I. Anna Karenina, av Lev Tolstoj – Min lesning av romanen

I dag leste jeg ut Anna Karenina for andre gang, og for første gang på russisk. Jeg begynte å lese den i april, og har siden da lest ett og to kapitler til dagen, til jeg i dag leste ut de tre siste innen september var slutt. Onsdager fremover vil jeg skrive om romanen, om min lesning av den og om forfatteren Lev Tolstoj. Første gang vil jeg skrive en lett post, om mitt forhold til romanen og hvordan den denne gangen ble lest.

Jeg blir ofte spurt om hva det kommer av at jeg er så glad i Russland, og når det hele begynte. Jeg blir som regel svar skyldig, for interessen har vært der lenge, og den veldige interessen skyldes litteraturen. Og jeg ble ikke veldig interessert i litteratur før jeg var ganske gammel. Først da jeg var omlag 23 år begynt jeg å lese bøker fullstendig frivillig, og ikke fordi jeg måtte eller følte dette var noe man skulle.

Da var det den russiske litteraturen som åpnet døren, åpnet verden, kan man si. Anna Karenina var den gang en av de første bøkene jeg leste, jeg var tidlig ute med den. Høsten 1997 ble den lest, den gang mine leseambisjoner var så begrensede, at jeg nøyde meg et storverk i halvåret. Det skulle bli mye mer enn det etter hvert.

Denne gangen er den tidlig ute når jeg nå har begynt å ta for meg den russiske litteraturen på russisk. Det begynte med Brødrene Karamasov, fulgte opp med Mesteren og Margarita, så var det Forbrytelse og straff, før altså Anna Karenina. Systemet var at jeg skulle lese en del hver av de fire første månedene fra april, det blir til juli, og så del 5 og 6 i august, 7 og 8 i september. De seks månedene der har mildt sagt vært blant de mest begivenhetsrike i mitt liv, det er ikke måte på hva som har skjedd i dem. Og hele tiden har altså Anna Karenina fulgt meg.

Hele tiden har jeg vært på etterskudd med Anna Karenina, kan man også formulere det. I april tok jeg ikke med meg romanen da jeg reiste ned til Olia for å besøke henne i påsken, det besøket som endte med at jeg fridde til henne. Jeg begynte å lese boken langt ute i måneden, og skiftet faktisk, fra Krig og fred, som jeg opprinnelig hadde planlagt å lese. Den kjærligheten, den kjærligheten.

Så kom mai, hvor jeg begynte å lide av blodtap uten å merke det. Jeg merket bare at jeg ble veldig sliten av fysiske anstrengelser, og at jeg alltid var så trøtt og måtte sove når jeg kom hjem fra jobb. Ved siden av alt det andre jeg hadde å gjøre, stavet jeg meg gjennom kapitlene, med originalen i den ene hånden, og Erik Egebergs utmerkede oversettelse i den andre. I slutten av mai reiste jeg i stort stress ned til Olia, for å ordne med alt det praktiske til bryllupet. Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg Anna Karenina. Og jeg var begynt å komme faretruende langt ned i blodverdier.

Hjemme igjen var det den utrolige uken hvor jeg skrev stand up show og fremførte det, rett før jeg fylte ut selvangivelsen for selvstendig næringsdrivende for første gang (pga mitt lille, småkunstneriske enkeltmannsforetak), og deretter reiste til Trondheim og morsomt bryllup, der jeg var toastmaster. Anna Karenina var ikke med.

Og jeg ble lagt inn på sykehus straks etter jeg kom hjem fra Trondheim, straks etter jeg hadde vært hos legen. Jeg var der bare en liten helg, og kviknet raskt til, men det var mye styr med arbeidet, og bryllupet, og det ene med det andre. Når jeg ser det i ettertid, fatter jeg ikke at jeg fikk lest boken.

Men hver gang jeg kviknet til eller fikk noe tid for meg selv, satte jeg meg ned for å ta igjen det tapte. Kapitlene er bare på 3-5 sider, så det går egentlig ganske makelig, i hvert fall nå som jeg har fått lest noen russiske romaner med originalen i den ene hånden, og oversettelsen i den andre. Det går jo lettere med tiden.

