Til Bergen for RF 60-årsjubileum

Jeg har de siste årene forsøkt å gjøre bloggen litt mer upersonlig, og jeg sa uttrykkelig til en på festen at dette kom jeg ikke til å skrive om. Som man vil se, stemmer ikke dette, for her kommer en personlig tekst om RF og festen.

Bergen Realistforeningen ble stiftet for 60 år siden av realiststudenter ved universitetet i Bergen. Det var i den anledning det var jubileum. Jeg var med på det glade 90-tallet, det rent ut ubeskrivelig kjekke og lystige 90-tallet, da livet og verden lå foran oss, og optimismen var uten sidestykke. Alt var gøy og muligheter. Jeg begynte studenttilværelsen høsten 1994, og begynte i RF våren 1995, det året de flyttet fra Hulen til Kvarteret. Det var året vi flyttet fra ubegrenset frihet, til frihet med litt regler. Først var jeg med i booking, og gjorde en notorisk dårlig innsats i booking, men tok det igjen i det sosiale, og var med på absolutt alle arrangementer, alle de år jeg var medlem og æresmedlem og arbeidende pamp, det vil si alle studieårene mine.

Det var så gøy at det vanskelig lar seg forklare. Og det var et glimt av det på ny, med denne festen, der alle nåværende og tidligere RF-medlemmer var invitert, og der 150 av oss kom. Det var en påminnelse om hvor kjekt vi egentlig hadde det, og hvorfor det var så gøy. Det er noen enestående personligheter, ressurssterke, kreative, smarte og sosialt intelligente, sånne folk du har lyst til å være med, sånne som får ting til å skje. Vi har jo arrangert konserter og andre arrangement hver eneste torsdag, siden starten for 60 år siden, og vi har i tillegg til det arrangert interne fester og hytteturer og gøy og moro.

Jeg besøkte også en kamerat, når jeg først var i Bergen. Og jeg tuller ikke med sånt, helgen ble benyttet, fredagen var det øl og vin og snakk med min venn og hans dame fra Brasil, og lørdagen var opp i Kvamskogen på ski. Fredagen var jeg latterlig forsinket opp, fordi jeg enda en gang feilberegnet hvor lang tid det egentlig tar å kjøre med elbil, når man må lade, og stå i ladekø, og fordi jeg ikke kom meg av gårde hjemmefra. Det siste er riktig prioritering. Uansett hvor kjekt det er å være på utfart, er konemor og barnet prioritet nummer 1, og det er ingen prioriteringer på de neste plassene. Kona og barnet er viktigst, og det er ikke noe her å trekke inn som «også er viktig». Så når jeg var klar til å gå, klokken 1400, og lille Irina på 4 satt klar med sjakkbrettet, og ingen å spille med. Så ble det spill med meg. Og ikke en gang, men to, og uten noe hastverk og «snart må jeg gå» og den slags type ting. Vi spilte sjakk i en time. Og jeg kom frem til min venn klokken halv ti. Så var det øl og vin og pizza til litt utpå natten.

Kanskje var det dette som gjorde at jeg også på skituren ikke ville ha noe mas om at jeg skulle noe etterpå også. Vi tok oss all den tiden vi trengte. Normalt er det jeg som står for gjennomføringskraften, jeg vil fullføre runden, alltid klar for litt ekstra, aldri stoppe før det er ferdig, alltid overvinne enhver vanskelighet. Nå var det tåke, der oppe på fjellet, og jeg var egentlig innstilt på å avslutte turen før runden var ferdig, og heller komme meg hjem igjen i tide til festen. Men min venn ville gå på, og gå på gikk vi, helt til vi begynte å bli usikre på hvor vi egentlig var, i tåka. Det var ingen sikt, der oppe, og de 10-20 meterne vi kunne se fremfor oss, stemte ikke med sånn vi mente det burde være i hodene våre. Det var for mildt og for varmt til å være egentlig farlig, og vi var også altfor nært veldig sivilisert område, så det var ganske trygt. Men vi snudde likevel, og det var jeg som ville.

Min venn hadde leiebil til klokken 1700. Festen skulle begynne klokken 1800. Vi var tilbake i Bergen litt over 1800, og jeg var på vei ut til bybanen litt over 1900. Til festen ankom jeg godt over 2000, sikkert halv ni, etter at maten var ferdig spist, de første talene holdt, og folk satt og ventet på desserten. Kjedelige greier. Men når jeg først var der, ble alt stilt på maks. Det var intense timer til 0430, da jeg og to karer fra Bryne lusket hjemover med pizza og kebab og full kontroll på hele universet. Til min venn hadde jeg sagt at det sluttet i sivilisert tid, og at jeg nok ikke kom til å gå på nachspiel, uten at det var ekstremt kjekt.

Ekstremt kjekt var det altså. Det var fullt av folk jeg husket og hadde glemt, og som jeg straks husket igjen, straks jeg så dem. Uten unntak var det kjempegreier å se dem på ny, fulle i farten og kompetanse på fest, akkurat som i de gode, gamle studiedager, gladtiden. En helt merkelig stor del av dem arbeidet i det private, i stedet for å si hva de var, som jeg er vant med, sier de jeg jobber i, og så navnet på bedriften. Dette er de som holder Norge i gang, og det er skikkelige folk, landet er i stødige hender. Selv om man kan tro hva som helst når man går inn og sjekker sosiale medier, og mer og mer også andre medier. Det er liksom som om vi sklir inn i en inndeling mellom de som skriker og skråler og krangler om hvordan ting er, og bør være, og de som bare holder kjeft og har det fint, og gjør en god jobb på sin plass.

