Listen må legges høyt

når jeg skal hoppe. Den kan ikke legges annerledes enn at jeg gjerne skulle ønsket den høyere hadde det vært mulig. Mine armer strekker ikke til, ikke engang når jeg strekker meg så langt jeg kan, og står på tå og skyver listen oppover med tuppen av langfingeren, blir det høyt nok for meg. Jeg vil alltid ha det høyere. – Skyv listen oppover! roper jeg. Og den som er der og kan høre meg og hjelpe meg, skyver listen høyere enn jeg. På den måten vil jeg gjerne det skal sies, jeg vil hoppe høyere enn jeg er. Det spiller ingen rolle om jeg hopper på en stor stadion der alle kan se meg og jubler på forhånd, eller om jeg hopper alene slik at ingen kan se meg og alt er stille, jeg gir alt og går på uansett. Og jeg nøler ikke med å si det til alle som er der og kan høre meg, – jeg skal hoppe over den listen der borte, sier jeg, og peker bortover mot listen som ligger der i den vanvittige høyden jeg har fått den opp til. Og om noen registrerer det eller ikke, gjør jeg meg klar til å hoppe. Jeg har forberedt meg godt, trent og trent, jobbet praktisk talt dag og natt for å klare slik hopp, nå er tiden kommet for å se om det gir resultater. Fra nå av er det bare listen av jeg. Så løper jeg, slik jeg har sett dem som kan det gjøre det, i en bue, beveger armene og beina i mønster av de beste, alle har sett hvordan mestrene hopper, nå er det jeg som løper på den måten, om bare noen kunne sett det, og interessert seg, der ligger listen, her kommer jeg, hui! her er jeg i svevet, jeg har satset alt jeg hadde, jeg lover, jeg lander, og jeg kjenner smertene i møte med den knallharde virkeligheten, jeg mener bakken. For jeg hopper enten jeg har madrass eller ikke. Og har jeg ingen madrass, gjør det vondt etterpå, og jeg ligger og vrir meg og ynker meg for meg selv, eller til syne for alle. Men har jeg madrass er landingen myk og god, og jeg kan uten skade se opp mot listen som fortsatt ligger der til syne for alle, som et klart bevis på at jeg kom over, eller under.

ES2004

Advertisements

Film – Jeg leser opp «Hva a skulle sagt…»

Tja. Jeg tenkte jeg skulle legge ut en film hver måned, der jeg leser opp en av kortekstene mine. Og det tenker jeg fortsatt jeg skal gjøre, men nå er februar i ferd med å gå ut på dato, og jeg har ennå ikke løst problemet med å konvertere DVD-opptakene jeg har, til et format som støttes av Youtube. Jeg har kommet så langt at jeg har fått gjort om til det riktige formatet, men da har jeg miste kapitlene og fått alle tekstene etter hverandre i en smørje. Når jeg forsøker å redigere dette med windows movie maker, forsvinner bildet, så vi står igjen med bare ordene. Og det er ikke så greit.

Derfor legger jeg ut denne posten nå. Så fort jeg får løst problemet, vil jeg her legge ut en finfin opplesning av «Hva a skulle sagt…». Teksten kan dere uansett kose dere med et annet sted her på bloggen. Det er bare å trykke «Forfatterliv» på lenkelisten til høyre, så finner dere den kjapt. Neste korttekst heter «Listen må legges høyt…», og vil bli postet i morgen.

For å gjøre det lettere å finne filmene når den tid kommer, har jeg laget en kategori jeg har kalt film. Så er det bare å trykke på den.

Tone Sivertsen – 30 år

Tone i Bergen Tone kjøper gave til Andreas og Sara

I dag blir min søster skikkelig gammel. Hun fyller 30 år, og er allerede halvveis til 60. Og hun som alltid pleide være yngst av oss alle, inntil Tonje ble født, da selvsagt, og som var mye yngre enn noen av oss, og som fortsatt er ung. Tone har en fortid som en god rebell. Hvis hun bare hadde vært politisk interessert, ville det sikkert blitt revolusjon her i landet. Men hun har i stedet forfulgt den myke siden av seg, og slått seg til ro med sin Torben og giftet seg med ham og rappet etternavnet hans. Så nå er det Tone Merete Sivertsen vi må skrive, i stedet for Tone Merete Salen som vi alltid har vært vant med.

