Rett øst i Estland

Slottet i Navra. Og jeg.

Etter at jeg trygt var kommet meg inn på SAS-hotellet i sentrum av Tallinn, var det til å administrere litt og hvile litt, før jeg rett og slett måtte ut og kjøpe meg klær. Noen ukers togtur tar på, og i stedet for å vaske klærne, kjøper jeg heller nye, gjerne flere i slengen, så blir det lenge til neste gang. Jeg måtte også få tak i Lonely planet for de baltiske statene, eller landene, som de selv insisterer på å bli kalt. Jeg måtte også få spist litt. Alt dette tok formiddagen. Ettermiddagen ble brukt til å tumle rundt i gamlebyen, jeg så med en gang den var vakker, og den minner om tilsvarende i mer berømte Praha og Krakow, og flere i mindre berømte østeuropeiske byer. Det er koselig, og det er autentisk, men det er jo temmelig turistifisert, og for meg er ikke det tingen når jeg reiser på egen hånd. I følge med andre er det selvfølgelig helt topp, det gode, enkle liv, med restauranter overalt og fin stemning, så Tallinn kan bare anbefales, reis dit, reis dit. 

Utsikt mot gamlebyen fra St. Olavskirken i Tallinn, Estland

Men jeg reiste altså vekk. I øst er det områder hvor de snakker russisk, og hvor det fortsatt kan være litt sovjetisk stemning og villskap, ikke striglete, EU-tallinn. Så neste dag gjorde jeg unna de viktigste kirkene, museene og severdighetene (og selvfølgelig det viktigste måltidet – froksten, i timesvis), St. Olav-kirken med det høye spiret, en gang verdens høyeste bygning, bymuseet, og museet for tortur, siden jeg nå en gang passerte rett ved det. Tårnet i Olav-kirken var klart best, der ble jeg fengslet. Bymuseet var greit nok, men selv etter min smak var delen om Sovjet-tiden altfor politisert, der måtte etterretteligheten vike plass for skrik og skrål, informasjonen var ikke helt til å stole på, den var farget. Torturmuseet var omtrent prikklikt det i Praha, og i dag mest et underholdningsmuseum, og det er jo litt artig, at tortur fortsatt fungerer som underholdning.

Jeg i tårnet i St. Olavs kirken i Tallinn, Estland

Så var det å ta bussen til Russland igjen, i hvert fall så nærme man kommer. Grenesbyen Narva, og området rundt Peipsi – Europas tredje største innsjø, og den største utenfor Russland, der skal det fortsatt være godt russifisert, og i alle fall det mest russiske man finner i EU. Den gamle Sovjetiske marinebasen, Paldiski, fristet selvsagt også, og jeg så på muligheten for å ta buss først bort dit, og så etterpå hele veien til Narva på den andre siden av landet. Avstander her i Estland er jo ikke noe å snakke om for en som nettopp har reist den transsibirske jernbanen, selv sammenlagt er jo hele baltikum mye mindre enn Russland øst for Kina, så den er grei. Jeg så også på muligheten for å leise meg bil, og kjøre rundt kysten av Peipsi, som et Europas puslete svar på å reise rundt Bajkal, det kunne jo bli artig nok. Men det var jo ikke i det hele tatt tid nok, aldri klarer jeg å forholde meg til at tid er noe å forholde meg til, jeg kunne jo ikke bruke opp hele min baltiske reise i Estland.

Men noe av det skulle jeg altså bruke der. Og da må jeg også ta med før jeg går videre en fin referanse og oppklaring fra i fjor, da jeg var på russisk språkkurs, sammen med fire racere fra Nord-Trøndelag, og Tone fra Tønsberg, fineste gjengen. Vi bodde på studenthjemmet, en opplevelse man ganske enkelt ikke får her i Norge, det blir bare ikke forfallent nok, de tre jentene på det fine jenterommet, og guttene på gutterommet, uten forsøk på å være fint. Blant dem jeg bodde med, var en trivelig rektor fra Stjørdal, for en privatskole der, og han ville i en alder av over 60 gå i gang med å lære seg russisk, fordi skolen hans og han selv hadde en rekke samarbeidsprosjekt med Estland, og han måtte kunne russisk for å kunne snakke med dem. Jeg stusset litt over dette, russisk i Estland? er ikke esterne sammen med de andre balterne, de største Russlandshatere vest for Svartehavet? Skulle de liksom ville snakke russisk, i stedet for engelsk, språket for den vestlige kulturen de for enhver pris vil være en del av? Og han forklarte meg dette med den store innsjøen, og navnet som minner om Cola-drikken, og om hvordan det der fortsatt var forfallent og stygt, og at det bodde russere der og at de snakket russisk. Nå har jeg lest og lært og sett mer av det, nå vet jeg litt om hva dette er, det er egentlig et interessant område med ganske forskjellige kulturer og årsaker til hvorfor det bodde russere der (skulle gjerne visst mer nøyaktig hvilket område denne Stjørdalsskolen reiste til), jeg skulle gjerne reist dit og sett, men det var ikke tid for mer enn Narva.

Og det var jo et slag minirussland hele ankomsten min, der jeg midt på mørke kvelden ble satt av på busstasjonen i Narva, klokken var 2200, bussen hadde brukt fire timer timer i stedet for tre og en halv, som planlagt, og jeg hadde bare navn og adresse på hotell, men ingen kart. Jeg hadde også vært på nippet til å gå av på flere tidligere stoppesteder, der jeg har spurt medpassasjerer «Er dette Narva?» – Ja. Den ene gangen var jeg til og med på vei av, da døren ble smelt igjen. En annen gang skulle jeg også av, da bussjåføren sa det var Narva, men ikke endestasjonen. Alt dette foregikk på russisk. Heldigvis var det et kart på bussholdeplassen, så helt russisk var det ikke, og på det fant jeg bare første og beste og nærmeste hotell (Hotell Narva – jeg ville prøvd å finne et annet neste gang), og tok inn der selv om de bare hadde dobbeltrom. Jeg sovnet straks, dagen hadde vart siden seks, morges, den var nå slutt.

Neste dag var det strålende sol og bare optimisme. Her i Estland (og Latvia, hvor jeg strengt tatt nå er) er det WiFi overalt, og jeg kunne finne ut at det gikk busser fra Narva til Riga, og flere enn Lonely planet oppgir. Det er Euroline, og den går 1505, koster 200 norske kroner, og stopper i Tartu på veien. Billettene skulle man kjøpe ombord, fant jeg ut på busstasjonen (der det ikke var noe som helst informasjon om denne bussen), og så var det sightseeing. I kjent stil gikk jeg ut på måfå og bare noenlunde orientert om retninger. Med selvsyn så jeg Voskresenskij katedralen, eller oppstandelseskirken på norsk, bygget i 1898, for øvrig, og gikk bort til den. Deretter var det å finne slottet, som skal være 500 meter nord for jernbanestasjonen. Da jeg plutselig fant et skilt med slottet 0,6 kilometer sør, skjønte jeg at jeg på ny  var på villspor. Normalt fører villspor at man får sett interessante og uberørte (av turister) områder, men om Narva kan jeg ikke si noe sånt, det er en uinteressant by. Helt standard, sovjetiske kommunistblokker, man finner dem overalt i alle de tidligere sovjetrepublikkene, verken bedre eller verre.

Men slottet, det danske slottet (altså bygget av danskene) , med den russsiske festningen på andre siden. Det var virkelig flott. I mellom lå elven, også den heter Narva, og renner med vann i fra Peipsi ut i Østersjøen. På vestsiden ligger Estland, på østsiden Russland. Og akkurat her i Narva, kan man så flott stå og se innover landet som nå er utilgjengelig, man har ikke visum. Grensebroen ligger der også, og man ser folk passere over. På vei inn i byen, i går kveld, var det kilometervis med trailere stilt opp i veikanten, med sovende sjåfører, ventende på tur gjennom kontrollen. Akkurat her er det veldig illustrerende, slottet og festningen ligner hverandre og er bygget med mange av de samme stiltrekk, besøker man slottet, skulle man jo se festningen også, og omvendt. Men på festningen på andre siden, er det bare to stykker, sannsynligvis russere, innfødte i byen, for ellers er det ikke så lett å komme seg dit. Skulle man liksom ha to stasjoner, 100 meter  fra hverandre? Nei, den broen, den broen, for meg virket den som noe unaturlig og sykt, har man lyst til å gå over, skulle man få lov til det. Det er jo bare 30 meter borte, men en annen verden, der er Russland, her Estland og EU.

Grensen mellom Russland og Estland, ved Narva (og Ivangorod)

Jeg gikk selvsagt inn på slottsmuseet som er helt allright, skjønt, det er området som er attraksjonen, og ble som vanlig helt fengslet oppe i tårnet. Der stod jeg og så innover Russland, nedover Estland, oppover mot Østersjøen, og vestover mot det stadig mer europeiske Estland. Det begynte å bli knapt med tid, klokken nærmet seg to, bussen skulle gå klokken fem over tre, og jeg hadde ennå ikke spist. Så i den siste delen av det indre slottsområdet måtte jeg løpe litt. Restauranten på området – anbefalt av Lonely planet – var stengt, eller nedlagt, på godt russisk vis, skiltene var der fortsatt, restauranten ikke. Jeg fant imidlertid en annen restaurant, også anbefalt, German pub heter den, og jeg anbefaler den videre, selv om den etter en god (og for meg litt nervepirrende – siden jeg skulle rekke bussen) stund kom med begge rettene jeg hadde bestilt – samtidig. De hadde også en artig norsk plakat der. Restaranten, eller puben, ligger helt naturlig når man går nedover fra slottet og leter etter stasjonen, plutselig er den der.

Norsk plakat i Narva, Estland

I dagslys hang byen mye bedre sammen enn i kveldsmørket dagen før, det er virkelig en liten by (67 000 innbyggere, men de bor i blokker utenfor sentrum, som er lite), der alt verdt å se ligger innenfor en halv kilometers radius for stasjonen.

 

Unger i lek ved en fontene i Narva, Estland

Og på busstasjonen var det også skikkelig og godt russisk. Ti minutter før bussen skulle ut på den syv timer lange turen, var det ikke tegn til noen buss, og det var heller ingen av folkene som stod der som skulle til Riga. Fem minutter før tiden, altså klokken 1500, rullet det riktignok inn en buss – men den skulle til Tallinn. Og på den gikk praktisk talt alle ombord. Jeg fikk den vanlige følelsen av nervøsitet, jeg ønsket ikke en ekstra natt i Narva, så bra er byen ikke, en dag er den verdt, så backup-plan ville bli Tartu, men da blir det mye Estland. Det er jo Latvia og Riga jeg synes virker mest spennende, det var der jeg hadde tenkt å sette inn tyngepunktet, og det fikk jeg også lov til, for bussen kom noen få minutter senere, en fin og grei buss fra Eurolines.

