Et nytt år går mot slutten

Jeg vet ikke om andre også har det slik, men jeg har et ganske sterkt forhold til tall. Det har kanskje noe med at jeg har en svak form for synestesi, for meg har tallene farger, og det er stor forskjell på partallsår, og oddetallsår. Nå skal vi ha 2016, det er ganske vilt, 2015 står ennå for meg som science fiction, en slags fjern fremtidsvisjon. Så er det snart bak oss.

Det har for meg personlig vært et spesielt år, som også 2014 var det. Jeg og min kone fra Kiev fikk vårt første barn, hun ble gravid rett og slett mens demonstrasjonene på Maidan utspant seg, og gikk gravid det året Ukraina støttet av Vesten endte i bitter konflikt med Russland. Det var vondt for oss, hun tilhører den delen av Ukraina som identifiserer seg med Russland, og føler seg som en del av russisk språk, kultur og historie. Jeg gjør også det, jeg var veldig glad for å ha funnet en russisk kone, enda hun er russisk. Før denne krisen kunne vi tøyse og tulle med det, jeg spurte om det var greit jeg kalte henne russisk, når hun var ukrainsk, og hun spurte «hva er forskjellen», som hele familien hennes også gjør.

Det ble helt uakseptabelt i 2014. Jeg har skrevet veldig mye om det, bloggen endret rett og slett karakter på grunn av denne krisen. Den skulle være personlig, en blogg på gøy for de som kjenner meg eller vil lære meg å kjenne, ispedd litt dryss fra alt jeg har lest meg opp på og satt meg inn i. Så ble det med ett blodig alvor.

Det skjedde samtidig som vi fikk vårt første barn. Det var en lykke større enn jeg kunne forestille meg den, jeg hadde aldri sett for meg at det skulle bli så altoppslukende, aldri at det skulle overta så fullstendig alt jeg gjør og tenker på om dagene. Jeg er dypt forelsket i min kone, fortapt i henne, egentlig, og når barnet vårt ligner på henne og ligner på meg, så går det rett i fletta på meg, for å si det litt folkelig. Jeg var på forhånd engstelig for at det skulle være noe i veien med henne, at hun skulle mangle noe, ikke være helt frisk, ha en eller annen feil, men så er hun et slikt vidunder. Det er en veldig stor glede, litt for stort til å være sant.

Så jeg har ikke så lyst til å provosere folk, så mye som jeg åpenbart gjør, med alt jeg skriver. Jeg tenkte jeg skulle slutte å skrive om politikk, om verdenssituasjonen, skrive litt om meg selv og hverdagslivet, for de få som er interesserte i det. Men så skjøt Tyrkia ned det russiske jagerflyet, så var det terror i Paris, så kuttet ukrainerne strømmen til Krim, så ble det slosskamp og runddans i det ukrainske parlamentet, med statsministeren involvert. Og jeg greier ikke la være å engasjere meg. Det angår meg personlig.

Jeg skal ikke påberope meg noen høyere legitimitet på grunn av det. Krisen som er nå angår veldig mange personlig, og min kone og jeg har det langt bedre enn de fleste. Jeg synes det var absolutt helt sykt at tyrkerne skjøt ned det flyet, absolutt helt hårreisende, uakseptabelt og livsfarlig, en helt unødvendig eskalering, gjort av et NATO-land, men de samme NATO-landene la kjølig sin støtte til Tyrkia, dette var greit. For øvrig måtte situasjonen nå deeskaleres igjen, Russland og Tyrkia måtte «finne ut av det».

Det er forskjellig syn. Vi kan diskutere så mye vi vil, det er ikke ord som styrer begivenhetene. Flyet er skutt ned, Russland reagerte med sanksjoner, og Tyrkia og Russland er på ny i konflikt, som de har vært så mange ganger før, men som de ikke var i i de gode årene fra Sovjetunionens fall, da verden gikk i riktig retning, tingene ble bedre.

Nå har det brått blitt veldig mye verre. Jeg klarer ikke å se på min datter og tenke at hun skal få dårligere muligheter enn jeg har hatt. Jeg klarer ikke å gå inn i den bunnløse pessimismen. Katastrofer har skjedd før, mange ganger, det er historiens gang, og de har som regel kommet uventet (er det noen stor krig eller stor invasjon som noen gang er varslet på forhånd, verdenskriger? borgerkriger? pleier det ikke å begynne med bagatelliseringer, at det skal gå raskt over?), men jeg kan ikke få meg til å tro at det skal skje igjen. Krigshissingen, opprustingen, det må da en gang gå over, opplyste folk kan da ikke i lengden gå med på at sårt tiltrengte penger i statsbudsjettene går til våpen og utstyr som aldri, aldri må bli brukt? USA skal bruke 1 000 milliarder dollar på atomvåpen nå fremover, atomvåpen, de har ensidig sagt opp avtalen de i sin tid gjorde med Sovjetunionen.

Jeg skriver meg inn i skyttergraven igjen. Jeg leser alltid kommentarene jeg får, hele tiden, selv om jeg ikke alltid får tid til å sette meg ned og svare på dem. Det er heller ikke lett, alltid, å vite hvor jeg skal begynne. Interesserte lesere kan gå inn i posten Romjul og Russland, for eksempel, og se hva de noenlunde faste kommentatorene Karsten Herold og Erland skriver. Begge har fulgt meg og kommentert lenge, vi kjenner hverandre, har kranglet og blitt venner igjen, på ny og på ny. Det er ikke meningen å være uredelig, og svare i en ny post, i stedet for å fortsette diskusjonen de har startet. Det er mer at jeg har lyst til å bli ferdig, nå som et gammelt år går mot slutten, og et nytt år skal begynne.

Jeg sitter foran peisen, nede i kjelleren. På spilleren er de umåtelig vakre Impromptus-stykkene til Schubert, overjordisk musikk. Det har vært en veldig lykkelig dag for meg, som så mange andre. Min kone og jeg har vært i butikken, og har mer enn nok penger til å kjøpe all den maten vi vil. Vi har fått satt opp et svært primitivt juletre for det russiske nyttår vi skal feire i morgen, et juletre som står litt i stil til livene vi lever, litt sånn på skjeive, litt sånn som kanskje ser litt rart ut.

For ordens skyld ser jeg ikke på Russland som noen stormakt, har heller ikke noe spesielt ønske om at de skal bli det. Demokratiet er det beste styresettet man til dags dato har funnet, at hver borger får være med og bestemme hvem som skal styre, får lov til å ytre sin mening og påvirke, får føle han eller hun er med i samfunnet og blir tatt hensyn til, det er en stor styrke i de land og stater og samfunn som får det til. Det har gjort den vestlige verden overlegen resten.

Poenget mitt er at vi må ikke søle det bort. Vår behandling av Russland gjør Russland mindre demokratisk, ikke mer. Heller ikke Ukraina er på vei til å bli demokratisk, selv om vi støttet en i navnet demokratisk revolusjon der. Den arabiske verden er ikke i nærheten av å bli demokratisk. Demokratiforsøkene som fulgte med den arabiske våren har satt regionen i brann, tydeligst demonstrert i Syria, men også i Libya, Irak og Jemen. Jeg synes Russland blir urettferdig behandlet, det er ikke de som har skylden for alt som er galt, de har ikke skylden alene. Men de blir straffet verre enn alle. Og vanlige folk får unngjelde når økonomien går ned. Det blir ikke noe regimeskifte, Putin går ikke av, og han endrer ikke politikk. Det er ønsketenkning, slik det finnes mye av nå om dagen.

Jeg skriver meg inn i skyttergraven igjen. Jeg har egentlig ikke noen tro på disse ordene. Om jeg får overbevist hele Norge om at Russland må være en partner, ikke en paria, så vil fint lite bli endret med det. Det blir ikke fred og fremgang i Ukraina, ingen løsning i Syria, det er andre krefter som styrer. Mennesker med makt har sett at handling beveger mer enn ord. Russland og Putin gjør dette mer enn noen i Vesten, selvsagt, om noen skulle være i tvil om det, ingen ord eller meningsmåling vil påvirke ham, han vil heller påvirke meningsmålingene. Det er ikke slik at jeg mener Russland er bedre enn oss, at Putin gjør ting riktig, som vi gjør feil. Han er imidlertid ikke den onde demonen vi har gjort ham til, og i det har vi gjort en stor og alvorlig feil.

Helst ville jeg altså la alt dette ligge. Gå inn i drømmen om at dører skal åpne seg, som Olav H. Hauge skrev det i diktet, at man skal gli inn på en våg me ikkje har visst um. At 2016 skal gi oss en fredeligere verden. At vi som er småbarnsforeldre kan være bare det, at det er nok å reise på stranden og gå i fjellet og i skogen, at hverdagen er det som er mest verdt å skrive om, at verden ordner seg selv, ting går seg til. Det er mitt ønske for 2016.