Det var også tankevekkende å se hvor sterk RF-kulturen er, og hvor viktig og bra det er å ha sånne ting som binder oss sammen. I RF er de fleste tingene gjort med humør, som rivaliseringen med våre unevnelige konkurrenter, som alle sangene, minnene, geita, mottoet, bibleringen, ordboken, kulturen, hytteturene og festene. Veldig kjekt var det å høre om hvordan man gjorde det på 80-tallet, og på 90-tallet, og så videre, og om alle tingene som har skjedd. Det er hundrevis av ting å si ekstra også, veldig, veldig mange av hytteturene er legendariske, i ordes retteste og riktigste forstand. Disse turene er å skape historie, slike ting å snakke om og huske på resten av livet. Sånn at vi går rundt som fyrverkeri av glede, fytti helsiken så kjekt det har vært å være oss.

De aller, aller fleste av oss er nå familiefedre og -mødre, med barn og ektefelle, hus og jobb på stell. Men alle hadde ennå livet og glimtet i øynene, i stand til å lukte en fest, og få maks ut av den. Ikke sant, det finnes folk der man lurer på hva man skal snakke om, og så har vi her, hvor samtalene bare syder og bobler, hvor neste påfunn bare er en idé unna. Og dans og moro, selvfølgelig, til band og til vanlig musikk, festdans, energiutspruting. RF danser ikke, var det en som sa, hvorpå jeg kunne minne om at vi gjør riktignok ikke det, vi legger oss i mølje. En herlig idé fra hytteturer på 90-tallet, alle legger seg bare oppå hverandre i en haug, til tonene fra Cornershop, «darje», som vi kaller sangen.

Det var ikke snakk om annet enn taxi. Vi var fire stykker i vår. Tvers igjennom herlige folk. Det kunne vært fire hvem som helst, var fire oss, to over stokk og stein attraktive kvinner, og så to karer mer på det jevne, en kjempekar han andre, forresten, og så er det fullt av minner og ideer og historier knyttet til alt vi har opplevd sammen.

Vi skulle på nachspiel. Og enda hvor intelligente vi er, selv der og da på nachspiel ville hver av oss være i stand til å bevise pytagoras eller utlede en derivert, om det var det som var saken, men vi kunne bare ikke få inn i hodet at vi ikke kune få gå inn fordi «det er fullt». Det er jo nettopp poenget med nachspiel, det er aldri fullt, alltid plass. Vi arrangerte fester for studentene, og kunne selv feste etterpå, på nachspiel, der det alltid var plass til alle som hadde rett til å være der. Og retten fikk vi nettopp av det, at vi gjorde denne frivillige innsatsen, for studenter og andre, på den begivenhetsrike og fartsfylte fritiden vår. Og fritiden, den strakte seg over mesteparten av døgnet, som vi husker. Det var aldri noen god grunn til at studier og plikter skulle gå ut over fritiden vår, plikter til sin tid, fritid til all tid. Vi har også det sunne instinktet at om vi møter en hindring, går vi rett igjennom den, om det ikke er slik at vi må gå rundt eller over eller under.

Vi lar oss i alle fall ikke stoppe. Regler er regler, og vi er høflige og ordentlige, og står i den dumme køen når vi må, når det er slik man gjør det i vår tid. Men det er inne på nachspielet vi på ny er i drift og i fart, hvor det er mer øl å drikke, flere samtaler å ta, mer gøy å finne på. Vi drikker glasset til bunns, vi i i RF. Det er ikke sånn at vi etterpå sier det var mer vi burde gjort, muligheter som var der, og som vi ikke benyttet. For meg er det helt ekstremt å kjøpe slummat på vei hjem, jeg tror aldri jeg har gjort det før. Men nå hørte det med, skikkelig pizza og kebab, i dress og godt selskap, helt hjem.

Langhelg i Bergen – og hjem igjen

Det var deilig å være en langhelg i Bergen. Fjernt fra nyheter, fjernt fra internett. Men man savner sin familie og særlig sitt barn. Før i livet var det alltid kjekkest å reise ut, ut på eventyr. Nå er det vel så kjekt å komme hjem til en glad kone og et strålende barn. Da er det bare ikke å la nyhetene som rir verden om dagen ødelegge for én.

Først besøkte jeg en gammel venninne fra studietiden, teatertiden. Hun har delvis holdt frem med livet vi levde. Men virkeligheten innhenter henne også, med voksen alder følger en del ting. Det er ikke bare å la det stå til på scenen og på fester, som vi kunne før. Vi rakk å besøke to restauranter mens vi var der. Den første hadde kelner til oss med deler av slekten fra Ukraina, så jeg kunne teste russisken min – og hans. Dette gjorde at jeg tok i også i bestillingen, helflakse vin, og både primo og secundo på den italienske restauranten, skikkelig opplegg.