I likhet med min andre søster, eller en av mine andre, jeg har så fryktelig mange at det er vanskelig å få til korte, greie setninger om dem. Jeg prøver på nytt: I likhet med Trude som er en annen søster jeg har, så smiler lykken til Tone for tiden. Hun skal akkurat nå i disse dager flytte inn i en ny leilighet på Ganddal, og å flytte fra Ålgård til Ganddal, kan bare vi som er vokst opp på Ganddal og ser på Ålgård som et sted vi kjører forbi når vi skal sørover, fullt ut forstå hvor godt egentlig er. Det er å flytte hjem – på utelukkende godt. Og de skal i tillegg bo i deres første helt nye leilighet, som de kan ha helt for selv. Der skal Tone og Torben bo sammen med barna sine, Andreas på nå må det vel bli snart 3 , nei 4 år, og Sara som da må bli litt over to. Du verden! Og så skal de få seg hund, en schæfer som skal hete Winny. 

De er aktive søstrene mine. De får seg barn, leilighet, hund og alt mulig, mens jeg stort sett reiser til Kiev.

Og så vil jeg avslutte med et dikt jeg skrev da jeg selv var 30 år, og altså var svært, svært gammel (Jeg er mye yngre nå, som bedre skribenter enn jeg har sagt!). Tross min høye alder og veldige erfaring på den tiden, skrev jeg ikke særlig mange dikt, og i hvert fall ikke mange bra. Så jeg lar god tematikk vike for god kvalitet, og poster det diktet som rett og slett var best. Så får min søster noe å bite i, hun skal jo bli lærer nå og går på lærerhøyskolen ved universitetet i Stavanger, eller hva det heter.

Plutselig

Fant jeg ut at jeg ikke lenger fantes

Jeg vet det høres merkelig ut

det høres ikke virkelig ut

det høres temmelig pussig ut

det er typisk sånn som jeg tenker ut

og sier at jeg har funnet ut

det tar seg ikke ut

sier du

til meg

jeg sier det jeg vil

sier jeg

som svar

til deg

og forresten så er jeg ikke til

sier jeg

til deg

og svarer du meg

så svarer du ingenting, du

sier jeg.

Og til slutt kan dere alle gjette hvem artisten er, som sa på engelsk jeg var så mye eldre da, jeg er yngre enn det nå.

Happy birthday to you! Happy birthday to you!

(Bloggen hennes finner dere her: http://familiensivertsen.blogspot.com/, eller på lenkene til venstre – den heter «Vår verden» og er en ordentlig familieblogg med mange bilder og mye kjærlighet!)

Fra en flyplass i Kiev, en leilighet i Bergen, og om en flyplass i Amsterdam

. 

Denne posten er for det meste skrevet på flyplassen i Kiev, Borispol. Jeg kom hit altfor tidlig, etter at jeg som faste lesere husker, litt for brått og på litt for russisk hadde avtalt tid for levering av nøkkelen. Det står i forrige post, eller søndagens post blir det nå, jeg la inn en god tidsmargin i tilfelle det ble vanskelig å finne taxi eller jeg fikk lyst å ta bussen i stedet, eller noe uforutsett skulle skje. Så skjedde det uforutsette at alt gikk så det suste, en taxi ventet like utenfor leiligheten min, og skulle ha akkurat de 150 grivnij guideboken mente var en fair pris. Dermed kom jeg hit halv to, når flyet går halv fem. Det blir fire timers venting, en i overkant god margin.

Fire timer på en flyplass. Jeg sitter ute i solen og skriver, dessverre har jeg ingen bilder herfra, men jeg har fra flyplassen i Astrakhan, hvor jeg var i 2005 og hvor situasjonen var nokså lik. Også der var jeg svært tidlig ute. Men så var det også et uhyre viktig fly jeg skulle rekke. Det gikk til Moskva, og rakk jeg ikke det, ville jeg være tapt i Astrakhan. Så langt sør og i utkanten snakker man nemlig ikke annet enn russisk, og jeg hadde bare hatt to måneders undervisning, og ville fått enorme vanskeligheter med å ordne opp. Spesielt ettersom visumet mitt også gikk ut. Så der tok jeg ingen sjanser, allerede på forhånd undersøkte jeg hvor bussene gikk fra, eller Marsjrutkaene, som det egentlig var. Jeg tok ikke taxi på den tidn. Artig nok spurte jeg en fyr på knotet russisk hvor bussen til flyplassen gikk, og han sa herfra, og ikke bare det, han stoppet også en bil, som altså var en Marsjrutka, og sa det var denne, hopp inn her, sa han. Og jeg som skulle reise neste dag, og bare måtte vite sikkert hvor bussen gikk fra, hvilket nummer den hadde og når den gikk. I så måte var hjelpen jeg fikk ganske marginal, jeg ville aldri klare å stoppe en Marsjrutka slik, og slett ikke vite hvilken jeg skulle stoppe, eller når den gikk, men greit nok, jeg kom meg til flyplassen neste dag og i svært god tid. Så god tid, at det var ingen andre der, faktisk. Bare et par katter. Det gikk to fly den dagen, begge til Moskva, og utover det var aktiviteten lik null. Det var flyplassen sin.

