I. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Min lesning av romanen

I dag leste jeg ut Anna Karenina for andre gang, og for første gang på russisk. Jeg begynte å lese den i april, og har siden da lest ett og to kapitler til dagen, til jeg i dag leste ut de tre siste innen september var slutt. Onsdager fremover vil jeg skrive om romanen, om min lesning av den og om forfatteren Lev Tolstoj. Første gang vil jeg skrive en lett post, om mitt forhold til romanen og hvordan den denne gangen ble lest.

Jeg blir ofte spurt om hva det kommer av at jeg er så glad i Russland, og når det hele begynte. Jeg blir som regel svar skyldig, for interessen har vært der lenge, og den veldige interessen skyldes litteraturen. Og jeg ble ikke veldig interessert i litteratur før jeg var ganske gammel. Først da jeg var omlag 23 år begynt jeg å lese bøker fullstendig frivillig, og ikke fordi jeg måtte eller følte dette var noe man skulle.

Da var det den russiske litteraturen som åpnet døren, åpnet verden, kan man si. Anna Karenina var den gang en av de første bøkene jeg leste, jeg var tidlig ute med den. Høsten 1997 ble den lest, den gang mine leseambisjoner var så begrensede, at jeg nøyde meg et storverk i halvåret. Det skulle bli mye mer enn det etter hvert.

Denne gangen er den tidlig ute når jeg nå har begynt å ta for meg den russiske litteraturen på russisk. Det begynte med Brødrene Karamasov, fulgte opp med Mesteren og Margarita, så var det Forbrytelse og straff, før altså Anna Karenina. Systemet var at jeg skulle lese en del hver av de fire første månedene fra april, det blir til juli, og så del 5 og 6 i august, 7 og 8 i september. De seks månedene der har mildt sagt vært blant de mest begivenhetsrike i mitt liv, det er ikke måte på hva som har skjedd i dem. Og hele tiden har altså Anna Karenina fulgt meg.

Hele tiden har jeg vært på etterskudd med Anna Karenina, kan man også formulere det. I april tok jeg ikke med meg romanen da jeg reiste ned til Olia for å besøke henne i påsken, det besøket som endte med at jeg fridde til henne. Jeg begynte å lese boken langt ute i måneden, og skiftet faktisk, fra Krig og fred, som jeg opprinnelig hadde planlagt å lese. Den kjærligheten, den kjærligheten.

Så kom mai, hvor jeg begynte å lide av blodtap uten å merke det. Jeg merket bare at jeg ble veldig sliten av fysiske anstrengelser, og at jeg alltid var så trøtt og måtte sove når jeg kom hjem fra jobb. Ved siden av alt det andre jeg hadde å gjøre, stavet jeg meg gjennom kapitlene, med originalen i den ene hånden, og Erik Egebergs utmerkede oversettelse i den andre. I slutten av mai reiste jeg i stort stress ned til Olia, for å ordne med alt det praktiske til bryllupet. Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg Anna Karenina. Og jeg var begynt å komme faretruende langt ned i blodverdier.

Hjemme igjen var det den utrolige uken hvor jeg skrev stand up show og fremførte det, rett før jeg fylte ut selvangivelsen for selvstendig næringsdrivende for første gang (pga mitt lille, småkunstneriske enkeltmannsforetak), og deretter reiste til Trondheim og morsomt bryllup, der jeg var toastmaster. Anna Karenina var ikke med.

Og jeg ble lagt inn på sykehus straks etter jeg kom hjem fra Trondheim, straks etter jeg hadde vært hos legen. Jeg var der bare en liten helg, og kviknet raskt til, men det var mye styr med arbeidet, og bryllupet, og det ene med det andre. Når jeg ser det i ettertid, fatter jeg ikke at jeg fikk lest boken.

Men hver gang jeg kviknet til eller fikk noe tid for meg selv, satte jeg meg ned for å ta igjen det tapte. Kapitlene er bare på 3-5 sider, så det går egentlig ganske makelig, i hvert fall nå som jeg har fått lest noen russiske romaner med originalen i den ene hånden, og oversettelsen i den andre. Det går jo lettere med tiden.

Så reiste jeg altså ned til Kiev for å gifte meg i slutten av Kiev. Og nå hadde jeg romanen med. Jeg ba også mor ta med den gamle oversettelsen jeg har, utgitt på Ernst Mortensen forlag i 1950, og oversatt av Nic. Henriksen, som det står. Denne utgaven arvet jeg av min mormor, og den er i tre bind, i stedet for utgaven til Erik Egeberg, der alt er samlet i en tykk, tung bok. Jeg tenkte ett av de tre bindene var lettere å ha med meg på bryllupsreise til Krim.

Og det var det, og det hadde jeg, men oversettelsen var så ufullstendig at den egentlig forvirret meg når jeg brukte den som støtte. Mer og mer ble det til at jeg leste kapittelet først på russisk, så på norsk. Herfra har jeg veldig gode minner fra lesningen, på balkongen til Olias leilighet i Kiev, i sommersol og med god te eller til og med vin noen ganger. Da er det stas. Det samme i den uforglemmelige sommerleiligheten vi hadde i Alusjta på Krim, der jeg vanligvis fant litt tid til å lese om morgenen før Olia stod opp, eller mens hun laget frokost.

Vel hjemme i Norge i midten av august var jeg selvfølgelig langt på etterskudd, selv med de fire delene jeg skulle lese på fire måneder. Og i august skulle jeg lese dobbelt opp, to kapitler hver dag. Jeg bestemte meg også for å forlate den lette lesemåten med en bok i hver hånd, nå skulle jeg lese originalen, skrive ned gloser, og lære dem. Jeg skulle mer og mer fjerne meg fra å bruke den norske.

Med dette gikk det selvfølgelig mye langsommere å lese, men ordlæringen gikk desto bedre. Det er slik man må lese, om man virkelig har til hensikt å lære seg språket. Og slik leste jeg ut boken innen den tiden jeg hadde planlagt. Jeg har ikke fått slått opp alle ordene jeg ikke kunne ennå, langt derifra, og jeg har langt derifra lært alle ordene jeg har skrevet opp. Men boken er lest, og den har selvfølgelig ikke tapt seg i kvalitet fra første gang jeg leste den. De samme stedene gledet meg like mye som første gang, og jeg fant mange nye steder jeg hadde glemt, eller første gang ikke lagt merke til.Jeg har mange tanker om verket og om Tolstojs måte å skrive på, og det er disse jeg skal skrive om noen onsdager fremover, som jeg nevnte det i innledningen.

Neste roman – som jeg tar med meg til Kiev fredag – er for øvrig Krig og fred. Rett til det beste, er et godt motto å leve etter.

(Et lite PS – neste roman ble ikke Krig og fred, men Idioten, av Fjodor Dostojevskij).

Bryllupspostene er endelig klare!

Jeg fikk de siste bildene fra bryllupet nå før helgen, men helgen måtte jeg bruke på å skrive andre ting. Hele høsten så langt har jeg brukt på å skrive andre ting. Men nå har jeg endelig fått ordnet opp i bloggpostene som omhandler bryllupet mitt i Kiev, og alt som skjedde rundt det. De er utstyrt med sedvanlig, helt grei tekst, malerisk skildret med sjel og humør, og flotte bilder tatt av Tonje, Tone, Lars og meg, eller i alle fall med våre kamera. For den som var der, er det klart det må leses. For andre som kjenner oss og liker oss, er det også til å se og lese og bli i godt humør av!

Det er særlig disse tre postene som er skjerpet:

Min familie i Kiev! (om min famlie som kommer til Kiev dagen før dagen jeg gifter meg, fredag 26. juni)

Mitt russiske bryllup i Kiev! (bryllupet, lørdag 27. juni). Denne posten har som seg hør og bør blitt en av de største på bloggen, og det er den posten som har flest bilder.

Med min kone og min familie i Kiev (om min første dag som gift mann, søndag 28. juni)

Men når dere først er der, kan dere godt klikke litt rundt på de andre junipostene også. De skal være i orden.