Deretter skiftet jeg beite, til en venn som har funnet seg kjæreste fra Brasil, slik jeg har fra Ukraina. Det var femårs jubileum for hennes opphold i Norge. Jeg var der da hun kom. Nå var jeg der igjen. Min venn og kjæresten snakker portugisisk, slik jeg og min kone snakker russisk. Så når  kona ringer, blir det russisk på meg og henne, portugisisk på min venn, og hans. Hvem skulle trodd det da vi gikk ut videregående sammen for snart 25 år siden?

Lørdagen reiste jeg og min venn jeg besøkte til Kvamskogen på skitur. Det er lenge siden! Men veien dit føltes som jeg har kjørt den hele tiden, nesten hjemmekjær. Skituren var flott, fint vær, men dårlig snø, og dårlig kropp, kan man legge til. Man blir vel kanskje litt stiv og støl med årene. Eller var det bare at jeg ikke har stått på ski på noen år, som gjorde at jeg følte meg ustødig og klønete nedover. Selv ploging var vanskelig.

Tvillingtoppene

Opp Tvillingtoppene på Kvamskogen

På kvelden var det middag hjemme i anledning femårsjubileet, og rikelig med vin ut over kvelden. Vi snakket om alle de tingene vi pleier å snakke om. Og et par nye, siden tiden går, og vår livssituasjon endres.

Både opp og ned kjørte jeg med kystbussen. Prisen er mer enn doblet fra sånn det pleide å være. Jeg vurderte alternativ, kjøre selv i min elektriske bil, eller ta danskebåten opp, kanskje med min bil inni. Det endte altså med kystbussen. Fly ville kommet på opp mot 3000 kroner denne helgen. Dyrt, for en tur til Bergen.

Jeg klarer å lese, og få gjort ting på bussen. Oppover hadde jeg tilgang på Internett, men det kan også være en forstyrrelse for meg. Facebook klarer jeg å holde meg unna, men jeg må liksom sjekke Twitter. Så går tiden. Og så blir jeg engasjert, og provosert. Det er krig i Ukraina igjen, i Donbass. Avdiivka, heter byen. Det er best å holde seg unna, ikke tenke på det, ikke snakke om det. Det finnes en filmsnutt fra begynnelsen av januar, der John Mc Cain og en annen amerikansk senator er i Ukraina, og snakker til ukrainske soldater. De snakker om en offensiv som skal begynne 20 januar. De har det kanskje best, de som ikke vet. Jeg skulle gjerne vært en av dem.

Så jeg leser heller gamle bøker, gamle dikt. Edith Södergran er en poet jeg har oppdaget. Hun ble tidlig rammet av tuberkolose, samme sykdom som faren døde av. Og da den russiske revolusjon kom i 1917, mistet familien Södergran formuen sin. De kunne heller ikke reise mer til St. Petersburg, fra hjemmet sitt i Raivola. Plutselig var det grenser i verdenen hennes. Hun hadde da seks år igjen å leve, med stadig mer sviktende helse. Likevel skriver hun noen av de mest livsbejaende dikt som er utgitt, hun insisterer på å leve og å skrive i triumf. Det er imponerende og suggererende gjort. Den andre boken jeg leste var Et mord i Kongo, av Morten Størksnes. Han og Kongo har jeg skrevet om i en eldgammel post, jeg vet ikke om jeg vil stå for det jeg skrev den gang, nå. Boken om mordet i Kongo var ikke så verst. Jeg lånte den av min venn, eller fikk den.

Og hjemme har lille Irina vokst noe så ubegripelig på de få dagene jeg har vært vekke. Hun snakker og snakker og snakker, en rekke med nye ord, og stadig oftere setninger på tre ord, stadig mer komplisert. Stadig oftere har hun også en egenvilje, som at hun ikke vil ha på bleie og sier njet, eller skjønner hva som er på ferde, og har andre forslag. Noen ganger tar hun også initiativet, ikke bare med å gripe hånden vår, og føre oss dit det skjer, men også med å snakke og å foreslå. Hun synger i vei på sanger hun har hørt på YouTube, og av meg. Hun er helt etter trykket og uttalen av ordene, men hun klarer ikke å skille dem, og det går ikke an å skjønne hva hun synger, om man ikke vet det fra før.

Andre ting har også skjedd, til minne fra denne posten til ettertiden. Mandag var temaet manglende strøm, ganske kritisk, med null respons fra bilen, mistet lader til en PC, og et eller annet som har skjedd med stereoanlegget, så det ikke slår seg på. Gradvis blir alle disse problemene løst. KIA-eiere som forviller seg bort til denne posten, kan få vite at problemet med manglende strøm er kjent, med meg var det min egen feil, men jeg fikk likevel gratis hjelp uten problemer av noe slag. Hjelpen var en liten sjokkstart av 12-volts batteriet, en boost, som de kalte det, og så var alt i gang. Det har det også vært siden.