Så reiste jeg altså ned til Kiev for å gifte meg i slutten av Kiev. Og nå hadde jeg romanen med. Jeg ba også mor ta med den gamle oversettelsen jeg har, utgitt på Ernst Mortensen forlag i 1950, og oversatt av Nic. Henriksen, som det står. Denne utgaven arvet jeg av min mormor, og den er i tre bind, i stedet for utgaven til Erik Egeberg, der alt er samlet i en tykk, tung bok. Jeg tenkte ett av de tre bindene var lettere å ha med meg på bryllupsreise til Krim.

Og det var det, og det hadde jeg, men oversettelsen var så ufullstendig at den egentlig forvirret meg når jeg brukte den som støtte. Mer og mer ble det til at jeg leste kapittelet først på russisk, så på norsk. Herfra har jeg veldig gode minner fra lesningen, på balkongen til Olias leilighet i Kiev, i sommersol og med god te eller til og med vin noen ganger. Da er det stas. Det samme i den uforglemmelige sommerleiligheten vi hadde i Alusjta på Krim, der jeg vanligvis fant litt tid til å lese om morgenen før Olia stod opp, eller mens hun laget frokost.

Vel hjemme i Norge i midten av august var jeg selvfølgelig langt på etterskudd, selv med de fire delene jeg skulle lese på fire måneder. Og i august skulle jeg lese dobbelt opp, to kapitler hver dag. Jeg bestemte meg også for å forlate den lette lesemåten med en bok i hver hånd, nå skulle jeg lese originalen, skrive ned gloser, og lære dem. Jeg skulle mer og mer fjerne meg fra å bruke den norske.

Med dette gikk det selvfølgelig mye langsommere å lese, men ordlæringen gikk desto bedre. Det er slik man må lese, om man virkelig har til hensikt å lære seg språket. Og slik leste jeg ut boken innen den tiden jeg hadde planlagt. Jeg har ikke fått slått opp alle ordene jeg ikke kunne ennå, langt derifra, og jeg har langt derifra lært alle ordene jeg har skrevet opp. Men boken er lest, og den har selvfølgelig ikke tapt seg i kvalitet fra første gang jeg leste den. De samme stedene gledet meg like mye som første gang, og jeg fant mange nye steder jeg hadde glemt, eller første gang ikke lagt merke til.Jeg har mange tanker om verket og om Tolstojs måte å skrive på, og det er disse jeg skal skrive om noen onsdager fremover, som jeg nevnte det i innledningen.

Neste roman – som jeg tar med meg til Kiev fredag – er for øvrig Krig og fred. Rett til det beste, er et godt motto å leve etter.

(Et lite PS – neste roman ble ikke Krig og fred, men Idioten, av Fjodor Dostojevskij).

Advertisements

Bryllupspostene er endelig klare!

Olia, mor, jeg og mama Irina

Jeg fikk de siste bildene fra bryllupet nå før helgen, men helgen måtte jeg bruke på å skrive andre ting. Hele høsten så langt har jeg brukt på å skrive andre ting. Men nå har jeg endelig fått ordnet opp i bloggpostene som omhandler bryllupet mitt i Kiev, og alt som skjedde rundt det. De er utstyrt med sedvanlig, helt grei tekst, malerisk skildret med sjel og humør, og flotte bilder tatt av Tonje, Tone, Lars og meg, eller i alle fall med våre kamera. For den som var der, er det klart det må leses. For andre som kjenner oss og liker oss, er det også til å se og lese og bli i godt humør av!

Det er særlig disse tre postene som er skjerpet:

Min familie i Kiev! (om min famlie som kommer til Kiev dagen før dagen jeg gifter meg, fredag 26. juni)

Mitt russiske bryllup i Kiev! (bryllupet, lørdag 27. juni). Denne posten har som seg hør og bør blitt en av de største på bloggen, og det er den posten som har flest bilder.

Med min kone og min familie i Kiev (om min første dag som gift mann, søndag 28. juni)

Men når dere først er der, kan dere godt klikke litt rundt på de andre junipostene også. De skal være i orden.