Grensekontrollen mellom Estland og Latvia var sånn jeg mener de bør være. Jeg stusset et tidspunkt over at veiene plutselig ble dårligere, det humpet slik at det ble vanskelig å lese, slik det også er mellom Tyskland og polen. Plutselig humper det. Jeg fikk likevel ikke med meg at jeg var i et nytt land, før jeg på en stopp senere skulle kjøpe meg noe drikke for de siste estiske slantene, og stusset over de latterlig lave prisene. De skyldtes at det var latvisk valuta, lati, i enkel hoderegning 20 ganger mer verdt enn de estiske kroonene. Jeg var altså i Latvia.

I Riga hadde jeg sett meg ut et nytt hotell i opp mot luksusklassen, Nordic hotel Bellevue, i Raipa boulevard, nokså nær ved stasjonen. Både Estland og Latvia har godt utbygd WiFi-system, blant annet kan du regne med at det finnes på buss- og togstasjoner. Jeg kunne derfor flekke frem det bærbare underet, og sjekke kartene ved hver eneste stans nedover. Hotellet var også lett å finne, og selvsagt lett å sjekke inn i. Jeg var i Riga, hjembyen til Mikal Tal.

Oppdateringer og bloggstatistikk Juli08

Oioi, denne posten er skrevet på Hotell Radison SAS i Estlands hovedstad, Tallinn, hvor jeg lukseriøst har tilbringet natten. Jeg sitter med kaffe og sprudlevann fra frokosten, jeg har i sedvanlig stil spist frokost nå i timesvis. Sånn er det med luksushotell, man må virkelig spise for å kunne ta inn på prisen det koster å sove her, og jeg er av dem som gir meg i kast med oppgaven som om det var mulig. Frokosten er jo også som kjent dagens viktigtigste måltid, i knallhard kamp med de andre svært viktige måltidene man må ha (for eksempel lunsjen som er skikkelig viktig, for ikke å snakke om middagen, som jo er uhyre viktig) i løpet av en dag.

I juli har så godt som alle postene handlet om den fantastiske togreisen over den transsibirske jernbanen. De er de fleste skrevet på den bærbare datamaskinen, for så å bli postet som de er, der det har vært mulg med internettforbindelse. Sånn cirka midtveis, temmelig nøyaktig i Tomsk, mistet jeg for sikkerhetsskyld minnnepennen, slik at dette ble umulig. Og en serie uferdige poster, ble til en serie med enda mer uferdige poster. Men nå kommer de, nå kommer de, jeg tar dem for meg hulter til bulter, legger ut bilder og renskriver dem, etterhvert som jeg får tid og WiFi.

De viktigste oppdateringene er at jeg får til bilder igjen. Det vil bli lagt ut i alle poster som skal ha, også dem fra før Russlandsreisen, det var jo i månedsvis jeg hadde dette problemet. Jeg har også fått meg nytt kamera, med stor minnebrikke og plass til filmer jeg kan legge enkelt ut på youtube. Noene av postene har allerede fått slike filmer, flere vil komme. Jeg går også med planer om en avlastningsblogg (eller enda en, lektor Salen er jo strengt tatt min, selv om jeg ikke bruker den så mye), på engelsk, for reiser og andre spesielle ting. Slik får jeg nådd ut til flere (blant annet dem jeg treffer på reisene mine).

På bloggstatistikken er det lite forandringer i teten. Nykommere er «Kjøretur Bergen – Stavanger», om en gjeng komikere på tur, nå også utstyrt med bilder (og om Thomas Skavhellen legger ut filmene han tok på youtube, også med film). Posten har også ganske detaljert informasjon om ferger og fergekaier, samt stedene og områder vi passerer på reisen, noe som gir mange treff på Google. Den andre er «På tur til Brekko», som også tidligere har gjort det skarpt. Den handler om en familietur vi gjorde til Brekko (ved Sandnes) denne tidlige påsken, og Brekko er det rett og slett mange som søker på. Ut av listen har «OL-boikott» og «Tidlig påske» gått. Den første blir sikkert en utfordrer igjen neste gang, nå som OL begynner, den andre fikk treffene sine rundt påsketider, og vil nok neppe komme inn igjen.

Polen	214
Tone Sivertsen – 30 år	146
Jennys konfirmasjon	118
Språkskole i Hviterussland	80
Vodka – En overlevning fra fortiden (o	79
Kjøretur Bergen – Stavanger	78
REM – Konsertbilletter	57
På tur til Brekko	55
Skoletur 2008	54
Kiev	53

Som vi ser er «Polen» fortsatt suverent på topp, men nå ikke med like mange som de to neste til sammen, som det har pleid å være. Denne posten får mesteparten av treffene sine i skoletider, av elever som skal skrive historieoppgave, i sommerferien har det vært dødt. De to neste får mange treff av folk på jakt etter andre ting, dikt og sanger til bursdag og konfirmasjon, som altså ikke er hovedsaken i de postene der.

Og nå til utfordrene, forhåpentligvis vil reisepostene fra i sommer suse inn på listen nå fremover. Foreløpig kan jeg bare anbefale de to av dem som er ferdige, Russiske panoramamuseum, som handler om Borodino-museet i Moskva, og andre panorama-museum i Russland, og Moskva – Jekaterinburg, om aller første etappe på den transsibirske togreisen. Denne hadde også en trykkfeil i tittelen, som gjorde den enda mindre besøkt enn den ellers ville vært. Utenom disse, vil jeg igjen anbefale Russland, som er en uten sammenligning bedre post enn «Polen». Kortteksten Et postkort, ble postet i etterkant, og gikk dermed glipp av ethvert treff, men er sår og fin synes jeg, fortjener lesere. Og så vil jeg ta med Skitur til Tveitakvitingen, om en førsteklasses skitur, og en post som også mistet lesere som følge av en feilstaving i tittelen – og nå har noen førsteklasses (igjen) bilder fra norsk vinternatur senviters. Så kan man sammenligne med den Sibirske sommernaturen.

That’s it, nå sjekker jeg ut av hotellet og tar meg av Estland.

Jeg på hotellrommet, Radisson SAS, Tallinn, Estland

Tvers over Russland i fly

Jeg med flybilletten på flyplassen i Vladivostok

Fra Vladivostok til St. Petersburg i en eneste reis. Det er vel så langt som man kommer i Russland med fly, byene lenger øst har ikke forbindelse til annet enn Moskva, og Kaliningrad har heller ingen flyvninger som kan matche denne lengden. Etter først å ha krysset Russland med tog, krysser jeg det altså med fly. Og for virkelig å gi jernet, var det straks videre med tog til Tallinn samme kveld. Jeg regnet på det, og fant ut at dette ble et døgn med 31 timers reis. I strekk.

Slike opplevelser får man ikke ofte i livet, så det er ikke snakk om annet enn å utnytte dem fullt ut. Flyet fra Vladivostok skulle gå klokken 1540. Det vil si at jeg hadde litt tid på formiddagen til å se de delene av byen jeg ennå ikke hadde sett, og det er klart, det skulle jeg.

Havnen i Vladivostok

Og det skjer alltid noen små mirakler her borte. Lonely planet skriver at hotellene i Vladivostok er sprengt med kinesiske og koreanske pakketurister, jeg så ikke mange av dem, og det virket ikke unormalt å bare droppe inn og få seg et rom, slik jeg gjorde. Men til frokosten skal det sies, det var ganske fullt ved bordene, og det førte til at en høflig amerikaner kom og satte seg ved mitt bord. Da jeg spurte hvor han var fra, svarte han «Actually, I’m from Novosibirsk», og dette «Actually», var noe han brukte ofte. Og han var altså russer som hadde bodd noen år i New York, og pådratt seg en kraftig amerikansk aksent, og også et slags amerikansk lynne, av den veldig høflige, tilbaketukne sorten. «Actually, I’m here only a few days».

Frokost på hotellet Primorje

Men han kunne opplyse meg om at det ikke var nødvendig å ta taxi til flyplassen, det gikk buss, og det fra stasjonen like ved. Merk ærede lesere, som planlegger noe av det samme: Lonely planet fra 2006 skriver at man må bytte buss underveis og bruke over 2 timer til flyplassen, det stemmer ikke lenger. Buss 107 fra stasjonen bruker en drøy time, og koster 50 rubler + 10 rubler bagasjen. Rutetabellen finnes på ethvert hotell.

Og det som også var så kjekt med han her fyren, bortsett fra at han sparte meg noen hundrelapper og hadde mye artig informasjon, var at han var med i et slags program, han var her i anledning et eller annet, (han kalte det «train», og måtte si «actually, I came by plane, the train was only training»), og det kom stadig kjekke venner av ham, og satte seg ved vårt bord. Fellestrekket var at de hadde studert i USA. Særlig Tanja som hadde bodd i Kansaas var kjekk å snakke med, hun sa hun kom fra en by ingen hadde hørt om, Komsomol, og da var det kjekt å være meg å kunne si: «Komsoml na amure? Grunnlagt i 1932?» Jeg tror jeg ville blitt forundret om noen utlendinger hundrevis av mil unna, kunne sagt det samme om Bergen. Det hører dog med at jeg visste dette her, fordi jeg nettopp hadde lest det i Lonely planet, som jeg leser meget oppmerksomt.

Allright, all denne samtalevirksomheten førte til at frokosten ble litt forsinket, jeg var ikke ferdig før ti over ti, og hadde så vidt et par timer til å se resten av byen. Jeg la i vei mot nord, og brukte mesteparten av tiden i en russisk ubåt, som nå er et museum. Lonely planet skriver at den er full av koreanske turister, det stemte ikke når jeg var der, jeg hadde hele ubåten omtrent for meg selv.

Jeg sjekker utstyret i den sovjetiske ubåten i Vladivostok

Jeg tar meg en velfortjent hvil i S-56 ubåten - som også er et museum - i Vladivostok

Det ser ut til å bli en vanlig lang post dette her. Flybussen var litt uheldig for mitt fly, veldig tidlig 1220, når mitt fly skylle gå 1540, jeg ville være på flyplassen langt over to timer før flyet mitt, og en god stund før innsjekking. Og jeg måtte jo også skyte inn et lite ekstra mirakel, et utslag av ganske sterk flaks, og en kilde til ekstra bekymring, for dem som går og tenker på hvordan slentrende jeg klarer meg i ville Russland uten å gå helt fortapt.