Flyplassen i AstrakhanTom flyplass i Astrakhan

Jeg hører på musikk på flyplassen i Astrakhan, 2005

Flyet mitt skal mellomlande i Amsterdam, på Schippol.  En gang ønsket jeg å skrive en novelle om en mann som levde på denne flyplassen. Jeg var fascinert av hvordan alle som var på flyplassen akkurat denne dagen, var på samme sted bare akkurat denne dagen, og ville sannsynligvis aldri komme til å se hverandre igjen. Alle skulle bare reise videre. Og så tenkte jeg å skrive om en mann som ikke skulle reise videre, men tenke at alle tenkte om ham at han også skulle reise videre, men så skulle han tenke at det skulle han ikke, han levde her. Og jeg tenkte nøye ut hvordan han skulle oppføre seg, for å forhindre at flyplassansatte la merke til ham, og at han alltid var der, hvordan han aldri gjorde noe påfallende, og bevegde seg fra seksjon til seksjon, og hadde et fast mønster, som han ofte brøt, for at mønsteret ikke skulle bli oppdaget. Og jeg tenkte ut hvordan han skulle dusje og vaske seg, og slike ting, og hvordan han skulle få i seg maten han trengte, som var lett, det var bare å gjøre ham rik, og utstyre ham med et visakort som ikke ble tømt. Så skulle han altså være et menneske som slapp å forholde seg til andre mennesker, som skulle være fullstendig anonym, og foretrakk å leve tilværelsen slik. Men ha-ha, det gikk ikke, jeg klarte ikke å skrive en slik novelle, så flyplassmannen ble noe så sjelden som en anonym, oppdiktet person som aldri har eksistert. 

Jeg er en liten flyplassmann akkurat i dag. Jeg ser flyet mitt nå har sjekk-inn, og er klar til å gå bort. Flyplassmannen i novellen jeg aldri skrev, skulle bare plutselig bestemme seg en gang han var på reise, for ikke å reise videre, men bare bli igjen på flyplassen. Så skulle jeg liksom avslutte med noe sånt som, hvis du ser meg, så vil du ikke merke det, jeg ser ut som alle de andre, det ser ut som jeg skal et sted, men jeg skal ikke det, jeg blir her.

Det gjør altså ikke jeg, jeg reiser hjem. Og visste altså ikke mens jeg skrev det ovenfor, at denne hjemreisen slett ikke skulle gå så smurt som jeg forestilte meg. Borispol er grei, der er innsjekkingen rask når den først begynner, og man har god tid i baren til gode priser på det man vil ha, så det gikk altså veldig greit. Men flyet ble aldri så lite grann forsinket til Amsterdam. Det skulle lande 1935, og landet sikkert rundt da også, men tok litt tid på å kjøre dit passasjerene ble sluppet av. Og jeg så på min sidemann, min ukrainske sidemann, som studerte billetten sin og skulle til Nairobi, og virket litt stresset, siden det på den stod et klokkeslett som var 1955, og klokken ble 1945 før vi ble sluppet av. Jeg skjønte godt at han studerte planen for Schippol flyplass på forhånd, og fant ut hvilken gate han skulle til. Det skulle jeg også gjort, for da jeg fant frem min billett som jeg hadde hatt i hyllen, og slett ikke hadde kunnet sjekke, stod det 1935.

Wow. Plutselig hadde jeg også hastverk. Og denne flyplassen i Amsterdam er ikke stedet å ha hastverk. Så jeg sprang rundt i D-seksjonen, og svettet litt da jeg på den første skjermen ikke så flyet mitt til Bergen oppført en gang, hadde det allerede gått? Heldigvis ikke, den skjermen viste bare flyene som hadde gate i den seksjonen, på en annen skjerm stod min også, og der stod det at flyet gikk 2015, og at det bare var boarding time som var 1935. – Da har jeg tid til å kjøpe taxfree også, tenkte jeg, og kjøpte taxfree (jeg hadde rett og slett glemt å kjøpe vin i Kiev, kjøpte bare resten av kvoten).

