Champagne og vodka til frokost

Jeg trodde jeg var nådd toppen da jeg drakk champagne til frokost på et hotell i Rostov na Don, Russland. Her blir imidlertid Rostov overvunnet av Riga, som serverer champagne og vodka. Ingenting er som en kopp kaffe, champagne og vodka, for å komme seg i gang om morgenen etter en dryg natt. Det er den beste måten å starte dagen på, viser alle undersøkelser jeg har rettet mot meg selv.

Alt blir morsommere på denne måten. Her er det forresten ganske mange som snakker tysk, som om dette er helt vanlig. Jeg er fristet til bare la flyet mitt bare fly av gårde av seg selv, det er så mye reising og jag her i verden. Man har det sjelden bedre enn der man er, spesielt ikke når der man er har champagne og vodka.

Man argumenterer ikke mot det. Man drikker.

20120731-073303.jpg

20120731-074342.jpg

Regnvær i Riga

Det er ingenting uvanlig ved dette. Jeg pakker alltid for sol og fint vær, det er regnet som kommer uforberedt, og etter en god måned sol og for varmt i Ukraina, har jeg møtt greit norsk sommervær i Latvia. Regn og kaldt. Jeg har ingenting annet enn kortbukse og kortarmet, og har enda en gang blitt overrasket over at det er jeg som skiller meg ut.

Avreise Kiev

For en gangs skyld var jeg i god tid ferdig med å pakke. Jeg har lært meg den russiske tradisjonen ved plutselig å måtte være ferdig, og plutselig sitte stille og måtte gå. Har man glemt noe da, skal det ligge igjen, sier overtroen, og har man glemt noe så viktig at ikke engang overtroen kan holde fornuften fra å ta det med, sånn som pass eller penger, skal de som er igjen og vinker farvel gå ut og levere det. Man skal ikke trå tilbake over dørstokken igjen, ikke for enhver pris, man må virkelig tenke om pass og penger er nødvendig, om det er dette man har glemt og vil tilbake og hente. Jeg har lært dette. Så jeg pakket min ryggsekk og min koffert med det minimale jeg skal ha med meg, og satt etterpå og leste og ventet.

Jeg var i veldig god tid ute på flyplassen i Kiev. Så tidlig at det ennå var en halvtime til check in. Sjelden.

Dessverre gikk ikke avreisen helt smertefritt. På ny var det problemer i sikkerhetskontrollen. Denne gangen gjaldt det en liten flaske russisk cognac Olia og jeg kjøpte på Krim, som gave til naboer som hentet posten vår mens vi var på ferie. Flasken ble plassert i ryggsekken jeg nå hadde som håndbagasje, og der glemt. Inntil den nå ble oppdaget i kontrollen, og kastet i søpla. Jeg har sagt det før, og sier det hver gang, disse kontrollene er mer til plage enn nytte. At vanlige folk ikke skal kunne ha med helt vanlig drikke på fly, til og med i forseglede flasker, det er galskap. Så mye god og nyttig drikke som blir kastet i sikkerhetens navn, det er ikke verdt det. La oss heller glede oss over livet, enn å være så engstelige over å miste det.

Flyturen og ankomst Riga
Fra forrige gang jeg var i Spania hadde jeg igjen noen Euro, ganske mange Euro. Jeg var derfor fri til å kjøpe litt mat og drikke på flyet, og ha det litt son i gamle dager, da dette hørte med. Riktignok var pakken med ost og kjeks riktig stusselig i forhold til prisen, men ungen sted i Norge får man vin alene, enn jeg her fikk ost og vin, og da må det vel være greit. Koste meg gjorde jeg, og det var hele vitsen.

