedre med flere. Så vi kjøpte en sekspakning. Og drakk hver vår. I vinterkulden er det ikke noe særlig med kald øl. Det har vi erfart før også.

Kaffe, derimot. Det funker alltid. Også denne gangen.

Så var vi over til den strabiøse delen av turen. Den går ned fossen, eller bekken som prøver seg på å være elv, ned til Tarlebøvannet. Derfra er det kratt og Einer og ingen som går utenom oss, på østsiden av dette vannet, noe skikkelig styr å gå i, vind og snø er det også, og glatt, men vi går på, og når vi kommer til demningen på sørsiden av vannet, feiger vi ikke ut og går raskeste vei hjem. Vi går opp igjen, opp over Langelivannet, på sørsiden av det, og ned det som må være den vakreste og mest spektakulære nedstigningen fra byfjellene, ned Hardbakkadalen.

Nå var det begynt å mørkne. Og veien fra Haukeland, Kalfaret, og ned til sentrum og nøstet, den er alltid lenger enn de andre strekkene. Da skulle man helst være hjemme, og allerede dusjet.

Men det kommer en tid for alt. Hjem kom vi, og der ventet hans kjæreste med middagen klar og høvelig vin. Da vinen var drukket opp, i tillegg til ølet vi hadde med på turen, ble det whisky. Og en ny, lang kveld.

Vi snakket om mye. Men det hører ikke denne bloggen til. Hver morgen stod jeg opp først, og gav meg til å lese i noen av min venns mange bøker. Søndagen var det «Et mord i Kongo», en bok der Morten Strøksnes skriver bedre enn i leserinnlegg om samme sak. Den boken hadde det vært gøy å lese ferdig. Det fikk jeg ikke, for snart våknet min venn og hans samboerske. Så ble det frokost med rømmegrøt, kaffe og brødskiver. Og en mann som danset naken i vinduet over gaten. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til.

Kokken 1415 gikk flyet. 1340 forlot jeg leiligheten, etter et flott opphold og en langhelg med begivenheter som gjør at det føltes at den varte lenger enn tiden den tok. Akkurat sånn skal det være.

Med Flaggruten tilbake i tåka

Jeg trodde egentlig det var umulig med tåke og regn på en gang. Nå har naturen funnet en løsning på den floken. Med regn og snø i tillegg blir det en fin tur hjem fra Bergen.

Oppholdet i Bergen var også fint. Jeg har vært aktiv på Twitter og ikke rukket å blogge noe, det har gått rimelig i ett. Sånn jeg liker det. Egentlig var det fra mandagen umulig travelt, slik jeg liker det, med innlevering av matematikkoppgave, full jobb, skriving av manuskript til stand up, og organisering av arbeidsdagene mens jeg skulle være vekke. Da mor hentet meg onsdag var det som jeg forsvant fra et liv til et annet. Hun hentet meg liksom ut av Rogaland.

Men det gikk ikke akkurat smertefritt å komme seg vekk derfra. Onsdag var det plutselig storm til havs. Det vil si at jeg som skulle ta Kystbussen ikke kom meg frem, siden fergene ikke gikk. Og siden jeg skulle på scenen denne kvelden, var dette et betydelig problem. Dette har jeg skrevet om på humorbloggen. Der kommer også en fyldig post om hvordan det gikk med våre to sceneopptredener. Sagt i to ord gikk det veldig bra.

Etter showet på onsdag var det å drikke opp ølet på bakrommet, og komme seg hjem. Jeg skulle bo hos en venninne som har vært på reise et år, og som jeg ikke hadde sett på lenge. Hun hadde naturligvis mye å fortelle, så det ble godt natt før jeg sovnet.

Og torsdag var det opp tidlig morgen. Det var hele dagen på kurs. Ulikt sånn kurs ofte kan være, var dette ganske givende, så den manglende søvnen ble ikke for påtrengende. Det var også artig å treffe igjen kolleger fra Bergen, og høre nytt fra min gamle arbeidsplass. God mat var det også på Scandic hotell, om enn det var litt liten tid til å spise den.

Deretter var det et par timers pause før neste høydepunkt: innebandy. Pausen ble brukt til å skrive og rydde tankene etter kurset. I innebandy ble det halvannen time maks intensitet. Jeg var heldigmed økten, det var bare de mest innsatsvillige til stede. Resultatene ble 10 – 7, 9 – 11 og 14 – 15, med eneste skår i gleden at mitt lag tapte to ganger.

Etter dette var det hjem til min kamerat, og på godt mannlig vis, kjøpe pizza og øl. Det ble en ny sen kveld.

Og det ble tidlig opp. Universitetets dag. Noen av foredragene var givende, med noen var det godt å ha Internett tilgjengelig, så man kunne søke litt alternativ informasjon. Det var også kjekt raskt å kunne sjekke opp referanser og bakgrunnsinformasjon om det som ble sagt fra podiet.

Det er blitt en liten tradisjon at jeg spiser billig på kinesisk restaurant når jeg er i Bergen sånn som dette. Etter et kjapt måltid kunne jeg til og med gå hjem og hvile litt.

Hvilingen måtte bli intensiv, for allerede 1730 skulle jeg møte min venninne for vår tradisjonelle middag på fin restaurant. Denne gangen ble det Potetkjelleren, og litt redusert, siden jeg skulle på scenen 2030. Det er klart det er litt stress.

Men denne opptredenen ble en stor forløsning. Det gikk veldig bra, og med det var det faste programmet i Bergen slutt. Neste dag trengte jeg ikke stå opp tidlig for kurs. Festningen kunne gå for seg ubegrenset, eller – som det er i Norge – til de stengte på utestedene. Denne kvelden skulle bli som i de gladeste studentdagene, da jeg traff fortsatt 26 år gamle Monica. Hun hadde ikke forandret seg noen ting siden midten av 90-tallet, da alle dager var som disse, og det hadde plutselig ikke jeg heller. Vi gikk på Garage, danset swing til Teenage wedding, Elvis og andre gladlåter, og var der til vi ble kastet ut og jeg glemte genseren min. Det var kort sagt fest.

Lørdag kunne jeg sove lenge, men man må aldri sove for lenge når man er på,fartsfylte turer som dette. Broren til henne jeg bodde hos hadde fått et gavekort i squash i gave. Alt måtte brukes opp denne dagen mellom klokken ett og to. Dermed fikk jeg også være med og spille squash. Jeg tenkte jeg måtte spille med venstrå, siden jeg skulle spille mot jenter, men jeg hadde store nok problemer med høyrå, og slet særlig første halvtimen med elementære ting som å serve korrekt.

Etter squashen bremset det hele ned. Min venninne skulle i middagsselskap med familien, og jeg ble overlatt leiligheten for litt søvn og hvile på ettermiddagen. Klokken syv skulle jeg være hos min kamerat for å spille gitar og drikke vodka. Dessverre hadde jeg ikke fått med min egen gitar opp, ettersom jeg måtte ta fly i stedet for buss opp, og da blir det for dyrt og dumt med gitar i bagasjen. Jeg måtte spille på en gammel søppelgitar han hadde. Det vil si, generøst lot han meg spille på den gode, mens han trakterte søppelet. Uten vodka ville det ikke blitt vakkert.

