Første søndag i advent i Strandgaten 204

Advent. I dag er første søndag i advent. Da skal man ha det litt bedre, da justerer man opp. I går var jeg på handletur og kjøpte to av hver sort juleøl de selger på polet, man skulle trodd noen hadde oppdaget meg, for det var en himla mengde sorter blitt, men skal man ha to av hver, blir det slik. En til meg, og en til eventuelle besøk. Eller begge til meg. At jeg i fjor og årene før der ikke har vært i nærheten av å drikke opp alle innen jul, spiller ingen rolle, de står nå der i kjøleskapet. Jeg kjøpte også kaffe, ny kaffe, julekaffe fra Evergood til trakteren (sjekk her hva jeg mener om slik industrikaffe), kaffe fra Etiopia til presskannen. Trakteren renset jeg selvfølgelig, før jeg hadde den nyåpnede posen oppi i går. Og til frokost var mye godt pålegg, mye fersk ost, sørget for å bli åpnet akkurat der og da til det måltidet, for friskt pålegg smaker nå en gang best. Og nå er det julemåned.

Jeg synes det er en god ide, om enn man synes verden skulle blitt bare enda mer sekularisert, om man synes komersialiseringen og materalisme og kjøpepress tar overhånd, la folk synes det, det er godt med julen. Det er den mørkeste måneden i året, kald og ufyselig, det er en god ide å lage den om til en måned med lys og glede og fest. Og jeg er altså ikke den som holder igjen.

I desember er det ikke margarin eller soya, det er meierismør, det er ikke lettrømme, men seterrømme, det er cherry-tomater eller klasetomater, det er dyre oster og skinker, det er høyere standard hver dag i uken, og i helgene helt ubegrenset. I dag hadde jeg biff av ytrefilet til middag. Riktignok så bommet jeg litt, og hadde glemt både å kjøpe løk og broccoli, men gulrøtter og bernaissesaus hadde jeg, og litt frossen løk fra ferdigpakningene med seibiff hadde jeg. Så det ble en fin blanding av høykultur og lavkultur når det gjelder mat. Og ikke greide jeg jo å tilbrede biffen særlig bra, heller. Men følelsen av å spise godt teller også. Og bakte poteter hadde jeg.

Nå er det kaffe og tenning av lys. På 90-tallet mens jeg bodde i Hans tanks gate pleide jeg å hente frem adventsstaken, det har jeg sluttet med her i Strandgaten. Det er så langt og kronglete ned i boden, og adventsstaken blir det jo bare rot av uansett. Den må jo stå et sted, og en gang i januar eventuelt februar må den jo tas ned igjen. Så jeg har bare en vanlig lysestake med ett lys, som jeg tenner på ny og på ny, hver søndag fremover.

Og julemusikken er Bachs juleoriatorium. Jeg har jo skrevet mest om Bob Dylan, R.E.M og Neil Young her på bloggen, men jeg er en dedikert lytter til klassisk musikk også. Og det er høytid hver gang juleoriatoriet hentes frem, hvert år på denne dagen, for så å legges bort igjen 6. januar. Det er for denne perioden musikken er skapt, og i denne perioden den skal høres. Jeg har den i tre versjoner, Richter, Gardiner og Munchinger, favoritter alle tre, og høytid uten grenser.

Jeg laget til og med min egen diktsyklus om adventslysene en gang, med alternativ tekst enn de to klassikerne til Inger Hagerup og Sigurd Muri, jeg lurer til og med på om jeg klimpret til noen gitarakkorder. Men jeg gjorde den feilen å skrive det ned på et papir, og papiret er vekk, så jeg kan ikke legge det ut her.

I stedet blir det til å nyte ferdig den etiopiske kaffen, spise vestlandslefse, en og annen sjokolade, og lytte til den fineste musikken jeg har. Nå er det adventstid. Men for oss i familien Salen, er det kommet en mangel, som gjør denne tiden sårere enn vanlig. Det blir den første julen uten far. Og på dager og i tider som normalt er familiedager, familiehøytid, ligger tanken om far langt fremme.