I Riga ble jeg som nevnt overrasket av pøsregn. Bagasjen skulle videre til Barcelona, heller ikke i den hadde jeg varme klær, og i håndbagasjen hadde jeg i hvert fall ingenting. Jeg lar meg aldri stresse av dette, det er fast rutine i livet mitt, min oppgave var å få ut penger og kjøpe bussbillett. Det første gikk greit nok, bare at Latvia har kraftig kurs på pengene sine, cirka tigangeren og enda litt til, til norske kroner. Jeg fikk ut en 20-lapp, og visste fra før at dette gir bussjåføren problemer med vekslepengene.

Jeg visste også at det lønnet seg (med et par kroner) å kjøpe billetter på forhånd, men jeg greide ikke å finne ut hvor. Og jeg var ikke særlig interessert i å løpe att og frem i det kalde regnværet, særlig ikke når bussen allerede stod oppstilt. Jeg gikk ombord, og ble veldig sjarmert av bussjåføren som snakket russisk, som vi snakker engelsk. Han beklaget seg over at jeg ikke hadde mindre seddel, men skjønte situasjonen, og skapte sammen det han hadde for å gi meg tilbake.

Så kjørte vi inn til Riga sentrum.

Riga
Jeg skulle bo og hadde bestilt på Riga old palace. Det var ingen sak å finne frem, og det viste seg med en gang som et ypperlig hotell i forhold til prisen. Rommet var lite, men hvem trenger store rom? Det er ikke det man skal tilbringe tiden.

Jeg stakk ned til treningsrommet, for første gang i mitt liv, aldri har jeg besøkt noe trimrom i noe hotell for å trene det. Her må jeg nok si at jeg ble overrasket over at bildet de viser i reklamen for dette rommet, viser hele rommet. Det er mindre enn hybelen jeg bodde i i Hans Tanks gate, den var på 11 kvadratmeter. Tre apparater hadde rommet, sykkel, tredemølle og styrke. Jeg skjønte lite av dette styrkeapparatet som var altfor fancy for meg, takke meg til de rå og dønn ærlige apparatene i Hydropark, Kiev, men jeg fikk litt hjelp av andre som var der, og fikk på den måten motetrenet litt.

Høydepunktet er imidlertid alltid maten. Jeg hadde nesten en hel 20-lapp å svi av. Bussturen kostet nesten ingenting, og jeg vil ha ingen glede av å samle på latviske penger til neste gang jeg skal hit. Slike penger somler jeg alltid bort uansett. Like greit å somle dem bort på mat og drikke.

Gamlebyen i Riga er pakket med restauranter. Haken er at det er ganske dyrt og turistifisert. Særlig på de store, åpne plassene er det klassiske turistfeller, med ypperlig beliggenhet og elendig mat. At reklameskiltene var skrevet på engelsk skulle også vise at det var ikke den lojale lokalbefolkningen disse restaurantene satset på.

Etter å ha gått rundt omkring på kryss og tvers i gatene ganske lenge, helt urimelig lenge, egentlig, jeg er visst ganske kresen når det gjelder å finne riktig restaurant, endte jeg til min egen overraskelse opp i en Lido. Det er samme prinsippet som i russisk Stolovaja, maten er ferdig laget og står utstilt, man forsyner seg selv og betaler i kassen. Denne var imidlertid mye triveligerene enn alle stolovayer jeg har vært i. Maten så også fristende og nylaget ut, mer som et norsk koldtbord, enn russisk kantinemat. De solgte også øl litervis, og da har ingen som er som jeg, grunn til å klage.

Stedet hadde også gratis WiFi, og på dette ringte jeg opp min kjære kone, Olia, på Skype, slik at også hun fikk være med i måltidet. Det må med til historien at maten var så som så, men ølet – og Olia – var førsteklasses.

20120730-204240.jpg

Siste dag i Kiev

Så er det snart over for denne gang. Jeg har vært i Kiev og på Krimi i over en måned, det har vært fotball-EM og bading, mat og Olia. Det har vært en ferie å kunne være fornøyd med.