Så får vi se når jeg får gjort det samme med julipostene, og bryllupsreisen. Det er mange ord og bilder som venter på forløsningen også her, men det spørs om jeg rekker det før jeg reiser ned dit på ny nå på fredag! Da vil jeg være der igjen og oppleve mye av det samme igjen, og være med min kjæreste Olia igjen! Er det rart jeg er inspirert?

Jeg skriver, jeg skriver…

Det er en helt grei blogg, men den må av og til finne seg i å bli nedprioritert. Strengt tatt har den blitt det helt siden sommerferien, og i sommerferien ble den i alle fall ikke prioritert, og like før sommerferien var det så mange ting som skjedde, at noe mer enn grei skriving og helt grei prioritering kunne det aldri bli snakk om. Det har blitt postet noenlunde jevnt med poster, men det er spredd rundt halvferdige og uferdige og elendige, og jeg får aldri rettet dem opp. Jeg får ikke kommet meg ovenpå med gjøremålene mine, slik at jeg får prioritret dem.

For meg er det sunt og godt å ha alt for mye å gjøre. Det gjør at jeg ikke setter meg for mye ned med youtube, laster ned for mange dokumentarfilmer og andre filmer, og ser dem, bruker tøysete timer på å følge med på altfor mange sjakkpartier, og analysere dem med Fritz, og spille gjennom dem, bruke timevis på å fly rundt i Google Earth, og sjekke opp alt slags tøys og tull. Det begrenser tiden jeg kaster bort, at jeg har et stramt program.

I høst har det vært lite av alt dette. Jeg har skrevet og skrevet og skrevet, og lest og lest og lest. Målsetningen jeg hadde med poesibloggen, å poste et lite dikt hver eneste dag, med oversettelser og kommentarer i helgene, det har vist seg ganske vanvittig. Gøy, men vanvittig.  Det tar forferdelig lang tid, og det er forferdelig å legge ut en oversettelse som ikke holder mål, eller skrive noe som er direkte feil. Det tar timevis med sjekking, og for tyske, russiske og engelske dikt utenom Shakespeare, går også lang tid med til å velge hvilke dikt jeg skal presentere. Jeg lærer språk, og jeg lærer dikt, legitimerer jeg tidsbruken med. Men til neste år skal jeg ikke poste så mye der.

Jeg har også skriveprosjekt som ikke har med blogging å gjøre. All sunn fornuft indikerer at jeg bør prioritere disse, og nå i de siste dagene har jeg også gjort det. Da skal tekstene gjennom en annen redaksjon enn min egen, og jeg kan ikke levere dem fra meg før det er ordentlig. Og det er så mye lettere å se hva som er galt, enn å lage det riktig. Både fredag og lørdag og i dag har jeg tenkt at jeg skulle kunne gjøre meg ferdig med en gjennomlesning om morgenen, men har blitt sittende hele dagen og også utover natten. Det samme vil skje nå.

Men så vil jeg også levere det fra meg. Og så vil jeg kunne lage posten jeg planla fra fredag av, da jeg fikk tilsendt fra min kjære mor, bilder tatt av søstre Tone og Tonje bryllupet og bryllupshelgen i Kiev. Det ville være en fin og lett avveksling, å mimre litt og skrive litt og legge ut litt bilder i postene i forbindelse med dette bryllupet, og legge ut lenker i en ny post, der jeg skriver som har skjedd nå og den gang.

Jeg kommer til å gjøre det, men det blir ikke i dag. I dag skal jeg skrive andre ting. Og forhåpentligvis vil det bli til noe. Om ikke er gleden ved å skrive alltid belønning stor nok. Søndager har jeg også alltid den beste musikken, og den beste kaffen. Det er en helt grei tilværelse. Og nå får lesere være lesere, jeg skal skrive, og skrive hva jeg vil. Blogging får fornuftig nok vente.

Borgerpanel om bunnforholdene i Bergen havn

For noen uker siden fikk jeg en pussig telefon om at jeg kunne få gavekort på 500 kroner om jeg stilte opp i et borgerpanel på 10 stykker for å diskutere bunnforholdene i Bergen havn. Noe av det mest pussige med den var at den var helt sann, og at det heller ikke var noen baktanker med den. Om jeg kunne sette av to timer tre ganger over tre uker til å sitte i en gruppe og diskutere bunnforholdene i Bergen havn, så ville jeg få et gavekort for hver gang jeg stilte opp, altså 1500 kroner til sammen. Det er en god månedslønn i de fleste av verdens land.