Etter bilen hadde fått tilbake strømmen sin, reiste vi alle sammen i vår lille familie ut og stod på skøyter på Jærhagen. Vi kjøpte til hele familien, Irina, Olia og meg, under tusen kroner. Irina med sine to år og fire måneder er selvsagt altfor liten til skøyter, hun fant ikke ut av det, men vi holdt henne, og hun skøytet. Enda har jeg ikke helt funnet ut av om hun syntes det var mest kjekt, eller mest skummelt. Det får vi snart se når vi hører om hun vil ut dit igjen. I alle fall har hun snakket litt om katatasja, som er å stå på skøyter på russisk. Også før hun fikk seg skøyter selv, så hun med stor forundring og nysgjerrighet på de som allerede hadde, og skled rundt på isen. Snart gjør hun det selv.

Babmi! Jærhagen, Barn på skøyter

For første gang på isen!

Sola flyplass. På vei til Oslo.

Punktum i overskriften. Det ble en kort natt. Jeg lå og ventet på vekkerklokken, til det ikke gikk lenger, og jeg stod opp. 0545. Flyet til Oslo går klokken 0905. Jeg er på flyplassen og venter.

Jeg skal på seminar. Ytringsfrihet. Der har jeg noen erfaringer, fra før jeg ble gift, der jeg havnet i trøbbel for ting jeg skrev, sa og gjorde. Jeg var aktiv i studentteater og friteater, energisk og frisk, ikke redd for noe. Nå er det ikke verd maset. Om folk lar seg provosere, er det ikke verdt bryet. Jeg vil bruke tid på å være glad i familien. Være i solen, ikke i vinden.

Jeg skal også besøke gamle venninner fra studentdagene, teaterdagene. Få år rundt 2000 farget våre liv. Vi gjorde mye, husker det godt. Merkelig det var så få år, når de har så mye å si. Jeg prøver å komme meg til Oslo når jeg kan, for å se dem igjen og leve det opp, litt av det, på ny.

Nå er vi i arbeid, og er voksne. Ingrid har kjørt løpet, og lever av teater. Marte er ferdig med det, har annen jobb. Jeg lever nå mitt liv, med mine ting. Skriver enormt, leser så mye jeg kan og får tid til, men det står ikke så mye på spill lenger. Jeg har mitt liv med min kone og mitt barn, alt annet blir underordnet, hobby.

Kuldegradene har kommet til Rogaland nå. Det er stram, klar himmel. Jeg hadde sekken pakket klar da mor kom og hentet meg litt over syv. Kjøreturen ut. Flyplasser irriterer meg alltid. Det kunstige livet, og all teksten om at dette er bra, og vi skulle være fornøyde. «Vi bygger ny og bedre flyplass». Bare det første er sant.

Men ok. De har jo gratis Internett, så jeg kan skrive denne posten og poste den, for å korte ned tiden til flyet går. Klokken 0955 er jeg på Gardermoen. Shuttlebuss, som det nå heter, fancy, på engelsk, til et av flyplasshotellene. Kurs i ytringsfrihet. Jeg gleder meg, jeg gjør jo det.

Fin tur til Bergen!

Torsdag reiste jeg til Bergen. Jeg bodde der i 17 år, og ligger godt i rute for minst et årlig gjensyn etter at jeg flyttet derfra i 2011. Hver gang har det vært kjekt, denne gangen en av de kjekkeste.

Blant de mange ting jeg kombinerer inn på disse Bergensreisene mine er en liten opptreden som komiker. Dette er ikke humorbloggen min, så den delen av mitt liv vil jeg holde utenfor her. Det rekker å si at det var hektisk, med opptreden på engelsk i Stavanger onsdagen, så på vanlig jobb torsdagen, og rett til Bergen for opptreden med et annet manuskript på norsk. Jeg satt på flyet og skrev det ferdig, på mini-iPad, og fortsatte skrivingen og memoreringen på Bergen offentlige bibliotek, før min venn jeg skulle bo hos ringte, og det gikk i ett.

Først med innebandy. Det ble et høydepunkt. Vi hadde et lag i serien, et lag som fortsatt eksisterer, men som jeg naturlig nok ikke lenger er med på, siden jeg har flyttet. Uansett, dette var trening, og kjempegreier. Høy intensitet, mange mål, og skikkelig konkurranseinstinkt fra alle. Jeg spiller også litt bedriftsfotball med jobben. Det er verre, der merkes det mer at man er eldre, og hva man gjorde i ungdommen nå er blitt umulig. Det går alt sammen litt tregt, og man blir med en gang utslitt. I innebandy kan man la køllen gjøre jobben, man trenger ikke trippe sånn med beina, og man kan bruke kroppen til å drible med og tackle med. Det var rett og slett kjempegøy. Jeg spilte så det ble helt travelt med sceneopptredenen samme kveld.

Fredagen var det fagpedagogisk dag ved universitetet. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til. Men jeg var der, og gikk etterpå ned og spiste meg litt lunsj på pastasentralen. Nå hadde jeg litt mer ro for kveldens sceneopptreden. Jeg kunne stramme opp manus litt, og dessuten lære det skikkelig. Mine venner jeg bodde hos ville også være med. Det var første gang for dem. Tja, det er mye å si om det. Jeg sier ingenting.

Etterpå var det fest. Det kan jeg si. Det er noe jeg liker med Stand up Bergen, man kan stole på at det blir en real fest etterpå, og at det ikke vil bli noe problem å finne noen å drikke med til alt er stengt. Det hjelper jo også godt når både publikum og komikere føler det har vært en fin kveld, og liksom bare surfer på stemningen. Tja, jeg tok så usannsynlig av, at jeg for første gang i mitt liv kjøpte en kebab på vei hjem.