Olia reiste fredag formiddag, og jeg gikk snart etter for å trene i anlegget jeg skrev om i går. Det har hørt med til dagens faste rutiner. Jeg våkner tidlig. Døgnrytmen har nå en gang blitt slik, det kommer morgenlys inn vinduet, og åttefelts bilvei er sjeldent langt unna i sentrum av Kiev. Trafikken begynner også tidlig.

Mens jeg venter på at de andre skal stå opp, leser jeg. Søsteren til Tanja har fått seg WiFi nå. Det er meget praktisk, så kan jeg være pålogget konstant med alle mine dingser, i stedet for å låne USB-penn og en gammel PC, som var slik det fungerte før. Jeg har lastet ned en bok om den amerikanske borgerkrig, pussig og tilfeldig at jeg skulle finne den, skrevet av en adjutant og senere major i det 132 frivillige regiment fra Pennsylvania, kampanjen 1862-63, utgitt 1904. «The war inside», heter den.

Det er interessant lesning. Den amerikanske borgerkrig har jo mange tema som kan røske litt opp i våre dagers tenkning. Det er mye historie å lære av den, også hvordan vi ser på og tolker historien. Her er en tid hvor plikten og æren står høyere enn menneskeliv. Her er en krig hvor de dyktige generalene er nødt til å ofre tusener av menneskeliv for å nå sine mål, de feige generalene som trekker seg og er forsiktige, forlenger pinen. Det er også spesielt at undermakten, sørstatene, som vanligvis får sympatien i kampen mot en større okkupasjonsmakt, som nordstatene vitterlig ble, de kjempet for sin frihet og for sin rett til å holde slaver. Var denne krigen verdt de 600 000 døde og langt flere skade, de fleste som deltok ble skutt i hvert fall en gang, og lidelsene og forsakelsene var enorme selv mellom slagene. Kunne ikke nordstatene bare la sørstatene få sin frihet, og beholde sine slaver? Var det verdt å ofre alle disse livene for å holde unionen samlet?

Når man har gjort seg opp en mening, kan man måle den med hvordan man ser på landområder som vil løsrive seg i dag. Verden er sjelden svart hvit, og bombastiske meninger skyldes for mangel på kunnskap.

Som en kuriositet blir også Stoneman’s cavalry nevnt i boken. Alle med sans for musikkhistorie vet at dette kavaleriet dukker opp i The bands udødelige «The day they threw all Dixi down», den mest kjente sangen om borgerkrigen. Men det er Stonewall, og ikke Stoneman, som er kjent, og Stonewall Jackson var helt i sørstatene. Stoneman’s cavalry river opp jernbaneskinnene vinteren 1865, den vinteren var det særlig Sheridan som terroriserte og rev opp jernbaneskinner. Man har lurt på hvor Robertson fikk navnet Stoneman fra, her er kanskje et usannsynlig svar.

Etter å ha lest en stund, denne boken og andre nettsider, sjakk og nyheter, hører jeg de andre våkne. Snart blir det da servert frokost til meg. Servert er rette ordet, den kommer inn påsmurt og klar på tallerkenen, alltid med en åpnet øl ved siden av. Jeg fortsetter lesingen i enda bedre humør etter dette.

Jeg kan ikke gå ut før jeg også har spist lunsj. Frokosten blir servert med løfter om at snart er den lunsj, og jeg føler det vil se ut som om jeg prøver å unngå maten, om jeg går ut før også lunsjen er spist. Det er suppe. Fylt til randen i en enorm tallerken, og med alle slags ingredienser i. Moren sier jeg bør spise noe annet også, eller ta med niste, men jeg sier det er ikke nødvendig. Og det er det virkelig.

Så kommer dagens lange høydepunkt. Jeg finner frem en foredragsserie om sørstatsgeneralene under den amerikanske borgerkrigen, og labber i vei til treningsanlegget i Hydropark. Jeg går alltid en god omvei, så jeg får hørt mange foredrag, og får meg litt mosjon.