Så får vi se når jeg får gjort det samme med julipostene, og bryllupsreisen. Det er mange ord og bilder som venter på forløsningen også her, men det spørs om jeg rekker det før jeg reiser ned dit på ny nå på fredag! Da vil jeg være der igjen og oppleve mye av det samme igjen, og være med min kjæreste Olia igjen! Er det rart jeg er inspirert?

Jeg skriver, jeg skriver…

Det er en helt grei blogg, men den må av og til finne seg i å bli nedprioritert. Strengt tatt har den blitt det helt siden sommerferien, og i sommerferien ble den i alle fall ikke prioritert, og like før sommerferien var det så mange ting som skjedde, at noe mer enn grei skriving og helt grei prioritering kunne det aldri bli snakk om. Det har blitt postet noenlunde jevnt med poster, men det er spredd rundt halvferdige og uferdige og elendige, og jeg får aldri rettet dem opp. Jeg får ikke kommet meg ovenpå med gjøremålene mine, slik at jeg får prioritret dem.

For meg er det sunt og godt å ha alt for mye å gjøre. Det gjør at jeg ikke setter meg for mye ned med youtube, laster ned for mange dokumentarfilmer og andre filmer, og ser dem, bruker tøysete timer på å følge med på altfor mange sjakkpartier, og analysere dem med Fritz, og spille gjennom dem, bruke timevis på å fly rundt i Google Earth, og sjekke opp alt slags tøys og tull. Det begrenser tiden jeg kaster bort, at jeg har et stramt program.

I høst har det vært lite av alt dette. Jeg har skrevet og skrevet og skrevet, og lest og lest og lest. Målsetningen jeg hadde med poesibloggen, å poste et lite dikt hver eneste dag, med oversettelser og kommentarer i helgene, det har vist seg ganske vanvittig. Gøy, men vanvittig.  Det tar forferdelig lang tid, og det er forferdelig å legge ut en oversettelse som ikke holder mål, eller skrive noe som er direkte feil. Det tar timevis med sjekking, og for tyske, russiske og engelske dikt utenom Shakespeare, går også lang tid med til å velge hvilke dikt jeg skal presentere. Jeg lærer språk, og jeg lærer dikt, legitimerer jeg tidsbruken med. Men til neste år skal jeg ikke poste så mye der.

Jeg har også skriveprosjekt som ikke har med blogging å gjøre. All sunn fornuft indikerer at jeg bør prioritere disse, og nå i de siste dagene har jeg også gjort det. Da skal tekstene gjennom en annen redaksjon enn min egen, og jeg kan ikke levere dem fra meg før det er ordentlig. Og det er så mye lettere å se hva som er galt, enn å lage det riktig. Både fredag og lørdag og i dag har jeg tenkt at jeg skulle kunne gjøre meg ferdig med en gjennomlesning om morgenen, men har blitt sittende hele dagen og også utover natten. Det samme vil skje nå.

Men så vil jeg også levere det fra meg. Og så vil jeg kunne lage posten jeg planla fra fredag av, da jeg fikk tilsendt fra min kjære mor, bilder tatt av søstre Tone og Tonje bryllupet og bryllupshelgen i Kiev. Det ville være en fin og lett avveksling, å mimre litt og skrive litt og legge ut litt bilder i postene i forbindelse med dette bryllupet, og legge ut lenker i en ny post, der jeg skriver som har skjedd nå og den gang.

Jeg kommer til å gjøre det, men det blir ikke i dag. I dag skal jeg skrive andre ting. Og forhåpentligvis vil det bli til noe. Om ikke er gleden ved å skrive alltid belønning stor nok. Søndager har jeg også alltid den beste musikken, og den beste kaffen. Det er en helt grei tilværelse. Og nå får lesere være lesere, jeg skal skrive, og skrive hva jeg vil. Blogging får fornuftig nok vente.

Borgerpanel om bunnforholdene i Bergen havn

For noen uker siden fikk jeg en pussig telefon om at jeg kunne få gavekort på 500 kroner om jeg stilte opp i et borgerpanel på 10 stykker for å diskutere bunnforholdene i Bergen havn. Noe av det mest pussige med den var at den var helt sann, og at det heller ikke var noen baktanker med den. Om jeg kunne sette av to timer tre ganger over tre uker til å sitte i en gruppe og diskutere bunnforholdene i Bergen havn, så ville jeg få et gavekort for hver gang jeg stilte opp, altså 1500 kroner til sammen. Det er en god månedslønn i de fleste av verdens land.

Selve saken interesserte meg nær det absolutte nullpunkt. Avisene er jo fulle av miljøstoff om dagen, og miljøvernorganisasjonene har nærmest frikort til debattprogrammene på radio som jeg hører på, jeg får min dose og vel så det. Jeg regner med at om det er en miljøsak jeg ikke har hørt om, så er det antagelig fordi den ikke er viktig. På toppen er jeg sterkt ubekymret av legning, og mener frykten for miljøkatastrofer kanskje kan ta vel av noen ganger. Ting er generelt ganske trygge, og i Norge atskillig mye mer trygge enn de er andre steder i verden. Så hva som enn var problemet med bunnforholdene i Sandviken, Vågen, Puddefjorden og Store Lundgårdsvann, og de andre havneområdene rundt Bergen, så regnet jeg med at det ikke var meg det ville angå mest.

Men møtene overrasket meg med å være skikkelige kjekke, og saken overrasket meg med å være temmelig interessant, og jeg overrasket meg selv med å bli aldri så lite grann engasjert. Første møtet skriver jeg om her, da satt vi bare og diskuterte ut i fra hva vi visste på forhånd, og avslørte for hverandre at vi ikke visste noe særlig. Det andre møtet har jeg ikke skrevet om på bloggen. Der fikk vi informasjon, det var flere hefter og brosjyrer, og flere eksperter og fagfolk som holdt små foredrag og informerte oss. Vi fikk da også en konsekvensmatrise over tiltakene som kan gjøres for å ordne problemet, eller la det ligge, og vi skulle svare på spørsmål ut i fra dette og informasjonen vi hadde fått, om hva vi ønsket skulle bli gjort.

De tre aktuelle tiltakene er enten å ikke gjøre noe og bare la giften ligge, man kan dekke den til eller man kan kombinere tildekning og mudring. Mudring innebærer at man henter giftstoffene opp fra bunnen, og deponerer dem et eller annet sted. De tre aktuelle deponiene var et strandkantdeponi ved Bergen havn, et fjelldeponi i Rådalen eller langfrakt til Langøya i Oslofjorden. Å la giften ligge er gratis, men innebærer at innholdet PCB i bunnsedimentene er 50 ganger maksimal tålegrense nå, 16 ganger over om 20 år, og 8 ganger over om 50 år. Tildekning vil redusere miljøgiftene med 99 %, og koste estimert 205 millioner kroner i følge matrisen vår. De ulike alternativene med mudring reduserer alle miljøgiftene med 98 %, og koster fra 240 til 280 millioner i følge estimatene.

Så er det da, hva skal man gjøre. Giften ligger der, det er et faktum. Og det er ikke bare PCB, det er også PAH, kvikksølv, bly og andre ting, jeg skal ikke skrive for mye om stoffene, siden jeg langt fra er ekspert på dem, og ikke egentlig vet hva de forskjellige er og gjør. Men det er nok ganske naturlig at når de ligger i Bergen havn, så ligger de samme giftstoffene i de fleste av de andre norske havner, i alle fall i større byer. Det ble informert oss at Trondheim var bedre stilt, siden de hadde Nidelven som skaper bevegelse i vannet, og i bunnen, slik at opprenskingen skjer raskere. Oslo er verst, der har det jo nettopp også vært gjort et krafttak, både med deponering til Langøya og bygging av nye strandområder, mener jeg å huske, tiltak er i alle fall gjort. Bergen er nest verst, og vi har ikke kommet i gang ennå.

