Snart 2020

I Ukraina er det nyttår allerede. Vi har feiret i timevis hjemme hos oss, feiret sånn anstendig og sømmelig, som det skal være for en liten barnefamilie på 3. Vi reiste ut til Njåskogen, og hadde nyttårsløp, selv om det ikke var noe nyttårsløp dette året. Slike ting kan aldri hindre oss. Vi syntes det var en bra tradisjon, så vi gjorde det i år igjen, selv om det var avløst.

Lille Irina og jeg løp litt over 2 kilometer. Ikke så verst for en femåring. I fjor var hun fire, da valgte vi ved en feil lang løype, og løp 5 kilometer. Det er ikke løping hele tiden, langt i fra. Det er noe eget med barn, de løper aldri økonomisk, aldri sånn at det gjelder å spare på kreftene, for å holde det gående. Det er ut i maks, og så løpe til det er tomt. Så er det å vente en stund for å fylle på igjen, og så er det å løpe maks igjen. For vår lille Irina, er det sånn at de stundene hun lar være å løpe blir lenger og lenger, og de stundene hun løper kortere og kortere, etter hvert som vi kommer oss av gårde.

I går holdt hun virkelig lenge før hun begynte å måtte ta pauser. Igjen dette med barn, de setter bare i gang, og så har de bare kreftene. Veldig fascinerende.

Vi hadde løpt lenger i år også, om det ikke var for at vi hadde mama Olia med, og hun hadde verken treningstøy eller mobiltelefon. Vi løp rett og slett fra henne. Det siste vi hørte var stoj! Stoj! Som er russisk for stopp. Vi kom utenfor rekkevidde for henne. Jeg ropte tilbake at vi kom snart igjen, så det måtte vi jo gjøre, selv om vi løp videre.

Og så var det ganske rolig. Jeg hadde tenkt å kjøpe inn kalkun, men er glad jeg ikke gjorde det. Det var godt å ikke ha noe avansert å lage. Bare fenalår og fløtegratinerte poteter, som vi har hatt dag etter dag denne julen, og alle andre juler. Det er så vidunderlig godt. Trenger ikke noe mer da.

Og så er det Irina og som har galdret hverandre opp. Nyttår er Novij god på russisk, samme som julaften, eller dagen de tar det som mest tilsvarer vår julefeiring. Det er kjempefest. Vi i vår lille familie hentet ned juletreet i dag, vi har ikke hatt det oppe hittil i julen. Litt på grunn av at vi er som vi er, og litt på grunn av at det ikke er tradisjon der Olia kommer fra, å ta det frem før nyttår. Det er jo da de har bruk for det. Så her er det, nå står det der.

I morgen vil det være fylt med gaver til Irina.

Hun sitter her rett over meg, med brus og snop hun har fått. Vi har en pause med hvert vårt nettbrett, vi har danset og mimet og lekt med ballonger og hatt stjerneskudd, ingenting sånn at skjerm og digital virkelighet tar overhånd. Nå er det 50 minutter til nytt år i Norge. Nytt år i Ukraina, og i Russland, er det allerede.

Jeg har helt merkelige forventninger til dette året, dette tiåret. Jeg gleder meg.

2010-19 Et tiår går mot slutten

Det gikk nettopp opp for meg at det er ikke bare et år som går mot slutten, men et tiår. Det er et tiår som har forandret verden, og som har forandret meg.

For meg har det vært det beste tiåret jeg har hatt, sammen med flere andre svært bra tiår. Min kone Olia kom til Norge julen 2009, så siden har det vært en parademarsj. Alt – eller det meste -er dekket på bloggen også.

Vi flyttet i 2011, noe av det viktigste jeg har gjort. Vi måtte virkelig strekke oss økonomisk, og det fulgte noen år vi ikke kan si vi hadde det romslig, men det var så viktig for meg å komme tilbake til stedet jeg kommer fra, og stifte familie der, at det var ikke noe alternativ. Vi måtte bare klare det. Det var å kjøpe barndomshjemmet, eller bli boende i Bergen.