Jeg kom tilbake til hotellet sånn litt før tolv, la de siste tingene i kofferten, og pakket med tanke på flytur. Så sjekket jeg rommet, gulvet, sengen og badet, om jeg hadde glemt noe. Og da jeg ristet overtrekket på sengen, kom det virkelig en 50-kopek singlende, den la jeg i lommen, så gikk jeg ned i resepsjonen, fikk bekreftet at flybussen gikk 1220, og skyndte meg ut for å kjøpe vann. Det var jo ergerlig, tenkte jeg, jeg skulle jo kjøpe vann på vei tilbake fra byturen, men det glemte jeg, så nå måtte jeg ut ekstra, og fikk bittelitt hastverk. Jeg la igjen storkofferten på hotellet, så jeg kunne løpe 20 meter nedover gaten til butikken, og gå tilbake og hente kofferten igjen. Der spurte vakten om jeg hadde glemt, og så sa han et russisk ord, og gjorde en armbevegelse over skulderen, «sikkert sekken», tenkte jeg, og fortalte ham at sekken lå i kofferten, ingen problemer. Han snakket litt til, men jeg avfeide alt, sekken lå i kofferten. Sånn er det, jeg har en sekk til flyhåndbagasje, og en sekk å gå rundt med. Den å gå rundt med er mindre, og får fin plass i kofferten når jeg skal reise lengre av gårde. Så gikk jeg ut, og kom øyeblikkelig tilbake. Det var jo jakken jeg hadde glemt, og den var mildt sagt viktig. For å være på den sikre siden, hadde jeg jo lagt alt jeg trengte for reisen i jakkelommene, inklusive pass og billetter. Det hadde tatt seg ut om jeg hadde oppdaget det på flyplassen i Vladivostok, en time unna byen.

Flyplassen i Vlavdivostok

Flybussen utenfor flyplassen i Vladivostok

Men sånn er det, veien legger seg til rette mens man går. Jeg var ti minutter før tiden på bussen, 20 minutter før innsjekking på flyplassen, alt gikk som smurt, alt gikk så til de grader som smurt. Jeg spute om å få vindusplass, og det fikk jeg. Det manglet ikke på noe. Etter sikkerhetskontrollen – som i Russland er noe ordentlig, og ikke det vettforlatte tøyset vi holder på med i vesten. Her kontrollerer de for våpen, og ikke for drikke og tannkrem.

Hva man ikke kan ta ombord i russiske fly. Legg merke til at i motsetning til hos oss, konsentrerer de seg om farlige ting.

Etter sikkerhetskonrtollen var det store tomme ingenting. Bare en eneste stor ventehall, og en stakkars kiosk som ikke solgte noe som helst. Jeg hadde imidlertid mitt vinduer av en bærbar (som man ikke trengte ta ut av sekken, som i vesken, det er jo lett å se at det er en datamaskin på røngten-fotografiet), og kunne bruke ventetiden på å skrive et par bloggposter.

Allerede klokken tre var det å gå ombord i flyet. Det var det gamle systemet å bli kjørt bort til flyet i buss, og vi fikk noen minutter der ute til å ta bilder og se oss om, før flyet var helt klargjort, og vi kunne gå ombord. Plassen min var imidlertid ikke så gunstig som jeg først hadde forestilt meg. I et fly som var sånn 70-80 % fullt, kom jeg på en plass med folk på alle kanter, foran bak og på sidene, og de på sidene var et russisk kjærestepar, der hun var en ordentlig dolle, og jeg skjønte straks at her ville det ikke bli noen interessante samtaler. Her mistet jeg bare en plass å ha saker og ting på, og et alternativ for benstrekk.

Vi går ombord i flight XF 463 Vladivostok - St. Petersburg, Vladivostok Avia

Først som sist kan jeg også skrive at flyet fløy med ettermiddagen med solen i sør, min side, og så varmt, at jeg stort sett faktisk måtte ha nede vindusdekselet. Det var dessuten for det meste overskyet, så min glede av vindusplassen var nokså begrensent. Vi fikk mat, to måltider, men ikke noe vin og cognac, drikken var alkoholfri, men den var til gjengjeld alkoholfri. Slik måtte jeg sitte ni timer i fly.

Utsikt fra vinduet i flyet fra Vladivostok til St. Petersbug

Ni timer i fly. For en lang mann. Vestover, så selv om man har reist ni timer, har det bare gått to timer på klokken. Jeg fryktet rett og slett dette her. At jeg som en zzzzombie måtte orientere meg i St. Petersburg og finne frem til riktig stasjon, og så få noe dritt av en natt på toget, med russisk grensekontroll, der jeg kanskje måtte til å forklare hvorfor jeg ikke hadde registrert meg alle plasser jeg hadde overnattet, og det ene og det andre, og til slutt, grytidlig i Tallinn, der jeg verken hadde hotell eller kart eller guidebok eller noe som helst.

Og jeg ante det verste da jeg av flyet oppdaget at jeg til tross for å ha sjekket grundig plassen min, glemte igjen soveputen fra NSB. Slett ikke det viktigste, men jeg skulle heller ha langt den igjen med vilje, enn å ha glemt den. Jeg sendte også noen tekstmeldinger til nye russiske venner, med helt håpløse grammatiske feil, som å skrive «I shall goes» på engelsk, og på toppen av det hele ringte jegeren fra Sibir, og snakket så jeg ikke skjønte noenting som helst.

Men alt dette her var bare en kort reaksjon og gikk greit over. Jeg fikk bagasjen min, kom meg på riktig buss, fikk spurt om det var riktig der jeg gikk av, og tross fordømte, russiske problemer med å kjøpe metrobillett til riktig stasjon, og komme seg med kofferten ned til banen, så kom jeg meg til stasjonen uten verken å være utslitt, gretten eller irritert. Jeg la fra meg bagasjen i bagasjeoppbevaringen, og gikk rett og slett ut og fikk unna St. Petersburg.

Jeg spiste, fikk med meg de viktigste turistattraksjonene, fant alle butikkene jeg skulle (uten at jeg fant alt jeg skulle i dem), og var egentlig godt opplagt da jeg kom tilbak til stasjonen i ti-tiden, halvannen time før toget skulle gå. I min vladivostok-klokke var det god morgen nå, tidsforskjellen er 7 timer.

Jeg tar et bilde av meg selv ved siden av min favoritt - Den russiske (egentlige ukrainske) forfatteren Nikolaij Gogol

Etter et lite uhell med å bomme på plattformen (jeg kunne godt kalt det et laangt uhell, jeg hadde vogn nummer fem, og toget jeg fulgte langs ved den feile plattformen, hadde 30-40 vogner før jeg kom til nummer fem, som altså var feil – det var et tog som skulle splitte seg til Polen, Tyskland, Hviterussland og Ukraina, derfor ante jeg ikke mistanke, selv om det altså ikke stod Tallinn noe sted på vognene), fant jeg også riktig tog. Og hellet alle mennesker har, forlot heller ikke meg denne gangen heller, jeg kom på kupe med et ungt, kjekt ektepar fra Tallinn, det vil si, han fra Tallinn, hun fra Russland, men de bodde i Tallinn og hatet Russland. Men de kunne gi meg all informasjonen jeg trengte om hva jeg skulle gjøre når jeg kom frem til Tallinn, de kunne til og med geleide meg frem til riktig hotell. Den biten var rett og slett ute av verden, det gjorde ikke noe at jeg ikke fikk kjøpt guidebok i St. Petersburg.

 

Her er mitt tog. Som man ser er jeg på feil perrong.

Så gjenstod bare grensekontrollen, og faren for å bli kadavertrøtt. Det siste var ikke noe spørsmål, jeg hadde tvert i mot problemer med å få sove, og det var fordi jeg var så ivrig, og forresten smått bekymret med tanke på grensekontrollen. Men den så lenge ut til å gå meget fint. Da den endelig kom, var det det en russisk babusjka som stor for kontrolleringen, hun var ikke i det hele tatt interessert i alle kvitteringene og overnattingene, hun nøyde seg med passet og imigration-card, som det heter, og der det var spørsmål, trådte min nye estoniske venn meg til unnsettelse, med korrekte oversettelser til engelsk. «Var det bare så enkelt som dette?» tenkte jeg, etterpå. Det var det riktignok ikke. Jeg måtte stadig vekk opp og frem med bagasjen, både på russisk og estonisk side, og jeg var så vidt jeg fikk med meg den eneste i vognen som måtte ha en ekstra sjekk på hva jeg egentlig gjorde i Russland, jeg hørte på forhånd de snakket om «Norvezjets», som altså er nordmannen, altså jeg. Men nå var jeg trygg og hadde alt under kontroll, det eneste som kunne blitt et problem, var registreringene alle plassene jeg hadde overnattet. Regelen er at tre netter samme sted skal registreres, og sånn jeg gjorde det rundt Bajkal, ble det rot her. Jeg skiftet hele tiden overnatting, så ingen steder lå jeg tre netter, men samtidig var det nesten en hel uke der jeg bare hadde en eneste kvittering, den fra Sliudjanka. Som sagt, dette var ikke noe problem. De var bare interessert i hvordan jeg hadde kommet meg inn og ut, og der grep min nye venn fra Estonia inn, og forklarte hele greiene, så alle var fornøyd, og det ble god natt for den som kunne klare å sovne.

Halv sju var i fremme, etter ytterligere å ha skudd klokken en time tilbake. «Welcome to Tallinn», sa Estonieren hyggelig, han virket veldig sunn og stolt over byen sin, og må med god grunn, må jeg si, nå som jeg har sett den. Nedover fra stasjonen gjennom gamlebyen til SAS-hotellet, forklarte han meg alt hva vi så (eller det er å overdrive, han forklarte meg noe, mye), og når vi var så nærme at det var umulig for meg å bomme, var det farvel og lykke til til hverandre. Jeg hadde greid det, jeg hadde flydd tvers over Russland, og etterpå kommet meg over grensen og inn på et hotell.

Jeg spiser en liten frokost i en park i Tallinn

Det hører med til historien som en liten anekdote, at når dørene ikke stod på vidt gap, fikk jeg for meg at det var stengt sånn på morgenen. Jeg satte meg derfor i parken, fant frem datamaskinen, og spiste noe kjeks noen russere jeg hadde delt kupe med, hadde etterlatt seg. Det var frokosten. Da datamskinen gikk tom for batteri, gikk jeg bort til SAS-hotellet, og fant ut at det bare var å gå rett inn de dørene som slett ikke var stengt, bare lukket. Jeg fikk selvfølgelig rom, og det av den overdådige sorten. Noe lignende har jeg bare opplevd i Warszawa.

 

Jeg fikk etter ukevis fravær koblet til på internett med den bærbare, på hotellets WiFi, og dermed ordnet en rekke med ting. Jeg skjønte jeg måtte hvile litt, men på reiser som dette, må hvilingen aldri overdrives. Man må ut og erfare byen. Det var jeg klar til i 1200-tiden, etter til og med å ha opplevd en estonisk sauna.

