En helside i Aftenbladet mot OL i Sotsji

I dagens Stavanger Aftenblad er det en som underskriver seg med «Lærer, kåsør og skribent» som har fått en helside til kritikk av Russland, og de olympiske leker i Sotsji. Det er mange grunner til å kritisere, kanskje enda flere til å kritisere, men denne skribenten styrer unna de fleste. Som en første grunnregel for den som skal kritisere noe, burde man kanskje ha at man skulle sette seg lite grann inn i det man vil kritisere.

Aftenbladet har fremhevet dette leserbrevet, eller hva man skal kalle det. De har satt et bilde, med teksten:

Under Putins OL-show får deltakarar og tv-sjåarar sjå glansbiletet – uten demonstrasjonar frå de som blir undertrykte i Russland, og slett ikkje dagliglivet som er blitt stadig forverra i skuggen av OL-anlegga i Sotsji.

Det er kort og godt ikke sant. Dagliglivet i Russland er blitt bedre under Putin, også i årene fra OL ble vedtatt lagt til Sotsji, og de årene OL-anleggene er blitt bygget.

Videre har Aftenbladet plukket ut et av poengene til kåsøren:

Korleis ville vi ha reagert om «homofil» var bytta ut med «jøde» i den russiske homolova?

Dette er et velkjent triks. Man tar en svak eller diskriminert gruppe, og skifter ut med en annen, og spør hvordan vi ville reagert. Pussig er det ofte jøder som det blir erstattet med. Her kommer læreren imidlertid veldig skjeivt ut. For det første er ikke ordet «homofil» nevnt i det hele tatt i loven han omtaler. Den russiske ordlyden er slik:

пропаганде нетрадиционных сексуальных отношений

og det betyr direkte oversatt «propaganda for utradisjonelle seksuelle forhold».

Tidligere hadde riktignok Russland en lov som forbød å informere om homoseksualitet til mindreårige, men i denne loven er altså ordet homoseksualitet tatt ut, og erstattet med «utradisjonelle seksuelle forhold». Homoloven er vårt vestlige navn på den, ikke russernes.

Vi kan jo ta med at læreren mener at loven har fått «dramatiske konsekvensar for Russlands homofile», noe som er temmelig vanskelig å tro, for det var neppe enklere for dem før denne loven kom. Det var ikke sosialt akseptert, og er det fremdeles ikke. Videre er det blank løgn når skribenten skriver at russiske homofile «ganske enkelt er rettslause». De er slett ikke rettsløse, og det er ingen unntak i russisk voldslovgivning som gir fritak for vold mot homofile. Det er ikke «fritt frem å gå valdeleg til verks», det er like straffbart å gjøre vold på homofile som å gjøre vold på andre.

Når skribenten vil ha inn ordet jøde i det han kaller homoloven, så trår han ut i et minefelt han ikke ser ut til å være klar over. Russerne er mot homoer, åpent og ærlig og redelig, man kan stole på dem i dette. Men de er vitterlig mot jøder også. Så når den glade skribent mot slutten av innlegget sitt skriver at «jødar vil bli bøtelagde eller kasta i fengsel om dei driv skadeleg propaganda mot barn under 18 år» og «Kva hadde skjedd om jødar hadde litt fråtekne borna sine fordi dei ville bli øydelagde om jødar skulle oppdra dei» og «Kva om dei hadde mista jobben fordi dei er jødar» og «Kva om politi hadde samarbeidd med lokale høgreekstreme om å reinske bydelar for jødar» så er det en tjukk mengde russere som ville mene at det var helt herlig.

Det kommer ikke slike lover. Det er fordi jødene har makten, sier russerne. Når Telenor har problemer med Mikal Fridman, og Alfagruppen, sier russerne at det er jo slett ikke rart, sånn går det når man driver business med jøder. På spørsmål om hva man skal mene om Armenere, kan svaret fort være at i Armenia er det så mange jøder, at armenere kan man generelt ikke stole på. Konflikten mellom Israel og Palestina er lett match, israelerne er jo jøder.

Vi i Norge og vesten kan jo bli sjokkerte over dette. Men av og til er det fristende å si velkommen til verden. Når man tjener 30 000 i måneden er det lett å synes at alle er greie, og man generelt skal være snille med hverandre. Før man går så moralsk høyt ut på banen, burde man prøve seg med 5000 i måneden noen år, eller hele livet. Det er gjennomsnittslønnen i Russland. Og den er mye bedre nå, enn den var før.

Med 5000 i måneden kan vi ikke holde på huset, sier man kanskje. Selvsagt ikke. Man må selge huset, og kjøpe et sted å bo der man ikke trenger lån. Faste utgifter tåler man dårlig, det meste må gå til mat og strøm, og klær, sånn nå og da. I Ukraina er gjennomsnittslønnen betraktelig mindre enn dette. Det er jo noe å tenke på, når man belærer dem om hvor fint og flott demokratiet er, og når vi fordømmer dem for deres manglende toleranse.