*

Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det skal bare til en liten provokasjon, en artikkel på nettet, en uttalelse fra noen i NATO eller noe, en terroraksjon eller militæraksjon i Ukraina eller Syria, eller et annet sted, og jeg er antent på ny, og vil skrive som før. Det er ikke bra. I verden som er nå, trengs folk til å dempe konfliktene, ikke forsterke dem. En lykkelig mann som jeg burde være den rette. Og som det latterlige mennesket i den fantastiske novellen til Dostojevskij, den beste novellen jeg vet om, som det latterlige mennesket i drømmen, er jeg beredt til å gå, beredt til å forsøke, litt.

 

Romjul og Russland

I dag er det Bachs julekantater i en innspilling av nederlenderen Ton Koopman som er bakgrunnsmusikken min. Det finnes ikke brød eller rundstykker til heving. Det er mandag morgen i romjulen. Barnet og kona sover. Jeg har – kanskje – noen timer til å blogge.

Jeg vil i dag begynne med min viktigste kilde, i fall jeg heller ikke rekker å skrive denne posten ferdig. Det er en samtale mellom David S. Speedie og Dmitri Trenin i regi av Carnegie Council for Ethics in International Affairs. Trenin er direktør for Moskvasenteret til Carnegie, og har bakgrunn fra både Sovjets og Russlands væpnede styrker, fra 1972 til 1993. Han har også bakgrunn fra forskning og undervisning, i Moskva og i Roma, i regi av Russland og av NATO, før han altså ble tilknyttet Carnegie. Han er innsiktsfull og velformulert. Hadde han blitt lest og lyttet til ville verden vært et tryggere sted.

Samtalen mellom Speedie og Trenin fant sted 27. februar 2015. Det var en tid Minsk2-avtalen ennå var ny og usikker, det var en intens tid, med intense blogginnlegg også fra meg. Trenin trekker de lange linjene, og kommer med en teori som den gang er splitter ny, men som jeg tror kan bli stående, nemlig at årene mellom 1992 og 2014 er en mellomperiode i den kalde krigen. Den kalde krigen ble ikke avsluttet i 1991, den tok en pause. Problemene den dro med seg var ikke løst, oppfattelsen om hva som var skjedd, var ikke delt, og det var heller ingen enighet om veien videre. Det var USA og den vestlige verden som overtok, som om resten av verden var brutt sammen. Det sovjetiske systemet og alt som hørte det til, hadde tapt en gang for alle, og gått under. I Russland blir denne oppfattelsen kalt «amerikansk triumfalisme», et syn knapt noen i Vesten har fått med seg. Jeg håper jeg med min lille skriving kan bidra litt til å endre på det.

Trenin kjenner begge sider, i motsetning til mange av de som skråsikkert uttaler seg på vestlig side. Han skriver at det ved Sovjetunionens oppløsning var en veldig stor vilje om å bli med i den vestlige famlien, det vestlige samfunn, the Western community. Dette synet gikk fra topp til bunn, det gjaldt eliten, og det gjaldt folket, det gjaldt utdannede og det gjaldt vanlige folk, det var bredt og stakk dypt. Vesten og USA var imidlertid reservert, i motsetning til det som er allmenn oppfatning av i dag. Den vestlige alliansen ville ikke legge ned sin militære del av den, de ville beholde NATO, og de ville utvide og styrke det. De ville imidlertid ikke la Russland bli med. Det er interessant å lese hva Trenin sier om det, han som kjenner systemene inngående på begge sider. Russland kunne på sikt bli en trussel, som også jeg har skrevet, og fått mye kjeft for, av folk som har villet latterliggjøre meg. Som USA og Vesten ikke kunne ta Russland inn i varmen, når de tok Tyskland og Japan. Med Tyskland og Japan ble det gjort riktig, med Russland feil. Tyskland og Japan er inkludert, Russland er holdt utenfor. Tyskland og Japan ble tidlig gjort til venner, forbausende tidlig, Russland ble tilsvarende tidlig demonisert, akkurat som Sovjetunionen hadde blitt det i den opprinnelige kalde krigen.

Det siste er mine ord, ikke Trenins. Jeg vil anbefale alle interesserte å lese den lange samtalen jeg la ut, det er lov å være enig eller uenig, men det går ikke an å si dette er ugyldige argumenter. Dette er Russlands syn, sagt av en som nå representerer Vesten (Carnegie er amerikansk, som man vet, også Moskva-senteret), og det er helt vilt at dette synet i nærmere to år har blitt kalt «Putin-propaganda». Jeg vil plukke ut en nøkkeldel i samtalen, der Trenin veldig klart får sagt hva som er problemet:

DAVID SPEEDIE: That’s an odd sort of switching of roles, isn’t it? One side is expanding to Russia’s borders, but when Russia protests, they are the ones who are the new imperialists. There is a logical fallacy there somewhere.

DMITRI TRENIN: This whole argument is built on, I think, a very important statement, a very important foundation, and that statement runs like this: There can be no moral equivalence between Russia and the West. That, I think, is key to the new narrative. If there is no moral equivalence, it means that the West can do anything because whatever it does, it is either good or will be corrected by the West itself. Russia has absolutely no right, no moral right at all, to question anything, because it’s still a country on probation. It used to be a country on probation. Now it’s the criminal again. The old criminal has come back, the old convict.

That, I think, is key. It does not only pertain to Russia and the West; it pertains to Russia and anyone else—Russia and Ukraine. There can be no moral equivalence. Ukraine is always higher. Georgia is always higher. You name any country with which Russia may have a problem; it would stand on a higher moral ground in the eyes of the people who adopt that vision than Russia itself.

Nøkkelen er at den vestlige verden med all vår debatt og selvkritikk er lullet inn i en forestilling om at vi selv er feilfrie, at vi selv vil godt, at vi vil se våre feil bedre enn noen, at vi vil rette på dem bedre enn noen, resten av verden må bare stole på oss, vi vil ikke løpe fra ansvaret, det er bare å legge alt i våre hender, ikke protestere, ikke blande seg inn. Sekulær, liberal humanisme har overtatt rollen kristendommen hadde i den forrige imperialismen. Det siste er mine ord, ikke Trenins. Troen på våre dagers vestlige verdier er like blind og ukritisk som troen på kristendommen var i tidligere tider, kristendommen var riktig, all annen tro var feil, resten av verden måtte opplæres. I Ukraina blir det slik at når det nye regimet representerer vestlige verdier, lener seg mot oss, så er det allerede bedre enn det forrige, og det i en slik grad at det blir riktig å kaste det forrige, om nødvendig med vold. At president Porosjenko nå er mye mer upopulær enn den forrige Janukovitsj noensinne var, og at Ukraina nå er i en mye verre forfatning enn de har vært siden landet ble selvstendig, det blir underordnet av at vi vil det beste og vil justere og arbeide for at det på sikt vil bli bedre. Andre veier enn vår vei vil uansett føre til noe som er verre.

Kanskje er det slik. Men det går ikke an å si at andre syn er ugyldige. Det er arrogant og hoverende, slik vi selv anklager de gamle imperialistene for å være, de som koloniserte Afrika og andre fattige land, og levde og døde i overbevisningen om at de gjorde en god gjerning, ved å spre kristendom, industrialisering og økonomisk velstand til uopplyste og uutviklede.

Jeg tror ikke store og mektige land og folk som Russland, Iran og Kina vil legge seg ned og vente på å bli opplært av et moralsk overlegent Vest. De vil ikke tro på at vi vil dem vel, for det har blitt litt for opplagt de siste årene at det ikke er slik. USA har mer eller mindre gått bananas, de klarer ikke å orientere seg i en verden der de ikke lenger er enerådende, der de blir reelt utfordret, tross sin militære, økonomiske og kulturelle overlegenhet. President Obama, som en gang fikk fredsprisen for alt han skulle gjøre, har vist seg som en ordenes, ikke handlingens mann. Han er i stand til å si de riktige tingene, ikke å gjøre dem. Det er i ferd med å etablere seg et inntrykk av at det ikke er han som styrer amerikansk politikk, verken innenriks eller utenriks, han er uklar og vag, i betente spørsmål er det vanskelig å vite hva han egentlig mener. Han liker seg best på talerstolen, der han kan snakke generelt, og i vakre vendinger. Utenriksminister Kerry representerer diplomatiet, viseutenriksminister Nuland og visepresident Biden representerer den amerikanske eksepsjonalismen, der amerikanerne må ta ledelsen, styre utviklingen, kjøre over, dominere. Obama står et sted i mellom.