Drømmen om Russland

Når man skriver setninger som det der, nettopp slik jeg skrev den i overskriften, så danner det seg et visst inntrykk over hva innhold den rommer. Det viser hvor upresis en setning kan være. Min setning, min overskrift, min tekst, skal ikke romme noen drøm om Russland. Ikke i den forstand. Uansett hva den forstand måtte være, min tekst skal være noe annet. Det skal være Russland. Det ekte, virkelige og helt konkrete Russland. Med byer og landskaper, forfallent og slående vakkert, grelle farger og mesterverk, hver mann med en flaske øl eller vodka, overfylte tog og andre transportmidler, landet som går og går, kjører, troika, endeløse vidder man kommer alltid et sted, problemer så dype at man gir opp og gråter og starter på ny, en ufattelig historie, en arv å bære så altfor tung, altfor tung i rett forstand, man bærer den rett og slett ikke, men synker sammen, landet går videre, i denne tilstanden, folkene, fra tsartid til Stalin, det er ikke mulig det som skjer, har skjedd, noen spøker med oss, hver by sine kommunistblokker, hver mann sin flaske vodka, hver fattig stakkar sine skjendige, synlige sår, det er drømmen, virkeligheten, Russland.

ES2004

Der har jeg reist Den transsibirske jernbanen

  

 

Så har de siste passasjerene forlatt kupeen jeg sitter i, og jeg har hele for meg selv siste to timene inn mot Vladivostok. Toget er mirakuløst nok i rute igjen, etter å ha vært omtrent to og en halv time på etterskudd. Og som om det hele var planlagt slik, nådde togreisen min et skikkelig toppunkt akkurat her, det ble en finale som en finale skal være, akkurat som om det var en kraft utenfor meg som tok vare på meg med tanken: – Nei, nå få vi gi han der Eivind Salen akkurat de opplevelsene han vil ha.

 

En god lunsj allikevel

Asia

Jegeren

Et meget viktig toalettbesøk

Lørdagskveld på den transsibirske jernbanen

Avskjed

… og inn til Vladivostok

 

 

En god lunsj allikevel

Russisk lunsj på toget

Som nevnt torsdag fikk jeg ikke kjøpt all nisten jeg trengte før turen, jeg fikk ikke kjøpt annet enn nudler og vann, og kun tre pakker nudler for dagen. Det kunne bli for mye nudler, og for lite mat, kan man si. Men overoppsynet sørget for dette på beste måte. Min første reisefelle, en dame fra en temmelig ukjent, russisk by nordøst for Kina, presenterte seg med en gang med fornavn, og spurte meg om mitt, og husket det så det rent ble pinlig, siden jeg med en gang glemte hennes. Hun satt jeg meg med fra Irkutsk til Sliudjanka (en velkjent by for de som følger med på bloggen, sjekk tidligere poster, lim navnet inn i søkefeltet eller bruk taggene under, her).

I Sliudjanka kom det på et ektepar i 40-årene, smått alkoholisert, så det ut som, i hvert fall hun, og i tillegg nokså innrøkt, men likevel veldig hyggelige, og slett ikke så alkoholisert at det ikke var under full kontroll. Og de plapret i vei på usensurert russisk, akkurat som jeg vil ha det, fortalte lange historier om en feriereise de hadde vært på, og viste meg bilder, og gav meg til og med noen, så raskt og med en slik flom av ord, at jeg lenge ikke var riktig sikker på om jeg hadde fått dem, eller bare fikk se på dem.

Og de hadde mat. Brød, fisk (Omul) og grønt (tomat, agurk, paprika og sitron), og øl (på halvannen liters plastflasker), og forresten også poteter. Ferdig kokt på glass, godt melne, og med en smule dill, dyppet i salt var det likevel svært godt. ”Pokusjat”, sa de, det er en kjærlig form for å si ”spis”. Og jeg spiste jo så det rent ble litt pinlig, jeg får jo så kolossal appetitt av og til, jeg så med en gang at her kan jeg bare spise alt i hop, om det var det om å gjøre. Jeg synes jo den fisken er så god, røykt omul, jeg spiste det hver dag i Listvjanka, og jeg la merke til at de solgte dem på stasjonen i Sliudjanka. Men jeg fikk meg ikke til å forlate toget for å kjøpe, slik russerne gjorde, deriblant altså de som her kom om bord i min kupe.

Etterpå hadde jeg meg en lang, god hvil. Først var jeg jo litt stresset og giret, jeg ville ikke gå glipp av et øyeblikk med Bajkal-utsikt, den ligger jo magisk like ved togvinduet på dette strekket. Men når jeg sjekket litt nærmere på kartet, så jeg at denne utsikten ville holde seg omtrent helt frem til Ulan Ude. Det er 7 timer til. Jeg hadde meg som sagt en lang, god hvil.

Jeg ligger i køyen og ser ut og slapper av, på vei mot Ulan Ude og videre langs den transsibirske jernbanen

Hvilen var så helhjertet at jeg ikke engang fikk med meg at vi stoppet i Ulan Ude, før vi kjørte derfra igjen. Jeg hadde jo tenkt å komme meg ut og ta noen bilder derfra. I ettertid så jeg at det i fullt firsprang ville være mulig å sprinte ned til Sovjet-plassen (Plosjad Sovjetov), der verdens største Lenin-hode er, men jeg lå altså bare i overkøyen og kikket dovent ut.

Asia

Og fra Ulan Ude og utover ble landskapet på ny uimotståelig, det har blitt det noen ganger på denne turen. Men nå ble det det på en annen måte. Det ble Asia. Enorme sletter med gulbrunt gress, alltid runde fjell i det fjerne, også de dekket av gress, grønt og gult og mest brunt. Det var sparsomt med trær, landskapet var alltid åpent, man kunne se langt. Og overalt var det elver, store, mektige og langsomme, og med skittenbrunt sølevann, det var så Asiatisk, det hele. Man kunne formelig se for seg hvordan den store hærfører Djengis Khan samlet sine enorme styrker, hvordan de red bortover kløften, hvordan hestene gikk og gresset under rastene. Og mens man tenkte dette, så man gjerne plutselig en flokk hester gå og beite, eller var det kuer, eller begge deler. Ut av en bro kom en gjeter med sauer. Plutselig var det en modell av et sovjetisk jetfly utstilt, og misilier, det var en gammel Sovjetisk militærbase, som fortsatt blir brukt, sa de i kupeen. Og man kunne så lett forestille seg hvor gøy det må være å være flyver nettopp her, man kan bare fly av gårde, i alle retninger. Landskapet forandrer seg ikke.

Jegeren

Mens jeg stod i korridoren og kikket, spurte noen ordentlige russerbasser i bar overkropp ”Do you speak English?” – We don’t, kunne de fulgt opp med, men jeg skjøt inn noen russiske ord i mine engelske svar, og samtalen fløt snart av gårde på ren russisk (for dem i alle fall, min var jo og er jo temmelig uren). De var skikkelige ivrige, straks jeg viste meg, flokket de seg rundt meg, og det ble liksom stadig flere av dem. De ville vite alt mulig, samme hva, egentlig.

 

Russerne handler niste og godt på en av stasjonene langs den transsibirske jernbanen

Og aller, aller ivrigst var en russisk villmann, i ordets riktigste forstand, en villmann, russisk. Han stinket røyk, hadde tenner som aldri ble pusset og noen av dem i gull, han var full i tatoveringer og gikk konstant i singlet eller bar overkropp. Og han skulle nok klare å hamle opp med de fleste når det gjelder drikking i alle kategorier, og til alle døgnets tider. Han var jeger, og maler, og drev ellers med ”Bizznizz”. Han kom med et kart over Bajkal, og lurte på hvor jeg hadde vært, og jeg viste og fortalte. Og han la til, fortalte om alle områdene og sa han var jeger, og ofte var der og jaktet, og forklarte hvor det var best, og hadde bilder på mobiltelefon, og ville gjerne overføre dem til meg på Bluetooth. Hele kupeen kom og hjalp til, jeg visste jo ikke hvordan dette gjøres, og selv med min norske telefon, greide de det. Så nå har jeg bilde av Sergej fra Irkutsk, triumferende over en bjørn han har skutt. Øl fikk jeg også, og telefonnummeret hans, vi må gjøre ”Bizznizz”, sa han, på så mye russisk at jeg ikke fikk helt med meg hva slags bizznizz det egentlig var.

Den ene av dem var løytnant i det russiske sambandet, en staut, trivelig og skikkelig kar. Det skrives jo så mye stygt om det russiske militæret, særlig om offiserene, kanskje, som mishandler egne soldater eller ikke griper skikkelig inn, når de mishandler hverandre. Mitt inntrykk er det motsatte, jeg satt jo også med en gjeng soldater fra Simferopol til Kiev i fjor høst, særlig løytnanten der også virket skikkelig ordentlig og intelligent. Slike folk gir håp. De ville vite om jeg også hadde vært i militæret, som jeg var under plikttjenesten, i militærpolitiet, – er det problemer med kriminalitet hos dere? spurte de, og der måtte jeg jo si ikke nor særlig. – Det er det hos oss, lo de. Sånn skal man forholde seg til det, problemene er der, men man skal ikke drukne seg i dem.

Å, de varer jo så lenge, disse russiske togturene, tre fulle dager, pluss netter, og det er bare fra Irkutsk til Vladivostok. Jeg følte meg etter hvert riktig berømt, på dette toget, de i bar overkopp og med øl gikk alltid foran, men også mer ærverdige tedrikkere i skjorte og kjole stilte spørsmål og satt og smilte i bakgrunnen. Da jeg våknet var det god morgen og smil og nikk til alle. Fra alle kanter kom det mat, se her er en bolle, vi har noe kjeks, kaker, øl, hele tiden øl, særlig fra jegeren som på russisk vis blir godt full, uten noensinne å gå i bakken, og heller aldri bli plagsom, slibrig eller ekkel. Det vil si, når han skulle vise meg bildene sine og filmene sine på telefonen, hadde han en mappe med store bokstaver der det stod SEX, og midt mellom bilder av seg selv og jakten og familien, dukket det plutselig opp en brystfager dame, og da flirte han det som godt kan kalles rått.

Jeg om min nye venn - Sergej

Lørdagen, siste dagen, i går, faktisk talt, nådde berømmelsen og alt sammen høydepunktet. Jeg var da blitt litt forsiktig med å gå ut i korridoren, for jeg visste at da ville jeg måtte bli værende der, så jeg holdt meg i kupeen og leste litt, eller snakket litt med hun damen som alltid tiltatle meg med navn, men som jeg fra første stund hadde glemt hennes. Hun var blant annet riktig interessert i den norske kongefamlien, og jeg la ut, både om den nåværende, og en grei historisk gjennomgang, hvorfor tingene er som de er.