Advertisements

Oppdateringer og bloggstatistikk Nov08

Den nest siste måneden i året nærmer seg slutten, og den nest siste oppdateringen og statistikken for denne helt greie bloggen skal komme. Til neste år vil den endre litt form, og den vil ikke bli oppdatert med daglige poster. I stedet vil jeg skrive litt mer på andre ting, som ikke nødvendigvis skal ut i cyberspace, og også bruke litt mer jevnt med tid på de andre bloggene mine. Det er sikkert lurt å spisse bloggene til kun å omhandle en ting, om man skal ha virkelig godt med besøk. Men virkelig godt besøk har aldri vært noe mål, en helt grei blogg er målet.

Til å forbedre har jeg allerede ryddet plass i lenkelisten for en ny kategori, kalt «Mine blogger». Foreløpig er det bare to der, den ene er en skoleblogg, som omhandler norsk skole og lite annet, den andre en engelsk blogg jeg tenkte å ha som avlastningsblogg for denne under reisene mine. Noe av det jeg skriver, kunne kanskje ha interesse også for et engelskspråklig publikum, for eksempel folk jeg skulle treffe under disse reisene mine. Jeg kunne også prøve der en annen måte å skrive blogg på, og til sist, se om en engelsk blogg får flere besøk enn en norsk. Det gjør den altså ikke.

Fra første januar kommer en ny blogg fra meg, som også skal ha daglige oppdateringer, og formodtentlig lavt besøk. Vent og se, og helst i spenning.

En av årsakene til at oppdateringer og bloggstatistikk ikke vil være så interessant å fortsette med ut i det uendelige, er at det ikke skjer så store forandringer der lenger, og det er lite nytt å melde i forhold til forrige måned. Topp ti listen har fått en varslet nykommer, og den andre ønskede nykommeren – Babi Jar – ligger på niende plass i antall besøk i kvartalet, men mangler litt på å nå inn på listen over beste besøk noensinne. Den listen begynner nå å se stabil ut. Her er forresten plass 6 til 10 på kvartalsbesøkene. Dette er fine poster alle i hop:

Å reise med den transsibirske jernbanen 69 More stats
Jekaterinburg 68 More stats
Babi Jar 66 More stats
Rundtur i Riga 59 More stats

Ingen som finner frem til de fire postene vil bli skuffet. Der står hva man tror man bør finne. I 10 på topp listen er det nemlig et par poster som får treff av folk nok på jakt etter noe annet, slik som for eksempel de suverene plassene to og tre. Jeg har skrevet det før, plass to har et dikt som slett ikke er noe bursdagsdikt, og post tre er en helt vanlig konfirmasjonsfeiring, jeg i det minste har pyntet opp med bilder etter hvert. Ellers kan dere se selv:

Polen 467 More stats
Tone Sivertsen – 30 år 319 More stats
Jennys konfirmasjon 258 More stats
Einar Salen (1948-2008) 204 More stats
Russland 199 More stats
Kjøretur Bergen – Stavanger 161 More stats
Buss Bergen – Stavanger 159 More stats
Henrik Wergeland (1808-1845) 155 More stats
Vodka – En overlevning fra fortiden (o 143 More stats
Språkskole i Hviterussland 126 More stats

Nykommeren er Weregeland, som får besøk i skoletiden av elever (og lærere?) på jakt etter stoff om nasjonaldikteren vår. I den grad vi kan si vi har noen nasjonaldikter, og at det i så fall er Wergeland. Jeg er av dem som vil være uenig, og litt om det står i denne posten.

Jeg pleier alltid å trekke frem fem anbefalinger her på slutten, og det skal jeg gjøre, men akkurat nå har jeg ikke tid. Det venter nemlig en stand up jobb. På Arna. Så de som vil vite anbefalingene, må vente – helst i spenning – til i morgen.