I går var den store finaledagen da vi i borgerpanelet skulle komme med våre konklusjoner. Det var satt av hele fire timer, først en time med den siste informasjonen. Det var tre gjester som jeg ikke nøyaktig husker verken navnet på, eller hva de representerte, men han ene var arkeolog og fortalte om konsekvenser for mulige kulturminner i Vågen, det var to som var eksperter på gift og ernæring, eller som kunne snakke mer konkret om hvordan giften virket, og hvilke helsemessige konsekvenser vi egentlig risikerte. Han siste visste hva som faktisk var gjort rundt omkring, og var ekspert på hva som kunne gjøres, etter hva jeg forstod. Han gav i hvert fall ordentlig informasjon om hva som var gjort i Oslo.

Jeg liker jo alltid godt å høre på fagfolk som vet hva de snakker om, og som representerer skikkelige fag. Det samme virket de 19 andre på de to sammensatte borgerpanelene å gjøre. Informasjonen så ut til å gli pent inn, og det kom oppegående spørsmål fra alle kanter.

Den siste halvtimen før middag diskuterte vi i små grupper på 5 de ulike tiltakene, gjennom å vekte forskjellige hensyn mot hverandre. Gruppen jeg var på var klar på at tildekking måtte være det beste, det var både billigst og mest effektivt, men når vi så på resultatet av vektingen, så oppdaget vi at vi egentlig mente delvis mudring måtte være best. Det mente også de tre andre gruppene. Årsaken til at den kommer godt ut, er at man kan bruke mudderet til å bygge nye bolig- og fritidsarealer i strandkanten, og man er sikret en ordentlig utgraving av kulturminnene. Så er spørsmålet om det er verdt de 35 millionene ekstra det koster, og man kan leve med at mengden PCB blir 4 ganger over maksimal tålegrense, i stedet for 2.

Ved nærmere ettertanke har jeg kommet til at dette alternativet kanskje ikke er så dumt allikevel. Det har nemlig den fordel at næringslivet kanskje vil være mer med å betale, når de kan få seg noen nye næringsareal å drive på. Tildekking har estimert 50 % betalt av kommunen (Bergen & Askøy), mens mudring og stranddeponi har 37 % kommunalt finansiert.

Uansett meldte jeg meg frivillig til å følge opp denne saken her. Jeg må jo se hva som skjer videre. Og jammen fulgte ikke to av de andre som var på gruppe med meg også opp, Karianne og Stein, hyggelige folk det skal bli kjekt å treffe igjen.

Og middagen på Ludvig restaurant på Neptun hotell var så bra som det blir. Nydelig mat, nydelige folk, og til og med et glass vin spandert. Nei, det er klart jeg melder meg frivillig til å følge med videre. Og det er egentlig ganske pussig å tenke på, at disse sedimentene på havbunnen som brydde meg så lite, nå er noe jeg bryr meg hvordan det går med. Se så hva bare litt informasjon kan gjøre.

De som vil sjekke fylkeskommunens informasjon om emnet, finner den her: http://hordaland.miljostatus.no/msf_themepage.aspx?m=907. De er for øvrig veldig interessert i hvordan de kan gjøre informasjonen mer tilgjengelig, så dere må bare gi dem tilbakemelding på det! Og sjekk gjerne opp havneområdene deres, hvis dere kommer fra andre byer enn Bergen. Det ligger antageligvis noe graps der.

Min første stand up på Rick’s for i høst

I går var første gang for i høst jeg prøvde meg på Stand up på Rick’s. Jeg har tidligere vært på Latter, der jeg representerte nybegynnerne på Latterfestivalen i slutten av august. Det var jo riktig morsomt, og gikk riktig ok, men det er nå en gang Rick’s og Bergen som er hjemmebanen, da. Det er der det er lettest.

Stand up Bergen satser bare sterkere for hvert halvår som går. Nå er det ikke bare hver onsdag det er forestilling i visekjelleren på Rick’s, i tillegg er det samme sted hver første fredag i måneden, og  humorlaboratoriet på Pasific (om de ikke har flyttet) hver siste torsdag i måneden. Det siste er mer spesielt, her er det nye komikere som får slippe til og prøve seg, og gamle komikere som får prøve ut nytt materiale og eksperimentere litt, og øve litt. Dette er vel så mye for komikerne, som for publikum, kan man si. Men det er likevel et flott tilbud for publikum også, med halv pris på inngangsbilletten, og mange av de samme komikerne som man betaler det dobbelte for på Rick’s.

Til tross for den store aktiviteten har de (eller vi, jeg er jo strengt tatt med selv) nok komikere å ta av, til å snekre sammen skikkelige program hver eneste gang. På Rick’s er man garantert minst fem komikere, minst to av dem etablerte, og alle sammen virkelig flinke. I går var det foruten meg selv, det morsomme talentet Nils Ingar Aadne som konferansier, TV-kjente Henrik Thodesen som toppnavn på plakaten, siddisen Harald Ellingsen og fra Bergen utflyttede til Danmark Adam T. Jonna Strømme var også i byen, og steppet inn som en ekstra overraskelse. Så publikum fikk virkelig valuta for pengene, som de får hver gang.

Jeg har lenge ligget og ruget på manuskriptet jeg fremførte i går. Det ble unnfanget sommerferien på Krim, der jeg var med min som meg nygiftede hustru, og vi virkelig begynte å diskutere våre lands fortrinn. I den diskusjonen kom jeg som man kan vente sørgelig til kort, og i det mente jeg å ha et glimrende utgangspunkt for en god tekst stand up. Det viste seg at det var materiale nok å ta av, og jeg rakk ikke engang å komme frem til selve hovedpunktet, det som var selve ideen og inspirasjonen til å skrive på denne måten. Så denne gangen er det delt i to, resten kommer neste gang. Diskusjonen fortsetter, og mitt liv som gift mann fortsetter.

I går fikk jeg ikke i det hele tatt med meg de andre. Før det er min tur, hadde jeg min vanlige gange frem og tilbake med å repetere tekst og finpusse hvordan jeg skal fremføre den, og etterpå satt jeg bare og drakk øl og diskuterte med de andre. Det var jo to politikere der, og man må jo benytte anledningen til å spørre hva partiene virkelig mener. Harald Ellingsen var også et nytt og hyggelig bekjentskap. Det er alltid morsomt med siddiser på besøk.

Nå har jeg ikke vært der på en stund, og når jeg har vært der, har jeg ikke gått ut etterpå. En ikke ubetydelig årsak til det er at jeg begynner grytidlig på jobb torsdager for året. Og mens jeg har vært borte, har det skjedd en helt vill omkalfarting  av hvor vi går hen etterpå. Der vi før gikk til Biskopen, eventuelt innom Hectors hybel,  gikk vi nå til Corta eller Carta eller noe sånt, nede ved hotell Norge, hipt så det holder, og dyrt som det er hipt. Men i godt selskap blir det jo trivelig hvor det enn er, og de aller fleste komikerne var der, både av de som hadde stått på scenen, og de som hadde sett på, og det er alltid gøy å utveksle erfaringer etterpå.

Jeg ser for eksempel at jeg er helt ute når det gjelder å få meg jobber. Jeg skal kanskje justere opp dette her lite gran, for det er jo morsomt, og jeg er jo morsom. Jeg skal se om jeg kan få opp aktiviteten et hakk, slik at jeg går fra mine cirka 20 % deltidskomiker nå, til et tall i landet mellom 22-25 %. Og så får vi heller ta det videre derfra.

Neste opptreden for meg er ennå ikke kjent, men jeg tror ikke det skal bli så altfor lenge til. Hva Stand up Bergen har på programmet fremover, finner dere på hjemmesiden deres: www.standupBergen.no.

En vinterdag eller en vinternatt?

I dag på radioen hørte jeg en ung bygg og anleggsarbeider som uttalte seg om arbeidsmarkedssituasjonen i bransjen. Det var i forbindelse med hvordan finaskrisen hadde rammet med økt arbeidsledighet, og  hvordan andre bransjer var i ferd med å løse problemene, slik at arbeidsledigheten gikk ned igjen. Bygg og anlegg var her et unntak, og den unge arbeideren skulle uttale seg om hvordan situasjonen nå var for han. Han sa:  i begynnelsen var det ganske greit å finne seg jobb, men nå er alle sluser lukket.