Og i dag morges var det bare en rolig frokost, før jeg forlot leiligheten hans og spaserte til Flaggruten hvor jeg sitter nå. Med meg har jeg fått låne Bob Dylans Chronicles, lesestoffet på turen. Det er på den jeg nå tar fatt.

Det er akkurat som om tåka har lettet.

Nytt fra Bergen

Denne uken var jeg på en snartur til Bergen. Under oppholdet fikk jeg så vidt lest avisene. Det ser ut som bergenserne gjør sitt beste for at vi skal være glade vi som flyttet fra byen.

Den ene nyheten var fra en sak som skjedde uken før. Jeg fikk bare sett leserbrevene og kommentarene. Det dreier seg etter hva jeg kunne forstå om en skole på Møhlenpris. Den var som skoler flest angrepet av muggsopp og det ene og det andre, det var kort sagt dårlig inneklima, og helseskadelig å oppholde seg på den. Så må man bygge ny. Sånt tar tid og koster penger. Tid har vi ubegrenset av, det kommer alltid mer tid, tiden vil alltid fortsette å gå, senere vil alltid fortsette å eksistere. Penger må imidlertid bevilges. Det er en stor begrensning. Så det blir gjerne til at man lar tiden gå mens man holder på pengene.

Til slutt ble det imidlertid slik at noe måtte gjøres med denne skolen. Den var ulovlig helseskadelig. I mens den ble rustet opp, så måtte barna som skulle gå der heller gå et annet sted. Til dette ble det bestilt brakker. Og det er her de bergenske myndigheter har greid det kommunale kunststykket. Disse brakkene måtte plasseres akkurat der det stod et gammelt kastanjetre. Gammelt vil her si mer enn 200 år, altså til tiden før grunnloven. Treet ble plantet den gang vi hørte til under Danmark. Det bærer mye historie. Skal vi forsøke å plante et nytt, må vi vente til 2214 før det når tilsvarende størrelse og omfang.

Nå ble det hogget rett ned. Slik det kunne se ut av leserbrevene, ble det hogget mens klagesakene mot avgjørelsen om å hogge ble behandlet, som om de ville ha treet bort, før noen oppdaget at det var galt å hogge det ned. I de bergenske aviser og på internett ligger bilde av det store, friske treet som et godt og synlig bevis på den kommunale vandalisme. Jeg er glad jeg flyttet derfra.

Den andre saken kunne se ut som om den var hentet fra et komiprogram på TV, eller en crazy-komisk film. Det  var også fra kommunestyret, budsjettforhandlingene. Der var det en ung politiker fra de Grønne som kom i snakk med en gammel høyremann fra Fana. Her har vi statusskillelinjene fra et par århundre tilbake, den halvfattige arbeidergutten (jeg vet verken om han er halvfattig eller fra arbeiderfamilie, det pleier bare ikke være slik, at overklassen finner veien til partier som de grønne), de vellykkede lensmannen fra Fana. De som har makten, og de som ikke har det.

De stod og tisset sammen. Så kom den gamle, forhenværende lensmann på å spørre hva oppkomlingen hadde i sekken sin, og ynglingen kom i skade for å svare at han hadde sprengstoff. Kort tid senere lå han på den regnvåte asfalten, med et automatgevær rettet mot seg, og en politimann i full rustning klar til å hamle opp med ham, om han skulle finne på for eksempel å bevege seg.

Den gamle lensmann hadde slått full katastrofealarm. Man spøker ikke med sprengstoff, selv når man står og tisser. Det ble full evakuering av kommunestyremøtet, og full utrykning av opprørspolitiet, om det er det det kalles. Full krise.

Som alltid var det fattiggutten som måtte stå til rette. Han fikk navn og bilde brettet ut i avisen og på nettet, for sikkerhets skyld på første side. Og det var han som måtte stå duknakket og beklage, han hadde ikke ment å skremme noen, han hadde prøvd seg på en spøk.

Men fattigguttene kjenner ikke de rikes spilleregler. Det er de velstående som har makten, og som når som helst kan legge spirrevipper fra de nedre sosiale lag i bakken, om det skulle trengs. Det var ingen som fant på å spørre den ærverdige lensmann om han ikke overreagerte lite grann. At det ikke gjelder om å lage skandale. At om det ikke er noen bombe, så er det ikke om å gjøre å få det til å se ut som om det kanskje er det. At bombepolitiet kanskje kunne konsentrere seg om å gjøre en skikkelig jobb når det virkelig er noe, i stedet for alltid være så tøffe i trynet for vettskremte smågutter som har bommet med spøkene sine.

Jeg er glad jeg flyttet fra byen.

Hjemme igjen på Ganddal etter fin langhelg og litt flytrøbbel

Da er jeg tilbake i huset mitt, det som virkelig er huset mitt, i Gaupeveien 5, på Ganddal. Olia var hjemme og tok meg hjertelig i mot, men er nå kalt ut på kort varsel til nattevakt i helsevesenet. Det er gode penger, så prioriteringen var klar da tilbudet kom, etter å ha fått mat og kjærlighet skal jeg nok klare meg selv en natt til.

Det var veldig fine dager i Bergen, det var akkurat som en ferie uten å være det. Jeg skjønner at jeg kanskje må undersøke om det er mulighet for å trikse litt med jobben, slik at det kan bli flere slike reiser. I gårsdagens post, Hilsen fra Bergen, skrev jeg utførlig om de første dagene der. Her kommer fortsettelsen helt frem til jeg her sitter og skriver den.

Lunsjen i går spiste jeg på en av de kinesiske restaurantene i Bergen, den som ligger nede ved bryggen. Jeg ville prøve noe mat jeg ikke har prøvd på en stund, og kinesisk er virkelig lenge siden. Det ble slageren, sprøstekt svinekjøtt i sursøt saus, og slageren slo til igjen. Det er virkelig meget godt, og ganske annerledes alt det andre man spiser. Serveringen var også absolutt upåklagelig, kinesisk kvalitet, her gjør man jobben skikkelig, og lar ellers gjesten spise i fred. De hadde også Aftenposten å dele ut, så fikk jeg lest lørdagsutgaven av den.

På kvelden skulle jeg til Martin på besøk, det skulle være middag og drinker med meg og kjæresten hans. Hun skulle ha kommet langveisfra, fra Brasil, dagen i forveien, men på grunn av snøvær i Amsterdam ble hun mer enn et helt døgn forsinket. Hun hadde kommet bare for noen timer siden, da jeg kom som middagsgjest. Det var jo litt upassende, men hun skal være der i seks måneder, og de forsikret meg om at jeg måtte komme. Det ble en koselig kveld med god mat og drikke, selv om den stakkars brasilianeren hadde kraftig trøtthet å kjempe mot, døgnvill etter det som endte opp som en 48 timers flytur, inkludert flyplassopphold og overnattinger. Det var synd ikke Olia kunne være med, det er alltid kjekt når det er litt balanse mellom kjønnene. Og så er det uansett kjekt for meg når Olia er med.