Nå kommer et olympisk mesterskap i ekstravaganza – med z. Russerne spiller dette bra, men vi er sannelig ikke stort dårligere vi, som sender ned det meste av journalister og betaler latterlige beløp i senderettigheter – og selv vil ha OL så snart som mulig. Mange vil følge med på OL, seerandelen vil ventelig være større i Norge enn i andre land. Vi nøyer oss med å si at Erna Solberg burde holde seg hjemme. Vi har både pengene og moralen.

Forresten, da Sovjetunionen ble oppløst og kommunismen erstattet av det som senere har fått navnet sjokkapitalisme, ble de aller fleste av de gamle statsselskapene solgt til private. Folket i Russland, Ukraina og alle de andre Sovjetrepublikkene opplevde sin vanskeligste periode, det var sult og nød, i ordets retteste forstand, samtidig som noen tjente seg avsindig rike. De kalles oligarker. Sjekk dem opp, og se hvor mange av dem som er jøder. Og så håper jeg du vil vakle litt, i den skråsikre følelsen av moralsk overlegenhet, når du kritiserer russerne og de andre flotte menneskene som levde i Sovjetunionen, for å være rasistiske og intolerante. Verden er mye enklere når du er født på solsiden, har noen hundretusen i årslønn og noen gode millioner i verdier og eiendom, og ikke har følelsen av at noen har stjålet til seg det som skulle være ditt.

Fakta om Sotsji-OL

Jeg tenkte å ta en pause fra utviklingen i Ukraina og fortelle litt om hva som foregår hos storebror i øst: Russland.

Til hjelp har jeg fått Aleksej Navalnij, en frenetisk twitrer og blogger, som nå har blitt Putins farligste opposisjonelle. Regimet prøvde å knekke ham i sommer, med en merkelig anklage og rettssak om at Navalnij skal ha svindlet til seg 500 000 dollar. Det er slik det foregår i det moderne Russland, man kjører en rettssak mot plagsomme og truende rivaler, og får dem i fengsel eller sendt vekk. I det minste er det en fremgang fra tidligere, da man kvittet seg med motstandere ved å henrette dem.

Navalnij og hans menn har laget en fantastisk nettside på denne lenken: http://sochi.fbk.info/en/award/.

Det er et interaktivt kart, der man klikke seg inn på ulike anlegg og arbeider i forbindelse med OL i Sotsji, og få rikelig informasjon om hvordan oppdragene er blitt tildelt Putins menn, hvordan de er statlig finansiert – også de som liksom skulle være private, de er finansiert av statseide selskap, eller privat investert med lån fra staten, der det ser ut til å kunne bli tvilsomt med tilbakebetalingen -, hvordan budsjettene er overskredet, og i det hele tatt hvordan dette har vært et gigantisk sløseri, der på russisk vis en liten klikk gode venner har tatt til seg det enorme overskuddet.

Norske medier og politikere er opptatt av om statsminister Erna Solberg kommer til å reise på åpningsseremonien. Vi er særlig opptatt av de såkalte homolovene, loven om at det skal være forbudt å lage propaganda for utradisjonell kjærlighet. I Norge er vi opptatt av alt som er fint, og vi synes selvsagt det er grusomt at sympatisører for homosaken ikke kan vise frem sitt syn også i Russland. Jeg synes det er skivebom. I Russland er det ikke problem å være homofil, det er problem å være menneske.

Disse lovene har også lite med olympiaden å gjøre.

Norske medier og politikere og meningshylere på sosiale medier skulle nok være mer opptatt av at Russland er et land med kolossale ressurser, og at en veldig liten gruppe nære venner på toppen forsyner seg veldig grovt av disse ressursene, slik at det meste av det russiske folket lever i fattigdom. De skulle være opptatt av at OL i Sotsji setter dette i system. Fordi OL i seg selv har blitt en gigantomani, det inviterer til sløsing og smøring og kameradi i russisk skala, å være kritisk til pengebruken er å være kritisk til festen. «Og det blir jo så mange glade…»

Når idretten kommer i gang pleier det politiske komme i bakgrunnen. Slik er det hver gang, og både Russland og IOC håper nok at det samme skal skje denne gangen. Jeg tror dessverre det går slik denne gangen også, for det er så vondt å være den som maser om regningen når festen er så gøy og alle er så glade.

Men regningen er sinnssyk. Og den kommer i et land der folket er fattig, i en verden der folk flest fortsatt er fattige. Russland skinner opp sitt Sotsji, som allerede er og var og har vært en prestisjeby for eliten. Nå får de det enda litt finere, når de skal reise på sine ekstravagante ferier, sommer som vinter, der nede på den solfylte Svartehavskysten.