Fra 2014 gikk det dårlig med min kones hjemland, Ukraina. Det ble noen intense år på bloggen. Men det ble noen helt herlige år i livet. For dette året var Olia gravid, og vi fødte Irina, og bedre blir det ikke. Selv når jeg bare skriver dette, og minnes, kjenner jeg at jeg bobler av glede.

Det er som de sier, det kjekkeste i livet er å få barn, og det nest kjekkeste er å gifte seg. Det er de to tingene som betyr noe. Og så er det å flytte, til et sted du vil bo. Alle disse tre tingenehar skjedd dette tiåret.

Jeg har også fått studert litt, og lagt til litt utdannelse til utdannelsen min. Fysikk, russisk og tysk.

Verden er jeg ikke så sikker på. For første gang i mitt liv er jeg ikke så sikker på om kommende tiår blir så mye bedre enn det som var. Det har vært en selvfølge alle de årene jeg har levd. Både 90-tallet og 00-tallet var euforiske, med murens fall og demokratiets spredning og utryddelse av alle verdens problemer. De siste ti år viser at vi har fått noen nye, både i Norge og i verden. Det finnes ingen garanti for at alt vil gå bra.

Men vi tre, Irina, Olia og jeg skal gjøre vårt. Vi fosser inn i det nye året og nye tiåret fullt av planer. Billetter til Kiev for sommeren er allerede bestilt. Hver dag blir det lysere, nå som det har vært jul. Og vi har mer enn nok penger til å kjøpe veldig god mat, og ellers alt som vi trenger. Så er vi så glade i hverandre, vi tre, da er ikke engang pengene så viktig, eller at det blir lysere.

2020-årene, vi kan si 20-tallet, det skal bli bra. Det er vanskelig å se for seg alt som skal skje. Alt som har skjedd mellom 2010 og 2019 var helt umulig.

Julen, 2019

Det er tredje juledag, en dag som ikke lenger betyr noe i vår del av verden, men som en gang også i Norge var hellig. I katolsk tradisjon er den tilegnet Johannes døperen, og i Bach juleoratoriet er det berømte Herrschen des Himmels, erhöre das Lallen, som hører til denne dagen, og utenom det har Bach 3 kantater med Süßer Trost, mein Jesus kommt, som den mest kjente.

I Norge er 27. Desember mest av alt romjul. Særlig dette året her, hvor både 29 og 30 kommer på helgedager, og 30 allerede nærmer seg nyttår. Vi har vært sammen bare oss tre i dag, Olia, Ira og jeg. Først lille Ira og jeg til lekeplassen på Sørbø, etter hennes ønske, så oss alle tre til Ølber, etter mitt ønske. På veien hjem handlet vi raust og romslig, vi sparer ikke på noe, nå som det er jul, og vi alle tre er på høyden av våre liv.

Lille julaften var vi tradisjonen tro hos mor for rømmegrøt og spekemat. Det er bare Ira og jeg som reiser, for Olia blir det litt vel mye jul, med alle juledagene våre, selv når tredje juledag er lagt bort. Mor laget som alltid utmerket rømmegrøt, utmerkede fløtegratinerte poteter, og et fenalår av utmerket kvalitet, kjøpt hos slakter. Jeg lanserte teorien at vi har fløtegratinerte poteter som en levning fra en tid jeg ikke likte rømmegrøt, og mor derfor gav meg fløtegratinerte poteter til spekematen. Hun og far ville ha rømmegrøt. Nå vil jeg også ha rømmegrøt, elsker det, selvfølgelig. Men fløtegratinerte poteter har vi også, nesten som en dessert.

Til tradisjonen hører også at vi pynter juletreet. Nå er Irina 5 år, og skjønner fullt og helt hva dette er for noe. Hun pynter med liv og lyst. Treet ble fantastisk. Det må det være lov å si, selv om det er et juletre av plast, og jeg er såpass tradisjonsbunden at ekte gran må være riktig. Men det er nå en gang enklere med plast, derfor har vi plast, hele gjengen. Sånn er verden blitt.