I dag var avreisedagen. Jeg hadde valgt et fornuftig utreisetidspunkt, 1340 skulle flyet gå fra Flesland. Det vil si at jeg skulle ha rikelig tid om jeg fikk reist av gårde fra sentrum sånn mellom elleve og tolv en gang. Det gjorde at jeg kunne spise en skikkelig god og lang søndagsfrokost.

Tre ord om pakking, jeg hater det. Sekken var sånn ganske full da jeg reiste opp, Olia var egentlig litt galen på meg, som ville ha med så mye, hun syntes det hadde passet med en liten sekk. Men jeg hadde en stor, og nå skulle den i tillegg til alt jeg hadde tatt med opp, fylles med maten jeg hadde kjøpt inn til de standsmessige frokostene jeg hadde spist. Det var rent umulig å pakke fornuftig,. Jeg brukte en time på det, virret frem og tilbake. Jeg skal ikke skade meg selv med å gå i detaljer.

Jeg hadde også fått et par bæreposer med bøker fra Martin. Han rasker med seg bøker som er gratis og nesten gratis fra studentutsalg, og gir overskuddsmaterialet videre til meg, mine interesser er vide nok til å dekke en del. Jeg avviser sjelden bøker, ikke skikkelige bøker, som har et eller annet innhold skrevet av en som vet hva han snakker om. To bæreposer ble det denne gangen.

Så jeg forlot leiligheten i kalfaret oppakket som i de gode gamle språkreisedagene mine. Det var ting på alle skuldre og i alle never. På toppen hadde jeg også tatt med meg søpla, den er det jo høflig å kaste. Jeg visste bare ikke hvor. Det var også for anledningen minusgrafer, vind og snøfokk, og ganske utrivelig å gå der med alle disse posene og sekkene og bagene. Også denne søppelposen da, som jeg slett ikke kunne finne noe sted å legge fra meg. Jeg var halvveis til sentrum før jeg endelig fant et privat søppelspann å smette den i.

Flybussen i Bergen har begynt med WiFi for reisen ut til flyplassen. Slik kunne jeg få sjekket at det dårlige været ikke bare førte til at det ble surt å gå ned til sentrum, men også at flyet var forsinket. Artig nok, men jeg kan uansett ikke bruke internett så mye, jeg blir bilsyk på bussen hvis jeg konsentrerer meg for sterkt. Og jeg ville jo uansett få vite at flyet var forsinket når jeg kom frem. Hadde jeg hatt mobil som virket, hadde jeg også fått tekstmelding fra Norwegian. Det står ikke på informasjonen.

De har begynt å ha selvbetjenting ved bagasjelevering. Det er greit nok, men min sekk veide akkurat omtrent 20 kilo. Og den skulle legges i en slik sekkeholder, en slik boks alle er kjent med, alle som har sendt sekk med fly. Denne boksen veier 2,6 kilo, og dermed fikk jeg overvekt. Jeg måtte derfor sende sekken av gårde uten denne kassen, og så til min skrekk den seile av sted med bånd og snorer vinglende hit og dit. Jeg håpet bare den skulle komme seg frem.

Som alltid når fly begynner å bli forsinket, blir det alltid verre. Jeg fikk lest i noen av bøkene jeg hadde fått, Vestens tenkere, kapittelet om Sigmund Freud, skrevet av Harald Scheldrup. Alltid greit med litt repetisjon. Det er ikke så dørgende kjedelig å vente på flyplasser som det en gang var. Jeg kunne til og med ta et parti sjakk på en av mine duppedingser.

Men det var veldig greit når vi endelig kom oss avgårde, halvannen time forsinket. Stakkars mor skulle hente på Sola, og fikk alle sine tidsplaner forskjøvet hun også. Huff, det var godt å endelig komme hjem etter alt det tøyset og tiden som gikk bort i ingenting. 1630 kunne vi forlate Sola, 1700 var vi hjemme, når flyet skulle lande 1415. Da er det en rekke med ting som har gått galt.

Hjemme var imidlertid Olia kjærligheten selv. Hun hadde hatt alt klart i timevis, steken stod og godgjorde seg i ovnen, hun hadde laget grønnsaksmos av det som så ut til å være poteter, kålrabi og gulrøtter, og hun hadde laget en veldig artig rett av paprika fylt med tomater. Hun hadde kjøpt tysk kokebok billig på Fretex, og hatt stor glede av den. Hittil har hun raskt mistet interessen for kokebøker hun har kjøpt, forhåpentligvis vil interessen for denne vedvare, for dette var skikkelig godt.

Og så kunne jeg endelig slappe av og være fullt og helt sammen med Olia igjen. Det var en verdig avslutning på en virkelig vellykket langhelg i Bergen.

 

 

 

Hilsen fra Bergen

Jeg sitter i en finere leilighet på Kalfaret i Bergen. Eieren av den er mange tidssoner unna. Jeg har nettopp satt på en kopp espressokaffe, med kaffe, men uten vann, slik at jeg kanskje har smeltet noe plastikk. Det er ikke uvanlig når jeg er på besøk hos noen. I Bergen er jeg fordi jeg har gjort stand up, og deltatt på fagpedagogisk dag ved universitetet. Om standupen har jeg skrevet på humorbloggen, her kommer resten av oppholdet.

Det ble veldig tut og kjør å komme seg opp, denne gangen. Jobben og konemor krever sitt, det er ikke annerledes for meg enn for andre. Min ukrainske kone Olga har nok noen meninger om likestilling og forskjeller mellom kjønnene som ikke vil være stuerene i Norge, hun vil mer enn gjerne være underdanig. Men det er bare når det passer henne, og på de felt og de tider hun mener det er riktig å være det. Hun tar seg fullstendig til rette på det hun mener tilfaller henne, og det kan være hva som helst, når som helst. For eksempel har hun lagt beslag på alle koffertene våre. De er for flere måneder siden fylt opp av gaver hun skal ta med til Ukraina neste gang vi får lov til å reise, vi venter fortsatt provoserende nok på at hun skal få godkjent fornyelsen av oppholdstillatelsen sin, den vi søkte om i november, og som skulle være en ren formalitet. Fire kofferter er ferdig pakker for vår neste reise, og den etter der igjen.

Dermed måtte jeg ta ryggsekken. Mor stilte villig opp med å kjøre til flyplassen, og serverte også god middag på veien. Moderlig nok hadde hun til og med tenkt på nistepakke, skjønt det strengt tatt ikke skulle være nødvendig, men rett nok ble det likevel. Takk skal hun ha.