Jeg kommer frem på ettermiddagen da solen ikke er så sterk, og så setter jeg i gang med repetisjonene mine. Mellom øvelsene har jeg meg en dukkert i Dnjepr, det hører med, og jammen har jeg ikke en kjenning i en gammel kone fra Moldova. Hun selger kokorosa, mais, og jeg kjøpte en av henne en gang. Aksenten ble avslørt, hun spurte hvor jeg var fra, og så var samtalen i gang. Jeg forlater sjelden Hydropark uten å ha kjøpt meg en øl der også. Jeg skal være like mye nytelsesnarkoman, som trenings-.

Til slutt går jeg hjem igjen, alltid i raskt tempo, siden jeg pleier å komme meg sent av gårde. Og jeg vet moren venter med middagen. Den er like overdådig som frokosten og lunsjen til sammen, og den dagen jeg kjøpte meg en matbit i sentrum, ble jeg godt straffet ved å forspise meg allerede før servering nummer to. Som var hovedserveringen.

Fredag og lørdag hadde vi vodka. Moren mente vi måtte utnytte at Olia var vekk, men det var ikke verre utnyttelse og hun var ikke verre vekk enn at hun fikk hedersplassen midt på bordet, gjennom en videosamtale på Skype. Det fungerer alle tiders på min iPhone.

Etter maten er kvelden kommet, selv om det fremdeles er tidlig. Klokken er sjelden mer enn elleve. Men det er ikke mer å gjøre, og da er det like greit å gå til sengs. Trøtt og klar til å sove etter en lang og lykkelig dag.

Potjagivatsja – russisk gymnastikk

I Hydropark ved elven Dnjepr er det i Kiev satt opp et enormt treningssenter. Strengt tatt ligger ikke hydroparken ved, men i elven, det er parkanlegget på den største av Kievs mange øyer. Her kan man bade i Dnjeprs skitne vann, her kan kjøpe øl og mat på plasttallerkner, her kan man sole seg på noen av de mange sandstrendene – om man finner plass mellom sigarettsneipene, og man kan tusle rundt på parkstiene og la seg overraske av de mange apparatene som er satt opp. Kievianerne har et elsk hat forhold til Hydropark. Det er badeplassen og utfartsstedet deres, men det er ikke akkurat høykultur som utspiller seg der.

Selv har jeg ikke likt meg noe særlig der, og sjeldent reist dit. Jeg liker ikke å ligge uvirksom på stranden, og elven tilbyr ikke noe forfriskende bad. Maten styrer jeg unna.

I år har jeg imidlertid vært der nesten hver dag etter at jeg oppdaget treningsanlegget som er satt opp. Det er virkelig imponerende, og får forsøkene i Rogaland til å fremstå som komisk puslete. Nå sist ble det satt opp et lite anlegg i Sandtangen på Bryne. Det er fint å se på og tar seg sikkert pent ut på kommunens skryteliste, men for dem som vil trene, er det ikke mye å hente. Kledelig nok har jeg som oftest sett det brukt som lekeapparater for barnehager.

Anlegget i Kiev er ekte vare. Det er satt opp i Sovjettiden, til fremme for folkets helse. Det er umiskjennelig sovjetisk stil, solid, og enklest mulig. Alt er laget av jern, og løse deler er festet med kjetting. Vektstengene og manualene har faste vekter, også disse er festet med kjetting, og det finnes vekter for enhver styrke fra 15 kilo og oppover (15 kilo er vekten til vektstangen og kjettingen). De samme vektene er satt opp på flere måter, etter om man vil ta benkpress, styrkeløfte eller knebøy, eller hva som helst.

I tillegg til vektene er det satt opp apparater for enhver muskel. Solid og enkelt, dette også. Vektene kan her justeres, ved å feste tungt jern på forskjellige slags kroker. Jernet ser ut til å være rester fra en mislykket femårsplan, men det er tungt, og det er det vi løfter for. Både jernet og krokene er festet til kjettinger.