Selve saken interesserte meg nær det absolutte nullpunkt. Avisene er jo fulle av miljøstoff om dagen, og miljøvernorganisasjonene har nærmest frikort til debattprogrammene på radio som jeg hører på, jeg får min dose og vel så det. Jeg regner med at om det er en miljøsak jeg ikke har hørt om, så er det antagelig fordi den ikke er viktig. På toppen er jeg sterkt ubekymret av legning, og mener frykten for miljøkatastrofer kanskje kan ta vel av noen ganger. Ting er generelt ganske trygge, og i Norge atskillig mye mer trygge enn de er andre steder i verden. Så hva som enn var problemet med bunnforholdene i Sandviken, Vågen, Puddefjorden og Store Lundgårdsvann, og de andre havneområdene rundt Bergen, så regnet jeg med at det ikke var meg det ville angå mest.

Men møtene overrasket meg med å være skikkelige kjekke, og saken overrasket meg med å være temmelig interessant, og jeg overrasket meg selv med å bli aldri så lite grann engasjert. Første møtet skriver jeg om her, da satt vi bare og diskuterte ut i fra hva vi visste på forhånd, og avslørte for hverandre at vi ikke visste noe særlig. Det andre møtet har jeg ikke skrevet om på bloggen. Der fikk vi informasjon, det var flere hefter og brosjyrer, og flere eksperter og fagfolk som holdt små foredrag og informerte oss. Vi fikk da også en konsekvensmatrise over tiltakene som kan gjøres for å ordne problemet, eller la det ligge, og vi skulle svare på spørsmål ut i fra dette og informasjonen vi hadde fått, om hva vi ønsket skulle bli gjort.

De tre aktuelle tiltakene er enten å ikke gjøre noe og bare la giften ligge, man kan dekke den til eller man kan kombinere tildekning og mudring. Mudring innebærer at man henter giftstoffene opp fra bunnen, og deponerer dem et eller annet sted. De tre aktuelle deponiene var et strandkantdeponi ved Bergen havn, et fjelldeponi i Rådalen eller langfrakt til Langøya i Oslofjorden. Å la giften ligge er gratis, men innebærer at innholdet PCB i bunnsedimentene er 50 ganger maksimal tålegrense nå, 16 ganger over om 20 år, og 8 ganger over om 50 år. Tildekning vil redusere miljøgiftene med 99 %, og koste estimert 205 millioner kroner i følge matrisen vår. De ulike alternativene med mudring reduserer alle miljøgiftene med 98 %, og koster fra 240 til 280 millioner i følge estimatene.

Så er det da, hva skal man gjøre. Giften ligger der, det er et faktum. Og det er ikke bare PCB, det er også PAH, kvikksølv, bly og andre ting, jeg skal ikke skrive for mye om stoffene, siden jeg langt fra er ekspert på dem, og ikke egentlig vet hva de forskjellige er og gjør. Men det er nok ganske naturlig at når de ligger i Bergen havn, så ligger de samme giftstoffene i de fleste av de andre norske havner, i alle fall i større byer. Det ble informert oss at Trondheim var bedre stilt, siden de hadde Nidelven som skaper bevegelse i vannet, og i bunnen, slik at opprenskingen skjer raskere. Oslo er verst, der har det jo nettopp også vært gjort et krafttak, både med deponering til Langøya og bygging av nye strandområder, mener jeg å huske, tiltak er i alle fall gjort. Bergen er nest verst, og vi har ikke kommet i gang ennå.

I går var den store finaledagen da vi i borgerpanelet skulle komme med våre konklusjoner. Det var satt av hele fire timer, først en time med den siste informasjonen. Det var tre gjester som jeg ikke nøyaktig husker verken navnet på, eller hva de representerte, men han ene var arkeolog og fortalte om konsekvenser for mulige kulturminner i Vågen, det var to som var eksperter på gift og ernæring, eller som kunne snakke mer konkret om hvordan giften virket, og hvilke helsemessige konsekvenser vi egentlig risikerte. Han siste visste hva som faktisk var gjort rundt omkring, og var ekspert på hva som kunne gjøres, etter hva jeg forstod. Han gav i hvert fall ordentlig informasjon om hva som var gjort i Oslo.