I Bergen ventet Renate på Flespland. Det er en gammel og veldig nær venninne fra midten av 90-tallet. Vi bodde sammen i en studentleilighet i Hans tanks, den gang det skjedde mer i løpet av årene og det betydde mer det som skjedde. I ettertid er det vanskelig å skjønne at det bare var halvannet år eller to vi hadde hver vår hybel, før hun flyttet ut og jeg – som alltid – grodde fast. Det var også på denne tiden, det begivenhetsrike 90-tall, at hun fant sin mann, Anders, som hun nå bor sammen med, og har fått sitt første barn med. Det var ganske spesielt når dette barnet kom løpende og slengte seg om halsen på henne som om hun var en helt vanlig mor, noe hun også har blitt. Tiden går.

Renate og Anders hadde fått et veldig koselig hjem. Her var ikke noe tøys og tull. Det var passe fint og passe bebodd i alle rom, godt og varmt, og avslappet stemning. Lille Ingrid, som barnet heter, ble beroliget av Rogalandsdialekten min (både Anders og Renate er fra Stavanger, det vil si, Anders er fra Finnøy, mens Ingrid på 3 allerede er kav bergenser), så etter den første sjenansen malte hun et flott maleri til meg og viste meg rommet sitt og favorittboken sin, Emil fra Lønneberget.

Besøket mitt klappet litt sammen når jeg skulle opptre samme kveld. Renate og jeg tok følge ned til Rick’s, vi spaserte den lange veien, og fikk snakket en del sammen da. Renate og en venninne hadde gjestelisteplass til showet, men vi fikk ikke snakket med hverandre etterpå, for mobiltelefonen min viste seg ikke å virke, så jeg kunne ikke motta noen melding fra dem. Og venninnen måtte hjem. Dermed måtte jeg også finne veien hjem selv, når den tiden kom sent på natt.

Det er kanskje ikke riktig å skrive det på en offentlig blogg, men neste dag var jeg fyllesyk. La oss kalle tingene med sitt rette navn. Renate og Anders var på jobb, Ingrid i barnehage, jeg hadde huset helt for meg selv og kunne sove helt i fred. Det var denne dagen matpakken fra mor kom til sin rett. Det var en kraftanstrengelse å få i seg dette ene frokostbrødet i løpet av dagen, det var sånn jeg hadde det.

Utpå ettermiddagen kom de alle sammen hjem, samtidig som jeg også begynte å kvikne til. Familien skulle til Ustaoset på hyttetur, og skulle reise like etter jobb. Det passet bra at jeg også forlot leiligheten da. Overtakelse av den neste skulle være mellom fem og seks. Vi fikk tatt farvel og på snarlig gjensyn, og så stakk jeg av gårde med bagasjen min og nøkkelen deres. Ganske klønete, og sånn har jeg det hele tiden. Men alright, jeg kunne levere den på fysisk institutt der Renate er tilknyttet, det ble ingen stor sak.

Og så var det å innkvartere seg i Kalfaret, og skifte oppmerksomhet igjen. Nå var det min gamle gode venn, Martin, og innebandy som stod på programmet. Jeg er blitt 38 år, holder meg godt, men det skal ikke mange ukene til uten aktivitet før det faller bratt. Jeg pleier å være i ganske mye aktivitet, så det er ikke noe stort problem, men nå har jeg hatt månedskort på toget noen uker, og ikke sprunget eller trent på andre måter noe særlig. Det merktes. Mitt lag tapte hver kamp, større skam finnes ikke når det gjelder innebandy.

Så var det hjem til Martin som venter besøk av sin kjæreste, Lara, disse dager. Hun skulle kommet onsdag, kom i stedet i går, fredag. Torsdag var Martin i tipp og topp form, serverte både øl og whisky, mens jeg ganske lavstandard kjøpte med meg noen frossenpizza. Det er slett ingen vane, men denne dagen hadde jeg ikke spist annet enn det omtalte frokostbrødet. Og nå vendte matlysten tilbake. Og det er måte på hva man kan kjøpe med seg for å tilberede i en annens hjem.

Det var som alltid trivelig med Martin, men hvor radikalt og grunnleggende og alt omkalfatrende verden og livene våre har forandret seg, viste det seg når det nærmet seg midnatt, og hans kjæreste Lara ringte ham, og min kone Olia ringte meg. Det er ingen snakk om prioritering, Martin og jeg er bestevenner, men damer kommer alltid først, og slik ble besøket avsluttet.

Henriette er veldig snill som låner meg leiligheten sin. Jeg er godt fornøyd med alt, og stiller selvfølgelig ikke krav til noe når jeg har fått en nøkkel og kan bruke leiligheten hun bor i. Jeg skal sove på sofaen, det er veldig greit, jeg har hatt mange gode netter mellom kjempekjekke dager og fester og kvelder på sofaer opp gjennom livet. Men jeg tror det er noe jeg ikke har forstått når det gjelder tepper hun har lagt igjen, eller om det var jeg som skulle ta det med meg, eller hvordan det var. I hvert fall er det et slags hekleteppe jeg bruker, et slags stort sjal, det er huller overalt, og det blir ganske kaldt i løpet av natten. Jeg har provisorsk brukt det beste jeg har, et stort håndkle jeg fikk låne med fra mor, til å dekke over hullene slik at ikke all varme forlater kroppen gjennom natten. Men et håndkle er det ikke noe varme i.

Dette må ikke oppfattes som klaging. Det er en observasjon. Fredagen hadde det vært helt herlig å ha en fridag. Slik var det ikke. Jeg måtte på fagpedagogisk dag, og dermed måtte jeg spise frokost med et visst tidspress. Det kan godt oppfattes som klaging, for det er verdt å klage over. Jeg hadde kjøpt inn ferskt brød og ferskt pålegg, rikelig, det hadde vært helt på sin plass å spise i timevis. Men den muligheten var meg ikke gitt.

Etter fagdagen på universitetet fikk jeg levert nøkkelen til Renate på fysisk, og så hadde jeg meg en god lunsj på Peppes Pizza. Jeg kan jo strengt tatt sette regningen på foretaket når jeg er her, siden jeg er i Bergen også for å gjøre komikk. Det er foretaksvirksomhet. Så honoraret går med til maten, uten at det er trukket skatt i mellomtiden. Slik livet mitt nå er blitt er det sjelden jeg er på restaurant, og jeg liker jo å spise godt, og veldig godt å spise veldig godt. Allerede nå merker jeg det er på tide å planlegge neste lunsj.

På ettermiddagen tok jeg meg en hvilerunde, før jeg tok turen ned på Rick’s for et nytt show. Det gikk bra på onsdag, og enda bedre i går. Endelig var jeg ferdig med alle forpliktelsene, og det hadde alt sammen gått bra. Det er en veldig lettelse, og så kjekt at det egentlig gir mersmak. Jeg burde satse mer på dette, jeg liker jo et litt fargerikt liv der det skjer ting. Jeg gikk likevel hjem rundt midnatt, tidlig til meg å være, men da var også alle damer gått hjem, og jeg var lykkelig og tilfreds.

I dag hadde jeg den rolige frokosten jeg ikke fikk hatt i går. Jeg har fått lest litt avis, skrevet litt på computeren og herjet litt med en espressokoker. Tiden er allerede der det er på tide å gå ned til byen for en restaurantlunsj, så skal jeg kanskje ta en løpetur i Bergensfjellene, eller bare kontemplere i sentrum eller i leiligheten. I kveld er det middag og drinker hos Martin og Lara. Det blir veldig koselig, og enda koseligere hadde det vært om Olia hadde vært der også.