Han hadde en liten pause før det siste ordet, for han skjønte det var galt, men han sa det likevel, for han hadde ingen annen måte å fullføre setningen på. Tankegangen er at når alle sluser er åpne, så er det ingen kontroll på noen ting, da renner alt vannet ut veldig raskt. Så gjelder det om det er mulig å bruke uttrykket motsatt, at når alle sluser er lukkede, da er alt stengt, og man får ikke inn noen ting.

Jeg tror ikke denne alternative måten å bruke uttrykket på vil overleve. Men det var et interessant forsøk, og den unge bygningsarbeider formulerte seg i alle fall slik at jeg kommer til å huske hva han sa.

Det er et annet slikt alternativt uttrykk som har overlevd. Jeg tror mange også kyndige norskbrukere vil komme i tvil når de skal tenke seg om det heter «ute en vinterdag før» eller «ute en vinternatt før» i uttrykket «han har vært ute… » Jeg fullfører ikke setningen, for da ville jeg avgjort hva som er riktig. Eller hva jeg mener er riktig.

For det er jo slik med språket, at det er ingen som har myndighet til å bestemme hva som er rett og galt. Språkrådet kan lage rettskrivningsregler, og til og med uttaleregler, og det offentlige kan vedta at dette skal gjelde. Lærere kan rette etter disse reglene i skolestiler. Men av og til er også de som lager reglene uenige, og i enkelte spørsmål er det ikke så enkelt å avgjøre alltid. Dessuten har man det artige med språket, at en feil som mange nok er enige om, blir riktig.

Ingen må tross hva jeg skriver her, tro annet enn at jeg er en konservativ språkbruker. Jeg synes man bør følge reglene, og uttale seg korrekt. Og i tilfellet med vinterdagen og vinternatten mener jeg at den ene varianten er riktig, og den andre er gal.

Jeg stusset en gang for noen år siden da jeg hørte en eller annen bruke den varianten jeg mente er gal. Jeg rettet, eller spurte om det ikke skulle være det motsatte, men den som hadde brukt det var ikke riktig sikker, og fant der og da på noen argumenter for sitt syn. Som alltid blir det artige diskusjoner når man diskuterer språk, og flere av de andre som var der blandet seg også inn med sine meninger.

Saken ble ikke avklart der, og jeg skrev en mail til norsk språkråd og spurte dem om hva som skulle være riktig. Dessverre har jeg ikke svarmailen lenger, den kom til en annen datamaskin jeg ikke lenger har, men jeg husker at den som svarte, uttrykte aldri så lite grann begeistring, og sa at dette var han neimen ikke sikker på, argumenterte litt for det ene og det andre, og sa at han skulle snakke litt med de andre på huset, om hva de mente. Så vidt jeg kan huske, delte de sine meninger der også. Jeg fikk i alle fall ikke noe klart svar.

Siden har jeg tenkt mer på det selv, og kommet til at det ene må være riktig, og det andre må være galt. Uttrykket blir brukt når noen skal igjennom noen strabaser eller vanskeligheter, og så sier man at han eller hun har vært ute en vinterdag eller -natt før», så han eller hun kommer til å klare det, han eller hun er vant til det, han eller hun har vært i hardt vær før. Vinterdag blir brukt for det er tøft å være ute på dagen om vinteren, det kan være kaldt og mye snø, det kan være slitsomt. Men om natten er det enda kaldere, så det må være enda verre.

Jeg er uenig. Om natten så sover man. Om man er ute en vinternatt, så finner man seg som regel et lunt sted å sove, og sover gjennom natten. Er man ute en vinterdag, derimot, er det fordi man har noe å gjøre der. De fleste slike ordtak og uttrykk kommer fra gammelt, og da var det selvsagt mye mer slitsomt å gjøre arbeidet om vinteren, enn andre årstider. Så om man da hadde vært ute en vinterdag, da hadde man prøvd det tøffeste, da hadde man erfaring. Ingen ville da finne på å si «ute en vinternatt».

Men nå jobber folk flest inne på kontorene sine, og har slett ikke noe forhold til utendørsarbeid. Dermed har ute en vinternatt sneket seg inn, og ser ut til å bli værende.

Et søk på Google viser 14700 treff på «ute en vinterdag» og 21100 treff på «ute en vinternatt». Det gir kanskje en pekepinn, men man må her huske at det er ikke alltid frasen blir brukt i forbindelse med uttrykket. Det er for eksempel en boktittel som heter «ute en vinternatt», og handler om hjelpkorpsets arbeid opp gjennom årene, og noen snakker bare om opplevelser de selv har hatt ute en vinternatt. Legger man til «før», blir forholdet 11100 treff på «ute en vinterdag før» og 15200 treff på «ute en vinternatt før». Her har for eksempel Dagbladet sport en helbom, med å skrive Kasey Wehrman har vært ute en vinternatt før, resten av sesongen skal han utkjempe krigen for å unngå nedrykk i Lyn.

Det er feil, det er kort og godt feil. Kasey Wehrman har neppe vært ute en vinternatt før, og om han har det, så er i alle fall ikke relevant med jobbe han skal gjøre fremover i Lyn. Språket blir bedre når det blir brukt korrekt, og man bør i alle fall reagere når profesjonelle språkbrukere tøyser slik. Og man bør sørge for at det riktige uttrykket vinner frem, det heter og skal hete ute en vinterdag før. La oss lukke slusene for den andre varianten.

Inglourious basterds, en film jeg har sett

Det er ikke så ofte jeg ser film. Det begrenser seg til en film om våren, og en om høsten, og så har man mine kinobesøk for et år.

Når jeg først skal se en film, så ser jeg etter filmer ute etter å underholde. Tegnefilmer har alltid vært en favoritt, jeg liker godt komedier, og jeg synes det er tøft med action. Historiske filmer og filmer som liksom skal fortelle meg noe, forsøker jeg vanligvis å unngå. Skuffelsen pleier å være større enn gleden.

Høstens film ble Quentin Tarrantinos The inglourious basterds, den skulle møte mine forhåndskriterier.

Jeg synes ikke man skal intellektualisere for mye med filmer. Om filmer er karakteriserende ord og uttrykk bedre enn vidløftige forklaringer og analyser. Sier man om skikkelige actionfilmer at de er «dritkule», har man etter min mening forstått dem bedre, enn om man begynner å snakke om skuespillerprestasjoner, kameravinkler og filmen sett i et samfunnsperspektiv. Jeg synes det er litt mistenkelig med folk som vet for mye om film. Filmer skal underholde. Film er et underholdningsmedium.

Med the inglourious basterds syntes jeg det var herlig å endelig å se en film der karakterene snakket sine skikkelige språk. Franskmennene snakket fransk, tyskerne tysk, og i tillegg snakket engelskmennene overdrevet britiskengelsk, og amerikanerne enda mer overdrevet amerikansk. Jeg håper det  med denne filmen blir slutt på standarden om at tyske soldater snakker engelsk med tysk aksent. Jeg syntes også det var herlig å se en film der det så ut som om skuespillerne hele tiden ville briste ut i latter, i alle fall ville de komme til å le når scenen var satt, og kameraene slått av. Det er jo bare tull alt i hop, og sånn kan man også oppføre seg. Film kan godt først og fremst være gøy. Det var også kjekt å se noen kunne ta noe så stort og kjent som andre verdenskrig, og så bare drite i det, og bare tulle og tøyse med den også.

Jeg har ingenting i mot at Tarrantino bryter med all både indre og ytre logikk og fornuft. Han tar rett og slett regien, og bestemmer selv hva som skal skje, uavhengig av alt annet. Publikum må bare godta hans påfunn, han koser seg bare, og har det bare gøy.

Jeg synes det var veldig flott med skuespilleren Christoph Waltz, som endelig fikk utnytte sine fire språk i en herlig rolle som tysk jødeutrydder. Jeg synes det var flott Tarrantino tok seg tid til å finne ham. Han var filmens største beholdning, synes jeg. Tarrantino elsker jo krappe vendinger, og plutselige, uventede utfall som forandrer filmens gang. Når filmen er inne i et spor, og man kan få forventning om hva som siden skal skje, finner han alltid på noe helt nytt. Tyskeren Landa var en flott karakter, men Tarrantino måtte selvfølgelig plage ham også til slutt.