Norske medier skulle være veldig forsiktige med å mase på Solberg for at hun vil reise til åpningsseremonien. De sender selv rikelig med journalister, som bidrar til hypen og gigantomanien, mye viktigere enn om en skarve statsminister deltar på en skarve åpningsseremoni. Og rundt omkring i de tusen hjem vil det norske folk følge nøye med på hvordan det går, mange av de samme som synes det er så fælt at Erna Solberg skal reise ned, og passer på å melde på Facebook at det er fryktelig at homofile ikke kan demonstrere for sine rettigheter der borte.

Og det norske idrettsforbund er forberedt på å bruke 12 millioner kroner – i Russland – på bevertning av IOC, for at vi selv skal få OL i 2022. Det er en skam. Dette er smøring og korrupsjon og alt som lukter vondt, satt inn i et system der en gutteklubb på topp kan sitte og nyte godt av rikdommer og luksus, og strø om seg med fine ord om «den olympiske ånd» og «den olympiske idé» og «fredelig kappestrid». Vi skulle ikke gå med på dette lenger. Det har gått for langt.

Bruk litt tid på siden til Navalnij, og se selv (lenken er til bloggen hans, den er på russisk, men det går lenker videre til engelske sider med informasjon om OL). Søk også på Navalny på nettet, så får dere dekning i internasjonale medier og høydepunkter i internasjonale blogger. Så kan dere også begynne å kritisere Russland for hva det er verdt å kritisere landet for. Og hvis dere virkelig er så glad i sport at dere kommer til å se på OL, kan dere i det minste holde dere for nesen mens dere gjør det.

Utviklingen i Ukraina

Det går fort i Ukraina om dagen. For to dager siden skrev jeg et innlegg, Kaos i Kiev, der jeg var bekymret for hvordan dette kom til å gå, og uttrykte sterk tvil for hva opposisjonen hadde å fare med. I løpet av helgen har mye skjedd til opposisjonens fordel, slik at president Janukovitsj nå er atskillig mer presset, uten at det gir så enorm grunn til optimisme. Kanskje vil vi få et regimeskifte. Men det nye regimet vil arve alle problemene, og de sitter mye dypere enn at de lar seg løse av standhaftige demonstranter.

Også før jeg giftet meg med Olia var jeg sterkt interessert i Øst-Europa, og fulgte veldig med på utviklingen der. Jeg er barn av den kalde krigen, jeg var 15 år da Berlin-muren falt, 17 da Sovjetunionen ble oppløst, jeg har levd i dette og studert dette. Hva jeg har forsøkt å lære fra meg, er at slike demonstrasjoner er avhengige av at politiet eller hæren skifter side. Når de som skal slå ned på demonstrasjonene i steder støtter demonstrantene, så har ikke regimet noen maktbase, og de er tvunget til å gi fra seg makten. Et viktig poeng er at også politiet og hæren har grunn til å være misfornøyde i vanstyrte regimer, men de vil vanligvis være litt mer lojale, og ha litt mer å tape.

I konflikten som pågår i Ukraina nå, så stemmer ikke dette så godt. Det er ikke demonstrasjoner mot et sittende regime, slik det var i fløyelsrevolusjonene i 1989, eller den gang i 1917, eller forsøket i 1905. En av tragediene i Ukraina er at nåværende president, Janukovitsj, også var den man demonstrerte mot under oransjerevolusjonen i 2004. Etter det har han kommet tilbake, og fått makt, faktisk fra den samme Jusjtsjenko som ble forgiftet den gangen, og nå sist i 2010 så vant han presidentvalget. Enda den ukrainske befolkningen skulle vite hva slags slyngel han er, så har de altså valgt ham. Nå vil de som ikke vant, ha ham vekk.

Ingen av dem som står klar til å overta vil komme med store forandringer. Arsenij Jatsenjuk representerer partiet til Timosjenko, Fedrelandsforbundet, eet parti som hadde makten mellom 2005 og 2010, og som ikke akkurat klarte å lede Ukraina på den riktige vei i den perioden der. Vladimir Klitsjko, og hans Udar (som betyr «Slag»), er nykommer, og i så måte uskyldsren. Han må få lov til å gjøre feilene før han blir dømt. Men det er liten grunn til å være optimistisk. Han er jo nå med på å kaste en lovlig valgt president, for å komme til makten selv. I vestlige medier står det helst om ham at han er «veldig for EU». Det er langt fra nok til å løse Ukrainas problemer. Dessuten er oppslutningen han har i det ukrainske folk noe sånt som 15 %, har jeg hørt. Han ser ikke ut som noen redningsmann. Han har det neppe i seg.

Den tredje av de synlige revolusjonslederne er Oleg Tjahnybok. Han er kort og godt fascist. Han er farlig, og vil være langt mer uspiselig for vesten, enn Janukovitsj er.

Felles for særlig Klitsjko og Jatsenjuk er at de forsøker å stikke seg frem, og liksom være litt i styringen. De står på denne scenen på uavhengighetsplassen og snakker, og blir referert i vestlige medier. Men de har ikke kontroll på folkemassene. De har oppfordret til fredelige demonstrasjoner, men alle kan se at demonstrasjonene er voldelige. Og det er ikke bare politiet som provoserer, her bygges katapulter og lages brannbomber, en farlig stor del av demonstrantene er ikke ledet av noen, og kjemper for et uklart «fritt Ukraina». Det er folk som står til høyre for Tjahnybok, brunere enn fascistene. Det er ikke akkurat folk med utdannelse. De spylte Klitsjko med brannslokningsapparat da han oppfordret til fredelige demonstrasjoner.