Så var jeg fri. Så var det ikke flere forpliktelser. Nå var det bare gøy og avslapping. Min kamerat og jeg tok oss en tur opp Bergensfjellene. Det var lørdag, og helt i strid med alle tradisjoner. Men sånn måtte det bli, søndagen skulle jeg hjem. Så for første gang i vårt liv gikk vi en lørdagstur.

Den gikk opp Fløyen, først halvveis opp, da vi fant ut at vi hadde glemt rødsprit eller gass til kokeapparatet. Det er ikke noe å tenke på, vi må ned igjen, hente eller kjøpe. Vi kan ikke koke kjøttkaker uten kokeapparat, og det nytter ikke uten kjøttkaker. Turen skal gjennomføres skikkelig. Så det er bare å komme seg ned, ikke spille tiden med å tenke på det, gå ned, kjøpe rødsprit, og så gå opp igjen der man var – og fortsette turen.

Vår tur fortsatte opp til barnehagen, der oppe, så inn, og opp til Rundemannen, der vi gikk ned, og videre inn, rundt den lille haugen, som er begynnelsen på turen over Vidden, om man går den fra Fløyen. Det gjorde ikke vi. Der spiste vi middag. Kjøttkaker, brun saus, poteter, tyttebærsyltetøy. For øvrig rester fra dagen før. Funker alltid. Derimot hadde vi optimistisk tatt med noen øl, vi hadde liksomt slengt på en hver, da vi skulle kjøpe sjokolade og kjeks som snacks på turen. Og så hadde jeg tenkt at når vi først skal ha en hver, er det sikkert enda bedre med flere. Så vi kjøpte en sekspakning. Og drakk hver vår. I vinterkulden er det ikke noe særlig med kald øl. Det har vi erfart før også.

Kaffe, derimot. Det funker alltid. Også denne gangen.

Så var vi over til den strabiøse delen av turen. Den går ned fossen, eller bekken som prøver seg på å være elv, ned til Tarlebøvannet. Derfra er det kratt og Einer og ingen som går utenom oss, på østsiden av dette vannet, noe skikkelig styr å gå i, vind og snø er det også, og glatt, men vi går på, og når vi kommer til demningen på sørsiden av vannet, feiger vi ikke ut og går raskeste vei hjem. Vi går opp igjen, opp over Langelivannet, på sørsiden av det, og ned det som må være den vakreste og mest spektakulære nedstigningen fra byfjellene, ned Hardbakkadalen.

Nå var det begynt å mørkne. Og veien fra Haukeland, Kalfaret, og ned til sentrum og nøstet, den er alltid lenger enn de andre strekkene. Da skulle man helst være hjemme, og allerede dusjet.

Men det kommer en tid for alt. Hjem kom vi, og der ventet hans kjæreste med middagen klar og høvelig vin. Da vinen var drukket opp, i tillegg til ølet vi hadde med på turen, ble det whisky. Og en ny, lang kveld.

Vi snakket om mye. Men det hører ikke denne bloggen til. Hver morgen stod jeg opp først, og gav meg til å lese i noen av min venns mange bøker. Søndagen var det «Et mord i Kongo», en bok der Morten Strøksnes skriver bedre enn i leserinnlegg om samme sak. Den boken hadde det vært gøy å lese ferdig. Det fikk jeg ikke, for snart våknet min venn og hans samboerske. Så ble det frokost med rømmegrøt, kaffe og brødskiver. Og en mann som danset naken i vinduet over gaten. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til.

Kokken 1415 gikk flyet. 1340 forlot jeg leiligheten, etter et flott opphold og en langhelg med begivenheter som gjør at det føltes at den varte lenger enn tiden den tok. Akkurat sånn skal det være.

Med Flaggruten tilbake i tåka

Jeg trodde egentlig det var umulig med tåke og regn på en gang. Nå har naturen funnet en løsning på den floken. Med regn og snø i tillegg blir det en fin tur hjem fra Bergen.

Oppholdet i Bergen var også fint. Jeg har vært aktiv på Twitter og ikke rukket å blogge noe, det har gått rimelig i ett. Sånn jeg liker det. Egentlig var det fra mandagen umulig travelt, slik jeg liker det, med innlevering av matematikkoppgave, full jobb, skriving av manuskript til stand up, og organisering av arbeidsdagene mens jeg skulle være vekke. Da mor hentet meg onsdag var det som jeg forsvant fra et liv til et annet. Hun hentet meg liksom ut av Rogaland.

Men det gikk ikke akkurat smertefritt å komme seg vekk derfra. Onsdag var det plutselig storm til havs. Det vil si at jeg som skulle ta Kystbussen ikke kom meg frem, siden fergene ikke gikk. Og siden jeg skulle på scenen denne kvelden, var dette et betydelig problem. Dette har jeg skrevet om på humorbloggen. Der kommer også en fyldig post om hvordan det gikk med våre to sceneopptredener. Sagt i to ord gikk det veldig bra.