Når alt dette er sagt, så kommer selve filmopplevelsen, det å være med på noe kult, ikke i det hele tatt opp mot det å se Terminator 4 på en bortgjemt russisk kino (med DVD-spiller, filmfremviser og lerret) på Krim. Man skal være lokalkjent for å finne den. Russerne og Ukrainerne satt og drakk øl fra halvannenlitersflasker, og så på mennesker og maskiner og maskingevær, amerikanske filmeffekter og russisk dubbing, det var saker. Det var dritkult.

Faidon, en dialog av Platon

Det er ikke mange personer så mange er villige til å uttale seg om, men så få har lest, som Platon (427 – 347 f. kr). De fleste noenlunde utdannede mennesker er i stand til å si at han er opphavet til idélæren, og noen kan sikkert også komme opp med hulelignelsen for å forklare den, men få av dem har lest om idelæren direkte, og må i stedet gjenfortelle hva de har hørt av andre. Med mange filosofer er dette nokså forståelig, om man ikke er spesielt intetressert (som man selvfølgelig – i parentes bemerket – bør være), men akkurat med Platon er det ingen grunn til ikke å oppsøke hovedkilden. Dialogene hans er ikke bare filosofiske, men også litterære mesterverk. Denne posten kan bli enda en kilde som gjør at folk bare leser om dialogene i stedet for å lese dem. I så fall vil den ikke ha nådd sitt mål. Den er skrevet for at Platon skal bli mer lest, og ikke bare mer omtalt.

Jeg velger da dialogen Faidon, som jeg nettopp leste nå igjennom på ny. Den går over cirka 100 sider innkludert forord, kommentarer og fotnoter i utgaven jeg leste nå fra Vidarforlaget. Dette lille forlaget gav ut Platons samlede dialoger i ni bind i 2001. Det er første gang dialogene er utgitt samlet på norsk, et sikkert tegn på at vi ikke nettopp er noen kulturnasjon. Men Vidarforlaget skal ha stor takk for anstrengelsen sin, og man burde egentlig kjøpe samleverket i sympati og takknemlighet. Om man ikke vil bruke toogethalvt tusen på takknemlighet, kan man låne bøkene på et bibliotek. Oversettelsen av Faidon er er gjort av Egil Kraggerud. Jeg har også en engelsk utgave (Phaedo)  jeg kjøpte i forbindelse med hovedfaget mitt. Den er utgitt på Cambridige university press, oversatt av R. Hackforth, og en del mer ambisiøs i kommentarer og noteapparat. Jeg vil påpeke at i motsetning til andre klassiske verk er ikke noteapparatet og kommentarene nødvendige, de fleste dialogene kan leses enkelt og greit rett frem som de står og er oversatt.

Faidon er dialogen der Sokrates sitter i fengselscellen sin og snakker med vennene som har besøkt ham, før han drikker giftbegeret og dør. Den handler om hvordan vennene frykter døden og gråter over at Sokrates må dø, mens Sokrates selv har et fullt forsonet forhold til døden og til livet, og beroliger dem. Sentralt her er hvordan Sokrates tror på sjelens udødelighet, og egentlig forklarer troen rasjonelt her i dialogen, et studium i seg selv, det der, hvordan det er mulig. Om man selv ikke tror så fullt og fast verken på sjelen og udødeligheten, og kanskje selv skulle vært til stede for å bli overbevist av Sokrates’ argumentasjon, kan man godt lese dialogen som at man ikke frykter døden, når man har levd et godt liv i overensstemmelse med ens egne verdier og hva man står for. Dialogen gir en utmerket fremstilling av hvordan Sokrates, Platon og grekerne så på livet og døden, og på hvordan alle ting henger sammen i verden.

Det var det enkle referatet. Men Platons ambisjoner med den strekker seg mye høyere enn bare å argumenere for sjelens udødelighet. For å gjøre det, trengte han ikke å tenke ut dialogen og settingen, han kunne bare fremme argumentene, skrive dem ned, rett og slett, og med det gjort det mye lettere for seg selv. Jeg skal nå vise hvordan denne dialogen utmerker seg som litteratur, som filosofi og til og med som religion.

Dialogen som litteratur

Da Platon skriver denne dialogen en gang på 300-tallet f. Kr.,  så består verdenslitteraturens største prestasjoner av de greske eposene (Iliaden og Odysseen) og det greske teater, da særlig de greske tragediene til Sofokles, Evripides og Aiskulos. Platons dialoger går inn i begge disse tradisjonene, og sprenger rammene for dem, i tillegg til at han bruker teknikker og virkemidler som egentlig ikke ble tatt i bruk igjen før med modernismen på 1900-tallet. Jeg skal vise hvordan han gjør det alt sammen i Faidon.

Illiaden handler om slaget om Troja, eller den trojanske krig, der både mennesker og guder deltar, etter at prins Paris av Troja, har kidnappet den skjønne Helena av Sparta, og ført henne med seg. Odysseen handler om en av heltenes – Odyssevs – reise hjem igjen. I løpet av reisen møter Odyssevs på en rekke problemer og hindringer, før han endelig kommer hjem og kan avsløre seg for sin Penelope, slik at de kan gjenopprette sitt familieliv og leve lykkelig igjen. Denne litterære reisen er speilet, brukt og vridd og vendt på i en rekke senere verk. Det at den litterære hovedpersonen skal bevege seg fra et sted til et annet er hovedsaken i Vergils Aeniden (selvsagt), Dantes Divina commedia og James Joyce Ulysses, for å nevne tre verk med omlag tusen års mellomrom. Platons dialoger handler også om en reise. I Faidon i et mye mer konsentrert format, selvfølgelig, siden omfanget av verket er mye mindre enn de andre nevnte, men i dialogene samlet sett kan man godt snakke om en Sokratisk reise som kan måle seg med Odyssevs’. Forskjellen er at Sokrates’ reise foregår på det indre plan, han reiser i sinnet. For dialogene samlet sett er de tilsvarende monstrene og hindringene Sokrates møter, som Odyssevs, de forskjellige samtalepartnerene som kommer til ham. Og det gjelder særlig de sofistiske samtalepartnerne, som ikke anerkjenner Sokrates’ søken etter sannhet, men heller vil bruke språkets mangler og tvetydigheter til å rive ned mening, skape forvirring og vinne diskusjoner. I Faidon har denne reisen endt med at Sokrates sitter i cellen sin og skal dø. Jeg vil for eksempel kunne lese den berømte scenen der Sokrates sitter og gnir benet sitt i starten av dialogen, også som at han er sliten av å gå, reisen nærmer seg slutten. Det er selvfølgelig også at han gnir kroppen som skal skille seg fra sjelen, kroppen verker, men sjelen er smertefri. Mot slutten mener jeg det vanskelig kan leses annerledes, enn at Sokrates går i ring på cellen sin for å bringe reisen til sin slutt. Gjennom hele livet sitt har han bare oppholdt seg i Athen, stort sett på torget, og gått i ring der. Nå har ringen blitt enda mindre, men han går fortsatt, og reisen nærmer seg slutten. Denne sinnets reise er både viktigere og mer imponerende enn Odyssevs reise over havet.