Klitsjko og Jatseniuk er tilbudt plasser i regjeringen, statsminister og visestatsminister, og har takket nei. Det er mange spekulasjoner, både om hvorfor de ble tilbudt disse postene og hvorfor de takket nei. Med Ukraina – og Russland – er det vanskelig å vite. Det skjer mye der, under bordet. Jeg tror ikke Janukovitsj ikke gjør noe Putin ikke har godkjent. Og jeg tror ikke at Russland vil gå med på at Janukovitsj gir fra seg makten, uten at det er helt trygt for dem. Derfor tror jeg ultimatet demonstrantene stiller – gjennom Klitsjko og Jatsenjuk – er veldig uspiselig for Janukovitsj og hans regime. De kan ikke gi fra seg makten. Da faller alt.

På den annen side kan Janukovitsj heller ikke fortsette å være formell president i et land han ikke har kontroll over. Det er for synlig at demonstrantene kan gjøre som de vil, nå også i andre byer enn Kiev, og at han ikke klarer å få slutt på dem, verken med det gode eller vonde. Nå som en ny uke snart skal begynne, er overtaket på opposisjonens side. Det er likevel ingen grunn til å være optimistisk. Det er ingen vei ut av dette som ser lovende ut. Derimot er det en del mulige veier som leder inn i katastrofen.

Begeistringen man følte i 1989 og 2004 er ikke på sin plass, her. Den riktige følelsen her er bekymring.

Lørdagskos en kald, forblåst vinterdag

Meterologisk institutt går amok med sine OBS-varsler om dagen. Det virker som om de synes de har laget så fin logo, at de bare må se til å bruke den. Litt vinterstormer og uvær pleier ikke å forstyrre sjelefreden for oss vestlendinger.

Denne helgen har Olia og jeg vår første ordentlige innehelg, for i år. For første gang i vinter tenner vi skikkelig opp i peisen. Før jul hadde vi ingen hele helger hjemme, det var alltid noe jeg skulle gjøre, slik at vi ikke så bryet (og kostnaden) med å varme opp hele kjellerstuen. Etter jul tok det litt tid før Olia kom tilbake fra Kiev, og så var det jo festen min, forrige helg. Da tente vi riktignok opp i peisen, lite grann.

Men i dag morges gjorde vi det skikkelig. Og det har en magisk virkning på meg. Det er den beste måte å gi varme på. Det kombinerer varme, syn, lyd og lukt. Man kan sitte foran peisen og se den brenne. Å sitte foran ovnen og se på den, blir dumt, å sitte under varmepumpen og se på den blir bare komisk. Varmepumpe er energieffektivt. Men ikke blir det særlig varmt av den, og ikke blir det særlig stemning.

For fire år siden la jeg ut et dikt på poesibloggen. Det heter En vinterkveld, og er skrevet av Aleksander Pusjkin. Det er et dikt for været som det er nå, med vinterstormen som uler, snart som et dyr, snart som et barn, og snøføyken som kastes rundt. Det er et tvers igjennom nydelig dikt, skrevet for en russisk vinter, langt ute i den russiske ødemarken, der en mann og hans kone sitter i sitt gamle, slitte hus. Og så hører han dette uværet, som både er skremmende og som en gammel venn på en gang. Og kona sitter så stille over spinnerokken sin. Og mannen holder ikke ut alle følelsene sine, og må ta seg et glass, for ungdommen sin og for sorgen, og vil la fantasien fly til spennende steder. Der er en kjøttmeis, som lever på andre siden av sjøen. En kjøttmeis har vi også på maisbollen vår. Den strever nok litt, i vinden. «Til hjertene skal komme glede», slutter diktet.

Til hjertene skal komme glede (Сердцу будет веселуй).

Det samme tenker jeg, om meg selv og alle andre. Vi har også vin å drikke, rikelig, etter festen forrige helg. Stereoanlegget vi brukte der, fungerer her også. Endelig har vi koblet opp anlegget nede i kjelleren. Det tok oss to og et halvt år. Samtidig fikk vi koblet til nettbrett og wimp, på det, så vi – eller jeg – kan høre hva som helst. Olia bruker fridagen sin til å se russisk comedy box, et slags «komiske talenter» i Russland, en konkurranse om å gå videre eller ikke. Jeg legger nye vedstykker på peisen. Sitter foran den. Tenker. Tenker ikke.

Det koker i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får fra Kiev om dagen. Da min kone og jeg var der i julen, virket det som om revolusjonen var i ferd med å ebbe ut, og at det ikke skulle bil til noe. Denne uken er det rapportert om kraftige sammenstøt mellom demonstranter og politiet, det er meldt om dødsfall, og oppstanden sprer seg til andre byer enn Kiev.