Jeg liker jo alltid godt å høre på fagfolk som vet hva de snakker om, og som representerer skikkelige fag. Det samme virket de 19 andre på de to sammensatte borgerpanelene å gjøre. Informasjonen så ut til å gli pent inn, og det kom oppegående spørsmål fra alle kanter.

Den siste halvtimen før middag diskuterte vi i små grupper på 5 de ulike tiltakene, gjennom å vekte forskjellige hensyn mot hverandre. Gruppen jeg var på var klar på at tildekking måtte være det beste, det var både billigst og mest effektivt, men når vi så på resultatet av vektingen, så oppdaget vi at vi egentlig mente delvis mudring måtte være best. Det mente også de tre andre gruppene. Årsaken til at den kommer godt ut, er at man kan bruke mudderet til å bygge nye bolig- og fritidsarealer i strandkanten, og man er sikret en ordentlig utgraving av kulturminnene. Så er spørsmålet om det er verdt de 35 millionene ekstra det koster, og man kan leve med at mengden PCB blir 4 ganger over maksimal tålegrense, i stedet for 2.

Ved nærmere ettertanke har jeg kommet til at dette alternativet kanskje ikke er så dumt allikevel. Det har nemlig den fordel at næringslivet kanskje vil være mer med å betale, når de kan få seg noen nye næringsareal å drive på. Tildekking har estimert 50 % betalt av kommunen (Bergen & Askøy), mens mudring og stranddeponi har 37 % kommunalt finansiert.

Uansett meldte jeg meg frivillig til å følge opp denne saken her. Jeg må jo se hva som skjer videre. Og jammen fulgte ikke to av de andre som var på gruppe med meg også opp, Karianne og Stein, hyggelige folk det skal bli kjekt å treffe igjen.

Og middagen på Ludvig restaurant på Neptun hotell var så bra som det blir. Nydelig mat, nydelige folk, og til og med et glass vin spandert. Nei, det er klart jeg melder meg frivillig til å følge med videre. Og det er egentlig ganske pussig å tenke på, at disse sedimentene på havbunnen som brydde meg så lite, nå er noe jeg bryr meg hvordan det går med. Se så hva bare litt informasjon kan gjøre.

De som vil sjekke fylkeskommunens informasjon om emnet, finner den her: http://hordaland.miljostatus.no/msf_themepage.aspx?m=907. De er for øvrig veldig interessert i hvordan de kan gjøre informasjonen mer tilgjengelig, så dere må bare gi dem tilbakemelding på det! Og sjekk gjerne opp havneområdene deres, hvis dere kommer fra andre byer enn Bergen. Det ligger antageligvis noe graps der.

Min første stand up på Rick’s for i høst

I går var første gang for i høst jeg prøvde meg på Stand up på Rick’s. Jeg har tidligere vært på Latter, der jeg representerte nybegynnerne på Latterfestivalen i slutten av august. Det var jo riktig morsomt, og gikk riktig ok, men det er nå en gang Rick’s og Bergen som er hjemmebanen, da. Det er der det er lettest.

Stand up Bergen satser bare sterkere for hvert halvår som går. Nå er det ikke bare hver onsdag det er forestilling i visekjelleren på Rick’s, i tillegg er det samme sted hver første fredag i måneden, og  humorlaboratoriet på Pasific (om de ikke har flyttet) hver siste torsdag i måneden. Det siste er mer spesielt, her er det nye komikere som får slippe til og prøve seg, og gamle komikere som får prøve ut nytt materiale og eksperimentere litt, og øve litt. Dette er vel så mye for komikerne, som for publikum, kan man si. Men det er likevel et flott tilbud for publikum også, med halv pris på inngangsbilletten, og mange av de samme komikerne som man betaler det dobbelte for på Rick’s.