En av definisjonene på en tragedie er at helten skal dø til slutt. Det passer godt til de Shakespearske tragedier, og det passer godt til dialogene lest som tragedie. Helten er Sokrates er helten, og Sokrates dør. Aristoteles legger til at virkningen blir størst når den tragiske helt blir offer for tragedien uforskyldt, at man selv er skyld i ulykken gir ingen ordentlig tragedie. Det passer også godt for Sokrates, han er som dialogene er lagt opp, uskyldig i anklagene som dømmer ham til døden. Platon viser vel snarere at det er dem som dømmer ham som begår forbrytelsen Sokrates blir dømt for. Det er disse som forderver ungdommen, Sokrates gjør det stikk motsatte og bidrar heller til å opplyse dem og utvikle dem.  Sokrates er en ypperlig tragisk helt innen denne definisjonen. Men den skiller seg helt ut med at døden her blir fremstilt som en lykklig slutt! Sokrates ler en eneste gang i samtlige av Platons dialoger om ham, og det er når Kriton mot slutten av Faidon spør Sokrates om hvordan de skal begrave ham:

– Slik som dere vil, svarte han, så sant dere får tak i meg da, og jeg ikke unnslipper dere. Og dermed lo han stille, kikket bort på oss og sa (…)

Sokrates er en tragisk helt som ler mot slutten av sitt liv, i det han møter døden. Det er en kraftig understreking av at døden ikke er noe å frykte, for dem som har levd et godt og riktig liv. Det som får de sanne greske, tragedieheltene til å gråte så fryktelig i møte med sin skjebne, er jo kanskje nettopp det at de har forsøkt å sette seg opp mot gudene og det liv som er forventet av dem? De har handlet galt, og ser de har handlet galt, og at det nå er uopprettelig. Sokrates har ikke noe uopprettelig han skulle hatt ugjort. Han har levd det liv han skulle,  har nådd slutten for reisen, og kan møte døden i fred og ro.

Alle som kan litt litteraturhistorie vet at overgangen fra realismen og naturalismen til den nye modernismen fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet, også var en overgang fra forsøket på å skrive objektivt, til et forsøk på å skrive så subjektivt som mulig. Mange av de tidlige modernistene, vi nordmenn kan bare ta Hamsun som et typisk eksempel, diktet opp karakterer også til å fortelle historier, og la det opp slik at man aldri kunne være helt sikre på om disse fortalte helt ærlig, eller husket helt riktig. Selve dialogformen gjør denne oppnåelsen helt selvsagt. Særlig når dialogen er utformet som den er i Faidon. Jeg kan ta en annen liten digresjon, som ivrig teaterleser og smått aktiv dramatiker, er jeg alltid imponert når jeg leser stykker av Shakespeare, det er så få sceneanvisninger der. I Platon er det ingen sceneanvisninger i det hele tatt. Det er ingenting utenom samtalen mellom de som deltar i den, det finnes ikke en eneste forfatterkommentar eller inngripen, dialogen er alt. Og beskrivelsen av Sokrates som sitter og gnir foten sin etter lenken, og senere drikker giftbegeret og går rundt i cellen for at giften skal virke, den blir gitt av en av deltakerne i dialogen. Rammen av dialogen er nemlig at en av deltakerne i Sokrates’ siste øyeblikk, Faidon, møter Echekrates på landeveien. Echekrates som er fra Fleibus, spør Faidon om han kjenner noe til dette dødsfallet til Sokrates, for det er ingen fra Fleibus som vet det ordentlig. Og så må Faidon til å fortelle. Dermed blir hele beretningen bare hukommelsen til en enkelt person, og man får tilleggsspørsmålet hvor mye er det egentlig han husker, og hvor mye er det han vet, og hva er det nettopp han vil legge vekt på? Og hvorfor velger Platon nettopp Faidon til å fortelle historien, og hvorfor nettopp til Echekrates? Siden dialogen er så tett knyttet opp til virkelige og sikre hendelser, blir disse spørsmålene bare ytterligere interessante for dem som virkelig er interessert.  

Språket i dialogene er på ett plan meget enkelt. Det ser ut som helt naturlig dagligspråk, teaterverdenen får ikke til noe lignende før med Ibsen og Tsjekhov noen tusen år senere. Men om man ønsker å lete, finner man også ting som er fristende å tolke symbolsk, slik som den markante detaljen om hvordan Sokrates ligger og gnir beinet i begynnelsen, siden reiser seg opp i sittende stilling med beina på gulvet, og sitter slik resten av samtalen. Dialogen er også full av helt enkle spørsmål og svar, replikker som «ja, absolutt», «jo, etter min mening i alle fall», og «jo, helt og holdent, vil jeg tro» er den full av. Og plutselig i Faidons lange utgreining om hva som skjedde og hva Sokrates sa, så blander plutselig tilhøreren Echekartes seg inn, og tilkjennegir sin følelse til det som blir sagt. Kontrasten mellom det enkle, hverdagslige språket til de to samtalepartnerene og den greie dagligdagse tilnærmingen til emnet, og de enorme dimensjonene ved Sokrates død og hva som egentlig hendte her, og også de enorme filosofiske utlegningene Sokartes kommer med, og rekkevidden av dem, kan fint få plass i både moderne og postmoderne sammenblanding av høy og lav, for dem som er interessert i slikt.

Dialogen som filosofi

Nå skal jeg ikke utrope meg som noen stor Platonkjenner. Jeg leser riktignok dialogene hans, men jeg leser ikke forskningen, og de dypere problemene med Platon og diskusjonene om ham, kjenner jeg ikke til. Men jeg kan nå uttale meg litt hverdagslig, om hva jeg finner i Faidon, og hva jeg oppfatter det betyr i filosofien hans og i filosofihistorien.

Hva jeg finner viktigst, er som jeg har sagt tidligere hvordan et rolig og harmonisk menneske kan gå døden rolig i møte. Platon deler som alle de gamle grekerne mennesket opp i kropp og sjel, der kroppen tar seg av det sanselige, og sjelen det åndelige. For filosofen Platon er det gjennom Sokrates opplagt viktigst at det er sjelen som blir tilfredsstilt. Det blir den gjennom å søke viten og sannhet, bli kjent med seg selv, og vite hvem man er og hvilken funksjon man har i livet. Dette er vanskelige spørsmål som nok kan gi noen og enhver følelsen av ikke å lykkes, og man velger i stedet å hengi seg til sanselige nytelser, eller å sørge for kroppens velvære, i stedet for sjelens. Sokrates ro i forhold til tilhørernes fortvilelse viser belønningen når man satser på sjelen fullt og helt. Det er dette som er kjernen i Sokrates’ berømte «Kjenn deg selv». Man finner det her i denne dialogen.

Dialogen introduserer også idelæren. Her skal man kanskje ha et ganske klart hode for å få med seg hva som foregår. Det enkle språket til Platon kan forlede én til å tro at man ikke trenge skjerpe seg for å henge med, og man har kanskje selv lyst å bare henge seg på tilhørernes «Jo, selvsagt» og «ja, sånn må det være», når Sokrates bedriver sin berømte kunnskapssøken, og stiller sine spørsmål. Først introduseres læren litt forsiktig, med at Sokrates spør om det ikke er sant som dikteren sier, at man ingenting ser og ingenting hører, av tingene som de egentlig er (65b er referansen), og videre «er det ikke i tenkingen, mer enn i noe annet, at noen av de værende ting blir åpenbare for den?».  Vanskeligere blir det når Sokrates siden sier at noe er vakkert fordi «det har del i skjønnheten» (100c), og at noen er større og mindre enn andre, på grunn av storhet og litenhet (fra 101). Det er fint å lese dette her, for å få en innføring i hva Platon selv sier om ideene sine, og hvordan han selv introduserer dem. Det er for øvrig verdt å merke seg at han introduserer dem som ledd i et helt annet argument, og som en selvsagt ting alle tilhørerne umiddelbart er enig i. Som sagt, jeg skulle gjerne vært til stede selv, og sagt til Sokrates at jeg ikke helt skjønte hva han mente. Det er fristende å gi seg hen og svare ja på spørsmålet om at skjønne ting er skjønne fordi de tar del i skjønnheten, men konsekvensen av dette «ja» fører med seg en del ting som man ikke like lett kan svare «ja» på.

Til slutt tar dialogen opp ytterligere litt om forholdet mellom kropp og sjel, og forsøker som sagt intet mindre enn å bevise sjelens udødelighet gjennom argument. Argumentene er blendende, men Sokrates er ingen sofist, blendende argumenter er ikke hans mål. Det er en serie argumenter, 4 stykker, der Platon legger mest vekt på det siste finaleargumentet, før dette har vi intet mindre enn en kunstpause «Sokrates gjorde en lang pause og tenkte over noe for seg selv» (95e). Argumentet tar utgangspunkt i idélæren, og tror man på den, blir det vanskelig å gjendrive argumentet. Men så var det dette med hvor sannsynlig idélæren egentlig er, da. Uansett er det interessant lesning.