Så var det å finne gaten min, D61, men var det noe som ikke fantes på Schippol flyplass, så var det gate D61. Det stod skilt fra D9 eller hva det var til D57, og jeg løp hele denne korridoren til endes, og fant noen å spørre, bare for å høre dem forklare at jeg måtte helt tilbake og hit og dit og venstre og høyre og til og med opp en etasje, og mye mer informasjon det er mulig å huske, og jeg løp tilbake. Nå begynte jeg virkelig å få hastverk, klokken gikk mot åtte, og jeg visste ikke engang hvor gaten var, jeg fulgte bare noen skilt hvor det stod ”all other gates”, og disse skiltene med ”all other gates” så ut til å lede meg rundt i det uendelige, som om de bare var satt opp for å få folk til å gå og gå, og aldri komme til døren slik som klokken. Og så fikk jeg øye på katastrofen: Passkontroll. Med kø. Og bak passkontrollen, bagasjekontroll. Med ny kø. Og klokken var over åtte. Og bak disse kontrollene, stod det på ny bare ”all other gates”, ingen tegn til hvor akkurat min var.

Noen snille svensker slapp meg forbi for passkontrollen, men kontrollørene ville ikke finne seg i det, enda flyet mitt var i ferd med å gå. ”All these people are late,” sa de, og det var først da svenskene nikket og smilte og sa det var greit, de kontrollerte passet mitt, som selvsagt var ingenting å kontrollere og helt greit. Så er det den fordømte bagasjekontrollen, som irriterer meg selv når jeg har god tid. Og særlig irriterer meg når jeg allerede hadde vært gjennom en på flyplassen i Kiev. Og dette var kø som ikke hadde hastverk, og gamle menn som ikke skjønte de måtte ta av beltet. Og ut med PC, det ene, det andre, klokken ble sikkert ti over åtte før jeg i det hele fikk begynne min kontroll.

Uten engang å ta beltet skikkelig på, løp jeg på vei mot det som måtte være D61 et sted. Jeg måtte ganske riktig opp en etasje, opp en rulletrapp med folk å trenge seg forbi, bortover et rullebånd, og så et rullebånd til, som rullet forbi D61, snu og løpe tilbake, ikke et menneske i ventehallen, men vitterlig flyet på plass og festet til passasjerentreen. Løpende mot billettkontrollen, den eneste kontrollen det er mening i, får jeg spørsmålet ”who are you”, ”Salen”, svarer jeg, og til en mann på vei inn i flyet sier de, ”I’m very sorry”, og han snur og går ut igjen, jeg leverer billetten og går inn, det er så på hengende håret som det blir.

Men det er helt greit. Jeg kom meg på, og jeg fikk kjøpt kvoten. Riktignok klarte ikke bagasjen min samme stuntet som jeg, den fikk jeg brakt hit i går kveld, den ble en dag forsinket. Jeg håper en dag de kutter ut de rigide kontrollene de har på flyplassene nå om dagen. Hvem er det egentlig som ønsker dem? Passasjerene ønsker dem ikke, og flyselskapene ønsker dem i hvert fall ikke. Så hvem er det da? Jeg vet at om det fantes billetter å kjøpe, hvor ingen kontroll ble gjort i det hele tatt, hvor det bare var å gå rett på flyet og vise billetten uten noe mer om og men, så ville jeg lykkelig kjøpt alle mine billetter på slike fly. Det ville fortsatt vært tryggere å fly, enn å kjøre bil. Og jeg ville fortsatt stadig vekk finne meg selv ute i siste liten.

Jeg i Pirogovo

Litt oppdateringer om bloggen

Jeg har nå blogget i nesten to måneder, og etter hvert lært litt. Jeg ser at de som er inne på sidene mine, omtrent ikke klikker på noen ting. Det er altså ikke noen som benytter seg av kategoriene jeg har laget ved siden av, der alle bloggposter av en enkel type enkelt kan finnes frem til. Så for dem som bare er interesserte i tekstene mine, kan dere trykke på «Forfatterliv», og så får dere førsteklasses korttekser hver eneste uke. Disse tekstene er forresten alltid skrevet samme dag som de blir postet. Så når «Tiden går» ble postet 21. februar, så ble den også skrevet 21. februar, og det i år 2005, som det står under. Det vil si, det var da førsteutkastet ble skrevet, og så ble teksten skrevet ferdig utover året. Februar er for øvrig ved siden av juli den labreste måneden, jeg har ikke mange tekster å velge mellom, så neste kommer akkurat på skuddårsagen, 29. februar, og er fra (prøv å gjett!) 2004.