Vi drikker øl og akevitt til spekematen, i begrensede mengder, selvfølgelig, siden lille Irina er med. Men vi kan ikke kjøre bil hjem, og må derfor overnatte hos mor til selveste juledagene. Det er veldig koselig å sove ved siden av Irina. Det eneste er at det blir litt slitsomt for mor, som må ordne og vaske etter oss, og også forberede sitt eget selskap til første juledag. Neste år tar vi kanskje den tradisjonsrike førjulsfeiringen bitte lille julaften, så vi har en dag å gå på. Tradisjoner er viktige. Men de må ikke styre våre liv, så det blir vanskelig.

Julefeiringen var hos Trude, hos familien Nygård på Kverneland. Der var det vartet opp med pinnekjøtt, og rikelig av alt. Lille Irina hadde på seg den nye kjolen vi hadde kjøpt til henne på Hennes & Maurits, det er ikke uriktig å si at det var jeg som kjøpte den. Hun storkoste seg, hadde en fantastisk julefeiring, var storfornøyd i bilen på vei hjem, og det til tross for at pakkene fra bestemor rett og slett var glemt. To av de største og beste pakkene hun får, og hun la ikke merke til det en gang. Hun var storfornøyd (hun var storfornøyd dagen etter også, da hun fikk pakkene, og kunne åpne dem).

Hjemme var det å roe seg lite grann ned, før det var å gå til sengs, og sove godt til første juledag. Da laget jeg rundstykker, så vi fikk en god frokost med fersk brødmat. Middagen var hos mor, første juledags middag, en innarbeidet tradisjon etter at fra døde, vil jeg si. Den dagen er det alltid svinestek.

Jeg må skrive litt om det, jeg snakket litt med mor i år. Det er jo spesielt, vår familie har svinestek til jul. Jeg treffer nesten aldri noen andre som har det. Det er ribbe eller pinnekjøtt, og heromkring mest pinnekjøtt. Jeg har aldri i mitt liv vært med på ribbe. I voksen alder har det alltid vært pinnekjøtt, alltid hos Trude eller Tone, og i barndommen og ungdommen var det alltid svinestek, alltid hjemme. Jeg trodde det var en jærsk tradisjon, men mor sa at hennes foreldre også alltid hadde det, både på morssiden og farssiden. Mormor var fra Oslo øst, bestefar – som vi kaller ham, morfar – var fra Fredrikstad. Far vokste opp på Kåsen, med foreldre fra Salen og Ims. Svinestek. Med surkål.

Alle var samlet. Det er den dagen i jula alle er samlet. Bortsett fra søster Tonje, som er i utlandet. Olia var også med på denne samlingen, som ble veldig koselig, med svinestek og surkål og rørte tyttebær alt som det skal være. Til dessert var det sjokoladefondant, og etter desserten ytterligere sjokolade, chips og julekaker. Nydelig.

Andre juledag var første dag helt for oss selv. Jeg laget rundstykker denne dagen også, og vi kom oss til en strand, Vigdel. Jeg har fått det for meg at disse desemberdagene mot slutten av året passer å tilbringe på sandstrender. Solen går ned i vest, så vi slipper skygge, og vinterlyset med strand og hav og himmel er nydelig. Det er også så ettertenksomt, et år som går mot slutten, og et nytt år som begynner. Og stranden som er der. Og alle de gangene jeg har vært på disse strendene. Så mange minner, så mange tanker i hodet.

I dag var første dag i julen jeg ikke laget ferskt brød eller ferske rundstykker. Det er på tide å spise det vi ikke allerede har spist. Med egg og bacon ble det jo riktig så godt. Og vi bruker romslige budsjetter på veldig, veldig god mat. Det er det som er viktig for meg. Budsjettene er ikke så veldig romslige, ikke etter norsk standard, ikke sammenlignet med andre her i Rogaland, men sånn at det er overhodet ikke noe problem for oss å kjøpe to fenalår. Det ene til oss, og det andre til mor, på lille julaften og rømmegrøten. Det fenalåret får vi med hjem etterpå.