Til neste presidentvalg står en samling hauker klar, de kappes om å være tøffest, de skal ikke snakke med noen, våpen og militærmakt. Russland, Kina og Iran må stettes på plass. Regimer som blir beskyldt for å være macho og udiplomatiske blir møtt av presidentkandidater som er macho og udiplomatiske langt inn i det latterlige.

Jeg hadde tenkt å skrive andre ting også, som alltid, om Russlands bombeangrep i Syria, Amnestys beskyldninger om krigsforbrytelser, en medisinsk professor går i rette med dem, hvordan disse beskyldningene spratt opp rett etter fredsplanen i Wien, en plan i regi av Russland, og så er det nå Russland som er krigsforbryteren som bomber sivile.

Julefeiring med dystre nyheter fra verden

Det er andre juledag. Brødene står til heving. På spilleren er Bach, Magnificat, med kantaten Gloria in Excelsis Deo til å følge. Julemusikk. Kone og barn sover, og vil antagelig gjøre det en time til, eller til brødene er ferdige. Dette vil bli vår første hele dag alene denne julen.

I går reiste lille Irina og jeg til mor på julemiddag. For oss på Lundehaugen har det tradisjonelt vært steik som har vært middagen på julekvelden, svinesteik med brun saus og surkål, ofte med ananas og svisker til pynt og ekstra smak. Siden søstrene mine begynte å gifte seg inn i andre tradisjoner har det vært en del pinnekjøtt i stedet. Det var det i år. Men en eller annen dag i julen inviterer mor alltid til skikkelig steik, så vi får en smak av barndommens jul også. I år var det på første juledag.

På vei hjem hørte lille Irina og jeg på radioen at en av de viktigste opprørslederne i Syria var drept i et bombeangrep, og at det antagelig var russiske bombefly som gjorde det. Dette var på BBC World Service, som hadde tatt over sendingene på Alltid Nyheter, heldigvis. Kvaliteten er himmelstormende forskjellig (ressursene antagelig det samme), på Alltid Nyheter kan man få inntrykk av at ingenting spiller noen rolle om det ikke skjer i Norge. Et utspill fra en nordmann får bredere dekning enn alt mulig som kan skje i verden, den norske debatten dominerer helt. De som kaller oss navlebeskuende har evig rett. Det er et norsk selvbedrag at vi er åpne og interesserte i hva som skjer ellers, og hvordan folk egentlig har det rundt omkring i verdens vidt forskjellige land.

I anstendighetens navn nevnte de på BBC at noen kalte denne opprørslederen «ekstremist». Ellers var innholdet i nyhetsmeldingene at han representerte Jaysh al-Islam, ja, dere kan jo lese selv på nettsidene deres. Det var en viktig og mektig opprørsgruppe, den var med i fredsforhandlingene som nylig fant sted i Ryadh, de deltok også i koalisjonen mot president Assad. Ingen sa noe om at det var han som satte kvinner og menn i bur, burene på lasteplan, og filmet hvordan lastebilene så kjørte inn i krigsområder som menneskelig skjold. Dere kan jo lese om dette også, for eksempel på Telegraph, der det er bilder fra filmen «opprørsgruppen» selv la ut.

Menneskene i burene var alawitter. Det er en minoritet i Syria, de har gjennom årene blitt undertrykt, men de kom til makten gjennom Hafez al-Hassad, far til Bashar, som nå er president. Dere kan lese litt om alawittene på store norske leksikon, det ser jo ut til å være en gruppe vi ellers ville støtte, liberale og sekulære til muslimer å være, det vi ville kalle «moderate», om ordene ble brukt skikkelig.

Men politikken har overtatt helt. I den forskrudde verden vi nå lever i er det i Syria sunnimuslimer som er «moderate», den «moderate oposisjonen», som er blitt et etablert utrykk i alt som er av vestlige medier. Selv ikke toppolitikerne våre og de som støtter denne «moderate oposisjonen» kan si hvem de egentlig er, annet enn kanskje mumle noe om at det er kurdere der. En amerikaner som ble intervjuet på BBC hardtalk nevnte ingen, men gav seg i stedet til å beskrive hva det vil si å være «moderat», at man var villig til å delta i samtaler, generelle fraser. Britene har nå vedtatt å gå til krig mot den islamske stat på Camerons ord om at det er 70 000 opprørere klare til å sloss mot dem på bakken. Russerne har bedt om å få utlevert en liste om hvem som er terrorister og hvem som er «moderate», men har ikke fått noen.

En som snakker åpent og ærlig om hva som egentlig foregår i Syria er den britiske tidligere diplomaten, Peter Ford. Han slipper til på BBC av og til, jeg har lagt ut klipp med ham fra Sky news (der han sier Cameron tar feil, russerne har rett, når det gjelder Syria). Et lengre intervju finnes på nyhetskanalen RT, den russiske, som balanserer den ensidige vestlige dekningen vi ellers blir hjernevasket med.

RT har forresten laget en artig reklamevideo i forbindelse med tiårsjubileet, der de humor bruker Vestens eget språk og virkemidler for å presentere seg selv og gjøre narr av alle som snakker stygt om dem, skikkelig laget, og morsom.

We still annoy them, slutter den med. Rett i blinken.

Nyhetsklippet med Peter Ford varer over tolv minutter, det er ikke sikkert alle gidder se det. En viktig ting han sier er at de kristne, alawittene, shiamuslimene, alle minoritetene, de vil støtte Assad. Det samme vil mange av sunnimuslimene. Det vestmaktene, gulfstatene og Tyrkia krever er at det er sunnimuslimene som skal bestemme. Det venter en alvorlig undertrykking av alle minoritetene i Syria om de får viljen sin. Det er ikke bare den islamske stat som er ekstreme. I nyhetssendingene i dag morges blir det referert til en uttalelse fra erkebiskopen i Canterbury, han sier at de kristne kan være i ferd med å utradert i fra Midt-Østen. Islamsk fundamentalisme er i ferd med å ta over.

Jeg rekker ikke å skrive denne posten så nøye som jeg ønsket. Min kone våknet, ville snakke. Hun har mer dagligdagse bekymringer, om utdannelse, om fremtiden. Vi skal kjøpe en sak på Finn.no, hente den. Vi snakket lenge. Barnet våknet også, brødene er ferdige. Det venter en god frokost. De dagligdagse bekymringene vil gå over av seg selv. Vi har det altfor bra til å gå rundt og bekymre oss. De store bekymringene kommer fra den store verden. Det virker som om vestens befolkning er dysset inn i en søvn og en sedvane om at alt kommer til å gå bra, at de fleste av verdens problemer er løst, eller vil løses, og at vår form for demokrati, markedsøkonomi og liberalisme er løsningen. Det gjenstår bare at alle verdens land skal omfavne denne løsningen. Kanskje er vi på ville veier i denne oppfattelsen, og må revurdere vår mening om hvordan verden fungerer og historien blir til. Det har aldri fantes faste, varige systemer, og det har aldri vært noen endelig løsning på verdens problemer. Kanskje er det ikke det nå heller.

Nå våkner barnet for alvor, og jeg må forlate denne posten uten å få skrevet den helt ferdig.

 

Jul hjemme og i verden

Nå er det morgen første juledag. Kona og barnet sover. Nybakte rundstykker står til heving, laget med dyrt speltmelt, for anledning. På spilleren er det Beethovens niende symfoni med Karajan og Wienersymfonikerne. Jeg har litt tid for meg selv. Det har vært lite av det i det siste, jeg har hatt mye å skrive om, men aldri fått gjort det.

I går var det lille Irina og jeg som var på julefeiring hos søsteren min. Kjære Olinka ville ikke være med, hun har hodet fullt av andre ting, og har egentlig knapt fått med seg at det er jul om dagen. Hennes jul er dessuten første nyttårsdag, novij god, «nytt år», som de sier det på russisk. Da blir gavene lagt under treet, og alle barna våkner til et nytt år med gaver fra Bestefar Frost, Djed moroz, ikke noe «til» og «fra», som er så viktig for oss i Norge. Søster Trude hadde som vanlig laget til en veldig flott julefeiring, og barna var i 150 over alle gavene og alt som var der. Lille Irina vår var også den reneste energiforsyning, i full aktivitet fra vi kom litt før seks, til vi reiste litt over tolv. Det er også grunnen til at hun ennå sover.

I vårt andre hjemland, Ukraina, er utsiktene dystre. De har nå offisielt latt være å betale tilbake lånet på 3 milliarder dollar til Russland, og det bygger seg opp til rettssak, eller hva nå Russland har tenkt å finne på for å få tilbake pengene sine. Det hele er temmelig håpløst. Jeg skal ikke provosere noen ved å skrive at vi i Vesten ikke er så opptatt av at Ukraina ikke opprettholde forpliktelsene sine til Russland, selv om jeg mener at det er slik. Det internasjonale pengefondet IMF har også offisielt vedtatt å endre en av sine eldste og helligste regler, ikke å gi lån til land som er i brudd med lånebetingelsene til andre land. Her er en lang artikkel om hva dette innebærer, jeg leser den og gråter.