*

Og morgendagen er her allerede. En omstendelig post jeg vil ha med i anbefalingen, er Her er igjen et vindu…, der jeg går gjennom et russisk dikt på russisk. Det er kanskje for spesielt interesserte, men alle burde jo være spesielt interesserte i dette. Det er et vakkert dikt, ukjent dikt, og godt diskutert og oversatt. Stalins Datsja (og utsikt til Abkasia) er en skammelig lite besøkt og gjennomarbeidet post. Abkasia (i Georgia) har jo vært litt i nyhetsbildet i det siste, mens Stalins datsja alltid skulle være interessant. Her er bilder og betraktninger. Et pip om hjelp er en korttekst jeg liker godt, og hvor jeg aldri klarer å bestemme meg for om jeg skal ha «bønn», «pip» eller «rop» i den siste setningen. Ellers er den sår og fin, som de skal være. Jeg vil også anbefale poster fra den tiden far fortsatt levde, denne gangen Pølsegrilltur 2008, om den tradisjonsrike vi har tatt for å grille pølser hver påske siden tidlig på 1980-tallet. Nå vil vi aldri mer få tatt den på samme måte. Og til slutt en anbefaling for alle dem som liker «Rundtur i Riga», søkeordene der er «Hva skal man gjøe i Riga?» Man kan for eksempel gå på nattklubb. Ingen skriver til obersten lenger handler om det.

Og i dag som i går – jeg skal ut i distrikene å gjøre stand up. Denne gangen til Ullensvang. Post om dette, og om turen til Arna, følger.

Komikere på tur i distriktene – Arna og Ullensvang

Det har vært nye stand up oppdrag i distriktene denne helgen. Disse jobbene er kjennetegnet av et totalt fravær av glamour, og av at selveste Pål Rønelv er med.

I går gikk turen til Arna. Stedet var Arna Pub i Ytre Arna, og vi skulle begynne klokken ni og spille for døren. Inngangsbilletten var 80 kroner, og klokken tre på ni kunne jeg gratulere de andre med at vi hadde flere publikummere enn vi har fingre på hendene. Da hadde jeg allerede i kjent stil hastet hjemmefra litt for sent, slik at jeg måtte løpe hele veien til stasjonen, og ikke rekke å kjøpe billetter på forhånd, og dermed måtte betale 20 kroner ekstra på toget – et innhogg i honoraret. Pål Rønelv og Ellinor Christiansen ventet på toget  – med billetter -, og da vi kom frem, ventet sistemann, Anders Mc Auley, i bil.

Forholdet mellom Arna og Ytre Arna. Folk som kan litt lokalhistorie, vet at Ytre Arna er den ærverdige av de to.

Forholdet mellom Arna og Ytre Arna. Folk som kan litt lokalhistorie, vet at Ytre Arna er den ærverdige av de to.

En alt annet enn glamourøs mottakelse ventet oss på Arna Pub. Det var mørkt og det regnet, og hovedgaten på stedet besto av en butikk og Arna Pub, etter hva vi kunne se, og på den var en håndskrevet plakat med «Stand up kveld klokken 2100» eller noe sånt. Utenfor stod to jenter og røykte, publikum.

Skal vi ha noen som helst mulighet til å få en biinntekt som monner av det vi holder på med, så er vi nødt til å lykkes også ute i distriktene. Selv om Stand up Bergen nå spiller hver onsdag på Rick’s (juleferie nå, riktignok, men sjekk juleshowet!), så blir det bare ikke nok oppdrag der til å utgjøre noe særlig. Det tar seg heller ikke ut å vise de samme ansiktene gang etter gang, og det er krevende å skrive så mye nytt materiale. Stavanger og Oslo har kanskje et oppdrag i semesteret for de aller flinkeste, Trondheim hører ingen noe fra, og ellers er det altså distriktene, og forskjellige slags ekstraoppdrag.

Så vi kan ikke være fine på det. Og vi blir ofte tatt godt i mot, arrangøren gleder seg, og håper at det skal bli bra. På Arna pub hadde de kjøpt inn ny mikrofon for anledningen, og de hadde fint bakrom der de ikke var smålige med drikkevarene. Klokken kvart på ti gikk det ikke an å vente på flere gjester, og Anders gikk på som konferansier, uten å være så altfor godt forberedt, han satset på hjemmefordelen og improvisasjonskunsten. Her fikk han hjelp av en 63 år gammel publikummer som i ti minutter fortalte en historie, det morsomste ved, var at han konsekvent holdt mikrofonen i den ene hånden, og snakket uten å være i nærheten av den. Jeg gjorde mitt, Ellinor sitt, Pål sitt, og Anders fant ut at dette var kvelden å ta helt av, og forlengte seansen så vi kom i fare for ikke å rekke toget hjem. Men det rakk vi, og honorar fikk vi, og sånn som dette er det å være distriktskomiker.