Jeg så også at antall besøk gikk noe ned mens jeg var i Kiev, noe som betyr at det nok er en del skoleungdom og andre som arbeider med forskjellige slags oppgaver, og søker seg frem til de faglig relaterte postene mine. Det viser også hvilke poster som er best besøkt. Her er listen

Polen 46 More stats
Språkskole i Hviterussland 33 More stats
Åpen blogg! 29 More stats
Bobby Fischer (1943-2008) 20 More stats
Fornemmelsen av en sau 15 More stats
Skoletur 2008 15 More stats
Kaare Skagen 14 More stats
I will survive 14 More stats
Travle dager 12 More stats
Mye å lære

Det var jo artig, der kom jo tallene og statistikken med også. De best besøkte postene har sin forklaring. For å bli registrert, må de bli aktivt trykket på, og de fleste gangene skjer det gjennom søk på Google. De øverste postene har der flere ord med muligheter for treff. For de som bare finner seg frem til hovedsiden hver gang, så blir ingen enkeltposter registrert. Jeg har derfor lurt litt på om jeg skal vise bare deler av tekstene på forsiden, slik at alle må trykke på tekstene de vil lese. Jeg vil da se hvilke tekster folk er interesserte i. Men jeg har ikke gjort det ennå, fordi for det første, så prøvde jeg, men klarte det ikke, og da er det ikke nødvendig med noe for det andre.

Ellers har jeg også funnet at tagsene jeg bruker, ikke gjelder bare for min blogg, men for alle bloggene i hele wordpress-systemet. Det gjør at jeg nok kanskje må endre litt på tagser og kategorier jeg bruker, slik at det blir enkelt og greit å finne frem, og at de som er interessert i det jeg skriver om, finner frem til bloggen.

I går kom jeg altfor tidlig til flyplassen i Kiev, fire timer for tidlig, faktisk. Det er i overkant, og stikk i strid med hvordan det pleier å være for meg. Til gjengjeld kom jeg kritisk for sent til overgangsflyet i Amsterdam, det var virkelig kritisk, han som skulle overta plassen min, var faktisk på vei inn i flyet, og måtte snu, da jeg kom løpende. Så det var på hengende håret. Detaljene skriver jeg om i en omfattende flyplasspost i morgen. Jeg fikk også tid til å skrive en rekke nye poster, der på flyplassen i Kiev. Så det ser ut til at jeg kan holde frem med omtrent daglige oppdateringer en god stund ennå. Tett i vente er en flott tekst om Europa sett gjennom kaffe, og en oppfølging til den første kommentaren fra en som ikke er i familien. Hun kommenterte Bobby Fischer-posten, og la til og med ut link på bloggen sin. Som takk venter en ny post, om en annen sjakkspiller, som virkelig var en fighter og som slett ikke har trukket seg tilbake slik Fischer gjorde, til tross for at denne sluggeren er mange år – eldre!

Как по-русски говорить – пока!

Morgen i Kiev

Jeg i Kiev – østsiden av Platonbroen

I dag reiser jeg hjem. Det gjenstår bare pakking og frokost, pakkingen tar jeg naturligvis i leiligheten, frokosten tar jeg på en bedre restaurant. Det blir et eller annet russisk, eller ukrainsk, og noe god te. Pakkingen sitter jeg og utsetter. Alt ligger strødd rundt som seg hør og bør, og jeg har i tillegg flasker som ikke skal knuse, som jeg skal ha med.