Et meget viktig toalettbesøk
Så hadde toget seg en lang stopp. – Nå skal vi ut og kjøpe øl, sa jegeren, og så skal vi drikke. – kom her. Og jeg satt som alltid klønete med en kopp te, jeg nettopp hadde fylt opp, når toget var forsinket, mistet jeg helt oversikten når vi kom til stasjonene med lange stopp, så man kunne gjøre innkjøp. Jeg drakk opp teen, og gikk ut litt etter de andre, det skulle være en stopp på 30 minutter, så det var god tid. Men så merket jeg til min skrekk at de lange dager med nudler og graps krevde sitt, nå måtte naturen gi tilbake, og det er ikke bra, ikke bra, for i tillegg til de 30 minuttene stans på stasjonen, er toallettene stengt en halvtime etterpå også. Skyllingen skjer nemlig rett ned på skinnegangen her borte, helt greit for min del, jeg trenger ikke det fancy systemet vi har i Norge.

Men nå var det altså et problem, og jeg merket det kunne bli stort på grensen til akutt. Jeg lette litt på stasjonen etter toalett der, men det er jo så typisk med sånne stasjoner, de har alltid det man trengte andre steder, sånn som minibank og enkel bagasjeoppbevaring, og ingen kø i kassene, men toalett hadde de ikke. Jeg kjøpte to øl, og gikk på toget, og merket at noen halvtime var ikke snakk om, naturen ønsket ingen utsettelser, så jeg måtte henvende meg til togvakten som jeg først hadde vært så skeptisk til, da han uvanlig lenge gransket billetten min og passet mitt, om når toalettene åpnet, ”jeg trengte veldig på do”, som jeg uttrykte det på russisk. Og han var jo grei som bare det, etter et kjapt blikk på denne turisten i bajkal-tskjorten, skjønte han at han ikke for med løgn, han så trengt ut, så han gikk med på å åpne toalettet når toget begynte å gå, om cirka 5 minutter. Det må jeg da kunne klare, tenkte jeg, og stilte meg lidende i vinduet og ventet.

Så kom gjengen med gærninger som hadde vært ute og kjøpt øl og mat, kom her, sa jegeren, inn i kupeen, der han i tillegg hadde vin, som sikkert var hetvin, og som han gjerne ville dele, men når ingen ville ha,, skulle det nok ikke stå på ham, han tok greit hele, gjerne på styrten. Dette fyrverkeriet av en sammenkomst gjorde at jeg glemte å tenke på naturen en stund, og fikk unna noen minutter, hele tiden ved å måtte avslå vinen og ølet, med unnskyldning i det kommende toalettbesøket.

Og så var det ikke lenger snakk om, jeg begynte å se meg om etter alternative løsninger, gikk det kanskje an i en av nuddelboksene? Hva skulle jeg gjøre om det kom av seg selv? Og jeg kom selvsagt til å tenke på en lignende episode, fortalt av min gamle venn, menig Espen Solberg, om en kamerat som hadde hatt nettopp dette problemet i en buss i Egypt, og magen hadde nektet å vente, og i en varm, overfylt buss, måtte han stå og vite at alle visste og merket at stanken kom fra ham, og hvorfor. – Det kan bli katastrofe, sa jeg høflig til togvakten.

Og da toget satte seg i bevegelse, låste han vennlig opp døren, – dette blir mange Euro, sa han, vennlig, og han var enig i mitt forslag om ikke å spyle ned før vi var godt unna stasjonen, og jeg fikk et toalettbesøk jeg vil karakterisere som et av de aller viktigste i mitt liv.

Hva gjør jeg her?

Deretter hadde jeg meg en lang, god hvil igjen. Jeg leste litt, hørte litt på Mp3 (foredrag om russisk historie, selvsagt), og lå ellers og kikket ut av vinduet. Øverste køye er grei slik.

 

 

Lørdagskveld på den transsibirske jernbanen
Men da kvelden kom, tok jeg den ene av mine to øl, og stilte meg i korridoren, og fikk kort etter selskap av han første som hadde tatt kontakt, han som kunne aldri så lite grann engelsk, nok til å si ”do you speak it?”, men ikke nok til å følge opp med noe, etterpå. Og staute, småfeite russeren med hårete bryst og tjukt smykke, sa han aldri gjorde det så skarpt på skolen, der var det bare røyking og drikking, helst vodka, men nå hadde han sluttet å drikke og også sluttet å røyke, sa han, der vi stod ved vinduet og så ut på trærne som nå igjen utgjorde landskapet. Det vil si, han drakk fortsatt vodka, men all annen alkohol, drakk han ikke.

Så ble jeg invitert inn i en kupe, og der var det mat. Pølse, kylling, poteter, brød, egg og lite grann fisk. Og mer øl, men i siviliserte mengder, det er ikke noe fyllekalas. Han ene i kupeen var skiskytter, og kjente godt Bjørndalen, og ramset opp en rekke navn på russiske skiskyttere, men det er årevis siden jeg fulgte med på sånt, jeg kunne ingen. I likhet med løytnanten var han meget avslappet vennlig, og gjorde et svært godt inntrykk.

Alle er nysgjerrige på hvor mye jeg tjener og hvor mye forskjellige yrkesgrupper tjener i Norge, og hvor mye tingene koster. Hvor mye vi tjener er nesten pinlig å si, vi trenger jo nesten ikke jobbe noen ting for å komme opp i en russisk månedslønn, likevel er det de som serverer og forsyner. For lærere og leger er forskjellen vanvittig. Men for dem som tror at prisene i Norge overgår alt i verden, så henger ikke russerne etter i boligpriser, for eksempel, i hvert fall ikke i byene, de ble ikke imponert over prisen jeg har betalt for leiligheten min. Det er det samme som i Irkutsk, sa de. Riktignok kjøpte jeg boligen min i 2003, men Irkutsk, det var jo en riktig forfallen by, det var byen hvor fortauene av og til forsvant, og hvor ingen heisekraner dominerte utsikten. Det er russlands nest dyreste by, sa de, når det gjelder eiendom.

Nei, det hele var så riktig trivelig. Jegeren ramlet også stadig vekk innom, med sitt karakteristiske ”Aiven!”, som var hans uttale av navnet mitt, han lærte meg litt russisk slang og bannskap og styggedom, og her kan jeg bare si at han var en uttømmelig kilde, som tatovert jeger kjenner han alle språkets irrganger i disse kategorier. Det var russere av folket, dette, ikke utdannede, ikke velstående, ikke fra verken bedre familier eller bedre områder av det veldige landet, vanlige arbeidere fra små byer øst for Sibir. Trivelige folk, hele gjengen.

To russere på den transsibirske jernbanen

Avskjed
I Khrabonarsk skulle flesteparten av. Vi tok bilder og gikk alle sammen av toget for å ta skikkelig avskjed. Klokken var nå nærmere midnatt, toget var så forsinket. Det var blitt helt mørkt. En hel del nye folk kom på der, kupeen ble liksom helt skiftet ut, fra Krabanorsk til Vladivostok er det en 13 timers reise, et fint nattog, man legger seg og våkner og er fremme. Jeg stod litt i korridoren og slappet av, og ventet på å legge meg, da jeg på ny hørte ”do you speak English?” fra en annen, like dårlig i språket. Jeg svarte høflig og smilende, og slengte inn noen russiske ord der jeg kunne, og fikk på ny, ”if you like to drink with Russian boys, you are welcome”, men denne gangen avslo jeg. Det var leggetid og nok eventyr, og denne gjengen var også litt støyende. Så jeg gikk i stedet inn i min kupe, og hadde en liten prat igjen med den nye gjengen der.

Tre russere på den transsibirske jernbanen, før ankomst Khabarovsk, lørdag kveld, 26. juli

… og inn til Vladivostok
Da vi våknet var toget plutselig i rute, uten at jeg på noen måte hadde fått det med meg. Jeg hadde jo tenkt så veldig på dette, to timer forsinket på en 73 timers togtur, hva gjør vel det, det blir hyggelig å komme frem klokken ett. Så skjønte jeg plutselig at vi ville være fremme nøyaktig klokken fem på elleve, akkurat som planlagt. Jeg fant frem datamaskinen, og begynte skrivingen av denne posten mens stoffet var ferskt. Men den siste tiden brukte jeg ute i korridoren, stod og så ut. Og så for første gang på en måned – havet.

Det er riktignok bare en bukt, det sier sitt at det er vest for Vladivostok, hvem forventer vel å finne havvann, der? Derfor spurte jeg nokså pinlig om dette var elven Amur, sjøen hadde jo passe bredde for en russisk elv, – nei, det var det jo ikke, svarte hun, og forklarte hva det var, uten at jeg helt oppfattet det. – Et det en innsjø, spurte jeg? – Nei, nei, nei, det var Morje, hav, og så greide hun å forklare hva det egentlig var. I det samme dukket russiske krigsskip opp i horisonten, en hel haug, 6 stykker, telte et lite barn, men det var bare fordi han var så ivrig og dårlig til å telle, det var flere. – Det skal være festival, sa hun jeg stod med, og det var jo riktig flaks.

Så innkjøringen til Vladivostok var en innkjøring verdig. Det er en by som rett og slett har havvann på begge sider. Den har også rikelig av de karakteristiske, falleferdige russiske bygningene, men ved siden av det, har den mye nytt, og det som nesten må kalles pent. Jeg var i strålende humør da jeg forlot toget i stasjonen i Vladivostok, ute av stand til helt å fatte at jeg virkelig var der, øst for Kina, at jeg skulle nå frem dit. Selv om guideboken anbefaler å reservere hotell, hadde jeg en plan med hoteller å oppsøke, skulle det være fullt. Jeg så de lå ganske nær hverandre, og jeg tenkte de gamle Sovjetiske giganthotellene kan vel umulig bli fulle alle sammen, da vil man vel nå bygge flere, det vil jo være penger å tjene på det.

Stasjonen i Vladivostok

 Og min manglende bekymring viste seg helt berettiget. Det første og – virkelig – beste hotellet hadde ledig rom som bare det, til og med av billigste type, jeg sjekket inn, og var – virkelig – i Vladivostok.

Til sist: De som vil og kan norsk (eller dårlig russisk), og tar tog nummer 31 mellom Irkutsk og Vladivostok, kan sjekke hilsenen min i togboken!