For øvrig finner man annet snadder som vil overraske en som ikke er så altfor vel bevandret i antikken og dens visdom, som at Sokrates uten videre sier at jorden er  rund og henger i luften, og at alle uten videre går med på det. Dette var kjent kunnskap i det opplyste Athen. Selve måten argumentasjonen blir ført på, og Sokrates’ nitidige prøving av all kunnskap, er også lærerik lesning den dag i dag. Hva er det for eksempel med årask og virkning? Hvordan kan man vite sikkert at en virkning har en bestemt årsak, at det er nettopp denne, om det virker aldri så sannsynlig? Det filosofiske ambisjonsnivået i dialogene lider ikke under noen begresning, kan man si. 

Dialogen som religion

Platon er en filosof, og hans dialoger er filosofi, men de har vel så mange trekk til felles med religiøse tekster, som med filosofiske.

Sokrates kan sammenlignes med religiøse tenkere som Kung fu tse, Buddha og Jesus. Ingen av dem er kjent for noe de selv har skrevet, for alle var det disiplene og etterfølgerne som skrev ned historien om tenkningen deres og om livene. Slik kommer de opp i en slags sfære av ufeilbarlighet, som vel er vanskelig å oppnå når man selv skal skrive hva man tenker. Etterfølgerne bryr seg heller ikke om å beskrive feilene, og gjør de det, går disse tekstene tapt, eller blir oversett.

Sokrates er den første martyr. Hans død har alle kjennetegn på den kristne martyrdøden. Å ende livet med å drikke giftbegeret for forbrytelser han ikke har begått, det er den perfekte avslutning for et perfekt liv. Likheten med Jesus Kristus er mer enn slående.

Sovjetunionens angrep på Polen

I år har jeg fått med meg årsdagen for Tysklands angrep på Norge Aldri mer 9. april 1940, og Tysklands angrep på Polen 1. september 1939. Bildet vil ikke bli helt komplett uten å ta med også Sovjetunionens angrep på Polen denne dagen her, 17. september 1939. Fortsatt i dag får man ikke mange gode treff om man søker på Sovjets angrep på Polen, selv om man søker på engelske nettsider. Sammenlign med søk på Tysklands angrep, og se forskjellen. Sannheten er at Sovjetunionen under krigsårene oppnådde mange av de målene Tyskland hadde for krigen, deriblant å utvide terriotoriet sitt. De brukte bare ikke uttrykk som «Lebensraum» for å legitimere målene sine, og brukte ikke raseideologi for å sende andre folkeslag i konsentrasjonsleir og var ikke åpne på at de undertrykket dem. Det nazi-Tyskland gjorde åpenlyst, gjorde kommunist-Sovjet i det skjulte. Sånn kan også den annen verdenskrig forstås.

Alle som har reist i Øst-Europa nord og øst for Karpatene vet at der er det rimelig flatt. Og uten fjell og andre naturlige grenser, er det ikke så lett å sette og holde på statsgrenser heller. Verken inntrengere eller innflyttere kan lett holdes ute. Slik har grensene blitt satt mange ganger, ettersom styrkeforholdene mellom land og fyrstedømmer har forskjøvet seg, og hele tiden har folk og folkeslag flyttet rundt omkring, og slått seg ned der de har funnet betingelsene best. I posten Polen skriver jeg litt om hvordan grensene var da Polen var mektig. Under Katerina den store ble Polen effektivt slått ned, og grensene ble trukket på nytt i 1797, til god fordel for Russland og russiske interesseområder. Siden den tid har Polen stort sett måtte finne seg i å være praktisk talt som et russisk fyrstedømme.

I fredsoppgjøret i Versailles etter første verdenskrig kom Polen godt fra det. Den ene naboen, Tyskland, hadde ingen god sak når det gjaldt å trekke nye grenser for Europakartet, den andre naboen, Russland, lå i kaos og borgerkrig, og hadde andre ting å tenke på enn å få orden på grensene sine i vest. Polen benyttet dette kaoset, og fikk utvidet grensene sine i øst gjennom den Polsk-russiske krig, i årene 1919 – 1921. Russland gikk med på disse grensene gjennom freden i Riga i 1921, det var i tiden borgerkrigen var i ferd med å bli helt slutt, og den kommunistiske stat skulle bygges opp og blomstre. Den senere så mektige Sovjetstaten var på dette tidspunktet helt utarmet av kriger, vanstyre og terror.

Gjennom 20-årene bygget Sovjetuninoen seg opp igjen. De fikk i hvert fall konsolidert sitt eget styre, og gikk inn i 30-årene med en aggressiv og jernhard leder i Josef Stalin. Polen hadde all grunn til å føle seg truet, først og fremst fra Tyskland, der aggresjonen var helt åpenbar, men også fra Sovjet, som ikke hadde noen grunn til å være særlig fornøyd med de siste grensene som var trukket. Siden det var Tyskland som først startet krigen, og siden Hitler gjennom hele 30-tallet så tydelig hadde snakket om å utvide rikets grenser og skaffe tyskerne livsrom, så fremstår de tyske nazistene som mye mer ekspansive enn de sovjetrussiske kommunistene. Slagordet proletarer i alle land, foren dere stod aldri så særlig sterkt i Stalins retorikk. Han brukte aldri dette uttrykket, og uttalte i stedet at man først måtte få kontroll i eget land. Han skrev også mye vakkert om at alle folk måtte ha sin frihet, og selv bestemme hvem og hvilket styre de ville høre til. Men han gjorde noe helt annet.

Invasjonen

Tysklands angrep på Polen blir med rette sett på som en overlegen makts overgrep mot en svakere motstander. Tysklands krav var helt urimelige, Polen hadde ingen mulighet til å imøtegå dem uten å gi slipp på deler av sin egen selvstendighet, og de hadde dessuten på toppen all grunn til å tro at om de innrømmet noen krav,ville Tyskland komme med flere. Uten krigserklæring angrep tyskerne på bred front første september 1939, og slo raskt ned all motstand som var. Det ligner meget på Sovjets angrep.

Sovjet angrep også uten krigserklæring. Dette var også et angrep fra en overlegen makt, og dertil mot en motstander som allerede lå nede og ble banket opp. Polen hadde ingen som helst mulighet til å forsvare seg fra angrepet på to kanter, forsvaret mot Sovjethæren ble rent symbolsk. Men Tyskland får all skylden for overgrepene som ble gjort.

Rett skal være rett, ingen kommer opp mot nazistene i grusomhet. Men sovjetstyrkene gjør mye av det samme. Også de fanger polakker og andre fremmede folk i hopetall, og sender dem av sted i arbeidsleire. Tysklands leire er verre, og fangevokterne er mer brutale, men polakkene blir i det minste holdt i leire i sitt eget land. Sovjetstyrkene sender dem til Sibir, og enda lenger unna.

Tyskerne er beryktet for sine systematiske massedrap. Disse er så motbydelige at om de ikke hadde overgått seg selv med den enda verre gassingen senere, så ville denne oppstillingen og nedskytingen av forsvarsløse mennesker vekket akkurat den avsky den fortjener. Men også sovjetstyrkene foretok slike mord. I den senere tid er drapene i Katynskogen blitt mer kjent. Det er takket være internett, tror jeg. Der står det. Tusenvis av polske offiserer blir brakt til skogs og skutt rett ned av det russiske sikkerhetspolitiet NKVD. Forbrytelsen var at de var polakket, og offiserer, og derfor kunne være litt for mektige, og litt for farlige. Tilsvarende drap på polske offiserer finnes ikke blant tyskerne.