I dag gikk turen til Ullensvang. Stedet var Ekspedisjonen pub i Lofthus, et sted så langt unna, at når vi kommer til Voss, er vi noe sånt som 45 minutter fra ferjen. Vi måtte kjøre hjemmefra klokken halv fire, for å kunne nå frem til vi skulle begynne klokken ni og rekke å spise og drikke litt først. Ellinor, Pål og jeg var fortsatt med, mens Anders var byttet ut ned arkivaren Rune Lothe, som også var den som hadde fikset oppdraget. Det hadde han for øvrig gjort for månedsvis siden, så dårlig planlagt var dette på ingen måte ikke. Her hadde vi også fast honorar, noe som er mye mer betryggende, og strengt tatt nødvendig, mener jeg, for å bruke en hel ettermiddag og kveld på en så lang reise.

Det har jo også sin sjarm. Vi i Ytre Arna-gjengen kunne informere Rune om hvordan jobben i går hadde vært, det blir jo alltid så mye morsommere når vi forteller om dem, vi er tross alt komikere, og Rune – som har vært særdeles aktiv i det siste – kunne fortelle oss om alle jobbene han hadde hatt, og nå hadde fått. Han er jo også en mester i å kombinere Stand up oppdrag med møter i kommunale arkiv, og så vidt jeg vet, er det ingen i hele verden, faktisk, som kombinerer akkurat disse to tingene som Rune her gjør.

Kort etter Voss var det tilløp til dramatikk, da det var en bilulykke like foran en tunnel som Ellinor fant (På tilbaketuren var alle spor etter ulykken og tunnelen fjernet). Kø og en halv times til en times ventetid, eller kø og stans. Lokalkjente, snarrådige Rune kjente da til en snarvei, over ustrødde, glatte vinterveier, som vi tok på helårsdekk, mens jeg leste Hardanger Folkeblad og til alles fornøyelse fant en annonse til arrangementet vi forhåpentligvis var på vei til. Mens veiene vi kjørte ble smalere, glattere og mørkere, og gikk fra vei til skogsvei til gangsti, satte vi vår lit til at bilen foran oss ikke ville stanse, med den følge at vi også måtte gjøre det og aldri komme i gang igjen i oppoverbakken, og at vi var på rett vei.

Alt gikk fint. Vi kom oss ut på hovedveien like etter tunnelen Ellinor er blant de få i verden som har sett, og kjørte radig til ferjekaien på Bruravik og ventet på ferjen, eventuelt Hardangerbroen.

På Ekspedisjonen pub i Lofthus var mottagelsen vi fikk førsteklasses. Den er drevet av en idealistisk gjeng som holder det gående uten kommunal støtte, og jobber mer eller mindre på dugnad, mer eller mindre sånn som oss. Alt var på stell, vi fikk mat og alle typer drikke, kaffe, brus og øl, tre pizzaer, vi greide ikke engang å spise dem opp, hvem skulle vel trodd det, nei og nei, så fornøyde vi var, og på bakrommet var enda mer linet opp, akkurat som om vi var de stjernene vi ikke er. Det er uansett kjekt å bli tatt godt i mot.

Sånn ser det ut. Det er Odda nederst i Sørfjorden, og Lofthus oppe på østsiden. Godt kjente peker raskt ut Voss på et slikt bilde, og ser Europavei 16. Da sier det seg selv også hvor ferjekaiene Bruravik-Brimnes må være. Ferjestrekket er ti minutt.

Sånn ser det ut. Det er Odda nederst i Sørfjorden, og Lofthus oppe på østsiden. Godt kjente peker raskt ut Voss på et slikt bilde, og ser Europavei 16. Lokalkjente kjenner riksvei 7. Da sier det seg selv også hvor ferjekaiene Bruravik-Brimnes må være. Ferjestrekket er ti minutt.