Til tross for den store aktiviteten har de (eller vi, jeg er jo strengt tatt med selv) nok komikere å ta av, til å snekre sammen skikkelige program hver eneste gang. På Rick’s er man garantert minst fem komikere, minst to av dem etablerte, og alle sammen virkelig flinke. I går var det foruten meg selv, det morsomme talentet Nils Ingar Aadne som konferansier, TV-kjente Henrik Thodesen som toppnavn på plakaten, siddisen Harald Ellingsen og fra Bergen utflyttede til Danmark Adam T. Jonna Strømme var også i byen, og steppet inn som en ekstra overraskelse. Så publikum fikk virkelig valuta for pengene, som de får hver gang.

Jeg har lenge ligget og ruget på manuskriptet jeg fremførte i går. Det ble unnfanget sommerferien på Krim, der jeg var med min som meg nygiftede hustru, og vi virkelig begynte å diskutere våre lands fortrinn. I den diskusjonen kom jeg som man kan vente sørgelig til kort, og i det mente jeg å ha et glimrende utgangspunkt for en god tekst stand up. Det viste seg at det var materiale nok å ta av, og jeg rakk ikke engang å komme frem til selve hovedpunktet, det som var selve ideen og inspirasjonen til å skrive på denne måten. Så denne gangen er det delt i to, resten kommer neste gang. Diskusjonen fortsetter, og mitt liv som gift mann fortsetter.

I går fikk jeg ikke i det hele tatt med meg de andre. Før det er min tur, hadde jeg min vanlige gange frem og tilbake med å repetere tekst og finpusse hvordan jeg skal fremføre den, og etterpå satt jeg bare og drakk øl og diskuterte med de andre. Det var jo to politikere der, og man må jo benytte anledningen til å spørre hva partiene virkelig mener. Harald Ellingsen var også et nytt og hyggelig bekjentskap. Det er alltid morsomt med siddiser på besøk.

Nå har jeg ikke vært der på en stund, og når jeg har vært der, har jeg ikke gått ut etterpå. En ikke ubetydelig årsak til det er at jeg begynner grytidlig på jobb torsdager for året. Og mens jeg har vært borte, har det skjedd en helt vill omkalfarting  av hvor vi går hen etterpå. Der vi før gikk til Biskopen, eventuelt innom Hectors hybel,  gikk vi nå til Corta eller Carta eller noe sånt, nede ved hotell Norge, hipt så det holder, og dyrt som det er hipt. Men i godt selskap blir det jo trivelig hvor det enn er, og de aller fleste komikerne var der, både av de som hadde stått på scenen, og de som hadde sett på, og det er alltid gøy å utveksle erfaringer etterpå.

Jeg ser for eksempel at jeg er helt ute når det gjelder å få meg jobber. Jeg skal kanskje justere opp dette her lite gran, for det er jo morsomt, og jeg er jo morsom. Jeg skal se om jeg kan få opp aktiviteten et hakk, slik at jeg går fra mine cirka 20 % deltidskomiker nå, til et tall i landet mellom 22-25 %. Og så får vi heller ta det videre derfra.

Neste opptreden for meg er ennå ikke kjent, men jeg tror ikke det skal bli så altfor lenge til. Hva Stand up Bergen har på programmet fremover, finner dere på hjemmesiden deres: www.standupBergen.no.

En vinterdag eller en vinternatt?

I dag på radioen hørte jeg en ung bygg og anleggsarbeider som uttalte seg om arbeidsmarkedssituasjonen i bransjen. Det var i forbindelse med hvordan finaskrisen hadde rammet med økt arbeidsledighet, og  hvordan andre bransjer var i ferd med å løse problemene, slik at arbeidsledigheten gikk ned igjen. Bygg og anlegg var her et unntak, og den unge arbeideren skulle uttale seg om hvordan situasjonen nå var for han. Han sa:  i begynnelsen var det ganske greit å finne seg jobb, men nå er alle sluser lukket.

Han hadde en liten pause før det siste ordet, for han skjønte det var galt, men han sa det likevel, for han hadde ingen annen måte å fullføre setningen på. Tankegangen er at når alle sluser er åpne, så er det ingen kontroll på noen ting, da renner alt vannet ut veldig raskt. Så gjelder det om det er mulig å bruke uttrykket motsatt, at når alle sluser er lukkede, da er alt stengt, og man får ikke inn noen ting.