Professor Stephen Cohen som jeg følger hver uke på Podcasten John Batchelor show sa nå på tirsdag at om to år vil ikke Ukraina lenger eksistere som vi kjenner det, it’s not sustainable, som han sa det på engelsk. Ukraina har for store økonomiske problemer og for store indre spenninger til at dette kan gå, særlig som det nå også er blitt midtpunktet og kamparenaen i en ny kald krig.

I beste fall vil Ukraina ende opp som et nytt Hellas. De kommer ikke til å betale tilbake lånene til IMF heller, eller til Franklin Templeton og de andre pengefondene som har invistert i dem, det er et land uten betalingsvillighet, og uten betalingsevne. Politikerne som sitter ved makten vet at deres tid er kort, de må raske til seg det de kan, mens anledningen er der. Sitter statsminister Jatseniuk gjennom året 2016? Vil det bli nyvalg i parlamentet? Kan det bli en ny revolusjon? Det er slike spørsmål som må stilles. Selv innbitte optimister og tilhengere av Maidan må innrømme at dette ikke går bra. De nye politikerne i Kiev er ikke det spor bedre enn de gamle. Porosjenko er ikke stort mer enn Janukovitsj med utdannelse, en kjeltring som snakker engelsk. Det siste kommer fra ingen ringere enn Kolomoiskij, den kanskje største banditten av alle oligarkene, og en av dem som satset tungt på Maidan fra dag 1.

Lille julaften var det søster Tonje som inviterte til rømmegrøt og spekemat i nyinnkjøpt leilighet. Det vil si, det var mor som inviterte, gjennom Tonje. Vi har opparbeidet en tradisjon om å spise rømmegrøt og spekemat hver gang solen snur, lille julaften og St. Hans. Særlig til jul hører det med juleøl og akevitt. Det pleier å gå veldig sivilisert for seg, akevitten til mor varer i årevis. Men denne gangen hadde vi med søster Tone og familien hennes, inkludert Torben, som er nordlending. Da tok vi kverken på hele flasken. Det ble så morsomt at Torben snakket russisk til min kone Olia som ringte, pussig som sprit gjør folk flytende i russisk, eller ethvert språk. Tonje hadde laget det veldig, veldig flott til, stolt og fornøyd i ny leilighet, første gang hun kan pynte helt selv og lage helt egen jul, ikke bare invitere til hus der de egentlig er på besøk. Det var ikke spart på noe. Heller ikke juleøl og akevitt, som man forstår. Til slutt kjørte hun oss alle sammen hjem. Lille Irina var som alltid i toppform.

Og min kone Olia er aller mest opptatt av å få ferdig oppussingen av huset. Hun er ikke som andre i slike saker, hun jobber på, i all slags årstider, all slags tidspunkt, all slags vær. Da vi måtte ta en pause med kledningen på selve huset, gikk hun løs på garasjen, enda den nok ganske greit hadde klart seg frem til våren, mer lys, og bedre vær. Nå er den så godt som nykledd, og med nye vindu, satt inn av henne, alt er gjort av henne. I går, på julaften, var prosjektet å få fikset trekanten på toppen, der plankene ligger horisontalt. Det er møkkaarbeid, alene, med tunge planker og tung spikerpistol. Hun er dessuten gærn over at hun smurte inn plankene med antisoppmiddel, eller hva det var, en dag det var frost, slik at plankene ble hvite. Resultatet er at vi nå i julen og i tiden fremover vil ha forskjellige farger på huset vårt, den gamle grønne, den nye turkisaktige, litt hvitt, litt imprignert grønn, og litt ikke så imprignert grønn. Først når alt er ferdig og gårdsrommet er ryddet, kan vi reise til Kiev.

Det er ikke sikkert når det blir. Olia er også bekymret for den norske krisen, og at også våre private inntekter vil bli rammet. Jeg er ikke så bekymret for det, det skal svært mye til. Vi har råd til å reise til Kiev, det koster ikke mange tusenlappene. Vi kan leve godt selv, og holde liv i hennes familie. Krisen i Ukraina er en annen liga. Olia vokste opp på 90-tallet, og har erfaringer med at alt bare raser sammen, at sparepenger forsvinner i inflasjon, at man må selge eiendeler, dyrke egen mat, virkelig krise. Nå kan Ukraina være på vei dit igjen. Det er i hvert fall å håpe det ikke blir krig der, at krigen i Donbass ikke sprer seg. Så lenge problemene bare er økonomiske, er i alle fall vår familie sikret.

Så der er rundstykkene ferdige, som denne bloggposten også er det. I USA har de bestemt seg for ikke å la Kerrys besøk i Moskva representerte noen opptining av den kalde krigen, der er det denne uken kommet til nye sanksjoner mot Russland, gudene vet hvorfor. «For å arbeide for en diplomatisk løsning i Ukraina», sier de. Fuck them. Jeg sier bare Fuck them. De har ødelagt landet vårt. Som de har ødelagt Libya, Irak, Afghanistan og Syria. De arbeider ikke for løsninger, de blokkerer for dem. De gjør løsninger umulig. Fra første januar skal Ukraina ha frihandelsavtale med EU. Samtidig mister de frihandelsavtalen med Russland. Det er økonomisk selvmord, å sette fyr på skuta som synker, gi fart i flyet som styrter, tusenvis av ukrainere mister jobbene sine, fullt av bedrifter får problemer. Ukrainas business er knyttet opp mot Russland, ikke mot EU. Selvfølgelig skulle de forhandlet frem en handelsavtale med begge. Det tilbød også Putin, tilbake i 2013, det ble blankt avvist av EU, stikk motsatt av sånn det blir fremstilt i våre medier, der det nå heter at «Putin sier opp frihandelsavtalen med Ukraina». Fuck them.

Her i vår lille familie har vi den beste julen vi har hatt, med et friskt, kjernesunt barn, og med etterisolert hus og nye vinduer. Vi har til og med kjøpt juletre, for første gang (men vi har ikke fått satt det opp, jeg fant ikke ut av juletrefoten). Alt er som det skal. Det bugner av mat og alt som er godt. Men for meg blir gleden lite grann ødelagt av at det ikke kan vare, at utsiktene for 2016 er dystre, og at det heller blir verre, enn jul.

God jul, godt nytt år. Det er et inderlig ønske.

Kerry i Russland, og litt annet spennende utenfor medienes søkelys

Jeg er med rette blitt kritisert for å skrive for lite om problemene i Russland, og glatte over kritikkverdige forhold der. Her er en artikkel publisert på den utmerkede Johnsons russia list, opprinnelig ble den publisert i Moscow Times. Lenken til Moscow times går til en annen utgave, den på Johnsons sider er fyldigere og bedre, men den i Moscow times har lenker til enda flere artikler om samme sak. Leonid Bershedsky har omtalt samme sak med atskillig flere egne ord og kommentarer, på Bloomberg view. Det dreier seg om den russiske riksadvokaten, Jurij Tsjaika, som den russiske opposisjonspolitikeren og korrupsjonsjegeren, Aleksej Navalnyj, har påvist forbindelser til med en russisk forbryterliga. Teamet til Navalnyj har produsert en film de har lagt ut på YouTube, og som tross sin lengde på 44 minutter, allerede er sett over 3,4 millioner ganger.

Interesserte kan bruke lenkene jeg har lagt ut, eller søke selv på Google. Den har ikke nådd de store massemediene ennå, og vil kanskje heller ikke gjøre det, men illustrerer de kritikkverdige forholdene i Russland bedre enn mange av de sakene tradisjonelle medier skriver om gjør det. Den viser at korrupsjonen og kriminaliteten når opp til aller høyeste nivå, at det nytter fint lite for Navalnyj og hans team å gjøre dette kjent, det gir Navalnyj større problemer enn de korrupte og kriminelle offentlig ansatte han henger ut, og det offentlige Russland reagerer på slike saker ved å ignorere dem. Særlig er omtalen i artikkelen på Johnsons liste nøktern og fin i så måte, der Navalnyj selv uttaler at «vi er realistiske folk, de vil ikke sparke noen, det vil være helt motsatt hele dette regimets fundament». Bershedsky mener derimot at Putin etter hvert vil bli tvunget til å gjøre noe på grunn av den lave oljeprisen og problemene det gir for russisk økonomi og russeres dagligliv. Her mener jeg han tar feil, og skriver mer ut i fra håp, enn hva som så langt er den faktiske utviklingen i Russland. Nedgangen i russisk økonomi har snarere styrket, enn svekket Putin, og befolkningen har om noe blitt mer villige til å se mellom fingrene på Russlands åpenbare problemer, enn de var for bare få år siden, i bedre økonomiske tider, men også en tid der Russland ble bedre behandlet i det internasjonale samfunn.