Det samme gjorde publikum. Det var riktignok ikke fullt, men de som var der gav god respons, og både arrangører (dem) og artister (oss) var godt fornøyd og mente dette måtte vi gjøre igjen. Selv om det var langt å reise, var dette den kjekkeste distriktsjobben. Og stedet og puben var god reklame for Ullensvang og Lofthus, her må kommunen til å premiere, mener jeg, samfunnet trenger folk som får ting til å skje.

Vi skulle gjerne blitt lenger og snakket med lokalbefolkningen, om vi bare visste hva vi skulle si til dem. Og hvis det ikke var for at nest siste ferje gikk 2320, siste klokken 2400, og fra ferjen til Voss var fullt av minutter og fra Voss til Bergen vet alle hva vil si. Dette tar tid.

Så vi tok en ekstra øl og en ekstra brus, snakket litt med oss selv og med arrangørene, før vi satte oss i bilen og kjørte hjemover mot Bergen etter årets siste distriktsjobb.

Jeg hadde med fotoapparat, men det var dessverre tomt for batteri. Så skal det komme bilder, må jeg få tilsendt noen fra de andre, og det får jeg kanskje. De som vil lese mer om komikere i distriktene, kan sjekke denne posten her.

Takksigelsesdag i Gaupeveien 5

I dag er det Thanksgiving i USA. Dagen faller på den fjerde torsdagen i november, som også vanligvis er den siste. Dagen er fastsatt av amerikansk føderal lov, av selveste president Franklin D. Roosevelt, og den er forbundet med høytid og tradisjoner og feiring. Det er føderal fridag, og mange bedrifter og offentlige institusjoner gir også fri fredagen, slik at det blir en hel langhelg med gode tanker, ro og fred.

Vi i familien Salen på Ganddal innledet vår Takksigelsesdag i 1987. Det var det året Tonje ble født, og det var en enorm glede i huset over at vi som alltid hadde vært fem, nå ble seks, og at det var Tonje. Det var nok far som foreslo at vi også skulle ha takkefest, i hvert fall var det han som dyttet på og sørget for at det ble kjøpt inn en bok der vi kunne skrive ned takkene våre. Og vi var alle med på ideen, Tone, Trude, mor og jeg. Det var kjekt å tenke på hva som hadde vært kjekt i året som var godt, og det er alltid lurt å tenke på alt vi har å være glade for. Derfor ble diskusjonen raskt lagt død om vi også skulle skrive ned noe som ikke var så bra i året som gikk, dette skulle være en gledesbok. Og far skrev det også med sin karakteristiske håndskrift: «Gledesboka».

Denne boken har siden virkelig blitt en gledesbok. Vi har jo alle sammen skrevet ned både ønskene våre og hva vi hadde å takke for, i alle år fra 1987 frem til i dag. Jeg var 13 år da jeg skrev første gang, Tone og Trude var enda yngre. Og mor var jamen ikke langt i fra å være så gammel, som jeg er nå.

Ja, det må også med, vi skriver ønskene våre også. Jeg lurer på om det ikke var jeg som gjerne ville ha med forhåpningene for neste år også. Og det ble raskt vedtatt, og det er jo alltid kjekt å lese om vi fikk oppfylt ønskene våre. Det er en kjekk tradisjon vi har, og artig at den oppsto så impulsivt og bare viste seg levedyktig.

Da vi alle bodde sammen, altså før vi barna flyttet ut, så var alle samlet på takksigelsesdagen. Vi spiste middag, ikke kalkun, vi trenger da ikke spise kalkun, men en eller annen middag. jeg har sterkere minner fra kaffen, enn fra middagen på takksigelsesdagen, og det til tross for at jeg begynte å drikke kaffe da jeg var 16, og altså ikke rakk så mange takksigelseskaffer før jeg flyttet. Men det var god kaffe, stearinlys og kos, og så gikk alle og grunnet på hva de skulle fylle inn med for i år. Alle skriver også kladd, så det ikke skal bli noen stygge overstrykninger i boken.

I år bli takksigelsesdagen for oss veldig, veldig spesiell. Det er første gang siden far døde, og første gang han ikke kan skrive i boken. Mor og jentene er samlet hos henne, de har spist middag og drukket kaffe som vanlig, men det er klart, vanlig er denne dagen på ingen måte ikke. Jeg gjør som jeg alltid gjør, drikker min kaffe og skriver ned ønskene mine her, og fører dem inn i boken når jeg kommer hjem til jul. I år har det vært veldig lett for meg å finne hva jeg skal skrive, men veldig tungt at det er dette jeg må skrive.