Etter showet på onsdag var det å drikke opp ølet på bakrommet, og komme seg hjem. Jeg skulle bo hos en venninne som har vært på reise et år, og som jeg ikke hadde sett på lenge. Hun hadde naturligvis mye å fortelle, så det ble godt natt før jeg sovnet.

Og torsdag var det opp tidlig morgen. Det var hele dagen på kurs. Ulikt sånn kurs ofte kan være, var dette ganske givende, så den manglende søvnen ble ikke for påtrengende. Det var også artig å treffe igjen kolleger fra Bergen, og høre nytt fra min gamle arbeidsplass. God mat var det også på Scandic hotell, om enn det var litt liten tid til å spise den.

Deretter var det et par timers pause før neste høydepunkt: innebandy. Pausen ble brukt til å skrive og rydde tankene etter kurset. I innebandy ble det halvannen time maks intensitet. Jeg var heldigmed økten, det var bare de mest innsatsvillige til stede. Resultatene ble 10 – 7, 9 – 11 og 14 – 15, med eneste skår i gleden at mitt lag tapte to ganger.

Etter dette var det hjem til min kamerat, og på godt mannlig vis, kjøpe pizza og øl. Det ble en ny sen kveld.

Og det ble tidlig opp. Universitetets dag. Noen av foredragene var givende, med noen var det godt å ha Internett tilgjengelig, så man kunne søke litt alternativ informasjon. Det var også kjekt raskt å kunne sjekke opp referanser og bakgrunnsinformasjon om det som ble sagt fra podiet.

Det er blitt en liten tradisjon at jeg spiser billig på kinesisk restaurant når jeg er i Bergen sånn som dette. Etter et kjapt måltid kunne jeg til og med gå hjem og hvile litt.

Hvilingen måtte bli intensiv, for allerede 1730 skulle jeg møte min venninne for vår tradisjonelle middag på fin restaurant. Denne gangen ble det Potetkjelleren, og litt redusert, siden jeg skulle på scenen 2030. Det er klart det er litt stress.

Men denne opptredenen ble en stor forløsning. Det gikk veldig bra, og med det var det faste programmet i Bergen slutt. Neste dag trengte jeg ikke stå opp tidlig for kurs. Festningen kunne gå for seg ubegrenset, eller – som det er i Norge – til de stengte på utestedene. Denne kvelden skulle bli som i de gladeste studentdagene, da jeg traff fortsatt 26 år gamle Monica. Hun hadde ikke forandret seg noen ting siden midten av 90-tallet, da alle dager var som disse, og det hadde plutselig ikke jeg heller. Vi gikk på Garage, danset swing til Teenage wedding, Elvis og andre gladlåter, og var der til vi ble kastet ut og jeg glemte genseren min. Det var kort sagt fest.

Lørdag kunne jeg sove lenge, men man må aldri sove for lenge når man er på,fartsfylte turer som dette. Broren til henne jeg bodde hos hadde fått et gavekort i squash i gave. Alt måtte brukes opp denne dagen mellom klokken ett og to. Dermed fikk jeg også være med og spille squash. Jeg tenkte jeg måtte spille med venstrå, siden jeg skulle spille mot jenter, men jeg hadde store nok problemer med høyrå, og slet særlig første halvtimen med elementære ting som å serve korrekt.

Etter squashen bremset det hele ned. Min venninne skulle i middagsselskap med familien, og jeg ble overlatt leiligheten for litt søvn og hvile på ettermiddagen. Klokken syv skulle jeg være hos min kamerat for å spille gitar og drikke vodka. Dessverre hadde jeg ikke fått med min egen gitar opp, ettersom jeg måtte ta fly i stedet for buss opp, og da blir det for dyrt og dumt med gitar i bagasjen. Jeg måtte spille på en gammel søppelgitar han hadde. Det vil si, generøst lot han meg spille på den gode, mens han trakterte søppelet. Uten vodka ville det ikke blitt vakkert.

Og i dag morges var det bare en rolig frokost, før jeg forlot leiligheten hans og spaserte til Flaggruten hvor jeg sitter nå. Med meg har jeg fått låne Bob Dylans Chronicles, lesestoffet på turen. Det er på den jeg nå tar fatt.

Det er akkurat som om tåka har lettet.

Nytt fra Bergen

Denne uken var jeg på en snartur til Bergen. Under oppholdet fikk jeg så vidt lest avisene. Det ser ut som bergenserne gjør sitt beste for at vi skal være glade vi som flyttet fra byen.

Den ene nyheten var fra en sak som skjedde uken før. Jeg fikk bare sett leserbrevene og kommentarene. Det dreier seg etter hva jeg kunne forstå om en skole på Møhlenpris. Den var som skoler flest angrepet av muggsopp og det ene og det andre, det var kort sagt dårlig inneklima, og helseskadelig å oppholde seg på den. Så må man bygge ny. Sånt tar tid og koster penger. Tid har vi ubegrenset av, det kommer alltid mer tid, tiden vil alltid fortsette å gå, senere vil alltid fortsette å eksistere. Penger må imidlertid bevilges. Det er en stor begrensning. Så det blir gjerne til at man lar tiden gå mens man holder på pengene.