Noe ukrainere, og sikkert russere, er veldig opptatt av, er å kunne potjagivatsja, løfte sin egen kroppsvekt. Også jeg er opptatt av dette, det var slik det begynte. Jeg husker fra da jeg var i militæret, og greide det, så var det veldig lett å klatre i trær. På ferie på Krim første gang fant jeg ut at jeg ikke klarte å klatre opp fra sjøen til bryggen, om det ikke var veldig enkelt, og måtte derfor svømme inn til stranden etter å ha stupt. Det tar seg ikke ut. Å løfte sin egen kroppsvekt er noe enhver voksen mann med god helse skal klare.

Her i Ukraina tar de det på alvor. Apparater for formålet er satt opp veldig mange steder. I treningsanlegget i Hideopark er det stenger, ringer og bommer for enhver variant av gjerningen. Og det er ordnet med belter, så man kan feste på ekstra vekter – jern i kjetting, om det blir for lett.

Jeg vil ha med en setning om at ukrainere klarer det eksplosjonsartet. De fyker over stangen, og løfter seg rett opp på strak arm etterpå. De gjør også en rekke med triks jeg ikke har tenkt på en gang.

For dem som vil bokse og være litt voldelige av seg, det er jo ingen uting her nede, er det satt opp bildekk og forskjellig å bokse på, eller sparke, om man ikke vil være så nobel i selvforsvarets kunst. Det er også satt opp en boksering, med en samling bildekk kledelig i hjørnet.

Så er det satt opp et lite slags hus, eller et tak over søyler, ingen vegger, hvor man kan kle seg og skifte. De har til og med ordnet en liten vannkilde å drikke fra, den eneste måten jeg kjenner til for å få gratis vann i Kiev.

Det er ikke mindre enn ypperlig. Det er åpent døgnet rundt hele året, både for Kievianerne og innreiste. Jeg pleier å spasere bort dit, halvannen time fra Petsjersk, men enhver som ikke liker å gå, som jeg, kan enkelt ta rød linje på metroen til Hydropark. Det er til venstre for metroen når man reiser fra sentrum. Man går over en bro, og er på stedet.

Så har Olia reist til Norge

I dag litt før elleve reiste hun. Det var veldig spesielt når hun satte seg inn i taxien, jeg synes jo hun er så pen, og nå skal hun reise fra meg. Hun skal til Norge, mens jeg blir værende i Kiev. Moren og jeg hadde hjulpet med å bære ned bagasjen. Hun har kjøpt seg fin symaskin her nede, og hadde pakket den ut av originalpakningen og inn i en litt mindre, så hun kan få den med som håndbagasje. Hun var opptatt av den, og hvordan få den fint inn i taxien, så hun glemte nesten å kysse farvel. Noen få ord hadde hun til moren, fra et opprullet vindu, og så forsvant taxien, med henne i den.

Det hadde vært en travel morgen. Jeg måtte opp om natten for å gå på do, og med det vekket jeg Olia som ikke fikk sove igjen. Fra litt over seks er det servert frokost, og pakket. Seg selv (og meg) lik, hadde ikke Olia pakket det minste i går kveld. Men hun pakker pent og effektivt når hun først settet i gang, og levner ingen følelser til ting det ikke er plass til.

På toppen ville hun formelt avslutte det lille firmaet hun hadde her, den lille språkskolen, som er hvor vi traff hverandre. Nettsiden er fremdeles åpen, og så sent som i dag var det henvendelse fra en som ville ha timer i et eller annet språk. Ganske spesielt, etter tre år. Og enda mer spesielt at Olia tar seg bryet med å stikke ned til kontoret for slike saker, en time før taxien går.

Og så er det remont, og lille Tais. Det er ikke til å nekte for at det blir litt stress, de er jo disponert her i dette landet. Moren vil imidlertid ikke at jeg skal unngjelde for dette stresset, så hun serverer meg en øl slik at jeg kan slappe av. Med den slapper jeg godt av, som jeg også gjorde på forhånd.