I anstendighetens navn skal jeg ta med at det også var en tid der Russland oppførte seg bedre. Det er grunner til at Russland blir dårligere behandlet, vi i vest mener de har seg selv å takke, men russerne oppfatter det likevel som dypt urettferdig. Slik følelse av urettferdighet styrker oppslutningen om regimet som står opp mot det, svekker det ikke. Dette er nøkkelen til min oppfattelse av situasjonen, og forklaringen på hvorfor jeg mener de skarpe reaksjonene mot Russland gjør mer skade, enn gavn.

Dmitrij Tsenin er direktør i Carnegies Moskvasenter, en tenketank under Carnegie Endowment for International peace. Han har publisert en artikkel på The Interpreter, for meg litt frisk luft i vestlige tenketanker angående Russland og Vladimir Putin. Artikkelen har nøkternt tittelen: Putin’s popularity, explained. Og gjør nettopp det. Fritt for håp, og synsing, og egenspunnede teorier, fritt fra den russiske virkeligheten, heller basert på så veldig mange andre i den vestlige verden som skriver om den. Les artikkelen, den bør gi a-ha opplevelser til åpne sinn. Den blir møtt i vesten slik Putins regime møter anklager om korrupsjon – de blir ignorert.

Tsenin referer til meningsmålinger fra instituttet Levada, instituttet også den vestlige verden stoler på når det gjelder meninger om Russland. Det er de beste tallene vi har. De viser at Kremlin har tillit i det russiske folket, Putin har full tillit fra hele 80 % av befolkningen. Ingen vestlige statsledere kommer i nærheten, heller ingen vestlige institusjoner. I stedet for å hive seg på konklusjonen om at den russiske befolkningen er hjernevasket av medienes propaganda, referer Tsenin nøkternt til målingen som viser at bare 34 % av russerne stoler på media. Det er antageligvis lavere enn i Vesten. Alle som kjenner Russland og russisk historie vet også at akkurat sånn er det, de har en tendens til å stole på den øverste statslederen, og være ytterst skeptisk til alt annet. Mediene stoler de ikke på i det hele tatt, da heller løse rykter fra folk man treffer på sin vei. Det er lett å få interessante nyheter eller spektakulære vinklinger på en nyhet, når man snakker med en russer.

Tsenin avviser også den merkelige oppfattelsen i Vesten om at det finnes et slags liberalt alternativ til Putin. At om vi bare kunne presse dem til et regimeskift, så vil alt blir bra. Denne oppfattelsen går langt inn i mediehusene, og langt opp i akademia. Kanskje har man deltatt på for mange seminar om demokrati og menneskerettigheter, vært med på for mye ideelt arbeid, og med det mistet kontakten med hva som er verden. Hva vet jeg? I alle fall er det nå nede i 16 % av russerne, de som vil fortsette de liberale reformene fra Jeltsin-perioden, mens bare 5 % mener det er riktig å «konvergere med Vesten».

Derimot mener 57 % at den viktigste oppgaven for presidenten er å «gjenopprette Russlands stormaktsstatus», 52 % at det er å opprettholde lov og orden, 49 % å fordele nasjonens rikdommer mer jevnt, 37 % at staten skal øke sin rolle i økonomien. Her er få spor av «demokrati», «menneskerettigheter» og «ytringsfrihet», som sikkert vil komme høyt på listene i vestlige land. Vi står overfor det paradokset at det russiske demokratiet ikke ser på demokratiet som det viktigste. Demokrati betyr folkestyre. Russland har folkestyre, med det at det overveldende flertallet i det russiske folket mener de har en president som representerer dem. Putin er ingen demokrat, i ordets rette forstand, han er rede til å brytedemokratiets spilleregler for å beholde egen makt. Jeg vil formulere det slik, at ønsker man Russland skal være et demokrati, så resulterer det i Putin. Demokratiske valg i Russland vil ikke gi noen annen.

Sånn mener jeg det er i svært mange land. Da vi studerte mellomfag i historie på slutten av 90-tallet, med Demokrati og menneskerettigheter som tema, så var det forskjellige muslimske land som ble brukt som eksempel, særlig Algerie, der valget resulterte i et regime som ville avsette demokratiet. Det vestlige ønsket om å innføre demokrati i alle verdens land er kanskje litt forfeilet, om vi med demokrati også mener de andre landene og andre kulturene skal omfavne våre vestlige verdier, og holde det samme som viktigst, som vi gjør. Det finnes et ord for dette, det er kulturimperialisme. På noen måter ligner det den originale imperialismen fra slutten av 1800-tallet, da det var kristendom og nestekjærlighet som ble eksportert. Not.

John Kerry var nettopp på besøk i Russland. Det var det denne posten skulle handle om, blant annet. John Kerry er kanskje den rimeligste i det amerikanske statsapparatet, den eneste som ser ut til å kunne snakke med russerne, som til mennesker. Han og den russiske utenriksministeren, Lavrov, har etter hva jeg forstår et godt arbeidsforhold. I motsetning til Obama og Putin, som ikke kan fordra hverandre. Obama når ikke frem med sjarmen sin, og Putin er dypt, dypt skeptisk, det er full krasj, og har vært det siden første stund. Det er en ulykke at Kerry ikke stiller som presidentkandidat, for forholdet mellom Hillary Clinton og Vladimir Putin er enda verre. Der kan det karakteriseres som direkte uvilje, Clinton grenser over mot det personlig fornærmende og nesten rasistiske i sine uttalelser, det ville vært helt uakseptabelt å omtale en afrikaner eller en muslim, slik hun omtaler Putin.

Anyway, jeg er engstelig for at konflikten mellom USA og Russland kan ende opp i en ny verdenskrig, og har vel til dels blitt latterliggjort for det. Det er vel like usannsynlig med en ny verdenskrig nå, som det var før de to første verdenskrigene, kan man si. Zerohedge er en av mange nye sider som popper opp på nettet, der sakene blir skrevet raskt og følelsesladd, og det gjelder om å få alt til å passe inn i et verdensbilde man på forhånd har bestemt seg for. Det er en uting at slike sider er i ferd med å bli mer populære enn tradisjonelle medier, vi trenger profesjonaliteten og den journalistiske tyngden de representerer, og jeg både leser og referer mye mer til dem, enn de nye kjekkasene.  På Zerohedge var det imidlertid nylig en gjennomgang som beskriver farene ved situasjonen, altfor følelsesladd og spekulativt, men med poeng som skulle blitt imøtegått, ikke latterliggjort. Artikkelforfatteren ligger tett på professor Stephen Cohen, som jeg også bruker mye, og siterer ham ordrett flere ganger. Professoren selv ville imidlertid aldri skrevet på den måten, og ikke kalt seg «The foremost Russia scholar in the U.S.»

Etter møtet mellom Kerry og Lavrov ser det ut til at USA har jenket seg på flere punkter når det gjelder Syria. Det skulle bare mangle. John Batchelor show er etter hva jeg forstår et radioprogram, som jeg hører på gjennom podvast. Programmet har sin egen nettside. Først hørte jeg bare på samtalene med professor Cohen, etter terroren i Paris har jeg oppdaget at Batchelor har funnet frem også til andre interessante tema og samtalepartnere, om enn han ikke er den programlederen det er mest interessant å høre på, selv. Tirsdag 8. desember snakket han med Gregory Copley, fra Defense & Foreign Affairs group of publications. Igjen var det som å få en følelse av frisk luft, endelig var det noen som snakket om Syria-krisen og Tyrkias rolle i den som det var, og ikke for å oppnå politiske poeng.

Meget interessant var det å høre Copley snakke om nedskytingen av det russiske flyet. Her ble det beskrevet som den faren det var, det ble sagt at amerikanerne hadde fly i nærheten, og må ha visst hva som var i ferd med å skje, og det ble også sagt at NATO ellers begynner å forstå at Tyrkia er et problem, mer enn de er en alliert. De har stormaktsambisjoner vel så grove og provokative som dem som blir tillagt Putin og Russland, uten blygsel blir det sagt at Tyrkia bent frem startet krigen i Syria, og det var også for meg etterlengtet informasjon om Israels rolle. De ser Assad som en negativ, men kjent størrelse, og er parat til å foretrekke ham, heller enn det uforutsigbare kaoset det vil bli, om Assad blir tvunget til å gå av nå.