Tilbake på Ganddal, og nytt forsøk på Bergenstest

Det var som på ny å være noen år, eller kanskje man skulle si noen måneder yngre. Jeg var tilbake i Bergen, fra onsdag ettermiddag til lørdag formiddag. Jeg beseiret på ny byfjellene, Stoltzekleiven er fortsatt til reperasjon (jeg er selvsagt i mot, denne oppstigningen skal ikke være for striglet), Skredderdalen er plaget av taufeste opp hele toppen, latterlig langt, man kan ikke lenger engang velge den enkleste løypen. Man må gå mellom tauene og holde seg i dem. Ulriken er sitt samme gamle, det vil si, den er plaget av byggverk og aktivitet den også. Jeg tok til avveklsing Trolldalen ned igjen denne gangen. Det var fine turer i fint, Bergensk solskinnsvær.

Men det var jo ikke for å gå på tur jeg reiste tilbake til Bergen. Det var bare en del av gjøremålene. Først og fremst skulle jeg stå på scenen og treffe venner. Jeg fikk gjort rikelig med begge deler. Ikke bare ble det et trivelig gjensyn med gjengen i og rundt Stand up Bergen, og vårt publikum, det ble også gjensyn med riktig gamle venner tilbake fra den ekte studietiden på 90-tallet. Det var middag på en bedre restaurant, veldig mye bedre – spinndyr -, og det var noen øl på Henriks. Det minner riktig så godt om studietiden og ungkarstilværelsen mine første år i arbeidslivet

Nå er det bare det, at det er i Bergen jeg er på besøk, og på Ganddal jeg bor. Det var ganske godt å bare pakke kofferten, og forlate Bergen i dag formiddag. Jeg våknet før vekkerklokken i dag, og var dermed helt i rute med alt mulig. Da flyet lettet klokken 1230 satt jeg ombord, rolig og avslappet, og da jeg landet på Sola stod mor og ventet.

Hjemme kom jeg hjem til tomt hus med stempel fra Olia. En ting man kan være sikker på når det gjelder henne, er at man alltid vil finne tekannen full av te, og med en tepose kjekt hengende ut. Hva som ellers er å finne av mat og drikke vil alltid være i det blå. Jeg var imidlertid godt forberedt, og gikk i gang med å lage risengrynsgrøt, i god lørdagstradisjon.

Før grøten var ferdig kom Olia hjem, til en veldig hyggelig gjenforening. Det var bare tre netter, men vi er ennå så nygifte at dette er svært mye. Olia hadde vært på Bergenstest i dag, den viktigste eksamenen av mange hun skal prøve på nå i høst. Første gang hun prøvde seg gikk det galt, men da hadde hun bare vært i Norge i et halvt år og ennå ikke fått gjennomført noe norskkurs. Nå har hun vært her drøye halvannet, og hva hun lærte på norskkurset er allerede temmelig irrelevant. Siden hun nå har jobbet noenlunde stabilt i barnehager og på sykehjem helt siden hun avla forrige Bergenstest, egentlig, så har hun vært i mye kontakt med språket og er nødt til å bruke det nesten daglig. Mitt stalltips er at hun greide testen denne gangen.

Akkurat det vil tiden vise. Det er ennå ikke så kritisk om hun ikke klarer det Det er først eventuelt til neste høst hun kan begynne på noe høyere studium, og da rekker det å få tatt testen i april. Men vi håper å få den ut av verden allerede nå.

Til middag var det norsk laks og ukrainsk hvitvin. Det var verken en veldig mye bedre restaurant eller gjensyn med studievenner, men som lykkelig gift mann var nok dette likevel veldig mye bedre. Det var veldig kjekt å få en kveld med Olia igjen. Og nå skal det sånn som det ser ut ikke forlate hverandre igjen på en stund.

Kommer…

Hjemreise Kiev – Sandefjord – Oslo – Bergen

Dette er også en tilbakedatert post. I går da vi kom hjem var vi stuptrøtte etter å ha reist en hel dag med tog og fly fra Kiev til Bergen, med halvannen times opphold og rikelig med fotografering i Oslo, så vi gikk bare rett til sengs og sov som to steiner gjennom hele natten. I dag var min første dag på jobb etter en lang ferie, og nå som den er slutt, kan jeg endelig skrive bloggposten om hjemreisen.

Flyet fra Borispol skulle gå klokken 1020. Som vanlig var Olia og jeg sene med både pakking og andre forberedelser. Jeg hadde for eksempel satt meg som mål å lese ut tredje del av «Krig og fred», men i planleggingen av hvor mange kapitler jeg da måtte lese til dagen, hadde jeg skjelet til første del av andre bok, hvor det er 15 kapitler, mens det i første boks del tre er 19. Dette fant jeg ut fredag ettermiddag, hvilket betydde at jeg denne lørdagen før avreise måtte lese seks gode kapitler og skrive gloser for å nå målet mitt. Og målet måtte jeg jo nå. Så dermed var jeg ikke fri til å gjøre noe som helst før klokken sju og vel så det om kvelden. Og da kunne jeg gjøre andre ting, kun fordi jeg løsrev meg fra å slå opp alle glosene jeg hadde funnet i det siste kapittelet.

Olia var enda roligere enn jeg. Hun hadde fortsatt på denne tiden rekke ting å gjøre, i anstendighetens navn var det nødvendige ting, men de hører ikke bloggen til, og de tok tid. Så det ble til at pakkingen enda en gang ble gjort sent mot kveld, og vi glemte til og med å ringe vår faste sjåfør Andrej i tide. Da vi endelig fikk ringt ham, var mobilen hans utilgjengelig, og for første gang måtte vi benytte oss av en ordinær drosje. Det viste seg forresten å gå ganske greit. Servicen til offentlige taxier er blitt betydelig forbedret. Neste morgen ringte de og bekreftet bestillingen, og sa også nummeret på taxien som ville hente oss. Olia kunne fortelle oss at tidligere en gang hun hadde bestilt offentlig drosje, så viste hun ikke hvordan bilen så ut. Da den heller ikke hadde noe taxiskilt på taket, fant hun den ikke, og måtte til overmål betale ekstra pris på de ekstre minuttene drosjen hadde stått der og ventet på henne.

Om vi lørdag kveld var sent ute med alt, var vi søndag morgen helt i rute og vel så det. Taxien ventet 0750 som den skulle, og vi var ute enda litt før med all bagasjen betryggende pakket og de viktigste tingene dobbeltsjekket (bortsett fra en veldig viktig ting som jeg fullstendig hadde glemt, og som er så pinlig at jeg ikke engang på bloggen kan skrive det). Morgentrafikken til Borispol er liten, og drosjesjåfører i Kiev har vel kanskje oversikt over pågående fartskontroller, i alle fall: Turen som vanligvis tar cirka 40 minutter tok nå 20. Vi holdt god fart. 0810 var vi fremme, 152 hryvna kostet reisen, alt var vel.