REM – Lifes rich pageant

I vår gjennomgang av REM-platene fra de tidlige årene har vi nå kommet frem til plate nummer 4, Lifes rich pageant, eller «livets rike (livlige) show (fremvisning, forestilling». Dette er REM på sitt samtidig mest rocka hittil, og samtidig mest politiske, det er fra denne platen de får rykte for å være et politisk band. De tar også et skritt videre fra de obskure førsteplatene og den smått utilgjengelige – men ytterst fabelaktige – fables of the reconstruction. På Life’s rich pageant finnes sanger hvem som helst kan synge med på, og de kommer også med noen ordentlige hiter, særlig Fall on me, som mange gode REM-fans har som sin favoritt.

Jeg fikk denne platen som min første fra IRS-årene, den første etter Automatic og Out of time. Sangene på Lifes rich pageant var såvisst ikke så umiddelbart vakre, og ikke så veltilpasset en 20-årings ivrige følelsesliv, men den har sanger som fungerer utmerket for gitar og står seg utmerket mot slitasje. Sangene på denne platen er jevnt over godt oppbygget, både i tekst og melodi. Melodiene har fine vers, med ordentlige refreng, og et flott mellomspill innimellom. De har alle sammen karakteristiske gitartriller fra Peter Buck, karakteristisk koring fra Mike Mills, og Michael Stipes skarpe og karatkteristiske stemme.

Tekstene er langt mer konkrete enn de foregående platene, og Life’s rich pageant er kjent for å være REMs mest politiske plate. Mange sanger går direkte på miljøvern (som Fall on me og Cuyahoga), noen handler om den amerikanske borgerkrig (Swan, swan hummingbird), flere om det å være ung og ivrig (These days, I believe og til dels Just a touch med tekstlinjen «I’m so young/I’m so young/I’m so god damn young»). Flere sanger har konkrete referanser, foruten de allerede nevnt, Begin the begin, Flowers of Guatemala, og da står vi etterpå bare igjen med de to pausesangene Underneath the bunker og Superman, og Hyena. De utgjør en utmerket helhet.

Som vanlig tar jeg platen sang for sang.

Begin the begin

Dette er en gammel og stor og vedvarende favoritt. Den er like tøff å høre på platen, som å spille den selv. Har man lært barre-grep, kommer man seg gjennom den, inkludert et forsøk på den karakteristiske trillen som begynner sangen, og mange av versene. Akkordene er F#, A og E i verset, D i refrenget som ikke er det bærende i denne sangen. Det er verset som er tøft. For ikke å snakke om overgangen til det som høres ut til å være en modulasjon, men det er bare første verset en gang til, tøffere. Teksten går noe som dette: «Birdie in you hand/Like life’s rich demand/The insurgency began/and you missed it» og «I searched for it, and I found it/Miles standish proud/Congratulate me»

Sangen har fullt av referanser for internettungdommen. «Philanders tie», som det blir sagt så meningsfylt i refrenget, er ikke bare en tullesetning. Philander er en morder, og oppfølgingen med «A murders shoe» setter det på plass. På samme måte kan den som vil søke på «Miles standish proud«, og finne at her er meningen også noe ganske så konkret. «Like Martin Luther stand» kan jo referere til to personer med det navnet, meningen vil jo blitt forskjellig, og slik kan den virkelig hardcore fansen fordype seg i en tekst jeg egentlig ikke tror betyr så mye. Dette her gjorde Michael Stipe meget bra på de tidlige platene, det er fra Monster det begynte å butte i mot, mener jeg. Det er ikke samme spenning over denne Kenneth, i «What’s the freequency, Kenneth?», selv om referansen også her er noe konkret. Men det begynner liksom å nærme seg å være et triks, det blir litt anstrengt, og fra Monster og utover snakket Michael Stipe stadig mer om at han hadde skrivesperre, når han skulle lage tekstene til sangene.

Det var liksom enklere da det ikke var så nøye. Og Michael Stipe kunne skrive tekster uten å tro noen ville få dem med seg, langt mindre studere dem og fylle dem med mening. Begin the begin er et fyrverkeri av et åpningsspor, både i tekst og melodi, det sitter som støpt og er stemning mer enn innhold – som det skal være i skikkelig rockemusikk. Og tenk å åpne en plate med en sang som heter «Begin the begin». Dette er en plate som mener det.

 

These days

R.E.M smeller til i fortsettelsen også. Det er liksom en sang som skal ha troen, dette, men det går så fort og så rockete, at det aldri blir påtrengende (som det nok ofte blir for nyere REM)

«We have many things in common, name three»

«We are young despite the years/We are concerned/We are hope despite the times» er jo en ting som kan sies riktig tøft og høres flott ut, men i motsetning til nyere REM, er det ikke så plagsomt meningsfylt. Vi har hele tiden følelsen av at de bare tuller.

Med Begin the begin og «These days» har platen fått en kjempestart.

Fall on me

Dette er for mange den store hiten før Loosing my religion. Den er musikalsk, og har en sterk, politisk tekst om miljøvern. Og det er virkelig et kunstverk av en sang. Den begynner med en liten trille med to gitarer, før verset i D-moll og A-moll kommer i gang, og det søvnige, avslappende, trillende gitarspillet til Peter Buck. Den har også et aldeles nydelig mellomspill, der Stipe holder på i-en i «meeee», og koringen til Mike Mills rett og slett overtar. «Well I can keep it above/but then it wouldn’t be sky anymore/I got a message to you, you got to promise to take it home» og en Dm, Dsus4 kombinasjon, før refrenget begynner på ny i nesten salige omgivelser.

Oppbygningen til refrenget går slik: «Buy the sky and sell the sky, and tell the sky, and tell the sky«, og koringen er sånn: «What is it up in the air for/faalll on/if it’s there/it’s over, it’s over me«. I tillegg har en ekstra korstemme med «It’s gonna fall/it’s gonna fall» fra ingen ringere enn Bill Berry.

Den egentlig enkle sangen har mange finesser som løfter den opp til en fortjent plass blant det beste REM har laget.

Cuyahoga

Det er virkelig en imponerende start på denne platen. Sang nummer 4 er Cuyahoga, en sang som også står utmerket på egne ben, og passer godt inn på platen. Både teksten og melodien er forholdsvis komplisert, melodien som alltid fra R.E.M på denne tiden, teksten kanskje litt mer konkret enn vanlig. Cuyahoga er en elv i Ohio (den renner ut i Lake Eire),  en av de mest forurensede elvene i USA. Den er derfor lett å tolke til hvordan mennesket kommer og tar vare på naturen, og lar være å gjøre det. Men det er såpass kryptisk, at det aldri blir pinlig og påtrengende.

Verset er Em – G – Em – D. Refrenget er en serie akkordskifter, og tekstlinjen «Cuyahoga» sagt tre ganger. Legg merke til de fine gitartrillene gjennom hele sangen.

Hyena

Sang nummer 5 er derimot en riktig lystig morosang. Dette er REM-magi, som de hadde den på 80-tallet, men som de nok ikke har nå lenger, hvor bra man enn synes de nyere platene måtte være. Hyene er helt uanstrengt. Den har et bitte lite innledningsriff fra Peter Buck, og vers som går i E og A, med Aadd2 som variasjon. Det er så enkelt som det blir. Tempoet er hurtig, og det er ikke mye fargelegging og triks utover altså å løfte ringfingeren på gitaren ved a-akkorden. Refrenget går i G, D og A, også helt standard harmonier, men her er det koring fra Mike Mills som – som vanlig – utgjør magien. Michael Stipe synge «Hyena», mens Mills (utydelig) synger «I see the day ahead/all things that I cried through/God knows you’re doing this, don’t you»

Sangen har også en magisk sanglinje, følg med, «A beautiful young lady».

Underneath the bunker

Og hva har vi her? En helt merkelig instrumental, bygget opp over en svært enkel gitarsolo, spilt på en og en tone, og uten triks av noe slag, bortsett fra en aldri så liten slide fra 5 til 12 bånd på den lyse e-strengen.

Flowers of Guatemala

Dette var favorittsangen på platen i mine yngre dager. Smaken har nok forandret seg litt akkurat på det. Det er fortsatt en flott sang, men andre sanger er artigere. Stipe synger stille og undrende i verset, som har appeggio-spilling over en A- og en E-akkord. Sammen med triangler og lette trommeslag, og en forsiktig koring fra Mike Mills, gir det en nesten i overkant vakker stemning, før refrenget kommer inn med full instrumentasjon og tekstlinjene «Ammenita is the name/the flowers cover everything/they cover over everything/the flowers cover everything«. Det er liksom som om også instrumentene og refrenget «Covers everything». Verset har tekstlinjer som «Took a picture that I had to sell/People here are friendly and content«, og Mike Mills komme inn med koring aaaah-ahah-aaah, på siste ordet, som han liksom overtar.

Sangen har et flott mellomspill med tekslinjene «Don’t look into the sun«, som blir gjentatt, og det er her en overgang til en tøff solo.

I believe

Dette er en friskus av en sang. Dette er den store optimistiske sangen på platen, og i IRS-årene og hele REMs karriere. Glem kunstige falskspill som «Stand» og «Shiny happy people», det er slett ikke optimistiske sanger, REM tuller jo bare, og særlig sistnevnte, er jo ikke særlig ofte spilt på konserter, selv om den ble en hit. REM likte den aldri, og på 90-tallet gikk vi rundt og snakket om Robert Smith i The cure og Michael Stipe i REM som tok avstand fra sine egne mest populære sanger, «Friday I’m in love» og «Shiny happy people». De ble liksom mest populære når de løy. Resten av sangene var som de var. I believe går ikke i noen slik felle, det er en gladsang som passer flott inn i et hvilket som helst kult image, og som ikke skulle være noe problem for noen oppvakte mennesker å stå for.

Sangen går i friskt og raskt tempo i E-dur, med F#m og A i harmoniene. Gitarspillingen til Peter Buck er rask og trillende, lys og fin, Bill Berry og Mike Mills holder et flott og raskt komp, og det er i det hele tatt mye som skjer i instrumenteringen.

Et skikkelig høydepunkt, som fortsatt kan komme som en overraskelse på meg, er mellomspillet med en enkel «ooooo», og det som vel må være et trekkspill, over akkordene Dm og Bb.

Det er så man rent kan tro at til og med Michael Stipe kan believe.

What if we give it away

Dette er en sang som ikke står seg i dette selskapet, selv om den har sin sjarm og aldri har plaget noen. Verset er enkelt, akkordene er D og G, med en karakteristisk treslagseffekt på gitaren, som avslutning på tekstlinjen. Refrenget er også enkelt, nesten litt komisk, med Stipe som sier «What if we give it away», mens Buck hamrer på gitarstrengene fra en D-akkord opp til en G. Og en gang til, og en gang til. Hva sangen handler om, er slett ikke godt å si. Hva man gir bort i verset og i refrenget ser ikke ut til å ha den store sammenhengen, det ser ikke ut til at Stipe har lagt sjelen sin i teksten her.