I går ble jeg utsatt for et ransforsøk. Jeg gikk opp langs hovedgaten, Kresjtsjatik, da det kom en fyr og spurte meg om noe på russisk. Jeg svarte at jeg vet ikke, han spurte om noe nytt, jeg sa nei, og jeg sa etterpå at jeg var fra Norge. Så kom det en forbi som mistet et eller annet, og han som hadde spurt meg om noe, ropte «øy» eller noe sånt, og gav det han hadde mistet, til han som hadde mistet det. Det så ut til å være en bunke pengesedler, og de tok hverandre i hånden. Kort etter kom vi til rødt lys, og på andre siden av gaten kom han som hadde mistet pengene eller hva det var, og stoppet oss og spurte om et eller annet med «djengi», som betyr penger. Og så dukket plutselig det som skulle være politiet opp, og skulle ha meg som vitne til dette her, og krevde passet mitt og greier. Først tenkte jeg at jeg gikk med passet mitt de første dagene her nede, men at jeg nå ikke hadde det på meg lenger. Men jeg tenkte også at dette var for dumt, jeg hadde ikke noe med dette å gjøre. Og jeg kom på at jeg hadde lest om nettopp slike ransforsøk, der noen liksom mister penger, og turisten blir beskyldt for å stjele dem. Så da kuttet jeg ut all russisk, og sa bare «no, no, no», som jeg vel egentlig pleier å gjøre når jeg blir ranet, og gikk rolig videre, som jeg også pleier å gjøre. De prøvde litt til på å være «police» og vise skilt, men de gav seg snart. Slike ransforsøk virker best på dem som lar seg bløffe, og blir nervøs og skremt og stresset og mister hodet. I hvert fall gikk det bra denne gangen, som det også gjorde i Firenze for to år siden, da raneren attpåtil hadde pistol. Jeg må for ordens skyld legge til at jeg ikke kan være hundre prosent sikker på at de var ranere, verken i Firenze eller her gjorde de egentlig krav på penger, men det er som man sier god grunn til å anta at det var de var ute etter.

Gårsdagen brakte også en slow start etter helhjertet innsats på nattklubb fredagen. Eller kanskje jeg skulle si slow kickstart, for dagen startet med nådeløs dinging på ringeklokken. En ting hadde vært hvis de hadde gitt seg, men de ga seg ikke, og jeg kom akkurat så langt som å forstå at det måtte være husverten, da han låste seg inn, og jeg fikk tatt på meg en bukse før jeg måtte være klar til å snakke russisk. Det var litt av en situasjon. Det minner meg om den enda mer vanvittige forrige gang i Kiev, i sommer, da jeg trodde vertinnen skulle være ute hele ettermiddagen, og jeg tok meg den frihet å ta en hvil i bare underbuksen på sofaen i sommervarmen. Så kom hun helt uventet hjem allikevel, og jeg rakk liksom akkurat ikke å komme meg opp å finne en bukse, men rakk derimot å se riktig skyldig ut og som om jeg prøvde å stikke av fra et eller annet, og hun så også riktig skyldig ut, for hun kom med sin mann som var alkoholiker, og som ikke hadde lov til å være der, han skulle være bortgjemt på datsjaen, men var gått tom for penger. Så jeg hilste på ham der i underbuksen, helt opptatt av at situasjonen var pinlig for meg, mens vertinnen etterpå hundre tusen ganger bad om unnskyldning for den dårlige mannen hun hadde. Jeg hadde ikke engang fått det med meg at han var alkoholiker, hvis ikke hun hadde sagt det. Så det var det. Nå er jeg altså i en leilighet i Kiev, og skriver om hvordan jeg fikk besøk av husverten i går. Russisken var nok noe svakere enn vanlig, der på morgenkvisten, jeg husker blant annet at jeg ikke på noen måte kunne få bevegelsesverbene riktig, de har et system med parverb, der det ene verbet er for bevegelse i en bestemt retning, eller mot et mål, mens det andre er flerretningsverb, altså i flere retninger, og uten mål. Tross vanskelighetene, fikk vi blitt enige om at jeg leverer nøkkelen i dag klokken ett.

Så det skal jeg gjøre. Nå er klokken ti her nede. Jeg vil fint rekke å pakke og spise frokost, selv om frokosten vil ta timesvis. Det har vært mange bra dager, her nede, hver spesiell på sin måte. Dessverre fikk jeg ikke sett det patriotiske museet denne gangen, eller krigsmuseet, det hadde vært kjekt med en repitisjon, men i går gikk hele formiddagen med til en overdådig, riktig overdådig lunsj med Irina på Kaukasisk restaurant. Det var høydepunkt, som det også var høydepunkt på museet i Pirogovo, med ukrainsk dunderlunsj som bortimot dopingmiddel, det var artig å være på villspor i Marsjrutka rundt omkring på vestbredden av Djnepr, det var spesielt å være på minnesmerket i Babi Jar, og det er som alltid morsomt og spennende å bare vandre rundt i gatene, og bare se hva som skjer. Om man blir ranet, eller hva man blir.

Neste tur utenlands ser tidligst ut til å kunne bli i mai. Som avslutningshilsen, et vaskeekte russisk syn: «Sjakkspillere i snøvær». Takk for meg fra Kiev!