I denne stemningen ringer mor, på Skype. Det har vært noe galt med hennes pålogging, så vi har ikke snakket med hverandre på lenge. En Mail jeg har sendt, har heller ikke kommet frem. Og snart skal vi møtes i Spania.

Mens vi snakker, kommet lille Tais, som synes det er veldig eksotisk med denne moren i Norge, og dette rare språket de snakker. Selv holder hun seg til russisk, og snakker som om hun blir forstått.

Etter hvert i denne samtalen kommer alle sammen inn på rommet, så vi kan ha den lille stund stillhet og ro som hører med russiske reiser. Mor får sett dem alle sammen, i kameraet, og får også snakket litt, med meg som rask oversetter.

Så må vi legge på slik at Olia kan reise. Alle sitter der, høytidelig stille, til moren slår seg på knærne som signal på at nå er det slutt.

Remont

Så er vi tilbake i Kiev. Siste dag i Alusjta ble utnyttet maksimalt. Her var ikke noe ekstra stress fordi vi skulle reise. Vi fikk vært på Internett, vi fikk etterpå spist lunsj på en billig Stolovaja, og vi fikk badet lenge, lenge.

Badingen var ekstra kjekk, fordi det har blåst litt i det siste. Det var sjeldent svære bølger, og det gjorde at det ikke bare var rett frem å komme seg opp på de mange betongmoloene som ble satt opp i Sovjettiden. Vi var på den aller høyeste, drøye to meter over vannet, og til og med her slo de høyeste bølgene over. Det var artig å kravle seg opp, skjønt, Olia mente det var livsfarlig, og svømte i stedet inn til en av betalingsstrendene lenger borte. De kan ikke godt ta betaling av folk som kommer opp fra vannet. Hun insisterte på at jeg skulle gjøre det samme, altså svømme bort dit, men mandig som jeg er, måtte jeg først kravle meg opp på moloen, for å vise de andre som strevde i bølgene at det ikke var fordi jeg ikke kunne jeg svømte bort. Jeg kravlet opp, stupte uti igjen, og svømte bort, fordi det passet meg slik.

Etterpå badet vi enda litt til fra en litt mindre molo. Her var det ingen sak å komme seg opp for dem med litt trening fra høyere moloer, her kunne jeg stupe fra meg. Også Olia badet seg litt, ved å sette seg øverst på bølgebryterne, og la vannet skylle over seg med de største bølgene. De fleste badet på denne måten.

Så fikk vi litt dårlig tid. Olia hadde sagt feil tid til meg, at bussen skulle hå klokken seks, det var tjue på seks. Nå var klokken fem, og vi måtte opp og hente tingene våre, og helst dusje litt og skifte litt også. Det gamle ekteparet var veldig behjelpelige, så behjelpelige at det hindret oss litt. Vi fikk låne dusjen, snilt nok, siden vi nå strengt tatt var sjekket ut, og så ble vi tilbudt friskt vann å drikke. Vi kjøpte også mer drikke, og gamlefar hadde gode råd med pakkingen.

Nå var klokken 1723, og det begynte å haste litt med å komme oss av gårde til holdeplassen. Olia er opplært i den russiske tradisjonen at vi skal sitte på bagasjen og være stille en liten stund, før vi kan dra. Men gamlefar kunne verken være stille eller sitte i ro. Han var full av spørsmål om ting vi kanskje hadde glemt, og veldig opptatt av den ene plastposen han mente var for tung, og som selvsagt også var det.

Til slutt måtte vi skjære igjennom. Olia utnyttet et brøkdels sekund stillhet, og så kunne vi gå. Det ble litt heseblesing, tunge plastposer med mye mat og drikke, og mange folk som slett ikke hadde travelt som vi. Men vi kom oss frem åtte minutter før tiden. Og bussen var tjue minutter forsinket. Så alt gikk veldig bra.