Jeg tror ikke denne alternative måten å bruke uttrykket på vil overleve. Men det var et interessant forsøk, og den unge bygningsarbeider formulerte seg i alle fall slik at jeg kommer til å huske hva han sa.

Det er et annet slikt alternativt uttrykk som har overlevd. Jeg tror mange også kyndige norskbrukere vil komme i tvil når de skal tenke seg om det heter «ute en vinterdag før» eller «ute en vinternatt før» i uttrykket «han har vært ute… » Jeg fullfører ikke setningen, for da ville jeg avgjort hva som er riktig. Eller hva jeg mener er riktig.

For det er jo slik med språket, at det er ingen som har myndighet til å bestemme hva som er rett og galt. Språkrådet kan lage rettskrivningsregler, og til og med uttaleregler, og det offentlige kan vedta at dette skal gjelde. Lærere kan rette etter disse reglene i skolestiler. Men av og til er også de som lager reglene uenige, og i enkelte spørsmål er det ikke så enkelt å avgjøre alltid. Dessuten har man det artige med språket, at en feil som mange nok er enige om, blir riktig.

Ingen må tross hva jeg skriver her, tro annet enn at jeg er en konservativ språkbruker. Jeg synes man bør følge reglene, og uttale seg korrekt. Og i tilfellet med vinterdagen og vinternatten mener jeg at den ene varianten er riktig, og den andre er gal.

Jeg stusset en gang for noen år siden da jeg hørte en eller annen bruke den varianten jeg mente er gal. Jeg rettet, eller spurte om det ikke skulle være det motsatte, men den som hadde brukt det var ikke riktig sikker, og fant der og da på noen argumenter for sitt syn. Som alltid blir det artige diskusjoner når man diskuterer språk, og flere av de andre som var der blandet seg også inn med sine meninger.

Saken ble ikke avklart der, og jeg skrev en mail til norsk språkråd og spurte dem om hva som skulle være riktig. Dessverre har jeg ikke svarmailen lenger, den kom til en annen datamaskin jeg ikke lenger har, men jeg husker at den som svarte, uttrykte aldri så lite grann begeistring, og sa at dette var han neimen ikke sikker på, argumenterte litt for det ene og det andre, og sa at han skulle snakke litt med de andre på huset, om hva de mente. Så vidt jeg kan huske, delte de sine meninger der også. Jeg fikk i alle fall ikke noe klart svar.

Siden har jeg tenkt mer på det selv, og kommet til at det ene må være riktig, og det andre må være galt. Uttrykket blir brukt når noen skal igjennom noen strabaser eller vanskeligheter, og så sier man at han eller hun har vært ute en vinterdag eller -natt før», så han eller hun kommer til å klare det, han eller hun er vant til det, han eller hun har vært i hardt vær før. Vinterdag blir brukt for det er tøft å være ute på dagen om vinteren, det kan være kaldt og mye snø, det kan være slitsomt. Men om natten er det enda kaldere, så det må være enda verre.

Jeg er uenig. Om natten så sover man. Om man er ute en vinternatt, så finner man seg som regel et lunt sted å sove, og sover gjennom natten. Er man ute en vinterdag, derimot, er det fordi man har noe å gjøre der. De fleste slike ordtak og uttrykk kommer fra gammelt, og da var det selvsagt mye mer slitsomt å gjøre arbeidet om vinteren, enn andre årstider. Så om man da hadde vært ute en vinterdag, da hadde man prøvd det tøffeste, da hadde man erfaring. Ingen ville da finne på å si «ute en vinternatt».

Men nå jobber folk flest inne på kontorene sine, og har slett ikke noe forhold til utendørsarbeid. Dermed har ute en vinternatt sneket seg inn, og ser ut til å bli værende.

Et søk på Google viser 14700 treff på «ute en vinterdag» og 21100 treff på «ute en vinternatt». Det gir kanskje en pekepinn, men man må her huske at det er ikke alltid frasen blir brukt i forbindelse med uttrykket. Det er for eksempel en boktittel som heter «ute en vinternatt», og handler om hjelpkorpsets arbeid opp gjennom årene, og noen snakker bare om opplevelser de selv har hatt ute en vinternatt. Legger man til «før», blir forholdet 11100 treff på «ute en vinterdag før» og 15200 treff på «ute en vinternatt før». Her har for eksempel Dagbladet sport en helbom, med å skrive Kasey Wehrman har vært ute en vinternatt før, resten av sesongen skal han utkjempe krigen for å unngå nedrykk i Lyn.