Sjakkspillere i snøvær 1

Sjakkspillere i snøvær 2

På landsbymuseet Pirogovo

Jeg går i Pirogovo

Gårsdagen brakte et nokså mislykket forsøk på å finne et museum i nærheten av Kontraktova Ploschad, på nordsiden av byen. Jeg kom sent ut, og ble også fanget i en bedre lunsj, med pannekaker og russisk kaviar, så da letingen begynte, var det allerede ettermiddag. Det skulle være et museum for «Hetmanship», og jeg håpet det skulle ha noe med kosakkhøvdinger å gjøre, men jeg kunne ikke vite, for informasjonen var sparsom. Og ikke fant jeg museet heller. Jeg hadde adressen, og jeg kom så langt at jeg fant et skilt der navnet på gaten stod, men hvor det betydde gaten lå, skjønte jeg ikke, og ingen husnummer lignet på mitt, og ingen bygning lignet på noe museum. Enda rarere var det i høst, der jeg skulle til Bulgakov-museet, og hadde både gaten og husnummer, eller akkurat de husene rundt der nummeret burde være, hadde ikke noe nummer, og var slett ikke noe museum. Og folkene jeg spurte hadde slett ikke hørt om noe Bulgakov-museum, eller noe museum i det hele tatt, der omkring.

Det var en digresjon. Posten skal handle om dagen i dag, der jeg skulle til landsbymuseet i Pirohogo, eller Pirohovo. Pirohovo er en engelsk transkribsjon jeg har sett, den er nok hentet fra den ukrainske uttalen av navnet. Ukrainerne uttaler en slags «h» for russernes «g». Den russiske skrivemåten er med «g», slik at vi vår «Pirogovo», der jo «Pirog» er en kjent, tradisjonell russisk matrett, og «-ovo» er genitivsformen, slik at vi på norsk får «Pirogens». Det er jo et bra navn, tilsvarende navn på en norsk jærlandsby kunne jo da blitt «Komlens», det er et fint navn på et museum.

Uansett, jeg skulle altså komme meg dit. Og nå som turen går mot slutten, skrur jeg opp budsjettene og kvaliteten på måltidene. Også frokosten blir nå konsumert på restaurant, og jeg hadde sett meg ut en med stil, og den hadde såpass med stil, at den hadde en ansatt, hvis eneste oppgave var å lukke opp døren og ta jakken til folk. Menyen var full av russisk mat, jeg hadde planlagt omelett og smørbrød, men bestemte meg for å gå på, og bestillle et eller annet jeg ikke visste hva var. Jeg insisterer jo på å få menyene på russisk, mange av rettene vil jo uansett være ukjente på engelsk, og noen av dem til og med på norsk, men jeg vet jo at jeg liker alt, og ikke er allergisk mot noe, så jeg kan bare bestille hva som helst. Så jeg bestilte Vareniki, med et eller annet, og smørbrød med russisk kaviar, te og eplejuice. Det ble en alle tiders frokost like dyr som en god middag her nede, men så var dagen også godt i gang.

Til Pyrohovo kommer man seg bare med Marsjrutka, eller den russiske minibussen, eller maxitaxien, hva man nå skal kalle det. Og jeg hadde denne gangen rett stoppested, og rett nummer, så da skulle det være lett. Jeg kom meg også på den riktige, og skrev optimistisk til Irina at nå var jeg i rett vogn på vei til rett sted. Til min forundring så jeg at den kjørte nettopp dit jeg var på villspor i forigår, så nå fikk jeg bedre sett hvordan man kom seg dit, og hvor feil jeg tok når jeg antok hvor jeg var. Mer om det i denne posten: https://esalen.wordpress.com/2008/02/20/lille-russland/

Turen varte og rakk, og jeg tenkte at om jeg er på villspor her, så blir det i hvert fall vanskelig å finne tilbake. Og jeg tenkte at jeg kunne skrive i bloggen at jeg satt på vei mot ingen steder med bare fem passasjerer i bilen, så gikk to av dem av, og like etter enda en, og så var det bare jeg og ei til. Bussen tok en u-sving i en rundkjøring, kjørte innover en liten skogsvei, og stoppet snart opp og skrudde av motoren. Er dette Pirogovo? spurte jeg. Nei, sa sjåføren.