Vi kom til Simferopol i god tid før toget skulle gå. Jeg fikk kjøpt et par liter vann før vi gikk ombord, det var nødvendig, for toget var smekkfullt og varmt. Alle køyene var opptatt i plastkarten vi reiste i, både oppe og nede, og i korridoren. Jeg slet denne kvelden, og drakk opp nesten alt vannet før natten, men Olia pratet med medpassasjerene, og var godt i form.

Heldigvis var det ikke så varmt og svett neste morgen. Jeg kunne drikke meg uttørst på Krimsk vin, det hadde vi nok av. Den siste slunten vann drakk jeg ikke før vi var i Kiev, og da helst for å slippe å drasse med oss flasken videre. Ellers var det som alltid en fin og avslappende togtur, der Olia hadde laget rikelig og god mat, og serverte den som en russisk mor. Hun led ikke som jeg i varmen, og hadde en kjempetur der skravla gikk fra start til mål.

Så kunne vi sette føttene på Kievsk jord. Det er kjekt for meg at ferien fortsetter, Kiev er ikke mye mindre eventyrlig enn Krim. Vi hadde knapt gjort innhogg i all maten og drikken, så posene var fortsatt tunge. Men det er kort vei fra stasjonen til bussholdeplassen like utenfor, og buss nr 14 stanser like ved leiligheten.

Der ventet mor og søster til Olia, det vil si, vi møtte søsteren i trappen, på vei til jobb, men moren ventet med suppe og rikelig tilbehør. Hun var sliten, og det var lett å forstå. I leiligheten har det vært remont praktisk talt alle tre ukene vi har vært borte.

Remont er det russiske ordet for reparasjon, men det brukes i videre betydning også for oppussing, og for alt som ikke virker, og må fikses. Her er det remont i hele leiligheten. Alle rommene er utsatt, tingene er stuet sammen, til og med balkongen er full av barneleker.

Alt dette går selvsagt greit å leve med, litt rot skremmer ikke meg. Det er hjemmekoselig. Verre er det at badet og toalettet er aller mest utsatt, de er begge deler ribbet. All vask må foregå på kjøkkenet, og da med så skånsom bruk av vann som mulig. Helst ikke.

Det samme gjelder toalettbesøk, man bør la være. Og man, så må man unngå å trekke opp etter seg. Sånn skal jeg ha det gjennom helgen, og sånn har moren og søsteren med lille Tais hatt det i tre uker.

I morgen reiser Olia tilbake til Norge. Det blir sørgelig, og uvant å være her i Kiev uten henne. Mandag reiser jeg videre til Riga, for mellomlanding og overnatting, og så venter Barcelona og Spania. Halvannen uke skal jeg være uten Olia. Det er verre enn at hele stedet her er til remont.

20120726-203522.jpg

Siste dag i Alusjta for denne gang

Jeg har stukket ned på nettkafeen vår mens Olia steker kjøtt og ordner med nisten. Vi kjøpte inn mye mat her, i begynnelsen, mer enn vi har spist, så det blir mer niste enn planlagt. Toget vårt fra Simferopol går 1947, ukrainsk tid, mens bussen vår dit går kl 1800. Vi har allerede billetter, så vi har hele dagen å slappe av på.

Vi har ikke med mye klær og utstyr, det er hver vår håndbagasje, men det er mye å pakke likevel, for vi har kjøpt inn mye, særlig av mat og drikke. Noe er beregning, noe feilberegning.

I går reiste vi til det som nå er blitt favorittstedet, Partenit, og hadde den siste hele dagen der. Nå som de har fått så flott WiFi-kafé, eller hva man skal kalle det, Atlanta, er navnet, så vinner Partenit over Santa Barbara. Det er kjekt å følge med litt i hva som skjer, mellom badeøktene. Jeg har jo aldri funnet glede i å ligge pladask på stranden.