Også denne sangen har et fint mellomspill.

Just a touch

Og dettte var sangen jeg likte minst, kanskje av alle sangene REM har laget og utgitt. Den går altfor raskt, er skrik og hyl, og ikke fant jeg noen stemning i den og helst syntes jeg den bare var bråkete. Det er fortsatt vanskelig å mene noe annet om den, den er rask, og den er bråkete, og dette går på bekostning av melodien. Skiftene er fra A til G, kanskje med en D etterpå, og de skal generelt gjøres så raskt som mulig. Teksten skal skrikes «What in the world/Woman in black/Don’t you remember/the sun is back/a day in the life well nobody laugh/Look to the days, how long can this last»

Den har slektskap med Star69 på Monster, men jeg synes av de to, så er det Just a touch som er sjefen.

Swan swan hummingbird

Johnny Reb er en forkortelse for Johnny Rebel, og står som et slags symbol for soldatene til sydstatene under den amerikanske borgerkrigen, eller for alle beboerne i disse statene, slik Uncle Sam for hele USA. I sangen spør Stipe Johnny Reb «What’s the prize of heroes?» og tilkjennegir at dette er en politisk, typisk kryptisk sang om borgerkrigen i USA. Den er kryptisk allerede i tittelen, der Swan betyr svane, og hummingbird er kolibri. Sangen går i Am (og fortsetter Dm – G – E, alternerende med Dm, G) i en meget akkordbasert sang, og Stipe begynner med å henvende seg dobbelt til svanen og til kolibrien med budskapet «Hurrah! We’re all free now». Og han fortsetter «What noisy cats are we?» og «Stone and bone, he bore his cross». Jeg tror ikke man skal tolke for mye mening inn i dette, det skal være kryptisk og stemning.

Mellomspillet er et av de flotteste REM har, og på 90-tallet pleide vi å spille det to ganger på gitarseansene våre, fordi vi syntes det var så fint.

«A marching feet, cup of rhyme/Whisky is water and water is wine/Marching feet, Johnny Reb/What’s the prize of heroes?»

Akkordene her er G, D, Am og C.

Superman

Swan, swan hummingbird hadde vært en perfekt avslutning på platen, men REM slenger på en merkelig sang ekstra. Den står helt på siden av alle andre sporene på platen, og er i så måte typisk REM. Sangen er også den eneste cover-låten REM gir ut på en offisiell Studio-plate, eller på noen offisiell plate i det hele tatt, sett bort fra singler og samleplater med single- og b-side-utgivelser. Og når de skal velge en eneste sang å lage cover av, så velger de denne, originalt utgitt av «The Clique», og med tekst som handler om at «jeg er Superman», så en dame må ikke tro hun slipper unna. Det er bare to vers, i det ene bruker han liksom supersynet til å se «right through you» at hun ikke «love that man you’re making with now, do yoi?», i det andre bruker han liksom superfarten til å finne henne igjen, «if you go a million miles away I’ll track you down, girl», og «trust me when I say I know the pathway to your heart». Det er Mike Mills som synger, et er ment som en morsomhet, og det er vanskelig å la være å smile.

 Posten er forelopig litt ufullstendig. Den vil bli gjort ferdig når jeg kommer hjem fra Russlandsreisen.

**

En svoren fan vil jo si at REM er på sitt beste jo nærmere man er Fables of the reconstruction, og dette er platen som kommer rett etterpå. Det er altså en meget bra plate. Den er også mer tilgjengelig enn de andre platene fra IRS-årene, og vil være et utmerket valg for dem som likere nye REM, og vil sjekke ut det gamle.

Dette er Asia

Det er første hele dag på min togtur fra Irkutsk til Vladivostok, siste del av den transsibirske jernbane. Det er tog nummer 32, som gikk fra Irkutsk klokken 0407 Moskvatid, 0907 lokalt. Vi var ved Ulan Ude halv fem i går, lokaltid, det er byen hvor den transsibirske jernbanen deler seg for den som skal nedover til Ulan Bator og Beijing. Det er en russisk by hvor religionen er buddhistisk, hvor de har templer – datsans – i stedet for kirker, og hvor folket kalles burjater, med et språk som er i slekt med tyrkisk. Vi har nå Mongolia like i sør, den transsibirske jernbanen skiller seg her, for dem som vil følge linjen nedover til Ulan Bator og Peking. Dette er Asia.

 

Det enorme slettelandskapet er nå farget av gult og grønt og brunt, tørt gress. Digre elver renner overalt med skittent, brunt sølevann. I horisonten er store, runde fjell, også de dekket av gress, brunt gress, som de har det i Asia. Endelig føler jeg at jeg er i Asia.

 

Definisjonen går jo ved Uralfjellene, men definisjoner treffer jo ikke alltid slik man føler det burde være. Strengt tatt skulle jo Europa ikke vært definert som et kontinent, men som en flik av Asia. Jeg er jo historiker mer enn geograf og biolog, og i min verden stanser europeisk historie ved Svartehavet. Syd og øst for Svartehavet er ikke noe Europa for meg.

 

Men Russland er jo litt spesielt her, det er jo så stort at det er som et kontinent i seg selv, og i Sibir føler man verken at man er i Europa eller i Asia, men nettopp i Sibir. I villeste Russland. Den russiske kulturen er jo Europeisk, selv om størsteparten av landet er geografisk plassert i Asia. Derfor følte jeg hele tiden at jeg befant meg i Europa, så lenge jeg var i Sibir og besøkte byene der, og så på landskapet der. Definisjonen sier Asia, følelsen Europa, det er Russland.

 

Landskapet fra Ural til Irkutsk er stort sett skog av gran og bjørk og furu, landet er flatt, med noen små høydedrag. Fjell finnes ikke, utenom noen få spredte, som for eksempel rundt Krasnojarsk. Elvene er store og seige, de renner langsomt, og det er mange av dem. Dette er karakteristisk Russland. Hele tiden er det små byer og bebyggelse rundt jernbanelinjen, på de utroligste steder kan de dukke opp, milevis fra alt annet. Dette er fattige områder, man ser det av husene, av veiene, det ser alt sammen ut som overlatt til seg selv. Likevel er det liksom alltid noe på gang, det er noe veiarbeid, jernbanearbeid, kanskje litt arbeid på jordene, en fabrikk i aktivitet, områdene er ikke utfattige og håpløse. Og alltid finnes disse sovjetiske betongblokkene et eller annet sted, prikk like overalt. Dette er Europeisk Russland øst for Ural, hvis en slik feilaktig setning kan passere.

 

Asiatisk Russland begynner virkelig øst for Ulan Ude. Her er alt enda mer forfallent enn i resten av landet, dette er ikke bare tilsynelatende, men tydelig, overlatt til seg selv. Her er bygninger som sikkert en gang har vært fabrikker, men som simpelthen har rast sammen, og nå bare står der, mest som en haug murstein. Husene er også gjerne sprukne, de få gangene det dukker opp noen husklynger. Stort sett er det bare landskap. Mye av det som er bygget, er bygget i kommunisttiden, med kommunismens finurlige egendefinerte økonomi, der for eksempel det dobbelte jernbanesporet over en elv, ikke går over to broer, men hvor man har bygget en ekstra og prikklik bro like ved siden av. Det kan ikke være andre grunner enn at man fryktet krig og bomber fra Kina, men i dette ødeste av områder ser det riktig så rart. Spesielt når kommunistene også bygget sin BAM-bane nord for Bajkalsjøen, slik at man i denne mest forglemte av de transsibirske strekninger har kvadrubbelt jernbanespor. Og opptil fire broer over elvene.

Flott bro, eller hva? Artig da å tenke på at mitt tog kjører over maken.

 

Det er så fascinerende å se på. Man forestiller seg hvordan det må være her om vinteren. Nordmenn og vesten kjenner jo bare den Sibirske vinteren, men det er slett ikke i Sibir vinteren er kaldest. Flere kunne fortelle meg at de var glade for at de nå hadde flyttet inn i Sibir, fordi der de bodde før, i nord, syd og vest, var vinteren «veldig kald», som de sa. Hvordan er det mulig å holde ut i de sprukne trehusene vinterstid? Jeg ble frarådet å komme hit og se, vinteren er for kald, sa de. Sommeren er bra.

 

Og det var den virkelig. Fra togvinduet er det vidunderlig å se hvordan landskapet forandrer seg, og samtidig ikke gjør det. Det er det samme hele tiden, med små, små variasjoner, og litt større her i Asiatisk Russland, enn i Europeisk. Og av og til dukker mennesker og liv opp her også. Plutselig er en og annen asiatisk russer og bader eller fisker i elven, eller i en liten vanndam i en pussig eng. Her og der går en gjeter med buskapen sin. En bil kjører hvor hen?

 

 

Man blir sugd inn i dette landskapet og disse omgivelsene. Det er noe man ikke har sett før. Det er Asia.

 

 

Hele veien til Vladivostok

Jeg er på vei ut leiligheten min i Leningaten (nr 17) i Irkutsk

Klokken 0407 Moskvatid ruller tog nummer 32 ut fra stasjonen i Irkutsk, tre dager senere klokken 0455 – fortsatt Moskvatid – ruller det inn på stasjonen i Vladivostok. Det er en togtur på drøye 73 timer, og jeg vil være ombord.

Det er siste etappe på min eventyrreise fra Moskva til Vladivostok, med fullt av stopp underveis, og var det opp til meg, skulle det bare vært flere. De fleste kartene er rullet sammen på en slik måte at det ser ut til at når man passerer Bajkal-sjøen, så er det ikke særlig igjen av den transsibirske jernbanen. Sannheten er at man er akkurat såvidt over halvveis. Det skyldes også at Bajkalsjøen går langt mot sør, og Kina strekker seg rundt mot nord, slik at toglinjen på ta en liten runde og kjøre litt opp og ned. Det ser ikke så mye ut, men for eksempel fra Khabarovsk til Vladivostok, er det 13 timer med tog, lenger enn noen togreise man får til i Norge. Og Khabarovsk ligger som man ser nord for, og ikke særlig vest for, Vladivostok.

Det er altså en dryg togtur jeg skal ut på, det blir kronen på verket, og jeg har forberedt meg så godt jeg kan. Etter knallkjør i Irkutsk dagen i forveien, for å få med meg absolutt alle severdighetene, små og store, kom jeg hjem sår og øm i føttene og rundt omkring på ryggen, etter at sekken og skoene hadde gnaget litt, men det gikk fint, veldig fint. En god dusj, og rene klær (den ene t-skjorten fikk kjørt seg, etter at jeg regelrett mistet den andre (slik jeg forresten også mistet den andre kortbuksen)), og jeg var avslappet og fin til kvelden.