I Norge er ryggmargsrefleksen å være mot styresmaktene og for demonstrantene i slike situasjoner. Mediene finner i hvert fall ikke frem til noen som er villige til å forsvare det Janukovitsj og hans valg, og heller ingen som vil kritisere demonstrantene. Det er opplagte mangler i demokrati og menneskerettigheter i Ukraina. Derfor tar vi det for gitt at de som demonstrerer mot det sittende regimet må være de gode, mens de som forvalter makten er de onde.

Det er alltid spesielt å følge med i en sak der man har litt mer informasjon enn mediene som rapporterer fra dem. Jeg er gift med en kone som kommer fra Ukraina, og som gjennom de siste måneders hendelser har fått større tiltro til president Janukovitsj. Hun er part i saken, men representant for et syn som kommer dårlig frem både i norske og internasjonale medier.

Jeg har tidligere skrevet om avtalen som forårsaket urolighetene. Da Olia hørte om at Janukovitsj ikke hadde underskrevet den, jublet hun. Og det er vel litt rart at vi i Norge, som er så raske å kritisere alle mulige andre avtaler EU forhandler frem, er så sikre på at denne avtalen må være bra for Ukraina. Kanskje kunne i det minste i hvert fall noen medier, også stille kritiske spørsmål til EU, for her å ha gjort dårlig politisk håndverk. På meg kan det se ut som de her prøvde seg på en avtale uten å ta hensyn til Russland, Ukrainas viktigste allierte og samarbeidspartner.

Mange i Ukraina er kraftig i mot Russland. Det samme gjelder mange i vesten, særlig nå som Russland får økt negativ oppmerksomhet med det kommende OL i Sotsji. Vi tar for gitt at Russland må være den onde skurken, som legger utilbørig press på lille Ukraina, den svake part. Men det er en selvfølge at Russland kan og vil forsvare egne interesser. Det er heller ikke åpenbart at Russland har lagt noe mer press på Ukraina, enn det EU har gjort. De har lokket med belønning og truet med straff, akkurat som EU har gjort. På meg kan det rett og slett se ut som Putin og Russland har spilt kortene sine bedre. De har fått Janukovitsj og Ukraina på lag, akkurat som EU ønsket å gjøre. Vi kan til og med mene at plagede Janukovitsj her har gjort det bra, siden den akutte pengekrisen i Ukraina er løst, og Ukraina nå har en bedre gassavtale med Russland enn de hadde før.

Dette er legitime syn som kommer dårlig frem i vestlige medier. De er fylt opp av synet til opposisjonen, som nå vil ha Janukovitsj vekk. Det er mange gode grunner til å ønske ham vekk, det er vondt for oss som er glade i Ukraina at folk som ham kan sitte ved makten, men jeg er ikke så sikker på at det er det som nå skjer som han er mest å kritisere for. Det å la være å skrive under på avtalen med EU var en legal beslutning, som det til og med går an å argumentere for var fornuftig. Kravene fra demonstrantene om at han må gå av på grunn av dette, virker vel bare akkurat litt mer rimelig enn at Janukovitsj mente Timosjenko måtte arresteres, fordi hun skrev under en avtale han ikke likte.

Det må ikke være slik, selv ikke i Ukraina, at sittende presidenter skal bli straffet for avgjørelser de tar i embeds medfør. Det gjelder til og med når avgjørelsene er feil. Vi som er så glade i demokratiet her i vesten, burde huske på det. Demonstrasjonene i Kiev er vel så antidemokratiske som alt det Janukovitsj har funnet på. De forsøker å velte en demokratisk valgt president, for en demokratisk, legitim beslutning han har gjort.

Et av hovedkravene til demonstrantene er at det skal skrives ut nyvalg. Det er merkelig at ikke en eneste vestlig journalist ser ut til å ha stilt det opplagte spørsmålet, om ikke dette er litt overilt, når neste ordinære valg skal være i januar neste år? Hvorfor kaste Ukraina ut i en konstitusjonell krise, bare for ett år? Det er ingen fremtid i et land, der det etablerer seg en tradisjon om at man kan gå ut i gatene og kaste regimet, om det gjør noe man er uenig i. Det er ikke dette som er demokrati.

Etter mitt syn er det helt utenkelig at Januovitsj går av. I Ukrainsk og russisk politikk står altfor mye på spill. Om du vinner, kan du forsyne deg av det meste. Taper du, kan det vente deg et liv i fengsel, eller det som verre er. Janukovitsj kjemper for sitt politiske og personlige liv.

Det siste jeg vil peke på, i mangel av at mediene våre gjør det, er hva slags folk den ukrainske opposisjonen egentlig består av. Den mest spiselige av dem er Vladimir Klitsjko, en forhenværende proffbokser, og derfor populær, men naturlig nok med lite politisk erfaring. Vår egen Petter Northug er nok tøff når han går på ski, men det ville ikke være et kompliment til det norske folk om han var ønsket som president med utvidede fullmakter i landet vårt.