Til slutt ble det imidlertid slik at noe måtte gjøres med denne skolen. Den var ulovlig helseskadelig. I mens den ble rustet opp, så måtte barna som skulle gå der heller gå et annet sted. Til dette ble det bestilt brakker. Og det er her de bergenske myndigheter har greid det kommunale kunststykket. Disse brakkene måtte plasseres akkurat der det stod et gammelt kastanjetre. Gammelt vil her si mer enn 200 år, altså til tiden før grunnloven. Treet ble plantet den gang vi hørte til under Danmark. Det bærer mye historie. Skal vi forsøke å plante et nytt, må vi vente til 2214 før det når tilsvarende størrelse og omfang.

Nå ble det hogget rett ned. Slik det kunne se ut av leserbrevene, ble det hogget mens klagesakene mot avgjørelsen om å hogge ble behandlet, som om de ville ha treet bort, før noen oppdaget at det var galt å hogge det ned. I de bergenske aviser og på internett ligger bilde av det store, friske treet som et godt og synlig bevis på den kommunale vandalisme. Jeg er glad jeg flyttet derfra.

Den andre saken kunne se ut som om den var hentet fra et komiprogram på TV, eller en crazy-komisk film. Det  var også fra kommunestyret, budsjettforhandlingene. Der var det en ung politiker fra de Grønne som kom i snakk med en gammel høyremann fra Fana. Her har vi statusskillelinjene fra et par århundre tilbake, den halvfattige arbeidergutten (jeg vet verken om han er halvfattig eller fra arbeiderfamilie, det pleier bare ikke være slik, at overklassen finner veien til partier som de grønne), de vellykkede lensmannen fra Fana. De som har makten, og de som ikke har det.

De stod og tisset sammen. Så kom den gamle, forhenværende lensmann på å spørre hva oppkomlingen hadde i sekken sin, og ynglingen kom i skade for å svare at han hadde sprengstoff. Kort tid senere lå han på den regnvåte asfalten, med et automatgevær rettet mot seg, og en politimann i full rustning klar til å hamle opp med ham, om han skulle finne på for eksempel å bevege seg.

Den gamle lensmann hadde slått full katastrofealarm. Man spøker ikke med sprengstoff, selv når man står og tisser. Det ble full evakuering av kommunestyremøtet, og full utrykning av opprørspolitiet, om det er det det kalles. Full krise.

Som alltid var det fattiggutten som måtte stå til rette. Han fikk navn og bilde brettet ut i avisen og på nettet, for sikkerhets skyld på første side. Og det var han som måtte stå duknakket og beklage, han hadde ikke ment å skremme noen, han hadde prøvd seg på en spøk.

Men fattigguttene kjenner ikke de rikes spilleregler. Det er de velstående som har makten, og som når som helst kan legge spirrevipper fra de nedre sosiale lag i bakken, om det skulle trengs. Det var ingen som fant på å spørre den ærverdige lensmann om han ikke overreagerte lite grann. At det ikke gjelder om å lage skandale. At om det ikke er noen bombe, så er det ikke om å gjøre å få det til å se ut som om det kanskje er det. At bombepolitiet kanskje kunne konsentrere seg om å gjøre en skikkelig jobb når det virkelig er noe, i stedet for alltid være så tøffe i trynet for vettskremte smågutter som har bommet med spøkene sine.

Jeg er glad jeg flyttet fra byen.

Hjemme igjen på Ganddal etter fin langhelg og litt flytrøbbel

Da er jeg tilbake i huset mitt, det som virkelig er huset mitt, i Gaupeveien 5, på Ganddal. Olia var hjemme og tok meg hjertelig i mot, men er nå kalt ut på kort varsel til nattevakt i helsevesenet. Det er gode penger, så prioriteringen var klar da tilbudet kom, etter å ha fått mat og kjærlighet skal jeg nok klare meg selv en natt til.

Det var veldig fine dager i Bergen, det var akkurat som en ferie uten å være det. Jeg skjønner at jeg kanskje må undersøke om det er mulighet for å trikse litt med jobben, slik at det kan bli flere slike reiser. I gårsdagens post, Hilsen fra Bergen, skrev jeg utførlig om de første dagene der. Her kommer fortsettelsen helt frem til jeg her sitter og skriver den.

Lunsjen i går spiste jeg på en av de kinesiske restaurantene i Bergen, den som ligger nede ved bryggen. Jeg ville prøve noe mat jeg ikke har prøvd på en stund, og kinesisk er virkelig lenge siden. Det ble slageren, sprøstekt svinekjøtt i sursøt saus, og slageren slo til igjen. Det er virkelig meget godt, og ganske annerledes alt det andre man spiser. Serveringen var også absolutt upåklagelig, kinesisk kvalitet, her gjør man jobben skikkelig, og lar ellers gjesten spise i fred. De hadde også Aftenposten å dele ut, så fikk jeg lest lørdagsutgaven av den.