Flyselskapet vi skulle reise med var Wizzair. Det er et billigselskap som flyr mellom Sandefjord og Kiev, og som andre billigselskap tar det seg ekstra betalt der det kan. Innsjekket bagasje koster 173 kroner per colli (i alle fall gjorde den det denne reisen), og det står i retningslinjene at de praktiserer streng vektkonrtoll. Jeg sjekket derfor kun inn en colli, og var nervøs for vektkonrtollen. Alt av vekt i kofferten var tolldrikke og honning, alt annet av tyngde var fjernet og plassert i håndbagasjen. Den innsjekkede bagasjen veide med det 20,5 kilo, og jeg var glad jeg ikke måtte betale overvekt. Først etterpå fant jeg ut at vektgrensen hos Wizzair er 32 kilo, og at det er med håndbagsjen de er strenge.

I en post jeg allerde nå ser kommer til å bli lang, må jeg ha med irritasjonsmomentet med sikkerhetskontrollen. Denne gangen gikk det ut over Olia. Hun har ikke flydd så mye at man kan kalle henne vant med å fly. Hennes første flyreise var i desember i år da hun kom til Norge. Hun har langt fra vennet seg til hvor rigid terrorkontrollen egentlig er i den vettskremte verden, jeg mener den vestlige verden. Olia hadde helt glemt den lille neglsaksen hun oppbevarer i sminkevesken sin, og ble svært overrasket da sekken hennes kom tilbake fra gjennomlysningen og ikke ble godkjent. Da kontrollfolkene forklarte henne hva det gjaldt, fant hun frem den knøttlille saksen i en fart, fortsatt overbevist om at den uskyldige hvite saksen ville komme med, når hun bare skulle til Norge. Men enda hvor uskyldig Olia ser ut når hun ser uskyldig ut, og hvor mye hun forklarte dem at saksen var hennes «liobimai», «favorittsaksen», så måtte hun kaste den rett i søpla. Det kreler seg i meg, en velfungerende saks, helt unødvendig rett til ingenting.

Nyttet det å ergre seg skulle jeg mobilsert all den ergrelse jeg er kar om. Nå ergret jeg meg bare så mye som jeg ufrivillig måtte. Lett og elegant tok flyet oss direkte til Sandefjord, 25 minutter før planlagt. Det var viktige minutter, siden togene fra Torp stasjon går førti minutter over hver time, aktuelt for oss 1240 og 1340, og om vi rakk det som gikk 1240, ville det bety for oss en time ekstra i Oslo. Flyet vårt skulle lande 1210, landet 1145, og shuttlebussen som det heter skulle gå fra flyplassen åtte minutter før togavgang. 1232 var altså det magiske tidspunktet for oss.

Så begynte et kappløp med tiden. Vi var for en gangs skyld raske med å reise oss opp straks etter landing, samle sammen bagasjen vår og stille oss i midtgangen. Men alt vårt hastverk til tross, kom vi oss ikke ut, fordi han som skulle kjøre på plass flytrappen, klarte ikke å treffe den inn riktig. Jeg var fristet til å skrive det med store bokstaver. Jeg har aldri vært med på det før. Han traff ikke første gang, og heller ikke andre gang. Hver gang måtte han rygge langt tilbake, med lillebilen sin og tilhengertrappen, og hver gang tok det lang tid før man forstod at han heller ikke denne gangen hadde truffet, idioten. Ti minutter mistet vi på dette.

Deretter var det ny sikkerhetskontroll. På ny fristet det med store bokstaver. Det er idiotien over all idioti. Man sjekker om man tar med vann fra Ukraina inn i Norge, vann kjøpt på flyplassen i Borispol. For alle på Torp vet selvsagt at alle som kommer med dette flyet har vært gjennom en like rigid sikkerhetskontroll som de har å komme med. EU-regler, kaller man det, passasjerer fra fly utenfor EU-området, kanskje med noen få unntak, hvor Ukraina og Øst-Europa ikke er blant dem, så må man gjennom ny kontroll om man skal fly videre innen EU, eller kanskje også disse unntakslandene. Men vi skulle nå for alle stygge ord i verden ikke fly videre til noe som helst land, vi skulle ta toget til Oslo. De kaller det fortsatt EU-regler, for alle må gjennom tranfserområdet på Torp, det er ikke som på større flyplasser hvor de som skal ut kan gå et sted, og de som skal videre et annet. Men da kunne de jo heller sluppet alle sammen ut, og heller latt dem som på død og liv skulle videre, om det skulle være en eneste en som kommer fra Kiev til Sandefjord, for å reise videre noe sted, gå gjennom sikkerhetskontrollen på ny.Saken er at de vil ha oss gjennom transferområdet slik at vi kan kjøpe varer på taxfreen, og for dette kommer jeg aldri til å kjøpe noe som helst på flyplassen i Sandefjord, før jeg kan komme fra Kiev og spasere fritt inn i landet mitt uten å bli mistenkt for å ville sprenge noe med vannet mitt.

Jeg har vært med på dette før, og visste vi måtte løpe fra flyet til kontrollen, slik at vi fikk sneket oss fremover noen plasser før køen egentlig begynte. Allikevel gikk nye 25 minutter her i kontrollen, og køen til den. Man skulle tro at det gikk raskt, siden alle hadde vært gjennom kontroll i Borispol, og ingen hadde noe tull med seg. Men det er tvert i mot. Mange trenger lang tid på å forstå hva dette er for noe, noen har kjøpt noe på taxfreen i Borispol, og må få forklart hvordan de skal få den tilbake, når de forlater transferområdet. Og min kone Olia, for eksempel, skjønte jo ikke engang hva kontrolløren mente da han spurte etter «taxfree», hun svarte bekreftende, for i hennes sekk var alt «free of tax». I anstendighetens navn er det dette som er den naturlige betydningen av ordet, om man ikke er vant med den norske og internasjonale forkvaklede.

Etter sikkerhetskontrollen var det passkontroll og ny kø. Man kan mene mangt om våre mange nye landsmenn, men akkurat her på Sandefjord flyplass mente akkurat jeg at noen av dem tok fryktelig lang tid i passkontrollen. Det var et eller annet problem, og passkontrollørene måtte snakke litt med hverandre, og han som ville inn i landet vårt måtte forklare litt, og det var så mye av det ene og det andre, og da det endelig var Olias tur, så fant ryggstøtten på stolen passkontrolløren satt i på å falle av, og han måtte bruke deler av ett minutt på å sette den på igjen, og i mellomtiden hadde jeg fått innpass i en ny kø for dem med norske pass, der alle kom igjennom på to sekund. Nye fem minutter var gått.