Om det er dette som er sant, i vilnisset som utgjør Syria, og alle interessentene i regionen, så må det gå an å overbevise intelligente statsledere om at dette er tilfellet. Jeg sitter med det inntrykket at Kerry er i ferd med å gjøre det, og at Obama er det samme, men han sliter med sitt ønske om alltid å gjøre alle til lags. I hvert fall var det nye toner fra Kerry, etter møtet med Lavrov i Moskva. Barack Obama uttaler at USA og deress allierte egentlig gjør lite i å bekjempe IS, general Martin E. Dempsey går lenger, og sier de arabiske allierte endatil har hjulpet dem (dette er imidlertid gammelt nytt, det nye er at det blir innrømmet på toppnivå). Kanskje er den tilskitnede propagandamaskinen (tilskitnet av Vestens propagandamaskineri!) RT den beste kilden til hva som skjedde mellom Kerry og Lavrov. Deres sak har tittelen: We see Syria fundamentally similary – Kerry after talks with Putin, Lavrov. Det er gode nyheter hvis det er sant, og stikker dypt.

Større oppmerksomhet enn Kerrys besøk i Moskva, og uttalelsene rundt det, fikk den nye koalisjonen mot IS, satt sammen av Saudi Arabia og 34 muslimske allierte. Sannelig min hatt er vel alle de allierte der sunnimuslimer, mens shiaene ikke får være med, altså ikke noe Syria, Irak, Iran og Afghanistan. Jeg vet ikke om Aserbajdan er med, det ville kanskje overraske meg. Sammensetningen tilsier – kanskje – at oppgaven ikke så mye er å bekjemp IS, som å sørge for at erkerivalen Iran og deres allierte ikke blir for mektige i regionen, og i verden. Det kan kanskje synes som at denne gjengen, de som ikke er blant de 34, bekjemper både IS og andre jihadister i Syria mer effektivt, og at om konflikten i Syria virkelig skal legges død, så må Iran og Saudi Arabia finne sammen på en måte, og bli enige om noe. Det nytter ikke at vestmaktene med USA og de europeiske wannabestormaktene kommer inn og dikterer, heller ikke når det skjer i ly av arabiske og muslimske allierte. Situasjonen må forstås og forsøkes løses som den er, ikke som man helst vil den skal være.

Til slutt: De som ennå henger i håpet om at Ukraina skal få skikk på seg under det nåværende regimet, at de vil godt, og at georgieren Saakashvili kan være en mulig redningsmann, de fikk seg enda en nesetyver i en sedvanlig underkommuniset sak fra mandag. Man skulle kanskje trodd, i det minste hatt et håp om, at Porosjenko skulle gripe inn og gjøre noe etter det som hendte i det ukrainske parlamentet på fredag, der statsminister Jatseniuk fysisk ble fjernet fra talerstolen av en av Porosjenkos egne parlamentsmedlemmer, og det etterpå brøt ut slosskamp, som så mange ganger før i dette parlamentet. Porosjenko innkalte sitt spesielle nasjonale råd på mandag, bare for at det skulle bli en ny, pinlig scene, denne gangen mellom innenriksminister Arsen Avakov, og nevnte Mikhail Saakashvili. Saakashvili er en del av det nasjonale rådet, og ble medlem der, før han ble guvernør i Georgia. De to er blant dem jeg forakter mest, så at de ryker i tottene på hverandre, er nesten litt behagelig, om det ikke hadde vært så begredelig for Ukraina. Avakov har jeg skrevet om før, det er innenriksministeren som er så aktiv på Facebook, og som har en temmelig kriminiell fortid, som del av temmelig kriminelle forretningstransaksjoner. Han er en vandrende skandale, mens Saakashvili er en vandrende skandale. Sett ikke de to i samme rom, kan man kanskje si.

Leonid Bershedsky skriver om det på Bloomberg view, i en tekst med tittelen Ukraine’s politics descends into slapstick. Man må ellers lese litt på russiske nettsider og på Facebooksidene til Avakov, for å få det mer brettet ut. Det ser ut til at Ukraina fullt og helt er tilbake der de var etter Oransjerevolusjonen i 2004, de ulike delene av statsmakten ryker i tottene på hverandre, og river hverandre ned, heller enn å bygge landet opp. Ukraina skulle ikke hatt nye lån, men kanskje heller litt sanksjoner, til de fikk statsledere som klarte å oppføre seg, og ikke skjemmet seg og landet ut. Det ukrainske folk fortjener så mye mer enn det, enten de bor i øst eller vest i det plagede og splittede landet.

Mange kaffekopper, henting av vindu, flytting av piano…

Denne posten skulle selvsagt vært skrevet i stemningen det skjedde i. Men det er sånn her i verden, spesielt når man er småbarnsfar, at alt til sin tid ikke gjelder helt, alt er til barnets tid. Kun når barnet sover, går det an å skrive noe. Nå sover hun, søndag kveld, og det samme gjør min kone, etter en travel og aktiv helg. Jeg sitter med presskannekaffe og sonate nummer 29 av Beethoven. Det er en helt annen stemning enn det jeg skal skrive skjedde i, men jeg skal se om jeg ikke kan fange begivenhetene i ord allikevel.

Fredag ble en lang natt for oss. Barnet våknet ding klokken ti om kvelden, og var med ett på sitt mest lysvåkneste, fullstendig aktiv i timevis, ikke snakk om soving. Morgenen etter hadde vi avtale med min søster Tonje om hjelp til henting av noen vinduer til fremsiden av huset, i samme slengen som hun som nybakt huseier skal hente pianoet hun har hatt stående her hos oss etter mor og far. Gratulerer med flott leilighet til henne og familien unge Kirkeby, forresten, veldig kjekt at hele søskenflokken vår nå bor i noe eget!

Nåvel, etter en lang, fredags natt ble naturlig nok lørdag morgen noe sen. Jeg trenger minst søvn i familien, gudskjelov, så jeg får noen timer for meg selv av og til. Jeg våknet mellom ni og ti en gang, så vidt jeg husker, og gikk i gang med å sjekke nyheter og orientere meg om hva som var skjedd i verden. Min kone og barnet våknet godt over klokken ti, slik at når jeg sjekket tekstmelding fra søster Tonje klokken to minutter på elleve, så hadde jeg akkurat fylt første kaffekopp med frokostkaffen, og satt i gang med den første skiven. – Kan dere møte oss klokken elleve? stod det i meldingen.

– Går det greit klokken tolv? svarte jeg.

Svaret kom ikke som melding, men som telefon fra svoger Espen, som allerede var på Coop Bygg sammen med sin far, for å hente vinduene. Vi måtte komme ned.

Jeg gjorde noe jeg svært sjelden gjør. Avbrøt frokosten øyeblikkelig. Lot bare kaffen stå i trakteren, påskrudd. Satte inn i kjøleskapet, forlot ellers alt. Det tar litt tid å få klær på oss selv og barnet, alle småbarnsforeldre vet det, og for oss som har huset i oppussingskaoset, går det litt ekstra tid til å finne frem til de riktige plaggene i alt rotet. Vi var likevel nede på Coopen innen et kvarter, som vi sa vi skulle være.

Der fant vi svoger Espen og faren i godt humør, og med varevogn og tilhenger, god plass. Far til Espen er bussjåfør, blant annet, og sjenerer seg ikke for å kjøre, rygge og gjøre hva som helst med tilhenger, ingen problem. Vi fikk ut vinduene, tre stykker, og plassert dem på hengeren ved hjelp av en truck. Min kone Olia hadde ikke tro på at vi skulle få hjelp av slike hjelpemidler, så hun stilte med drill, for å bore vinduene fra hverandre, og legge dem i hengeren ett og ett. Nå ble de satt opp på høykant, og surret godt fast.

Så var det å kjøre hjem. Noe av Olias prosjekt natten i forveien var å rydde og vaske (!) gårdsrommet for den vordende pianoflyttingen, den voldte henne mye hodebry og bekymring, hun var redd vi skulle skade oss selv og pianoet. I følge henne er det risikabelt nok å gå i gårdsrommet vårt uten piano, så mange planker, spikre, sølepytter, søle og graps det er der. Siden vi kom tilbake noen minutter før dem, kunne Olia fortsette dette arbeidet, flytte planker så det skulle bli plass.

Far til Espen er av den gamle skolen, siste generasjon altuligmenn, selv i stand til alt. Vi som er født fra 70-tallet og utover sjenerer oss for å slå i spiker, får andre til å skifte dekk på bilen, vet ikke, kan ikke. Så det var far til Espen som tok styringen med å få vinduene skrudd fra hverandre, og flyttet fra tilhengeren trygt til garasjen. Hjertelig tusen takk til han og Espen for det, uvurderlig hjelp, i morgen blir de montert, sterkt etterlengtet.