På kvelden skulle jeg til Martin på besøk, det skulle være middag og drinker med meg og kjæresten hans. Hun skulle ha kommet langveisfra, fra Brasil, dagen i forveien, men på grunn av snøvær i Amsterdam ble hun mer enn et helt døgn forsinket. Hun hadde kommet bare for noen timer siden, da jeg kom som middagsgjest. Det var jo litt upassende, men hun skal være der i seks måneder, og de forsikret meg om at jeg måtte komme. Det ble en koselig kveld med god mat og drikke, selv om den stakkars brasilianeren hadde kraftig trøtthet å kjempe mot, døgnvill etter det som endte opp som en 48 timers flytur, inkludert flyplassopphold og overnattinger. Det var synd ikke Olia kunne være med, det er alltid kjekt når det er litt balanse mellom kjønnene. Og så er det uansett kjekt for meg når Olia er med.

I dag var avreisedagen. Jeg hadde valgt et fornuftig utreisetidspunkt, 1340 skulle flyet gå fra Flesland. Det vil si at jeg skulle ha rikelig tid om jeg fikk reist av gårde fra sentrum sånn mellom elleve og tolv en gang. Det gjorde at jeg kunne spise en skikkelig god og lang søndagsfrokost.

Tre ord om pakking, jeg hater det. Sekken var sånn ganske full da jeg reiste opp, Olia var egentlig litt galen på meg, som ville ha med så mye, hun syntes det hadde passet med en liten sekk. Men jeg hadde en stor, og nå skulle den i tillegg til alt jeg hadde tatt med opp, fylles med maten jeg hadde kjøpt inn til de standsmessige frokostene jeg hadde spist. Det var rent umulig å pakke fornuftig,. Jeg brukte en time på det, virret frem og tilbake. Jeg skal ikke skade meg selv med å gå i detaljer.

Jeg hadde også fått et par bæreposer med bøker fra Martin. Han rasker med seg bøker som er gratis og nesten gratis fra studentutsalg, og gir overskuddsmaterialet videre til meg, mine interesser er vide nok til å dekke en del. Jeg avviser sjelden bøker, ikke skikkelige bøker, som har et eller annet innhold skrevet av en som vet hva han snakker om. To bæreposer ble det denne gangen.

Så jeg forlot leiligheten i kalfaret oppakket som i de gode gamle språkreisedagene mine. Det var ting på alle skuldre og i alle never. På toppen hadde jeg også tatt med meg søpla, den er det jo høflig å kaste. Jeg visste bare ikke hvor. Det var også for anledningen minusgrafer, vind og snøfokk, og ganske utrivelig å gå der med alle disse posene og sekkene og bagene. Også denne søppelposen da, som jeg slett ikke kunne finne noe sted å legge fra meg. Jeg var halvveis til sentrum før jeg endelig fant et privat søppelspann å smette den i.

Flybussen i Bergen har begynt med WiFi for reisen ut til flyplassen. Slik kunne jeg få sjekket at det dårlige været ikke bare førte til at det ble surt å gå ned til sentrum, men også at flyet var forsinket. Artig nok, men jeg kan uansett ikke bruke internett så mye, jeg blir bilsyk på bussen hvis jeg konsentrerer meg for sterkt. Og jeg ville jo uansett få vite at flyet var forsinket når jeg kom frem. Hadde jeg hatt mobil som virket, hadde jeg også fått tekstmelding fra Norwegian. Det står ikke på informasjonen.

De har begynt å ha selvbetjenting ved bagasjelevering. Det er greit nok, men min sekk veide akkurat omtrent 20 kilo. Og den skulle legges i en slik sekkeholder, en slik boks alle er kjent med, alle som har sendt sekk med fly. Denne boksen veier 2,6 kilo, og dermed fikk jeg overvekt. Jeg måtte derfor sende sekken av gårde uten denne kassen, og så til min skrekk den seile av sted med bånd og snorer vinglende hit og dit. Jeg håpet bare den skulle komme seg frem.

Som alltid når fly begynner å bli forsinket, blir det alltid verre. Jeg fikk lest i noen av bøkene jeg hadde fått, Vestens tenkere, kapittelet om Sigmund Freud, skrevet av Harald Scheldrup. Alltid greit med litt repetisjon. Det er ikke så dørgende kjedelig å vente på flyplasser som det en gang var. Jeg kunne til og med ta et parti sjakk på en av mine duppedingser.

Men det var veldig greit når vi endelig kom oss avgårde, halvannen time forsinket. Stakkars mor skulle hente på Sola, og fikk alle sine tidsplaner forskjøvet hun også. Huff, det var godt å endelig komme hjem etter alt det tøyset og tiden som gikk bort i ingenting. 1630 kunne vi forlate Sola, 1700 var vi hjemme, når flyet skulle lande 1415. Da er det en rekke med ting som har gått galt.

Hjemme var imidlertid Olia kjærligheten selv. Hun hadde hatt alt klart i timevis, steken stod og godgjorde seg i ovnen, hun hadde laget grønnsaksmos av det som så ut til å være poteter, kålrabi og gulrøtter, og hun hadde laget en veldig artig rett av paprika fylt med tomater. Hun hadde kjøpt tysk kokebok billig på Fretex, og hatt stor glede av den. Hittil har hun raskt mistet interessen for kokebøker hun har kjøpt, forhåpentligvis vil interessen for denne vedvare, for dette var skikkelig godt.

Og så kunne jeg endelig slappe av og være fullt og helt sammen med Olia igjen. Det var en verdig avslutning på en virkelig vellykket langhelg i Bergen.