De andre er det vanskelig å si så mye positivt om. Vi i vesten liker godt Julia Timosjenko, siden hun er lys jente i en mørk mannsverden, men hun har allerede hatt makten og ikke gjort noe godt med den. Hun tapte også valget mot Janukovitsj i 2010, om enn det var knepent. Videre er det meste godt ute til brunhøyre. Allerede Tjahnybok er nasjonalist som vi i lykkelige vesten ikke skulle tro var mulig, de voldelige «Right wing» er ultranasjonalister som mener Tjahnybok ikke går langt nok. Ingen av disse vil selvsagt ha noe med EU å gjøre. Hvordan Ukraina skal få bukt med problemene sine er de ikke engang i stand til å gi teoretiske svar på.

Janukovitsj får kritikk for å være for voldelig med demonstrantene. Det er alltid lett å kritisere, ikke så lett å forklare hva han skulle gjort i stedet. Da vi var der i julen, stod trafikken rett som det var i timevis, fordi den viktigste hovedgaten nede i sentrum var stengt. Det var også veldig synlig at det var et område der i sentrum, der regimet ikke hadde kontroll. Skal dette bare få fortsette i ukevis og månedsvis, eller skal styresmaktene forsøke å gjøre noen grep?

Spørsmålet er ikke så enkelt som det kan se ut i våre vestlige medier. Det er tragisk det som foregår i Ukraina, og det er å håpe at uroen ikke eskalerer. At det skal komme noe godt ut av disse demonstrasjonene er det veldig vanskelig å tro på.

40-års fest

Med et glass vin fra overskuddslageret fra i går har jeg satt meg med iPaden foran peisen nede. Fra høyttalerne spiller Trevor Pinnock på cembalo partitaer av Bach, det er Wimp og Sony Xperia, i et system jeg koblet opp for festen. Festen. Det var mine søstre og mor som mente jeg burde feire min 40-års dag, jeg feiret jo aldri bryllupet skikkelig. For folk flest hadde vi plutselig bare giftet oss, Olga og jeg. Og det var jo aldri meningen det skulle bli slik. Hemmelig bryllup var ikke min intensjon. Det var omstendighetene som gjorde at det ble slik. Og andre omstendigheter gjorde at vi heller aldri fikk en ny bryllupsfeiring i Norge, som vi – dvs jeg – opprinnelig hadde tenkt.

Så jeg bestemte meg for å gå for denne 40-års dagen. Jeg sendte ut invitasjoner i høst. Helst til venner jeg traff på 90-tallet, i Bergen, studentårene. Mange hadde naturlig nok problemer med å kunne ta seg til Rogaland og den helt usentrale plassen Malmheim. Mange av vennene mine fra den gang er jo også akkurat nå i en alder der de er småbarnsforeldre. Så om det ikke var slekt i området å besøke samtidig, eller mulighet for å bo hos meg, som jo var en mulighet inntil huset straks ble fylt opp, så gikk det ikke.

Vi endte til slutt opp med omtrent 24 stykker. En kjempegjeng. Opprinnelig hadde jeg tenkt å fylle på med nye venner og gamle, lokale venner, så vi ble mellom 40 og 60. Men så tenkte jeg nei, dette blir en kjempegjeng, det er disse jeg kjenner best, de har jeg holdt kontakten med gjennom mange år og reist langt for å besøke. Vi kjører på med samme mengde vin og drikke. Men med disse 24.

Dagen er skiftet, jeg sitter ikke lenger foran peisen. Men festen – og posten – fortsetter…

Oppladningen ble litt uheldig. Torsdagen, to dager før festen, ble jeg syk. Jeg hadde lånt bilen av mor, for å gjøre ærender, Olia og jeg ville gjerne gjøre noen storinnkjøp før vi fikk gjester til overnatting, så jeg kjørte for å levere den til henne etter jobb. Og smalt i søvn og hvile på sofaen. Vondt i halsen, frossen og forkjølet. Ikke bra.

Fredag forsvant stemmen, som jeg skriver litt i posten om våre første overnattingsgjester.

Resten er på vei…

Våre første overnattingsgjester

Jeg fant ut jeg skriver en post om overnattingsgjestene også, så ikke festposten fra 40-årsdagen blir for lang.

Fredag fikk Olia og jeg våre første overnattingsgjester i huset vårt i Gaupeveien. Den aller første var Henriette. Olia stresser seg gjerne litt opp i sånne situasjoner, så for avlastningens skyld tok jeg henne med dit hun virkelig kan slappe av og kose seg – i butikken. Megaflis og IKEA. Vi kjøpte speil og lampe til badet, planter og puter, og ytterligere brukte vi laang tid på å sose rundt og gå oss vill og planlegge.