Jeg hilser hjem til de hjemme. Det var synd jeg ikke kunne være der i dag, men jeg håper dere fikk hatt en fin takksigelsesdag allikevel.

Rose

Gå på, Eivind (og alle andre)

Å, Eivind Salen, der du sitter og tenker, like før du begynner å skrive, eller kanskje en god stund før du begynner å skrive, da liker jeg deg. Jeg liker deg, enten du er energisk og fin og bare trenger de siste par sekunder for å komme i gang, eller når du er sliten og treg og neppe vil komme i gang med det første. Og når du kommer i gang, da liker jeg deg veldig godt. Da skriver du en tekst som virkelig gløder. Jeg liker deg også, det skal du vite, når du sitter og har gitt opp på forhånd og føler du ikke får til noen ting. Jeg liker deg når du får det for deg at ingenting nytter, fordi det beste i livet er bak deg og dine beste prestasjoner har du allerede gjort, og de holdt ikke mål. Da liker jeg deg. Da synes jeg du skal gå på. Uansett hvordan du føler deg, synes jeg du skal gå på. Jeg liker deg så godt når du går på, når du bare blåser i hva som måtte komme ut av de forskjellige tingene du gjør, når du bare gjør som du synes du skal, vanari resten, og går på. Da synes jeg du er unik. Jeg liker deg også når du bare sitter der, men det er bare fordi jeg håper på at du en gang skal gå på igjen. Det er da jeg liker deg best. Så gå på, Eivind. Og alle andre.

ES2007

Siste stand up på Ricks for i år

I morgen er det siste klubbkveld for Stand up Bergen på Rick’s i 2008. Foruten meg, kommer Jan Rune Holdhus fra Stavanger, Tore Haukenes fra Trondheim og Pål Rønelv og Christoffer Scheldrup fra Stand up Bergen. Christoffer skal være konferansier.

Det har gått veldig bra i høst, må jeg si. Selv om vi nå har begynt å arrangere Stand up hver uke, så har det vært fullt hus eller nesten fullt hus hver gang nede i Visekjelleren på Rick’s. Noen ganger har forhåndssalget vært så stort, at arrangementet har måttet bli flyttet opp i Storsalen for at alle skal få plass. Det er veldig bra. Jeg vil for øvrig anbefale alle å forhåndskjøpe, dere kan trykke lenken nederst i posten.

Stand up Bergen har også klart å ikke gå ned i kvalitet selv om det nå er show hver uke, tvert i mot, vil jeg nesten si. Stallen er utvidet med mange nye talent som begynte på Humorlaboratoriet på Studenten, og raskt utviklet seg til navn å friste med på plakatene. Det har sett ut som toppede kvelder hver eneste uke bakover. Og enda finnes en god del flere klare til å overta om noen skulle begynne å bli slitne. Ingen fare.

Miljøet er også upåklagelig, med en suksessrik høstfest som høydepunkt, et høydepunkt jeg rett og slett klarte å ungå, ved ikke å få det med meg. Det skal ikke bli en vane.

Vegard og Bengt Staale – som er dem som tar seg av det administrative i Stand up Bergen – har også vært dyktige til å få inn gode folk å toppe plakaten med, både fra Norge og nå sist til og med fra Canada. Det er en briljant ide, med denne fine blandingen av lokale helter, og etablete komikere utenbys fra. For en drøy hundrelapp (100 kr + avgift) får man dermed se 5 komikere over 2 timer, hver av dem med sin spesielle stil og humor.

Det er kjekt å være med her, både som komiker og publikum. I morgen er siste sjanse før godt ute i januar. Jeg har som vanlig laget et helt nytt manuskript, og ler som vanlig godt av det selv. Det er bare å komme og se. Det er klokken 2100 på Rick’s i morgen. Nede i visekjelleren.

Sjekk de andre og kjøp billetter her. Bildet under er tatt av Grim, fra forrige gang jeg var med.

stand-up-fra-grim1.