At WiFi er i ferd med å gjøre sin entre her på Krim gjør ferien kjekkere. Det har vært noe av beholdningen denne gang. Riktignok liker jeg ikke en stadig mer striglet verden, der alle steder ligner hverandre, og man gjør det samme samme hvor man er. Jeg liker at Krim, i likhet med resten av den russiske verden, tilbyr litt motstand. Men akkurat dette med Internett, visste jeg ikke at jeg savnet. For tre år siden var vi seks uker uten å være på nettet overhodet. Det skulle jeg klart igjen, men det er kjekkere når det er her.

Det har også vært kjekt at vi har fått et aldri så lite nettverk. Olia har jo ingen problemer med å opparbeide seg et nettverk her nede. Hun kommer raskt i kontakt med folk, og russerne er – i likhet med de andre tidligere kommunistlandene i Øst-Europa, tror jeg – raske med å finne ut om man kan ha nytte av hverandre. Om Olia vil etablere virksomhet her nede, har hun nok av kontakter. Og hun kommer raskt i snakk med kafevertene, blir gjenkjent, og får kanskje litt fordeler.

Nytt denne gang er at også jeg liksom går rundt og snakker med folk. Straks man forstår jeg er norsk, blir jeg veldig eksotisk, og dermed allerede interessant. Nå driver de også og prater litt med meg. Det er for eksempel gamlingen over veien, en hyggelig kar, Olia og jeg bodde der et par uker for to år siden, før vi flyttet over veien til ekteparet vi liker best. Disse to er ikke helt gode venner, etter hva jeg forstår, enda så hyggelige de er begge to. De konkurrerer om de samme feriegjestene, og jeg tror biene til vår gamle Barin, irriterer dem over gata, for biene flyr over dit, og forstyrrer gjestene. Vi slår likevel alltid av en prat, den gamle og jeg, når vi møtes på gaten.

Så har vi de muntre georgiere som selger Lavasj, georgisk brød. Det er dobbelt så dyrt som annet brød å få kjøpt heromkring, men det er langt over dobbelt så godt, for det er rykende nybakt. Jeg kjøper dette brødet hver dag, og blir gjenkjent med en gang, enda så russisk jeg går kledd. Men jeg er høyere og lysere og har helt urussiske smilerynker, og jeg snakker med aksent, og med småfeil. – Er du fra Polen, spør de, og blir henrykt da jeg er fra Norge. Dagen etter vil de gjøre business. Også georgiere er tidligere sovjetrussere. Var det mulig å komme til Norge, og selge fersk Lavasj der? Jeg er eier og sjef, de arbeider? Tenk på det, sier de. Og jeg sender Olia, som elsker sånne muligheter. Men det blir for praktisk vanskelig, så det får stå som et eksotisk tilbud. Jeg fortsatte å kjøpe brødet der hver dag, og de var like blide og muntre, og sa selvbevisst «priatnava apetita», vel vitende at deres brød er best.

Og så har vi selvfølgelig stamkafeen. 200 meter unna, med øl til seks kroner, og WiFi på kjøpet. Det er greit. Vi kjenner hverandre godt. I går måtte jeg tre støttende til som tolk og oversetter, da to gamle sveitsere på rundreise stakk innom. De skjønte ikke bæret av menyen, som bare var på russisk, og med russiske bokstaver. Dessverre er russisken så fremtredende i hodet mitt nå, at tysken er skammelig fortrengt. Selv de mest elementære ord hadde jeg glemt, og grammatikken har jeg aldri lært meg skikkelig. Det var en pussig tolk de fikk. Men mat og drikke fikk de.

Og jeg fikk enda en opplevelse, som det har vært mange av her på Krim. Det er et kjekt og veldig billig sted å være, men for å få fullt utbytte, bør man nok gjøre seg de anstrengelsene som skal til for at man henger i alle fall litt med i svingene når det snakkes russisk. Det er et sted for russiske turister, og det er derfor det skiller seg ut. Det er også en nyttig påminnelse om at livet vi lever i Norge ikke er representativt for standarden i verden, og at vi kanskje skulle være litt ydmyke i forhold til det.