Jeg sovnet raskt, men lå og våknet gjennom hele natten, for ikke å komme for sent til toget, alle katastrofers mor. Sånn litt før sju holdt jeg ikke ut lenger, kom meg opp, stelte i stand den siste pakkingen, og la igjen penger på bordet til leiligheten. 75o rubler, grei pris.

 

Så var det å plastre føttene og gå til stasjonen, ikke noen trikk her, opplevelsene skulle jeg ha med meg like til det siste. Og nå var sånn fin morgentåke over Irkutsk, et vær og tidspunkt på dagen jeg aldri hadde sett den i.

Irkutsk i morgentåken med søndag 20. juli 2008

Og jeg måtte kjøpe niste. Det vil si – nudler. Jeg hadde også tenkt å kjøpe brød, men så tidlig som jeg var i butikken, hadde brødavdelingen ikke åpnet ennå. Så det ble ikke noe annet enn nudler, faktisk. Og vann.

Jeg på vei mot stasjonen i Irkutsk

Nåja, nåja, kanskje jeg kunne kjøpe noe mer på en av stasjonene innover, eller til og med ta i bruk restaurantvognen? Der har jeg jo ikke vært ennå. Jeg gikk bekymringsløs og med god tid bort til stasjonen. Først av alle var jeg på perrongen. Jeg var klar, jeg var så inderlig klar.

Jeg ved stasjonen i Irkutsk før avreisen til Vladivostok

Sibirsk badstue

På grunn av noe rot og feilberegninger måtte denne posten bli flyttet litt på, jeg glemte rett og slett av ukens tekst. Så dermed ble det noen omrokkeringer. ”Et postkort” har fått plassen på datoen den ble skrevet, mens denne badstuen som først var plassert der, er flyttet til lørdagen, da jeg egentlig kjørte sibirsk jernbane og opplevde litt av hvert en senere post tar seg av. For å gjøre forvirringen komplett, er denne teksten skrevet mens jeg befinner meg i et fly på vei fra Vladivostok til St. Petersburg, og har alt som er av Sibir under meg.

Først litt badstue light i sommerværet ved Bajkal.

Nåvel, la oss flytte oss tilbake i tid til tirsdag 22. juli. Det var en dag jeg tilbrakte ute i solen. Jeg gikk opp langs etter fjellene, som den ekte nordmann jeg er, for å få en oversikt over Bajkal fra høyden. Jeg tok meg også over til Bolsje Koty, en liten, idyllisk landsby en halvtimes båttur i hydrofoil unna (rutetabellen henger på den utmerkete turistinformasjonen på kaien, min gikk 1600 og tilbake klokken 1815). Jeg badet flittig der det var mulig, og gikk i barskt i bar overkropp, slik at jeg ble god og rød på skuldrene og nedover ryggen. Ellers ble jeg brun og lykkelig som en smaragd.

Stemningsbilde fra Bolsje Koty, Russland

Mine danske venner var for lengst på vei til Bejing, mens jeg hadde tatt inn på ”Green hostel/hotell”, som stedet het. Det var et utmerket sted, for øvrig, like ved torget, 500 rubler, billig og så sentralt som det blir. Eieren var en hyggelig, sprek mann i 50-årene, som snakket ivrig, men dårlig, på engelsk. Sammen med sin kone så han ut til å satse på dette, og hadde tenkt ut en rekke ekstra tilbud som var presentert i et hjemmelaget hefte på god russisk og elendig engelsk. Blant tilbudene var altså sibirsk badstue til 200 rubler per mann.

Slik ser det ut, Green hostell i Listvjanka. Badstuen er på andre siden.

Og jeg regnet med at dette skulle bli grei skuring, der jeg småfrossen gikk hjemover, nå hadde jeg jo heller ikke disse danske novisene til å åpne vinduer og dører og gjøre det småkjølig i badstubadet. Kald som jeg var, ville jeg gjerne ha badstuen øyeblikkelig, men det gikk ikke, den måtte varmes opp først.

Tøff i bar overkropp. Men for det første ble jeg solbrent, for det andre ble jeg kald.

I en Sibirsk badstue er ikke oppvarmingen noe hokus pokus og ting man ikke forstår. Det er å fyre opp veden, og ha et stort lass med steiner oppå i en skikkelig jernovn. Rommet skal være lite, så varmen blir konsentrert, og selvfølgelig av tre og med trebenker, slik vi kjenner det fra Norge.

Den spreke litauer i Sibir sa først det ville ta en time, men når en time var gått, sa han at det var jo klokken ni. I mellomtiden kom hans kone, som jeg hadde bestilt middag hos. Det er ikke noe trylleri her, hun sa hun hadde ikke noe annet enn Plov, så da måtte det bli Plov. Og det var jo kjempegodt med en middag til under 50-lappen, standard laget, som hun lager den til sin egen familie. Kjøtt, ris og gulerøtter er oppskriften, blandet sammen, og med litt krydder og olje, og sånn forskjellig, for å gjøre det mer pikant. Retten er fra noen av de sentralasiatiske tidligere Sovjetrepublikkene, og siden jeg første gang spiste det på en Uzbekisk restaurant, har jeg alltid trodd den kommer fra Usbekistan. Godt var det, og er det, i alle fall, og på hjemmemiddager blir det alltid servert rikelig.

Plov til middag på Green hostell/hotell

Etter litt språkforvirring var den klar klokken ni, han insisterte forresten på å snakke engelsk, selv om det var et språk han åpenbart ikke behersket, men han var veldig komunikativ, og det er jo det viktigste. Så klokken ni var badstuen klar.

Et godt eksempel på engelsken ved Green hostell, Listvjanka. Man trenger ikke kunne russisk for å la være å forstå dette.

Dermed var badstuen klar. Han kom og hentet meg, litaueren, han så ut til å ville innrette sitt liv på å ta seg godt av gjestene, og siden han disse kveldene ikke hadde andre gjester enn meg, ble det god service. Som om jeg ikke hadde gjort det før, forklarte han meg hvordan en sibirsk badstue skal gjøres. Det er som i Norge, hiv vann på ovnen, sett deg, og svett. De bruker imidlertid en lue av serkeskinn på hodet, og samme type skinn bruker de som underlag til å sitte på. Det er jo feigt, en nordmann bruker maksimalt håndkle, helst bare å skvette litt kaldt vann på benken før man setter seg. Russerne og finnene bruker jo også bjørkeriset til å slå seg med, noe vi jo ikke gjør så mye i Norge. Alt dette forklarte han meg, vær så god sa han, en time hadde jeg bestilt.

Men jeg holdt rett og slett ikke ut i det hele tatt. Temperaturen var ikke mer enn 90 grader, men luftfuktigheten var slik at luften slo i mot deg med det samme du kom inn døren. Og dette tok ikke slutt hele timen jeg satt der. Jeg forsøkte meg likevel på sjefsplassen, øverst oppe og nærmest ovnen, et mye mer pysete og stakkarslig forsøk enn danskene fikk til. Pinlig raskt måtte jeg ut og lufte meg.

Utsikten fra Green hostel, Listvjanka. Bajkalsjøen er som man ser - nærme.

En liten detalj til – i Norge har vi varmen i badstuen, mens rommet ved siden av er kaldt, gjerne med en dusj. I Russland går ovnen gjerne inn litt i siderommet også, slik at også dette blir varmet opp Med dette slipper minimalt med varme ut av badstuen når man går inn og ut. Skulle man virkelig lufte seg og komme til noe kjølig i de to badstuene jeg besøkte i Sibir, måtte man ut i friskluften.

Gradvis, men raskt, fjernet jeg meg fra sjefsplassen. Det gikk i tur og orden langs plassene på øverste benk, så nederste, nær ved ovnen, til jeg endte opp nede så langt fra ovnen det var mulig, det vil si cirka to meter. Og det var så varmt, det var så varmt. Jeg skulle prøve å kjøle meg ned eller gjøre et eller annet med dette bjørkeriset, som stod i en bøtte med vann, og tok det ut for å slå til. Men tror dere ikke at også vannet riset stod i var kokevarmt, jeg brant meg da jeg skvettet vann på føttene. Og da jeg liksom skulle piske de solbrente skulderbladene mine, kort sagt, det gjør man bare ikke.

I løpet av denne timen tilbrakte jeg mer tid utenfor, enn inne i badstuen. Jeg hadde møtt min overmann, det var Russland (Sibir) – Norge (Ganddal) 5 – 0. Han hadde liksom bare gjort baadstuen klar, ”sånn, nå kan du gå inn og justere temperatur og fuktighet som du vil, bare hell på vann, der”, og så var det mer enn nok til å holde meg utenfor den i en time. Jøje meg, aldri hadde jeg trodd at jeg ikke med litt viljestyrke skulle klare å holde meg inne i en badstue.

Med en kopp te på altanen i Green hostell, Listvjanka

 

Men jeg sov godt den natten. Og jeg våknet til et vær som la alle planene for meg. Det pøsregnet. Da er det ikke stort å gjøre i kortbukse og t-skjorte ved Bajkalsjøen, selv ikke for en regnvant vestlending. Det var å kjøpe en god frokost av den hyggelige, men sjenerte, konen fra Ukraina (pannekaker med honning – dette kan de), drikke noen kopper te, og så ytterligere frokost eller lunsj eller hva det skal kalles, med omul og brød ved strandkanten. I pørsregn, og iskaldt. Etterpå tok jeg hydrofoilen tilbake til Irkusk.

Jeg spiser brød og omul i regnet på stranden ved Bajkal (Listvjanka)

Et postkort

En gang skrev jeg et postkort jeg ble sterkt grepet av. Jeg mente at i det fikk jeg godt frem hvordan det er å være meg, og jeg mente hun jeg skrev til, ville forstå. Jeg skrev ikke hvordan jeg inderlig ønsket noen å være med, men beskrev i stedet hvordan kopper og kar stod rundt meg, fordi jeg ikke hadde ryddet dem bort. Hvordan hele rommet jeg var i, var. Hvordan bare jeg levde der inne, og hvordan jeg med det ble usynlig. Jeg skrev en rekke med ting, og mente at hun ville forstå dem. Men da jeg senere møtte henne, sa hun mens hun smilte og lo at hun godt kunne forestille seg hvordan jeg satt der inne i det rotete rommet, og at jeg måtte lære meg å rydde. Ellers sa hun ikke så mye om kortet. Og jeg tenkte mens jeg leste gjennom det jeg hadde skrevet, at dette må jeg i alle fall aldri vise til noen.

ES2007