Nominasjonsprosesser i Norge

Vanligvis er norske nominasjonsvalg noe som blir avgjort i lukkede rom i sentralstyrer og valgkomiteer. Den av partiet foreslåtte kandidat blir klappet inn på rett plass på listene, og hvis noen gå til kampvotering, blir det oppfattet som «bråk» og «splittelse». Etter at nominasjonsvalget og valget i USA skapte rekordinteresse, er det flere også her i Norge som har latt seg inspirere, og tatt til orde for mer kamp om plassene på stortingslistene. Frank Aarebrot var den første jeg hørte som uttalte seg positivt om dette, og han er jo meningsdannende, siden har det kommet til en god del flere.

Jeg kan være enig i at det kan være et demokratisk problem at en liten gruppe partimedlemmer kan diktere stortingslistene, og derigjennom hvem som skal sitte på stortinget. Men hvis alternativet er tullet vi har hatt nå, mener jeg dette er å foretrekke. Det er stortingsrepresentanter det er snakk om, og det er ikke et sted man blir valgt inn på gøy.

I Akershus stilte Abid Raja som motkandidat til Inge Solli på andreplassen på venstres liste, og gjennom den dagen hørte jeg Raja hver dag i alle sendinger på radioen, mens stakkars Solli ikke fikk slippe til en eneste gang, etter hva jeg fikk høre. Hva er dette her for noe?

I Østfold høyre gikk ikke nominasjonskampen på hvem som kunne hevde seg å være fra en minoritet, alt vi fikk med oss var at leder i datatilsynet, Georg Apenes, gikk ut og kalte toppkandidaten – ja, jeg skal ikke sitere de ordene der. Det var fritt valgte adjektiv, og de ble sendt på ny og på ny, mens journalistene humret. Kandidaten – Martin Engset – ble vraket, og har nå trukket seg fra politikken.

Jeg kan ikke skjønne at sånt som dette her skal skape interesse for politikk, og jeg kan i hvert fall ikke skjønne at slik interesse skal være sunn. Jeg må si jeg har vel så stor respekt for folk som er ærlig og redelig opptatt av fotball og biler, enn si interiør og sko, enn politisk interesserte når politikken reduseres til personkamp av typen man ser på TV-program jeg er i mot.

Verst av alt er det i Oslo SV. Der har Akhtar Chaudry og hans støttespillere rekruttert over 400 nye medlemmer i SV i det som skal være en grasrotbevegelse. SV har den litt merkelige regelen at hvem som helst kan være med å stemme på nominasjonsvalget, så lenge de har betalt medlemsavgiften. Den er ikke på mange kronene. Og siden det ikke er så mange som deltar på disse nominasjonsmøtene heller, så trengs det ikke så mange stemmer for å vinne frem.

Grasrotbevegelsen til Chaudry har i hvert fall fått rekruttert så mange nye medlemmer, at plassen til Holmås er truet. Det synes jeg er litt merkelig, all den tid jeg ikke kan se hva Holmås egentlig har gjort galt den tiden han har representert SV på stortinget, og det kan tydeligvis ikke partiet heller, for de har med klar margin nominert ham på andreplassen. Jeg liker ikke at 450 mer eller mindre tilfeldige Oslofolk skal få Chaudry inn i stedet. Det er for få, og måten det har skjedd på er for suspekt.

Det har gått over i mot farse da VG har fått tak i en partiliste, og har begynt å ringe til noen av de nye medlemmene, og var det 5 av dem hadde sagt at de ikke selv hadde betalt medlemsavgiften. Flere av dem hadde så ringt til Chaudry eller til SV-ledelsen, med klage over at listene var utlevert. Chaudry var ikke snauere enn å kalle det et norsk tilsvar til Watergate. Det er for dumt. Det er en viss forskjell på blanke lovbrudd som feller den amerikanske presidenten, og brudd mot partireglementet som kan felle kandidaten til andreplassen på SVs Stortingsliste for Oslo. Han kalte seg også en brobygger, en pussig ting å si, i denne saken som splitter SV slik bare jagerfly og tjenestedirektiv ellers kan gjøre det.

Og bak står et stadig mer komersialisert media og applauderer når politikken forlater de politiske sakene, til fordel for personstrid med helter og skurker og fordummende underholdning.