Jeg blir rett og slett glad av det. I dag var det fløtegratinerte poteter der kona, kjære Olia, ordnet potetene, og jeg tilsatte fløten. Rikelig. Det er sånn det skal være. Man skal spare på noe, ikke på alt.

Her hos oss sparer vi ikke på gledene og livsnytelsen, mens sorger og bekymringer kan vi godt kutte ut, der vi ser vi ikke trenger dem.

God jul!

Fjerde søndag i advent

I dag skulle jeg gjerne hatt mulighet til å legge ut bilder på bloggen igjen. Vi hadde tur til Jærstrendene i årets beste lys, årets mørkeste dag, solsnu var 0519 i morges, den sto lavt på himmelen hele dagen, og havet og sanddynene og himmelvelvingen, det er nydelig.

Alle skulle hatt jærstrender å reise til. Det er uvurderlig, naturen, det gir slik styrke til sjelen, slik ro i  sinnet, slik optimisme og glede i hele kroppen. Den er bare en biltur unna, og den tiden i livet jeg ikke hadde bil, var den en sykkeltur unna. Det er viktig å ta vare på, skulle ikke være oppe til forhandling.

Jeg har en god juleferie dette året. Jeg har hatt mye å gjøre, svært mye å gjøre, og jeg har hatt det stabilt og trygt og godt hjemme.

Nå er det julefred, sjelefred.

Vi skulle liksom bare stikke ut en tur på stranden, på vei til mor. Hovedsaken var å tenne adventslys og spise julekaker. Skulle være. Men så var det stranden som ble hovedsaken, enda en gang.

Lille Irina på 5 hadde ikke lyst på stranden. Hun sa klart i fra, igjen og igjen og igjen. Da vi kjørte hjemmefra, da mor ringte og spurte hvor vi skulle parkere, og da vi var kommet frem.

Men også hun ble overvunnet, selv små jenter på fem. Det er noe med luften og lyset, og optimismen. Hun gråt sine modige tårer, fordi vi ville ha på henne en kjeledress. Vi kommer fra en familie som virkelig ikke kler på barna for mye, vi er varmblodige, og tar lett på ting. Men hun hadde bare på seg en strømpebukse og et bittelite skjørt. Hele planen var jo at hun skulle ha på kjeledressen over. Hun nektet imidlertid plent.

Og fikk slippe. Kjeledressen ble lagt i sekken, der den ble liggende, hele turen.

Det er Sele, en av jærstrendene, prakten som går fra Sola via Ræge til Ølberg, og videre via Vigdel til Hellestø, og videre til Sele og Bore, og lenger unna Orre og Refsnes. Vakrere og vakrere, villere og villere. Dette er natur sivilisasjonen ennå ikke helt har tatt. Her er det mulig å se samme syn som de så for tusen år siden, hav møter himmel.

Lørdag morgen, 21. desember

Det beste med julen. Det er sånn som nå. Årets mørkeste dag. Våkne etter en helt utmerket natts søvn, helt utvhilt.

Mørket ligger som om dagen ikke har begynt. Selv om hun snart er åtte, klokka. I ovnen står danske rugbrød til lett heving. Jeg lager dem så sleivete som jeg kan og lever, bare slenger oppi pakken med blandet mel og gjør og vann, og så rett i formen. Ingenting er nøyaktig. Alt går bra.

Det er mye det går an å iirritere seg over i vår tid. Kaffemaskinene er ikke en av dem. Jeg har kjøpt meg en god, det var julen for et par år siden. De Longhi. Et trykk på den, så kommer nykvernet, fersk, frisk kaffe ut et øyeblikk senere, med crema på toppen og aroma så man kan bli lykkelig av det alene.

Det kommer til å bli mange sånne kopper fremover. På spilleren er veldig god musikk fra et veldig godt anlegg. De ting som betyr noe for meg. God musikk, god kaffe, god mat. Huset er pyntet så det er helt komisk, alle vil skjønne at det er jeg som bor her, de som kjenner meg. I år er det kona som har tatt seg av julepynten, og hun kommer fra en kultur der de ikke feirer jul, ikke sånn som oss, ikke i nærheten. Men hun har hengt opp en julestjerne i vinduet. Og for å spare strøm, skrur hun den ikke på om natten. Ganske ulikt alle andre.