Sånn er det altså, det nytter ikke å gå rett på, når man ikke vet hvor man skal gå rett av. Det kunne blitt en dryg bomtur. Men i slike øyeblikk ser jeg alltid godt hjelpeløs ut, og det er ofte en som forbarmer seg over meg, slik det også var denne gangen. Hun forklarte på plaprende russisk hvor jeg skulle gått av, og hvordan jeg skulle finne tilbake, nå, eller hva det nå var hun forklarte. Jeg gav i alle fall opp, og var på vei inn i en annen Marsjrutka med samme nummer for å kjøre tilbake til byen, og med maks flaks komme meg av på Pirogovo underveis, da hun dukket opp igjen, og instruerte en venninne om å ta seg av denne unge mannen, som skulle på museum. Hun så gjorde, billetten på bussen koster 1,50, så det er ingenting, og det var der med usvingen jeg skulle gått av. Museet er i den retningen, sa hun, og pekte. Jeg gikk i den retningen.

Skiltet til landsbymuseet

 Og ganske riktig, der var et museum på erkeekte russisk vis. Et førsteklasses museum, men svært vanskelig å finne frem til, og alltid flere ansatte enn gjester. Slik så boden ut, jeg fikk så vidt snappet et bilde av billetselgersken på vei inn. Billetten kostet 10hr, som altså er omtrent 10 kroner. En helt merkelig pris.

Billettluken i Pirogovo

Museet var lagt opp slik at det inneholdt landsbyer fra 1600- til 1900-tallet, men i stedet for å dele det inn etter perioder, var det delt inn etter områder i Ukraina, slik at vi fikk sett hvordan hver del av landet bygde sine hus og vindmøller. Det var riktig interessant, og selv en elendig håndverker som jeg, klarer å se forskjell på om husene er bygd av treplanker, tømmerstokker, greiner, mur eller stein, eller om taket er av strå eller tre. Og det var også spennende å se at alt så russisk ut, selv om husene var svært forskjellige. Det var mildvær, men snø og sørpe lå godt i veien, for å bidra til stemningen hvor man var. Jeg var praktisk talt alene der, og fotograferte flittig. Dessverre var de fleste av husene stengt, så jeg fikk ikke gått inn i dem. Men kafeteriaen var åpen.

Øl, vodka og fett

Og dit gikk jeg inn og kjøpte prompte øl, vodka, brød og fett, ekte russisk alt i hop, pluss et smørbrød med det pålegget jeg ikke visste navnet på, så var det mat og kortskriving. Det var riktig bra, og også minnerikt, siden det også var slik vi ble traktert ved landsbymuseet i Minsk. Etter øl og fett og vodka var landsbyen bare enda vakrere enn den hadde vært, og vindmølene var makeløse innretninger og svært vakre å se på, og også snøen og sørpen var kjekk. Jeg fant et hus det var mulig å gå inn i, det var riktignok en lite gjestfri søledam i porten, men foran dette huset stod en ansatt med en spade, som med fingeren visste hvordan jeg kunne komme rundt dammen, og jeg kom meg rundt og gikk i huset. Det er spennende å se slike hus, men det så ut til å være hus for rikfolk, det var riktig trivelig med peis, og tremøbler og en liten vugge hengende fra taket.

Det var en stor park, og jeg brukte lang tid på å gå rundt. På kafeteriaen var det tre bord opptatt, men jeg vet ikke om de egentlig var på museet, eller om de bare var der for å spise (latterlig billig, 35 hr betalte jeg for mitt). Utenom det så jeg, kanskje var det to gjester. Og da jeg skulle se på en kirke, som bare var bundet fast i døren, og ikke låst, lukket døren seg plutselig opp, det satt to vakter der inne, i kirkerommet mindre enn leiligheten min, og hadde som jobb her i livet å lukke opp døren når folk kom. En opplevelse, en opplevelse alt i hop.

Jeg tok Marsjrutka nummer 156 tilbake til byen også. I sentrum av byen er jeg nå godt kjent, og trår ikke feil. Det er mulig jeg prøver meg på nattklubb i kveld. Jeg er jo ikke noe nattklubbmenneske, og spesielt ikke når jeg er ute på egen hånd, men disse østeuropeiske nattklubbene er en finurlig del av kulturen, og hører på sin måte med. Dessuten er det 10 års jubileum på Caribbian club, som var den klubben Svein og jeg var på i sommer, da vi skulle gjennomføre min regel om at vi har ikke egentlig vært i en by, hvis vi ikke har vært på en nattklubb i den hele natten. Men vi får se, jeg har jo også middagen igjen, og middager krever sitt.

I morgen blir det antagelig nytt forsøk til krigsmuseet, og så blir det møte med noen ukrainere. Følg med, følg med…

Jeg løper til hus