Så var det pianoet. Det er blytungt, 180 kg, i følge far til Espen, som kan piano også, han har kontakter, som den generasjonen har. Selv tre stykker, Espen, faren og jeg, er det vanskelig å flytte pianoet uten hjelpemidler. Han reiser og får hentet noen stropper å feste det med, for å få bedre tak på bedre steder. Med det til hjelp får vi smått og senn lirket det fra huset, til bilen, med plankverk som støtte å gnikke det på.

Underveis hadde far til Espen også fått erklært oss hvordan vi skal få isolert kjellerstuen, etter å ha måttet åpne opp for å installere vindu også der.

Etter dette kunne jeg omsider forsyne meg av kaffekopp nummer to. Olia blir splitter pine gal om jeg går med kaffekopp når det er arbeid på gang, hun tåler det bare ikke, det er ikke verdt å forsøke. Hun har også et godt poeng i at jeg drikker altfor mye kaffe, og arbeider altfor lite. Nå var hun og sørget for at lille Irina skulle sove litt igjen, og ville sikkert hvile litt selv også. Jeg skulle være med til den nye leiligheten, for å flytte pianoet inn. På veien hadde jeg kaffen i bilen.

Så jeg kom morsomt nok inn i Tonje og Espens nye leilighet med min egen kaffekopp i hånden, fylt med egen kaffe. Der inne i huset satt min mor og Espens mor sammen med Tonje og barna, og spiste lunsj. Vi ble også invitert til å spise. – Det skal du være forsiktig med, sa jeg. Jeg var jo ikke i nærheten av å ha fullført frokosten fra i formiddag.

Som ventet spiste jeg all maten, alle skivene, og drakk all kaffen, alt var tomt, inkludert småkakene som ble servert. Deretter var det på tide å flytte pianoet.

Det var lenger vei å få det lirket inn i leiligheten, enn å få det lirket fra huset vårt til bilen. Men det gikk dette også, smått om senn, litt og litt. Mødrene i alle generasjoner gikk rundt og fotograferte og kommenterte, mennene bar, god stemning.

Så hadde jeg gjort mitt, og kunne reise hjem. På veien kjørte jeg innom Kiwi, vi har kalkunmiddag for tiden, men jeg hadde glemt valnøtter til Waldorf-salaten, det er av de ting man kjører ekstra innom butikken for å handle. Det er forskjellen mellom godt og superb, valnøttene må med, om man da ikke er allergisk mot dem, som min søster er. På Kiwi serverte de også kaffe til kundene, noe jeg selvsagt benyttet meg av.

Hjemme kunne jeg endelig fullføre frokostkaffen, den stod fremdeles varm på trakteren. Klok av antagelsene om at vi neppe ville få anledning til å spise en lang frokost, hadde jeg bare satt på en drøy halvliter, så det var ikke så mye igjen. Jeg drakk det som var, og tenkte dette må jeg blogge om. Så våknet barnet, og jeg fikk ikke gjort det som jeg ønsket, før nå i kveld.

 

Dans makabre i det ukrainske parlamentet

Det var en spesiell dag for Ukrainas statsminister, Arsenij Jatseniuk, i går. Han er ferdig med en årelang immunitet, han har vært fredet, og det samme har posisjonen hans. Statsministeren i Ukraina har vært beskyttet, slik at regjeringen kan få arbeidsro. Beskyttelsen har riktignok knaket i sammenføyningene, særlig Odessas merksnodige guvernør og tidligere president i Georgia, Mikhail Saakashvili, har vært tildels svært utilslørt i sin kritikk av korrupsjonen i Ukraina, og Jatseniuks rolle i den. Støtten Jatseniuk og hans ennå nyopprettede parti har hatt i det ukrainske folket, har også forsvunnet, om man skal stole på meningsmålingene. Jatseniuk har hatt mer støtte internasjonalt, særlig blant demokratene i USA, enn han har hatt i Ukraina. I dag var også dagen han skulle holde en tale i parlamentet, om regjeringens arbeid det siste året. Det var en tale han hadde grunn til å grue seg til, all den tid det er ytterst få som synes regjeringen hans har gjort noe særlig godt arbeid, og det heller ikke er mye regjeringen kan vise til å ha fått til. Så det lå an til å bli en dårlig dag for den etter hvert plagede Jatseniuk, og om det lå an til å bli ille, skulle det bare bli verre.

Jeg har vært i mot Jatseniuk og hans regjering omtrent fra dag én. Det være seg om det var den midlertidige overgangsregjeringen som ble dannet etter Maidan-protestene, eller regjeringen han dannet etter det ekstra parlamentsvalget som ble holdt høsten 2014. Jeg har vært i mot måten det skjedde på. Den tidligere statsministeren, Janukovitsj, ble jaget bort, og mens partiet hans var i oppløsning, kuppet opposisjonen parlamentet, og det ble raskt holdt et presidentvalg og deretter et parlamentsvalg, før det russisk-vennlige østlige og sørlige Ukraina hadde fått bygget opp et troverdig alternativ. Dette kunne vært akseptabtelt, om bare den nordvestlige delen som overtok, hadde forsøkt å komme resten av landet litt i møte. Det har mildt sagt vært en mangel. Særlig med Jatseniuk i ledelsen.

Av alt jeg har fulgt med på Jatseniuk har jeg aldri sett ham vise en kjærlig eller menneskelig følelse, aldri sagt noe medmenneskelig, aldri vist forståelse for den andre sidens synspunkt. Karakteristisk er reaksjonen hans da Russland annekterte Krim, kort etter han og hans parti (han var den gang en del av Fedrelandspartiet til Julia Timosjenko, men han brøt ut og dannet sitt eget parti til parlamentsvalget i fjor, ganske typisk for Ukrainas skiftende allianser og manglende partitradisjon) var kommet til makten. I stedet for å henvende seg til befolkningen på Krim, og ønske dem tilbake, så henvendte han seg til den nasjonalistiske delen av Ukraina, og forsikret seg om at alle de skyldige skulle «finnes» og «straffes». Befolkningen i Donbass ble kalt «separatister» og «terrorister», etter mordbrannen i Odessa gikk han hardt ut mot politiet «som ikke hadde stanset protestene tidligere». Det er Jatseniuk som vil ha en mur på grensen mellom Ukraina og Russland, og han vil kjøpe gass fra Europa, heller enn fra Russland. Om det er dårlig forhold mellom Ukraina og Russland etter alt som er skjedd, trengs en kar som Jatseniuk for å gjøre det verre. Filmklipp og artikler fra før han ble kjent også i den vestlige verden tjener heller ikke til hans fordel. Han er sterkt nasjonalistisk, men også dette kan han legge vekk om det tjener egen karriere.

Akkurat i dag synes jeg imidlertid han ble dårlig og urettferdig behandlet. Rett nok har regjeringen hans få resultater å vise til, særlig i kampen mot korrupsjon, som skulle være selve fanesaken i Ukrainsk politikk etter Maidan-revolusjonen. Den kampen ser ikke ut til å komme noen vei. Protestbevegelsen fra Maidan ble snart en kamp mot Russland og alt russisk, heller enn en kamp mot det ukrainske vanstyret. En rekke antirussiske lover er vedtatt, 70 år med Sovjetstyre blir visket ut av historien med metoder som bringer Ukraina tilbake til Sovjettiden de vil vekk fra. Gater og byer skifter navn, historiebøkene skrives om eller brennes, symboler og meninger blir forbudt, russiske varer, tjenester og kultur blir boikottet, alt mens det vakre i den ukrainske kulturen forsvinner i en støyende og motbydelig nasjonalisme. Korrupsjonen får fortsette som før.

Det har imidlertid ikke vært så lett for Jatseniuk og hans regjering å få gjort så mye med det, selv om de hadde villet. De som kritiserer ham, er ikke det spor bedre selv. Det ukrainske, politiske systemet er gjennområttent, og det blir ikke friskt om man skifter ut en side av den politiske maktkampen med en annen, slik man innbilte seg med Maidan. Jatseniuk er statsminister, men han mangler personlige midler, og er avhengig av «sponsorer» som det best kalles i våre dager, «patroner» var et bedre navn i Romertiden. De ukrainske mediene kontrolleres av oligarkene. For å få TV-tid, og gjøre det bra, er man avhengig av oligarkenes velvilje. Man står rimelig hjelpeløs om oligarkene bestemmer seg for å finne en annen dukke å styre. Jatseniuk har manøvrert bra, og fått opparbeidet seg støtte både i deler av den ukrainske eliten, og i USA og andre vestlige land, men han har aldri egentlig vært likt av folket. Han har med det ingen maktbase å true eliten med. Så om han virkelig hadde forsøkt å ta opp kampen mot korrupsjonen og annen kriminalitet i det ukrainske maktapparatet, så hadde han blitt fjernet med en gang.