Så var det å hente bagasjen. Vi løp, vi løp som bare juling inn i henterommet der tett med bagasje allerede lå på rulletbåndet, og tett med folk stod og så på den. Jeg tenkte i et av mine lyseste øyeblikk, et øyeblikk klarere enn jeg, at jeg måtte springe til enden av båndet først, for hvis kofferten var der, måtte jeg hente den før den gikk inn i luken, og bak veggen en stund før den tok en ny runde. Og akkurat det var det faktisk den var i ferd med å gjøre. Jeg måtte gripe den i hjulkanten, rive den til meg, få den ned på fast gulv med makt, og ikke engang ha tid til å puste etterpå. Den lille ekstra tiden å unne meg gikk med til å ta i mot rosen fra Olia for å ha vært så snartenkt og skarpsynt å få tak i kofferten helt her på slutten. Ikke engang ett minutt ble brukt her.

Deretter var det å komme seg ut utgangen og gjennom tollen. Vi løp på ny, denne gangen hindret av at vi nå hadde å frakte med oss all bagasjen, og enda med at et fullt fly fra et eller annet annet sted sendte en aldri stansende strøm av folk mot oss i motsatt retning av den vi løp. Det bremset oss, mildt sagt, og enda mer bremset det oss at vi ikke klarte å finne utgangen, og i stedet bare løp tvers over til andre enden av flyplassen. Tilbake igjen måtte vi uten et sekunds nøling, på ny gjennom trengsel av folk, og ingen skjønte noenting av vårt spørsmål om hvor utgangen var, før vi endelig fant den, og hastet slik gjennom tollen på grønn sone, at selv en hjerteløs toller ikke ville ha hjerte til å stoppe oss, om det går an å bruke et slikt setningsparadoks.

Jeg slipper allerede her bildet som viser at vi klarte det.

Det siste vi måtte var å finne shuttlebussen. Vi løp rett ut første og beste utgang, som heldigvis viste seg umiddelbart, og spurte alle som var der hvor shuttelbussen var, bare for å oppleve at absolutt alle som var der, var utlendinger, som verken skjønte spørsmålet eller shuttlebuss. Han ene var imidlertid såpass behjelpelig at han i det minste pekte på en buss. Og Olia – som heller ikke helt hadde skjønt hva shuttlebussen var for noe – løp bort til Torpekspressen for å snakke med den om avgangstider. I mens fant jeg skiltet med Shuttlebuss. Det var bussen som stod like foran oss, med helt åpne dører, men uten sjåfør. Det måtte være denne bussen. Og at sjåføren ikke var der, måtte skyldes at han ikke ville komme før bussen skulle gå åtte minutter før togavgang.

Hjertet mitt stoppet ikke å banke før vi var på stasjonen på Torp. Og da sluttet det ikke å banke, det banket bare langsommere. Vi hadde greid det.

Og her er det sikreste beviset på at toget kommer, og jeg står der.

Oslo

Etter mine beregninger skulle vi nå få en god, drøy time i hovedstaden. Toget vårt til Bergen skulle gå fra Oslo S klokken 1607, og vi skulle komme dit med lokaltoget klokken 1448. Det er klart, om vi skulle komme med neste lokaltog en time senere, ville det ikke bli noe hovedstagsbesøk, bare togskifte. Egentlig hadde jeg jo bestilt billettene på nettet, Sandefjord Torp – Bergen hadde jeg skrevet inn, og fått foreslått toget 1340 med skifte i Drammen. Men siden Oslo er en mer interessant by enn Drammen har blitt, regnet jeg med at NSB ikke ville ha noe i mot at vi brukte tiden vår i hovedstaden i stedet, og det hadde de da heller ikke. Tvert imot var de riktig så behjelpelige, og ordnet til og med å skrive ut skikkelige billetter for meg på en av lokalstasjonene mellom Torp og Oslo, siden jeg ikke hadde rukket å gjøre det selv, og det antageligvis heller ikke finnes mulighet til å gjøre det på Torp. Utskriften min holdt lenge.

Det fulgte nå en tid med positive overraskelser. Den første var da vi ankom Drammen 1348, en halvtime før jeg hadde trodd, siden jeg hadde blandet sammen ankomsttidene til Drammen og Oslo. Det betydde at vi ville være i Oslo 1428, og ikke 1448. Nye 20 minutter var vunnet. Og enda flere ble det da jeg plutselig skjønte det gikk an å gå av på Nationalteateret i stedet for Oslo S. Bedre kunne det jo ikke bli, siden det først og fremst var slottet som interesserte kongevennlige Olia, og vi etterpå kunne bruke god tid på å gå nedover Karl Johan bare en gang, i stedet for frem og tilbake. Rikelig kunne vi kose oss rundt slottet, fotografere også rikelig, og i det hele tatt bare nyte å være der. Olia gjorde det helt og ekte, jeg nøt at hun nøt det så godt.

Deretter stakk vi ned til Rådhusplassen og Aker brygge, Olia skrøt og fotograferte. Bestemorstil var det over skrytet, for dem som kjenner bestemor, eller har en bestemor som skryter like mye. Grünerløkka viste jeg henne, og Stortinget. Alt ble rikelig fotografert, også de utkledde statuene langs etter Karl Johan, en idé Olia først hadde sett i Eupatoria da vi var der, og som hun der hadde fått forklart var en idé man hadde hentet fra Venezia, etter en som hadde vært der. Nå kunne hun se at også i Oslo hadde noen hentet ideen, og at den egentlig allerede for lengst er i ferd med å bli utslitt.

Vi hadde noe så sjelden som god tid. Vi hadde sett og fotografert det vi skulle. Vi var på god vei nedover Karl Johan. Og det var enda nesten 40 minutter til toget skulle gå. Men vi klarte å bruke opp alle overskuddsminuttene, slik at vi også denne gangen måtte løpe, og bare kaste oss inn i en helt annen vogn enn den vi hadde kjøpt billett for.

Saken var nemlig at vi hadde spist opp all nisten vår. Den sprakk på flyplassen i Borispol, ble bespist ytterligere i løpet av flyturen, og ferdigspist på toget Torp – Oslo. Vi måtte kort sagt kjøpt ny, og vi måtte også ordne oss noe å drikke. Til det hadde jeg snedig tatt med flere tomme plasflasker fra Kiev, det var bare å komme seg inn på et toalett og fylle dem med vann. Men alt det stresset som skulle vente oss til tross, greide vi verken å kjøpe noen ting, eller å få fylt flaskene med vann. Det ble bare fæle greier alt i hop.

Norge er jo på overflaten et veldig vennligsinnet der alt er rent og pent, og alt oser av velstand. Men når man bare vil ha kjøpt seg litt normal mat og få seg litt gratis vann i et av verdens mest vannholdige og renvannige land, og dagen er søndag, så vil det vise seg at det er ganske så vanskelig å unngå blodsugerpris i en skala som overgår mine prinsipper. Kanskje skulle jeg ha forlatt prinsippene mine, jeg ble jo til slutt tvunget til det, men så lenge det så ut til å være mulig, ville jeg unngå Narvesen og Della de luca og Seven-Eleven og alle de andre kioskjedene som trenger seg frem overalt, og lopper penger av folk som ikke har selvdisiplin til å ordne seg matvarene sine i billigere og bedre butikker. Jeg har for mye selvdisiplin, og styrte forbi dem. Vi styrte forbi flere alternativer, i håp om et toalett med vann og en Rimi-butikk på jernbanestasjonen. Men toalettet kostet 10 kroner, en menneskerett og ikke en forretningside skulle det være å gå på do, og Rimi-butikken var stengt. Kanskje fordi det var søndag, kanskje fordi den var under ombygginging, kanskje på grunn av begge deler.