Og enda en invasjon

Som et nordisk folk skulle vi nordmenn selvsagt kjenne litt til den finske vinterkrigen. Den kom en drøy måned etter Sovjetunionens vellykkede invasjon av Polen. Dette var raskere enn det tyskerne greide å angripe en ny motstander. Invasjonen var legitimert av en frykt mot et tysk angrep. Om tyskerne allierte seg med Finland, ville de kunne utnytte Finlands grense som den gang gikk bare noen få mil utenfor Sovjetuninonens meget viktige by, St. Petersburg, som den gang het Leningrad. Tyskerne kunne også i fred seile hele veien oppover Østersjøen, og også sjøveien effektivt angripe Leningrad. Kravet fra sovjetrusserne mot finnene var derfor at Finland gav fra seg noen øyer og marinebaser i Østersjøen, og et område slik at man fikk et forsvarlig område rundt Leningrad. Som kompensjason skulle finnene få områder i nord, i Karelin. Symbolsk var området russerne skulle gi fra seg dobbelt så stort som det finnene skulle gi, noe kommunistene spilte veldig på i propagandaen, og kommunister ellers i verden var helt med på. Selvfølgelig måtte det kommunistiske Sovjetunionen ha forsvarbare grenser.

Finnene gikk imidlertid ikke med på dette, naturlig nok. Og som svar gikk det overlegne Sovjetunionen inn i lille Finland 30. november 1939, etter selv å ha fremprovosert et angrep ved rett og slett å skyte på seg selv – og gi skylden til Finland. Dette er vinterkrigen. Finnene forsvarte seg med fortvilelsens krefter, som man så fint formulerte seg i gamle historiebøker, og de klarte faktisk å holde de på alle måter overlegne sovjetstyrkene unna i månedsvis. Det var den russiske fiaskoen i denne krigen som var med på å gi Hitler motet til å angripe Sovjetunionen halvannet år senere.

Men Russland har i alle kriger de har vært med på dratt nytte av at de har hatt tilnærmet uttømmelige ressurser både av mannskap og materiell. Så ettersom tropper og kompanier og bataljoner ble sønderskutt i de finske skogene, fylte russerne bare på med nye, og etter hvert klarte man også å finne ut av den finske taktikken, og legge seg litt fornuftig taktikk selv. Finnene var dømt til å tape denne krigen, og tapte den også.

Grensene som russerne her vant, er de som gjelder den dag i dag. Og man gav aldri fra seg noe område i Karelin.

Og enda en…

Året etter invasjonen av Polen og Finland, gikk Sovjetunionen også inn og forsynte seg med de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen. Også disse landene fikk Sovjetunionen beholde etter at krigen var slutt, og i over 40 år fremover.

I 1941 ble Sovjetunionen som kjent angrepet, og led fryktelig under en av de mest hensynsløse kriger som har funnet sted på kloden. Tyskerne angrep og kjempet med tanken på at motstanderne var Untermench, krigens regler skulle ikke gjelde for dem. Sivile skulle ikke spares, fanger skulle ikke tas, og gjennom drap kvittet man seg bare med en menneskerase det var for mange av. Om man likevel tok fanger, det gjorde man når det ikke medførte noe bryderi, og når fangene kunne gjøre nytte for seg gjennom arbeid for tyskerne, så skulle de behandles hardt og brutalt, og settes i arbeid til de døde.

Gjennom disse lidelsene og gjennom kraftanstrengelsen som gjorde slutt på dem, fikk Sovjetrusserne en bølge av sympati fra hele verden, som gjorde at man ved krigens slutt ikke godt kunne be Sovjetunionen gi tilbake de nye landbesittelsene de hadde tatt. Sant å si hadde vestmaktene så mye å stille opp med heller, om Stalin hadde nektet, som han garantert hadde gjort. Som det gjaldt for Tsjekkoslovakia i 1938, gjaldt det for Estland, Litauen og Latvia i 1945. Det var ikke verdt det.

Valg09

Det er valg i dag. Jeg har avgitt min stemme i stemmelokalet i gymsalen ved Nordnes barneskole her i Bergen, og jeg er egentlig ganske spent og kommer til å bruke kvelden på å følge med på hvordan det kommer til å gå.

Valg i Norge er jo ikke av det aller mest spennende. Til det er partiene i Norge for like, og betydningen Norge har i verden for liten. Det vil ikke forandre noe særlig om det blir det ene, eller det andre. Vi har nå hatt fire år med en flertallsregjering bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet, men det er ikke så veldig lett å peke på konkrete forskjeller fra den forrige regjeringen bestående av Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre. Og forskjellene kan etter min mening bedre forklares med at budsjettene har blitt så mye større, vi har hatt mer penger å ta av, rett og slett, enn at fordelingen har blitt så veldig annerledes. Det er som kommentatorene sa da det forrige budsjettet ble lagt frem i fjor høst, at det er vanskelig å være kritisk til et slikt budsjett, der det blir mer penger til absolutt alt og alle.

På den annen side er det i kveld det skal avgjøres hvordan Stortinget skal se ut de neste fire år. Og siden vi har parlamentarisme i dette landet her, så vil dette også avgjøre hvem som skal sitte i regjeringen.

Jeg tror vår neste regjering blir en Arbeiderpartiregjering som må søke støtte fra sak til sak. Jeg tror ikke venstresiden med AP, SV og SP blir stor nok til å ha flertall alene, og høyresiden vil ikke klare å danne regjering, siden man på den siden holder på med å skrive garantier mot hverandre. Venstre velger heller Arbeiderpartiet enn Fremskrittspartiet, og Fremskrittspartiet svelger heller Arbeiderpartiet enn en borgerlig regjering der de ikke er med selv. Så da blir det Arbeiderpartiet som er rimelig greit for alle. De er jo ikke nettopp revolusjonære lenger.

Det blir uansett spennende å se hva som blir vår nye regjering, og hva som  blir vår nye sammensetning på Stortinget. For dem som blir misfornøyd, er det fire år å vente til neste gang og muligheten for endring.

*

Nå er klokken litt før midnatt, og valgresultatet er langt på vei klart. Det har en del overraskelser, hvorav den største må være at Venstre kommer under sperregrensen, og Lars Sponheim ikke kommer inn på Stortinget. Det må vel kunne kalles en dundrende fiasko. Venstre mister ikke bare stortingsrepresentantene sine, men også partilederen sin, for Lars Sponheim har trukket seg. Først annonserte han at han trekker seg til våren om han ikke kommer inn på Stortinget, så har han sagt han trekker seg uansett med disse dårlige resultatene her. Det kan vel umulig være særlig gjennomtenkt? En erfaren politiker som Sponheim skulle vite bedre enn å ta sånne avgjørelser – og annonsere dem – i øyeblikkets rus.

Etter min mening har Venstre seg selv å takke. For velgere som har ønsket å skifte ut regjeringen, har Venstre blitt umulig, siden de så sterkt som det er mulig å gjøre det, har garantert for at de velger AP fremfor en borgerlig regjering med FRP. Sponheim har fremstått som veldig selvsikker og brautende når han har gjort dette, men alternativet Venstre, KRF og Høyre har vært helt urealistisk, og Venstre, KRF og Senterpartiet enda mer urealistisk, så Venstre har endt opp med et parti som ikke ønsket å sitte i regjering. Hva skal de da få stemmer for? Sponheim og  Venstre har fått en velfortjent smekk.

Vinnerne av valget var de store og tradisjonelle partiene Arbeiderpartiet og Høyre. De to store har samlet inn velgere for hver av blokkene. Med å stemme Høyre var man sikrest på at man stemte på et parti som ønsket å skifte ut regjeringen, mens Arbeiderpartiet har vist seg som et stødig og godt parti med mange gode ministere i regjering, det blir aldri noe tull med dem. Tapere har blitt miljøpartiene. Ved siden av Venstre har også SV gått kraftig tilbake, og andre markante miljøpartier har heller ikke gjort det særlig skarpt. Kanskje er ikke folket så miljøivrige som miljøforkjemperne og mediene vil ha oss til å tro?

Selv om det blir rødgrønt flertall, er det endringer i styrkeforholdet, så det må vel også bli noen endringer i regjeringspolitikken og i ministerfordelingen? Det blir spennende å se hvordan det går. Det er egentlig ganske kjekt med valg, og med politikk, selv i et så lykkelig land som Norge.