Resultatet var at det ble knapt med tiden for å hente Henriette på flyplassen. Jeg svippet Olia hjem, så hun kunne lage middag, hva mon hun kunne finne på av alt hun og jeg hadde kjøpt inn, så kjørte jeg ut til flyplassen, der Henriette snart skulle komme.

Og i det hun kom, og jeg skulle åpne munnen for å snakke med henne, så hadde jeg ikke lenger stemme. Den var vekk, og skulle forbli vekke hele helgen, med festen og alt. Så sånn var det.

Som vanlig hadde Olia funnet sin egen vei i hva hun skulle lage, en rett hun aldri hadde laget før. Det var noe som kalles «Trimmings», tror jeg, og det var grisekjøtt, på grensen mot bacon, tror jeg, og potetstappe som tilbehør. Etter hvert ble hun mer inspirert, og fylte på med pent danderte grønnsaker og salater. Til dessert og kaffe var alt mulig vi kunne finne frem.

Det var koselig å sitte i de nye (gamle) stolene til spisebordet og prate, koselig også å sitte i sofaen og de altfor digre lenestolene, men virkelig flott ble det først da Henriette og jeg gikk ned i kjelleren. Og fyrte opp i peisen. Da ville Olia legge seg, så det ble bare Henriette og jeg.

Det er første gang vi fyrer opp peisen for i år. Jeg drukner i den, jeg synes det er så kjekt og behagelig å sitte foran den, og se inn i den. Det er den beste form for oppvarming, lyd og lukt og varme, og syn, og stemning. Peisen har alt. Henriette syntes jeg kanskje skulle bli satt, 40 år gammel, og fornøyd med å sitte foran peisen, jeg som en gang var så aktiv, og skrev teaterstykker og engasjerte meg. Det kan veldig godt være. Men det er også verdt det. Engasjementet og skrivingen var jo for å finne løsninger på problemer. Kanskje er peisen en bedre løsning. Å sitte foran den og prate og tenke, det var i alle fall veldig flotte greier. Jeg skjønte at den kommer jeg til å fyre opp ofte fremover.

Godt nytt år fra Norge!

Torsdag sent om kvelden kom jeg hjem til Norge. På flyplassen stod mor i skjørt og hentet meg. Det er forskjell på folk og det er forskjell på land, og det er forskjell på temperaturer. I Kiev var det rundt null, sne og is på veiene, og en kald kommunistvind, som jeg kalte det, slik vi lærte det skulle være i Øst-Europa under den kalde krigen. Kaldt og guffent. I Rogaland er det rundt 8 grader, vind og pøsregn. Trær på veiene, de har blåst ned. Mildt som en maidag.

Når ikke Olia er hjemme, reiser jeg like godt hjem til mor. Det er som å være på besøk. For meg er det som om ferien fortsetter, selv om arbeidet begynner. Det er rikelig med mat, måltid alltid når det passer meg, og mye snacks å ta av mellom måltidene. Det er også rester av julevin og øl, og også flasker vi kan åpne. Det er det veldig gode liv.

I går fikk jeg også kombinert julegave og 40-års gave. En ganske så fristende sykkel. En sykkel som gjør at man ikke vil savne bil. En sykkel så god at jeg må ta vare på den.

På kvelden hadde mor og jeg vår julefeiring. Det vil si, mor hadde lyst til å rydde vekk juletreet denne lørdagen. Men da sa jeg at nå fikk det være nok, man rydder ikke vekk julen før den er slutt. Trettende dag jul er vår tradisjon, så da blir det slik. 6. januar. Jeg tok selv ansvar for å få det gjort, løp til søster Tone  og hentet sag. Skal pakke det ned og sage det opp i morgen, trettende dag jul, som det skal være.

Jeg var ikke med på julepyntingen i år. Jeg var i Kiev 23. desember, dagen da treet pyntes. Det er også en dag for spekemat og rømmegrøt, øl og akevitt. Den hadde vi i går. Jeg gjorde et stor poeng av å skåle for julen hver eneste gang vi drakk akevitt, sånn at mor skal forstå at julen ikke er noe man kvitter seg med. Det går ikke an å drikke akevitt og skåle for julen, uten at juletreet er der.

I dag har vi hatt og skal fortsette bare å ha en rolig søndag. Om kvelden ventes storkamp, Juventus mot Roma på nye Juventus stadium. Flaks at en slik kamp går på TV, akkurat når jeg er her. Forza!

Reisedagen (Fly hjem fra min første juleferie i Ukraina)

Kofferten er pakket. Klokken et litt over halv fem da jeg begynner innlegget. Taxi er bestilt, og skal komme kvart over fem. Vi har beregnet god tid, med tanke på at det kan være mye trafikk, som det var da jeg kom ned hit. Flyet går 1945. Det går via Riga, og lander i Stavanger 2345. Alt er klart. Posten vil bli skrevet ferdig under reisen, og oppdatert når jeg kommer frem.