Det er feil, det er kort og godt feil. Kasey Wehrman har neppe vært ute en vinternatt før, og om han har det, så er i alle fall ikke relevant med jobbe han skal gjøre fremover i Lyn. Språket blir bedre når det blir brukt korrekt, og man bør i alle fall reagere når profesjonelle språkbrukere tøyser slik. Og man bør sørge for at det riktige uttrykket vinner frem, det heter og skal hete ute en vinterdag før. La oss lukke slusene for den andre varianten.

Inglourious basterds, en film jeg har sett

Det er ikke så ofte jeg ser film. Det begrenser seg til en film om våren, og en om høsten, og så har man mine kinobesøk for et år.

Når jeg først skal se en film, så ser jeg etter filmer ute etter å underholde. Tegnefilmer har alltid vært en favoritt, jeg liker godt komedier, og jeg synes det er tøft med action. Historiske filmer og filmer som liksom skal fortelle meg noe, forsøker jeg vanligvis å unngå. Skuffelsen pleier å være større enn gleden.

Høstens film ble Quentin Tarrantinos The inglourious basterds, den skulle møte mine forhåndskriterier.

Jeg synes ikke man skal intellektualisere for mye med filmer. Om filmer er karakteriserende ord og uttrykk bedre enn vidløftige forklaringer og analyser. Sier man om skikkelige actionfilmer at de er «dritkule», har man etter min mening forstått dem bedre, enn om man begynner å snakke om skuespillerprestasjoner, kameravinkler og filmen sett i et samfunnsperspektiv. Jeg synes det er litt mistenkelig med folk som vet for mye om film. Filmer skal underholde. Film er et underholdningsmedium.

Med the inglourious basterds syntes jeg det var herlig å endelig å se en film der karakterene snakket sine skikkelige språk. Franskmennene snakket fransk, tyskerne tysk, og i tillegg snakket engelskmennene overdrevet britiskengelsk, og amerikanerne enda mer overdrevet amerikansk. Jeg håper det  med denne filmen blir slutt på standarden om at tyske soldater snakker engelsk med tysk aksent. Jeg syntes også det var herlig å se en film der det så ut som om skuespillerne hele tiden ville briste ut i latter, i alle fall ville de komme til å le når scenen var satt, og kameraene slått av. Det er jo bare tull alt i hop, og sånn kan man også oppføre seg. Film kan godt først og fremst være gøy. Det var også kjekt å se noen kunne ta noe så stort og kjent som andre verdenskrig, og så bare drite i det, og bare tulle og tøyse med den også.

Jeg har ingenting i mot at Tarrantino bryter med all både indre og ytre logikk og fornuft. Han tar rett og slett regien, og bestemmer selv hva som skal skje, uavhengig av alt annet. Publikum må bare godta hans påfunn, han koser seg bare, og har det bare gøy.

Jeg synes det var veldig flott med skuespilleren Christoph Waltz, som endelig fikk utnytte sine fire språk i en herlig rolle som tysk jødeutrydder. Jeg synes det var flott Tarrantino tok seg tid til å finne ham. Han var filmens største beholdning, synes jeg. Tarrantino elsker jo krappe vendinger, og plutselige, uventede utfall som forandrer filmens gang. Når filmen er inne i et spor, og man kan få forventning om hva som siden skal skje, finner han alltid på noe helt nytt. Tyskeren Landa var en flott karakter, men Tarrantino måtte selvfølgelig plage ham også til slutt.

Når alt dette er sagt, så kommer selve filmopplevelsen, det å være med på noe kult, ikke i det hele tatt opp mot det å se Terminator 4 på en bortgjemt russisk kino (med DVD-spiller, filmfremviser og lerret) på Krim. Man skal være lokalkjent for å finne den. Russerne og Ukrainerne satt og drakk øl fra halvannenlitersflasker, og så på mennesker og maskiner og maskingevær, amerikanske filmeffekter og russisk dubbing, det var saker. Det var dritkult.