Julekalenderen til barnet, der har vi ennå ikke fått kjøpt inn og hengt opp alle pakkene. Det har vi nok til felles med flere. Men at vi heller ikke har fått hengt den opp, der er det nok noe eget for oss. Den ligger i stolen, henslengt. Og barnet er ellevillt. Våkner hver morgen, og løper bort og pakker opp. 5 år er hun. Julen er på det forunderligste. Først i år har hun virkelig skjønt konseptet, det er enormt med presanger, og det er til henne.

I går var det UNO i kalenderen, kortspillet. Jeg tenkte det måtte være lurt å kjøpe ting, der, som hun og jeg kan gjøre. Jeg er en belest mann, kan verdenslitteraturen ganske godt, og har mellomfag i absurd litteratur. Jeg vet hva som er poenget der. Det er å møte absurde, eller fornuftsstridige situasjoner, og oppføre seg og reagere som om dette er normale impulser og sanseinntrykk, bare fullt ut akseptere situasjonen. Håndtere den.

Sånn var det i går, med oss. I spillet, UNO, Irina pakket stokken opp om morgenen, jeg reagerte på at den var litt liten, men husk hva jeg skrev ovenfor om absurd litteratur, man stiller ikke spørsmål ved situasjonen, sanseinntrykkene. Hva som er, er. Det var på kvelden vi skulle spille. Det var Irina som delte ut, mens jeg fyrte opp i peisen. Begge fikk svært gode kort, mengder av skift farge og trekk fire og hopp over og revers. Og så bare blå. Irina, på 5, slo til, og vridde til blått, mens det var blått som var fargen, for at jeg skulle trekke fire kort.

Irina vant dette spillet. Neste gang stokket jeg kortene, og da fikk vi to farger. Blått og grønt. Hm, tenkte jeg. Automatisk inni den absurde verden, ikke rart den absurde litteraturen tiltaler meg sånn, jeg lever jo det livet. Ganske irriterende, med en butikk som kan selge oss en kortstokk med bare to farger? Så skal vi liksom måtte kjøpe den andre også? For å få de to siste fargene? Jeg tenkte jeg skulle gå til butikken og klage, enda stokken var åpnet, og brukt. Sånn går ikke an.

Og sånn var det selvfølgelig ikke heller. Det var lille Irina som på morgenen bare hadde tatt ut den ene av de to innpakkede halvdelene. Den andre, med de to siste fargene, lå igjen i esken.

Og jeg, denne lørdagsmorgenen, er allerede i gang med å tilbrede kaffekopp nummer to, jeg hører bønnene kvernes og kaffen lages, mens jeg skriver dette. Brødene er snart klare for å gå fra heving til steking. Det er Mozart på spilleren. Ute er det ennå mørkt, men inne er det så lyst, så lyst.

God jul!

Juleferie, 2019

Denne høsten har vært hektisk. Det kan man trygt si, om hver eneste høst jeg har hatt i mitt liv. Men det har vært noe eget med denne høsten her, og det er ikke slutt om juleferien har begynt.

Dog er det sånn at jeg i dag har kommet hjem, og lukket døren. Min kjære, deilige kone fikk beskjed om å lage fløtegratinerte poteter. Jeg hadde laget dem selv, om hun ikke hadde villet. Fenalåret er kjøpt inn fra før.

Så er det ned i kjelleren. Der er det å tenne opp i peisen. Og så kan verden bare være sitt eget sted. Jeg har mitt.

Lille Irina er med meg. Vi har danset, spilt uno, spilt domino og spilt sjakk. Og hun har hatt show, og laget film. Nå ligger hun under et teppe, og ser YouTube. Jeg har plassen foran peisen. En øl. Og et nettbrett. På spilleren er juleoratoriet til Bach.

Juleferien er begynt. Det blir jul i år også. God jul.

God jul!