Vi måtte i alle fall tilbake igjen, til et av de tidligere alternativene. Men siden et av dem var Peppes pizza, hvor vi allerede første gang hadde gått forbi fordi det bare ville bli stress å vente på pizza så kort tid før togavgang, førte denne klønete tilbakegangen bare til at tiden rant ut. I et siste desperat forsøk prøvde jeg å løpe til Burgerking, for i det minste å få med meg noen liter med vann, bare for å oppleve at i Oslo by er toalettene på Burgerking stengt med kodelås, og for å få koden til den, var jeg mer enn villig til å kjøpe en hvilken som helst cheesburger, om det ikke hadde vært kø og umulig.

Dermed hadde vi ingenting utenom all bagasjen å spurte med bort til toget som skulle gå om noen minutter, og særlig Olia var så stresset at hun bare kastet seg inn i alle de første og beste vognene hun så, mens jeg insisterte på at vi i det minste måtte komme oss nærmere den vognen som var vår. Det krevde nemlig siste rest av min innvendige vannbeholdning å svette ut anstrengselsen å bære den 20,5 kilo tunge kofferten mellom benkeradene til vi kom til riktig vogn, og riktig plass.

Alt var nå gått galt. Vi hadde ingenting mat, ingenting drikke, og vi hadde en togtur fra 1607 til 2235 Oslo – Bergen foran oss. Og jeg var utsvettet og uttørst av den siste aller mest idiotisk, unødvendige løpingen.

Toget Oslo – Bergen

Situasjonen var egentlig kritisk. Jeg var så svett og varm og tørst at jeg var gretten, og alt det jeg hadde gledet meg til å vise Olia vår vakre natur, særlig når vi går fra østlandet til vestlandet, det var nå blitt til bare irritasjon over at jeg måtte sitte så lenge på toget uten en gang å kunne sløkke tørsten. Og Olia var heller ikke av de blideste, og lurte på hvordan i all verden jeg kunne la være å høre på henne og hennes tidlige forslag som slik det var blitt selvsagt ville ha løst alle problemene våre, men som da det ble stilt ikke virket til å være det aller mest optimale. Men hvem trenger det aller mest optimale, når man ellers har ingenting og bare ønsker å spise noe (Olia) og drikke et eller annet (jeg)?

Jeg bestemte meg for å hogge meg gjennom knuten, om det går an å bruke dette uttrykket litt feilaktig. Jeg skar meg gjennom prinsippene mine, det var fortsatt ferie, jeg kunne ikke sitte der og være gretten hele togturen. Jeg måtte ha noe å drikke, og valgte den eneste løsningen mulig, jeg kjøpte en farris i bistrovognen. Jeg stålsatte meg for en pris på 20 kroner, og betalte også de 27 kronene det kostet uten at det vistes på ansiktet mitt. Jeg lot også Olia kjøpe den maten hun trengte, et plastpakket rundstykke til 35 kroner. Må man, så må man. Det var fortsatt ferie.

Og med det så ble også togturen levelig. Olia og jeg kunne nyte naturen vår allerede på østlandssiden. Vi pekte og forklarte, sammenlignet med Ukraina og Krim, og koste oss akkurat som vi hadde gjort på toget fra Torp til Oslo. Da det på Hønefoss ble stopp på ubestemt tid på grunn av ras et sted i Hallingdal, så jeg også lynsnart mitt snitt til å snibbe innom stasjonstoalettet, og få fylt vannflaskene mine. Litt nervøs var jeg jo, for at hele toget skulle gå fra meg, men ikke verre enn at jeg også tok meg tid til å styrte en av de to syvdeslitersflaskene mine, før jeg fylte den på ny. Da toget begynte å gå igjen, var jeg helt utørst, hadde to fulle flasker vann, pluss enda litt farris igjen. Det så alt sammen riktig så bra ut.

Og riktig så bra ble det hele reisen inn. La gå at det kom inn et helt fotballag i vognen på Ål. De hadde funnet cup-pokal (eller kopp-pokal, som det heter på norsk) i en turnering der, og elimernete i løpet av sekunder ethvert håp om ro og fred hele veien til Bergen. Fra Gol og Geilo, der min lenge varslede skjønnhet skulle overta, var det trøttheten mer enn skjønnhet som overtok for meg og Olia, og i stedet for å studere våre aller vakreste høfjellslandskap, brukte hun siste delen av reisen til å studere matematikk. Jeg vet ikke om jeg egentlig skulle være glad, jeg er jo selv glad i matematikk.

Ellers vil jeg gjerne ha med i posten at da småguttlaget fra Ål-cupen tvang oss til å sitte på plassene vi egentlig hadde billett til, ble vi sittende overfor et fransk ektepar, som var artige for meg å studere. «O-la-la», sa hun om naturen vår, og jeg fikk det for meg at jeg også forstår fransk. Olia ville jo heller ikke være Olia, om hun ikke hadde tilbudt noen av medpassasjerene våre noe av nisten vår, og siden hun ikke hadde annet enn vann å tilby, tilbød hun vann. Enda hun brukte langt tid på å løpe til toalettene for å få rengjort glasset vårt ordentlig, og tilbød russisk, overtalende med først å fylle det i, så sette det foran den ærverdige, gamle damen hun ville gi det til, enda alt dette, og det at Olia hadde tilbydt vannet på norsk, fikk hun det ærverdige svaret: «no, thank you very much». Noe jeg på forhånd – bortestt fra ordlyden – kunne gjettet.

Det siste jeg ville ha med er min lille seier da toget var fremme, og Olia og jeg hadde snakket russisk hele reisen, og treneren på dette laget som hadde vunnet pokal-koppen i fotballturneringen tross mitt egentlig ganske norske utseendet, på herlig feilaktig Bergensengelsk spurte meg «is that your» om bagasjen på hattehyllen over oss. – Nei, an tilhøre dei der franskmennene som satt øvefor oss, kunne jeg sagt på klokkerent Rogalandsk, men jeg svarte bare «Nei», og ingen kunne gjette at jeg ikke var vaskeekte russer fra Irkutsk.

To fulle flasker vann (minus ett vannglass en gammel, ærverdig dame ikke ville ha) tømte vi ut på nærmeste gressflekk utenfor stasjonen, før vi med hver vår sekk på ryggen trillet kofferten hele veien hjem til vår leilighet i Strandgaten. Der låste vi oss inn, gjorde de aller mest nødvendige ting, som ikke i det hele tatt innebar å pakke ut, før vi ramlet i seng og sovnet tungt. Sommerferien var over, og vi sov oss gjennom natten til et helt nytt liv.

Posten vil også bli utstyrt med bilder.