Ingen statsminister, ingen regjering, ingen president, kunne fått skikk på Ukraina med de forholdene som er i landet nå. De laget en ny konstitusjon etter Maidan, sjekk Wikipedia for selv å finne ut hvilket nummer i rekken, de har for vane å lage nye konstitusjoner og «starte på nytt» i det landet der. Denne gangen var det etter det som ser ut til å være amerikansk rådgivning, et forsøk på å balansere makten mer mellom president og parlament. Presidentmakten til gamle Janukovitsj hadde vært for stor. Men den nye grunnloven i Ukraina har ført til lite annet enn at president Porosjenko, parlamentet og regjeringen blokkerer hverandre, slik at ingen har noen egentlig makt, og ingen er i stand til å få til noe. Det blir verre av at Ukraina er en del av den slaviske kulturen også Russland er en del av, der kompromiss er svakhet, og viser du svakhet, blir du knust. I dagens forhold er det helt lammende for ukrainsk politikk, for ukrainsk økonomi, for Ukraina som land. De er ikke i stand til å samarbeide med seg selv en gang. Om Russland og Putin ønsker å ødelegge for Ukraina, som så mange hevder de vil, trenger de bare vente å se, Ukraina ødelegger seg helt greit selv, gjennom indre stridigheter og eget vanstyre. Russland har rappet med seg Krim. Tross all dritten Kiev og ukrainske nasjonalister har funnet på for å lage livene vanskelig på Krim, og enda så vanskelige forholdene for Russisk økonomi har blitt etter lav oljepris og sanksjoner, så snakker vestlige journalister med befolkningen på Krim, og finne folk som er fornøyde. Det er vanskelig å finne folk som er fornøyde i det øvrige Ukraina, som sier levekårene nå har blitt bedre, at det er lettere å leve.

Forrige gang det var «revolusjon» i Ukraina var i 2004, Oransjerevolusjonen. Den var atskillig mer legitim, Januovitsj hadde jukset i valget, rivalen Viktor Jutsjenko var blitt forgiftet. Det ble holdt nyvalg, og det vant Jutsjenko og de oransje, klart. Også den gang var det optimisme, særlig hos oss i vest, men optimismen forsvant snart, da heltene Jutsjenko og Julia Timosjenko snart føk i tottene på hverandre, og ingen ringere enn Janukovitsj ble hentet inn igjen for å bli statsminister, i Jutsjenkos presidentperiode. Det ble holdt omvalg, og det ble endret på konstitusjonen. Det er vanskelig å holde helt oversikten. Ved neste ordinære valg, i 2009, forsvant Jutsjenko helt, og Timosjenko tapte for Janukovitsj. Den tidligere skurken var tilbake som president. Timosjenko ble satt i fengsel, for å ha forhandlet frem en gassavtale med Russland, «som var lite fordelaktig for Ukraina». Janukovitsj var en udugelig president, selvfølgelig, men hans oppslutning var ikke i nærheten av å falle så mye som den til Jutsjenko gjorde, og han var vel selv i Maidan-dagene mer populær enn president Porosjenko er nå. Det som er for utrolig til å være sant er hverdag i Ukraina. De bisarre historiene gjentar seg.

Det har lenge vært kjent at det er sterke gnissninger mellom blokken til statsminister Jatseniuk og blokken til president Porosjenko. De har etter beste evne forsøkt å glatte over det litt, for eksempel ved å la Jatseniuk delta liksom på lag med Porosjenko i lokalvalget, der Jatseniuks parti var for lite til å ville risikere å stille selv. Men det har vært noen direkte konfrontasjoner, særlig fra Saakashvili, som er Porosjenkos mann, utpekt av ham, til å være guvernør i Odessa. Jatseniuk har nok sett med gru at Saakshvil har fått arrangere «konferanser» og «foredrag», der han har greid ut om korrupsjonen i det ukrainske maktapparatet, særlig den Jatseniuk har vært en del av. Det betyr at veldig sterke krefter truer Jatseniuks posisjon.

Så skal han holde denne talen i dag, i det ukrainske parlamentet, Verkhovny rada, på høydene langs ved Dnjepr, i Kiev. Han er dyktig i det politiske spillet, det er det som har brakt ham der han er. Han var en gang en slags Wonderboy, kom til makt veldig tidlig, etter ukrainske forhold. Så han vet hva han kan si, og ikke, han kjenner reglene. Han vet også at talen blir filmet, og vil havne på nettet. Han vet at regjeringen har lite å forsvare seg med, at den har fått til lite, men at de som kritiserer den heller ikke har fått til mer. Han vet at salen som hører på ham, er full av gribber. Når det gjelder korrupsjon, sier han at det ikke er regjeringens arbeid å gjøre noe med, at det kan ikke regjeringen gjøre noe med. Dette er statsadvokatens arbeid, menn utpekt av Porosjenko, om noen skal klandres, er de som skal utføre jobben, eller presidenten som utnevnte dem.

I dette har han jo rett. Regjeringen har ikke makt til å straffeforfølge, eller til å velge hvem som skal ha rett til å straffeforfølge. Samtidig er hans egen regjering og dens støttespillere også en del av det korrupte systemet, og ikke det spor bedre enn Porosjenko, og hans blokk, antageligvis. Det er vanskelig å tale med tyngde når forholdene er som de er, umulig å si noe som kan endre noe, få til noe. Jatseniuk sier det han må si, han spiller rollen han er satt til, forsvarer seg og sine, som han må.

Etter talen kommer en kar opp for å gi ham blomster. Jatseniuk kjenner ham godt, selvfølgelig, det er et parlamentsmedlem, fra blokken til Porosjenko. Alt finnes på film, på YouTube, og på originale og manipulerte bilder, enkelt å finne på nettet. Det var i lang tid den mest populære filmsnutten på nettsidene til BBC. Der stod det imidlertid ikke at karen som kom med blomstene, var fra partiet til Porosjenko. Det gjør skandalen enda større enn den allerede så ut til å være. Parlamentsmedlemenet har nemlig bare med blomstene som et påskud for å komme seg frem til statsministeren. Det han egentlig vil, er å ta ham fysisk i hendene, og bære ham bort fra talerstolen, og statsministerplassen. Måten det skjer på er så ydmykende og krenkende for Jatseniuk at han fort kan være ferdig i ukrainsk politikk. Filmer som det der er ikke lett å slippe unna, de vil hefte ved ham for alltid. Ansiktsuttrykket hans, der han har parlamentsmedlemmenes hender rundt livet og under skrittet, det er ikke et av kamp og forbannelse, det er deprimert resignasjon. Jatseniuk holder seg tafatt i talerstolen, slik at han ikke så lett lar seg løfte vekk. En rekke andre parlamentsmedlemmer stormer til, og det blir en grell slåsskamp, inne i det ukrainske parlamentet, slik det har vært så mange, mange ganger før.

Enda så sterkt jeg misliker Jatseniuk unner jeg ham ikke dette. Det er et symbol på tragedien som er Ukraina. Politikerne blir truet på alle mulige måter, også fysisk. Går man inn i politikken, risikerer man liv og helse. Man havner i fengsel om man taper. Eller man kan bli banket opp, eller skutt, eller fjernet. Det er ikke slik som i Norge og andre normalt fungerende land, at politiske talent kan komme seg opp og frem. Russerne har et uttrykk, når man er med ulver, må man selv være en ulv. Uttrykket stammer fra en tid Ukraina var en del av Russland, det gjelder der også.

I et normalt fungerende land ville en skandale som dette naturligvis få et etterspill. Ikke i Ukraina. Det venter ingen debatt i mediene, på TV, i aviser. Han som løftet bort statsministeren mister ikke plassen sin i partiet, eller i parlamentet, det blir ingen reaksjon, om alt er som det pleier i det ukrainske liv. Det er veldig rart om ikke president Porosjenko var informert på forhånd, og hadde gitt klarsignal, men ingen kan vel vite. Det var et skikkelig skremmeskudd til Jatseniuk, nå er du ferdig. Først løfter vi deg bort fysisk, og symbolsk, så gjør vi det reelt. Ikke prøv deg.

Ukraina fortsetter akkurat som før. Interne kamper ødelegger landet. Til og med når de liksom skal ha en felles fiende, som er Russland. Når de nå får samlet seg igjen, fått fjernet Jatseniuk, arrangert nyvalg, kanskje skrive om konstitusjonen, hva de nå måtte finne på, så rykker de ikke tilbake til nivå null. De går langt tilbake i minus. Krim er tapt, Donbass er ute av kontroll, og økonomien er satt år tilbake. Veien mot Europa og et bedre liv ser lenger ut enn på lenge. Et første skritt vil være å innse realitetene, og orientere seg etter dem. Også dit ser det ut til å være langt frem.