*

Flere dager senere…

Slik gikk det ikke akkurat. På flyet satt jeg og leste aviser og annet på iPad, skrev ingenting, og i hvert fall ikke blogg. Det gikk også helt upåklagelig. Det var ingen trafikk ut av Kiev. Jeg var på flyplassen i veldig god tid. Jeg hadde husket å ha med akkurat til taxien, og taxien var billig – 140 hryvnaer. Som utlending vil man nok ikke ha forhåpninger om slike summer. Det var Olia som ringte, og forhandlet.

På flyplassen gikk innsjekkingen greit, 19,5 kilo veide bagasjen, håndbagasjen hadde ingenting som interesserte sikkerhetskontrollen. Flyet var i rute. Jeg satt behagelig, kjøpte vin. I Riga var det ny sikkerhetskontroll, irriterende, men det var jo ikke vanskeligere å komme gjennom denne, enn den i Kiev.

Jeg har lastet ned gratis brukerhåndbok for Ipad. Der står hvordan man skal ta Screenshot av skjermen. Trykk «hjemknapp» og «avknapp» samtidig.

Fra Riga til Sola fikk jeg lest ut det jeg skulle, og lekte meg litt med iPaden, og fant noen nye funksjoner. Artig nok. Bøkene jeg hadde lagret for å lese, var for tunge eller dumme for flylesing, så sent på kvelden.

På flyplassen stod mor i miniskjørt og ventet på meg, som jeg skriver i neste post – og dermed er jeg i Norge!

Utsikt fra flysetet – Ett og et halvt par føtter…

 

1. Januar og 40 år i Ukraina

Overskriften er litt misvisende. Jeg har ikke vært her i 40 år. Jeg blir 40 år i dag. Gratulerer med dagen til meg!

Første januar 1974 ble jeg født. Den gang var det bare folk som visste mye, som visste at det var noe som het Ukraina. Det var en sovjetrepublikk, en av 15 i superstormakten Sovjetunionen, vår fiende i den kalde krigen. Som nyfødt visste jeg naturlig nok ingenting om det. Men som barn på 80-tallet interesserte jeg meg ikke så verst om dette som var verdens største land, og som var så enorme i sport. Utover 90-tallet interesserte jeg meg mye mer enn normalt for alt som er russisk, da særlig russisk kultur og historie, med en helt egen kjørlighet for russisk litteratur. Det tok av fra 2000-tallet, og utover, da jeg også lærte språket og begynte å reise hit. På en av reisene mine traff jeg Olia fra Kiev. Hun er jeg gift med nå, og derfor sitter jeg her i dag, og har tilbrakt min 40-års dag i landet som ikke eksisterte som seg selv da jeg ble født.

Det har vært en helt rolig dag. Olia og jeg våknet lenge. Det var en markant feiring av nyttåret natten i forveien, så det var ingen vits i å forhaste seg med noe i dag. Til frokost var rester fra gårsdagens mat, like overdådig som vi forlot den.

I dag fikk jeg også tatt en løpetur ut til treningsanlegget, og hørt ferdig foredragsserien om ekteparet Schumann. Det er ekteparet sitt. Det er mye interessant i det ekteskapet der. Og med Schumann er det slik at kan man litt om livet hans, så blir musikken vakrere. Det er i hvert fall sånn for meg.

Til treningsanlegget kom jeg så sent at det var blitt mørkt før jeg forlot det igjen. For første gang fikk jeg se lyktene som er satt ut, bli slått på. Mange av dem virket ikke. Men de som virket, lyste godt opp, og gjorde det helt lett å trene, selv om det var mørkt.

Så løp jeg hjem, og fikk kraftig suppe til lunsj. Eller middag. Selv til standarden her i huset var denne kraftig. Fylt til randen i en stor bolle, som alltid, og med oksekjøtt i haug på toppen. I tillegg fikk jeg en god del av Olias kjøtt, så da gikk det ikke. Jeg greide ikke å spise opp. Heller ikke greide jeg å spise mer resten av dagen, som nå er slutt.

Og med det går også juleferien min mot slutten. Det er fem dager før julen begynner her nede. 6 januar er den ortodokse julaften. De ligger 13 dager etter oss. Men om jeg ikke har opplevd jul, har jeg opplevd mye annet. Olia og jeg har vært litt reserveforeldre for lille Tais. En slags tørrtrening, til vi selv en gang forhåpentligvis får barn. Med det har jeg ikke fått så mye tid til mine egne ting, som jeg liker, men sånn er det jo å bli eldre. Nå er jeg blitt 40 år. I morgen kveld reiser jeg hjem til Norge. En uke senere kommer Olia. Det er mye som tyder på at det vil bli et veldig bra år for oss. Alle andre år har hatt større bekymringer og vanskeligheter da det begynte. Og alle årene hittil med Olia har vært gode.

Godt nytt år til henne, og til alle andre! For meg som har det litt spesielt med tall, er også 2014 et mye finere år enn 2013 noen gang kunne bli. Det er liksom noe feil med 2013. Med 2014 har årstallet kommet i orden igjen. Måtte det bli et godt år for alle!